MILJØDIREKTORATET SIN TILRÅDING TIL KLIMA- OG MILJØDEPARTEMENTET OM VERNEPLAN FOR SKOG HØSTEN 2014

Transkript

1 MILJØDIREKTORATET SIN TILRÅDING TIL KLIMA- OG MILJØDEPARTEMENTET OM VERNEPLAN FOR SKOG HØSTEN 2014 September

2 1. Forslag Miljødirektoratet tilrår med dette opprettelse av 62 nye skogreservater i medhold av lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). 53 av områdene faller inn under ordningen med frivillig vern av skog. I tillegg er det 3 områder på Statskog SFs grunn (hvorav ett område også omfatter arealer på privat grunn tilbudt gjennom frivillig vern) og 5 områder på OVFs grunn. For fire av disse gjelder at verneforslagene også omfatter arealer på privat grunn tilbudt gjennom frivillig vern. Et av verneforslagene omfatter en eiendom Miljødirektoratet har kjøpt av Statskog SF. Områdene tilbudt for frivillig vern omfatter også 8 områder som inngår i verneplan for Oslomarka. Vern av disse områdene ble opprinnelig foreslått hjemlet i Markaloven, men ble i etterkant tilbudt for frivillig vern hjemlet i naturmangfoldloven. Det er forslag om opphevelse av 23 eksisterende verneforskrifter, mens det i tillegg foreslås at 3 eksisterende verneområder får endret avgrensning. Tilrådingen omfatter ca. 271,8 km2 nytt verneareal, hvorav ca. 161,6 km2 er produktiv skog. Områdene er ikke en del av en samlet verneplan. Det har vært ulike verneprosesser for de ulike områdene, og det blir referert til saksbehandlingsprosessen under omtalen av hvert enkelt område. Områdene som foreslås vernet er: Gjennom ordningen med frivillig vern av skog: Gudfjelløya/Tjåehkere (utvidelse av Gudfjelløya n.r.) i Lierne og Røyrvik kommuner, Nord-Trøndelag fylke Holden (utvidelse av Holdeslia n.r.) i Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke Merkesfloen i Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke Migaren i Grong kommune, Nord-Trøndelag fylke Muusdalan i Snåsa kommune, Nord-Trøndelag fylke Feren i Meråker kommune, Nord-Trøndelag fylke Urddalen i Osen kommune, Sør-Trøndelag fylke Utvidelse av Hildremsvatnet n.r. i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke Utvidelse av Grytdalen n.r. i Orkdal og Agdenes kommuner, Sør-Trøndelag fylke Utvidelse av Kvasshyllan n.r. i Melhus og Midtre-Gauldal kommuner, Sør-Trøndelag fylke Hisdalen i Sunndal kommune, Møre og Romsdal fylke Mardalen (utvidelse av Jutneset n.r.) i Nesset kommune, Møre og Romsdal fylke Tegningdalen i Rendalen kommune, Hedmark fylke Viengskletten i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke Utvidelse av Bergevika naturreservat i Ringsaker kommune, Hedmark fylke Utvidelse og endring av Brumundsjøen og Harasjømyrene n.r. i Hamar og Ringsaker kommuner, Hedmark fylke Hakaskallen i Elverum kommune, Hedmark fylke Mørkåa i Nord-Odal kommune, Hedmark fylke Trautskogen i Nord-Odal kommune, Hedmark fylke Holmby i Kongsvinger kommune, Hedmark fylke Vålerberget i Kongsvinger kommune, Hedmark fylke Sula i Nord-Fron kommune, Oppland fylke Ulbergsåa i Sør-Fron kommune, Oppland fylke 2

3 Samsjøberga i Jevnaker kommune, Oppland fylke Moldberget i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke Utvidelse av Oddelia n.r. i Nordre Land kommune, Oppland fylke Utvidelse av Falken n.r. i Østre-Toten kommune, Oppland fylke Utvidelse av Svartdalstjerna n.r. i Østre-Toten kommune, Oppland fylke Hatteråsen i Eidsvoll kommune, Akershus fylke Utvidelse av Kolås n.r. i Vestby kommune, Akershus fylke Utvidelse og endring av Djupdalen lvo. og Kjaglidalen n.r. i Bærum og Hole kommuner, Akershus og Buskerud fylker Svarverudelva i Modum kommune, Buskerud fylke Tokkeåi i Tokke og Vinje kommuner, Telemark fylke Utvidelse av Elferdalen n.r. i Notodden kommune, Telemark fylke Utvidelse av Flaaten n.r. i Notodden kommune, Telemark fylke Utvidelse av Grytdalen n.r., Drangedal kommune, Telemark fylke Store nipen i Skien kommune, Telemark fylke Persholknatten i Skien kommune, Telemark fylke Linddalsliane i Skien kommune, Telemark fylke Utvidelse av Orsjømyra n.r. i Skien kommune, Telemark fylke Utvidelse av Søndre Versvik n.r. i Porsgrunn kommune, Telemark fylke Grøneliane i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke Vågsdalsliane i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke Rubbelifjell i Åmli kommune, Aust-Agder fylke Utvidelse av Tveitaneset n.r. i Tysvær kommune, Rogaland fylke Frivillig vern i kombinasjon med vern på OVF/Statskog: Liaberget i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke Bjørhusnatten i Nes kommune, Buskerud fylke Bjønnknuten i Kragerø kommune, Telemark fylke Eikebakka i Sokndal kommune, Rogaland fylke Utvidelse av Øykeheia n.r. i Sirdal kommune, Vest-Agder fylke Områder som inngår i verneplanen for Oslomarka: Blåfjell i Asker og Røyken kommuner, Akershus og Buskerud fylker Gardlaushøgda i Bærum kommune, Akershus fylke Glitrelia i Nittedal kommune, Akershus fylke Lillomarka i Oslo og Nittedal kommuner, Oslo og Akershus fylker Prekestolen i Nittedal og Gjerdrum kommuner, Akershus fylke Ringiåsen i Bærum kommune, Akershus fylke Rudskampen i Nannestad kommune, Akershus fylke Snellingsrøysene i Nannestad og Lunner kommuner, Akershus og Oppland fylker Områder der bare OVF er grunneier: Kile i Østre-Toten kommune, Oppland fylke Områder der bare Statskog SF er grunneier: Glitra i Lier kommune, Buskerud fylke Utvidelse av Grønnåsliane n.r. i Kragerø kommune, Telemark fylke 3

4 Arealer innkjøpt av Miljødirektoratet fra Statskog SF: Ånuglo i Tysnes kommune, Hordaland fylke Følgende eksisterende vernevedtak foreslås opphevet som følge av den nye verneplanen: 1. Forskrift nr om fredning av Gudfjelløya naturreservat, Lierne og Røyrvik kommuner, Nord-Trøndelag 2. Forskrift nr. 346 om vern av Holdeslia naturreservat, Lierne kommune, Nord-Trøndelag 3. Forskrift nr. 972 om vern av Hildremsvatnet naturreservat, Bjugn kommune, Sør-Trøndelag 4. Forskrift nr om vern av Grytdalen naturreservat, Orkdal kommune, Sør-Trøndelag 5. Forskrift nr. 838 om fredning av Jutneset naturreservat, Nesset kommune, Møre og Romsdal 6. Forskrift nr. 86 om fredning for Bergevika naturreservat, Ringsaker kommune, Hedmark fylke 7. Forskrift nr om fredning av Brumundsjøen naturreservat, Ringsaker og Vang kommuner, Hedmark fylke 8. Forskrift nr om fredning av Harasjømyrene naturreservat i Ringsaker og Hamar kommuner, Hedmark fylke 9. Forskrift nr. 97 om vern av Oddelia naturreservat, Nordre Land kommune, Oppland 10. Forskrift nr. 676 om fredning av Falken naturreservat, Østre-Toten kommune, Oppland 11. Forskrift nr. 341 om vern av Svartdalstjerna naturreservat, Østre-Toten kommune, Oppland 12. Forskrift nr om fredning av Kolås naturreservat, Vestby kommune, Akershus 13. Forskrift nr. 549 om verneplan for Oslomarka del II, vedlegg 1, fredning av Djupdalen landskapsvernområde, Hole og Bærum kommuner, Buskerud og Akershus. 14. Forskrift nr om Verneplan for skog, vedlegg 1, Kjaglidalen naturreservat, Bærum kommune, Akershus 15. Forskrift nr. 5 om fredning av urskog, Notodden kommune, Telemark 16. Forskrift nr om vern av Flaaten naturreservat, Notodden kommune, Telemark 17. Forskrift nr. 709 om fredning av Grytdalen naturreservat, Drangedal kommune, Telemark 18. Forskrift nr. 2 om fredning av Orsjømyra naturreservat, Skien kommune, Telemark 19. Forskrift nr. 25 om vern for Søndre Versvik naturreservat, Porsgrunn kommune, Telemark 20. Forskrift nr. 12 om fredning for Tveitaneset naturreservat, Tysvær kommune, Rogaland 21. Forskrift nr. 723 om fredning av Øykeheia naturreservat, Sirdal kommune, Vest-Agder 22. Forskrift nr om verneplan for barskog i Øst-Norge, vedlegg 10, fredning av Grønnåsliane naturreservat, Kragerø kommune, Telemark. 23. Forskrift nr om fredning av Ånuglo naturreservat, Tysnes kommune, Hordaland 4

5 Følgende eksisterende vernevedtak foreslås endret som følge av den nye verneplanen: 1. Forskrift nr om vern av Kvasshyllan naturreservat, Midtre Gauldal og Melhus kommuner, Sør-Trøndelag 2. Forskrift nr. 438 om verneplan for Dovrefjell, vedlegg 11, vern av Sandgrovbotn Mardalsbotn biotopvernområde, Rauma og Nesset kommuner, Møre og Romsdal. 3. Forskrift nr. 432 om verneplan for Dovrefjell, vedlegg 5, vern av Eikesdalsvatnet landskapsvernområde, Sunndal, Nesset og Rauma kommuner, Møre og Romsdal.naturreservat. Hjemmelsgrunnlag Vern av spesielle områder eller forekomster skjer i medhold av lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) av 19. juni I loven er det gitt hjemmel for opprettelse av ulike vernekategorier i 35 til 39. Generelle mål for områdevern følger av naturmangfoldloven 33. Formålet med det enkelte verneområde må imidlertid beskrives konkret og knyttes opp mot vilkårene som gjelder for den enkelte vernekategori. Vedtak om opprettelse av naturreservater treffes av Kongen i statsråd etter naturmangfoldloven 37 som lyder: Som naturreservat kan vernes områder som: a) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, b) representerer en bestemt type natur, c) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold, d) utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller e) har særskilt naturvitenskapelig verdi. Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier som nevnt i første ledd. I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet. Treffes vedtak om reservat som krever aktive gjenopprettingstiltak, eller vedtak om reservat der bruk er en forutsetning for å ivareta verneformålet, skal det samtidig med vernevedtaket legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse til private som bidrar til områdets skjøtsel. Naturreservat er det strengeste vernet etter naturmangfoldloven. Vurdering i forhold til naturmangfoldloven kap II I henhold til naturmangfoldloven 7 skal prinsippene i naturmangfoldloven 8-12 legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, og det skal framgå av beslutningen hvordan disse prinsippene er tatt hensyn til og vektlagt i vurderingen av saken. Forvaltningsmålene i 4 og 5 trekkes også inn i skjønnsutøvingen. De nevnte bestemmelser i naturmangfoldloven skal således inngå som en integrert del i skjønnsutøvingen ved saksbehandling av vernesaker etter naturmangfoldloven. Miljøkonsekvensene av vernet skal vurderes i et helhetlig og langsiktig perspektiv, der 5

6 hensynet til det planlagte vernet og eventuelt tap eller forringelse av naturmangfoldet på sikt avveies. Etter 8 i naturmangfoldloven skal offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er rimelig, bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kunnskapsgrunnlaget om naturforholdene i områdene som omfattes av foreliggende verneplan er innhentet i ulike registreringer og kartlegginger. I områdene er det registrert viktige verneverdier og mange rødliste arter. Miljødirektoratet har vurdert verneplanens effekt på naturverdiene. Verneforskriftene åpner for at flere pågående aktiviteter kan videreføres. For enkelte aktiviteter vil det gjelde restriksjoner, slik at naturverdiene får en økt beskyttelse. Ut fra dagens kunnskap om arter og naturtyper i områdene vil de aktivitetene som i henhold til verneforskriftene kan videreføres, med liten grad av sannsynlighet ha særlig negativ innvirkning på disse artene, naturtypene og landskapselementene. Vernebestemmelsene er til hinder for at det kan gjøres vesentlige inngrep i områdene. Miljødirektoratet vurderer det slik at vernet med stor grad av sannsynlighet vil føre til en positiv utvikling for artene og naturtypene, jf. naturmangfoldloven 4 og 5. Miljødirektoratet anser at den foreliggende kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypenes utbredelse og økologisk tilstand i denne saken står i et rimelig forhold til sakens karakter, og anser at kunnskapsgrunnlaget i naturmangfoldloven 8 er oppfylt. På denne bakgrunn mener Miljødirektoratet at det foreligger nok kunnskap om effekten av vernet slik at føre-var-prinsippet ikke får særlig vekt i denne saken, jf. naturmangfoldloven 9. Virksomheter som kan tillates i områdene blir nærmere regulert innenfor rammen av naturmangfoldloven og verneforskriftene, og regulering av den enkelte virksomhet og aktivitet vil kunne vurderes i forhold til samlet belastning i verneområdene. Prinsippet i naturmangfoldloven 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning er dermed vurdert og tillagt vekt. Prinsippet i naturmangfoldloven 11 om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver får ikke særlig betydning i denne saken ettersom vernet legger vesentlige begrensninger på hvilke tiltak som kan gjøres i området, og at de godkjente tiltakene ikke vil ha vesentlig negativ effekt på naturtyper, arter eller økosystem. Når det gjelder 12 kan bl.a. lokaliseringsalternativer være aktuelt å vurdere i forbindelse med dispensasjonssøknader etter verneforskriftene. Verneverdier Etter Miljødirektoratets vurdering tilfredsstiller alle områdene de krav som naturmangfoldloven 37 setter til områder som skal vernes som naturreservat. Formålet med vern av de foreslåtte naturreservatene er å ta vare på både typiske skogområder og spesielle/sjeldne/truede elementer i skognaturen. Skogområdene i denne tilrådingen omfatter både områder der ulike utforminger av barskog er dominerende, og områder med stort innslag av edlere treslag med stor variasjonsbredde i naturtyper og høgt biologisk mangfold. I noen av områdene finnes også verdifulle kulturmarkstyper med behov for skjøtsel. For disse områdene og for andre områder med skjøtselsutfordringer og i områder der det er flere andre brukerinteresser, bør det utarbeides forvaltningsplaner. 21 av områdene 6

7 er utvidelser av eksisterende naturreservater samt at et landskapsvernomåde tilrås omgjort til naturreservat. Et vern av de foreslåtte områdene vil sikre arealer med store vernekvaliteter. Ti av områdene er vurdert å være av nasjonal verneverdi, mens fem områder ligger mellom nasjonal og regional verneverdi. Andre interesser Historisk har skogene blitt utnyttet i ulik grad i forbindelse med bl a skogsdrift, beite, jakt og friluftsliv. Det er ikke aktuelt at skogbruk skal fortsette i områder som vernes som naturreservater, men annen bruk som f.eks. utmarksbeite, jakt, fiske og friluftsliv vil i stor grad kunne fortsette som tidligere. Det går veier inn i og gjennom noen av de foreslåtte verneområdene. 2. Saksbehandling Generell bakgrunn Vern av skog har de siste 15 år vært prioritert i verneplanarbeidet i Norge. Grunnlaget for arbeidet er St.meld. nr. 68 ( ) Vern av norsk natur, St.meld. nr 46 ( ) Miljø og utvikling, St.meld. nr. 40 ( ) Opptrapping av skogvernet fram mot år 2000 og stortingsmeldinger om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, hvorav den siste er St. meld. nr. 26 ( ). Etter en tidlig fase der en del skogareal ble vernet som del av nasjonalparker, dels som administrativt vernet statsskog, startet først prosessen med de fylkesvise planer for vern av edellauvskog på 1970-tallet. Det systematiske arbeidet med vern av barskog ble påbegynt i I 2001 ga Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet NINA og Skogforsk i oppdrag å evaluere skogvernet i Norge. Evalueringen skulle særlig legge vekt på hvordan dagens vern tilfredsstiller politiske mål for vern av skog, spesielt med hensyn til vern av et representativt utvalg av skognaturen, av store skogområder og truede, sjeldne og andre spesielle skogtyper, foruten bevaring av biologisk mangfold. Det ble også bedt om en vurdering av behovet for ytterligere vern av skog og hvordan dette burde innrettes ut fra en faglig synsvinkel. Våren 2002 la NINA og Skogforsk fram en evaluering av skogvernet i Norge. På bakgrunn av denne evalueringen ble det utarbeidet en oversikt over de viktigste manglene ved dagens vern av skog med en prioritering av hvilke skogtyper som bør prioriteres ved framtidig skogvern i ulike deler av landet. Det er i omtalen av hvert enkelt område i kap. 6 gitt en omtale av i hvor stor grad de enkelte områdene bidrar til å dekke mangler i skogvernet. I 2010 ble det gjennomført en evaluering av alle norske verneområder. Evalueringen avdekker at dagens verneområder har betydelige skjevheter i sin dekning av naturvariasjonen i Norge. Spesielt påpekes at for å få bedre dekning av skog generelt og produktiv skog spesielt, er det et klart behov for ytterligere vern, særlig i lavlandet og langs kysten av Sør-Norge. Frivillig vern av skog De områdene som foreslås vernet gjennom frivillig vern, er ikke en del av en samlet verneplan. Felles for disse områdene er at de bygger på tilbud om frivillig vern fra de berørte grunneierne. I tabellen nedenfor er angitt tidspunkt for ulike stadier i verneprosessen for de ulike områdene. 7

8 Navn Tilbudsår Oppstart Høring FMs tilråding Feren Muusdalan Migaren Holden (utv) Gudfjelløya/Tjåehkere (utv) Merkesfloen Urddalen Hildremsvatnet (utv) Grytdalen, Agdenes (utv) Kvasshyllan (utv) Hisdalen Mardalen (utv) Bergevika (utv) Brumunds.-Haras.(utv) Hakaskallen Holmby Mørkåa Tegningdalen Trautskogen Viengkletten Vålerberget Samsjøberga Moldberget Falken (utv) Svartdalstjerna (utv) Ulbergsåa Sula Oddelia (utv) Liaberget Hatteråsen Kolås (utv) Djupdalen-Kjaglidal.(utv) Svarverudelva Bjørhusnatten Tokkeåi Elferdalen (utv) Flaaten (utv) Grytdalen, Drangedal (utv) Bjønnknuten Snipen Pershullknatten Linddalsliene Orsjømyra (utv) Søndre Versvik Grøneliane Rubbelifjell Vågsdalsliane Øykjeheia (utv) Eikebakka

9 Tveitaneset (utv) Områder som inngår i verneplan for Oslomarka: Blåfjell Garlaushøgda Glitrelia Lillomarka Prekestolen Ringsås Rudskampen Snellingsrøysene For områdene på OVFs og Statskog SFs grunn som ikke omfatter tilleggsarealer tilbudt for frivillig vern, har saksgangen vært følgende: Navn Oppstart Høring FMs tilråding Kile Glitra Grønnåsliane (utv) Ånuglo På Norges Skogeierforbunds årsmøte i 2002 ble det vedtatt en resolusjon der det ble bedt om at frivillig vern av skog ble prøvd ut i løpet av året. Skogeierforbundet søkte i september 2002 Miljøverndepartementet om støtte til pilotprosjektet "Frivillig vern av skog i Norge". Hovedmålet med dette prosjektet var "å klargjøre hvordan skogeiersamvirket på best mulig måte kunne legge forholdene til rette for skogeiere som ønsker å selge vern av skog som et produkt til myndighetene." Miljøverndepartementet ga i brev av 4. november 2002 Direktoratet for naturforvaltning (DN) i oppdrag å utarbeide en framdriftsplan for et pilotprosjekt om frivillig vern med utgangspunkt i Skogeierforbundets prosjektbeskrivelse. DN oversendte i brev av 14. januar 2003 et forslag til en slik framdriftsplan, og det ble igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom Skogeierforbundet og DN om frivillig vern basert på DNs forslag. I pilotprosjektet ble det gjort vurderinger av kvalitetene til elleve områder tilbudt for frivillig vern gjennom Skogeierforbundet innenfor region Øst-Norge. I desember 2005 ble det fattet vernevedtak for 7 av områdene som inngikk i pilotprosjektet. På grunnlag av erfaringene fra pilotprosjektet, ba MD i brev av til DN og NSF om at det ble etablert hensiktsmessige samarbeidsformer for å videreføre arbeidet med frivillig vern. Saksgang ved frivillig vern av skog Saksgangen ved frivillig vern kan kort oppsummeres i følgende punkter: Tilbud Grunneierne oversender tilbud om vern til vedkommende fylkesmann. Det blir foretatt naturfaglige registreringer og utarbeidet skogtakster for de områdene der det er behov for det. Avklaring av verneforskrifter og avgrensning På grunnlag av tilbud og de naturfaglige registreringene utarbeider fylkesmannen forslag til avgrensning av verneområdet. På grunnlag av tilbud og mal for verneforskrift for 9

10 naturreservater utarbeider fylkesmannen forslag til verneforskrift som blir oversendt grunneierne for kommentarer. Det blir avholdt møter/befaringer der forslaget diskuteres nærmere. Forhandlinger om pris Miljødirektoratet oppnevner en skogsakkyndig som får i mandat å forhandle med grunneierne/grunneiernes representant. Ved enighet blir det utarbeidet avtale der erstatningssum, forslag til verneforskrift og avgrensning av verneområdet blir avklart. Fra avtaletidspunkt og fram til vernevedtak gjelder en vederlagsordning. Erstatning Det er klart for utbetaling av erstatning og vederlag når vernevedtak er fattet. Vern av skog på arealer eid av Statskog SF og Opplysningsvesenets fond De eiendommer som foreslås vernet på Statskog SF og OVF sin grunn vernes i tråd med de føringer som er gitt for vern av skog slik grunn. Ved behandling av Innst. S. nr.150 ( ) gikk Stortingets flertall inn for at Statskog SFs arealer skal brukes aktivt for å øke skogvernet i Norge. St. meld. nr. 25 ( ) slår også fast at Regjeringen vil gjennomføre nye konkrete vurderinger av Statskog SFs og Opplysningsvesenets fonds skogarealer for å identifisere aktuelle verneområder. En satsing på vern av Statskog SF sin grunn er også påpekt i senere politiske føringer bl.a. i budsjettproposisjoner. I møte 23. april 2002 vedtok Statskog SFs styre å stille arealer til rådighet for vern. Som grunnlag for det videre arbeidet ble det utarbeidet en samarbeidsavtale mellom Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) og Statskog SF datert 26.januar De foreliggende verneforslagene er utarbeidet i tråd med denne samarbeidsavtalen. Statskog SF kjøpte i 2010 Borregaard skoger AS, AS Børresen og Borregaard Vafos fra Orkla. I St. Prop 11 S ( ) om kapitalforhøyelse og statlig lån til Statskog SF er det lagt til grunn at «Eventuelt videre skogvern på statsgrunn forutsettes gjennomført i tråd med det etablerte samarbeidet og de prinsipper som er lagt til grunn tidligere. Det forutsettes at skogvern på statsgrunn utløser full erstatning.» De områdene på Statskog SFs grunn som tilrås i denne tilrådingen, ligger alle på disse eiendommene. I samråd med Opplysningsvesenets fond er det gjennomført naturfaglige registreringer av utvalgte OVF eiendommer. På grunnlag av disse registreringene er om lag 40 områder fordelt over det meste av landet, vurdert å være aktuelle for vern. Denne tilrådingen omfatter områder som er vurdert som aktuelle i Oppland, Buskerud, Vest-Agder og Rogaland fylker. 3. Viktige endringer under behandlingen av verneplanen Det er ikke for noen av områdene gjort større endringer i forhold til de forslagene som ble sendt på høring. Navn Navneendringer: Det er under høringene kommet innspill som foreslår endring av navn for noen av områdene. Skrivemåten tilrås endret for følgende områder: 10

11 - Gudfjelløya naturreservat tilrås endret til Gudfjelløya naturreservat /Tjåehkere eatnemdajve. - Lauvsjølia naturreservat tilrås endret til Merkesfloen naturreservat. - Tegninga naturreservat tilrås endret til Tegningdalen naturreservat. - Viengkletten naturreservat tilrås endret til Viengskletten naturreservat. - Brumundsjøen-Harasjømyrene naturreservat tilrås endret til Brumundsjøen - Harasjømyra naturreservat. - Igletjern-Rismyra naturreservat tilrås endret til Trautskogen naturreservat. - Djupdalen-Kjaglidalen naturreservat tilrås endret til Djupdalen og Kjaglidalen naturreservat. - Frøyland naturreservat tilrås endret til Eikebakka naturreservat. - Øykeheia naturreservat tilrås endret til Øykjeheia naturreservat. - Ringsås naturreservat tilrås endret til Ringiåsen naturreservat. - Snellingsrøysa naturreservat tilrås endret til Snellingsrøysene naturreservat. - Garlaushøgda naturreservat endres til Gardlaushøgda naturreservat. Grenser For områdene Urddalen, utvidelse av Hildremsvatnet n.r., Kile, Lillomarka, Tokkeåi og utvidelse av Øykeheia n.r. tilrås justeringer av vernegrenser i forhold til høringsforslagene for å tilpasse verneområdet til eiendomsgrenser og til eksisterende/planlagte inngrep. Forskrifter Det er etter høringen foretatt noen endringer i forslagene til verneforskrifter. Dette skyldes dels tilpasning til ny lov og til mal for naturreservater, dels kommentarer i innkomne høringsuttalelser, og også ut fra et generelt ønske om at forskriftene blir mest mulig like for forhold som gjelder samme tema. Der det dreier seg om utvidelser av eksisterende naturreservater, tilrås at verneforskriftene for de eksisterende reservatene endres slik at de nye reservatene omfatter både de eksisterende reservatene og utvidelsesarealene. Miljødirektoratet vurderer at ingen av endringene har betydning for avtalene om frivillig vern som er inngått med grunneiere. Kravet til utforming og innhold i verneforskriftene går fram av naturmangfoldloven 34: Kongen i statsråd fastsetter det enkelte verneområde, jf. 35 til 39, ved forskrift. Overfor grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av forskriften, gjelder også forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. I forskriften angis verneområdets formål, herunder hvilke natur- og kulturverdier vernet skal ivareta og den tilstand som ønskes oppnådd med vernet, verneområdets grenser, berørte eiendommer og bestemmelser om bruk av området. Verneområdets geografiske utstrekning skal samsvare med verneformålet. Ved avgrensing av verneområdet skal det legges vekt på å ivareta økologiske funksjoner av betydning for verneformålet og økosystemets tåleevne mot ytre påvirkninger. Innenfor den rammen som gjelder for den enkelte vernekategori, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet med vernet. Det kan også gis bestemmelser om at visse tiltak ikke må utføres uten at søknad på forhånd er sendt forvaltningsmyndigheten og denne deretter har gitt tillatelse. Det kan fastsettes særskilte regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet. 11

12 Verneforskriften skal ikke være til hinder for å videreføre bærekraftig bruk som bygger opp under verneformålet i et område. 4. Forvaltning, økonomiske og administrative konsekvenser Det legges opp til at Miljødirektoratet avgjør hvem som skal være forvaltningsmyndighet for det enkelte området. Kostnader til merking av grenser, oppsyn m.m. vil dekkes innenfor ordinære budsjettposter. I 2008 ble ordningene med forvaltningsmyndighet for verneområder evaluert. Ny modell for forvaltning av verneområder er omtalt i St. prp. 1 S ( ): Små verneområde, som oftast naturreservat og biotopvernområde, ofte kjenneteikna av at dei representerer sårbare og/eller spesielle naturtypar og arter. Slike område er ofte avgjerande for å kunne ta vare på og verne utrydningstruga arter og naturtypar og krev naturfagleg spisskompetanse for å sikre ei fagleg forsvarleg forvaltning. Denne typen verneområde har dei strengaste verneforskriftene og det lokalpolitiske handlingsrommet er dermed minimalt. Dei kommunar som ønskjer det skal også i desse område kunne overta forvaltningsansvaret. Føresetnader som må liggje til grunn er at: Kommunen kan dokumentere at den har eit godt fagleg miljø med god natur- og forvaltningsfagleg kompetanse. Kommunen må sjølv ha tilstrekkeleg med ressursar for å sikre eit effektivt og fagleg forsvarleg forvaltningsmiljø, også i forhold til krava i forvaltningslova. Det er god dialog med fylkesmannen for å bidra til likebehandling i enkeltsaker forhold til andre tilsvarande verneområde. Gode rapporterings- og kontrollrutinar med effektive sanksjonsordningar dersom forvaltninga ikkje skjer i samsvar med intensjonane. Det må etablerast gode samarbeidsrutinar med grunneigarar, brukargrupper og organisasjonar. I samiske område må det etablerast samarbeidsrutinar både med Sametinget og samiske brukarorganisasjonar. Det må vurderast om det vil vere føremålstenleg å etablere samarbeidsutval for å formalisere samarbeidet mot kommunar, grunneigarar, bruksrettshavarar og organisasjonar. Dette vil vere mest aktuelt i område med mange brukarinteresser. Dersom kommunen ikkje ønskjer å ha forvaltningsmyndet, blir det lagt til fylkesmannen. Miljødirektoratet har så langt ikke mottatt nærmere retningslinjer for delegering av forvaltningsmyndighet for mindre verneområder i etterkant av behandlingen av St. prp. 1 S ( ). 5. Generelle merknader Høringsuttalelsene er oppsummert i kap. 6 under omtalen av hvert enkelt område. Under dette kapitlet tas opp uttalelser om generelle forhold knyttet til verneforslagene. Miljødirektoratets kommentarer til - generelle merknader til avgrensningen Noen høringsuttalelser tar opp at arronderingen av noen av de foreslåtte verneområdene ikke er god nok, og det bes om at avgrensningen endres. For de områdene som er framkommet gjennom ordningen med frivillig vern, setter eiendomsforholdene rammer for hvordan verneområdene kan arronderes. Dersom grunneiere ikke har vært villig til å tilby arealer for frivillig vern, eller at tilbudene ikke har omfattet alt areal som har vernekvaliteter, setter dette rammer for hvordan verneområdene kan avgrenses. Det er ikke mulig innenfor rammen av 12

13 frivillig vern å ta inn areal som miljøforvaltningen kunne ønske inngikk i verneområdene, dersom det ikke oppnås aksept for dette fra de berørte grunneierne. Dersom det på et seinere tidspunkt blir mulig, kan arbeidet med utvidelse tas opp igjen. Dette er allerede skjedd i flere områder vernet gjennom frivillig vern. - verneforskriftene Miljødirektoratet vil kort gjennomgå innholdet i verneforskriftene og kommentere noen av de temaer som er tatt opp i høringene. Kort om forskriftenes innhold Miljødirektoratet understreker betydningen av at en både ved utforming av verneforskrifter og forvaltning av områdene, herunder dispensasjonspraksis, legger til grunn et langsiktig perspektiv. Tiltak som isolert sett vurderes å ha liten betydning for verneformålet, kan i sum og over tid medvirke til at naturkvalitetene forvitrer. Det er også viktig at den økosystemtilnærming som er lagt til grunn i skogvernet reflekteres. Verneforskriftene innebærer vern av all vegetasjon og alt dyreliv. Det er likevel åpnet for jakt, fiske og sanking av bær og matsopp. Ulike tiltak som kan endre naturmiljøet er forbudt. Dette innbefatter anlegg av ulike slag (midlertidige eller faste), men også tiltak som for eksempel drenering, kalking og gjødsling. For enkelte områder er det i verneforskriften åpnet for visse typer anlegg etter søknad. Verneforskriftene innebærer et generelt hogstforbud, men det kan etter søknad gis tillatelse til hogst av etablert plantefelt. I tilfeller der det ikke er aktuelt å ta ut plantede trær på kort sikt, kan det etter søknad gis tillatelse til en begrenset skjøtsel. Motorferdsel er forbudt, men forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel i forbindelse med spesielt nevnte formål. Det understrekes at regelen om nødvendig motorferdsel skal håndheves strengt. Motorferdsel i tilknytning til militær operativ virksomhet og tiltak i forbindelse med ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings- og oppsynsvirksomhet, og gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver som er bestemt av forvaltningsmyndigheten er tillatt. Dette gjelder ikke for øvingsvirksomhet i tilknytning til slike formål. Det er gjort en vurdering for hvilke områder det er aktuelt med en egen dispensasjonshjemmel for øvingsvirksomhet. Utgangspunktet har vært at det ikke er aktuelt å åpne for dette i små verneområder og verneområder som på grunn av sin topografi er lite egnet til slike aktiviteter. Vedlikehold av eksisterende veier, anlegg, herunder bygninger og eventuelt andre installasjoner som er i bruk på vernetidspunktet er tillatt. Med vedlikehold menes opprettholdelse av den standard veien, bygningen, anlegget etc. hadde på vernetidspunktet. Vedlikehold omfatter ikke nybygging, oppgradering eller utvidelse. Vedlikehold av for eksempel vei omfatter således tiltak eller arbeid for å holde veien ved like eller opprettholde samme standard som på vernetidspunktet, uten at den endrer karakter. Motorferdsel i forbindelse med vedlikehold kan tillates etter søknad, og skal fortrinnsvis skje på snødekt mark. Miljødirektoratet vil påpeke at restriksjonsnivået ikke er særlig forskjellig mellom de ulike områdene som her foreslås vernet, men da verneforskriftene for områdene er framkommet gjennom forhandlinger mellom de respektive fylkesmennene og grunneierne, vil det måtte 13

14 aksepteres at det blir enkelte forskjeller i utformingen av forskriftene. For de områdene der eksisterende verneområder inngår i verneforslagene, vil det bli ny verneforskrift som omfatter hele det nye området. For disse arealene vil det kunne medføre større endringer i forhold til eksisterende verneforskrift. Restriksjonsnivå generelt Miljødirektoratet legger til grunn at jakt og fiske normalt kan utøves i skogreservater i Norge, og ser ikke grunn til å foreslå endringer i forhold til dette. Miljødirektoratet vurderer at mal for verneforskrifter for naturreservater ivaretar avveiningen mellom brukergruppene og de overordnete vernehensyn på en god måte. Leting etter mineralske ressurser Direktoratet for mineralforvaltning mener at verneforskriften bør åpne for ferdsel i forbindelse med leting etter mineralske ressurser og ferdsel i forbindelse med kartlegging og tilsyn av eventuelle tidligere og nåværende mineraluttak samt tiltak i forbindelse med sikring av eventuelle gamle gruveåpninger og forurensning fra eventuell tidligere gruveaktivitet. Miljødirektoratet vil presisere at verneforskriftene ikke forbyr ferdsel i verneområdene, men at det er et generelt forbud mot motorisert ferdsel. Eventuelle unntak fra dette forbudet er tatt inn i 6 i verneforskriftene. Miljødirektoratet vurderer at det ikke bør gjøres et generelt unntak i verneforskriftene for de tiltak Direktoratet for mineralforvaltning lister opp, men at det må tas stilling til dette i hvert enkelt tilfelle der dette er aktuell problemstilling. Spørsmål om åpning for vedlikehold og eventuell ferdsel kan vurderes i områder med konkrete installasjoner. Miljødirektoratet viser til at verneformålet i naturreservater er å bevare naturen mest mulig urørt og hindre fremtidig virksomhet som vil være i strid med dette overordnede målet. Det er således ikke aktuelt å gi en generell åpning for leting etter mineralske forekomster med tanke på utnytting i et eventuelt fremtidig naturreservat. På denne bakgrunn vil Miljødirektoratet ikke vurdere endringer i den generelle malen for verneforskrifter. Informasjon om mineralske ressurser Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) har i flere høringsuttalelser tatt opp at det foreligger lite informasjon om mineralressursene i området, slik at det er vanskelig å si noe om de næringsmessige konsekvensene av verneforslaget. Videre mener DMF at der det ikke foreligger grunnleggende ressursgeologisk informasjon, bør dette fremskaffes som et ledd i en samlet vurdering, for eksempel i form av en temautredning om mineralske ressurser. Etter deres syn innebærer naturmangfoldlovens 41 at det må fremskaffes tilstrekkelig kunnskap om mineralressurser som ledd i saksbehandlingen i vernesaker. Dette kan også i visse tilfeller bety å fremskaffe ny kunnskap. Etter DMFs vurdering er slik informasjon nødvendig for at myndighetene skal kunne ha et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for å avveie fordelene og ulempene ved vern. DMF mener derfor at Fylkesmannen må innhente grundigere informasjon før vernemyndighetene kan ta stilling til verneforslagene. Miljødirektoratet vil presisere at ingen av de aktuelle områdene er så store at de omfattes av krav om konsekvensutredninger. I saksbehandlingen av disse sakene, blir eksisterende kunnskap om mineralske ressurser framskaffet, men det blir ikke tatt initiativ til framskaffing av ny kunnskap. Miljødirektoratet vurderer at det gjennom høringsrunden er mulig for berørte parter å legge fram kunnskap om andre interesser i de aktuelle områdene, men at det ikke ligger noe krav til miljøforvaltningen om at de skal framskaffe ny kunnskap innen ulike tema. 14

15 Miljødirektoratet vurderer kunnskapsgrunnlaget er godt nok for de områdene som tilrås vernet og at kravene i naturmangfoldloven er ivaretatt, og tilrår at verneforslagene fremmes. Innmelding av navn på nye verneområder i Sentralt stedsnavnregister Kartverket forutsetter at vernemyndigheten melder inn navnet på nye verneområder til Sentralt stedsnavnregister (SSR) når vernevedtak er gjort, jf. 15 i lov om stadnamn..... Kartverket forutsetter dessuten at kart over verneområdene er utarbeidet på grunnlag av de nyeste FKB-data for områdene. Videre forutsetter de at de koordinatfestede knekkpunktene legges inn i elektronisk kartdata. Begrunnelse for dette er hensynet til viderebruk av dataene i ulike sammenhenger, for eksempel til bruk for kommunene i deres behandling av saker etter bl.a. plan- og bygningsloven, jf. pb om kart og stedfestet informasjon. Når det fattes nye vernevedtak, oversender KLD beskjed om dette til kartverket, da vernevedtakene skal tinglyses på de berørte eiendommene. I samband med dette bør KLD også melde inn navnet på de nye verneområdene til Sentralt stedsnavnregister. Avgrensning av nye verneområder legges inn i Naturbase så raskt som mulig etter vernevedtak. Miljødirektoratet mener dette oppfyller kartverkets ønsker i forhold til elektronisk kartdata. Motorferdsel Generelt skal muligheter for bruk av motorferdsel i verneområder vurderes etter søknad. Etter vurderinger fra sentrale myndigheter er det likevel åpnet for direkte unntak for enkelte former for motorferdsel i naturreservater. Utfrakt av felt storvilt Noen høringsparter har fremmet ønske om at det åpnes for bruk av lett terrenggående kjøretøy som ikke setter varige spor i terrenget i forbindelse med utfrakt av felt elg og hjort, og at det ikke settes krav til at det skal være beltekjøretøy. Miljødirektoratet vil understreke at motorisert uttransport av storvilt (elg og hjort) i utgangspunktet enten skal foregå manuelt eller ved bruk av lett beltekjøretøy hjemlet etter 6. Med lett beltekjøretøy i denne sammenheng menes mindre beltekjøretøy som f.eks. elgtrekk, jernhest og ATV med belter. En eventuell bruk av annet motorkjøretøy enn nevnt over, hjemlet i 7, skal vurderes nøye. Det reelle behovet, samt mulige påvirkninger på naturmiljøet skal vurderes. Forvaltningsmyndigheten kan i sin søknadsbehandling knytte tillatelsen til bestemte traseer. Dette vil særlig være aktuelt for uttransport av elg fra bakenforliggende områder. Det kan også innvilges flerårige dispensasjoner. Utfrakt av felt bjørn og ulv Der det er aktuelt, er det åpnet for at utfrakt av felt bjørn og ulv i forskriftssammenheng betraktes på samme måte som felt storvilt. Lovlig felling av ulv eller bjørn kan skje når det er direkte angrep på bufe, etter fellingstillatelse eller i forbindelse med lisensjakt. Med unntak av lisensjakten er dette akuttsituasjoner og som sjelden vil forekomme. Når det gjelder felling i forbindelse med lisensjakt, så er dette planlagt på samme måte som storviltjakt, og Miljødirektoratet vurderer dette på samme vis som for utkjøring av felt storvilt. I alle tilfeller skal ikke kjøretøy føres inn i naturreservat før felling har skjedd. Når det gjelder akutt skadefelling av bjørn og ulv, så er forholdet til motorferdselloven en annen for enn uttransport av felt elg og hjort. Miljødirektoratet vurderer dette på samme måte 15

16 som for akutt utkjøring av syke/skadde beitedyr; at uttransport er tillatt, men at det skal skje skånsomt og at forvaltningsmyndighet/oppsyn skal orienteres i etterkant av uttransport. Adkomst til hytter I områder med hytter kan forvaltningsmyndigheten gi tillatelse til transport av ved, materialer og utstyr på snødekket mark etter 7. Slike tillatelser bør normalt styres til fastlagte traseer. Fastsetting av trase bør gjøres ved søknadsbehandling eller som en del av utarbeidelse av forvaltningsplan. Motorisert transport i forbindelse med vedlikehold bør skje på snødekt mark med bruk av snøscooter. I unntakstilfeller kan forvaltningsmyndigheten gi tillatelse til barmarkskjøring for transport av materialer til vedlikehold. Dette bør normalt være vedlikeholdsbehov av akutt karakter. I enkelte områder er det ønske om at eksisterende traktorveier kan brukes som adkomst til eksisterende hytter i verneområdet eller i bakenforliggende områder. Miljødirektoratet vurderer at dette ikke er i samsvar med motorferdselsloven, der traktorveier defineres som utmark, og der lovlig bruk av traktorveiene er næringsmessig aktivitet knyttet til jordbruk, skogbruk og fiske. Miljødirektoratet aksepterer ikke at verneforskriftene åpner for direkte unntak fra motorferdselsforbudet for andre aktiviteter enn det som er hjemlet i motorferdselsloven. Det som følger av motorferdselforskriften er: 5. Etter skriftlig søknad kan kommunestyret gi tillatelse til bruk av snøscooter for: eier av hytte for transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte som ligger minst 2,5 km fra brøytet bilveg når det i området ikke er mulighet for leiekjøring etter bokstav a, Rundskriv til motorferdselsloven sier: Transport til private hytter, 5 første ledd bokstav c Etter forskriftens 5 første ledd bokstav c kan det gis dispensasjon til hytteeier for transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte, der hytta ligger minst 2,5 km fra brøytet bilveg, og det i området ikke er mulighet for leiekjøring. Bestemmelsen skal dekke transportbehovet til private avsidesliggende hytter i områder der det ikke finnes tilfredsstillende muligheter til å leie transport. Det kan kun gis dispensasjon til hytteeier. Begrepet hytteeier må her anses å omfatte også eierens nærmeste familie, som ektefelle og barn. Andre enn disse, også slektninger, må i tilfelle søke om dispensasjon etter forskriftens 6. Besøkende på foreningshytter omfattes heller ikke av 5. Heller ikke kjøring til hytter med flere eiere vil kunne tillates etter denne paragrafen. Det er bare transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte som kan tillates; alminnelig persontransport kan ikke tillates. Når det er gitt tillatelse til transport av bagasje og utstyr, må det imidlertid være adgang til å la personer sitte på, når det er plass til det sammen med bagasjen. Forutsetningen er således at passasjertransporten ikke må medføre ekstra kjøring. Er det behov for ren persontransport, f.eks. på grunn av alder eller helse, må det søkes om tillatelse etter 6. Eventuell tillatelse til hyttekjøring bør ikke gis for mer enn en sesong om gangen og begrenses til et fåtall turer. Dette gjelder særlig i områder som er egnet for leiekjøring og der slike ordninger må forventes opprettet. Se nærmere om adgangen til å stille vilkår nedenfor under Motorferdselsforskriftens 6 (generell dispensasjonshjemmel) 6. I unntakstilfelle kan kommunestyret eller et annet folkevalgt organ som kommunestyret bestemmer etter skriftlig søknad gi tillatelse til kjøring utover 2, 3, 4 og 5 dersom 16

17 søkeren påviser et særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring, og som ikke kan dekkes på annen måte. Før eventuell tillatelse gis, skal transportbehovet vurderes mot mulige skader og ulemper i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum. Dette står i omtalen av forskriftens 6 om hytter. Transport til hytte Forskriftens 5 første ledd bokstav c har en bestemmelse om kjøring til hytte på vinterføre. Hyttekjøring ut over det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Utgangspunktet er at det ikke skal være kurant å få dispensasjon. Persontransport kan det vanligvis ikke gis tillatelse til etter forskriftens 6. Transport av gamle og funksjonshemmede er omtalt nedenfor. Transport av ordinært utstyr, bagasje, proviant o.l kan det normalt ikke gis tillatelse til der avstanden til hytta er kortere enn 2,5 km. Gjelder det derimot transport av gjenstand som er for tung til å fraktes på annen måte enn med motorkjøretøy, kan det foreligge et særlig behov for transport. Eventuell tillatelse etter forskriftens 6 må i tilfelle begrenses til et enkelttilfelle. Transport med barmarkskjøretøy til hytte bør det som hovedregel ikke gis tillatelse til. Slik transport bør bare tillates dersom det kan kjøres på traktorveg e.l., og etter en særlig streng vurdering. Miljødirektoratet legger til grunn at verneforskriftenes bestemmelser om motorferdsel ikke kan gå lenger enn motorferdselloven. Ut fra dette tilrår Miljødirektoratet at det gjøres endringer i forskrifter som ut fra Miljødirektoratets vurdering går ut over motorferdselslovens bestemmelser. Det åpnes for at forvaltningsmyndigheten kan gi dispensasjon til nødvendig transport av ved, materialer og utstyr til hytter. Tillatelse skal fortrinnsvis gis for transport på snødekt mark. Det skal føres en streng praksis med hensyn til tillatelser til barmarkskjøring, og eventuelle dispensasjoner skal kun gis for kjøring på eksisterende traktorveier. Militær operativ virksomhet start og landing med luftfartøy Ved foreleggelsen av 34 skogområder tilrådd for vern høsten 2013, ble spørsmålet om Forsvarets luftfartøy kunne unntas fra ferdselsforbudet i 5 i verneforskriften tatt opp fra Forsvaret. Bakgrunnen for spørsmålet var at markering av alle verneområder med slikt forbud på flykartene bidrar til å overlesse flykartene med informasjon. Sannsynligheten for at Forsvaret skal lande akkurat i disse områdene, som i utgangspunktet er dekket av skog, må anses som minimal. Landing med militære helikoptre i de angitte verneområdene kan derfor ikke anses som noen reell trussel mot verneformålet. Miljødirektoratet anbefalte ingen endring av verneforskriftens 5. KLD ga sin tilslutning til denne anbefalingen i Kgl.res, men ba samtidig Miljødirektoratet om å gå i dialog med Forsvarsbygg og Forsvaret. Slikt møte ble holdt i Forsvarsbygg Verneforskriftenes forbud mot motorferdsel tar utgangspunkt i motorferdsellovens definisjon av motorferdsel. Dette betyr at verneforskrifter med bestemmelsen Motorferdsel til lands og til vanns er forbudt inkluderer forbud mot start og landing med luftfartøy, selv om dette ikke er eksplisitt nevnt i bestemmelser av eldre dato. I bestemmelser utarbeidet i den seinere tid er dette tatt med, som en presisering; Motorferdsel til lands og til vanns, herunder start og landing med luftfartøy, er forbudt. Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter er unntatt fra motorferdselsforbudet i lov om motorferdsel. 17

18 Det er i verneforskriftene gitt generelle unntak, bl.a. for militær operativ virksomhet, men der unntaket ikke gjelder øvingsvirksomhet. Begrepet militær operativ virksomhet ble forsøkt avklart i brev av fra Forsvarets overkommando (FO) til Direktoratet for naturforvaltning. Bakgrunnen for behovet for avklaringen var den landmilitære virksomhet i Hæren og Heimevernet. I brev fra Forsvarsstaben (FOs arvtager) til Direktoratet for naturforvaltning (DN) av ble det presisert at begrepet militær operativ virksomhet også omfatter militær luftoperativ virksomhet. Det er i samme brev også gitt en definisjon av «militær luftoperativ virksomhet», som Luftforsvaret forholder seg til. Lavflyging i verneområder er en problemstilling som ble utredet gjennom en interdepartemental arbeidsgruppe sammensatt av representanter oppnevnt av Miljøverndepartementet og Forsvarsdepartementet den 20. mars Den interdepartementale arbeidsgruppen skulle utarbeide kriterier for avveining mellom Forsvarets lavflygingsbehov og verneinteresser i verneområder. Man ble enige om lavflyging med jagerfly i verneområder ned til 200 fot, og at Luftforsvaret skulle fortsette og eventuelt modifisere sine selvpålagte restriksjoner i forhold til bestemte arter (rein, fjellrev, m.m) og perioder (kalvingstid m.m). Den interdepartementale arbeidsgruppen leverte ikke en endelig rapport da det ikke ble oppnådd enighet om flyvning med helikoptre. På møtet var det enighet om at det generelle unntak fra ferdselsbestemmelsene i naturreservater må klargjøres. Det er en målsetting at Forsvarssektoren og Miljøforvaltningen får en felles forståelse av hva begrepene militær operativ virksomhet og øvingskjøring/ øvingsvirksomhet innebærer for forvaltningen av verneområdene. En slik omforent forståelse foreligger foreløpig ikke.. For de områdene som tilrås i denne tilrådingen, tilrår Miljødirektoratet at det tas inn en egen bestemmelse i 6 som sier lyder: Ferdselsbestemmelsene i 5 annet ledd er ikke til hinder for: Forsvarets landing og start med luftfartøy. Forbud mot større arrangementer Når det gjelder forslag om å tillate mindre teltleirer, vil Miljødirektoratet påpeke at i veilederen til mal for verneforskrifter, heter det: Forskriftsmalen for naturreservater fastsetter forbud mot teltleirer, idrettsarrangementer eller andre større arrangementer. Det kan tas inn en egen bestemmelse som åpner for å gi dispensasjon til begrenset bruk i så måte. Forbudsbestemmelsen sikter til aktiviteter utover vanlig ferdsel til fots. Bestemmelsen er ikke til hinder for vanlig ferdsel til fots i regi av ideelle lag og foreninger, universiteter, skoler og andre institusjoner, når antallet ikke overstiger en vanlig skoleklasse (ca. 30 personer). Forbudet mot teltleirer omfatter ikke teltslagning med inntil fem telt. Hensynet til verneformålet er avgjørende for regulering av slike arrangementer, og verneverdiene i det aktuelle området kan tilsi at ferdselen ikke reguleres, eller at det vedtas ferdselsrestriksjoner. Dette må vurderes i forbindelse med utformingen av verneforskriften for hvert enkelt naturreservat. Idrettsarrangementer og andre større arrangementer Mange høringsuttalelser, særlig fra orienteringssporten, tar opp forbudet mot teltleirer, idrettsarrangementer og andre større arrangementer i naturreservater. 18

19 Miljødirektoratet vurderer at denne type aktiviteter potensielt kan ha stor negativ påvirkning på naturverdiene. Effektene av ulike former for arrangementer er sammensatt av en rekke faktorer, herunder type aktivitet, omfang og sårbarheten i det berørte området. Ulike aktiviteter vil kunne ha stor negativ effekt dersom de gjennomføres i for stort omfang og/eller i sårbare områder, som våte og fuktige vegetasjonstyper, samt i sårbare tidsperioder. Miljødirektoratet vurderer at teltleirer, idrettsarrangementer eller andre større arrangementer som hovedregel bør vurderes opp mot verneformålet av forvaltningsmyndigheten før gjennomføring, og at det således bør settes krav om søknad. Ved å kreve søknad kan forvaltningsmyndigheten gjøre en vurdering av effekter det konkrete arrangementet kan medføre på verneverdiene, og om det er behov for å sette vilkår ved en eventuell innvilgelse av dispensasjon. Gjennom saksbehandlingen kan omfang, tidspunkt og lokalisering styres ved behov, slik at aktiviteten i minst mulig grad fører til skade på naturverdiene som er vernet. Dessuten vil forvaltningsmyndigheten på bakgrunn av tidligere gitte dispensasjoner kunne vurdere den samlede belastningen området blir utsatt for. Forvaltningen av verneområder har som mål at verneverdiene skal opprettholdes og utvikles i et langt tidsperspektiv. I fremtiden kan omfanget av ulike arrangementer og type aktiviteter øke og endres betraktelig. Restriksjonsnivået i verneforskriftene må derfor settes med utgangspunkt i føre-var-prinsippet og ta høyde for potensiell økning i belastning. Samtidig gjelder at restriksjonsnivået i verneområdene ikke skal settes strengere enn det som er nødvendig for å ivareta verneformålet på lang sikt. Arrangementer som Miljødirektoratet vurderer ikke omfattes av dette forbudet, vil være arrangementer, organisert ferdsel og aktiviteter, som eksempelvis idrettskonkurranser, med inntil 30 deltakere. Denne definasjonen antas i de fleste tilfeller å være dekkende for antallet personer som deltar på arrangementer og organiserte aktiviteter på klubbnivå / i regi av lokallag. Etter Miljødirektoratets vurdering innebærer dette i praksis at dagens aktiviteter i områdene i stor grad kan fortsette. Bestemmelsen vurderes på bakgrunn av dette forsvarlig, både av hensyn til ivaretakelse av verneverdiene og den historiske bruken av områdene. Teltleirer, idrettsarrangementer eller andre arrangementer som faller inn under definisjonen av større, må etter Miljødirektoratets vurdering være søknadspliktig, jfr. 7 a. Arrangementer i denne størrelsesordenen vurderes å medføre større fare for forringelse av verneverdiene, og Miljødirektoratet vurderer det som nødvendig at forvaltningsmyndigheten kan gjøre en vurdering av hvilke effekter konkrete arrangement kan ha på verneverdiene, og om det er behov for å sette visse vilkår ved en eventuell innvilgelse av dispensasjon. Dette så vel som å kunne vurdere den samlede belastningen i området. Hensikten med bestemmelsene er ikke å fortrenge etablerte aktiviteter som er forenelig med bevaring av verneverdiene. Det vil ofte være mulig å finne frem til løsninger som både ivaretar verneformålet og sikrer at aktiviteten kan gjennomføres, blant annet gjennom å tilse at omfang, trasévalg og tidspunkt for gjennomføringen ikke kommer i konflikt med verneverdiene. Det er viktig at arrangøren søker forbvaltningsmyndigheten i god tid før gjennomføringen, slik at det kan skapes en dialog om omfang og lokalisering som for eksempel plassering av orienteringsposter, dersom det er behov for dette. Arrangementer som gjennomføres årlig i tilnærmet lik form kan få flerårige dispensasjoner. Flere høringsparter har kommentarer til det generelle forbudet mot idrettsarrangementer i verneforskriftene. Miljødirektoratet vurderer det som viktig at denne typen aktivitet i verneområder kan kontrolleres av forvaltningsmyndigheten, slik at man kan unngå sårbare 19

20 områder og sårbare tidsperioder. Ulike typer natur vil ha ulik grad av sårbarhet, dette vil også variere etter tidspunkt på året. For enkelte områder med kjent aktivitet er det gitt adgang til idrettsarrangementer i tråd med forvaltningsplan, for øvrige større verneområder inngår i forskriften at det etter søknad kan gis dispensasjon for slike aktiviteter. Miljødirektoratet ønsker ikke å endre på denne bestemmelsen. Forbudet omfatter ikke mindre grupper, men er tenkt for større idrettsarrangementer hvor omfanget av ferdselen kan være uheldig for verneformålet. Miljødirektoratet mener slike arrangementer bør være søknadspliktig slik at man har muligheten til å stille vilkår. I områder hvor det er kjente arrangementer (for eksempel årlige arrangementer) kan det gis retningslinjer for dette i en forvaltningsplan. Utgangspunktet må imidlertid være at store arrangementer fortrinnvis legges utenfor verneområder. Utplassering av turorienteringsposter og kjentmannsmerker. Utplassering av turorienteringsposter og kjentmannsmerker omfattes av vernebestemmelsene 3 d. Imidlertid kan dette omsøkes etter 7 a. Turorienteringsposter og kjentmannsmerker er ofte plassert på samme sted over lengre tid, noe som kan medføre mye konsentrert ferdsel med medfølgende slitasje og forstyrrelse. Miljødirektoratet vurderer det som nødvendig at forvaltningsmyndigheten har kontroll med at disse ikke plasseres i sårbare områder, både med tanke på vegetasjon og dyreliv, så vel som å ha muligheten til å regulere hvor lenge postene skal kunne være plassert på samme sted. Utsetting av saltsteiner/oppsetting av gjerder Landbruksdirektoratet påpeker for en rekke områder at verneforskriften åpner for beiting, men ikke for utsetting av saltsteiner for beitedyra eller for oppsetting og vedlikehold av nødvendige gjerder. For de områdene der beiting er aktuelt, er det gjort en vurdering av om forskriften skal åpne for utsetting av saltsteiner/oppsetting av gjerder. For de fleste områdene er det vurdert at dette er et tiltak som i liten grad berører verneverdiene i særlig grad, og det er derfor tatt inn en unntaksbestemmelse om mulighet for utsetting av saltsteiner/oppsetting av gjerder og evt. motorferdsel i forbindelse med dette. For noen områder vurderes dette tiltaket å ha betydning i forhold til verneverdiene, og for disse områdene åpner ikke forskriftene for dette. Flerårlige avtaler I noen forskriftsforslag fra fylkesmennene presiseres det i forskriften at det kan gis flerårige tillatelser i forhold til enkelte typer dispensasjoner. Miljødirektoratet tilrår at dette tas ut av disse forskriftene, da det generelt gjelder for alle områder at flerårige tillatelser kan gis, og at dette derfor ikke trengs presiseres i den enkelte forskrift. 6. Merknader til det enkelte område som foreslås vernet Verneforslag framkommet gjennom ordningen med frivillig vern av skog (områdene 1 45): Nr 1. Gudfjelløya naturreservat (utvidelse), Røyrvik og Lierne kommuner, Nord- Trøndelag fylke. Utvidelsesareal daa, hvorav daa produktiv skog. Nytt totalareal daa Verneformål, særskilte verneverdier og hjemmelsgrunnlag: Området ligger på Gudfjelløya beliggende i den store og regulerte innsjøen Tunnsjøen i Røyrvik og Lierne kommuner i Nord-Trøndelag. Området går fra Tunnsjøen 358 m.o.h. til 20