Handlingsplan for å. forebygge sykehusinfeksjoner. i Norge

Transkript

1 Handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner i Norge Handlingsplanen.doc

2 Innhold Innhold... 2 Sammendrag... 3 Forord... 4 BAKGRUNN... 5 Innledning... 5 Utviklingen av smittevernet i norske sykehus... 5 Erfaringer fra tilsyn... 6 Hvorfor en ny handlingsplan... 7 OM SYKEHUSINFEKSJONER STATUS I NORGE... 9 Nasjonale prevalensundersøkelser... 9 Kvalitetsindikator Norsk pasientskadeerstatning Kostnader Forebyggingspotensiale HOVEDMÅL VIRKEMIDLER OG TILTAK Ledelse og ansvar Internrevisjon Smittevernpersonell ressurser og kompetanse Personellressurser Kompetanse Personell med relaterte oppgaver til smittevern Bedret overvåking av sykehusinfeksjoner Overvåking av resistente mikroorganismer Overvåking av antibiotikaforbruk Nasjonalt håndhygieneprosjekt Forskning og utvikling Kostnader knyttet til sykehusinfeksjoner Bygningsmessige og strukturelle forhold REFERANSELISTE Handlingsplanen.doc

3 Sammendrag Helsedepartementet ønsket å rette oppmerksomheten mot sykehusinfeksjoner. En arbeidsgruppe ble bedt om å legge frem en handlingsplan som kunne bidra til at vi i løpet av 2 år kunne nå helt konkrete mål som arbeidsgruppen ble bedt om å komme med forslag til. Arbeidsgruppen har hatt tett kontakt med den regionale smittevernkompetansen. Det er foreslått 6 hovedmål som det er realistisk å nå. Foreslåtte tiltak er nærmere beskrevet i 10 områder. Det vesentlige er å forankre smittevern i linjeledelsen, få bedre verktøy for smitteovervåking og klarere vurdering av behov for smittevernkompetanse og personell. Både Helsedepartementet, Nasjonalt Folkehelseinsitutt, Statens helsetilsyn og Sosial-og helsedirektoratet vil ha oppgaver knyttet til de foreslåtte tiltak. Hovedansvaret ligger imidlertid i foretaksledelsen. Handlingsplanen.doc

4 Forord Helsedepartementet oppnevnte i mars 2003 en arbeidsgruppe med ansvar for å utarbeide en handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner. Planen skal ha målbare, realistiske hovedmål som skal nås i løpet av en toårsperiode. Det har ikke vært utarbeidet et skriftlig mandat for arbeidsgruppen utover dette. Arbeidsgruppen har bestått av avdelingsdirektør Hans Petter Aarseth, Sosial- og helsedirektoratet (leder), overlege Bjørn G. Iversen, Nasjonalt folkehelseinstitutt og avdelingsdirektør Anne Wyller Shetelig, Statens helsetilsyn. Hygienesykepleier Nina Sorknes, Sykehuset Asker og Bærum HF, har vært engasjert som sekretær for arbeidsutvalget i full stilling i fem måneder. Arbeidsgruppen har hatt åtte møter. I tillegg har Bjørn Iversen og Nina Sorknes hatt møter med fagmiljøet og sendt ut utkast på høring til sykehushygienikerne ved de tidligere regionssykehusene. Disse fikk i oppdrag å samarbeide med en hygienesykepleier i regionen om høringsutkastet. Vi mottok svar fra fire regioner. I tillegg har vi hatt møter med Sosial- og helsedirektoratet om kostnadsberegning. Det har vært tre møter med tjenestedivisjonen i direktoratet. Handlingsplanen.doc

5 BAKGRUNN Innledning De siste årene har det vært betydelig oppmerksomhet om faren for at pasienter pådrar seg en infeksjon som følge av opphold i helseinstitusjoner. Mange infeksjoner kan heldigvis forebygges, og myndighetene har valgt å regulere smittevern aktivt gjennom lover og forskrifter. I 1975 nedsatte Helsedirektoratet en arbeidsgruppe som fikk i mandat å samle, gjennomgå og systematisere det materiale som forelå om hygienearbeid i helseinstitusjoner. Gruppens innstilling ble utgitt i 1976 og ga en rekke anbefalinger, blant annet om utdanning og opprettelse av flere stillinger for hygienesykepleiere. Helsedirektoratet ba i 1991 Norske forum for sykehushygiene oppnevne en arbeidsgruppe som skulle utarbeide en nasjonal handlingsplan for infeksjonskontroll ved norske sykehus. Mandatet var å utarbeide en operativ plan som kunne danne grunnlaget for praktiske tiltak både for myndigheter, helseinstitusjoner og yrkesutøvere. Handlingsplan for infeksjonskontroll i norske sykehus ble utgitt i Resultatet av handlingplanen var systematisering av smittevernarbeidet ved det enkelte sykehus. Arbeidet med infeksjonskontrollprogram ble påbegynt og etablering av infeksjonsovervåking ble iverksatt, med prevalensundersøkelser som et minimum ved de fleste sykehus. Handlingsplanen differensierte tiltakene etter daværende helsestruktur, med statlige-, regionale og lokale nivåer. Mye av oppmerksomheten ble rettet mot kompetanseoppbygging innenfor smittevern, men også i stor grad mot ansvar og oppgaver. I 1995 trådte Lov om vern mot smittsomme sykdommer i kraft. Loven omtaler sykehushygiene i 4-7. I 1996 kom Forskrift om smittevern i helseinstitusjoner sykehusinfeksjoner. Forskriftens formål er å begrense forekomsten av sykehusinfeksjoner i sykehus og andre helseinstitusjoner. Forskriften med veileder avløste på mange måter handlingsplanen fra 1992, fordi de var mer omfattende, men også mer tydelig på oppgavene til smittevernpersonell. I 1998 oppnevnte Sosial- og helsedepartementet en prosjektgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide en koordinerende plan for å motvirke antibiotikaresistens i Norge. Tiltaksplan for å motvirke antitiotikaresistens ble utgitt i Tiltaksplanens overordnede mål er å bevare antibiotika som gode og virksomme legemidler mot infeksjonssykdommer i det 21. århundre gjennom å motvirke utvikling og spredning av antibiotikaresistens. Planen omtaler 8 hovedinnsatsområder, med smittevern, inkludert sykehushygiene, som et viktig område. Utviklingen av smittevernet i norske sykehus Mange kvalitetsindikatorer for struktur- og prosess er på plass som nyttige verktøy i arbeidet med sykehushygiene i Norge. Forskrift om smittevern i helseinstitusjoner med påfølgende veiledere bidro til å tydeliggjøre ledelsens ansvar og hva virksomheten og smittevernpersonell skal fokusere på i sitt arbeid. Infeksjonskontrollprogram, som er designet for å redusere forekomst av sykehusinfeksjoner, ble etablert ved samtlige sykehus. Et effektivt infeksjonskontrollprogram vil kunne redusere forekomst av sykehusinfeksjoner med rundt 30% (Haley 1985 og 1986). Et infeksjonskontrollprogram skal beskrive infeksjonsforebyggende- og infeksjonsovervåkende tiltak, samt definere ansvar for gjennomføringen. Infeksjons-kontrollprogram er regnet for å være blant de mest kostnads effektive medisinske intervensjoner tilgjengelig innen forebyggende helsearbeid. (Pittet 2003). Handlingsplanen.doc

6 Helseforetakene har gradvis etablert stillinger knyttet til smittevern i henhold til anbefalte normeringer i Handlingsplanen fra 1992 og veilederen til forskriften, dvs., 1 hygienesykepleier per 250 somatisk sykehusseng og lege med tid avsatt og ansvar for smittevern. Disse normeringene er forankret i SENIC-studien (Haley 1985). Alle helseforetak har tildelt det medisinskfaglige ansvaret til en smittevernkoordinerende lege, men det er ofte ikke gitt tilstrekkelig opplæring og tilstrekkelig tid til å kunne ivareta ansvaret og oppgavene som følger. Norge har vært foregangsland med å få etablert utdanning for hygienesykepleiere og sterilsentralledere. Disse to utdanningene er imidlertid ikke fast etablert, de er blitt gjennomført med øremerkede midler fra nasjonale myndigheter. Nasjonalt folkehelseinstitutt har hatt ansvaret for utdanningene. Fagmiljøet i Norge har lenge vektlagt den infeksjonsforebyggende delen av infeksjonskontrollprogrammet ved å drive utstrakt undervisning, utarbeide prosedyrer og retningslinjer. Norge har også vært foregangsland innen gjennomføring av nasjonale prevalensstudier av sykehusinfeksjoner. Fagmiljøet har vært mer avventende til å etablere mer omfattende infeksjonsovervåkende tiltak så som insidensundersøkelser av postoperative sårinfeksjoner på grunn av manglende ressurser, manglende datatekniske løsninger og manglende internasjonal enighet om metode og definisjoner. Slik internasjonal konsensus foreligger nå. Det er derfor enighet i det sykehushygieniske fagmiljø i Norge om behovet for å få etablert en nasjonal protokoll for infeksjonsovervåking. Valide tall for omfanget av sykehusinfeksjoner bør kunne presenteres i løpet av kort tid. Erfaringer fra tilsyn Landsomfattende tilsyn med smittevern i sykehusene i 1999 viste at myndighetenes krav til smittevern ikke var oppfylt ved mange sykehus. Ved bare halvparten av avdelingene var ledelsen bevisst sitt ansvar for å utforme, iverksette og vedlikeholde et infeksjonskontrollprogram som en del av internkontrollsystemet. Ved flere av de store sykehusene, inkludert sentralsykehusene, var ikke et infeksjonskontrollprogram på plass. Ved andre var programmene så mangelfulle at de ble regnet som tilnærmet ikke funksjonelle. Mindre enn en tredjedel av virksomhetene hadde infeksjonsmedisinsk kompetanse i kvalitetsutvalget. Bare ved vel halvparten av avdelingene var det faglige og organisatoriske ansvar for infeksjonskontrollprogrammet kjent. De fleste sykehus hadde et betydelig forbedringspotensiale innen forebygging av alvorlige infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier. God håndhygiene er et av de viktigste enkelttiltak for å forebygge kryssinfeksjoner blant pasienter og personale. Ved tilsynet i 1999 ble det på dette området avdekket brudd på myndighetskrav ved 30 % av de reviderte avdelingene og et forbedringspotensiale ved ytterligere 30 %. Tilsynet med smittevern i intensivavdelinger i 2002 omfattet seks større sykehus. Alle sykehusene hadde utviklet omfattende infeksjonskontrollprogram, men programmene var i varierende grad implementert. Det ble påpekt at særlig legene får mangelfull opplæring i smittevern og sykehushygiene, og at selv om sykehusene har utpekt smittevernkoordinerende lege er det et problem at disse ikke har fått avsatt tilstrekkelig tid til å ivareta denne oppgaven. Håndhygienen kan fortsatt forbedres ved alle sykehusene. Handlingsplanen.doc

7 Tilsynet resulterte i følgende tilrådinger fra Helsetilsynet: Implementering av sykehusets infeksjonskontrollprogram på avdelingsnivå representerer i mange sammenhenger betydelige utfordringer. Det samme gjelder utvikling og iverksetting av retningslinjer for antibiotikabruk. Det er grunn til å tro at mange sykehus her har et betydelig forbedringspotensial. Noen kan også ha behov for ekstern bistand. Etter vår vurdering bør de sentrale myndigheter vurdere tiltak for å hjelpe sykehusene på disse områdene gjennom utarbeidelse av generelle nasjonale retningslinjer og veiledninger. Dette tilsynet har bekreftet et tidligere inntrykk av at arealbehovet per seng i intensivavdelinger ofte undervurderes ved nybygging og ombygging. Det bidrar til å vanskeliggjøre drift og pasientbehandling og til å øke smittepresset på pasientene. I tillegg representerer knapphet på isolasjonsplasser et problem i seg selv. Videre skaper de bygningsmessige manglene problemer for sikker og effektiv transport, rengjøring og lagring av utstyr. Etter vår vurdering bør de sentrale myndigheter vurdere tiltak som kan bedre de bygningsmessige rammebetingelser for denne type avdelinger. Både ved dette og ved tidligere tilsyn er det dokumentert at leger under spesialistutdanning får lite systematisk opplæring i smittevern og sykehushygiene. Rasjonell antibiotikabruk og tiltakende resistensutvikling representerer særlige utfordringer. Mange leger etterspør mer systematisk opplæring på dette feltet. Etter vår vurdering bør de sentrale myndigheter vurdere tiltak for å styrke legenes opplæringen innen smittevern. Både grunnutdanningen og etter- og videreutdanningen bør gjennomgås med tanke på forbedring. Gjennomføringen av ordningen med en ansvarlig leder på hvert nivå synes konfliktfylt og tar tid. Ordningen innføres samtidig med at det skjer andre typer omorganiseringer i sykehusene. Erfaringene fra tilsynet tyder på at en del sykehus sliter med å få samlet lederfunksjonene på avdelings- og seksjonsnivå. Halvgode omorganiseringer skaper frustrasjon blant medarbeiderne og fører ofte til uklare ansvars- og myndighetsforhold, blant annet i forhold til smittevern og sykehushygiene. Slike uklarheter kan i en del tilfelle gi svekket pasientsikkerhet og dårligere tilbud til pasientene. Etter vår vurdering bør de sentrale myndigheter vurdere tiltak som kan bidra til at sykehusene velger hensiktsmessige og funksjonelle organisatoriske løsninger på alle nivå. Flere sykehus sliter med å få på plass gode systemer for dokumentstyring. Årsakene til dette er sammensatte og skyldes i noen sammenhenger uklare organisatoriske forhold, jf avsnittet ovenfor om ledelsesfunksjonen. I andre tilfelle kan problemene skyldes mangler ved prosedyren(e)for dokumentstyring og etterlevelsen av interne regler. Dersom det siste er årsaken, kan dette langt på vei avhjelpes gjennom råd, veiledning og erfaringsoverføring. Etter vår vurdering bør de sentrale myndigheter vurdere tiltak som kan hjelpe sykehusene på dette området. Hvorfor en ny handlingsplan Årsakene til sykehusinfeksjoner er sammensatte. Nye metoder i diagnostikk, pleie og behandling kan medføre økt risiko for infeksjoner. Pasientenes gjennomsnittsalder er høyere. Andelen av pasienter som er immunsvekket er økt betydelig. Mer avanserte og invasive behandlingsmetoder er innført og det er et økende problem med antibiotikaresistens hos mikrober. Det er entydig dokumentert at sykehusinfeksjoner forlenger liggetiden i sykehus med gjennomsnittlig 3-4 døgn for de som pådrar seg en slik infeksjon (Haley 1985, Stone 2002). Sykehusinfeksjoner øker den økonomiske byrden, påvirker liggetid og er forbundet med økt dødelighet. Handlingsplanen.doc

8 Samtidig er det slik at myndighetenes krav til smittevern i varierende grad er oppfyllt ved norske sykehus, og det er et betydelig forbedringspotensiale på flere områder. I en situasjon der risikoen for sykehusinfeksjoner generelt synes økende tilsier dette et fokus på bedret smittevern fra myndighetnes side. Risikoen for sykehusinfeksjoner kan reduseres, men ikke fjernes helt. Bare unntaksvis er det mulig å eliminere alle infeksjoner ved hjelp av tiltak som er gjennomførbare i praksis og med en akseptabel ressursbruk. Det har de siste årene skjedd store endringer i organiseringen av den statlige helseforvaltningen og sykehusene. Dette gjør det ønskelig å se på forskrifter, handlingsplaner og annet rammeverk på nytt. Helsedepartementet har allerede påbegynt arbeidet med å revidere forskrift om smittevern i helseinstitusjoner. Handlingsplanen fra 1992 og veilederen til forskriften fra 1996 omtaler detaljert oppgaver innenfor smittevern. Foreliggende handlingsplan forsøker å se på hvilke ytterligere faktorer som må på plass for å oppnå resultater. Det er viktig at å tenke smittevern i et bredere perspektiv, tverrfaglighet, fleksibilitet, og ressursutnyttelse. Tiltak som er omtalt i den forrige handlingsplanen og i veilederen til forskriften og som bare i begrenset grad er iverksatt, omtales også. Handlingsplanen.doc

9 OM SYKEHUSINFEKSJONER STATUS I NORGE En sykehusinfeksjon er en infeksjon som oppstår under eller etter, og som følge av sykehusoppholdet, og som ikke var tilstede eller i inkubasjonsfasen da pasienten ble innlagt. De fire hyppigste sykehusinfeksjonene er postoperative sårinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, lungebetennelser og infeksjoner i blodbanen. Postoperative sårinfeksjoner utgjør ca 25% av det totale antall sykehusinfeksjoner og er i tillegg særlig kostnadskrevende. Urinveisinfeksjoner oppstår som oftest hos pasienter med urinkateter eller etter prosedyrer utført i urinveiene. Urinveisinfeksjoner utgjør ca 40% av alle sykehusinfeksjoner, men er vanligvis mindre alvorlig og kostnadskrevende. Lungebetennelser (pneumonier) er forårsaket av mange faktorer. Spesielt er intensivpasienter på respirator utsatt, hvor faren for å utvikle lungebetennelse øker betydelig for hvert døgn pasienten er intubert og tilknyttet respirator. Lungebetennelser utgjør ca. 20% av alle sykehusinfeksjoner, er kostnadskrevende, og har høyest dødelighet. Infeksjoner i blodbanen (intravaskulære infeksjoner) opptrer oftest sekundært til andre infeksjoner. De utgjør ca. 5% av alle sykehusinfeksjoner og medfører den høyeste forlengede liggetiden og høyeste kostnader. (Haley 1985). Nasjonale prevalensundersøkelser Norge har lang tradisjon med prevalensundersøkelser som måler andelen pasienter med sykehusinfeksjon på et gitt tidspunkt. Ved hjelp av disse undersøkelsene har vi kunnet danne oss et bilde av problemets størrelse, hvordan infeksjonene fordeles på de forskjellige avdelinger og den innbyrdes fordeling av de ulike typer infeksjoner. Prevalensundersøkelser er en grov metode og egner seg i liten grad til å sammenlikne sykehus. De gir imidlertid relativt pålitelige data for landet sett under ett, og metoden egner seg også brukt innad i det enkelte sykehuset, særlig ved gjentatte prevalensundersøkelser. Handlingsplanen.doc

10 Tabell 1. Sykehusinfeksjoner i forhold til antall pasienter ved gjennomførte nasjonale prevalensundersøkelser i somatiske sykehus i Norge Tidspunkt for prevalensundersøkelsene Vår 2002 Høst 2002 Vår 2003 Urinveisinfeksjon 3,8 2,9 2,2 2,1 2,0 1,8 1,8 1,8 1,9 2,0 Postoperative sårinfeksjoner (av antall opererte) 1,5 1,3 (4,6) (3,7) 1,7 (6,3) 1,4 (5,4) 1,4 (4,9) 1,5 (5,8) 1,5 (5,3) 1,5 (6,1) 1,5 (5,7) Nedre luftveisinfeksjon 1,3 1,3 1,1 1,5 1,5 1,4 1,4 1,7 1,6 1,5 Septikemi 0,2 0,3 0,4 0,8 0,5 0,4 0,6 0,5 0,5 0,5 Øvre luftveisinfeksjoner 0,3 Infeksjon i brannskade 0,1 Annen hudinfeksjon 0,6 0,7 0,5 Intraabdominal infeksjon 0,3 Osteomyelitt 0,1 Annen infeksjon 0,8 1,1 1,3 Total prevalens 9,0 8,0 6,4 6,1 5,4 5,1 5,2 5,3 5,4 5,4 Antall pasienter Prevalensundersøkelsene i 1979, 1985, 1991 og 1997 var landsomfattende endagsundersøkelser. Antall typer sykehusinfeksjoner som er blitt registrert har avtatt med årene. For de tre første årene ble det i tillegg til de typer sykehusinfeksjoner nevnt i tabellen også registrert gasteroenteritt, meningitt, puss omkring intravaskulære katetre/kanyler eller trakealkanyler og annen sykehusinfeksjon som ikke er dekket av noen av de andre gruppene. I 1999, 2000 og 2001 baserer tallene seg på innsendte årsrapporter fra sykehusene, og det er gjennomført en eller flere prevalensundersøkelser i løpet av året. Tallene for 2002 og 2003 baserer seg på den vedtatte, nasjonale malen for slike undersøkelser. Med bakgrunn i de nasjonale prevalenstallene og fra nasjonale og internasjonale publikasjoner de senere år, regner vi med at et sted mellom 5-10% av alle pasienter som innlegges i norske sykehus får en sykehusinfeksjon (Handlingsplanen 1992). Forekomsten av sykehusinfeksjoner vil variere, avhengig av hvilke pasientkategorier det dreier seg om. Både en endret pasientpopulasjon, mer avanserte prosedyrer og kortere liggetid vil kunne påvirke prevalenstallene. Flere publikasjoner viser at kun ca 30% av nosokomiale postoperative sårinfeksjoner oppstår mens pasienten er inneliggende (Martini 2000, Letilliart 2001, Avato 2002). Det vil si at primærhelsetjenesten i stor grad vil måtte ta ta hånd om pasienter med infeksjon pådratt som følge av sykehusoppholdet. For å få en god oversikt over sykehusinfeksjonenes omfang må pasienten derfor følges opp etter utskrivelse. Dette er ressurskrevende og krever validerte metoder for å sikre seg data av god kvalitet. Kvalitetsindikator Prevalensomåling av sykehusinfeksjoner er valgt som en av flere nasjonale kvalitetsindikatorer for I det sykehushygieniske fagmiljøet er det utbredt skepsis til å bruke forekomst av sykehusinfeksjoner som et mål på effekt av gjennomføring av en handlingsplan da også andre faktorer enn de sykehushygieniske påvirker forekomsten. Men prevalens er det eneste vi i dag kan tallfeste og som kan måle endringer nasjonalt med hensyn på sykehushygiene. Med nødvendig tolkning av tallene, mener vi at en bruk av forekomst kan forsvares. Det er ønskelig så raskt som mulig å gå over fra prevalensovervåking til insidensovervåking av sykehusinfeksjoner som kvalitetsindikator. Postoperative sårinfeksjoner er foreslått brukt som kvalitetsindikator for sykehus fra og med Når metode for insidensovervåking av postoperative sårinfeksjoner er iverksatt og innarbeidet, kan overvåkingen utvides til flere inngrep og andre infeksjoner. Handlingsplanen.doc

11 Norge deltar i et europeisk nettverk kalt HELICS (Hospitals in Europe Link to Infection Control through Surveillance). Målsettingen med samarbeidet er å utvikle en validert metode for infeksjonsovervåking av blant annet postoperative sårinfeksjoner og respiratorassosierte pneumonier. Norsk pasientskadeerstatning En annen måte å vurdere omfanget av sykehusinfeksjoner, er å se på statistikken fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE). I perioden ga NPE medhold i saker, 17 % av disse fikk medhold med infeksjon som årsak. Tabell 2. Antall behandlede saker hvor NPE har gitt medhold og hvor mange av disse som gjaldt infeksjoner (i antall og i prosent) fordelt på vedtaksår. Vedtaksår Antall medhold totalt Antall med infeksjon Andel % % % Totalt % De aller fleste av infeksjonene oppsto i forbindelse med kirurgisk behandling (83 %). De resterende infeksjonssakene fordeler seg på diagnostisk prosedyre/undersøkelse (5 %), anestesi (1 %), annen behandling (7 %) og pleie eller observasjon (4 %). Økningen i andelen infeksjonssaker fra 2000 og 2001 til 2002, kan delvis forklares med Dent-O-Sept saken. Kostnader Det finnes ikke godt dokumenterte kostnadsestimater av sykehusinfeksjoner i Norge, men fremskriving av estimater fra 1989 til dagens kroneverdi kan tyde på at helsetjenestens kostnader på grunn av sykehusinfeksjoner overstiger en milliard kroner årlig. Kostnader knyttet til sykehusinfeksjoner er vanskelig å beregne. Oversikt over hyppighet av sykehusinfeksjoner er en forutsetning for å kunne kostnadsberegne. Det finnes ingen allment aksepterte modeller for hvordan slike kostnadsberegninger skal gjennomføres (kost-nytte, kost-effekt m.fl.) og hvilke parameter som skal legges til grunn. Kostnader knyttet til sykehusinfeksjoner er oftest målt gjennom forlenget liggetid, direkte- og indirekte kostnader knyttet til behandling av infeksjonen og dødsfall som følge av sykehusinfeksjoner. Det er foretatt kostnadsberegninger i England og USA (Wilcox 2000, Stone 2002), og disse bør kunne danne et utgangspunkt for Norge i et videre arbeid med å få en oversikt over kostnadsaspektet. Forebyggingspotensiale Nøyaktig hvor stor andel av sykehusinfeksjonene som kan forebygges under ordinære arbeidsforhold i sykehus, er usikkert. De fleste beregninger ble gjort på 1970 tallet i USA. SENIC-studien (Study of the Efficacy of Nosocomial Infection Control) var en intervensjons cohort studie som ble gjennomført mellom 1971 og 1976 og resultatene ble først publisert i Resultatene viste at rundt 6% av alle sykehusinfeksjoner kunne forebygges med minimale smitteverntiltak, og at 32% av alle sykehusinfeksjoner kunne forebygges med et godt organisert infeksjonskontrollprogram. Nyere studier antyder at mellom 10-70% av sykehusinfeksjoner kan forebygges, men at det realistiske tallet ligger et sted mellom 20-30% (Harbarth 2003). Dette innebærer sykehusinfeksjoner alltid vil være en risiko ved sykehusopphold. Handlingsplanen.doc

12 HOVEDMÅL Pasienter i norske sykehus skal føle seg trygge på at risikoen for å få en sykehusinfeksjon er liten. Arbeidet med å redusere omfang av sykehusinfeksjoner skal gjøres gjennom optimal utnyttelse av ressurser. Et infeksjonskontrollprogram består av infeksjonsforebyggende tiltak, infeksjonsovervåking og organisering. En overvåking av sykehusinfeksjoner er krevende og i Norge har vi dels ikke etablert metoder og systemer for dette. En hovedambisjon i handlingsplanen er derfor å etablere en bedre infeksjonsovevåking. Den andre ambisjonen er å bedre de infeksjonsforebyggende tiltakene. Denne handlingsplanen gjelder for perioden 2003 til Innenfor denne perioden skal følgende mål være nådd. 1. Reduksjon i forekomst av sykehusinfeksjoner Andel av pasientene som har en av de fire vanligste sykehusinfeksjonene reduseres fra 5,4% (2003) til 5,0% (2005). Andelen av de opererte som har en postoperativ sårinfeksjon reduseres fra 5,7% (2003) til 5,0% (2005). 2. Etablering av nasjonalt system for insidensovervåking av postoperative sårinfeksjoner En nasjonal mal for løpende registrering av postoperative sårinfeksjoner ferdigstilles i løpet av 2003 og innføres i 2004 for enkelte utvalgte operasjonskoder ved alle foretak som foretar kirurgiske inngrep, og innføres samtidig som nasjonal kvalitetsindikator. 3. Forekomst av resistente bakterier med MRSA som indikator Å etablere et overvåkingssystem som både kan måle antall sykdomstilfeller der det finnes MRSA i blod og antall der gule stafylokokker finnes i blod. Å holde andelen sykdomstilfeller med MRSA av alle sykdomstilfeller der gule stafylokokker finnes i blod, til under 1%. 4. Smittevernpersonell Alle helseforetak må spesifisere hvilke oppgaver smittevernpersonell skal utføre ved helseforetaket og gjøre en vurdering av hvor mange årsverk som kreves for å utføre oppgavene. Helseforetakene må i handlingsplanens periode ha ansatt tilstrekkelig smittevernpersonell og sørge for at disse har mulighet til å gjennomføre arbeidet sitt. 5. Internrevisjon Alle helseforetak skal gjennomføre regelmessig internrevisjon for å sjekke at infeksjonskontrollprogrammet fungerer. 6. Antibiotikaforbruk Det skal etableres en nasjonal metode for systematisk registrering av antibiotikaforbruk ved alle sykehus. Alle helseforetak skal være forpliktet til å gjennomøre denne registreringen og bruke det i sitt kvalitetsforbedrende arbeid. Handlingsplanen.doc

13 Forebyggende tiltak koster penger. Vi vet i dag for lite om hvilke faktorer som særlig påvirker forekomsten av sykehusinfeksjoner i Norge, hva disse koster og hvilke tiltak som er mest kostnadseffektive for å forebygge sykehusinfeksjoner. Det vil være en målsetting for planperioden å øke kunnskapen på disse områdene og stimulere til økt forskning. Handlingsplanen.doc

14 VIRKEMIDLER OG TILTAK Mye arbeid gjøres for å forebygge sykehusinfeksjoner. Et resultat av det kan være at den registrerte forekomst har holdt seg stabilt i de siste årene til tross for at mange forhold knyttet til moderne sykehusdrift i seg selv kunne tilsi økt forekomst. En kan imidlertid ikke slå seg til ro med at "stillingen holdes". En ytterligere forbedring krever systematisk innsats på mange områder. Forebygging må bli et element som trekkes inn i alle aspekter av sykehusdriften og bli en del av tenkningen i det daglige arbeid. Arbeidet må forankres i ledelsen, og det må legges til rette med gode systemer og tilstrekkelige ressurser for å koordinere innsatsen. I de følgende kapitler pekes det på konkrete tiltak som utvalget anbefaler gjennomført, og hvor ansvaret for gjennomføringen kan legges. Ansvaret for gjennomføring av tiltak i sykehusene er i lovverket tillagt de regionale helseforetakene. Ofte er dette et sørge for -ansvar der oppgavene i praksis blir lagt til det enkelte helseforetaket. Dette har vi synliggjort under de forskjellige virkemidlene og tiltakene nedenfor. Den andelige ansvaret vil likevel ligge hos de regionale helseforetakene. 1. Ledelse og ansvar Arbeidet med smittevern og sykehushygiene skal organiseres og ledes i samsvar med de myndighetskrav som gjelder. Virkemidler og tiltak Helsedeparetmentet skal Revidere forskrift om smittevern i helseinstitusjoner. Sosial- og helsedirektoratet skal i samarbeid med Folkehelseinstituttet Vurdere behovet for og evt. revidere veilederen til revidert forskrift i samarbeid med underliggende etater. Vurdere behovet for fastsettelse av mer detaljerte faglige anbefalinger for smittevern. Regionale helseforetak skal Fastsette mål for smittevernarbeidet. Dette skal beskrives i styrende dokumenter og i årsrapporten. Klargjøre om infeksjonskontrollprogrammene fungerer. Helseforetakene skal Årlig fastesette mål for forbedringsarbeidet innen smittevern i institusjonen. Målene skal være målbare. Effekten av forbedringstiltakene må måles og graden av måloppnåelse skal fremgå av helseforetakets årsrapport. Ta i bruk de nye overvåkingssystemene som omtales av denne planen og bruke disse i foretakenes eget kvalitetsarbeid. Påse at personell gis tilstrekkelig opplæring i smittevern. Ressursbehov Disse tiltakene forutsettes dekket av de eksisterende finansieringsordningene. Bakgrunn og begrunnelse Tilsynserfaringer tilsier at ledelsen i foretakene ikke i tilstrekkelig grad er bevisst sitt ansvar for å utforme, iverksette og vedlikeholde et infeksjonskontrollprogram. Det er nødvendig å fokusere på ledelsens ansvar for smittevernarbeidet, og implementeringen av Handlingsplanen.doc

15 infeksjonskontrollprogrammet. Ledelsen har ansvar for at virksomheten har et internkontrollsystem og infeksjonskontrollprogrammet er et element i dette. Samtidig er det lovpålagt at smittevernpersonell skal ha en særskilt plass i organisasjonen. Videre synes det å være behov for å tydeliggjøre myndighetenes krav og vurdere behovet for utvikling av standarder. Relevante myndighetskrav som gjelder ledelse og ansvar i forhold til smittevern: Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 3 skal enhver som yter helsetjeneste, herunder alle helseforetak etablere et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter. Det regionale helseforetaket har det overordnede ansvar for etablering, tilrettelegging og oppfølging av infeksjonskontrollprogram ved statlige helseinstitusjoner kfr. 3-1 i forskrift om smittevern i helseinstitusjoner. Det regionale helseforetaket skal videre påse at forholdene legges til rette for en hensiktsmessig fordeling av personell med sykehygienisk kompetanse mellom de enkelte institusjoner, samt at helsepersonell kan få nødvendig opplæring og anledning til å vedlikeholde sine kunnskaper. Alle helseforetak skal ha infeksjonskontrollprogram for å forebygge og begrense forekomsten av sykehusinfeksjoner. Programmet skal som et minimum inneholde de tiltak som er listet opp i forskriften 2-2, og omfatte infeksjonsovervåking og infeksjonsforebygging. Ledelsen skal sørge for at infeksjonskontrollprogrammet utformes, iverksettes og vedlikeholdes som en del av virksomhetens internkontrollsystem. Ledelsen av helseforetaket skal sørge for at helseforetaket har nødvendig personell med utdanning og innsikt i sykehushygiene, herunder hygienesykepleier(e) samt lege(r) med innsikt i infeksjonsforebyggende arbeid. En lege skal ha ansvar for å koordinere smittevernet innen virksomheten og skal i slike spørsmål være direkte underlagt ledelsen. Virksomhetens ledelse skal ved oppnevning av kvalitetsutvalg (jf. Spesialisthelsetjenesteloven 3-4) sørge for at helsepersonell med innsikt i sykehushygiene er representert i utvalget eller på annen hensiktsmessig måte er tilknyttet dette. Etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m skal sykehus organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle nivåer. Dersom kravet til forsvarlighet gjør det nødvendig, skal det pekes ut medisinskfaglige rådgivere. Videre skal virksomhet som yter helsehjelp organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf lov om helsepersonell m.v. 16. Organisasjoner som ledes og drives gjennom systematisk styring og åpenhet øker sine muligheter for å lykkes. Dette avhenger imidlertid i stor grad av at ledelsen utøver lederskap og viser engasjement når det gjelder forbedring av organisasjonens prestasjoner. Som et resultat av denne erkjennelsen, er hele helsetjenesten pålagt plikt til internkontroll etter forskrift ( nr 1731 om internkontroll i sosial- og helsetjenesten). Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige sosial- og helsetjenester og at sosial- og helselovgivningen oppfylles gjennom krav til systematisk styring og kontinuerlig forbedringsarbeid i tjenestene. Internkontroll er et hjelpemiddel for systematisk styring et ledelsesverktøy. Internkontroll innebærer at ledelsen må sørge for at tilstrekkelige styrende tiltak blir iverksatt innen egen organisasjon. Den styringsmodell internkontrollen bygger på har mange felles trekk med tilsvarende standarder for kvalitetsstyring, for eksempel ISO 9001:2000 Systemer for Handlingsplanen.doc