NO Emnekrets 1, språk

Transkript

1 KANDIDAT 6800 PRØVE NO Emnekrets 1, språk Emnekode NO-401 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :00 Opprettet av Digital Eksamen 1/6

2 1 Generell informasjon NO Emnekode: NO-401 Emnenavn: Emnekrets 1, språk Dato: Varighet: Tillatte hjelpemidler: ordliste og ordbok Merknader: Husk kravet om ma lform: Eksamenssvaret skal skrives pa bokma l dersom masteroppgava skal skrives pa nynorsk, og pa nynorsk dersom masteroppgava skal skrives pa bokma l Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei Riktig. 0 av 0 poeng. 2 Ny oppgave Erstatt denne teksten med din oppgavetekst... Skriv ditt svar her... Oppgave 2 Norsk talemål i endring Verden har blitt mindre på grunn av økende globalisering. Foruten å vite mer om kulturer i alle verdens hjørner enn det som var vanlig i tidligere tider, blir vi til en hver tid oppdatert på nyheter fra hele kloden. Vi kan ha daglig kontakt med mennesker på den andre siden av jorda, og vi kan samtidig velge å ikke være i kontakt med noen av naboene våre. Verden har mer og mer blitt til ett sted, men med valgmulighet om hvem og hvor ofte vi vil ha kontakt. Dersom vi retter blikket spesielt mot Norge, gjelder den samme utviklingen innad i landet vårt, og også i landsdelen vår. Det som for hundre år siden var en todagers reise til hest mellom fjellkommunen Åseral og byen Kristiansand kan i dag kjøres på under en time. I tillegg er det jo kun en telefonsamtale unna, og for ikke å snakke om en skypesamtale eller en snap. Dette gjør noe med talemålet. I denne oppgaven drøfter jeg hvordan kontakt ser ut til å endre norsk talemål raskere og mer omfattende enn hva som har vært vanlig tidligere. Denne påstaden blir problematisert, og andre faktorer som påvirker endring blir trukket inn. Jeg kommer til å bruke talemålsforskning fra Åseral for å eksemplifisere en del momenter innenfor talemålsendring, i tillegg til eksempler fra endringer i Oslo, industristeder på Vestlandet, og i språkenklaver i nord. Skillet mellom hva som er språk og hva som er dialekt kan være problematisk. Det har blitt vanlig å regne gjensidig forståelige varieteter som dialekter. Dialekt brukes her synonymt med talemål, selv om det finnes ulike måter å avgrense dialekt på. I det videre vil jeg derfor bruke talemål som begrep. Det motsatte, varieteter som ikke er gjensidig forståelige, vil da bli definert som språk. Dette medfører et problem dersom man for eksempel holder frem talemålene i Hirtshals og Kristiansand. De er gjensidig forståelige, men er definert som ulike språk ut i fra samfunsstrukturen, altså at det er to byer i to ulike land. Så kan vi se på to eksempler på talemål i Norge, den tradisjonelle setesdalsdialekten og dialekten i Stjørdal. Disse varietetene er kanskje ikke gjensidig forståelige i utgangspunktet, men regnes begge som norsk talemål. Det er stor variasjon innenfor det norske talemålet, og det har det vært så langt dialektforskningen går tilbake i tid. Man kan også påstå at det alltid har vært endring av talemålet, om enn i uviss hastighet. Spørsmålet for denne oppgaven er om endringen 2/6

3 av talemål går raskere og er mer omfattende enn før, og om kontakt er den største påvirkningskraften. For å kunne vurdere hvilke faktorer som påvirker talemålet er det gunstig å kjenne til skillet mellom språkeksterne og språkinterne faktorer. Kontakt er en type språkekstern faktor. Det er interessant å vurdere kontakt som den mest sentrale faktoren bak raskere utvikling og endring av talemål i dag. Andre språkeksterne og språkinterne faktorer vil så klart også kunne være relevante å diskutere som grunner for språkendring, men det er viktig å presisere at det i denne oppgaven er fokus på hvorfor talemålsendring går raskere og er mer omfattende enn før. Dette fordi kontakt er den faktoren som kanskje i størst grad i seg selv har vært i endring de siste årene. En språkintern faktor som fører til språkendring kan for eksempel være en overgang fra kj-lyd til sjlyd i ord som "kino" og "kjøtt", fordi lyden er enklere å uttale. Men grunnen til at denne språkendringen blir realisert i dag i større grad enn tidligere er ikke fordi den plutselig er blitt lettere å uttale. Grunnen til at det skjer nå er fordi det har blitt vanligere og mer akseptert i bruk, og dette kjenner man som talemålsbruker til på grunn av den kontakten man har med andre talemålsbrukere. Overgangen fra kj-lyd til sj-lyd tjener da som et eksempel på en endring som alltid har vært mulig for den enkelte språkbruker, men som i dag er mer akseptert og derfor blir realisert. Der mennesker er i kontakt med hverandre vil det være en form for påvirkning som kan resultere i endring. Det kan være relevant å trekke inn nettverksteori, siden man er opptatt av hvordan kontakten er. Milroy snakker om at nettverk kan være åpne eller lukka, og løse eller tette. Åpne, uniplekse nettverk er kjennetegnet ved mindre grad av gjensidig påvirkning enn det lukka, multiplekse er. Om påvirkningen er gjensidig eller i hvilken retning den går, er ikke på forhånd gitt. Forskere på talemål har ikke alltid vært opptatt av å finne ut av det. Et viktig prinsipp i forskningen har blant annet vært purisme, at "renhet" i talemålene har vært et mål. Språkforskeren Mæhlum holder frem dette som et poeng for hvordan det har vært en dyrkning av det rene språket, og at det altså har vært et distinkt skille mellom rene og urene språk. Innenfor det Mæhlum drøfter som "urene" språk finner man blant annet knot, ulike typer blandingsspråk, kodeveksling og multietnolekter. Det vitner om en tanke om at ideelt sett ikke burde finnes noen form for endring i talemålene. Dette har man sett resultater av innenfor den tradisjonelle dialektologien. Informantene som skulle representere de ulike talemålene var gjerne valgt ut blant eldre menn som forskerne mente talte den "ekte" dialekten. Det viser en tanke om et hierarki innenfor talemålene, og de talemålene som ble satt høyest var gjerne fra Sogn, Hardanger og Voss. Dette er steder der kontakten med omverdenen tradisjonelt sett var mindre enn andre steder, for eksempel i byene der kontakten var hyppigere og mellom mange forskjellige talemål. Talemålene i byene ble sett på som blandingsspråk, en lapskaus av former fra ulike talemål som var kommet i sammen i byene på grunn av industrialiseringen. Disse talemålene ble tradisjonelt sett derfor ikke studert. Hårstad og Opsahl har i nyere tid gjort et stort stykke arbeid i å samle informasjon om talemålene i flere norske byer, med særlig fokus på Oslo og Trondheim. I dag ønsker man å sidestille varietetene innenfor det norske talemålet, til stor forskjell fra tiden da man prøvde å finne tilbake til det opprinnelige, det upåvirkede talemålet som da stod høyest i kurs hos talemålsforskerne. Dermed er talemålet i byene viktig for et helhetlig bilde av talemålssituasjonen i Norge, og de er interessante studieobjekter for hvordan kontaktsituasjoner påvirker talemålet til menneskene som er involvert. Med William Labov og starten på den sosiolingvististiske forskningstradisjonen på 60-tallet, ble fokuset dreid mot sosiale klasser og talemål i byene. Labov gjorde grundige undersøkelser av talemålet i New York, og fant eksempler på variasjon i sammenheng med talemålsbrukerens tilknytning til arbeiderklassen, lavere middelklassen og høyere middelklasse. Tradisjonelt har skillet i Oslo mellom øst og vest, med Akerselva som skillelinje, vært forbundet med relativt store talemålsvariasjoner. Før var det mindre forbindelse mellom øst og vest, og det var i alle fall en opplevd stor forskjell på det kulturelle, sosio-økonomiske og språklige. Vest representerte den rikere delen av Oslos befolkning, de som eide fabrikkene under industrialiseringen, og i øst bodde de som jobbet på fabrikkene. Tradisjonelt var det derfor større kulturelle og språklige forskjeller mellom øst og vest enn det man finner i dag. I dagens Oslo går det i retning av ett felles oslomål, i stor grad basert på Oslo-øst varieteten, historisk også kalt vulgær-språket eller folkespråket. Det har likevel innslag av det som tradisjonelt har vært regnet som former fra Oslo-vest. De tydelige skillelinjene mellom øst og vest er ikke like markante i dag, og språket ser ut til å reflektere dette i stor grad. Det samme ser man i Trondheim, selv om situasjonen der har blitt beskrevet mer som et "lappeteppe" av ulike talemålsvarieterer enn som en by delt i to. Ser man kanskje et resultat av stadig økende kontakt mellom ulike grupper av mennesker gjennom utviklingen mot en felles norm i disse byene? Selv om det i dag også er store forskjeller mellom fattig og rik i byene, er det i økende grad et likhetsprinsipp som råder i det moderne samfunnet. De fleste regner seg selv som "vanlige" folk som hører til en middelklasse. De strenge skillene mellom øst og vest er kanskje på vei ut, og man ser kontakt som går på tvers av bosted, utdanning og økonomi. I Oslo er det i tillegg en framvekst av multietnolekter, eller multietnolektisk stil. Multietnolektisk stil er en måte å prate majoritetsspråket på med innslag av ord og syntaks hentet fra et eller flere minoritetsspråk som for eksempel urdu, arabisk og polsk. Pia Quist var den første til å bruke begrepet om situasjonen i københavnsk talemål. Begrepet er relativt nytt, og forteller oss noe om en ny utvikling innenfor talemål i dag. Stilen er ekspansiv blant de unge, og blir brukt av de som har en tilknytning til en annen minoritet, men også av de som ikke har det. Man kan gjerne diskutere om stilen kan ha sammenheng med en viss livsfase, og stille seg 3/6

4 spørsmålet om den vil være med språkbrukerne opp i voksen alder også. Hvis ikke, snakker man om en livsfaseendring og kanskje har ikke den multietnolektiske stilen noen særlig påvirkningskraft på generell talemålsutvikling. Åseral kan tjene som eksempel på hvordan et talemålssamfunn har gått fra mer eller mindre isolasjon til kontakt i løpet av det siste hundreåret. Johannessen har brukt Seip sin dialektforskning i Åseral fra 1907 sammen med egen forskning fra moderne tid, til å vise hvordan kommunen har endret seg fra et isolert samfunn til et sted med hyppigere kontakt med omverdenen. Drøftingen har gått på hva dette har å si for utviklingen av åseralsdialekten. Funnene viser blant annet at ungdommene som blir intervjuet i det moderne Åseral definenerer seg i større grad som en del av Agder, og også noen mer som norske enn det som var vanlig på starten av 1900-tallet. Mer kontakt med ungdom i andre deler av Agder, og også andre deler av landet, kan være en av grunnene til dette. Flere tar videregående skole og høyere utdanning, og må derfor reise ut av kommunen over flere år. I løpet av disse årene har de da kontakt med ungdommer som kommer fra andre steder. I slike kontaktsituasjoner oppstår gjerne akkomodasjon, tilpassing, til hverandres talemål. Trudgill snakker om "short-term" og "long-term accomodation" og hvordan dette kan danne grunnlag for talemålsendring. Dette fordrer en kommunikasjonssituasjon som ikke nødvendigvis må være av typen "face-toface", men den må være mellom mennesker. Det er ikke talemålene som er kontakt, men det er menneskene som bruker deres respektive talemål i en kontaktsituasjon. Ungdommene i Åseral blir, i likhet med andre som er i en kontaktsituasjon, påvirket av andres talemål. En type akkomodasjon i en slik situasjon kan være konvergens. Da nærmer talemålbrukeren seg talemålet til personen han snakker med. Dette kan være for å identifisere seg med denne, skape nærhet eller vise at man ønsker å imøtekomme personen man er i kontakt med. Det motsatte, divergens, kan bli brukt bevisst eller ubevisst for å skape avstand til den man prater med. Eller det kan være for å understreke opprinnelsen sin. For å markere identiteten sin som åsdøl, kan det hende at ungdommene benytter seg av varianter som er oppfattet som markerte former innenfor åsdølsmålet i møtet med mennesker fra andre steder. Man snakker da om å plassere seg i et visst forhold til mottakeren, en form for identitetshandling, "Acts of Identity". Det å snakke åsdølsk er med på å gjøre en åsdøl til en åsdøl. Dette til forskjell fra tidligere da man oppfattet at det å være fra et visst sted betydde at man også måtte ha et talemål som hørte hjemme på dette stedet. Resultatet for ungdommen fra Åseral som legger opp til høy grad av markerte former i en kontaktsituasjon med noen fra, for eksempel Kristiansand, vil da være divergens. En person som på den andre siden ønsker å identifisere seg med bykulturen, vil kanskje konvergere mer mot bymålet. Vi snakker i dag om en større grad av bymessighet også på landsbygda. Det vil være å tøye strikken langt å påstå at Åseral i dag har blitt by, med sine innbyggere, men rammene for hva som har blitt bymessig har stadig endret seg. Tettstedet Evje som tradisjonelt mange åsdøler har reist til for å gå på videregående skole og for å handle, har hatt en vekst de siste årene, og utvikler seg til det man kan kalle en "bygdeby". Slike er det mange av i landet vårt, og flere identifiserer seg med det som tidligere var kjennetegn ved byen. En del av åsdølene identifiserer seg fremdeles med fritidssysler som er vanlige på bygdene, og holder dette frem som goder ved å bosette seg på bygda. Likevel er det en del som kjenner en dragning mot tilbud og muligheter som bare større plasser kan gi. For noen vil det bety at de velger å flytte til et større sted, men flere ser også hvordan man i dag til forskjell fra tidligere kan bo på mindre steder, og likevel ha kontakt med det bymessige når det trengs. Talemålet er en del av selviscenesettingen i dag, og man kan i dag i større grad plassere seg der man ønsker å høre hjemme. Det viser forskningen fra Åseral, men også blant ungdom i Finsland som Røsstad har studert. En sammenheng man kunne se her, var at et nært forhold til bygda og interesser knyttet til bygdelivet gjenspeilte seg i talemålet blant ungdommene. Ikke bare de som hadde mye kontakt med folk utenfor bygda hadde flere dialekttrekk som i utgangspunktet hørte til andre steder, men det gjaldt særlig de som ønsket å indentifisere seg med bylivet som benyttet seg av slike former. Dette har blitt kalt for mental urbanisering. Vi har større mulighet til å selv plassere oss innenfor den talemålsvarieteten som vi hører hjemme i. Kanskje kan man driste seg til å si at man i dag er friere enn før når det kommer til talemål. Ungdommene fra Åseral rapporterer likevel at dersom de kommer hjem fra skolegang og har med seg dialekttrekk som ikke hører hjemme i det tradisjonelt åsdølske, kan bli oppfattet som noen som "knoter". Det vil si at de bruker ord eller former som primært har vært brukt i tettsteder eller byer tidligere. I møtet med noen som kommer utenfra kan åsdølene bli oppfattet som "bondske" eller gammeldagse dersom de snakker et talemål med høy grad av markerte former. Talemålet konnoterer visse oppfatninger hos den enkelte tilhører. Relevant for dette er hva holdninger har å si for talemålet. I en kontaktsituasjon vil talemålsbrukeren ha med seg visse holdninger knyttet til bruk av talemål, både til sitt eget og andres. Åseral er et eksempel på et sted der bosettingen er preget av mennesker som er født og oppvokst i kommunen og har funnet seg arbeid der, eller som vender tilbake etter endt utdanning. Innbyggerne er stort sett en stabil enhet, med lite tilflytting utenfra. Andre steder er preget av stor tilflytting over relativt kort tid, som for eksempel på grunn av industrialisering. Industristedene Odda, Tyssedal og Høyanger er eksempler på dette. Industrien førte i sin tid til behov for arbeidskraft, et behov mye større enn det de lokale selv kunne dekke, og massiv innflytting fra andre deler av landet ble et faktum. Nye varieteter har derfor vokst frem på disse industristedene. 4/6

5 I starten var situasjonen på industristedene preget av mange ulike varieteter som førte til en diffus språksituasjon. Le Page og Tabouret-Keller snakker om "diffused" og "focused" i sammenheng med utvikling av talemål. Når kontaktsituasjon er diffus er det uklare grenser for hva som er rammene for talemålet, og hvilke former som er en del av talemålet og ikke. Grensene til andre varieteter er uklare. Slike diffuse situasjoner oppstår gjerne som en del av endring av talemål. Det har på disse stedene vært en koinéiseringsprosess der nivellering og forenkling har endt opp i en fokusert form som nå er det nye målet på stedet. Nivellering viser blant annet til bortfall av markerte former. Et eksempel på dette er setesdøler som har flytta til Kristiansand og legger bort den markerte formen "adde" til fordel for "alle", men ikke legger bort nektingsadverbet "ikkje" til tross for at ingen av ordene hører hjemme i kristiansandsdialekten. "Ikkje" er ikke i lik grad som "adde" en markert form kun forbeholdt setesdalsdialekten, den er mer vanlig i dialekter generelt. Forenkling i det nye høyangermålet gikk blant annet ut på en forenkling innenfor substantivbøyinga, der det tradisjonelt var større variasjon. Bardu og Målselv har en spesiell historie når det gjelder tilflytting fra andre steder av landet. De er av Brit Mæhlum blitt betraktet som "språkøyer". På 1800-tallet var det en stor tilflytting hit fra blant annet Østerdalen og Trøndelag. Det var døler som flyttet hit, og de tok med seg sine jordbrukstradisjoner til et område ellers preget av nordnorsk kystkultur og fiske. En god jord ventet dølene, og de ble værende i en østlandsk enklave nordpå. Det var allment forventet at dølene giftet seg med døler, og generelt sett hadde ikke døler og nordlendinger mer kontakt enn nødvendig. Dølene brakte med seg en viss prestisje, og så ned på kystbefolkningen. Forholdet var dermed asymmetrisk, og det virket inn på hvordan kontakten var. Man kan ikke her snakke om noe særlig gjensidig påvirkning i kontaktsituasjonen, siden dølene og nordlendingene distanserte seg såpass fra hverandre. Derfor holdt østlandsken seg så stabilt der oppe i så lang tid. Situasjonen i dag er ganske annerledes. I Målselv er det nå stor endring over til en nordnorsk talemålsvarietet. En utradering av de østlandske formene som har vært vanlig helt siden den store tilflyttinga av døler på 1800-tallet. Etter at det ble vanligere å gifte seg med andre enn bare døler, og samfunnene ble mindre adskilt fra hverandre på grunn av utdanningsvei, handelsmønster og lignende, har Bardu og Målselv blitt mer påvirket av det nordnorske talemålet. Det har blitt mer kontakt mellom de tidligere østlandske enklavene og områdene rundt. Nasjonalt ser man en utvikling i retning av standardisering av talemålet, og en viktig påvirkningsfaktor er så klart den sterke østlandsregionen. Som hovedstad, politisk maktsentrum og med et allerede stort og stadig økende innbyggertall, står Oslo sterkt som normdannende for et standardtalemål. Historisk sett har ikke Norge noe standardtalemål, slik for eksempel Danmark har. Fokuset innenfor dialektologien har som tidligere nevnt vært det "ekte" og "opprinnelige", og det har naturlig nok avspeilet den generelle oppfatning av hvordan talemålet skulle være og hvordan det skulle holdes i hevd. Det er i Norge tradisjon for å kunne bruke talemålet sitt i alle situasjoner. Innenfor rikskringkastingen har det riktig nok vært regler for bruk av et standard bokmål og et standard nynorsk innenfor nyhetsformidlingen. Selv om reglene er lempet litt på i senere tid, gjelder det fremdeles at talemålsbruk i NRK må være av en slik art at det er forståelig for allmennheten. Media er en påvirkningskraft på talemålsbrukere over hele landet, men det er til en viss grad i en begrenset form, siden kommunikasjonen ikke er toveis. Lærere kan bruke sitt talemål i undervisningen, og politikerne bruker med den største selvfølgelighet talemålet sitt i debatter på TV. Likevel har østlandsregionen en sterk innvirkning på landet som helhet. I agderregionen, som Åseral er en del av, går talemålsutviklingen i retning av ett agdermål. I alle fall blir det diskutert om man i agderfylkene er på vei dit. Det vil i så fall være en stor endring i og med at det fra kyststripa og innover i dalene representerer noe av den største talemålsvariasjonen man har i landet. Varietetene i Agder blir påvirket av østlandske talemål, men det ser også ut vil å være en utvikling i retning av et felles agdermål der de mest brukte formene innenfor regionen er grunnlaget for det nye agdermålet. Som eksemplet med setesdøler i Kristiansand, ser man ikke en overgang for disse til kristiansandsdialekt, men en "avsetesdalifisering". Det vil si bortfall av markerte former, og det som tradisjonelt sett gjør setesdalsdialekt til setesdalsdialekt. Det nye åseralsmålet blir hevdet å være likere andre dialekter i nær tilknytning til Åseral enn tidligere, for eksempel er det i dag mer likhet med dialekten i Evje og Hornnes enn før. Det går nok i retning av en regionalisering av talemålet, og at man i fremtiden vil ha større regioner med felles talemål. Særlig bygder som tidligere har levd relativt isolerte opplever nå en endring på grunn av økende kontakt med regionen rundt. Det er mulig vi er inne i en periode nå hvor talemålet endres i en raskere fart og på en mer omfattende måte enn før. Man må likevel ikke nedvurdere talemålsendring som faktisk har vært en del av utviklingen i tidligere tider også, selv om forskningen ikke har vært opptatt av å rette søkelyset mot det. Endring har tradisjonelt vært forbundet med en uønsket situasjon bort fra det opprinnelige. I dag er engelsk en stor påvirkning på det norske talemålet, og blir av mange sett på som en "trussel" mot det norske. Kanskje ser man på dette området fremdeles restene av holdningen til å bevare språket "slik det har vært". Da må man heller ikke glemme historiske kontaktsituasjoner som for eksempel i hansatiden (omlag ) der nedertysken påvirket det norske språket i stor skala, og hadde en påvirkning mye mer omfattende enn det engelsk har i dag. Bergensmålet har mye av sin karakteristikk med bakgrunn i hansatiden. Det er også slik at man innenfor veldig mange norske ytringer i dag kan finne spor av nedertysk påvirkning på språket. Dette er nok enda mer relevant å diskutere innenfor temaet språkkontakt enn talemålskontakt, men det er likevel et interessant element innenfor teorien rundt kontakt som faktor for talemålsendring. Det var jo en viss grad av gjensidig forståelighet 5/6

6 mellom nedertysk og norsk på den tida. Dette i likhet med hvordan jeg innledningsvis nevnte gjensidig forståelighet mellom norsk og dansk, som en måte å problematisere grensene mellom ulike språk og talemål. Talemålssituasjonen i Norge i dag er ikke unik. Men for et land der stor variasjon mellom talemålene har vært en grunn til stolthet og noe man opplever som typisk norsk, vil den stadig raskere endringen av talemålene i retning av mer regionale former kanskje oppleves som et tap av språklig rikdom. I oppgaven har jeg drøftet hvordan kontakt ser ut til å endre norsk talemål raskere og mer omfattende enn hva som har vært vanlig tidligere. Det har alltid vært kontakt mellom ulike talemålsbrukere, men graden og hyppigheten i det moderne samfunnet har nok stor innvirkning på hvor raskt endringer forekommer som resultat av kontakten. Besvart. 6/6