Eventyret om - En Kongens svik

Transkript

1 Eventyret om - En Kongens svik av Tor Moltu 1

2 En Konges Svik: av Tor Moltu: Her får du persongalleri. Slik det fremkommer i fortellingen. Kongen Dronningen Ridderen Prinsessen Danserinne Dragen Wilhelm Grimm Vladimir Propp Konge og UrTreet Trollmannen UrTreet Heksen Dempro Tor Dempro Olsen 2

3 Oppgave 2: Illustrert fortelling - i PDF - ca ord. Fortellingen fremkommer i 10 kapitler, da det var logisk å stykke den opp på denne måten. Med ett unntak er det ikke lagt inn med billedtekster, da de blir sett på som overflødige. Det var en gang: En Konges Svik av Tor Moltu Innledning: Det har etterhvert vokst frem et uttrykk for at det er liten tvil om at moderne teknologi vil virke som fantasiforsterkere i vår intelektuelle verktøykasse. Videre at de vil endre våre måter å tenke, lære og kommunisere på. For den umiddelbare fremtid, blir det av mindre betydning om maskinene blir mindre viktige i læreprosessen enn at man lærer seg å hanskes med mulighetsområdet de byr på. I Hamlet on the Holodeck ser Professor Janet H. Murray, nærmere på fremtiden til fortellingens plass i det virtuelle rom.(hamlet on the Holodeck, The Future of Narrative in Cyberspace)1), der det føres argumenter for en endring i fortellingens form, og måte den vil virke på. Hun trekker frem eksempler fra forsøk som er gjort ved MIT sine laboratorier og knytter dem opp mot det en kan forvente av virkemidler. Spesielt nevnes bruk av interaktiv deltagelse, der brukeren ikke bare gjøres til en del av historien, men kan påvirke både den og utfallet. Dette står i sterk kontrast til det systematiske rammeverk fremsatt av Vladimir Propp i hans Morphology of the Folktale 2), hvor strukturen i et folkeeventyr er lineært. I praksis, at ett element følger det neste. Her har han jobbet frem 31 kriterier for form og fasong til hvordan et folkeeventyr skal være. Spill er inne i en utvikling, der grensene flyttes stadig. Grafikken blir mer realistisk og innholdet får andre dimensjoner enn tidligere. Spesielt er av man er i ferd med å bryte denne lineære strukturen til fordel for en som er multidimensjonal. Dette er historien om spillutvikleren Dempro Olsen som klarte å bryte grenser. Det han oppdaget var hva som skjer når de systematiske rammene rundt folkeeventyret brytes ned og forsvinner? Spørsmålet dette reiser er ett om hvordan dette vil påvirke folkeeventyrenes evne til å overleve inn i fremtiden.. Det du her får er historien om en konge som tvinges til å endre mønsteret som er lagt for ham. Han bryter med de tradisjonelle gjøremål for en konge i et eventyr. Dette medfører at en rekke andre aktører må endre sine måter å gjøre ting på, og eventyret får en helt ny form og fasong. For å få ting på plass, vekkes to av folkeeventyrets giganter til live og blir til en del av historien. Så vil historien illustreres og det blir et intervju som er bygget på Vladimir Propp og Janet H. Murray sine teorier. Dette i tillegg til en audioforestilling, som også er en del av oppgaven. 3

4 Kapittel 1: Uro i EventyrLand EventyrRiket ligger som en grense til SkumleSkogen. Her hadde en rekke av de klassiske eventyrfigurene plutselig fått problemer med hvordan de skulle forholde seg til sine vante roller under utfoldesen av et eventyr. Det var akkurat som om de mistet kontrollen, ikke visste hva de skulle gjøre. Det var spesielt kongen som var ikke den han pleide å være. Han manglet handlekraft. Ting var begynt å gå i oppløsning. Verre var det med avmakten. I den nye hverdagen hadde den begynt å smitte. Flere følte seg mistilpass med måten deres eventyr nå utviklet seg på. Handlingen var blitt rotet, manglet innhold. Fortellingene var ikke som før. Blant de som var berørt, var fortellingen om Katten med Støvlene, som skulle innynde seg hos kongen og å vinne hans gunst. Ting virket ikke som de burde. - Dette går ikke, konstaterte Katten med Støvlene, og fortvilte. Han hadde iverksatt et gedigent prosjekt som skulle gi hans herre, møllerens yngste sønn, både berømmelse og rikdom. I tillegg, skulle han få treffe prinsessen, og kanskje gifte seg med henne, slik at de kunne leve lykkelige alle sine dager. Nå var kongen forduftet! Katten med Støvlene hadde overtalt den fattige gutten til å gi ham både støvler og staslige klær, for at han skulle kunne treffe kongen. Så hadde han jaget og fanget vilt til kongens bord, i håp om å smiske seg inn i kongens gunst. - Konger har et ansvar, freste Katten med Støvlene, som nå følte at han hadde bedratt sin herre og mester, en lutfattig møllers sønn. Nå hjalp det heller ikke at han hadde tatt navnet Marquis av Carabas for å få en adelig fordel i dette spillet om hans fremtid! Eventyret mistet sine første tilhengere. En annen som fortvilte, var en frosk som holdt til langt inne i en skog, i bunnen av en brønn, som igjen lå vegg i vegg med et stort og vakkert slott. Slik det var hadde en heks trollbundet frosken da den var prins, og forvandlet ham til en frosk. Det eneste som kunne bryte forbannelsen, var at han fikk spise av en prinsesses tallerken, drikke fra hennes beger, sove på hennes pute og så få et kyss av henne da han våknet. Så skjedde det at prinsessen som bodde i slåttet i nærheten av skogen, mistet sin gylne ball. Den spratt over slotsmuren, rullet videre inn i underkrattet, og falt ned i brønnen. Hadde det ikke vært for at ballen nesten traff frosken i hodet, innen den plumpet ned i det iskalda vannet, ville den ha vært tapt for alltid. Slik det var, kravlet frosken opp til toppen av brønnen, syntes synd på prinsessen og lovet henne å hente den. Betingelsen var at hun skulle la ham spise av hennes tallerken, drikke av sitt beger, sove på hennes pute, og så å få et kyss av henne når han våknet. Princessen var så glad i den gylne ballen sin at hun ville love hva som helst for å få den tilbake. Dessuten, så var dette en slibrig liten frosk, så hun følte ikke noe ansvar. 4

5 Prinsessen holdt hendene bak ryggen og krysset sine fingre. Så lovet hun å forfulle hans ønsker. Så, da hun hadde fått ballen tilbake, snudde hun på helen og sprang opp til slottet. Hun hadde brytt sine løfter. Frosken, som hadde så mye å tape, karret seg helt opp til slottet for å klage til kongen. Men, det viste seg at kongen hadde forduftet. Det var ingen å klage til. Frosken var plutselig dømt til å fortsette sitt liv som frosk. Princessen nøt hver øyeblikk og eventyret mistet sin apell. Barn begynte å gråte og bestemødre fortvilte. En som fikk et enda større problem, var Askeladden. Det var ikke bare at han hadde fremskaffet en båt som kunne gå like godt på vann, som på land, men han hadde også involvert en rekke andre, som hver skulle hjelpe ham med å fullføre hver bragd.. Da Askeladden skulle overlevere båten til kongen, kreve sin rett, og få prinsessen og halve riket i belønning, hadde også denne kongen forduftet. Han hadde forsvunnet, reist, på jakt etter sitt egentlige jeg. Det var enda flere som vendte eventyrene ryggen. Den som overvar det hele, var UrTreet. Det var UrTreet som regjerte innerst i SkumleSkogen. Det var ikke bare at det regjerte, men det hadde også ansvar for at eventyrene ble fortalt slik de skulle, fylte sin rolle. Alle eventyr hadde et mønster, og skulle fortelles slik de hadde gjort gjennnom hundreder av år. - Dette går ikke! var det eneste UrTreet sa. Kapittel 2: Heksen fatter mistanke Heksen Greola satt helt stille og stirret blankt inn i den tåkete krystallkulen som sto foran henne. Hun jobbet intenst med å tyde mønsteret i de uryddige skyformasjonene som beveget seg inne bak kuppelens overflate. Hun hadde aldri tidligere opplevd noe lignende. Skyformasjonene svirret rundt og rundt, og dannet et spirallignende mønster som gjentok og gjentok seg innover mot et punkt i uendeligheten. Slik at mønsteret de dannet både form og fasong. Heksen Greola følte at mønsteret lystret et sett med krefter som var utenfor krystalkulens synnsvidde, og at de var utenfor enhver kontroll. De oppførte seg som om de var styrt av en egen herre. - Dette kan ikke stemme, mumlet hun halvt til seg selv. Det var flere av figurene i EventyrLand som begynte å oppføre seg forskjellig fra hva de alltid gjorde. - Noe er galt, mumlet hun, knapt hørbart. Det som plaget henne var at hennes vante måter å gjøre ting på, var i ferd med å endres. Skulle hun gi et giftig eple til Snøhvit eller få Tornerose til å falle i søvn, kunne ikke historien endres. Hun følte at endringer kom over henne. 5

6 Noe var ikke som før. Da hun skulle lokke Hans og Grete inn i det lille huset sitt, merket hun at de nølte. - Noen tukkler med eventyrene mine, sa hun høyt, men visste ikke mer. Samtidig gikk det opp for henne at det var spesielt kongen som ble påvirket. Han lystret ikke mønsteret som var nedfelt i det å være konge. Om noen begynte å fortelle et eventyr, ble alle elementene teleportert frem til den som skulle stå for fortellingen. Deretter ble de satt sammen igjen i en ny drakt og tilpasset fortellerens egenart, kulturelle bakgrunn, språk og maner. Alt dette ble styrt av UrTreet som sto i kjernen på SkumleSkogen. Det Greola oppdaget var at mønster kongen måtte forholde seg til, dersom han skulle være konge i EventyrLand, var brutt. Mønsteret var der, men rammeverket var i ferd med å gå i oppløsning. Han forpliktet seg ikke. Han brøt med mønsteret. Hun innså at kongen ikke kunne styres. Han kunne faktisk velge sine egne roller, gjøre hva han ville. Slik var det ikke i et eventyr. I et eventyr var alt låst. Alt var forutsigbart. Kongens rolle var forutbestemt. - Det må være den nymotens datagreia som er årsaken, tenkte heksen Greola. Kapittel 3: Spillet Tar Kontroll Spillutvikleren Dempro Olsen visste at han var i ferd med å bryte en grense der ingen hadde vært før ham. Poenget var at han var på vei inn i en ny virkelighet. Alt som het regler var i ferd med å gå i oppløsning. Han så det som et kvantesprang inn i grenselandet mellom fantasi og virkelighet. Nøkkelen lå i at han hadde paralellkoblet en serie med datamaskiner for å få nok kraft til at maskinen kunne besørge sitt eget liv, kjøre seg selv. Det han ikke forsto, var konsekvensene av at et spill fikk leve sitt eget liv. Den siste bit av kode var på plass og han slo Enter, for Gud vet hvilken gang. Den nye koden begynte å kjøre seg selv. Den skrev sin egen kode og hentet fragmenter av annen kode fra andre deler av spillet og så satte den det sammen til stadig nye formater og innspill. Prosessen fortsatte, helt av seg selv. Han hadde gjort PCen til en evightsmaskin. Den kjørte inn i stadig nye loops som igjen ble til nye elementer i spillet. Grafikken var eksepsesjonell, nesten levende. Bildet, en blanding av naturtro og animert, førte spilleren dypere og dypere innover i SkumleSkogen. Da det kom til en Dempro Olsen hadde hacket seg inn i EventyrVerden og forpurret eventyrets gange. Dempro Tor ble rasende. åpning i det tette løvverket, fokuserte det på et tre som virket levende. Greinene vaiet som armer og det hadde såvel øyne som munn. Dette var UrTreet. Det var her det holdt til, og det vokste i en egen lund, lengst inne i SkumleSkogen. Dempro Tor, som var venner med Dempro Olsen, reagerte, og likte ikke at SkumleSkogen var blitt invadert av et spillprogram. Heller ikke at eventyrene mistet sin magiske kraft. Også UrTreet hadde merket endringene. Eventyrene som ble fortalt rundt om i verden var ikke som før, og han var blitt urolig. Verst var det at de som lyttet mistet interessen, opplevde at eventyrene var uten mål og mening. 6

7 UrTreet siftet igjennom og lyttet til hver eneste fortelling som ble fortalt verden rundt. Det stemte ikke. På tross av at hvert eneste eventyr var nedtegnet i bøker, gitt form og fasong, ble de ikke fortalt slik de burde. Fortelleren begynte plutselig å endre på ting, lage sin egen vri og skape nye fortellinger av de gamle. Det møysommelige arbeidet til Brødrene Grimm, Vladimir Propp og andre som hadde brukt store deler av sine liv i eventyrets tjeneste, ble plutselig borte. - Dette går ikke, tenkte UrTreet, og begynte å legge en plan. Han måtte få ting på rett kjøl igjen, og det var bare noen få som kunne hjelpe. Det var slike som Vladimir Propp og Brødrene Grimm. - Dette skal vi få til, tenkte UrTreet. Kapittel 4: Kongens svik Normalt ble Kong Credos, Kongen av Royalavia, teleportert til det sted hvor en eller annen startet med å fortelle et eventyr der en konge var med i fortellingen. Derfor kunne Kong Credos ikke bare fremstå som mange skikkelser men han hadde også et utall roller, alt etter hvilket eventyr det gjaldt. Dermed hadde han også også mange navn. Som konge var det nedfelt at det var hans rolle var å stille krav. Han kunne være god, ond,, rettferdig eller løgner, alt etter som. Blant de ting han hadde for vane, var å love bort princessen og halve kongeriket til den som klarte det umulige. For eksempel lovet han bort både prinsesse som halve kongeriket til den som kunne bygge en båt som gikk like lett på vann som på land. Her, som vanlig, var det alltid en eller annen som ville prøve seg. Det kongen gjorde best, var å bryte ord, å ombestemme seg, hver gang noen fikk det til. Han hadde ikke noen plan om å gi fra seg halve kongeriket. Spesielt ikke til en fattiggutt som ikke var adelig. - Det er dette vi konger gjør, pleide han å si. Akkurat denne morgen, var alt forskjellig. Kongen våknet plutselig, og lå i den andre enden av den store sengen. Han var blitt hjemsøkt av et helt nytt sett med drømmer, og de var nærmeste som mareritt. Noe var som det ikke pleide å være. Han beveget en fot utenfor sengeteppet, og så den andre. Så plantet han begge beina i det iskalde steingulvet og reiste seg i full høyde. Deretter, i rask marsj, fortsatte han inn i kammerst til dronningen, som lå i den andre enden av slottet. - Dette går ikke! ropte han ut i halvørske mens han skrittet nedover de mange korrigorer og ganger. - Hva er det som ikke går? kom det fra en lite munter dronning, som så vidt hadde fått på seg den røde kappen, kronen og som var blitt vekket av kongens hissige gange nedover korridoren. Aldri tidligere hadde kongen hoppet ut av sengen på den måten. - Jeg vil ikke mer! ropte han fast og bestemt. - Vil ikke mer... hva...? spurte dronningen, fremdeles i halvørske. Nå sto dronningen midt på gulvet i hennes egen lille tronsal og funderte over hva det var som hadde hisset kongen opp av sengen og ut. 7

8 - Jeg vil ikke mer, gjentok kongen. Dronningen trodde ikke egne ører. - Vil ikke hva? tenkte hun. Hun var mer våken enn hun hadde vært på år og dag. Konger gjør ikke slikt. I hvertfall ikke på den tid av døgnet. - Du har å gjøre det konger gjør, freste hun. - Hva mener du? spurte kongen. - Du har å ønske deg et skip som går like fort på sjø som på land! Du har å love bort dattra di og halve kongeriket. Det er det konger gjør, sa hun fast og bestemt. - Jeg har prøvd det, gang på gang, og er blitt lei! - Det er jobben din! -... og jeg bryter det ene løftet etter det andre. Det er hva jeg må gjøre! - Det er det hva konger gjør! - Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv. - Du kan ikke! Jeg er dronning, og liker det. - Du forstår med ikke! - Så gå og snakk med noen, noen vettug! - Hvem skulle det være? - Hva med den lille bimboen av en danserinne. Hun realiserer seg selv. - Det gjør jeg!, sa kongen, og forsvant ut gjennom døren. Kapittel 5: I SkumleSkogen UrTreet forsto at kongen ikke oppførte seg som konger bør. UrTreet hadde også fått inn flere bekymringsmeldinger fra rundt om i EventyrLand. Ingenting forløp som det skulle. Noen av eventyrene hadde fått endret både begynnelse og slutt. Flere gikk ikke etter oppskriften. I tillegg hadde flere fortellere mistet hele poenget med eventyret slik at slutten var uten må og mening. Det verste var der hvor det ikke ble noen egentlig begynnelse, midt eller slutt. Det var akkurat som om eventyret ble skrudd sammen etterhvert som det skred frem. Konger kunne plutselig fly og prinsesser kunne stikke av. Det å drepe en drage var heller ikke noe som passet inn i eventyret. Faktisk, var det også slik at en drage kunne risikere å bli fredet. For Lille Rødhette var ikke ulven lenger en trussel, men den var blitt en venn. De tre små grisene ble også venner med ulven og kunne bo i husene sine. - Dette går absolutt ikke, tenkte Ur- Treet. Dempro Olsen var forvirret. Det var plutselig vanskelig å forstå var hvordan UrTreet kjente hadde oppdaget at ting var i endring. Dempro Olsen trodde at spillet han hadde laget ga et nærvær utover det å vise ting. Nå oppdaget han at det også overvåket deler av EventyrLand på en måte som var ham helt fremmed. Til skrekk og gru forsøkte spillet å påvirke hendelsesforløpet til det som var blitt nedfelt som standarder for etthvert folkeeventyr. Dette var mønstre som hadde virket gjennom århundre- 8

9 der, og som nå var truet. UrTreet forlangte at Dempro Olsen skulle komme til SkumleSkogen og forklare seg. Hva hadde han gjort? Visste han hva konsekvensene var? - Akkurat her var det et helt system med hendelser der ikke noe kunne fravikes, uten at eventyret brøt sammen. Det å tukkle med systematikken gjorde at en eller annen mistet verdien med fortellingen. Det gikk også opp for Dempro Olsen at UrTreet kjente hvordan avmakten etset seg innover i deler av EventyrLand, og at en ny og ukjent usikkerhet trengte innunder barken og opp og ut i greinene til treet. UrTreet visste at det var i ferd med å bli invadert av en fremmed kraft. - Jeg trenger hjelp, tenkte det. Det innså at hele folkearven til eventyrverden ville berøres av dette. Historier, den ene etter den andre, vil forvandles, endres, bli til noe nytt. Først nå oppdaget Dempro Olsen at han hadde mistet kontroll. - Hva gjør jeg? tenkte han og innså at det var en kontroll han ikke kunne gjenvinne. Spillet ville ikke tillate det. Kapittel 6: UrTreet Våkner En ny type vind begynte å røre på seg under trekronene. Det var en urolig vind, og den pulserte på en måte vinder ikke pulserer på. Deretter begynte det å skje ting lengst inne i SkumleSkogen. Kjernen i SkumleSkogen var tilholdssted for de fleste av Folkeeventyrenes helter og skurker. Det var her såvel Lille Rødhette, ulven og bestemoren oppholdt seg når ingen fortalte eventyret. Det samme gjaldt for såvel Katten med Støvlene, Hans og Grete, Askepott, De tre små griser, Gullhår og de tre bjørner og flere tusen andre skikkelser. Det var også hjemmet til flere konger, prinsesser, drager og riddere som hadde sine vanlige tilholdssted mellom to permer i en bok eller i hukkommelsen til en av de gamle. Det var her fortellingene stammet fra. Dette også et sted der hekser og trollmenn kunne vanke fritt. Stedet lå lengst inne i Eventyrlandets mektige skoger og ble kalt SkumleSkogen.. Bakken var dekket av mykt løv og trestammene var butte og tykke. Dens hersker var UrTreet, som hadde stått der det sto siden tidenes morgen. Det var også der Folkeeventyrenes fedre var lagt til hvile. Så skjedde det ting. UrTreet kjente at noe forsøkte å ta kontroll over dets rike. Det grep tak i sin egen skjebne og strittet imot. UrTreet kjørte rå kraft ned i sine røtter og de fikk et annet liv. Det mobiliserte sine magiske evner og påkalte Skumleskogens magiske kraft. Ett sett røtter voksete ut og frem gjennom det muggne jordsmonnet med en utrolig kraft. De trengte frem, gjennom muld og grus, fjell og myr inntil de nådde frem til et område litt utenfor SkumleSkogens kjerne. Det var her katakombene lå. De tilhørte dem som UrTreet holdt mest kjær. Det var her folkeeventyrets største fortellere hadde 9

10 funnet sine siste hvilesteder. De levde som ånder under trekronene i SkumleSkogen og voktet over jordens kulturarv. De voktet over Folkeeventyret. De voktet over skjebnen til dem som trodde på folkeeventyrene. Røtterne fant vei inn i katakombene og valgte ut to. Da begynte røttere å tvinne seg opp og rundt samtidig som de lyste med et svakt blågrønt lys. Det var tydelig at bølger av energi pulserte fra røtterne og ble kanalisert inn i de formløse skapningene som de holdt rundt. Inne i kryptene begynte det å røre på seg. Lyse skygger løftet seg opp av støvet, samlet seg til noe uformelig og trakket ut i det fri. Noen ble hentet frem fra evighetens søvn, dradt inn fra efterlivet og satt til å røre seg på jordens overflate. Det sto to skikelsene i den lille lunden som het Katakombene og de kom fra hver sin krypt. Begge gikk de frem og stilte seg som skygger innunder trekronene. - Jeg trenger hjelp, hvisket UrTreet. Begge skikkelsene gikk bort til UrTreet og stilte seg opp for å lystre stemmen som hadde styrt dem gjennom utallige århundreder. - Ja, herre, sa de begge. - Dere kjenner hverandre, sa UrTreet. Begge så på hverandre. De to skikkelsene sto, halvt gjennomsiktig, halvt med fasong lignet ikke på noe spesielt, men figurene var ikke av jorden. Noen ville kalle dem for hologrammer, en samling av lyse og mørke skygger. De var heller ikke noe som tilhørte eventyrenes verden. Den ene så ut som en dukke, med langt hvitt hår og rynket hud.. - Vladimir, Vladimir Propp? spurte han. - Er det deg, din gammle eventyrforteller? - Hvem ellers? - Du ligner ikke deg selv du heller. - Ikke du heller! Den andre figuren minnet mer om en gnom enn noe annet. Han hadde lange barter, en diger nese og bollekjaker. - Da er det deg, Wilhelm, Wilhelm Grimm. 3) - Ingen ringere og broren din, Jacob? De snakket sammen, men det var ikke stemmer som gikk mellom dem. Det var elektroniske gnister som pulserte i den stille luften rundt kryptene. Begge lyste svakt i den lysegrå demringen som omsluttet de to skikkelsene. - Hva gjør vi her? - Vi er kallet. -Av hvem? - Av UrTreet. - UrTreet? - Noen tukkler med Folkeeventyret. Kongen vil ikke være konge lenger! - Har han gått fra vettet? Han ka ikke gjøre som han vil! - Vi må få ham på plass igjen, hvisket Vladimir Propp. Kapittel 7: Spretterina En myk og pløset hånd kakket på den tunge eikedøren inn til kammerset til den lille, nette danserinnen Spretterina. På lyden hørte hun hvem det var. 10

11 Det var han, kongen. - Kom inn, kjære, ropte hun, Kongen gikk inn. Han hadde tenkt og tenkt, man ikke funnet noen løsning. Til slutt måtte han ned til hoffets danserinne, Spretterina. Det var ikke første gang han hadde betrodd seg til henne. Hun var en av de få som forsto ham. - Å min lille KnuppeDupp? sa kongen. - Ja, kjære, svarte danserinnen. - Jeg er så deprimert. Kan du hjelpe? spurte kongen. - For deg, elskling, gjør jeg alt! svarte hun med den mest fortryllende stemmen hun hadde og sprang ham i møte, med lette, luftige skritt. - Jeg vil ikke være konge lenger. Jeg vil gjøre noe annet, finne seg selv! sa kongen. Sprettertina bråstanset. - Er du gått fra vettet? utbrøt hun. - Det er klart at du må være konge. Kongen sto med lukkede øyne, et smil som lekte i munnvikene og åpne armer. Da han lukket armene for å omfavne henne, fikk han bare et favn luft. Han åpnet øynene og så på henne: - Å men min lille KnuppeDupp. Jeg vil noe mer! Jeg vil være som deg, en kunstner. Jeg vil selvrealisere meg, bli ett med min karma. Jeg vil ikke skrive ut skatter og gjøre at folk kneler for meg. Jeg vil noe mer!. Det var tydelig at Spretterina hadde surnet, mistet tålmodigheten og at respekten for kongen var ikke hva det en gang hadde vært.. - Tror du at det er gøy å være danser? Tror du at det er lett å være danser? Nei herre konge. Det er arbeid, tungt arbeid. Det er smertene. Det er treningen. Det er kroppen. Alt må lystre den minste bevegelse. - Å, du er så skjønn, så vakker! - Det kan du si! Tror du at alt dette kommer gratis! Selvrealisering er hardt arbeid. Konger gjør ikke slikt. De vet ikke hvordan det er å slite med smerter. De vet ikke hva det vil si å gjennomføre noe. De diller og daller rundt omkring, klipper bånd og vinker til folk. Dessuten er du småfeit og pløset. - Å min lille KnuppeDupp! - Ikke kall meg for din lille KnuppeDupp. - Du har jo meg! - Du er en gammel tulling som ikke vil være konge. - Elsker du meg ikke? - Det får da være grenser! - Men du har jo sagt at du elsker meg. - Snakk med dronningen! Hun bestemmer hvor mye jeg skal elske deg! - Du mener at det er dronningen som bestemmer...? - Nei, det er UrTreet som bestemmer! Vi er bare figmenter i fantasienes verden. Vi skal opptre, skape troverdighet og levendegjøre fortellinger. - For hvem? -... for deg, for meg, for alle som bor i SkumleSkogen. Det er for alle barna som lytter til et eventyr. Du har ikke valg! Eventyrene må ha en konge! -... og hvorfor det? - Den som lytter trenger utløp for sine fantasier. Det er nedfelt! 11

12 - UrTreet vil forstå. Det vil tillate at jeg gjør som jeg vil! Det er, tross alt, til mitt eget beste. En konge er og forblir en konge. Han er født til det! -... å rømme fra ditt ansvar! Det er en farlig ting, for en eventyrfigur. - Jeg er, tross alt, en konge! - Eventyrene kan ikke klare seg uten en konge. Du har en jobb å gjøre! -... og jeg som trodde at du elsket meg. - Jeg elsket en konge! Kapittel 8: Ridder DrageDanker Dronningen klarte ikke å løsrive blikket fra døren som hadde lukket seg bak kongen. Hun stirret vanntro fremfor seg. Hvordan kunne kongen finne på å bryte mønsteret som var innøvd gjennom generasjoner,og som verden forventet av han. Bare tanken på at kongen ikke ville være konge, fikk det til å ise kaldt nedover ryggen hennes. Hun var dronning. Hun likte å være dronning. Hun hadde all makt i sine hender, og det var hennes virkelighet. Dessuten, var det hun som brukte alle pengene kongen tok inn i skatter. Spesielt ønsket hun seg seks nye hvite hester til den kongelige kareol. Så var det at hun fikk reise rundt og å vinke til folk, kle seg staselig og å få alt hun pekte på. Ingenting skulle rokke ved det! tenkte hun. - Den tufsen, hvisket hun lavt, og kalte til seg rikets helt og forsvarer. Han het Ridder DrageDanker og var kjent land og strand for sitt mot. Nå gjaldt det å få kongen over på andre tenker. Han måtte ombestemme seg. Var det en ting hun var sikker på, var det at det ikke var noen fremtid i selvrealisering. Tvert imot, det var ødende. Hun måtte finne en løsning. Hun trengte hjelp, en erkjennelse som kom samtdig som at det banket på døren inn til tronsalen. - Deres majestet? sa Ridder DrageDanker i en lav, men mandig stemme. Han hadde med seg sin trofaste drage, som han drepte om og om igjen i et utall eventyr. - Der var du! sa dronningen. - Ja, Deres Majestet. - Det er kongen! Han har gått fra vettet! - Og hva skal jeg gjøre? - Vi trenger en ny konge, ellers forsvinner alle de kongelige eventyrene og? - Du skal drepe ham, og bli den nye kongen! - Du mener på eventyrvis? - Nei, på vrkelig. Ridder DrageDanker reagerte moment. Aldri tidligere hadde noen drept et noen som helst i EventyrLand, og minst av alt ham. At det skjedde i eventyrene, var en ting. At det skjedde innenfor SkumleSkogens verden, var noe annet. Dette ville han ikke være delaktig i. - Bør han ikke snakke med noen? spurte Ridder DrageDanker forsiktig. 12

13 - Han har allerede snakket med den danserinnen med de lange beina. Hun forsøkte å snakke ham tilrette, men vant ikke frem. Nå er han på vei til SkumleSkogen, for å snakke med UrTreet. - Dette tegner ikke bra! - UrTreet vil ikke tåle det! Han må ryddes av veien. Vi trenger en ny konge! For mange eventyr vil forsvinne dersom vi ikke har en konge. - Men jeg har allerede en rolle. - Å redde princesser fra dragenes klør? - Ja, for uten meg, vil ikke princessene kunne reddes og uten en konge kan ikke jeg være dronning! - Kanskje Trollmann Zatz vil være konge? foreslo Ridder DrageDanker. Begge visste at dette var en umulighet. Alt som heter trollmann og heks var vevd inn en folkeeventyrene på en slik måte at de var uunværlige. Hvordan ville det gå med trollord, spådommer og magiske hendelser dersom det ikke var en heks eller trollmann til å fremføre dem. - Jeg tror at vi må overlate dette til UrTreet, sa Ridder DrageDanker og snudde på helen og gikk. Kapittel 9 UrTreets Vrede Dempro Olsen kjente at noen, eller noe, holdt på å tukkle med hjernen hans. Det neste han oppdaget var at to spøkelsesakige skikkelser hadde dukket opp på netthinnen hans og forsøkte å invadere hans vilje. Det neste han forsto, var at de arbeidet med å vinne kontroll over hans sjel. - Hva er det som skjer, tenkte Dempro Olsen. I bakhodet gnaget vissheten om at dataprogrammet hadde noe med dette å gjøre. Så kom stemmene, ikke som ord, men som ekkoer som slo frem og tilbake inne i hodet hans. Det de sa, kom nærmest som formaninger. De to skikkelsene, som sto halvt gjennomsiktig, halvt med fasong og lignet ikke på noe spesielt, var ikke av jorden. Den ene hadde store buskete øyenbryn og lange barter og en diger nese mens den andre så ut som en eldgammel mann med stritt, kritthvitt hår. De så ut som hologrammer, en samling av lyse og mørke skygger. De var heller ikke noe som tilhørte eventyrenes verden. Det Dempro Olsen så, var en konge som sto foran et eldgammelt tre. Treet hadde både øyne og munn, og greinene var korte og butte og på tross av at det var vindstille, vaiet de knapt frem og tilbake. Dempro Olsen følte hvordan stemmen til treet sang sin vei inn i bakhodet hans. - Hva mener du? spurte det kongen. - Jeg vil selvrealisere meg, sa kongen. Det UrGamle treet trakk pust og så gispet det etter luft. 13

14 Hvordan kunne hans konge feile ham slik. UrTreet innså at det trengte hjelp. - Og hva skal skje med ditt kongerike? - Det vil jeg beholde, sa kongen. UrTreet reagerte moment. Det teleporterte så både kongen og to av sine trofaste hjelpere til et sted langt, langt ute i kongerike. UrTreet klarte å samles sine krefter og det este ut og vokste til det dobbelte av sin vanlige størrelse. Et elektronisk gnirstregn skjøt ut fra greiner og raste ned i dets røtter. Det lød som et torden av statisk skurring som suste gjennom hele EventyrLand. Ett sted, ute i den virkelige verden, var det flere som satt midt i en eventyrfortelling, og som måtte stoppe opp, legge fra seg fortellingen, og gispe etter pust. Til og med hekse Greola skvatt slik at hun plutselig svevde en halvmeter over gulvet. Det eneste om hindret henne i å suse opp gjennom skorsteinen og ut i det fri, var at hun klarte å gripe fatt i et kosteskaft og at det holdt henne på plass. Hologrammene til Propp og Grimm lyste i et kraftig blågrønt skjær. Aldri tidligere hadde noen våget å si noen lignende under SkumleSkogens trekroner. De befant seg så foran kongens slått, som var mer som en borg. - Hvordan kunne han? - Hvordan våget han? Så roet ting seg. - Hva mener du? spurte Vladimir Propp. Ordene hang i luften, badet i sur galle. - Helt enkelt, svarte Kongen. - Krefter i mitt indre er i et opprør. De krever at jeg selvrealiserer meg. At jeg får gjøre som jeg vil. -At jeg får lov til å lystre impulene som driver meg. Da vil også tillate at eventyrfortellere verden over også får selvrealisert seg, får fortelle eventyrene som de selv vil.? - At de kan hva-for-noe? - At de kan fortelle sine eventyr akkurat som de vil! - Det er den nye virkelighet. Det er datamaskinenes virkelighet. Det er den ekte frihet. - Hør her, sa Propp. - Det er et system i alt dette! Du kan ikke bryte reglene. Du kan ikke tillate at folk får fortelle et eventyr etter eget hode. Det er ikke slik det virker. - Men, En stemme inne i meg som sier at jeg må slutte å lyve, svarte kongen. Både Propp og Grimm så på kongen. - Det er en datamaskin som prøver å vinne kontroll over deg, sa Propp. Den er et varsel om de nye tidene. Den har et program som har grepet tak i din forstand og herjer med din vilje. Du har en jobb å gjøre og hele EventyrLand er avhengig av at du gjør den! - Men jeg har løyet for Katten Med Støvlene og for Askeladden, Jeg har aldri tenkt å gi fra meg halve kongeriket og i hvertfall ikke prinsessen. - Du lyver ikke! Det må være slik. Det er den andre, den som forteller, som har ansvaret! Du har bare gleden av å være konge, den som tillater at ting skjer! freste Grimm. - Dette er eventyrets vesen! Både Propp og UrTreet nikket. Det var tydelig at kongen ikke var enig. 14

15 Kapittel 10: Et bedrag Kongen så på de som sto rundt ham. Han sundde seg. I et klarsyn, fikk han et glimt av alle de som levde i eventyrets verden, ble styrt av UrTreet og som ga mønsteret til etthvert eventyr. Alle sto og stirret rett frem, ventet på at kongen skulle si noe. - Jo, men! utbrøt kongen, og fortsatte: -Det er, for eksempel, ett eventyr som plager meg dypt. Hver gang det fortelles, og det er gjort mange millioner ganger, har jeg lovet bort både prinsesse og halve kongeriket. Jeg har aldri holde ord, mumlet kongen forlegent. - Du eier fremdeles hele kongeriket og prisessen med. Du kan gi det bort gang på gang, så hvor er løgnen? spurte Wilhelm Grimm overbærende. - Jeg lovet: Om noen kunne levere et skip som gikk like fort til lands som til vanns skulle han få både kongsdottra og halve kongeriket den husker jeg. Den var norsk, tror jeg. Det var om fattiggutten, Askeladden, den som Asbjørnsen og Moe har gjengitt og fortalt. 4) - Poenget er at gutten klarte det! Han hadde riktignok en medhjelper, men det har vel ikke noe å si. - Du kan ikke stole på folk nå til dags, sa Propp. - Derfor ga jeg gutten en ny utfordring. Denne gang skullle han tømme en hel kjøttbu med tre hundre tønner kjøtt og? - Tror du ikke at han klarte den også? - Fikk han halve kongeriket? - Nei, så, jeg ga ham en ny utfordring. Denne gang skulle han tømme 300 tønner med øl og 300 tønner med vin. Tror du ikke at han klarte det også. og også denne gangen lovet jeg at han skulle få både kongsdattra og halve kongeriket. - Ja, og hvilken utfordring ga du? - At han skulle hente vann fra verdens ende, og det i løpet av 10 minutter. - Ah ha, eventyrets sjel! mumlet Propp. - Også det løftet ble ble brutt! freste kongen. - Selfølgelig! Og så måtte du gi atter et løfte! Også dette måtte du brytes, sa Propp. - Det er eventyrets vesen. At det umulige blir mulig. innskjøt Grimm. - Men å få Askeladden til å tørke 300 favner ved i løpet av en natt? - Noe å strekke seg etter? - Det er den datagreia som har grepet tak i forstanden din. Den forsøker bare å forvirre deg. - Mener du at...? Nå var det begge som svarte, nærmest i kor, og henvendte seg direkte til kongen: - Ett eller annet dataprogram har gitt deg skjel. Det har tukklet med din forstand og forkludret ditt kall. Et folkeeventyr skal leve oppe i hodene på folk. Det skal drives frem av fantasien. De skal ikke brettes ut på en skjerm, eller lerret! Det vi gjør er å legger føringer. 15

16 Disse har ikke sin plass i en dataskjerm og heller ikke i et spill. Vi er ikke der, enda. Kongen ble taus. Dempro Olsen overvar det hele, men fattet ikke hvordan ting hang sammen. Han fantaserte seg til et hendelsesforløp og tolket seg til hvordan dataprogrammet ble overstyrt. UrTreet, som fulgte med fra sin vante plass i SkumleSkogen, sa ikke et ord. Kongen bare sukket tungt, sjenket sin Sprettina en tanke: - Å min lille KnuppeDupp...! tenkte han. Han skulle til å gå til henne, da en mormor satte sitt barnebarn på fanget, og åpnet en bok: - Det var en gang en konge..., sa hun. Referanser: 1: Janet H. Murray: Hamlet on the Holodeck: The Future of Narrative in Cyberspace, MIT Press, 1997, ISBN : Vladimir Propp, Morphology of the Folktale, 1928, Translated by Laurence Scott, University of Texas Press, 1968, ISBN : Jacob Grimm, Wilhelm Grimm, et al. Grimms Fairy Tales, Complete and illustrated. Kindle Edition, Maplewood Books. 4: Folkeeventyr: Askeladden: Per Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe, et.al. (Asbjørnsen og Moe)