KULTURNÆRINGENE samlokalisering og stedsutvikling

Transkript

1 Arbeidsdokument av forfatter(e) Tone Haraldsen KULTURNÆRINGENE samlokalisering og stedsutvikling Innhold 1. Innledning 2. Definisjon og teoretisk perspektiv 3. Samlokalisering og stedsutvikling 4. Oppsummering Litteraturreferanser Dette materialet er ikke offentliggjort. Det kan brukes kun i den saklige sammenheng det er gitt. Det skal ikke tas noen form for kopier til annen bruk eller spredning. Unntak må klareres med TØI.

2 1. Innledning Kulturnæringer, de kreative næringer eller opplevelsesnæringer? Uansett hva vi kaller disse næringene, dreier det seg om virksomheter som fremstiller varer eller tjenester der form, innhold og kommunikasjon spiller en viktig rolle. (Haraldsen m.fl.2004, Hesmondhalgh 2002). I både Norge og andre land har denne typen virksomheter fått økt oppmerksomhet de siste årene. Mange land og regioner har gjennomført kartlegginger av kulturnæringenes økonomiske omfang målt i sysselsetting og/eller verdiskaping. Selv om både begreper, definisjoner og operasjonaliseringer varierer, indikerer de fleste studiene at disse næringene har hatt en betydelig vekst og spiller en viktig rolle i de fleste økonomier. Dette kan ha sammenheng med en utvikling i retning av det som ofte betegnes som opplevelsesøkonomien. Pine og Gilmore var av de første som rettet søkelyset mot opplevelsesøkonomien da de i 1999 ga ut boka The Experience Economy. Denne boka er i første rekke opptatt av hvordan bedrifter kan forbedre sin konkurranseevne ved å tilby kundene opplevelser som engasjerer og som skaper varige minner. Det er ingen tvil om at de med dette fanget opp og satte ord på en trend eller et utviklingstrekk ved moderne samfunn. Lash og Urry hevder for eksempel at hva som i økende grad produseres ikke er materielle produkter, men tegn (Lash & Urry 1994). Med dette mener de at de varene og tjenestene vi konsumerer ikke bare skal fungere og ha god kvalitet de skal også formidle noe om oss selv. Konsum er med andre ord en form for kommunikasjon. Hva vi konsumerer er viktig for vår identitet, og konsum benyttes i økende grad til å realisere og iscenesette oss selv. Dette må bedrifter respondere på. Pine og Gilmore (1999) er altså inne på noe viktig, men hvorfor er det blitt slik? Forenklet kan vi si at det er tre typer samfunnsmessige endringer som sammen bidrar til denne utviklingen. Disse kan betegnes som globalisering, individualisering og økt velstand, og de vil bli kort beskrevet nedenfor. INDIVIDUALISERING Identitetsskaping Selviscenesettelse Selvrealisering OPPLEVELSER Immaterielle verdi ofte knyttet til en kompleks blanding av estetikk, form og fortelling ØKONOMISK GLOBALISERING Transnasjonale produksjons- nettverk Intensivert konkurranse Innovasjoner økt betydning ØKT VELSTAND Større disponibel inntekt (Engels lov) Figur 1 Mot en global opplevelsesøkonomi? 2

3 Globalisering dreier seg om sammenkobling av aktiviteter på tvers av landegrensene. 1 Vi ser det tydelig innenfor økonomien der bedrifter innen både industri og tjenestesektoren i økende grad inngår i transnasjonale produksjonsnettverk. Dette betyr at beslutninger foretatt av virksomheter lokalisert i ett land kan få store konsekvenser (positive eller negative) for virksomheter i andre land, noe som ble særlig tydelig under finanskrisen i Sammenkoblingen av aktører og aktiviteter på tvers av landegrensene er dynamisk. Nettverkene endrer seg og kampen om å være med, opprettholde og/eller forbedre sin posisjon blir stadig mer intens. Dette medfører en intensivert internasjonal konkurranse på nesten alle markeder. I en situasjon preget av stadig hardere konkurranse leter mange bedrifter etter konkurransefortrinn som kan være mer varige, og der de i mindre gard er presset på pris. En strategi er å bake elementer av kultur og opplevelser inn i produktene, og knytte produktene/tjenestene til steder eller regioner. Individualisering dreier seg om økt fokus på selvrealisering knyttet til både arbeid, fritid og konsum. Enkeltpersoner kan i større grad regissere seg selv og velge livsløp, karriere, tidsbruk og forbruksmønster. Det er nære forbindelser mellom globalisering og individualisering. Viktige sider ved individualisering er knyttet til kulturell globalisering med et utvidet register for tegn og symboler hentet fra mange land og verdensdeler. Opplevelser er et viktig element i individers selvrealisering. Etterspørsel etter opplevelser oppfattes som et uttrykk for jakten på drømmer og individuelle historier (Madsen & la Cour 2006). Når inntektsnivået og kjøpekraften øker vil etterspørselen etter luksusprodukter prosentvis øke mer enn økningen i kjøpekraft (Engels lov 2 ). Kulturprodukter betraktes som en del av del av luksuskonsumet, og med økt kjøpekraft kan vi forvente økt etterspørsel etter kulturopplevelser. I følge Statistisk sentralbyrå som jevnlig undersøker kulturforbruket, har etterspørselen etter kultur og opplevelser endrer seg over tid, og den er sosialt ulikt fordelt. Folks inntekt, utdanning og bosted har stor betydning for bruken av de fleste kultur- og opplevelsestilbud. Personer med høy utdanning bruker kulturtilbudene i betydelig større grad enn personer med lav utdanning. Dette gjelder i særlig grad kino, teater, opera, ballett, kunstutstillinger og museer. De som går på idrettsarrangement, på kulturfestivaler og på tros- eller livssynsmøter er derimot jevnere fordelt utdanningsmessig (SSB: Norsk kulturbarometer 2008). Med økning i disponibel inntekt og et stadig høyere utdanningsnivå kan en ut fra dette forvente at etterspørselen etter kultur og opplevelser vil fortsette å øke i årene som kommer. Av det ovenstående fremgår det at globalisering, individualisering og økt velstand sammen vil kunne bidra til økt etterspørsel etter kultur og opplevelser, noe som i sin tur innebærer vekst- og utviklingspotensial for kulturnæringene. Det er nemlig 1 For nærmere analyse se for eksempel Dicken Se også Power & Scott

4 disse næringene som er hovedprodusenter av kulturprodukter, noe som vil bli nærmere beskrevet i neste avsnitt. 2. Definisjon og teoretisk perspektiv I kartlegginger og analyser av kulturnæringene er det i dag særlig tre begreper som benyttes; kreative næringer (creative industries), opplevelsesnæringer (experience industries) og kulturnæringer (cultural industries). 3 I dette notatet benyttes begrepet kulturnæringer. Definisjon og operasjonalisering Kulturnæringene kan defineres med basis i egenskapene til produktene som de fremstiller, dvs. de kulturelle produktenes egenskaper. Hva er det så som kjennetegner kulturelle produkter? For å svare på dette spørsmålet må vi ta utgangspunkt i begrepet kultur som ifølge Eriksen (2001) et av de mest omdiskuterte begrepene innen samfunnsvitenskapene. Kultur benyttet på et generelt eller overordnet nivå refererer ofte til a set of attitudes, beliefs, mores, customs, values and practices that are common to or shared by any group. (Throsby 2001:4). Forstått på denne måten bidrar kulturbegrepet ofte til å skille mellom oss og de andre. Det legges vekt på historisk forankring der kultur refererer til de skikker, verdier og væremåter som overføres, om enn i noe forandret form, fra generasjon til generasjon (Eriksen 2001:60). 4 Ifølge Eriksen (2001) kan dette perspektivet oppsummeres gjennom begrepet røtter som har i seg forestillinger om trygghet, historie og skjebnefellesskap. Kultur kan dermed ikke velges bort den er der og virker bakfra (Eriksen 2001). I en mer dynamisk forståelse av begrepet defineres kultur som det som gjør kommunikasjon mulig, kultur er de tankemønstrene, vanene og erfaringene som mennesker har felles og som gjør at vi forstår hverandre (Eriksen 2001:60). 5 I dette perspektivet skapes kulturen fortløpende og den er fremtidsrettet (Eriksen 2001). Det er imidlertid ikke slik at det ene perspektivet utelukker det andre. Vi kan snarere si at de kompletterer hverandre, dvs. både fortid og fremtid er viktig. Kultur læres og blir i større eller mindre grad overført samtidig som den forandrer seg (Eriksen 2001:61). Det kommunikative aspektet ligger implisitt i den første og blir eksplisitt fremhevet i den siste definisjonen av kultur. Her 3 Andre begreper som benyttes, men som ikke vil bli diskutert her er copyright industries, content industries, art centric business og entertainment and media industries. 4 Se også Klausen Se også Eriksen

5 beveger vi oss mot det som er kulturens kjerne forutsetningene og premissene for kommunikasjon i vid forstand. På mange måter kan vi si at kultur forstått på et generelt, overordnet nivå dreier seg om og fremtrer gjennom ulike former for kommunikasjon. I så måte har all menneskelig aktivitet også den økonomiske en kulturell dimensjon. 6 Kultur har også snevrere betydning der fokuset rettes mot spesifikke former for kommunikasjon. Når begrepet benyttes i dagligtalen referer det ofte til kulturlivet (Eriksen 2001). Dette bekreftes blant annet i studien European Cultural Values der 63 % av respondentene assosierte begrepet med ulike former for utøvende og skapende kunst (TNS Opinion & Social, 2006). Også i denne forbindelse dreier kultur seg om kommunikasjon, men her er det snakk om kommunikasjon gjennom spesifikke kulturelle utrykk (teater, litteratur, billedkunst, osv.) der semiotikk og estetikk spiller viktige roller. Dette kulturbegrepet er mer funksjonelt orientert i den forstand at det retter søkelyset mot..certain activities that are undertaken by people, and the products of those activities, which have to do with the intellectual, moral and artistic aspects of human life. Culture in this sense relates to activities drawing upon the enlightenment and education of the mind rather than the acquisition of purely technical or vocational skills. (Throsby 2001:4) Innenfor kulturlivet eller kulturfeltet som det også ofte betegnes innen kulturforskningen, skapes tematiserte bilder av tenkning, tradisjon og væremåter som vi gjenkjenner oss i eller som utfordrer vår forståelse av oss selv og det samfunnet vi lever i. Den skapende og utøvende kunstneriske virksomhet som konstituerer kulturfeltet kommuniserer med andre ord gjennom spesifikke kulturelle uttrykk som både videreformidler eksisterende og danner grunnlag for utvikling av nye forståelsesformer. Kommunikasjon gjennom kulturelle utrykk forutsetter symbolsk kunnskap som innbefatter evnen til å skape, kommunisere gjennom og tolke ulike tegn og symboler som omgir oss og som vi omgir oss med. 7 Symbolsk kunnskap dreier seg om å skape cultural meaning through transmission in an affecting sensuous medium (Asheim et al 2007:11) og er nært knyttet til semiotikk og estetikk. Denne formen for kunnskap er innlemmet i spesifikke kulturelle utrykk og overføres gjennom estetiske symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og fortellinger (Lash & Urry 1994; Asheim et al 2007). Den er ofte nært knyttet til en dyp forståelse av vaner, normer og hverdagskulturer hos spesifikke sosiale grupper og har en sterk komponent av taus kunnskap (Asheim et al 2007). Betydningen av symbolsk kunnskap undervurderes ofte i dagens samfunn. Denne formen for kunnskap oppfattes vanligvis ikke som nyttig i økonomisk forstand. 6 Amin & Thrift hevder for eksempel at economic life is so shot Through with cultural inputs and practices at all levels that culture and economy cannot be seen as separate entities (Amin & Thrift 2007:143). 7 Jfr. Lash, S. & J. Urry. 1994; Asheim, B. et. al

6 Et av kjennetegnene ved moderne økonomier er imidlertid at betydningen av symbolsk kunnskap øker på alle områder. Dette har som nevnt ovenfor, sammenheng med at opplevelsesdimensjonen ved de fleste varer og tjenester blir stadig viktigere. Selv om symbolsk kunnskap kan være viktig for konkurranseevnen i mange næringer, er det først og fremst kulturnæringene som baserer sin produksjon på denne typen kunnskap. Kulturnæringene fremstiller kulturelle produkter for salg i et marked, dvs. kommersialiserte kulturelle uttrykk som kommuniserer gjennom estetiske symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og fortellinger. 8 Kulturelle produkters økonomisk verdi er først og fremst et resultat av deres kulturelle verdi som er nedfelt i de kulturelle uttrykkenes estetisk, åndelig, sosiale, symbolske, historiske og/eller autentiske dimensjon (Thorsby 2001). Kulturnæringene fremstiller med andre ord kommersialiserte produkter som kommuniserer gjennom spesifikke kulturelle utrykk. Dette forutsetter symbolsk kunnskap som er nært knyttet til felter som semiotikk og estetikk. Disse presiseringene muliggjør en teoretisk begrunnet operasjonalisering av begrepet som er nødvendig for å gjennomføre konkrete, empiriske analyser på en systematisk måte. Den operasjonaliseringen av kulturnæringene som er benyttet i de norske kartleggingene, er basert på SSBs standard for næringsgruppering (SN2002) og sammenfaller i en viss grad med operasjonaliseringene av kreative næringer og opplevelsesnæringer. Det er imidlertid også viktige forskjeller som dels dreier seg om bredde, dvs. hvilke produkter og næringer som skal inkluderes, og dybde, dvs. hvilke aktiviteter som er nødvendig for å fremstille et kulturelt produkt (Pratt 2005). Operasjonaliseringer knyttet til bredde er basert på vurderinger av hvilke næringer som kan betegnes som kulturnæringer, kreative næringer, opplevelsesnæringer. Hvilke næringer som inkluderes (eller kan inkluderes) har således både sammenheng med hvilket begrep som benyttes og hvordan dette begrepet defineres. Operasjonaliseringer knyttet til dybde er basert på vurderinger av hvilke aktiviteter som er nødvendige for å fremstille et kulturelt produkt. I denne forbindelse kan et produksjonssystemperspektiv som er forankret i institusjonell teori, være et fruktbart utgangspunkt. 9 Dette medfører a shift in focus away from the way the organization allocates and structures its internal resources and towards the way it relates its own activities and resources to those of other parties constituting its context (Håkansson & Snehota 1989:1987). 8 Jfr. også Hesmondhalgh 2002 som skiller mellom produkter hvis primære egenskaper er funksjonelle og produkter hvis primære egenskaper er kommunikative. Kulturelle produkter tilhører ifølge ham den siste kategorien. 9 For nærmere analyse jfr. for eksempel Haraldsen

7 Et slikt fokus kan danne grunnlaget for studier av nettverk, innovasjonssystemer og klynger som ifølge nyere innovasjonsteori er sentralt i analyser av økonomisk og regional utvikling. Dette fokuset vil også være viktig i studier av samlokalisering og stedsutvikling der det nettopp er samspillet mellom bedrifter og næringer som står sentralt. Med basis i definisjonen av kulturelle produkter er følgende næringsgrupper inkludert i de norske kartleggingene: arkitektvirksomhet, 10 design, 11 film, video og foto, 12 kulturarv, 13 kunstnerisk virksomhet, 14 markedskommunikasjon, 15 musikk, 16 trykte medier 17 og TV og radio 18. Forskjellene i beregninger av kulturnæringenes (kreative næringer, opplevelsesnæringer) økonomiske omfang i Norge og andre land kan i stor grad forklares ut fra hvilke næringer som er inkludert i studiene. Dette indikerer at begreper, definisjoner og operasjonaliseringer har stor betydning for konkrete, empiriske analyser som er viktige for utviklingen av kunnskapsgrunnlaget for disse næringene. Teoretisk perspektiv Det er viktig å understreke at kulturnæringene er en svært heterogen kategori. På den ene siden finner vi gamle næringer der viktige deler av verdikjeden følger en normal industriell utvikling. Dette gjelder for eksempel trykte medier, TV og radio og markedskommunikasjon. Flere bransjer i disse næringsgruppene har på samme måten som industrien for øvrig vært preget av restrukturering de sist år. Kjennetegnene ved slik restrukturering er for eksempel rasjonalisering ved anvendelse av ny teknologi, fusjoner, oppkjøp, sammenslåinger og outsourcing. Et hovedresultat av restruktureringen er for flere av bransjene økt konsentrasjon på eiersiden, noe som i særlig grad skjer gjennom selskaper i salgs- og distribusjonsleddet (kommunikasjonshus, bok- og musikkforlag, filmselskaper, osv.). I mange bransjer medfører både den horisontale og vertikale integrasjonen at et stadig mindre antall store foretak dominerer markedene og verdikjedene internasjonalt. Parallelt med restrukturering og eierkonsentrasjon innen salgs- og distribusjonsleddet, vokser det frem en relativt stor underskog av svært små bedrifter og frilansere i produksjonsleddet. Mange av disse bedriftene produserer for sluttmarkedet, men de er også leverandører av varer og tjenester til store 10 SN SN 74872, SN 2232, 7481, 9211, 9212, SN 9251, 9252, Inklusive kunsthåndverk, SN 3622,3661,52482, 9231,9232, SN SN 22140, 22310, 2465, 3630, 51434, 52452, 52453, 52641, SN 2211, 2212, 2213, 2215, 22210, 22220, 22230, 22240, 22250, 52471, 52472, 52615, SN 9220, 32300, 51433,

8 foretak. Produksjonen skjer i hovedsak gjennom tidsavgrensede prosjekter der team av ulike bedrifter (og personer) settes sammen for å løse en bestemt oppgave. Disse teamene oppløses vanligvis når prosjektet avsluttes. Det er rimelig å anta at dette er én av faktorene som bidrar til at kulturnæringene har en tendens til å lokaliseres i større byer. Siden bedriftene jobber i tidsavgrensede nettverk, vil tilgang på et relativt stort antall bedrifter med komplementær kompetanse være en viktig lokaliseringsfaktor. Sett fra småbedriftenes og frilansernes side, er lokalisering i større byer (særlig Oslo) nødvendig for å komme inn i nettverk som gir tilgang til oppdrag. Samtidig vil lokalisering i større urbane miljøer kunne fremme læring, kunnskapsutvikling og dermed innovasjon. Andre faktorer som kan være viktige i denne sammenheng er mulighetene for spesialisering på bedriftsnivå en stor del av kulturnæringene er både svært små og svært spesialiserte komplementaritet små spesialiserte bedrifter innen kulturnæringene er avhengig av tilgang på komplementær kompetanse for å utføre prosjekter untraded interdependencies felles normer, vaner og uformelle regler som utvikles over tid, noe som bidrar til oppbygging av tillit, minsker faren for opportunisme og underletter samarbeid utvikling og spredning av kunnskap i forbindelse med kulturnæringene er det rimelig å anta at local buzz og produksjon av tidsavgrensede prosjekter er sentralt i denne sammenheng Disse faktorene er generelt viktig når det gjelder utvikling av regionale klynger, men de kan også være viktige når det gjelder utvikling av kulturelle produkter i både byer og mer spredtbygde regioner, noe som vil bli nærmere beskrevet nedenfor i forbindelse med samlokalisering og stedsutvikling. Dette har blant annet sammenheng med at bedriftene i kulturnæringene vanligvis innoverer etter PIC-modellen (Projects, Infrastructure, Communication). Opprigging av prosjekter vil underlettes av et relativt stort næringsmiljø med mange potensielle samarbeidspartnere som har komplementær kompetanse. Dette fremhevs blant annet av Porter (1990) som hevder at samlokalisering av relaterte aktiviteter underletter tilgangen på spesialiserte innsatsfaktorer, personer med spesialisert kompetanse, informasjon og kunnskap. Samlokalisering kan også fremme komplementaritet mellom aktiviteter og bedrifter som kan bidra til å styrke den enkelte bedrifts konkurranseevne. Begrepet kulturelle distrikter ( cultural districts ) kan også benyttes når det innenfor et avgrenset geografisk område er stor grad av avhengighet, hyppig kontakt og samarbeid mellom ulike bedrifter og institusjoner innen kulturnæringene og kulturfeltet. Dette ligger nært opp til begrepet industrielle distrikter som ble utviklet av Marshall (1930). Ifølge ham er industrielle distrikter for det første opphav til external economies of scale, dvs. stordriftsfordeler som er eksterne i forhold til den enkelte bedrift, men interne i forhold til et geografisk område. I forbindelse med kulturnæringene blir dette aspektet også fremhevet av Bille (2004). 8

9 Sosiokulturelle faktorer og spesielt kvaliteten ved det sosiale miljøet i det industrielle (eller kulturelle) distriktet er imidlertid også viktig for bedriftenes innovative aktiviteter (Marshall 1930). Geografisk agglomerasjon bidrar ifølge Marshall (1930) til å redusere transaksjonskostnadene gjennom utvikling av tillit og kunnskap. Geografiske agglomerasjoner kan videre både fremme utvikling av kompetanser og ferdigheter og gjøre det lettere for bedriftene å utnytte disse ressursene. Dette gjelder kanskje spesielt taus kunnskap som er viktig for bedrifter med en symbolsk kunnskapsbase. For å fange opp disse aspektene ved geografiske agglomerasjoner benytter Marshall (1930) begrepet industrial athmosphere (næringsatmosfære). Næringsatmosfæren kommer alle bedriftene i agglomerasjonen til gode og antar dermed karakteren av offentlig gode. Kulturnæringenes urbane lokalisering kan tyde på at bedriftene i disse næringsgruppene kanskje er mer avhengig av slike aspekter ved geografisk nærhet enn en del andre næringer. Wood (2003) hevder at kulturnæringene alltid har arbeidet i klynger og innovative miljøer. Bedriftene i disse næringene har ifølge ham en instinktiv forståelse av nettverkssamarbeidets verdi, noe som har sammenheng med at de har vært (og til dels er) ekskludert fra den normale forretningsverdenen. Det er gjennomført få konkrete analyser som kan bekrefte eller avkrefte Woods argumenter. En av studiene som er gjennomført med dette perspektivet er en komparativ analyse av musikkindustrien i Stockholm og Kingston (Power & Hallencreutz 2002). Denne studien konkludere blant annet med at geographic proximity based on agglomaration in urban areas foster intensified transactions and interactions that are crucial to commercially successful creative and innovative product development (Power & Hallencreutz 2002:1849). Det er altså mye som tyder på at lokalisering til større urbane miljøer kan fremme læring, kunnskapsutvikling og dermed innovasjon i kulturnæringene. Dette representerer samtidig utfordringer for de kulturnæringsbedriftene som er lokalisert i distriktene. Hva betyr dette i forhold til satsingen på kulturnæringene og kulturbasert næringsutvikling i mange av landets fylker og kommuner? Bugge og Isaksen (2007) har gjennomgått satsingen på kulturnæringene og kulturbasert næringsutvikling i 10 fylker. Rapporten slår fast at kulturnæringene og kulturbasert næringsutvikling er relativt høyt prioritert, men at det er svært forskjellig forståelse av hva slike satsinger skal innebære. Generelt kan det sies at satsingen i byene retter seg mot kulturnæringer som film, musikk, kunstnerisk virksomhet og design, mens satsingene i distriktene fokuserer på kulturbasert reiseliv. Bugge og Isaksen (2007:37) påpeker at satsingene virker tilfeldige og at de sjelden har sin basis i uttalte strategier for hvilke deleområder som bør støttes, hvor, hvorfor eller hvordan. Så langt er det mye som tyder på at satsingene trolige er for mange, for små, for spredte, og for lite kontinuerlige og systematiske til at de kan få noen stor effekt i fylkene eller landsdelene det gjelder (Bugge & Isaksen 2007:38). Dette har nok sammenheng med at kulturnæringene og kulturbasert næringsutvikling både er et forholdsvis nytt satsingsområde og at 9

10 kunnskapsgrunnlaget knyttet til næringenes egenskaper, organisering, samspill med hverandre og med andre næringer er relativt begrenset. 3. Samlokalisering og stedsutvikling De første tilnærmingene der kultur og kulturelle ressurser benyttes for å utvikle den lokale økonomien er knyttet til place-marketing (Power & Scott 2004). Lokale/regionale myndigheter i ulike land har fokusert på slike strategier fra begynnelsen av 1980-tallet, noe som blant annet henger sammen med begynnende globalisering med påfølgende økt konkurranse mellom regioner, byer og land. Strategiene har som regel sin basis i lokal kulturarv, men kan også inngå som del av store byfornyingsprogrammer. I disse strategiene blir kultur, kulturelle ressurser og kulturelle institusjoner betraktet som trekkplaster der formålet er å tiltrekke seg innbyggere, bedrifter, investeringer, turister, osv.. Slike strategier er fremdeles fremtredene i mange byer og regioner, men i de senere år har lokale/regionale myndigheter også utviklet alternative eller komplementære tilnærminger der formålet er å stimulere utviklingen av lokale kulturnæringsklynger og miljøer som kan bidra til både sysselsetting og økonomisk vekst (Power og Scott 2004). Selv om kultur som trekkplaster kan knyttes til strategier for place marketing fra begynnelsen av 1980-tallet, blir for eksempel Florida (2002) ofte benyttet for å underbygge denne tilnærmingen i dag. Ifølge Florida er steders egenskaper viktige for den nye kreative klassen, og steder som preges av toleranse, mangfoldighet, åpenhet og har et bredt kulturtilbud har større sjanse for å tiltrekke seg medlemmer av den kreative klassen. Om og i hvilken grad et sted kan revitaliseres ved å utnytte sine kulturressurser (ofte i kombinasjon med andre tiltak) er avhengig av flere forhold. Wood (2003) fremhever følgende fire faktorer: Krise kan skape rom for utprøving av nye ideer som tidligere har blitt betraktet som uinteressante eller ikke holdbare. Wood (2003) nevner Glasgow og Huddersfield på 1980-tallet som eksempler på byer der kriser har vært utgangspunkt for ny utvikling. Bilbao kan også nevnes som eksempel i denne sammenheng. Organisatorisk kapasitet og ledelse er kanskje den viktigste forutsetningen for suksess. Dette har blant annet sammenheng med at et effektivt institusjonelt rammeverk har sentral betydning når det gjelder realisering av ideer og prosjekter. Ekstern påvirkning kan også ha stor betydning. Det er ofte nødvendig med impulser og kompetanse utenfra for å kunne oppdage løsninger på egne utfordringer. Nye befolkningsgrupper, for eksempel etniske minoriteter, kan også bidra til revitalisering. Et eksempel på dette er Randers i Danmark. 10

11 Områder for kreativ eksperimentering for eksempel en bygning, et byområder eller et nytt debattforum der det oppmuntres til og legges til rette for innovativ tenkning. Dette dreier seg blant annet om tilretteleggelse for deltakelse, nettverksdannelse og idéutveksling. For strategier som baserer seg på kulturnæringer som drivkraft for den lokale utviklingen er det viktig med a clear understanding of the logic and dynamics of the agglomeration process that shape much of the geography of the modern cultural economy (Power og Scott 2004:9) Det første politiske myndigheter bør gjøre er derfor å kartlegge den lokale økonomiens kollektive ressurser (Power og Scott 2004). Et utgangspunkt kan være å undersøke hvordan kulturnæringenes innbyrdes relasjoner og deres relasjoner til annet næringsliv er organisert og virker i en konkret kontekst. En slik kartlegging byr imidlertid på en rekke utfrodringer fordi det kan være problematisk å avgjøre hvor den kulturelle økonomien begynner og slutter, og fordi mange av fenomenene som utgjør kjernen i (lokaliserte) kollektive konkurransefortrinn kan være vanskelige å gripe (for eksempel næringsatmosfære). Kartlegging er imidlertid viktig fordi det er de kollektive ressursene særlig stedets/regionens/byens kunnskaps- og kompetansebase og egenskaper ved eller potensial for eksterne stordrifts og/eller samdriftsfordeler gir mulighet for meningsfull og effektiv intervensjon. Politiske myndigheter og virkemiddelaktører kan her bidra til å fremme den kollektive konkurranseevnen gjennom å stimulere utvikling av samarbeidsrelasjoner mellom bedrifter for å mobilisere latente synergier og bidra til utvikling av den lokale kunnskaps- og kompetansebasen. I denne forbindelse kan plattformtilnæringen være et fruktbart utgangspunkt spesielt på mindre steder. En slik tilnærming innebærer at man ikke kun fokuserer på en næring eller en sektor, men ser på kombinasjonen av næringer og sektorer i en region og undersøker potensialet for å utvikle eller videreutvikle relatert variasjon slik at de ulike bedrifter, næringer og sektorer kan utnytte og bidra til utviklingen av hverandres kompetanse. Det vil ofte være slik at de to tilnærmingene kultur som trekkplaster og kulturnæringer som drivkraft støtter opp om og kompletterer hverandre. Lokale/regionale myndigheter kan for eksempel ha startet med en tilnærming som fokuserer på kultur som trekkplaster og deretter komplettert tilnærmingen med å fokusere på utviklingen av lokale kulturnæringsklynger (eller omvendt). Dette vil bli nærmere beskrevet nedenfor. Peer Gynt stemnet kultur som trekkplaster Det første Peer Gynt stemnet ble arrangert i 1928 som en hundreårsmarkering av Henrik Ibsens fødsel. Det neste stemnet ble arrangert i 1932 som en 200- årsmarkering etter Peder Olsson Hages fødsel. Siden 1967 som var hundreårsmarkering av Ibsens brev til København, har Peer Gynt stemnet blitt arrangert hvert år. I utgangspunktet inngikk ikke stemnet eller festivalen i en 11

12 strategi for regional utvikling der kulturelle ressurser ble benyttet som trekkplaster. De første 20 årene var det først og fremst frivillige ildsjeler som holdt liv i festivalen og stemnet ble arrangert på dugnad av en relativt omfattende stemnenemd (Ericsson og Onshus 2007). Det viste seg vanskelig å få til et økonomisk bærekraftig arrangement. Nord Fron kommune dekket opp det økonomiske underskuddet, og en årsak til dette kan være at kommunen betraktet stemnet som en viktig begivenhet og attraksjon for både fastboende og tilreisende. I 1989 ble det første Peer Gynt-spelt fremført på Friluftscenen ved Gålåvann. Ericsson og Onshus (2007) fremhever at dette samtidig ble starten på formalisering og profesjonalisering av organisasjonen. Initiativtaker til disse endringene var Nord Fron kommune som frem til da hadde dekket gjelden festivalen hadde pådratt seg. Kommunen var med andre ord en drivende kraft i omorganiseringen. Frem til 1999 bidro Nord Fron kommune med ca 1 million kroner pr år til stemnet, mens Oppland fylkeskommune bidro med ca kroner. Fra og med 1999 gikk Kulturdepartementet også inn med ca kroner per år frem til Fra 2004 ble festivalen støttet med mellom 1,2 og 1,6 millioner kroner frå Norsk kulturråd og fikk i tillegg midler via Innovasjon Norge og SkatteFunn. Dette indikerer at Peer Gynt as blir betraktet både som en viktig kulturinstitusjon som støttes gjennom kulturpolitikken (Norsk kulturråd), og som kulturnæring som støttes gjennom næringspolitiske virkemidler (Innovasjon Norge og SkatteFunn). I 2008 fikk Peer Gynt stemnet som den første festivalen for scenekunst i Norge, knutepunktstatus. Dette medførte et samlet tilskudd fra Kulturdepartementet på 2,25 millioner. Dermed befestes festivalens betydning som nasjonal kulturinstitusjon. I 2009 ble det statlige driftstilskuddet økt til litt i overkant av 2,6 millioner kroner, mens det regionale driftstilskuddet var på 1,9 millioner. Til sammen utgjorde dette litt i underkant av 29 % av festivalens inntekter. Av de resterende 71 % kommer hovedtyngden av inntektene fra billettsalg. Dette betyr at festivalen også operer i et marked der den konkurrerer både med både andre festivaler og andre kulturuttrykk. Festivalens markedsavhengighet innebærer et visst innovasjonspress der produktene hele tiden må videreutvikles og produktspekteret utvides. Dette var nok en medvirkende årsak til at Dyreparken Utvikling as ble trukket inn på eiersiden og overtok 50 % av aksjene i Peer Gynt as i Denne virksomheten innehar kunnskap og kompetanse som kan ha stor betydning for Peer Gynt as videre utvikling. I tillegg til Dyreparken Utvikling as, eier Stiftelsen Peer Gynt 24 % hvorav Nord Fron kommune har den største aksjeposten, mens 16 bedrifter i Gudbrandsdalen eier de resterende 16 %. Peer Gynt as har også partnerskapsavtale med Oppland fylkeskommune. Det å trekke inn nye aktører på eiersiden kan være viktig for utviklingen av selskapets innovasjonskapasitet. Dyreparken Utvikling as har for eksempel lang erfaring fra lignende virksomhet i Kristiansand og har opparbeidet seg 12

13 kompetanse innenfor områder knyttet til for eksempel opphavsrett som er særdeles viktig for virksomheter innen denne sektoren. I tillegg har Peer Gynt as etablert gode samarbeidsrelasjoner med teatermiljøet i Oslo, og har også hentet inn kompetanse fra både Oslo og utlandet når det gjelder strategiutvikling, profilering og markedskommunikasjon. Dette viser at selskapet er åpent i forhold til å utnytte impulser og kompetanse utenfra, dvs. det som Woods (2003) betegner som betydningen av ekstern påvirkning. Dette er antagelig en svært viktig innovasjonsfaktor særlig for kulturnæringsvirksomheter lokalisert i distriktene der antallet lokale samarbeidsaktører ofte er svært begrenset eller fraværende. Systematisk utvikling av eksterne samarbeidsrelasjoner bidrar i tillegg til å hindre lock-in situasjoner. Samtidig er det viktig å nevne at eksterne relasjoner kan fremstå som en slags trussel i det lokale miljøet og redusere det lokale eierskapet til festivalen. Det ingen tvil om at den lokale forankringen er svært viktig for en bedrift som Peer Gynt as. Den frivillige dugnadsinnsatsen som var grunnlaget for utviklingen av stemnet, er fremdeles meget viktig. Denne aktiviteten er med på å skape identitet og tilhørighet gjennom sosialt felleskap, og kan ha betydning for at Nord Fron kommune støtter opp om virksomheten. Slike perspektiver fremkommer også gjennom Nord Fron kommunes og Oppland fylkeskommunes støtte til virksomheten. I Nord Frons Kommunedelplan for næring ( ) understrekes det at Peer Gynt stemnet er Nord Frons viktigste kulturelement og kommunen skal bruke både stemnet og andre Peer Gynt aktiviteter i markedsføring og utviklingsarbeid i samarbeid med lokalt næringsliv. Oppland fylkeskommune fremhever på lignende måte at partnerskapsavtalen med Peer Gynt stemnet (og andre festivaler) er et ledd i fylkeskommunens satsing på kreative næringer for utvikling lokalsamfunns identitet og attraktivitet for bosetting. Selv om hovedtilnærmingen når det gjelder Peer Gynt stemnet synes å ha sin basis i kultur som trekkplaster, er det helt klart at festivalen gjennom Peer Gynt as også er en viktig aktør innenfor kulturnæringene i Midt-Gudbrandsdalen ja kanskje den viktigste aktøren som selv har betydelig lokaløkonomisk effekt. Ericsson og Onshus (2007) har beregnet antall tilreisende til Peer Gynt stemnet, de tilreisendes forbruk i Midt-Gudbrandsdalen (kommunene Ringebu, Sør Fron og Nord Fron) og vare- og tjenestekjøp som Peer Gynt as foretar. I følge undersøkelsen kommer det ca personer til regioner i forbindelse med stemnet som høyst sannsynlig ellers ikke ville vært i regionen. Disse kjøper varer og tjenester for mellom 6,5 og 7 millioner kroner hvorav hovedtyngden er knyttet til overnattings- og serveringsbedrifter. I tillegg kjøper Peer Gynt as varer og tjenester for litt i underkant av 2 millioner i regionen og bedriften sysselsetter 14 personer. At Peer Gynt as har blitt en stadig viktigere aktør innenfor kulturnæringene i regionen blir også tydelig når vi ser på deres aktivitet i forbindelse med Peer Gynt-huset. Dette ble åpnet i august 2009 i lokalene til gamle Skurdal smie som 13

14 da var blitt pusset opp for 1 million kroner. I første omgang skulle dette være et kulturhus med teatersal, galleri, kafé, kontorer, kostymelager og systue, og huset eies av Peer Gynt as. Da man etter hvert begynte å fokusere på samlokalisering av kultur- og opplevelsesnæringene som et virkemiddel til å fremme utviklingen av disse næringene i regionen, ble Peer Gynt-huset et naturlig valg, noe som blir nærmere beskrevet i neste avsnitt. Tilnærmingen kultur som trekkplaster, blir i denne forbindelse komplettert med kulturnæringer som drivkraft. Peer Gynt-huset og Fabrikken kulturnæringer som drivkraft Høsten 2010 ble Lillehammer Kunnskapspark engasjert av Regionrådet i Midt- Gudbrandsdalen for å bidra til å samle kulturnæringene under ett tak. Ulike lokaler ble vurdert og Peer Gynt-huset på Vinstra ble som nevnt ovenfor, valgt som best egnet fordi det ga mulighet for rask realisering av prosjektet. I tillegg er dette en bygning med sjel som allerede huset en kulturvirksomhet, dvs. Peer Gynt as. 15 ulike virksomheter fra kultur og reiseliv har meldt sin interesse for å leie lokaler og er i ferd med å flytte inn. Eksempler på virksomheter som vil flytte inn sammen med Peer Gynt as er Countryfestivalen og reiselivsselskapet Base Camp Explorer. I første omgang etableres det midlertidige løsninger, men det arbeides med å opprette et utviklingsselskap. Det er ennå ikke bestemt om det skal etableres et eiendomsselskap som overtar bygget fra Peer Gynt as, eller om Peer Gynt as skal fortsette som eier og leie ut til de nye virksomhetene. Hovedformålet med samlokaliseringen er i følge Sandbakken i Regionrådet for Midt- Gudbrandsdalen å skape robuste miljøer som kan fungere som motorer for kulturbaser næringsutvikling og som kan være attraktive for nye etablerere utenfra. En slik samlokalisering har både en sosial og faglig dimensjon, samtidig som den får synliggjort næringsmiljøet for kultur- og reiselivsvirksomheter i regionen. Dette vil selvfølgelig ta noe tid som blant annet utvikling av Fabrikken i Lillehammer viser. Det er særlig utvikling av tillit som er grunnlag for samarbeid mellom aktørene som tar tid. Det å åpne seg for bedrifter som kanskje har vært oppfattet som konkurrenter og utnytte hverandres kompetanse på ulike områder er ikke gjort over natten, og det gjenstår å se om initiativet vil bli en suksess. Malen for fellesskapsløsningen i Peer Gynt-huste på Vinstra er utviklet med basis i Lillehammer Kunnskapsparks engasjement i Fabrikken på Lillehammer. Navnet kommer av at Fabrikken holder til i gamle fabrikklokaler som frem til 1971var Steen & Strøm Møbelfabrikk. I dag er fabrikken en samlokalisering av bedrifter innen kulturnæringene og relaterte virksomheter. Virksomheten ble etablert i 2005 med 20 bedrifter innenfor kultur- og opplevelsesnæringene. I dag huser Fabrikken over 40 bedrifter med om lag 60 ansatte og disponerer ca kvm kontor-, verksteds- og atelierarealer samt ca 300 kvm lagerareal. Fabrikken er organisert som et aksjeselskap med 36 aksjonærer som til sammen har gått inn med nærmere 1,5 millioner kroner hvorav Lillehammer Kunnskapspark, Lillehammer kommune og Arngrim Ytterhus er de største aksjonærene. Formålet med Fabrikken er å skape et næringsmiljø for kultur- og opplevelsesnæringene som bidrar positivt til virksomhetenes konkurranseevne og 14

15 gjør regionen mer attraktiv. Etter bare fem års drift, må Fabrikken kunne betegnes som en suksess. I følge Daglig leder ved Lillehammer Kunnskapspark er denne suksessen blant annet knyttet til følgende forhold: Inspirasjon fra tilsvarende prosjekter andre steder spesielt Custard Factory i Birmingham (ekstern påvirkning) Innsikt i brukerbehovene i regionen (kartlegging) Bottom up tilnærming med organisering av en brukergruppe av potensielle leietagere som tilførte prosjektet både energi og ressurser (organisatorisk kapasitet og ledelse) Organisering av potensielle leietager før leting etter lokaler slik at brukerne kan presisere sine behov og krav til lokaler (organisatorisk kapasitet og ledelse) Forankringsarbeidet som involverte mange miljøer, for eksempel potensielle leietagere, offentlige myndigheter, privat næringsliv, potensielle investorer (organisatorisk kapasitet og ledelse) Utarbeidelse av en solid forretningsplan der formålet med virksomheten klart presiseres og fokus på kostnadsbevissthet. Samlokalisering av bedrifter innen kultur- og opplevelsesnæringer er antagelig viktig uavhengig av konteksten disse bedriftene befinner seg i, men det er rimelig å anta at bedrifter i mindre byer og spredtbygde regioner antagelig vil ha større nytte av en slik samlokalisering enn bedrifter i urbane områder. Dette har sammenheng med at samlokalisering kan bidra til å skape en kritisk masse som i sin tur gir grunnlag for å bygge en kultur for interaktiv læring og innovasjon som styrker konkurranseevnen til og verdiskapingen i den enkelte bedrift. Dette går på nyskaping, men også kunnskaper og kultur for å ta betalt for sine varer og tjenester og å benytte leverandører der man selv ikke har tilstrekkelig kompetanse. I tillegg så kan en slik samlokalisering bidra til økt synlighet og ha en sterk symbolkraft for både bedriftene og stedet/regionen. Fabrikken på Lillehammer bekrefter dette. I følge Wicklund (2010) har de enkelte virksomhetene har oppnådd økt omsetning det foregår både formelle og uformelle former for erfaringsutveksling og kunnskapsdeling mellom virksomhetene (interaktiv læring) som har medført økt kunnskap i og profesjonalisering av de enkelte bedriftenes virksomhet selve samlokaliseringen er blitt en viktig felles markedsplass der alle bedriftene blir synliggjort og som alle bedriftene tjener på selve samlokaliseringen har også blitt en attraksjon i regionen en møteplass og et sted folk besøker Prosessen bak vellykkede samlokaliseringsprosjekter kan deles opp i flere faser. I den første fasen gjennomføres en mulighets- eller modenhetsanalyse. Her undersøkes ressursgrunnlaget, dvs. identifisering av potensielle brukere/leietakere og deres behov, mulighetene for relatert variasjon som kan gi opphav til 15

16 synerigier og mulighetene for å lykkes. En slik mulighetsanalyse representerer med andre ord en kartlegging som blir anbefalt av blant andre Power og Scott (2004). Det neste steget er organiseringen av prosjektet. Her står ressursgrunnlaget og forankringen i sentrum. Dette er grunnlaget for å diskutere hvilken type organisering, selskapsform, lokaler, osv. som er viktige for å realisere prosjektet. I denne forbindelse må det også avklares hvilke byggtekniske tiltak som må gjennomføres og det må utvikles både investerings- og driftsbudsjetter. Hvis prosjektet etter dette vurderes som realiserbart etableres det et selskap og daglig ledere rekrutteres. Når det gjelder valg og drift av lokaler/bygning må dette ha sin basis i de enkelte virksomheters behov og det spesifikke konseptets egenart. Det blir imidlertid fremhevet at det er viktig med relativ enkle lokaler som har historie og sjel. Eksempler her er Fabrikken på Lillehammer (gammel møbelfabrikk), Nesoddparken på Nesodden(tidligere alders- og sykehjem), og Peer Gynt-huset på Vinstra (tidligere kunstsmie og bolighus). Det er også viktig at det fokuseres på enkle og kostnadseffektive løsninger både når det gjelder investeringer og drift. Prosjektet skal være økonomisk bærekraftig. Det er selvfølgelig knyttet en del utfordringer til realisering av denne type prosjekter. For det første er det slik at lokalet ofte kommer i sentrum dette kan ta fokuset vekke fra selve organiseringen. Erfaringene tilsier at man først bør begynne å lete etter mulige lokaler når interesserte brukeres behov er avklart. En annen utfordring er forankring. Denne typen prosjekter krever bred forankring - blant potensielle leietakere, lokalt næringsliv, potensielle finansieringskilder, virkemiddelaktører og lokale myndigheter. Utvikling av en forretningsmodell som er levedyktig for både eiendomsbesitter og utviklings-/driftsselskap, og det er ikke alltid like lett å finne investorer. En annen utfordring er at man i mange tilfeller pusser opp en eiendom som man selv ikke eier dette er imidlertid ofte nødvendig for å realisere prosjekter av denne typen. På tross av de utfordringene som er nevnt ovenfor, indikerer prosjekter i Norge og andre land at samlokalisering kan være et effektivt virkemiddel for utvikling av kulturnæringene i både urbane områder og mer spredtbygde regioner. Dette har antagelig sammenheng med at det som Marshall hevder utvikles en næringsatmosfære. Mer konkret vil samlokalisering øke mulighetene for interaktiv læring, realisering og utnyttelse av relatert variasjon og utvikling av stor- og samdriftsfordeler som er eksterne i forhold til den enkelte virksomhet men interne i forhold til samlokalisering. Til sammen vil dette kunne bidra til å øke de enkelte bedrifters konkurranseevne, samtidig som en vellykket samlokalisering av slike virksomheter i et historisk hus med sjel kan utvikles til en attraksjon som også bidrar til stedsutvikling. 4. Oppsummering Eksemplene ovenfor gir noen illustrasjoner på hva som gjøres og hva som kan gjøres for å styrke kulturnæringene i Norge. Det er imidlertid vanskelig å komme med en generell oppskrift. Dette har sammenheng med at de ulike næringene er 16

17 svært forskjellige og at konteksten de er en del av har stor betydning for utviklingen av både bedrifter og næringer. Generelt er det imidlertid rimelig å anta at utviklingen av kulturnæringene bør relateres til andre næringer i regionen. En besøksbasert kulturnæring i Oppland som eksemplene ovenfor er hentet fra vil trolig ha størst potensial om den knyttes opp mot for eksempel reiselivsnæringene. I denne sammenheng kan en plattformtilnærming (Asheim m.fl. 2006; Cooke 2007) være et fruktbart utgangspunkt. I stedet for å fokusere på en eller noen få enkeltnæringer, hevdes det innenfor denne tilnærmingen at man bør fokusere på regionens (stedets) næringsplattform og den kunnskapsbase denne næringsplattformen bygger på. Det er med andre ord samspillet eller det potensielle samspillet mellom ulike næringer som bør være hovedfokuset. Ved å fremme slikt samspill er det mulig å utvikle regionale kunnskapsbaser med unike egenskaper som det er vanskelig å kopiere, dvs. det er mulig å utvikle regionalt forankrede konkurransefortrinn ( constructing regional advantages ) der også kulturnæringene kan spille en viktig rolle. I denne tilnærmingen beveger man seg altså fra en nærings til en regions eller et steds samlede kunnskapsbase. Dette er forenkelt illustrert i figur 5 nedenfor. LANDBRUK NATUR REISELIV KULTUR IKT PLATTFORM- TILNÆRMING SMÅSKALA SKI MAT JAKT SETERDRIFT SAFARI KULTURLANDSKAP SYKLING RAFTING FISKE TRANSPORT OVERNATTING BESPISNING KULTURMINNER FESTIVALER ARKITEKTUR DESIGN BOOKINGSYSTEMER E-HANDEL INTERNET SOFTWARE (F. EKS. MOBILTELEFONER) REGIONENS KUNNSKAPSBASE SEKTOR- TILNÆRMING Figur 2. Plattformtilnærming for utvikling av regionale konkurranse fortrinn forenkelt illustrasjon basert på Asheim m.fl Her fra Haraldsen, m.fl. 2008a. Plattformtilnærmingen, om enn i noe forenklet form, kan også ligge til grunn i samlokaliseringsprosjekter. I slike prosjekter vil det være særlig viktig at man undersøker potensialet for relatert variasjon, dvs. om og i hvilken grad bedriftene som samlokaliseres kan tilføre hverandre kunnskap og kompetanse. Virksomheter som ikke har berøringspunkter i det hele tatt, vil antagelig heller ikke ha spesielle fordeler av samlokalisering 17

18 Litteratur Amin, A. & N. Thrift Cultural-economy and cities. Progress in Human Geography volum 31, Issue 2, 2007, pp Asheim, A. m.fl Constructing regional advantage. Principles perspectives policies. European Commission: Brussels. Asheim, B. m.fl Constructing Knowledgebased Regional Advantage: Implication for Regional Innovation Policy. International Journal of Entrepreneurship and Innovation Management 7, 2/3/4/5, s Asheim, A. & A. Isaksen Den regionale dimensjonen ved innovasjoner, i Isaksen, A. m.fl. (red.) Innovasjon i norske næringer et geografisk perspektiv. Fagbokforlaget (under trykking) Bille, T Kultur i urban og regional utvikling økonomisk set, I Røyseng & Solhjell (red.): Kultur, politikk og forskning. Festskrift til Per Mangset på 60-årsdagen. Telemarksforskning_Bø. Bugge, M. M. & A. Isaksen Kultur Retur. Rapport 4/2007. NIFU/STEP: Oslo. Dicken, P Global Shift. Mapping the changing contours of the world economy. Sage: London. Eriksen, T. H Kultur, kommunikasjon og makt, i Eriksen, T. H. (red.) Flerkulturell forståelse. Universitetsforlaget: Oslo. Florida, R The Rise of the Creative Class and how it s transforming work, leisure, community and everyday life. Basic Books: New York. Haraldsen, T Teknologi, økonomi og rom en teoretisk analyse av relasjoner mellom industrielle og territorielle endringsprosesser. Lund University Press: Lund. Haraldsen, T. et al Kartlegging av kulturnæringene i Norge økonomisk betydning, vekst- og utviklingspotensial. ØF-rapport nr.: 10/2004, Østlandsforskning: Lillehammer. Haraldsen, T. & S. E. Hagen Kulturnæringene sysselsetting, lokalisering og innovasjon, I Isaksen, A. m.fl. (red.) Innovasjon i norkse næringer et geografisk perspektiv. Fagbokforlaget. Haraldsen, T., S. E. Hagen & Per Kristian Alnes. 2008: Kulturnæringen i Norge. Muligheter og utfordringer. En oppdatering av kartleggingen fra 2004 Hesmondhalgh, D The Cultural Industries. Sage: London. Håkansson, H. & I. Snehota No business is an island. Scandinavian Journal of Management, vol. 5, nr. 3, Klausen, A. M Kultur: Mønster og kaos. Ad Notam Gyldendal: Oslo. Lash, S. & J. Urry Economies of Signs and Space. Sage: London. 18

19 Madsen, M. & A la Cour Bornholm i kultur- og oplevelsesøkonomien. Kultur & Kommunikation: København Marshall, A Principles of Economics. 8th edn. London: Macmillan. Nord Fron kommune. Kommunedelplan for næring Pine, B. J. & J. H. Gilmore The experience economy: work is theatre and every business a stage. Harvard Business School Press: Boston, Mass. Porter, M The Competetive Advantages of Nations. Macmillan: London. Power, D. & D. Hallencreutz Profiting from creativity? The music industry in Stockholm, Sweden and Kingston, Jamaica. Environment and Planning A, volume 34, Power, D. & A. J. Scott A prelude to cultural industries and the production of culture, i Power, D. & A. J. Scott (eds) Cultural Industries and the Production of Culture, Routledge: London, s Pratt, A. C Cultural Industries and Public Policy. International Journal of Cultural Policy, Vol. 11, No Throsby, D Economics and Culture. Cambridge University Press: Cambridge. TNS Opinion & Social European Cultural Value. Special Eurobarometer 278. European Commission. report_en.pdf (besøkt ) Wiklund, O PP-presentasjon av samlokalisering. Lillehammer Kunnskapspark: Lillehammer. Wood, P Think Global Act Local: looking forward to the creative region. Keynote Speech to the Conference: The role of Creative Industries in Local and Regional Development, 12. February 1999, hosted by the Government Office for Yorkshire and the Humber, and the Forum on Creative Industries (FOCI). Wood, P The Cycle of Urban Creativity. COMEDIA: UK. 19