USKYLD TIL SALGS LENIN I SIBIR JUS OG MUSEER

Transkript

1 Museumsnytt Årgang 51 Nr 2: 2002 USKYLD TIL SALGS LENIN I SIBIR JUS OG MUSEER

2 Innhold Dersom den norske stat skal kjøpe hele eller deler av Schøyensamlingen, må det være en forutsetning at dokumentene og gjenstandene bringes tilbake til de rettmessige land når forholdene tillater det, skriver riksarkivar John Herstad på s. 12 (Foto: Senter for Høyere Studier) Museumsnytt nr årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten Utgiver Norges museumsforbund i samarbeid med Norsk ICOM Utgitt med støtte fra Norsk museumsutvikling Redaktør: Leif Anker Redaksjonsråd: Roy Høibo Hans Arne Nakrem Per B. Rekdal Annonser: Hans K. Ellefsen Konsolideringsprosessen er i gang og reiser mange og til dels vanskelige spørsmål både av organisatorisk og juridisk art. Museene bør avklare det meste på forhånd slik at en slipper diskusjoner etterpå, skriver advokat Gunnar K. Hagen på s 14 (Foto: L.A.) Verdt å ta vare på. Norskbygde karosserier...s.4 «Konkret».Abstrakt kunst s.6 Finnmark dropper støtte til samiske museer...s år med Lenin i Sibir...s.9 Afghansk kulturarv og norsk kulturimperialisme...s.12 Uskyld til salgs?...s.13 Organisatoriske og juridiske problemstillinger ved konsolidering..s.14 Diagnose: Historisk ubevisst?...s.16 Deltaplanen i Nederland, en evaluering...s.18 Internasjonalt museumssamarbeid...s.20 Nytt fra Norges museumsforbund...s.22 Nytt fra Norsk museumsutvikling...s.23 Debatt...s.24 Vikingskipene: akseptabel risiko?...s.25 Brukens finurligheter...s.26 Mønstergyldig om Edvard Munch...s.28 Postmuseets framtid uviss...s.30 Nye bøker...s.31 Redaksjon, abonnement og annonser Ullevålsvn Oslo Telefon: Telefaks: E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Sats og repro: RenessanseMedia Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: kr 180 Pris annonser: 1/1 side kr 7000,- (farge) / kr 5000 (s/hv) 1/2 side kr 4500,- (farge) / kr 3000 (s/hv) 1/4 side kr 3000,- (farge) / kr 2000 (s/hv) Bankgiro Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året ISSN Opplag 2800 Redaksjonen avsluttet 2.april Museumsnytt 3/2002 kommer ut ca 25.juni Manusfrist 15. mai Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale Forsiden: A-Ford, 1930 modell, bygget ved Karstad & Co i Stryn. (Foto: Asbjørn Rolseth) 2

3 Kjepper i hjulene Konsolideringsprosessene for museene går sin gang landet rundt og ikke alltid etter opptrukne linjer. Statsbudsjettet for inneværende år fulgte opp Stortingets innstilling om museumsreformen. Samtidig ble det statlige forvaltnings - ansvaret, inkludert de statlige tilskuddene, for de samiske museene overført til Sametinget. Ikke alle fylkeskommuner er like begeistret for at de økte bevilgningene går til institusjonene uten å ta veien om fylkeskommunale politikere og byråkrater. I Østfold og i Finnmark har fylkes - kommunene i praksis nullstilt bevilgningsøkningene til en del begunstigete museer ved å redusere de fylkeskommunale tilskuddene tilsvarende. Reduksjonene er i strid med Stortingets og departementets forutsetninger. For Finnmarks del får saken også en ubehagelig eim av norsk sjåvinisme. Finnmark fylkeskommune har strittet i mot at Sametinget skulle få forvaltningsansvaret for samiske museer. Nå kvitterer fylkeskommunen med å fjerne sine faste tilskudd til samtlige samiske museer i fylket. Her er ingen plagsom sjenanse over at samene er uløselig knyttet til Finnmarks kulturhistorie, og at de som andre innbyggere i landet har krav på fylkeskommunale ytelser også på kultursektoren. Finnmark fylkeskommune har det samme kulturpolitiske ansvar for samisk kulturhistorie som for den norske og kvenske. Uansett hva slags tallmagi som presenteres taler resultatet for seg. Vedtaket i Finnmark vil i praksis nøytralisere Sametingets kulturpolitiske satsning på samiske museer inneværende år. Det er et tydelig signal. Kulturdepartementet har i et uvanlig raskt og klart svar på et brev fra Nesseby kommune understreket at fylkeskommunens vedtak er i strid med forutsetningene fra departementet. Fylkeskultursjefen i Finnmark kaller vedtaket overgangsproblemer. Kan hende det, men saken viser at om skal museene være møteplasser på tvers av kulturskiller, må de gå i bresjen selv, og ikke la seg bli spilt ut mot hverandre. Situasjonen er en oppfordring til museene i Finnmark om å etablere samarbeidsformer og møteplasser på tvers av kulturhistorisk arbeidsfelt. Det er ikke få arbeidstimer, for ikke å si årsverk, som er lagt ned i konferanser og møtevirksomhet for å samkjøre stat, fylkeskommuner, kommuner og museer i museumsreformen. Forutsetningene, som at de fylkeskommunale tilskuddene til de enkelte institusjoner skal opprettholdes, er neppe ukjent for noen av aktørene. Det holder ikke å gjemme seg bak at regionale og lokale tilskudd til museene totalt sett ikke går ned. For noen museer i Østfold og Finnmark har omfordelingen gitt mer penger i kassa. Spørs - målet er allikevel om det i det lange løp vil koste mer enn det smaker. For det er reformprosessen og oppbyggingen av nettverk, arbeidsdeling og spesialtjenester som blir rammet. Til sjuende og sist vil det svekke museene selv. Situasjonen i Østfold og Finnmark er en utford ring også for Kultur- og kirkedepartementet og Norsk museumsutvikling. Kan de sitte stille å se på at den største gulroten i museumsreformen spises opp av egenmektige fylkeskommuner? Le if Anke r Landsmøte i Bergen september Årets landsmøte i Norges museumsforbund går av stabelen på i Bergen fra september Stedet er Radisson SAS Royal Hotel på Bryggen, ved inngangsdøra til Bryggen Museum, et steinkast fra Mariakirken. Onsdag kveld blir det mottakelse og bespisning på Fløien Folkerestaurant, før møtet settes torsdag formiddag, bl.a med museumsreformen som et sentralt tema. Torsdag kveld kan deltakerne velge mellom en rekke tematiske byvandringer som avsluttes med innlagt middag på noen av Bergens mange museer. Museene vil holde åpne i forbindelse med middagene. Kvelden avsluttes med midnattskonsert i Mariakirken. Fredag 13. (!) september er det årsmøter i Norsk ICOM og museumsforbundets ulike seksjoner, samt fagseminarer. På kvelden det festmiddag i Håkonshallen. Landsmøtet avsluttes lørdag med valgfrie ekskursjoner til Nordhordland, Øygarden, Osterøy samt en runddtur på Bergenshalvøya. Landsmøtet er museums-norges treffsted nr 1 og med et variert program som det legges opp til i år, skulle det ligge til rette for bred deltaking. Foto: Fjord Norge/Per Eide 3

4 Snekkere var uunnværlige på en karosserifabrikk. Som vi ser er stenderverket, som etterpå skal beslås med plater, en omfattende trekonstruksjon. Bildet viser stenderverket for et varebilkarosseri, men prinsippet er det samme for alle karosserityper. (Ill. fra Das Fachbuch für den Karosserieund Fahrzeugbau) Norskbygde karosserier er verd å ta vare på Kjøretøyer med norskbygde karosserier har både lokalhistorisk og bilhistorisk verdi. En slik innfallsvinkel bør anspore til en mer bevisst holdning til det å ta vare på rullende, tekniske kulturminner. Bygdetunet blir mer levende når bygdas en gang så uunnværlige melkerute med karosseri fra lokale håndverkere kan parkeres i vognskjulet. T E K S T : A S B J Ø R N R O L S E T H Da automobilen gjorde sitt inntog tidlig i forrige århundre, var det noen av de etablerte vognmakerne som betraktet det nye selvgående kjøretøyet som et forbigående fenomen uten noen som helst praktisk betydning. Noen år senere måtte de vognmakerne som ikke ville omstille seg legge ned virksomheten. Bare de vognmakerne som satset på karosseribygging overlevde i det lange løp, men ikke uten å konkurrere mot andre yrkesgrupper som også tilpasset seg bilens tidsalder. Både hjulmakere, smeder, snekkere og mekanikere satset på karosseribygging. Skifabrikker, kassefabrikker og båtbyggerier prøvde seg også. Til sammen har det eksistert mer enn 250 karosserifabrikker her i landet. Med originalt amerikansk førerhus i stål ville denne Ford AA fra 1930 vært en av utallige slike veteranbiler. Men fordi bilen sannsynligvis har verdens eneste bevarte førerhus fra Karstad & Co. i Stryn, en bedrift som ved siden av karosseribygging også blant annet produserte rokker og tråsykler, blir den unik. Inge Halvorsen fra Dovreskogen tar vare på lastebilen. (Foto: Asbjørn Rolseth) Høy aktivitet i mellomkrigsårene Aktiviteten i norsk karosseribygging var på sitt høyeste i mellomkrigsårene. De aller fleste nyttekjøretøyer ble importert som rullende chassis med motor og fikk karosseri påbygd i Norge. Dette gjaldt både varebiler, sykebiler, begravelsesbiler, busser, brannbiler og ikke minst lastebiler. I siste del av 1930-årene var salget av lastebiler like høyt som i våre dager, og disse bilene fikk norske førerhus. Det var nettopp bygging av førerhus som skapte grunnlaget for de fleste bedriftene i bransjen. I 1930-årene kunne ikke 4

5 Å restaurere et norskbygd karosseri er ofte lokalhistorie i dobbel forstand. Transporthistorisk Museum i Trøgstad som foreløpig ikke har noen fast utstilling, men er en organisert gruppe av veteranbilinteresserte personer med tilhold i en nedlagt militærleir har så vidt startet på restaurering av melkeruta «Trøgstad Askim Oslo». Karosseriet ble bygd på ei lokal smie i Chassiset er ca Volvo. Før smeden bygde karosseriet, konverterte han chassiset fra venstrestyrt til høyrestyrt. (Foto: Asbjørn Rolseth) håndverkerbygde personbilkarosserier lenger konkurrere mot masseproduserte stålkarosserier, men fremdeles ble det i stor utstrekning bygd drosjebilkarosserier innenlands. Karosseribygging på den tradisjonelle måten, med stenderverk i tre beslått med aluminiumseller stålplater, krevde ikke så store investeringer i maskiner. Karosseriene ble bygd av håndverkere som var i stand til å tilpasse utførelsen etter kundens krav. Mange av karosseriene var av førsteklasses kvalitet, både når det gjaldt design og håndverkmessig utførelse. Varebilkarosseriet fikk akkurat den fasongen kolonialhandleren ønsket, førerhuset ble bygd bredt nok for tre personer hvis lastebileieren hadde behov for det, bussen ble litt smalere enn vanlig hvis rutebileieren trafikkerte ei ekstra smal bru. Mange små og noen store karosserifabrikker Bedriftsstrukturen i karosseribyggerbransjen har vært preget av et stort antall små virksomheter med allsidig produksjon og lokale kunder som grunnlag for driften. Selv om mange kalte seg karosserifabrikker, var det bare noen få som drev i så stort omfang at det kan betegnes som fabrikkmessig drift. Bare i noen tilfeller var det snakk om bygging av flere like karosserier i serier, ellers ble hvert karosseri spesifisert for seg. Denne strukturen var hensiktsmessig for de små håndverksbedriftene, men gjorde etter hvert norsk karosseribyggerbransje sårbar for konkurranse fra utlandet. Etter 2. verdenskrig og frem mot 1960 forsvant grunnlaget for det meste av den tradisjonelle karosseribyggingen i Norge. Likevel fortsatte innenlandsk bygging av busskarosserier i stor stil helt frem til 1980-årene. I dag er det kun én busskarosserifabrikk igjen i landet. Spennende restaureringsprosjekter Veteranbilrestaurering er tradisjonelt noe som private entusiaster har tatt seg av, og det har for det meste dreid seg om personbiler. I løpet av de siste 10 årene har det imidlertid vokst frem en stadig sterkere interesse for å ta vare på og restaurere nyttekjøretøyer. Siden slike kjøretøyer ofte har norskbygde karosserier, har denne utviklingen samtidig betydd at flere blir bevisst på denne delen av historien. Spesielt gjelder dette busser. I regi av Rutebilhistorisk Forening, som har mange aktive medlemmer over hele landet, er det gjennomført en rekke arbeids- og pengekrevende restaureringer på dugnadsbasis. Resultatet er at det i dag finnes en rekke interessante busser med forskjellige typer norskbygde karosserier, karosserier som ofte er bygd av lokale håndverkere. På denne måten bidrar disse bussene til å bevare lokal historie. Asb jø rn Ro lse th (f. 1948) har utgitt b o ka «Håndve rk på hjul. Karo sse rifab rikke r o g karo sse rib ygging i No rge» (2001) so m fo rte lle r histo rie n o m 256 no rske vo gn- o g karo sse rifab rikke r o g hva Karosseriet på denne Ford-bussen ble bygd ved Sørholte Vognfabrik og mek. Verksted i Stange i Restaureringen av den tidligere «Kvikne Tynset Ulsberg» bussen ble påbegynt på 1980-tallet, men arbeidet er ikke fullført. (Foto: Asbjørn Rolseth) 5

6 Forbilledlig utstillingssamarbeid Utstillingen Konkret på Lillehammer Kunstmuseum åpnet 16. mars. Fra et musealt synspunkt er utstillingen viktig fordi den viser et konkret samarbeid mellom sentrale kunstmuseer. Dette lover godt; ideen er god, og presentasjonen både vakker og spennende. T E K S T : I N G E R E R I Charlotte Wankel «Maleri» Olje på lerret 70x45cm Trondheim Kunstmuseum Utstillingen fokuserer på tre perioder i norsk kunst med konsentrasjon rundt tallet, tallet og vår egen tid. Det lange tidsspennet på over 80 år presenterer utviklingen av det nonfigurative maleri i Norge og danner et mangefasettert bilde av kunsthistorien. Utgangspunktet er samlingene til Bergen Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum og Trondheim Kunstmuseum, som her har samarbeidet forbilledlig etter det som er ønskemålet i museumsmeldingen. Det er en storslagen samling kunstverk vi får se, over seksti arbeider av litt over førti kunstnere fyller Lillehammer Kunstmuseum. Den store salen i første etasje er forbeholdt tjuetallet og femti- og sekstitallet, mens andre etasje huser kunsten fra vår egen tid. All honnør til monteringsarbeidet på utstillingen; man skulle tro at de svakt hellende veggene ville virke forstyrrende på stringent, nonfigurativ samtidskunst, men det motsatte er tilfelle. Kvinner i bresjen Forunderlig nok var det tre kvinner, Ragnhild Keyser, Charlotte Wankel og Ragnhild Kaarbø som skulle danne fortroppen i kubistisk maleri i Norge. Sammen med Thorvald Hellesen flyttet de alle til Paris etter endt utdannelse i Oslo rundt Kvinnene ble værende der til 20- og 30-årene, avbrutt av 1. verdenskrig, mens Hellesen ble i byen livet ut. På Académie Moderne på Montparnasse underviste bl.a. Fernand Léger i forskjellige former for kubisme. Felles for arbeidene til Keyser, Wankel og Kaarbø på utstillingen i Lillehammer er høydeformatet, de langstrakte grunnformer i motivene og de duse, jordbundne fargene. Denne moderne uttrykksformen fikk ikke fotfeste her i landet og mottagelsen av utstillingen «Otte skandinaviske kubister» i Kunstnerforbundet i 1927, som ble enstemmig slaktet av et helt pressekorps, forteller om en symptomatisk holdning til radikale strømninger. Keyser, Kaarbø og Wankel gikk senere i livet bort fra kubismen og over i et figurativt, ekspressivt formspråk. Først i de siste årene er denne epoken kommet i fokus, bl.a. ved forskning og påfølgende utstillingsmarkeringer. Det er også i de senere år blitt innkjøpt verk til Nasjonalgalleriet fra denne perioden, som permanent kan beskues i galleriets tredje etasje. Utstillingen på Lillehammer hjelper også til med å sette disse kunstnernes pionérarbeid i fokus og får oss til å innse hvor radikale de egentlig var. På slutten av førtitallet og fremover ønsket enkelte av malerne å fjerne seg fra den sette virkelighet (som resulterte i det såkalte norske «stabbursmaleriet») og med utgangspunkt i farge og form ville de fremstille noe konkret på lerretet. Som om arven fra 20-tallsmodernistene ikke eksisterte, måtte kunstnerne bane vei for å få aksept for det nonfigurative maleri i Norge. 6

7 Under og etter krigen var det norske kunstliv isolert, få søkte ut, og internasjonale strømninger hadde liten grobunn. Men enkelte hadde tidvis bosatt seg i København og Stockholm, som var nærmere knyttet opp til det pulserende kunstlivet i Europa (henholdsvis Ludvig Eikaas, Gunnar S. Gundersen og Odd Tandberg, Jakob Weidemann i Stockholm). I museets største sal i første etasje vises en rekke arbeider, både maleri og skulptur, der det formale i komposisjonene ser ut til å være organisert som et byggverk og formene danner konstruksjoner der flate og rom stadig veksler. I stedet for å etterligne naturen, danner formene nye realiteter på lerretet. Stort mangfold Rundt Norges tekniske høyskole i Trondheim vokste det frem et særlig dynamisk miljø som bl.a. resulterte i Gruppe 5, der Håkon Bleken, Ramon Isern, Halvdan Ljøsne, Lars Tiller og Roar Wold var aktive. Av disse er det Lars Tillers malerier og Ramon Iserns skulpturer som sterkest fremstår med et direkte konkret uttrykk, også fremover mot 70-tallet. Det verket som sterkest peker fremover mot senmodernismen og vår egen tid er helt klart Mouche Thomsens hard-edge maleri, Uten tittel, innkjøpt til Bergen Kunstmuseum i Klare referanser finnes både til Hennie-Ann Isdahls maleriske objekter og Thorbjørn Sørensens sukkertøy-striper (bare synd at plasseringen ved siden av Arne Malmedal dreper intensiteten i Sørensens fargespill). I den siste delen av utstillingen, som teller nesten halvparten av arbeidene, får vi se et mangfold som sier noe om den frie stillingen kunsten og kunstnerne nyter godt av i dag. Dagens kunstnere bruker hva det skal være av tidligere kunsthistorie; minimalisme, post painterly abstraction, hard edge og i tillegg reklame og mote. De siste årene er det imidlertid fotobasert kunst, installasjoner, skulptur og video som har vært toneangivende på kunstscenen. Maleriet har ikke vært så synlig og dominerende, men når en ser samlingen av forskjellige maleriske uttrykksformer på denne utstillingen, er man tilbøyelig til å endre oppfatning! Det største rommet i andre etasje samler de ferskeste arbeidene til en kaskade av farger. Det er oppfriskende å se sammensetninger av eldre kunst på nye måter og spesielt spennende blir det når de eldre verkene blir satt opp mot arbeider fra vår egen tid. Som regel har utstillingsprosjekter fokusert på avgrensede epoker, som f.eks. femtitallet. Å få satt perspektivet såpass langt tilbake i tid som til 1920-tallet gir noen andre synspunkter på utviklingen av det moderne maleri i Norge. Problemstillinger Hvilke problemstillinger blir søkt klargjort i utstillingen? I innledningen til den velskrevne katalogen er det utstillingens hensikt å undersøke begrepene konkret og nonfigurativ kunst i forhold til utvalget av verk og kunstnere. Blir begrepene mer klargjort etter denne presentasjonen? Vi får til svar at det er vanskelig! I innledningskapitlet blir nonfigurativ, konkret og abstrakt kunst brukt om hverandre, likeledes i artiklene til de respektive konservatorene. Det viser seg at begrepsdiskusjon generelt fortsatt er problematisk og at det ikke blir mer klargjort etter å ha lest katalogen. Noe problematisk er også valget av tittel på utstillingen, Konkret. Det setter unektelig noen assosiasjoner i sving hos betrakteren. Er dette en utstilling av konkret kunst? I så tilfelle er det en del av kunstnerne som faller utenfor, som f.eks. Johs. Rian, Irma Salo Jæger, til dels Roar Wold, og blant de yngre Tor Inge Kveum og Harald Fenn, som klart har abstraheringer av den sette virkelighet som sitt maleriske prosjekt. I stedet for å avdekke mangler ved de respektive museers samlinger, er antallet innlån fra Museet for samtidskunst (14) absolutt en berikelse for utstillingen. Samtidig er det også en påminnelse om at det er viktig for museene utenfor Oslo, og da særlig knutepunkt-institusjonene, å bygge opp gode og representative samlinger. Fra et musealt synspunkt er denne utstillingen viktig i den forstand at et konkret samarbeid mellom sentrale kunstmuseer er igangsatt. Dette lover godt; ideen er god, utstillingen er både vakker og spennende, og genererer helt sikkert flere samarbeidsprosjekt i tiden fremover. «Konkret. Nonfigurativ kunst i Norge » Lillehammer Kunstmuseum, 16. mars 12. mai 2002 Trondheim Kunstmuseum, 29. september 27. oktober 2002 Bergen Kunstmuseum 8. november 31. desember 2002 Mouche Thomsen «Uten tittel». Akryl på plate 56x100 cm. Bergen Billedgalleri 7

8 Finnmark dropper støtte til de samiske museene Foto: Varanger Samiske Museum. Fylkesutvalget i Finnmark har vedtatt å fjerne fylkeskommunens tilskudd til de samiske museene i fylket. Vedtaket er i strid med statlige føringer. T E K S T : L E I F A N K E R Fra 1. januar ble det det statlige forvaltningsansvaret og tilskuddsordningen for de samiske museene overført fra Kulturdepartementet til Sametinget. I departementets tilsagnsbrev forutsettes det i klartekst at fylkene fortsatt ser driftstilskudd for samiske museer som et fylkeskommunalt ansvar. Fire av landets seks samiske museer ligger i Finnmark. I fjor fikk de om lag kr. til sammen i tilskudd fra fylket. I år blir disse pengene i stedet fordelt på de øvrige museer i Finnmark. Begrunnelsen er at Sametinget har økt tilskuddet til samiske museer, og at fortsatt tilskudd fra fylkeskommunen til disse museene vil medfører «urimelige store forskjeller mellom museene i fylket», som det heter i fylkesrådmannens innstilling. Kjersti Schancke ved Várjjat Sámi Musea / Varanger Samiske Museum i Nesseby reagerer skarpt på fylkeskommunens beslutning: Dette er oppsiktvekkende. Finnmark er Norges største og viktigste samefylke. En stor del av befolkningen har samiske røtter. De samiske museene i Finnmark har tidligere fått 17 % av fylkeskommunens tilskudd til museene. Nå gir de oss null. Men vi er minst like viktige som før, og spiller en viktig rolle i å formidle kulturhistorien. Hva blir Finnmarks historie om en tar bort det samiske?, spør Schancke. Sametinget ønsker å bygge opp de samiske museene, men dette er en måte å bygge ned på. I regnestykket til fylkeskommunen holdes direkte statlige tilskudd til flere andre museer i Finnmark utenfor. Det er en uforståelig måte å regne på og det er svært sterkt at dette går an, sier Schancke. Fylkeskultursjef Elsa Jonassen kommenterer slik: Sametinget har fått forvaltningsanvaret for de samiske museene. Vi er fullt klar over at staten i tilsagnsbrevet forutsetter at de fylkeskommunale tilskuddene skal videreføres. Det vi ser er at de samiske museene kommer sterkere ut enn de andre dersom de får fylkeskommunal støtte. Dette er ikke det samme som at vi ikke gir støtte til de samiske museene. De kan søke prosjektstøtte av fellesmidler på linje med de andre museene i fylket. De t e r jo no e anne t e nn fast driftstilskudd? Joda, men siste ord er ikke sagt i denne saken, vi må se 2002 som et overgangsår. Finnmark fylkeskommune var mot at Sametinget skulle overta forvaltningsansvaret for de samiske museene. Vi synes vi hadde en god museumsenhet. Politikerne i fylket ser det som svært uheldig utvikling at de fratas ansvar for de samiske museene. Er de re ikke re dd fo r at ve dtake t nå kan o ppfatte s so m e t takk fo r sist til de sam iske m use e ne? Neida, vi samarbeider med de samiske museene om langt mer enn denne problemstillingen, blant annet har vi planlagt møte med Sametinget om samarbeid i forhold til museenes konsolideringsprosess, sier Elsa Jonassen. 8

9 Krasnojarsk Museumssenter har tatt vare på Lenin-utstillingen i den monumentale «Røde Hall» selve hjertet i det som var Lenin-museet. (Foto: Marc Maure) 100 år med Lenin i Sibir Det var sent på kvelden den 7. november 1996, og vi satt på kafeen i det tidligere Lenin Museum i byen Krasnojarsk i det indre av Sibir. Rett utenfor museet sto den gamle hjuldamperen Sankt Nikolaj som i1897 fraktet Lenin på vei til hans sibirske eksil. Lenger bort førte Lenin-avenyen til en monumental Lenin-statue, og noen mil sørover reiste Lenin-kraftverket seg et av de aller største i verden på tvers av Jenisei-floden. Museets direktør Mikhail Shubskji som neppe kunne mistenkes for nostalgiske følelser for sovjettiden løftet sitt glass og sa: La oss skåle for jubileet for Oktoberrevolusjonen... historien er vår historie; vi kan like eller mislike den, men den er uansett vår historie. Dette var siste dag av et opphold med mange opplevelser. Jeg hadde bl.a. krysset Frithjof Nansens fotspor, som hadde reist i Krasnojarsk-regionen i Minnet om hans besøk var fortsatt svært levende her, og regionens guvernør hadde invitert meg til å komme tilbake året etter med en utstilling av fotografier tatt av Nansen under denne reisen. Dette skulle være starten på en gjenopptakelse av de tidligere nære forbindelser som en gang eksisterte mellom regionen og Norge. På alle nivåer i museums- og kulturvernssystemet hadde det blitt gitt enstemmig uttrykk for, og sterk interesse og vilje til, samarbeid med norske institusjoner. Endelig, den 6. juni 2001 foretok Norges ambassadør i Moskva, Øyvind Nordsletten og Krasnojarsk-regionens guvernør (tidl. helt fra Afganistan, presidentkandidat og Jeltsins statsråd), general Aleksander Lebed, den høytidelige åpning av utstillingen «Nansen's Gaze» under Krasnoyarsk International Museum Biennale. Utstillingen hadde tatt sin tid pga. lav interesse fra norsk side. Prosjektet hadde dessuten blitt sterkt preget av min gode venn og samarbeidspartner John Aage Gjestrums plutselige bortgang, her i Krasnojarsk, bare to måneder før. Men dette er en annen historie. Fritjof Nansen og Jonas Lied i Krasnojarsk I 1913 gjennomførte Nansen en ekspedisjon i Krasnojarsk etter invitasjon fra den norske forretningsmann Jonas Lied. Reisen fikk stor betydning for utvikling av Lieds selskap, «Det Sibirske Kompani», som etter hvert sto for en omfattende økonomisk virksomhet i regionen innen dampskipstrafikk, sagbruk, m.m., fram til sovjetttiden. I denne perioden hadde Norge også et konsulat i byen. Reisen markerte også et vendepunkt i Nansens eget liv. Det ble for ham begynnelsen på en sterk interesse for det russiske folks skjebne. I 1920-årene skulle Nansen ofre alle andre aktiviteter til fordel for humanitært arbeid i Russland, og dette er årsaken til at han ble tildelt Nobels Fredspris i Krasnojarsk-regionen befinner seg midt i Sibir, og er Russlands nest største administrative enhet, med et areal som tilsvarer bortimot 8 ganger Norges. Den mektige Jenisei-floden binder regionen sammen langs 3000 km, fra Mongolia i sør til Kara-havet i nord. Regionen har 3 millioner innbyggere som, påståes det, representerer ikke mindre enn 100 forskjellige etniske grupper. Det gjelder både urbefolkningsgrupper og etterkommere av bosetterne, som oftest ufrivillig slo seg ned i Sibir gjennom dens tragiske Tekst: Marc Maure t 9

10 Krasnojarsk Museumssenter, tidligere regionalt Lenin-museum for Sibir, åpnet i 1987 og fikk Europarådets museumspris i (Foto: Marc Maure) historie. Landet som ikke er representert i GULag, eksisterer ikke, sa et russisk ordtak, og i regionen finnes tallrike minner fra Stalins konsentrasjonsleirer. Naturressursene hører til de aller rikeste i verden, innen vannkraft, olje, gass, metall, skog, m.m. Regionen er preget av store industrielle aktiviteter og omfattende miljøproblemer. Industribyen Norilsk i nord utgjør sannsynligvis verdens største enkeltkilde av luftforurensning. Ved tidligere «hemmelige» byer der atomvåpen ble produsert, ligger deponi av plutonium og annet radioaktivt avfall. Krasnojarsk-regionen var stengt for kontakt med utlandet fram til Museer redskap for demokratibygging Museumsvesenet i Russland har under de siste årene vært preget av en omfattende omdannings- og fornyelsesprosess. Fra et system som var sentralt styrt har museene kommet i en ny situasjon med store vanskeligheter mht. organisering og finansiering. Samtidig noe som kan virke paradoksalt har hele museumssektoren vært i stor vekst; i løpet av 1990-årene har det blitt opprettet flere museer i Russland enn under perioden En ny generasjon av russiske museumsfolk har demonstrert omfattende engasjement og kreativitet. En hovedutfordring har vært å omdefinere museenes samfunnsmessige funksjon, og utvikle dem som redskap for demokratibygging. Museene har en sentral rolle å spille i en situasjon av overgang fra diktatur til demokrati. De forvalter samfunnets hukommelse gjennom sine samlinger og utstillinger. På en avgjørende måte kan de bidra til å skrive historien på ny, og skape et fornyet ideologisk grunnlag for oppbygging av det nye russiske samfunn. Et hovedtrekk ved museumsvesenet i Sovjetunionen var eksistensen av et omfattende system av museer og minnesmerker knyttet til Lenins liv og virke. Systemet besto av flere tusen anlegg av forskjellig størrelse, fra meget store institusjoner til små minnesmerker, på steder der Lenin hadde oppholdt seg. Det inkluderte t.o.m. leiligheter i utenlandet der Lenin hadde bodd. Disse anleggene var et viktig redskap for dyrking og vedlikehold av historien om Lenin som mytisk far av det sovjetiske samfunnet. Hovedinstitusjonen var det Sentrale Lenin-museum på den Røde Plass i Moskva. De regionale Lenin-museene var blant de største. For 10 år siden falt bunnen fullstendig ut av hele Lenin-museumssystemet. Det var finansiert av partiet. Lenin- museene ble brått uten besøkende og uten ressurser. Mange ble rett og slett stengt og nedlagt; det gjaldt f.eks. Det Sentrale Lenin-museum i Moskva, og det store Lenin-museet i St. Petersburg. Andre Lenin-museer ble omdannet til en annen type institusjon som i Krasnojarsk. Europarådets museumspris Lenin hadde oppholdt seg i forvisning i den sørlige delen av Krasnojarsk-region fra 1897 til 1900, og dette var årsaken til at det Regionale Lenin-museum for Sibir ble bygd i Krasjonarsk. Museet ble åpnet i 1987, som det siste av sitt slag, og det gikk ikke mange år før det opphørte å eksistere som Lenin-museum. Museet i Krasnojarsk fremstår som et monumentalt bygg med arkitektoniske kvaliteter, sentralt plassert på en høyde ved Jeniseis bredde. Museet har store utstillingsarealer, som opprinnelig utelukkende var viet en fremstilling av Lenins liv og virke. En stor del av disse utstillingene har nå blitt demontert, for å gi plass til nye temaer (krigen i Afghanistan og Tsjetsjenia, de artiske minoritetenes situasjon, m.fl.), skiftende utstillinger og kommersielle aktiviteter. Museet har utviklet seg til å bli en allsidig kulturinstitusjon som spiller en sentral rolle i byens kulturliv. Museet arbeider også med oppgaver av regional karakter innen kulturvern og formidling, i samarbeid med Kulturministeriet. I 1995 opprettet museet organisasjonen «Åpent museum», som samler medlemmer fra hele Sibir og andre deler av Russland. Museet tok samtidig initiativ til arrangement av Krasnoyarsk's Euro-Asian Museum Biennale, der institusjoner fra hele Russland og utlandet får mulighet til å presentere utstillinger. Museet deltar også i internasjonale nettverk, som bl.a. UNESCOs «Transition project» som har som målsetting å stimulere til bruk av kulturarven som redskap i demokratibygging. Krasnojarsk Museumssenters nyskapende karakter ble belønnet med Europarådets museumspris i 1998, «in recognition of the spirit of enterprise, creativity and resourcefulness of this museum center, which despite financial constraint and an outlying location has assumed a pivotal role within the vast Russian Federation.... it symbolized the changes which had taken place in Russia since 1991 and had shown an outstanding commitment to the cause of co-operation between european museums», som det het i juryens begrunnelse. 10

11 «Dødens jernbane» Salekhard Igarka, et beryktet GUlag-anlegg avviklet i 1955, etter Stalins død. Utfordringene er store både for historieskrivingen og kulturvernarbeidet. (Foto: Vitalij Ivanov) Museumssystemet, GUlag og urbefolkning Faglig dokumentasjon og følelsesmessig bearbeiding av minnene fra GULag er en viktig forutsetning for at Russland frigjør seg fra de mørke sider av sin fortid som kan være et hinder for utviklingen mot et demokratisk samfunn. Krasnojarsk-regionen har en lang og tragisk fortid som sted for eksil og deportasjon, allerede lenge før sovjetperioden. Under Stalin hadde GULag mange anlegg i regionen. Den regionale avdelingen av den landsomfattende organisasjonen Memorial arbeider med å dokumentere og redde fra glemselen minnene fra GULag. Det gjelder rester fra leirene som holder på å smuldre bort langt inne på tundraen, fotografier, brev, arkivalia, intervjuer, noen fattige gjenstander. De gir ut informasjonsblad, lager utstillinger, har hjemmesider på internett. Dette er store og viktige oppgaver som organisasjonen har tatt ansvar for, med svært lite økonomisk støtte fra det offentlige. Krasnojarsk-regionen har et stort antall ulike urbefolkningsgrupper, fra de arktiske områdene i nord til Mongolias grenseområder i sør. Museene i regionen har rike og unike samlinger av tradisjonelle gjenstander fra disse folkegruppene. Nå ligger utfordringen i utvikling av egne institusjoner for disse minoritetene, en prosess som allerede har gitt noen resultater, men dette er en omfattende og komplisert oppgave. De sibirske urbefolkningene har erfart en svært vanskelig livssituasjon under sovjettiden, og deres eksistens i dag trues av store miljø-ødeleggelser pga. industrivirksomhet og oljeutvinning. «Nestekjærlighet er realpolitikk» De ansatte ved Krasnojarsk Museumssenter har i skrivende stund vært uten lønn i snart tre måneder. I februar var temperaturen i kontorene nede i +5 grader. Museumsansatte i Russland har lang erfaring i det å takle vanskelige forhold, og dessuten er arbeidet med å «skrive den russiske historien på ny», unektelig en mektig drivkraft. Visjonen om utvikling av samarbeidet med Norge lever videre. Kulturministeriet i Krasnojarskregionen har invitert til å lage en utstilling, «Nestekjærlighet er realpolitikk», om Nansens humanitære arbeid i Russland i 20-årene. Utstillingen skal også markere 80-årsjubileet for Nansens fredspris. Utstillingen er nå under planlegging, i samarbeid med gode venner på Krasnojarsk Museumssenter. Planen er at ustillingen skal åpnes i desember i år, i den arktiske byen Norilsk, bygd av GULags fanger, idag verdens største produsent av nikkel og en miljøkatastrofe av globalt omfang. 11

12 Afghansk kulturarv og norsk kulturimperialisme T E K S T : J O H N H E R S T A D, R I K S A R K I V A R Håndskrift med den yngre Frostatingsloven, 1200-tallet, brukt som heftemateriele i regnskapsbok for Tromsø len Tilbakeført fra Danmark (Foto: Riksarkivet) Spørsmålet om den norske stat skal bruke 800 mill. til å erverve Schøyensamlingen og etablere en norsk institusjon eller et studiesenter i Norge med basis i denne samlingen, er problematisk ut fra flere forhold og perspektiver. Samlingen inneholder etter hva jeg forstår både dokumenter/manuskripter og gjenstander. Noe av dette er europeiske middelalderdokumenter som har vært handelsvare i lange tider og derfor er uproblematiske som samlerobjekter. Andre deler av samlingen stammer fra ikkeeuropeiske land, herunder dokumenter som de buddhistiske «dødehavsrullene» fra Afghanistan. Det er dokumenter og gjenstander av denne type som er problematiske i vår sammenheng. Etter mitt syn vil det nå være etisk forkastelig å la spørsmålet om hvem som eier kulturen få som svar at det er den globaliserte kapitalismen, i betydningen de internasjonale samlerne i den vestlige kulturkretsen, som eier kulturen, og som skal forvalte den til vårt felles beste gjennom det forspranget vi har både økonomisk og teknologisk. Det som har skjedd i Afghanistan bør ikke være et påskudd til å ødelegge en internasjonal ordning som er basert på nasjonalstatenes ansvar og internasjonale konvensjoner. Etter min oppfatning er det et problem både i nasjonal og internasjonal sammenheng at Norge ikke har ratifisert UNESCO-konvensjonen av 1970, og jeg håper det er hold i de ryktene som sier at det nå ikke er lenge før den vil bli ratifisert. Etisk og anstendig svar For meg som riksarkivar er Schøyensamlingen ikke først og fremst et spørsmål om å gi et svar som er politisk korrekt i forhold til dagens internasjonale krav, men å gi et svar som er etisk anstendig og forsvarlig sett i forhold til det som har vært norsk arkivpolitikk og kulturpolitikk gjennom lange tider når det gjelder å sikre den kulturarven som vi oppfatter som norsk. Jeg tror det er et greit utgangspunkt å minne oss selv om at Norge i snart 200 år har hatt som politikk, kall det gjerne kulturpolitikk, å bringe hjem til Norge det vi til ulike tider har ment å være norsk kulturarv. Forlagsstriden og hjemkjøpet av Norsk Gyldendal i 1925 er et av de mest kjente uttrykk for den norske holdningen til å ville eie og selv ta hånd om det vi definerer som viktig for norsk kultur, og viktige bestanddeler av vår egen kulturarv. Mindre kjent er det at kampen for viktige nasjonale arkiver har vært en vel så sentral del av denne politikken. Helt fra vi ble tatt ut av unionen med Danmark i 1814 og frem til 1990-årene har Norge krevet arkiver overført fra Danmark til Norge. I alt er vel 2000 meter med arkiver, tilsvarende 16 millioner dokumentsider, overført til Norge i løpet av denne perioden. Det siste fikk vi i Både i forholdet til Sverige, og særlig i forholdet til Danmark, har Norge nytt godt av en generøs holdning og forståelse for hva som var viktig å ha hånd om sett fra norsk side. Den retten vi har krevet for oss selv til å definere hva som er norsk kulturarv, må vi etter mitt syn være villig til å la andre nyte godt av for sin del når disse andre finner tiden inne. Og vi må akseptere at det er de andre som har retten til å definere hva som er viktig for dem å få hånd om. Gave til UNESCO Jeg er av den oppfatning at Norge som kulturnasjon ikke kan være bekjent av å støtte et system eller bidra til ordninger som tapper fattige land for kulturskatter eller kulturarv. Og jeg hører blant dem som mener at det vil være til skade for vårt internasjonale renommé og vår troverdighet i UNESCO-sammenheng, ICOM-sammenheng og ICA-sammenheng om vi ikke som nasjon bidrar til at de afghanske kulturarvdokumentene med tid og stunder kommer tilbake til Afghanistan. For meg står det om norsk anstendighet på en viktig del av det internasjonale kulturområdet der jeg synes vi skal være et foregangsland. Dersom den norske stat skal kjøpe hele eller deler av Schøyensamlingen, må det være en forutsetning at kjøpet skjer med sikte på å bringe dokumentene og gjenstandene tilbake til de rettmessige land og eiere på et tidspunkt som sikrer dokumentenes bevaring og tilgjengelighet. I mellomtiden bør slike dokumenter oppbevares av institusjoner og organisasjoner som har som formål å bringe dokumentarven tilbake der den hører hjemme. I tilfellet de afghanske dokumentene i Schøyensamlingen synes et samarbeid med den private stiftelsen SPACH (Society for the Preservation of Afghanistans Cultural Heritage) å være den riktige veien å gå. Den eneste alternative løsningen som jeg ser på den konflikten som er oppstått, er at Norge kjøper hele samlingen og gir den som gave til UNESCO. Men dette forutsetter at både UNESCO og de berørte land er enige om at dette er en grei løsning. 12

13 Uskyld til salgs? Oppslagene om Schøyen-samlingen bringer Norge ut i en del av verden der mye har foregått, men Norge hittil mest har stått utenfor, stort sett i blank uvitenhet. Hvilken del? Den delen som dreier seg om tilbakeføring av stjålet eller uetisk ervervet kulturgods og om dagens storstilte utplyndring av kulturgods fra utviklingsland og fra land i krig. Prosjektet «Norsk Kulturpolitikk » inviterte 18.3 til et debattmøte om den eventuelle ervervelse av Schøyen-samlingen ved den norske stat. Mangt og meget ble sagt på møtet, men særlig ett argument for norsk, statlig ervervelse var etter min oppfatning oppsiktsvekkende: Samlingen tilhørte ikke en bestemt nasjon (for eksempel Afghanistan når det gjaldt de buddhistiske skriftene), men tilhørte verden, dvs. Norge, fordi de her best mulig kan bli ivaretatt både forskningsmessig og formidlingsmessig. En må være tilgitt når argumentet får en til å tenke på en scene fra en Jonas Fjeld-bok der hovedpersonen brøyter seg frem gjennom en svartsmusket menneskemasse med ordene «Slipp meg frem, jeg er norsk lege!» Gjengangerargumentet under debattmøtet var at en tilbakeføring kan føre til ødeleggelse, selv om tilbakeleveringen skjer etter at en lovlig regjering er etablert, og selv etter at arbeid er i gang med å gjenreise utplyndrede museer. Dette er sant og argumentet må tas alvorlig. Det har lett for å danne seg inntrykk av at tilslutning til konvensjoner om tilbakeføring vil føre til ukritisk tømming av vestlige land for kulturskatter med opprinnelse fra utlandet. Men tilbakeføring er alltid et forhandlingsspørsmål, der vurderinger av sikkerhet, bevaringsforhold og tilgjengelighet for forskning og formidling er helt sentrale. Konvensjonene skal begrense dagens ulovlige og uetiske handel og har ingen tilbakevirkende kraft. Når det gjelder gjenstander som allerede finnes i museer og samlinger, vil det i praksis først og fremst være snakk om usedvanlige gjenstander eller samlinger der det er enighet om at de vil ha større nytte i opprinnelseslandet, og det er her spørsmål om etikk og ikke juss. Alle er enstemmige i sin ros til Schøyen som ikke bare har reddet skrifter som ellers ville blitt ødelagt, han har også stilt dem til disposisjon for forskning. Men samleren som redningsmann er ikke lenger så uproblematisk. Før i tiden var fjerne land og kulturer veldig, veldig langt borte. Når kulturgods fra disse landene kom på markedet i Vesten, spurte vi aldri om hvordan det hadde havnet der. Ingen betviler Schøyens hederlighet, men har Schøyen i tilstrekkelig grad hatt ressurser til å kontrollere hederligheten til de han har kjøpt av? For de fleste gjenstander av denne typen som har vært lenge på det internasjonale markedet lar opprinnelsen seg vanskelig etterspore. Det er naturligvis også velkjent at ikke alle selgeres opplysninger er sannferdige. Etter mange skandaler har visstnok en rekke ledende internasjonale auksjonshus blitt mye forsiktigere med å akseptere slike gjenstander for videresalg. Det finnes eksempler på at tyverier er blitt oppklart ved at museene nå i økende grad legger ut sine samlinger på internett til pinlighet for museer som har anskaffet gjenstander i god tro. Særlig ett spørsmål brenner på min tunge: Schøyen-samlingens fantastiske buddhistiske skrifter ble brakt ut av et borgerkrigsherjet Afghanistan så sent som i gjennom en sikkert prisverdig redningsaksjon: Hvordan i all verden kan man bare ta for gitt at de ikke har hatt en identifiserbar eier i en temmelig nær fortid? Skal det virkelig ikke mer enn 6 7 år til for at kulturgods fra et annet land kan erklæres eierløst? T E K S T : P E R B. R E K D A L, S E K S J O N S L E D E R U N I V E R S I T E T E T S K U L T U R H I S T O R I S K E M U S E E R, O S L O Permittert nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas (t.h.) har gått i bresjen for at staten skal kjøpe manuskriptsamlingen til Martin Schøyen (t.v.). (Foto:L.A.) Buddhistisk håndskrift fra Afghanistan, idag i Schøyensamlingen. Håndskriften er fra 500-tallet og består av 11 fragmenter. Innholdet er Sukhanativyuha det rene lands sutra er en viktig lotussutra, i våre dager særlig populær i Japan. (Foto: Senter for Høyere Studier) 13

14 Organisatoriske og juridiske problemstillinger ved konsolidering Konsolideringsprosessen er i gang. I landets museer er det stor iver etter å få tak i en andel av de lovede bevilgningsøkninger, men også stor skepsis til å overta økt ansvar og enda mer skepsis til å avgi myndighet i eget (konsolidert) museum. T E K S T : A D V. G U N N A R K. H A G E N, S T Y R E L E D E R M A I H A U G E N Usikkerheten er stor og mange reiser spørsmålet om hvor mye eller hvor lite en må samordne seg for å få tak i bevilgningsandelen. Det som nå er sagt er at rene avtalemodeller som regulerer faglig og organisatorisk bistand fra ett museum til et annet ikke er nok. Driften må samordnes i en slik grad at det blir igjen én arbeidsgiver for de ansatte, det skal være én felles daglig leder og ett styre med øverste myndighet knyttet til alle spørsmål vedrørende driften, både økonomisk, administrativt og faglig. Problemstillinger Prosessen reiser mange og til dels vanskelige spørsmål både av organisatorisk og juridisk art. Konsolideringsprosessen innebærer at det i mange tilfeller må foretas en endring i organisasjonsformen, eller i alle fall i vedtektene for det enkelte museum, og det innebærer også at det må opprettes en gjennomarbeidet avtale mellom driftsenheten og det enkelte underliggende museum. Det er viktig at museene i konsolideringsprosessen tar seg tid til å gå inn i begge spørsmålstyper og avklare det meste på forhånd slik at en slipper diskusjoner etter at konsolideringen er gjennomført. Det er en sikker erfaring fra næringslivet at dårlig organisering og uklare avtaler mellom samarbeidsparter skaper vanskelige arbeidsforhold og gir liten effektivitet i organisasjonene. De nye driftsenhetene må på forhånd ha klart for seg hva de overtar av ansvar og forpliktelser, og de enheter som blir inkorporert i en ny driftsenhet må ha et bevisst forhold til at de avgir beslutningsmyndighet. Organisasjonsform og vedtekter Konsolidering kan skje ved at et eksisterende museum overtar driftsansvaret ved ett eller flere andre mindre museer. Alternativt kan det opprettes en ny organisasjon som overtar driftsansvaret for to eller flere museer. Hvis et eksisterende museum overtar driften for andre, kan det tenkes en full sammenslåing (fusjon mellom museene). Dette innebærer at det etter fusjonen vil være ett museum også i forhold til eierskapet til samlingene. En slik sammenslåing synes lite aktuelt i de fleste tilfeller. Mer praktisk er det at det eksisterende museet overtar driftsansvaret mens eierskapet forblir i det gjenværende museum. Ved en slik konsolidering kan organisasjonsformen i utgangspunktet beholdes som den er i begge museumsenheter. Unntak bør kanskje gjøres hvis det ene museet er organisert som en kommunal avdeling, og den konsoliderte enhet omfatter flere kommuner. Hvis organisasjonsformen skal endres står en nokså fritt til dette. Rent teknisk er problemene størst ved å endre organisasjonsform eller endre vedtektene i stiftelser. Det kan være naturlig å foreta en endring av vedtektene i forbindelse med konsolideringen. Det kan også være aktuelt å endre navn på den nye enheten og det kan være behov for å justere formålsbestemmelsen både for det overtakende og det overdragende museum. I stiftelser har det vært nokså vanlig å opprette flere organer, for eksempel råd, for at flere interessegrupper skal knyttes til stiftelsen. Jeg vil i utgangspunktet fraråde dette. Uansett er det styret som er det øverste besluttende organ i stif- 14

15 telsen og jo enklere organisasjonsformen er, jo bedre etter mitt syn. Vedtektsendringer for stiftelser er omdanning i stiftelseslovens forstand. Dette krever en nokså tung beslutningsprosedyre og en omdanning krever tilslutning fra det offentlige organ som har tilsyn med stiftelser. I dag er dette fylkesmannen. Fra er det antatt at den nye stiftelsesloven vil tre i kraft. Fra samme dato vil det bli opprettet et sentralt stiftelsestilsyn som overtar fylkesmannens kontrollfunksjon. Hvilken organisasjonsform best? De vanligste organisasjonsformer for norske museer i dag er stiftelser, foreninger, kommunale avdelinger, kommunale foretak og interkommunale selskaper. Noen få er organisert som aksjeselskaper. Det kan være spesielle historiske og lokale forhold knyttet til hvert enkelt museum som gjør det vanskelig å gi noe generelt råd om hva som er best organisasjonsform. Etter mitt syn taler mye for å velge stiftelsesformen. En stiftelse er en frittstående selveiende institusjon. Selv om det i vedtektene er bestemmelser for hvilke organer som skal oppnevne styremedlemmene, og de bevilgende myndigheter selvfølgelig har en betydelig styringsmyndighet overfor virksomheten, vil stiftelsesformen innebære at det blir en armlengdes avstand mellom politiske og bevilgende myndigheter og museumsinstitusjonen. Dette gir det beste grunnlag for en faglig selvstendighet og for at ansatte og styrende organer for øvrig identifiserer seg med museet og museumsdriften. Uansett bør konsolideringsprosessen føre til at mange museer tar en gjennomgang av sine vedtekter og foretar en oppjustering og modernisering av disse. Særlig gjelder det de museene som fortsatt opererer med organisasjonsformer som ikke passer inn i noen kjent juridisk selskapsform. Avtaler Det må inngås avtaler mellom de konsoliderte enheter. Mellom det overtakende museum og det overdragende museum må det foreligge avtale som klart definerer ansvars- og myndighetsområder for de to enhetene. Det er viktig å være klar over den organisatoriske, økonomiske og faglige situasjonen i det museet en skal innlate seg i fellesdrift med. For det overtakende museum som påtar seg et betydelig øket økonomisk ansvar må det også foreligge rimelig klare signaler fra de bevilgende myndigheter på at tilskuddene blir øket i tilstrekkelig grad. Etter mitt syn bør museene her gjøre som profesjonelle næringsdrivende gjør ved oppkjøp, å foreta en gjennomgang av de samarbeidende selskapers økonomiske, juridiske og organisatoriske forhold. Jeg vil sterkt tilrå at museets revisor og eventuelt andre fagfolk bistår. En bør i alle fall gå gjennom regnskapene og spørre seg om de gir et riktig bilde av den økonomiske situasjonen i museet, som gjeldsbyrde, likviditet og de siste års inntekter. Videre bør en gå gjennom viktige avtaler som museet er forpliktet etter, som leieavtale og løpetid. Er det knyttet spesielle byrdefulle klausuler til samlingene? En bør dessuten vurdere eiendelene og se på fremtidig vedlikeholdsbehov og investeringsbehov. Det må også sjekkes om viktige lovkrav er oppfylt som registrering av eventuell merverdiavgiftpliktig virksomhet, skattetrekk på egen konto og skriftlige ansettelsesavtaler. Og hvordan er virksomheten forsikret, både med hensyn til tingsforsikringer og ansvarsforsikringer? Ansatte Forholdet til ansatte kan også reise en del spesielle problemstillinger. Noen stillinger kan bli overflødige og noen kan få endret stillingsinnhold. Reglene i arbeidsmiljøloven, tariffavtaler og andre arbeidsrettslige regler må følges ved oppbygging av den nye organisasjonen. Ved sammenslåing av større organisasjoner bør det nok vurderes å bruke profesjonell bistand vedrørende organisasjonsutvikling. Avslutning Problemstillingene er mange, og mange flere enn de som er nevnt i denne korte fremstillingen. De individuelle forskjeller er store og tilfellene må vurderes konkret. Det viktigste er at vurderingene blir foretatt og at et grundig forarbeid blir gjort. Konsolideringsprosessen reiser også juridiske og organisatoriske spørsmål. (Foto: Rana Museum, Vefsn Museum, Kystmuseet i Øygarden) Forrige side: Tegning Geir Helgen. 15

16 Diagnose: Historisk ubevisst? Det offentlige helsevesen feirer 400-årsjubileum neste år. Utvikling av helsestellet er en av grunnpilarene i framveksten av dagens samfunn. Og den er med unntak for enkelte spesialmuseer et ikke-tema i museenes bilder av fortida. T E K S T : L E I F A N K E R Fra den spede begynnelse med den første ordinario medico i Bergen i 1603, har det offentlige helsevesenets omfang vokst til godt over 10 % av de offentlige utgiftene i landet. Det er et merkelig paradoks med sykdom og helse, sier Aina Schiøtz, forsker ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo. Schiøtz er redaktør og medforfatter i det planlagte to-bindsverket om primærhelsetjenestens historie som kommer ut i anledning jubileet. Mennesker har vært opptatt av helse til alle tider. Når vi møter kjente, spør vi alltid om hvordan det står til. Men helse som fenomen er knapt nok berørt i noen av de Norges-historiene som ble gitt ut på 1900-tallet. Enda større blir paradokset når en tenker på helse som samfunnsfenomen. Helsespørsmål har styrt pengestrømmer, næringsliv, teknologisk utvikling og i høyeste grad vårt sosiale liv. Sykdom og helse er en sterkere drivkraft i samfunnsutviklingen enn vi er oss bevisst, historisk sett, understreker Schiøtz. Utbyggingen av det offentlige helsevesen er en av de viktigste forutsetninger for dagens samfunn, men helsehistorie er en øvelse for spesielt interesserte. Skjønt interessen er økende! Her ligger det utfordringer ikke bare for historikere, men også for museene, påpeker Schiøtz: Det er et spørsmål om å synliggjøre et kjernepunkt i vår historie. Sett i lys av museenes ambisjoner om å formidle vår kulturhistorie, er det synd at det ikke gjøres mer. Vi kan ikke åpne en avis uten at det står minst fem artikler eller innlegg om helse. Feltet gir museene rike muligheter til nettopp å speile nåtida i fortida. Her ligger blant annet mye viktig kvinnehistorie, de mange usynlige hendene, ikke minst i det frivillige helsearbeidet. På spørsmål om hvorfor helsehistorie, understreker Schiøtz tre forhold: Nytten, erkjennelsen og gleden. Det første er at vi kan lære av tidligere feil og suksesser om en skal sette i gang nye prosjekter og forsøk eller drive helseopplysning. Noen har vært vellykket som for eksempel utryddelsen av polio, mens andre har kostet dyrt for menneskene som ble rammet, fordi en ikke har tatt hensyn til øvrige samfunnsforhold. Helsearbeidere har en plikt til å se ut over snevre faglige rammer. En kan lære av de feil som er gjort og bli bevisst hvordan en fanges av sin egen tid. En er ikke totalt fri til å fatte egne avgjørelser, men er fanget av politikk og samfunnsstrømninger. Ved å være kritiske til egen rolle som yrkesutøver får helsearbeidere et lengre perspektiv i deres virke. Erkje nne lse n? Medisinhistorie innbyr til diskusjon om begreper som syk-frisk og normal-unormal, som igjen kan gi refleksjoner rundt medisinens maktpotensiale. I medisinens profesjonsbygging ligger det makt. Mot slutten av 1800-tallet fikk leger og helsearbeidere det som den amerikanske sosiologen og medisinhistorikeren Paul Starr kaller «kultu- Sykdommer er også kulturfenomener, sier Aina Schiøtz som er historiker og forsker ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, UiO. (Foto: L.A.) 16

17 rell autoritet», de utviklet autoritet langt utover eget kompetansefelt. Distriktslegen var jo tidligere en autoritet på linje med lensmann og prest. Schiøtz peker særlig på en stor utfordring framover hvor medisinsk historie er en viktig premissleverandør: Genteknologien reiser viktige spørsmål i helsearbeidet, den kan også brukes som en sorteringsmetode. Sett i forhold til den utskjelte arvelighetsforskningen og arvelæren på og -40-tallet, må vi spørre om vi er stort bedre i dag. Vellykkethetsidealer måles nå før vi er født. Fosterdiagnostikken og genteknologien gir mulighet for å skape det skreddersydde mennesket. Og gle de n? Den ligger i sakens natur. Historie er underholdende, og det er mange gode fortellinger i medisinsk historie. Dessuten er det gleden ved å forstå, få kunnskap og innsikt. En annen side av dette er sykdommenes historie, hvorfor kommer de og hvorfor forsvinner de ofte uten at medisinen har hatt noen som helst slags medvirkning? Tuberkulosen var eksempelvis på retur lenge før penicillinet ble oppdaget. Sykdommer er også kulturfenomener, sier Aina Schiøtz. Tar museene utfordringen? For interesserte anbefales en titt på hjemmesiden til Tverrfaglig nettverk for medisinsk historie: / / itk/ m e disinhisto rie.htm l Ullevål sykehus Oslo, barnestue, (Ukjent fotograf, Oslo Bymuseum) 400-års helsejubileum Helsevesenets 400-årsjubileum skal markeres med en rekke arrangementer og utstillinger landet rundt. Målsetningen er å belyse historien og peke på verdien av forebyggende helsearbeid og et offentlig helsevesen. Ønsket er å spre kunnskap om det offentlige helsevesen og dets historie, trekke linjer til dagens utfordringer med de veivalg en står overfor, og dermed bidra til forståelse for verdien av forebyggende helsearbeid og et offentlig helsevesen. Som et ledd i dette er det et uttrykt mål å bidra til at medisinsk historie og forebyggende helsearbeid integreres i museenes dokumentasjon, forskning og formidling. Laila Liseth hos Fylkeslegen i Hordaland er prosjektleder for den sentrale styringsgruppen for helsejubileet. Hun oppfordrer museer som ikke har planlagt arrangementer til å delta i markeringen. Det er opprettet jubileumskomiteer i hvert fylke som planlegger lokale og regionale arrangementer. Fylkeskomiteene er bredt sammensatt med kompetanse fra ulike fagmiljøer, bl.a. museer, bibliotek, frivillige organisasjoner, historielag m.v. Målsetningen er å knytte jubileet også til lokalhistorie og dagsaktuelle utfordringer for folkehelsa. Her vil museene ha en viktig rolle og kunne markere seg som formidlingsinstitusjoner. Nærmere opplysninger se lse jub i- le um.no eller kontakt prosjektleder Laila Liseth, Fylkes-legen i Hordaland, Postboks 7320, 5020 Bergen, tlf , E-post laila.liseth@fl- Aktivt og framtidsretta distriktsmuseum, på Utne i Hardanger, søkjer MUSEUMSDIREKTØR (Ny utlysing) Søkjar må ha embetseksamen av høgare grad, gode leiareigenskapar og administrativ røynsle frå museum. UNDERVISNINGSLEIAR Søkjar bør ha embetseksamen av høgare grad og røynsle frå undervisning/ museumsarbeide. Nærare opplysningar finn du på Eller kontakt styreleiar Knut Nes eller knst. direktør Solveig Jordal Søknadar kan sendast mail@hardanger.museum.no, eller Hardanger folkemuseum, 5778 Utne. 17

18 Den nederlandske Deltaplanen for Kulturvern ; En evaluering T E K S T : B A R B A R A D E H A A N, C O L L E C T I O N C A R E & M A N A G E M E N T Dokumentasjonsarbeid ved Det Anatomiske museet i Leiden, Beinpatalogisk Magasin, (Foto: Manon du Jardin) På slutten av 80-tallet publiserte den nederlandske riksrevisjonen en rapport om hvordan riksmuseene fungerte. Riksrevisjonen signaliserte flere problemområder: For få riksmuseer prioriterte bevaring som en hovedoppgave Samlingene var truet på grunn av mangelfull dokumentasjon, og manglende konservering og forebyggende konservering Riksrevisjonens rapport ble brukt som et grunnlag for den store «Deltaplan for Kulturvern» som skulle gjennomføres på 90-tallet. Planen var rettet mot alle museer, både riksmuseene og de øvrige, riksarkiver, arkeologiske samlinger og monumenter, men fokuset var på riksmuseene siden de var under parlamentets direkte ansvar, inntil de ble selvstendige fra 1. januar Planperioden ble avsluttet 31. desember 1999, og på oppdrag fra det nederlandske Helse og kulturdepartementet ble det utført en evaluering av Deltaplanen for kulturvern. Målet med Deltaplanen Primært var Deltaplanen en redningsoperasjon for å innhente etterslepet i dokumentasjon og bevaring for de viktigste områder av den nederlandske kultur-arven. Det andre målet var å strukturelt forbedre forholdet til bevaring. Deltaplanen ble delt opp i to ansvarsområder. For det første å innhente etterslepet, og for det andre å stimulere til å integrere bevaring som en av hovedoppgavene for museene og riksarkivene. Planperioden ble delt i tre faser. Fase 1 ble gjennomført i løpet av 1990 og kartla etterslepet i dokumentasjon og bevaring, publisert i «Bedreigt Cultuurbezit» (truet kulturarv). Etterslepet ble kalkulert til en milliard gylden. I fase to, , fikk alle berørte institusjoner anledning til å sende inn søknader. Perioden ble avrundet med publikasjonen «Vechten tegen Verval» (kamp mot forfall). Perioden , fase tre, ble brukt til å hente inn etterslepet i dokumentasjon og bevaring. Parlamentet formulerte noen minstekrav for forebyggende konservering og dokumentasjon for alle institusjoner: Magasiner, klima og øvrige tiltak innenfor forebyggende konservering burde være på plass ved slutten av Deltaplanarbeidet. Riksmuseene ble i tillegg pålagt bygnings- og klimatekniske krav. Kravene måtte være oppnåd før eller i Deltaplanperioden. Til tross for minimumskravene ble 500 prosjekter støttet. Prosesstyring Deltaplanen ble styrt sentralt av statsråd for utdanning, kultur og vitenskap i samarbeid med miljøministeren og riksbygningstilsynet. Ansvaret for den praktiske utarbeidingen av Deltaplanen lå hos prosjektdeltakere selv og sentre for ekspertise innenfor kultursektoren. I fase tre, perioden , ble det bevilget 330 millioner gylden (cirka 1 milliard kr.). Riksinstitusjoner ble pålagt å betale 40 % i egenandel for hvert prosjekt. Øvrige institusjoner måtte bidra med 60 % i egenandel. Staten ga Mondriaanstiftelsen oppdraget med å fordele tilskuddene. En del av totalbudsjettet ble investert i etterutdanning for museumspersonale, retningslinjer for konservering, samt forskning og veiledning. Fokus og prioritet har gjennom hele Deltaplanen vært på gjenstander og (del)samlinger som var viktigst sett fra et kulturhistorisk synspunkt. For å skille de viktigste gjenstandene fra de minst viktige, utarbeidet man fire kategorier; A, B, C og D, hver med flere kriterier. Utfra kategorier og registrering av samlingen kunne hver institusjon beregne hvor mye støtte man trengte for dokumentasjon og bevaring. Kategoriene A og B fikk tilskudd til både forebyggende konservering og konservering. Kategori C fikk tilskudd til forebyggende konservering, mens kategori D ikke fikk noen tilskudd. Ble målene realisert? Tre spørsmål sto sentralt i evalueringen: Hva er de direkte og indirekte materielle resultatene av Deltaplanen? Hvordan var prosessen? Var strukturen og utarbeidingen av Deltaplanen vellykket? Har konservering blitt en integrert del av arbeidsoppgavene for museene og arkiv? De bygnings- og klimatekniske kravene for riksmuseene ble oppnådd i planperioden. Doku- 18

19 mentasjon er på et håndterbart nivå i alle museumsinstitusjonene. Nesten alle riksmuseene har ansatt en registrator. Deltaplanen har medført at de fleste institusjoner har automatisert registreringen. Størstedelen av tilskuddet er brukt til innkjøp av hyller, innpakningsmateriell og klimautstyr. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange museer som har innhentet etterslepet i bevaring, men over 50 % av alle museene antyder at de har oppnådd oversiktlige samlinger. Riksarkivene kan nå, som forutsatt, konsentrere seg om konservering av sine samlinger. De arkeologiske samlingene er alle registrert med hjelp av det spesielt utviklede softwareprogrammet ARCHIS. Deltaplanen fokuserte sterkt på forebyggende konservering. Dette fikk avkastning i områder av kultursektoren som i utgangspunktet ikke var tatt med i Deltaplanen, som universitetssamlinger, audiovisuelle arkiver, film- og papirkonservering. Hvordan var prosessen? Mangel på konkrete mål i startfasen gjorde det vanskelig å måle resultatet av Deltaplanen i reelle tall. I løpet av prosjektet innså man heldigvis at egne erfaringer kunne brukes underveis for å justere og konkretisere det overordnede målet. Deltaplanens systematikk av tilstandsvurdering, utvalg og bevaring har gitt gode resultater og blir fortsatt brukt i forbindelse med nye prosjekter. Også inndeling av samlinger i fire verdikategorier blir fortsatt anvendt. Instrumentutviklingen i Deltaplanen har dermed blitt en suksess. Evalueringen påpeker særlig at Deltaplanen har vært vellykket uansett liten kapasitet i den sentrale styringen. Bevaring integrert i museums- og arkivarbeidet? Ifølge undersøkelsen har Deltaplanen bidratt enormt til bevisstgjøring med hensyn til bevaring. Det har pågått en mentalitetsforandring. Museene har satt av mer penger i budsjettene til bevaring. Bevaring har fått sin egen plass i museenes planer for samlingsforvaltning, og teller med i beslutning ved innsamling av nye gjenstander. Ved riksmuseene er samlingsforvaltere tatt med i ledelsen. Deltaplanen har i det hele tatt ført til en profesjonalisering. Ansatte har fått etterutdanningstilbud og nye profesjonelle medarbeidere er ansatt. Kommunikasjon mellom museene og sentre for ekspertise er forbedret. Ingenting står i veien for at bevaring i framtiden skal forbli en integrert del av arbeidsoppgavene. Konklusjon For ti år siden mente parlamentet at både deres representanter og personalet i museer og arkiver burde være i stand til bevisste og ansvarsfulle beslutninger for å bevare den nederlandske kulturarven. Den ukontrollerte nedbrytingsprosessen som pågikk, burde i hvert fall ikke bestemme hva som skulle bli bevart for ettertiden. Deltaplanen har gitt et løft. Nå er det viktig at både de museologiske institusjoner og parlamentet følger opp i framtiden. Forskning, bevaring og formidling er hovedoppgavene for museologiske institusjoner, og de tre områder ønsker man likestilt. Magasinet ved Rikstjenesten for arkeologisk forskning, t.v. (Foto: Mieke Tolboom) Også private arkiver har nytt godt av Delta-planen, her fra ABN-bankens historiske arkiv i Amsterdam, over. (Foto: Ronald Gans) Institusjoner Millioner gylden Riksmuseene 217,2 66% De øvrige museene 38,5 12% Riksarkivene 35,7 11% Arkeologiske samlinger 9,8 3% Verneverdige bygninger 28,2 8% Totalt 329,4 100% Aktiviteter Millioner gylden Konservering 171,3 52% Bygnings- og klimatekniske forbedringer 139,3 42% Dokumentasjon 18,8 6% Totalt 329,4 100% Bevilgninger til Deltaplanen. Høydepunktet for investeringer var i 1997 (Kilde: K. van Dijken m.fl., 2000) For opplysninger om Deltaplanen ta kontakt med følgende: Mondriaanstichting, kontaktperson: Coby Reitsema / o ndriaanfo undatio n.nl Instituut Collectie Nederland / 19

20 Internasjonalt museumssamarbeid og Norsk ICOM ICOM (International Council of Museums) er UNESCOs rådgiver i ulike museumsspørsmål, og er nå inne i sitt femtisjette år. Det er mer enn 27 år siden sist organisasjonen gjennomgikk en markant endring i struktur og organisasjon. T E K S T : K N U T W I K, L E D E R N O R S K I C O M Generalkonferansen og generalforsamlingen i Barcelona sommeren 2001 markerte derfor en milepæl da en nødvendig plan for reform av organisasjonen ble vedtatt. Ambisjonen er klar: ICOM skal være den ledende internasjonale museumsorganisasjonen. Det vil si en respektert stemme når det gjelder saker knyttet til beskyttelse av verdens kulturog naturarv. Videre skal organisasjonen styrke arbeidet med å utvikle og spre fagkunnskap på museumsområdet og god museumspraksis gjennom rådgiving og stadig nye former for samarbeid. Sist og ikke minst skal ICOM være et dynamisk, støttende og konsistent apparat for museer og museumssaker internasjonalt. Det er viktig for ICOM å understreke sin uavhengighet i forhold til de ulike lands offisielle organer i tråd med at ICOM er en såkalt «non PROSJEKTLEDER FOR DET PLANLAGTE POMORMUSEUM I VARDØ Ved Vardømuseene er ledig nyopprettet stilling som prosjektleder med mulighet for seinere ansettelse som konservator. Stillingens særlige ansvarsområde vil være etablering av det kommende pomormuseum i Vardø,forskning og formidling av pomorhistorie.stillingen vil også tillegges utviklingsarbeid ved Partisanmuseet i Kiberg. Se fullstendig utlysningstekst på og Nærmere opplysninger fås ved henvendelse til konservator Ole Lindhartsen,tlf , e-post vardomuse@c2i.net. Søknadsfrist er Søknad sendes til: Vardømuseene, Per Larssensgt.32, 9950 Vardø governmental organisation, NGO». Uavhengigheten skal ikke være til hinder for samarbeid. Samtidig ønsker ICOM å poengtere og markedsføre sin rolle som skaper og utvikler av profesjonelle og etiske standarder for museer og museumsarbeidere. ICOMs virksomhet bygger på humanistiske og demokratiske tradisjoner og understreker at museumsarbeid dreier seg om positiv menneskelig kreativitet i alle former og i alle deler av samfunnet. Dette er fundamentalt i museenes arbeid med vår fortid, aktiv deltakelse i formingen av vår samtid og i utviklingen av et framtidsperspektiv. Videre understrekes at arbeidet skal bygge på respekt for intellektuelt, kulturelt, sosialt mangfold og respekt for ulikheter som en kraft i tverrkulturell forståelse og kontakt. Profesjonelt internasjonalt nettverk Strategiplanen for perioden poengterer en rekke utfordringer som organisasjonen og sånn sett det internasjonale museumssamarbeidet står overfor. Selv om medlemstallet stadig øker, så er representasjonen fra ikke-vestlige land fortsatt urovekkende lav. Dette forsterker seg når ICOM skal velge ledelse og medlemmer til ulike komiteer. En vil prøve å motvirke dette bl.a. ved å stimulere gjennom prosjekter og arbeid i regionale og internasjonale komiteer. Sjøl om ICOM i dag har tre offisielle arbeidsspråk og oversettertjenesten på de større møtene er omfattende, så er språklige barrierer en viktig årsak til en skjevfordeling av representasjonen og en ofte angloamerikansk dominans i organisasjonen. De internasjonale fagkomiteene er basis for ICOMs rolle i utviklinga av museumsprofesjonen. De utgjør et profesjonelt internasjonalt nettverk som er og skal være til gagn for museer og museumsansatte verden over. I varierende grad spiller de en ledende rolle innefor sine fagområder. De internasjonale komiteene skal også være ICOMs ressurs og premissleverandør i arbeidet med faglige spørsmål. Dette er helt nødvendig skal ICOM videreutvikles som en ledende initiativtaker til og deltaker i kultur- og museumsrelatert debatt på verdensbasis. Det handler om at organisasjonen og dermed sakene blir mer synlige. ICOMs nære tilknytning til UNESCO er en vesentlig faktor i denne sammenhengen. 20