Noen glimt fra historien om datateknikkens utvikling i Norge

Transkript

1 Noen glimt fra historien om datateknikkens utvikling i Norge av Yngvar Lundh Det halve århundre fra omkring 1960 har vært en periode med en enestående sterk teknologisk utvikling på mange områder. I særdeleshet har det gjeldt elektronikk, datateknikk og telekommunikasjon. Det har falt seg slik at jeg har fått se og tildels være med på denne utviklingen. På de følgende sider har jeg gjengitt noen inntrykk sett med mine øyne. Oktober 2016 Yngvar Lundh 1

2 2

3 Sifferteknikk senere kalt digitalteknikk i Norge Litt om hvordan det begynte Yngvar Lundh: Utdrag fra mine viktigste utviklingsoppgaver. Siste år ved NTH. På biblioteket fant jeg noe fascinerende stoff om de såkalte "elektroniske hjerner", og fikk, etter en del hindringer en hovedoppgave, diplomoppgave som det het i Ingen på NTH visste noe om elektroniske hjerner, så ingen kunne gi meg en oppgave der, fikk jeg beskjed om. Da jeg sommeren 1956 var innom "Sentralinstitutt for Industriell forskning" SI på Blindern for å se på noe de kalte Nusse ble jeg skuffet. Jeg fikk bare flåsete og nedlatende svar da jeg spurte om noe. Og da jeg gikk rundt og så på "vidunderet" på baksiden bestemte jeg meg kanskje litt i overkant selvbevisst(!) for at Blindern ikke var stedet for meg for å lære mer om elektronikk. Jeg hadde drevet svært aktivt som radioamatør og bygget elektronikk både i gymnasietiden og i studietiden. Heldigvis hørte forsker Karl Holberg ved Forsvarets forskningsinstitutt FFI på Kjeller om mitt ønske. Han formulerte en oppgave og tilbød meg å få utføre den på Kjeller. FFI ville stille laboratorieplass mm til disposisjon. Jeg gjorde oppgaven på Kjeller høsten 1956 og ble deretter på FFI i 28 år. Først fikk jeg lov til å avtjene mine resterende seks måneder av militærtjenesten der. Videre fikk jeg ganske frie hender til å studere nærmere hva som i mer høytidelige sammenhenger ble kalt matematikkmaskiner. «Digital techniques» oversatte jeg til sifferteknikk. Slikt sifferteknisk utstyr bestod typisk av et stort antall elektronrør. Et dominerende problem var at rørene hadde begrenset levetid. Jeg leste bl.a. om maskiner i bruk i det amerikanske forsvar. De kunne ha opp til rør. Disse ble igjen fullt dublisert og teknikken handlet mye om hvordan utskiftningen skulle gjøres med minst mulig driftsstans. Nye, mer pålitelige komponenter? I de neste måneder fikk jeg anledning til å studere teknikken og dens muligheter. Særlig konsentrerte jeg meg om mulige andre fenomener som kunne tenkes å erstatte vakuumrørene og gi bedre pålitelighet. Særlig fikk jeg interesse for en del innovative magnetiske komponenter. Jeg så også på de såkalte transistorer, en eksotisk oppfinnelse fra Mange problemer viste at det måtte være langt igjen til at transistorer kunne konkurrere. Det ble snart klart for meg at mange laboratorier i USA arbeidet aktivt med slike spørsmål. Jeg søkte og fikk et stipendium til University of Pennsylvania i Philadelphia. Etter råd fra Holberg avsto jeg allikevel fra det og søkte i stedet et forskerstipend til Massachusetts Institute of Technology MIT. Jeg fikk det og begynte som gjesteforsker der fra Nettverk av transfluxorer, tidsskriftlitteraturen rapporterte mange muligheter for magnetiske logiske kretser. 3 En binær multiplikator var en av flere moduler jeg bygde som del av hovedoppgaven «Undersøkelse av enhets sifferregneoperasjoner». Tradisjonell elektronikk med vakuumrør og diskrete motstander og kondensatorer. høsten Der hadde de nettop bygget en datamaskin basert på transistorer. Prototypen TX 0, og en større utgave kalt TX 2 var også under

4 utprøvning for militære formål. TX 0 ble tilgjengelig for meg på nesten full tid i laboratoriet på MIT. Jeg lærte meg å programmere den og studerte kretsteknikken i stor detalj. Etter et år søkte og fikk jeg et reisestipendium for å besøke andre laboratorier i USA. I løpet av sommeren gjorde jeg en rundreise og fikk verdifulle inntrykk av aktivitetene og resultatene innen sifferteknikk i sin alminnelighet. Da jeg skulle reise hjem fikk jeg en jobb ved MIT som prosjektleder for å Transistorer i mange utgaver begynte å bli tilgjengelig I femtiårene. fullføre utviklingen av en «pulsed analog computer». Jeg fikk jobben med garanti ut året 1959, men I denne perioden ble det klart for meg at sifferteknikk hadde et meget stort potensiale. Jeg ble riktignok advart av en ledende mann i forskningsrådets styre mot å satse på matematikkmaskiner, i det «de som kan dette» har funnet at matematikkmaskinene har så stor kapasitet at en maskin vil dekke Europas behov. Jeg kunne allikevel ikke fri meg fra idéer om at de måtte kunne brukes til mye nytt også. Jeg mente for eksempel at en dag ville man kunne benytte siffermaskiner til å styre industrielle prosesser. Jeg møtte også en entusiast ved navn Ken Olsen (som fortalte at hans familie kom fra Fredrikstad). Han hadde vært med på utviklingen av TX 0 og hadde nå startet firma som han kalte Digital Equipment Corporation, DEC. Han hadde utviklet en maskin han kalte Programmed Data Processor 1 PDP1 som han viste på en meget beskjeden utstilling i Boston. Jeg ble mer og mer overbevist om at vi burde satse på sifferteknikk i Norge også, og fablet om hvordan det skulle gjøres. Like før jeg dro på min rundreise i USA sommeren 1959 kom Karl Holberg innom og vi spiste middag sammen. Det viste seg at han hadde like stor tro på mulighetene som jeg, og han ga meg godt håp om støtte. Jeg studerte oppbygningen av TX 0 maskinen på MIT I detalj. Lærte meg å programmere den. Det skjedde med at man selv måtte holde styr på enere og nuller, som man håndterte ved hjelp av papir hullbånd. Et program jeg lagde kunne spille tripp trapp tresko via skjermen. Det ble en stor favoritt for demonstrasajon for besøkende, og ble omtalt i «The Boston Herald». Dataskjerm og interaktivitet var nytt og ukjent. allerede før jeg hadde begynt det arbeidet mistet prosjektet finansieringen. For meg viste det seg bare å føre til en fordel. Jeg fikk fortsette mine studier av sifferteknikk i sin alminnelighet, nå med et bedre utgangspunkt. FFI satser på sifferteknikk. Da jeg var hjemme igjen ved nyttår 1960 var Holberg, nå forskningssjef i full sving med diverse prosjekter. Ett av dem gjaldt eksperimenter med å filtrere svake signaler, som var omgitt av overveldende støy, og gjenvinne signalene i tid og rom. To forskere, Finn Bryn og Helge Ekre hadde utviklet teorier om hvordan signaler kunne omformes til en enkel sifferteknisk form og for hvordan de kunne behandles. Men de trengte å finne en måte å gjøre det på i praksis. Å behandle de aktelle filterfunksjonene matematisk i sann tid var hinsides mulighetene med noen kjent maskin. Etter noe diskusjon fant jeg på en metode for å behandle signalene, og skisserte hvordan en spesialisert maskin kunne bygges. Holberg og flere forskere ved FFIs avdeling i Horten var interessert i å prøve idéene, og sammen laget vi en teknisk og økonomisk plan. 4

5 Jeg satte i gang med detaljplanlegning. Det ble snart klart at det ble endel kretsteknisk utvikling. Jeg var fast bestemt på at vi kunne bygge en siffermaskin basert på transistorer. En rekke lovende transistorer var nå på markedet. Flere nyutdannede fra NTH hadde fattet interesse for sifferteknikk og jeg var så heldig å få noen entusiastiske medarbeidere. Ledende blant disse var Lars Monrad Krohn og Per Bjørge. Det ble et meget intenst år med utvikling og oppbygning av maskinen, som vi kalte Lydia. Det ble et veldig inspirerende samarbeide i en gruppe på en håndfull entusiaster som kalte seg Siffergruppen. Vi var vel Siffergruppen anno 1962 ved sin første maskin Lydia. Den besto av fire skap fulle av elektronikk kort. Fra venstre: Per Bugge Asperheim, Svein Strøm, Per Klevan, Lars Monrad Krohn, Per Bjørge, Asbjørn Horn, Olav Landsverk, Yngvar Lundh. Elektronikken ble bygget av transistorer og tradisjonelle diskrete komponeneter på trykte kort som vi definerte en standard for og samlet i «skuffer». 5 seks åtte mann etter hvert. Vi utfylte hverandre på mange måter slik at hver mann fikk ansvar for ting han hadde særlige evner og lyst til. Alle hadde lest det de kunne komme over av aktuelle tidsskriftartikler om muligheter og problemer. Vi utviklet et sett av siffertekniske moduler som kunne kobles sammen som en form for byggesett. Det ble vel fem seks forskjellige moduler. De ble bygget som trykte kort i format som vi standardiserte. Vi var svært bevisste på pålitelighet og hvilke ting vi fant i litteraturen som skulle gjøre kretsmodulene driftssikre og praktiske. Det ble ganske mange kort som måtte bygges, ja mange hundre. Til slutt fylte de fire store, mannshøye skap. For å produsere dem leide vi inn en erfaren «loddedame» fra David Andersens Radiofabrikk til å montere kortene. En slik oppbygning av elektronikk på

6 trykte kort representerte mange nye aspekter den gangen. Alt ble svært grundig gjennomdiskutert før vi bestemte oss for hva vi definerte som vår standard. Spesielt nevner jeg Lars Monrad Krohns innsats når det gjaldt pålitelige mekaniske løsninger for elektriske kontakter. Likeledes Per Bjørges konsekvente og presise «worst case design» av de transistoriserte logiske kretsene. Vi etablerte et godt samarbeide med firmet Tore Seem i Asker til å lage noen «skuffer» til å bygge sammen systemet. Oppbygningen av den eksperimentelle maskinen ble en stor suksess. Den fungerte som forutsatt og virket i flere år uten feil. Maskinen var altså en spesialisert siffermaskin, fast programmert til en funksjon, som ingen programmerbar maskin hadde kapasitet til den gang. direktører i televerkene i Danmark, Sverige og Norge. De var opptatt av den nye teknikk med satellitter, spesielt satellittene Telstar og Relay. De mente det lå an til store nye muligheter innen telekom. Det skulle bl.a. gjøre mulig interkontinental overføring av TV. Tre eksperimentelle jordstasjoner var bygget, i USA, England og Frankrike. Prisen for en slik jordstasjon var mer enn STSK kunne mønstre. Men de hadde fått til en avtale med professor Olof Rydbeck på Chalmers universitet om å låne hans Radioteleskop. Det var en 25m diameter skålantenne, nettop installert på Råø, syd for Gøteborg. En virkelig programmerbar maskin. Året etter kom vår store mulighet. Det skyldtes igjen Holberg på det administrative plan. Han hadde nå en ledende rolle i prosjekt Penguin. De hadde behov for analyse av telemetrerte data fra raketter. Det var en mengde data som ble registrert på magnetbånd i løpet av noen sekunder. I ettertid skulle de dataene sorteres og analyseres. Det ble bestemt at en datamaskin trengtes til det. F.eks. kunne en av firmaet DECs PDP maskiner kjøpes. I stedet tok FFI sjansen på å godta mine ord, støttet av Holberg for at vi kunne utvikle en programmerbar data prosessor som kunne gjøre jobben. Vi var enige om at det ville koste det samme og at vi kunne få den ferdig tidsnok. Og vi ville sitte igjen med en unik kunnskap og erfaring av stor verdi. Så vi hadde et nytt prosjekt. I ettertid vil jeg si at målsetningen egentlig var ganske frekk: Bygg en programmerbar maskin så hurtig som mulig. I private samtaler kunne Karl Holberg omtale finansieringen spøkefullt som noe han hadde stjålet fra Penguin prosjektet. Resultatet ble i hvertfall at vi bygget en programmerbar maskin innenfor de penger og den tidsramme vi hadde blitt enige om. Jeg kalte den SAM, for Simulator for Automatisk Maskineri. Telesatellitter. Men midt oppe i dette fikk vi også en ny utfordring. En gang i 1963, var det vel, fikk FFI en forespørsel fra noen som kalte seg Den Skandinaviske TeleSatellittKomite, STSK. Den besto av de tekniske 25m radioteleskop på Råø, syd for Gøteborg. Radioteleskopet fikk et elegant styrepanel. Den store antennen fulgte satelittene nøyaktig. STSK kom til oss og spurte om vi kunne lage en styremaskin som kunne følge disse satellittene i sine hurtige baner. En slik satellitt passerte fra horisont til horisont på ca 20 minutter. Den skålantennen hadde et svært smalt synsfelt slik at den måtte siktes inn med noen buesekunders nøyaktighet og følge satellittenes forutberegnede bane over himmelen. 6

7 Sjef for matematikkseksjonen på FFI, astronomen Jan Garwick hjalp meg med å kunne tilnærme satelittbanene med annengradskurver, med tilstrekkelig nøyaktighet. Jeg fant på en måte å lage en spesialisert maskin som kunne generere de nødvendige kurver i sann tid. Vi fikk forut beregnede data for satellittbanene fra samarbeidspartnere i USA for noen dager av gangen. Lennart Hansson i det svenske Televerket omsatte disse til en form jeg kunne bruke. Einar Evensen konstruerte et kraftig servosystem som styrte selve antennen. Vi benyttet de gamle modulene som vi bare produserte opp. Maskinen (kalt RASMUS) ble installert og virket for formålet. STSK oppnådde sin hensikt med å komme tidlig inn i arbeidet med telesatellitter. Kravet om spesialisert styremaskin bortfalt imidlertid ganske snart da man gikk over til jord stasjonære satellitter. Men STSK kom i gang som de ønsket. igjennom på markedet. Det gjaldt altså å satse på en vinner transistor! Vi valgte en av de tre og heldigvis var det en type som falt i pris, så vi klarte oss da vi etter hvert trengte et par tusen stk. Denne programmerbare maskinen skulle også ha hukommelse. Jeg satset på ferrit hukommelse, og fikk bestilt en «matrise» av ferritringer, fra Philips. Olav Landsverk fikk ansvaret for å utvikle den SAM utviklingen. Samme kort og montasjeteknikk ble brukt videre, men langt mer effektive komponenter ble tilgjengelig på få år. Erfaringene med det mekaniske systemet med kort, skuffer og diverse kontakter var så gode at de ville vi benytte omigjen. Vi var imidlertid imponert av nye typer transistorer som kom på markedet. Vi gjorde en studie av noen nye typer. De var svært dyre og vi hadde et stramt budsjett. Jeg kjøpte tre stykk av hver av tre lovende transistortyper. Prisene var absurd høye da. Vi gjorde grundige studier av dem med en masse målinger. Vi hadde sett hvordan nye komponenter falt enormt i pris så snart de slo 7 SAM fikk en hukommelse på 64x64 ord a 25 bit. Hvert bit er lagret i en ringkjerne av ferritt. Den magnetiseres en vei for null og motsatt vei for en. Kretser for «skrivning og lesning» må være nøyaktige. tilhørende spesial elektronikk. Jeg ville også prøve en type ekstra hurtig hukommelse, og vi laget en liten utgave av tynnfilm. Den virket, men fikk liten betydning. Vi studerte også på ideer til en mulig assosiativ hukommelse (dvs i stedet for adressen til et ord i hukommelsen bruker du litt av innholdet i ordet) basert på spesialiserte magnetkjerner, men vi fant tidlig ut at det hadde lite for seg og avsluttet det. På MIT hadde jeg hatt stor glede av et display som kunne kommunisere med maskinen. Så vi måtte ha display. Jeg bestilte et såkalt Charactron shaped beam tube. Det var et stort monstrum som kunne vise bokstaver direkte. Svært mye spesiell elektronikk måtte til for å drive det røret. Og røret måtte skjermes fra alle magnetiske felt, bl.a. jordmagnetismen. Så det måtte bygges en spesiell skjerm omkring hele røret. Knut Korsvold fikk ansvaret for å bygge displayet. Vi ville også ha en «Lyspenn» som kunne tegne på skjermen. Per Bugge Asperheim fikk ansvaret for å bygge den. Vi hadde god nytte av den dataskjermen og lyspennen. Men den var jo for kostbar og det skulle ta ca tyve år

8 SAM maskinen. Fra venstre: Hullbåndleser, Flexowriter (spesiell elektrisk skrivemaskin) som også kunne punche og lese hullbånd, kontrollpanel og dataskjerm. før de dataskjermer vi senere ble vant med kom i bruk. De nye transistorene gjorde det mulig å lage vesentlig hurtigere logiske kretser. Resultatet var at den nye generasjonen siffermoduler var ca 200 ganger hurtigere enn dem vi brukte i Lydia. En enorm ytelsesforbedring i løpet av et års tid. I virkeligheten har en tilsvarende forbedring av ytelsesfaktorer pågått videre helt frem til i dag, antagelig en utvikling uten sidestykke i historien. Jeg ville også at maskinen skulle se skikkelig ut. Jeg fikk en student fra kunst og håndverksskolen til å utforme et bord med spesielle betjenings organer, brytere og små lamper, og en spesiell stor enhet som rommet displayet. FFI,s snekkerverksted bygget de spesielle «møblene». De ble bygget i palisander, det mest moderne materialet på den tiden. Selve maskinen bestod av fire store skap fulle av trykte kort. Det hele virket etter hvert ut på høsten Dataskjermen var effektiv, men dyr. De forskjellige nye medarbeiderne som kom til oss i siffergruppen var gjerne studenter fra NTH og fysikkavdelingen på Universitetet i Oslo som hadde gjennomført hovedoppgaver innen sifferteknikk. Det var gjerne oppgaver som en av oss hadde foreslått og vi veiledet studenten. En av mine studenter, Martin 8 Vånar hadde oppgave å foreslå et nytt dataspråk og tilhørende hjelpemidler for å lage programmer for SAM. Han kalte sitt forslag for Samba. Det var inspirert av Jan Garwicks idéer om datastrukturer. Det var vel i at Lars Monrad Krohn tilbragte et år som stipendiat på MIT. Han kom hjem full av entusiasme og hadde lært mye om programmering. Han hadde med seg en mengde idéer hjem fra MIT. Lars lagde et assemblyprogrammeringssystem som ble mer populært. Det ble kalt Asem. SAM kom i drift en gang i Etter hvert bygget vi til et mer generelt tilbehør som skulle gjøre det praktisk å benytte eksperimentelle data mm. Jeg kalte det for datalaboratoriet. Videre fremover. Sommeren 1964 fikk vi avklaret en ide som hadde versert en stund, nemlig å lage en spesialisert datamaskin for feltartilleriet. Lars Monrad Krohn fikk i stand et samarbeide med feltartilleriet, og en håndfull medlemmer av Siffergruppen fikk et spesialisert kurs en uke på Haslemoen. Artillerister er jo noen fantastiske matematiske entusiaster. Deres intrikate beregninger for artilleri har utviklet seg gjennom flere hundre år. Det kurset ble startpunktet på en ny og vellykket utvikling. Vi hadde nå lært oss å bygge datamaskiner og miljøet kokte av entusiasme for alle mulighetene. SAM var jo en kraftig maskin. Men vi ble fort oppmerksom på SAMs mangler, utviklingen hadde allerede skutt en enorm fart. Dessuten hadde utviklingen av planartransistorer begynt å gjøre det mulig å integrere flere transistorer på en brikke. Såkalte integrerte kretser begynte å bli tilgjengelig på markedet midt i sekstiårene. Ut på høsten 1964 fikk jeg imidlertid en ny oppgave på FFI, med et større ansvarsområde.på et tidspunkt tok jeg da initiativet til å forlate Siffergruppen og foreslå at Lars Monrad Krohn førte den videre.

9 Fem år som administrator. Frem til 1970 hadde jeg en administrativ jobb som prosjektleder for prosjekt Penguin. Det var i FFIsammenheng et stort prosjekt med mange medarbeidere, og mange nye tekniske løsninger. Prosjektet gjaldt å føre utviklingen, inklusive anvendelse av best mulige tekniske nyvinninger, frem til at produksjon kunne startes opp ved Kongsberg Våpenfabrikk KV i Den målsetningen ble nådd. Vi nådde målet til fastsatt tid og innenfor budsjett. Penguin er Sjøforsvarets hovedvåpen for invasjonsforsvar. Det ble senere utviklet videre. Penguin skytes ut fra Storm klasse kanonbåt. Men som prosjektleder ble jeg nok upopulær på KV. Litt kan man spekulere på årsaken til det. Jeg skal bare nevne et par aspekter. Som utviklingsprosjekt hadde dette en ambisiøs målsetning. Jeg hadde anledning til å følge med på avstand et par sammenlignbare prosjekter i andre NATO land. Ingen der ville tro at vi kjørte et slikt prosjekt med så små ressurser. Sett fra KVs side, tror jeg at KV ønsket mer aktiv innsats fra FFI for produksjonstilpasning. Kanskje oppfattet de meg som for lite samarbeidsvillig hva det angikk. Jeg observerte at vårt mannskap på FFI sammenlignet med mannskapet på KV hadde temmelig forskjellig mentalitet. Våre folk var opptatt av å skulle finne frem til avanserte optimale løsninger hentet fra en teknologisk verden i rask utvikling, ved å benytte nye og spennende løsninger der hvor det hadde betydning. KVs mannskap på den annen side måtte sørge for at alle tekniske løsninger kunne produseres mest mulig rasjonelt, effektivt, sikkert og praktisk slik at produktet ble pålitelig og reproduserbart. For meg ble det klart at det forutsatte forskjellig mentalitet. Kommunikasjonen mellom FFI og KV kunne derfor ofte være vanskelig og kunne lett gi opphav til misforståelser. Mellom to hver for seg meget gode 9 tekniske fagmiljøer var der en ganske dyp kløft med hensyn til noen holdninger. Jeg måtte tåle å bli syndebukk for at endel følelser fra tid til annen ble litt såre. Et eksempel på hvor reelt dette var, nettop fordi de tekniske forutsetninger var under stadig endring gjaldt ildledningssystemet. Forskningsinstitutt og industribedrift i nært samarbeide. Det forrige samarbeidsprosjekt mellom FFI og KV hadde gjeldt antiubåtvåpenet Terne. KV hadde bygget opp et avansert verksted med mulighet for å produsere svært nøyaktige mekaniske analogregnemaskindeler. Eksempelvis måtte tannhjul av spesialiserte legeringer produseres i nøye temperaturkontrollert miljø for nøyaktighetens skyld. Samtidig med utviklingen, som nå foregikk i siste halvdel av sekstiårene skjedde en rivende utvikling innen elektronisk kretsteknikk og datateknikk. Da jeg ved en tilfeldighet en gang i den perioden fikk mulighet for å engasjere en erfaren amerikansk dataingeniør bød der seg en mulighet for å sette ham til å foreslå en sifferteknisk løsning på ildledningsproblemet i Penguin. Hans løsning var en ny og effektivisert sifferregnemaskin som han skisserte. Med de nye komponenter som allerede da var kommet på markedet, og som jeg også hadde kunnet observere, så vi at det ville kunne bli en løsning som var langt overlegen den supre analogmaskinen som «lå i kortene» og hvor KV hadde et sterkt potensial i kraft av sine evner på området elektromekanikk med høy presisjon. Noen av mine tidligere medarbeidere i Siffergruppen startet i firmaet Norsk Dataelektronikk, senere Norsk Data ND. De lanserte sin første datamaskin under navnet Nord 1. Jeg foreslo at de lanserte en nyere modell kaldt Nord 2, basert på den skissen som min amerikaner hadde foreslått, slik at den kunne tilbys Penguin systemet. Det oppsto da en spesiell situasjon idet KVs finmekaniske fortrinn ville bli verdiløst. Men at løsningen måtte bli den siffertekniske var bl.a. gitt av at den analoge maskinen ville bli for tung til å kunne være ombord i de aktuelle små båtene som skulle bære Penguin. I stedet for å satse på de entusiastiske gründerne ble KV svært lite samarbeidsvillige og ville selv starte produksjon av siffermaskiner. Det gjorde de og vi fikk to

10 konkurrerende oppstartfirmaer som kunne levere datamaskiner. Heldigvis ble Penguinsystemet til slutt bra ombord i sine båter. Norge fikk to konkurrerende firmaer som leverte datamaskiner, meget konkurransedyktig viste det seg. Hva som ble sagt om meg og min rolle i den saken fikk jeg aldri vite. Jeg ble aldri invitert til felles festligheter med KV. Kretsteknikk, storskala integrasjon. Etter fullførelse av min oppgave som prosjektleder for Penguin utviklingen fikk jeg som forsker et «sabbatsår», til å oppdatere faglige kunnskaper og oversikt. Uviklingen av siffer kretsteknikk, og da spesielt integrerte kretser fascinerte, og jeg var så heldig til å bli invitert til et års opphold ved Bell Labs. I 1969 hadde et firma i California klart å integrere 64 «flip flopper» på en brikke. Det ble kalt elektronisk hukommelse. På Bell fikk jeg jobbe i semiconductor memories department. Den avdelingens oppgave var å utvikle en hukommelsesbrikke på 256 bit. Det året i Allentown, Pennsylvania ga meg innsikt i forskjellige sider av integrert kretsteknikk. De neste årene brukte jeg mye energi på å skape muligheter for å utnytte den teknikken, som etter hvert ble omtalt som VLSI very large scale integration. Seismisk databehandling. Før jeg begynte på Penguin prosjektet hadde jeg jobbet med idéer om informasjonsbehandlingsmaskiner for særlig krevende oppgaver. Et område som ville trenge det var seismikk for å kunne observere kjernefysiske prøver. Det var nødvendig for å få i stand en avtale om prøvestans av atomvåpen. For å prøve å finne interesse for mine idéer tok jeg kontakt med jordskjelvstasjonen i Bergen, en britisk gruppe i Black Nest og i Edinburgh og en amerikansk gruppe tilknyttet Advanced Research Projects Agency ARPA i Washington, DC høsten Jeg ble invitert til åpningen av et stort seismisk observatorium LASA i Montana, USA, og ikke lenge etter oppstod planer om å bygge et lignende observatorium i Norge. Mine store planer om en multiprosessor for seismiske signaler måtte jeg allikevel glemme da det ble klart for meg at allerede to ganske sterke firmaer var i gang med å utvikle to konkurrerende alternativer, finansiert av ARPA. Da jeg kom tilbake fra Bell i 1971 var allerede det norske observatoriet Norsar bygget med et eget prosesseringssenter på Kjeller, som nærmeste nabo til det felles regneanlegget «KIRA». Multiprosessoren Martinus. Nå skulle det imidlertid oppstå en ny mulighet for å implementere noen av mine idéer. Holberg og våre kolleger i Horten hadde nå kommet frem til en langt mer ambisiøs ny målsetning for å filtrere signaler fra støy. Den var krevende med hensyn på maskinkapasitet. Martinus besto av 30, hver for seg sterke programmerbare signalbehandlingsmaskiner, en Nord maskin for styring samt noe kommunikasjonsutstyr. Jeg kom opp med en løsning basert på en sammenkobling av flere maskiner til en multiprosessor. Prosjektet kom til slutt til å omfatte tredve enkeltprosessorer som overførte data og styringssignaler seg i mellom ved hjelp av et nettverk av busser. Det hele ble styrt av en Nord maskin som vi kjøpte fra Norsk Data. Som helhet ble det et Kommunikasjon mellom signalprosessorene benyttet et system av kraftige interface enheter, først realisert som dobbeltkort. De kunne erstattes av enklere kort ved at vi benyttet en egenkonstruert VLSI krets. omfattende prosjekt. Buss systemet omfattet bl.a. en bufferkrets som vi konstruerte som en integrert krets. 10

11 Den resulterende maskin, som vi kalte Martinus ble installert og satt i drift i juni Knutepunktsteknikk. Samtidig med Martinus prosjektet fikk vi flere andre, spennende oppgaver og nye muligheter. Et særlig vellykket prosjekt begynte vi på høsten Det gjaldt et system for felttelefon. Vi utviklet en automatisk datastyrt telefonsentral for digital telefoni. Det ble et konsept som viste seg å være effektivt og fleksibelt og ga mange muligheter. Vi var spesielt heldige med tidspunktet da det prosjektet ble aktuelt. Det var nemlig like før utviklingen gjorde det mulig å lage mikroprosessorer. Jeg mente å forutse at det ville bli mulig, og at vi altså i løpet av den planlagte utviklingsperioden ville kunne kjøpe fungerende mikroprosessorer. Jeg satset derfor på det. Jeg fikk tak i en beskrivelse av en slik maskin, som firmaet Intel lanserte, foreløpig på papiret. Jeg fikk en student Peder Emstad til å skrive en simulator og et enkelt programmeringssystem, slik at vi kunne begynne å lage programmer og prøve dem ut allerede før vi hadde selve prosessoren i hånden. Vi hadde derved mulighet for å starte programutviklingen før også leverandøren Intel gjorde programmeringssystemet sitt tilgjengelig. Utviklingen av telefonsentralsystemet, som ble hetende «knutepunktsteknikk» foregikk i en intens periode i 1974 og resulterte i suksess. Spesielt bør her nevnes det givende samarbeide som pågikk en periode på FFI mellom de nybakte sivilingeniørene Kjell Knutsen og Hans Petter Knutepunktsentral i lab versjon under demonstrasjon. Jacobsen. Utvikling av lignende telefonsystemer hadde startet litt tidligere i England og Frankrike, henholdsvis under navnene Ptarmigan og Rita. Bl.a. 11 vår satsing på mer moderne kretsteknikk resulterte i et dramatisk mer effektivt system. Knutepunktsteknikken ble industrialisert i samarbeide med firmaet Standard Telefon og Kabelfabrik AS. Produktene ble bl.a. markedsført under navnet Digimat. Det førte til en flerårig suksesshistorie for firmaet som videreførte utviklingen og leverte systemer for militært og sivil bruk i mange land. En nøkkelperson i den videre utviklingen var Jens Gjerløv. Integrert kretsteknikk. Fra siste halvdel av sekstiårene og fremover ja fremdeles har siffer kretsteknikk gjennomgått en stadig utvikling mot bedre ytelse. Den hurtige utviklingen som har foregått, stadig videre gjennom mange år er antagelig uten sammenligning med noe annet i historien. Den har hele tiden forandret forutsetninger for nye produkter og metoder. Jeg ble bevisst på den utviklingen i syttiårene etter at jeg hadde vært gjesteforsker på Bell Labs. Jeg gjorde derfor spesielle anstrengelser for å bygge opp muligheter for å utnytte den teknikken. I korthet gikk det ut på, på den ene side å bygge opp kunnskaper og evne til å konstruere integrerte kretser og på den annen side å få i stand kanaler for å få disse konstruksjonene prosessert. Det å bygge fabrikasjonsmuligheter torde jeg ikke satse på, til tross for at pioneren Olaf Stavik allerede hadde en liten prosess gående i Horten. I og med at antallet kretselementer som kunne integreres økte raskt, ble metoder for å utnytte mulighetene til omfattende funksjoner i seg selv et nytt viktig fag som krevde nye metoder og verktøy. Jeg fikk anskaffet et datastyrt tegnesystem, levert av firmaet Computer Vision, som tillot oss å lage ganske kompliserte konstruksjoner. Det viste seg at de etablerte halvleder fabrikantene var forsiktige med å gjøre tilgjengelig data om sine prosesser, og det skapte i mange år en vanskelig situasjon. Dette på tross av at alle de kreative konstruktørene som ville realisere nye store idéer representerte et vesentlig tillegg til fabrikantenes egne konstruktører, som måtte konsentrere seg om standard brikker som kunne massefabrikeres og markedsføres tilsvarende. To forskere som hadde sett dette og som betydde meget i å «frigjøre» utviklingen var professor Carver

12 Mead på CalTech University og Lynn Conway på Xerox forskningsavdeling. De utga en bok om Very Large Scale Integration VLSI og innførte bl.a. et system hvor de standardiserte et sett med designparametre. Fabrikanter kunne så velge å tilby prosessering i henhold til disse «Mead&Conway s lambda rules». En håndfull ingeniører i USA var med i denne gruppen av utbrytere fra de etablerte halvledermiljøene. En av dem, professor Carlo Sequin fra universitetet i Berkeley klarte jeg å skaffe et NATOstipend til, slik at han kunne komme til Oslo og holde et seminar på universitetet for noen studenter som nå var blitt interessert. Jeg etablerte også et samarbeide med Lynn Conway. Hun hadde klart å bygge opp et opplegg hvor man kunne levere inn sin konstrukson av en integrert krets. Hun fikk lagt sammen et antall slike konstruksjoner til en eller flere «multi project chips». Dette ble en mulighet til å få produsert i et lite antall prototyper for utprøvning for overkommelig pris. Noen av våre nybakte VLSI konstruktører fikk sendt med sine prøvekretser i hennes MPC tilbud. Derved ble det mulig å bygge opp erfaring med å konstruere integrerte kretser. Sammen med tre andre entusiaster fikk jeg skrevet en lærebok om Konstruksjon av integrerte kretser og startet forelesninger om det på Universitetet i Oslo. Jeg skisserte hovedinnholdet i et kurs og leide inn firefem forelesere til de forskjellige delene av kurset. Senere tok en av dem, Oddvar Søråsen seg av videreføringen av det kurset i årene fremover. En av entusiastene i miljøet på UiO var Tor Sverre (Bassen) Lande. Han betydde mye i den videre utvikling av fagmiljøet der som også har blitt en del av universitetets satsing på «teknologisk orienterte studier» TOS. I dag omfatter det miljøet grupper for henholdsvis nanoteknologi og robotikk. I 1980 tiltrådte jeg, etter invitasjon et professorat i datateknikk ved UiO på deltid. Deretter tilbragt jeg en dag i uken der helt frem til pensjonsalder, som jeg nådde i Cesar. En spesiell spennende utfordring kom til å oppta meg sterkt i 1970 årene. NASA hadde publisert endel interessante resultater omkring syntetisk aperture radar SAR fra satellitt. Den gjorde det mulig å 12 observere detaljer av jord overflaten særlig over sjøen med stor oppløsning, og uavhengig av skydekke. Vi fikk tilgjengelig en prøve på de signalene som den satellitten produserte og som kunne prosesseres til bilde av en bred stripe under satellittens bane. Det ville kunne ha stor betydning for praktisk overvåkning av Norges nå svært store økonomiske sone på havet. Den prosesseringen krevde stor regnekapasitet og kunne derfor ikke gjøres i sann tid. Men Einar Herland, hos oss klarte å lage et program som fikk frem bildet, og det var så interessant at det ble en utfordring å frembringe en maskin som kunne gjøre det i sann tid. Flere av oss så denne utfordringen, og jeg skisserte en maskin som vi ønsket å lage. Vi kalte den for Computer for Experimental Synthetic Aperture Radar Cesar. En vesentlig del av maskinen skulle bestå av en matrise av spesielle regne kretser i form av integrerte kretser. Oddvar Søråsen hadde spennende idéer om hvordan dette kunne gjøres i form av hva vi kalte et systolic array. Data i form av lange vektorer ble tilført den matrisen av regneelementer. Effektivt utførte matrisen da en Fast Fourier Transform FFT, den tyngste delen av prosessen, frem til resulterende vektorer som utgjorde elementer i bildet. Denne regneenheten, en hoveddel i Cesar som vi kalte SVOP Speedy Vector Oriented Processor arbeidet vi mye med i 1970 årene, men desverre ble den aldri helt gjennomført. Vi klarte aldri å skaffe og sette inn tilstrekkelig med ressurser til å få nok fart i utviklingen. Forøvrig ble NASA mer restriktive med sine SAR data. Det betydde en vanskelighet med å skape interesse i Norge. Vi måtte prioritere arbeidet med Martinus, som vi hadde forpliktet oss til og som også var et ambisiøst prosjekt og bød på diverse utfordringer. For meg ble dette desverre en litt skuffende situasjon. Verden fikk aldri oppleve den fantastiske Cesar maskinen. Navnet Cesar ble tatt i bruk av en annen forsker til en annen maskin. Ressursdelende nettverk. Våre venner i ARPA hadde i slutten av sekstiårene og frem til 1972 arbeidet med samkjøring av datamaskiner med hensyn på ressursdeling. Datamaskiner var kostbare og det gjaldt å utnytte

13 godt både dem og de resultatene de kunne produsere. Alle større datamaskinleverandører tilbød nettverksløsninger for sine maskiner. ARPA hadde bygget opp et mer generelt nett som de kalte Arpanet. Det benyttet metoder uavhengig av maskinleverandør, og hadde vakt betydelig interesse særlig innen forskningsmiljøer. Så i perioden hadde omkring tredve universiteter blitt tilknyttet det nettet. En rekke spennende samkjøringsprosjekter var i gang. Denne suksessen inspirerte de ledende forskerne, Lawrence (Larry) Roberts og Robert (Bob) Kahn til å undersøke hvilke problemer man måtte løse hvis et slikt nett også skulle krysse landegrenser. De hadde kontakt med professor Peter Kirstein ved University College London, og de hadde kontakt med FFI og NTNF i Norge etter vårt seismiske samarbeide, samt en fast leiet telefonlinje, for dataoverføring til og fra Kjeller for det seismiske samarbeidet. De kom på besøk til Oslo sommeren 1972 for å presentere nettet. Presentasjoner for Televerket og for NTNF genererte ingen interesse. Jeg hørte presentasjonen i NTNF, og bestemte meg for å prøve å få i stand et samarbeide. Holberg var positiv, men jeg klarte ikke med en gang å skaffe flere ressurser og måtte arbeide med dette alene ved siden av de andre prosjektene jeg hadde ansvaret for. Jeg foreslo en hovedoppgave for en student fra UiO. Han arbeidet med noen detaljer i det spennende systemet av metoder protokoller som utgjorde det tekniske grunnlaget for nettet. Jeg skisserte også innholdet i et kurs i datanett og leiet in fire fem forelesere til å gjennomføre det. En av dem var Dag Belsnes. Han tok over kurset og utviklet det videre i de neste årene. Samarbeide om datanett. Arpanet var et maskenett av 56kb/s leide datalinjer. I hver node var en datamaskin kalt IMP eller TIP. Til hver nodemaskin kunne tilknyttes en eller flere vertsmaskiner som kunne være av vidt forskjellig type, ytelse mv. Nodemaskinene kunne omprogrammeres fra et kontrollsenter og all trafikk kunne observeres derfra og måles i detalj. I praksis var dermed Arpanet et stort og godt laboratorium for videre utvikling av nett teknologien. Det ble brukt slik i de neste åtte ti årene, ved utviklingen fra det rudimentære og sårbare Arpanet til det robuste, fleksible og vekstkraftige Internet. 13 Arpanet var et eksperiment. Nettet strakte seg fra Honolulu til London, via Kjeller og bestod i 1974 av mer enn 40 tilknyttede forskningsinstitusjoner. Sommeren 1973 fikk vi installert en TIP på Kjeller som ble del av nettet. Den kunne også tilknyttes enkle skrivemaskinterminaler direkte. En ny kostbar linjeforbindelse til USA ble unngått ved at vi fikk installert forbedret modem utstyr i den faste linjen på 2.4 kb/s vi allerede hadde for det seismiske samarbeide. Det ga en øket linjekapasitet, 9.6 kb/s. En multiplekser ga oss «gratis» 7.2 kb/s til Arpanetforbindelsen mens den seismiske trafikken gikk uavhengig som før med den opprinnelige linjekapasiteten. Det ble nå mulig for Peter Kirstein å etablere en linje videre fra Kjeller til London. Både Kirstein og jeg hadde nå full tilgang til Arpanet med skrivemaskinterminaler og fjernskrivere, og begynte et samarbeide med miljøer i USA. Via vår TIP på Kjeller gjorde vi terminaler tilgjengelig for Universitetet og regneanlegget KIRA, men klarte ikke å skape noen interesse og fikk ikke flere ressurser derfra. Jeg ble invitert av ARPA til å delta i møter som en samarbeidsgruppe av forskere fra forskjellige universiteter holdt på omgang. Vi diskuterte den videre utvikling av nettet og definerte etter hvert en målsetning. Arpanet benyttet fast leide linjer på 56kb/s mellom hver node. Nettet tilbød et par grunnleggende tjenester, en rudimentær form for elektronisk post, mulighet for å å benytte enkle terminaler, samt overføring av hele datafiler. Vi satte som mål at alle typer overføringslinjer skulle kunne benyttes med optimal utnyttelse, eksempelvis lokale kabler, alle typer leide datalinjer, lokale radionett, og nett via telesatellitter. Forskjellige typer trafikk med ulike krav til overføringstid, feil og prioritering skulle

14 besørges optimalt. Og i særdeleshet definerte vi krav til robusthet. Nettet skulle fortsette å fungere selv om deler av det falt ut. Blokkering som følge av stor trafikk skulle løses opp av seg selv. Nettet skulle ikke ha noen sentral styring. Under fortsatt ledelse av gruppen hos ARPA startet vi i et fellesskap med samarbeidende grupper en videre utvikling langs disse retningslinjene. Informasjonen ble overført digitalt i pakker av begrenset lengde, kalt pakkesvitsjing. Detaljer omkring den typen trafikk var diskutert i teoretisk detalj av Paul Baran og av Leonard Kleinrock. Det ble snart klart at kravet om å benytte forskjellige kanaler optimalt var forskjellig for hver type overføringskanal, eksempelvis en leid linje eller en radiokanal. De fikk forskjellige former for pakkesvitsjing. Det førte til at vi definerte hver type kanal som et eget nett med tilpassede protokoller. De forskjellige slike nett ble så koblet sammen via gateways til et nett av nett som vi kalte Internet. Interaktivitet. Etter hvert kom jeg i kontakt med flere interessante personer og grupper i forskningsmiljøer i USA. Spesielt ble jeg inspirert av forsker Douglas Engelbart på SRI. Litt forenklet hadde han demonstrert allerede i 1968 de viktigste hovedtrekk av den interaktive funksjonalitet som vi kjenner i Internett i dag. Spesielt nevner jeg arbeidsstasjoner i nett, overføring av filer og redigering ved hjelp av dataskjerm og mus, noe som først ble alminnelig et par tiår senere. For å stimulere interessen i Norge klarte jeg å skaffe en bevilgning til å invitere Engelbart til Norge. Han holdt en overbevisende demonstrasjon i et tre dagers seminar i mai Hovedtemaet i Engelbarts aktivitet kalte han for Computer Augmentation of the Human Intellect. Jeg hadde invitert ca 20 forskere fra norske miljøer til seminaret, men måtte, til min skuffelse, konstatere at temaet ble funnet for eksotisk. De erfarne norske dataspesialister hadde lært seg grundig hvordan dyre datamaskiner måtte betjenes effektivt. Det som gjaldt var «closed shop» og punching av hullkort. Jeg fikk ingen positive tilbakemeldinger fra deltagerne. Engelbart spanderte en spesialisert arbeidsstasjon på oss, som vi allikevel hadde stor nytte av i det videre arbeide. 14 Utviklingen av Internett. Etter hvert samlet arbeidet seg i ti forskjellige grupper som samlet kalte seg Packet Switching Project Working Group PSPWG. Vi møttes hos hverandre etter tur ca hver tredje måned. Etter knapt tre år fikk mitt lille nettprosjekt på Kjeller tilført to forskere som var blitt overflødige på et annet prosjekt: Aage Stensby og Pål Spilling. Og litt senere fikk vi tilført to nyutdannede sivilingeniører som skulle avtjene sin verneplikt: Øyvind Hvinden og Finn Arve Aagesen. Etter avtale med Peter Kirstein fikk Pål til å begynne med noen ukers opphold i gruppen i London og han fikk derved en god start. Han hadde ingen bakgrunn i datateknikk eller programmering, men ble fort ivrig og ble også med i samarbeidsmøtene i PSPWG. Vi deltok etter hvert i forskjellige eksperimenter i den utviklingen som foregikk, med mange typer trafikk og mange trafikksituasjoner. Etter en tid klarte vi å overtale Televerket til å stille en satellittkanal til rådighet for eksperimenter. Sammen med to andre jordstasjoner, i England og USA, kunne vi da også eksperimentere med satellitkanaler. Målsetningen med hele utviklingen ble etter hvert finpusset og redefinert. Alt ble grundig analysert og eksperimentelt verifisert. Samtidig med at vi kjørte en videre utvikling av selve nettet pågikk en stor og økende «naturlig» trafikk mellom alle de tilknyttede universitetene. Interessen var stor der selv om de tjenester som var tilgjengelig i Arpanet var primitive i forhold til hva de er etter utviklingen til hva som ble Internet. En «nettkultur» utviklet seg. Vår eksperimentering benyttet både naturlig trafikk og trafikk som vi genererte spesielt for eksperimentering. Den kunne vi bl.a. variere helt til blokkering. Blant trafikktyper eksperimenterte vi også med tale. Det skjedde med spesialiserte talekodere utviklet ved MIT. De kunne representere forståelig tale helt ned til 2.4 kb/s. Vi hadde i Arpanet langt mindre tilgjengelig båndbredde enn hva som er tilgjengelig i Internett nå. Vi utviklet også muligheter for konferansesamband. Det meste av trafikkteoretisk analyse ble gjort i Leonard Kleinrocks gruppe ved University of California Los Angeles UCLA. Selve programmeringen av de forskjellige protokollene som ble prøvet ut ble i det vesentlige gjort av firmaet Bolt Beranek and Newman BBN. Selve eksperimenteringen og diverse forslag og analyser og diskusjoner foregikk i et ganske nært

15 samarbeide mellom ulike grupper for de forskjellige problemstillinger. Pål og Øyvind tilbragte begge et år i USA henholdsvis i samarbeidsgruppene ved Stanford Research International SRI og MIT. Pål var senere til hjelp for flere miljøer i Norge som begynte å interessere seg for tilknytning. Jon Postel ved Information Sciences Institute i Los Angeles førte en presis beskrivelse av de protokoller etc som etter hvert ble mer og mer ferdig utprøvet. En gang i var disse såvidt stabile at utviklingen ble ansett som fullført. De nodene som utgjorde Arpanet fikk da de endelige protokoller på permanent basis, og deretter het nettet Internet. Kommersiell trafikk var ikke tillatt i nettet, men flere brukermiljøer internasjonalt ble etter hvert tilknyttet nettet i åttiårene. Spesielt bør nevnes det store forskningsinstituttet Cern. Der hadde forskeren Berners Lee utviklet et fint informasjonssystem han kalte Mosaic. Det ble satt i drift på nettet ca 1989 og fikk etter hvert navnet World Wide Web. Det er et sterkt og intuitivt system, lett å lære seg og det stimulerte interessen sterkt. I 1991 ble forbudet mot kommersiell trafikk opphevet og en eventyrlig vekst av nettet begynte. Videre nett utvikling. Jeg mente å se at nettet kunne ha mange spennende anvendelser og kunne bli grunnlag for ny virksomhet. Men lite skjedde de første årene. Jeg foreslo for Televerket å gjøre elektronisk post til en ny offentlig tjeneste. Det var Ole Petter Håkonsen interessert i. Jeg begynte i ny jobb i Televerket 1. januar Noen enkelte televerk hadde så smått begynt å jobbe med det, spesielt i England og i Japan. En av utfordringene for Televerket ble at de fikk et forbud mot å benytte sin monopolsituasjon i forbindelse med hva som nå ble definert som verdiøkende tjenester VØT. Canada hadde vært ledende i å frembringe en ITU standard for elektronisk post, kalt X 400. Jeg satset på den. Den lignet på Internetts mailsystem, men var blitt til via komiteer i televerkenes tradisjonelle standardiseringssystem. Det var ikke gjennomprøvet eksperimentelt slik som Internetsystemet. Resultatet ble til slutt at Televerket leverte elektronisk post via et eget firma som ikke hadde monopol. Etter hvert begynte imidlertid Internet å bli mer kjent, og e posten der ble populær. Til forskjell 15 fra X 400 standarden var den gjennomprøvet og fungerte tilfredsstillende. Det ble etter hvert den foretrukne standarden i likhet med resten av protokollsystemet i Internett. Og Televerket konverterte også over til den. For de forskjellige televerkene betydde innføring av slike nye «standarder» utenom de tradisjonelle og vel innarbeidede kanaler gjennom CCIT og ITU i begynnelsen mye usikkerhet og det tok litt tid. Men fra ca 1995 har Internett vært godtatt verden over og utnyttet og har revolusjonert mange typer virksomhet. Etter at elektronisk post var etablert forsøkte jeg også å lansere et mer utvidet tilbud. Det skulle lede til et forretningsområde for kjøp og salg av diverse varer og tjenester via Internett. Vi kalte idéen Maxtel. I den store teleutstillingen i Geneve i 1991 etablerte jeg en stand hvor jeg prøvde å generere interesse. Desverre klarte jeg det dårlig. Jeg ble forøvrig også minnet av forskningsavdelingen om at nye tjenester burde prøves og lanseres gjennom forskningsavdelingen, mens jeg hadde gått via markedsavdelingen. Jeg er redd jeg på den måten skaffet meg et dårlig utgangspunkt i en kultur jeg ikke forstod. Maxtelidéen måtte oppgis til min store skuffelse. Jeg mente å se at Televerket derved gikk glipp av en historisk sjanse til tidlig start i en helt ny verden av muligheter uten at jeg evnet å gjøre noe med det. Uninett. I 1980 årene ble jeg også invitert av NTNF til å oveta formannsvervet i et «programstyre for datanett» som vurderte støtte til datanettprosjekter. Derved ble jeg bedre kjent med miljøene ved universitstene i Oslo, Trondheim og Tromsø. De hadde arbeidet med forskjellige problemstillinger i syttiårene helt uavhengig av Internett. Rolf Nordhagen, sjef for datasenteret ved UiO var spesielt aktiv. Datanett prosjektene hadde endel aktiviteter under fellesbetegnelsen Uninett. Mange av de problemstillingene de hadde jobbet med hadde styrket fagmiljøene generelt. Enkelte spesielle utviklingsprosjekter viste seg nå uaktuelle og ble nedlagt. Fra midten av 1990 årene begynte universitetsmiljøene i Norge å interessere seg for Internett. Da tok det kort tid før de kunne knytte

16 Uninett og aktivitetene der til Internett slik at Uninett inngikk som del av Internett. 16

17 17