Kristin Margarete Crawford. Veien til tilgjengelighet - en håndbok for deg som skal jobbe med tilgjengelighet og universell utforming

Transkript

1 Kristin Margarete Crawford Veien til tilgjengelighet - en håndbok for deg som skal jobbe med tilgjengelighet og universell utforming

2 Bildene er hentet fra Lillehammer kommunes bildearkiv. Opplag: Grafisk design: Kristin Margarete Crawford Sture Øversveen Grafisk Design Trykk og repro: Grønlands Grafiske AS August 2003

3 Veien til tilgjengelighet - en håndbok for deg som skal jobbe med tilgjengelighet og universell utforming Av Kristin Margarete Crawford Utgitt med støtte fra Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune, Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedirektoratet - Deltasenteret

4 F O R O R D 4 Denne tilgjengelighetshåndboken er tenkt som et hjelpemiddel for alle som ønsker å sette tilgjengelighet for alle og universell utforming på dagsorden. Håndboka inneholder gode og mindre gode eksempler både fra Norge og utlandet, anbefalinger og forslag til løsninger samt krav i henhold til normer, lover og forskrifter. Lillehammer kommune har i to perioder med «Byen for alle» prosjektet ( og april mars 2003) jobbet aktivt for å bedre den generelle tilgjengeligheten i Lillehammer. Mye av arbeidet har gått på å bedre forståelsen for viktigheten av integrasjon og deltakelse for alle samt å innarbeide rutiner for kvalitetssikring i planleggingen slik at også behovene til mennesker med funksjonsnedsettelser ivaretas på en god måte. Etter endt prosjektperiode er det viktig at kunnskap og erfaringer forblir i organisasjonen, og denne håndboka er tenkt som et oppslagsverk som skal kunne brukes av alle i arbeidet med å gjøre Lillehammer til en enda bedre tilgjengelig by. I tillegg skal håndboka gjøres kjent for kommunens samarbeidspartnere, så som Oppland fylkeskommune, Statens Vegvesen Oppland, næringslivet, private arkitekter, planleggere, entreprenører og andre, på de områder der dette synes relevant. Det er også tenkt at håndboka skal ha overføringsverdi til andre byer og kommuner og bidra til å inspirere andre til også å jobbe med tilgjengelighet for alle. a har kunnet bli til med økonomisk støtte fra Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune, Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedirektoratet - Deltasenteret. Kristin Margarete Crawford, juli 2003

5 I N N H O L D Hva tilgjengelighetshåndboka inneholder og ikke inneholder 9 Definisjoner og avgrensninger Universell utforming Når skal kravene til tilgjengelighet legges til grunn? Typer funksjonshemninger Bevegelseshemmede Hørselshemmede Synshemmede Andre orienteringshemmede Astmatikere / allergikere Miljøhemmede Definisjon av tilgjengelighet Definisjon av anvendelighet Bruk av kontrastfarger Bruk av anbefalinger 17 Offentlige og private publikumsbygg Krav til inngangsparti Krav til innvendige passasjer og rom Krav til innvendige dører Krav til fellesrom, møterom m.m. 23 Heiser, trapper og ramper Krav til heiser Krav til trapper Krav til ramper 26 Toalettforhold Krav til HC - toalett Krav til dame- og herretoalett generelt 29 Uteområder Nivåforskjeller, stigningsforhold og tverrfall Krav til dekke Bruk av ledelinjer Sykling i gangarealer Tilrettelegging av friluftsområder 35 5

6 I N N H O L D Reguleringsforhold i boligområder 39 Fotgjengeroverganger og lyskryss Plassering av fotgjengeroverganger Bruk av ledelinjer Kantsteinhøyde ved fotgjengeroverganger Lysregulering av fotgjengeroverganger 47 Fortau og gangarealer Plassering av varer, løsfotreklame, møblement Krav til fri bredde i gangarealer Markering av stolper 51 Vintervedlikehold av gater og fortau 53 Parkeringsplasser 55 Lekeplasser Valg av sklie Valg av huske Valg av vippe 59 IKT, skilting og informasjon Skilting Bruk av piktogrammer Taktile kart Bruk av blindeskrift (braille)? Snakkende skilt Tilgjengelighet til elektronisk informasjon 65 Kollektivtrafikk Holdeplasser og leskur Terminaler Materiell og service 69

7 I N N H O L D Belysning 71 Beplantning 73 Avfalls- og bråtebrenning 75 Husdyrhold Om «Byen for alle»-prosjektet 79 7

8

9 1 Hva tilgjengelighetshåndboka inneholder og ikke inneholder Tilgjengelighet for alle er et stort og komplekst fagområde, og en skal også være klar over at det som oppleves som tilgjengelig for en person kan oppleves som total utilgjengelig for en annen. Allikevel finnes det enkelte standarder og krav som bør legges til grunn for at tilgjengelighet for alle skal kunne oppnås. a tar for seg de områdene som oppfattes som aller viktigst i en slik sammenheng. Det har etter hvert blitt utarbeidet en god del faglitteratur, veiledere og oppslagsverk som omhandler ulike typer funksjonshemninger og tiltak som kan bidra til å redusere graden av funksjonshemning. Denne boken henviser på flere steder til slik litteratur som med fordel kan ses på som et supplement i arbeidet med hvert enkelt fagområde. Anbefalte løsninger som presenteres i a bygger både på lover, regler og normer og på erfaringer som er gjort gjennom «Byen for alle» prosjektet. a konsentrerer seg i første rekke om infrastrukturtiltak i vid forstand som skal bidra til økt tilgjengelighet. Boken omhandler prinsipper og krav som skal eller bør legges til grunn i arbeidet med å gjøre utendørs og innendørs områder tilgjengelig for alle. Boken beskriver også hvordan man best sikrer at informasjon, både i fysisk og elektronisk forstand, gjøres tilgjengelig for alle. Forfatteren er klar over at fysisk tilrettelegging ikke vil bidra til å oppnå full tilgjengelighet for alle. For enkelte personer vil for eksempel støttekontaktordningen være det tiltaket som vil kunne bidra til økt mulighet for deltakelse i samfunnet. Områder som habilitering, rehabilitering og medisinering er andre forhold som påvirker livet til funksjonshemmede mennesker eller deres mulighet til på sikt å oppleve tilgjengelighet i større grad. Det gjøres oppmerksom på at disse fagområdene ikke er omhandlet i denne boken. 9

10 10 Fordi vi mennesker ikke er like er det viktig at vi kommer frem til løsninger og utforminger som er universelle og som gjør at alle kan benytte seg av dem.

11 2 Definisjoner og avgrensninger 2.1 Universell utforming Funksjonshemmede mennesker er ingen ensartet gruppe, og det er vanskelig å skulle ta hensyn til alle personers spesielle ønsker eller behov. En vil aldri kunne oppnå perfekte løsninger for alle, men målet bør alltid være å skape universelle løsninger, dvs. løsninger som skal kunne «brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming» 1. Ut ifra en slik tenkemåte er det alltid det svakeste leddet som må ivaretas sterkest. Når alles behov er ivaretatt tilfredsstilles også behovene som funksjonshemmede mennesker har, og nødvendigheten av særløsninger for enkelte personer eller grupper vil dermed bortfalle eller i det minste reduseres. Universell utforming bygger på sju prinsipper som må ligge til grunn i all planlegging: Like muligheter for bruk Utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for alle Illustrasjon: Nedsenket fotgjengerovergang med lederlinjer for synshemmede. 1 Definisjon Universell Utforming. The Center for Universal Design

12 12 2. Fleksibel i bruk Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter Illustrasjon: Laventrébuss og høy kantstein på bussholdeplass. 3. Enkel og intuitiv i bruk Utformingen skal være enkel å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå Illustrasjon: Skilt som letter orienterbarheten på bussterminaler.

13 4. Forståelig informasjon Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens ferdigheter og evne til å oppfatte informasjon 13 Illustrasjon: Bruk av piktogrammer fremfor skriftspråk. 5. Toleranse for feil Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser og minimalisere faren for å begå utilsiktete handlinger Illustrasjon: Rekkverk i to høyder og markering av trappeneser og opptrinn i trapp.

14 14 6. Lav fysisk anstrengelse Utformingen skal kunne benyttes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær. Illustrasjon: Utendørs rampe med hvilerepos. 2.2 Når skal kravene til tilgjengelighet legges til grunn? I arbeidet med å gjøre byer og tettsteder bedre tilgjengelig for alle synes det naturlig å skille på eksisterende infrastruktur og nybygging og nyetablering. Arbeidet med å rette opp «gamle synder» vil nødvendigvis være mer tid- og ressurskrevende enn å planlegge tilgjengelighet på et tidlig tidspunkt i forbindelse med nye områder. 7. Størrelse og plass for tilgang og bruk Hensiktsmessig størrelse og plass er muliggjort for tilnærming, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppsstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet. Illustrasjon: Lavt plassert postkasse. Det må være et prinsipp at Universell utforming legges til grunn ved alle nye bygg, ved etablering av nye områder osv. Det må også være selvfølgelig at Universell utforming gjøres til hovedregel der hvor opprustninger av eksisterende anlegg skjer. Legges det for eksempel ned rør eller ledninger i et gatebilde som før var utilgjengelig, skal området være tilgjengelig etter at arbeidet er utført.

15 2.3 Typer funksjonshemninger Mange knytter begrepet «funksjonshemmet» til det å ha en bevegelseshemning eller sitte i rullestol. For «Byen for alle» prosjektet har det vært viktig å være bevisst på at funksjonshemninger er mye mer og at flere grupper må ivaretas. og situasjonen. Det er en relasjon mellom person og omgivelser / situasjon» 2. Funksjonshemning er derfor et misforhold mellom individets forutsetninger og krav fra miljøets og samfunnets side til funksjon på områder som er vesentlige for å etablere og holde ved like en selvstendig og sosial tilværelse 3. «Funksjonshemning er ikke bare knyttet til personen og dennes egenskaper, men like mye til omgivelsene 15 Illustrasjon: Trappen er i dette tilfellet det som gjør brukeren funksjonshemmet. Med andre ord ser vi et misforhold mellom brukerens ferdigheter og muligheter og det krav som stilles fra omgivelsenes side. 2. NOU 2001:22 Fra bruker til borger - En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer 3. St.meld. nr. 8 Om handlingsplan for funksjonshemma

16 Bevegelseshemmede Det finnes mange ulike former for og grader av bevegelseshemninger. I tillegg til de gruppene en oftest tenker på slik som personer i rullestol, med rullator eller med krykker kan for eksempel mennesker med lungesykdommer, andre pustebesvær og reumatiske lidelser også defineres som bevegelseshemmet Hørselshemmede En hørselshemning kan enten være medfødt eller oppstå i løpet av livet. De aller fleste opplever å få svekket hørsel ettersom de blir eldre. I tillegg til total døvhet finnes det grader av tunghørthet. Enkelte personer defineres som «sosialt døve», noe som innebærer at personen kan fungere bra i en samtale med en eller to, men som faller helt utenfor når flere snakker samtidig. Tinnitus, det vil si øresus som vanligvis skyldes sykdom eller skade i det indre øret, for eksempel larm- og støyskader, defineres også som hørselshemning Synshemmede «Blind eller svaksynt er den som har så nedsatt synsevne at det er umulig eller vanskelig å lese vanlig skrift, orientere seg ved hjelp av synet eller som har tilsvarende vanskelighet i den daglige livsførselen» Andre orienteringshemmede «Med orienteringshemmet menes person som på grunn av sansetapfor eksempel synshemning, hørselshemning, psykisk utviklingshemming eller former for lesevansker har problemer med å orientere seg i det fysiske miljøet, uten at dette er spesielt tilrettelagt (for eksempel ved hjelp av spesiell lys-, farge-, kontrast- og materialbruk, akustikk eller skilting)» Astmatikere / allergike re Miljøhemmede Astma er en kronisk sykdom i luftveiene som fører til anfall med tung pust eller hoste. Astmaanfall kan utløses av ulike faktorer slik som allergi, tobakksrøk, støv, forurensing, tåke, rå luft, kulde, gasser, sterke lukter, stress, medisiner, fysisk aktivitet og virus infeksjoner. Alle kan få astma. Astma kan være arvelig. Astma kan også forekomme sammen med eksem og allergi. Ikke - arvelig astma kan skyldes luftforurensing, tette hus eller tobakksrøyk hos mennesker med predisposisjon for utvikling av astma. Det finnes mange ulike typer allergier, men de mest kjente er antakelig pollenallergi, husdyrallergi, støvallergi og intoleranse mot enkelte typer matvarer. Det anslås at rundt 20% av befolkningen har kroniske luftveissykdommer eller allergiproblemer 6. 4 Orienteringshemmet Blinde og svaksyntes krav til fysisk planlegging en vegleder, 1988, utgitt av Norges Blindeforbund / Universitetsforlaget, ISBN , side 9 5 Orienteringshemmet Blinde og svaksyntes krav til fysisk planlegging en vegleder, 1988, utgitt av Norges Blindeforbund / Universitetsforlaget, ISBN , side 11 6 Åpen brenning og brenning av avfall i småovner - Veiledning for kommuner, Utgitt av SFT 2001, TA 1824/2001, ISBN

17 2.4 Definisjon av tilgjengelighet Med tilgjengelighet menes at en uten assistanse fra en annen person skal kunne ta seg frem fra et miljø til et annet. 2.5 Definisjon av anvendelighet Et miljø er anvendelig dersom en fritt kan ferdes i miljøet og bruke det på den måten det er planlagt for. 2.6 Bruk av kontrastfarger Kontrastfarger er ikke nødvendigvis ensbetydende med fargeforskjeller. For at en synshemmet person skal oppfatte kontraster må fargene ha ulike metnings- og lyshetsgrader. Som eksempel nevnes at en synshemmet person lettere vil oppfatte forskjellen mellom svært lyst blått og mørkt blått enn mellom rødt og blått med samme metnings- og lyshetsgrad. Svært sterke farger er som regel gode kontrastfarger, men bør allikevel benyttes med varsomhet, og helst bare for å signalisere spesielle farer. Øyet er svært følsomt for mettende gulfarger, slik at gult fungerer godt som signalfarge. 2.7 Bruk av anbefalinger I utgangspunktet legges gjeldende lover, regler og normer til grunn for anbefalingene i denne en. Enkelte ganger vil det imidlertid være påkrevd å utdype disse, både fordi regelverket på enkelte områder ikke er fullstendig dekkende, ikke detaljert nok eller rett og slett ikke omhandler alle tema. I tillegg ser vi at teknologien har utviklet seg raskere enn oppdateringen har kunnet skje på regel- og lovverkssiden. I slike tilfeller vil det bli lagt til grunn anbefalinger som baserer seg på erfaringer både fra flereårig arbeid med «Byen for alle» prosjektet og fra brukerorganisasjoner lokalt og sentralt. I arbeidet med tilgjengelighet for alle bør en være klar over at 7 : Kravene i forskriften er minimumskrav, som ikke alltid gir optimale løsninger. En bør planlegge ut fra et mål om optimal brukbarhet og tilgjengelighet En del krav ikke alltid kan opp fylles. En må allikevel søke å oppnå en løsning så nær kravene som mulig, for å tilfredsstille en størst mulig del av befolkningen Der det oppstår konflikt mellom tilgjengelighet og andre hensyn, bør man komme frem til omforente løsninger som ivaretar ulike hensyn på en god måte. Dette kan for eksempel gjelde tilfeller der hensyn til tilgjengelighet og hensyn til verneverdighet kommer i konflikt 7 Tilgjengelige uteområder Kommunal planlegging og fysisk utforming Veileder 1998, utgitt av Norges Handikapforbund, ISBN , sider

18

19 3 Offentlige og private publikumsbygg Generelle krav til brukbarhet i Forskrift om byggverk og produkter til byggverk hjemlet i Plan- og bygningsloven sier at: «Bestemmelsene om brukbarhet skal sikre at enhver bygning kan nyttes til sitt forutsatte formål og at utformingen av bygningen gir gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmede. Bestemmelsene gjelder tilsvarende for andre byggverk så langt de passer». Det offentlige bør selv gå foran som et godt eksempel i forhold til tilgjengelighet for alle. Offentlige kontorer og instanser har vi alle behov for på et eller annet stadium i livet, og ingen skal behøve å bli utestengt fra disse på grunn av manglende tilgjengelighet. Kravene til tilgjengelighet til private publikumsbygg er de samme som for offentlige bygg. Kommunene må være en pådriver for at private også etterfølger disse kravene både til innvendig og utvendig tilgjengelighet. Det at mange norske byer og tettsteder preges av mye eldre trehusbebyggelse som til dels er bevaringsverdig, verneverdig eller fredet gir oss en del ekstra utfordringer. Per i dag er lovog regelverket som ivaretar verneverdighet langt sterkere enn det som omhandler tilgjengelighet. Tilgjengelighet taper derfor ofte mot bevaringshensyn. Man bør i størst mulig grad prøve å finne løsninger som både ivaretar ønsket om å bevare sjarmen i byen og som sikrer at tilgjengelighet for alle ivaretas. Nedenforstående offentlige bygg og institusjoner bør, som et minimum, gjøres tilgjengelig for alle der dette ikke allerede er tilfelle. Tilgjengelighet skal ivaretas ved alle ny- og ombygginger. På en rekke områder finnes det allerede veiledere for utforming og disse vil bli henvist til ved hjelp av fotnoter 8. Kommunehus / rådhus Fylkeshus Statens Hus A - etat Arbeidstilsyn Likningskontor og folkeregister Stasjoner og skysstasjoner Postkontor Statens Vegvesens kontorer Trygdekontor Kirker Barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler og høgskoler / universitet Barnehager Sykehus, andre helseinstitusjoner, sykehjem, bo- og servicesentra Legekontor Idrettsanlegg 9 Kulturinstitusjoner Tilgjengelighetsmal Verktøy for kartlegging av tilgjengelighet i uteområder, bygninger og offentlig transport, utgitt av Deltasenteret, 2001, ISBN Idrettsanlegg og funksjonshemmede idrettsanlegg for alle, utgitt av Kulturdepartementet, 2000, ISBN Nordiske museer for alle! og Tilgjengelighet til museer. hvem, hva, hvor og hvorfor, begge utgitt av Deltasenteret

20 Krav til inngangspart i Atkomst til bygning i Forskrift om byggverk og produkter til byggverk hjemlet i Plan- og bygningsloven fastslår at: «Atkomst fra kjørbar vei til hovedinngang, inklusive inngangen, skal være lett å finne, lett å bruke, være uten hindre og tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede for: boligbygning med felles inngang til flere enn 4 boliger, arbeidsbygning og bygning der publikum har adgang». Har bygningen flere likeverdige innganger, er det tilstrekkelig at kravene oppfylles for atkomst til én av dem. Atkomst som er brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede skal i så fall være tydelig og spesielt merket. Der det er nødvendig av hensyn til bygningens forutsatte bruk skal kommunen kreve at atkomsten tilrettelegges for orienterings- og bevegelseshemmede. For boligbygning der det ikke er krevet etter første eller tredje ledd at atkomsten skal være tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede, skal det likevel vises på plan hvordan slik tilrettelegging kan utføres etter at bygningen er tatt i bruk.» Det må være et krav at det skal være hovedinngangen til en bygning som skal være tilgjengelig dersom et bygg har flere innganger og man må prioritere i forhold til tilgjengelighet. Ønskelig er det selvfølgelig at alle innganger gjøres tilgjengelig. For bevegelseshemmede vil følgende krav være avgjørende for å øke tilgjengeligheten: Inngangen skal kunne nås uten trapper eller trinn Terskeler skal ikke være høyere enn maksimalt 25mm Det skal være et plant parti foran inngangsdøren på minst 1,4m x 1,4m Innvendig skal det være snuplass med en diameter på minst 1,4m Det skal være fri sideplass både på innsiden og utsiden av døren med minst 0.3m ved karmsiden og minst 0,5m ved låskant Dersom døra har døråpner som betjenes med knapp må knappen være plassert slik at kollisjon med dørslag unngås Hvis døra ikke har døråpner må åpningskraften være på mindre enn 20N = 2kg. Automatiske skyvedører anbefales Dørhåndtak eller vrider skal stå mellom 0,9m og 1,1m over gulvet Dørklokke, kortleser og calling skal stå mellom 0,9m og 1,1m over gulvet Døra skal være minst 100cm bred med en passasjebredde på minst 86cm For synshemmede legges følgende krav til grunn: Inngangspartiet må være godt opplyst i forhold til øvrig fasade. Lyset skal falle inn på inngangsarealet og døra Inngangspartiet kan med fordel, der hvor praktisk mulig, trekkes ca 1m inn i forhold til bygningens fasade. Dette fungerer som en

21 god markering i forhold til orienterbarhet Automatiske skyvedører anbefales brukt Dørskilt som skal leses visuelt skal være plassert med overkant mellom 1,2m og 1,5m Bokstavhøyden bør være minst 30mm Dørskilt med punktskrift eller relieffskrift skal være plassert med overkant 1,2m Dørskiltet skal være plassert ved låssiden av dørbladet Hvis døra har døråpner som betjenes med knapp skal knappen være markert med kontrastfarge Håndtak / vrider skal være markert med kontrastfarge Evt. dørklokke, kortleser og calling skal være markert med kontrastfarge. Dørklokke må ha innmontert lys og bør plasseres på eller ved dørkarmen ved dørhåndtak Dørbladet eller omramningen på døra skal være markert med kontrastfarge Hvis døra har glassfelt, skal glasset markeres med en glassmarkør (pilsymbol, firmalogo eller annet) i en høyde av 1,5m over bakken Ved inngangen til strategiske bygg skal det etableres lydfyr. Signalstyrken på lydfyr vil avhenge av støynivået i området, men må ha en minimum lydstyrke på 60 desibel På sikt bør det vurderes om «Snakkende skilt» i større grad kan bruke som orienteringshjelpemiddel for blinde og svaksynte 3.2 K rav til innvendige passasjer og ro m De viktigste kravene for at bevegelseshemmede skal kunne bevege seg selvstendig gjennom passasjer og rom er at: Eventuelle terskeler, kanter eller sprang ikke skal være høyere enn maksimalt 25mm Det skal finnes innvendige snuplasser for rullestol (fri gulvplass ved dører og innredning) med en diameter på minst 1,4m Passasjer gjennom rommet skal ha fri bredde på minst 0,9m (være fri både for fast og løst utstyr) For synshemmede er det av avgjørende betydning at planløsninger er gjennomgående, enkle og logiske. Rettvinklede systemer må benyttes i størst mulig grad. Hvis det finnes nivåforskjeller skal disse markeres med kontrastfarge Passasjer gjennom rommet skal være fri både for fast og løst utstyr En korridorbredde på mellom 1,4 m og 1,8 m anbefales Plassering av utstyr bør følge et logisk mønster som letter orienterbarheten I store rom bør det finnes ledelinjer for blinde og svaksynte. Ledelinjer må allikevel ikke utformes på en slik måte at de representerer en fare og et hinder for andre 21

22 22 En bør søke å unngå motlys fra vinduer Det må velges en beleggstype på gulvet som ikke reflekterer takbelysningen For astmatikere / allergikere gjelder at: Gulvet, veggene, himlingen og innredningen må være av emisjonsfrie stoffer som for eksempel stein, glass, tre, høytrykkslaminat, gips (ikke vegg til vegg teppe, vinyl, plast og lignende) Radiatorer må være av typen som ikke samler støv Området må holdes fritt for forurensning fra røyk, lukt, dyrehold, gass og andre forurensningskilder 3.3 Krav til innvendige dører Mange av de samme kravene gjelder for innvendige som for utvendige dører. Allikevel finnes noen forskjeller slik at en ser det som naturlig å gå igjennom kravene for innvendige dører separat. For bevegelseshemmede gjelder følgende krav: Terskeler skal ikke være høyere enn maksimalt 25mm Det skal være fri snuplass foran døren både på inn- og utsiden på minst 1,4m i diameter Det skal være fri sideplass både på innsiden og utsiden av døren med minst 0.3m ved karmsiden og minst 0,5m ved låskant Dersom døra har døråpner som betjenes med knapp må knappen være plassert slik at kollisjon med dørslag unngås Hvis døra ikke har døråpner må åpningskraften være på mindre enn 20N = 2kg Dørhåndtak eller vrider skal stå mellom 0,9m og 1,1m over gulvet Dørklokke, kortleser og calling skal stå mellom 0,9m og 1,1m over gulvet Det kreves at døra skal være minst 90cm bred med en passasje bredde på minst 76cm. I forhold til størrelsen på dagens rullestoler viser det seg imidlertid at kravet er for snaut slik at en heller bør velge dører med en bredde på 100cm med en passasjebredde på minst 86cm for å sikre tilgjengelighet for alle For synshemmede gjelder følgende krav: For synshemmede er det en fordel om det monteres dørterskler på ca 20mm, da disse benyttes som orienteringshjelp Dørskilt må være tydelig markert med kontrastfarge og fortrinnsvis være taktilt Hvis døra har døråpner som betjenes med knapp skal knappen være markert med kontrastfarge Håndtak / vrider skal være markert med kontrastfarge Evt. dørklokke, kortleser og calling skal være markert med kontrastfarge

23 Dørbladet eller omramningen på døra skal være markert med kontrastfarge Hvis døra har glassfelt, skal glasset markeres med glassmarkør i en høyde av 1,5 m over bakken 3.4 Krav til fellesrom, møterom m.m. For en del personer med funksjonsnesettelser representerer større rom en større utfordring enn mindre rom. Spesielt gjelder dette for synshemmede og andre orienteringshemmede som vil være avhengig av enda mer gjennomtenkte planløsninger og en større grad av tilrettelegging for at rommet skal oppleves som anvendelig. For bevegelseshemmede gjelder følgende krav: Eventuelle terskeler, kanter eller sprang skal ikke være høyere enn maksimalt 25 mm Det skal finnes innvendige snuplasser for rullestol (fri gulvplass ved dører og innredning) med en diameter på minst 1,4 m Passasjer gjennom rommet skal ha fri bredde på minst 0,9 m (være fri både for fast og løst utstyr) Det skal finnes sitteplasser for rullestolbrukere. Dette innebærer at bord ikke kan ha tverrliggere under og at høyden på bordene må være slik at det blir mulig å kjøre helt inntil med rullestol For synshemmede gjelder følgende krav: Hvis det finnes nivåforskjeller skal disse markeres med kontrastfarge Plassering av innredning bør følge et logisk mønster som letter orienterbarheten I store rom bør det finnes ledelinjer for blinde og svaksynte. Ledelinjer må allikevel ikke utformes på en slik måte at de represenrerer en fare og et hinder for andre Gulvet ved dør bør markeres med avvikende farge eller belegg Eventuelle glassvegger skal markeres med kontrastfarge eller avvikende belegg i gulvet samt at selve glassveggen skal markeres med glassmarkør i en høyde av 1,5 m Eventuelle søyler skal markeres med kontrastfarge Generelt må det sørges for god belysning, og motlys bør unngås For hørselshemmede gjelder følgende krav: Teleslynge skal være installert og forskriftmessig merket. Jevnlig kontroll av teleslyngeanlegg er nødvendig, og det må etableres rutiner for slik kontroll Avhengig av rommets art og bruk bør det i størst mulig grad være skjermet fra støy fra trafikk, industri, tekniske anlegg og andre brukere 23

24 For astmatikere / allergikere gjelder følgende krav: Gulvet, veggene og himlingen skal være av emisjonsfrie stoffer som for eksempel stein, glass, tre, høytrykkslaminat, gips (ikke vegg til vegg teppe, vinyl, plast og lignende) Innredningen skal være av emisjonsfrie stoffer som ikke samler støv Himlingen skal være tett Veggkledningen skal være fri for riller, fuger og sprekker Radiatorer må være av typen som ikke samler støv Området må holdes fritt for forurensning fra røyk, lukt, dyrehold, gass og andre forurensnings kilder Rommet må være fritt for trekk og ha god ventilasjon Krav til heiser, trapper og ramper behandles i neste kapittel. 24

25 4 Heiser, t rapper og ramper 4.1 Krav til heiser For bevegelseshemmede gjelder følgende krav til heiser: Reposet foran heisen skal ha fri gulvplass på minst 1,4m x 1,4m Tilkallingstablået utenfor heisen skal ha en høyde ved øverste knapp på mellom 0,9m og 1,1m Heisdøra skal ha fri bredde på minst 0,8m Hvis døra er en slagdør skal det være fri sideplass fra låskant til vegg på minst 0,5m Hvis døra ikke har døråpner skal åpningskraften være mindre enn 20N = 2kg Hvis døra ikke har døråpner skal håndtak eller vrider være plassert mellom 0,9m og 1,1m over gulvet Åpningen mellom heisgulv og repos skal maksimalt være 25mm Heiskupeen skal ha innvendige mål på minimum 1,1m x 1,4m Heiskupeen skal ha håndlist Tilkallingstablået inne i heisen skal ha en høyde ved øverste knapp på mellom 0,9m og 1,1m Gulvet i heiskupeen bør ha sklisikkert belegg Det bør finnes sitteplass i heisen For synshemmede gjelder følgende krav til heiser: Tilkallingsknappene på tablået utenfor heisen skal ha kontrastfarge Tilkallingsknappene utenfor heisen skal ha en bokstavhøyde på minst 20mm Tilkallingsknappene utenfor heisen skal være merket med punktskrift eller relieffskrift Det bør være talende lydsignal med etasjeangivelse på reposet utenfor heisen Åpningen mellom heisgulv og repos skal maksimalt være 25mm Hvis døra har glassfelt skal glasset markeres med glassmarkør Betjeningstablået i heisen skal være merket med punktskrift eller relieffskrift Touch-system skal ikke benyttes Det skal være kontrastfarge på heisdør eller dørkarm, døråpner, håndlist og betjeningstablå Betjeningstablået i heisen skal ha runde knapper med minst 35mm i diameter eller firkantede knapper med minimumsmål 25mm x 25mm Skriften på betjeningstablået skal ha en bokstavhøyde på minst 20mm Det skal være talende lydsignal med etasjeangivelse inne i heisen 25 11

26 26 For astmatikere / allergikere gjelder følgende krav til heiser: Gulvet, veggene og himlingen må være av emisjonsfrie stoffer som for eksempel stein, glass, tre, høytrykkslaminat, gips (ikke vegg til vegg teppe, vinyl, plast og lignende) 4.2 Krav til trapper For bevegelseshemmede gjelder følgende krav til trapper: Innvendige trapper skal minst være 0,8m brede Utvendige trapper skal minst være 1,1m brede Trappen skal ha et plant repos oppe og nede med minimumsmål 1,4m x 1,4m Trappens stigningsforhold skal være 2 opptrinn + 1 inntrinn = 62cm +/-2cm Det skal maksimalt være 3,5m høydeforskjell mellom reposene i trappen Trappen skal ha håndlist i to høyder og på begge sider. Øvre håndlist plasseres i en høyde av 0,95m og nedre håndlist i en høyde av 0,75m målt fra forkant av trinn Det skal være fri avstand mellom håndlist og vegg på minst 5cm For synshemmede gjelder følgende krav til trapper: Trappen bør ha lukkede opptrinn. Dersom trappen har åpne opptrinn skal åpningen være mindre enn 50mm Reposene foran trappen oppe og nede skal være markert med avvikende farge eller belegg Trappenesene (dvs. fremste kant på trappetrinnene) skal være markert med avvikende farge eller belegg Trapper med rette vinkler og trappeavsatser og med like brede trinn hele veien er å foretrekke Håndlistene skal være markert med kontrastfarge Det skal være fri avstand mellom håndlist og vegg på minst 5cm For å unngå kollisjon med trapp (fra siden eller undersiden) må trappen være innebygd, dvs. være utstyrt med trappehus Eventuelt kan trappen være utstyrt med gelender som fjerner faren for kollisjon (horisontale sperrer i høyde 15cm og 90cm over gulv) 4.3 Krav til ramper For bevegelseshemmede gjelder følgende krav til ramper: Rampen skal være mellom 0,9m og 1,1m bred Eventuelle trinn, kanter eller sprang skal maksimalt være 25mm høye Rampen skal ha et plant repos ved topp og bunn av rampen med minimumsmål 1,4m x 1,4m Rampen skal ha et stigningsforhold på maksimalt 1:12 Rampen skal ha håndlist i to høyder og på begge sider. Øvre håndlist plasseres i en høyde av 0,95m

27 og nedre håndlist i en høyde av 0,75m Det skal være fri avstand mellom håndlist og vegg på minst 5cm For synshemmede gjelder følgende krav til ramper: Rampen skal være markert med kontrastfarge eller avvikende belegg Håndlistene skal være markert med kontrastfarge Det skal være fri avstand mellom håndlist og vegg på minst 5cm Rister av finmasket strekkmetall kan føre til dels alvorlige skader hos førerhunder og bør derfor unngås. Dersom slikt metall allikevel benyttes bør rutene være på ca 14mm x 35mm med den lengste siden i rektangelet i gangretningen 27

28

29 5 Toalettforhold 5.1 Krav til HC - toalett I alle sentrale bygg skal det etableres HC - toalett som er dimensjonert slik at rullestolbrukere kan benytte toalettet uten assistanse. For å muliggjøre dette stilles følgende krav til HC toalett: Eventuelle terskler, trinn, kanter eller sprang skal maksimalt være 25mm høye Det skal finnes innvendige snuplasser for rullestol (fri gulvplass ved dører og innredning) med en diameter på minst 1,4m Passasjer gjennom rommet skal ha fri bredde på minst 0,9m (være fri både for fast og løst utstyr) Døra skal være merket med HC symbol Det bør være bøyle på innsiden av døra Høyden på klosettskålen skal være mellom 0,46m og 0,5m Avstanden fra forkant av klosett skålen til veggen bak skal være 0,85m Det skal være fri sideplass på begge sider av klosettskålen på minst 0,9m Det skal være nedfellbare armstøtter ved klosettskålen Toalettpapirholder skal være montert på armstøtten i en høyde av 0,8m over gulv Høyden fra gulvet til underkant av servanten skal være minst 0,67m Høyden fra gulvet til overkant av servanten skal være mellom 0,8m og 0,85m Avstanden fra forkant av servanten til vegg bak bør være minst 0,6m Servanten skal ha ettgreps blandebatteri Speil bør være montert fra gulv til underkant i en høyde av maksimalt 0,9m Elektriske brytere skal være plassert mellom 0,9m og 1,1m over gulvet Det bør være montert knagger for vesker og klær i to høyder: 1,2m og 1,7m over gulv (+/-15cm) For krav til dør se under kapittelet som omhandler bygg krav til innvendige dører. 5.2 Krav til dame- og herretoalett generelt En kan gå ut ifra at synshemmede i størst mulig grad ønsker å benytte de ordinære dame- og herretoalettene i et bygg. I og med at en del personer også har sammensatte funksjonshemninger, for eksempel både bevegelses- og synshemning, bør nedenfor stående tiltak også søkes oppfylt for HC toalett. 29

30 For at synshemmede skal kunne benytte toalettet uten assistanse bør følgende krav oppfylles: Det skal være markering i gulvet ved dør med kontrastfarge eller avvikende belegg Hvis det er nivåforskjeller i rommet skal disse markeres med kontrastfarge eller avvikende belegg Det skal være kontrastfarge på dør eller dørkarm, elektriske brytere, støttebøyler, tappearmatur og fast og løs innredning. Ofte benyttes hvit innredning og lyse farger på gulv og vegger. Dette innebærer for lite kontrast for at synshemmede skal kunne benytte toalettet uten assistanse 30 C K. M. Crawford

31 6 Uteområder I denne beskrivelsen av krav og anbefalinger til detaljutforming av uteområder tas det utgangspunkt i Teknisk forskrift, Vegnormalen og anbefalinger fra Norges Handikapforbund 11. Forskrift om byggverk og produkter til byggverk hjemlet i Plan- og bygningsloven inneholder enkelte paragrafer som omhandler uteområder spesielt: Utearealer «Utearealer nær byggverk skal utformes slik at brukerne trygt kan oppholde seg i det fri. Det må også være tilstrekkelig og sikker plass for rekreasjon og lek nær boliger. Det må legges vekt på avskjerming mot trafikk slik at fare unngås, og utendørs nivåforskjeller nær byggverket skal være avgrenset på sikker måte.» Generelle krav til utearealer «Ved utforming av utearealer og atkomst til bygning skal det medvirkes til at det rundt eller nær bygningen finnes tilstrekkelig areal for rekreasjon og lek. Utformingen skal også medvirke til at det finnes egnet atkomstmulighet til enhver bygning. I nærheten av byggverk skal det være tilstrekkelig antall parkeringsplasser tilrettelagt for bevegelseshemmede.» Krav til lekeplasser, parkeringsplasser og bygg vil bli behandlet som tema i separate kapitler. I forbindelse med uteområder er det spesielt viktig at disse utformes på en slik måte at omgivelsene blir logiske og oversiktlige. I så stor grad som mulig bør en søke å utforme omgivelsene enkelt og logisk med rettlinjede og rettvinklede systemer som letter orienterbarheten betraktelig. Det må sikres fri bredde i alle utearealer slik at synshemmede får plass til førerhund eller ledsager, elektriske rullestoler har mulighet til å komme frem samt å snu og at to manuelle rullestoler kan møtes. Krav til fri bredde behandles i et annet kapittel i boken. 6.1 Nivåforskjeller, stigningsforhold og tverrfall Utearealer bør i så stor utstrekning som mulig utformes uten trinn eller høydeforskjeller som kan sperre adkomsten for rullestolbrukere og representere snublefelle for synshemmede og andre. Dersom en ikke kan unngå kanter eller sprang i uteområdene skal disse ikke være høyere enn 25mm Tilgjengelige uteområder Kommunal planlegging og fysisk utforing, Veileder 1998, utgitt av Norges Handikapforbund, ISBN

32 32 Vegnormalen angir maksimal stigning på gang- og sykkelveier ut fra lengden på stigningen. Det stilles krav til horisontalt hvileplan for hver 6m. Slike hvileplan skal ha minimumsmålene 1,4m x 1,4m. Ved en stigningslengde på mellom 0 og 6m aksepteres en stigning på 8% (1:12,5) Ved en stigningslengde på mellom 0 og 10m aksepteres en stigning på 5% (1:20) Ved en stigningslengde på mellom 0 og 50m aksepteres en stigning på 2,5% (1:40) Ved en stigningslengde over 50m aksepteres en stigning på 2% (1:50), og det stilles krav til horisontalt hvileplan for hver 50m når stigningen er lengre enn 200m Veiledningen til teknisk forskrift sier at stigningen på gang- og adkomstveier helst ikke bør være større enn 1:20 og med repos. På meget korte strekninger kan stigningen være brattere, men maks 1:12 (Norges Handikapforbund anbefaler 1:15). Ved høydeforskjeller over 0,6m må stigningen avbrytes av horisontale hvileplan. Lengden på horisontale hvileplan skal i henhold til veiledning til teknisk forskrift være på minst 1,4m. Lillehammer kommune er en kommune som i stor grad preges av store høydeforskjeller og lange og brattestigninger. Med kravene til stigningsforhold som nevnt over, vil Lillehammer aldri kunne oppnå full tilgjengelighet på fleste parten av sine gang- og sykkelveier. Dersom kravene til stigningsforhold skal oppfylles vil ofte omveien ved å legge veien i sløyfer bli så uforholdsmessig lang at løsningen antakelig ikke vil bli benyttet. Her vil det altså være av avgjørende betydning å bruke skjønn i vurderingen av hvor kravene til stigningsforhold kan eller bør oppfylles og hvor det ikke synes fornuftig. I mange tilfeller der strekningen som stigningen fordeler seg over er lang vil det være fornuftig heller å sette inn ressurser på for eksempel tilrettelegging av tilgjengelig transport fremfor å søke å oppfylle kravet til stigningsforhold. Som eksempel vil det ikke være fornuftig å søke å oppfylle kravet til stigning på 1:50 på hele gang- og sykkelveien mellom Lillehammer sentrum og Røyslimoen / Vårsetergrenda (strekning på ca 5 km). Internt i boligområder er det derimot viktigere å søke å oppfylle kravene til stigningsforhold enn på lange strekninger mellom bydeler. En må forutsette at beboere i et område ønsker å bevege seg fritt i sitt boligfelt, og denne muligheten bør en søke å gi flest mulig. Det vil altså være viktig å vurdere hvordan interne adkomstveier mellom boenheter, til og fra garasje- / parkeringsanlegg, til og fra servicefunksjoner og til og fra private og felles utearealer etableres. Slike hensyn bør inngå som en naturlig del av den helhetlige arealplanleggingen for et gitt område.

33 I følge vegnormalen bør tverrfall på gang- og sykkelveier være 3% (1:33) og ensidig. Norges Handikapforbund (NHF) anbefaler imidlertid et tosidig tverrfall på 2% (1:50). NHFs krav bør følges i så stor grad som mulig, blant annet for å sikre at rullestoler kan holde i riktig retning og ikke velter. Dersom det er bratte skråninger langs gangarealet bør det langs veikanten etableres et ledegjerde eller kantstein som er minimum 10cm høye. er vanskelig å bevege seg på for bevegelseshemmede og bør ikke benyttes. Mange plages med ryggsmerter og / eller inkontinens, og bevegelse på ujevnt underlag oppleves for disse som svært ubehagelig. Dersom en allikevel velger å benytte brostein bør det legges inn baner med annet og jevnere dekke, for eksempel asfalt eller steinheller. 6.2 Krav til dekke Asfalt tilfredsstiller behovene for fremkommelighet for alle. Grusdekke kan være tilfredsstillende hvis det er fast og tørt. Brostein over større flater 33 Illustrasjon: Bruk av brostein over større flater anbefales ikke. Bildet viser torget på Lillehammer.

34 34 Illustrasjon: Baner med heller kan benyttes for å lette fremkommeligheten over brosteinlagte torg. Bildet viser torget i Kristiansand. Valg av dekke vil være avhengig av områdets beskaffenhet og tiltenkte bruk. Selv om en velger tilgjengelighet for alle som mål skal dette ikke gå utover estetikk eller attraktivitet for andre brukere. Å asfaltlegge skogsstier anbefales med andre ord for eksempel ikke dersom det ikke finnes spesielle årsaker til at en allikevel velger en slik løsning (for eksempel for å sikre full fremkommelighet til et spesielt tilrettelagt naturområde eller lignende). 6.3 Bruk av ledelinjer Bruk av ledelinjer er omhandlet i kapittelet som behandler fotgjengeroverganger og lyskryss, men har også betydning for andre utearealer. Å lage følbare «stier» i underlaget som synshemmede kan orientere seg etter, gjør det enklere og tryggere å ferdes ute. Variasjon i underlaget, både i form av avvikende materiale og kontraster, hjelper blinde og svaksynte når de skal ta seg frem på et fortau eller en åpen plass. Et viktig prinsipp er at områder som er trygge å ferdes på har en glatt overflate, mens områder som er vanskeligere tilgjengelig har en mer ruglete overflate. Eksempelet fra torget i Kristiansand som vist på bildet ovenfor er et godt eksempel på en løsning som fungerer vel så godt for synshemmede som for bevegelseshemmede.

35 6.4 Sykling i gangarealer Både for bevegelseshemmede og orienteringshemmede kan blandingen av gang- og sykkeltrafikk representere en utfordring. Norges Blindeforbund, avdeling Lillehammer, har ved flere anledninger tatt opp problematikken rundt sykling i gangarealer, og da spesielt i gågata. Lillehammer kommune bør i samarbeid med Lillehammer Handelsstands forening og Lillehammer Sentrum Drift AS søke å finne en bedre løsning i forhold til sykling i gågata enn hva tilfellet er i dag. På gang- og sykkelveier bør en søke å skape et fysisk skille mellom de gående og de syklende, for eksempel ved bruk av ulike typer belegg eller ved hjelp av merking i selve dekket. Norges Blindeforbund går så langt som å si at sykling på fortau må forbys og at sykkelstier bør legges i vegbanen og ikke på fortau Tilrettelegging av friluftsområder I forhold til tilrettelegging av friluftsområder påpeker Norges Handikapforbund følgende 13 : «Hovedhensikten med tilretteleggingstiltak er å gi hele befolkningen mulighet til naturopplevelse. Derfor er det viktig å tilpasse tiltakene til terrenget og til dyre- og fuglelivet. Inngrep bør skje så diskret som mulig i naturen. Det bør være et mål både ved planlegging og praktisk gjennomføring. Det er nødvendig å differensiere grad av tilgjengelighet i ulike delområder. Det kan for eksempel være hensiktsmessig å dele inn i noen få tilgjengelighetsklasser, der øverste klasse er opparbeidede områder tilrettelagt for funksjonshemmede og der laveste klasser er uberørt villmark. Kommunen bør ha en politikk for hvilke grønne områder som skal være fullt tilgjengelige for alle og hvilke turveier som skal fungere som sammenhengende trafikkårer for hele befolkningen. De best tilrettelagte områdene bør ligge nærmest de største befolkningskonsentrasjonene og være tilgjengelige med offentlig transportmiddel.» «Byen for alle» prosjektet har spilt inn ideer til tiltak i forhold til å gjøre friluftsområder bedre tilgjengelig for funksjonshemmede. Heriblant ligger et ønske om full tilgjengelighet til friluftsområdene på Nordseter inkludert tilgjengelig transport til og fra Nordseter, etablering av fiskebrygge i Lågendeltaet og oppføring av baderampe i Vingnesvika. «Byen for alle» prosjektet ser det som naturlig at disse tiltakene følges opp av prosjektgruppen for utviklingen av Nordseter samt gjennom tiltak i forbindelse med kommunedelplan for idretts- og friluftsliv. Lillehammer kommune har allerede etablert tilrettelagt kanobrygge, og det er ønskelig med etablering av enda én slik at det kan være mulig å padle mellom disse samt å benytte områdene rundt Veg- og gateutforming, utgitt av Norges Blindeforbund 13 Tilgjengelige uteområder kommunal planlegging og fysisk utforming, Veileder 1998, utgitt av Norges Handikapforbund, ISBN

36 Lillehammer og områdene rundt har klare fordeler som vintersportssted og disse muligheten kan med fordel benyttes til aking, ispigging eller andre vinteraktiviteter tilrettelagt for bevegelseshemmede. 36 Bildene på denne og neste side viser eksempler på hvordan tilgjengelighet til badeområde og fiskebrygge kan oppnås. Eksemplene er hentet fra Kristiansand.

37 37 Et friluftsanlegg for alle bør bestå av: Parkeringsplass med minst to plasser for funksjonshemmede Adkomstveier som tilfredsstiller krav til tilgjengelighet for rullestolbrukere Toalett tilpasset rullestolbrukeres behov Informasjon om anlegget Bord og sitteplasser tilpasset funksjonshemmede Rasteplasser underveis på attraktive steder Møteplasser etter behov I tilknytning til badeanlegg må det finnes omkledningsrom som også kan benyttes av rullestolbrukere.

38

39 7 Reguleringsforhold i boligområder Teknisk Etat i Lillehammer kommune har startet et arbeid med å se på reguleringsbestemmelsene til kommunen også i et tilgjengelighetsperspektiv. Andre kommuner har allerede implementert slikt regelverk i sin planlegging. I det første utkastet til Lillehammer kommunes nye reguleringsbestemmelser stilles følgende krav til reguleringsforhold som direkte eller indirekte påvirker tilgjengeligheten til boligområdet: Før byggetillatelse kan gis skal det utformes plankart og det skal foreligge illustrasjonsplaner i målestokk 1:500. Disse skal bl.a. vise gangforbindelser, kjøreveger, parkeringsplasser,støyskjermingstiltak, vegetasjon og plassering og utforming av felles anlegg for lek og uteopphold. I planen skal det tas hensyn til anbefalte løsninger for bevegelseshemmede. Det er viktig at bestemmelsene utvides til å gjelde anbefalte løsninger for alle og at prinsippene om Universell utforming legges til grunn. Når alles behov er hensyntatt vil nødvendigvis også behovene til mennesker med funksjonsnedsettelser være ivaretatt. Utkastet til nye reguleringsbestemmelser inneholder et krav om at boliger skal ha tilgjengelighet for alle. Følgende minimumskrav skal oppfylles: Adkomstforholdene skal være oversiktlige Det skal etableres heis i alle bygninger med tre etasjer eller mer Minimum 20% av alle boligene skal ha livsløpsstandard Direkte adgang til felles uteoppholdsarealer Rimelig skjerming mot forurensning og støy Mange av de samme tilgjengelighetshensynene vil gjelde for boliger som for andre typer bygg (se eget kapittel). Blindeforbundet påpeker i tillegg viktigheten av en del krav som må ivaretas i boligbyggingen for at en bolig skal være anvendelig for synshemmede. Synshemmede er ofte avhengige av noe mer plass enn andre i sine boliger blant annet på grunn av behovet for mange tekniske hjelpemidler. All plassering må følge et logisk og oversiktlig mønster. Dette gjelder både inne i boligen, i uteområdene og i boligbygg med flere boenheter. 39

40 Ved å ivareta nedenfor stående krav vil en synshemmet person i stor grad kunne fungere selvstendig i egen bolig: Rikelig antall skap sørger for at logisk og oversiktlig plassering av gjenstander kan ivaretas. Ved å bruke skyvedører på skapene unngår en kollisjonsfare med åpne skapdører Vinduer må ha mulighet for lufting uten at de representerer en kollisjonsfare Dagslyskilder må utnyttes best mulig. Kunstig belysning må ha mulighet for individuell tilpasning Rikelig antall stikkontakter til tekniske hjelpemidler må monteres Det bør velges materialer som gir dempet, men ikke død resonans i de mest brukte rommene 40

41 8 Fotgjengeroverganger og lyskryss Det er utarbeidet en rekke ulike varianter av mer eller mindre tilgjengelige fotgjengeroverganger både i Norge og i utlandet. Variasjonene i valg av løsning er store og graden av anvendelighet varierer også en god del. Det viser seg at det er vanskelig å finne frem til en enhetlig standard som kan gjelde over alt. Dette skyldes blant annet det faktum at en har helt andre utfordringer og muligheter avhengig av om det er snakk om bratte eller flate veier, brede eller smale veier og hvor stor de klimatiske endringene i løpet av året er. Noen av kravene og erfaringene med valg av løsninger som presenteres her vil kunne ha allmenngyldighet. Allikevel ser en at andre punkter er tilpasset en by med utfordringer som i Lillehammer med mange bratte, relativt smale gateløp og med relativt store klima- og temperatursvingninger i løpet av året. 8.1 Plassering av fotgjengeroverganger Også i Lillehammer kommune er det benyttet ulike løsninger på nedfelling av kantstein ved kryss, opphøyning av fotgjengerovergang og opphøyning av kryss. Det er også testet ut ulike plasseringer av fotgjengeroverganger; i linje med fortau eller trukket ut av buen på krysset. Der hvor fotgjengerovergangen er trukket for langt unna ganglinjen på fortauet viser observasjoner gjort at fotgjengerfeltet ikke blir benyttet ved kryssing av gate. En bør derfor i størst mulig grad etablere fotgjengeroverganger i direkte ganglinje fra fortauet. En del kryss i Lillehammer bør utbedres eller endres med tanke på tilgjengelighet. I en del tilfeller innebærer dette flytting av overganger. 8.2 Bruk av ledelinjer Ledelinjer er til stor orienteringshjelp for blinde og svaksynte. Ledelinjer ved fotgjengeroverganger må stå 90º på overgangsfeltet for å sikre at gata kan krysses på en trygg og forsvarlig måte. Gjennom «Byen for alle» prosjektet har ulike løsninger for ledelinjer blitt testet ut. Vår erfaring er at bruk av tre rader med brostein ser ut til å fungere tilfredsstillende. Vi ser imidlertid at dette er en løsning som kun fungerer på sommerføre. Det stilles i tillegg strenge krav til leggingen av steinen slik at denne ligger stødig og ikke blir lagt for høyt i forhold til resten av gateplanet slik at den representerer en fare for gående eller rullestolbrukere. Det er også viktig at vi er konsekvente i bruken av tre rader med brostein slik at en synshemmet kan 41

42 være sikker på at en slik utforming indikerer et krysningspunkt. Eksempelet fra Jernbanegata på Lillehammer viser et punkt der ledelinje er lagt uten at denne fører til et overgangsfelt, og dette er svært uheldig. 42 Eksempelet fra Kirkegata på Lillehammer (under) viser hvordan ledelinjer etableres på en korrekt måte i forhold til kryssningsretning og legging av brostein.

43 Eksemplene fra kryssene i Fåberggata / Tomtegata og ved Bankplassen (Lillehammer) viser hvordan en blind eller svaksynt person vil bli ledet rett ut i trafikken dersom retningsangivelsen på ledelinjene følges. 43

44 Litt avhengig av kryssets utforming vil det i enkelte tilfeller ikke være mulig å etablere ledelinjer på hver side av markert fotgjengerfelt og fortsatt sørge for at retningsangivelsen blir 90º. I stedet for i slike tilfeller å trekke overgangspunktet ut av krysset er det da bedre kun å lage ledelinje på en side av krysningspunktet slik som på bildet nedenfor. 44 SINTEF Veg og Samferdsel sammen med Deltasenteret er for tiden i gang med en større utredning om bruk av ledelinjer. Når denne veilederen ferdigstilles vil det være viktig å se til denne ved valg av løsning. Selv om man i Lillehammer mener å ha funnet en utforming som fungerer rimelig bra ville det vært en fordel dersom man på sikt kom frem til en enhetlig nasjonal (og gjerne internasjonal) utforming. Inntil vi har kommet frem til en løsning med ledelinjer som også fungerer tilfredsstillende på vinterføre, kan det være en idé i større grad enn tilfellet er i dag å bruke skilt til å indikere hvor fotgjengerovergang er plassert. Dette vil selvfølgelig ikke hjelpe blinde, men i hvert fall være til stor hjelp for alle andre gående inkludert svaksynte. Illustrasjon: Skilt 516 gangfelt

45 Norges Handikapforbund mener at bruk av gjerde som ledelinje kan være en løsning der hvor det ikke er mulig å etablere annen form for orienteringshjelp for synshemmede. «Byen for alle» prosjektet ønsker ikke å anbefale bruk av gjerder da dette fort kan representere hinder for andre grupper trafikanter, hindre innsyn i kryss samt skape problemer i forhold til vintervedlikehold. Stockholm har som mål å bli verdens mest tilgjengelige hovedstad innen år «Tilgängelighetsprojektet» som har jobbet tett sammen med «Byen for alle» prosjektet på Lillehammer startet i 1999 og avsatte over en fireårsperiode SEK 100 millioner årlig for å øke tilgjengeligheten i byen. Et av delprosjektene innenfor «Tilgängelighetsprojektet» har hatt som mål å komme frem til brukbare og anvendelige ledelinjer. I «Tilgängelighetsprojektet» er det utarbeidet retningslinjer for ledelinjer som oppsummeres med at: Ledelinjer er til for å lede og orientere En ledelinje må danne en ubrutt kjede fra start til mål Ledelinjer må gi veiledning både gjennom farge- og materialkontraster. Kontrasten skal være i lys og mørk Ledelinjen må utformes slik at den er følbar gjennom sko og med den hvite stokken Det er behov for ledelinjer på åpne plasser som torg og i terminaler Det er ikke behov for ledelinjer langs fortau Utformingen av ledelinjene må være logisk, enkel og konsekvent På fortau med møbleringssone trengs det en grenselinje mellom gangbane og møbleringssonen for å markere hvor den frie gangbanen slutter 45 Eksempler på hvordan lederlinjer er etablert i Stockholm. 14

46 46 8.3Kantsteinhøyde ved fotgjengeroverganger I forbindelse med overganger er det i tillegg viktig at en er konsekvent i forhold til kantsteinhøyde. Norges Handikapforbund og Norges Blindeforbund har kommet med en felles anbefaling på 2,5cm. Dette er ikke høyere enn at kanten kan forseres med rullestol, samtidig som den er høy nok til at en synshemmet person er i stand til å registrere at man går fra fortau og ut i vegbane. Dette er et eksempel på hvordan funksjonshemmedes krav kommer flere til gode, for eksempel personer som skyver barnevogn, har med seg rullator eller syklister. Dersom en velger nedsenking av kantstein for å oppnå riktig høydeforskjell mellom fortau og veibane skal fallet ned til overgangen være maks 1:15 for flaten som går vinkelrett på gangfeltet og 1:12 for sideflatene. Skissen under viser nedsenket kantstein ved gangfelt basert på Vegnormalen. Den nedenforstående skissen skal kun benyttes som hjelpemiddel for beregning av fall. Som nevnt tidligere bør overgangen i størst mulig grad følge naturlig gangbane og ikke trekkes for langt unna denne. Det finnes mange mulige løsninger på hvordan man løser spørsmål om kantsteinhøyder og best mulig passering av kryss. I Lillehammer er de desidert beste erfaringene gjort ved opphøying av kryss eller overgang slik at en slipper skråstilling av kantstein - noe som igjen ofte kan føre til for bratt helling på kryssningspunktet. For synshemmede er fortauskanten et viktig hjelpemiddel når det gjelder å orientere seg i trafikken. Fortauskanten skal derfor kun senkes der hvor fotgjengere skal krysse gaten.

47 Lillehammer kommune har testet ut løsninger med opphøying av gangfelt og opphøying av hele kryss. Begge løsninger fungerer godt i forhold til tilgjengelighet. Ved å høyne gangfeltet eller krysset vil en relativt enkelt klare å skape et skille mellom fortau og fotgjengerfelt på 25mm slik som anbefalt. I tillegg har slike løsninger en trafikksikkerhetsmessig effekt i og med at bilenes hastighet automatisk må reduseres. 8.4 Lysregulering av fotgjengeroverganger Flere typer stolper med ulike løsninger er plassert i tilknytning til lysregulerte fotgjengeroverganger. For å lette orienterbarheten og forutsigbarheten i slike lyskryss bør en søke å finne frem til en standard som benyttes over alt. Det foreslås at løsningen på stolper som valgt blant annet i krysset Tomtegata Fåberggata på Lillehammer velges som standard (se bilde nedenfor). Lydfyr ved lyskryss gjør det enklere for synshemmede å finne krysset, og Norges Blindeforbund anbefaler at det bør installeres lydsignal i alle kryss. Det er viktig at lysstolper alltid står på samme side av fotgjengerovergang og at trykknappen og den taktile metallplaten som indikerer kryssets oppbygging alltid er på samme side av stolpen. Byen for alle prosjektet anbefaler at stolpen plasseres maksimalt 1m fra fotgjengerfeltet og så nær fortauskanten som mulig. Den taktile metallplaten / relieffboksen gir synshemmede muligheten til å danne seg et bilde av hvordan krysset ser ut, og øker derigjennom sikkerheten ved veikryssing. Det foreslås at stolpen plasseres på høyre side av oppmerket fotgjengerovergang, at knappen vender inn mot fortauet og metallplata plasseres mot fotgjengerovergangen (se skisse). 47

48

49 9 Fortau og gangarealer 9.1 Plassering av varer, løsfotreklame, møblement Logisk og forutsigbar utforming av gatemiljø er spesielt viktig for synshemmede og andre orienteringshemmede, men det letter også fremkommeligheten betraktelig for bevegelseshemmede. For gågata på Lillehammer er det utarbeidet en mal for plassering av varer, løsfotreklame og fast møblement (se skisse). Det er viktig at arbeidet med å kontrollere at retningslinjene etterleves følges opp kontinuerlig. Det bør utarbeides tilsvarende retningslinjer for plassering av varer, løsfotreklame og evt annet møblement ved forretninger, bygg og lignende som ikke ligger i gågata. For Lillehammers del gjelder dette spesielt for de sentrumsnære gatene slik som Storgata nord og sør for gågata, Kirkegata samt tverrgatene. 49 Husvegg Kantstein Kantstein Husvegg cm Varer + 1 gatebukk pr. forretning 120 cm 30 cm Frisone 580 cm 160 cm cm cm cm cm Benker, trær, gatelys, annet fast møblement Frisone Varer + 1 gatebukk pr. forretning

50 50 For Lillehammers vedkommende ser denne utformingen med plassering av varer og annet løst og fast møblement innerst mot husvegg ut til å fungere godt selv om Blindeforbundet i utgangspunktet anbefaler at gangbanen legges inn mot husvegg 15. På Lillehammer har en valgt å beholde den opprinnelige oppbyggingen av gata, slik at kantsteinen på begge sider fungerer som sammenhengende ledelinje. Når det gjelder valg av beplantning er det viktig at en tar hensyn til astmatikere og allergikeres behov. En veiledning i forhold til valg av beplantning omtales i et separat kapittel. 9.2 Krav til fri bredde i gangarealer Veilederen til teknisk forskrift sier at korte adkomstveier ikke må være smalere enn minimum 1,4m fri bredde. Hvis veien er lang bør bredden økes til 1,8m eller det må være møteplasser med denne bredden minst hver 12. meter. Vegnormalen sier at fortau bør være minst 2m brede og helst 4-5m brede eller mer. Det bør være plass til kortidslagring av snø slik at den farbare bredden aldri blir mindre enn 2m. Adskilt gang- og sykkelbane bør være minst 3m bred. Ved at minimumskravet på 2m bredde overholdes sikres plassbehovet for de fleste grupper. Synshemmede har plass til førerhund eller ledsager,

51 elektriske rullestoler kommer frem og kan snu og to manuelle rullestoler vil kunne passere hverandre. Eventuelle kanter eller sprang i gangarealene skal ikke være høyere enn maksimalt 25mm. 9.3 Markering av stolper Norges Blindeforbund påpeker i sin informasjonsbrosjyre «Veg- og gateutforming» 16 viktigheten av at stolper som befinner seg i gangsoner bør kontrastmerkes i øyenhøyde, uten at det foreslås løsninger for hvordan dette skal eller bør gjøres. En løsning der en bruker fargede kontrastbånd (gule) i en høyde av 150cm over bakken har vært foreslått av flere, men «Byen for alle» prosjektet vurderer dette som en svært lite estetisk løsning selv om den nok ville være funksjonell for svaksynte. I Joensuu, Finland, har man valgt en løsning der stolpene har innebygd belysning i en høyde av 150cm over bakken. Belysningen er i form av små pærer som er plassert rundt stolpen (se skisse). I tillegg til å markere stolpene kan slik belysning fungere som ledelinje for svaksynte der hvor stolpene er på rekke etter hverandre. «Byen for alle» prosjektet vurderer denne løsningen som god og estetisk, kanskje spesielt på stolper med gatebelysning. Hvorvidt en slik løsning også kan fungere på skiltstolper og lignende bør vurderes. 150 cm 15 Orienteringshemmet Blindes og svaksyntes krav til fysisk planlegging En vegleder, utgitt av niversitetsforlaget, 1988, ISBN «Veg- og gateutforming», utgitt av Norges Blindeforbund 51

52 52 Ansatte ved ASVO etterrydder snø etter at brøytebilene har gjort sin jobb (over). Halvstrøing av gågata på Lillehammer (under).

53 10 Vintervedlikehold av gater og fortau I tillegg til at det er av vesentlig betydning at man klarer å komme frem til funksjonell utforming av ledelinjer som også kommer til sin nytte på vinterstid, er det viktig at vintervedlikeholdet av gater og fortau fungerer godt. Noen enkle retningslinjer bør være at: Det må brøytes og skrapes tett inn til fortauskanter og til påstigningsrampe på bussholdeplasser slik at det skapes en klar kant som skiller fra kjørebanen Fotgjengeroverganger og andre viktige passasjer må åpnes og ryddes for snø slik at passasje gjøres mulig Det må sørges for lett tilgang til stolpene med trafikklys slik at alle har muligheten til å nå knappen som ber om grønn mann. På Lillehammer har ansatte ved ASVO ansvaret for å etterrydde snø etter at brøyebilene har gjort sin jobb. På denne måten klarer man å rydde vei frem til stolper samt til trapper, søppelbøtter og andre gjenstander som befinner seg i gatebildet Fortau må prioriteres brøytet slik at man unngår at fotgjengere må bevege seg i vegbanen Gågater og fortau bør halvstrøes slik at bruk av spark muliggjøres. Det å kunne støtte seg til en spark vil for mange, spesielt eldre, være avgjørende for at de kan bevege seg ute vinterstid Slike retningslinjer bør innarbeides i brøytemannskapenes arbeidsinstruks og bør ligge som et krav ved innhenting av anbud hos offentlige og private tilbydere av brøytetjenester. 53

54 54 Det offentlige bør søke et tettere samarbeid med private tilbydere av parkeringsplasser og være en pådriver for at parkeringstillatelser for funksjonshemmede også skal kunne benyttes her.

55 11 Parkeringsplasser I henhold til Teknisk forskrift 10-2 skal parkeringsplasser for bevegelseshemmede plasseres i nærheten av hovedinngang til sentrale bygg. Disse plassene skal reserveres for bevegelseshemmede og minimum være 3,8m x 5m for enkel plass (Veileder til teknisk forskrift) og 6,5m x 5m for dobbel plass. Vegnormalen anbefaler at alle offentlige parkeringsanlegg bør ha 5 10% plasser for bevegelseshemmede. For å avgjøre hvor mange HC-plasser som bør etableres et sted må det utvises skjønn og tas hensyn til områdets bruksområder og beskaffenhet samt totalt antall parkeringsplasser. 5% av totalantallet bør allikevel være et minimum. Det er viktig at tillatt parkerinsgtid på reserverte HC-plasser ikke er for kort. I tillegg stilles følgende krav til parkeringsplasser for bevegelseshemmede: Eventuelle trinn, terskeler, kanter eller sprang skal ikke være høyere enn maksimalt 25mm Eventuelle betalingsautomater bør ha en betjeningshøyde på mellom 1,1m og 1,3m og ha et plant parti foran på minst 1,4m x 1,4m Det offentlige bør søke et tettere samarbeid med private tilbydere og være en pådriver for at parkeringstillatelser for funksjonshemmede også skal kunne benyttes på private parkeringsplasser En av de største utfordringene vi har i forhold til eksisterende parkeringsplasser i Lillehammer er at spranget mellom parkeringsnivå og fortau / gangareal ofte er for høyt (se bilde nedenfor). Som vi ser av kravlisten ovenfor skal dette spranget ikke være større enn 25mm for at full tilgjengelighet skal være sikret. «Byen for alle» prosjektet har i løpet av prosjektperioden sett på ulike alternative løsninger. Disse bør gjennomgås og utprøves med tanke på brukbarhet. To interessante løsninger som vises på bildene på neste side er fra Hammarby Sjøstad i Stockholm og fra Reykjavik. 55 HC-parkeringsplass i Nymosvingen på Lillehammer

56 Ved Tinghuset på Lillehammer 56 Hammarby sjøstad, Stockholm Reykjavik

57 12 Lekeplasser Den 3. desember 1993 åpnet Norges første offentlige lekeplass tilrettelagt også for funksjonshemmede barn. Lekeplassen finnes i Jernbaneparken på Lillehammer og har dannet utgangspunkt for at flere liknende lekeplasser har kunnet bli bygd andre steder i Norge senere. Både i planleggingen og i valg av utstyr og underlag må det legges stor vekt på å gjøre lekemulighetene attraktive og tilgjengelige for alle barn samtidig som at sikkerheten for barna bedres. Som underlag bør det benyttes gummierte heller som gir en falldempende effekt. Det er viktig med variasjon i farger og mønster slik at synshemmede gis orienteringsmuligheter. Underlaget må være relativt mykt, ha tilstrekkelig friksjon, isolere i forhold til kulde, tørke hurtig og være lett å rengjøre. 57

58 Valg av sklie Ved valg av sklie bør en legge følgende kriterier til grunn: Høy kant ved innløp Gripvennlig topp Pulverlakkert overflate som gir overflaten lang levetid Rustfritt stål i skliflate Lang utløpsdel Bølgeform i skliflate Riflet / mønstret skliflate som minsker oppheting ved soleksponering Ingen sveisesøm mellom skliflate og vange 12.2 Valg av huske Ved valg av husketype bør en tenke på at: Minst en huske bør ha ryggstøtte slik at også barn med redusert evne til selv å holde overkroppen stabil i en huskesituasjon kan benytte husken Husken bør ha et selvstarter prinsipp hvor pendelbevegelse aktiveres ved å dra eller skyve i oppheng

59 Valg av vippe En vippe på en godt tilrettelagt lekeplass bør gi mulighet for at flere barn og voksne kan delta i lek sammen. Dette innebærer at vippen må være stabil og utligne vektforskjeller og at den bør ha ryggstøtte.

60 60 Alt utstyret bør være markert med relativt klare og skarpe farger som kan lette orienterbarheten for synshemmede. Beplantningen må ikke være allergifremkallende eller giftig. Blomstrende planter bør helst lukte godt da dette kan virke sansestimulerende spesielt på synshemmede barn. En veiledning for valg av beplantning basert på anbefalinger fra Norges Astma- og Allergiforbund er under utarbeidelse og vil bli nevnt i et separat kapittel.

61 13 IKT, skilting og informasjon 13.1 Skilting Generelt skal all skilting være godt synlig, logisk, gjennomført og inneholde kun mest nødvendig informasjon. Der hvor mulig og fornuftig kan skilt utstyres med en taktil (følbar) overflate. Skilt bør være belyst og ha en ikke reflekterende overflate. Nedhendte eller utragende skilt skal ha en fri passasje under på minst 2,1m. Skilt med tekst plasseres mellom 1,4m og 1,6m over bakken og skal ha fri passasje på begge sider Bruk av piktogrammer Piktogrammer fungerer svært godt som informasjonskilde blant annet for personer med lesevansker, personer som ikke kan landets språk eller personer med psykiske funksjonshemninger. Bilder er ofte lettere gjenkjennelig enn tekst. Dersom piktogrammene i tillegg er taktile vil de kunne være til hjelp også for synshemmede personer. Piktogrammene skal minst være 20cm x 20cm store. Piktogrammer er for øvrig et godt eksempel på universell utforming i praksis informasjon som gis og kan mottas av brukeren «på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens ferdigheter og evne til å oppfatte informasjon». 61

62 Taktile kart Med taktile kart menes kart som kan føles med fingrene. Slike kart innebærere god hjelp i orientering for synshemmede. I større bygg bør slike finnes i umiddelbar nærhet av inngang eller være til utlån i informasjonsdisk eller resepsjon. Et taktilt kart må ikke være for detaljert, men vise den viktigste informasjonen. På sentralstasjonen i Trondheim (se nedenfor og neste side) finnes et taktilt kart som viser stasjonens oppbygning og innhold. Kartet er godt, men med en plassering innerst i lokalet synes det ikke å være lett tilgjengelig Bruk av blindeskrift (braille)? En relativt liten andel blinde personer leser blindeskrift (braille). Det vil derfor som regel ikke være nødvendig å gjengi informasjon i blindeskrift. Store, kontrastmerkede og taktile bokstaver vil kunne leses av en langt større brukergruppe og bør derfor heller velges. Det er fornuftig å ha kontakt med Blindeforbundet lokalt for å få en avklaring på om spesielle skilt eller spesiell informasjon allikevel skal være i blindeskrift.

63 Snakkende skilt Høgskolen i Gjøvik har på oppdrag fra «Byen for alle» prosjektet utviklet en prototyp på «Snakkende skilt». «Snakkende skilt» er et teknisk hjelpemiddel som formidler informasjon ved bruk av infrarødt lys. System med informasjon via infrarødt lys er utprøvd først og fremst i USA. I Europa har England, Belgia, Frankrike og Italia testet eller bygget ut et tilsvarende system. Denne informasjonen er først og fremst beregnet på svaksynte, men mulighetene er mange når det gjelder informasjon generelt, blant annet forskjellige språk, punktinformasjon, informasjon i museer og utstillinger osv. Etter en del utprøving har systemet endt opp med en viss teknisk standard som brukes i utviklingen av enhetene: IR-lys i området nm Dette blir amplitudemodulert med en 25 khz bærebølge som blir frekvensmodulert med infosignalet Modulasjonsfrekvens: Hz. Dette gir en kvalitet tilsvarende telefonoverføring Deviasjon: 2,5 khz Mod.indeks: 0,76 Båndbredde: 6,6 khz

64 64 Systemenhetene består av en senderenhet som programmeres med tale (eller annet audiosignal) inn i en mikrofon på enheten. Varigheten på beskjeden er bestemt av kapasiteten til den innebygde lydlagringskretsen. En 16 sekunders krets er benyttet i «Byen for alles» enheter. Den innspilte beskjeden repeteres kontinuerlig så lenge senderen har drivspenning. Beskjeden slettes ikke om spenningen koples fra. En senderenhet er beregnet til å drive 1 stk antenne. Åpningsvinkelen på antennen kan varieres etter behov ved oppkopling. Med ekstern driver til antenne kan flere antenner koples til senderenheten. I stedet for lagret informasjon kan også direkte overføring foretas fra mikrofon eller andre lydkilder. Mottakeren er en håndholdt enhet (størrelse: 9 x 6 x 3 cm) med tilkoplet øretelefon. Enheten drives av et 9 volt batteri. Mottakeren er i drift når en trykknapp på enheten holdes inne.

65 For å overføre lydsignal fra mottaker til øre er det mulig med høyttaler og / eller øretelefon. Vi har valgt øretelefon da trafikkstøy og lignende med dette virker minst forstyrrende. Ved testing har vi kommet frem til at en åpningsvinkel på 25 gir best resultat når en skal søke etter en sender. Liten åpningsvinkel gir god retningsbestemmelse, men senderen kan være vrien å finne. Stor åpningsvinkel gjør det lettere å finne senderen, men kan da være noe usikker å retningsbestemme. Med en sveipende bevegelse i vannrett stilling av mottakeren søkes det etter en sender. Uten mottatt frekvens vil mottakeren automatisk være koplet ut. Så snart mottakeren registrer en sender-frekvens, vil støy oppstå i mottakeren, og søking etter kilden kan begynne. Mottakeren peker mot senderen når mest signal og minst støy høres i øretelefonen. Dersom to sendere ligger inne samtidig i åpningsvinkelen, vil mottaker velge å motta den sterkeste av de to, og den andre vil ikke virke forstyrrende inn. Rekkevidden bestemmes av effekten ut fra senderdiodene og kan dermed varieres etter behov. Vår standard sender med en antenne bestående av 5 dioder vil ha en rekkevidde på ca. 50 meter, avhengig av hvordan forstyrrende lyskilder virker inn på mottakeren. Sollys er den største forstyrrende faktoren når det gjelder infrarød overføringer. Ved utvikling av denne sender- / mottakerenheten er det lagt vekt på å redusere sollysets innvirkning så mye som mulig. For synshemmede vil systemet være et supplement til eksisterende hjelpemidler, og ved tilstrekkelig utbygging gjøre svaksynte mer mobile og uavhengige. «Snakkende skilt» kan for eksempel ha følgende bruksområder: Ved fotgjengeroverganger (lys skifting, gatenavn, retning) Ved midlertidige / permanente hindringer på gangvei / fortau Bussholdeplasser På busser og andre kommunikasjonsmidler Anvisning til for eksempel kontorer, forretninger, lege, offentlig toalett, heis eller lignende 13.6 Tilgjengelighet til elektronisk informasjon Det er utarbeidet offisielle retningslinjer fra Web Accessibility Initiative (WAI) 17 som bør følges av alle som jobber med publisering av informasjon via internett. Det må være et minstekrav at all offentlig informasjon på nettet er tilgjengelig for alle. Retningslinjene er internasjonalt anerkjent for å sikre best mulig tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelser, for brukere med forskjellige nettlesere og for brukere i forskjellige omgivelser. Ved å klikke deg inn på linken nedenfor vil du finne de komplette retningslinjene for å gjøre nettsted tilgjengelig for alle

66 66 WAI klassifiserer tre grader av tilgjengelighet: Punkter som må følges for at alle grupper skal ha tilgang til informasjon i dokumentet. For enkelte grupper representerer disse punktene et minstekrav for at dokumentet skal kunne brukes Punkter som bør følges. Dersom disse punktene ikke følges vil en eller flere grupper få problemer med å få tilgang til informasjonen i dokumentet. Ved å følge disse punktene vil du fjerne vesentlige hindringer for tilgang til informasjonen i dokumentet Punkter som kan følges. Dersom de ikke følges kan enkelte grupper få vanskeligheter med å få tilgang til informasjonen i dokumentet. Ved å følge disse punktene vil du forbedre tilgangen til dokumentet

67 14 Kollektivtrafikk Dette kapittelet vil først og fremst omhandle tilgjengelighet til busser. For detaljerte opplysninger om hvordan tilgjengelighet til trikk, tog og båt best ivaretas henvises det til Deltasenterets tilgjengelighetsmal for offentlig transport 18. I tillegg henvises det til eksempelsamlingen «Tilgjengelighet til offentlig transport 19» og til veilederen «Stoppesteder» Holdeplasser og leskur Det er sterkt ønskelig at det etableres leskur på alle bussholdeplasser. I tillegg til at leskur representerer en økt komfort og at det gir god sittemulighet letter det orienterbarheten fordi det blir lettere for blant annet synshemmede å lokalisere holdeplassen. Leskur bør være rektangulært utformet med rette vegger. De må ha en åpning med fri høyde på 2,2m over gangareal. Leskurene bør harmonere med omgivelsene forøvrig, men bør også være kontrastmerket. Dersom en velger å bruke leskur i glass, må leskuret utrustes med glassmarkører rundt det hele. er plassert på en slik måte at det er mulig å komme helt inntil for å lese informasjonen. Dette innebærer at skilt ikke skal plasseres over / bak benker, søppelkasser eller annet løst eller fast utstyr i leskuret / på holdeplassen. Skriften på tabellene må være så stor at svaksynte kan se den, og glass som dekker tabellene må være refleksfritt. Stolpen med «busskiltet» (skiltnr. 512) bør plasseres helt inntil eller på leskur og skiltet bør stå i en høyde på 2,2m over gangareal. Det er viktig at skiltet plasseres fremst på leskuret slik at sjåføren vet hvor bussen skal stanses og for at passasjerene skal kunne vite hvor fremdøra på bussen vil være. Der det ikke finnes leskur bør skiltet plasseres så tett som mulig inntil fortauskanten og fortsatt fremst på holdeplassen der fremdøra på bussen er. 67 Skilt med holdeplassinformasjon (rutetabell) må forefinnes på alle holdeplasser. Skilt må monteres i en høyde som gjør det mulig også for rullestolbrukere å lese skiltet. I tillegg er det av vesentlig betydning at skiltet Illustrasjon: Skilt Tilgjengelighetsmal offentlig transport Et verktøy for å øke tilgjengeligheten til offentlig transport, 2001, utgitt av Deltasenteret, ISBN Tilgjengelighet til offentlig transport En eksempelsamling fra Norges Handikapforbund, 2001, ISBN Stoppesteder En veileder i plassering og utforming av busstoppesteder, 2001, utgitt av Statens Vegvesen, ISBN

68 68 Tall som angir linjenummer på holdeplass og på materiell skal være minst 20cm høye. Navn på endestasjonen skal være angitt med minst 12cm høy skrift. Tekst skal ha en høyde på min 8cm, og det anbafales sterkt at blokkbokstaver benyttes. For å lette orienterbarheten for synshemmede bør det benyttes kontrastfarger på alt utstyr på holdeplassen. I tillegg bør det legges inn en kontrastmarkert ledelinje langs kantsteinen som er like lang som bussen. I tillegg bør påstigningspunktet på bussen markeres med avvikende farge og belegg på fortau Terminaler Gangarealer i og ved terminaler må være sammenhengende og oversiktlige. Umiddelbart ved inngangen til enhver terminal bør det finnes en bemannet informasjonsdisk. Vegen frem til informasjonsdisken merkes med ledelinjer i form av avvikende farge og gjerne også med avvikende overflatestruktur slik at både svaksynte og blinde kan orientere seg. Ovenstående figur viser malen for leskur benyttet i Joensuu, Finland. Det spesielle her er at man har benyttet seter i ulike høyder for at mennesker med ulike behov skal kunne sitte. I tillegg ser vi at holdeplassinformasjonen er plassert på en slik måte at den ikke hindres av møblement og dermed er tilgjengelig for alle. I tillegg til visuell (skriftlig) informasjon for eksempel på lystavler eller via videoskjermer må viktig informasjon, så som avgangstid, holdeplassnummer og lignende, også gis muntlig over høyttaler. Plattformer og plattformnummer bør plassres slik at de blir synlige fra naturlige ventearealer. For terminaler / stasjonsbygg gjelder for øvrig de samme kravene til inngangsparti, dører, stigningsforhold,

69 trapper, ramper, heiser, bredde på gangarealer, WC osv. som for andre offentlige og private bygg. Slike krav er omhandlet i andre kapitler i en og gjentas derfor ikke her Materiell og service Det bør være minst mulig høydeforskjell og avstand mellom kantsteinen på holdeplassen og inngangspartiet til bussen. For å oppnå dette bør alle busser være utstyrt med lavgulv og kneling som trer i kraft hver gang bussen stopper. Flere Europeiske byer har god erfaring med bruk av «Kassel-kanstein» (se nedenfor). Holdeplasser med slik kantstein er for tiden også under opparbeidelse flere steder i Sør- Trøndelag. Der bussen er utstyrt med heis eller rampe stilles følgende krav: Heiser skal være minst 80cm x 125cm Heiser skal ha en løfteevne på minst 300kg Ramper skal være minst 80cm brede Hellingen på ramper skal være mindre enn 12% Videre skal bussdører ha fri passasjebredde på min. 90cm. Mange busser har doble dører, og da blir det viktig at slike dører ikke har stenger i midten som hindrer fri bredde på 90cm eller mer. Både kantene ved trinn og dørkarmene bør markeres med kontrastfarge. Alle busser skal ha plass til to rullestoler som hver kan være inntil 90cm bred og 130cm lang. Det må være mulig å bevege seg til disse plassene med rullestol. For enkelte busser stilles det en rekke krav til festeanordninger for rullestoler og personer i rullestol. Det nye bussdirektivet til EU stiller ulike krav med tanke på transport av rullestoler. For buss klasse 1 vil det antakelig bli stilt krav om bås til rullestoler, mens det for buss klasse 2 og langdistansebusser vil bli stilt krav til innfesting. Norske prototyper på busser som er i tråd med de nye EUkravene er for tiden under bygging. 69

70 70 Det kan ofte fortone seg som svært vanskelig for en synshemmet person å vite hvilken buss som passerer en holdeplass. Det er derfor viktig at bussen, ved passering av holdeplass, ligger i det kjørefeltet som er nærmest holdeplassen og at hastigheten er så lav at bussen kan stanse når sjåføren ser at det står noen på holdeplassen. Bussen må stoppe uansett om det gis stoppsignal fra den ventende personen eller ikke. Bussen skal heller ikke kjøre forbi en holdeplass selv om det står en annen buss der allerede. For at lyder ikke skal overdekke hverandre må den sist ankommede bussen alltid vente med å kjøre inn i busslommen til den første har kjørt. For at synshemmede personer i størst mulig grad skal kunne reise med buss på egenhånd må holdeplasser annonseres. Det er viktig at informasjonen både er nøyaktig og tydelig. I stedet for at sjåføren skal lese opp alle holdeplasser er det bedre at det installeres et halvautomatisk annonseringssystem for stoppesteder der informasjonen er lest inn på forhånd og aktiviseres ved at sjåføren trykker på en knapp. Ved nyinnkjøp av materiell kan det legges inn et krav om automatisk annonsering av holdeplasser. «Snakkende skilt» som er omtalt tidligere i boken bør vurderes brukt som annonseringssystem på busser og eventuelt også andre kollektive transportmidler. «Snakkene skilt» vil særlig kunne komme til god nytt for å annonsere hvilken buss som ankommer holdeplassen. Fra Blindeforbundets side er det ytret et ønske om et standardisert knappesystem. Stoppknappene bør plasseres på alle holdestenger og i vindussprossene. Det er viktig at knappene er markert med kontrastfarge og at de plasseres max. 1,3m over gulv. Det anbefales videre at knappene monteres med korte mellomrom slik at det ikke skal være nødvendig å reise seg for å nå stoppknappen 21. Tall som angir linjenummer skal være min 20cm høye, og navn på endestasjonen skal være angitt med minst 12cm høy skrift. 21 Orienteringshemmet Blinde og svaksyntes krav til fysisk planlegging en vegleder, 1988, utgitt av Norges Blindeforbund / Universitetsforlaget, ISBN , side 73-77

71 15 Belysning Allmenn belysning, punktbelysning og dagslys må benyttes slik at det utfyller hverandre. Flater som oppmerksomheten skal rettes mot belyses spesielt godt. Dagslysinntak må kunne varieres ved bruk av farger, lysstyrke, type lysskilde og plassering. Dagslys må ikke virke blendende. Viktige strategiske punkt og områder der det kan være farekilder må opplyses spesielt god. Det er også viktig at lyskilden plasseres slik at det ikke skapes skyggeeffekter eller reflekser. I vindvang, hall eller foajé kan belysningen med fordel utføres sammenhengende slik at lyset leder frem mot en resepsjon, heis, informasjonstavle eller et annet naturlig punkt i bygget / rommet. Lys som virker retningsangivende bør også benyttes i andre kommunikasjonsveger slik som i trapper og ganger. På trappeavsatser og foran første opptrinn og nedtrinn kan det gjerne benyttes lys i gulvet, men dette må ikke være for sterkt slik at det kan virke blendende. Utganger, nødutganger eller faresituasjoner skal markeres med selvlysende skilt som varsler om dette. Ved valg av belysning må det være rom for personlige justeringer og tilpasninger. Det kan derfor, for eksempel der hvor en antar at en person vil sitte og skrive eller utføre annet arbeid, settes opp ekstre strømuttak som gjør det mulig å forsterke belysningen ved disse punktene. 71

72

73 16 Beplantning Generelt for beplantning gjelder at vekster som avgir pollen bør unngås. Sterkt hyperreaktive astmatikere vil også bli plaget av sterkt duftende planter. Norges Astma- og allergiforbund i Sør Trøndelag arbeider for tiden med et veiledningshefte som skal gi råd i forhold til valg av beplantning. I nærheten av bygg gjelder at en bør unngå jord / blomsterbed som har direkte kontakt mot yttervegg. Unngå også beplantning som gir mørke og fuktige områder opp mot husveggen. 73 Selv om de aller fleste av oss setter stor pris på planter og blomster må vi være bevisste på at dette kan føre til allergiske reaksjoner hos andre.

74

75 17 Avfalls- og bråtebrenning Brenning av avfall i åpne bål, tønner og lignende fører til utslipp av miljøfarlige stoffer. Bråtebrenning er dermed ingen god måte å bli kvitt hageavfallet på. Brenning av vått hageavfall kan gi store utslipp av miljøfarlige stoffer. Utslippene vil bli mindre dersom hageavfallet er tørt og lufttilførselen under brenningen er god, men bråtebrenning bør helst unngås. Brenning av impregnert trevirke er forbudt. Ved brenning av impregnert tre utvikles giftige gasser, og asken er dødelig i svært små mengder. Forurensningsloven forbyr utslipp av slike gasser. Åpen og ukontrollert brenning av avfall og biologisk materiale kan gi store utslipp av blant annet tjærestoffer, dioksiner og tungmetaller. Dette kan medføre både helse- og miljøproblemer. Røyk fra slik brenning rammer spesielt den delen av befolkningen som har kroniske luftveissykdommer eller allergiproblemer. Røykgasser kan føre til økt pustebesvær, akutte astmaanfall eller forsterke allergisymptomer. SFT (Statens forurensningstilsyn) har utgitt en veiledning til kommunene om åpen brenning og brenning av avfall i småovner 2 2 samt et forslag til kommunal forskrift datert januar Miljøverndepartementet har med sitt delegasjonsvedtak av gitt kommunene myndighet til å fastsette slik forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner etter forurensningslovens 9. Med bakgrunn i dette står kommunene nå friere til å innskrenke avfallsog bråtebrenning, og det anbefales sterkt at kommunene benytter seg av denne muligheten. I henhold til forskriften er åpen brenning og brenning av avfall i småovner generelt forbudt dersom det ikke foreligger tillatelse fra SFT eller Fylkesmannen. Utover dette kan følgende unntak gjøres gjeldende: Åpen brenning på grillinnretninger, utepeiser og kaffebål Brenning av avfallstrevirke i vedovn, med unntak av impregnert og malt trevirke Brenning av avispapir og liknende i vedovn hjemme eller på hytta Bråtebrenning og brenning av tørt hageavfall utenfor tettbygd strøk St. Hansbål Ranke- og flatebrenning i skogbruket Halmbrenning i jordbruket 22 Åpen brenning og brenning av avfall i småovner - Veiledning for kommuner, Utgitt av SFT 2001, TA 1824/2001, ISBN

76 Selv om forskriften åpner opp for brenning på ovennevnte områder er det kommunen selv som vurderer og vedtar om disse, noen av disse eller ingen av disse skal unntas fra det generelle forbudet. Dette innebærer med andre ord at kommunene selv kan innføre et generelt forbud mot avfalls- og bråtebrenning. «Byen for alle» prosjektet anbefaler at bråtebrenning forbys eller som et minimumskrav forbys i tettbygd strøk og at annen avfallsbrenning innskrenkes til et minimum. 76

77 18 Husdyrhold I følge Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) er husdyr den viktigste allergenkilde for allergisk astma i Norge. Det kommer motstridende råd om det er best å være sammen med dyr eller ikke for å unngå allergi, men NAAF opprettholder de rådene som har vært gitt i lang tid om at en ikke bør anskaffe husdyr dersom det er allergi i familien. Samtlige pelsbærende husdyr er uten unntak allergene og sprer allergifremkallende stoffer fra blant annet pels (flass), spytt og urin. Det viktigste katteallergenet er bundet til svært små partikler og holder seg derfor svevende i luft svært lenge. Etter hvert fester allergenene seg til vegger og tekstiler, men faller også ned og blander seg med husstøvet. Også hundeallergener og andre dyreallergener synes å være bundet små partikler som antagelig fordeles på samme måte. Konsentrasjonene blir størst i teppegulv og ved dårlig renhold. I bygg med katt, hund eller andre dyr vil det bygge seg opp lagre med allergener som kan være svært vanskelig å redusere til akseptabelt nivå for allergikere. Allergifremkallende stoffer fra pelsdyr finnes altså nesten overalt og det er viktig å minske både direkte og indirekte kontakt (for eksempel via klær). Barn med allergi må kunne oppholde seg i barnehager og skoler uten å bli syke på grunn av indirekte pelsdyreksponering. Barnehager og skoler bør derfor være helt fri for pelsdyr (samtlige lokaler og nærmiljøet). Skoler der dyrepass inngår i det pedagogiske opplegg bør drives i områder der alternativ allergenfri skole er tilgjengelig. Også arbeidsplasser bør gjøres fri for pelsdyr dersom ikke pass av eller kontakt med husdyr utgjør en del av arbeidet. Rengjøringsmetoder bør utarbeides og tilpasses til å redusere eksponering for allergener i skoler, barnehager, på arbeidsplasser, i transportmidler og i offentlige lokaler. Rengjøringsnivået i allmenne lokaler skoler og barnehager skal holdes på et høyt nivå for å unngå forhøyede allergennivåer. Bygninger bør utformes slik at de er lett å renholde. Dyreeiere må vise bedre hensyn, for eksempel ved å velge klær som ikke har vært i kontakt med dyr når de går på jobben, i skole eller barnehage. Det er også viktig å være klar over at tepper med allergener i praksis er umulig å rense tilstrekkelig 23. Det finnes generelt få eller ingen forskrifter som omhandler husdyrhold og følger av dette for allergikere og astmatikere. Lillehammer kommune vedtok i 1997 retningslinjer for dyre

78 78 hold i Lillehammer kommune. Retningslinjene er ikke en forskrift, men fungerer som hjelpemiddel for helsemyndighetene i egen saksbehandling. Lillehammer NAAF hadde i sin merknad til forslag til retningslinjer ønske om at disse skulle blitt utvidet til å omfatte helse i videre forstand og at det måtte settes krav om at husdyr ikke skal ha adgang i kommunale lokaler eller til transportmidler samt at hunder holdes i bånd hele året og at katter holdes i bånd i tettbygd strøk. Retningslinjene inneholder per dato blant annet bestemmelser om at: Dyrehold av hest, ku, sau, geit, gris, duer og fjærkre ikke tillates innenfor tettbebyggelsen i Lillehammer Husdyrs / kjæledyrs adgang til barns utendørs lekeplasser må unngås Hester ikke skal ha adgang til utendørs plasser, grus- eller gressbaner hvor ballspill, friidrett og lignende vanligvis foregår Hunder, katter eller andre husdyr normalt ikke skal tas inn i institusjoner og virksomheter så som skoler, barnehager, næringsmiddelvirksomheter og helseinstitusjoner Det kan synes som at de helseplager husdyrhold fører med seg for allergikere og astmatikere per dato ikke er et høyt nok prioritert område. Det påpekes fra «Byen for alles» side som eksempel at problemer med husdyrhold i idrettsanlegg absolutt skulle ha vært omhandlet i Kulturdepartementets hefte «Idrettsanlegg og funksjonshemmede idrettsanlegg for alle» 24. Når dette ikke er ivaretatt, men det allikevel sies at «I denne boken vil planleggere, arkitekter, idrettslag og de som eier eller driver idrettsanlegg finne de kravene som er satt for at idrettsanlegg kan gjøres tilgjengelige for alle brukergrupper», er dette et klart brudd mot prinsippene om tilgjengelighet for alle og universell utforming. 24 Idrettsanlegg og funksjonshemmede Idrettsanlegg for alle, utgitt av Kulturdepartementet, 2000, ISBN

79 19 Om «Byen for alle» prosjektet Målsettinger og erfaringer «Byen for alle» prosjektets visjon har vært: «Gjennom samarbeid mellom det offentlige, det private og brukerorganisasjonene skal «Byen for alle» prosjektet bidra til å gjøre samfunnet mindre funksjonshemmende både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Prosjektet skal konsentrere seg om inkluderende planprosesser der funksjonshemmede tas med på råd i alle saker som gjelder dem, tilrettelegging av god og funksjonell infrastruktur, næringsutvikling og kompetanseformidling.» Lillehammer kommune gjennomførte i årene 1991 til 1996 et omfattende «Byen for alle» prosjekt med hovedvekt på infrastrukturtiltak og fysisk tilrettelegging for funksjonshemmede. Den gang som nå var Oppland fylkeskommune en aktiv medspiller i dette arbeidet. Prosjektet var et delprosjekt i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede og fikk økonomisk og faglig støtte til delprosjekter fra seks ulike fagdepartementer. Den 1. april 2000 gjenopptok Lillehammer det aktive arbeidet med tilgjengelighetsarbeid. «Byen for alle» prosjektets fase II har hatt en tidsramme på 36 måneder. «Byen for alle» prosjektets fase II er finansiert av Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune og Miljøverndepartementet. Prosjektet har vært ledet av en styringsgruppe bestående av seks personer - to fra Lillehammer kommune (næringssjef og varaordfører), to fra Oppland fylkeskommune (leder for samferdselsseksjonen og leder for hovedutvalg for plan- og samferdselssaker), en observatør fra Miljøverndepartementet og prosjektleder som ivaretar sekretærfunksjonene. TT - ansvarlig i Oppland fylkeskommune samt informasjonsleder i Lillehammer kommune har tiltrådt denne gruppen. Styringsgruppa har igjennom hele prosjektperioden lagt strategier for jobbingen i prosjektet samt prioritert konkrete tiltak. En referansegruppe bestående av representanter for Norges Handikapforbund Oppland, Norges Blindeforbund Oppland, Norges Astma- og Allergiforbund Oppland, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Oppland og det fylkeskommunale rådet for funksjonshemmede i Oppland har vært etablert i tilknytning til prosjektet. Denne gruppa har gitt faglig bistand til prosjektleder igjennom hele prosjektperioden. 79

80 80 I tillegg til disse to etablerte fora har prosjektleder hatt tett dialog med de funksjonshemmedes organisasjoner på Lillehammer i forbindelse med enkeltprosjekter. Avhengig av ulike delprosjekters og tiltaks karakter har det også vært naturlig å søke samarbeid med turistnæringen, Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Lillehammer, IT næringen, handelstandsnæringen, hjelpemiddelbransjen, Statens Vegvesen Oppland, SINTEF i Trondheim og andre offentlige og private instanser. «Byen for alle» prosjektet har i snitt hatt en årlig budsjettramme på kr ,-. Dette beløpet har gått til å dekke lønn og sosiale kostnader for prosjektleder, reiseutgifter og kontorutgifter samt tilskudd til prosjektrelaterte tiltak og delprosjekter. Det sier seg selv at det innenfor denne rammen ikke har vært mulig selvstendig å bekoste større tiltak, men at en har vært avhengig av samarbeid med andre for å få til konkrete løsninger. Mye av arbeidet har bestått av kompetanseformidling og bruk av prosjektleders arbeidstid som egeninnsats i ulike prosjekter. «Byen for alle» prosjektet har hatt fem hovedsatsingsområder med følgende hovedmålsettinger: Planprosesser Lillehammer skal utvikle gode planprosesser som sikrer at hensynet til funksjonshemmede, eldre og barn blir vektlagt tidlig i planprosessene Kompetanse Lillehammer skal skaffe erfaringer og være en inspirasjonskilde for andre byer og kommuner Lillehammer skal drive med aktiv kunnskaps- og kompetanseformidling, blant annet til beslutningstakere og fagfolk i offentlig og privat virksomhet og til brukerkerorganisasjonene Infrastruktur Lillehammer skal forbedre den generelle tilgjengeligheten for alle grupper funksjonshemmede, eldre, barn og andre grupper myke trafikanter Næringsutvikling Lillehammer skal utnytte de fortrinn den har som en fysisk tilrettelagt by for funksjonshemmede og eldre til utprøving av produkter og aktiviteter innenfor reiseliv, idrett og friluftsliv Samarbeid Det skal etableres varig og godt samarbeid mellom funksjonshemmedes organisasjoner og offentlig og privat virksomhet for å forbedre forholdene for funksjonshemmede Et av de viktigste målene i «Byen for alle» prosjektet har vært å flytte grenser og sette nye standarder når det gjelder funksjonshemmedes muligheter til å kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre. Vi har jobbet ut ifra en forståelse om at

81 det ikke er en persons funksjonshemning, men samfunnets mangelfulle tilrettelegging som gjør at funksjonshemmede blir utestengt fra mange av de arenaen som funksjonsfriske kan delta på. Denne tankegangen må innarbeides hos befolkningen generelt og blant offentlige og private beslutningstakere spesielt. Da «Byen for alle» prosjektet startet i 1991 var den danske byen Fredericia på mange måter et forbilde for Lillehammer, og vi har hele tiden i vårt arbeid hentet inspirasjon og ideer fra byer både i Norge og i utlandet. Nå har Lillehammer kommet til et nivå der andre faktisk har mye å lære av oss når det gjelder tilrettelegging for funksjonshemmede, og vi får mange henvendelser om råd og veiledning både fra byer i inn- og utlandet. Samtidig som vi har fortsatt satsingen på å gjøre Lillehammer mer tilgjengelig for alle har det vært vårt ønske og håp at «Byen for alle» prosjektet skal inspirere andre byer og kommuner til å gå i gang med en tilsvarende satsing med å gjøre samfunnet mindre funksjonshemmende. Konkret tilrettelegging kombinert med kunnskapsformidling og holdningsskapende arbeid har gjort at innstillingen til funksjonshemmede og viljen til å gjennomføre tilretteleggingstiltak har endret seg mye i positiv retning i løpet av prosjektperioden. Mye av arbeidet i prosjektet har dreid seg om å sikre at tilgjengelighet for alle blir tatt med i vurderingen på et tidlig stadium i de ulike kommunale, fylkeskommunale og private planprosessene, og her mener vi selv at vi etter hvert ser klare resultater og forbedringer. Vedtak om oppstart av nytt «Byen for alle» prosjekt ble fattet av kommunestyret i Lillehammer den En av forutsetningene for videreføring av prosjektet var et nært samarbeid med og delfinansiering fra Oppland fylkeskommune og Miljøverndepartementet fordi erfaringer og kompetansen fra Lillehammer skulle videre formidles både regionalt og nasjonalt. I saksfremlegget blir det uttrykt at hovedmålet med prosjektet er «å gjøre Lillehammer til en mer tilgjengelig by og kommune for funksjonshemmede». Prosjektplan for Byen for alle fase II lå vedlagt saksfremlegget og var med å danne grunnlag for vedtaket. Hovedutvalg for plan- og samferdselssaker i Oppland fylkeskommune fattet den vedtak om å støtte «Byen for alle» prosjektet i Lillehammer kommune. I saksinnstillingen ble viktige arbeidsområder i Prosjektplanen for Byen for alle fase II innenfor fylkeskommunens ansvarsområder fremhevet som vesentlige for at Oppland fylkeskommune ønsket å støtte prosjektet: Videreutvikle et differensiert transporttilbud Planprosess for å få flere brukere til å foretrekke kollektive transportløsninger Utnytte IT ved tilrettelegging av transporttilbud 81

82 82 Prosjektplanen for «Byen for alle» fase II som dannet grunnlaget for vedtakene i kommunestyret i Lillehammer kommune og Hovedutvalg for planog samferdselssaker i Oppland fylkeskommune inneholdt i tillegg til en orientering om bakgrunnen, målsettingen og organiseringen av prosjektet en oversikt over samarbeidspartnere, arbeidsmetoder, strategi, fremdriftsplan, tiltak, økonomi og finansiering for prosjektperioden. Det lå som en forutsetning i prosjektplanen at en prioritering av tiltakene skulle foretas sammen med prosjektets samarbeidspartnere: Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune og Miljøverndepartementet. Etter «Byen for alle» prosjektets oppstart ble Prosjektplanen oppdatert blant annet med bakgrunn i at det i mellomtiden var kommet et nytt rundskriv fra Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet; «Rundskriv T-5/99 Tilgjengelighet for alle», som vi mente ville ha betydning for prosjektets arbeid. Videre foretok styringsgruppa for «Byen for alle» prosjektet bestående av representanter for samarbeidspartnerne de prioriteringer av tiltak som Prosjektplanen forutsatte. Denne prioriteringen av tiltak resulterte i en Tiltaksplan for «Byen for alle» prosjektet Tilrettelegging for funksjonshemmede i Lillehammer Tiltaksplanen har gjennom prosjektperioden dannet hovedgrunnlaget for det konkrete arbeidet og har vært til stadig behandling i styringsgruppa slik at gruppa til enhver tid skulle kunne holde seg oppdatert på status og fremdrift på de ulike tiltakene. I stor grad har tiltaksplanen blitt fulgt men enkelte mindre endringer og justeringer har nødvendigvis blitt foretatt underveis. En illustrert informasjonsmappe om «Byen for alle» prosjektet ble laget ved oppstart av prosjektet. Denne inneholder et utdrag av tiltak prosjektet skulle konsentrere seg om samt en oversikt over noen av de resultater som allerede ble oppnådd i løpet av første fase av «Byen for alle» prosjektet. Denne mappa har blitt brukt i stor grad i forbindelse med ulike presentasjoner av og foredrag / forelesninger om «Byen for alle» prosjektet. Ved oppstart av «Byen for alle» prosjektets fase II hadde man en forventning om at det skulle være relativt enkelt å søke ekstern finansiering på flere av tiltakene. Erfaringene tilsier imidlertid at dette ikke har vært tilfelle. Dette har medført at en del av tiltakene som ble forutsatt gjennomført i løpet av prosjektperioden ikke har kunnet bli gjennomført, men at de i enkelte tilfeller for eksempel har blitt del av en fremtidig oppfølgingsplan. Andre tiltak har man måtte endre ambisjonsnivået på med bakgrunn i manglende finansiering blant annet på bakgrunn av innstramninger i kommunebudsjettet og fylkeskommunens budsjetter.

83 Det er vanskelig å måle den kortsiktige effekten av mange av de gjennomførte tiltakene, blant annet fordi mange av tiltakene dreier seg om kunnskaps- og kompetanseformidling og holdningsskapende arbeid. Det vi imidlertid allerede kan se effekten av er at hensynet til funksjonshemmedes interesser nå tas mye tidligere og sterkere inn i ulike planprosesser enn det som var tilfellet før «Byen for alle» prosjektets oppstart. Dette begrunnes med at kunnskapen om ulike gruppers behov har økt som resultat av «Byen for alle» prosjektets engasjement. Tiltakene har, avhengig av tiltakets art, blitt gjennomført i samarbeid mellom «Byen for alle» prosjektet, brukerorganisasjoner i Lillehammer og i Oppland, andre deler av administrasjonen i Lillehammer kommune, samferdselsseksjonen og planavdelingen i Oppland fylkeskommune, Statens Vegvesen Oppland, Lillehammer Handelsstandsforening, Tellus IT AS, Deltasenteret og private arkitekter og utbyggere. Styringsgruppa og referansegruppa for «Byen for alle» prosjektet har vært løpende orientert om fremdriften på tiltakene. Mange av tiltakene var fra starten av befestet i Tiltaksplanen for "Byen for alle" prosjektet, mens enkelte behov har vært innmeldt fra ulike aktører underveis. Prosjektleder oppfatter dette som en naturlig prosess innenfor prosjektarbeid; at vegen i noen grad må bli til mens man går. Fordelen med «Byen for alle» prosjektet har vært at man har kunnet jobbe fleksibelt og tiltaksrettet og at prosjektleder har stått fritt til etter behov å innhente kunnskap og kompetanse hos interne og eksterne samarbeidspartnerne underveis. Et av hovedmålene for «Byen for alle» prosjektet er at «Det skal etableres varig og godt samarbeid mellom funksjonshemmedes organisasjoner og offentlig og privat virksomhet for å forbedre forholdene for funksjonshemmede». Prosjektleder føler at denne målsettingen i stor grad er nådd, og at samarbeidet fungerer godt. Spesielt har en forbedring i samarbeidet vært å merke etter gjennomføringen av kurset i «Planlegging for alle» der brukere, private aktører, politikere og representanter for administrasjonen i Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune og Statens Vegvesen Oppland fikk anledning til å tilbringe en dag sammen for å bli kjent med hverandre og hverandres interesser, arbeids- og ansvarsområder. Det kan synes noe vanskelig å skulle vurdere graden av måloppnåelse av eget arbeid. Slik prosjektleder vurderer det har «Byen for alle» prosjektet imidlertid gjennom sitt engasjement oppnådd følgende viktige resultater: Funksjonshemmedes interesser og behov har blitt gjort mer synlig gjennom grundig kunnskaps- og kompetanseformidling både eksternt og i egen organisasjon 83

84 84 En av de negative konsekvensene med en slik type prosjekt er at brukerorganisasjonene kan synes å ha blitt mer passive i og med de vet at deres interesser blir godt ivaretatt Det offentlige viser vilje til å tenke tilgjengelighet og universelle løsninger. I Lillehammer kommunes planlegging blir hensynet til funksjonshemmede i dag ivaretatt i langt større grad enn det som var tilfellet før «Byen for alle» prosjektets oppstart. Som eksempel kan nevnes at kravet til universell utforming er tatt inn som premiss for all planlegging i kommuneplanmeldingen for Lillehammer Der hvor tilgjengelighetsperspektivene blir fremsatt tidlig i nye byggeprosjekter blir tilgjengelighet ivaretatt i stor grad Private utbyggere har blitt kjent med «Byen for alle» prosjektet og tar kontakt i forbindelse med utbygginger for å sikre at tilgjengeligheten for funksjonshemmede blir ivaretatt «Byen for alle» prosjektet fungerer fremdeles som inspirator og forbilde for andre byer og kommuner. Etterspørselen etter informasjonsmateriell og faglig bistand (foredrag, veiledninger osv.) er svært stor både i inn- og utland Lillehammers befolkning har igjennom «Byen for alle» prosjektet fått et talerør inn til Lillehammer kommune og Oppland fylkeskommune. Det er viktig at funksjonshemmedes følelse av å bli tatt på alvor ikke blir borte etter prosjektets slutt. I Oppland fylkeskommune eksisterer et fylkeskommunalt råd for funksjonshemmede, i Lillehammer ønsker man å opp rette et slikt råd som skal sørge for at funksjonshemmedes interesser synliggjøres Sammenfattet vil man kunne si at vi har kommet lengre enn forventet med tanke på holdningsskapende arbeid og innarbeidelse av en tilgjengelighetstankegang i forbindelse med plan- og byggeprosesser. Det samme gjelder den allmenne interessen for «Byen for alle» prosjektet både i inn- og utland. Spesielt merker vi oss at prosjektet med sine innsatsområder har oppnådd en høy status internasjonalt og at vår kompetanse ofte har vært etterspurt i forbindelse med større internasjonale fagkonferanser. På den andre siden har det vært vanskeligere enn forventet å jobbe med konkrete tilretteleggingstiltak. Etter vår mening skyldes dette på ingen måte mangel på vilje, men blant annet: Lillehammer kommunes egne økonomiske situasjon Samferdselsseksjonen i Oppland fylkeskommunes økonomiske situasjon At tilgangen på offentlige midler er vanskeligere At fokuset ikke lengre er rettet i så stor grad mot Lillehammer som i perioden frem til 1994

85 En av grunnene er også at Lillehammer allerede har en relativt høy standard med tanke på tilgjengelighet. I nye prosjekter i OL tiden ble tilgjengelighet for funksjonshemmede godt ivaretatt gjennom «Byen for alle» prosjektets fase I. Mye av jobben som nå gjenstår er å «rette opp gamle synder», dvs. å gripe fatt i eksisterende infrastruktur for å bedre tilgjengeligheten. Dette er et kostnadskrevende arbeid som nødvendigvis må ta tid. En prosjektperiode på tre år synes i denne sammenheng for kort. Det vurderes derimot dithen at der hvor utbedringsarbeid ikke har blitt påbegynt i løpet av prosjektperioden har man klart å få tiltak inn på utbedringslister som vil bli fulgt opp over tid. Unntaket her er områder der tilgjengelighetsinteresser står i kontrast til verneinteresser, og der tilgjengelighet for funksjonshemmede ikke har et sterkt nok nasjonalt regelverk i ryggen slik at disse interessene lett taper i konkurranse med andre interesser. Prosjektet har, sett ifra prosjektleders ståsted, bidratt til en økt forståelse mellom faggrupper og interessegrupper. At prosjektleder har kunnet fungere som en nøytral part uten å være ansatt hverken på helse- og sosialfaglig eller teknisk side vurderes som en styrke for prosjektet og dets arbeid. En tverrfaglig gruppe bestående av prosjektleder for «Byen for alle», en representant for Teknisk etat i Lillehammer kommune og en representant for Lillehammer rehabiliteringssenter har vært etablert, noe som igjen har representert en faglig styrke i kommunens arbeid med tilrettelegging for funksjonshemmede. Planavdelingen i Oppland fylkeskommune og «Byen for alle» prosjektet har fått et tett og godt samarbeid og bistått hverandre. Spesielt har Planavdelingen i Oppland fylkeskommune vært til stor hjelp i forhold til å formidle resultater fra prosjektet til andre kommuner i Oppland. Private planleggere og utbyggere har gjort seg kjent med «Byen for alle» - prosjektet og tar i større grad enn tidligere kontakt i forbindelse med utbygginger for å sikre at tilgjengeligheten for funksjonshemmede blir ivaretatt. Samarbeidet med brukerorganisasjonene har hele tiden vært godt, selv om noe mer eget engasjement og initiativ fra organisasjonenes side hadde vært ønskelig. For å få et slikt prosjekt til å lykkes er det av vesentlig betydning at brukerne og deres organisasjoner føler tilhørighet til de tiltak som planlegges og gjennomføres. Fremdeles kan det synes som om avstanden mellom det kommunale og fylkeskommunale nivået i mange sammenhenger er stor. På grunn av separate beslutningsnivåer, budsjetter og prosesser er det fortsatt ofte vanskelig å komme frem til felles prioriteringer. Dette gjelder særlig innenfor kollektivtrafikken der fylkeskommunen har ansvaret for materiell mens kommunen blant annet har ansvar for infrastrukturen langs det kommunale vegnettet. 85

86 86 Den store styrken til «Byen for alle» prosjektet har allikevel vært at en har lagt opp til et bredt samarbeid i alle prosesser. Vår erfaring er bl.a. at Lillehammer ikke kunne ha oppnådd så gode resultater hvis ikke både kommunen og fylkeskommunen hadde engasjert seg aktivt i prosjektet. I og med den rolledelingen vi har i det offentlige Norge er det helt avgjørende med tett samarbeid for å få til helhetlige tilbud. En tett kopling opp mot nasjonale prosjekter har også vært til fordel fordi dette har gitt et større faglig nettverk som har kunnet utveksle ideer og erfaringer. Hvis «Byen for alle» prosjektet skal gi råd til andre som ønsker å gå i gang med et liknende arbeid vil det være viktig å poengtere at: Man skal være klar over at tilrettelegging for funksjonshemmede tar tid. Det tar tid å innarbeide holdninger som gjør at hensynet til tilgjengelighet blir en naturlig del av hverdagen til folk. Det tar også tid å opparbeide seg et kunnskapsnivå som sikrer at riktige løsninger velges. Ofte er det små deltaljer som skiller tilgjengelig fra fullstendig utilgjengelig. Det er viktig å jobbe kortsiktig og langsiktig på samme tid. Samtidig som det er vesentlig å skape resultater relativt raskt for å holde et engasjement oppe, er det viktig at en også jobber med de tiltak som det vil ta tid å få på plass. Samarbeid er av vesentlig betydning for å få til gode resultater. Brukerorganisasjonene må engasjeres og få et eierforhold til det som gjøres. En skal også være klar over at det er hos brukerne den aller største kompetansen ligger. Det er en fordel dersom man klarer å lage et prosjekt som går på tvers av etater og nivåer. For det første skaper dette et større faglig nettverk, og for det andre vil det gjøre det mulig å jobbe mer helhetlig og komplementært. Tilrettelegging trenger ikke nødvendigvis å være ekstremt kostbart. Det er viktig å skille på planlegging av nye tiltak og reparering av «gamle synder». Der hensynet til funksjonshemmede blir del av en større helhet tidlig i en prosess er merkostnaden på å øke tilgjengeligheten som regel marginal. Der en imidlertid i ettertid må gå inn å «rette opp feil» kan dette få en betydelig kostnad. Dette understreker igjen behovet for riktig planlegging fra starten av. For «Byen for alle» prosjektet har det vært en styrke å ha en heltidsansatt prosjektleder. Prosjektleder har på denne måten kunnet konsentrere seg om tilrettelegging for funksjonshemmede, og dette hensynet har ikke måtte konkurrere med andre oppgaver. Dersom man seriøst ønsker å satse på tilgjengelighet er det å anbefale at en person, i det minste i en oppstartperiode, får anledning til kun å konsentrere seg om dette fagfeltet, samtidig som samarbeid med andre selvfølgelig må søkes.

87 «Byen for alle» ble avsluttet som prosjekt per 31. mars Arbeidet er imidlertid tenkt videreført som en naturlig del av ordinær drift i Lillehammer kommune. Prosjektleder har tro på at de ansatte i organisasjonen nå har nådd et kunnskapsnivå som skal gjøre det mulig å ivareta hensynet til funksjonshemmede i det daglige arbeidet. Som hjelp i dette arbeidet håper en at denne en kan være til hjelp. tenkt etablert. Dette rådet vil bestå av godt skolerte brukere, sentrale politikere og sentrale representanter fra administrasjonen i kommunen. Rådets primæroppgave vil bestå i å være et rådgivende organ i alle saker som direkte eller indirekte berører funksjonshemmede. I tillegg er det ønskelig at det blir innarbeidet rutiner i saksbehandlingen som sikrer at tilgjengelighet for alle grupper funksjonshemmede vurderes og belyses. Som faglig støtte til administrasjonen i Lillehammer kommune er et kommunalt råd for funksjonshemmede 87 For mer informasjon: Telefon Telefon

88 Kristin Margarete Crawford Prosjektleder for «Byen for alle» - prosjektet på Lillehammer fra april 2000 til 31. mars 2003