mange muligheter VOKSNE FOR BARN MAGASINET Livet er spennende, men grusomt Temabarnevern barnevernsproffene: «Kom nærmere» de lager revy med

Transkript

1 for barn og unges psykiske helse Nr. 4 // årgang MAGASINET VOKSNE FOR BARN barnevernsproffene: De vet hvor skoen trykker «Kom nærmere» de lager revy med barnevernsbarn hverdagslykke i praksis Trond-Viggo Torgersen: Livet er spennende, men grusomt og flott SOS-barnebyer skaper et godt oppvekstmiljø Temabarnevern mange muligheter Norges eneste spesialblad om barn og unges psykiske helse

2 Innhold nr 4 // aktuelt Hiimsmoenkollektivet Det er det eneste barnevernskollektivet i Norge med fullt medleverskap. Lyden av barnevern Viggo Krüger og Morten Lorentzen driver musikk- og teaterprosjekt med suksess i barnevernet. Barnevernsproffene De vet hvor skoen trykker, og ønsker seg et varmere barnevern. Trond Viggos valg Han mener vi gjør mye større emosjonelle valg enn vi tror. SOS-barnebyer I Olsvik i Bergen ligger Norges første barneby. Snart åpner en ny barneby på Østlandet. 34 Stadig flere små barn i barnevernet 32 film fra innsiden Etter 30 år i barnevernet har Janne Berge laget film om å være barnevernsbarn innspill 24 hverdagslykke Tusen barnehagebarn har definert hva som er viktig for å oppleve lykke i hverdagen. Birgits spalte Hun deler sine tanker og opplevelser fra sin hverdag som kommunepsykolog. FRIVILLIG Vi snakker med en frivillig i Voksne for Barn. BØKER Omtaler og anmeldelser av aktuelle bøker BEKYMRING Aktuelle problemstillinger fra Bekymringstjenesten i Voksne for Barn. STRØMNINGER Å trives i selskap med seg selv. TID FOR endring Det er ikke bare barn som lever under vanskelige forhold som trenger endring og trygging av sitt oppvekstmiljø. Selve tjenesten som skal hjelpe alle disse barna trenger selv en fundamental endring. For det første må barnevernstjenesten snakke med barna alene og sammen med foresatt om nødvendig, men aldri la det være! Uten å høre hva barn selv sier om sin situasjon kan man lett trå feil, vi voksne tror alltid at vi vet best hva som er barnets interesser. Ofte gjør vi det, men problemene og løsningene kan ligge et helt annet sted enn det vi tror. Dessuten kan vi raskt komme i skade for å sende barnet og foreldrene til en annen tjeneste, fordi vi feiltolker hva som er problemet. Ei 15 årig jente som ble ansett å være veldig vanskelig i forhold til en høykonflikt samværssak og foreldreveiledning (MST) ble igangsatt med utgangspunkt i den vanskelig unge jenta. Det var hun som ble sett på som problemet. Etter egen samtale alene med jenta kom det frem at mor slo henne, og det var hovedproblemet. Hun ville aldri fortalt dette om ikke hun fikk snakke med saksbehandleren alene. Dette resulterte da i en barnevernssak med et annet innhold oppfølging av mor og hennes forhold til datteren. Voksne for Barn jobber sammen med Landsforeningen for barne vernsbarn for at dette skal være rutine i alle ledd i tjenesten. Det er også spesielt å observere den krangelen som ofte kommer frem mellom stat og kommune om både hvilket tilbud barnets skal få og hvem som skal ta regningen. Her velger vi å være optimistiske i forhold til at det nå er sendt ut på høring forslag som kanskje kan løse disse samarbeidsproblemene. Det MÅ skje da dette alltid vil ramme brukeren den som skal ha tjenesten. Hovedpoenget for et innspill kronikk leder randi talseth Generalsekretær, Voksne for Barn barnevernsbarn er å få et tilbud som er godt og tilpasset dets behov. Da må vi kanskje sentralisere de mer spesielle tilbudene også. Det har ikke barna noe i mot jfr Landsforeningen for barnevernsbarns representanter. Disse barna trenger at voksne står samlet rundt de og oppfører seg som «gode foreldre». Det må være målet uansett! Og Barne- og familiedepartementet har ansvaret for at dette organiseres og tilrettelegges slik at dette faktisk skjer. I dette nummeret av Magasinet har vi informasjon om endringer i barnevernet og det mest gledelige er økningen av spe- og småbarn som blir fulgt opp av barnevernet. Vi tror vel at det handler om at vi har kommet mer ut med informasjon og ikke minst at barnehagene nå har så mange av barna hos seg at flere blir fanget opp. Det kan også være at behovet har økt fordi familie og nettverk er svakere rundt de som har problemer med for eksempel rus. Vi presenterer også et knippe av tiltak som gir et bilde av forskjellige muligheter som ligger i den hjelp barnevernstjenesten kan gi, i regi av ulike aktører. Her kunne vi valgt mange flere det finnes mange gode tiltak og mye godt arbeid allerede la oss spre den gode praksisen og sørge for at barnevernet nettopp er den gode forelderen. Ikke minst gjelder dette å lytte til hva barnet sier bare ved det kan vi lettere få tak i hva hver enkelt skjebne handler om. l Magasinet voksne for barn Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo Telefon Telefax e-post vfb@vfb.no Internett vfb.no Bankgiro Ansvarlig redaktør Generalsekretær Randi Talseth Redaktør Birthe Bratvold birthe.bratvold@vfb.no I redaksjonen Ingeborg Wiese, Marie Laland Ekeli, Nicki Twang, Bo Mathisen, Sidsel Skotland, Ina Nergård, Heidi Kristiansen og Helga Forus Forsidefoto Bo Mathisen Design Grafisk Form as, lill@grafiskform.no Trykk UnitedPress Abonnement Kr. 300,- pr. år for 4 nummer medlemskap Kr. 390,- pr. år Løssalg Kr. 90,- pr. magasin Opplag ISSN Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnementsnummer ved adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM». 2 «Hovedpoenget for et barnevernsbarn er å få et tilbud som er godt og tilpasset barnets behov.» Foto: Christopher Olssøn 3

3 tema medleverskap ET HJEM: Hiimsmoen er et hjem. Et ganske normalt hjem, med bare litt mange barn og litt ekstra mange «foreldre». Hiimsmoenkollektivet: Ikke som andre barnevernsinstitusjoner Hiimsmoenkollektivet er det eneste barnevernskollekivet i Norge med fullt medleverskap. Her har 22 beboere et ordentlig hjem og et tilbud om relasjoner på livstid. tekst og foto Sidsel Skotland De voksne er lenge nok her av gangen til at vi ønsker dem langt vekk, og borte lenge nok til at vi savner dem, sier Alexander, tidligere beboer ved Hiimsmoenkollektivet. På Hiimsmoen deler 26 ansatte hjem med 22 beboerer fordelt på tre enheter. De fleste på selve kollektivet oppe på Hiimsmoen. Seks uker i strekk bor og lever de ansatte sammen med ungdommene alle barnevernsbarn med rusproblemer. Så har de to uker fri før det bærer hjem igjen. I tillegg jobber cirka 10 ansatte i stiftelsen på dagtid. «Å jobbe her er en livsstil. De voksne gir av seg sjøl. De brenner for dette. Vi får det ekte mennesket det dårlige og det gode.» Ekte relasjoner I år feirer kollektivet 30 år, og en moden jubilant gir ofte sjøl en gave. Hiimsmoens gave til verden var en Erfaringskonferanse i regi av Marit Sanner. Sanner leder Forandringsfabrikken (se egen sak side 12) og reiser rundt i Norge for å høre barnevernsbarn fortelle om erfaringene sine, og om hvilke råd de har til dem som skal bestemme hva som er til barns beste. I jubileumshelga var hun invitert for å bringe nåværende og tidligere beboeres råd og erfaringer fra Hiimsmoen videre til barnevernssystemet. (Alle de uthevede sitatene i artikkelen er sitater fra ungdommene på konferansen.) Og ungdommene på konferansen var enstemmige: Å være sammen med voksne over lang tid er av det viktigste på Hiimsmoen. Det skaper ekte relasjoner å bryne seg på, og det vokser det både gjensidig respekt og sjølrespekt av. Et ganske normalt hjem «Jeg fikk sjokk da jeg kom hit trodde det skulle være litt sykehusaktig så var det et vanlig hjem!» Hiimsmoen er et hjem. Et ganske normalt hjem, med bare litt mange barn og litt ekstra mange «foreldre» foreldre som har normale forventninger til ungene sine. 4 Ungdommene her er folk fordi vi forventer av dem at de skal være folk. Normalforventninger er et utrolig godt arbeidsredskap, understreker Knut Bakke som har bodd og jobba på Hiimsmoen i 16 år. Kollektivet er til enhver tid hjem for 13 ungdommer, og ikke minst for 15 av de ansatte inkludert tre familier med barn. «og så er det fint med unger jeg måtte skjerpe meg overfor dem» Også i de to satelittboligene i Sand og Stavanger bor ungdommer og ansatte sammen (se faktaboks). Dette er en krevende arbeidsform, medgir daglig leder Mette Byremo, men først og fremst svært givende understreker hun. Sjøl har hun jobba og bodd på Hiimsmoen i 25 år og vært daglig leder siden «Her må vi ta hensyn til de voksne som hele mennesker» Hiimsmoen er et hjem, men de ansatte insisterer også på at tida der skal sees på som utdanning. Elevene skal tilegne seg kunnskap om seg sjøl, sin egen fungering, egne ressurser og utfordringer. Gradvis skal de få mer og mer ansvar for eget liv. Stiftelsen har derfor to ulike formelle tilknytninger. Først bofellesskap og deretter oppfølging/behandling i egen bolig. For de som ønsker det tilbyr de også en livslang uformell tilknytning. For på Hiimsmoen handler det ikke bare om tilknytning der og da, men om de helt lange relasjonene. Det er den livslange relasjonen til Hiimsmoennettverket og -ideen vi tilbyr. Det er det som er Hiimsmoens liv, forteller Bakke. De gamle beboerne kan være med på mye av det som skjer. De kan komme for å spise middag med oss, overnatte av og til eller bo her en stund hvis det er krise. Og de kan ringe når som helst. Akkurat som andre unger. For få unger flytter hjemmefra tvert når de forlater reiret. De kommer hjem i helgene, i sommerferien og i jula. De kommer på søndagsmiddager og de ringer hjem. RELASJONER: På Hiimsmoen handler det ikke bare om tilknytning der og da, men om de helt lange relasjonene, forteller Knut Bakke og Mette Byremo. Bruker ikke fysisk makt Det er også mye kosing og kjærlighet på dette kollektivet fysisk kontakt i store mengder. «Det skjer noe med oss med den fysiske nærheten med hele oss inni» «I begynnelsen holdt jeg på å spy av all kosen og den fysiske nærheten jeg ble redd av det. Men jeg var egentlig utsulta på denne omsorgen, og da jeg etter hvert skjønte at de mente det, ville jeg nesten krype inni» Men det er én form for fysisk kontakt som ikke forekommer: «Golving» og holding. «De bruker ikke fysisk makt her de klarer heller å motivere. Jeg føler meg veldig trygg når jeg veit at de aldri legger meg i bakken». Vi har få situasjoner der vi har behov for å bruke fysisk makt. Også ungdommer med uttalt voldsproblematikk klarer i stor grad å «her må vi ta hensyn til de voksne som hele mennesker.» Hiimsmoen: ble etablert Sand i Ryfylket i 1982 har langtidsplasseringer (2 4 år) etter 4 24 og 4 26 (4.12) i Lov om barnevern har en målgruppe i alderen år som har problemer med adferd og vedvarende rusmisbruk er godkjent for 22 plasser i Stiftelsen (Hiimsmoen, Sand og Stavanger) har vært hjem for til sammen 225 ungdommer av de 225 har Hiimsmoen jevnlig kontakt med cirka en tredjedel har 36 årsverk fordelt på cirka 40 personer 22 er medlevere har 50 prosent ansatte med sosialfaglig- eller pedagogisk utdanning og 50 prosent med annen fagutdanning eller ufaglærte bo her uten å bruke fysisk vold. Vi får mye gratis ved at det er så hjemliknende her, forteller Byremo. Det er mange relasjonsskadde barn som kommer til Hiimsmoen. Mange trenger masse tid. Men når de blir 20 er det ut. Det til stor fortvilelse både for voksne, pårørende og ungdommer som mister mulighet for å sluttføre heldøgnsbehandlinga i Hiimsmoen. Ungdommene kan ha en tilknytning til barnevernet fram til de er 23, men det statlige barnevernet, som Hiimsmoen har avtale med, avslutter ansvaret sitt når de er 20. Det er litt ubegripelig det der, sukker Bakke. Vi vil jo så gjerne fullføre behandlinga av ungdommene våre sjøl om de har fylt 20. Mange av dem trenger oss veldig fortsatt, sier han og forteller at de jobber med saken. For de sender ikke fra seg unga sine så lett på Hiimsmoen. l 5

4 små stoff Julekort og andre kort «...og etterpå tar jeg alle stjernene!» 5 humoristiske julekort av Eldbjørg Ribe. Pakken inneholder 5 doble kort i størrelse A6 med konvolutter. Kr. 95,- i nettbutikken! Send julekort som støtte Voksne for Barn i år. Foreldrekjærlighet Birgit Valla er kommunepsykolog og jobber med barn og unge i Familiehjelpa i Stange kommune i Hedmark. Med fem års erfaring fra spesialisthelsetjenesten i bagasjen, deler hun i denne spalten sine personlige tanker om hverdagen som kommunepsykolog. Holdninger og meninger som uttrykkes i spalten er ikke nødvendigvis sammenfallende med Voksne for Barns synspunkter. kronikk Birgits spalte «Julaften» og «Isdans». 10 flotte julekort med originale motiver av Justyna Nyka. Kortpakken inneholder 10 doble kort i størrelse A6 med konvolutter. Kr. 69,- I nettbutikken finner du også kort med tema barn og unge. Kloke kort: Vi tilbyr våre svært populære plakater som kort. Seks forskjellige kort, i størrelse A5, med kloke tekster om foreldre og barn. Illustrasjoner av Iben Sandemose og Justyna Nyka. Motivene er designet spesielt for Voksne for Barn. Kr. 95,- Foreldrevettkort illustrert av Iben Sandemose. Selges i pakke med 5 kort. Kr. 49,- Skal stå på side 4 i bladet Jeg har kontoret mitt på helsestasjonen på Stange. Det ligger vegg i vegg med venteværelset der foreldre og barn slapper av og leker mens de venter på helsesøster. Hvis døren min står på gløtt forviller noen ganger en liten smårolling seg inn, ser litt forskrekket på meg og snur seg for å se om mamma eller pappa følger med på ekspedisjonen. Jeg hører ofte foreldrene snakke med hverandre om barna med stolthet i stemmen, og om alle deres bragder. Etter å ha jobbet i kommunen noen år har det blitt tydelig for meg at både mammaer og pappaer er veldig opptatt av å være gode foreldre. De ønsker at barna skal ha det godt. Det siste året har jeg vært en del rundt på foreldre møter i barnehager i Stange og snakket om foreldrerollen. Det første jeg kommer inn på er foreldrekjærlighet. Jeg forteller foreldrene at å gi barna ubetinget kjærlighet er den beste vaksinen de kan gi dem mot psykisk uhelse. De fleste foreldre jeg Illustrasjon: Marie Laland Ekeli møter elsker barna sine ubetinget. Men likevel greier de ikke alltid å formidle dette til barna. Det kan handle om egne følelser og erfaringer, eller sider ved barnet som de ikke forstår. Ubetinget kjærlighet uttrykkes uansett hvordan barnet er, hvilke evner det har og hvordan det oppfører seg. Foreldre kan vise barna at de er glade i dem på flere måter. Kos er et grunnleggende behov for alle barn. De trenger å bli berørt. Det kan være kos på fanget, klemmer og kyss, brytekamp på gulvet, ridetur på ryggen eller annen lek som involverer berøring. En annen måte å vise det på er positiv øyekontakt. Vi bruker øynene for å uttrykke følelser, det er et av barnets viktigste kilder for å føle seg elsket og sett. Ved å være sammen med barnet føler barnet seg som den viktigste personen i verden for foreldrene og det føler seg verdifullt. Det viktige er ikke hva foreldrene og barna gjør, men at de er sammen. Foreldre som stadig fyller på barnets kjærlighetstank, gir det trygghet og tro på seg selv. Barn som ikke får nok kjærlighet og trygghet fra foreldrene sine vil lide. Dette kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Voksne kan da misforstå og tro at problemet ligger inni barnet, at det er noe galt med det. Men egentlig er det et utrykk for at det ikke har fått sine behov for trygghet og kjærlighet dekket. I filmen «De andre» av Margreth Olin blir konse kvensene av mangel på foreldrekjærlighet tydelig. Filmen handler om enslige mindreårige asylsøkere som har kommet til Norge. De har fått avslag på søknaden med beskjed om at de blir returnert på 18-års dagen. Fordi de har fått avslag kommer de heller ikke inn under barne vernets omsorgsansvar. De lever altså i Norge uten de samme rettigheter som andre barn i landet vårt. For meg kom et av de sterkeste utsagnene i filmen fra Hassan når han forteller om mammaen sin: «De som bor med sin mamma, vet ikke hvor mye en mamma betyr. Hva en mamma er, hvor viktig en mamma er. Vi vet hvor herlig en mamma er. Jeg skulle ønske jeg kunne klemme mammaen min en gang i livet.» Hassan vet hva foreldrekjærlighet er fordi han en gang har hatt den, og så mistet den. Og i fraværet av den blir savnet og viktigheten desto større. l 6 7

5 aktuelt kom nærmere «Kom nærmere» har ført til større åpenhet rundt barnevernet. Det første året var de unge anonymisert og ansiktene sladdet i media. Viggo og Morten mente det førte til ytterligere stigmatisering, nærmest kriminalisering av barnevernsbarn, og tok opp temaet med ledelsen. Fra og med 2005 fikk de unge selv bestemme om de ville stille med navn og bilde. LYDEN AV barnevern Musikk og teater kan kanskje ikke redde verden, men det kan gjøre det litt bedre å være barnevernsbarn. tekst Marie Laland Ekeli foto Nicki Twang Det er de overbevist om, Viggo Krüger og Morten Lorentzen. De har sett det med egne øyne. Siden 2004 har de to kulturentusiastene drevet musikk- og teaterprosjektet «Kom nærmere» for den private barnevernsinstitusjonen Aleris Ungplan i Bergen. Resultat? Tre revyer, turné, dokumentarfilm, cd- innspillinger og en hel drøss positive effekter på de unge. Effekter som er vanskelige å måle men som plutselig kan åpenbare seg på lokal-tv: En dag så jeg en av jentene våre på Bergens Tidene TV, forteller Morten Lorentzen. Hun var ganske svak på scenen, men nå sto hun og valset opp med hele byrådet. Med den største selvfølgelighet fortalte hun politik erne hva dette handlet om. Hun rett og slett banket dem opp! Det er et godt eksempel på det vi leiter etter: Vi vil gi de unge en sosial sikkerhet i å kunne opptre og snakke sin egen sak. Vi vil gjøre dem til advokater i eget liv. Vi guider dem til å finne ressurser i seg selv som de ikke visste om. Det gjør at de får en slags selvtillit, tilføyer Viggo Krüger. Ikke bare pynt Vi er langt inne i intervjuet. I halvannen time har de to bergenserne overdøvet den intetsigende listepopen som siver ut over kafeen. De har lagt ut om positive ringvirkninger av å drive med musikk og teater, virkninger på det enkelte barnevernsbarn og på gruppenivå. Det oppstår fellesskapsfølelse og dialog mellom folk som vanligvis snakker dårlig sammen, forteller de. Dessuten har «Hør meg!» potensiale til å endre opinionen og rette makthavernes fokus mot barnevernet. Prosjektet har altså minst tre dimensjoner. Men de trenger mer ressurser. Det er fryktelig trist når Bufetat stenger av kulturtilbud, sier Viggo. De burde bygge opp, skape flere frirom for de unge. Hva skjer? Det motsatte. Etaten tighter yrkesregimet med psykologer, krisepsykologer og pedagoger, og så blir sånne som Morten og jeg avfeid med et «hyggelig med kultur, men...» De pynter seg litt med oss, nikker Morten. De vil gjerne at ungdommene kommer og synger en sang når ny forskning skal presenteres på et seminar. De må slutte å tro at dette er pynt! Påpeker Viggo indignert. Kultur er ikke pynt, det er alvor! Og veldig viktig å bruke aktivt innad i barnevernet. Med faglig forankring i musikkterapi har Viggo jobbet med barnevernsbarn siden I 2004 koblet sjefen ved Aleris ham opp med Morten tekstforfatter, dramatiker og på en måte «brother of another mother». Jeg hadde hørt litt om Viggo før jeg møtte ham, forteller Morten. Faren hans kjøpte i sin tid vår hytte, så vi har hatt samme oppvekst på samme hytte på samme rom. Derfor tenkte jeg at det må være mening i at vi gjør noe sammen. Og så har vi funnet et slags arbeidsforhold, en tone og en fordeling. Morten lener seg fram: Arbeidsmodellen vår er interessant: Viggo er av profesjon rocke musiker, mens jeg er revy- og teatermann. I tillegg har jeg vært ungdomsskolelærer i Oslo i mange år. Disse profesjonene tar vi med oss inn i barnevernsprosjektet. Vi legger proff erfaring på bordet, og det må ungene forholde seg til. Jeg tror det er grunnen til at vi har fått til noe. Vi kan det vi driver med, derfor er vi autoriteter. Reel arbeidstrening Og autoritet må man ha, når man skal lose en gruppe på 20 ungdommer fra idéfase og helt opp på scenen i egenproduserte forestillinger. Revyer. Så langt har det blitt fire av dem, og i morgen skal de begynne planleggingen av det femte. Rent formelt er «Kom nærmere» en stiftelse, men i praksis er det en musikkgruppe som møtes annen hver onsdag. Medlemmene er i aldersspennet Med «Kom nærmere» har vi krav til arbeidsetikk og oppmøte. Mitt inntrykk er at de voksne som jobber på barnevernsinstitusjoner ofte ser gjennom fingrene. De forventer ikke den store innsatsen av barna, sier Viggo. Det gjør dere? Det gjør vi! Dermed blir revyprosjektet reell arbeidstrening. Ungdommene får følelsen av å bli tatt på alvor. Kan hende det stilles for få krav til barn i dag. De glir igjennom, og når de blir voksne, detter de av lasset. Med dette prosjektet setter vi en ramme rundt et robust praktisk arbeidsfellesskap, hvor det er okei å gi tilbakemelding om at du må komme tidsnok på øving, ellers blir det ikke noe. Der er Morten veldig god å ha. Han er en rutinert teatermann som stiller opp og krever en innsats. Fasejobbing Hvordan gjør de det? Hvordan får de tjue unge med urolig bakgrunn og ditto attitude til å lage revy? Til å samarbeide? Hvordan vinner de den krigen? Det er vel riktig å si at vi jobber i faser, sier Viggo ettertenksomt. Vi starter med å dra på hyttetur og ha workshop. Den leder v 8 9

6 aktuelt kom nærmere «Viggo er av profesjon rockemusiker, mens jeg er revy- og Teatermann.» «Gjennom Tekstene til Morten får de unge fortalt om livene sine.» Morten Lorentzen Viggo Krüger Morten Lorentzen er dramatiker, bosatt i Oslo, men tar gjerne turen til hjembyen Bergen for å sette i gang nye store prosjekter og forestillinger. Viggo Krüger er musikkterapeut og driver «Kom nærmere» via stillingen som førsteamanuensis ved Griegakademiet. Han er også gitarist i 90-tallsbandet Pogo Pops som har hatt jubileum med ny plate og konserter i år. Morten, og da sitter vi og tømmer oss. Første fase er det lov til å grine og være ute av seg. Ungdommene finner en enorm støtte i hverandre. Jeg hadde noen teknikker for å oppnå ungenes fortrolighet, forteller Morten. men oppdaget snart at barnevernsbarn fra Bergen ikke akkurat er skåret rundt tungebåndet. De bare knallet til. Tekstforfatteren omgjør ungdommenes historier til sangtekster, sketsjer og monologer. Gjennom tekstene til Morten får de unge fortalt om livene sine, sier Viggo. Om å være institusjonalisert, om å være fremmedgjort, om å være stigmatisert i rollen som barnevernsbarn... Det som overrasket meg mest, bemerker Morten, - er at disse barna aldri har kommet til orde med sin egen fortelling! Når jeg formaterte erfaringene deres til sceneuttrykk, var det nesten oppsiktsvekkende for dem. Både å høre seg selv, men også - og dette er viktig - det var faktisk ingen voksne som egentlig hadde hørt etter på hva de hadde opplevd. Hva de følte. De var på mange måter umyndiggjort i sitt eget liv. Vidunderlige øyeblikk Men der, i mørket, som publikum til en forestilling, er de nødt til å lytte. Foreldre, familie, venner, fotballtreneren, ansatte i barnevernet og politikere må ta innover seg beretninger som alt for sjeldent blir fortalt fra barnas perspektiv. Fra de såkalte «jævelungene». Temaet stigmatisering kom opp gjennom en arbeidsprosess der ungenes stemme var styrende. Det er kanskje aller viktigst: Forestillingene springer ut av dem. Sånn sett kunne det handlet om Korea-krigen, mener Viggo. Men ungdommene ville ta et oppgjør med fordommer, si ifra at barnevernsbarn er individer, ikke en ensartet gruppe. For Morten er ungenes liv drømmemateriale. Historiene er så potente! Som dramatiker er jeg på leit etter historier som berører, og det har disse barna i bøtter og spann. Dette materialet, det høres stygt ut, men det er et fantastisk materiale å bruke, sier han. Dette er teater på ramme alvor. Ikke ren underholdning, ikke fjern Ibsen-tematikk, men speiling av en virkelighet som disse barna opplever. Vi bruker kunnskapene våre og får det til å smelle som teater. Publikum får ny informasjon, som gjør noe med dem. De som deltar i stykket blir sett på en måte som gjør noe med dem. Bare det er ganske mye i en verden som leiter etter positive nyheter om barnevernet. Å slippe lyktestolpen Det er noe ganske annet enn å jobbe med profesjonelle skuespillere? Mye mer berikende, sier Morten. Viggo og jeg gjør ikke dette fordi vi er gode, snille og flinke folk, men fordi vi får en stor opplevelse selv. Å fortelle sin historie fra scenen, åpne munnen og synge, det er modige ungdommer på laget? Morten smiler: Dét er egentlig det mest vidunderlige øyeblikket; når de slipper sin egen mangel på selvtillit. De holder i den lave selvtilliten som om det var en lyktestolpe, mens vi haler og drar på andre siden. På et eller annet tidspunkt slipper de, og tør. Det er det store momentet. Enkelte tør aldri, bemerker Viggo, - men vi har mange roller å fylle: Sjauer, crew, billettselger, band, plakatutformer. Vi bør være flinke til å anerkjenne alle roller, for det er fellesskapet som gir noe. Veien videre Jeg tror det er helt avgjørende at vi gir disse ungdommene mestringsfølelse, sier Morten. At de får fortalt sin egen historie og blir stilt krav til. Det er en menneskerett å bli stilt krav til. I all beskjedenhet, jeg tror ikke et teaterprosjekt løser absolutt alt, men jeg tror det kan være en peker i en retning av noen ressurser som særlig barn har, og som ikke er tatt i bruk. Nå skal de leite fram ressurser blant en kanskje enda mer stigmati sert gruppe, nemlig enslige mindreårige asylsøkere. Aleris i Bergen har en del av dem. Målet er å blåse opp det empatiske Norge, sier Morten Lorentzen. Det skjer noe med folk når de framstår som enkeltindivider. Hvis de blir kjent med Achmed fra Jemen, senker folk guarden. Sånn kan vi endre diskusjonen rundt mennesker som stadig vekk kastes ut av landet. Hvem er egentlig vesle Sara fra Somalia? Det ligger en poesi her som vi skal prøve å leite frem. Jeg er bombesikker på at klarer vi det, endrer vi norsk opinion. Selvfølgelig, smiler Viggo Krüger. Det har vi klart før. l historikk: 2003: «Kom nærmere» blir stiftet. 2004: De setter opp sin første revy. 2005: De flytter inn på Riks i Bergen : Oppmerksomheten øker. En journalist fra NRK kommer og lager dokumentar om «Kom nærmere», som blir sendt på Faktor, våren : Gruppa besøkte teaterbåten Innvik i Oslo. Andre turneer, blant annet til Grepperød ungdomssenter i Moss og Arendal kulturhus. 2012: «Kom nærmere» setter i disse dager i gang et nytt prosjekt med enslige mindreårige asylsøkere ved Aleris i Bergen. v 10 11

7 aktuelt musikkterapi små stoff DOKTOR: Viggo Krüger mener musikk kan være med på å etablere viktige relasjoner. FRA PRAKSIS TIL TEORI kursoversikt 2013 Dato Sted Kurs Foredragsholdere Oslo Motiverende samtaler med ungdom Mia Börjesson Trondheim Motiverende samtaler med ungdom Mia Börjesson Oslo Gruppelederekurs: barn i familier med belastninger Gunnar Eide Oslo Gruppelederkurs: helsefremmende ungdomsgrupper Mia Börjesson Bergen Motiverende samtaler med ungdom Mia Börjesson Lillehammer Motiverende samtaler med ungdom Mia Börjesson Det vil i løpet av våren også bli satt opp: SMARTE foreldre Gruppelederkurs LØFT for foreldre LØFT for foreldre Når barn er pårørende Følg med på kurskalenderen på for datoer. Foto: PhotoAlto Erfaringen med «Kom nærmere» har gjort Viggo Krüger til doktor i musikkterapi. tekst Marie Laland Ekeli foto Nicki Twang nettbutikk Våren 2012 disputerte han med avhandlingen «Musikk Fortelling Fellesskap, en kvalitativ undersøkelse om ungdommers perspektiv på deltagelse i samfunnsmusikkterapeutisk praksis i barnevernsarbeid». Bak den lange tittelen skjuler det seg intervjuer med 15 ungdommer som er under omsorg av barnevernet. Hva betyr musikk for dem? De unge forteller i hovedsak to ting, sier Viggo. For det første at musikk er en ressurs i vanlige hverdagssituasjoner. Musikk er tilgjengelig og lett å bruke, om man tilrettelegger. Man må ha mp3-spillere, det bør være gitarer på institusjonene, det må være stereoanlegg, et budsjett for konserter. Og barnevernsarbeidere må faktisk kunne litt om musikk. De må følge med på VG-lista, sukker han. Hvorfor er det så viktig? Musikk skaper dialogmuligheter. I bilen kan jeg sette på en cd med Nirvana, og så har vi en lang samtale gående. Det blir et møtepunkt og en anledning til å prate. Ikke nødvendigvis om hvordan det går på skolen, eller hvordan de har det, men hvilken plate med Nirvana som er best. Sånn skapes både et frirom og verdifull dialog. Musikkterapi new age? Et annet funn gjaldt mer organiserte musikkprosjekter. De unge forteller om betydningen av å ha et fast møtepunkt hver onsdag, å vite at da står denne voksne personen og venter på meg. Sånn skapes kontinuitet og struktur. Også der kan musikken være en måte å etablere viktige relasjoner, for eksempel i ettervernsperioden, sier han. Gjennom stillingen som førsteamanuensis ved Grieg-akademiet i Bergen har han sluset studenter inn i prosjektet, og Aleris har ansatt tre musikkterapeuter. Dessverre er Aleris unntaket. Viggo mener barnevernet trenger en overordnet organisasjon og plan som sikrer alle unge tilgang på kultur. Jeg sier ikke at de skal erstatte barnevernsarbeidere, men en institusjon bør ha kulturarbeidere i sitt nettverk. Helst ansatt. Nå er det helt tilfeldig. Hvis du havner i Narvik, er det musikkterapeut, men på Røros er det ikke det. Vi skal selvfølgelig slå et slag for musikkterapeutene... Ja, det høres litt New Age-aktig ut? Viggo småler: Gjør det? Musikkterapi kan være new age, men det er kanskje mest i USA. Miljøet i Bergen har en mer samfunnsorientert, sosiologisk, forebyggende perspektiv. Det er kompatibelt med å møte barnevernets krav, og jobbe etter Barnekonvensjonens prinsipp om deltagelse. Musikk som pleasure Han har skapt mer arbeid for seg selv med denne avhandlingen. Høyere forventninger og mer press. Samtidig ser han at filosofien bak «Kom nærmere» sprer seg. En kandidat på Stord starter doktorgradsavhandlingen sin om musikkterapi og barnevern til neste år. Dette er første rispet i treet. Å inspirere er langsomt arbeid, men vi håper etter hvert at vi har nok allierte i Bufetat til at vi kan få flere ressurser. Barnevernet bør ikke bare handle om å kontrollere, begrense, institusjonalisere, men også om å lage fortellinger og videreutvikle ungdommens egne prosjekter. Og rett og slett drive med musikk? Ja! Det også! Ha det gøy! Musikk som pleasure. Det er alt for mye alvor for ungdom som bor på institusjon, sier han. l Voksne for Barn driver nettverk for ungdom som har vanskelige hjemmeforhold. Ungdommene fra nettverket har laget bilder om hvordan de har det, og hva som skal til for å ha det bra. En viktig påminnelse til alle om å ta barn og unge på alvor, og en innsikt i hvordan ungdom har det. Bildene kan du kjøpe i nettbutikken. I heftene «Født til å skinne» og «Skriv for livet» har vi samlet barn og ungdom sine egne fortellinger om hvordan det oppleves å få hjelp i en vanskelig situasjon. Hvilken hjelp har de fått, og hvilken hjelp ønsker de? Fikk de den hjelpen de trengte? Vi håper at tekstene skal berøre både hjerte og hjerne, slik at vi lydhørt kan møte barn og unge med respekt og raushet. organisasjonen Voksne for barn I nettbutikken finner du også annet materiale om barn som lever i familier med belastninger, og mye annet. organisasjonen Voksne for barn Født til å skinne TeksTer av ungdom som vet mye om livet 12 13