Full beskjed. Innledning Nordisk museumsmøte Hamar, 10. september 2015

Transkript

1 Full beskjed Innledning Nordisk museumsmøte Hamar, 10. september 2015 I sommer var jeg tilbake i rue Nicolas Appert i Paris. De fleste blomstene, tegningene og plakatene var borte siden jeg sist var der, i januar. Men sperringene var beholdt rundt redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. En tungt bevæpnet politimann patruljerte foran inngangen. På hjørnet hadde noen klistret over gateskiltet med et nytt. I samme stil som alle andre gateskilt i Paris står det nå: "Place de la liberté d'expression." Og det er slik det kjennes. Siden 2006 har retten til å karikere profeten Muhammed jevnlig utløst harde debatter om ytringsfrihetens vilkår, og om dens grenser. Striden om karikaturene er blitt selve ytringsfrihetsplassen. I den første runden, i 2006, var den norske Dagsrevyen riktig kritisk og pågående mot en ung muslim som var innkalt til studio for å bli fortalt hvor galt det var å protestere mot tegningene: «- Du mener at ytringsfriheten ikke skulle være total, slik den er i Vesten?», spurte NRK-journalisten. Under denne «totale» ytringsfriheten ble imam Abu Hamza al-masri samme dag dømt til sju år i et britisk fengsel for å ha oppfordret til drap og pisket opp rasehat. Han ble ikke dømt for sine handlinger, men for sine ytringer. For en drøy måned siden ble talsmannen for den britiske islamistiske gruppen Islam4UK, Anjem Choudary, fengslet og siktet for å oppfordret til støtte for den islamske staten, IS. Choudary sa dagen etter angrepene på Charlie Hebdo at muslimer ikke tror på konseptet med ytringsfrihet. Nå får han uventet støtte fra britiske myndigheter, som altså mener at det er straffbart å holde forelesninger om støtter grupper Storbritannia bekjemper. 1

2 Etter drapene i Paris stilte statsledere fra hele verden opp til en fotoseanse i boulevard Voltaire. Vi vil jo alle gjerne være Voltaire. De kjempet tappert om å få stå i første rekke, gikk noen få skritt arm i arm og forsvant så inn i de skuddsikre bilene. De ville bare vise at de alle stilte seg bak den uinnskrenkete ytringsfriheten, før de dro hver til sitt for å fortsette å tiltale og fengsle folk som bruker den. Mange skrev hånlig om at Saudi-Arabias ambassadør deltok i marsjen, omtrent samme dag som bloggeren Raif Badawi fikk de første 50 av de 1000 piskeslagene han er idømt for å ytre seg. Men det er heller ikke så lite ironisk at den franske stat etter angrepet på Charlie Hebdo har siktet mange titalls mennesker for å støtte terroren. Ikke for å slutte seg til den, eller planlegge tilsvarende handlinger. Men for å ytre seg til fordel for drapsmennene. Frankrike har en rekke lover som begrenser ytringsfriheten, inkludert et forbud mot å trivialisere holocaust. Slike, og tilsvarende lover har også Tyskland, Belgia, Nederland, Storbritannia og en rekke andre land som står oss ideologisk nær. Og slike lover har også Norge. Det er en underlig seiglivet myte at ytringsfriheten i vesten er absolutt, og det er heller ikke så mange som krever at den skal være det. Men noen er det. Karl Ove Knausgård delte i januar ut PENs internasjonale ytringsfrihetspris til en sudanesisk, en libysk og to iranske forfattere, aktivister og journalister. Det skjedde bare noen dager etter drapene i Paris, noe talen hans bar preg av. Knausgård sa at alle som skriver vil før eller siden støte på grensen til det som ikke kan, skal, bør eller må skrives, og nesten alle vil uten videre bøye av og ikke skrive det. Slik er det fordi den usynlige veggen ikke står der som et hinder mot noe godt, noe attråverdig som vi nekter oss selv, men mot det omvendte: den usynlige veggen står mellom oss og alt det vi ikke vil ha, alt det vi ikke vil se, alt det vi ikke vil anerkjenne. Den veggen vi merker, markerer grensen for et samfunns moral og verdigrunnlag, som i sum er alt det vi definerer oss som, og lever ut ifra. 2

3 Knausgård konkluderte med at ytringsfriheten er retten til å gå gjennom denne veggen og inn til det som det store Vi oppfatter som ondt og destruktivt, fordi bare slik kan dette vi, moralen og verdiene, reforhandles. Bare slik kan verden beveges. Bare slik kan de ekskluderte gruppene, som de to brødrene Saïd og Chérif Kouachi var en del av, bli inkludert i et nytt Vi. Den svenske journalisten og forfatteren Gøran Rosenberg gjorde omtrent samtidig den samme observasjonen, og kom til stikk motsatt konklusjon. I en artikkel i danske Information stilte han spørsmålet allerede i overskriften: Hva skal det være godt for? I dag stiller vi sjelden det spørsmålet, skrev Rosenberg. Men slik var det ikke i gamle dager. Hva man enn foretok seg, ventet folk at det skulle være godt for noe. Det gjelder fortsatt at det samfunnet vi lever i, både kan forbedres og forverres ja i verste fall ødelegges. Og derfor må det være situasjoner der det ikke er urimelig å stille seg nettopp dette spørsmålet. Rosenberg hevdet at mye av den satiren som vi er så opptatt av å forsvare, er å pisse i andres telt. Den gjør narr av de som står utenfor vi-et. For ham er veggen viktig. På et tidspunkt hvor Front National gjerne vil jage Frankrikes muslimer på sjøen, hvor moskeer blir beskutt og det kastes brannbomber og grisehoder mot dem, blir latteren over karikaturene til Charlie Hebdo sittende fast i halsen, og han spør: Hva skal det være godt for? Forskjellen mellom de to skribentene er åpenbar, og det er interessant at den ene er en forfatter som av og til skriver i avisen, mens den andre er en journalist som av og til skriver bøker. Gøran Rosenberg formulerer indirekte det pressen pleier å kalle sitt samfunnsoppdrag, og som på et viktig punkt avviker fra litteraturens og kunstens selvbilde. Mens kunsten har et agnostisk forhold til samfunnets verdier, formulerer pressen sin oppgave som å gjøre samfunnet bedre. 3

4 Rosenberg forstår derfor ytringsfriheten som et middel til å oppnå et større gode, ikke som et mål i seg selv. Det er ikke uvanlig å møte det motsatte standpunkt, nemlig at ytringsfriheten er sin egen begrunnelse. Ut fra et slikt premiss får også provokasjonene sin egen verdi. Vi må benytte friheten til å provosere, fordi det faktum at noen blir provosert er bekreftelsen på at vi har reell ytringsfrihet. Der stopper den tankerekken. Den burde hatt en helt naturlig fortsettelse: Når vi så har fått denne bekreftelsen, hva vil vi da bruke ytringsfriheten til, annet enn fortsatt å provosere for å få bekreftet dens fortsatte eksistens, i en evig runddans mellom provokasjon og reaksjon? Ytringsfriheten er den mest grunnleggende av de borgerlige frihetene fordi den skal sikre at de andre frihetene kan fremmes og utvikles. Jeg er journalist og av den grunn svært opptatt av pressefriheten. Men resonnementene er gyldige også for andre formidlere, for bibliotekarer, akademikere og museumsfolk. Pressefriheten, og i videre forstand formidlingsfriheten, er totalt avhengig av ytringsfriheten, men likevel ikke identisk med denne. Pressefriheten har et klart formål, og dette formålet kommer ofte i konflikt med Knausgårds vilje til å gå bakenfor veggen og inn til det onde. Pressefriheten utøves under et etisk ansvar som skal hindre det som kan skade. Pressen har nedfelt dette ansvaret i et eget regelverk, som håndheves av et eget system, helt selvoppnevnt i Norge, i et halvoffentlig system i Sverige og Danmark. til grunn for dette regelverket ligger forutsetningen om at journalistikk skal være godt for noe. Når ytringer begrenser andres frihet og skader andres livskvalitet, er pressens oppgave å forsvare den angrepne, ikke å rydde vei for angriperne. I den norske Vær Varsomplakatens første kapittel blir hyllesten av ytringsfriheten umiddelbart fulgt av en påminnelse om at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep. Overgrep skjer ofte gjennom ytringer. For pressen er disse ytringene mindre verdt enn friheten til ikke å bli utsatt for dem. Ytringsfriheten var helt nødvendig i kampen for 4

5 kvinners stemmerett og likestilling. Den er ikke like viktig når kvinner hetses ut av samfunnsdebatten. Ytringsfriheten var en ufravikelig forutsetning for at borgerrettighetsbevegelsen i USA skulle nå gjennom med sine krav. Den er ikke like viktig når den brukes til å spre rasisme. Vi trenger ytringsfriheten for å forsvare de homofile i Russland, når de utsettes for voldelige angrep, vilkårlige arrestasjoner og både offentlig og privat diskriminering. Den er ikke like viktig når den brukes til å hetse homser inn i skapet igjen. Katie Hopkins, spaltist i britiske The Sun kalte i en artikkel båtflyktningene i Middelhavet for kakerlakker. Slike ytringene har tidligere vært handlingenes fortropp. Kakerlakk er samme ordet som hutuenes radiosendinger og aviser brukte om tutsiene før myrderiene startet i 1994, og sterkt i slekt med nazistenes omtale av jødene som lus. Før folkemord kommer vanligvis ytringer som definerer ofrene som insekter, da blir det enklere å utrydde dem. For å kunne oppnå det gode som bare ytringsfriheten kan skape, må vi være ytterst varsomme med å forby det onde som den også kan brukes til. Men vi har satt opp juridiske vegger, også i Norge. Grunnlovens paragraf 100 har innebygget sin egen begrensning. Formuleringen om at frimodige ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst annen gjenstand er tillatt, blir øyeblikkelig fulgt av formuleringen: Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. En nærmere presisering av hva slike tungtveiende hensyn kan være, har vi i straffelovens paragraf 135a, som lyder: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Vi har diskutert lenge nok retten til å håne. Friheten til å formidle frimodige meninger og provoserende streker er selvsagt viktig. Men denne friheten som har dominert 5

6 debatten de siste 10 år - er ikke tilstrekkelig om pressen skal kunne oppfylle sitt oppdrag, og heller ikke bibliotekene eller museene. Pressefriheten trenger andre friheter i tillegg. Fremst blant dem er informasjonsfriheten; retten til å få vite. Det er denne retten som er mest truet i verden i dag. De fleste journalister som blir myrdet, har aldri utfordret et religiøst dogme. De blir ikke drept fordi de har krenket noens tro, men fordi de forsøker å avdekke fakta som noen ønsker å holde skjult. I fjor ble 61 journalister drept i tjeneste. Aller verst var det i Syria, der 17 journalister mistet livet. Likevel er ikke krig det farligste en journalist kan dekke. 69 prosent av journalistene som ble drept i fjor skrev om politikk. 59 prosent av de drepte var krigsreportere. Nesten like mange, 54 prosent, skrev om menneskerettigheter, og da først og fremst om brudd på disse rettighetene. Statistikken er ikke til å misforstå. Det er ikke kommentatorene, tegnerne eller de modige redaktørene som er mest utsatt. Det er reporterne. Det er ikke meningene som er det farligste i journalistikken, det er de faktiske opplysningene. I april tok påtalemyndigheten i Luxembourg ut tiltale mot den franske journalisten Edouard Perring. Han er tiltalt for å ha bidratt til å avsløre hvordan 350 internasjonale selskaper har inngått avtaler med regjeringen i Luxembourg for å redusere sitt bidrag til fellesskapet til et absolutt minimum. Jean Claude Juncker, som var statsminister da mange av avtalene ble inngått, er blitt president i EU-kommisjonen, nå skal journalisten som ga borgerne innsyn i hvordan han ledet et skatteparadis, for retten. Dagen før meldte nyhetsbyråene at fem journalister fra den libyske tv-stasjonen Barqa TV ble funnet med strupene skåret over utenfor Benghazi. De var dratt til Libyas nest største by for å dekke det som for alle praktiske formål er en borgerkrig. Den internasjonale journalistføderasjonen melder at de ble bortført ved en av kontrollpostene til IS. 6

7 I alvorlighetsgrad er disse to sakene ulike. Fengslene i Luxembourg likner ikke på fangehullene til den islamske staten. En bot i EU er noe ganske annet enn å få skåret strupen over på en libysk strand. Men hensikten er den samme: Pressen skal trues til å tie om det som er ubehagelig for makten, enten det er en økonomisk politikk som skaper urettferdighet og større forskjeller eller et forsøk på å etablere et nytt kalifat gjennom vold og terror. Den avisen hvor jeg har tilbrakt mesteparten av min karriere, Stavanger Aftenblad, ble grunnlagt i 1893 av en fallen prest. Noen ganger er det befriende for tanken å falle. I den første lederen Lars Oftedal skrev i den nye avisen, formulerte han det som etter min mening ennå er det beste motto noen redaksjon kan ha: Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål. Full beskjed er et ambisiøst mål for alle formidlere, og etter min mening et langt mer verneverdig samfunnsgode enn den absolutte rett til å håne. Full beskjed gir større innsikt og legger grunnlag for bedre beslutninger. I sommer fikk plutselig museumssektoren erfare noe av det samme som flere av landets bibliotek opplevde da de gikk inn i den mer betente delen av samtiden og åpnet biblioteklokalene for rasister og nynazister. Da demonstrerte Antirasistisk senter og andre organisasjoner mot at hatet fikk en talerstol i lokaler som er viet kunnskap. Reaksjonene var sterke mot at noen av Anders Behring Breiviks terrorverktøy ble innlemmet i minneutstillingen for 22. juli i det sønderbombete regjeringskvartalet i Oslo. Kritikerne, inkludert pårørende etter ofre for terroren, protesterte mot at deler av bombebilen, det falske politiskiltet og andre av voldens artefakter ble stilt ut. Utstillingen vakte internasjonal oppsikt. BBC siterte professor og ekstremismeforsker Øystein Sørensens uttalelse om at utstillingen kunne bli et slags Mekka for Breiviks sympatisører. 7

8 Svenske Aftonbladets anmelder, Martin Aagård, skrev at utstillingen var något av det jävligaste jag sett inom ett par museiväggar. Han opplevde at det politiske raseriet ble enormt vekket. Vreden over ondskapen. Vreden over meningsløsheten og feigheten. Sorgen ble også vekket av utstillingen. Den gjorde vondt, fordi meningsløshet gjør vondt. Men han savnet rom til meditasjon. Det var ingen åndelighet over utstillingen, skrev han, den var en politietterforskning i utstillingsformat. Likevel forsvarte han den, og skrev at vi trenger mye mer enn selvinnlysende og selvgode symboler. Utstillingen var, ifølge Aagård en trasig plats, som rymmer konflikter og gräl. Slik går det jo ofte når noen gir full beskjed: Det blir konflikter og gräl. Men som den norske dikteren Bjørnstjerne Bjørnson sa: Fred er ei det beste, men at man noe vil. Det museum som ikke har en vilje til å utfordre det selvfølgelige og selvgode, som ikke vil forstyrre freden, kan heller ikke bli en viktig deltaker i utviklingen av samfunnets verdier. For et par år siden var jeg på en sterkt urovekkende utstilling på Musée du Quay Branly i Paris. Den het Utstillinger. Oppfinnelsen av de ville, og dokumenterte hvordan vestlig publikum, inkludert vi i Norden, helt opp til vår tid har latt oss forlyste av menneskelige avvik og det vi opplever som eksotiske menneskelige fenomen. Et gjennomgående tema i utstillingen var sør-afrikanske Sarah Baartman, kvinnen som var best kjent som Hottentott Venus. Helt til 1974 kunne interesserte besøke Musée de l Homme i Paris for å studere hennes kjønnsorganer, med de lange indre kjønnsleppene som er typisk for Khoisan-folket, hjernen hennes og skjelettet. Den store baken som gjorde henne til en sensasjon i Londons forlystelsesliv var også der, i en avstøpning av den lille kvinnen som var med på å forme europeernes forskrudde bilde av de ville. Utstillingen ønsket å vise hvordan framvisning av afrikanere, aboriginere, samer, kinesere og amerikanske indianere skapte forestillingen om de ville. Tradisjonen med å blande de ville med mennesker med store fysiske defekter, skinnsykdommer, manglende lemmer eller abnorm vekst, bidro til å befeste oppfatningen om hudfarge som avvik fra normaliteten. Ut fra folkets glade gys over svarte menn i lenker som 8

9 trampet i bakken mens vokteren hev rå kjøttbiter til dem vokste de vitenskapelige raseteoriene fram. Gjensynet med menneskene som fikk sine defekter gjort til underholdning og sin lidelse til forlystelse var til å holde ut, fordi det var blitt tilstrekkelig avstand i tid. På samme måte er det mulig å gå gjennom Auschwitz uten å bryte sammen. Tiden øker toleransen for det frastøtende. Men kan ikke museene gi full beskjed også om de sår som ennå er åpne? Som 22. juli? Trenger vi ikke systematisk kunnskap også om hendelser som ennå former politikken og kulturen? Jeg hører selv at spørsmålet er retorisk. Det finnes bare ett svar: Selvsagt trenger vi også å se det vonde i vår egen tid, og museet er et velegnet sted, fordi det knytter nåtid og fortid sammen slik at vi ser kontinuiteten. Men for at vi skal kunne se oss selv i nærlys, trenger vi noe som er en viktigere bestanddel av ytringsfriheten enn retten til å håne og karikere, vi trenger innsikt i de faktisk forhold, og da vender jeg tilbake til mitt eget fag til journalistikken. I vår skrev lederen av Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg, Siri Gedde-Dahl, en kronikk i Aftenposten der hun hevdet at regjeringsapparatets innsats for åpenhet er sunket til et lavmål. I sak etter sak har gravende journalister til dels store problem med å få tilgang til offentlige dokumenter og kilder på departements- og regjeringsnivå, skrev hun. I åtte måneder forsøkte Dagbladet å få et intervju med forsvarsministeren om salget av norske marinefartøy til afrikanske krigsherrer. Bergens Tidende ventet omtrent like lenge på å få snakke med justisministeren om utsendingen av lengeværende asylbarn, og fikk heller ikke svar på utallige innsynskrav. Styrkeforholdet mellom makten, både den økonomiske og den politiske, blir forskjøvet i offentlighetens disfavør fordi journalistene blir stadig færre og stadig travlere, mens informasjonsmedarbeiderne blir flere og dyktigere. Da er det desto viktigere å beskytte de formelle rettighetene som er nedfelt i offentlighetsloven. Det er ikke antallet innvilgete innsynsbegjæringer og utleverte dokument som avgjør om vi har en 9

10 forvaltning som viser kortene. Det er åpenheten i de virkelig kontroversielle sakene som er lakmustesten, og der sviktes det for tiden grovt. Dette problemet er universelt. Uten informasjonsfrihet, uten tilgang til fakta, uten nok reportere som kan utføre faktainnsamling, uten frihet for at de skal bli avvist, truet, eller i verste fall drept, har vi ingen reell pressefrihet. Og uten reell pressefrihet har vi heller ingen reell ytringsfrihet. Friheten til å ha dårlig informerte meninger, den er sant å si bare en karikatur. 10