parasitter Tema: Tarmsnylter gir diarélam Nye beregningsmetoder skal gi bedre smittevarsling Jakter på vaksine mot lakselus Lakselus:

Transkript

1 Nr Årg. 03 Aktuelt fra Veterinærinstituttet Tema: parasitter Lakselus: Nye beregningsmetoder skal gi bedre smittevarsling Tarmsnylter gir diarélam Jakter på vaksine mot lakselus

2 Aktuelt fra Veterinærinstituttet Bladet Argus er et populærvitenskapelig magasin som skal gi innblikk i Veterinærinstituttets arbeid innen forskning, diagnostikk, overvåkning og beredskap og orientere om instituttets samfunnsoppdrag. Bladet sendes som B-abonnement og er gratis. Utgiver: Veterinærinstituttet Postboks 750 Sentrum 0106 Oslo tlf.: Besøksadresse: Ullevålsveien 68 Ansvarlig redaktør: Anne Brit Haug anne-brit.haug@vetinst.no Redaktør: Mari M. Press mari.press@vetinst.no Design, repro og trykk: 07 Gruppen AS Forsidefoto: Lakselus (hunn) Preadult-II - voksen Foto: Science Photo Library Utgave nr Parasitter små kryp store konsekvenser Parasitter er organismer som lever i eller på andre organismer og som kan gi stor skade eller død både hos dyr på land, i vann og hos menneske. Parasittinfeksjoner byr på store utfordringer både i havbruksnæringa og hos viltlevende fisk. Lakselusa er eksempelvis tilpasset en vert (villaks) som det i utgangspunktet var få av og langt mellom. Med oppdrettsnæringa er mengden laks langs kysten blitt enorm samtidig som laksen står tett i merder. For lusa fungerer dette som gigantiske matfat der de nå kan formere seg enormt. Mengden lakselus gjør at næringa lider betydelige økonomiske tap og villfisken påvirkes. Veterinærinstituttet leder og er med i mange forskningsprosjekt som skal bidra til å forebygge og bekjempe lakselus. Utvikling av bedre smittepresskalkyler slik at forebyggende tiltak kan settes inn på rett sted og tid, er eksempler på dette. Forskerne forteller: Beregning av smittepress en nøkkel til lusekontroll En sentral faktor i bekjempelse av lakselus handler om å holde kontroll på forekomst. En ny metode under utvikling beregner smittepress ved å regne seg frem til antall lus på copepoditt-stadiet, et tidlig stadium av lusa. Dette vil gi bedre oversikt og større treffsikkerhet for mottiltak. Randi Grøntvedt Peder A. Jansen Veterinærinstituttet er et biomedisinsk forskningsinstitutt med dyrehelse, dyrevelferd, fiskehelse og mat trygghet som kjerneområder. Veterinærinstituttet har hovedlaboratorium og administrasjon i Oslo, og regionale laboratorier i Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø. Scan qr-koden og les mer på Norwegian Veterinary Institute Gyrodactylus salaris (gyro) er en parasitt som angriper laksefisk i ferskvann. I flere år har det vært gjort et omfattende arbeid med å utrydde denne parasitten i norske vassdrag. Den praktiske planleggingen og gjennomføringen av bekjempelse er det Veterinærinstituttet som står for. Koksidiose som rammer drøvtyggere er et eksempel på parasittinfeksjoner på landdyrsiden med økonomisk betydning i vårt eget husdyrhold. Instituttet analyserer og artsbestemmer parasitter og teller parasittegg i prøver. Dette er viktig både for å kunne gi riktig behandling til dyra og for å vurdere om behandling bør settes i gang eller ikke. Økende resistens mot preparatene gjør det stadig viktigere å unngå behandling dersom det ikke er nødvendig. Også mennesker får ulike typer parasittinfeksjoner. Malaria, som skyldes en parasitt som overføres av malariamygg, dreper eksempelvis flere millioner mennesker og gjør 300 millioner syke - hvert år. Klimaendringer med temperaturstigning vil kunne føre til at parasitter spres til nye områder. Flere parasitter vil kunne overleve vinteren og skape større problem for husdyr og vilt. Økt reiseaktivitet og import av dyr innebærer også risiko for spredning av nye parasittsykdommer. Veterinærinstituttet ønsker derfor å prioritere kunnskapsproduksjon som bidrar til framtidsrettet og bærekraftig forebygging av sykdom knyttet til parasitter. Gudmund Holstad Administrerende direktør n Tekst: Randi Grøntvedt og Peder A. Jansen Foto copepoditt: Øivind Øines Lakselus har mange livsstadier. I et av de tidligste stadiene, copepoditt-stadiet, lever lusa fritt i sjøen og driver passivt rundt. Dette stadiet er sentralt for lusesmitten. Næringa fra eggstadiet er brukt opp og lusa lever fritt i sjøen og driver passivt rundt i strømmen. Lusa er nå avhengig av å feste seg på en laksefisk for å overleve. Lykkes den, vil copepoditten utvikle seg til reproduksjonsstadier. For å få oversikt og kontroll over lakselusa, er kunnskap om mengde copepoditter i sjøen derfor en sentral faktor. Ingen god oversikt over smittepress I dag beregnes lakselusnivået på bakgrunn av rutinetellinger av lakselus i de største stadiene på oppdrettsfisk. Oppdrettere plikter å rapportere inn gjennomsnittstall som er beregnet fra tellinger på det enkelte oppdrettsanlegg. Gjennomsnittstall akkumuleres og blir brukt i fylkesvise oversikter. Dagens beregningsmetode gir en indikasjon på lusenivå langs kysten, men gir ingen god oversikt over smittepresset som faktisk befinner seg i sjøen til en hver tid og i lokale områder. Etablerer nye beregningsmetoder for smittepress Veterinærinstituttet samarbeider med flere parter for å bygge kunnskap rundt smittedynamikk både på regions- og lokalitetsnivå. Vi undersøker også hvilke faktorer som påvirker smittepress. For å beregne smittepress må kunnskap om smittedynamikk settes i sammenheng med faktisk smittepress. Det må også etableres nye beregningsmetoder. Studier fra 2002 til 2011 viser at tetthet av verter er en betydelig faktor for smittepress. Dagens beregningsmetode for lusemengde langs kysten tar ikke hensyn til dette. Veterinærinstituttet har foreslått en ny beregningsmetode for smittepress. Ved hjelp av matematiske modeller kan vi utfra gjennomsnittlige lusetall, antall fisk og tetthet av nabolokaliteter, beregne tetthet av smittsomme copepoditter i og rundt det enkelte anlegg. For å bekrefte gyldigheten av en slik beregningsmetode, ser man den opp mot registrerte påslag av lus og lusetall i områder. Her gjenstår en del arbeid for å vise hvor godt beregningene forklarer observerte data, og også hvordan dette står i forhold til luseinfeksjoner på vill fisk. Kartinformasjon for oversikt og kontroll Informasjon om smittepress kan vises i kart ved bruk av geografiske informasjonssystemer (GIS). Dette gir et helt nytt verktøy som vi allerede bruker i vår forskning og forvaltningsaktivitet. For å sikre langsiktig kontroll av lakselus, bør det utvikles en såkalt akvatisk integrated pest management (IPM). Dette er en strategi kjent fra landbrukets bekjempelse av skadedyr. Et grunnleggende element er god kunnskap om smittemengde og hvor smitten befinner seg i tid og rom. Vår nye beregningsmetode for smittepress av copepoditter og bruk av informasjon av dette i geografiske kart, vil være et nyttig bidrag i strategisk planlegging og ko ordinering av tiltak for kontroll av lakselus. Prosjektet er en del av PreventT som finansiert av Norges forskningråd. Aktiviteten er et forvaltningsstøtteoppdrag, der spredning av lus blir studert for å kunne si mer om populasjonsdynamikk. 2 ARGUS nr ARGUS nr

3 Kort sagt Jeger send oss revebæsj! Veterinærinstituttet overvåker rev for å se etter revens bendelmark, Echinococcus multilocularis som kan smitte mellom dyr og mennesker. I Sverige er parasitten nylig påvist på noen få revepopula sjoner. Parasitten er ikke påvist på fastlands-norge. Reveavføring samlet inn fra jegere fra hele landet blir undersøkt. Dette gir oss en pekepinn på om parasitten finnes i norsk fauna, forteller forsker Øivind Øines. I år har vi videreutviklet og forbedret metodikken slik at vi kan påvise parasitten selv ved svært få parasitter tilstede. I et prosjekt finansiert av Nordisk arbeidsgruppe for mikrobiologi og dyrehelse/dyrevelferd har vi sammen med forskere fra søsterorganisasjonene våre i Sverige og Finland evaluert diagnostiske metoder og funnet at metoden som brukes i årets overvåkning er den mest sensitive for påvisning av revens bendelmark. Tidenes redningsaksjon for villaksen En av de syv motoriserte flåtene som ble spesialbygd til innsjøbehandlingene. Det mektige Vefsnavassdraget i Nordland har lenge vært infisert med ferskvannsparasitten Gyrodactylus salaris (gyro) som truer villaksstammen. I oktober i år ble tidenes største rotenonbehandling for å bli kvitt parasitten i regionen avsluttet. På oppdrag fra Mattilsynet skal vi undersøke 600 prøver fra hele landet i år, og allerede nå er vi i gang med å samle inn prøver for neste års undersøkelser. Er du interessert i å sende inn prøver, gå inn på for påmelding. Forsker Øivind Øines med reveavføringsprøver som bearbeides før videre analyse. Foto Mari M. Press n Tekst: Mari M. Press Foto: Ketil Skår Kontaktpersoner: helge.bardal@vetinst.no og ketil.skar@vetinst.no Undersøker for kveis og allergi Kveis er en parasitt som er vanlig å finne i vill saltvannsfisk. Norsk oppdrettsfisk gis varmebehandlet tørrfôr og antas i utgangspunktet å være fri for kveis. Dersom noen spiser fisk som ikke har vært tilberedt skikkelig, kan levende kveis fra fisken utløse akutt sykdom med magesmerter, diaré og oppkast. Personene risikerer også å bli allergiske slik at de senere kan reagere mot død kveis i fiskemat. Veterinærinstituttet leder en undersøkelse som skal se om det finnes levende kveis i norsk oppdrettsfisk. Dette er et samarbeid med NIFES, Haukeland Universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Også hermetisert makrell, sild, brisling, fiskeprodukter som fiskeboller, fiske kaker, surimi og typer av fôr til oppdrettsfisk, kylling og kalkun, blir undersøkt for rester av kveis. I samarbeid med Mattilsynet er rå fisk til sushi-retter på sushi-restauranter fra hele landet undersøkt for levende kveis. I tillegg er forekomsten av kveis allergi i den norske befolkningen undersøkt. Videre i prosjektet skal vi studere risiko for at parasitten overlever ved frysing, koking, salting og marinering. Et fôringsforsøk med fisk og varmebehandlet fôr med kveis skal også gjennomføres. Resultatene av prosjektet, som er finansiert av Orkla-fondet, vil bli presentert på et brukerseminar sommeren Trikinjakt i burgere Trikiner som er farlig for mennesker å få i seg, finnes i bl.a. svine kjøtt. Norsk svinekjøtt er per i dag fritt for trikiner, men funn er gjort på rødrev i Norge og i villsvin, gaupe og rev i Sverige. Trikiner sprer seg ved at infisert kjøtt blir spist av andre dyr, for eksempel rotter. Disse kan i sin tur bli spist av gris. Derfor har vi en egen instans, Kjøttkontrollen, som tester kjøttet vi skal spise. Men i fravær av trikiner i norsk kjøtt er det viktig å trene på å finne de ørsmå larvene. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for flere zoonotiske parasitter, deriblant trikiner og har som oppgave å holde kurs for personell fra laboratorier som utfører trikintesting. Vi sender også ut såkalt ringtester for å kontrollere at tester utført på ulike laboratorier skjer på en forskriftsmessigmåte. I ringtestene vi sender ut lager vi rå «burgere» der vi planter trikikinlarver i burgere for å se om laboratoriene finner dem, forteller parasittforsker Rebecca Davidson ved Veterinærinstituttet. Avdelingsingeniør Charles Albin-Amiot forbereder til trikinjakt og planter trikiner i burgere. Foto: Inger Sofie Hamnes Foto: Anne Kristin Jøranlid Veterinærinstituttet har på oppdrag fra Direktoratet fra Naturforvaltning gjennomført planlegging og gjennomføring av gigantaksjonen. Takket være en formidabel innsats fra alle involverte, har vi fått til det som var målet; god fordeling av rotenon i innsjøene samt tilstøtende bekker, og bevaring av ørret, røye og elvemusling, forteller aksjonsleder Helge Bardal (bildet) fra Veterinærinstituttet Nå gjenstår reetablering av fiske bestandene, og en spennende frisk meldingsperiode, sier han. I oktober i år var det særlig rotenonbehandling av innsjøene Ømmervatn, Mjåvatn og Fustvatn som var i fokus. Det er første gang at så store innsjøer er blitt rotenonbehandlet i Norge og dette har vært nødvendig fordi det her er røye infisert med gyro. Bekjempelsesprosjektet i Vefsna regionen startet allerede i 2009, med planlegging og bevaringsarbeid, og videre med innledende behandlinger i I 2011 ble alle vassdrag i Vefsnaregionen, inkludert alle hovedog bielver, sidebekker og tilsig, behandlet. Denne behandlingen ble også repetert i august i år. Innsjøbehandlingene var siste ledd i behandlingen. Mye forarbeid og planlegging Største utfordring har vært å beregne og planlegge for tilstrekkelig fordeling og konsentrasjon av rotenon i vannet i innsjøene. I tillegg måtte vi forsikre oss at vi ikke støtte på hindringer underveis, f.eks undersjøiske grotter eller andre problemer som umuliggjorde behandlingen. Med et samlet vannvolum på nær kubikkmeter vann, areal på nesten19 kvadratkilometer og vanndyp nær 65 meter (Fustvatnet og Ømmervatnet) har dette vært en meget krevende oppgave, understreker Bardal. Mange ulike fagmiljø har vært involvert i planleggingen og gjennomføringen for at dette skal lykkes. Erfaringer fra innsjøbehandlinger i utlandet bl.a. i USA og Sverige, har i tillegg gitt verdifull informasjon. FAKTA Gyrodactylus salaris er en parasitt som infiserer laks i elver og vassdrag og må ikke forveksles med lakselus som infiserer laksefisk i saltvann. Parasitten har som oftest dødelig utgang for fisken. Veterinærinstituttet overvåker utbredelse og gjør oppdragsbasert bekjempelse av den, men forsker også på selve parasitten for å forstå hvordan vi best kan bekjempe den. Instituttet er også internasjonalt referanselaboratorium for parasitten. Historiens mest omfattende behandling Ca. 238 tonn rotenon er brukt i behandlingen av innsjøene, inklusive det som ble brukt til innløpselver til innsjø. Dette høres kanskje mye ut, men dette blir veldig fortynnet når vi blander det ut i vannet, sier Bardal. Vi vil imidlertid følge situasjonen med målinger av rotenon utover vinteren slik at vi kan gi beskjed når innsjøene er rene igjen. Stort bevaringsarbeid før og etter behandling Rotenonbehandlingen dreper all fisk, slik at parasitten ikke har noen vert de kan leve på. Det blir derfor gjort et stort bevaringsarbeid med formål å reetablere laks, ørret og røye. Mye arbeid er blitt gjort både i forkant og i etterkant av behandlingen. Totalt 150 personer var involvert i behandling, dødfiskplukking og bevaring av genmateriale. Nå gjenstår det å se om vi er kvitt gyroen i Nordland. Det tar mellom 5 og 10 år med overvåking før friskmelding. Friskmelding kan derfor sannsynligvis tidligst skje i 2017, men trolig nærmere 2022, avslutter Bardal. Direktoratet for naturforvaltning har gitt Fylkesmannen i Nordland i oppdrag å styre arbeidet med gyrobekjempelsen i Nordland. Miljøverndepartementet og Mattilsynet har gitt tillatelse til kjemisk behandling av vassdrag for å fjerne gyroen. Veterinærinstituttet har planlagt aksjonen og ledet gjennomføringen. 4 ARGUS nr ARGUS nr

4 hva skjer på Veterinærinstituttet på labben Tarmsnylter gir diarélam Foto: Susan Kutz Kartlegger lungeparasitt hos moskus Moskusen på Dovre har i perioder slitt med lungebetennelse. Høsten 2006 tok et utbrudd av lungebetennelse livet av nær 25 prosent av dyrene. I år var nok et sykdomsutbrudd med massedød av moskus. Vi fikk mistanke om lungesykdom, og obduksjon og diagnostikk gjort ved Veterinærinstituttet tyder på virologisk/bakteriologiske årsaker. Det er uklart hvor stor betydning parasittbelastningen har hatt, sier parasittolog Rebecca Davidson ved Veterinærinstituttet. Det er gjort mange sporadiske funn av parasitter i moskusen, bl.a. lungeorm. Kanskje har forekomst av lungeorm sammenheng med sykdomsutbrudd, kanskje ikke. Derfor overvåker vi situasjonen ved å samle avføring hvor vi kan telle hvor mye parasitter dyrene har. Dovremoskusen er etterkommere av dyr fra Grønland. Vi vet ikke om dyra er tilpasset et liv med disse parasittene eller om dette er noe moskusen har fått etter at de kom til Norge og som gir dem problemer. Vi håper kartleggingen vil gi oss noen svar på dette, forklarer Davidson. Noen parasitter skaper ekstra mye trøbbel for norske sauebesetninger. Hver vår får Veterinærinstituttet inn store mengder avføringsprøver fra sau som skal sjekkes for parasittegg. Hamnes forklarer at en kan redusere smittepresset ved å unngå å slippe sauene på samme innmarksbeite som våren før. Helsen Tekst: Mari M. Press Foto: Inger Sofie Hamnes Kontaktperson: inger.hamnes@vetinst.no Eimeria-arter gir sykdommen koksidiose og er et stort problem hos lam, forteller parasittolog Inger Sofie Hamnes ved Veterinærinstituttet. Disse parasittene fører ofte til skader på tarm, diaré, dårlig vekst og i verste fall dør lammet. Hun forteller det er på våren når lammene slippes ut på beite at problemer med koksidiose oppstår. Lam spiser ofte endel jord de første dagene. I jorda kan det ligge betydelige mengder parasittegg og oocyster som er koksidiose-parasittenes «egg». Disse har overvintret og venter nå på å få komme inn i fordøyelsessystemet til lammene. Parasittene utvikler seg i cellene i tarmen og formerer seg voldsomt der, forklarer hun. Her ødelegger de slimhinna, noe som kan åpne for andre infeksjoner. Det tar omtrent 14 dager før lammene skiller ut egg selv. Ett gram avføring kan inneholde mer enn en million oocyster og i mange flokker er det derfor vanlig å gi lammene forebyggende behandling, sier hun. Koksidioseparasitter er særlig et problem der sauene går på samme beite år etter år. Da bygger antallet oocyster seg opp. To til tre uker etter utslipp kan lammene få diaré med svart, flytende avføring som griser til hale og lår. Beiteveksling og sambeite gir mindre smittepress Noen steder har mye problemer med parasitter og her er bøndene oppmerksomme på problemet og forebygger. Mange velger å behandle lammene hvert år. Parasittegg sett gjennom mikroskop(oocyste) fra Eimera-art funnet i sau. Foto: Inger Sofie Hamnes tjenesten for sau anbefaler at sauene går på utmarksbeite så fremt det er mulig. For de som har andre dyrearter kan eventuelt vekselbeite være lurt. Noen har begrenset med beitemark, men her kan eventuelt sambeite med f.eks. med hest være til hjelp. Artene vil da virke som virker som «støvsugere» for hverandre, presiserer hun. Parasittene er stor sett artsspesialiserte. Eksempelvis er parasittene som gjør sau syke ikke er et problem for hest og parasitter som gjør hest syke ikke er noe problem for sau. Men slik sambeite er ikke mulig for alle. Mange behandler derfor lammene ved utslipp eller en uke etter for å unngå utbrudd av koksidiose. Voksne dyr har nesten alltid litt parasitter, men har opparbeidet seg god immunitet ovenfor parasittene. Parasittolog Inger Sofie Hamnes artsbestemmer og teller parasitt egg i avføring fra sau. Foto: Mari M. Press Flere alvorlige parasitter kan ramme sau Både veterinærer og bønder sender inn avføringsprøver til Veterinærinstituttet (såkalt parasittpakker) for å sjekke om behandling er nødvendig, forteller Hamnes. I avføringsprøvene sjekker vi for flere ulike parasitter og teller parasittegg/ oocyster. Det som kompliserer arbeidet vårt er at flere parasittarter kan angripe samtidig. Vi må derfor artsbestemme parasitteneggene i den grad det er mulig slik at man kan velge rett behandling. Hver parasitt krever sin bekjempelsesstrategi. Antall egg/oocyster i kombinasjon med sjukdomstegn hos dyra avgjør om behandling skal settes i gang eller ikke. For å begrense faren for resistensutvikling, anbefales det bare å behandle med medikamenter dersom det er nødvendig. Infeksjoner med nematoden Nematodirus battus er også et vårproblem og kan gi alvorlig diaré hos lam omtrent samtidig med Eimeria (koksidier) det vil si ca 2 3 uker etter beiteslipp, forteller Hamnes. Andre parasitter vi ser etter er bl.a. Haemonchus contortus som er en såkalt løpeorm som suger blod bra verten og som også kan gi diaré og dårlig tilvekst. Parasittpakken et tilbud for småfe og er et samarbeid mellom Veterinærinstituttet og Helsetjenesten for sau. Veiing av avføringsprøver er viktig for å få til korrekt parasittegg-telling. Foto: Mari M. Press. 6 ARGUS nr ARGUS nr

5 Returadresse: Veterinærinstituttet, Postboks 750 Sentrum, 0106 Oslo Lakselus: På vei mot en vaksine Forskere vil lage en lusevaksine som vender parasittens våpen mot seg selv. Målet er at lakseblodet som er parasittens «brød», også skal bli dens død. n Foto: colourbox.com Tekst: Mari M. Press Kontaktpersoner: soren.grove@vetinst.no og celia.agusti-ridaura@vetinst.no Lakselus er «vampyrer» som lever av å suge blod fra sine offer. Det er denne livsnødvendige driften som forskere fra Veterinærinstituttet og Havforsknings instituttet tar utgangspunkt i når de nå forsøker å lage en effektiv vaksine. Målet er at laksens immunforsvar skal bli mer effektivt og drepe parasitten. Hvordan? Gjesteforsker ved Veterinærinstituttet Celia Agusti-Ridaura fra Universitetet i Valencia (Spania), forteller at i utgangspunktet har laksen et ganske bra forsvars system mot sykdomsfremkallende mikrober. Blodet til laksen inneholder en rekke virksomme immunmolekyler, blant annet et viktig nettverk av faktorer som kalles komplementsystemet. Når lakselusa spiser blodet, havner det i lusas fordøyelsessystem hvor f.eks. komplementet burde virke «etsende» på tarmveggene. Dessverre har lakselusa etter alt å dømme sine egne forsvarsmolekyler, molekyler som kan hemme laksens immunforsvar. Slik sett kan lusa leve fint på laksens blod helt uten «mageknip». Hvis man med en vaksine kunne sette parasittens forsvarsmolekyler ut av spill, ville lakseblodet plutselig bli «problemmat» for lusa, forteller hun. Styrker laksen med vaksinasjon Det er molekylene i dette forsvaret hos parasitten at vaksineutviklerne håper å finne og isolere for å bruke i en vaksine. Ved å plante en komponent av parasittens eget forsvarssystem inn i laksen, vil laksen produsere antistoffer i blodet mot lusas forsvarssystem. Når parasitten spiser blod fra vaksinert laks, får den disse antistoffer mot sitt eget forsvar med på kjøpet. Slik kan parasittens forsvarsmekanismer bli satt ut av spill. Dermed kan laksens egne immunmolekyler effektivt og uhindret knekke parasitten innenfra. Det er planen. For å komme dit gjenstår fremdeles en del arbeid, forteller Agusti-Ridaura. Første utfordring er å identifisere og isolere molekylene fra parasittens forsvar. Hun mener de nå har funnet ett av de viktige molekylene som de har vært på utkikk etter. Molekylet er satt inn i en vaksine, og vaksinen testes nå ut i et forsøk ved Havforskningsinstituttet. Dette eksperimentet er vi nå midtveis i og vi er svært spente på utfallet, sier hun. Vi ser også for oss at teknikken kan overføres til å bekjempe andre blodsugende parasitter, og allerede nå er vi i kontakt med laksenæringa i Chile for å se på muligheten for å bekjempe lakselusvarianten der med samme fremgangsmetode, avslutter hun. Arbeidet med lakselusvaksinen er en del av PreventT og ledes av Søren Grove i samarbeid med Christer Nielsen, begge ved Veterinærinstituttet. Norges forskningsråd og Alfonso Martín Escudero Foundation, Madrid, Spania finansierer prosjektet.