ikke Stikka TEMA: PÅRØRENDE VI TRENGER HVERANDRE NR UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST OSLO

Transkript

1 ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE NR UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST OSLO TEMA: PÅRØRENDE

2 241 Innhold Tema: PÅRØRENDE Hva med meg da? søsken til den incestutsatte s. 04 Hva er det som plager jenta mi? s. 08 En mors historie s. 10 Saksgangen i sak etter barneloven s. 16 Gangen i en straffesak s. 18 Venninne til utsatt. Er forstående utenforstående? s. 20 Terapi i hver eneste samtale s. 24 Å banke brød s. 28 Pårørende s. 30 Tilbud til partnere ved SMI Oslo s. 32 Incest kan ikke forekomme i vårt familiesystem! s. 38 SMI Oslo ønsker utsatte menn velkommen! s. 42 Bokanmeldelse: Alene alltid s. 44 Flerkulturell satsning s. 45 Vi har fått nye nettsider s. 46 Presentasjon av SMI s tilbud til partnere s. 47 Tilbud til pårørende s. 47 Neste nummer av Ikke Stikka s. 47 Forsidefoto: Scanpix MILJØMERKET Trykksak ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE Redaktør: Hanne K. Helland Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 5 (inng. Torggt.) Telefon: Telefaks: Opplag: 4000 Abonnement: Gratis Trykkeri: Møklegaards Trykkeri ISSN: Layout: Siste Skrik Kommunikasjon

3 Redaktør k AV HANNE K. HELLAND Støttesenter mot Incest Oslo (SMI Oslo) startet våren 1986 som et tilbud for incestutsatte voksne kvinner. Allerede samme år tok flere mødre til utsatte barn kontakt med senteret. Det ble dermed satt i gang tilbud om samtaler og selvhjelpsgruppe for mødre på senteret. De første årene var tilbudet bare for mødre. Etter noen år ble alle typer pårørende målgruppe for SMI Oslo. Fedre, bestemødre, søsken osv. Vi mener at ved å gi pårørende hjelp og støtte i en vanskelig livssituasjon vil den incestutsatte få et bedre liv! Selv om veien oftest kan være svært kronglete og til tider se helt svart ut, ser vi at svært mange familier får det bedre på sikt. Å være foresatte til utsatte barn er en stor utfordring. Det er virkelig ikke noe for pyser. Noen tar kontakt ved mistanke, men de fleste tar kontakt med senteret når incest/seksuelle overgrep er avdekket. Uansett ståsted så er det mange følelser som settes i gang, og som de fleste har behov for å nøste opp i. I denne utgaven av Ikke Stikka vil vi presentere et knippe historier fra pårørende til incestutsatte. Det er mange stemmer vi gjerne skulle formidlet og vi syntes det er litt synd at vi ikke kan formidle tanker og ord fra fedre og brødre. Flere mannlige pårørende tar kontakt og er en svært viktig støttespiller for den utsatte, men kanskje er vi kvinner litt flinkere til å få det ned på papiret. Derfor er det gjennomgående bidrag fra kvinner i dette bladet. Vi håper du som leser vil la deg inspirerer av disse modige mammaene, venninnene og partnerne på SMI Oslo. Deres erfaringer kan være til stor hjelp for andre. Når man oppdager overgrep i nær familie, er vårt viktigste budskap snakk om det! Kontakt oss eller hjelpeapparatet, om så bare for å snakke på telefonen. Vår erfaring er at å snakke om det som har skjedd er viktig. Det fasiliterer helingsprosessen. Økt kunnskap om incestproblematikken gir også en økt trygghet og kan bidra til at livet som medlem i en familie eller nettverket der incest har rammet kan bli enklere. Incesten, det som en gang har skjedd, vil aldri bli borte, men man kan lære seg å leve med det og man kan få et godt liv med det. 3

4 v «Hva med meg da?» søsken til den incestutsatte. k AV TRUDE BARSTAD, STØTTESENTER MOT INCEST OSLO w FOTO: SXC.HU k Broren min mente at jeg kunne sagt ifra med det samme pappa prøvde seg, så hadde han kunne bodd her. (Jente 14 år, utsatt av far) Broren på 12 år, vet at far har utsatt søsteren for incest. Faren bare forsvant ut av huset en dag og ble satt i varetekt. Både han, moren og søsteren har vært hos politiet i avhør. Det var skummelt å sitte der hos politiet. Politiet lurte på om gutten også var blitt utsatt. Han tror jo søsteren snakker sant, men det er vanskelig å tro det på ordentlig likevel. Det er så rart når pappa ikke bor hjemme lenger. Han er også redd at kameratene skal få vite hvorfor pappa har flytta. De vet bare at moren og faren har skilt seg. Han vil ikke snakke med noen om det. Det er også flaut at faren er sånn. Han savner at pappa er på fotballtreningene. Han har ikke lyst til å gå dit lenger, men mamma kjøre ham dit hver gang. Hun vil han skal fortsette, men det er ikke alltid hun har tid å se på kampene. Hun må ofte ordne noe annet. Søsteren har begynt i terapi. En av lærerne bruker å spørre hvordan han har det. Han sier han har det greit. Pappa bor nå i en liten leilighet et annet sted. Broren har besøkt ham to ganger sammen med en fra barnevernet. Han har ikke lyst å dra dit flere ganger akkurat nå. Men han tenker mye på hvordan pappa har det som bor alene. k Lillesøstrene mine skal ikke vite noe om hva morfar har gjort mot meg. De er bare 8 og 10 år. De krangler alltid med meg og sier at jeg er så sprø! Ja, jeg blir helt gær'n av og til fordi jeg har det så fælt inni meg. Jeg klarer ikke alle kravene som blir satt til meg på skole og hjemme Jeg har bare lyst til å brøle ut til de hva morfar har gjort! Men de skjønner sikkert ingenting. (Jente 13 år, utsatt av bestefar) De har ikke vært på besøk hos mormor og morfar siden forrige sommerferie. Det er snart ett år siden jenta på 13 år fortalte om overgrepene som morfar har begått. De to yngste spør ofte om å få dra dit. Men mamma og pappa sier bare nei. Når de snakker om morfar og mormor blir storesøsteren bare sinna eller smeller med dørene og går inn på rommet sitt. De skjønner ikke hvorfor hun blir så sint når de snakker om mormor og morfar! I det siste har de sluttet å spørre om å få dra til besteforeldrene. Det blir så mye styr når de spør om det. En av tantene deres kommer på besøk som vanlig. Men onkel, mors bror, har de heller ikke hatt besøk av på lenge. Mamma er ofte lei seg. Hun snakker i telefonen med masse folk, drar i møter og har aldri tid til noen ting lenger. Mamma er ofte så rar. De må ofte spørre henne flere ganger før hun svarer. De vet ikke hva de skal gjøre for at hun skal se de. Da er det lettere med pappa. Han kjører de oftere på trening, og de ser ikke at han er lei seg. Men han blir mye mer irritert for småting enn det han var før. Pappa er på jobb hver dag og er en del borte på møter med jobben om kveldene også. Mamma har vært sykmeldt fra sin jobb en stund. Mamma og pappa blir innkalt på foreldresamtale på skolen til 10 åringen. Her får de vite at 10 åringen ofte begynner å gråte i timene for ting som lærer ikke forstår. Hun trekker seg tilbake i friminuttene fra lek med de andre barna. Hun vil helst gå sammen med læreren som har inspeksjon ute i skolegården. Foreldrene forteller lærer om overgrepene mot 13 åringen. De avtaler å snakke med helsesøster som kan 4

5 De er triste og ensomme i sitt, hver for seg og ikke sammen slik de burde være. 5

6 ta samtaler med jenta på skolen. Foreldrene skal nå prøve først å fortelle 10 åringen hva storesøster har opplevd. Mor og far finner aldri den rette anledningen til å si noe om overgrepene. Etter hvert forteller mor og helsesøster sammen 10 åringen hva som har skjedd. De bestemmer seg for å vente litt til før den yngste på åtte år, skal få vite noe. k Jeg fikk for to måneder siden vite at min tre år yngre søster har blitt utsatt for seksuelle overgrep av en nær familiemedlem i mange år. Hun har slitt psykisk lenge. Jeg har alltid hatt veldig god kontakt med min søster. Vi har alltid snakket mye sammen om problemer hun har hatt. Hun har slitt med skolen de siste årene og hatt få nære venner. Når hun fortale meg og andre i familien om overgrepene, falt mange brikker på plass. (Søster 26 år) I samtaler med henne forteller hun om fortvilelsen over at søster har opplevd seksuelle overgrep. Alle de vonde følelsene av å være en søster som ikke så det hun mener hun burde ha sett og forstått. Forvirringen over at hun selv sliter med hverdagen. Hun uroer seg mye for både søsteren og de andre i familien. Alle har det vondt. Hun er en søster som prøver å hjelpe alle i familien sin. En storesøster med ansvarsfølelse for så mange. Hvem skal hun selv snakke med? Kan hun våge å snakke med venninner om dette? Vil hun da utlevere et søsken som selv skal få ha kontroll over hvem som vet? Samtidig vet hun ikke helt hva hun skal si til venner, hun finner liksom ikke ordene. Vil de tro på det hun forteller? Må hun da utlevere mer enn det hun klarer for at de skal forstå? k Jeg sitter på forelesningene, men klarer ikke følge med på hva som blir sagt. Jeg går ut som vanlig og drikker kaffe med venner, smiler, ler og tuller slik vi bruker å gjøre, men når jeg går hjem til meg selv er jeg helt utslitt av dagen! Jeg er så sliten at det kjennes ut som jeg har feber. Utenpå kan ingen se noe, jeg er slik som jeg bruker å være. Jeg sender en sms til søsteren min og spør hvordan hun har det. Kanskje hun svarer, kanskje ikke. Det er jo hennes valg. Hun må jo ta vare på seg selv. Men hun vet at jeg er der for henne, det har hun sagt til meg flere ganger. Men jeg har bare lyst til å se henne hele tiden. Bare være der for henne! Når jeg ser henne og er sammen med henne så har jeg det bedre også, men jeg kan ikke være så egoistisk! Hun må få bestemme. Hun er én søster, av mange med lignende historie. Hun er voksen, men føler seg sårbar og sliten i rollen som pårørende. Hun prøver å lytte og gi omsorg til de andre i familien, inkludert søster. Hun er en god søster og vil gjerne være der for henne. Samtidig ser hun at behovet for å snakke fortrolig med noen selv er viktig, for å kunne fortsette å være en god og nær søster. k I en incestfamilie er det som om alle vet noe foregår, men ingen snakker om noe. I min familie var det også mye vold og jeg fikk mest vondt når far slo mor eller mine søsken. Jeg var nest eldst i en søskenflokk på fire. Jeg passet alltid godt på de to yngste søstrene mine. Jeg håpte alltid at det bare var jeg som ble misbrukt av faren vår. Men jeg fikk en mistanke om at min yngre søster også ble utsatt når jeg så at hun tok på seg lag på lag med bukser før hun la seg. Vi snakka aldri om det. Sånn var det bare. Det var ikke noe jeg kunne snakke om, før jeg var over 30 år (Incestutsatt kvinne 48 år) Dette utsagnet fra en voksen incestutsatt kvinne illustrerer all den tausheten omkring incest som preger mange familier. I denne kvinnens familie ble to av jentene utsatt for incest. Som hun selv sier så var det umulig å si noe om det. Det bare var sånn! Hun var et barn som forsøkte å beskytte sine andre søsken. Denne tausheten i familiene om incest og seksuelle overgrep fortsetter også etter avdekking i mange familier. Dette igjen fører til at mange søsken sliter i forhold til hverandre. Det blir noe de ikke snakker høyt om. For alle i søskenflokken, inkludert 6

7 den utsatte, fortsetter mye av hemmeligholdelsen omkring overgrepene. Foreldre til utsatte barn er en viktig målgruppe på Støttesenter mot Incest. Ved å styrke og støtte foreldre i deres rolle kan den utsatte få et bedre liv. I de sitatene som beskrives i artikkelen ser vi at søsken har behov for å bli sett for hvem de er. Hvis vi glemmer å ta søsken på alvor i familien vil vi gjøre mange barn urett. Det kommer frem mange triste og tankevekkende problemstillinger rundt det å være søsken. Vi får et lite innblikk i historier der søsken ikke får være gode søsken mot hverandre. Det er søsken som sliter med sin store sorg over tapte familiemedlemmer. En pappa som er borte, besteforeldre og andre som forsvinner ut av nettverket uten at de forstår hvorfor. Noen barn prøver å være veldig snille og hjelpsomme for at alt skal bli normalt igjen. Noen blir utagerende og bråker både hjemme og på skolen. Kanskje noen vil se dem da? Mange foreldre står også hjelpeløse i hva de skal si til søsken og hvordan de skal fortelle dem om dette noe. Hvordan fortelle til en10 åring at søster eller bror har vært utsatt for seksuelle overgrep uten at det blir for skremmende? Hvordan snakke med søsken om hvordan de har det, når du som mor eller far er helt i kaos selv? Noen foreldre tar kontakt med hjelpeapparatet for å få støtte til hvordan de skal gå frem for å snakke med søsken. Her møter de også ulike meninger om hva som bør sies eller ikke sies til søsken. De går da kanskje hjem og fortsetter å tie, samtidig som de lider fordi de ikke våger å åpne opp selv, for hva som har skjedd. Skammen, skyldfølelse og sorgen på flere plan ligger som en tåke over alle familiemedlemmene. De er triste og ensomme i sitt, hver for seg og ikke sammen slik de burde være. Mange familier vil fortsette å slite med seinvirkninger fordi noen har gjort noe, som det tar tid å snakke åpent om! Sitatene ovenfor er fra søsken av utsatte brukere her ved støttesenteret i Oslo er kanskje en liten tankevekker for oss. Kanskje vi neste gang hører bedre etter når et søsken sier: Hva med meg da? Eller at vi tenker på hele familien som et viktig nettverk. Før søsken må rope så høyt for at vi skal se dem med sine unike, egne behov. 7

8 G Hva er det som plager jenta mi? k AV MAMMA w FOTO: SXC.HU JEG FORSTOD DET VAR NOE, MEN IKKE HVA. Hun var blitt tenåring og var veldig vanskelig. Mer enn hva jeg trodde var normalt så jeg maste nok mye. En dag snudde hun seg mot meg og raste, og før hun sprang av sted ropte hun; "mamma!! Du må bare godta at det er ikke alt du skal vite!!!" Tilbake stod jeg, fortvilt, men også sint og opprørt over kranglinga vår. Og hun hadde jo rett, det er ikke alt ei mor skal vite. Men min sorg og frustrasjon var at hun bare ville bort. Så fort hun ble gammel nok skulle hun bort og ikke komme tilbake. Hva var galt med oss? - har noen gjort henne noe? - hvem og hva? - noen gutter? Mange spørsmål surret, og hun ville ikke dele med meg. Hun ble konfirmant, og jeg ville si noe til henne på denne store dagen. Det var ikke lett å finne egne ord så jeg lånte ordene til Collin Mc Carty: Sett ting i perspektiv. Gå fremover med positivt sinn. Tillat deg ikke å bli nedslått over en negativ opplevelse. Se ting slik de egentlig er. La ikke bagateller komme i veien gjør hva du kan så godt du kan med de ressurser som er tilgjengelige. Gi ikke opp for raskt. Du har krefter i deg til å forandre det som bør forandres. Møt situasjonen med en beslutning om å rette på den, og gjør det du må gjøre for å legge den bak deg. Gå fremover i retning av lykken, bevar dine drømmer og strekk deg etter din stjerne. Og husk hvem sitter i førersetet... Det gjør du! Diktet hadde jeg rammet inn, og hun har det enda. I september samme året smalt bomben. Det var farfar som plaget jenta mi... Mamma 8

9 9

10 y En mors historie k Fredag 30 november 2001 var en helt surrealistisk, grusom og forferdelig dag! Jeg måtte gå til politiet og anmelde mistanke om incest på min lille datter, som senere den måneden fylte tre år. AV ANONYM w FOTO: SXC.HU Jeg kommer aldri til å glemme de ca tre timene jeg satt og avga forklaring. Jeg var livredd for at jeg tok feil. Det er den mest alvorlige anklagen man kan komme med overfor et annet menneske. Samtidig visste jeg at jeg ikke tok feil. Mistankene hadde begynt før påske det samme året og de hadde bare blitt sterkere og sterkere. Jeg brukte all min tid og energi på å finne andre forklaringer, men det gikk ikke. To dager i forveien måtte jeg ta med datteren min på sykehuset for å ta en underlivsundersøkelse. Det ble gjort uspesifikke funn og legen, som blir brukt i hele landet pga sin ekspertise, sa at jeg måtte anmelde forholdet. Uspesifikke funn indikerer at det er gjort funn som ikke gir klare bevis som holder juridisk, men at det er forandringer rundt skjedeåpningen som ikke skyldes ytre påvirkning som er naturlig eller som barnet kan ha påført seg selv. Og det stemte helt overens med det jeg hadde hatt mistanke om når hun kom tilbake fra samvær hos faren sin. Det var også seksuell atferd og underlige ting hun fortalte meg som etter hvert gjorde meg sikker. Jeg tror ikke det er mulig å klare å sette seg inn i hvor forferdelig smertefullt det er for en mor å forholde seg til at ens eget barn har blitt usatt for seksuelle overgrep uten selv å ha opplevd det. Jeg skal nå prøve å dele noe av min historie med dere. Saken ble etter hvert henlagt på grunn av bevisets stilling, og far krevde å få tilbake samvær. Politiet sa at det var mye som ikke stemte i denne saken, men de kunne ikke ta ut straffesak fordi det ikke var nok bevis som ville holde i retten. Så der sto jeg og måtte gi tilbake far samvær. Samtidig kom en rettsstevning i posten hvor far også krevde å få daglig omsorg for begge barna. Jeg har også en sønn som er nesten to år eldre enn datteren min. Han hadde problemer med samspill med de andre barna i barnehagen, og han hadde helt siden samlivsbruddet hatt forferdelige mareritt etter samvær hos far. Derfor holdt jeg tilbake samvær med begge barna. I perioden hvor det ikke var samvær med far ble begge barna rolige og harmoniske igjen, og begge sov godt natten igjennom. Jeg hadde fått avlastning gjennom 10

11 barnevernet annenhver helg i perioden hvor det ikke var samvær, og de bisto med tilsyn de første gangene samværet ble opprettet igjen. Jeg tok ikke kravet om daglig omsorg på alvor i starten. Jeg var en god mor for barna mine og de viste på alle måter at de hadde det bra hos meg. Det var en masse møter og undersøkelser gjort blant annet av sakkyndige, barnevernet og BUP i forbindelse med den forestående rettsaken. Etter hvert som tiden gikk begynte jeg å ane en slags motvilje mot meg og observerte en sympatistrømning mot far. Jeg husker dette som en forferdelig krevende og slitsom periode. Jeg hadde en krevende jobb i helsevesenet, jeg var alene med tre barn (jeg hadde en eldre sønn fra et tidligere forhold) og jeg hadde en rettssak hengende over meg. Mitt fokus var at barna skulle ha det bra og ikke skulle lide alt for mye oppe i alt dette triste som skjedde. Jeg begynte etter hvert å få en nagende tvil til systemet jeg måtte forholde meg til. I begynnelsen var jeg grenseløst naiv i min tro på at barnas ve og vel var det viktigste for alle. Etter hvert som saken gikk sin gang skjønte jeg at det gikk prestisje i å ha rett. Rettsaken ble utsatt flere ganger på grunn av ting som skjedde. Jeg måtte anmelde på nytt, og samvær opphørte igjen. Sommeren 2005 ble et dramatisk vendepunkt for familien vår. Datteren min hadde gått ett og ett halvt år til en privatpraktiserende psykolog. Hun hadde fortalt om overgrep på mange måter. Både muntlig, med tegninger og med kroppsspråk. Psykologen mente at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, og datteren min fortalte gjentatte ganger at det var pappa som hadde gjort det. Sønnen min hadde hatt flere episoder på skolen med utagerende seksuell og voldelig adferd. Det ble sendt flere bekymringsmeldinger til barnevernet og en dag ble jeg innkalt til møte. Jeg hadde store forhåpninger til dette møtet. Nå trodde jeg at barna mine skulle få hjelp og at hjelpeapparatet ville se at noe måtte ha skjedd. Det er ikke normalt at små barn har slik adferd, eller forteller om slike ting som mine barn gjorde. Barnevernet 11

12 «De skulle rives opp med røttene og sendes bort hjemmefra. Fra alt som var kjent og trygt.» anmeldte forholdet denne gangen. På møtet fikk jeg sjokk! De ville sende begge barna i midlertidig fosterhjem! To små barn som nesten nettopp hadde begynt på barneskolen. De skulle rives opp med røttene og sendes bort hjemmefra. Fra alt som var kjent og trygt. Jeg fikk to timer på å dra hjem og pakke tingene deres. Jeg gikk med på vedtaket frivillig fordi jeg følte at jeg måtte. Jeg mente at det måtte være andre måter å hjelpe barna på. Barnevernet argumenterte med at det ville bli lettere å få barna til å snakke på et nøytralt sted, og at det var stor sannsynlighet for at begge barna hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep. Dette var den beste måten å beskytte dem på. Far hadde ikke hatt samvær på over ett år, men han oppsøkte sønnen min i skjul. Det hadde flere vitner fortalt. Vi måtte ha hjelp. Jeg hadde tillit til saksbehandleren og ville at barna mine skulle ha en trygg og god oppvekst. Jeg begynte å bli veldig sliten av å stå i dette marerittet alene. Hovedgrunnen til at jeg gikk med på vedtaket var at jeg ble lovet at sønnen min skulle få terapi. BUP hadde utredet begge barna mine, men de kunne ikke gi noen av dem terapi før rettsaken var over. De hadde negativ erfaring med å jobbe med barn så lenge foreldrene lå i rettstvist. Da klarer ikke barn å nyttiggjøre seg terapi! Jeg samarbeidet alt jeg kunne. Gjorde meg sterk. Dro hjem og pakket barnas ting. Barnevernet kom hjem til oss, og barna kom hjem fra skolen. Jeg gråter når jeg skriver om dette. Det var grusomt. Barna gråt og var helt fortvilet. Gråt og kastet opp på veien. Forsto ingen ting. Det var en lang tur. Ut på bondelandet. Når vi kom fram måtte jeg overlate dem til et helt fremmed ektepar. Barna forsto ikke hvordan jeg bare kunne dra hjem uten dem. Hva galt hadde de gjort? Var jeg ikke glad i dem lenger? De følte seg veldig sviktet. På veien hjem føltes det som jeg var helt bevisstløs, jeg var i sjokk, helt nummen. Det var akkurat som om jeg var med i en film og spilte en annen person. Jeg husker ikke så mye av tiden etterpå. Det hele var et sammenhengende mareritt. Jeg hadde en sønn til hjemme som jeg måtte fungere for. Jeg prøvde å opprettholde et normalt familieliv. Jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd på en skånsom måte. Jeg prøvde å smile og ikke bare gråte. Jeg klarte ikke noe av dette særlig godt. Når jeg ser tilbake på denne tiden så lurer jeg på hvordan jeg kom meg gjennom den. Jeg har ingen svar på det annet enn at jeg hadde en styrke inne i meg som jeg ikke ante fantes. Barna var i midlertidig fosterhjem i fire måneder. Tre uker før rettsaken endelig skulle avsluttes, det er en vanvittig stor påkjenning å leve med en slik sak over så mange år (over fem år til sammen), så fikk jeg et nytt sjokk. Barna skulle flyttes fra fosterhjem til far fram til dommen falt. Det var ikke bra for barna å bo så lenge i midlertidig fosterhjem mente barnevernet. Hva hadde skjedd?! En uke etter at barna ble plassert utenfor hjemmet av barnevernet, fikk jeg vite at vi måtte få ny saksbehandler. Hun vi hadde hatt en stund og som jeg hadde stor tillit til skulle slutte. I stedet skulle vi få tilbake den første saksbehandleren vi hadde hatt. Vi har nok hatt ca ti forskjellige saksbehandlere 12

13 i løpet av disse årene. Jeg har senere fått vite at hun ønsket seg saken. Jeg fikk også vite at hun hadde hatt et forhold til min advokat og at hun var veldig sint på han. Det jeg merket var at det var meget ubehagelig å være i samme rom som dem. Jeg sendte en klage hvor jeg ba om å få en ny saksbehandler på grunn av inhabilitet og at jeg ikke ble behandlet med respekt og empati. Saksbehandler ga meg også beskjed om at denne saken skulle hun personlig få slutt på en gang for alle. Min klage ble avvist med at det var de som bestemte hvem som skulle være saksbehandler, ikke jeg, og det ikke var god nok grunn til å få ny saksbehandler. Så måtte jeg få meg en ny advokat. Jeg fant ut at byen vi bodde i var for liten, at alle kjenner alle og at det kan være uheldig i slike saker. Jeg tapte selvfølgelig rettssaken. Jeg hadde både barnevernet og de sakkyndige imot meg. Barna hadde vist stor gjensynsglede når faren kom på besøk til beredskapshjemmet, mente barnevernet, og de viste ingen redsel for han, ergo så kunne han ikke være noen overgriper! Barn er stort sett glade i og lojale mot foreldrene sine uansett, og selv om det skjer grenseoverskridende overgrep mot barn, så skjer det mye fint også. Denne pappa`n er ikke bare slem, han er mye snill også, men farlig manipulerende. De hadde ikke sett han på over ett år og han kom med favnen full av gaver. Jeg tror barna mine reagerte som de fleste på deres alder ville gjort. Jeg anket vedtaket til barnevernet i Fylkesnemda. Det ble rettssak og jeg vant enstemmig med fem dommere. Før rettsaken ba jeg om å få utlevert alle papirene barnevernet hadde i saksmappen. Helt nederst som første dokument lå fars historie om meg og samlivet vårt. Jeg skjønte da at den følelsen jeg hadde hatt, av at ingen hørte på det jeg hadde å si, men hadde gjort seg opp en mening om hele saken, var riktig. Det jeg synes er sjokkerende og kritikkverdig er at ingen spurte meg om noe av innholdet stemte!! Deretter anket jeg dommen fra Byretten til Lagmannsretten, men tapte. Jeg fikk ikke nye sakkyndige, det var de samme som ble brukt. Nå mente de at barna hadde bodd så lenge hos far at det ville være skadelig å flytte dem igjen. Dessuten hadde far bedre økonomi enn meg og han ville derfor kunne gi dem en bedre oppvekst. Min inntekt er ganske gjennomsnittlig, slik de fleste jeg kjenner har som forsørger barn. Men far er meget velstående så det er ikke så lett å bli sammenlignet opp mot det. Han ville heller ikke boikotte samvær uten grunn! Jeg hadde ikke hatt samvær med barna mine på et halvt år fordi barnevernet bestemte at samværet skulle skje i fars hus annenhver lørdag i tre timer under oppsyn av dem og med far tilstede. Da jeg ikke klarte dette ble jeg omtalt i retten av de sakkyndige, som en person som setter hensynet til meg selv før barna mine. Jeg skulle likt å se noen som helst i min situasjon, etter alt som hadde skjedd, gjennomføre et slikt samvær. Jeg synes det er ille at en offentlig institusjon slik barnevernet er, som skal ha barnas interesse i fokus, ikke tilrettela for et bedre samvær mellom meg og barna. Tenkte ingen på hvor skadelig det er for små barn å miste moren sin som de hadde vært sammen med hver dag siden de ble født? Jeg ble tross alt ansett som en god omsorgsperson. Og hva med storebroren deres? Barnevernet spurte aldri hvordan det gikk med han eller hvordan han tok det å miste søsknene sine sånn helt plutselig. De tilrettela heller ikke særlig bra for at han skulle få treffe søsknene sine. Barna mine har i tillegg en stor familie med besteforeldre, tanter, onkler, kusiner og fettere som de alltid har hatt tett og god kontakt med. Den eneste kontakten som var på 10 måneder, var gjennom brev. Nå har jeg regelmessig samvær med barna mine annenhver helg. Det er veldig fint og kontakten er gjenopprettet. Men det er hjerteskjærende hver gang de skal tilbake til far, for de vil ikke bo hos han. Barna har prøvd å si fra om det mange ganger, men hjelpeapparatet har bestemt seg. De mener at det er jeg som setter de opp mot faren fordi jeg ikke kan godta det som er bestemt. Ingen av barna har fått terapi ennå. Nå sier BUP at det er vanskelig å gi terapi til barn som er i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene. For det er det de kaller det nå. Alle problemene rundt barna. Datteren min er alltid kvalm og har smerter i maven, og sønnen min er fremdeles utagerende og voldelig. Begge har 13

14 gode intellektuelle evner, men det er for mye som forstyrrer dem. De er ukonsentrerte og gjør det ikke så bra på skolen som de kunne ha gjort. Far motsetter seg også at barna trenger terapi. Han mener at det barna trenger er fred og ro. I den siste endelige dommen fra Lagmannsretten står det at de sakkyndige mener at begge barna trenger langvarig terapi på grunn av alt de har opplevd i så ung alder. Da ser de helt bort ifra mistankene om seksuelle overgrep. Men siden barna bor fast hos far er det han som bestemmer. I alle disse årene har det bare vært fokus på foreldrene og hva de sier. Ikke en eneste gang har jeg oppfattet at barna mine har et rettsvern og at de blir tatt på alvor. Jeg må nok dessverre også si at jeg synes det er skremmende lite kunnskap blant fagfolk på dette området. Det er alt for mye synsing og liten evne til å se bakenfor det som skjer og som blir sagt. Hva har dette gjort med meg som menneske? Det verste er at jeg ikke klarer å beskytte barna mine. Og når jeg forsøkte, så oppnådde jeg bare det verst tenkelige, nemlig at de bor sammen med overgriper. Jeg føler meg helt utrolig maktesløs! Det er helt forferdelig å se barna sine lide over så mange år, og de har det fremdeles ikke særlig bra, tvert imot. Jeg er veldig bekymret for hva alt de har opplevd vil gjøre med dem på sikt. De stoler ikke på noen, heller ikke på meg. Faren deres truer de hele tiden med at barnevernet kommer til å flytte dem igjen hvis de sier noe til noen. Og siden det allerede har skjedd en gang, så er det noe de tror på. De viser på mange måter at de ikke vil være hos faren sin. Men når jeg prøver å hjelpe barna mine, får far alle til å tro at det er min skyld fordi jeg manipulerer dem. Alt som har skjedd og skjer, skaper en masse smerte og bekymring som jeg bare har inne i meg. Det er ingen steder å gjøre av det. Jeg går til psykolog og har mange gode venner jeg kan snakke med, men det hjelper ikke på den smerten og ensomheten jeg føler inne i meg. Den vil nok være der til jeg ser at barna mine vil klare seg og får det bra. Hvis jeg skal prøve å se noe positivt i det vi har gjennomgått, så må det være at jeg fikk satt fokus på seksuelle overgrep og forhåpentligvis fikk stoppet disse. Jeg prøver å trøste meg med at jeg har prøvd å gjøre absolutt alt jeg kan for å hjelpe datteren og sønnen min, og at det ikke er noe jeg kunne gjort annerledes. Jeg har lovet meg selv at jeg alltid skal gjøre alt for barna mine, uansett. Men jeg har vært mye syk de siste årene. Jeg har mistet mye krefter og det er vanskelig å holde motet oppe og fungere ute i verden igjen. Jeg føler meg isolert og det er vanskelig å forholde seg til alle rundt meg som lever normale familieliv. Jeg er aldri ordentlig glad lenger, og dette gjør noe med hele livssynet mitt og min mening med livet. Alt dette gjør også at jeg får dårlig samvittighet overfor barna mine, for jeg klarer ikke å være der for dem, slik jeg har lovet meg selv at jeg skal. Alle mennesker trenger en privat sfære. Man føler seg forferdelig utlevert som menneske når man må sitte i møter hos politi, barnevern, BUP, skoler, barnehage, advokater, rettsapparatet og mange andre og fortelle om de mest intime ting. Ingenting forblir personlig. Bor man i en liten by så er det ikke til å unngå at man treffer mange av de samme menneskene rundt omkring, mens man prøver å leve livet sitt. Selv om jeg har opplevd mye støtte og hjelp fra mange av disse menneskene også, så føler jeg meg avkledd. En person som alle vet alt om. Barna mine, familie og venner har også mange spørsmål. Det er hele tiden en hårfin balanse mellom å fortelle noe, forklare, beskytte, føle seg utlevert eller føle seg ensom. Det er lett å føle seg utilstrekkelig, og at alt uansett blir galt, selv om man gjør så godt man kan og i beste mening. Noe annet som er og har vært forferdelig vanskelig for meg, er at jeg tydeligvis ikke er en troverdig person. Mange har prøvd å få meg til å nyansere det jeg har sagt, få meg til å si at si at jeg kan ha tatt feil osv. Men det har jeg ikke kunnet gjøre. Jeg vet at det har skjedd overgrep på datteren min og at det er faren hennes som har gjort det. I mange saksdokumenter står det derfor at jeg er rigid og fastlåst i mine ensidige oppfatninger av far. Det er ikke bevist i retten at det har vært begått seksuelle overgrep, men det er heller ikke motbevist! Hva er det som gjør at man gambler med barns liv på denne måten? I jobben min vet jeg at jeg blir respektert og sett på som en seriøs og habil person, så det har vært ekstra vanskelig å bli møtt slik jeg har blitt møtt av de som skulle være hjelperne våre. Jeg vet ennå ikke hvorfor noen tror at jeg lyver, noe de må tro siden ingen tar dette 14

15 på alvor og hjelper barna. Jeg må være ganske gal som ønsker å ødelegge mine barns, mitt eget og alle som er glade i oss sitt liv. Hvem ønsker et liv slik mitt har vært? Det er ingen god følelse å vite at mange tydeligvis oppfatter meg slik. I vår sak virker det som man måtte velge side. Det vi som foreldre fortalte, var så totalt forskjellige historier at de måtte velge hvem de ville tro på. Jeg kan forstå at de velger å tro på far. Sannheten er ikke spesielt hyggelig, og jeg er ikke i nærheten av så sjarmerende som far. Jeg har jo selv trodd på løgnene hans og blitt manipulert med, men da var det følelser med i bildet. Man forventer mer av det offentlige hjelpeapparatet at de skal ha en mer nøytral holdning og større skjelneevne. Fordi dette er et så stort tabubelagt område ennå, tror jeg at slike forhold som her beskrevet, får råde. Man er så redd for å beskylde en far urettmessig, særlig en som er ressurssterk, at man synser og føler og mener Min erfaring er at man på dette område trenger mer og oppdatert fagkunnskap. Mitt håp er at denne forferdelige situasjonen som mange barn og mødre befinner seg i snart skal ta slutt. Etter Bjugn saken på slutten av 1980-tallet har seksuelle overgrep og incest mot barn, nærmest blitt et ingenmannsland som ingen tør å nærme seg lenger. Når skal dette snu?! Jeg har blitt forklart at grunnen til at det er så vanskelig å bli trodd i dag og at det må foreligge bevis som, sæd i barnets kropp eller vitner til overgrepet, er fordi så mange uskyldige fedre har sittet i fengsel. Men hva med alle de andre, de som befinner seg i gråsonene? De er rettsløs slik som dagens rettspraksis fungerer, og veldig mange av disse barna blir dømt til å bo sammen med sin overgriper uten noen form for beskyttelse. Selv om det ikke skjer nye overgrep, så tror jeg definitivt at dette gjør noe med deres selvfølelse og selvverd. «Mitt håp er at denne forferdelige situasjonen som mange barn og mødre befinner seg i snart skal ta slutt.» 15

16 S Saksgangen i sak etter barneloven k Barn og foreldre har som utgangspunkt rett til samvær med hverandre. Ved uenighet om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, kan saken bringes inn for domstolene. Når barnet er fylt syv år, har det rett til å uttale seg i saken. Når barnet er fylt tolv år, skal det legges stor vekt på barnets ønsker. AV ADVOKATFULLMEKTIG MARI S. VESTRHEIM, ADVOKATFIRMAET SALOMON JOHANSEN AS w FOTO: SXC.HU 1) Kort om sentrale begreper FORELDREANSVAR Den eller de som har foreldreansvaret for et barn har både rett og plikt til å vise omsorg og å ta avgjørelser i viktige personlige forhold, for eksempel flytting til utlandet og medisinsk behandling. FAST BOSTED Den barnet bor fast hos, kan ta større avgjørelser om dagliglivet, for eksempel flytting innenlands eller om barnet skal gå i barnehage. Foreldrene kan avtale delt bosted, og må da foreta slike avgjørelser i fellesskap. SAMVÆR Barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor hos, har som utgangspunkt rett til samvær med hverandre. Foreldrene kan fritt avtale samværets omfang. 2) Før sak kan reises Foreldre med barn under 16 år må ha gjennomført mekling ved familievernkontor før saken kan bringes inn for domstolene. I særlige tilfeller, for eksempel ved familievold, kan det kreves separat mekling. Dersom det allerede foreligger en rettslig avgjørelse i saken, kreves det særlige grunner for å reise saken på nytt. 3) Hvordan sak reises Sak reises ved at det sendes stevning til tingretten der barnet bor. I stevningen skal det gjøres kort rede for sakens bakgrunn, hva uenigheten består i og hva som kreves. Den andre forelderen vil bli bedt om å inngi tilsvar innen en kort frist (vanligvis to uker). 4) Saksbehandlingen SAKSFORBEREDENDE MØTE Partene (foreldrene) vil i løpet av kort tid bli innkalt til et saksforberedende møte. Hensikten med møtet er å klarlegge hva partene er uenige om, drøfte hvordan saken skal behandles og å vurdere om det er grunn til å forsøke mekling. MEKLING Hvis det vurderes som hensiktsmessig, kan retten beslutte at saken skal forsøkes løst ved mekling. I tilfelle blir det normalt avholdt opp til tre meklingsmøter. Dersom partene blir enige, kan saken heves som forlikt. Partene kan da inngå et rettsforlik som har virkning som en rettskraftig dom. Hvis mekling ikke blir vurdert som aktuelt, blir det fastsatt et tidspunkt for hovedforhandling. 16

17 HOVEDFORHANDLING En hovedforhandling ledes vanligvis av den samme dommeren som ledet det saksforberedende møtet og eventuell mekling, og varer normalt i en til to dager. Under hovedforhandlingen vil partenes advokater først gjøre rede for saken og legge frem eventuelle saksdokumenter. Etter dette vil partene og eventuelle vitner forklare seg, samt eventuell sakkyndig. Hovedforhandlingen avsluttes ved prosedyre fra partenes advokater, før saken tas opp til doms. OPPLYSNING AV SAKEN Som utgangspunkt er det partene som fører bevis i saken. Retten har imidlertid ansvar for at saken blir tilstrekkelig opplyst, og kan derfor om nødvendig innhente opplysninger av eget initiativ. RETTENS VURDERING Retten skal foreta en vurdering av hva som er til det beste for barnet. Den er ikke bundet av de løsningene foreldrene foreslår. DOM Retten avsier dom etter hovedforhandlingen. Dommen kan ankes. MIDLERTIDIG AVGJØRELSE Retten kan treffe midlertidige avgjørelse før hovedforhandlingen (for eksempel om at samvær skal nektes eller gjenopptas i mellomtiden). I spesielle tilfeller kan det treffes midlertidige avgjørelser før det er reist sak. SAKKYNDIG Det er vanlig at retten innhenter fagkyndig bistand, vanligvis fra psykolog. Den sakkyndige vil kunne veilede partene om hvilken løsning som er best for barnet. Ved bruk av sakkyndig før hovedforhandlingen, dekkes kostnadene av det offentlige. Den sakkyndige har taushetsplikt overfor utenforstående, men kan gi retten opplysninger som vedkommende får i forbindelse med oppdraget. 5) Kostnader En sak om samvær kan bli kostbar. En part som har inntekt under kr, kan ha rett til fri rettshjelp. Parten må i slike tilfeller betale egenandel (maksimalt kr. 4350,-). 17

18 S Gangen i en straffesak k AV ADVOKATFULLMEKTIG JUNE CATHRINE ORMSTAD w FOTO: HANNE K. HELLAND FØR ANMELDELSE Man har rett til tre timer med advokat for å vurdere anmeldelse av incest. Dette er uten behovsprøving, det vil si uavhengig av inntekt. Advokaten kan da gi informasjon og bistå ved vurderingen, før klienten endelig avgjør om han eller hun ønsker å anmelde forholdet. UNDER ETTERFORSKNING Dersom man velger å anmelde incest har man krav på bistandsadvokat. Man kan fritt velge den advokaten man ønsker. Advokaten blir oppnevnt av retten etter å ha sendt inn en anmoding etter klientens ønske. Advokatens salær betales av det offentlige. Det er lurt at bistandsadvokaten er med under inngivelse av anmeldelse til politiet, både for å påse at klientens rettigheter blir ivaretatt og som støtte. For å sikre bevis er det best å anmelde så raskt som mulig etter at overgrepene har funnet sted, men man kan også anmelde forhold tilbake i tid. Incestsaker foreldes tidligst etter 10 år. Politiet har plikt til å orientere om sakens utvikling og fremdrift. Og under etterforskningen kan man gjennom bistandsadvokaten anmode om at politiet skal foreta visse etterforskningsskritt, for eksempel avhøre vitner. Videre har man gjennom bistandsadvokaten krav på dokumentinnsyn. Når saken er ferdig etterforsket, sender etterforsker saken videre til statsadvokaten som tar påtalemessig avgjørelse i saken. Saken vil da enten bli henlagt eller det vil bli tatt ut tiltale. Dersom saken blir henlagt, kan dette påklages innen tre uker. At saken blir henlagt betyr ikke at fornærmede ikke blir trodd, eller at overgrep mest sannsynlig ikke har skjedd, men at bevisene i saken ikke er sterke nok. For at en sak skal vinne frem i retten, må forholdet anses bevist utover enhver rimelig tvil. UNDER RETTSAKEN Dersom det blir tatt ut tiltale kommer saken opp for retten. I tingretten behandles saken av en fagdommer og to legdommere. Partene i straffesaken er staten ved aktor (statsadvokaten) mot tiltalte ved forsvarsadvokaten. Fornærmede har partsrettigheter kun i forhold til erstatningskravet, og regnes ellers som et vitne i saken. Fornærmede har rett, men ikke plikt til å være tilstede under hele saken. Etter at aktor og forsvarer har holdt sine innledningsforedrag starter saken med fornærmedes forklaring. Gjennom bistandsadvokaten kan man be om at tiltalte forlater salen under fornærmedes forklaring. Dommeren vil ta stilling til dette spørsmålet, men det klare utgangspunktet er at tiltalte har rett til å være tilstede og dommeren kan komme til at tiltalte ikke behøver å forlate salen. En mellomløsning kan være at tiltalte setter seg bak i salen, slik at fornærmede slipper å se han eller hun mens man forklarer seg. En kan også ha med seg en tillitsperson når man avgir forklaring. På bakgrunn av det som har fremkommet under saken vil retten avsi dom. Denne kan ankes til lagmannsretten hvor skyldspørsmålet vil bli avgjort av en jury. Fornærmede gjennom bistandsadvokaten kan kun anke over erstatningskravet. VOLDSOFFERERSTATNING Dersom det blir rettssak vil bistandsadvokaten fremme et erstatningskrav på vegne av fornærmede. Hvis tiltalte blir dømt til straff, vil han eller hun mest sannsynlig også bli ilagt erstatningsansvar. Når dommen er rettskraftig, det vil si at den ikke lenger kan påankes, kan man sende dommen med en søknad om voldsoffererstatning til Kontoret for voldsoffererstatning. Kontoret for voldsoffererstatning vil da utbetale erstatningsbeløpet og kreve regress hos domfelte. Dersom saken blir henlagt eller tiltalte blir frifunnet, kan man allikevel bli tilkjent erstatning. Dette er fordi det ikke gjelder like strenge beviskrav for å bli ilagt erstatningsansvar som for å bli idømt straff. Det bør derfor alltid søkes om voldsoffererstatning. June Cathrine Ormstad advokatfullmektig v/salomon-johansen AS ormstad@salomon-johansen.no tlf: , mobil

19 19

20 Y Venninne til utsatt. En forstående utenforstående? k Enkelte ting i livet er vanskelig, kanskje også helt umulig å forberede seg på. Spesielt når det kommer til noe som vi ikke vil, eller ønsker å forholde oss til. Er du forberedt på å møte en venn som har vært utsatt for incest? Er det i det hele tatt mulig å kunne forstå den utsatte, og hva hun har vært igjennom uten å være utsatt selv? Og er dette nødvendig for å kunne være en god støtte, en god venn? AV HEGE NESSET, STØTTESENTER MOT INCEST OSLO w FOTO: MARIT HELLESNES OG SCANPIX Mange av disse tankene og flere svirret rundt i hodet mitt da jeg fikk vite at min venninne hadde blitt utsatt for incest. Svarene var ikke lett å få tak i. Jeg trodde jeg var en venn som var forberedt på alt av godt og vondt som kunne komme fra venner. Men måtte innrømme at jeg tok feil. Jeg var overhode ikke forberedt på å få høre fra en venn at hun hadde vært utsatt for incest av en tillitsperson. Jeg ønsket ikke å forholde meg til det, jeg ville ikke at det skulle være sant. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte forholde meg til det. Hun var jo venninnen min! Jeg tenkte mange ganger at dette kunne ikke være sant. Det var så mye jeg ikke forsto, eller fant forklaringer på. Det var mye mer behagelig og lettere å forholde meg til at det ikke var sant. Det handlet ikke om at jeg ikke trodde henne, men at jeg ikke ville tro det. Incest var noe jeg aldri hadde forholdt meg noe særlig til. Ingen andre jeg kjente snakket om det heller. Det var noe jeg tenkte at absolutt ikke skjer med de nærmeste. Jeg tok feil. Da hun våget å fortelle meg det hun hadde opplevd, ble jeg helt lamslått. Lamslått av at hun hadde opplevd det, lamslått av sjokk over hvem som hadde gjort det. Og ikke minst lamslått over at jeg ikke noen gang forsto at dette hadde skjedd med en som sto meg så nær. Hvordan kunne jeg ha unngått å se det? Hvorfor hadde hun valgt å ikke dele dette med meg? Vi var jo så mye sammen som barn og gjennom ungdomsårene. Jeg konkluderte kjapt med at jeg måtte ha vært en dårlig venn. Det var vondt, for jeg kjente på en forferdelig skyldfølelse for at jeg ikke så det tidligere, eller avverget det helt. Skyldfølelse for at jeg ikke hadde spurt henne noen gang om hun hadde opplevd noe vondt. Jeg bestemte meg for at jeg i alle fall skulle stille opp for henne nå. Jeg så på dette som en oppgave jeg måtte ta, for at hun nå skulle få det bra. Jeg husker jeg var livredd for at jeg kunne komme til å si noe som ville gjøre det verre for henne. Jeg lurte fælt på hva hun forventet av meg. Hva kunne det forventes av meg? Jeg ville gjøre hva som helst for henne. Jeg ville så gjerne kjenne på at jeg kunne hjelpe henne, være til nytte og være en god venn. Jeg kunne ingenting om incest og seksuelle overgrep på den tiden, så jeg følte meg helt 20