Alf Prøysen. Trost i taklampa

Transkript

1

2 Alf Prøysen Trost i taklampa

3 Forord Hu Klara på Dal står og drømme ved gryta. Tel haustes så tæk a seg tenest i by n. Og når det blir sammar n, så kjæm a på feri, men itte med nåså som peke i sky n. Slik begynner visa om Klara på Dal. Hun kommer aldri til byen, men blir henta brutalt tilbake til hverdagen når «mjølkmaten svir seg». Men i 1950 da Trost i taklampa kom ut, var det mange ungdommer fra bygdene som ikke lot seg stanse av svidd mjølkmat. De reiste inn til byen. Der var det flust med jobber og bedre lønns- og arbeidsvilkår enn på landet. Men det trengtes arbeidskraft på bygda også, og det ble et stort problem når arbeidskrafta forsvant fra fjøskrakker og kjøkken til husposter og fabrikkarbeid i byen. Pappa var sjøl en av dem som reiste fra bygda fordi han ville noe annet med livet sitt enn å slite på en gård som tjener for andre. Og han ville skrive om det. Ikke for å formane ungdommen til å bli, men for å si at de hadde full rett til å reise! Han holdt på med skrivinga i flere år, og hadde opprinnelig tenkt det skulle bli en trilogi, men etter mange omarbeidelser endte det med en stram roman. Før han kom så langt som til romanen, hadde han vært innom temaet i noveller og viser. Ei novelle i debutsamlingen Dørstokken heme (1945) kan ses som et forspill til romanen. I «Kromma på Dal» reiser hushjelpa Sigrid til byen, men vender hjem. Ei nykonfirmert jente

4 beundret Sigrid som reiste, og blir såret når hun kommer tilbake. Her aner vi Gunvor Smikkstugun, som bestemmer seg for at hun i hvert fall skal reise! Og novella «Fløttardag» fra Magasinet For Alle, 1946, er brukt så å si uforandra som et kapittel i Trost i taklampa. Da romanen kom, skapte den debatt. Mange følte seg støtt og mente at forfatteren idylliserte dem som reiste, og at han harselerte over bøndene. Men boka ble overstrømmende mottatt av publikum. I utgivelsesåret ble den solgt i eksemplarer! Trost i taklampa var lenge den mest solgte romanen her i landet inntil Anne Karin Elstads bok Maria, Maria slo opplagstallet i Og kritikkene var for det meste overstrømmende gode. Samtidig kom Tor Jonssons essaysamling Nesler. Tor Jonsson tok også et oppgjør med det trange bygdemiljøet og skapte begrepet «bygdedyret» for den mentaliteten som setter folk på plass og ikke lar dem få livsrom. Odd Eidem skrev i en anmeldelse: «Her skjer da saker og ting fremdeles. Forleden kom Tor Jonsson med en svepe av nesler og drev bygderomantikerne foran seg; i dag får han hjelp av en annen drengestu dikter, av Alf Prøysen. Hedemarkingen er frekkest. Han myrder med et gapflir [ ] Prøysen setter hele fluktproblemet på hodet, han priser dem som er kloke nok til å gi opp slitet og søke roligere kår i byen.» Romanen er en blanding av tragedie og komedie, det er ei bok til å bli trist av, og ei bok til å le av. Og den var velegnet for dramatisering. Allerede i 1952 kunne teaterpublikum møte «Trosten» på Det Norske Teatret i dramatiseringen til Asbjørn Toms.

5 Stykket ble en kjempesuksess og gikk 208 forestillinger for fulle hus! I 1963 kom musikalversjonen av stykket. Nå hadde parhestene Prøysen og Toms fått med seg Finn Ludt til å skrive melodier. Og flere av visene har fortsatt å leve sitt eget liv etterpå, som den vakre «Blåklokkevikua». Trost i taklampa har alltid vært en publikumsfulltreffer på teateret, og har blitt satt opp flere ganger i musikalversjonen. Det alvorlige innholdet er tonet noe ned her, og er kanskje vanskeligere å få øye på fordi vi lar oss forføre av visene. Boka ble til film i 1955 med nye viser til musikk av Maj Sønstevold. Herfra er blant annet visa «Trippe tripp». Jeg så filmen på nytt for ikke lenge siden, og det slo meg hvor god den er. Her er flere bipersoner kuttet ut og handlingen mer konsentrert rundt Gunvor og «de andre». Bygdedyret kommer tydeligere fram, nakent og enkelt i svart-hvitt. Det er et halvt hundre år siden boka kom, og man skulle tro at temaet var utgått på dato for lenge siden. Men det har tvert imot fått ny aktualitet. For også i dag reiser ungdommen fra bygdene, og eldre folk og makthavere klager over at bygdene avfolkes. Men også i dag er vel noe av drivkraften den samme; et ønske om å skape sitt eget liv, følge sin egen drøm. * Flukten fra landsbygda er den historiske bakgrunnen for romanen. Men skreller vi vekk den historiske bakgrunnen, den falske bygderomantikken, fattigdommen

6 og standsforskjellen, ender vi opp med opprøreren Gunvor som vil bestemme sjøl over livet sitt. På skolen ble Gunvor tidlig klar over at det var forskjell på den lærdommen lærer Brekkestøl prekte og det hverdagslivet ungene levde hjemme. Men hun tenkte at det læreren sa måtte være riktig, så hun satt og gapte og prøve å følge med. «Gapatrosten,» sa Brekkestøl og ba henne lukke igjen munnen. Klengenavnet ble hengende ved henne, men hun lukket munnen og berget drømmen. Hun drar til byen på lykke og fromme. Noen framtid på bygda kan hun ikke se for seg: «Je vil itte råke ut for å bli nødt tel å gifte meg med en tufs og fløtta inn i en sveiserbolig med fritt hus og lys og ved og poteter og mjølk.» Når hun kommer hjem på ferie, er det barndommens mobbeoffer som kommer tilbake for å ta igjen. En form for hevntanker har hun nok på egne vegne. Nå skal hun vise dem at hun har klart seg! Hun kryper ikke for noen lenger og har sin egen målestokk for hva som er verdifullt og riktig. «Gapatrosten» ble hun kalt. Når hun kommer hjem, skal hun snu navnet til sin egen fordel. Gapatrosten skal sitte i taklampa og flire til dem som har gjort narr av henne. I ei vise i musikalen synger hun: Bære vent! Når je blir vaksin, slår je att! Bære vent! Je gret i puta mang ei natt. Dom flire åt meg, je var lite tel svars, nå sitt je i lampa og flire telbars!

7 Drømmen om noe bedre er det mange som har. Både Elise stugujinte og Hjalmar sveiser fantaserer om å reise til byen. De har litt uklare drømmer om hva det innebærer, men for Elise er drømmen å komme på sletta om sommeren i ny kjole, mens alle de andre jentene har gamle kjoler. Men det blir aldri noe av det. De er bundet til gardskjøkkenet og møkkbåra. Og deres eget manglende tiltak til å gjøre noe annet med livet enn bare å følge strømmen, gjør dem hatefulle mot de få som virkelig våger å ta spranget. De greier aldri å realisere drømmen sin, og når de ser at Gunvor klarer det, ser de også sin egen maktesløshet. «Bygdedyret» reiser seg mot opprøreren. Det er Gunvor som skal tas. Er det tilfeldig at opprøreren er ei kvinne? Nei, i den prøysenske fiksjon er det oftest kvinnene som er de sterke, både på godt og vondt. Gunvor har brutt opp fra et tradisjonelt kvinneunivers hvor kvinnene aldri kom vekk fra kjøkkenbenken. Hun er ikke opptatt av å gifte seg og slå seg til ro. Hun vil følge drømmen. Og når hun ser at bystasen gir henne en annen status blant mannfolka enn før, bruker hun sjarmen for alt den er verdt. Til og med handelsbetjenten får hun på kroken! Og når hun vil ha med seg andre inn til byen, er det like mye for å ergre Smikkstad-bonden og lærer Brekkestøl som å hjelpe de andre til å få det bedre. Når den hjemvendte dikteren Lundjordet og andre bygdefolk fra byen går og skakker på hodet og ser lengselsfullt mot det grå og pittoreske, er drømmen til Gunvor å stå på sletta i en ildrød kjole, som den opprøreren hun er. Men det blir for mye, hun blir satt på plass av sine egne, de som «itte unne en stakkar å ha på

8 seg en rau kjole». Bygdedyret viser seg i all sin gru når hun vakler bort fra slagsmålet på sletta med istykkerrevet kjole og ødelagte sko. En trist slutt, ja vel. Men hvem er det som seirer? Tilsynelatende har øvrigheta og bygdeungdommen fått bekreftet sine egne verdier og satt Gunvor på plass. Men det er hun som står igjen som seierherre i lesernes bevissthet. Det er hun som er romanens heltinne som de andre forholder seg til, tiltrekkes av og forakter. Det siste vi ser av henne i romanen, er når hun vakler innover i skauen etter slagsmålet på sletta. I filmens avslutningsscene reiser Gunvor tilbake til byen med toget og får følge av forfatteren som kommenterer: «Å, så gikk det itte slik som du tenkte da, Gunvor. Det går over detta, ma.» Gunvor er vant til å reise seg igjen når det ikke går som hun har tenkt. Og bildet som avslutter filmen, er optimistisk, tross alt. Toget tøffer av sted gjennom frodig hedmarkslandskap og Gunvor står smilende og vinkende i togvinduet. Trosten lar seg ikke knekke! Elin Prøysen

9 Nå ska det bli liv i fillom bortover på breibygden! Det ska bli slutt med at folk grin og er misfornøgde, nå ska dom bættere bli riste og skaka så dom vakne, og få opp auglugga sine så dom ser! Det ska kåmmå en kar med toget en dag snart nå, og det er en som kan belegge orda sine og veit hå n tala ti. Det er Lundjordet det, ska je fortælja deg. Forfatteren, dikteren, ja, han har prøvd litt ta hårt den kroppen. Nå er det flerføldine år sea han har vøri i hembygden, men det er den han skriv om støtt. Pene sanger, om hjemlengsel og jordens trofasthet, ja, det er han som har skrivi bygdesangen òg. Den som dom syng på kommunelokalet og på bondestevner om sammaren. Den begynne slik: Min bygd, så trygg derinne ved akergullets brem, jeg bærer deg i sinnet hvorhen jeg stevner frem. Ja hvor jeg vendte kursen, og hvor jeg drog avsted, var skogens brus og kornets sus og bygdens toner med. Er det itte pent? Det er mange vers, det eine penere hell det andre; det har nok vøri sårt for n uti utlandet, han har nok lengte noe vederstyggelig hematt for hår gong n kjøpte billett og reiste lenger og lenger unna.

10 Det er itte så greitt for dessa som skriv, ser du, dom lyt reise og reise dom, samle inntrykk, så dom får noe å skrive om. Dom lyt tenkje og tenkje, det tæk på hugu det det er rart dom itte blir tullete. Det er nok mere arbe å tenkje støtt hell å gå utpå jordom og spre møkk og kjøre imilla potetom. Men det nytte itte å forklare arbesfolk det, det nytte itte å tala åt slike folk i det hele tatt, dom bære grin og beklaga seg og vil reise tel byn, dom eig itte respekt for bygden, dom har itte skjønnhetssans for fem øre. Ei kløvereng for eksempel? Kan du tenkje deg no penere hell ei kløvereng med raue og kvite blommer! Men å få dom tel å skjønne det «Dæven òg,» sier dom, «kjæm det ei vaksin regnskur nå så kløver n legg seg, ska det bli grisarbe før vi få klæsse det oppå hesjen.» Ja, itte for det. Dom arbe hardt på breibygden. Hardt og sunt. Det blir sterke longer og bron overkropp, det må da vara likere det hell å reise tel byn og få verkstedstøv i bringen. Fekk dom bære opp aua sine for det, folket utover, så vart det nok slutt med flukten fra landsbygda som dom skriv så mye om i avisen om dagen. Det er det han ska holde foredrag om, Lundjordet òg, når n kjæm, han har uttalt seg i lokalavisen at «situasjon er alvorlig» og at han glede seg tel å kåmmå att og forklare folk litt om å nødvendig det er å vara trufast mot hembygden. Kan skjønne han veit det, han som har vøri så mye borte! Han var riktig i godlune, redaktør Gregersen, da han hadde intervjue Lundjordet i rikstelefon og fått n tel å tala om dette her.