Og like viktig: Spredning av teknologi og teknologianvendelse gjennom standardisering og kunnskapsspredning om innovative anvendelser.

Transkript

1 NORGE TRENGER EN NASJONAL IKT-STRATEGI Statsminister Jens Stoltenberg inviterer til rådslagning om bla. vår IKT-politikk på De fleste som deltar foreslår enkelttiltak som mer bredbånd eller at offentlig informasjon skal bli fri og gratis. NorStella mener imidlertid en må ta et større grep en helhetlig og samlet IKT-strategi med et nasjonalt næringspolitisk mål. Her er NorStellas bidrag. I siste nummer av Computerworld skriver IKT-minister Rigmor Aasrud: IKT spiller en nøkkelrolle i hele samfunnet. IKT-næringen er en av de største næringene i Norge. IKT former på mange måter vår hverdag hjemme, på jobben, på skolen og i fritiden. Og ender opp med det retoriske spørsmålet: Trenger vi en politikk på dette området? Selvsagt trenger vi en politikk på dette området. Men da må vi ta utgangspunkt i noen sentrale spørsmål: Alle sier og er enig i at IKT omformer samfunnet og næringslivet. Men det kritiske spørsmålet er hvordan og hvorfor den gjør det? Hvilket samspill er det - eller bør det være - mellom marked og offentlig styring i denne prosessen? Hvilken betydning har forskning og innovasjon på teknologiområdet? Hvilke forutsetninger har Norge som nasjon for å utvikle og å ta i bruk teknologien for å skape velstand og vekst? La meg i dette innlegget kort komme inn på disse sentrale spørsmålene. I et senere innlegg vil NorStella beskrive en konkret IKT-politikk som kan etableres på svarene på disse spørsmålene. Hva er teknologi som samfunnsfenomen? Ut fra sedvanlig økonomisk tenkning fremstår IKT som en selvstendig og enkeltstående bidragsyter til økonomisk vekt. Men som den kjente østerrikske økonomen Joseph Alois Schumpeter har sagt: Du kan opprette så mange postruter du vil, du får ingen infrastruktur ut av det. Med det mente han at veien til økonomisk vekst ikke går gjennom (ny) teknologi alene, men gjennom radikalt ny anvendelse av teknologien. Teknologien som økonomisk vekstfaktor er basert at en oppnår en strukturell endring, et brudd på rutine, et nytt produkt, en ny prosess, ett nytt marked, en ny organisasjon. Og like viktig: Spredning av teknologi og teknologianvendelse gjennom standardisering og kunnskapsspredning om innovative anvendelser. Økonomen W. Brian Arthur har gått videre på dette i sin nye bok The Nature of Technology hvor han peker på det pussige i at økonomer ikke klarer å overskue konsekvenser av sine egne teorier; det er det bare historikerne som i etterkant, kommer økonomene og oss andre til hjelp. Ett konkret eksempel an trekker frem er bruk av jernbane (teknologi) fra begynnelsen av 1900-tallet fra Midt-Vesten for frakt av hvete. Det førte til lavere pris på hvete på Østkysten (pga. lavere distribusjonskostnader enn tidligere), men høyere pris på hvete i Midt-Vesten (pga. mindre tilbud da hveten ble fraktet til andre markeder). Mao: Teknologien skapte en strukturell endring i markedet. Hva er Norges utfordringer og hvordan kan teknologien løse disse? Den spanske sosiologen Manuell Castells har pekt på at IKT riktignok er et internasjonal fenomen, men at den produseres av det samfunn og den sosiale sammenheng den opptrer i.

2 Denne sammenhengen er også kulturelt betinget. Derfor får IKT-politikk ulike uttrykk i ulike kulturer og ulike land. En IKT-politikk må derfor ta utgangspunkt i en analyse av landenes strategiske og komparative fortrinn. Hva er så Norges utfordringer når det gjelder teknologianvendelse? Tidligere statsråd og professor ved NHH Victor D. Norman har gjennomført en strategisk analyse av Norge som nasjon som grunnlag for en vurdering av hva og hvordan vi bør satse på IKT. Vår styrke som nasjon er vårt høye utdannelsesnivå, vår differensierte næringsstruktur med hovedvekt på små og mellomstore bedrifter; at vi er eksportrettet; og har betydelig kompetanse og konkurransekraft innen olje-, fiske og sjømatrelatert virksomhet. Vår svakhet som nasjon er at vi har et høyt kostnadsnivå generelt; vanskelige, miljøuvennlige og høye transportkostnader; et vesentlig arbeidskraftproblem ved at en stadig større del av befolkningen blir eldre; samt svak kompetanse innen innovativ produktutvikling, markedsføring og kundeforståelse. Samtidig er utfordringene store: Globaliseringen fortsetter med de utfordringer det skaper for eksport og importbedriftene; verdiskapningen flyttes fra produksjon til innovasjon; offentlig sektor sliter med å bli effektive og dekke innbyggernes behov. Vi er en IKT-nasjon full av paradokser statistisk sett på topp i utbredelse av IKT, men reelt sett langt etter andre nasjoner i å utvikle IKT (maskiner eller programvare), eller i anvende IKT. Den Strategiske Arena: Samspillet marked, stat og forskning. En gang i tiden hadde Norge en kraftfull Teknologi-politikk og strategi. Da var vi blant de ledende landene i verden både i å utvikle teknologi og å anvende den innovativt. Den velstand vi i dag nyter godt av er nettopp basert på den Teknologi-politikk som ble lagt den gangen, og som har gitt oss grunnlaget for den sterke stilling vi har internasjonalt innen oljevirksomhet, maritim sektor og telekommunikasjon, områder hvor vi i dag er verdensledende. Jeg har selv skrevet om dette i boken om norsk IKT-historie 50 år og bare begynnelsen. Jeg har her brukt et begrep fra forskeren Knut Sogner: Den Strategiske Arena samspillet mellom politiske avgjørelser og strukturelle grep, forskning og utvikling, herunder også utdannelsessystemet og kompetansetiltak, og IKT-industrien selv, mht. rammebetingelser og entrepenør- og investorvirksomhet. Denne Arenaen var et effektivt politisk instrument etter 2. verdenskrig og frem til begynnelsen av 80-tallet. Den daværende Arbeiderpartiregjeringen søkte da å bygge opp et næringsliv som lå brakk ved å satse på forskning og utvikling som skulle komme næringslivet til gode både i form av økonomiske resultater, men også at det skulle skapes kommersielle produkter og bedrifter. Den Strategiske Arena fungerte bra frem til begynnelsen av 80-tallet. Da skiftet synet på hvilken rolle staten skulle spille. Markedet fikk klare seg selv, staten skulle ikke være noen direkte aktør overfor markedet, heller ikke på utvalgte, fremtidsrettede områder av stor

3 betydning for verdiskapningen og den økonomiske vekst. Slike tiltak kan virke konkurransevridende, heter det i Lied-utvalgets innstilling om Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri fra Det ble innledningen til den politikken som det i alle år senere har vært tverrpolitisk enighet om markedsliberalismen må rå, det offentlige må være nøytral i forhold til markedskreftene, statens bidrag må begrenses til generelle rammebetingelser i praksis ofte skattetiltak. Den norske modellen er derfor å ikke ha noen IKT-politikk i det hele, i motsetning til i andre land, som f.eks. Finland. Det kan derfor være interessant å se hva Den finske modellen går ut på. Finland utviklet seg etter at Sovjetunionen deres største marked brøt sammen i 1989 fra å være et typisk skog- og jordbruksland til å bli et førende teknologiland. De har ikke bare skapt Nokia og Linux, men 3000 teknologibedrifter i kjølvannet av mobilteknologien. Den finske modellen representerer et motstykke til Silicon Valley-modellen som særpreges av markedsliberalisme, entrepenørskap og risiko-orientering, - uten statlig medvirkning og med konsekvenser i form av sosial utrygghet, store sosiale skiller, og et stadig større press på lokal kunnskap og kapital. Den finske modellen har disse karaktertrekk: For det første preges den av at staten spiller en aktiv rolle både som utvikler og tilrettelegger av teknologisk innovasjon gjennom utdannelsessystemet, som produsent av kunnskapskapital, og som finansiell aktør for risiko-kapital.. Men staten har ikke direkte gått inn ved å styre utviklingen; de har søkt å komplettere markedsmekanismene, ikke erstatte dem. For det andre har de oppmuntret til etablering av lokale teknologiske næringsklynger i et tett samspill mellom utdanningsinstitusjoner, privat næringsliv, kommunal virksomhet og enterpenørskap. Dette er i og for seg det samme som i Silicon Valley bortsett fra at det i Finland er styrt av politiske initiativ for å spore tiltakene og kompetansen. For det tredje har Finland oppmuntret til teknologisk innovasjon basert på egen kompetanse og identitet. Overført til oss betyr det fokusering på teknologiutviklingen innenfor utvalgte næringsområder hvor vi i utgangspunktet har en konkurransemessig fordel (maritim virksomhet, olje og fisk f.eks). For det fjerde og dette er interessant har de oppmuntret til hackervirksomhet i universitetsmiljøer. Denne type virksomhet har drevet frem teknologiske innovasjoner særlig innenfor programvareutvikling. Det er ikke tilfeldig at Linux har sin opprinnelse i Finland. Finnene mener at det å undertrykke hackingen, er å gi slipp på en viktig intellektuell kapital. I sum er det styrte politiske aktiviteter for oppmuntring av så vel lokale næringsparker og internasjonal og global orientering, som særpreger den finske modellen. Det innebærer ikke at modellen har sine svakheter. Det blir bl.a. pekt på at finnenes restriksjoner på innvandring, setter grenser for deres innovasjonsevne og produktivitetsvekst. Silicon Valley-modellen er jo

4 særpreget av nettopp innvandring som grunnlag for entrepenørskap. (Både Google og Yahoo har innvandrere til USA som grundere). Den finske modellen kan skjematisk fremstilles slik: Den finske modellen Sosial identiftet Omfordeling av verdier Næringsparker De-regulering Verdiskapning Produktivitetsvekst Aksjeverdier EU Stat/ kommune Innovasjon Privat næring Global økonomi Universiteter Hacking Skatt Dette er gjort mulig ved at det tidlig på 90-tallet ble skapt en felles, tverrpolitisk visjon: Finland skulle bli et teknologisk førende land på egne premisser basert på egne fortrinn og kulturelle identitet, og staten skulle spille en aktiv rolle i denne utviklingen. Grunnlaget skulle være velferdsstatens mål og verdier. Disse verdiene skulle realiseres ved hjelp av teknologien. For å oppnå dette måtte staten stille opp med økonomiske virkemidler, inkludert forskningstøtte. Det finske forskningsrådet fikk fordoblet sitt budsjett tidlig i 90-årene. Lokalforvaltningen var også viktig. Kommunene ble aktivt oppmuntret til å delta i omformingen av det finske samfunnet gjennom bruk av teknologi. Det gjaldt så vel utvikling av lokaldemokratiet som næringsutvikling og distriktsutbygging. Samtidig brukte de sitt EUmedlemskap til ikke bare å finne finansiering, men også til henvende seg til et større globalt miljø. Målsetningen var å bli en aktiv deltager i det internasjonale nettverk for innovasjon og utvikling. Linux ble et eksempel på det, det finnes flere. Vi kan ikke erstatte Den norske modellen med Den finske modellen. Hvert land må finne sin egen modell avhengig av egne forutsetninger. Men det er snart på tide at Stoltenbergregjeringen utformer en IKT-politikk basert på det særpregede norske, nemlig at verdiskapningen i stor grad skjer i små- og mellomstore bedrifter og at disse har kommet for kort i å anvende teknologi at Norge kan utvikle konkurransemessige fortrinn ved utvikling av programprodukter innenfor nisjebransjer hvor vi i utgangspunktet har et fortrinn olje/gass, maritim sektor, fiskeforedling, etc.

5 I neste kommentarartikkel vil vi prøve på å omsette dette til en praktisk politisk plattform som vårt innspill til Stoltenbergs rådslagning om IKT-politikk Arild Haraldsen