OVERVÅKNING AV LAKSELUS PÅ VILL LAKSEFISK HAVFORSKNINGSTEMA. Av Rune Nilsen, Ørjan Karlsen, Rosa Maria Serra Llinares og Kristine Marit Schrøder Elvik

Transkript

1 HAVFORSKNINGSTEMA OVERVÅKNING AV LAKSELUS PÅ VILL LAKSEFISK Av Rune Nilsen, Ørjan Karlsen, Rosa Maria Serra Llinares og Kristine Marit Schrøder Elvik 1

2 Lakselus kan skade villaksen. Vi på Havforskningsinstituttet (HI) kartlegger omfanget av problemet, med ulike metoder og en solid kvalitetssikring. Lakselus er en naturlig parasitt på laksefisk. Den er et problem, ikke bare for oppdrettsfisk, men også for villfisken. Lakselus skader fisken, fra å gi den stressreaksjoner til at den i verste fall dør. Hovedkilden til lakselus i områder med mye oppdrett har vist seg å være oppdrettsfisk. Selv om lakselus nivået på individuelle oppdrettsfisk er lavt, kan det likevel resultere i høye utslipp av lakselus på grunn av det store antallet oppdrettsfisk som står langs kysten vår. Skadene lakselus påfører bestandene av vill laksefisk er styrende for i hvilken grad produksjonen av oppdrettsfisk får øke i de ulike produksjonsområdene. Dette reguleres i det såkalte «trafikklyssystemet». Omfattende kartlegging fra Sørlandet til Finnmark Hvert år blir det gjennomført en omfattende kartlegging av lakselus på vill laksefisk. Overvåkningen gjennomføres fra Sørlandet til Finnmark om våren og sommeren. Der er viktig at overvåkningen foretas under og like etter smoltutvandringen. Dette fordi denne fisken er liten og spesielt sårbar for lakselus. Smoltutvandringen sammenfaller som regel med vårflommen i elva, og starter derfor tidligst i Sør-Norge, ofte i første del av mai. Utvandringen skjer gradvis senere dess lenger nord på kysten man kommer. I de nordligste elvene i Finnmark skjer smoltutvandringen vanligvis i månedsskiftet juni/juli. Overvåkningen av lakselus starter derfor hvert år på Sørlandet tidlig i mai, for så å bevege seg nordover langs kysten, til den avsluttes i Nord-Norge i midten av august. Lusetelling på bedøvd rusefanget sjøørret. Fisken settes tilbake i sjøen igjen etter prøvetakning.

3 Foto: Grethe Hillersøy Billedtekst... Trålen kommer inn i ytre Trondheimsfjord. Økt innsats med trål Laksesmolten vandrer ut av elven og til havs, hvor den beiter i 1 3 år før den returnerer tilbake til elven som voksen laks for å gyte. Laksesmolten antas å være mest sårbar for smitte. For å bestemme smitten på denne fisken, fanges laksesmolten ytterst i fjordene med en spesial bygget trål. Trålen er bygget for å fange smolten skånsomt og levende for å redusere tap av lakselus. Denne trålingen gir et direkte mål på antall lakselus på utvandrende vill laksesmolt. Metoden er ressurskrevende, og det kan til tider være vanskelig å finne tilstrekkelig med laksesmolt innen for det aktuelle tidsrommet. Av den grunn har tråling til nå bare vært gjennomført i noen få utvalgte fjordsystemer, men innsatsen har økt betydelig. I 2017 tråles det i seks fjordsystemer, fra Boknafjorden til Altafjorden. I tillegg har en tatt i bruk analyser av arvematerialet for å kunne spore fisken som fanges, tilbake til elven den kommer fra. Sjøørret lengre utsatt for lusesmitte Sjøørret og sjørøye vandrer også ofte ut fra elvene om våren. Men de holder seg langs kysten og i fjordene gjennom sommeren. Disse fiskeslagene er dermed utsatt for lusesmitte i en lengre periode enn laksen. Det betyr også at de er relativt lette å fange. Vi undersøker sjøørret

4 og sjørøye på mange steder langs store deler av kysten. Dette har utgjort kjernen av undersøkelsene våre. Tradisjonelt har sjøørret og sjørøye til luseovervåkning blitt fanget med garn. Men ved å bruke garn må vi avlive fisken. Derfor er det i løpet av de siste årene utviklet alternative redskaper, såkalte sjøørretruser, hvor fisken kan fanges levende, undersøkes for lakselus og deretter slippes tilbake i fjorden igjen. Ruser er derfor det foretrukne redskapet. Rusene festes i land med et femti meter langt og fem meter dypt ledegarn som leder fisken inn i en fangstboks, og deretter inn i selve rusa. Rusen blir sjekket minst én gang i døgnet, og oftere ved store fangster. Laksefisk blir skånsomt løftet over i et oppbevaringskar og bedøvd. Lusetellingen og annen registrering gjennomføres før fisken legges til oppvåkning. Lusetellingene foregår i en hvit plastbakke med vann under kraftig lys. All fisk settes tilbake i strandsonen på fiskeplassen etter registrering. For å skaffe nok fisk til undersøkelsene har vi enkelte steder hatt behov for å supplere med tradisjonelt garnfiske. Dette gjelder spesielt sent i sesongen og på steder hvor naturgitte forhold som strøm og tidevann gjør det ekstra krevende å benytte sjø ørretruse. Ved garnfiske blir et antall flytegarn (16 26 mm maskevidde) satt fra strandsonen. Garnene blir undersøkt kontinuerlig gjennom hele fiskeperioden for å redusere sannsynligheten for at sjøørret/røye dør i garnene og lus faller/hopper av fisken. All garnfangst blir skånsomt klippet løs, avlivet og overført til en hvit plastbakke med vann for lusetelling. Etter lusetellingen blir garnfanget fisk oppbevart i separate merkede plastposer for videre prøvetaking etter endt fiske. Når vi undersøker fisken, teller vi de ulike stadiene av lakselus, og skottelus blir også registrert. I tillegg måler vi fiskestørrelse. Utviklingsstadier av lakselus kan gi informasjon om når fisken ble smittet, mens fiskestørrelse kan si noe om det er en førstagangsutvandrende fisk, og om størrelsen på det forventede beiteområdet. Begge foto: Rune Nilsen Undersøker lakselus i vannmasser med vaktbur I tillegg til direkte undersøkelser av fisken, bruker vi også «vaktbur» for å undersøke tettheten av lakselus i vannmassene på et bestemt sted over en kortere periode. Vaktburene er omtrent én kubikkmeter store, og forankres i en fortøyning i fjorden like under overflaten. Oppdrettet laksesmolt blir transportert levende og utplassert i burene i en periode på 14 dager. Deretter hentes fisken inn, avlives og transporteres fersk til laboratoriet i Bergen eller Tromsø for lusetelling. Bruk av vaktbur erstatter ikke undersøkelser på villfisk, men gir et bedre mål på smittepresset i et bestemt område i et gitt tidsrom. Data fra vaktbur er derfor viktig for å få verifisert spredningsmodellene for lakselus. Sjøørret klippes skånsomt ut av garnet for å unngå tap av lakselus. Røkting av sjøørretruse i Rosendal. 4

5 Foto: Rune Nilsen e N o g r Tråling Vaktbur Garn/ruse

6 Stiller krav for å sikre kvalitet Havforskningsinstituttet legger stor vekt på kvalitetssikring av datamaterialet som samles inn i overvåkningsprogrammet. Vi arrangerer kurs i identifikasjon av lakselus og andre forvekslingsarter, og stiller krav om bestått eksamen fra dette kurset for å kunne telle lakselus på fisk i forbindelse med overvåkningsprogrammet. Dette gjelder både på trål-, ruse- og garnfanget fisk, samt på fisk fra vaktburene. På HI arrangerer vi flere praktiske feltkurs årlig for å standardisere metoder og sikre rett bruk av alle redskaper. I tillegg har vi laget en egen feltinstruks som oppdateres fortløpende med siste nytt på fagfeltet. Overvåkningen gjøres i samarbeid med NINA, Uni Research Miljø og Tf Aquaconsult. Setting av sjøørretruse på feltkurs. 6

7 7 Foto: Rune Nilsen

8 HAVFORSKNINGSINSTITUTTET Nordnesgaten 50 Postboks 1870 Nordnes NO-5817 Bergen Tlf.: AVDELING FOR SAMFUNNSKONTAKT OG KOMMUNIKASJON E-post: KONTAKTPERSONER: Rune Nilsen Tlf.: E-post: Ørjan Karlsen Tlf.: E-post: 8