stikkordet Nr Utgitt av Norsk Skuespillerforbund

Transkript

1 stikkordet Nr Utgitt av Norsk Skuespillerforbund 1

2 I flere år ble Skuespillersenteret drevet på frivillig basis av ildsjeler og Norsk Skuespillerforbund. I 2001 ble det en egen stiftelse, med målsetting om å styrke skuespillernes kompetanse og stimulere til utvikling og nyskapning innenfor faget. I dag, 10 år senere, har Skuespillersenteret blitt et sted hvor scenekunstnere finner en pulserende og viktig arena for faglig utvikling og sosiale nettverk. Antall programposter, deltagere og samarbeidspartnere har blitt mangedoblet siden oppstarten, og vi vil takke alle som har bidratt og deltatt så langt. Vi feirer oss selv med nytt ansikt utad. Vi har fått en grafisk profil og en logo som gjenspeiler hva Skuespillersenteret skal være: et midtpunkt og en kjerne, med positive ringvirkninger. Silje Vigerust Vinjar Kunstnerisk og daglig leder Stikkordet nr Ansvarlig utgiver: Agnete G. Haaland Redaktør: Ida Willassen Trykk: Thure Trykk Stikkordet kommer ut fire ganger i året. Deadline neste nummer: 24. februar Forside: Trond Fausa Aurvåg i «Hjem til jul» Foto: J.Rosenlund/BulBul film NSFs sekretariat: Daglig leder: Kirsti Camerer Konsulenter: Inger Karin Zettergren, Ida Willassen, Johanne Kallhovd Adresse: Welhavensgate 1, 0166 Oslo Telefon: Faks: Resepsjonstid: mand.- fred. 09:00-15:00 E - post: nsf@skuespillerforbund.no Web: SKUeSPillerSenTereT markerer 10-årSJUBileUm!...Skuespillersenterets jubileumsprogram! 4...Museum på flyttefot 16...Er hun i utakt? NSFs styre: Agnete G. Haaland (styreleder) Olav Kyrresgt. 3, 0273 Oslo Tlf: agnete@skuespillerforbund.no Hauk Heyerdahl (nestleder) Meltzersgt. 3, 0257 Oslo Tlf: hauk1@mac.com 7...Skuffet over teaterlederne 12...Fikk 17 mill fra EU 2 Yngve Seterås Sydnesgt. 9, 5010 Bergen Tlf: seteraas@start.no Toni Usman Hagegt. 50, 0653 Oslo Tlf: toni@toniusman.com Hilde Olausson Ladeveien 6, 0275 Oslo Tlf: o-ho@online.no Marika Enstad Maridalsveien 64 D, 0458 Oslo Tlf: marikae@online.no Øyvind Brandtzæg Nygata 11, 7014 Trondheim Tlf: oyvindbrandtzag@hotmail.com Leder: Tøffere kår...3 Stillingsstrukturen ved teatrene...4 Valg av ny forbundsleder...6 Et tre falt i skogen Kollektiv kunst krever kollektivt arbeid...8 En styrket produksjonslederrolle...9 Knakk EU-koden Fulltreffere fra Frantic Assembly Huitfeldts ansvarsfraskrivelse Teatermuseet er dødt leve Teatermuseet! Små summer store verdier Kunst for alle? Norsk kulturråds årskonferanse Tilbakelent på post Bokomtale: Sonja Wigerts dobbeltspill Hvem er redd for Virginia Woolf?... 31

3 FORBUNDSLEDEREN Tøffere kår for skuespillere Det har vært en intens høst i forbundet. Stor var skuffelsen da årets statsbudsjett ble lagt frem: Den institusjonelle delen av kulturlivet styrkes, men ingen grep for å sikre frie kunstnere bedre levekår ble gjort. Til tross for svært positiv tilbakemelding på vårt forslag om å etablere en norsk skuespiller- og danserallianse, var det ikke satt av midler til dette i budsjettet for En trøst er det at statsbudsjettet slår fast følgende: «På samme måte som i Sverige er en stor overvekt av norske dansere og skuespillere frilansere uten fast inntekt og med reduserte muligheter til å opparbeide seg trygderettigheter. Departementet ser derfor opprettelse av en norsk skuespiller- og danserallianse som et viktig kunstnerpolitisk tiltak.[ ] Kulturdepartementet arbeider sammen med Arbeidsdepartementet for å utrede finansiering og etablering av en norsk skuespiller- og danserallianse». NRK må spare penger og en intern rapport lagt fram i midten av november, foreslo å sette all dramaproduksjon ut på anbud. Produsentforeningen jublet. Men skuespillere har liten grunn til begeistring over et slikt forslag. Det er grunn til å frykte at en anbudsutsettelse av dramaproduksjonen vil gå utover arbeidstakernes rettigheter og lønnsnivå. NRKs samfunnsoppdrag er å fortelle viktige historier uten å skule mot profitt. Det er grunn til å stille spørsmål ved hele lisensfinansieringen dersom NRK Drama legges ned. I dét dette bladet sendes til trykk, har vi fått beskjed om at forslaget ikke vil bli iverksatt. Hatten av for kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas for at han valgte å bevare NRK Drama som produserende enhet! Nå er vi alle spente på om NRK tør å være like modige som Danmarks Radio og satse på å utvikle og produsere kvalitetsprodukter som gjør NRK Dramas produksjoner attraktive også utenfor Norges grenser. Norsk Skuespillerforbund er opptatt av å sikre flest mulig kunstneriske åremål ved teatrene. Flere institusjonsteatre har nå nådd minimumsnivået for faste stillinger. Vi har derfor gitt flere av dem utvidet frist til å oppfylle vilkårene i tariffavtalen, slik at de på lovlig vis kan ansette så mange de vil på åremål og midlertidige kontrakter. Så lenge teatrene har en tariffavtale med NSF, har vi sagt fra oss retten til fast ansettelse etter fire år. Dette er sjenerøst av et fagforbund. Avtalen ble inngått for å hindre at skuespillere blir kastet ut etter fire år på et teater, og den gir teatersjefen stort spillerom både kunstnerisk og økonomisk. De fast ansatte kjenner teatret og de har bred kunstnerisk erfaring og kompetanse som yngre skuespillere kan dra fordel av. Fra forbundet ser vi at det også er de fast ansatte som har tryggheten og motet til å si fra når noe er galt. I enhver bedrift kunne det være greit å bare ha åremålskontrakter, slik at en lett kunne bli kvitt folk etter fire år og bare skaffe seg de optimalt beste arbeidstakere som til enhver til er sultne på jobben og på hugget. Særlig jentene vil bli rammet av en enda verre «bruk-og-kast»-mentalitet enn det som preger bransjen i dag. Den nåværende tariffavtalen gir teatrene rom til både å engasjere skuespillere på ulike typer kontrakter, og samtidig ta vare på og utvikle den ressursen som gruppen med fast ansatte utgjør. Norsk Skuespillerforbund håper at også våre kommende medlemmer kan se fordelen ved denne balansen. Agnete G. Haaland forbundsleder 3

4 FORBUNDSNYTT Stillingsstrukturen ved teatrene Hva vil framtiden bringe? Avgangsklassen ved HiNT i sin hovedproduksjon «Peer Gynt». Les studentenes eget innlegg på side syv. (Foto: Leif Arne Holme) I høst har debatten rast om faste skuespillerstillinger ved teatrene. Her følger en avklaring av forbundets politikk. av kirsti camerer Først litt historikk: I 1996 var det 688 medlemmer i NSF, hvorav 304 var frilansere, mens 264 var fast ansatt på teatrene. I 2010 har vi over 1100 medlemmer, hvorav bare 170 er fast ansatte. Samtidig som skuespillere har økt, har altså antallet faste stillinger gått ned. Etableringen av åremålskontrakter Når det gjelder midlertidige stillinger, har det bestandig vært tradisjon for å godta stykkontrakter. På slutten av 90-tallet ble det gjort en endring av Arbeidsmiljøloven som også åpnet for åremålskontrakter. Da NSF var i departementet på høring angående åremålsstillinger, var vi positive, men fremhevet at det ikke måtte føre til en rasering av de faste ensemblene. Departementet spurte da om vi ville foreslå en prosentsats for fast ansatte, men NSF svarte da at vi var imot dette. Vi ønsket et system der vi kunne føre forhandlinger med hvert enkelt teater. I noen år måtte hvert teater søke oss om opprettelsen av den enkelte åremålskontrakt. Dette var tidkrevende og tungvint. Derfor ble det i 2003 inngått ny avtale med NTO, der det ble åpnet for at en kunne inngå avtaler med hvert enkelt teater om hvor mange faste det burde være på teatret, og et minimumsantall kunstnerisk ansatte totalt. Avtalen med teatrene Forhandlingene med det enkelte teater endte slik: Teater/antall årsverk/derav faste: Nationaltheatret: 52 / 42 Det Norske Teatret: 50 / 35 Oslo Nye Teater: 26 / 21 Den Nationale Scene: 34 / 22 Rogaland Teater: 24/ 19 Trøndelag Teater: 30 / 20 Hålogaland Teater: 15/ 8 Minimumsantallet årsverk (tallet til venstre) er basert på det omtrentlige antall skuespillere ved teatrene på forhandlingstidspunktet. (Dette gjelder 4

5 FORBUNDSNYTT ikke Nationaltheatret, der tallet er satt svært lavt i forhold til realiteten.) Ved de mindre teatrene som Teatret Vårt, Teater Ibsen, Sogn og Fjordane Teater, Nordland Teater, Hedmark Teater, Agder Teater og Hordaland Teater, stilte vi ikke krav om faste ansettelser. Vi stilte heller ikke krav til et antall fast ansatte ved Riksteatret, men anbefalte at det her ble opprettet noen åremålsstillinger. Unntak fra fireårsregelen I 2005 ble det gjort en endring i arbeidsmiljøloven som, med visse unntak, gir arbeidstakere rett til fast stilling etter fire år med midlertidig ansettelse. Skuespillere var ikke med på unntakslisten. Både Norsk teater- og orkesterforening og NSF mente at det ikke ville være til fordel for teatrene om denne reglene skulle gjelde også her. Vi gikk derfor sammen til departementet for å søke unntak for denne regelen. Det fikk vi. Unntaket sikrer yngre skuespillere bedre muligheter...det er faktisk teaterledelsen som plikter å sette sine ansatte i arbeid. for engasjement ved de offentlige støttede teatrene. En innføring av fireårsregelen ville innebære at teatret var pliktig til å ansette skuespillere etter fire år på midlertidige kontrakter. Det ville hatt følgende konsekvenser: Enten et stort antall faste ansettelser, eller at skuespillere ikke kunne få forlenget kontrakt etter fire år og automatisk måtte skifte teater. Dagens situasjon Ved de fleste teatrene er det nå en rekke skuespillere som går av med pensjon. Bakgrunnen er at de fleste skuespillere for år siden ble fast ansatt. Det er grunnen til at gjennomsnittsalderen på de faste er svært høy, men teatrene har anledning til å rette opp dette ved å ansette yngre når disse pensjoneres. Dette fører også til at flere teatre nå har nådd minimumsgrensen for fast ansatte. To teatre, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater, har konkret søkt oss om å få redusere minimumsantall fast ansatte. Søknaden fra Nationaltheatret Vi har hatt flere møter med ledelsen og kretsen ved Nationaltheatret. Kretsen har entydig gått imot reduksjon av antall faste. Vi har i brev til hver enkelt skuespiller ved teatret henstilt om at skuespillere som støtter teatersjefen måtte møte opp og hevde sitt syn. Men det var få motforestillinger blant de fremmøtte på kretsmøtet. Styret har behandlet saken og støtter selvsagt kretsen. Det har også sin bakgrunn i at Nationaltheatret har ca. 65 skuespillere ansatt til enhver tid. 38 er fast ansatte, men 10 av disse er ute i permisjon. Det vil si at av skuespillerne som nå er ved Nationaltheatret er 28 fast ansatte og 37 midlertidig ansatte. Det skulle gi teatersjefen stor fleksibilitet i forhold til å ansette ulike typer skuespillere i varierende alder. Oslo Nye Teater Oslo Nye Teater har en sammensetning av skuespillere med svært mange i samme aldersgruppe. Teatret har nå søkt om å få opprettet åremålsstillinger på noen ledige stillinger etter at noen av de eldre har gått av med pensjon. Kretsen var positiv til dette. Derved imøtekom styret søknaden, slik at tre skuespillere har fått åremålsstillinger ut Cathrine Telles periode. Øvrige teatre Det foreligger ikke konkret søknad fra noen av de andre teatrene, men vi forventer det vil komme. I så fall går vi inn i forhandlinger, rådfører oss med kretsen, tar saken opp i styret. I flere tilfelle har vi gitt teatre utsettelse når det gjelder å fylle opp kvoten med faste fordi det har vært vanskelig å få skuespillere til å søke fast stilling, f.eks. ved Hålogaland Teater. Tre gode grunner Forbundsledelsen mener å ha funnet frem til en fleksibel løsning som tar hensyn til situasjonen ved hvert enkelt teater. Styrets begrunnelse for å beholde en kjerne av fast ansatte ved hvert teater er blant annet: Fast ansatte skaper kontinuitet og kunstnerisk trygghet og utvikling Fast ansatte tør å ta opp kontroversielle saker med ledelsen Fast ansettelse sikrer trygghet til å ha en forutsigbar økonomi, og bl.a. kunne stifte familie Det er ikke slik at styret ikke innser at det er visse ulemper ved ordningen. Spesielt er det uheldig at en del eldre skuespillere ikke blir brukt. Men det er faktisk teaterledelsen som plikter å sette sine ansatte i arbeid. Overklasse? At de forholdsvis få fast ansatte som er igjen ved de norske teatre skal være en trussel for de yngre, tror forbundsledelsen er en myte. Fjerdeårsstudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo skriver i et innlegg i Aftenposten 23. oktober; «De fast ansatte stillingene blir besatt av de allerede mest etterspurte skuespillerne på markedet, som med denne faste inntekten utgjør Teater-Norges «overklasse». Ordningen skaper et klasseskille i skuespillerstanden.» Det er tvilsomt at situasjonen ville endres om denne «overklassen» ble ansatt på åremål. Likhetsprinsippet vil aldri gjelde ved teatrene det er en arena hvor de dyktigste og mest etterspurte bestandig vil ha posisjon. Det kan ikke ansettelsesformer regulere oss 5

6 FORBUNDSNYTT bort fra. Kunstnerisk stagnasjon? Studentene etterlyser kunstnerisk kvalitet og utvikling og mener ansettelsesstrukturen ved teatrene er til hinder for dette. Men hvorfor skal skuespillerne ta på seg hovedansvaret for kunstnerisk stagnasjon? Mange kan være enige i at teatrene ikke er kunstnerisk spennende nok. Men at de fast ansatte skuespillerne skulle bære et stort ansvar for dette, tror vi er feil. Dette er en diskusjon der mange andre momenter må tas inn: Ledelsesstrukturen ved teatrene, byråkratisering, trang økonomi, for lite satsing på spennende dramatikk, for lite samarbeid med det frie feltet, for lite makt til skuespillerne, for mye hensyn til kjendiseri, for registyrt teater, etc. Si din mening! Det systemet vi nå har, gir forbundet anledning til å se an situasjonen ved hvert enkelt teater. Diskusjoner i kretsene om hvordan stillingsstrukturen bør være ved deres teater, er spennende og nødvendig. Men da må alle komme på banen og være med i diskusjonen også de som ønsker endring. Diskusjonen må også tas i frilanskretsene, hvor teatrene henter mange av de midlertidig ansatte. Det er nemlig ikke slik at det er «forbundet» som sitter i kontor og styrerom i Oslo som legger politikken forbundet representerer medlemmene og kretsene, og er avhengig av innspill fra medlemmene. At det blir et press på de faste stillingene fra teaterledelsens side i årene fremover, tror vi er uunngåelig. Forbundet det vil si medlemmene/kretsene og styret må ta diskusjonen om hvordan ønsket fra teaterledelsene skal møtes. Valg av ny forbundsleder Hvem tar over? Vervet som forbundsleder er ledig fra og med neste generalforsamling. Agnete går videre til nye oppgaver, og for første gang på 12 år skal det ved neste generalforsamling i NSF velges ny forbundsleder. av kirsti camerer Som kjent har Agnete fått jobben som ny teatersjef ved Den Nationale Scene. Vi gratulerer henne med spennende stilling, men beklager selvsagt at vi mister en svært dyktig og profilert forbundsleder. Hun tiltrer stillingen i Bergen fullt først 1. januar 2012, men vil måtte engasjere seg sterkt i teatret fra høsten Det betyr at NSF må velge ny forbundsleder på generalforsamlingen neste år, nærmere bestemt 29. mai. Prosedyre ved valg Det er valgkomiteen som innstillinger ny forbundsleder. Aktuelle kandidater blir nominert av de respektive kretsene, som deretter lager sin innstilling. Valgkomitéen skal tre sammen minst 4 måneder før ordinær generalforsamling, dvs. før 29. januar I februar blir det sendt varsel til kretsene om generalforsamling. Kretsene? har da mulighet til å fremme kandidater til de tillitsverv som er på valg, bl.a. forbundsleder. Medlemmer som ønsker å stille til valg som forbundsleder, bør primært ta kontakt med sin kretsleder, slik at de kan stille som kandidat for kretsen. Votering Er det flere i en krets som er kandidater, er det kretsen som velger hvilken kandidat som skal foreslås for valgkomiteen. Valgkomiteens innstilling leveres styret innen 5. april. Sakspapirene med innstillingen vil før påske bli sendt ut til alle medlemmer til behandling på forberedende kretsmøte før generalforsamlingen. Valgkomitéen består av Sigmund Sæverud, Kari-Ann Grønsund og Randolf Walderhaug. 6

7 LESERINNLEGG Et tre falt i skogen... Hvor var teatersjefene da vi spilte vår avgangsforestilling, spør avgangsklassen ved ved Norges nyeste skuespillerutdanning. avgangselever ved hint I Nord- Trøndelags snødekte granskog, falt det for litt siden et tre, eksamensforestillingen «Peer Gynt». Forestillingen ble spilt uavbrutt i ni dager i Verdal, én time unna Trondheim Lufthavn. Spilleperioden ble knyttet opp mot datoen for Norsk teaterlederforums årsmøte i Trondheim, 1,5 time unna. Produksjonen og klassen fikk bred dekning i diverse lokalaviser og adresseavisa, og høstet gode tilbakemeldinger fra det varierte publikum, så vel som fagfolk. Likevel kan man etter endt spilleperiode spørre seg om noen hørte treet falle, om det overhodet laget noen lyd, og videre; undre om det i virkeligheten falt. Vi er en avgangsklasse ved en av de tre statlige skuespillerutdanningene i Norge, med elever fra hele landet. Vi har, i løpet av våre tre år her, én hovedproduksjon, og i år hadde vi regissør, dramatiker og Heddaprisvinner Nina Wester i registolen. I kjølvannet av premieren ble det arrangert et seminar skreddersydd for teatersjefene, ledet an av teatersjef ved Göteborgs Stadsteater Ronnie Hallgren. Av de 22 inviterte teatersjefene, kom tre. Vi vet at treet falt. Det var flust av folk som var der da treet falt, og av de er det igjen flere som kan bevitne at det lagde lyd. Men til hvilken nytte? Teatersjefene, som står for ansettelsene, fungerer også som en måler for interessen og anerkjennelsen rundt det vi gjør. Og når de uteblir, raser også gradestokken drastisk. Som den ferskeste av de statlige skulspillerutdanningene har HiNT fra starten av jobbet for å bli likestilt med de andre skolene, og på papiret er dette målet nådd. Men når en produksjon med fire nordnorske avgangselever spilles uten at én eneste representant fra de nordnorske teatrene er til stede, er det betimelig å sette spørsmålsmåltegn ved om teatersjefene i det hele tatt er klar over at det har dukket opp en ny høgskoleutdanning for skuespillere? Hvorfor fikk ikke studentene fra Trondheim, Stavanger, Tromsø, Bodø, Askim, Son og Bleikvassli vist seg frem for teatersjefene fra sine regioner? Det er i overgangen mellom utdanning og yrkesliv at selve lakmustesten for anerkjennelse ligger. Når det som møter studenten etter tre år er ambivalens, smuldrer lovord om utdanningen opp og blir til motløshet. I en tid der teater-norge etterlyser mangfold og nytenkning, handler det om å støtte opp om det mangfoldet vi har, ved å anerkjenne at det finnes. Det anerkjenner man ikke ved en Årlig audition ved Nationaltheatret som eneste utsalgssted for en nyutdannet skuespiller. Man kan ikke ignorere at skolene jobber forskjellig, og at en monologbasert opptaksprøve ikke viser versatiliteten vi har i dagens skuespillerflora. Det er rett og slett gammeldags. Kan en fotballtrener ut ifra en straffesparkkonkurranse bedømme hvem som er skikket som fotballspiller? Alle de tre skuespillerutdanningene i Norge tilbyr unike muligheter for å se sine studenter på deres hjemmebaner. Hvordan kan en teatersjef la en slik mulighet gå ifra seg? Teatersjefene har unektelig stor makt i teater-norge. Det er ikke nødvendigvis negativt. Det betyr makt til å skape noe nytt, rokke ved noe gammelt og til å drive teateret fremover. Det er når en så stor makt blir passiv, at mulighet for dialog mellom oss som nyutdannede skuespillere og teaterinstitusjonene kveles. Nå og da faller et tre i skogen, og for virkelig å vite om det lagde lyd, må man være der det faller, for å gi det en mulighet til å gi gjenklang. For uten noen særs viktige, lyttende ører, blir treet liggende uten å bli brukt. Høgskolen i Nord-Trøndelags bachelor i teaterproduksjon og skuespillerfag har vært en godkjent skuespillerutdanning siden desember

8 LESERINNLEGG Kollektiv kunst krever kollektivt arbeid La oss bruke vår kollektive erfaring til å fremme kunstnerisk utvikling ved institusjonsteatrene rundt om i Norge, skriver masterstudent Helga Guren. Helga Guren skuespiller På oppfordring fra 4. års-studentene ved Teaterhøgskolen/KhiO i deres innlegg i Aftenposten datert , ønsker jeg med dette å følge opp debatten om vilkårene for teaterkunsten ved institusjonsteatrene i Norge. Mange av punktene som blir nevnt i artikkelen «Åremål kan gi gevinst» er en virkelighet for mange i teaterbransjen. Jeg opplever at 4. års-studentene ønsker en debatt om hvordan institusjonsteatrene bedre kan tilpasse seg ulike kunstneriske prosesser, og hvordan man kan forandre en eneveldig, gammeldags maktstruktur (f.eks. at én teatersjef sitter med økonomisk, politisk, og kunstnerisk ansvar) som kan føre til at den kunstneriske utviklingen ved våre nasjonale scener stagnerer. Jeg vil gjerne tilføye noen flere punkter som jeg mener viser institusjonsteatrets lite levedyktige struktur. Jeg har vært ute i det profesjonelle yrkeslivet i to år. Min mest skremmende erfaring, som jeg gjerne vil dele, dreier seg om dette: mobbing innad i ensemblet som et resultat av kunstnerisk uoverensstemmelse (blant skuespillerne og mellom skuespillere og regissør), hemmelighold av opplysninger for ensemblet (fra ledelsen ved teatret), deler av den kunstneriske staben (koreograf, scenograf, regissør) ført bak lyset av en hierarkisk ledelse. Jeg var med på en forestilling som startet som en visjon med et ønske om å fortelle en historie. På grunn av interne konflikter på flere nivåer, endte forestillingen som et amputert forsøk. Det amputerte forsøket er da det man står igjen med, som man som ansatt skuespiller har i oppgave å spille kveld etter kveld, for et lite fornøyd publikum. Det som skremte meg mest av alt var at denne elendige prosessen ikke fikk konsekvenser for noen av de involverte. Det fantes ingen evaluering på noe som helst tidspunkt i teatrets regi, selv om bl.a. undertegnede etterspurte dette. Fra teatrets side ble det ikke gjort et forsøk på å unngå at dette skal skje igjen. Med en slik personalpolitikk er det ikke bare kunstnerne som skremmes bort fra scenen, men til syvende og sist de man faktisk er der for; publikum. Jeg tror f.eks. at en obligatorisk midtevaluering og sluttevaluering av enhver forestilling, med bare de kunstnerisk involverte til stede, ville bidratt til bedre grobunn for kunstnerisk vekst, og en større trygghet i ensemblet (jeg vet at dette er noe som blir gjort ved enkelte teatre, men jeg har ikke opplevd det hittil). På denne måten kan lærdom videreføres både fra velfungerende og ikke-fungerende prosesser. I min lesning av «Åremål kan gi gevinst» ser jeg en lengten etter et teater der skuespillerne får være mer autonome innenfor systemet. Dette er ikke umulig! Det finnes mange eksempler (i utlandet - f.eks. Belgia) på at dette kan fungere godt, og ikke minst bidra til nyskapende og viktig teater som også spiller for fulle hus. Teater er en kollektiv kunstart; la oss bruke vår kollektive erfaring til å fremme kunstnerisk utvikling ved institusjonsteatrene rundt om i Norge. På denne måten kan vi videreutvikle teaterets viktige rolle i samfunnet. Helga Guren ble uteksaminert fra Teaterhøgskolen/KhiO 2008, og tar nå masterprogrammet «Den Autonoma Skådespelaren» ved Teaterhögskolan i Stockholm. 8

9 LESERINNLEGG En styrket produksjonslederrolle Det ville være utenkelig å gjennomføre en filmproduksjon uten en produksjonsleder. Hvorfor sikrer man ikke prosjektets kvalitet på samme måte i scenekunstfeltet, spør Ingvild Lien. Ingvild Lien skuespiller Det er for tiden mye snakk om å styrke produsentrollen i det frie scenekunstfeltet. Det er til og med snakk om å finne en ordning der en produsent selv kan være initiativtager til et kunstnerisk prosjekt. Etter å ha jobbet som skuespiller og produsent i ti år, mener jeg det frie feltet er bedre tjent med å styrke produksjonslederleddet i en scenekunstproduksjon fremfor, eller i beste fall, i tillegg til, produsentrollen. Produsent vs. produksjonsleder Slik som ordningene for fri scenekunst fungerer pr i dag, ser de fleste kunstnere seg nødt til å selv fungere som produsent det vil si den som utvikler konseptet, innhenter de økonomiske midlene og står som økonomisk ansvarlig. Mange kunstneriske initiativtagerer vegrer seg mot å overlate sitt prosjekt til en ekstern produsent av ulike årsaker (Solhjell et.al. 2008). Det kan være enklere for en kunstner å overlate ansvaret for den praktiske og administrative gjennomføringen av en scenekunstproduksjon til en produksjonsleder, som fortsatt svarer til produsenten (kunstneren selv). Ofte handler det om definisjoner av ansvarsområder når man snakker om produsentrollen og produksjonslederrollen. Jeg mener at det vil være mest ryddig å anvende produksjonsledertittelen når man snakker om den administrative lederen på et scenekunstprosjekt, fremfor tittelen produsent. Erfaring tilsier at ingen kunstner og initiativtager vil si fra seg produsenttittelen etter at de har utviklet konseptet og hentet inn midlene og hvorfor skulle de egentlig det? Debatten om hvorvidt kunstnere bør få midler til å utvikle sine konsepter, er en annen debatt som ikke bør blandes med debatten om å styrke den administrative lederen på en scenekunstproduksjon. Organisering av scenekunstproduksjoner Min påstand er at en produksjonsleder bør organisere en scenekunstproduksjon og produksjonsenheten for å kvalitetssikre alle ledd innen de gitte budsjettrammene. Det et behov for å tydeliggjøre dette ansvarområdet i det frie feltet, fordi det på denne måten kan være lettere å skille mellom produsent, prosjektleder/eier og produksjonsleder. Dette skillet er viktig fordi utøvende kunstnere ofte er initiativtakere og økonomisk ansvarlige. Denne initiativtakeren vil derfor være den man tradisjonelt og internasjonalt vil forbinde med en produsentfunksjon. En slik tydeliggjøring vil derfor også være viktig for å vise finansieringskilder behovet for å profesjonalisere produksjonslederfunksjonen i det frie scenekunstfeltet og dermed ivareta den kunstneriske prosessen gjennom å myndiggjøre og profesjonalisere en administrativt ansvarlig på et scenekunstprosjekt. Preproduksjon Investeret man i planleggingsfasen av et prosjekt, vil man kunne både forebygge problemer og ruste en produksjonsleder til å bedre takle uforutsette situasjoner. Å få dette til vil innbære å anerkjenne produksjonslederrollen, i dag foreligger det ikke noen slik anerkjennelse fra viktige økonomiske bidragsytere. I film får man ikke bevilget penger fra Norsk Filminstitutt til et prosjekt uten å ha en produsent på plass, fordi denne anses som en kvalitetssikrer for prosjektet. Videre ville det også være utenkelig å gjennomføre en filmproduksjon uten en produksjonsleder. Her bevilger man derfor midler til selve utviklingen av prosjektet, noe som tilrettelegger for en produksjonsleders spillerom. Hvorfor sikrer man ikke prosjektets kvalitet på lik linje i scenekunstfeltet? Bedre arbeidsforhold For å trygge arbeidsforhold og utviklingen av fri scenekunst er det helt prekært å myndiggjøre en produksjonsleder som administrative lederen, og denne bør komme inn i produksjonen på et tidlig tidspunkt, ikke ved prøvestart, som ofte er vanlig. Dette er for sent og man vil ofte oppleve for dårlig overlevering av kunstneriske visjoner og prosjektmandat. Produksjonsleder sitter igjen med brannslukking og ad hoc-styring som gir lite rom for god ressursbruk og gode lederteknikker. Kontrakter og arbeidsforhold kan ofte bli dårligere utarbeidet pga av 9

10 tidspress, kommunikasjonslinjene blir uklare, og allerede vanskelige arbeidsforhold blir enda dårligere. I et felt hvor arbeidsforholdene allerede er pressede, bør bevilgende myndigheter revurdere sine ordninger for det frie scenekunstfeltet. Dersom den frie scenekunsten skal ha noen funksjon og mening bør den få muligheten til å la seg profesjonalisere i alle ledd. Arbeidsforholdene bør også sikres slik at man kan få en større bredde av aktører i det frie feltet. Pr. i dag er arbeidsforholdene så dårlige at altfor mange blir utbrente og forsvinner ut av feltet, da forsvinner også kvalitet og kompetanse som feltet trenger. Det er verken økonomisk forsvarlig, familievennlig, eller anerkjennende å jobbe i det frie feltet slik ordningene fungerer i dag. Dette gjelder ikke bare kunstnere, men også administrativt ansvarlige. Når kulturprodusenter/produksjonsledere har opparbeidet seg en viss kompetanse forsvinner de dessverre ut av det frie feltet og inn i institusjonene hvor arbeidsforholdene er bedre (Solhjell et.al. 2008). Man kan argumenterer i det uendelige at dersom man ikke finner seg til rette i dette segmentet bør man muligens satse på en annen hest. Dette kan nok stemme i enkelte tilfeller, men det bør ikke være et argument som knebler kunstnere og produksjonsledere og dermed hindrer dem i å si fra om dårlige arbeidsforhold. Profesjonalisering i alle ledd Dersom feltet selv ønsker å profesjonaliseres i alle ledd må det også våge å ta i bruk terminologi og arbeidsmetoder utviklet for andre felt, f.eks. prosjektledelse, da kommer man ikke unna å definere en administrativ leder. En produksjonsleder bør være involvert i de tre viktigste fasene av et prosjekt, nemlig planlegging, gjennomføring og avslutning, og de økonomiske midlene som bevilges bør ta hensyn til dette. Vi er da avhengige av at de ordningene som finnes faktisk fungerer. Basert på egne erfaringer fremmer jeg en påstand om at de ikke gjør det nettopp fordi det ikke er satt av midler til planleggingsfasen av prosjekter (utviklingsstøtte) utover scenetekstutvikling, og fordi de ikke definerer en administrativ leder utover kunstneren/prosjekteier. Det vil være kostnadsbesparende å ha en administrativt ansvarlig som i samarbeid med den kunstnerisk ansvarlige utarbeider gode planer og strategier for gjennomføringen av sitt prosjekt. Det handler derfor i stor grad om at bevilgende myndigheter bør stille et krav om at et prosjekt må ha en administrativ leder som bidrar til å kvalitetssikre prosjektets, økonomisk forhold og arbeidsforhold i tillegg til det kunstneriske, samtidig som det legges økonomisk til rette for en slik kvalitetssikring. Produksjonslederen vil så langt jeg ser det ikke på noen måte forringe kunstnerisk kvalitet, men snarere ivareta den. Ved å frigjøre kunstneren fra de administrative oppgavene vil denne i større grad kunne fokusere på den kunstneriske prosessen. Produksjonsleder må få mulighet til å ta del i planleggingsfasen, gjennomføringen og avslutningen av et prosjekt, og ha det overordnede ansvaret for økonomien, beslutningsmyndighet overfor de ulike fagsjefene, og ha mulighet til å utforme klare ansvarsområder og rapporteringslinjer. Å gi såpass spillerom for en produksjonsleder vil jeg påstå vil være kostnadsbesparende og legge til rette for mer ryddighet i rapporteringsprosessene ovenfor økonomiske bidragsytere. Ingvild Lien er skuespiller, og har sammen med Kristin Zachariassen og Mette Holm-Nielsen skrevet prosjektoppgaven «Et Landskap En teaterproduksjon i det frie scenekunstfeltet. Hvordan kan en styrket og tydeligere definert produksjonsrolle bidra til å forbedre organiseringen av en fri scenekunstproduksjon», under BIs studieprogram Ledelse av film-, TV- og sceneproduksjon. 10

11 Kultur-Norge har mye å tjene på europeisk samarbeid, tror Terje Hartviksen i Brageteatret, som mottok 17 millioner kroner fra EU til internasjonal teatersatsing for ungdom. Brageteatrets forestilling «Før det ringer» vant Heddaprisen for beste barne- og ungdomsforestilling. (Foto: Brageteatret) Knakk EU-koden U Av Ida WIllassen nder tittelen «Platform 11+ Artistic Discoveries in European Schoolyards» skal 14 teatre, 5 universiteter, en rekke dramatikere og visuelle kunstnere fra 12 forskjellige land samarbeide i fire år for å skape teateropplevelser og utstillinger for ungdom. Brageteatret leder prosjektet, som i fjor mottok den største summen som noensinne er bevilget fra EUs kulturprogram til et norsk prosjekt. Oversett målgruppe Det begynte med at jeg fikk en telefon fra Berlin, der jeg ble spurt om vi ville delta i et europeisk samarbeidsprosjekt. Først sa jeg faktisk nei. Brageteatret hadde ikke midler til å reise rundt i Europa. Men så ble jeg overtalt til å delta på et innledende møte. Ideen var å samle teatersjefer fra ulike europeiske land, og undersøke om vi hadde noen felles problemstillinger vi kunne jobbe med. Initiativtakerne hadde valgt ut teatergrupper fra 11 forskjellige land, derav navnet 11+. Men 11+ henspiller også på målgruppen for prosjektet? 11

12 samarbeide. Jeg tror at det er noe av suksessfaktoren: Vi ville gjennomført prosjektet uansett, men disse midlene gir oss helt andre muligheter. Knakk EU-koden: Terje Hartviksen og Brageteatret leder det største norske prosjektet som har mottatt kulturmidler fra EU. (Foto: Ida W) Det gjør det. Vi fant nemlig fort ut at det er en målgruppe som faller utenfor teatrenes satsninger i de fleste land, nemlig aldersgruppen 11 til 16 de som er for gamle til barneteater og for unge til voksenteater. Det er i denne perioden av livet at de viktigste valgene blir tatt. Det at mange teatre velger ikke å være tilstede for ungdommer i denne perioden, gjør at de mister dem både som dagens og framtidens publikum. Vi bestemte oss for å forsøke å gjøre noe felles for denne gruppen få fram ny dramatikk og nye teaterformer tilpasset dem. Brage på topp Brageteatret ble satt til å lede samarbeidet, noe som innebar at de også fikk ansvaret for å søke om finansiering til Det at mange teatre velger ikke å være tilstede for ungdommer i denne perioden, gjør at de mister dem både som dagens og framtidens publikum. prosjektet en mildt sagt formidabel utfordring. Bare veiledningen til EUs søknadsprosedyrer er på 80 sider. Vi tilknyttet oss et tysk management bestående av tre personer: En universitetsansatt som kjenner EU-systemet og følger med på rapporteringsregler og endringer, en dramatiker som sørger for at de kunstneriske målsetningene ivaretas og en produsent/administrator som tar seg av logistikken. Men selv med et internasjonalt nettverk i ryggen, ble prosjektsøknaden avslått to ganger. På tredje forsøk ble vi ikke bare rangert, vi ble rangert øverst av alle de 53 prosjektene som hadde søkt. Hva var det dere gjorde riktig? Jeg tror det var avgjørende at EU byttet «jury». Men en viktig årsak ligger nok også i at utgangspunktet for prosjektet ikke var at vi skulle søke EUmidler. Vi skulle bare Bør endre norsk praksis Totalbudsjettet for 11+ er på over 34 millioner. Hvis et kulturprosjekt i et EU-land får støtte fra EUs kulturfond, mottar det også som regel en solid støttesum fra nasjonale myndigheter. Slik er det ikke i Norge, noe Brageteaterets sjef er oppgitt over: Ingenting av støtten vi mottar går til lønn, bare til merutgifter som reiser, osv. Norge taper på ikke å følge samme praksis som de andre landene. Vi hadde håpet å kunne ansette en person som kunne jobbe på heltid med dette prosjektet i fire år, fordi det utløser så mange nye muligheter. Et slikt prosjekt kunne skapt store ringvirkninger i mange norske miljøer, både blant samarbeidspartnere og gjennom ytterligere utnyttelse av det nettverket vi nå har tilgang til. Etter at vi mottok støtte, har interesse fra utlandet vist seg gjennom en rekke forespørsler, mens fra norsk side har vi kun fått én henvendelse. Det sier kanskje noe om at man her til lands ikke er så interessert i europeisk samarbeid, at man ikke ser hvordan det kommer til nytte. Framtidas makthavere 11+ startet med nasjonalt fokus og noen felles overskrifter: Hvordan framstår Europa sett fra skolegården? Hva kan skolegårdens drømmer og forventninger si oss om framtidens Europa? Det som er kult, for å bruke et ungdommelig ord, er at vi får lov til å jobbe med framtida, med de som skal bestemme hvordan verden skal se ut når jeg og min generasjon blir pen- 12

13 sjonister. Teatret tradisjonelt har i liten grad kommunisert direkte til dem, kanskje fordi de ikke framstår på den måten man forventer seg fra et dannet teaterpublikum. Ungdom støyer og gir svært tydelig uttrykk for sine meninger om det de ser. Men nettopp fordi de gir en så utrolig tydelig respons, er det ikke noe som er morsommere enn når man treffer med forestillinger. EU-juryen rangerte dere øverst ut fra to kriterier: kvalitet og fokus på målgruppen. Kan du si noe om hvordan dere jobber mot barn og unge? Vi, altså min generasjon, har opplevd helt andre ting enn de som er unge i dag. Vi vet ingenting om deres verden. Derfor må vi spørre dem. Vi må opprette en dialog. Det handler egentlig om dette: Tør vi som teatre å bruke den lille tiden det tar å opprette tillit mellom teateret og målgruppen? Det er først når tillit er opprettet at historiene deres kommer. Hvordan oppretter dere denne tilliten? Man må møte dem, i grupper og en og en. Brageteatret har samarbeidet tett med en skole her i Drammen. Vi jobber sammen i workshops under utarbeidelsen av stykker, vi har arbeidsvisninger, og vi tilrettelegger for tilbakemeldinger på våre nettsider. Teaterambassadører på livstid Ungdom er veldig flinke til å snakke voksne etter munnen. De har lært seg at det belønnes. Så når vi spør dem om deres egentlige svar, snur det deres verden på hodet. Men når tilliten først er opprettet, har man venner for livet. Det skal man være klar over, er at i denne av livet finnes det mange eksistensielle problemstillinger. For et ungt menneske med begrenset livserfaring kan dét som for en voksen framstår som bagatellmessig, bety liv eller død. «Hvis jeg driter meg ut i morgen, så dør jeg», liksom. Det følger også et visst ansvar ved å opprette denne typen tillitsforhold? Ja. Men vi opplever ikke det som belastende. Brageteatret har fått teatervenner som vi aldri mister. De er gode ambassadører for teatret, og gir god informasjon begge veier. Mens vi sitter her, rigger Norsk Kulturråd til sin årlige høstkonferanse i under-etasjen. Årets tema er publikumsutvikling det nye moteordet i norsk kulturliv. Både Det Norske Teatret og Nationaltheatret har allerede lansert ungdomskort, og flere institusjonsteatre satser uttalt på en målgruppe av barn og unge. Har dere blitt en slags trendsettere? Hvem som har dratt i gang dette, skal vel ikke jeg svare på. Men jeg syns det er fantastisk positivt at man endelig gir denne gruppen fortjent fokus. Noe som er viktig, er at man ikke tenker på barn og unge bare som et framtidig publikum at man ikke blir spekulative. Man må lage teater med tematikk som treffer dem nå, ikke om tre eller ti år. Bør endre norsk praksis Til våren skal Brageteatret gjøre en co-produksjon med sitt tyske samarbeidsteater Theater Junge Generation, med to norske og to tyske skuespillere, norsk dramatiker og tysk instruktør. Til høsten skal forestillingen spilles parallelt i Norge og Tyskland, på de respektive språk. I 2012 skal 11+ kulminere i en internasjonal turnéforestiling med skuespillere fra alle de 14 Det handler egentlig om dette dette: Tør vi som teatre å bruke den lille tiden det tar å opprette tillit mellom teatre og målgruppen? deltakerlandene. Hvilke ringvirkninger ser du for deg at 11+ vil ha hatt for norsk kulturliv når prosjektet er avsluttet? Vi kommer aldri til å avslutte. Vi jobber så tett nå, og allerede mye mer enn prosjektet legger opp til. Jeg må innrømme at det har blitt mye viktigere for Brageteatret, og også for meg personlig, enn jeg hadde forventet. Gjennom dette prosjektet får vi et fantastisk nettverk, og det å være med i en europeisk, kunstnerisk debatt om hva som skjer rundt oss er spennende, interessant og viktig. Se på hva som skjer i Europa nå: Teatre og kunstinstitusjoner beskjæres med 30% på grunn av finanskrisen. Kunstens oppgave er jo å vise fram og sette spørsmålstegn ved vår egen kultur. Dette handler ikke om en liten målgruppe. Dette handler om eksistensielle spørsmål og vår felles framtid. 13

14 Fulltreffere fra Fran Det populære teaterkompaniet Frantic Assembly gjestet Norsk Skuespillersenter i november. av ingvild lien Frantic Assembly («vilter forsamling» red.anm.) ble etablert for over ti år siden. Med utgangspunkt i samtidens kultur og uttrykksformer har de skapt energisk, spennende og uforglemmelig teater som tiltrekker seg et bredt, men kanskje spesielt et ungt, publikum. Audiovisuelle fortellerteknikker Med virkemidler fra film, musikk og populærkulturen ellers, eier Frantic Assembly det som så mange sliter med å finne, nemlig nøkkelen til de unges hjerter. Med sin unike bruk av bevegelse kombinert med audiovisuelle fortellerteknikker, sin utstrakte bruk av musikk og sitt valg av repertoar, har gruppen tydeligvis i seg det som beveger unge i dag, i går og i forgårs. Kompaniet henter inspirasjon fra film spesielt, men også fra fotokunst, musikkvideoer og dans. Deres forestillinger bærer preg av MTVs kjappe klipping og tempo. Forestillingene er pulserende, fylt av kjærlighet, sex og sjalusi. Populær Othello Kompaniet retter ingen pekefingre og kommer ikke med noen moralprekener, men stykkene i seg selv oppleves så sterkt at publikum frivillig går inn en selv-/sjeleransakelse. Baz Luhrmans «Romeo og Julie» rocket opp Shakespeares klassiker med Mexicanske gjengopprør og hete øyeblikk Hardtslående: Frantic Assembly er kjent som et av Storbritannias fremste kompanier innen fysisk teater. (Pressebilde fra «Beautiful Burnout», en samproduksjon med National Theatre of Scotland. Foto: Gavin Evans) blant unge elskende. Med sin evne til å bruke lys som kryssklipper, gode bevegelsesbaserte overganger, og heftige bruk av musikk, har også Frantic Assembly klart å overlevere en heftig versjon av Shakespeare: «Othello» traff unge mennesker rett i hjertet. Og det fra scenen! «Ignition» Teaterkompaniet holder også jevnlige workshops for profesjonelle utøvere og har kunstneriske opphold ved teaterlinjer på videregående skoler i Storbritannia. På denne måten opprettholder de en god kontakt med unge mennesker og vet hva som kommuniserer til dem. De har de siste årene jobbet med prosjektet «Ignition». Dette er et nyskapende og yrkesrelatert opplæringsprosjekt innen teater for unge menn. Disse prosjektene har vært svært populære og har fått gode tilbakemeldinger både fra publikum og deltagere. Klisjeer og populærkultur Scott Graham og Steven Hogget, som leder Frantic Assembly, har ikke selv 14

15 tic Assembly noen teaterutdanning. De har likevel klart å finne frem til et rent utrykk som har variasjon. Kanskje er det deres mangel på teoretisk tilnærming som gjør at de våger seg inn i klisjeene med flittig bruk av populærkulturens virkemidler. Og kanskje er det dette som gjør at de klarer å nå frem til et yngre publikum? Etter å ha vært på kurs med Frantic flere ganger i England satt jeg alltid igjen med følelsen av å være «franticly happy». Men det er jo ikke så gøy å være «franticly happy» helt alene. Jeg ville jo dele dette med noen, så da var det bare å prøve å få Frantic Assembly til å komme hele veien til Norge, og det gjorde de jammen! Som å være i en musikkvideo Herregud, så mange blåmerker... Oj, hun fikk jammen definerte muskler på bare fire dager... «Wreck your brain and let go of your body.» Omtrent dette tenker man etter å ha jobbet med Frantic Assembly en ukes tid. En ting til: du føler hele tiden at du er med i en musikkvideo. For her står bruken av bevegelse i kombinasjon med utrolig vakker, eller bare veldig kul, musikk i sentrum. Eller kanskje helst som en komplimenterende faktor til det du prøver å uttrykke fysisk. Det tar pusten fra deg, helt bokstavelig. Du bør helst være i god fysisk form for å jobbe med Frantic. Og om du ikke er det, ja da blir du det. Du lever deg inn i det fysiske, og du tenker kanskje: «å, så digg det må være å være danser!» Men så, før du vet ordet av det, introduserer workshoplederne nettopp dét: Ordet. Og det manifesterer seg først som en rar klump på utsiden av de visuelle bildene vi har laget. Men så gir de oss en oppgave som enkelt løser hele problemet, plutselig er teksten på plass også... Et Voila! Der var vi skuespillere igjen. Unikt kompani Å jobbe med Frantic Assembly har for mange føltes som endelig å komme hjem. For noen har det føltes som noe de alltid har kunnet. For noen som noe helt nytt, for noen som noe rart, for noen som noe fantastisk. Mest som noe fantastisk for de fleste, tror jeg. Selv om noen av øvelsene er gjenkjennelige fra øvelser man har gjort før, så er det måten Frantic klarer å sette ting sammen på som gjør dem så unike. Og denne følelsen av noe unikt, det er den vi tar med oss videre. Norsk Skuespillersenter har blitt besøkt av frontfigurene i et av Storbritannias mest populærere teaterkompanier, la oss håpe at det har smittet av på kursdeltagerne. Bildene til høyre er fra workshopen ved Norsk Skuespillersenter. 15

16 Huitfeldts ansvarsfraskrivelse Venter i spenning: Ferske scener er en av de mange frie gruppene som jobber kontinuerlig uten basisfinansiering. Foto: Ingun Mæhlum. Mange frie teatergrupper holder et høyt kunstnerisk nivå. Men økonomisk sakker de stadig mer akterut. Og under påskudd av å «satse på de frie gruppene», har Anniken Huitfeldt bare gjort dårlige forhold verre. Av Idalou larsen Langt fra alle Skuespillerforbundets over 800 frilansmedlemmer er i kortere eller lengre engasjementsstillinger ved ett av våre snart 20 institusjonsteatre. Mange frilanser allerede innenfor det som går under sekkebetegnelsen «det frie feltet», et faktum som sjelden reflekteres i debatten om bevilgningene til de frie gruppene. Etter hvert som flere frie grupper produserer oppsetninger som hører hjemme innenfor «tekst-teatret» samtidig som det stadig utdannes flere skuespillere, vil nok flere veksle mellom å jobbe for institusjonsteatrene og for det frie feltet. I den sammenheng er det verd å merke seg at en gruppe studenter ved Teaterhøgskolens påbyggingsstudium nylig rettet en kraftsats mot institusjonene som i følge dem «ikke henger med i utviklingen av teaterkunsten, men stort sett [har] begrenset seg selv til å bli konvensjonelle tradisjonsbærere, i stedet for å tilpasse seg en ny tid med nye krav». (Aftenposten 25. oktober). Tidene skifter Men også institusjonsteatrene forandrer seg. Avstanden mellom dem og de frie gruppene minker, kunstnerisk leder for BIT-Teatergarasjen, Sven Åge Birkeland, skal samarbeide nært med Nationaltheatrets Hanne Tømta som skal produsere høstens barneforestilling sammen med frigruppen Fabula Rasa, Rogaland Teater og Agder Teater har samprodusert med Tore Vagn Lids Transiteatret, mens Den Nationale Scene har gjort det samme med Bergen Prosjektteater, for bare å nevne noen. Det er altså mange tegn på at scenekunstfeltet står overfor store forandringer, og dermed også overfor nye 16

17 utfordringer. Men skal det frie feltet kunne sikre sine medarbeidere anstendige levevilkår, må man redusere det økonomiske gapet mellom statens bevilgninger til institusjonene og til de frie gruppene. I 2010 mottok institusjonene cirka 1,1 milliarder i driftsmidler, mens rundt 92,4 millioner kroner gikk til ulike tiltak innen det frie feltet, og av disse var bare vel 27 millioner støtte til driften av faste grupper, flest dansekompanier. «Satsing på frie grupper» I den sammenheng er det interessant å gå litt nærmere inn på kulturbudsjettet for 2011, det aller første vår nye kulturminister har det fulle og hele ansvaret for. Tyder Anniken Huitfeldts budsjettdisposisjoner på at hun har fulgt med i utviklingen på scenekunstfeltet? Hun vil iallfall gi inntrykk av det, og i pressemeldingen om budsjettet skriver hun: «I årets budsjett satses det spesielt på frie grupper». I 2011 skal de motta 99,3 millioner, mot 92,4 millioner i år. Men all den tid institusjonsteatrene i 2011 kommer til å motta litt over 1,2 milliarder, har hun ikke innsett at det er på tide å redusere avstanden mellom de to hovedaktørene på scenekunstfeltet. I praksis betyr Huitfeldts satsing på frie grupper at hun ikke lenger vil ha ansvaret for dem, men flytter det over til Kulturrådet. Hittil har to teatergrupper og flere dansekompanier årlig fått driftsmidler fra faste poster på Kulturdepartementets budsjett. Det skal det bli slutt på: Fra og med 2013 blir det Kulturrådets medlemmer som, «etter eget kunst- og kulturfaglig skjønn», avgjør hva gruppene skal få i støtte. Grenland Friteater i Porsgrunn er den siste gruppen som i 2007, etter mange års anstrengelser, endelig fikk trygg plass på departementets budsjett. Som Giske sa, teatret trengte «forutsigbarhet i driften. Nå kan teatret planlegge langsiktig». Det kan snart høre fortiden til, og da Huitfeldts budsjettforslag ble kjent, uttalte Lars Vik spontant at han trodde det ville bety «slutten for teatret i sin nåværende form». Basisfinansiering Mange frie grupper holder i dag en så høy kvalitet at de absolutt burde ha forutsigbare arbeidsforhold. Det ble derfor regnet som et viktig skritt i riktig retning da Trond Giske i 2007 innførte ordningen med «basisfinansiering» som skulle sikre enkelte sentrale grupper i fire år om gangen. I første omgang skulle to grupper motta tre millioner årlig i fire år. En forutsetning fra Giskes side var at Jo Til tross for at Anniken Huitfeldt vil satse på frie grupper, har hun ikke skaffet mer enn tre friske millioner til ordningen, og budsjettet tyder på at midlene er øremerket dansekompanier. Strømgren Kompani skulle være den ene av de to, og som den andre valgte Kulturrådet Verdensteatret. Det var ventet at Giske skulle følge opp i 2008, men det gjorde han ikke, og først i 2009 kom det penger til to nye grupper. Kulturrådet valgte to dansekompanier. I 2010 bevilget Giske bare midler til én ny basisfinansiering, og nok en gang gikk pengene til en dansegruppe, til tross for mange sterke søknader fra teaterfeltet. Basisfinansieringen skulle som sagt sikre gruppene i fire år, dermed skulle Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret i prinsippet gått ut av ordningen etter 2010, slik at nye grupper kunne søkt om midlene. Men det viste seg mulig å søke om en ny periode. Det gjorde de, og får dermed «basisfinansiering» iallfall ut Til tross for at Anniken Huitfeldt vil satse på frie grupper, har hun ikke skaffet mer enn tre friske millioner til ordningen, og budsjettet tyder på at midlene er øremerket dansekompanier. Men på dette punktet er hennes budsjettforslag ganske kaotisk. Hun har for eksempel plassert den fireårige basisfinansieringen under posten «ettårig prosjekttilskudd», og samtidig med at hun fratar kompanier fast plass på departementets budsjett og overlater dem til Kulturrådets forgodtbefinnende, påstår hun i en pressemelding at «slik vil den enkelte tilskuddsmottaker oppleve større forutsigbarhet». I utakt med tiden Når Anniken Huitfeldt frasier seg ansvaret for de frie gruppene, er hun ikke i takt med tiden. Det ser ut til at hun vil sementere det mangeårige skillet mellom de to scenekunstfeltene, og slett ikke har skjønt at det endelig er i ferd med å nedtrappes! Men skal det kunne skje, må de frie gruppene bli i stand til å opptre som likeverdige partnere, og kunne tilby normale arbeidsvilkår. Til det trengs det økonomisk forutsigbarhet. Heller enn å kaste en rekke kompanier ut av departementets budsjett, burde Anniken Huitfeldt derfor i stedet ha opprettet en egen post for frie grupper som over tid har bevist at de kunstnerisk har livets rett. Anne Enger Lahnstein hadde ingen problemer med å etablere en slik post for regionoperaer i Det skulle vært like lett for Anniken Huitfeldt å gjøre det samme for la oss si åtte eller ti teatergrupper, og like mange dansekompanier, gjerne med en klausul om at virksomheten jevnlig må evalueres. Da ville hun med rette kunnet skryte av at hun satser på de frie gruppene! 17

18 Gamle Rådhus Fagkonsulent Else Martinsen Teatermuseet er dødt Teatermuseet i Oslo har holdt til i Gamle Rådhus siden 1981, men flyttes nå til et felles museumslandskap i Frogner hovedgård. Av Hauk Heyerdahl Nede i kvadraturen finner du de eldste bygningene i Oslo. Det gamle rådhus fra 1614 er et av dem. En fantastisk kulisse som til nå har huset et lite museum: Teatermuseet. Med ærefrykt plukker jeg opp øyendråpene til Åse Bye. Jeg kommer over et lommetørke av silke som har tilhørt Bjørn Bjørnson. Og der en bit av grunnsteinen til Christiania Teater, wow! Så, i en eske, finner jeg sminkekofferten til Per Aabel! Jeg er heldig og har noen timer alene på Teatermuseets lager. Jeg blar meg gjennom bunker av gamle fotografier:: Agnes Mowinckel, Åse Bye, Johanne Dybwad fantastiske bilder som bør ses. Oslo museum I 2006 fusjonerte Bymuseet, Teatermuseet og Interkulturelt Museum og dannet et nytt kulturhistorisk museum: Oslo Museum. Teatermuseet, som har eksistert siden 1939 og holdt til i Gamle Rådhus siden 9. juni 1981, flytter nå til et felles museumslandskap 18 Bjørn Bjørnsons skap På lageret på loftet

19 Med daglig leder og fagkonsulent i den ærverdge Søylesalen leve Teatermuseet! i Frogner hovedgård i Frognerparken. Det stod mellom dette huset eller å si opp ansatte, sa Vibeke Mohr, direktør før Oslo museum, på Teatermuseets venners ekstraordinære årsmøte 1. november Husleien har ikke vært skyhøy, men høye strømutgifter, samt husets potensial som utleieobjekt, har vært avgjørende for at Teatermuseet mister disse fantastiske lokalene. Antall besøkende har variert mellom 3 og i året. I 2009 hadde museet besøkende gjenstander Norsk Skuespillerforbund eier de fleste av de gjenstandene på museet, med det følger en forpliktelse. I forbindelse med flyttingen har det vært en del diskusjoner om hva som skal skje med samlingen. Noe vil Oslo museum stille ut i sine lokaler i Frognerparken. Noe settes på lager. Vi planlegger en liten utstilling i Norsk Skuespillersenter, og enkelte gjenstander vil vi finne plass til i NSFs lokaler. Wesenlunds kjole Teatrets styrke er forgjenglighet. Det skjer der og da og bevares som et vagt minne som enten berørte eller forarget. Kjolen Rolv Wesenlund brukte i Åse Byes øyedråper Foto: Ida W 19

20 «Charlies tante», er den verdiløs når forestillingen er ferdig? Jeg vet ikke men der ligger vel kjernespørsmålet i det å drive teatermuseum. Sybil Richardson og Else Martinsen, daglig leder og fagkonsulent ved museet, innehar en helt spesiell kunnskap om norsk teater, og det er utrolig hva de har fått til på minimale budsjetter. Det er trist at museet forsvinner fra gamle rådhus, men vi må ta inn over oss realitetene. Dette er et dyrt lokale og det å være synlig krever ressurser. Nye muligheter Lokaliseringen ved Frognerparken og nye tanker om hvordan teaterhistorien presenteres kan bety at vi når flere. Oslo museum sier de vil være seg sitt ansvar bevisst, og lage utstillinger og ha prosjekter som eksponerer teaterhistorien. De vil satse på temporære utstillinger, men ønsker ikke å knytte dette til et bestemt lokale. Vi kan risikere at Teatermuseet står uten fast utstillingsplass fra Slik jeg ser det må vi kjempe for å holde på navnet, vi må ha et permanent utstillingsrom med temporære utstillinger. Og konstant minne ledelsen i Oslo museum på at det finnes et potensiale i norsk teaterhistorie, at den er rik og fortjener et museum. Og ikke minst minne om det som står i stortingsmeldingen fra 2004: «Komiteen vil understreke at det er viktig at Teatermuseet i Oslo sikres midler til drift. Komiteen viser til at Teatermuseet har omvisninger tilpasset ulike alderstrinn, med dramalek og dukkespill for de yngste og tilrettelagte omvisninger med improvisasjon på scenen for eldre barn knyttet opp mot fagene norsk dramatikk og litteratur, kulturhistorie, drama og teaterhistorie. Det arrangeres foredrag, musikkaftener, seminarer og kulturpolitiske møter i samarbeid med blant annet det norske scenekunstmiljøet.» Små summer store verdier Det er trange tider for Oslos kulturliv. Under budsjettforliket i november var det bare med et nødskrik ble Oslo Nye Teater sikret samme bevilgning som i Av Agnete G. Haaland Byråd Torger Ødegaard (H) foreslo opprinnelig å redusere bevilgningen til Oslo Nye Teater fra 80 til 75 millioner kroner. Dette skjedde altså ikke, takket være intens lobbyvirksomhet før budsjettforliket. Men teatret har ikke fått en eneste krone i kompensasjon for lønns- og prisstigning. Oslo Nye hadde også søkt om 1, 5 mill. i omstillingsmidler for Trikkestallen i forbindelse med arbeidet med å etablere et nasjonalt senter for figurteater, i samarbeid med Riksteatret. Heller ikke dette ble innvilget. Siden Oslo kommune overtok ansvaret for Oslo Nye i 1999, er teatret blitt strupt langsomt. Teatrets ledelse har tatt konsekvensen av dette og nøye snudd på hver krone for å effektivisere driften og utnytte ressursene maksimalt. Staben er blitt redusert med over 50 årsverk i løpet av samme periode. Det ubegripelige er at Oslo kommune stadig vekk ikke synes å forstå hvilken juvel dette teatret er for byen! Oslo Nye er oslosk. Det er morsomt. Og det er mangfoldig. Det reflekterer en viktig del av Oslos sjel. Som det står i vedtektene: «Teatret skal reflektere hovedstadens urbane liv og bør søke å fremme ny norsk dramatikk, og ellers favne et videst mulig repertoar.» Det er urovekkende at våre folkevalgte ikke vet å verdsette den verdifulle innsatsen Oslo Nye gjør for byens innbyggere ved å skape teater som angår alle oss som bor her. Innenfor kunst- og kulturfeltet er det lett å spare penger - det er bare å la være å skape noe. Men det man da sparer i kroner blir et tap for oss alle, fordi de største verdiene ikke kan gjengis som grønne tall i regnskapet. Det handler om livsinnhold, trivsel, tilhørighet og utvikling. Det handler om å være stolt av å bo i Oslo. Det er kommunevalg til neste år, og forhåpentligvis vil våre folkevalgte sikre byens eget teater en fremtid. Eller, for å parafrasere Oscar Wilde: Hva er vitsen med å kunne prisen på alt, når man ikke kjenner verdien av noe? 20