Status for biologisk mangfold i og ved Steinsland vindpark, Bjerkreim kommune

Transkript

1 Status for biologisk mangfold i og ved Steinsland Stavanger, 1. september 2005

2 Godesetdalen STAVANGER Status for biologisk mangfold i og ved Steinsland Oppdragsgiver: Dalane Vind Forfatter: Toralf Tysse Prosjekt nr.: Rapport nummer: Tel.: Fax.: E-post: post@ambio.no Antall sider: 21 Distribusjon: Dato: Prosjektleder: Toralf Tysse Arbeid utført av: Svein Imsland, Toralf Tysse Stikkord: Steinsland, biologisk mangfold Sammendrag: Dalane Vind planlegger utbygging av Steinsland vindpark i Bjerkreim kommune. Vindparken er lokalisert i den vestre delen av kommunen, og grenser i vest til Hå kommune. Utbyggingsplanene omfatter et planområde på ca 10 km 2, og dekker i stor grad treløse heiområder. Den østlige delen av planområdet omfatter også relativt store arealer med innmarksbeite og dyrka mark. Utover gårdsbebyggelsen i øst er det ikke bosetninger eller hytter i planområdet. Flere landbruksveier føres inn i planområdet. Tiltaket er utredningspliktig etter bestemmelsene om konsekvensutredninger. Denne rapporten om biologisk mangfold er en underlagsrapport for konsekvensutredningen. Rapporten baserer seg i stor grad på feltarbeid som ble foretatt i perioden juni - august Planområdet består i stor grad av et småkupert heilandskap der kystlynghei, myr og vann utgjør en mosaikk av naturtyper. Innmarksbeiter har også stor utstrekning i den østre delen av planområdet. Flere plantefelt finnes i dag i planområdet, og disse er i stor grad etablert på grøftet myr. Naturlig skog dekker meget begrensede arealer i planområdet. Heiene i planområdet består i stor grad av kystlynghei på skrint jordsmonn. Vanlige planter dominerer vegetasjonsbildet i kystlyngheia. Myrene i planområdet er stort sett minerotrofe flatmyrer og bakkemyrer med fattig vegetasjon. Ombrotrof myr ble kun registrert på plantet myr. Den rødlistede arten klokkesøte er vanlig i planområdet. Rikere vegetasjon ble ikke registrert. Fuglelivet i planområdet er dominert av vanlige spurvefugler. I heiene finnes få arter, men kulturlandskapet ved Steinsland og Berland huser et noe større artsmangfold av spurvefugler. Utover spurvefugler er det relativt få fuglearter i planområdet. To par heilo ble funnet hekkende ved Leksarvatnet, og her hekker også strandsnipe og enkeltbekkasin. Vipe ble registrert i kulturlandskapet øst i planområdet. Dvergfalk ble funnet hekkende i planområdet, og det ble også registrert spor etter hubro. Ett par storlom ble registrert ved egnet hekkebiotop like utenfor planområdet. Andefugl ble ikke registrert i planområdet. Det er ellers ikke kjent at heiene i planområdet skal ha noen viktig betydning for trekkende og rastende fugler, men Leksarvatnet vurderes å ha et visst potensial som raste- og beiteområde. Noe perifert i forhold til planområdet hekker vandrefalk, hønsehauk og trolig også havørn. Pattedyrbestanden i planområdet er tallmessig dominert av smågnagere. Større dyr som hjort og rådyr er vanlig forekommende, men har er fåtallig. Hjort ble ikke sett i planområdet, men flere ferske stitråkk til og fra plantefelt vitner om at arten er vanlig i området. Rådyr kan også påtreffes i hele planområdet, men er vanligst i kulturlandskapet i den østre delen. Mink, mår og rev finnes også i området. Samlet sett er det biologiske mangfoldet i og ved planområdet preget av vanlig forekommende arter og typer. Området fremheves imidlertid med et større område med kystlynghei, som er av nasjonalt betydning. Leksarvatnet fremheves seg med et visst artsmangfold. Flere rødlistede arter er knyttet til planområdet. Klokkesøte har et av tyngdeområdene i fylket her, mens hubro og storlom er etablert i og ved området

3 INNHOLD 1 INNLEDNING OMRÅDEBESKRIVELSE MATERIALE OG METODER Influens- og undersøkelsesområde Enheter for datainnsamling Naturtyper Vegetasjon og flora Vilt Rødlistearter Verdisetting av områder Materialet STATUS FOR BIOLOGISK MANGFOLD Naturtyper, vegetasjon og flora Naturtyper Vegetasjon og flora Viktige lokaliteter Fugl Planområdet Øvrig influensområde Viktige lokaliteter Annen fauna Plan- og influensområdet Viktige forekomster Samlet vurdering REFERANSER... 22

4 1 INNLEDNING Dalane Vind as planlegger utbygging av Steinsland vindpark i Bjerkreim. Utbyggingsområdet omfatter et planområde på ca. 10 km 2. Tiltaket er utredningspliktig iht. forskrift om konsekvensutredninger. Melding for tiltaket har vært på høring. Tiltakshaver har engasjert Ambio Miljørådgivning til å gjennomføre undersøkelser av biologisk mangfold i planområdet. Undersøkelsen må ses på som en del av det utredningsarbeidet som tiltakshaver må gjennomføre ved utarbeiding av konsekvensutredningen. Denne rapporten om biologisk mangfold omhandler temaene naturtyper, vegetasjon, flora og vilt. Rapporten baserer seg på feltarbeid i perioden juni - august 2005, samt supplerende datainnsamling. 2 OMRÅDEBESKRIVELSE Steinsland vindpark er lokalisert i den sørvestlige delen av Bjerkreim kommune, Rogaland fylke. Planområdet grenser i vest til Hå kommune, og grensen til Eigersund kommune ligger ca 4 km sør for planområdet. Beliggenheten av planområdet i en noe større sammenheng framgår på figur 2.1, mens avgrensingen av planområdet er vist på figur 2.2. Figur 2.1. Lokalisering av planområdet Planområdet inngår som en mindre del av et stort og sammenhengende utmarksområde i grenseområdet mellom Hå, Bjerkreim og Eigersund kommuner. Området er preget av småkupert og - 4 -

5 vekslende heilandskap i den vestre del, mens i øst ligger jordbrukslandskap i tilknytning til bebyggelsen ved Steinsland, Berland og Tysland. I de åpne heiene dekker skog små arealer, men flere yngre plantefelt er i ferd med å endre det åpne landskapspreget. I kulturlandskapet i den østre delen av planområdet ligger noe eldre plantefelt. Planområdet inngår i nedslagfeltet til Ognavassdraget, som har utløp ved tettstedet Ogna. Bortsett fra gårdsbebyggelsen ved Berland er det ikke fast bosetning i planområdet. Terrenget i planområdet stiger gradvis fra jordbrukslandskapet i øst til de mer høyereliggende partier i øst. Høydeforskjellen mellom laveste punkt (125 moh) og høyeste punkt (Kvivassfjellet, 352 moh) i planområdet er på 227 meter. Store deler av planområdet benyttes som beitemark for husdyr. Det mest intensive beitet foregår på innmarksbeitene som strekker seg vestover fra bebyggelsen. Innmarksbeitene omfatter i dag store arealer, og strekker seg helt inn til Leksarvatnet sentralt i planområdet. Dyrene beiter i liten grad i lyngheiene, og de vestre deler av planområdet er omtrent ubenyttet til beite. Figur 2.2. Avgrensing av planområdet for Steinsland vindpark - 5 -

6 3 MATERIALE OG METODER 3.1 Influens- og undersøkelsesområde En vindparkutbygging vil kunne ha et potensielt influensområde for biologisk mangfold som strekker seg godt utenfor vindparken. For vilt som benytter planområdet som en del av et større leveområde/territorium, vil endret arealbruk og/eller reduserte næringsforhold i en del av territoriet også kunne få virkninger for bruken av hele territoriet. Slike endringer kan teoretisk sett også påvirke ungeproduksjonen i reir og yngleplasser som ligger godt utenfor inngrepsområdet. En utbygging vil også kunne medføre økt ferdsel i tiltaksområdet, noe som kan få videre virkninger for sensitive arter. I denne undersøkelsen er det samlede influensområdet for vilt vurdert å inkludere områder inntil 3 km ut fra planområdet. For vilt er det hentet inn opplysninger fra hele dette potensielle influensområdet. Selve feltundersøkelsene på vilt er likevel begrenset til planområdet (se figur 2.2 for en avgrensing av dette) og en sone inntil 1 km fra dette. Ved presentasjon av forekomst er det i stor grad silt ut områder som ikke vurderes å kunne bli influert av en vindparkutbygging. For naturtyper og vegetasjon er det stort sett bare gjennomført datainnhenting fra planområdet og tilgrensende områder. Feltarbeidet ble kun gjennomført i planområdet. Områder i tilknytning til bebyggelsen ved Steinsland, Berland og Tysland er i mindre grad undersøkt for biologisk mangfold.. De best undersøkte områder omfatter arealer med lynghei, berg, vann og myr. Dette er naturtyper som i stor grad finnes i den vestre delen av planområdet. 3.2 Enheter for datainnsamling Biologisk mangfold omfatter både arter og deres leveområder/miljøer. I denne fagrapporten er biologisk mangfold inndelt i naturtyper, vegetasjon/flora og vilt. Arter som er så sjeldne at de er oppført på den nasjonale rødlisten blir behandlet for seg. Rapporten omhandler ikke laverestående dyr og fisk Naturtyper En naturtype er en ensartet avgrenset enhet i naturen som omfatter plante- og dyreliv og miljøfaktorene (DN 1999a). I perioden er det gjennomført kartlegginger av naturtyper i de fleste kommuner i Norge. Kartleggingen er basert på DN-håndbok Kartlegging av naturtyper. I håndboka er det beskrevet 56 naturtyper (se tabell 3.1) som er vurdert å være spesielt viktig for biologisk mangfold. I tillegg til de 56 naturtypene som framgår av tabell 3.1, har kommunene hatt frihet til å inkludere en 57. naturtype andre viktige forekomster. I foreliggende rapport er DN-håndboka lagt til grunn for kartleggingsarbeidet

7 Tabell 3.1. Viktige naturtyper (etter DN-håndbok nr ) Myr Intakt lavlandsmyr Intakt høgmyr Terrengdekkende myr Palsmyr Rikmyr Kilde og kildebekk Rasmark, berg Fjell Kulturlandskap Ferskvann/ og kantkratt 1) våtmark Slåtteenger Deltaområder Sørvendte berg og rasmarker Kantkratt Kalkrike områder i fjellet Slåttemyr Artsrike veikanter Naturbeitemark Hagemark Skogsbeiter Kystlynghei Kalkrike enger Fuktenger Småbiotoper Store gamle trær Parklandskap Erstatningsbiotoper Skrotemark Mudderbanker Kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti Større elveører Fossesprøytsoner Viktige bekkedrag Kalksjøer Rike kulturlandskapsjøer Dammer Naturlig fisketomme innsjøer og tjern Ikke forsurede restområder Skog Rik edelløvskog Gammel edelløvskog Kalkskog Bjørkeskog m/høgstauder Gråor-heggeskog Rikere sumpskog Gammel lauvskog Urskog/ gammelskog Bekkekløfter Brannfelt Kystgranskog Kystfuruskog Kyst og havstrand Grunne strømmer Undervannseng Sanddyner Sandstrender Strandeng og strandsump Tangvoller Brakkvannsdeltaer Brakkvannspoller Kalkrike strandberg Grotter og gruver 1) Under skoggrensen Vegetasjon og flora Vegetasjon er plantedekket og vegetasjonstyper innenfor et område. Begrepet flora omfatter planteartene, som utgjør vegetasjonen. I foreliggende rapport er rapporten Truede vegetasjonstyper i Norge (Fremstad & Moen 2001) lagt til grunn ved prioritering av viktige vegetasjonstyper. Floristisk interessante lokaliteter er valgt ut med grunnlag i kjent forekomst innenfor kommune og fylke Vilt Vilt omfatter alle arter pattedyr, fugl, amfibier og krypdyr (DN 1996). De viktigste viltområdene i kommunene kartlegges gjennom viltområdekartlegging, som er en metode for innsamling av opplysninger om viktige viltforekomster. Det er utarbeidet viltområdekart for de fleste kommuner i Norge, og kartleggingen skal gjennomføres i samsvar med DN-håndbok /2000 Viltkartlegging (DN 1996). I foreliggende fagrapport er denne håndboka lagt til grunn for utvelgelse og vekting av områder

8 3.2.4 Rødlistearter Rødlistearter omfatter sjeldne og/eller truede arter som er oppført i Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998 (DN 1999a). I tabell 3.2 det gitt en oversikt over de ulike kategorier som er benyttes for inndeling av rødlistede arter. I prinsippet er arter som er plassert i kategorier høyt oppe på listen (som E og V) mer truet enn de lavere nede. Tabell 3.2. Rødlistekategorier Kategorier Kode Kommentar EXTINCT EX Arter som er utryddet (for det aktuelle land) ENDANGERED (direkte truet) VULNERABLE (sårbar) RARE (sjelden) DEMANDS CARE (krever varsomhet) DEMANDS MONITORING (krever overvåking) E V R DC DM Arter som er direkte truet Sårbare arter med sterk tilbakegang (kan gå over i gruppen E ved fortsatt negativ utvikling) Arter som ikke er direkte truet eller sårbare, men som er utsatt grunnet liten bestand Arter som ikke går inn under E, V eller R, men som krever spesielle hensyn og tiltak Arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For slike arter er det grunn til overvåking av situasjonen 3.3 Verdisetting av områder Verdisettingen av biologisk mangfold følger i stor grad den verdisetting som er benyttet av Gaarder (2003). For biologisk mangfold er det imidlertid benyttet fire isteden for tre klasser for verdi. Dette er gjort for å synliggjøre lokaliteter som kun utmerker seg innenfor undersøkelsesområdet (= lokal verdi). I tabell 3.3 benyttes begrepet kommunal verdi om lokaliteter som framhever seg innenfor kommunen. Tabell 3.3. Grunnlag og kriterier for verdisetting av biologisk mangfold (delvis etter Gaarder 2003) Tema VERDI Nasjonal/stor (****) Regional/middels (***) Kommunal/liten (**) Lokal/liten (*) Naturtyper 1 Svært viktige områder Viktige og sjeldne områder (andre viktige forekomster) Andre viktige områder, sett i en lokal sammenheng Lokaliteter som fremheves innenfor Vegetasjon 2 Flora Vilt 3 Store og/eller intakte områder med vegetasjonstyper som er akutt truet og sterkt truet Svært viktige funksjonsområder Rødlistede arter 4 Arter i kategoriene E, V og R 1) Etter DN-håndbok Små og/eller delvis intakte områder med vegetasjonstyper som er akutt truet eller sterkt truet Store og/eller intakte områder med vegetasjonstyper som er noe truet eller hensynskrevende Sjeldne/uvanlige arter innenfor et fylke/region Viktige funksjonsområder Arter i kategoriene DC og DM (andre viktige forekomster) Små og/eller delvis intakte lokaliteter med vegetasjonstyper som er noe truet Andre viktige forekomster Sjeldne/uvanlige arter innenfor en kommune Funksjonsområder med en viss lokal betydning området Lokaliteter som fremheves innenfor området Lokaliteter som fremheves innenfor området Lokaliteter som fremheves innenfor området - 8 -

9 2) Etter Fremstad & Moen ) Etter DN-håndbok /2000 4) Etter DN-rapport Materialet Materialet for rapporten stammer fra feltarbeid, skrevne kilder og muntlige kilder. Det ble gjennomført feltarbeid og befaringer i og ved planområdet i juni - august Planområdet er kartlagt for vilt, naturtyper og vegetasjon. I juni ble det gjennomført feltarbeid spesielt rettet mot hekkende fugler, mens undersøkelsene i august ble mest fokusert på vegetasjon og naturtyper. En art som klokkesøte ble spesielt kartlagt i denne perioden. Resultatene fra feltarbeidet er komplettert med intervjuer med lokale ressurspersoner og skrevne kilder. Det er søkt etter opplysninger gjennom databaser, fylkesmannens miljøvernavdeling og relevante dokumenter der planområdet er omtalt. Det foreligger få skrevne kilder om biologisk mangfold i planområdet. Steinnes (1988) har beskrevet og undersøkt vegetasjon og naturtyper i planområdet i forbindelse med kartlegging av viktige forekomster for kystlynghei i Rogaland. Naturtyper er kartlagt i Bjerkreim kommune (Origo Miljø 2003), men det foreligger ingen registreringer i planområdet utover det som er gjennomført av Steinnes. Det er ikke gjennomført tilsvarende undersøkelser på fugler og dyr, men Bjerkreim kommunes viltkart (Bjerkreim kommune 1995) gir en oversikt over viktige funksjonsområder for vilt. Kartet er imidlertid i stor grad basert på intervjuer av lokalbefolkningen, og gir ikke et fullstendig bilde av fugl og pattedyr i området. Flere databaser for biologisk mangfold er sjekket opp i forbindelse med denne fagrapporten. Dette omfatter databasene for lav og sopp ved Universitetet i Oslo, samt naturbasen til DN. Viktige opplysninger om vilt er innhentet fra lokalbefolkninger og ressurspersoner med kjennskap til området. 4 STATUS FOR BIOLOGISK MANGFOLD 4.1 Naturtyper, vegetasjon og flora Naturtyper Planområdet inngår i et større sammenhengende heiområde som strekker seg fra Ognadalen i sør til Laksesvelafjellet i nord. Dette heiområdet er dominert av kystlynghei. Naturtypen er menneskeskapt naturtype og formet gjennom beite og brenning. Nærheten til havet og et mildt vinterklima er viktige faktorer for utviklingen av kystlyngheiene. Naturtypen inngår normalt i en landskapsmosaikk med vann og myr, og dette er også typisk for store deler av planområdet. Her dominerer myr og vann forsenkningene i landskapet, mens kystlynghei kler skråninger og høydedrag. Kystlyngheiene i planområdet preges i relativt liten grad av lyng. Myr dekker relativt store arealer av planområdet, men inngår stort sett med usammenhengende forekomster i lavereliggende arealer. Myrene i planområdet ligger ofte i tilknytning til vann, men naturtypen forekommer også i forsenkninger der det ikke er vann. Flatmyrer er vanligste myrtype, men også bakkemyrer forekommer i planområdet. Myrene er stort sett minerotrofe, dvs. at de får næring - 9 -

10 både fra nedbør og tilsig fra omgivelsene. Mindre partier med ombrogen myr ble registrert i områder som var grøftet og tilplantet. Rikmyr er ikke registrert i planområdet, og artsutvalget på myr er helt dominert av lite næringskrevende arter. Ferskvann er spredt utbredt i stort hele planområdet. Vannene ligger i alle høydelag, men er vanligst forekommende i de lavereliggende deler av planområdet, spesielt i forsenkninger i landskapet. Med unntak av Hagavatnet, Oppsalandsvatnet og Leksarvatnet, er alle vannene i planområdet under 500 dekar. Ferskvannene er stort sett næringsfattige eller svakt eutrofe. I tilknytning til jordbrukslandskapet øst i planområdet ligger det noen få små vann som får tilsig av næringsstoffer fra innmarksbeite. Som en del av vassdragene inngår også rennende vann. I planområdet finnes det ikke elver, men vannene dreneres gjennom bekker med relativt liten vannføring. Den eneste litt større bekken i planområdet renner fra Oppsalandsvatnet og forbi gårdene ved Steinsland. Skog preger planområdet i liten grad, men deler av kulturlandskapet i øst er preget av skogplantefelt. I de indre deler av planområdet har de yngre plantefeltene i liten grad påvirket landskapets åpne preg. Vegetasjonen har usammenhengende dekningsgrad i heilandskapet, da berg i dagen dekker store arealer. Brattberg har begrenset forekomst, men mindre bergvegger finnes spredt i området. Den østre del av planområdet har stor grad av arealutnyttelse, og her preger jordbruksmark landskapet. I dette området utgjør teigblandingen med innmarksbeite, dyrka mark, kulturskog og rester av opprinnelig kystlynghei og myr er karakteristisk landskapsmosaikk. Figur 4.1. Illustrasjoner fra planområdet. Figurforklaring: Venstre bilde viser det sammensatte kulturlandskapet i østre deler av planområdet, der myr, kulturskog, kystlynghei og innmarksbeite utgjør en spesiell landskapsmosaikk. Høyre bilde viser lynghei i nordøstre delen av planområdet, sett mot Laksesvelafjellet Vegetasjon og flora Kystlynghei De vestre og sentrale deler av planområdet inngår i et større landskap der kystlynghei er dominerende vegetasjonstype (Steinnes 1988). I den østre del av planområdet er vegetasjonstypen usammenhengende utbredt, da området i stor grad er utnyttet til innmarksbeite og skogplantninger

11 Selv der kystlynghei er dominerende vegetasjonstype, bryter mye berg i dagen opp vegetasjonstypen spesielt på de høyereliggende områder. Lyngheiene i planområdet er i stor grad fuktheier, som dekker store arealer i skrånende og flatt terreng. Her har fuktheiene glidende overgang til myr. Bjønnskjegg, rome og blåtopp preger vegetasjonsbildet i fuktheiene, men også pors og klokkelyng er vanlige arter her. Røsslyng er påfallende fåtallig i deler av fuktheiene i planområdet, og arten inngår stort sett med noe usammenhengende og spredt forekomst. Arter som heisiv, stjernestarr, hundekvein og duskull finnes mer spredt i fukthei. I mer beitepregete fuktheier inngår også finnskjegg. Klokkesøte er en vanlig art i fuktheiene, spesielt i områder med noe lav vegetasjon. Arten synes å være spesielt vanlig i fukthei som domineres av rome. Her er gjerne vegetasjonsdekket mer glissent, og den konkurransesvake klokkesøten får bedre betingelser. Også på godt beitet fukthei er klokkesøten vanlig. Tørrhei inngår på godt drenerte områder og spesielt i sørvendte partier på høydedrag. Vegetasjonstypen har relativt begrenset forekomst i planområdet, noe som trolig har sammenheng med både berggrunn og topografiske forhold. På sørvendte skrånende berg har det i liten grad utviklet seg vegetasjon i planområdet, og dette er normalt steder som vegetasjonstypen tørrhei finnes på. Vegetasjonen i tørrhei preges av røsslyng, men også melbær og krekling inngår som mengdearter her. Innslaget av typiske fuktarter som klokkelyng, rome og pors er mer begrenset i tørrheiene, mens bjønnskjegg og blåtopp inngår også her. Bråtestarr, smyle og engkvein er ellers vanlige i tørrhei, og her inngår også heigråmose, bergråmose, sotmoser og heiflettemose. Det ble ikke registrert rikere kystlyngvegetasjon i planområdet. Figur 4.2. Klokkesøte i kystlynghei i planområdet. Her sammen med klokkelyng, bjønnskjegg, blåtopp, rome og pors

12 Myr I hele planområdet inngår myr i kombinasjon med lynghei og vann, og naturtypene danner sammen en mosaikk i landskapet. Myrene i planområdet er omtrent uten unntak minerotrofe, dvs. at de få næring både gjennom regnvann og ved tilsig fra omgivelsene. Flatmyrer er dominerende myrtype. Myrtypen finnes vanlig i forsenkninger i landskapet og gjerne i tilknytning til vann. I planområdet finnes det ikke større sammenhengende flatmyrer, og myrene er stort sett under 100 dekar. Også bakkemyrer inngår vanlig i heiene, og denne myrtypen danner gjerne en overgang mellom fukthei og flatmyrer/vann. Ombrogen myr finnes kun som begrensede partier i kanten av flatmyrer. Rikere myrvegetasjon ble ikke registrert. Myrene i planområdet er preget av et fåtall arter som inngår i alle myrer, men med noe skiftende dominansforhold. De vanligste myrplantene i feltsjiktet er duskull, klokkelyng, blåtopp, pors, rome og bjønnskjegg. De fleste myrene har helt eller delvis sammenhengende bunnsjikt med moser. Torvmoser er totalt dominerende her, og spesielt vortetorvmose utgjør dette sjiktet. Også rødtorvmose og kjøttorvmose inngår i bunnsjiktet. Klokkesøte er en vanlig forekommende plante på myr i planområdet. Arten synes å være spesielt vanlig på myr der rome er dominerende art. Her er vegetasjonen mer kortvokst enn på mer typiske tuemyrer, og den konkurransesvake klokkesøten har hatt lettere for å etablere seg. Figur 4.3. Typiske flatmyr med glidende overgang til kystlynghei i skråningene

13 Ferskvann Vannene i planområdet er stort sett næringsfattige til middels næringsrike, og med et trivielt artsmangfold. Best utviklet vannvegetasjon synes de mest lavereliggende vannene i området å ha. Vann som ligger høyt i landskapet er overveiende næringsfattige og med begrenset utviklet vannvegetasjon. Større eller mindre utforminger med flaskestarr, elvesnelle og bukkeblad inngår i mange av vannene i planområdet. Flaskestarr er vanligste vannplante, og finnes med større eller mindre bestander i de fleste vann i planområdet. I vann med mudderbunn er også botnegras vanlig. Gytjeblærerot ble registrert i to vann i planområdet. Krypsiv er en art som har bredt seg mye de siste årene, og i planområdet er dette en bestandsdannende art i flere vann. Flytebladvegetasjon har begrenset forekomst i vannene i planområdet. Hvit nøkkerose ble kun registrert i tre av vannene, mens vanlig tjønnaks finnes i flere vann. I bekker og grøfter er kysttjønnaks en vanlig art. Mosevegetasjonen knyttet til vann er relativt begrenset, men horntorvmose er vanlig langs vannkant i hele planområdet. I småvann og myrtjern inngår også vasstorvmose. I flere småbekker finnes en relativt velutviklet mosevegetasjon, der arter som bekketvebladmose, buttgråmose, mattehutre og elvetrappmose i stor grad er vanlige. Ferskvannsvegetasjonen i planområdet er preget av vanlig forekommende arter i denne delen av landet. Figur 4.4. Eksempel på vannvegetasjon i planområdet. Her elvesnelle og hvit nøkkerose (avblomstret). I bakgrunnen til høyre skimtes belter med flaskestarr

14 Skog Plantefeltene domineres av sitkagran, men det er også utplantet lerk og furu i planområdet. I kulturlandskapet øst i planområdet ligger de eldste plantefeltene, men selv her er skogen ikke hogstmoden ennå. Vegetasjonen i kulturskog er i liten grad undersøkt i planområdet, men flere av de eldre plantefeltene synes å ha lite vegetasjon i felt- og bunnsjiktet. Dette har sammenheng med at skogen i liten grad er skjøttet, og at trærne står for tett. Ved siden av lys som en begrensende faktor, varierer artsutvalget i kulturskog med nærings- og fuktighetsforholdene. Stikkprøver i plantefeltene viser at artsutvalget er begrenset og preget av vanlige arter. I yngre plantefelt vest i planområdet er vegetasjonen i stor grad lik den som finnes i den vegetasjonstypen som plantefeltet er etablert på. Naturskog har meget begrenset forekomst i planområdet, og er stort sett begrenset til spredte klynger med bjørk. Ved Leksarvatnet vokser en mindre bestand av sommereik. Undervegetasjonen i naturskog er varierende, alt etter eksposisjon, lys-, fukt- og næringsforhold. En rekke trivielle arter inngår, blant annet røsslyng, blåbær, bjønnkam, legeveronika, hengeving, skogburkne, stri kråkefot, tyttebær, smyle, engkvein, skrubbær med flere. På noe mer næringsrik mark finnes arter som fugletelg og gaukesyre. Det er glidende overganger med skogvegetasjon og andre vegetasjonstyper. I jordbrukslandskapet er det blant annet flytende overganger til innmarksbeite, mens skogteiger i lynghei har artsutvalg som i stor grad finnes her. I eikeskog inngår arter som stor marimjelle, einstape, blåbær, smyle, engkvein m.fl. Mosevegetasjonen i skog er preget av vanlige arter som etasjehusmose, kystkransemose, furumose, vanlig sigdmose og matteflettemose. I noe mer næringsrik og frodigere skog ble det registrert tujamose. Figur 4.5. Kulturskog har en viss utstrekning i de østlige deler av planområdet. Her med Solbjørgnipa i bakgrunnen

15 Berg og knaus Mange floristisk interessante forekomster er knyttet til berg og stein. Det er flere særegenheter med berghabitater som gjør at visse plantearter etablerer seg her. Tilgangen på lys og fuktighet er ofte god. Sørvendte bergvegger er gjerne varme og noe tørrere, mens ved nordvendte vegger danner det seg et kjøligere og mer humide miljø for plantene. Der det er rikere bergarter i bergveggen, vil plantene lett få tilgang til næringsstoffene gjennom sigevann. En annen viktig faktor er at beitende dyr sjelden kommer til planter som vokser i bergvegger. I planområdet er forekomsten av berg i dagen relativt stort, da vegetasjonens dekningsprosent er lav. Berg i dagen finnes spesielt på høydedrag, bratte partier og til en viss grad skrånende terreng. Store områder med berg har ikke vegetasjonsdekning eller kun begrensede forekomster av mose. Der vegetasjonen har etablert seg domineres den helt av laverestående planter som moser og lav. Ulike typer skorpelav er vanligste gruppe på berg og stein, men også moser som heigråmose, berggråmose, sotmose, samt saltlav inngår her. Vegetasjonen på berg i planområdet vurderes som triviell og preget av vanlige plantearter Viktige lokaliteter Utover forekomst av kystlynghei og klokkesøte er det ikke registrert viktige naturtyper, vegetasjon og flora i planområdet. Leksarvatnet og tilgrensende myrer og kystlynghei vurderes likevel som et interessant og variert naturområde. Kystlynghei dekker store deler av planområdet, men naturtypen er noe usammenhengende og delvis fragmentert. Steinnes (1988) vurderte i sin tid kystlyngheia i planområdet som verneverdig, og anbefalte opprettelse av landskapsvernområde som omfattet arealer både i og utenfor planområdet. I dag er store deler av det aktuelle vernearealet i planområdet preget av innmarksbeiter, skogteiger og landbruksveier. Dette gjelder spesielt de østre deler av det foreslåtte landskapsvernområdet. Kystlyngheia i vestre del av det aktuelle verneområdet er imidlertid i stor grad inntakt, men er preget av noe gjengroing og plantefelt. Her er det også liten beitebruk, og som ellers i planområdet foregår det ikke brenning eller annen skjøtsel av kystlyngheiene. Berg i dagen bryter ellers i stor grad opp kystlyngheivegetasjon i de mer høyereliggende arealer i planområdet. De mest sammenhengende arealer med kystlynghei ligger derfor på lavereliggende arealer i planområdet. En samlet vurdering tilsier at kystlyngheiene i de nordvestre deler av planområdet er viktigste bevaringsområder i dag. Dette gjelder arealer som grenser til Hagavatnet i vest og Butjørnane i nord. Denne delen av planområdet kan også ses i en naturlig sammenheng med kystlynghei som strekker seg nordover til Moifjellet. I tillegg til dette området er det i dag en del sammenhengende kystlyngvegetasjon nordøst for Leksarvatnet. Naturtypen kystlynghei er i seg selv verdsatt til regional viktig. I kystlynghei med forekomst av rødlistearter blir naturtypen automatisk oppgradert til nasjonal verdi (DN 1999). I planområdet er den rødlistede klokkesøten knyttet til både kystlynghei og myr. Planområdet benyttes også som leveområde av den rødlistede hubroen. Med disse forekomstene skal derfor kystlyngheia i planområder ha nasjonal verdi. Ifølge Fremstad og Moen (2001) er kystlynghei som vegetasjonstypen akutt truet, og er dermed gitt nasjonal verdi. Både som naturtype og vegetasjonstype er derfor planområdets kyslyngheier av nasjonal verd. Klokkesøte er utbredt i stort sett hele planområdet der fukthei og myr inngår. Området huser flere tusen eksemplarer av arten. Basert på feltarbeidet som ble foretatt i august 2005 er det ingen spesielle områder som fremheves med større tettheter enn andre

16 Tabell 4.1. Viktige lokaliteter for naturtyper, vegetasjon og flora i planområdet Type Område Beskrivelse Verdi Kystlynghei Planområdet Vegetasjons- og naturtypen dekker store deler av planområdet. De mest interessante områder ligger i den nordvestlige delen av planområdet. Klokkesøte Planområdet Rødlisteart som er knyttet til myr og fukthei. Arten er vanlig i hele planområdet N R Figur 4.6. Bevaringsverdig kystlynghei i den nordvestre delen av planområdet. Her med overganger til områder som strekker seg til Laksesvelafjellet i bakgrunnen 4.2 Fugl Planområdet Hekking Planområdet har et naturgrunnlag med en relativt liten spennvidde i naturtyper. Dette reflekteres også i et lite variert fugleliv. Normalt viktige naturtyper for fugl som gammel skog, rik edelløvskog, eutrofe vann og saltvann er ikke representert i planområdet. Området har nærhet til kysten, men synes å ha liten betydning for kystbundne fuglearter

17 Fuglelivet i de åpne heiene omfatter et begrenset antall arter. Spurvefugl dominerer artsmangfoldet og er også tallmessig vanligste gruppe. Heipiplerke er desidert vanligste fugleart, og denne arten utgjør trolig også minst 75 % av den samlede hekkebestand av fugl i planområdet. Heipiplerke er spesielt knyttet til helt åpne områder i planområdet - gjerne lynghei med et visst innslag av gress. Arten er også vanlig i områder der innmarksbeite inngår i kombinasjon med myr og kystlynghei. I de treløse deler av planområdet hekker få andre fuglearter. Steinskvett og buskskvett ble registrert med få par. Gjøk ble hørt i det åpne heilandskapet, og det er sannsynlig at arten her benytter heipiplerke som vertsfugl for sin parasittering. Vadefugler er representert med vipe, strandsnipe, enkeltbekkasin og heilo. Noen få par viper hekker i områder med innmarksbeite, helt øst i planområdet. Strandsnipe ble registret med flere par ved Leksarvatnet, samt ved Oppsalandsvatnet. Ved Leksarvatnet hekker enkeltbekkasin og heilo, og her inngår også linerle og sivspurv, som begge er knyttet til områder med vann og våtmark. I kulturlandskapet øst i planområdet inngår det største artsmangfoldet med hekkende fugl. Her utgjør teiger med innmarksbeiter, dyrka mark, kulturskog, myr og fukthei et sammensatt og skiftende landskap, og fugl knyttet til alle disse naturtypene inngår i begrensede områder. Typiske arter i dette landskapet er tornirisk, jernspurv, heipiplerke, løvsanger, buskskvett, måltrost, svartrost og tornsanger. Orrfugl finnes spredt i planområdet, men bestanden er lav. Arten er mest knyttet til områder der åpen skog, myr og lynghei inngår i mosaikk. Dvergfalk ble funnet hekkende i en liten bergvegg helt vest i planområdet. Arten er fra tidligere kjent som fåtallig hekkefugl i de åpne heiene i grenseområdet mellom Eigersund, Bjerkreim og Hå. Under feltarbeidet ble det funnet flere spor etter hubro i den vestre delen av planområdet. Det foreligger opplysninger om en reirplass mer sentralt i planområdet, men her ble det ikke funnet spor etter arten under feltarbeidet. Det er usikkert om hubroen i dag hekker i planområdet, men det er sannsynlig at området i det minste inngår i et hekketerritorium for arten. En fiskeørn ble sett trekke gjennom området i juni, men arten hekker neppe i området. Andefugl ble ikke registrert i planområdet, men Leksarvatnet synes å være et potensielt bra vann for fuglegruppen. Trekk og overvintring Planområdet er ikke grundig undersøkt for trekkende og overvintrende fugler. De indre deler av planområdet, lyngheiene, vurderes å ha begrenset potensial som raste- og overvintringsområde for fugl. Kulturlandskapet øst i planområdet vil derimot ha en viss lokal funksjon for rastende og overvintrende fugl. Dette ble bekreftet under befaring i august, da området utmerket seg med et relativt stort antall rastende spurvefugler. I samme periode ble kun heipiplerke sett i de indre deler av planområdet. Dette er i samsvar med erfaringsmateriale på fugl, som sier at jordbrukslandskapet normalt har en større tiltrekning på mange trekkfugler enn det lyngheiene har. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at planområdet har viktige funksjoner for bestemte fuglegrupper. Området ligger ikke strategisk til i forhold til viktige kjente trekkruter for fugl. Utformingen av landskapet i og ved planområdet er heller ikke slik at skaper ledelinjer for trekkende fugl eller gode oppdriftsforhold for termikktrekkere. Ved den delen av Laksesvelafjellet som vender mot planområdet vil det likevel kunne utvikle seg oppadstigende luftstrømmer som er gunstige for rovfugl, ravn m.fl. Leksarvatnet har trolig en viss funksjon for rastende våtmarksfugler. I august ble det blant annet funnet spor etter gås i området

18 Planområdet har så stor avstand fra kysten at forekomsten av kystbundne trekkende arter vil være begrenset Øvrig influensområde Det øvrige influensområdet for fugl dekker primært tilgrensende arealer innenfor en sone på inntil ca 1 km fra plangrensen. Utenfor denne sonen vil normalt fugl ikke bli berørt av en vindparkutbygging. Et unntak kan være arter hvis reirområde ligger fjernt fra planområdet, men der planområdet utgjør en viktig del av næringsområdet og territoriet. Fuglelivet i det øvrige influensområdet har store likheter med det som finnes inne i planområdet. Dette gjelder spesielt tilgrensende arealer til lyngheiene nord, vest og sør for disse. Lyngheiene i og ved planområdet er relativt homogene, med tilnærmet likt artsutvalg. Heipiplerke er som i planområdet den dominerende arten antallmessig. I åpen lynghei finnes få andre spurvefugler, men steinskvett og buskskvett inngår noen få steder. Andre spurvefugler som løvsanger, jernspurv, tornsanger, bokfink, svarttrost, rødvingetrost og gråsisik inngår der det er skog eller spredte trær. I tilgrensende områder på Laksesvelafjellet og Moifjellet inngår heilo som fåtallig hekkefugl. Enkeltbekkasin er spredt forekommende hekkefugl også i det øvrige influensområdet. Orrfugl har viktigere forekomster i det øvrige influensområdet. Det skal være kjent leikområder like nordvest for planområdet, og arten er relativt vanlig vest for planområdet. I eikeskogen nord for Oppsalandsvatnet ble det i juni 2005 registrert gråspett. Eikeskogen huset for øvrig et mer variert fugleliv enn i tilgrensende områder. Her ble det observert spurvefugler som kjøttmeis, blåmeis, bokfink, gjerdesmett, rødstrupe, rødvingetrost og svartrost. Også vadefuglen rugde ble registrert. Ravn ble registrert hekkende i berg på sørsiden av Laksesvelafjellet like nord for planområdet. Kråke hekker i plantefelt ved bebyggelsen på Steinsland Vandrefalk, hubro og hønsehauk har reirplasser innenfor 3-5 km fra planområdet. Også havørn har trolig etablert seg reirplass (er) innenfor denne avstanden fra planområdet. To par svartbak varslet kraftlig ved Hagavatnet i juni. Den aktuelle hekkelokaliteten ligger ca. 1 km sørvest for plangrensen til Steinsland vindpark. Ett par storlom ble registrert på en egnet hekkelokalitet ved planområdet den Det er sannsynlig at paret sto over eller hadde mislykkes med hekkingen, da hunnen normalt ligger på reir på dette tidspunktet Viktige lokaliteter Planområdet vurderes samlet sett som relativt fattig på fugl - med få viktige forekomster. To områder i planområdet fremheves likevel: Hekkeplassen for dvergfalk Leksarvatnet og tilgrensende arealer fremhever seg som det eneste stedet i planområdet som har betydning for hekkende vatmarksfugler. Heilo, enkeltbekkasin, strandsnipe og sivspurv inngår som hekkefugler ved vannet. Hekkelokalitetene for den regionalt sjeldne heiloen framgår av figur 4.7. Lokaliteten har trolig også en viss betydning for rastende våtmarksfugl

19 Med grunnlag av forekomsten av heilo er lokaliteten vurdert som regionalt viktig. Innenfor planområdet er det også kjent en hekkeplass for hubro. Denne reirplassen synes ikke å være i bruk lenger, da det ikke ble registrert spor etter arten her. Basert på sporfunn i en annen del av planområdet, er det likevel sannsynlig at hubroen hekker i eller ved planområdet. I det øvrige influensområdet er det også få viktige lokaliteter for fugl. Svartbak ble registrert hekkende i den sørvestre delen av Hagavatnet like sørvest for planområdet. Flere rødlistede fugler er konstatert hekkende eller med hekkeatferd i influensområdet. Dette omfatter vandrefalk, hønsehauk, storlom, havørn og gråspett. Reirområdene til de fire førstnevnte er unntatt offentligheten, mens gråspett trolig hekker i løvskogen like nordøst for Opsalandsvatnet. I fjellveggene nordøst for dette vannet ble ravn konstatert hekkende i Ifølge naturbasen ligger det et kommunalt viktig leveområde for orrfugl like vest for planområdet. Området har stor utstrekning i retning NØ - SV, og dekker arealer fra Homsevatnet i sørvest til Hagavatnet i nordøst. Tabell 4.2. Viktige lokaliteter for fugl i plan- og influensområdet Tabellforklaring: P=planområdet. Ø=øvrig influensområde Art/gruppe Område Brukstid Beskrivelse Verdi Dvergfalk P V-S Hekkeplass i liten bergvegg K Våtmarksfugl P V-S-H Leksarvatnet. Strandsnipe (2+ par), R enkeltbekkasin (2+ par), Heilo (2 par) og sivspurv (syngende hann) Hubro P V-S-H-W Planområdet inngår trolig som en del av et R hekketerritorium for arten. En reirplass er kjent, men benyttes trolig ikke nå. Svartbak Ø V-S Minst to par hekker i Hagavatnet, like sørvest L for planområdets vestre grense Orrfugl Ø V-S-H-W Større leveområde for orrfugl vest for K planområdet. Området strekker seg til Hagavatnet i den nordøstre delen Storlom Ø V-S-H Sannsynlig hekkeområde like utenfor R planområdet Ravn Ø V-S Hekkeplass like nordøst for Oppsalandsvatnet L Gråspett Ø V-S-H-W Arten ble hørt i løvskogen nord for Oppsalandsvatnet. Sannsynlig hekkeplass Rovfugl Ø V-S-H-W Hønsehauk, vandrefalk og trolig også havørn hekker meget perifert i influensområdet R R-N

20 Figur 4.7. Hekkelokaliteter for heilo ved Leksarvatnet 4.3 Annen fauna Plan- og influensområdet Pattedyrfaunaen i og ved plan- og influensområdet er preget av vanlig forekommende arter i fylket. Området fremhever seg ikke med spesielle tyngdeforekomster for noen arter, men hjortedyrbestanden er generelt bra. Hjort har i løpet av de siste 5-10 årene etablert seg i grenseområdet mellom Bjerkreim, Eigersund og Hå kommune. Arten kan i dag påtreffes i hele dette området, men synes å ha tyngdeområder knyttet til Ognadalen og Hetlandsskogen. Arten påtreffes også jevnlig i kulturlandskapet mellom Hetlandsskogen og Vikeså, og synes å ha faste ruter her. Det er også forbindelseslinjer til områder øst og nord for Laksesvelafjellet. Planområdet er ikke et spesielt viktig funksjonsområde for hjorten, men inngår som en del av et større leveområde for arten i denne delen av fylket. Plantefeltene og dyrka marka i planområdet synes å ha spesiell tiltrekning, og det ble registrert flere stier mellom slike teiger. Under feltarbeidet i 2005 ble det også sporet trekkveier som går fra Hetlandsskogen og nord til plantefeltene vest for Leksarvatnet. Også kulturlandskapet ved bebyggelsen på Berland og Steinsland er en del benyttet av hjort, opplyses det fra lokalbefolkningen. Plantefeltene vest for denne bebyggelsen synes å ha en viss funksjon for arten, men det er usikkert om det er etablert lokale stammer her. I og ved Eikeskogen nord for

21 Oppsalandsvatnet ble det også registrert en del spor av hjort, og dette området kan ha en viss funksjon som dagleieområde. Rådyr påtreffes i stort sett de samme områder som hjort, men synes å være noe mer fast knyttet til kulturlandskapet enn hjorten. Arten er utbredt i hele influensområdet for den aktuelle vindparken, men synes å være mest knyttet til områder der skog veksler med dyrka marka og innmarksbeite. I skogteigene øst i planområdet ble det flere steder funnet spor etter rådyr, men arten ble også observert i plantefelt inne i planområdet. Bestandstettheten i planområdet synes likevel ikke å være høy. Under feltarbeidet ble det ikke funnet spor etter andre pattedyrarter enn mår og mink i planområdet. Rev og røyskatt skal også finnes i området ifølge lokalbefolkningen. Ingen av disse artene skal være spesielt vanlige i planområdet. Hare finnes også i planområdet, men basert på sporfunn er bestandstetthetene lave. Ekorn er ikke vanlig i planområdet, men finnes på egnede steder i influensområdet. Noen arter amfibier og krypdyr finnes også i planområdet. Hoggorm er vanlig forekommende i hele planområdet, spesielt i sørvendte skråninger og områder med myr og ferskvann. Frosk er vanlig i store deler av området, spesielt i tilknytning til fuktige steder. Padde synes å være noe mer uvanlig, men også denne arten ble funnet i planområdet. Stålorm og firfisle ble kun funnet i tilknytning til løvskogen nord for Oppsalandsvatnet. Salamander er ikke kjent fra planområdet Viktige forekomster Basert på foreliggende kunnskap, er det ikke grunnlag for å fremheve noen deler av plan- og influensområdet som spesielt viktige for pattedyr, krypdyr eller amfibier 4.4 Samlet vurdering Planområdet Samlet sett huser planområdet relativt få viktige lokaliteter for biologisk mangfold. Området domineres av skrinne heiområder med liten variasjon i naturtyper og vegetasjon. Utover forekomsten av kystlynghei og klokkesøte, er det ikke registrert viktige lokaliteter for naturtyper, vegetasjon og flora i området. Fuglelivet i planområdet er preget av vanlige arter, og artsmangfoldet av hekkende fugl er ganske begrenset. Ingen lokaliteter fremhever seg med stor tetthet, men Leksarvatnet og tilgrensende områder har en viss betydning for våtmarksfugl. Ett par dvergfalk ble funnet hekkende i planområdet. Den rødlistede hubroen har tilhold her i deler av planområdet, men det ble ikke konstatert hekking i området. Pattedyrbestanden i planområdet fremhever seg ikke med høy tetthet eller sjeldne arter. Øvrig influensområde Flere rødlistede fuglearter hekker noe perifert i influensområdet. Dette gjelder havørn, hønsehauk og vandrefalk. Ett par storlom ble sett i egnet hekkevann ved planområdet. Gråspett hekker trolig i løvskog like nord for planområdet

22 5 REFERANSER Bjerkreim kommune Viltkartet for Bjerkreim kommune. Direktoratet for naturforvaltning Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte Fremstad, E. & Moen, A Truede vegetasjonstyper i Norge. Rapport botanisk serie NTNU. Fremstad, E. Aarrestad, P.A., Skogen, A Kystlynghei på Vestlandet og i Trøndelag. Naturtype og vegetasjon i fare. NINA Utredning 029: Frisvoll, A.A. & Blom. H.H Trua mosar i Noreg med Svalbard. Førebels faktaark. Rapport til DN. 170 sider. Fremstad, E. & Kvenild, L. Fattig heivegetasjon i Norge: utbredelseskart. NINA Oppdragsmelding 188: Gjershaug. J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjedal, S Norsk Fugleatlas. NOF/NINA. Haftorn, S Norges Fugler. Universitetsforlaget. 862 sider. Henriksen, G Naturtypekartlegging i Bjerkreim kommune. Origo Miljø. Lid, J og Lid, D.T Norsk Flora. Det Norske Samlaget. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Norges vassdrags- og energidirektorat Seminar. Miljøkonsekvenser av vindkraft. Seminar i Folkets hus, Oslo den Origo Miljø Naturtyper i Bjerkreim kommune. Rogaland fylkeskommune Fylkesdelplan for friluftsliv, idrett, naturvern og kulturvern (FINK). Naturvern. Omtale av naturvernområde i FINK. Steinnes, A Vern og skjøtsel av kystlynghei. ØKOFORSK rapport 1988:

23 - 23 -