Om nettnøytralitet Prinsipper for nøytralitet på Internett

Transkript

1 Prinsipper for nøytralitet på Internett Versjon april 2009

2 Innhold Forord... 3 Sammendrag... 4 Hva er nettnøytralitet?... 5 Og hva er det ikke?... 6 Internett et nettverk av nettverk... 7 De fire aktørkategoriene (rollene)... 8 Prinsipper for nettnøytralitet Grunnleggende internettilknytning Sluttbrukerens adgang til fritt å anvende tilknytningen Ikke-diskriminering av internettrafikken Appendiks A: Teknologiens muligheter og begrensninger De ulike tjenestene Ulike kategorier aktører Teknologiene (nettverk & tjenester) Referansemodell (med eksempler) Ulike kategorier aktører med vertsmaskiner Grensesnittene (interne og eksterne) Drøfting Appendiks B: Markedsmekanismer og forretningsmodeller Åpne vs. lukkede aksessnett IP-samtrafikk Forholdet mellom innholdsleverandører og ISPer Bredbåndsvarefakta Appendiks C: Regulatoriske betraktninger Grunnlaget i lovverket Regulering argumenter for og imot En titt i krystallkulen

3 Forord Post- og teletilsynet (PT) satte høsten 2007 ned en intern prosjektgruppe med mandat om å følge opp debatten og utviklingen innen nettnøytralitet i Norge. Arbeidsoppgavene til gruppen har omfattet utarbeidelse av en definisjon av nettnøytralitetsbegrepet, beskrivelse av teknologiens muligheter og begrensninger, beskrivelse av markedsmekanismer og forretningsmodeller, samt vurdering av fordeler og ulemper ved ulike regulatoriske tilnærminger. Hovedresultatet fra arbeidet er formulert i form av prinsipper for nettnøytralitet. Arbeidsmetodikken har bestått i både informasjonsinnhenting fra litteraturstudier og fagkonferanser, samt dialoger med flere norske aktører som representerer ulike ståsteder i den pågående debatten. Vi takker for nyttige tilbakemeldinger fra Telio, Schibsted, Telenor, NextGenTel, Lyse Tele, LOS Bynett, Get, Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Formålet med dette dokumentet er å rydde i begrepsbruken for å bidra til bedre forståelse av problemstillingene samt en mer nyansert diskusjon om nettnøytralitet. Første versjon av dokumentet ble publisert på PTs hjemmeside i mai Dokumentet har siden vært brukt av PT som grunnlag for arbeidet med retningslinjer for nettnøytralitet i perioden juni 2008 februar Foreliggende dokument beskriver PTs syn og innebærer ingen forpliktelser for aktørene som har deltatt i dette arbeidet. Retningslinjene for nettnøytralitet, derimot, er utarbeidet av en nasjonal arbeidsgruppe bestående av deltakere fra internettilbydere, innholds/tjenesteleverandører og forbrukermyndighetene, under PTs ledelse. Deltakerne i arbeidsgruppen samt andre aktører, har sluttet seg til disse retningslinjene som nå foreligger som et eget dokument. Ettersom utarbeidelsen av retningslinjene for nettnøytralitet har resultert i noen justeringer av prinsippene for nettnøytralitet, har PT oppdatert dette dokumentet slik at formuleringen av prinsippene nå er identisk i begge dokumenter. I tillegg har det blitt utført enkelte mindre justeringer av teksten i notatet og appendiksene. Alle de ulike aktørene bør kunne vinne på en åpen konkurranse hvor det er reelt innsyn i hva slags internettjenester som tilbys. Dette burde være i både kundenes, internettilbydernes og innholdsleverandørenes interesse. Kundene kan velge tjenester og innhold ut fra sine ønsker og behov, mens internettilbydernes investering i nettverket skal kunne gjenspeile seg i tjenestetilbudets karakter. Videre vil innholdsleverandørene kunne sikres at deres innhold når frem til de ulike internettbrukerne på mest mulig ikke-diskriminerende vilkår. Dette er også i tråd med ekomlovens formål som er å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester, gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon. Lillesand, april

4 Sammendrag Internett blir stadig viktigere for oss i hverdagen vår, og for hvert år som går, blir samfunnets avhengighet av Internett større. Diskusjonen om hvorvidt dette nettet fungerer nøytralt, har til tider gått høyt i norske medier. Målet med nettnøytralitet er å sikre at Internett utgjør en åpen og ikkediskriminerende plattform for alle former for kommunikasjon og innholdsdistribusjon. Selv om begrepet nettnøytralitet kan anvendes på ulike former for elektroniske kommunikasjonsnett, er Internett det sentrale i dette dokumentet. Begrepet nettnøytralitet blandes dessverre av og til sammen med både begrepet åpne aksessnett og i diskusjonen om samtrafikk via det nasjonale samtrafikkpunktet NIX (Norwegian Internet exchange). Den enkelte internettilbyder er avhengig både av aksessnett for å knytte til kunder og av samtrafikk med andre internettilbydere. Likevel, så lenge det finnes tilstrekkelige alternativer når det gjelder aksessnett og samtrafikkløsninger, bør man se disse spørsmålene uavhengig av hverandre. Internett er et nettverk av nettverk hvor den enkelte internettilbyder etablerer et nettverk som har samtrafikk med andre nettverk. Kommunikasjonen gjennom det totale Internett må typisk passere flere internettilbyderes nett på veien. Teknologien som brukes på Internett fungerer forskjellig fra den som benyttes i tradisjonelle telenett. På Internett settes det ikke opp forbindelser som på forhånd reserverer ressurser til kommunikasjonen. Dette kan føre til svært vekslende kvalitet på kommunikasjonen, uten at dette betyr at det foregår noe ikke-nøytralt. Denne vekslende kvaliteten omtales ofte som best effort. En modell bestående av ulike aktørkategorier, eller roller, kan brukes for å illustrere relasjonene mellom ulike aktører i markedet. De fire definerte kategoriene er sluttbrukere, internettilbydere, aksessnettoperatører og innholdsleverandører. I denne modellen vil en internettilbyder stå sentralt med fire ulike relasjoner til de tre andre aktørkategoriene samt en egen relasjon til andre internettilbydere. Disse relasjonene kan sees på både fra teknisk og fra økonomisk perspektiv. Diskusjonen om nettnøytralitet er ikke en diskusjon om hvorvidt Internett er gratis, for det koster å bygge og vedlikeholde nettet. Dokumentet konkluderer med at nettnøytralitet best kan defineres i form av et antall prinsipper som beskiver den enkelte internettilbyders håndtering av trafikken: 1. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning med spesifisert kapasitet og kvalitet. 2. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning som gir adgang til - å hente og levere innhold etter eget ønske - å bruke tjenester og applikasjoner etter eget ønske - å koble til utstyr og bruke programvare som ikke skader nettverket, etter eget ønske. 3. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker. 4

5 Hva er nettnøytralitet? Utviklingen har de siste årene ført til at Internett er blitt mer og mer viktig for det norske samfunn. Det blir stadig flere brukere av nettet, og anvendelsesområdene blir stadig bredere. Båndbredden på internettilknytningene har økt, og mange er nærmest kontinuerlig tilknyttet nettet. Man kan i dag koble seg til nettet både hjemme, på jobb og mens man er på reise. Mange vil hevde at nytteverdien av Internett er avhengig av at vi fritt kan bruke dette nettet. Diskusjonen om nettnøytralitet har kommet til Norge etter at denne har pågått en stund i USA Internetts hjemland. Meningene om nettnøytralitet synes å være svært sprikende. For å føre en konstruktiv debatt om dette temaet, kreves det fremfor alt god forståelse om hva nettnøytralitet er. Det første spørsmålet man bør stille seg er, hvilket nett er det diskusjonen dreier seg om? Begrepet nett brukes ofte i dagligtale om Internett, jevnfør uttrykket å være på nett. Artikler i norsk presse som for eksempel Internett er fullt 1 og Internett kan snus på hodet 2 indikerer at det er Internett som er det nettet som står i sentrum for nettnøytralitetsdebatten. Ikke-diskriminering er et begrep som kan brukes for å presisere hva vi legger i ordet nøytralitet. Dette betyr at ulike datastrømmer på nettet ikke skal forskjellsbehandles på urimelige måter. (Nå kan det imidlertid i en del tilfeller være gode grunner til ulik behandling, som for eksempel at brukere med ulik båndbredde på sine tilknytningslinjer vil kunne oppleve ulike forhold for sine datastrømmer.) Nettnøytralitet i betydningen internettnøytralitet vil være hovedfokuset i denne rapporten. Konkrete eksempler på situasjoner hvor det kan stilles spørsmål om nøytraliteten til Internett er truet, er struping (eller blokkering) av trafikktyper som peer-to-peer fildeling og web-tv, eller prioritering av enkelte innholdsleverandører fremfor andre. Det kan tenkes flere måter å definere begrepet nettnøytralitet på. En idealistisk definisjon, som samsvarer med manges oppfatning av Internetts (tradisjonelle) virkemåte, er at nettnøytralitet er prinsippet om at et elektronisk kommunikasjonsnett skal likestille all trafikk uavhengig av applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype, avsender- og mottakeradresse o.l. 3 Konvergensutviklingen de senere årene har ført til at også såkalte sanntidstjenester som telefoni og fjernsyn overføres over IP-baserte nett. Den grunnleggende internetteknologien er i liten grad tilpasset disse tjenestenes spesielle krav. Tim Wu, opphavsmannen til nettnøytralitetsbegrepet, uttrykker dette som at slike tjenester diskrimineres på grunn av at internetteknologien legger best til rette for tradisjonelle datatjenester. Tim Berners-Lee, opphavsmannen til webteknologien, sier at nettnøytralitet er dette: Hvis jeg betaler for å knytte meg til nettet med en viss tjenestekvalitet, og du betaler for å knytte deg til med samme eller høyere tjenestekvalitet, kan vi kommunisere på dette nivået. 4 (Oversatt til norsk) En slik nettnøytralitetsdefinisjon åpner for differensiert håndtering av ulike tjenesteklasser. Dette vil i større grad ta hensyn til at ulike tjenester i praksis har varierende krav til tjenestekvalitet. I en slik sammenheng vil det imidlertid være viktig at en rimelig kapasitet stilles til rådighet til den grunnleggende tjenesteklassen (såkalt best effort trafikk). 5 Ellers vil nettet kunne bli ubrukelig for vanlige datatjenester som web og liknende. 1 Nettavisen, 3. mars 2007, 2 Forbruker.no, 20. juni 2007, forbruker.no/digital/nyheter/data/article ece 3 Network Neutrality FAQ, definisjon av nettnøytralitet, Tim Wu, timwu.org/network_neutrality.html 4 Net Neutrality: This is serious, Tim Berners-Lee, 21. juni 2006, dig.csail.mit.edu/breadcrumbs/node/144 5 Annenberg Center Principles for Network Neutrality, pressemelding fra Annenberg, 27. mars

6 Og hva er det ikke? Figuren nedenfor illustrerer hvordan Internett bygger på aksessnettene. Enhver bruker ser Internett gjennom sin aksess. Figuren viser også hvordan Internett brukes til å tilby ulike tjenester. Noen tjenester som tilbys består av ulike former for innholdsdistribusjon, mens andre er av typen bruker-til-bruker-kommunikasjon. I det siste tilfellet står brukerne selv for innholdet, mens tjenesten består av styring av kommunikasjonskanalen. Noen setter likhetstegn mellom nettnøytralitet og åpne nett, det vil si åpne aksessnett. Begrepet åpne aksessnett bør imidlertid sees på som atskilt fra begrepet nettnøytralitet, det vil si internettnøytralitet. Det er en sammenheng mellom disse to, men de er altså ikke to ensbetydende begrep. Tim Wu uttrykker det slik at åpne aksessnett kan brukes som et virkemiddel for nettnøytralitet. 6 Wu advarer imidlertid mot å ha for stor tro på dette virkemidlet. Åpne aksessnett finnes allerede i Norge og mange andre land i Europa. Opphevingen av telemonopolet har i Norge ført til åpning av Telenors kobberaksessnett i form av full og delt tilgang til selve nettet (LLUB) samt tilgang til bredbåndstjenester i dette nettet (bitstrøm). Disse forholdene reguleres av lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven), og ovennevnte forpliktelser kan kun pålegges tilbydere med sterk markedsstilling i de aktuelle markedene. Det har vært en viss oppblussing av diskusjonen om åpning av aksessnett med tanke på fibernett og kabel-tv-nett. Bynettforeningen er stiftet i Norge med målsetning om å bidra til etablering av mer åpne fiberaksessnett. Slike åpne nett kan legge til rette for at flere konkurrerende innholdsleverandører kan tilby sine tjenester til brukerne av nettet. Mer om dette lenger nede. I Norge har også diskusjonen om bruken av internettsammenkoblingspunktet NIX vært knyttet tett opp til nettnøytralitetsspørsmålet av mange. På samme måten som at aksessnettene er en forutsetning for Internett, er også samtrafikk mellom de ulike internettilbyderne en forutsetning for et velfungerende Internett. Men igjen må man skille mellom to betydninger det å ha samtrafikk kontra det å håndtere trafikken nøytralt. 7 Trafikk som sendes gjennom NIX vil like fullt kunne forskjellsbehandles ved mottak av trafikken hos en eventuell ikke-nøytral internettilbyder. I resten av dette dokumentet vil begrepet nettnøytralitet bli brukt i betydningen internettnøytralitet med mindre noe annet er presisert eksplisitt. 6 Network Neutrality, Broadband Discrimination, side 144, Tim Wu, 23. april Telenors samtrafikkavtaler for Internettrafikk, brev fra Post- og teletilsynet til Samferdselsdepartementet, 4. juli

7 Internett et nettverk av nettverk Det er et mål å gi en så enkel beskrivelse av Internett og nettnøytralitet som mulig i dette notatet. Men dette må ikke gå på bekostning av å gi en korrekt beskrivelse av problemstillingene. En del av misforståelsene som finnes rundt nettnøytralitet kan til en viss grad tilskrives en overforenkling av virkemåten til internetteknologien. Vi gjør derfor en relativt kortfattet gjennomgang av hvordan Internett er bygd opp før vi tar tak i selve drøftingen av nettnøytraliteten. (For en mer grundig gjennomgang av denne teknologien, henvises det til appendiks A.) Internett er ikke et rent nettverk slik som navnet kan antyde. Internett består av en sammenknytning av mange individuelle nettverk. Disse nettverkene drives av såkalte internettilbydere (ISPer, Internet Service Providers). Hver internettilbyder kontrollerer sitt eget nettverk, og det finnes ingen offisielle instanser som godkjenner disse på noen måte. For at Internett skal fungere, trenger hver internettilbyder å a) knytte til sine kunder gjennom et aksessnett b) knytte seg til resten av Internett via andre internettilbydere Noen internettilbydere har sitt eget aksessnett, slik som Telenor, som eier det opprinnelige nasjonale kopperaksessnettet. Andre tilbydere eier eget kabel-tv-nett eller fibernett, og atter andre baserer aksessen på trådløs kommunikasjon. I mange tilfeller leier internettilbyderne imidlertid aksessnett fra en aksessnettoperatør (for eksempel Telenor). Ved at det legges til rette for at man kan leie aksessnett, dannes det grobunn for at flere internettilbydere kan etablere seg. I andre tilfeller vil flere parallelle aksessnett (kabel-tv-nett, fibernett, telenett) være tilgjengelig på samme sted. Videre må altså hver enkelt internettilbyder knytte nettverket sitt mot resten av Internett for å muliggjøre alle-til-alle-kommunikasjon. I og med at Internett er et enormt stort nettverk av nettverk, er det ikke mulig at alle de individuelle nettverkene kan kobles mot alle andre. I praksis løses dette ved at man benytter seg av en kombinasjon av knytning mot noen nettverk (peering) samt at man kan nå frem til alle andre nettverk ved at ett (eller flere) av de tilnyttede nettverkene påtar seg å videresende trafikk (transitt). Videre kan den fysiske tilknytningen mellom de ulike internettilbyderne enten utføres over direkteforbindelser, eller man kan koble seg til sammenknytningspunkter som den norske NIXen (Norwegian Internet exchange). Slike sammenknytningspunkter finnes også på internasjonalt nivå. Resultatet av det hele blir at det finnes flere veier gjennom Internett når man skal kommunisere fra et punkt til et annet. 7

8 Det er også viktig å være klar over at internetteknologien fungerer på en annen måte en det tradisjonelle telenettet. Når man ringer med telefonen, vil det opprettes en kommunikasjonskanal mellom de to partene. På Internett settes det ikke opp slike kanaler, og sluttbrukeren får ikke reservert eksklusiv kapasitet til kommunikasjonen som skal utføres. Man sender data inn til nettverket, og datasentralene (ruterne) videresender dataene ut på linjene mellom datasentralene når det er ledig kapasitet. For at et datanettverk skal fungere bra, et det en forutsetning at internettilbyderen har god kapasitet i datasentralene og på kommunikasjonslinjene sine. Men i og med at det varierer hvor mye kundene bruker nettverket og at det varierer hvor på Internett de kommuniserer, er det umulig for en internettilbyder å forutse enhver trafikksituasjon som kan oppstå. Planleggingen (såkalt nettverksadministrasjon) som internettilbyderen gjør, er imidlertid en avgjørende faktor for kvaliteten som brukerne opplever på kommunikasjonen. Den kapasiteten som stilles til rådighet for sluttbrukerne videre utover i andre internettilbyderes nett, har imidlertid sluttbrukerens egen internettilbyder ikke kontroll over. Når sluttbrukeren kommuniserer mot et nettsted på en tjenermaskin som er plassert langt borte på Internett, kan det være flere flaskehalser på veien dit som påvirker den kapasitet som man får tilgang til. Det er altså av stor betydning hvilken internettilbyder som tjenermaskinen man kontakter er plassert hos. Vi presiserer også at nøytral ikke har noe med gratis å gjøre, selv om det selvfølgelig er ønskelig at tjenestene er så rimelige som mulig. Internett er ikke gratis, noen må betale for bygging og vedlikehold av de ulike nettverkene. Sluttbrukerne betaler sine internettilbydere for tilknytningen til Internett. Innholdsleverandørene betaler til sine internettilbydere for å knytte tjenermaskiner til Internett. Internettilbyderne betaler til aksessnettoperatøren eller må eventuelt ta kostnaden ved å ha sitt eget aksessnett, og de ulike internettilbyderne må enten inngå peeringavtaler med hverandre og/eller betale for transittavtaler. På denne måten er det store pengestrømmer inne i bildet for at Internett skal kunne fungere som plattform for sluttbrukernes kommunikasjon. De fire aktørkategoriene (rollene) En drøfting av nettnøytralitet kan med fordel gjøres ut fra et aktørbilde bestående av fire ulike kategorier aktører: Sluttbrukere, internettilbydere (ISPer), aksessnettoperatører og innholdsleverandører. Nettnøytraliteten i seg selv sentrerer seg om det horisontale planet bestående av sluttbrukere og ISPer i figuren under. Sluttbrukeren har et abonnementsforhold til sin egen ISP, og trafikken over nettet håndteres ved hjelp av en mengde sammenknyttede ISPer. Figuren illustrerer kun to ISPer med samtrafikk med hverandre, men i praksis vil det være veier på kryss og tvers mellom alle de ulike ISPene som utgjør Internett. Begrepet aktør kan i mange tilfeller erstattes med begrepet rolle, i og med at en aktør i praksis kan ha flere slike roller. Relasjonen ISP aksessnettoperatør En ISP kobler til sine abonnenter ved hjelp av aksesslinjer som realiseres gjennom et aksessnett som ISPen enten eier selv eller leier fra en annen aksessnettoperatør. Vi ser det slik at åpne aksessnett, slik som tilgangsreguleringen av Telenors kobberaksessnett medfører i Norge, ikke i seg selv er løsningen på alle spørsmål om nettnøytralitet. Tilgangsreguleringen av Telenor i form av LLUB og bitstrøm er gjort for å sikre større grad av konkurranse mellom ISPer. Denne konkurransesituasjonen kan bidra til at ISPene opptrer nettnøytralt fordi sluttbrukerne har mulighet til å skifte til en annen ISP dersom man ikke er fornøyd med innholdstilbudet som er tilgjengelig gjennom ISPens nett. 8

9 Relasjonen innholdsleverandør ISP Innholdsleverandører (og tilbydere av tjenester/applikasjoner) knytter seg til nettet basert på avtaler med ISPer (alternativt kan en ISP også tilby eget innhold inn i nettet sitt). I dette notatet er også tilbydere som tilbyr såkalt hosting av innhold/tjenester for andre inkludert i denne aktørkategori. Innhold som er tilgjengelig fra én ISP, vil i mange tilfeller også kunne nåes av sluttbrukere hos en annen ISP på grunn av samtrafikken mellom ISPene som til sammen utgjør Internett. Noe innhold vil derimot kun være tilgjengelig for ISPens egne kunder ( walled garden ). Konkurranse mellom ISPene gjør at innholdsleverandørene kan velge mellom alternative ISPer når innhold skal gjøres tilgjengelig på Internett (i motsetning til innhold som kun gjøres tilgjengelig for ISPens direkte tilknyttede kunder). Det bør ikke være noe prinsipielt i veien for at en ISP tar betalt fra en innholdsleverandør for å knytte seg til. På den annen side kan det også tenkes situasjoner der dette innholdet er så etterspurt fra ISPens kunder at kostnaden ved en slik innholdsdistribusjon kan dekkes gjennom abonnementsavgiften som sluttbrukerne betaler. Sammenligning mellom de to vertikale relasjonene En mer åpen innholdslevering, slik som for eksempel Bynettforeningen taler for, har en annen karakter enn åpningen av Telenors aksessnett i form av tilgangsregulering. Åpen innholdslevering betyr at flere innholdsleverandører får adgang hos en ISP (den øverste relasjonen i figuren over). Åpning av Telenor aksessnett derimot, betyr at flere ISPer får tilgang til selve aksessnettet (den nederste relasjonen i figuren over.) I de tilfeller der åpne fiberaksessnett også gir ulike ISPer tilgang, vil imidlertid slike åpne bynett til dels tilsvare bitstrøm slik som dette tilbys i Telenors kobberaksessnett. Om parallell innholdslevering Nettnøytralitet i betydningen internettnøytralitet har ikke nødvendigvis konsekvenser for innholdslevering som går parallelt med internettrafikken på aksessen uten å forstyrre denne. Denne formen for innholdslevering har eksistert i mange år i kabel-tv-nettene. Levering av fullkvalitets TV til sluttbrukerne forutsetter tjenestekvalitet i nettet, hvilket ikke kan oppnås på dagens åpne Internett. Derfor bør det ikke være grunn til å legge restriksjoner på slik innholdsdistribusjon så sant denne ikke tar av kapasiteten til selve internettaksessen. Det er selvfølgelig ønskelig på lengre sikt, dersom teknologien legger til rette for det, at også innhold som i dag er henvist til slik lukket distribusjon kan gjøres tilgjengelig for alle over Internett. En fremtidig løsning der kapasiteten og eventuelt også styringen av tjenestekvaliteten på nettet er 9

10 så god at også TV-innhold kan leveres globalt på samme måte som webinnhold leveres i dag, ville være en drømmesituasjon ut fra et nettnøytralitetssynspunkt. En annen viktig faktor for å få dette til, vil være at man etablerer digital rettighetsadministrasjon som er tilfredsstillende. Relasjonen mellom ulike ISPer Relasjonene mellom de ulike ISPene består av ulike former for samtrafikkavtaler. Disse avtalene kan enten innebære gjensidig trafikkutveksling uten vederlag, kalt peering (eller eventuelt ren peering ), eller at den ene parten påtar seg trafikkformidling mot hele Internett for den andre parten, kalt transitt (eller eventuelt betalt peering ). Videre kan samtrafikken utføres på direkteforbindelser mellom de to partene (privat peering) eller via samtrafikkpunkter som den norske NIXen (offentlig peering). Muligheten for alle-til-alle-kommunikasjon er naturlig nok en betingelse for nettnøytralitet, men vi anser ikke selve måten samtrafikk utføres på som avgjørende. Relasjonen sluttbruker ISP I dag er det relativt stor konkurranse mellom ulike ISPer i markedet, og en stor del av Norges befolkning kan velge mellom ulike tilbydere. Stadig flere brukere er på nett. Fra tid til annen hører man om frustrerte brukere som ikke får den båndbredden man betaler for. Dette kan skyldes misforståelser om hvordan internettkommunikasjon avviker fra tradisjonell telekommunikasjon, men det kan også skyldes mangelfullt spesifiserte tjenester fra internettilbyderne. Her bør det være gode muligheter for å forbedre informasjonen som gis til internettbrukerne. Målet med nettnøytralitet er å sikre Internett som en mest mulig åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle former for kommunikasjon og innholdsdistribusjon. Det å opprettholde et slikt globalt nett vil nødvendigvis koste, så målsetningen er ikke nødvendigvis at dette skal være gratis. På den annen side er det selvfølgelig ønskelig at tjenestene skal være både billige og gode. En velfungerende konkurranse mellom de ulike aktørene er viktig for å oppnå dette. For mer inngående beskrivelse av samspillet mellom de ulike aktørene i dette bildet, henvises til appendiksene. Prinsipper for nettnøytralitet Prinsipper for nettnøytralitet: 1. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning med spesifisert kapasitet og kvalitet Internettbrukerne har rett til en internettilknytning som gir adgang til - å hente og levere innhold etter eget ønske - å bruke tjenester og applikasjoner etter eget ønske - å koble til utstyr og bruke programvare som ikke skader nettverket, etter eget ønske Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker. 10 Disse prinsippene er utdypet i delkapitlene som følger. 8 Det første prinsippet er inspirert av Annenberg Center Principles for Network Neutrality, 27. mars De tre underpunktene i dette prinsippet er inspirert av FCC Policy Statement, 23. september Dette prinsippet er i tråd med Report on Network Neutrality fra japanske Ministry of Internal Affairs and Communications, september

11 1. Grunnleggende internettilknytning Prinsipp 1 Internettbrukerne har rett til en internettilknytning med spesifisert kapasitet og kvalitet. Dette betyr at Internettilknytningens kapasitet og kvalitet skal være klart og tydelig spesifisert. Dersom den fysiske tilknytningen deles med andre tjenester, skal det fremgå hvordan fordelingen av kapasiteten er mellom internettrafikken og de øvrige tjenestene. Dette første prinsippet beskriver at den bredbåndstilknytningen som en kunde abonnerer på fra en tilbyder, skal ha som hovedfunksjon - eventuelt som én av hovedfunksjonene - å gi sluttbrukeren tilgang til Internett i den form dette tradisjonelt har hatt. Dette omtales vanligvis som best effort Internett. (For en diskusjon av best effort Internett, se appendiks A om Teknologiens muligheter og begrensinger.) Prinsippet om en grunnleggende internettilknytning skal sikre at eventuell introduksjon av lukkede IP-tjenester, for eksempel i form av IP-TV og IP-telefoni, ikke skal forhindre eller redusere kvaliteten på tilgangen til det åpne Internett. Det er viktig at internettilknytningen, dersom denne deler bredbåndslinja med andre tjenester, har god nok kapasitet til at denne er praktisk nyttbar for sluttbrukeren. Dersom selve internettkapasiteten blir for liten, kan dette nærmest tvinge sluttbrukeren over på de lukkede tjenestene. Hvor stor båndbredden bør være i praksis, er vanskelig å angi med tallverdi blant annet fordi dette vil endre seg over tid på grunn av videreutvikling av teknologien og applikasjonene/ innholdstjenestene. Kvalitativt sett kan man beskrive det slik at båndbredden må være tilstrekkelig til at vanlige internettapplikasjoner fungerer tilfredsstillende. Dette medfører at når bruken av Internett endrer seg over tid, er det nødvendig at tolkningen av rimelig kapasitet følger denne utviklingen. Prinsippet beskriver videre at egenskapene til den grunnleggende internettilknytningen skal gjøres offentlig kjent av tilbyderen. Formålet med dette er at det skal være enkelt for allmennheten å undersøke tilbudene som finnes og gjøre seg opp en klar mening på forhånd om hva slags tjeneste man får til hvilken pris. Den enkelte sluttbruker som inngår en abonnementsavtale skal videre kunne sammenligne faktisk levert kvalitet på internettilknytningen med beskrivelsen i selve avtalen. En mer utfyllende spesifisering av tjenestekvaliteten til bredbåndsaksessen som tilbys fra internettilbyderne, er også i tråd med nytt forslag til EU-direktiv for universal service and users rights relating to electronic communications networks som beskriver regulatørenes mulighet for å forebygge degradering av tjenestekvaliteten ved å etablere minimum quality levels for network transmission services for end-users. 11 En viktig egenskap ved internettilknytingen er selve båndbredden henholdsvis nedstrøms og oppstrøms. Å kun oppgi en maksimalkapasitet dersom denne i praksis bare er tilgjengelig i perioder, kan ikke ansees som å være tilfredsstillende spesifisering av kapasiteten. Det er behov for å kunne angi et mer presist mål for kapasiteten, for eksempel i form av gjennomsnittsverdier, typiske verdier, minimumsverdier og/eller andre måter å angi variabel båndbredde på. Nettnøytralitetsprinsippene gjelder også for trådløs og mobil kommunikasjon. Men det er nødvendigvis vanskeligere å angi båndbreddegarantier for denne formen for internettilknytning. Den konkrete angivelsen av kapasitet og kvalitet for trådløs og mobil tilknytning vil derfor kunne ha mindre grad av eksakte garantier enn for kablet tilknytning. 11 Proposal for a DIRECTIVE OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL amending Directive 2002/22/EC on universal service and users rights relating to electronic communications networks, Directive 2002/58/EC concerning the processing of personal data and the protection of privacy in the electronic communications sector and Regulation (EC) No 2006/2004 on consumer protection cooperation 11

12 En problemstilling ved båndbreddeangivelse for internetteknologien er at denne er forbindelseløs og at trafikken kan ta ulike veier gjennom et globalt nett. Kvaliteten som sluttbrukeren opplever på sin kommunikasjon er avhengig av hele overføringsveien ende-til-ende gjennom Internett. Det er derfor ikke tilstrekkelig for sluttbrukeren at selve tilknytningslinjen inn til ISPen har god kapasitet. Sluttbrukerens ISP kan naturlig nok ikke gjøre noe med forholdene på hele Internett, men er likevel ansvarlig for mer enn bare kundens tilknytningslinje. ISPen konfigurerer sitt eget nett og fordeler resursene mellom de ulike kundene, bygger ut nettet i takt med trafikkutviklingen og etablerer peering og transitt med en viss kapasitet i ulike retninger til anvendelse for kundenes kommunikasjon ut av ISPens nett mot resten av Internett. En ISP burde kunne gjøre rede for hva som gjøres for å bidra til å sikre kvaliteten til kundenes ende-tilende-trafikk. Når det er mulig å etablere spesifiserte avtaler (Service Level Agreement, SLA) innen bedriftsmarkedet, burde noe tilsvarende kunne gjøres også innen privatmarkedet. En mulig tilnærming til dette er å spesifisere forhold som konsentrasjonsgraden for abonnenttilknytningene innover i distribusjonsdelen av aksessnettet samt bruk av trafikkmåling og policy for oppgradering av nettverkskapasiteten i forhold til målt fyllingsgrad. Videre er det viktig for kundene at kapasiteten ut av nettverket både nasjonalt og internasjonalt er god nok, og kapasiteten mot populære og/eller kapasitetskrevende innholdsleverandører som for eksempel Schibsted, NRK og TV 2, vil ofte være spesielt interessant ved valg av abonnement. Det kan også være interessant å vurdere bruk av bredbåndsmålere, surfometere etc. for at kundene selv skal kunne sjekke tjenestekvaliteten til internettilbydernes nettverk. Slike løsninger kan måle øyeblikksverdier mot ett eller flere punkter (måleservere) plassert i forbindelse med ulike internettilbyderes nettverk samt ved NIX-punktene og utvalgte innholdsleverandører. Videre kan også de ulike måleresultatene lagres og bearbeides statistisk i ettertid. Selv om båndbredden gis særlig oppmerksomhet her, betyr ikke dette at andre kvalitetsparametere er av liten betydning. Selvfølgelig hører også disse med i en totalbeskrivelse av tjenestekvaliteten til internettilknytningen. Andre tekniske parametre kan for eksempel være pålitelighet/oppetid og tidsforsinkelse. Også mer administrative parametre som leveringstid, feilrettingstid samt svartid for kundeservice er nyttige. 2. Sluttbrukerens adgang til fritt å anvende tilknytningen Prinsipp 2 Internettbrukerne har rett til en internettilknytning som gir adgang til - å hente og levere innhold etter eget ønske - å bruke tjenester og applikasjoner etter eget ønske - å koble til utstyr og bruke programvare som ikke skader nettverket, etter eget ønske. Dette betyr imidlertid ikke at prinsippet kan brukes til å legitimere ulovlige eller skadelige handlinger. Dette andre prinsippet presiserer at den grunnleggende internettilknytningen skal være til fri disposisjon for sluttbrukeren. En viktig egenskap ved internetteknologien er at den kan brukes til alle former for kommunikasjon, og derfor er det viktig at denne egenskapen ikke forringes av tilbyderen. En ISP skal for eksempel ikke kunne hemme levering av streaming for å gi fordeler for utvalgte innholdstjenester, forringe overføring av bredbåndstelefoni for å gi fordeler for sin egen telefonitjeneste eller nekte sluttbrukeren å koble sitt utstyr til tilknytningen for å begrense bruken til utstyr som leveres av tilbyderen selv. 12

13 Et stort diskusjonstema i forbindelse med fri bruk av internettilknytningen er peer-to-peer (p2p) fildelingsapplikasjoner. Ut fra dette prinsippet er p2p-fildeling å betrakte som en applikasjon som bør tillates på linje med andre. Når det derimot gjelder båndbreddeforbruket på grunn av slike applikasjoner, vil den totale kapasiteten på tilknytningen eventuelt kunne begrenses ut fra spesifikasjonen av båndbredden til internettilknytningen slik som beskrevet under det første prinsippet ovenfor. Det er heller ikke noe i veien for at en ISP kan ta ekstra betalt fra kunder som benytter mye båndbredde. Det er naturlig nok ikke meningen med dette prinsippet å legge til rette for ulovlige eller skadelige handlinger fra brukernes side. For eksempel vil ulovlig distribusjon av opphavsrettslig innhold (musikk eller film) ved for eksempel p2p-fildeling selvfølgelig være ulovlig uansett. Videre vil ikke dagens praksis hvor ISPene filtrerer ulovlig innhold som barnepornografi, stride mot prinsippet. Det samme kan sies om filtrering av spam og tiltak mot tjenestenektangrep og infiserte PCer. Det vil være i alle brukeres interesse at internettilbyderen beskytter nettverket som man kommuniserer gjennom. 3. Ikke-diskriminering av internettrafikken Prinsipp 3 Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker. Dette betyr at det ikke skal diskrimineres mellom individuelle datastrømmer som benytter den grunnleggende internettjenesten. Men det betyr ikke at prinsippet står i veien for å utføre trafikkstyring i eget nett for å blokkere for aktiviteter som skader nettet, etterleve pålegg fra myndighetene, sikre tjenestekvaliteten til spesifikke applikasjonstyper som krever dette, håndtere spesielle situasjoner med midlertidig overbelastning i nettet eller foreta prioritering av trafikk på en enkeltbrukers tilknytning etter brukerens eget ønske. Det er ikke tilstrekkelig at sluttbrukeren har adgang til alle typer innhold, tjenester og applikasjoner (som beskrevet i prinsipp 2) for at disse blir levert nøytralt over nettet sett i forhold til annen kommunikasjon over samme nett. Det er heller ikke tilstrekkelig når man i tillegg tar i betraktning prinsipp 1 (spesifisert båndbredde). Det kan være at det i motstående ende av kommunikasjonssesjonen er en flaskehals (for eksempel fordi det er mange klientmaskiner som samtidig kommuniserer mot samme tjenermaskin) eller det kan være flaskehalser i det mellomliggende nettet (for eksempel på grunn av midlertidige trafikktopper som kan være relativt uforutsigbare). Dette tredje prinsippet uttrykker da at tildelingen av kapasitet skal gjøres på en mest mulig rettferdig måte. Igjen har vi problemstillingen med at dette er et forhold som er svært vanskelig å definere presist. I og med at de ulike brukerne (i begge ender av alle de ulike kommunikasjonssesjonene) kan være knyttet mot nettet med forskjellige båndbredder, er det rimelig at disse vil oppleve forskjellig kapasitet på ende-til-ende-kommunikasjonen også (til dels proporsjonalt med tilknytningsbåndbredden). Denne konkurransen om båndbredden vil typisk forekomme enkelte steder i nettet, det være seg nettverksinterne forbindelser, eksterne peering-/transittforbindelser samt selve tilknytningslinjene, og prinsippet bør gjelde for alle typer kommunikasjonslinjer innenfor de rammer som tilknytningsavtalene (abonnementsavtaler, peering-/transittavtaler, SLAer etc) setter. En absolutt rettferdig fordeling av båndbredden for alle sluttbrukere og anvendt på alle kommunikasjonslinjer vil i praksis være umulig å oppnå. Men det ligger i prinsippet at urimelig manipulering eller degradering av trafikk for individuelle datastrømmer ikke skal forekomme. 13

14 Innholdsdistribusjon i form av caching (mellomlagring) og liknende ansees her kun som et alternativ til å bygge ut kapasiteten i ISPenes nett. I og med at en innholdsleverandør står fritt til å inngå avtaler med flere ISPer om plassering av tjenermaskiner i deres nett, er det i prinsippet ingenting i veien for å plassere innholdet på mer generelle cachingtjenere. Dette er bare et spørsmål om hvilken teknologi (applikasjonscaching eller IP-ruting) som benyttes for distribusjon av innholdet. Som beskrevet tidligere, er kapasitet på aksesslinjen som er dedikert til direkteleverte tjenester utenom Internett (for eksempel bredbånds-tv), unntatt fra disse nøytralitetsbetraktingene. I tillegg til dette kan man også tenke seg prioritering av visse typer trafikk (for eksempel telefoni) på selve internettaksessen, selv om dette ikke er vanlig per i dag. Dersom denne prioriteringen inngår som en del av abonnementsavtalen, kan ikke dette sies å stride mot nettnøytraliteten. Men det er på den annen side særdeles viktig for nettnøytraliteten at prinsipp 1 samtidig tilfredsstilles. Dette prinsippet skal sikre at andre tjenester og andre brukere som benytter seg av den grunnleggende tjenesten (best effort) fortsatt skal ha tilgang til en rimelig kapasitet uavhengig av de prioriterte tjenestene. Dette prinsippet står heller ikke i veien for å utføre trafikkstyring i eget nett for å - etterleve pålegg fra myndighetene, - blokkere for aktiviteter som skader nettet, - sikre tjenestekvaliteten til spesifikke applikasjonstyper som krever dette, - håndtere spesielle situasjoner med midlertidig overbelastning i nettet eller - foreta prioritering av trafikk på en enkeltbrukers tilknytning etter brukerens eget ønske. Dersom det blir nødvendig å styre trafikkstrømmene i nettet av disse grunnene, skal det kunne gjøres rede for på hvilken måte dette er i overensstemmelse med prinsippet. Et eksempel på pålegg fra myndighetene er ekomlovens krav om å gi prioritet til sluttbrukere med samfunnskritisk funksjon i krise- og beredskapssituasjoner. Lovpålagte tiltak må nødvendigvis ha høyest prioritet blant disse punktene. Eksempler på legitim blokkering av skadelig aktivitet er tiltak mot tjenestenektangrep og spam (jf. prinsipp 2). Eksempler på applikasjonstyper som kan kreve spesiell håndtering av tjenestekvalitet, er telefoni og video. I spesielle situasjoner med midlertidig overbelastning i nettet, ansees det også som et rimelig tiltak å sikre at nettressursene blir brukt mest mulig effektivt. Slike tiltak skal imidlertid utføres på en ikke-diskriminerende måte som ikke prioriterer utvalgte brukere eller innholds- /tjenesteleverandører. Det må skilles mellom prioritering av trafikk uten brukerens samtykke og prioritering som utføres på egen internettilknytning etter brukerens eget ønske. Enkelte brukere vil kunne ha behov for hjelp fra tilbyderen til å utføre prioritering av trafikken på sin egen tilknytning når trafikkpåtrykket overstiger totalkapasiteten. I utgangspunktet er ikke dette i strid med nettnøytraliteten når det gjøres isolert for den enkelte bruker. Det forutsettes imidlertid at brukerne har en reell mulighet til å velge en internettilknytning uten prioritering. Metodikken for tiltak av denne type skal offentliggjøres og informeres om til brukerne. Det er underforstått at disse unntakene fra normal trafikkavvikling gjøres på en slik måte at rimelig kapasitet stilles til rådighet til den grunnleggende tjenesteklassen (jf. prinsipp 1). 14

15 Appendiks A: Teknologiens muligheter og begrensninger Nettnøytralitet dreier seg om at nettverkene ikke skal forskjellsbehandle data som overføres. For bedre å forstå hva dette betyr i praksis, skal vi her se på de ulike tjenestene som vanligvis tilbys i nettverkene, vi skal se på de ulike aktørene som tilbyr nettverkene og tjenestene, og vi skal se litt på hvordan teknologiene for levering av tjenester over nettverk fungerer. Til sist vil vi definere en referansemodell som kan brukes for lettere å kunne analysere hvorvidt et nettverk er nøytralt eller ikke ved levering av ulike tjenester. Modellen vil også henvise til konkrete eksempler som er kjent fra omtale i massemedia. De ulike tjenestene Når vi snakker om tjenester i sammenheng med nettnøytralitet, dreier det seg ofte om trippeltjenestene (Triple Play) telefoni, fjernsyn og internettaksess som leveres over ulike former for bredbåndslinjer. Når man aksesserer Internett, benyttes også selve internettkommunikasjonen på ulike måter. Man snakker ofte om applikasjoner i denne sammenheng. Typiske eksempler på applikasjoner er web, e-post og fildeling. Figuren illustrerer samspillet mellom de to kommunikasjonspartene som bruker det mellomliggende nettverket for å kommunisere. Nettverket består av ulike typer utstyr og linjer (såkalt infrastruktur) som vi kommer tilbake til senere. Nettverket har som oppgaver å overføre dataene for tjenestene, men i noen tilfeller vil det også være plassert annet utstyr (såkalte mellombokser 12 ) ute i nettet som påvirker tjenestene mer direkte. Infrastrukturen (som i denne sammenheng altså ikke inkluderer mellomboksene) kan enten behandle alle data som overføres likeverdig, eller den kan prioritere overføring av visse typer data fremfor andre. En aktuell problemstilling i denne sammenheng er at overføring av telefoni og fjernsyn stiller strengere krav til tidsforsinkelse enn tradisjonelle internettapplikasjoner. Mellomboksene på sin side kan også bidra til å forbedre forholdene for tjenesteleveringen for eksempel ved caching av innhold nærme brukerne, eller til å forverre forholdene for eksempel ved å filtrere bort bestemte typer innhold. 12 RFC 3234 Middleboxes: Taxonomy and Issues, IETF, februar

16 Ulike kategorier aktører De ulike aktørene som inngår i leveringskjeden er, foruten sluttbrukerne selv, aksesstilbydere, internettilbydere og innholdsleverandører. Aksesstilbyderne leverer selve tilknytningen fra sluttbrukerens bolig for eksempel og frem til en internettilbyder (ISP, Internet Service Provider). I mange tilfeller vil den konkrete aksesstilbyder og internettilbyder være én og samme aktør. De ulike internettilbyderne kobler sammen sine nettverk slik at disse til sammen utgjør det globale Internett. Et aksessnett kan være lukket, det vil si at eieren disponerer dette alene uten å leie ut deler av dette til andre aktører. I andre tilfeller kan et aksessnett være åpent slik at andre aktører kan leie tilknytningslinjer eller overføringskapasitet i dette nettet. Også internettilbyderens nett kan være henholdsvis lukket ( walled garden / closed garden ) eller åpent ( open garden ), da typisk med tanke på tjenestelevering direkte inn i dette nettet. Direkte tjenestelevering kan legge til rette for prioritert tjenestelevering i motsetning til tjenestelevering via det åpne Internett. Båndbredde anvendt på denne måten bør betraktes atskilt fra båndbredden som anvendes til åpen internettaksess. 13 De ulike internettilbyderne knytter sine nett sammen for å gi egne sluttbrukere mulighet til å kunne kommunisere med andre tilbyderes sluttbrukere. Slike tilknytninger mellom de ulike ISPene kalles for peering. Det finnes ulike teknologiske og forretningsmessige varianter av peering 14 (offentlige vs. privat peering og transitt vs. peering) uten at vi går inn på disse aspektene her. I noen tilfeller vil man også dele opp internettilbyderne i ulike typer ut fra hvordan disse er plassert i internetthierarkiet. Tilbydere hvis nett strekker seg over større deler av kloden og som typisk også tilbyr transittjenester for andre tilbydere, omtales gjerne som stamnettilbydere (backbone providers). Ende-til-ende-kommunikasjonen mellom kommunikasjonspartene kan altså benyttes til flere ulike tjenester/applikasjoner. I en del tilfeller vil det være ordinære brukere som befinner seg i begge ender av kommunikasjonen, mens i andre tilfeller vil det være mer kommersielle innholdsleverandører som er i den andre enden. Eksempler på det siste kan være webportaler, søkemotorer eller leverandører av web-tv. De ulike aspektene rundt innholdsleverandørene kommer vi mer tilbake til i neste avsnitt. (Også brukeren/innholdsleverandøren i andre enden er naturligvis knyttet til Internett med en eller annen form for aksess, selv om dette ikke er tegnet inn i figuren.) 13 Internet Traffic Prioritisation: An Overview, side 22, OECD, 6. april The Digital Handshake: Connecting Internet Backbones, FCC, september

17 Teknologiene (nettverk & tjenester) Når vi videre skal se mer inngående på hvordan nettnøytralitet kan sikres, er dette naturlig nok avhengig av hvor i nettverket innholdsleverandørene tilbyr tjenestene fra. Innholdsleverandørene utplasserer tjenermaskiner, og jo nærmere brukeren en tjener plasseres, desto enklere er det å sikre kvaliteten på tjenesteleveringen. Tjenermaskinen som vi tidligere har tegnet inn relativt langt borte fra brukerens ISP, kan alternativt plasseres ulike steder slik som illustrert i figuren. I utgangspunktet fungerer internetteknologien (IP-protokollen, IP = Internet Protocol 15 ) slik at nettverket ikke garanterer for kvaliteten på dataoverføringen. Dette omtales ofte som best effort og indikerer at nettverksutstyret gjør så godt det kan for å overføre dataene. Men dersom det for eksempel er mer datatrafikk på nettet enn det er kapasitet til å overføre, kan noe data bli forsinket eller i verste fall gå tapt. I utgangspunktet gjør imidlertid ikke utstyret (ruterne) i IP-nettene som bygger opp Internett forskjell på dataene, og nettet er sånn sett nøytralt. Men naturlig nok er det slik at dersom tjenermaskinen ligger mange ruterhopp unna eller dersom en eller flere datalinjer mellom ruterne på veien har for liten kapasitet, så vil brukeren oppleve redusert kvalitet. En tjenermaskin som er plassert hos en peeringpartner til sluttbrukerens ISP, kan få ekstra gode forhold for tjenesteoverføring til kundene dersom peeringforbindelsen dimensjoneres bra (samt at både ISPen og peeringpartneren også har dimensjonert sine egne IP-nett bra). Enda større muligheter for god tjenestekvalitet er det naturlig nok dersom tjenermaskinen er plassert direkte i sluttbrukerens ISP sitt IP-nett. I dette siste tilfellet er det også mulig å implementere ulike former for tjenestekvalitetsteknologier som kan garantere dataoverføringen for utvalgte tjenester. Metodene for tjenestekvalitet vil i en del tilfeller være knyttet til infrastrukturen i selve aksessnettet (for eksempel MPLS). Som tidligere nevnt, kan mellombokser plasseres i ISPens nettverk. Betingelsene forbedres ved å lagre data lokalt, slik at man unngår å måtte transportere disse over lange strekninger. Dette kan sees på som et alternativ til å utvide overføringskapasiteten i nettene. En slik lokal lagring (caching) kan også sees på som et alternativ til å plassere tjenermaskinen hos ISPen. Man kan dermed plassere dataene hos flere ISPer samtidig. På den annen side kan mellombokser også brukes til å begrense eller eventuelt stoppe tjenestespesifikke datastrømmer (filtre/ brannmurer). 15 RFC 791 Internet Protocol, IETF, september

18 Også selve endepunktene som inngår i en kommunikasjonssesjon vil påvirke kvaliteten på tjenesteleveringen, både for seg selv og for de andre som benytter nettet samtidig. I tillegg til den grunnleggende IP-protokollen, benyttes også andre protokoller for å styre dataoverføringen til en tjeneste. IP-protokollen brukes av både rutere og endepunkter for å lede selve datastrømmen på veien gjennom Internett. I tillegg vil endepunktene (men altså ikke ruterne) benytte en såkalt transportprotokoll som koordinerer endepunktenes samarbeid om dataoverføringen. Det finnes to vanlige transportprotokoller, TCP og UDP. TCP tilbyr feilkorrigering dersom data går tapt på veien, mens UDP gjør ikke dette. I tillegg har TCP en funksjon som kalles metningskontroll. 16 Denne består i at dersom det oppstår metning (overbelastning) ute i nettet, vil en TCP-sender justere ned sendehastigheten for å prøve å lette presset på nettet. Metningskontrollen vil naturlig nok påvirke endepunktenes egen overføringskapasitet. Av den grunn benyttes heller UDP for overføring av telefoni over nettet. Metningskontrollen utføres per TCP-sesjon slik at disse deler på den totale overføringskapasiteten i det mellomliggende nettet (det vil si det som blir igjen etter at UDP har fått sitt). En applikasjon som bruker flere TCPsesjoner vil dermed kunne bruke mer båndbredde enn en som bruker kun én. Fildelingsapplikasjonene benytter en teknikk som kalles peer-to-peer (p2p) som betyr at alle som deltar kan opprette sesjoner mot hverandre, hvilket medfører at man oppretter mange sesjoner, og disse sesjonene vil dessuten typisk overføre mye trafikk med lang varighet. Referansemodell (med eksempler) Som en generell beskrivelse av alle de ovenfor nevnte forholdene, kan vi definere følgende referansemodell. Denne består av sluttbrukere som knyttes mot Internett via et aksessnett, flere ISPer (nettene til disse omtales ofte som autonome system, AS) som er koblet sammen for å danne Internett samt alternative plasseringer av tjenermaskiner for innholdsleverandørene. 16 RFC 2581 TCP Congestion Control, IETF, april

19 Ulike kategorier aktører med vertsmaskiner I Sluttbruker II Annen sluttbruker A Tjenermaskin til en innholdsleverandør ute på det åpne Internett B Innholdsleverandør (som er knyttet til en ISP) som peerer med sluttbrukerens ISP C Innholdsleverandør som leverer innhold direkte til sluttbrukerens ISP utenom Internett D Innholdsleverandør med innhold plassert lokalt hos sluttbrukerens ISP (evt. ISPen selv) E Innhold som leveres direkte ved hjelp av aksessteknologien (uten å bruke IP) Grensesnittene (interne og eksterne) 1. Aksesslinjen (telenettets abonnentlinjer, kabel-tv-nett, fibernett) - Eksempel på åpent aksessnett: LLUB (operatøraksess) i telenettet - Kabel-TV-nett og fibernett er typisk lukkede på dette nivået - Her vil konflikter mellom ulike sluttbrukere kunne oppstå (I og II i figuren) på grunn av konsentrasjonen at trafikken innover mot kjernen av nettet, typisk eksempel på dette er p2p-fildeling som tar mye kapasitet. 2. Grensesnitt mellom aksessnett/distribusjonsnett og IP-nettet til ISPen - Eksempel på åpent aksessnett: Bitstrømsaksess i telenettet - Kabel-TV-nett og fibernett er ofte lukkede på dette nivået 3. Grensesnitt mellom ISPer, såkalt peering (IP-samtrafikk) - Offentlig (åpen) peering via NIX etc. - Privat (lukket) peering direkte mellom ISPer - Samt betalt peering, såkalt transitt 4. Vanlig tilknytningslinje for en tjenermaskin - Eksempel 1: Fjerntliggende webtjener og liknende - Eksempel 2: Aksessuavhengig bredbåndstelefoni à la Telio (se også punkt 5) 5. Tilknytningslinje til en ISP som peerer med sluttbrukerens ISP - Eksempel 1: Web-TV fra NRK eller TV 2 - Eksempel 2: Aksessuavhengig bredbåndstelefoni à la Telio (se også punkt 4) - Eksempel 3: Andre tjenermaskiner 6. Tilknytning av tjenermaskin lokalt hos sluttbrukerens ISP (IP-basert) - Eksempel 1: IP-TV etter Lyse-modellen - Eksempel 2: IP-TV a la Bynettforeningen - Eksempel 3: Aksessavhengig bredbåndstelefoni - Eksempel 4: Lokalt plassert webtjener etc. - Eksempel 5: Webcaching og annen innholdscaching 7. Levering av innhold ved hjelp av fysisk/linklagsteknologi i distribusjonsnettet (telenettets abonnentlinjer/dsl, kabel-tv/coax/hfc, fiber/ethernet) - Eksempel 1: Tradisjonell linjesvitsjet telefoni over abonnentlinjene - Eksempel 2: TV-distribusjon ved hjelp av RF over koaksialkabler - Eksempel 3: Dedikerte bølgelengder over optisk fiber 8. Leid linje e.l. for mating av innhold fra fjerntilknyttet innholdsleverandør - Eksempel 1: Direkte TV-mating fra NRK eller TV 2 - Eksempel 2: TV-mating via satellitt eller bakkenettet 19

20 Drøfting Vi benytter oss her av de to begrepene åpne aksessnett og internettnøytralitet i vår drøfting av nettnøytralitet sett i relasjon til referansemodellen. Når det gjelder spørsmålet om åpne aksessnett, er dette dekket av referansemodellen som beskrevet for grensesnittene 1 og 2. Aksessnettene er skilt ut fra IP-nettene som bygger opp Internett nettopp for å kunne skille mellom begrepene åpne aksessnett og internettnøytralitet. Internettnøytralitet betyr i denne sammenheng at data som sendes over Internett i minst mulig grad skal forskjellsbehandles. Men i og med at trafikkpåtrykket kan overstige kapasiteten i nettet, vil det allerede i utgangspunktet være en viss forskjellsbehandling innebygd. Nettet er heller ikke homogent, og trafikkbelastningen varierer sterkt, slik at kvaliteten på tjenestenes dataoverføring ikke vil kunne forutsies helt nøyaktig. Tjenermaskinenes plassering (på henholdsvis grensesnittene 4, 5, 6, 7 og 8) vil ofte være av avgjørende betydning for opplevd tjenestekvalitet. Hvordan kan man sammenligne dataoverføringen fra en tjener på andre siden av kloden med en tjener plassert hos sluttbrukerens ISP? Hva ville være nøytralt i en slik sammenheng? Tjenerne plasseres på ulike steder, med ulik tilkoblingskapasitet og ikke minst med ulik kapasitet på veien gjennom nettet. Caching av innhold lokalt hos ulike ISPer kan sammenlignes med at en tjenermaskin står lokalt plassert. Mellombokser som på den annen side begrenser trafikk, vil enklere kunne betraktes som ikke-nøytrale. Men hva om filtreringen sørger for en mer jevn fordeling av kapasiteten på ulike brukere, for eksempel slik at de som ikke bruker p2p-fildeling får sin andel? Selve sammenknytningen (peeringen, jfr. grensesnitt 3 i referansemodellen) mellom de ulike ISPenes nettverk er viktig for kapasiteten på veiene gjennom nettet. Ytelsen til en datastrøm vil naturlig nok påvirkes av hvor mange AS denne passerer gjennom, kapasiteten innen hvert AS og ikke minst kapasiteten på de ulike peeringforbindelsene. Kvaliteten som kundene opplever på tjenestene vil være avhengig av bredbåndsaksessen, samt peeringen som ISPen har etablert for å kunne kommunisere mot ulike destinasjoner på nettet. Hva vil være nøytralt i denne sammenheng? Hvordan avgjøre hvem som får peere med hvem, og hva skal det eventuelt koste (ved transittering)? Et vesentlig moment ved sammenligning mellom trippeltjenestene telefoni, fjernsyn og vanlige internettapplikasjoner er at telefoni og fjernsyn stiller mye strengere krav til tjenestekvalitet for å fungere tilfredsstillende. Internett diskriminerer på en måte telefoni og fjernsyn siden disse tjenestene i utgangspunktet ikke fungerer like bra på dette nettet. Det finnes i dag teknologier (MPLS og DiffServ for eksempel) som korrigerer for dette misforholdet ved å prioritere enkelte trafikklasser fremfor andre. Det kan argumenteres både for at dette er nøytralt og for at dette er ikke-nøytralt. Når det gjelder levering av telefonitjenester ved hjelp av IP-teknologien, gjøres dette i dag både som aksessuavhengig tjeneste (grensesnitt 4 eller 5 i referansemodellen) og som aksessavhengig tjeneste (grensesnitt 6 referansemodellen). Foreløpig er det vanlig i Norge i dag å gjøre telefonisamtrafikk via det tradisjonelle telenettet. I tiden fremover kan vi forvente en dreining mot direkte telefonisamtrafikk over IP. De standardiserte løsningene for Neste Generasjon Nett (NGN) inneholder også mekanismer for å sikre tjenestekvalitet for slik samtrafikk, som på mange måter kan betraktes som et parallelt nett til Internett. Kommunikasjonen på Internett kan deles i to hovedkategorier: Bruker-til-bruker-kommunikasjon (som telefoni og e-post) og innholdsdistribusjon (som web og TV). For bruker-til-brukerkommunikasjon er det viktig at alle-til-alle-kommunikasjon er mulig. Verdien av en slik tjeneste er proporsjonal med hvor mange andre man kan kommunisere med. Med innføringen av Internett har også muligheten for tilgang til innhold som en slags alle-til-alle-kommunikasjon blitt viktig. Først ble det vanlig at man kunne hente ned innhold fra hele verden (World Wide Web), siden har det også 20