Lori Lansens. Ved stupet. Roman. Oversatt av Ragnhild Eikli. juritzen forlag

Transkript

1

2 Lori Lansens Ved stupet Roman Oversatt av Ragnhild Eikli juritzen forlag

3 LORI LANSENS Aldri alene, 2010 Reisen hjem, 2011 Livet tilbake, 2012 THE MOUNTAIN STORY Copyright 2014 LLMT, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Norsk utgave juritzen forlag as 2015, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Alette Bertelsen Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 Til Max og Tashi og Addam, Andrew, Chloe og Nathan

5 Kjære Daniel! Et menneske må ha levd litt for å kunne verdsette en overlevelseshistorie. Det er det jeg alltid har sagt, og jeg lovet at når du ble gammel nok, skulle jeg fortelle deg min. Dette er ikke en beretning for et barn, men du er ikke et barn lenger. Du er eldre nå enn jeg var da jeg gikk meg vill på fjellet. Fem dager i iskaldt vær uten mat eller vann eller ly. Den delen har du hørt før, og du vet at jeg var sammen med tre fremmede og at ikke alle overlevde. Det som skjedde der oppe, forandret livet mitt, Danny. Og å høre om det vil forandre ditt. Det er vanskelig å vite når en sønn er klar for å høre sannheten om sin far. Kvelden før du ble uteksaminert fra barneskolen, var første gang jeg nesten fortalte det, og deretter på fjorten- og femtenårsdagen din og alle bursdager etter det. Du hadde krav på å få vite, men det har aldri vært så enkelt. For å forstå det om fjellet er du nødt til å ha kjennskap til det som skjedde i forkant. Husker du i vår da vi reiste rundt for å se på colleger? Vi var på den mørke grusveien like utenfor Bloomington, og jeg holdt på å kjøre på en hjort. Husker du at vi måtte stanse på den rasteplassen fordi jeg ikke greide å slutte å skjelve? Hjorten var like hel, og du kunne ikke forstå at jeg var så oppskaket over noe som bare var en nestenulykke. Senere, da jeg hadde roet meg og vi kjørte videre på hovedveien hjemover, spurte du om jeg noen gang hadde tatt livet av noe enten ved et uhell eller med vilje. Du hadde gitt meg en perfekt innfallsvinkel, og i perfekte omgivelser vi har alltid våre beste samtaler i bilen. Du var klar. Jeg var ikke. Den kvelden gikk det opp for meg at jeg aldri ville bli i stand til å fortelle deg hele historien ikke ansikt til ansikt. Hvis jeg hadde måttet se reaksjonen din, ville jeg ha redigert, sensurert, løyet, hva som helst for å slippe å se smerten din. Samtidig er det vel ingen vits i å fortelle halve historien? Eller enda verre, en som er

6 bare halvveis sann. Så derfor har jeg skrevet den ned. Jeg tastet den inn akkurat slik den kom til fingrene mine, for det føltes som den ærligste måten. Den ble lengre enn jeg hadde tenkt og på sett og vis også kortere. Og hva skal jeg si til tidspunktet for alt dette? Nå som du nettopp har begynt på Indiana State? Når du blir eldre, vil du innse at det egentlig ikke finnes et godt eller dårlig tidspunkt for noe, selv om det kan virke slik. Det er bare et tidspunkt. Uansett tror jeg at det kan være godt for deg å lese dette når du er hjemmefra på college. Du kommer til å trenge litt tid på å fordøye det, og en viss avstand fra meg. Den dagen jeg gikk meg vill sammen med de andre den skjebnesvangre novemberdagen var på dagen et år etter ulykken til Byrd. Det var et tøft år, og jeg trodde ikke det kunne bli verre. Men så hadde det seg slik at Frankie, faren min, drakk seg full på Halloweenkvelden, og så kjørte han ned og drepte et ungt par. Bestekameraten min var borte, og far var sendt i fengsel for uaktsomt bildrap. Jeg var alene ingen fulgte med på planene mine. Ikke at jeg ville ha fortalt noen om den fjellturen uansett, for denne kjølige grå ettermiddagen, som også var attenårsdagen min, hadde jeg bestemt meg for å gå til et sted som het Angel s Peak og stupe i døden. Det er ingen andre som kjenner til den delen av historien. Ikke engang mamma. Turkameratene mine har fulgt med meg, på en eller annen måte, helt fra da vi gikk oss vill den gangen for så lenge siden; de har gått ved sida av meg når jeg har luftet hundene, vært tause når jeg har lest på senga, hviskende ledsaget meg når jeg har vært i villrede, kikket over skulderen min hele tida mens jeg skrev ned disse sidene. Jeg kommer til å savne at de hjemsøker meg. Da du var liten, pleide du ofte å betrakte meg i stille stunder, og da spurte du om jeg tenkte på fjellet. Det gjorde jeg nesten alltid. Du spurte

7 om jeg noen gang drømte om det. Det gjorde jeg. Gjør det fremdeles særlig nå. Noen ganger våkner jeg og har panikk. Noen ganger ligger jeg våken og lengter etter gamle venner. Og mamma? Hun har alltid sagt at du ikke behøver å vite om de verste detaljene. Ikke desto mindre har vi alltid visst at denne dagen ville komme, og når du er ferdig, vil hun også måtte lese dette. Jeg frykter at jeg har ruget på historien om fjellet så lenge at den kommer til å dø der ute i villmarka. Mamma håper at den allerede har gjort det. Her er den, Danny. Når du leser, husk familiemottoet vårt nå blir det huskestue. Kjærlig hilsen, Pappa

8 Før BARNDOMSHJEMMET MITT I Old Dewey Road lå blant mange lignende panelkledde bungalower i den eldre og mer lurvete delen av Mercury, midt i vinddraget fra Michigans største anlegg for bearbeidelse av dyreavfall, og så nær jernbanesporet at jeg ut fra ristingen i huset visste om et passerende tog var et godstog eller et passasjertog. Et og et halvt år etter mors ulykke det var det vi kalte det hadde far en kortvarig edru periode, og da malte han hele huset både innvendig og utvendig i en mørk, flat blåfarge. Drukningsblått. Frankie sa det var til ære for Glory. Hun elsket blått. Frankie sa at jeg var for liten jeg var bare fire år da hun døde til å ha et skikkelig minne om mor, men det har jeg. Glory Elizabeth Truly. I yndlingsminnet mitt har hun på seg en hvit silkekjole med flaggermusermer en jeg ikke har sett på noen bilder. Hun står foran et garderobespeil og smiler til speilbildet vårt, og bak oss er det enda et speil, og når jeg ser i dét, er vi uendelige. «Alltid,» sier jeg. Min vakre mor ler og sier at jeg er flink, og så overøser hun ansiktet mitt med lette kyss og snurrer meg rundt i en omfavnelse. På hver runde får jeg et glimt av oss. Glory ser ut som en engel i den hvite kjolen. Det jeg husker best, er morgenstundene sammen med mor når jeg så henne gjøre seg klar for jobb (barneskolelærer), mens Frankie (lykkejeger) lå og sov ovenpå. Vi hvisket til hverandre mens hun sminket det pene ansiktet sitt og sprayet krøllene med en hårlakk som duftet sitron. Før hun forsvant ut døra, snudde hun seg alltid med et smil og la en hånd på hjertet sitt som tegn på at jeg hadde en plass der, selv når hun var borte. Etter at hun var død, fikk Frankie tatovert navnet hennes på underarmen Glory i en regnbue over ordet Always. Jeg tenkte at det

9 hadde vært mer sant om det hadde stått Glory En gang eller Glory Flyktig, eller enda bedre: Sorry Glory. Så vidt jeg kan huske, har jeg aldri brukt noe annet enn fornavnet på Frankie. Ørene mine var fylt med lyden av det, som regel i form av brøl, og ofte fra snøvlende stemmer til fremmede som kom og gikk i det røykstinne blå huset. Menn som smelte med dører og knuste flasker. Kvinner jeg ikke kjente, lagde mat jeg ikke ville spise. Barn jeg aldri hadde sett, spilte brettspill som ikke var mine. Jeg husker en gang at Frankie slengte til meg en pakke tyggegummi og sa formanende: «Del den med søstrene dine.» Jeg snudde meg, og bak meg på sofaen fikk jeg øye på to rødtopper jeg aldri hadde sett før. Glory Always? Hun var bare tjuefem (Frankie var et helt tiår eldre) da hun døde. Jeg har smilet til mor, har jeg fått høre, men ellers ligner jeg min mørkhårete far på en prikk. Jeg kan huske en gang da jeg gikk i andre klasse og vi hadde hatt en time om innvandring, og jeg spurte Frankie om hvor vi stammet fra. Han fortalte at familien til Glory kom fra England da hun var liten, og at foreldrene hennes, som begge var leger og litt oppi årene, hadde dødd av naturlige årsaker før mor var ferdig på lærerskolen. Frankie tippet at de ville ha likt ham. Det slo meg at hvis foreldrene til Glory hadde levd lenger, ville jeg kanskje ikke ha levd i det hele tatt. Da jeg spurte om hans side av familien, ble Frankie unnvikende. Han var hemmelighetsfull om fortida si, akkurat som meg. «På farssida het vi Trulino fram til 1930-tallet, men da fant bestefar ut at han ville ha et mer amerikanskklingende navn. Han endret det til Truly, og det førte til splid i slekta, og dermed havnet vi i Michigan. På morssida var vi fransk-canadiske Cree-indianere. Søskenbarna mine kom på besøk fra Quebec en gang. De var mørke og tynne. Ramp. Jeg slekter mest på morssida. Det er derfor jeg er så god til å snike. Og liker å gå barbeint.» På forsida av det blå huset vårt var det en morken veranda av sedertre,

10 og da jeg var gutt, pleide jeg å hoppe ned fra den med et håndkle som kappe flagrende bak meg mens jeg ropte: «Jeg er Batman,» eller «jeg er Supermann,» men så husker jeg en dag jeg mistet kappen, og da ropte jeg bare: «Jeg er MEG!» Frankie klasket hånda i kjøkkenbordet og ropte ut gjennom det åpne vinduet: «Med det overmotet der kommer du til Cleveland, Wolf! Til Cleveland og hjem igjen!» Hvorvidt han mente å oppmuntre, erte eller skjenne på meg, aner jeg fortsatt ikke. I hele mitt liv har far vært en gåte for meg. En vårdag da jeg var tretten, reiste Frankie seg fra kjøkkenbordet og sa: «Vi trenger å komme nærmere slekta,» som om tragedien som førte til at mor døde, skjedde for ti dager siden, ikke ti år. «Hvilken slekt?» «Vi skal flytte til California. I sommer.» «Okay.» «Vi kan bo hos oss Kriket til vi kommer i orden.» Jeg hadde aldri vært i California, og det hadde ikke Frankie heller. Jeg hadde aldri møtt søstera hans, Kriket (Katherine), og hadde ikke inntrykk av at de hadde et nært forhold. Jeg gikk ut fra at Frankie hadde viklet seg inn i noen problemer i Mercury, en gjeld han ikke kunne betale, eller kanskje hadde han ligget med en annen manns kone eller kjæreste eller søster eller mor. Man skulle ikke tro at kvinner ville være interessert i en arbeidsledig enkemann som gikk rundt i en flekkete konsert-t-skjorte, men det var drøssevis av søte jenter som ville stryke fingrene over Glory Alwaystatoveringen til Frankie. «Jeg oser feromoner,» sa han en gang til meg, og viftet hendene rundt armhulene for at jeg skulle få kjenne lukta. Vi planla å komme til der Kriket bodde i California-ørkenen i slutten av juli. Frankie ble unnvikende da jeg spurte om hva som skulle skje med det lille blå huset. (Senere fortalte han meg at han hadde mistet det