LatinAmerika. Tema: Endringsprosessene i Bolivia, Ecuador og Venezuela. 13 Desember 2009 Løssalg Kr 40,- Latin-amerikagruppene i Norges medlemsblad

Transkript

1 LatinAmerika 13 Desember 2009 Løssalg Kr 40,- Latin-amerikagruppene i Norges medlemsblad #3Årgang Tema: Endringsprosessene i Bolivia, Ecuador og Venezuela

2 Redaksjonelt Et spennende år er over Da er et hektisk semester over, eksamener er forhåpentligvis bestått, og det er på tide for unge og gamle å nyte juleferien sammen med noen de er glad i. Vi i redaksjonen håper dere vil ha glede av dette dobbeltnummeret, når dere sitter foran peisen og ser ut på snøen forhåpentligvis. Siden utgivelsen av forrige nummer har det skjedd mye. Det har vært et militærkupp i Honduras, og valg i Chile og Bolivia. Informasjonen om militærkuppet har vært langt fra god nok, så vi håper dere får fylt ut hullene, og får en bedre forståelse av å lese artikkelen om Honduras på side 18 og 19. I dette nummeret setter vi fokus på de store hendelsene, men har samtidig fått plass til mye annet interessant, som USAs tilstedeværelse i Colombia, soyaproduksjon i Argentina og kultur på Cuba. Siden sist har også Latin-Amerikauken, årets største LAGbegivenhet, vært arrangert i de største byene, og vi har valgt å vie halve tidsskriftet til endringsprosessene i Bolivia, Ecuador og Venezuela. Dette har vært organisasjonens hovedfokus i år, og tema for Latin-Amerikauken. Om noen gikk glipp av de spennende foredragene som ble holdt under denne uken, kan dere lese sammendrag og rapporter fra noen arrangementene i Bergen. Vi ønsker dere alle en god jul og et riktig godt nyttår! Hilsen redaksjonen Nr 3 Årgang 14 Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhaus gate Oslo redaksjonen: Irene elise Hamborg Hilde Staalesen Lilleøren Barbro Hangaard Nesseth Veronika Rokne Linn Victoria Sirnes Sara Viktorin Maria Christina Vibe Grafisk utforming: veronika rokne og sara viktorin Forsidefoto: Cecilie hirsh Takk til julia loge for korrektur og annen hjelp Opplag: 1000 eksemplarer Innhold 4 Kulturbyen Havanna Tekst Even Underlid Ingen applaus fra Cubaforeningen Tekst terje enger 7 Økt militarisering møter motstand i 8 Colombia Tekst liv-tone ruud USA og Colombia styrker samarbeidet Tekst Veronica Øverlid og Solveig Øvrebotten Oljearbeidere risikerer livet mot privatisering Tekst julia loge Presidentvalget i Chile: Piñera versus Frei eller MEO Tekst Sebastian delgado Latin - Amerika sett fra Washignton: Tekst johan vibe I soyabønnens spor Tekst joakim møllersen Fagbevegelsen- vaktbikkje eller politisk samarbeidspartner? Tekst kaja jenssen rathe og kristian nordgård 10 trinn til å forstå hendelsene i Honduras Tekst alberto valiente thoresen og veronika rokne TEMA: Endringsprossesene i Bolivia, Ecuador og Venezuela Banco del Sur- An alternative answear for Latin America Tekst maria christina vibe Kampen for et mer rettferdig Bolivia Tekst veronika rokne og barbro hangaard nesseth Utfordringer i kø for Correa Tekst joakim hjertholm Arbeid med ny kokalov i Bolivia Tekst signe vingelsgaard rugtveit Anmeldelse: Vold, håp og kjærlighet Tekst irene elise hamborg 32 Quiz Anmeldelse: Onda Vaga Tekst maria christina vibe Hva skjer i LAG i vinter? Bilder fra Sommersamlingen, august 2009

3 Torsdag 17. September relanserte LAG Bergen LatinAmerika med nytt design og redaksjon, med både faglige og kulturelle innslag. Det ble en forrykende fest med både heftig debatt og dans! marit ursin holder foreldrag om fengsler i brasil debattpanelet, fra venstre: gaute eielsen (ordstyrer, Lag bergen), Dave Watson (Lag bergen), sjur holsen (BT) og john mcneish (sosialantropolog og forsker, ansatt ved cmi) LatinAmerika #3.

4 Tekst: Even Sandvik Underlid Kulturbyen Havanna Den som leter i Cubas hovedstad, vil finne. Cuba har frembrakt litteratur i verdensklasse, noen av Latin-Amerikas fremste musikere, og filmer som Memorias de Subdesarollo (Memories of Underdevelopment) og Soy Cuba (I am Cuba). Den største av øystatene i Karibia har et solid renommé hva angår teater, ballett og billedkunst. Putrende suppe At revolusjonen har bidratt til å forme kubansk kulturliv, er det liten tvil om. Men skal man til fulle forstå hvordan dagens Cuba ble til, må man gå lengre tilbake i tid enn Fidel Castros maktovertakelse i «Nasjonalantropolog» Fernando Ortíz sammenliknet Cubas historie med en ajiaco, en lokal suppe som stadig står og putrer, men som endrer sammensetning og smak etter hvert som nye ingredienser kastes oppi. Etter at urbefolkningen ble nær utryddet, fikk man impulser både fra kolonimakten Spania, og gjennom slavene fra Afrika og Kina. Også franskmenn, Teatro Mella. er et ac havannas mange subsidiert kulturtilbud. foto: even russere, arabere fra en underlid rekke ulike land, og i 1973, soldatene som dro til Angola haitianere har satt sitt preg på kulturen. (siste halvdel av 1970-tallet, frem til 1988) og forbindelsene til Nicaragua under Som et resultat av det som gjerne kalles for synkretisme, kan en be til både sandinismen ( ). Cuba har også gjennom lang tid vært en ledende kraft afrokubanske og katolske helgener på samme tid. Samtidig mangler det heller i De Alliansefrie Stater (NAM), som i dag ikke på religiøse minoriteter. Protestantiske, består av over hundre land. - Cuba har alltid vært et slags sentrum jødiske og russisk-ortodokse samfunn er til stede i Havannas bybilde. og denne forestillingen er til stede i bevisstheten til Havannas befolkning, Et slags sentrum forteller hun. Vi møter Luisa Campuzano (65), en av Cubas fremste intellektuelle. I tillegg til å ha en lang karriere ved Universitetet i Havanna bak seg, og å være leder for Kvinneprogrammet ved den prestisjetunge kulturinstitusjonen Casa de las Américas, er hun redaktør for kulturdepartementets tidsskrift Revolución y Cultura. Campuzano mener at landets geografiske plassering er viktig for å forstå kubansk kultur i dag. Beliggenheten gjorde Cuba til et naturlig møtepunkt for handel via skip. - Det blir sagt at en slave som jobbet i havnen i Havanna hadde mer kunnskap om hva som skjedde i verden enn de spanske visekongene i Lima eller i Mexico. Slaven var i alle fall mer oppdatert på de siste hendelser, sier Campuzano. Luisa Campuzano (støtter seg på det hun sier er en typisk cubansk stol). Foto: even underlid. LatinAmerika #3 Campuzano mener det blir feil å fremstille Cuba som isolert etter revolusjonen, som gradvis førte cubanerne inn i den sosialistiske verdensblokken. Hun viser til missilkrisen i 1961, flyktningene som kom fra Chile etter Pinochets statskupp Religionen er et eksempel på hvordan kulturelle impulser har blandet seg. Frie ytringer De sentrale bydelene i Havanna er i dag åsted for flere av de viktigste kulturelle begivenhetene i Latin-Amerika og Karibia. Den årlige bokmessen i januar trekker besøkende fra hele verden. Denne er et samlingspunkt for intellektuell debatt om ulike trekk ved det kubanske samfunnet.

5 osé Fuster på sin terrasse. foto: sebastian melzer wilhelmsen De siste årene har blant annet synet på seksuelt mangfold og den spesielt strenge kulturpolitikken på øya under «de fem grå årene» ( ) - vært noen av emnene som har blitt tatt opp. I desember gjøres hele byen om til arena for Latin-Amerikas største filmfestival. I tillegg til nye produksjoner fra det cubanske filminstituttet ICAIC, pleier det å være et bredt utvalg av film både fra andre utviklingsland og fra Europa og USA. Her har man de siste årene kunnet se alt fra De andres liv om intoleranse og overvåkning i Øst-Tyskland til dokumentarer om en lang rekke samfunnsproblemer som i større eller mindre grad preger Cuba: rasisme, emigrasjon, rotløs ungdom og sensur. Campuzano roser filmfestivalen: - Jeg tror at den har vært viktig for å mobilisere til bevissthet og refleksjon. Det finnes personer som sparer opp feriedager for å kunne se alle filmene. Kunstbiennalen er en annen begivenhet som setter sitt preg på store deler av Havanna. Ved biennalen i år var amerikanske kunstnere godt representert. Av kubanere var Carlos Garaicoa en av flere som valgte å stille ut provokative kunstverk. Hans installasjon «Kronjuvelene», utstilt på Det Nasjonale Kunstmuseet, viser små metallgjengivelser av åtte bygninger fra hele verden. Den offisielle beskrivelsen av kunstverket forteller at bygningene er bilder (realistiske og/eller forestilte) av fengsler, og steder der tortur og undertrykkelse utføres. De åtte små byggverkene er utformet etter modeller av et fengsel i Guantanamo Bay, en idrettsarena i Chile, en bygning tilhørende KGB, og to spesifiserte bygninger i Havanna som begge eies av det cubanske etterretningsvesenet. Arkitektur fra kolonitiden Også Campuzano er opptatt av bygningsmassen i Havanna, om enn med et ganske annet utgangspunkt enn Garaicoa. I det jeg spør henne hvilke endringer som er mest synlige i Havanna de siste tiårene fremhever bladredaktøren, uten å nøle, forfallet. Los habaneros, de som kommer fra hovedstaden, fremhever gjerne at dette problemet har mange årsaker. USAs handelsblokade, feilslått vedlikeholdspolitikk, subsidiering av utkantstrøk på bekostning av Havanna, den økonomiske krisen etter Sovjetunionens fall, samt en prioritering av helse, utdanning og sosial sikkerhet fremfor bevaring av materielle byggverk. Likevel er det, paradoksalt nok, få steder i Karibia og Latin-Amerika hvor man finner så mye uberørt kolonitidsarkitektur som i Havanna. Mens boligspekulasjon og kapitalistisk ekspansjon har ført til riving av gamle bygg og fremvekst av grå forretningsområder i andre storbyers sentrum, er den historiske kjernen i Cubas hovedstad i stor grad intakt. «Historikerens kontor», en institusjon som arbeider for å bevare landets kulturarv, har de siste årene gjort et bemerkelsesverdig restaureringsarbeid i deler av byen. Mens deler av Gamlebyen preges av fremskredent forfall, er cirka 40 % av boligmassen i svært god stand etter å ha gjennomgått restaureringsarbeid. Havanna er et skattekammer for den arkitekturinteresserte. LatinAmerika #3.

6 Jeg forsøker å følge opp Campuzanos kommentar om forfallet i Havanna, og påpeker restaureringsarbeidet som har blitt gjort de siste årene. Hun går ikke tilbake på sitt ord: opprør her. Folk har sine motforestillinger, men disse tar ikke form som opposisjon til systemet. - Det du ser her på - En ting som jeg har festet meg ved er at man nå reparerer veier, maler trafikkstriper og setter opp skilt. Kollektivtransporten har også blitt bedre. Men det er det eneste. Oppussingsarbeidet når foreløpig bare noen små områder, sier hun. ske republikk. Du Rehabiliterer forfattere finner det ikke noe - Det virker som om en del kubanske forfattere som tidligere ikke ble publisert på Cuba, nå løftes frem igjen? - Jeg tror at denne politikken begynte på 1980-tallet, og det ble flere utgivelser på 1990-tallet. Da begynte man i større grad å publisere flere forfattere som bodde i utlandet og som uttrykte seg fiendtlig til revolusjonen, svarer Campuzano - Cuba, finner du ikke på Den dominikan- annet sted i LatinAmerika. god poesi, men etter den første boken inkorporerer hun ikke noe nytt. Mer ja enn nei Revolusjonen har lagt politiske føringer for kulturlivet som mange kubanere opplever som begrensende. På den annen side har den gjennom masseutdanning og sosiale velferdsordninger gitt alle mulighet til å skape og å nyte kunst. Kulturskoler finnes over alt på Cuba, en kinobillett koster omtrent 60 norske øre og ved mange museer er det gratis adgang. Kulturbydelen Vedado, hvor Campuzano og hennes tidsskrift holder til, var i årene før revolusjonen preget av de siste kles motene, alternativ film og filosofiske miljøer inspirert av eksistensialismen. I dag finner man for eksempel Alliance Française, Cinemateket og den prestisjetunge kulturinstitusjonen Casa de las Américas i denne bydelen. gigantisk juiceboks. Denne var del av biennalen og var utstilt på Plaza Vieja i Gamlebyen (Habana Vieja). foto: Sebastian Melzer Wilhelmsen Men det finnes vel fortsatt cubanske forfattere som ikke blir publisert i hjemlandet? - Det finnes noen forfattere som vi absolutt ikke vil publisere, slik som Zoe Valdés (kvinnelig kubansk forfatter bosatt i Frankrike.) I boken Yocandra in the Paradise of Nada gir hun et svært negativt bilde av Cuba under krisen på 1990-tallet]. Hun blir nevnt hele tiden i utenlandsk presse. Vi publiserte noen tidlige dikt - hun skrev svært. LatinAmerika #3 Campuzano mener at de unge i større grad må slippes til på egne vilkår i cubansk politikk. Hun snakker om at Cuba må endre seg, akkurat slik «verden stadig er i endring». Når hun blir spurt om hva som er den hyppigste misforståelsen om Cuba i utlandet, tar hun imidlertid revolusjonen i forsvar. - En kan få inntrykk av, blant annet gjennom media, at vi er som fanger i dette landet. Men de som kommer her ser at det ikke er slik. Vi er i en paradoksal situasjon. Ja, vi er enige med revolusjonen, som vi har fått mye igjen for. Vi nyter godt av enkelte ting, mens vi mangler andre muligheter, men hvis en skal veie for og i mot revolusjonen, så ender vektskålen for mange opp på for. Det er derfor det ikke har vært noe skikkelig Dekorerer landsby Vi forlater Campuzanos kontor og drar videre til Jaimanitas, et lite tettsted i utkanten av Havanna, som sjeldent besøkes av turister. For fjorten år siden begynte José Rodríguez Fuster (62) å dekorere nærmiljøet med skulpturer og keramikkbasert kunst. - Pengene jeg tjener på kunsten min bruker jeg på hjelpe naboene, forteller han. Jeg ber ikke staten om noe, for den har nok med å ta seg av andre oppgaver, som sosial velferd. Den bereiste og internasjonalt anerkjente kunstneren virker entusiastisk i det han forteller om landet sitt: - Cuba er ikke et trist land, slik mange tror. Barn her har klær, mat i magen, de går på skolen og tar høyere utdanning. Vi har et godt klima. Den som ikke har høyere utdanning her, har valgt det selv, mulighetene finnes. Fuster, som ønsker å lage verdens største dekorerte murvegg, benytter anledningen til å invitere alle nordmenn til å sende keramikkfliser påskrevet avsenders navn og nasjonalitet. I tillegg har kunstneren et annet prosjekt gående. Han dekorerer dørene i nabolaget, inspirert av interessene til personene som bebor husene. En alkoholiker har fått fasaden sin dekorert med flasker, mens en familielege har fått et stort hjerte plassert over døren sin. Fuster synes stadig å dreie samtalen inn på politikk. Han er forbannet på internasjonal pressedekning av Cuba: For media i utlandet er det viktigere om tre personer drar i en båt fra Cuba enn om landet åpner ti nye kunstskoler eller om ti tusen leger uteksamineres, sier han. Kunstneren skryter over kunstscenen i Havanna, men legger til at også den skapende virksomheten er stor også i resten av landet. - Det du ser her på Cuba, finner du ikke på Den dominikanske republikk. Du finner det ikke noe annet sted i Latin-Amerika. Red: dersom noen ønsker å sende keramikkfliser, kontakt oss på latinamerika@gmail.com, så skal vi gi dere adressen til Fuster.

7 Tekst: Terje Enger Ingen applaus fra Cubaforeningen Mange har allerede kommentert fredsprisen til Barack Obama og, i likhet med oss, stiller de seg uforstående til tildelingen, og har med rette påpekt krigene i Irak, Afghanistan og Pakistan. Få eller ingen har derimot kommentert pristildelingen i forhold til situasjonen i Latin-Amerika, USAs såkalte bakgård. Det er bekymringsfullt at den norske offentligheten er så lite opptatt av denne regionen og utviklingen der. Lite har forandret seg til det bedre og opprustningen av USAs egne og USA-lojale styrker bare øker med Obama som president. I Latin- Amerika settes Norges og andre vestlige lands tålmodighet på prøve. To stikkord: Honduras og Cuba. Han viderefører den splittelse og undergravingspolitikken som Bush førte mot flere folkevalgte i Latin- Amerika For hver dag som går uten at Manuel Zelaya blir gjeninnsatt øker muligheten for at det kan utvikle seg en stor krig i området. For hver slik dag øker Colombias president Alvaro Uribe Vélez sine provokasjoner mot Bolivia og Venezuela, ved å opprette amerikanske baser på colombiansk jord, og ved å sette colombianske soldater under USAs kommando. Testen består i å se hvor langt man kan gå før det såkalte Barack Obama vant nobels fredspris 2009 verdenssamfunnet reagerer; noe som neppe skjer så lenge det er innforstått at USA står bak og trekker i trådene. Protestene mot avsettelsen av den folkevalgte Manuell Zelaya er kraftløse, på grensen til det ubetydelige. I Honduras forsvinner folk som hever stemmen eller lar seg organisere nøyaktig som i Chile i Cuba er et kapittel for seg selv. Journalisten Bob Woodward har nettopp avslørt at George W. Bush la konkrete planer om en invasjon av Cuba. De planene har Obama ikke skrinlagt eller tatt avstand fra. Tvert imot, han har ikke avviklet konsentrasjonsleiren på Guantanamo og han har nettopp bekreftet den kriminelle (etter folkeretten) blokaden av Cuba, som et nesten enstemmig FN til stadighet fordømmer og som påfører det cubanske folket unødvendige lidelser og ydmykelser. Han viderefører den splittelse og undergravingspolitikken som Bush førte mot flere folkevalgte i Latin-Amerika, med kampanjene mot Chavez og Morales som de mest kjente. Videre nekter Obama konsekvent å kalle militærkuppet i Honduras for nettopp det. Han støtter dermed opp om alle høyreorienterte regimer hvor USA har eller ønsker militære baser. Sist, men ikke minst, har USA under Barack Obama rustet opp igjen den fjerde amerikanske flåten med base i Mayport Florida. Den skal patruljere Karibien og Latin-Amerika. Flåten ble etablert i 1943 da USA kom med i krigen, men ble nedlagt i 1950, regnet som unødvendig. (USA beholdt imidlertid marinebasen i Guantanamo som de nå okkuperer). Vi reetablerer den fjerde flåten for å vise hvilken enorm viktighet denne regionen har for USA sier sjefen for sør-kommandoen admiral James Stavridis. Sett fra progressive latinamerikanske regimer kan det oppfattes som en trussel. Obama sitter med nøkkelen til en fredelig utvikling i Latin-Amerika. Denne har han hittil ikke brukt. Terje Enger er leder for Cubaforeningen i Norge. LatinAmerika #3 7.

8 Tekst og foto: Liv-Tone Ruud Økt militarisering møter motstand i Colombia Colombia er landet mot strømmen i Latin Amerika. Mens stadig flere land ellers i regionen har skiftet fra blått til rødt i politikken, tviholder Colombia på sin mørkeblå skute med Alvaro Uribe Velez som kaptein. Zelaya sin rolle. Videre vil det avslutningsvis bli henvist til to sentrale norske aviser sin dekning av situasjonen i landet. Alvaro Uribe Velez ble valgt som president for første gang i 2002 med over 52 prosent av stemmene og gjenvalgt i 2006 med løfter om å bekjempe terrorisme, demobilisere de paramilitære gruppene og å skape fred. Siden Uribe ble president, har militariseringen i landet bare økt, noe som kritiseres sterkt av opposisjonen. Verdens lengste konflikt Det colombianske folket har levd med væpna konflikt mellom hæren og paramilitære styrker på den ene siden og geriljaen på den andre siden i over 40 år. Konflikten i Colombia er verdens lengst pågående interne konflikt. Siden starten har den krevd mer enn menneskeliv og mellom og personer har blitt bortført eller meldt savnet. Nest etter Sudan er Colombia det landet i verden som har flest interne flyktninger. Med mange flyktninger, høy voldsrate og daglig usikkerhet er Colombia et krigstrøtt land der alle snakker om fred, høyresida som venstresida. Det politiske skillet går på hvordan man ønsker å oppnå den etterlengtede freden. llustrasjon om landproblemet i Colombia på Universidad Nacional La nacho i Bogota. Forhandlinger eller militær offensiv? Venstresida snakker om fredsforhandlinger og strukturelle årsaker mens høyresida snakker om gerilja og krig mot terror. Høyresida ønsker å få slutt på konflikten gjennom militær seier inneforstått full krig mot geriljaen. Uribes politikk bygger på at den væpnede konflikten er roten til alle problemene i landet. Hvis man skal tro Uribe vil fattigdommen, arbeidsledigheten og økonomiske vanskeligheter løse seg bare man får orden på den væpnede konflikten. For venstresida er dette en beskrivelse av en situasjon som er snudd på hodet. De mener de sosiale og økonomiske forholdene er årsakene til konflikten, det er de som må løses først, hvis ikke vil det aldri bli fred. Venstresidas kamp for fred kan svært kort oppsummeres i slagordet: Løsninga er politisk og freden er demokratisk. Colombia -en geostrategisk brikke For USA blir Colombia en stadig viktigere geostrategisk brikke i det ellers så røde Latin Amerika. Landet har støttet Colombia gjennom konflikten, i all hovedsak med økonomisk støtte til den colombianske regjeringas anti-narkotika politikk. Siden 2001 har Colombia mottatt støtte fra USAs regjering gjennom Plan Colombia. Dette er i all hovedsak støtte for å styrke den colombianske regjeringa og for å få en slutt på kokainstrømmen fra Colombia til USA. I tillegg går støtta rett inn under USAs strategi om krig mot terror. De største geriljagruppene i Colombia, FARC og ELN, står på USAs liste over terroristorganisasjoner. Med dette inngår Uribes krigføring i Colombia som et ledd i den internasjonale krigen mot terror. Med presidentskifte i USA har også retorikken om USAs støtte til Colombia skiftet retning, nå handler det igjen mer om kampen mot narkotikaproduskjon og mindre om krig mot terror. Både colombianske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har i mange år kritisert støtten fra USA på grunn av den colombianske hærens overgrep mot sivilbefolkningen og det nære samarbeidet med paramilitære grupper. Likevel fortsetter USA å gi Colombia sju hundre millioner dollar årlig i militærbistand. Studenter mot imperialismen Fra Universidad Nacional i Bogota Denne høsten har Uribe og Obama knyttet sterkere bånd nasjonene imellom ved å inngå en avtale om fem nye militærbaser fra USA på colombiansk jord. Flere opposisjonssektorer kritiserer avtalen sterkt. Fra den antiimperialistiske bevegelsen har reaksjonene vært mange og sterke. Folk har vist sin protest med alt fra fotoutstillinger og demonstasjonstog til parlmanentarisk arbeid. Senatorene på venstresida har bragt debatten til parlamentet, men de befinner seg i en vanskelig situasjon på grunn av at de ikke har tilgang til den aktuelle avtaleteksten og fordi det i praksis ikke trengs flertall i 8. LatinAmerika #3

9 parlamentet for at den skal godkjennes. Presidenten Inngangsparti kan på Universidad godkjenne Distrital, den alene. Bogota. Den antiimperialistiske bevegelsen står sterkt i landet, men deres motstandere er dem som sitter med makta og bestemmer. I Bogotás gater kan man se rester av antiimperialistiske demonstrasjoner, slagord som er tagga på husvegger. Ikke minst studentbevegelsen er en sentral aktør i kampen for nasjonal selvråderett. På universitetene finnes det nesten ikke en eneste grå vegg. Alle er dekorert med politiske malerier, ofte med et antiimperialistisk budskap. Men det er ikke bare studenter som kjemper, sammen med dem står lærere, arbeidere, fagforeninger, venstrepartier og ikke minst menneskerettighetsbevegelser. Skal det som skjer i Colombia, bli i Colombia? Situasjonen i Colombia er ekstremt vanskelig. Tidligere har det blitt gjort forsøk på fredsforhandlinger, men i dag er politikken at freden skal vinnes gjennom krig. Drømmen om fred i Colombia er ikke lenger et nasjonalt anliggende, det angår hele regionen. For Colombiaaktivister rundt om i verden kan situasjonen virke håpløs og det er lett å tenke at det er ingenting som nytter. Den økende militariseringa skygger over et hvert positivt tiltak for å skape fred, men det er de positive tiltakene og motstanden mot økt militærmakt som må settes i fokus. Internasjonale organisasjoner kan være colombianske fredaktivisters stemme ut i verden. Det er mange norske organisasjoner som i dag har et godt samarbeid med colombianske organisasjoner og som på mange måter virker som et colombiansk talerør i Norge. Men det er ikke bare sivilsamfunnet som må ta situasjonen i Colombia på alvor. Staten Norge må stille strengere krav i diplomatiske forbindelser, som for eksempel ved handelsavtaler må det stilles krav om at Colombia ivaretar både menneskelige og faglige rettigheter. Fakta Colombia og våpen - 5, 7 % av landets BNP brukes årlig på våpenkjøp - Colombia er dermed det landet i Sør- Amerika som bruker mest penger på våpen i forhold til folketall. - Mellom 2007 og 2008 økte våpenhandelen med 3,5 mrd. dollar. Tekst: Veronica Øverlid og Solveig Øvrebotten USA og Colombia styrker samarbeidet Stemningen i Sør-Amerika er spent etter at Latin-Amerika i høst underskrev en avtale som fryktes å true de latinamerikanske landenes suverenitet. Den 30.oktober 2009 signerte Colombia og USA en historisk avtale som gir USA tilgang til minst syv militærbaser i Colombia for en tiårsperiode. USA får med dette også ta i bruk de internasjonale flyplassene i landet. Den omstridte avtalen har ført til misnøye både nasjonalt og internasjonalt. Mens de to regjeringene sier at basene kun skal brukes i kampen mot narkotika og terrorisme, spekuleres det i om at USAs intensjoner med basen også er å lettere kunne overvåke og intervenere hele regionen. Ønske om økt sikkerhet Colombias president, Álvaro Uribe, sa i en tale i den nasjonale tv-kanalen Caracol at avtalen er fordelaktig for Colombia i kraft av å bekjempe de interne problemene i landet, og følgelig øke sikkerheten. Colombia har gjennom årene hatt problemer knyttet til kokainproduksjon, gerilja og paramilitære grupper. Regjeringen argumenterer for at den nye avtalen vil gjøre det lettere for landet å bekjempe disse problemene ved å få tilgang til teknologisk og militært utstyr samt overvåkningstjenester. Avtalen vil styrke det allerede svært tette samarbeidet mellom landene. For i dagens politiske klima hvor de fleste landene på det latinamerikanske kontinentet ønsker mindre innblanding fra USA og heller vil satse på økt samarbeid innad i regionen, er Colombia nå blitt USAs viktigste allierte i Sør-Amerika. The Washington Office of Latin America (WOLA) hevder at USA sin interesse i å få tilgang til de syv colombianske militærbasene økte etter at Ecuadors president Rafael Correa tidligere i år ikke fornyet avtalen om bruk av den eksisterende basen der i landet. Colombia vil dermed bli det eneste landet i Latin-Amerika med amerikanske militærbaser. Avtalen er derfor viktig rent strategisk for USA, for å forbedre sin svekkede posisjon i regionen. Det hevdes videre at dersom USA mister sin sterke innflytelse og tilstedeværelse i Colombia, mister de også kontrollen over kontinentet. Usikkerhet rundt avtalens egentlige mål Geografisk sett ligger Colombia strategisk til. Nabolandene ser på militærbasene som en trussel mot deres suverenitet, og har liten tro på at basene utelukkende er ment for interne anliggende. De frykter LatinAmerika #3 9.

10 derfor at argumentene om å bekjempe narkotikaproduskjon og terror bare er et påskudd for lettere å kunne overvåke de øvrige landene i regionen. Et av de øvrige latinamerikanske landenes argumenter mot militærbasen, er at våpnene som skal tas i bruk passer bedre til konvensjonell krigføring enn kamp mot colombianske opprørsgrupper. For eksempel skal det benyttes fly med en rekkevidde som spenner over hele kontinentet. Argentinas president Kirchner stiller spørsmål ved nødvendigheten av å bruke disse flyene i kampen mot narkotikatrafikken. Hun uttaler at: Man kan ikke bekjempe narkotikatrafikk verken med C-17-fly eller bruk av radar. Jeg har aldri hørt at man har bombet smuglergods. Også Hugo Chávez mener avtalen en trussel mot regionens stabilitet og han hevder at: Den egentlige interessen til USA er å øke sin dominans i regionen, og ikke å hjelpe Colombia med å bekjempe narkoterrorismen. Uribe på sin side forsikrer at Colombia ikke har som mål å invadere andre land, og peker på at Colombia gjennom historien har forholdt seg fredelig overfor nabolandene. Han fremholder videre at Colombias største bekymring er de interne problemene i landet. Dersom USA mister sin sterke innflytelse og tilstedeværelse i Colombia, mister de også kontrollen over 10. LatinAmerika #3 En annen konsekvens av militærbasene er økt polarisering i regionen. Jairo Libreros, analytiker ved Universidad Externado de Colombia, hevder at avtalen vil skape hindringer for Colombias samarbeid med resten av regionen. Fra Plaza Boliviar i Bogota. Foto: liv-tone ruud Økt militarisering Motstandere av avtalen mener dessuten at en økt bruk av miltære virkemidler ikke vil løse konfliktene i landet. Gjennom Plan Colombia har Colombia mottatt økonomisk hjelp fra USA for å slå ned på geriljavirksomhet, narkoterrorisme og narkotikaproduksjon ved bruk av militære aksjoner. avtalen blir ofte omtalt som en fiasko, da målene, selv etter 10 år og mange millioner dollar, ikke er nådd. Kritikere mener at problemene lettere kunne blitt løst ved å finansiere alternative prosjekter som omskolering av bøndene og sosiale tiltak. I forhold til den nye avtalen om USAs militærbaser stilles det derfor spørsmål ved om man nok en gang benytter virkemidler som tidligere har vist seg å være mislykkede. President Uribe mener imidlertid at Plan Colombia har gitt gode resultater, som at geriljaen er blitt svekket. Han trekker fram Plan Colombia som et positivt argument for militærbasene, og viser til at den økonomiske støtten Colombia har fått fra Washington har vært viktig for landet. Krenkelse av Colombias suverenitet Et annet sentralt argument mot basene er tap av nasjonal suverenitet. Mange motviser dette ettersom det ikke er snakk om autonome amerikanske baser. Det er trist at de som skal forsvare landet ikke har klart å finne en bedre måte å bekjempe terrorismen og narkotikatrafikken på enn å overgi landets suverenitet, både med tropper og immunitet, til et annet land, sier advokat Jaime Araujo Rentería. Med immunitet mener Araujo at amerikanske soldater ikke er underlagt colombiansk lov, og at de dermed oppnår status som diplomater. Eventuelle kriminelle handlinger utført av amerikanske soldater i Colombia vil derfor ikke falle inn under det colombianske rettsvesen. I den nye avtalen ønsket colombianske myndigheter å unngå slik immunitet for nordamerikanske soldater, uten hell. At de amerikanske soldatene har immunitet, i tillegg til at flere av basene ligger nært urbane strøk, kan føre til konsekvenser for lokalbefolkningen. Flere frykter ytterlige krenkelser av menneskerettighetene. Som tidligere nevnt har avtalen vekket protester både nasjonalt og internasjonalt. Enkelte mener likevel at motstanden internt i Colombia har vært svak. Eventuelle kriminelle handlinger utført av amerikanske soldater i Colombia vil derfor ikke falle inn under det colombianske rettsvesen. Mesteparten av kritikken mot militærbasene har kommet fra Unasur, de søramerikanske landenes union. Regjeringen ga ut svært lite informasjon om avtalen før den ble underskrevet, noe som har ført til at folk flest har liten oversikt over hva den egentlig innebærer. Jeg mistenker at ikke en gang regjeringen er helt klar over hva den har skrevet under på, mener Jario Libreros.

11 Tekst: julia Loge Oljearbeidere risikerer livet i kamp mot privatisering Fagorganiserte i Colombia frykter for arbeidsplassene sine og miljøet dersom oljeindustrien privatiseres, og de frykter for livene sine når de protesterer. Daniel rico serpa, tillitsvalgt i uso og ansatt i ecopetrol. Colombias viktigste inntektskilde Colombia har utvunnet olje på land i nærmere 100 år, og olje er nå Colombias viktigste eksportartikkel. De siste årene har president Uribe privatisert og transnasjonalisert hele oljesektoren, i samarbeid med IMF og til stor glede for selskaper som BP, Chevron, Oxy og Texaco. 20 % av det statlig eide oljeselskapet Ecopetrol har også blitt privatisert. For oljearbeiderne i fagforeningen Unión Sindical Obrera de la industria de petroleo (USO), er det viktig å beholde statlig eierskap i det colombianske oljeselskapet. Noen av argumentene kjenner man igjen fra privatiseringen av Statoil, som at statlig eierskap sikrer offentlige inntekter og en mulighet for demokratisk innflytelse. Ecopetrol tilbyr også en rekke sosiale velferdsgoder, som ingen av de transnasjonale eller utenlandske selskapene har. De tilbyr gratis helsetjenester og betaler 90 % av utdanningen, ikke bare for egne arbeidere, men også for deres barn og ektefeller. Dette forteller Daniel Rico Serpa under sitt besøk i Norge i oktober. Han er tillitsvalgt i USO og selv ansatt i Ecopetrol. Verdens farligste land for fagforeningsaktivister Snart 50 års voldelig konflikt i Colombia har ikke bare en høy økonomisk kostnad. Regjeringen, militæret og de paramilitære gruppenes kamp mot venstreradikale geriljagrupper har også redusert rettsikkerheten og den fysiske sikkerhet for andre grupper, som kan beskyldes for å være allierte med geriljaen. Amnesty International anslår at personer er drept de siste 20 årene. Videre estimerer Amnesty at til er forsvunnet og mer enn er blitt kidnappet. En stor andel av disse sakene har politiske motiver og tillitsvalgte i fagforeninger er blant de mest utsatte. USO har vært en pådriver i arbeidet mot IMF (Det Internasjonale Pengefondet) og president Uribe sine krav om privatisering. Rico forteller at dette har hatt en høy pris. Eksempelvis har 105 tillitsvalgte blitt drept, 400 er internt fordrevet, utallige til andre land, og to tillitsvalgte har vært savnet i ett tiår. Rico setter de tillitsvalgte sin prekære sikkerhetssituasjon, ikke bare i sammenheng med den voldelige konflikten som har herjet Colombia i 50 år, men også med fagforeningens kamp mot den nyliberale modellen. USO er Colombias fagforening for hele oljeindustrien, både nasjonalt og internasjonalt. Fagforeningen har 7000 medlemmer, det vil si 10 % av alle arbeidere innen oljesektoren. Dette er lave tall sammenlignet med oljeindustrien i Norge, men sett i forhold til Colombia som en helhet er dette høyt, der kun 4 % av den arbeidende befolkningen er fagorganisert. Daniel Rico mener tallet ligger høyt fordi USO som fagforening er aktiv samt at de kjemper for å tilby gode fordeler til sine medlemmer. Fagforeningen har jobbet aktivt for arbeidernes rettigheter i 86 år. Oljesektoren er godt forankret i landet, og flertallet av de ansatte i sektoren er colombianske. Rico forteller at det finnes noen få utenlandske eksperter i sjefsstillinger, men at også dette er sjeldent. Videre uttaler Daniel Rico Serpa, at det viktigste av alt er å beskytte livet. Å beskytte miljøet er å beskytte livet, og hele menneskeheten er truet hvis vi fortsetter som nå. Likevel mener Rico at miljøbevegelsen går litt langt når de krever umiddelbar nedleggelse av hele oljeindustrien, det viktigste for ham er en mer miljøvennlig drift. Oljearbeidernes fagforening presser også på overfor den colombianske stat når det gjelder investeringer i fornybare energikilder og mer miljøvennlig drift. USO benytter streikevåpenet som et middel i miljøkampen. Deres medlemmer legger ned arbeidet når de oppdager miljøfarlig drift, eksempelvis gassbrenning og farlig utslipp. Som en følge av dette har også fagforeningen egne forurensningsvakter. Internasjonal solidaritet som virkemiddel Det myndighetene, de paramilitære gruppene og høyresiden frykter mest er internasjonal fordømmelse, sier Rico. De vil for all del unngå at folk skal vite hva som foregår i Colombia. Derfor skjules det i nasjonale medier. Norgesbesøket til Daniel Rico er derfor viktig fordi han kan spre informasjon om det som skjer i landet samt at det internasjonale samfunnet får kjennskap til colombianske samfunnsforhold og fagforeningsarbeid. USA og Colombia har diskutert en frihandelsavtale i tre år. Avtalen er fortsatt ikke undertegnet fordi fagforeninger i USA presser sine myndigheter til ikke å inngå frihandelsavtaler med land, som bryter grunnleggende demokratiske rettigheter og fagforeningsrettigheter. Tilsvarende mener Daniel Rico at det er viktig at fagbevegelse og sivilsamfunnet i Norge presser norske myndigheter til ikke å ratifisere frihandelsavtalen Norge signerte med Colombia gjennom EFTA i Handelskampanjen har tidligere kritisert avtalen for å godkjenne colombianske myndigheters rett til bruk av unntakstilstand som virkemiddel for å slå ned på opposisjon. [ ] Norge har fremforhandlet en avtale med et regime som undertrykker opposisjonelle og inngått en næringspolitisk avtale med verdens farligste land for fagorganiserte. Julia Loge er organisasjonsmedarbeider i Latin- Amerkagruppene i Norge. LatinAmerika #3 11.

12 Tekst og foto: Sebastian Delgado Presidentvalget i Chile: Piñera versus Frei eller MEO Den 13. desember går chilenerne til valgurnene for å velge hvem som skal styre landet de neste fire årene, men alt tyder på at den nye presidentens navn ikke kommer til å bli avgjort før i andre valgomgang i januar. Selv om høyresidens representant Sebastián Piñera har ligget i tet i alle meningsmålinger siden valgkampen startet, viser tallene at både regjeringsblokkens kandidat Eduardo Frei og uavhengige Marco Enriquez Ominami kan bli harde å slå i den utslagsgivende runden. Forfatteren Sebastian Delgado er 30 år og utdannet journalist ved University of Arts, Science and Communication i Santiago. Han er en av grunnleggerne av sportsmagasinet D13 La Revista, Chiles største og viktigste idrettsblad. Han er oppvokst i Norge og flyttet tilbake hit i Jobber i dag i NAV og er korrespondent for avisen La Nación. Hegemoniet til sentrum/venstre koalisjonen Concertación står i fare for komme til veis ende, og denne gangen må de ikke bare forholde seg til høyreopposisjonen, men også til en selvstendig sosialist som opprinnelig tilhører egne rekker. Her gir vi dere et innblikk over de tre kandidatene som har muligheten til å overta presidentbåndet etter populære Michelle Bachelet, og innta regjeringspalasset La Moneda fra og med mars Alle presidentkandidatene samlet i radiodebatt. Sebastián Piñera, Marco Enriquez Ominami, Eduardo Frei Kometen MEO, venstresidens nye ansikt Den store overraskelsen i valgkampen er uten tvil MEO, eller Marco Enriquez Ominami, som på rekordtid har greid å etablere et seriøst, uavhengig presidentkandidatur og dermed rystet litt i landets etablerte politiske sfære. I et land som anses som konservativt og hvor den katolske kirkens mening(er) har autoritet, har den kjekke og karismatiske Ominami både innrømmet eget marihuanaforbruk i sin ungdom, og er villig til å debattere abort og homofilt partnerskap. Selv om MEO representerte det Sosialistiske Partiet (PS) i nasjonalforsamlingen fikk han ikke delta i den interne avstemningen om hvem som skulle bli Concertacións presidentkandidat. Det var kristendemokraten (DC) Eduardo Frei som gikk av med seieren, noe som i etterkant er blitt karakterisert som en feil avgjørelse av flere sentrale skikkelser i sentrum/venstrekoalisjonen. Ricardo Lagos, som regjerte landet mellom 2000 og 2006, uttalte nylig: det var en politisk bommert som gjør det mulig for Enriquez Ominami å kjempe på utsiden i dag. Hvilket må tas til følge av partilederne, som vanligvis fatter vedtak innenfor de fire vegger og som heller ikke høres utenfor disse. Uten et partiorgan eller potente økonomiske krefter i ryggen har Enriquez Ominami på mindre enn tolv måneder gått fra å være fraværende i meningsmålingene til å bli en reell utfordrer til Eduardo Frei som venstresidens kort mot favoritten Piñera. MEO har med sin entusiasme og friske pust i den chilenske politiske debatten klart å dra nytte av misnøyen med Concertación. Marco Enriquez Ominami har en livshistorie som enhver manusforfatter kunnet ha tjent seg rik på. Bestefaren Edgardo Enriquez var utdanningsminister under Salvador Allende, mens faren Miguel Enriquez blir regnet som en av hovedhjernene bak MIR (Movimiento Izquierda Revolucionaria), en venstreradikal bevegelse som ved kuppet i 1973 bestemte seg for aktivt å motarbeide regimet til Augusto Pinochet. Konsekvensen av dette var at han ble en av de mest ettersøkte personene av militærdiktaturet, og i en skuddveksling med agenter fra det statlige etterretningspolitiet ble Miguel Enriquez drept i oktober Da var MEO kun 16 måneder gammel. Allerede som spedbarn måtte han forlate landet sammen med sin mor Manuela Gumucio. De bosatte seg i Frankrike og Enriquez Ominami vokste opp blant intellektuelle eksilchilenere i Paris. På midten av åttitallet vendte han tilbake til Santiago. Som filmregissør av yrke, har han skapt verk som mer eller mindre har høstet lunken kritikk hos ekspertene, men det skaffet ham like fullt et navn i mediene. I tillegg er han gift med Karen Doggenweiler, en av landets mest folkekjære fjernsynspersonligheter. Anført av hans adoptivfar Carlos Ominami, senator og en av de mest innflytelsesrike politikerne på venstresiden, ble MEO valgt inn i nasjonalforsamlingen i Han har med andre ord gjort en meteorittkarriere 12. LatinAmerika #3

13 innen politikken. MEO symboliserer det moderne Chile, representant, både som representant for en ny generasjon, og som en som har tatt et oppgjør med et av de mørkeste kapitlene i landets historie. Eduardo Frei under valgkampen. Eduardo Frei, tidligere president Spekulasjonene om hvem som skulle bli Michelle Bachelets arvtager og presidentkandidat for Concertación startet allerede før hennes regjering hadde rukket å bli varm i trøya. Mange tok for gitt at det var Ricardo Lagos som skulle stille ved årets valg da hans periode gikk ut i 2006, i og med at han forlot presidentpalasset med en høy personlig oppslutning. Men fiaskoen til det nye offentlige transportsystemet i hovedstaden Santiago, søkelyset rundt Lagos ansvar i korrupsjonsskandalen i det statlige jernbaneverket, samt en systematisk gjennomført kampanje fra høyresiden for å sette ham ut av spill, resulterte i at hans potensielle kandidatur aldri tok av på meningsmålingene. På slutten av 2008 offentligjorde han sitt endelige nei til å stille opp som koalisjonens kandidat. Samme avgjørelse fattet José Miguel Insulza, statsråd i elleve sammenhengende år før han ble valgt som generalsekretær i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), og som heller ikke markerte noen positiv tendens på meningsmålingene. Med disse to ringrevene ute av dansen, åpnet det seg muligheter for kristendemokraten Eduardo Frei Ruiz- Tagle, senator og Chiles president Eduardo Frei sammen med Michelle Bachelet: mellom 1994 og Sønnen til tidligere president Eduardo Frei Montalva ( ) ble valgt uten noen reell utfordrer til Concertacións presidentkandidat. Freis regjering på nittitallet huskes kanskje best i utlandet for at det var den som måtte håndtere Augusto Pinochets arrestasjon i London i 1998, etter en arrestordre utstedt av den spanske dommeren Baltazar Garzón. Det var Frei som deretter fikk stilt den aldrende diktatoren for chilensk rett. Den renoverte Eduardo Frei store utfordring er å bli sett som populære Michelle Bachelets videre arm, og dermed klare å omsette hennes rekordhøye popularitet over til stemmer. Meningsmålingene tyder på at dette ikke har skjedd. Strategien har blitt endret mer enn én gang, samtidig har hans nærmeste rådgivere mistet innflytelse til fordel for Concertacions tungvektere. I høst har det eksistert klare antydninger på at koalisjonens sterke valgkampmaskineri har blitt oljet, hvor i tillegg mange av de sentrale statsrådene har blitt involvert i Freis kampanje, noe som har blitt kritisert av opposisjonen og MEO. Eduardo Frei kan betraktes som en til tider litt for stiv og ukarismatisk politiker, men vinner på sine gode lederegenskaper, sin seriøsitet og at han er i stand til å videreføre sentrum-venstre regjeringenes politikk. Dette valget kan i verste fall få katastrofale følger for Concertación slik som vi kjenner den i dag, den mørkeste scenario er at Enriquez Ominami greier å komme seg til andre valgrunde. Men selv om koalisjonen nok en gang klarer å hale seieren i land, så står sentrum/venstreblokken foran en renovasjon. Om det er Eduardo Frei som kommer til å lede an denne prosessen gjenstår å se. I så fall kan det betraktes som litt av et comeback av kristeligdemokraten blant den ypperste toppeliten, tatt i grunn at han har sittet i kulissene det siste tiåret. Sebastian Piñera, Chiles svar på Berlusconi På samtlige meningsmålinger og analyser, uansett ideologisk tilknytting, som er utarbeidet i løpet av 2009, er det Sebastian Piñera liberale Renovación Nacional, som foreløpig ligger på topp. Det er ingen tvil om at høyresidens utvalgte kommer til å vinne første valgomgang i desember, spørsmålet er om han klarer å opprettholde avstanden ned til den som blir hans rival i den avgjørende runden i januar. I så fall Sebastián Piñera river muren som symboliserer korrupsjon. foto: blir han den første demokratisk valgte presidenten tilhørende høyrefløyen siden Jorge Alessandris triumf i Siden Augusto Pinochet tapte folkeavstemningen i 1989, har den chilenske høyresiden historisk sett hatt en velgermasse på rundt 45 prosent. Den som har vært nærmest å komme i regjeringsposisjon de siste 20 årene var konservative Joaquín Lavín ved valget i Da skilte det kun stemmer, eller mindre enn tre prosentpoeng, opp til seirende Ricardo Lagos. Utfordringen til Piñera ligger i å kapre de ekstra nødvendige røstene som kan få han i presidentstolen. Hans budskap baserer seg på at det er naturlig at Concertación har stagnert ved å sitte ved makten uavbrutt i nesten tjue år, og at han kommer til å effektivisere det statlige byråkratiet. Mange mener at landet nå er tjent med et bytte etter 20 år med sentrum/vesntre. Utenlandsk presse har ofte sammenliknet Piñera med Italias statsminister Silvio Berlusconi. Og med god grunn, da likhetene er skremmende. I følge det amerikanske finansmagasinet Forbes er formuen til Piñera verdt mellom 1000 og 1300 millioner dollar, nok til å befinne seg blant de 700 rikeste personene i verden. Hans investeringer er blant annet plassert i flyselskapet LAN, den private tv-kanalen Chilevision, og i landets mest populære fotballklubb Colo Colo. Strategisk plasserte forretninger, som sikrer han medienes oppmerksomhet, men også en del hodebry i forhold til at motstanderne har fått på gullfat argumenter til å kritisere hans dobbeltrolle. I løpet av valgkampen har en del mindre heldige episoder i Piñeras karriere kommet fram i lyset. Mest ståhei ble det rundt uttalelsene til Monica Madariaga, justisminister under militærregimet. I følge henne ba hun dommeren som ledet etterforskningen i Banco de Talca (stor svindelsak fra 1982), om ikke å røre Sebastian Piñera, fordi broren Jose Piñera, tidligere arbeidsminister under Pinochet, hadde bedt henne gjøre ham den tjeneste. Rettsdokumentene som er LatinAmerika #3 13.

14 blitt offentliggjort i etterkant, viser at presidentkandidaten var tiltalt for å ha svindlet staten, i tillegg til at han holdt seg i skjul for myndighetene i 24 dager. Sebastian Piñera har selvsagt benektet disse anklagene, og bedyret sin uskyld. Årets utredning til Transparency International (TI), organisasjonen som har som mål å bekjempe korrupsjon og har hovedsete i Berlin, omtalte en sak hvor Piñera hadde benyttet seg av innsideinformasjon da han kjøpte tre millioner aksjer i flyselskapet LAN. Piñera mente han hadde gjort opp for seg med en bot, og at den lokale avdelingen av TI, som i følge han selv består av personer tilknyttet Eduardo Frei, hadde stått bak rapporten som ble offentliggjort samme dag som en stor tv-debatt. Piñera har en gylden mulighet for å bli Chiles president fra og med Selv om det i hovedsak ikke kan skyldes egne meritter, men mer mangelen på kapasitet hos sentrumvenstre-blokken til å stille opp med en mer attraktiv kandidat, samt et raust valgkampbudsjett. Piñera skal derimot ha honnør for å ha klart at hans eget Renovación Nacional og konservative Unión Demócrata Independiente (UDI), i motsetning til forrige presidentvalg, nå står samlet. Fakta - Den sittende regjeringskoalisjonen Concertación de Partidos por la Democracia består av politiske partier som tilhører sentrum og den moderate venstrefløyen: Kristendemokratene (DC), det Sosialistiske Partiet (PS), Partiet for Demokratiet (PPD) og Radikalene (PR). Koalisjonen har sittet siden Høyresidens allianse er Coalición por el Cambio. Den består av det konservative Union Demócrata Independiente (UDI) og liberale Renovación Nacional (RN). - Nåværende president Michelle Bachelet ble Chiles første kvinnelige president i Den tidligere helse- og forsvarsministeren er datter av Alberto Bachelet, general i Flyforsvaret som nektet å støtte militærjuntaen ved statskuppet i Hun satt selv i varetekt, sammen med sin mor Angela Jeria, Fakta Piñera vant valget søndag den 13. desember med over 44%, og var størst i alle regionene. Han går dermed videre til andre runde. Tekst: Johan Vibe Latin- Amerika sett fra Washington Latin-Amerika står ikke spesielt høyt på den utenrikspolitiske agendaen i Washington DC. Utfordringene i andre verdensdeler er større, og særlig engasjementet i Afghanistan tar mye av den politiske energien. På reiser i Latin-Amerika og andre deler av verden har jeg ofte blitt slått av de enorme forventningene til USA, kanskje spesielt etter valget av President Obama. Sannheten er imidlertid at agendaen er lang og at Obama, som alle andre politikere, disponerer en begrenset politisk kapital som også skal brukes på tunge saker som klima, helsereform og den økonomiske krisen. Latinos i USA Man skulle tro at det store antall latinos i USA skulle ha noe å si for oppmerksomheten, men det slår liksom ikke helt til, kanskje fordi det ikke er en gruppe som har noe entydig syn på amerikansk utenrikspolitikk. Det er vel stort sett eksil-cubanerne som har organisert seg på en måte som har satt dem i stand til å påvirke amerikansk utenrikspolitikk aktivt Man antar at 15% av USAs befolkning er av Latinamerikansk opprinnelse. I California, USAs mest folkerike stat, er hele 37% opprinnelig fra Latin Amerika og i 2050 antar man at det blir latinoflertall i den staten. Bybildet i Washington preges også i stadig større grad av spansk språk og mat fra Latin- Amerika. Latinos jeg møter her er opptatt av en økende kulturell bevissthet og stolthet innenfor denne gruppen. Amerikanske latinos er også stolte av å ha fått Sonia Sotomayor som er første medlem av latinamerikansk opprinnelse i Høyesterett. Latinos er en faktor å regne med i amerikansk politikk. Republikanere og demokrater strides om Latin - Amerika Administrasjonens arbeid med Latin-Amerika preges også av at man ennå ikke har fått på plass hele teamet som skal jobbe med disse sakene. Arturo Valenzuela er nominert som Assistant Secretary for Western Hemisphere Affairs, men høringen av ham er blitt stanset av en republikansk senator som er misfornøyd med Obamas politikk i forhold til Honduras. Debatten om krisen i Honduras har vært sterkt polarisert. På demokratisk side har man vel vært mest opptatt av at det må slås hardt ned på alle kupp-forsøk i Latin-Amerika, mens enkelte på Republikansk side har vært opptatt av at Zelaya er en ny Chávez som må stanses. Nå som en avtale er på plass i Honduras, kan kanskje denne polemikken bli roet ned. Mye arbeid gjenstår... President Obama besøkte Mexico i april i år. Narkotika kartellene, drap og trafikk av våpen og narkotika over grensen har gjort at situasjonen i Mexico oppfattes som en større sikkerhetspolitisk utfordring enn tidligere. Noen påstår til og med at Al Qaeda kan melde seg på amerikansk jord igjen, via Mexico. Migrasjon og grensekontroll er også et følsomme tema. President Lula har vært i Washington. Brasils økende betydning som global aktør følges nøye. Relasjonene til Colombia er sammensatt. Colombia har åpnet for et økt amerikansk militært nærvær, noe som skaper uro i nabolandene. Samtidig er det misnøye hos sentrale amerikanske aktører med menneskerettighetssituasjonen i Colombia og president Uribes forsøk på å bli gjenvalgt for tredje gang. En handelsavtale mellom USA og Colombia sitter derfor fast i Kongressen. Hugo Chavez får nok mindre oppmerksomhet enn tidligere. President Obama tok i valgkampen til orde for å se på relasjonene til Cuba. Det er foretatt noen mindre lettelser i reiserestriksjonene som ble skjerpet under Bush.I Kongressen er det også mange som er opptatt av å gjøre noe med det fastlåste forholdet. Spørsmålet er imidlertid kontroversielt og med mellomvalgene i 2010, spørs det om man tør å utfordre store velgergrupper ved f.eks å fjerne reiseforbudet. Cubas egen vilje til å gjennomføre reformer vil også være avgjørende. Fakta Johan Vibe er diplomat stasjonert på den Norsk Ambassaden i Washington. Han har bred erfaring fra arbeid på flere stasjoner i Latin Amerika, blandt annet Costa Rica og Cuba. 14. LatinAmerika #3

15 Tekst: Joakim Møllersen I soyabønnens spor Både tilbud og etterspørsel etter soyaprodukter har skutt i været det siste tiåret, og flere latinamerikanske land står for produksjonsøkningen. Dette har generert inntekter for landene, men de har også måtte betale for suksessen. Soyabønnen blir stort sett brukt til dyrefor til kyr som igjen skal fortæres av overvektige amerikanere. Foto: Wikimedia Etter at matvareprisene hadde steg til tidligere uante høyder i 2008, sank også disse da boligboblen sprakk i USA og finanskrisen stoppet verden. Både i årene før og nå - under økonomisk trangere kår - er etterspørselen etter soya høy, på tross av produksjonens stadig økning. Den lille protein- og fettrike bønnen er svært ettertraktet. USA er den største produsenten på verdensbasis, etterfulgt av Brasil og Argentina. Også Paraguay, Bolivia og Uruguay produserer betydelige mengder. Argentina, Paraguay og Brasil har siden de første europeerne slo seg ned der på 1500-tallet vært storprodusenter av landbruksprodukter. Brasil og Argentina er i dag henholdsvis de største og nest største storfekjøtteksportøren i verden, noe som er en viktig inntektskilde for Paraguay. Før var det kaffe i Brasil, yerba mate i Paraguay og vin og korn i Argentina som var de viktige landsbruksvarene, men i det siste desennium har en sett et kraftig dreining mot dyrking av den lille asiatiske bønnen. Selv om soyaolje bestandig har vært en slager, og en rekke populære soyaderivater har truffet markedet de siste årene, er det ikke mennesker brorparten av plantene er ment å fø. Av USAs produksjon gikk 90 % til dyrefôr som igjen skal mette den økende kjøtthungeren. Kina er per i dag den største konsumenten hvor importen brukes til svine-, fjærkreog storfeproduksjon. Anvendelsen av avlingen er dog langt fra det mest kontroversielle i områdene plantene såes. Regnskogen taper Det er ansett som helt nødvendig å bruke insektmiddel, ugressmiddel og store mengder kunstgjødsel for å få en god avling. I tillegg bruker alle de store soyalandene genmodifiserte frø i dyrkingen. Selv om diskusjonen om genmodifisert mat har stilnet de siste årene, har derimot ikke forurensing av jordsmonnet samt grov utnytting av lokal arbeidskraft gått upåaktet hen. I Argentina har i tillegg myndighetene gitt lov til å bruke insektog sprøytemidler som er forbudt i de fleste andre land. På toppen av dette må den allerede plagede regnskogen ofte vike for de nye soyaåkrene. I det nordlige Argentina, det sørlige Brasil og store deler av Paraguay har regnskog og de særegne savannene måtte gi tapt for ekspansjonistiske soyabønder. Når den tropiske jungelen blir hugget ned reduseres evnen til å fange opp CO2, og utslippene er store dersom det etterpå blir brent. I tilegg står flere dyre- og plantearter i fare for å dø ut, da både flora og fauna i grenseområdene Argentina-Brasil- Paraguay er unike. Det er ikke bare i dette grenselandet produksjonen er stigende. Også lengre nord i Brasil tas stadig større deler av landet i bruk. Problemene er allerede store med illegal hogst, kvegdrift og sukkerplantasjer. Regnskogen blir igjen taperen om det kommer en ny avling soyaplanter. Sosiale problemer Det er anslått at av de omlag menneskene som jobber i paraguayansk soyaindustri er 74 % utlendinger. I tillegg til at majoriteten av jordbruksoligarkiet i Paraguay fra gammelt av er brasilianere, er de fleste nye sojafarmerne pengesterke menn fra Argentina og Brasil. Småbønder har blitt fordrevet og de nye herrene har valgt å importere arbeidskraft framfor å ansette de bortviste paraguayanerne. De lokale og nasjonale myndighetene har inntil nylig valgt å lukke øynene og gni seg i hendene over skatteinntektene soyaeksporten fører til. Dette gjør at man spesielt i Paraguay, men også i de andre landene, ser et stort økonomisk fordelingsproblem ved soyadyrkingen: storeierne tar ut grandiose overskudd mens de ansatte har en inntekt nær eksistensminimum. Når i tillegg rike storbønder i Latin-Amerika har for tradisjon å bruke pengene på importert luksus framfor lokale varer eller videre investeringer, kommer ikke inntektene fra eksport av landbruksvarer andre til gode enn en liten andel av befolkningen av befolkningen. Tilnærmingene til en ny jordreform og en mer rettferdig fordeling av jorden har gjort president Fernando Lugo til en upopulær mann blant den tradisjonelle rurale elite. Også i Argentina har myndighetene satt inn tiltak som er myntet på å fordele den ekstraordinært høye profitten flere store landbruksaktører tar ut. Det har dog vist seg vanskelig for Cristina Fernández som har blitt stagget av flere lock-outs og streiker fra de mektige storbøndene som har vært mang en argentinsk statsleders bane. Konflikten med deler av landbrukssektoren har spredt seg over til andre deler av det argentinske samfunnet. En åpen krig mellom Latin-Amerikas største mediehus, Grupo Clarín, som har utstrakte bånd til agroeksportsektoren, og regjeringen pågår fremdeles, over et år etter at konflikten startet. LatinAmerika #3 15.

16 Tekst: Kaja Jenssen Rathe og Kristian Nordgård Fagbevegelsen vaktbikkje eller politisk samarbeidspartner? De aller fleste med hjertet til venstre er enige om at fagbevegelsens rolle i samfunnet er av stor betydning i kampen for sosiale framskritt. Men hvilken rolle og hvilke sosiale framskritt er det egentlig snakk om? Vi har snakket med fagforeninger i Bolivia og Norge, to land med vidt forskjellige politiske, økonomiske og sosiale forutsetninger, om hva som er deres oppgave og utfordringer. David Reinoso og José Domingo Vasquez i oljearbeiderforbundet FSTPB, støtter Evo Morales foran valget i desember. Foto: Eirin Höiseth FSTB, Bolivia: De politiske forandringene tilhører ikke et politisk parti - Vår rolle er å representere og forsvare arbeiderne innenfor sektoren. Men samtidig er vi en del av den revolusjonære prosessen, og i forhold til dette identifiserer vi oss fullstendig med dagens regjering. José Domingo Vásquez og David Reinoso, henholdsvis president og sekretær for nasjonale relasjoner i FSTPB, det bolivianske Oljearbeiderforbundet, er glassklare. I forkant av presidentvalget som skal holdes i Bolivia i desember, har FSTPB gitt sin fulle støtte til regjeringspartiet MAS (Movimiento al Socialismo) og deres kandidater: sittende president Evo Morales og visepresident Álvaro García Linera. Kandidatenes politiske program er å videreføre den allerede påbegynte endringsprosessen, El Proceso de Cambio, som også har hatt hovedfokus de siste fire årene med regjeringen Morales. Endringsprosessen omtales også av tilhengerne som en demokratisk revolusjon, og har allerede mange resultater å vise til. Den nye og radikale bolivianske grunnloven, nasjonaliseringen av olje- og gassressursene og, mer generelt, det tydelig politiske oppgjøret med kapitalismen og nyliberalismen er kanskje noen av de viktigste. Ifølge José Domingo Vásquez kommer fagforeningens aktive politiske støtte ikke i konflikt med deres oppgave som fagforening. - Under tidligere regjeringer, i periodene med kapitalisering og privatisering, led hele sektoren. De statlige selskapene ble solgt ut til det private. Vi så tusenvis av arbeidere som ble sittende igjen på gata. Fagforeningen hadde da en veldig vanskelig rolle, forteller fagforeningslederen. Domingo Vásquez og Reinoso trekker stadig fram artikkel om frie kontrakter fra den nyliberale perioden som et tidligere hovedproblem. Denne innebar at selskaper fritt kunne ansette og sparke arbeidere uten videre om og men, og reduserte i årevis fagforeningenes makt til nærmest lik null var som en truende revolver med arbeiderne i siktet, sier Reinoso. Da Evo Morales kom til makten i 2006 avskaffet han hele artikkel og nasjonaliserte hydrokarbonene, Bolivias olje- og gassressurser. Disse hadde tidligere blitt kjøpt opp, kontrollert og utvunnet av private selskaper. Det bolivianske statlige oljeselskapet YPFB krevde å kjøpe seg tilbake inn i selskapene, og eier nå mer enn 50 prosent av aksjene. Dermed er det den bolivianske staten, og ikke selskapene, som kontrollerer hvor mye som utvinnes og hvem som skalgjøre det. YPFB har fått sin renessanse under den siste regjeringsperioden etter å ha blitt mer eller mindre tilintetgjort under tiden med privatiseringer på 80- og 90-tallet. En ny og mye strengere skattepolitikk har også blitt innført som en del av nasjonaliseringsprosessen, slik at det meste av inntektene går til staten og det bolivianske folket, og ikke lenger bare forsvinner ut til oljeselskapene som de gjorde tidligere. Nasjonaliseringen betyr derimot ikke at det ikke lenger finnes transnasjonale selskaper i landet. Til tross for økte skatter er disse blitt i landet og fortsetter å investere i olje- og gassutvinning. Både Domingo Vásquez og Reinoso er enige i at Morales nye politiske prosjekt kvalifiserer til støtte fra oljearbeidernes fagforening. - Vi må anerkjenne den sittende presidentens kapasitet i fagforeningsspørsmål. Vi er takknemlige for den politiske forandringen, for den revolusjonære prosessen og for nasjonaliseringen av hydrokarbonene. På spørsmål om hvordan fagforeningen kan samarbeide så tett med en regjering uten å svikte sin rolle som representant for arbeiderne og sivilsamfunnet, er det Evo Morales og MAS-regjeringens brede støtte og folkelige appell som legges til grunn. - Forandringene tilhører ikke noe politisk parti. Vi er en del av det sivile samfunnet, en del av det bolivianske folket. MAS er selve folket. Selvfølgelig støtter vi denne revolusjonære prosessen. Vi har å gjøre med en populær arbeiderregjering, ikke et vanlig politisk parti. 16. LatinAmerika #3

17 Arbeidere fra det nasjonale oljeselskapet YPFB og oljearbeiderfawgforeningen FSTPB lanserte sin støtte til Evo Morales og MAS foran valget i desember. Foto: Kaja J. Rathe COB, Bolivia: Krever videreføring og fordypning Silverio Paucara Quispe,organisasjonssek retær i COB (Central Obrera de Bolivia), den bolivianske landsorganisasjonen med 63 medlemsorganisasjoner, er enige med Vásquez og Reinoso i FSTPB på de fleste punkter, og ser også på MAS-regjeringen som noe mye større enn bare et politisk parti. -COB er en del av selve endringsprosessen. Endringene vi ser i dag er frukten av mange offer. Dagens regjering er selve resultatet. Allikevel presiserer Paucara Quispe at selv om de aktivt støtter Evo Morales og MAS, så er landsorganisasjonen der for å presse på for at politikken ikke stagnerer. Dette gjelder ikke minst nasjonaliseringen av landets olje- og gassressurser. - Vi applauderer for nasjonaliseringsprosessen Evo har satt i gang. Men vi krever at den også fremover utvikles til å bli mer dyptgående. COB, som er en fellesforening med medlemmer fra Oljearbeiderforbundet, i tillegg til å omfatte blant annet gruvesektoren og bøndenes fagforening, ser gjerne at nasjonaliserinsprosessen utvides til å omfatte også andre naturessurser enn bare olje og gass. Støtten til MAS er derfor ikke ubetinget, og vurderes derfor med jevne mellomrom. Heller ikke i begynnelsen av Morales regjeringsperiode var COB villige til å gi MAS sin fulle støtte. Det måtte forhandlinger og interne debatter til før de aktivt gikk ut og sluttet opp om den nye presidenten. Paucara Quispe forteller at det var de forskjellige sektorene som etter hvert presset fram at COB måtte ta et standpunkt til den da nye regjeringen - Ikke på noe tidspunkt har fagforenings demokratiet vært truet. Alle er en del av prosessen, sier Quispe. José Domingo Vasquez fra FSTPB og Cristina Parker fra LO i debattpanel sammen på konferanse. I bakgrunnen: Banner som viser fagforeningens støtte til Evo Morales. Foto: Kaja j. rathe LO, Norge: Balansekunst Christine Parker, internasjonal rådgiver for Latin Amerika i LO, kjenner godt til landsorganisasjonen COB og Oljearbeiderforbundet FSTPB i Bolivia, men snakker først og fremst på vegne av Norge. Hun mener også at fagbevegelsen, til tross for høyresidens kritikk, bør støtte regjeringer som jobber med dem. - Å forsvare medlemmenes interesser er mye mer enn å sørge for gode lønnsog arbeidsvilkår. Arbeiderne er best tjent med en fungerende velferdsstat, en jevn fordeling av rikdom i landet og en rettstat som fungerer. LOs forhold til Arbeiderpartiet og i den senere tid SV, grunner i politisk enighet. Parker peker på hvordan fagbevegelsens arbeid og støtte var avgjørende for utviklingen av oljeindustrien i Norge, der inntektene fra Nordsjøen hovedsakelig har kommet samfunnet til gode, i motsetning til land som Nigeria og Ecuador. Parker tar også i den sammenheng opp et viktig, internasjonalt aspekt ved fagforeningsarbeid, nemlig solidaritet. Arbeidstakerne i ett land er også tjent med at arbeiderne i andre land har det godt. Vi ser en tendens til en nedgående spiral der kapitalinteresser flytter til land der de kan operere uhindret, og ta ut størst mulig gevinst. Det som storkapitalen nå gjør mot arbeiderne i Colombia, der de kan operere uhindret, og ta ut størst mulig gevinst. Det som storkapitalen nå gjør mot arbeiderne i Colombia, kan på sikt også gjøres mot arbeiderne i Norge. Samtidig presiserer Parker at det å jobbe for regjeringer som fører en politikk fagbevegelsen støtter, ikke nødvendigvis alltid innebærer å være enig. Parker minner oss på hvordan LO blant annet kom sterkt ut mot pensjonsreformen og fikk medhold til slutt. Videre påpeker hun hvordan et altfor tett samarbeid mellom fagbevegelse og regjering i noen tilfeller kan være problematisk. - Går fagforeningsledelsen over grensen, vil de miste medlemmer. Og i den tredje verden er det en balansekunst for fagbevegelsen å ikke bli overkjørt av partiet eller en sterk leder, som for eksempel i Venezuela. Så langt har landsorganisasjonen COB og Oljearbeiderforbundet FSTPB i Bolivia klart kunsten. Kaja Jenssen Rathe og Kristian Nordgård er utplassert i de to organsisajonene FSTPB og El Observatorio i Bolivia som solidaritetsbrigadister for LAG. Fakta F.S.T.P.B - Federacion Sindical de Trabajadores Petroleros de Bolivia - Fagforening for Oljearbeiderne i Bolivia medlemmer fordelt på 15 foreninger spredt rundt i Bolivia. - Hovedkontor i La Paz. - Lederen er Jose Domingo Vazques. - Kjemper for arbeiderrettigheter, for videre nasjonalisering av Olje/gassressurser og for å forhindre korrupsjon i det statlige oljeselskapet YFPB. Fakta EL OBSERVATORIO BOLIVIANO DE LOS RECURSOS NATURALES - Boliviansk observatorium for naturressurser. - Er en del av den bolivianske organisasjonen CEADL (senter for studier og støtte til lokal utvikling) som er støttet gjennom SAIH Norge. - Er et prosjekt opprettet for å bidra til økt informasjon, styrking av organisasjon og økt folkelig deltakelse i spørsmål som har med forvaltning og kontroll av naturressurser å gjøre. - Jobber spesielt mye med olje- og gassforvaltning, inkludert politiske og økonomiske aspekter som Evo Morales nasjonalisering av petroleumsressursene, skattepolitikk og fordeling av inntekter fra sektoren. LatinAmerika #3 17.

18 Tekst: Alberto Valiente Thoresen og Veronika Rokne 10 trinn til å forstå hendelsene i Honduras Her er noe for dere som ønsker å vite mer om statskuppet i Honduras og bakgrunnen for dette. Et utvalg av informasjon vil bli presentert. Fokus vil ligge på landfakta, den honduranske grunnlov og president Manuell Zelaya sin rolle. Videre vil det avslutningsvis bli henvist til to sentrale norske aviser sin dekning av situasjonen i landet. 1 - FAKTA Hovedstad: Tegucigalpa. Myntenhet : Lempira. Størrelse: km2 (like stort som Nordland, Troms og Finnmark til sammen). Innbyggertall: Ca. 7,1 millioner. Forsvaret: Aktive 8300 og reservister. Paramilitære styrker: 6000 (private selskap). Forsvarsbudsjettet: I 1999 på $35 millioner, eller 0.6% of GDP. (2 % i Norge). BNP per innbygger: ca 4500 US$. Jordbruk 13 %, industri 31 % og tjenester 56 %. IDH: (middels), 115 plass. Kolonitid: Honduras var spansk koloni fram til Landet ble selvstendig først i 1838, da Honduras mellom 1821 og 1838 var med i den mellomamerikanske føderasjonen. Politikk: Partido Nacional (konservative) ble grunnlagt i Partido liberal de Honduras (venstresiden) ble grunnlagt i Økonomi: Jordbruksbasert. Sølvgruver var viktig i kolonitiden. Mer eller mindre styrt av United Fruit Company. Derav kallenavnet bananrepublikk. 2 STATSKUPP Militærdiktatur har vært regelen, heller enn unntaket i Honduras. Sivile, gjerne liberale presidenter har blitt fratatt makta ved statskupp. Spesielt når de prøver å gjennomføre reformer eksempelvis jordbruksreform eller høyere skatter, som truer interessene til elitene. President Vicente Mejía Colindres ( ) var en liberal president, men konsentrerte all makten i landet i egne hender. Imidlertid respekterte Colindres enkelte sivile rettigheter bedre enn tidligere honduranske presidenter hadde gjort før ham. President Tiburcio Carías Andino ( ) var en konservativ offiser og brutal diktator, som var støttet av United Fruit Company. Han styrte fra Honduras gjennom landets lengste presidentperiode. Ramón Villeda Morales ble valgt i 1957 og var en liberal president. Under hans regjering ble Honduras med i Mercado Común Centroamericano. Han satset på utdanning og forsøkte å gjennomføre jordbruksreform. Oligarkiet organiserte statskupp mot ham i Statskuppet ble ledet av oberst Oswaldo López Arellano. Juan Alberto Melgar var president fra 1975 til Han ble avsatt som følge av statskupp i General Policarpio Juan Paz García erstattet Melgar etter kuppet og ledet Honduras fram til GRUNNLOVEN Vedtatt i Honduras sin 12. grunnlov siden Var en del av USA sitt Counterinsurgency Policies, som skulle skape en illusjon av demokrati i Mellom-Amerika. Kongressen har reformert grunnloven 26 ganger siden Reform i 1998 med ønske om å gjøre presidenten øverstkommanderende i det militære forsvar. Militærets uavhengighet tok en brå slutt. Artikkel 373 tillater reformer, som 2/3 av kongressen må vedta. Artikkel 239 slår fast at tidligere presidenter ikke kan stille til gjenvalg. De som gjør det mister automatisk sin immunitet. Artikkel 374 og 5 slår fast at det ikke er mulig å reformere grunnloven med hensyn til styresett, presidentperioder, gjenvalg og territorium. Endring av artikkel 374 kan ikke gjennomføres ved folkeavstemning. Artikkel 205 nr. 22 slår fast at offentlige funksjonærer kan stilles for riksrett. 4 PRESIDENT MANUEL ZELAYA Født i Olancho provinsen i Liberal. Medlem av kongressen tre ganger, mellom 1985 og Familien hans eier jord i Olancho. Zelaya eier flere bedrifter med fokus på skogsdrift og kveg. Faren til Zelaya ble funnet skyldig i Horcones-massakeren i 1975 der 15 religiøse ledere, campesinos og studenter ble drept. Dette trolig på grunn av stridigheter mellom jordeiere og politiske aktivister som arbeidet for jordbruksreform. 5 ZELAYAS POLITIKK Movimiento Esperanza Liberal (MEL), også kallenavnet til Manuel Zelaya, er den delen av det liberale partiet som støttet ham i 2005-valget. Programmet til Manuel Zelaya gikk ut på å øke folkets deltakelse i politiske prosesser. Zelaya lovet å fordoble politistyrken. Reintegrere gjengmedlemmer (MS, 18,.(. osv Øke minstelønnen (Consejo Hondureño de la Empresa Privada). Zelaya reduserte skolepenger i barneskolen. Anslagsvis har flere barn fått gå på skole som et resultat av Zelaya sin offensive politikk. Om lag 1 milliard US$ ble brukt på utdanning, noe som tilsvarer ca. 8% av BNP barn skulle vaksineres i Fattigdom ble redusert med 9 %. Flere hjem på landet fikk tilgangs på elektrisitet. Strategiske kornavlinger økte fra tonn til tonn årlig under hans presidentperiode. Minstelønnen økte med 60 % i byene og med 18 % på landsbygda under Zelayas styre. 3,8 milliarder US$ i gjeld har blitt slettet. 18. LatinAmerika #3

19 6 SPØRREUNDERSØKELSEN Er du enig i at en 4. urne brukes ved valget i 2009 for å gjennomføre en folkeavstemning om dannelsen av en grunnlovgivende forsamling? Ikke bindende. Lovlig, jfr. artikkel 5 i Lov om folkelig deltakelse. Må gjennomføres av INE (Instituto Nacional de Encuestas), tilsvarende norsk SSB. I følge grunnloven måtte militæret bevokte og transportere materialet fra spørreundersøkelsen. 7) -REAKSJONER PÅ SPØRREUNDERSØKELSEN Statsadvokaten anlegger søksmål mot president Zelaya som følge av spørreundersøkelsen. Zelaya og advokatene hans blir nektet i å delta i prosessen rundt undersøkelsen. PCM (INE må gjennomføre spørreundersøkelsen), PCM (Forklaring av innholdet og formål) og PCM (Militæret må bidra). Disse sentrale punktene i forbindelse med avvikling av spørreundersøkelsen ugyldiggjøres av domstolene. Det argumenteres med at en slik undersøkelse strider mot artiklene i grunnloven, som forbyr folkeavstemning knyttet til reformer og gjenvalg. Sitat Zelaya: Det handler ikke om en folkeavstemning for å endre grunnloven, men en ikke-bindende spørreundersøkelse om en fjerde valgurne. Zelaya forteller at PCM skal forklare dette. Men denne bestemmelsen blir ikke offentliggjort før 26. juni. Retten forkaster på forhånd bestemmelsen uten å ha gått gjennom betydning av dette punktet. General Romeo Vásquez nekter å distribuere materialet i forbindelse med spørreundersøkelsen. Han blir imidlertid avskjediget av president Zelaya 24. juni. Saken ender i Høyesterett, som beordrer at General Vásquez får igjen sin stilling som general. Høyesterett bryter her med Unitary Executive principle (presidentsystemer). PCM blir kunngjort 26. juni Zelaya og flere tusen sympatisører marsjerer fra presidentpalasset til hangarene til luftforsvaret for å redde materialet og gjennomføre spørreundersøkelsen. Zelaya annonserer deretter at det kommer til å bli gjennomført statskupp mot ham. Presidenten blir beskyldt for landsforræderi, maktmisbruk og egenmektig tilegnelse av lederfunksjoner. 8- KUPPET 28. juni Soldater stormer huset til Zelaya på formiddagen. Han blir kjørt til Soto Cano. Deretter blir Zelaya utvist til San José, Costa Rica 14 honduranere saksøker kuppmakerne for forbrytelse mot høytstående offentlige funksjonærer, landsforræderi, terrorisme, ulovlig arrest, opprør, maktmisbruk, forbrytelse mot styresettet. Det internasjonale samfunnet har tatt avstand fra kuppet. Zelaya vender tilbake til Honduras. De facto regjeringen kutter vann og elektrisitet til ambassaden, stenger flyplassene, samt innfører portforbud. Honduranere arresteres og samles på stadion Chochy Sosa i nærheten av ambassaden. Tilstander som minner om hendelser i det honduranske samfunn på 1970 og 1980-tallet. 9 FØRSTE FORSØK PÅ FORSONING (PLAN ARIAS) 1) Zelaya gjeninsettes. 2) Dannelse av en forsoningsregjering. 3) Amnesti. 4) Zelaya må gi opp planen om en fjerde valgurne. 5) Flytte valget 29. november fram til siste søndag i oktober. 6) Dannelse av en komité med internasjonale observatører. 10 TO STORE NORSKE AVISERS DEKNING AV STATSKUPPET (Aftenposten og BT) Statskupp i Honduras presidenten søker asyl Militæret i Honduras har gjennomført et kupp. President Manuel Zelaya ble søndag pågrepet og fløyet til Costa Rica. ( kl 19:46) Redsel preger Honduras Militæret har fått utvidede rettigheter. ( kl. 11:36) Kuppmakerne hindret landing. Den avsatte presidenten i Honduras, Manuel Zelaya, ble hindret i å lande på flyplassen i Tegucigalpa søndag. Zelaya nekter imidlertid å gi opp å ta seg inn i landet. ( kl 07:02) Mekling i Honduras starter torsdag Tidligere fredsprisvinner og president i Costa Rica, Oscar Arias, skal lede samtalene. ( kl. 14:09) Micheletti: Ønsker fredelig løsning Vi ønsker en fredelig løsning innen grunnlovens rammer, sa Honduras midlertidige president da han ankom Costa Rica for forhandlinger med landets avsatte leder. ( kl. 19:47) Zelaya får returnere til honduransk rettssal Kuppregimet i Honduras vil la landets avsatte president Manuel Zelaya komme hjem, men bare for å stilles for retten. ( kl. 22:48) Zelaya ønsker samlingsregjering i Honduras Honduras avsatte president Manuel Zelaya sier han støtter et forslag om å danne en honduransk samlingsregjering. ( kl. 08:08) Massive overgrep etter kuppet Honduras har opplevd en rekke politiske drap, forsvinninger og fengslinger siden president Manuel Zelaya ble styrtet av de militære i slutten av juni. ( kl. 07:08) Første kontakt mellom Zelaya og kuppregimet Honduras president Manuel Zelaya sier at han har innledet samtaler med representanter for kuppregimet. Men den første kontakten førte ikke til noe. ( kl 08:30) Ingen ytringsfrihet Kuppregimet gjør kraftige innskrenkninger i presse- og ytringsfriheten. ( kl. 09:43) Forhandlingsbrudd Forhandlingene mellom de militære kuppmakerne og president Manuel Zelaya i Honduras har brutt sammen, sier en nær medarbeider av Zelaya. ( kl. 09:19) Avtale undertegnet i Honduras En avtale som åpner for at Manuel Zelaya kan gjeninnsettes som president i Honduras, er undertegnet, opplyser Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). ( kl 07:10) Folkevalgte i Honduras stemte mot Zelaya Folkevalgte i Honduras stemte onsdag mot et forslag om å gjeninnsette den styrtede presidenten Manuel Zelaya. ( ) LatinAmerika #3 19.

20 Tema: Endringsprosessene i Bolivia, Ecuador og Venezuela En viktig del av prosessene bort fra de nyliberale regimene har vært å få på plass nye grunnlovsreformer. Grunnlovsendringene i landene har gitt statene muligheter til økt kontroll over strategiske sektorer som olje, telekommunikasjon, jordbruk og vannressurser. Det har økt de statlige inntektene betydelig. Dette har muliggjort utbygging av universale offentlige velferdsordninger. Disse landene har også stått i spissen for regionale institusjoner som utgjør alternativer til de internasjonale nyliberale institusjonene regionen har støttet seg på de siste tiårene. Eksempler på dette er handelssamarbeidet ALBA, finanssamarbeidet Banco del Sur, TV-kanalen Telesur og oljesamarbeidet PetroAmericas. Flere land følger etter de tre lokomotivene. Som framgår av artikkelen om Honduras kan det være med varierende hell. Uruguay, El Salvador og Nicaragua har også funnet nye politiske muligheter mellom USAs nykolonialisme og lokomotivenes regionale integreringsprosjekter. Endringsprosessene i disse tre landene er derfor sentrale, men ikke enestående. Venezuela Venezuela er én av de ledende og påvirkende kreftene i forsøket på å etablere et bærekraftig alternativ i Latin- Amerika. Venezuela har fordelen av å ha en betydelig økonomisk ressursbase som sørger for en viss uavhengighet fra de flernasjonale finansinstitusjonene og USAs handelspolitikk. Eksperimentet, som styrker statens rolle og nasjonal kontroll over naturressurser, samtidig som det legger til rette for grasrotorganisering og deltagende demokrati, er en virkelig trussel overfor den markedsstyrte, nyliberale modellen. Det er kanskje ikke den mest ønskelige situasjonen, men per i dag er det bare den samlende karakteren Hugo Chávez som kan sikre kontinuitet og en videreføring av dette prosjektet frem til neste president valg. Chávez sier at Venezuela er i den tredje fasen i den Bolivarianske prosessen. Det innebærer en konsolidering av fremgangene innenfor sektorer som helse, utdanning, fattigdomsbekjempelse og ressurs suverenitet, samtidig som kampen mot korrupsjon og kriminalitet trappes opp. Den venezulanske kvinneorganisatoren Maryuri Gonzales besøkte Norge i september, og i denne temadelen kan du lese et intervju med henne. Bolivia Da Evo Morales og MAS-regjeringen kom til makten i januar 2006 forpliktet de seg til dype økonomiske, politiske og sosiale endringer. Redskapet for å få i stand disse endringene er en ny grunnlov med hensikt om omfordeling av makt og ressurser som skal komme landets fattige flertall til gode. MAS regjeringen har samtidig satt i gang viktige sosiale, økonomiske og politiske reformer. En jordreform med sikte på å bedre den svært skjeve fordelingen av jord ble vedtatt i Sosiale reformer har blitt igangsatt, slik som alfabetiserings- og skoleprosjekt, helseprosjekter i samarbeid med Cuba og pensjonsreform. Med den nye olje- og gasspolitikken forbedrer staten avtaler med internasjonale aktører, kjøper opp tidligere privatiserte selskaper og driver kompetanseheving for videreforedling og industrialisering i sektoren. Signe Rugtveit skriver i denne temadelen om hvordan grunnlovs endringene også betyr endringer i Bolivias kokapolitikk, og du får også lese om Bartolina Sisa, en urfolkskvinneorganisasjon som er tett knyttet til regjeringspartiet MAS. Ecuador Endringene i Ecuador begynte ved valget av Rafael Correa i Gjennom flere valg og folkeavstemninger har han og regjeringspartiet sikret seg støtte gjennom en lang prosess med å utvikle en ny grunnlov. Grunnloven sikrer innbyggerne demokratisk deltakelse, men sikrer ikke organisasjonene like godt. Derfor har det vært konflikter mellom for eksempel urfolksgrupper og kongressen om utvinningsrettigheter til olje og andre naturressurser. Correa-regjeringen har også iverksatt andre viktige tiltak, de har trukket seg fra Plan Colombia, vil stenge USAs militære baser og regjeringen er del av nye regionale prosjekter som ALBA og Banco del Sur. I dette nummeret av LatinAmerika skriver Joakim Hjertholm om utviklingen i Ecuador, og Maria Christina Vibe gjengir Pedro Paez sitt foredrag om Banco del Sur. Endringsprosessene i Bolivia, Venezuela og Ecuador er LAG sitt hovedtema i Under Latin-Amerikauken inviterte vi gjester fra disse landene for å opplyse og engasjere det norske folk om endringene i Latin- Amerika #3 20.LatinAmerika