Saksframlegg. UTTALELSE I FORBINDELSE MED VIDERE WTO FORHANDLINGER Arkivsaksnr.: 05/02197

Transkript

1 Saksframlegg UTTALELSE I FORBINDELSE MED VIDERE WTO FORHANDLINGER Arkivsaksnr.: 05/02197 Forslag til vedtak: 1. Formannskapet ser at den inngåtte rammeavtale gir en situasjon med nye utfordringer i videre forhandlinger i WTO. 2. Formannskapet forventer at regjeringen i forhandlingene setter klare krav og grenser og viser vilje til å bruke det handlingsrom som ligger i rammeavtalen. 3. Formannskapet krever en særlig vektlegging av spørsmålet om tollsatser og sensitive produkter for å sikre et tilstrekkelig importvern i tillegg til størst mulig nasjonal handlefrihet for utforming av interne støtteordninger ut fra våre forhold og behov. 4. Formannskapet vil innenfor disse hovedmålsettingene peke på spesielle områder i forhandlingene som er av særlig betydning for landbrukets muligheter og dermed for Midt- Norge som helhet: At en i spørsmålet om tollsatser oppnår både tilstrekkelig nivå og unngår et tolltak At en vesentlig del av internstøtten kan knyttes til produksjon av mat At muligheten for støtte til pleie og forvaltning av kulturlandskap og fellesgoder utnyttes At aktuelle virkemidler fremover forutsetter krav til produksjon, dyktighet og faglig kvalitet som opprettholder en status i og utenfor næringen At det gis rom for å opprettholde målprissystemet og markedsordningene som en del av internstøtten At krav til reduksjon i internstøtten måles ut fra absolutt nivå, dvs med utgangspunkt i støtten målt i kronebeløp 5. Formannskapet forutsetter at regjeringen støtter intensjonen i rammeavtalen om særordninger som kan ivareta u-lands utviklingsbehov 6. Formannskapet ønsker gjennom dialog å påvirke regjeringen i det videre arbeid og vektlegger bygging av lokale, regionale og nasjonale allianser som kan bidra til et resultat med rom for å videreutvikle landbruket og lanbruksavhengige næringer i Midt-Norge. 7. Formannskapet vil be regjeringen videreføre sitt samarbeid i G-10 gruppen med særlig vekt på samhandling med Sveits, Sør-Korea og Japan. 8. Ut fra den betydning havbruk og fiskeri har i Midt-Norge, vil Formannskapet oppfordre regjeringen til å gi en vurdering og avklaring av hva som er oppnådd for disse områder så langt, samt å søke å ivareta disse interessene i de videre forhandlingene i tråd med prioriteringene fra Saksfremlegg - arkivsak 05/

2 næringens organisasjoner. 9. Formannskapet oppfordrer regjeringen til å fremholde det enkelte land sin rett og plikt til produksjon av basismat for egen befolkning i tråd med FN sin holdning. Regjeringen må søke å bidra til en fremtidig samhandling mellom WTO og WHO for å sikre en retning i internasjonal matvarehandel som ivaretar en golbal sikkerhet for tilgang på mat og vann. 10. Formannskapet understreker at ovennevnte punkter i tiden frem til ministerkonferansen i Hong Kong i desember 2005 må følges opp på mange ulike måter, bl.a. gjennom alliansebygging og samarbeid med aktuelle myndigheter. Saksfremlegg - arkivsak 05/

3 Saksutredning: Fakta Byer i Midt-Norge samarbeidet prioriterte på sitt første møte sentrale samarbeidsområder. Avtalen ble godkjent av bystyret i sak 171/04. Med bakgrunn i inngått avtale nedsatte styringsgruppa bestående av ordfører i Steinkjer, Kristiansund og Trondheim ei arbeidsgruppe som skulle koordinere bysamarbeidet og fylkeskommunenes arbeid i forhold til WTO prosessen og som skulle oppfordre kommunene til å engasjere seg i høringsrunden. Arbeidsgruppa har utarbeidet et høringsutkast som presenteres i alle kommunene i samarbeidet. Ordførerens kommentarer: Når det er nå oppnådd enighet blant WTO sine medlemsland om rammene for de videre forhandlinger, er det oppstått en ny situasjon med rammer og føringer for det videre arbeid. Til tross for at det er gjort noen avklaringer, gjenstår de viktigste forhandlinger om det faktiske innhold i en ny avtale. Dette krever en sterk og fornyet innsats fra norske myndigheter ved regjeringen for å sikre best mulig vilkår for matproduksjon og for landbrukets bidrag til bosetting og sysselsetting i de ulike deler av landet. Ordføreren ønsker å legge til rette for at Trondheim kan bidra til at regjeringa skal lykkes i dette krevende arbeidet. Ordføreren vil gjennom henvendelser og kontakter med stortingsrepresentanter og regjeringen fremheve det ansvar regjeringen her har og søke å påvirke regjeringens arbeid ut fra hva vi i Trondheim ser som viktig. Ordføreren vil anbefale at formannskapet som høringsinstans gir innspill for å påvirke regjeringen til å ha klare mål og enn fast forhandlingsstrategi for de sentrale områder i rammeavtalen. Det er viktig at regjeringen her søker støtte og allianser hos medlemsland og grupperinger av land med sammenlignbare interesser og målsettinger. Ordføreren legger til grunn at det er nødvendig med internasjonale kjøreregler for handel over landegrensene. Dette gjelder ikke minst for handel med mat og matvarer. Ordføreren er opptatt av de avgjørende virkninger forhandlingene om landbruk i WTO vil ha for midtnorsk landbruk og for landsdelen for øvrig. Etter at rammeavtalen nå er inngått, står de enkelte land og hele WTO foran avgjørende forhandlinger om det spesifikke innhold i avtalen og om produksjonsvilkårene for næringen framover. Landbruksminister Lars Sponheim og utenriksminister Jan Petersen har ved sine uttalelser om rammeavtalen skapt forventninger til de vilkår og resultater det er mulig å oppnå i disse forhandlingene. Ordføreren understreker den særlige betydning disse resultater har for Midt-Norge med den posisjon og betydning landbruket har både for matproduksjon, skjøtsel av kulturlandskapet og ringvirkninger for øvrig. Ordføreren vil derfor legge vekt på å bygge allianser med flere grupper og aktører både lokalt, regionalt og nasjonalt for å påvirke regjeringen og bidra til å sikre handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk og et levende landbruk over hele landet. I kystdistriktene i Midt-Norge er havbruk og fiskeri bærebjelker sammen med landbruk. Historisk har forbindelsene og den gjensidige avhengigheten og kombinasjonen mellom fiskeri og landbruk vært grunnlaget for bosetting, sysselsetting og verdiskaping langs norskekysten. Selv om havbruk/fiskeri og Saksfremlegg - arkivsak 05/

4 landbruk har behov for forskjellige handelspolitiske ordninger, er ordføreren opptatt av at lokalsamfunn langs kysten er avhengig av samhandling og ikke motsetninger mellom disse næringene. Ordføreren understreker derfor at Norge må være i forhandlingsposisjon i spørsmål som angår fiskeri og havbruk og ivareta disse interessene i tråd med prioriteringene fra næringens organisasjoner. Konklusjon Ordføreren tilrår at Formannskapet overfor Regjeringen understreker det enkelte land sin rett og plikt til produksjon av mat til egen befolkning og at dette opprettholdes som et grunnlag for de videre forhandlinger. Ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik ordfører Vedlegg: 1. Arbeidsgruppens notat 2. Forklaringer av ord og uttrykk Saksfremlegg - arkivsak 05/

5 Vedlegg 1: Notat utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av styringsgruppen for Byer i Midt-Norge bestående av Ola Borten Moe (Sp), Trondheim, Per Sverre Rannem (Ap), Steinkjer, Kåre Aalberg (SV), Namsos Referanse for saken: 1. Samarbeidsavtale for Byer i Midt-Norge 2. WTO sin rammeavtale inngått Innledning/bakgrunn: Landbruksspørsmål i WTO er en del av et sett forhandlingsrunder og avtaler om internasjonal handel. Uruguay-runden i GATT som gikk fra 1986 til 1994, var den første hvor landbruk var en del av forhandlingene. Dette er videreført i WTO gjennom ministerkonferansen i Seattle i 1999, forhandlinger i Doha i Quatar i 2001 og ved ministermøte i Cancun i Mexico i september i Forhandlingene omfatter flere områder i tillegg til landbruk, og i Cancun ble det brudd på spørsmål om handel, investeringer og åpenhet i offentlige innkjøp. Gjennom løpende kontakter og foreløpige forhandlinger etter møtet i Cancun, ble det i Geneve oppnådd enighet og vedtatt en rammeavtale som legger føringer for videre og mer konkrete forhandlinger for landbruksområdet. Saksframstilling/problemstillinger: Om våre landbrukspolitiske ordninger i dag. Vi har i dag en rekke støtteordninger og virkemidler som del av landbruks og distriktspolitikken. Dette er ordninger vi finner i ulike former og med ulikt nivå også i andre land og inngår i områder som har krav om reduksjoner i WTO-forhandlingene. Disse tiltak og virkemidler har som formål å bidra til lønnsomhet i næringen og et økonomisk grunnlag for at det kan drives et miljøvennlig og allsidig landbruk over hele landet. Virkemidlene er gradvis gjort mindre produksjonsavhengige og knyttes i større grad til areal og antall dyr. I WTO-sammenheng fordeles virkemidlene i henholdsvis gul, blå og grønn boks ut fra beregningsmåte og formål. Gul boks inneholder skjermingsstøtten som er en beregnet differanse mellom avtalt målpris og verdensmarkedsprisen på de forskjellige produkter og utgjør for oss en beregnet verdi på ca 10,5 mrd. kroner. I tillegg ligger 0,5 mrd her som direkte prisstøtte til en del produkter. Blå boks ble i WTO etablert i sluttfasen av Uruguay-runden. Den er mest benyttet av EU og Norge og gav oss aksept for de tunge tilskuddsordningene for areal og kulturlandskap, husdyrtilskudd og drift- og distriktstilskudd. Dette er ordninger som gir direkte økonomiske bidrag til driften og inntektsdannelsen på det enkelte bruk og utgjør hos oss til sammen 7,5 mrd kroner. I grønn boks er produksjonsnøytrale tiltak til f.eks velferdsordninger plassert og utgjør samlet 4,5 mrd kroner. Om landbrukets betydning og situasjon i Midt-Norge. Saksfremlegg - arkivsak 05/

6 Noen sentrale nøkkeltall for landbruket i Midt-Norge: Primærproduksjonen: bruk årsverk % av landets produksjon 8-10 milliarder som inntektsdannelse på bruksnivå Næringsmiddelindustrien: Ca ansatte Ca. 20 milliarder i verdiskaping. Næringens oppgave med pleie og forvaltning av kulturlandskapet og våre felles omgivelser er mer vektlagt en tidligere. De muligheter landbruket gis for å løse disse oppgavene framover, vil for eksempel være vitale for reiselivsnæringens utviklingen og de produkter den kan tilby. Reiselivsnæringens behov i Midt-Norge er dermed et klart eksempel på at resultatet i WTO sine forhandlinger om landbruk er av stor betydning også for andre næringer. Landbruket er en viktig næring i landsdelen, og i mange kommuner er landbruket en viktig hjørnesteinsbedrift. Denne styrken i næringen er bygd opp over lang tid med vekt på produksjonskompetanse og tradisjoner men også gjennom vilje til nytenking og utvikling. Til tross for dette er også landbruket her under press. Nedlegging av bruk, uttynning av næringsmiljø og stram økonomi har preget næringen de siste årene. Som annen vareproduserende næring må også landbruket leve med det generelt høye kostnadsnivået vi har i landet. De krav til endringer som rammeavtalen i WTO skisserer, vil kunne forsterke denne utfordringen. For å bidra til å kunne møte noen av disse forhold har næringens organisasjoner sammen med aktører både fra privat og offentlig sektor etablert Tenkeloft Trøndersk Landbruk. Samlingene i dette nettverket har søkt å analysere situasjonen og ut fra det trekke opp mål og strategier som omfatter både volumproduksjon og mer spesialisert lokal mat- og tjenesteproduksjon. Dette synes å ha bidratt til at mange i næringen har løftet fokus mot muligheter og utviklet en vilje til nye satsinger som vil være et viktig grunnlag for å møte endringer i politiske og økonomiske rammevilkår. Sammen med ringvirkningene i industri og andre næringer, er dette et sterkt uttrykk for den betydning WTO-saken har i Midt-Norge. Dette gir grunn for en politisk ambisjon om å påvirke Regjeringen i de videre forhandlinger i WTO. Midt-Norge trenger et resultat for landbruk som gir rom til å videreføre optimisme og vilje i næringen i regionen. Næringsmiddelindustrien i Midt-Norge er av vesentlig betydning. Den landbruksrelaterte delen av den, utgjør hovedtyngden. I Midt-Norge sysselsetter næringsmiddelindustrien totalt cirka personer, og i Trondheim alene er tallet på sysselsatte innenfor denne industrien på vel 2.200, og utgjør dermed den viktigste industrigrenen i kommunene når det gjelder antall sysselsatte. Det ventes at dette tallet opprettholdes i årene fremover. Tilgang på råvarer er den viktigste forutsetningen for at næringsmiddelindustrien fortsatt skal være levedyktig og konkurransedyktig. En industri av dagens omfang betinger derfor at at det midt-norske landbruket øker, eller i det minste opprettholder en produksjon på dagens nivå. Næringsmiddelindustrien Saksfremlegg - arkivsak 05/

7 er i hovedsak lokalisert til byer og tettsteder, og utgjør mange av disse stedene (Trondheim) en betydelig arbeidsgiver. Forholdet mellom landbruk og næringsmiddelindustri illustrerer derfor det gjensidige avhengighetsforholdet mellom by og land på en utmerket måte. Mandat for forhandlingene i WTO. Mandatet og målsettingen for forhandlingene innen landbruksområdet ble lagt i erklæringen fra møtet i Doha i 2001 og omfattet: Markedsadgang med krav om vesentlig forbedring av denne gjennom tollreduksjoner og økte minimumskvoter for import. Eksportstøtte med krav om reduksjoner av alle former for eksportsubsidier med sikte på en gradvis avvikling. Intern støtte med krav om vesentlige reduksjoner i bruken av nasjonale handelsforstyrrende støtteordninger. Innhold i rammeavtalen; tolkninger og handlingsrom. Rammeavtalen bygger på og søker å imøtekomme mandatet fra Doha. Hele rammeavtalen omfatter i tillegg til landbruk, områder hvor vi i følge regjeringen har offensive interesser. Dette gjelder: markedsadgang for annet enn landbruksprodukter (NAMA = Non- agricultural Marked Access ), tjenester og regelverk. ovedtrekkene i innholdet for landbruk med en vurdering av tolkinger og handlingsrom, er som følger: 1. Innenlands støtte (internstøtte) Hovedprinsippet for reduksjoner av handelsforstyrrende støtte (gul og blå støtte) er at de landene med høyest støtte skal redusere mest. Det er ikke sagt om støtten da blir målt i absolutt (kr) eller relativt nivå (for eksempel andel av produksjonsverdien), men mange tolker det slik at nivået skal måles i absolutt nivå. For Norge, som et lite land, vil det være en stor fordel om støttenivået blir målt ut fra absolutt verdi, mens det vil være omvendt for EU og USA. Den samlede handelsforstyrrende støtten, altså gul og blå støtte, samt de minimis (en regel som sier at man kan unnta støtte som utgjør mindre enn 5% av det totale støttenivået) skal reduseres ut fra en trinnvis formel. Trinnvis reduksjon innebærer at land med høyest støttenivå skal redusere mest. Den samlede handelsforstyrrende støtten skal reduseres med 20% første gjennomføringsåret. Deretter blir det redusert videre ut fra hvilket trinn landet havner på og hvor store reduksjoner man er blitt enige om. Blå støtte skal maksimum utgjøre 5% av produksjonsverdien. Det åpnes opp for noe fleksibilitet for land som har en uforholdsmessig stor andel av sin handelsforstyrrende støtte plassert i blå boks (les Norge), for å sikre at disse medlemmer ikke blir pålagt urimelig store kutt Kriteriene for grønn boks skal gjennomgåes og klargjøres for å sikre at denne typen støtte ikke er handelsforstyrrende, eller bare i liten grad forstyrrer handelen. Under gjennomgangen skal det tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold 2. Eksportkonkurranse Avvikling av eksportstøtte med en sluttdato som det skal forhandles om Avvikling av eksportkreditter og eksportgarantier med tilbakebetalingstid på over 180 dager. Strengere regler for matvarehjelp 3. Markedsadgang Tollsatsene skal reduseres, der de høyeste tollsatsene skal reduseres mest, men med fleksibilitet for Saksfremlegg - arkivsak 05/

8 sensitive produkt. Det skal tas hensyn til de ulike lands tollstruktur. Det kan eksempelvis ha betydning om man har gjennomgående høye tollsatser eller en kombinasjon av høye og lave tollsatser, som for eksempel er tilfelle for Norge. Antall trinn eller kategorier og størrelsen på reduksjonen innenfor hvert trinn skal det forhandles videre om. Tak på tollsatser, med spesifikk behandling av sensitive produkt, vil det bli forhandlet videre om. Medlemmene kan plukke ut et passende antall sensitive produkt. Antallet skal det imidlertid forhandles om, og dette skal ikke underminere den overordnede målsettingen med den trinnvise tollreduksjonen. Betydning av rammeavtalen for u-landene og vurdering av matvareberedskap. Rammeavtalens betydning for u-landene har vært gjenstand for mye diskusjon. En kraftig reduksjon i tollvernet vil være positivt for de store nettoeksporterende u-landene som for eksempel India og Brasil. På den annen side vil en reduksjon av tollvernet redusere den beskyttelsen som også u-landene har for produksjon til sine hjemmemarkeder. Videre vil et lavere tollvern redusere de fordelene som u-land i dag har gjennom tollfri og lavtoll markedsadgang til i-land, (MUL). Når det er så sprikende vurderinger av hvordan avtalen vil virke for u-land, har det grunn i at det er store forskjeller mellom de enkelte u-land og ikke minst mellom små, selvstendige bønder og store eksportorienterte selskaper. Når prosessen som ledet fram til avtalen i stor grad ble styrt av store mateksporterende land som USA, EU og Brasil med sterke interesser i økt markedsadgang og reduksjoner i interne støtteordninger, er det fare for at føringene i avtalen vil gi de største fordelene til de store aktørene i matvarehandelen. Økt grad av frihandel med mat synes styrke land og aktører med stor produksjon og stor konkurranse- og eksportkraft. De matimporterende land og de ressurssvake bøndene i u-land kan få vanskeligere produksjonsvilkår ved at prisnivået i deres nasjonale, nære markeder presses av import og ved at økonomiske støtteordninger reduseres. Dette vil kunne redusere det enkelte lands egen beredskap for mat til egen befolkning og være i strid med FN sin holdning om at alle land skal ha rett og plikt til produksjon av basismat for eget behov. Selv om dette tema i Geneve ble noe overskygget av målsettingen om liberalisme og frihandel, bør Norge igjen løfte dette som et grunnlag for forhandlingene. Beredskapshensyn er viktige for alle land og understøttes av rapporter fra World Watch-instituttet som peker på at utviklingen i økende grad går mot matmangel og kornmangel i de folkerike deler av verden. I disse grunnleggende spørsmål synes det ikke være noen interessemotsetning mellom Norge og den store gruppe av ressurssvake u-land. Norge bør i de videre forhandlinger bidra til at disse landene oppnår gode ordninger slik det forutsettes i avtalen. Vi bør i våre forbindelser med disse land praktisere en kombinasjon av produksjonsbistand og handel slik det er eksempel på i Felleskjøpet sin avtale om import av soya fra Mosambik. Det vil være viktig at handelspolitikken som utarbeides innenfor WTO, samsvarer med politikken til andre verdensomfattende organisasjoner. Det er ikke formålstjenlig at WTO utvikler en egen politikk. På bakgrunn av dette må det ikke utarbeides en ny WTO-avtale uten at organisasjoner som WHO og FN har vært involvert i arbeidet, og at avtalen er forenlig med deres politikk. Allianser. For regjeringens arbeid og muligheter i de videre forhandlingene i WTO, vurderes det som riktig at Norge viderefører samarbeidet i G 10-gruppen og da særlig i forhold til Sveits, Sør-Korea og Japan. Dette både Saksfremlegg - arkivsak 05/

9 ut fra deres dyktighet i forhandlingene og tyngde i prosessen generelt. De sentrale områdene i forhandlingene. Den foreliggende rammeavtalen er lite konkret både på reduksjonsforpliktelser og mulige tilpasninger. Dette gir derfor et politisk handlingsrom i fasen fram til endelig avtale det tas sikte på å underskrive ved ministerkonferansen i Hong Kong i desember For landbruket er det to forhold av særlig viktighet i forhandlingene: å fortsatt ha et importvern for nasjonal landbruksproduksjon, å fortsatt ha muligheten til å benytte budsjettmidler til støtte ovenfor landbruksnæringen. Begge disse forholdene er avgjørende for å kunne opprettholde en nasjonal landbrukspolitikk og dermed ha mulighetene for å styre produksjonen innenfor landegrensene. For Midt-Norges del er det av avgjørende betydning å opprettholde mulighetene for en nasjonal produksjonsfordeling da vi her i fylket produserer fire ganger mer enn til eget forbruk. Skulle mulighetene for en nasjonal kanaliseringspolitikk falle vekk, vil produksjonen i stor grad bli konsentrert i de områdene i landet som har de beste naturgitte og markedsmessige vilkår. Norsk landbruksproduksjon har sin beskyttelse gjennom importvernet i form av toll. I dag har vi tollsatser som er tilstrekkelig høye for våre viktigste jordbruksprodukter. I den foreliggende rammeavtalen er det bestemt av tollsatsene skal reduseres, og at de høyeste tollsatsene skal reduseres mest. I denne sammenheng er det avgjørende at tollsatsene ikke reduseres så mye at importvernet svekkes i en slik grad at import kan konkurrere ut vår produksjon. Det har tidligere i forhandlingsprosessen vært foreslått en kraftig reduksjon i gjeldende tollsatser. Dette vil være alvorlig for Norge og vil ikke lenger gi muligheter for å fastesette prisene ut fra nasjonale hensyn. Det er videre diskutert å innføre et såkalt tolltak, dvs en øvre grense for fastsatt toll. Dette er ikke tatt inn i den foreliggende avtaleteksten men vil helt klart være et aktuelt tema i de videre forhandlingene. Innføring av tolltak vil ikke være til fordel for Norge. Det som rammeavtalen imidlertid gir åpning for, er en særbehandling for såkalte sensitive produkt. Selv om det er uklart hva som ligger i definisjonen av sensitive produkt, vil det for Norge sin del dreie seg produkter av melk, kjøtt, korn, egg, poteter og en del frukt/bær og grønnsaker. I forhandlingsprosessen vil det være viktig at regjeringen først og fremst arbeider for at det generelle nivået på tollbeskyttelsen ikke reduseres utover det som i dag gir oss muligheten for å fastsette nasjonale priser. I dette ligger det også at begrepet tolltak ikke må bli en del av den endelige avtaleteksten. Skulle forhandlingene medføre at tollsatsene reduseres utover smertegrensen for det norske landbruket, er det avgjørende at Norge får definert et tilstrekkelig antall produkter som sensitive. Rammeavtalen beskriver også tiltak for reduksjoner av den handelsforstyrrende støtten. Dette omfatter støtte i både gul og blå boks, begge av stor betydning for det norske landbruket. Det som avtalen ikke sier noe om, er hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å redusere den handelsforstyrrende støtten. For Norge sin del vil det være en stor fordel om denne støtten blir målt ut fra absolutt verdi da Norge er et lite land og vår støtte utgjør lite i internasjonal sammenheng. Norge forstyrrer ikke verdenshandelen med sin produksjon. At den handelsforstyrrende støtten reduseres ut fra absolutt verdi, er også mest riktig med tanke på at det er de store jordbruksproduserende land som har det største volumet og de største støttebeløp. Saksfremlegg - arkivsak 05/

10 I forbindelse med reduksjonen av internstøtten, er det kommet krav om at støtten til såkalt blå boks, kan utgjøre maksimalt 5% av produksjonsverdien, med fleksibilitet for en noe høyere prosentsats for enkelte land. Norge vil være avhengig av å opprettholde en støtte i blå boks som utgjør en betydelig større andel av produksjonsverdien enn kravet på 5%. Etter dette har Norge i siste jordbruksoppgjør definert om sin areal- og kulturlandskapsstøtte, slik at denne er plassert i grønn boks og vil stå utenfor reduksjonsforpliktelsene. Selv om det viktigste er å beholde mulighetene for fortsatt å kunne bevilge midler over statsbudsjettet ut fra nasjonale behov, er det en grunnleggende forutsetning at det knyttes visse betingelser til budsjettmidlene. Her ligger mulighetene for å stimulere de dyktigste brukerne gjennom ordninger som til en viss grad premierer produsert mengde og kvalitet. Vi må ikke ende opp med en situasjon hvor alle overføringer, mer eller mindre knytte opp til en bostedsadresse. Dette gir ingen motivasjon for god jordbruksdrift, samtidig som det slett ikke gir politisk legitimitet over tid. Det vil derfor være viktig at Norge får opprettholde sine ordninger innenfor blå boks for å kunne stimulere til dyktighet. Videre må det være knyttet krav til drift og aktivitet for å motta støtte fra grønn boks. Storparten av internstøtten består av såkalt skjermingsstøtte. Dette er altså en beregnet støtte som fremkommer som forskjeller på verdensmarkedspris og norsk målpris, for alle jordbruksvarer som produseres i Norge i løpet av året. Å fjerne eller gjøre endringer i målprissystemet, kan virke som en enkel måte å tilpasse seg noen av reduksjonsforpliktelsene, men det har helt klart negative konsekvenser. Uten å ha en klart definert nasjonal pris, en målpris, vil en oppleve store prissvingninger og større usikkerhet for produsentene. Det vil for eksempel begrense muligheten til å drive prisutjevning og gjennomføre markedsreguleringstiltak. Norge bør derfor i forhandlingene søke å unngå pålegg om reduksjoner av den handelsforstyrrende støtte som medfører at vi blir nødt til å fjerne målprissystemet. I kystdistriktene er havbruk og fiskeri bærebjelker sammen med landbruk. Historisk har den gjensidige avhengigheten og kombinasjonen mellom fiskeri og landbruk vært grunnlaget for bosetting, sysselsetting og verdiskaping langs norskekysten. Selv om havbruk/fiskeri og landbruk har behov for forskjellige handelspolitiske ordninger, er lokalsamfunn langs kysten avhengig av samhandling og ikke motsetninger mellom disse næringene. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) ser WTO-forhandlingene som avgjørende for å sikre forutsigbare handelsbetingelser for næringen. Organisasjonen prioriterer økt markedsadgang gjennom en generell reduksjon av tollsatsene for fisk og fiskeprodukter i tillegg til en klargjøring av anti-dumpingregelverket med sikte på å heve terskelen for at dette redskapet skal kunne brukes. Bystyret bør derfor understreke at Norge må være i forhandlingsposisjon i spørsmål som angår fiskeri og havbruk og ivareta disse interessene i tråd med prioriteringene fra næringens organisasjoner. Oppsummering/konklusjon. Rammeavtalen har et betydelig handlingsrom for forhandlinger om videre politikk og nasjonale ordninger. Hvordan regjeringen makter å utnytte dette rommet vil være avgjørende for rammene for en nasjonal politikk og mulighetene for landbruket framover. Hele landet, og ikke minst Midt-Norge, er avhengig av at regjeringen har vilje og kraft til å greie denne oppgaven. Saksfremlegg - arkivsak 05/

11 Endringer i rammebetingelser for enkelte deler av landbrukets produksjon vil kunne få virkning for andre produksjoner både i volum, geografisk produksjonssted og ikke minst for næringens mulighet for pleie og hold av det åpne kulturlandskap. Bystyret må delta i dette arbeidet ved gjennom dialog påvirke og sette krav til regjeringen sitt arbeid. Dette for å bidra til en politikk på området som tjener landbruket i regionen. De mest vitale forhandlingsområder ligger i å oppnå tollsatser som gir vår produksjon en rimelig sikkerhet for marked og et tilstrekkelig prisnivå. Videre å sikre en nasjonal handlefrihet for bruk av intern næringsstøtte ut fra våre forhold og behov. Det er sentralt at Bystyret understreker at det enkelte land sin rett og plikt til produksjon av basismat til egen befolkning skal ligge som et grunnlag for forhandlingene. Det er videre sentralt å klargjøre at Norge har sammenfallende og ikke motstridende interesser med den store gruppe av matimporterende og ressurssvake u-land og sikre tiltak slik at disse får en naturlig utvikling av sin egen matvareproduksjon. For å nå fram med disse målsettinger, er det viktig å bygge allianser lokalt, regionalt og nasjonalt i tillegg til å anbefale at regjeringen viderefører sitt arbeid innen G-10 gruppen i forhandlingene. Bystyret bør utfordre regjeringen til å gi en løpende vurdering og avklaring av hva som er oppnådd i forhandlingene på andre områder enn landbruk. Med bakgrunn i den betydning fiskeri og havbruk har i flere av våre kystkommuner, må regjeringen i de videre forhandlinger også ivareta interessene til disse næringer i tråd med prioriteringene fra næringens organisasjoner. Det er behov for å tilpasse de norske landbrukspolitiske ordningene innenfor WTO sine krav slik at vi fortsatt kan opprettholde våre nasjonale målsettinger på sentrale områder som egen matproduksjon, kulturlandskap, beredskap og livskraftige lokalsamfunn. Saksfremlegg - arkivsak 05/

12 Vedlegg 2 Forklaring av ord og uttrykk. Målpris Målprisen er en administrert pris som fastsettes gjennom de årlige jordbruksforhandlingene. Dette er en garantert pris for et jordbruksprodukt gjennom året under forutsetning av at markedet er i balanse. Ved overproduksjon vil det dermed ikke være mulig å ta ut målprisen. Skulle det imidlertid være underdekning av jordbruksvarer i det norske markedet, slik at markedsprisen er høyere enn målprisen over lengre tid, senkes tollsatsene slik at prisen presses nedover gjennom økt import. Markedsregulering Markedsregulering er et virkemiddel for å tilpasse tilbud og etterspørsel i det innenlandske markedet gjennom året. Markedsreguleringsansvaret er tillagt de store samvirkebedriftene innenfor landbruket. Hovedmålet med markedsreguleringen er å kunne ta ut en høyest mulig pris innenfor målprisen, sikre avsetning for produsentene og stabil tilførsel til markedet. Gjennom markedsreguleringen foretar en også prisutjevning, slik at alle produsenter oppnår lik pris for lik kvalitet. Kostnadene med markedsreguleringen bæres av produsentene gjennom innkreving av omsetningsavgift. Gruppering av internstøtte til landbruket innenfor WTO Innenfor WTO-systemet defineres støtten til landbruket etter hvor stor handelsforstyrrende effekt den har og hvor produksjonsavhengig støtten er. Her opereres det med bokser av ulike farger; gul, blå og grønn. Gul boks: Gul boks er definert som støtte med stor handelsforstyrrende effekt og består hovedsakelig av skjermingstøtte (se nedenfor). I 2002 utgjorde skjermingstøtten omkring 11 mrd kroner. I vedtatte rammeavtale er det knyttet reduksjonsforpliktelser til den handelsforstyrrende støtten (gul og blå boks). Blå boks: Blå boks er også definert som handelsforstyrrende støtte og består av budsjettstøtte. Det vil si utbetalinger til produsent på bakgrunn av arealer og dyretall, samt noe prisstøtte. Blå boks utgjorde 7,5 mrd i Arealtilskuddet ble i vårens jordbruksforhandlinger definert om fra blå til grønn støtte. Dette utgjør i overkant av 3 mrd kroner. Grønn boks: Innholdet i den grønn boksen er definert som lite handelsforstyrrende og er ikke pålagt reduksjonsforpliktelser. I gruppen for grønn støtte inngår velferdsordninger, investerings- og miljøstøtte. Grønn støtte utgjorde omkring 4,5 mrd kroner i Skjermingstøtte Skjermingsstøtten utgjør forskjellen mellom målprisen og verdensmarkedsprisen. Skjermingsstøtten er altså ikke støtte som utbetales direkte til produsentene, men angir verdien av det produsentene tjener ved å kan ta en høyere pris enn den som gjelder på verdensmarkedet. Verdien av skjermingsstøtten beregnes som målpris minus verdensmarkedspris multiplisert med volumet av norsk landbruksproduksjon gjennom året. I 2002 utgjorde verdien av skjermingsstøtten 10,5 mrd kroner. Det er viktig å være klar over at skjermingstøtten er en beregnet støtte. Denne vil falle bort hvis målprisene fjernes, med de konsekvenser som det vil medføre. Dette vil ikke påvirke importvernet direkte, da dette bestemmes av verdensmarkedsprisen tillagt toll. Saksfremlegg - arkivsak 05/

13 Saksfremlegg - arkivsak 05/