Redaksjonelt. Innhold. Redaksjonelt

Transkript

1 ANSVARLIG UTGIVER: Attac Norge V/ Steinar Alsos KONTAKT: Utveier, c/o Attac i Hordaland og Bergen, Pb. 682 Sentrum, 5807 Bergen ABONNEMENT: 150,- for 4 nummer Institusjoner: 200,- Konto: Redaksjonelt REDAKSJON Camilla Hansen Ann-Kristin Ramstrøm Trygve Svenson Egil G. Skogseth Dag Hovland TAKK TIL: Trude Tenold Torill Henningsen OMSLAG: Grandpeople FORSIDEFOTOGRAFIER: Egil G. Skogseth KORREKTUR: Matti Wiik NETTANSVARLIG: Håvard Moe Hagen TRYKK: Designtrykkeriet AS, Bergen Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis ATTAC Norges/Utveiers syn. Du har nå første nummer av Attacs blad Utveier foran deg. Da er det nærliggende å spørre, utveier fra hva? Vi i redaksjonen anser oss som en del av den internasjonale globaliseringskritiske bevegelsen. Bevegelsen er sammensatt, og vi samler oss bak slagordet En annen verden er mulig. Et slikt slagord inkluderer mange, men er samtidig ganske utydelig. Med Utveier håper vi å overskride det sistnevnte ved å være både inkluderende og tydelig. Utveier skal gi rom for diskusjon og idéutveksling innad i bevegelsen, og forsøke å sette et kritisk søkelys på den konsernstyrte globaliseringen og den systemformende ideologien nyliberalismen. Men i motsetning til det den tradisjonelle venstresiden er blitt kritisert for, skal ikke bladet være fullt av elendighetsbeskrivelser og tyngende pessimisme. Utveier skal være et inkluderende prosjekt, og da må kritikk av selv bevegelsens grunnleggende premisser også få plass. Men ikke minst håper vi at mange ulike folk i bevegelsen vil beskrive sine utveier, sine positive visjoner for hva denne andre verden skal være for noe. Derfor bruker vi også den vide betegnelsen - den globaliseringskritiske bevegelsen - veldig bevisst. For selv om Attac Norge står som utgiver ønsker vi å nå ut til langt flere enn Attacs medlemmer, som vil få bladet i posten framover. I slike programerklæringer må man ta litt fart - og det gjør vi også her: Vi håper Utveier kan bli blant de viktigste fora for den globaliseringskritiske bevegelsen i Norge. For å oppnå dette vil vi satse bredt i vårt valg av temaer og saker. De neste nummerne av Utveier vil belyse tema som handelspolitikk, u-landsgjeld og regulering av finansmarkedene. Dette første nummeret er imidlertid ikke et temanummer. Istede har vi valgt å gi et bredt bilde av saker som opptar Attac og den globaliseringskritiske bevegelsen. REDAKSJONEN Innhold Redaksjonelt En folkebevegelse? India inspirerer bevegelsen Forumets fotfolk Trondheim Sosiale Forum Paulus banner i kirken Vold og sosiale bevegelser To-trinns Tobin Attac på fransk Visjonen må gjøres konkret Attac drabbade Sverige Bak lukkede dører Norge i krig... Attac for ungdom? Gjenoppdagede aksjonsformer Samtaler i ein fjellsprekk Leserbrev Kontakt 2

2 I stiftelsesåret 2001 kunne en få følelsen av, både i media og på politiske møter, at Attac ville bli den folkelige bevegelsen for det 21. århundre i Norge. Hvordan er så ståa etter 3 år og hvilke utfordringer står Attac ovenfor? En folkebevegelse? Vi som er aktive i Attac, ser oss sjøl som en sosial bevegelse, gjerne av en ny type. Men er Attac en folkebevegelse? Det er viktig å stille slike spørsmål for at vi ikke skal lulle oss sjøl inn i en retorikk som ikke bærer. Å trøste seg sjøl er fattigmanns trøst og politisk fattige er og skal vi ikke være. HVA ER EN FOLKEBEVEGELSE? Det kan være en bevegelse med mange medlemmer. I så måte kvalifiserer vi ikke spesielt, sjøl om våre medlemmer ikke skal gi grunn til depresjon. En bevegelse kan også være folkelig ved at medlemmene er rekruttert fra breie sosiale lag eller fra dem som står nede i samfunnet. Mitt kjennskap til Attac sier meg at det typiske medlemmet snarere er en student enn en ufaglært lønnsarbeider. Men på den andre sida betyr masseutdanningen i dag at de fleste ikke går inn i overordnete eller privilegerte jobber, så Attac er et hav unna fra å være en eliteorganisasjon. Et tredje kjennetegn er hvem en ønsker å arbeide for. Her mener jeg det er klart Attacs politikk er å ivareta interessene til vanlige folk i Norge og i verden. Endelig en bevegelse kan være folkelig i sine arbeidsmåter, bygge på innsats fra de mange, eller den kan være en profesjonell advokatorganisasjon som mer eller mindre byråkratisk opptrer på vegne av andre, slik mange såkalte NGO er (non-governmental organizations) reelt gjør. Attac legger jo vekt på aktivismen: Å være på gatene i tillegg til å delta i offentlig debatt, øve press på partiene og levere kunnskap. DEL AV NOE STØRRE Så kan vi stille spørsmålet på en annen måte: Det avgjørende er ikke aleine organisasjonen Attac, men at vi inngår i en større og breiere kritisk og radikal bevegelse som består av mange organisasjoner og av uorganiserte slik kvinnebevegelsen eller arbeiderbevegelsen aldri har kunnet reduseres til én organisasjon. I Norge dreier det seg om blant annet fagforeninger, småbrukarlag, solidaritetsorganisasjon er, aksjoner for å bevare sjukehus, For velferdsstaten, partiene til venstre når de fungerer slik de burde og ikke minst fredsbevegelsen. Vi er ikke kun de 5000 vi er noen ganger de som gikk i gatene i Oslo mot krigen i Irak 15. februar og de mange titusener i landet for øvrig. I slike breiere bevegelser kan Attac spille rollen som en av de organiserende kjernene som trengs. Massemønstringen var ikke spontan, men et resultat av politisk arbeid. Også på en annen, avgjørende måte er vi del av folkelig bevegelse i den globale sammenhengen. Attac er ett ledd i en kjede som mange prøver å smi med urfolksorgansiasjoner, fagforeninger, La Via Campesina, antikrigs-arbeid, kvinnenettverk, radikale intellektuelle. UTFORDRINGER Så Attac er i den sosiale bevegelsen. Hvorvidt vi klarer å bli en folkebevegelse etter antall og rekruttering her hjemme, avhenger blant annet av om vi klarer å finne løsningene på en del motsigelser, som blant annet: - Å forene kamp for egne legitime interesser for norske lønnstakere og vanlige folk og engasjement på et moralsk grunnlag i solidaritet med Sør. - Å ta opp saker som er lokale, nære men vise hvordan dette henger sammen med global utvikling (som at WTO griper inn i hva en kommune kan foreta seg) - Å være pågående, skarpe i praksis og analyser, være systemkritiske uten å havne i ekstremposisjoner som støter vekk dem vi ønsker å ha med. - Å bidra til at høyresida mister politisk makt uten at Attac og bevegelsene mister sin kritiske oppgave og sin sjølstendighet overfor partiene til venstre. - Å fortsette å arbeide nasjonalt, det er nå engang her vi er, og å rette kampen mot og kravene til instanser som kan avgjøre de globale spørsmålene. Mens de gamle folkebevegelsene vokste fram innen det nasjonale politiske rommet, skal vi i dag slåss om møbleringen av et internasjonalt, ja et overnasjonalt rom, om vi skal vinne. INNSPILL Knut Kjeldstadli er professor i historie og sitter i Attacs fagråd 3

3 Engasjerte mennesker fra hele verden var januar samlet på Verdens sosiale forum, som i år ble arrangert i Mombai i India. Nordmenn, indere og afrikanere møttes for å forenes mot Coca Cola, Bush og fattigdom. India inspirerer REPORTASJE Lorenz Khazaleh er frilansjournalist. Artikkelen er tidligere publisert på hans hjemmeside geocities.com/ iglu01/no Hinduer og muslimer spiser frokost sammen, kristne nonner stemmer i en felles sang med tibetanske munker. På Verdens sosiale forum i India var det å bli kjent med sidemannen eller sidekvinnen minst like viktig som å høre foredragene til stjernene i bevegelsen for en rettferdig globalisering. Bønder med turban, hårløse anarkister, sjenerte tibetanske jenter, organiserte nordmenn - rundt engasjerte mennesker fra hele verden var januar samlet på Verdens sosiale forum, som etter tre ganger på rad i Porto Alegre, i år fant sted i Mumbai (Bombay) i India. Det er overveldende å se på hvilken uformell måte alle her gjør jobben sin til tross for alle de språklige, religiøse og kulturelle forskjellene fra Vesten har på seg: - Se, hun har nesten ingenting på seg, ropte noen fra Karela-provinsen og pekte. Jovisst, mange stjerner i bevegelsen var her og holdt foredrag og verksteder, som nobelprisvinneren Shirin Ebadi, forfatteren Arundhati Roy, den palestinske intellektuelle Mustafa Bargouthi og den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken Joseph Stiglitz. Men som Malin Björk i en rapport på Attac Sverige sine nettsider peker på, var det å snakke til naboen fra en annen politisk bevegelse og et annet land minst like viktig. OPPTOG. Cast out caste er et hyppig brukt slagord i kampen mot kastesystemet Foto: Egil G. Skogseth - BERUSENDE Indiske aviser var henrykt over tilstrømningen av kunnskapssøkere fra alle verdens land. - Det er nesten berusende å se så mye vanlige folk samlet på et sted, skriver The Times of India og forteller entuastisk om en australsk kvinne som prøvde å forstå hva slags urett telugu-bøndene kjemper mot og om en storvokst østerriker som spurte en liten sky tibetansk jente om hennes flygeblad mot den kinesiske okkupasjonen. - Det er overveldende å se på hvilken uformell måte alle her gjør jobben sin til tross for alle de språklige, religiøse og kulturelle forskjellene, skriver Shobha Viswanathan, en av de frivillige hjelperne. De indiske avisene skrev også om alle de til tider hjelpeløse tilreisende, om misforståelsene og de kuriøse klærne folk 4

4 FELLES KAMP FOR RETTFERDIGHET Deltakerne på Verdens Sosiale forum merket nemlig fort at uansett hvor de kommer fra, så kjemper de for samme sak. - Jeg kommer fra Kenya og det er mange fellestrekk mellom Kenya og India, sa Akim Chiagi (33) til The Guardian og nevnte de politiske problemene og fattigdommen. En stor sak i India er kampen mot Coca Cola. Selskapet blir beskyldt for å bruke opp store mengder grunnvann, tørke ut landområder og pumpe ut giftige stoffer. Inderne vil gjerne lære og få inspirasjon fra aktivistene i Colombia som gikk til rettssak mot selskapet. Målet er en verdensomspennende boikott av Coca-Cola. Flere universitetskantiner i USA har allerede tatt den kunstig svarte leskedrikken ut av hyllene. Nestlé, Coca Cola, ut med dere, ropte den franske bondeaktivisten José Bové til massene. FATTIGDOM UTENFOR KONFERANSELOKALENE For deltakerne betydde flyttingen til Mumbai i India et mer direkte møte med fattigdommen og kastesystemet, selv om organisatorene gjorde alt for å holde tiggerne borte fra konferanseområdet, skriver Hannes Koch i en kritisk kommentar i den tyske avisen Tageszeitung. - De kasteløses (dalitene) inntog minnet om virkeligheten. Bare 100 meter fra konferanselokalene befant den nærmeste slummen seg. Over halvparten av Mumbais befolkning lever under fattigdomsgrensen. Deltakerne på Verdens sosiale forum fikk vegetar- og helsekost, rent drikkevann samt raske datalinjer. - Verdens sosiale forum har klart å integrere mange marginaliserte folkegrupper fra hele verden, men lyktes ikke å nå fram til de fattige ved siden av, kritiserer også Nord-Sør-nyhetsbyrået IPS. VERDENS ANDRE SUPERMAKT? Deltakerne og organisatorene betegnet seg selvsikkert som verdens andre supermakt. Det er nok en overdrivelse. Visst blir bevegelsen større og større, og det blir arrangert lokale fora i mange land: Men det er ikke bare fryd og gammen å arbeide sammen. Selv om alle jobber for samme sak, er motsetningene store innad i bevegelsen. Noen mer radikale grupperinger organiserte et motarrangement ( Mumbai Resistance ) som samlet flere tusen deltakere. - Med flyttingen til India har det blitt tydeligere at bevegelsen er en bevegelse av bevegelser, skriver deltaker Audun Lysbakken (SV) i Klassekampen ( ). Verdens sosiale forum har et stort potensial, men det blir ikke brukt bra nok. Kjendisene står altfor mye i fokus, kritiserer direktøren i Oxfam Nederland, Sylvia Borren. Hun har inntrykk av at mange bare er opptatt av å spre budskapet sitt. - Organisasjonene bør høre mer på hverandre, sa hun til nyhetsbyrået IPS. IPS-redaktør Roberto Savio går enda lenger i sin kritikk. Han mener at Verdens sosiale forum står ved et skille. Det kan ikke vokse mer og må være mer enn en festival for venstreaktivister som feirer seg selv og bekrefter hverandre. Deltakerne går hjem med styrket idealisme, men makter ikke å bidra til en politisk forandring. Derfor må Verdens sosiale forum reformeres, skriver Roberto Savio. UINTERESSERTE NORSKE JOURNALISTER Dessuten trenger bevegelsen mer oppmerksomhet fra de etablerte avisene og TV-stasjonene. De fleste norske journalister interesserer seg ikke for slike temaer, som et forespørsel i Kvasirs nyhetssøk avslører. Mot slutten av forumet dukket det opp artikler på NRK.no, i Vårt Land, Adressavisen og Aftenposten, men ingen av journalistene - Klassekampens utsendte unntatt - var til stede i Mumbai. Og en stor del av journalistene som skriver om forumet har ikke skjønt hva det dreier seg om, skriver bladet MotherJones: Bevegelsen er ikke mot globalisering, men mot globaliseringen av en eneste økonomisk modell: neoliberalismen. Kanskje henger dette også sammen med at bevegelsen ikke er flink nok til å jobbe sammen med media. En journalist fra Sør-Afrika var forundret over at det ble viet så lite oppmerksomhet på å sensibilisere mediefolk, skriver Nidhi Jamwal. Men bevegelsen er ennå ung. Og det er nok som Audun Lysbakken skriver, han nevner fattigdommen omkring seg og konkluderer: - Når det er håp her kan vi andre aldri tillate oss håpløshet. - FORUMET MÅ ALLTID VÆRE PÅ REISE Arrangementet varte i seks dager og ble avsluttet onsdag, 21.januar 2004 og er opprinnelig et motarrangement til World Economic Forum i Davos, Sveits. Neste år skal forumet av en eller annen grunn igjen tilbake til Porto Alegre - en dårlig ide, mener Hannes Koch i en kommentar i Tageszeitung. - Med denne avgjørelsen mister forumet en del av sin legitimasjon. Dets viktigste oppgave er å gi dem en stemme som ikke blir hørt. Forumet må derfor alltid være på reise. Ikke i 2006, men allerede neste år burde det arrangeres i Afrika, skriver han. DANS. Flere indiske grupper brukte kulturinnslag for å få oppmerksomhet. Foto: Egil G. Skogseth 5

5 Å arrangere Europas sosiale forum krevde en enorm dugnadsinnsats fra aktivister i Paris. Samuel og Aymard fra Attac mente det var inspirerende arbeid. Forumets fotfolk INTERVJU Egil G. Skogseth og Dag Hovland er redaksjonsmedlemmer i Utveier Verdens sosiale forum ble første gang arrangert i Porto Allegre i Siden den gang har det kommet både lokale, nasjonale og regionale sosiale fora. I Norge har Globaliseringskonferansen i Oslo fylt rollen som Norges sosiale forum, og lokale avleggere er i emning. I Frankrike har dette arbeidet kommet lenger, Og det har vært arrangert lokale fora i mange byer og tettsteder. De lokale foraene la grunnlaget for det andre Europas sosiale forum (ESF) som ble arrangert i november 2003 i Paris. Under forumet tok vi kontakt med lokale attacere som har vært med på å arrangere ESF. Vi lurte blant annet på hvilke lærdommer norske organisasjoner kan trekke av deres erfaringer til sitt arbeid for å etablere gode, lokale møteplasser for sosiale bevegelser. - DESS MINDRE, DESS BEDRE Aymard de Camaret har det siste året fylt sin pensjonisttilværelse med forberedelser til Europas sosiale forum. Sammen med andre frivillige har han jobbet med overnatting, akkreditering og registrering. ESF hadde over delegater, og det krevde stor innsats fra et apparat av over 2000 frivillige fra en rekke organisasjoner. - Den franske arrangementskomiteen består av 250 større og mindre organisasjoner, foreninger og fagforbund. Alle deltar i større eller mindre grad, men spesielt Attac har jobbet mye. Politiske partier har ikke deltatt som arrangører, men de får være til stede. - Hvor viktige er de sosiale foraene? - Alle kan ikke reise til Porto Alegre eller Mumbai. Derfor må vi desentralisere foraene. Vi ønsker ikke å ha noen sentralmakt, men vi ønsker makt og kunnskap til folket, slik at alle kan dra nytte av hverandre. Den eneste måten å oppnå det er å ha lokale treff. Han mener at man ikke bare kan si kom med oss når det gjelder kompliserte problemstillinger som tobinskatten. Da er det ofte nødvendig å kunne sitte ned og diskutere problemene nøye. Derfor er utgangspunktet hans dess mindre fora, dess bedre diskusjoner. FRIVILLIG. Samuel Martin organiserte overnatting under Europas Sosiale Forum. Foto: Egil G. Skogseth 6

6 INNFLYTELSESRIKT FORUM - Hvilken påvirkning tror du forumet her har på media og opinionen? - Ut fra de første artiklene jeg så i dag, virker det som om forumet har hatt innflytelse. Men vanligvis er det slik at alle de store mediene, som slett ikke er altermondialister, bare rapporter de tingene som går feil eller det som ikke er så interessant. Hvis de er redd for å rapportere om våre meninger fordi våre meninger er blitt viktige for opinionen, så er det bra. - Hvorfor velger det sosiale forumet å ikke ha noen samlet slutterklæring? - Charteret fra Porto Allegre sier at vi ikke skal ha en slutterklæring. Men på søndag er det et møte for de sosiale bevegelsene hvor representanter fra organisasjoner kan skrive under på et kommuniké. Men det er ikke en del av det sosiale forumet. POSITIVT INNTRYKK Samuel Martin har vært med på å organisere overnatting for tilreisende delegater. Arbeidet ble ekstra hektisk mot slutten fordi avtalene med byen St. Denis nord for Paris om leie av gymsaler, ble sagt opp i siste liten. - I siste øyeblikk fikk vi flyttet det her til Bobigny, og her har de vært svært hjelpsomme. Jeg har sett noen plakater her, og ut i fra dem virker det som om innbyggerne i Bobigny er veldig stolte av å ha forumet her. De har gjort det til noe positivt. Det er en mulighet de har til å få litt positiv omtale om byen, for Bobigny er stort sett bare kjent for sosiale problemer som arbeidsløshet. Når byen omtales i media, er det bare om vold og sosiale problemer, så dette kan gjøre at de framstår i et bedre lys. Han synes det har vært inspirerende å jobbe med mange mennesker med forskjellige visjoner og måter å organisere seg på. Samtidig mener han det har vært en utfordring å få alle til å dra i samme retning. Dette løste man delvis ved å gi hver organisasjon ansvar for mer spesifikke oppgaver. Attac, som har mange flerspråklige studenter og akademikere blant sine medlemmer, har for eksempel hjulpet til med oversetting. Disse deltok i Babels -nettverket som bistod med mer enn 1200 oversettere under ESF. - Hvor viktig tror du bevegelsen av sosiale fora er blitt etter at verdens sosiale forum første gang ble arrangert i Porto Alegre i 2001? - Nå blir også foraene sett på langt mer positivt i media og opinionen enn det som var tilfelle for noen år siden. De har innsett at foraene handler om å finne fram til løsninger på universelle problemer. Jeg tror omdømmet til bevegelsen av sosiale fora har blitt langt bedre, mens antallet folk som er involvert ikke har økt så raskt. Men i noen spesielle saker som krigen i Irak merker man at det generelle inntrykket bevegelsen gir er blitt ganske bra, for folk vegrer seg ikke for å delta i slike demonstrasjoner. RÅD TIL NORSKE FORA - Tror du det sosiale forumet her i Paris vil påvirke politikken i Frankrike? - Ja, jeg tror politiske partier ønsker å bruke forumet for alt det er verdt. Partiene på venstresiden i Frankrike har slitt med oppslutningen siden forrige valg. De bruker alt som skjer på forumet som inspirasjon for å finne fram til sin nye identitet. De ser nå at omdømmet deres er i ferd med å bli bedre, og de prøver derfor å skape en forbindelse mellom seg selv og forumet. Det fungerer som en stor politisk idémyldring hvor de politiske partiene kan få ideer til politiske forslag. Spesielt det franske sosialistpartiet vil nok prøve å trekke ut ideer herfra som kan få fart i partiet igjen. - Har du et råd til Attac i Norge vedrørende det å arrangere sosiale fora? - Man bør ikke legge listen for høyt i forhold til å delta. Det bør ikke være for mange politiske eller organisatoriske begrensinger for å delta. Man kan lære fra de tingene som ikke fungerte her. For eksempel er det lurt å ikke spre forumet ut over for store avstander slik tilfellet har vært her. Det kan gjøre det vanskelig å delta. Lengden på forumet her var bare to og en halv dag. Det er ganske lite tid, mener Samuel Martin. JUSTITIA? Jens Galschiots statue Survival of the Fattest ble vist frem under åpningen. Foto: Egil G. 7

7 I årene etter Verdens sosiale forum ble arrangert første gang i Porto Alegre i 2001 har ideen spredd seg ned på lokalt nivå over hele verden. Torunn Lien Nilsen i NTNU/HiST ATTAC skriver her om arbeidet med forumet i Trondheim. Trondheim sosiale forum Nilsen, NTNU/ HiST ATTAC ARRANGMENT Torunn Lien Sosialt eller trangt? Fra Verdens Sosiale Forum i Mumbai. Foto: Egil G. Skogseth I Trondheim var det ATTAC som først tok initiativ til å arrangere en lokal konferanse, Trondheim sosiale forum (TSF) i høst. Seinere har vi fått med flere organisasjoner i arbeidet, som de politiske partia på venstresida, LO med underorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner som PRESS og Changemaker, og solidaritetsorganisasjoner. Med konferansen ønsker vi først og fremst å samle folk fra Trondheim og Midt- Norge, men også fra resten av landet. Det kommer til å bli arrangert debatter og foredrag med både lokale, nasjonale og internasjonale innledere, forskjellige typer kulturelle og sosiale aktiviteter og sannsynligvis også overnatting for de som trenger det. FOKUS PÅ DEMOKRATI Som navnet på konferansen, Demokrati 2004: Fra avmakt til motmakt sier, kommer TSF til å ha fokus på demokrati, og hvordan vi kan ta tilbake makt over det samfunnet vi lever i, enten vi bor i Trondheim eller Brasil. Blant annet planlegger vi møter om demokratiets utfordringer i forbindelse med globalisering og nyliberalisme, om privatisering og den delprivatisering som det nye flertallet i Trondheim kommune går inn for, og om hinder som blir lagt for demokrati i sør. I tillegg til at vi sjølsagt vil lære, diskutere og skaffe oss ny innsikt, og ikke minst ha det gøy, er en viktig grunn til å arrangere et sosialt forum i Trondheim å skape et bedre miljø for samarbeid innafor venstresida i Trondheim og Midt-Norge. En viktig del av dette er det arbeidet som skjer fram mot konferansen, der ulike organisasjoner samarbeider om organisering og gjennomføring av TSF. Dette håper vi vil føre med seg nye kontakter, og gjøre seinere felles arrangementer lettere å gjennomføre. Vi håper òg at vi gjennom TSF kan nå ut til noen av dem som ikke allerede er aktive, både gjennom noen møter som vi håper vil være av litt mer allmenn interesse enn det som ofte blir arrangert av de organisasjonene som er med, og gjennom for eksempel kulturelle arrangementer, og at konferansen også på den måten kan føre til en styrking av venstresida. LOKAL FORANKRING Inspirasjon for organiseringa av TSF har vi i stor grad henta fra Globaliseringskonferansen, og de som har vært der vil nok kjenne igjen mye. Men vi har også gjort en del forandringer i forhold til dette, for eksempel ved å satse på en konferanse med mer lokal forankring, og ved at vi håper å bli mer synlige i Trondheim mens konferansen pågår enn det Globaliseringskonferansen har vært i Oslo. Blant annet er vi i gang med å planlegge kulturarrangementer, som konserter og kunstutstillinger, som vi håper kan hjelpe oss å nå de som ikke er med på konferansen. Vi tenker også på å la noen av møtene være åpne også for de som ikke deltar på konferansen, som det nevnte møtet om privatisering i Trondheim. Se praktisk info om konferansen på baksiden av bladet og på hjemmesiden globalisering.no/trondheim 8

8 Skal kirken kunne engasjere seg i samfunnsdebatten? Dette spørsmålet ble reaktualisert da Attac hengte opp et banner på Paulus Kirke i Oslo. Paulus banner i kirken Tirsdag 25. november inviterte Attac Grünerløkka- Sofienberg og Paulus menighet til åpent folkemøte i Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo. Møtets tittel var Paulus banner i kirken, og tema for dagen var kirkens engasjement i samfunnsdebatten. Spørsmålet som ble stilt var hvordan menigheten kan engasjere seg mot urett, og samtidig bevare sin integritet. ATTACS BANNER Bakgrunnen for møtet var banneret som Attac Grünerløkka-Sofienberg hadde hengt opp på kirketårnet samarbeid med Paulus kirke høsten Banneret bar den enkle, men for noen provoserende, teksten En annen verden er mulig. Kirkens ønske var å sette søkelyset på rettferdighet og forbruk i adventstiden, og hele menighetsrådet sto bak beslutningen om å gi plass til banneret. Men koblingen mellom kirken og Attac falt noen tungt for brystet. Fremskrittspartiets bystyre- og stortingsrepresentanter reagerte nok sterkest, men også enkelte representanter fra Høyre var negative. Saken ble klaget inn for biskopen, men der falt argumentene på steingrunn. VIKTIG MED ENGASJEMENT - Det var dette banneret som var den umiddelbare grunnen til at vi valgte å invitere til dette møtet. Det gjorde temaet veldig aktuelt. Vi fikk mange positive reaksjoner den gangen, men også noen kritiske. Det er noen som mener at kirken ikke kan engasjere seg i samfunnsdebatten, uten at den blir partipolitisk, forteller Grete Hauge, sokneprest i Paulus kirke og tidligere styremedlem i lokallaget på Løkka. Hauge mener at kirken er på gale veier om den ikke skal bry seg om hva som skjer i verden. Paulus menighet har en lang tradisjon for å engasjere seg KONTROVERSIELT. Attac Grünerløkka-Sofienbergs banner på Paulus kirke. i samfunnsdebatten, både lokalt og globalt. Da Bergene-fabrikken på Grünerløkka i sin tid ble nedlagt støttet menigheten klubben, og arrangerte blant annet en høring om saken. - I Paulus menighet er vi svært bevisst på hva vi mener, og har alltid markert oss med engasjement. De sterkeste kritikerne av vår deltagelse har vi møtt utenfor kirken. Det er krefter i samfunnet som helst ser kirken som et konserverende element, og som mener at den bør holde på med helt andre ting enn å bry seg om samfunnsstrukturer. Jeg for min del er av den oppfatningen at samfunnsdebatten er midt i blinken for det kirken skal gjøre. Kirken kan ikke kan bry seg om mennesket, uten også å bry seg om de store strukturene, sier soknepresten. BISKOPEN POSITIV På møtet ble det helt klart at Attac har en del støttespillere innen Den norske kirke. Biskop Gunnar Stålsett var klar i sin tale: Kirken må kunne engasjere seg i politiske spørsmål. Han hadde da heller ikke tatt klagen til følge. Til slutt var det hensynet til byens utseende som ble avgjørende, da Ulovlighetsgruppa i Oslo Rådhus ved plan- og bygningsetaten/byantikvaren bestemte at banneret måtte ned. REPORTASJE Birgit Kolboe er frilansjournalist VIL DU BIDRA TIL UTVEIER? Utveier er et dugnadsprosjekt som baserer seg på frivillig arbeid/bidrag. Kan du skrive, ta bilder, lese korrektur, oversette, sette blad eller om du bare vil gi oss en tilbakemelding, så ta kontakt. Send oss en e-post på blad@attac.no Redaksjonen takker alle som har bidratt til dette nummeret!nettutgaven av Utveier vil snart være å finne i norsk og engelsk versjon på: Her blir også artikler vi ikke fikk plass til i papirversjonen og leserinnlegg lagt ut fortløpende. Utveier trenger en annonseansvarlig. Kunne du tenke deg å være annonseansvarlig, kontakt redaksjonen på utveier@attac.no 9

9 Innad i den globaliseringskritiske bevegelsen er det uenighet om hvor mye en skal fokusere på ikkevold. Frøydis Olaussen (FO) har snakket med tre aktivister fra Oslo om dette. Vold og sosiale bevegelser INTERVJU Frøydis Olaussen er medlem av Attac Oslo Vest Under de store demonstrasjonene mot den konsernstyrte globaliseringen har det store flertallet av demonstrantene har vært fredelige. Likevel har media viet vold og opptøyer svært stor oppmerksomhet. I forkant av demonstrasjonen mot Verdensbanken i Oslo i 2002 gikk styret i Attac offentlig ut med sitt vedtak om aktiv ikkevold. Samtidig anbefalte de sine medlemmer å avstå fra å delta i gatefesten til Reclaim the Steets, som ikke hadde et slikt ikkevoldsvedtak. Dette skapte debatt, både i og utenfor Attac. Attacs nestleder Vegard Hole (VH) var medlem av styringsgruppa Oslo 2002 som planla demonstrasjonen mot Verdensbanken. Han mener vold som virkemiddel er både etisk problematisk og utaktisk, fordi det tar fokuset vekk fra det politiske budskapet og skremmer folk fra å delta i demonstrasjoner. Tine Larsen (TL), nestleder i Nei til EU og turarrangør til Gøteborg under EUdemonstrasjonen i 2001 er i stor grad enig. Joachim Espe (JE), arrangør av Reclaim the Streets på Vaterland i Oslo i 2002, mener på sin side at det å ha et ikkevoldsvedtak i forkant av en demonstrasjon bidrar til å splitte og svekke bevegelsen, og at det skaper et kunstig skille mellom gode og dårlige demonstranter. Vi overdriver vår evne til å love ikkevold i demonstrasjoner. Joachim Espe FO: - Hvilken holdning skal den globaliseringskritiske bevegelsen ha til vold som politisk virkemiddel? VH: - I det politiske klimaet vi har i dag er ikke vold et legitimt virkemiddel, verken i Norge eller i resten av vesten. Jeg var på et møte i Attac Europa der det ble diskutert om Attac er imot vold uansett, eller om vi er imot vold slik situasjonen er i dag. Møte kom fram til det siste, at Attac er imot politisk motivert vold slik situasjonen er i dag. I situasjoner som for eksempel i Colombia kan det være argumenter for å bruke vold, men i Norge mener jeg det er helt uaktuelt. Det er i hovedsak to grunner til dette. Den første kan man si er taktisk. Fokuset blir tatt vekk fra det politiske budskapet, og det blir mer fokus på demonstrasjonsform enn innhold. Det andre er moralsk. Jeg mener det er feil å slå folk. Politifolk er også mennesker. De er bare satt i en posisjon der systemet bestemmer at politiet skal hindre demonstranter i å si sin mening. Derfor er det ikke riktig å slåss med dem. Man må gå etter ballen, ikke personen. Det er mitt utgangspunkt. JE: - Jeg synes det er vanskelig med en generell definisjon av vold. Jeg tar utgangspunkt i at vi her snakker om vold i forhold til Norge og Europa, og de store demonstrasjonene som vi deltar i og arrangerer. I den Tine Larsen sammenheng er det viktig å ikke se på vold som et virkemiddel som vi tar ned fra hylla og bestemmer om vi skal vi bruke eller ikke bruke. Det blir misvisende. Vi vil få fokus på form og ikke innhold. Debatten vil lett spore av fra det saken egentlig dreier seg om. TL: - Jeg er ikke pasifist, men mot bruk av politisk motivert vold. Det er ikke legitimt å bruke politisk vold i dagens system, samtidig som det er fullstendig utaktisk. Vi marginaliserer oss selv og vår egen sak. I forhold til demonstrasjonene i Oslo og Gøteborg er det egentlig irrelevant med en voldsdebatt. Begge disse demonstrasjonene var i utgangspunktet lovlige demonstrasjoner, og da skal det ikke være en diskusjon om å bruke vold eller ikke. Hvis en demonstrasjon skal være lovlig, da må den også være ikkevoldelig. JE: - Vi overdriver vår evne til å love ikkevold i demonstrasjoner. Det kan vi ikke, men vi kan selvfølgelig ønske det. I forkant av Oslo 2002 fokuserte mediene mye på vold. Jeg tror ikke dette ga folk en følelse av at dette skulle være et fredelig arrangement. Folks bevissthet ble formet av oppslagene om vold, og selv om demonstrasjonen gikk fredelig for seg, tror jeg mange satt igjen med en kobling mellom Oslo 2002 og vold. Jeg tror ikke at vi skaper noen kollektiv trygghet ved å fokusere på vold 10

10 i forkant. Når det gjelder det å ha et ikkevolds vedtak i forkant, så mener jeg at det er ikke noe vi må ha. FO: - Var det nødvendig å dra debatten om vold ut i offentligheten, og tok det vekk fokuset fra den politiske saken? VH: - Debatten måtte tas og debatten måtte ut i det offentlige på grunn av den strukturen Oslo 2002 hadde med åpne allmøter. Derfor var det riktig å ta ikkevoldsvedtak opp i allmøte. Vi kan selvfølgelig ikke love ikkevold, men det Vegard Hole er viktig at folk kommer med en klar holdning om at det er en ikkevoldelig demonstrasjon, og at vi skaper en fellesprosess med en slags indre selvjustis. Men for å komme dit må vi starte et sted, og et slikt sted er et vedtak om ikkevold. Et slikt vedtak er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Vi må ha kursing i ikkevold blant medlemmene i de forskjellige organisasjonene. Debatten mellom Reclaim og Oslo 2002 var vanskelig. Det er to forskjellige ting å si at vi ikke skal bruke vold og det å ha et aktivt ikkevoldsstandspunkt. Hvis vi sier det ene og ikke tar noe aktivt vedtak, så blir det slik at en ikke snakker om vold og venter med å se hva som skjer. Det er veldig utrygt. Vi risikerer da at vi kommer i en situasjon der en blir provosert, at demonstranter svarer politiet og at fokuset blir dratt vekk fra saken. Men hvis vi tar et aktivt ikkevoldsvedtak, så må vi ha hatt en prosess om dette på forhånd, og det føler jeg at vi hadde før demonstrasjonen. Jeg følte at alle som gikk i demonstrasjonen var veldig bevisst på å fremme saken. TL: - Jeg skjønner ikke hvorfor Reclaim the Streets ikke kan ha et ikkevoldsvedtak hvis de er mot vold. Samtidig må det være helt legitimt for organisasjoner som Attac å ta avstand fra demonstranter som bruker vold, hvis en mener at det andre driver med er politisk skadelig for den saken en jobber for. Attac kan ikke ta høyde for hva alle medlemmene står for, men hva alle medlemmene kan være med på. JE: - Problemet med debatten mellom Reclaim og Attac som var i forkant av Oslo2002-demonstrasjonen er at politiet ønsker å kriminalisere den bevegelsen vi er med i, og at den anti-imperialistiske bevegelsen som Joachim Espe vi alle representerer har tatt opp i seg en del av kriminaliseringene som skjer mot oss. Jeg mener at enkelte grupper innenfor motmøte-arrangørene har vært med på å akseptere som premiss gode og dårlige demonstranter. Dette kan fort slå tilbake på oss selv fordi det gjør det enklere for myndighetene å stemple dem de måtte ønske som kriminelle. Hvis en ønsker at vår rolle er å være krydder i det norske sosialdemokratiet, med litt vennskapelige råd fra siden, så er det greit. Men den dagen en blir sett på som en politisk trussel, blir det enkelt å plassere deg i dårlig demonstrantssekken når en allerede har akseptert at det finnes noe slikt. Jeg mener at hele Oslo 2002 og alle rundt hadde vært tjent med å stå sammen og samarbeide om å lage størst mulig demonstrasjon. Fokuset på vold var med på å svekke begge parter. VH: - Du Joachim snakker om at vold ikke er et virkemiddel som en drar opp av en sekk, men jeg mener at aktiv ikkevold kan være et slikt virkemiddel. For det er ofte sånn at når politiet er provoserende, da har vi et felles problem. Spørsmålet er da hvordan vi møter dette problemet til det beste for saken vår. Grunnen til at dette er viktig er jo fordi jeg ønsker meg medlemmer av Attac, og jeg tror at hvis vi skal få med oss alle, så trenger de å få en følelse av trygghet. Det er ikke så mange i Norge i dag som mener det er legitimt å bruke vold som et politisk virkemiddel, heller ikke i selvforsvar. For å få alle disse som medlemmer må vi gi dem trygghet, og det kan vi gjøre ved å ta en debatt om ikkevold for å få synliggjort forskjeller. For å si det litt direkte, så mener jeg at for å vinne så er jeg villig til å miste 100 på veien, hvis det er disse 100 som ikke vil være... jeg tror at hvis vi skal få med oss alle, så trenger de å få en følelse av trygghet.. Vegard Hole med på et aktiv ikkevoldsvedtak. Men jeg ønsker jo at vi skal bli enige. Det skjedde dessverre ikke i Oslo Når vi i Attac inviterte medlemmer i alle aldre fra hele landet til å komme, måtte vi kunne si at det var et ikkevoldelig arrangement. Vi kunne aldri gi en garanti, men det var viktig for oss, spesielt etter det som skjedde i Gøteborg. Folk var redde og mange kobla Attac og vold. Da var det viktig for oss å markere at dette var to forskjellige arrangementer, og vi ville bare anbefale arrangementer som tok aktiv avstand fra voldsbruk. Det å ta avstand fra Reclaim var en bitter pille å svelge for oss, men vi gjorde det fordi vi mente det var så viktig å kunne få med oss tusenvis av nye mennesker for å støtte vår sak. TL: Vi har helt klart et større troverdighetsproblem hvis vi ikke har et ikkevoldsvedtak å vise til eller å jobbe ut i fra. Jeg skulle ønske at denne debatten var unødvendig, for ikkevold i store lovlige demonstrasjoner burde være en selvsagt ting. Debatten om hvordan en skal bevisstgjøre meddemonstranter er viktig. Men å bruke tid på om en skal ha et ikkevoldsvedtak i det hele tatt, istedenfor å diskutere konstruktive ting, mener jeg er bortkastet tid. 11

11 Tobinskatten er blitt kritisert for å være for høy og derfor urealistisk. På seminaret Attax ble en ny, mer moderat versjon av valutaskatten presentert. Realistisk totrinns-tobin REPORTASJE Birgit Kolboe er frilansjournalist Den første helgen i desember i fjor arrangerte Attac seminaret Attax om Tobinskatten i Oslo. Vi som var der fikk en innføring i hva den nye, utvidede totrinnstobinskatten er. Innledere var Sony Kapoor og David Hillman, begge representanter for britiske War on Want i Tobin Tax Network, og Jan Arild Snoen, skribent med liberalisme som spesialfelt. De to første er varme tilhengere av en Tobinskatt, mens Snoen hadde kalt sitt foredrag Tobinskatten inneffektiv, skadelig og utopisk. Den amerikanske økonomen James Tobin foreslo i 1972 å innføre en skatt på valutatransaksjoner. Han mente denne skatten ville kaste sand i valutaspekulantenes maskineri. De store spekulative strømmene av penger, som ikke var forbundet med den virkelige verdenshandelen, ga for mye makt til de finansielle aktørene, på bekostning av regjeringenes kontroll over egen økonomi, sa David Hillman, prosjektkoordinator for The Tobin Tax Network. EN PROSENT ER FOR MYE Hillman forklarte videre at den opprinnelige skatten ville gitt regjeringene større muligheter til selv å styre økonomien, men at satsen på en prosent ville hatt dramatiske virkninger på markedet. For å redusere disse negative virkningene, er det lansert en ny variant av Tobinskatten. Hillman og Kapoor argumenterte for en skatt på valutatransaksjoner så liten at man trenger mikroskop for å se den, en hundredels prosent. Det vil bety at skatten på en transaksjon på en million kroner vil bli en enslig hundrelapp. De to britene menete at det ville få liten innvirkning på markedet, og henviste til markedsaktører som den britiske investeringsbanken HSBC, som har sagt seg enig i dette. Hillman og Kapoor mener ekstrakostnaden bare vil føre oss tilbake til kostnadsnivået vi hadde for noen år siden, da valutahandelen var på sitt mest intense. Snoen mener at den nye modellen fortsatt vil være for dyr, og at skatten vil hindre handelen siden marginene i dette markedet er veldig små. Likevel innrømmet han at den nye totrinnsskatten er en klar forbedring i forhold til de eldre forslagene. Drømmen om hundrevis av milliarder til gode formål blir borte... Mye av det som oppfattes som spekulasjon er nødvendig handel med valuta. Enhver transaksjon skaper mange andre transaksjoner. Blant annet vil ikke bankene ha skjevheter i sine valutaporteføljer. De som driver med denne såkalte hot potato-handel operer med så små marginer at selv en så liten skatt vil ha påvirke volumet. Det vil kunne bety høyere kostnader for den regulære handelen, sa Snoen. HVA ER SÅ VITSEN MED DENNE BITTE LILLE SKATTEN? Drømmen om hundrevis av milliarder til gode formål blir borte om skatten blir satt så lavt som den tyske økonomen Bernd Spahn først foreslo, og som Kapoor og Hillman i dag taler så varmt for. Den ville heller ikke kunne stoppe spekulative angrep på svake valutaer og med det valutakollapser. For å ta det siste først. Det er her trinn to av skatten kommer inn. Ved angrep på en valuta vil skatten settes langt høyere, kanskje tretti eller førti prosent. - Dette burde ikke være noe problem, sa Sony Kapoor, som ikke alltid har vært aktivist. Før i tiden var han en av dem som tjente gode penger på den internasjonale valutahandelen. Etter mange år i bransjen fikk han nok, og sa fra seg store bonuser for å bli politisk rådgiver for The Tobin Tax Network. 12

12 - Kapitalismens høyborg, New York-børsen (NYSE), har allerede såkalte circuit-breakers. Ser man verdisvingninger på en aksje over et visst nivå, slutter man å handle i denne aksjen. Hvorfor kan ikke det samme gjøres i valutamarkedet?, så kan vi unngå de skadelige kollapsene, var hans retoriske spørsmål. ASIA-KRISEN ÅPNET MANGES ØYNE - Etter Asia-krisen så man at det var behov for nye tanker og en ny arkitektur for hvordan de store pengebevegelsene skulle håndteres. Thailand hadde en vekst på 5,5 prosent i 1996 og en nedgang på 10,8 prosent i I Indonesia var veksten i 1996 på åtte prosent. I 1998 så vi en nedgang på 13,2 prosent. Men en valutakrise er langt mer enn tall på papiret. I Thailand firedoblet arbeidsløsheten seg, i Korea fikk vi en tredobling. I Indonesia mistet seks millioner mennesker jobben i løpet av Arbeiderrettighetene ble uthulet i alle landene. Alle samfunnslag merket det som skjedde på kroppen, men hardest gikk det utover de fattige som bruker en større del av sin inntekt på livsnødvendige varer. Den voksende fattigdommen fikk også foreldre til å ta barna ut av skolen for å hjelpe på familieøkonomien. Dette førte til permanente skader. Mange av barna har aldri kommet tilbake i utdanningssystemet. Kvinner var ikke bare de første til å miste jobben, de ble også ofre for den generelle frustrasjonen i samfunnet. Mer vold mot kvinner ble rapportert i alle de berørte landene. Dette er kostnader vi sjelden snakker om, sa David Hillman. VALUTAKRASJENE ER IKKE UUNNGÅELIGE Etter innledningene sikuterte representanter fra partiene forslaget. Da kom det fram at både Høyresog Fremskrittspartiets representanter hadde det samme utgangspunktet som Snoen. For dem er et valutakrasj lite annet enn markedets måte å justere valutakursene på. Et nødvendig onde med andre ord. - Vi kan se hvordan det går med en valuta etter et slikt fall. Hvis det bare skyldtes angrep kunne vi vente at den ville gått opp igjen etter en stund, men det gjør den altså ikke. Den kursen som spekulantene kommer frem til er mye riktigere enn den som er styrt av de politiske myndighetene, sa Jan Arild Snoen, og la til at det er riktig at markedet kan overreagere og at krasjene har ødeleggende virkninger. De andre partienes representanter ga uttrykk for at skadevirkningene av en kollaps er så store at man ikke kan overlate problemene til markedet. SVs Heikki Holmås satte et stort spørsmålstegn ved sannheten i at kursen ender på sitt rette nivå etter et krasj. - Kanskje vil den nye kursen reflektere verdien etter krakket, men i mellomtiden vil selve krakket ha rasert økonomien i landet. Hadde vi i stedet fått en gradvis nedtrapping ville valutakursen etter all sannsynlighet endt på et høyere nivå, det er derfor det hadde vært fornuftig å gi de ulike nasjonene muligheten til å bremse, og ved det få en myk landing, sa Holmås. DE STORE INNTEKTENE UTEBLIR Hvis vi går inn for denne totrinnsskatten må vi finne oss i å ta farvel med tanken om hundrevis av milliarder til verdens fattige. Sony Kapoor mener at det ikke bare er en ulempe. Han mener det blir lettere å få gjennomslag for Tobinskatten om man er litt mindre grådig, og kanskje er det også større muligheter for at pengene faktisk går dit de var tenkt. - Jeg tror grunnen til at mange mener dette ikke lar seg gjennomføre er at det dreier seg om vannvittig mye penger. Det har blitt snakket om så mye som 300 milliarder dollar. Disse enorme summene vil også føre til at alle vil ha en bit av kaka. Sannsynligvis ville pengene endt i vestlige statskasser. Snakker vi i stedet om mer realistiske ti milliarder dollar vil det være for lite til at de vestlige land vil gidde å kjempe om dem, men det vil likevel bety en tjue prosent økning av utviklingshjelpen, sa Kapoor. Sony Kapoor mener at en Tobinskatt også ville komme våre egne bedrifter til gode. Markedet bil bli mindre sårbart og kostnadene til forsikringer mot valutasvingninger ville avta. For de fattige landene ser han bare fordeler, og han tror at den totale gevinsten blir til slutt langt større enn de opprinnelige ti milliardene. Blant annet vil de ulike nasjonene kunne investere i eget land der veksten er høy, i stedet for å ha store valutareserver i amerikanske statsobligasjoner med forholdsvis lav avkastning. Valutareservene er først og fremst ment å skulle være et våpen mot spekulative angrep. Snoen mener at jo lavere skatten er, jo lettere er det å få gjennomslag for den. Han tror heller ikke at alle verdens land må være med, men at de største bør være i folden. Likevel ser han små muligheter for at denne skatten noen gang ser dagens lys. Både Hillman og Kapoor mener derimot at tanken om en Tobinskatt er alt annet enn utopisk, at det kun er snakk om politisk vilje. - Utopisk? Jeg tror ikke det. Flere land, blant dem USA og Storbritannia, har allerede skatt på handel med aksjer og obligasjoner. Hvorfor ikke også på valutahandel? For meg er det en logisk videreføring. Noen land har eller har hatt en form for Tobinskatt. Tyrkia, Chile, India og Kina har alle skatter som har samme effekt som en Tobinskatt ville hatt. En unilateral innføring av denne skatten er med andre ord fullt mulig. Også HSBC er enige med oss i dette. Om Norge valgte å gå denne veien ville de ikke komme til å tape på det. Ingen vil trekke seg ut, sa Kapoor. På utveier.attac.no er det mer informasjon om hva partienes representanter mener om valutaskatten. 13

13 - Attac Frankrike er ikke demokratisk, sier attac-aktivist Aymard de Camaret fra Paris. Selv om Attac kjemper for nettopp mer demokrati mener han dette er et underordnet problem. Attac på fransk ENGASJERT. Aymard de Camaret er aktiv i Attac i Paris. INTERVJU Dag Hovland og Egil G. Skogseth er redsksjonsmedlemmer i Utveier I Attacs fødeland Frankrike har de valgt en litt annen måte å organisere seg på enn man har gjort i Norge. Aymard de Camaret forteller at alle kan være individuelle medlemmer av Attac Frankrike, men at de som ønsker å være aktiv, må danne en lokal gruppe. Slike grupper består gjerne av folk som ikke er kollektivt medlem gjennom en Attac-assossiert organisasjon. Gruppen han er med i ligger i sentrum av Paris og er altså ikke en assosiert organisasjon, men en løst sammensatt gruppe av enkeltmedlemmer. De er derfor ikke registrert noen steder som en organisasjon. - Hva gjør dere i din lokale gruppe? - Vi organiserer arrangementer i vår bydel med hjelp av hovedkontoret som holder til i nærheten. For eksempel hadde vi et veldig bra lokalt sosialt forum tidligere i måneden. Vi var syv bydelslag i Paris som samarbeidet med mange andre organisasjoner. Forumet vårt tok utgangspunkt i charteret som ble laget på det første sosiale forumet i Porto Alegre. I disse lokale sosiale forumene i Frankrike er Attac en av de viktigste pådriverne. DEMOKRATISK UNDERSKUDD Aymard mener at det å organisere press utenfra, mot de politiske partiene er viktig. Han framhever at Attac Frankrike ikke har noen ambisjoner om å få representanter i nasjonalforsamlingen, og at de heller ikke støtter noe spesielt parti. Dette tydeliggjør de ved at medlemmene av det nasjonale styret ikke kan ha lederverv i politiske partier. Han mener Attac heller skal bringe frem krav fra deler av befolkningen som ikke er fornøyd med samfunnsutviklingen. Selv om Attac krever mer demokrati, mener han at de selv ikke går foran med noe godt eksempel. - Attac Frankrike er ikke demokratisk. Organisasjonen ble grunnlagt av en gruppe folk som fokuserte på at Attac hovedsakelig skulle bestå av assosierte organisasjoner, fagforeninger og aviser som Le Monde Diplomatique. I starten i 1998 var det likevel omtrent som ville være individuelle medlemmer, men disse har ikke så stor innflytelse. Stort sett prøver vi å komme til enighet uten å måtte stemme, men når det kommer til avstemminger er det grunnleggerne av Attac Frankrike som har det avgjørende ordet. Å DRA I SAMME RETNING - Men når det er uenigheter, hva skjer da? - Vi diskuterer og kjemper for vårt syn, men i vår korte historie har ikke organisasjonen vært spesielt demokratisk. Vi er ikke en mikroversjon av resten av verden. Vi skal utdanne folk, være kritiske, fremme forslag og på den måten bekjempe nyliberalismen. Vårt mål er ikke å danne små, demokratiske grupper i dagen nyliberalistiske regime. Vi prøver å forbedre det, men det er ikke vårt viktigste problem. Hvis vi bare jobber med interne organisasjonsspørsmål, vil vi ikke ha tid til å jobbe med de virkelige problemene utenfor organisasjonen vår. Det viktigste et at vi kan dra i samme retning, selv om vi er uenige om enkelte ting. 14

14 Fritz Holte skisserer her sin sosialøkonomiske utjevningsmodell. Denne mener han kan løse de store sosiale problemene man står ovenfor i Norge og internasjonalt. Visjonen må gjøres konkret I dag er det i Norge registrerte arbeidsløse, velferdsstaten er under press. I tillegg står vi overfor flere andre alvorlige problemer. Likevel er våre problemer små i forhold til u-landenes. Vi som er med i Attac har visjon om at en bedre verden er mulig. Antakeligvis er denne visjonen nokså vag for de fleste. Hvis vi skal kunne ha nytte av å ha den, må vi både bestemme oss for hva slags verden vi ønsker og finne ut hvordan vi skal få realisert den. Dette innlegget er et forsøk på å komme et stykke på vei i en konkretisering av visjonen og av hva som må gjøres for å få gjort den til virkelighet. Med problemene mener jeg her Høy arbeidsløshet Meget skjev fordeling av inntekter og velferd Et brutalt arbeidsliv for mange Forvitring av velferdsstaten En utvikling som ikke er økologisk bærekraftig En følelse av politisk avmakt NYTT ØKONOMISK SYSTEM Vi kan ikke klare å bli kvitt problemene så lenge vi beholder et økonomisk system med stort innslag av frihandel og fri flyt av kapital. Dette skyldes følgende: Styring av viktige deler av økonomien er nødvendig for å bli kvitt problemene. Det er bare myndighetene som kan sørge for den nødvendige styringen. I dag er markedene for produkter og kapital langt på vei internasjonale, mens forsøkene på styring hovedsakelig er nasjonale. Under slike forhold er tilfredsstillende styring umulig. Hvis vi vil oppnå tilfredsstillende styring, må vi gjøre forsøkene på styring mer internasjonale og/eller markedene mer nasjonale. Forsøk på betydelig mer internasjonal styring kan ikke bli vellykkede. Dette skyldes blant annet at den politikken befolkningen i ett land er tjent med, ofte vil være en annen enn den politikken befolkningen i et annet land er tjent med. I boken En annen verden er mulig - et alternativ til internasjonal markedsliberalisme, (Holte Forlag, 2002) skisserer jeg et alternativt økonomisk system for Norge som bygger på ideen om at vi bør gjøre markedene betydelig mer nasjonale enn nå. Viktige trekk i systemet er følgende: Myndighetene styrker kapitaloverføringene til og fra andre land, og kjøp og salg av valuta mot betaling i norske kroner. Samtidig må det være sterke begrensninger på handelen med tjenester med andre land. Det alternative systemet gjør det mulig for oss å bli kvitt problemene. Hvis vi ønsker det, kan vi fortsatt ha en god del handel med andre land. Det vil heller ikke være nødvendig å ha et stort offentlig byråkrati. Hvorvidt overgang til det alternative systemet fører til at vi blir kvitt problemene, avhenger av politikken som føres etter overgangen. ER DET REALISTISK? Norge er i dag bundet av internasjonale avtaler som forhindrer overgang til det alternative systemet. Jeg ser ikke det som noen avgjørende innvending mot å drøfte dette systemet. Et hovedformål med dagens internasjonale avtaler er å bidra til frihandel og fri flyt av kapital. Hvis vi bare skal drøfte hva vi kan gjøre innenfor rammen av det nåværende systemet og de nåværende avtalene, må konklusjonen bli at det er umulig å realisere Attacs visjon. En annen sak er at vi også under det nåværende systemet kan ta visse skritt i retning av å realisere det alternative systemet. IDEENE KAN BRUKES INTERNASJONALT Foran har jeg skissert hvordan Norge kan tenkes å organisere sin utenriksøkonomi. De elementene som er brukt i denne skissen kan også brukes i organiseringen av det økonomiske samkvemmet over landegrensene i en gruppe land. Mer informasjon om det nye økonomiske systemet finner du på: Til hvert nummer kommer Fritz C. Holte og andre økonomer til å skrive i denne spalten. ØKONOMI Fritz. C. Holte er sosialøkonom og sitter i Attacs fagråd. Foto: Arne Storrønningen / 15

15 Dä Attac drabbade Sverige var kommentatorna entusialstiska och uprörda över att det fanns människor som bildat nätverk för att protestera mot Den enda Vägens Politik. Attac drabbade Sverige INNSPILL Bim Clinell er journalist og forfatter. Attac drabbade Sverige den 12 juli Jag hade bjudit in franska attacs ordförande Bernard Cassen till ett seminarium och samtidigt såldes min lilla bok Attac gräsrötternas revolt mot marknaden, utgiven av tankesmedjan Agora. I publiken satt åtskilliga av Sveriges ledarskribenter och debatten blev livlig. Ledarsidor över hela landet var dagarna därefter fyllda av överseende, upprörda eller entusiastiska kommentarer till att det fanns människor som bildat nätverk för att protestera mot Den enda Vägens Politik. Det var någonting i tankegångarna som uppenbarligen provocerade. Någonting särskilt triggade en nerv hos de annars så lättanpassliga svenskarna med sitt stora förtroende för överhet och auktoriteter. STORT UPPMÖTE Å ena sidan kände oerhört många igen sitt eget frustrerade sökande i attacs paroller: En annan värld är möjlig och Världen är ingen handelsvara. Till det första öppna seminariet om attac i Stockholm den 9 september 2000 hade arrangören ställt fram ett femtiotal stolar i en mindre möteslokal, men väntade sig ett fyrtiotal, högst. Det var en solig lördag eftermiddag. Evenemanget hade varit utannonserat på kultursidorna i två dagstidningar med frimärksstora miniannonser. Då jag kom fram stod arrangören nere på gatan för att snabbare slussa mig direkt till den andra lokalen han omgående fått byta till, berättade han medan han förde mig in i husets största aula där över 400 personer trängdes. Överraskningen upprepades över hela landet. Jag bjöds in att berätta om attacs rättviserörelse till ett 70-tal orter. Till bibliotek, skolaulor, matsalar, fullsatta biografsalonger, teatrar och gymnastiksalar. Där man väntat sig personer kom 150, där man väntat sig 80 kom 400. På alla orter bildades lokalavdelningar, en ny bildades varje vecka i början. Studiecirklar kom snabbt igång på sina håll, törsten var stor efter en annan bild av den framtid vi alla höll på att skapa, men som så många kände sig vilsna inför eller lämnade vid sidan av. Den månghövdade publiken var mycket varierad. Tanter i ordentliga kjolar, kvinnor i praktiska långbyxor, lärarinnor, socialarbetare, forskare, kyrktanter och många mittemellan satt bredvid 17- åringar med grönt hår och ringar i näsorna och gamla farbröder i stickade koftor, arbetarrörelsens veteraner. När en ung kvinna vanmäktigt ropade på ett möte i ett Folkets Hus mellan snöiga trän att allt håller ju på att förstöras, jag har bara lust att slå sönder alltihop reste sig en av farbröderna i kofta och sa Vi måste bilda en studiecirkel och organisera oss. Det blev unika möten mellan tre generationer i dessa möteslokaler. HÄTSKA REAKTIONAR Å andra sidan var reaktionerna mot denna rörelse intensivt hätsk. Skribenter knutna till näringslivets tankesmedja Timbro skrev upphetsade inlägg i lokaltidningar som publicerades samma dag jag kom till flera av orterna. Jag själv, som bara är en medelålders journalist som skrivit en bok och berättat om att det bildats en organisation som heter attac, och detta är vad de vill, blev utmålad som huligan, terroristledare, planekonom, nationalist och allmänt subversiv. De som började organisera en förberedande arbetsgrupp inför bildandet av en svensk avdelning av attac blev utmålade som kommunistiska infiltratörer som tänkte göra revolution genom att förleda massorna. En spektakulär person vid namn Mauricio Rojas, som kom som flykting från Chile på 70-talet och som på 90-talet hyllade Pinochet för sin företagaranda på sina föreläsningar på Handelshögskolan i Stockholm, som på 70-talet var vänsterextremist men som på 2000-talet först ville vara affischnamn för moderaterna men sedan gick över till Folkpartiet där han fick synas mer, skrev ihop ett upprop som publicerades på Dagens Nyheters debattsida med en rad underteknare han till slut fått ihop efter idogt ringande. Texten var en religiöst färgad extatisk hyllningstext som inleddes med orden: Vi lever i 16

16 hoppets tid! Andemeningen var att vi lever i den bästa av världar där alla har fått det bättre, men eftersom det pågår en globalisering blir många oroliga: Allt detta ger upphov till starkt motstridiga känslor inför den pågående globaliseringsprocessen och skapar en bred marknad för allehanda domedagsprofeter, opportunister, missnöjesprofitörer och politiska huliganer. Vi känner igen några av deras namn och de organisationer de verkar i: Jean Marie Le Pen, Ignacio Ramonet, Jörg Haider, Jeremy Rifkin, Pat Buchanan, Viviane Forrester, Carl I Hagen, José Bové, Pia Kjaersgaard, Attac, AFA, Front National, Reclaim the Streets, Frihetspartiet och så vidare. Det är verkligen en brokig samling. Globaliseringsmotståndet består av allt från högertill vänsterextremister, från de elitintellektuella som samlas kring den franska tidskriften Le Monde Diplomatique till yrkesdemonstranter och gatuhuliganer, från dem som vill krossa all marknadsekonomi till dem som vill försvara den egna marknadsekonomin mot ovälkomna konkurrenter. ALLA ÖVER EN KAM Undertecknarna skrev alltså under på att extremhögermannen Le Pens krav på stängda gränser och ett folk, ett rike var av exakt samma art som Le Monde diplomatiques chefredaktör Ignacio Ramonets analyser av den ekonomiska kris som följt på spekulationstornadon mot den thailändska valutan under hösten Den som kom att leda till en halvering av valutans värde på bara några månader. Och som i slutändan kom att rasera tjugo års utveckling av landet, ställde miljontals människor utblottade på gatan och spridde sig till Indonesien och Sydkorea. Orsaken till katastrofen hade visat sig främst vara en näst intill teknisk urspårning då tusentals börsmäklare runt jorden vid sina datorer såg siffror flimra förbi medan de försökte pricka rätt i jakten på ännu bättre siffror. Detta, hade Ramonet framhållit i sina artiklar, var ett av resultaten av den fria rörligheten för internationellt kapital i globaliseringens tid. Kortsiktiga spekulationer i stället för tillväxtskapande investeringar och en omfördelning av kapital från fattiga länder till rika och från den arbetande befolkningen till den kapititalägande. Men i Rojas upprop Motattac.nu:s begreppsvärld var sådana reflektioner lika med högerextrema och alla andra protester mot den nyliberala marknadsfundamentalism Den nya Vägens Politik förordade. Våldsam vandalisering, initierad av några provokatörer, under EU-toppmötet i Göteborg i juni 2001 ledde till en kalldusch för alla slags protester. Även fast inte en enda medlem av just attac har kunnat återfinnas med en endaste liten sten i handen drogs alla som protesterade mot vad som helst över en kam under en tid. ATTAC IN I VÄRMEN Men ett halvår senare, ett år efter attacs mycket omskrivna och aggressivt angripna start blev debatten äntligen rationell. Den enda vägens politik innebär i regel en falsk biljett till Utopia fastslog Expressens huvudledare den 3 februari 2002 under rubriken Attacen som lyckades. I densamma konstaterades att globaliseringskri tikerna har nämligen, på några få år, lyckats förändra etablissemangets dagordning i grunden: Nyliberal marknadsfundamentalism är ute. På agendan trängs frågor som Hur minskar vi klyftirna mellan Nord och Syd? och Vad f-n tänkte IMF på i Argentina?. Sedan dess har attac omfamnats av den svenska regeringen, av alla som vill räknas med i Sverige. Rörelsen bjuds in att delta vid och vara medarrangörer till diverse seminarier. Flera antologier och böcker har kommit ut i Sverige av personer aktiva i attac (se litteraturlista). Nya grupper har bildats för att fördjupa sig i olika specifika frågor, som om GATS ur olika perspektiv, privatiseringar, vattenförsörjning, förslagen på den nya EU-konstitutionen. Från att ha varit klämd mellan att agera hatobjekt eller bli ihjälkramad verkar svenska attac nu ha funnit en stillsamt fördjupad arbetsmetod över hela landet för att enträget fortsätta att undersöka olika alternativ för en kunna göra annan värld möjlig. BANNER. Fra demonstrasjonen mot Verdensbanken i Oslo Foto: Ellinor Dalby 17

17 De transnasjonle selskapenes økende makt truer demokratiet både lokalt, nasjonalt og globalt. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er et redskap for en globalisering på selskapenes premisser. Bak lukkede dører KRONIKK Camilla Hansen er redaksjonsmedlem i Utveier. De store transnasjonale selskapene blir stadig større og mektigere. Av verdens 100 største økonomier er 51 selskaper, mens bare 49 er stater. De 200 største selskapene besitter over dobbelt så stor formue som 80 prosent av menneskeheten. 1 Mange av dem er mektigere enn de fleste regjeringer, og har stor innflytelse over internasjonale institusjoner og beslutninger som berører milliarder av menneskers liv. Disse storselskapene er ikke demokratisk valgte institusjoner, og står ikke til ansvar for noen andre enn sine aksjeeiere. Deres viktigste formål er å være konkurransedyktige på det globale markedet og øke sin fortjeneste ofte på bekostning av mennesker og miljø. Mange selskaper er nå mektigere enn regjeringer og har innflytelse over beslutninger som påvirker milliarder av menneskers liv. De transnasjonale selskapenes makt og innflytelse over internasjonale politiske beslutninger ser vi tydelig i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Organisasjonens udemokratiske og ugjennomsiktige struktur gjør den til en perfekt arena for selskapene og deres interesser. WTO domineres av noen få rike og mektige land som overkjører utviklingslandene - det store flertallet av WTOs medlemsland. Dette skjer i forkant og under WTOs ministerkonferanser blant annet gjennom uformelle mini-konferanser og møter for noen få og spesielt inviterte land i de såkalte grønne rommene. Gjennom slike uformelle møter, og gjennom manipulasjon og splitt og hersk teknikker, trumfer de mektigste landene sin vilje igjennom. 2 KONSERNSTYRTE STATER Disse landene, særlig USA, EU og Japan, former i svært stor grad sin politikk rundt interessene til sine respektive transnasjonale selskaper, og samarbeidet mellom myndigheter og big business er tett. I USA arbeider regjeringsrepresentanter side om side med konsernledere som tjener som rådgivere for regjeringen gjennom 17 formelle rådgivende komiteer. Presidentens rådgivende komité for handelspolitikk og forhandlinger for eksempel, består av representanter fra selskaper som Monsanto, AT&T og IBM, mens den rådgivende komiteen for tjenester består av representanter fra blant annet General Electric, Halliburton og AOL Time Warner. I Japan er forbindelsen mellom regjeringsrepresentanter og de transnasjonale selskapene institusjonalisert gjennom næringslivsorganisasjonen Nippon Keidanren, som består av forskjellige politiske komiteer som er ledet av representanter fra selskapene. For eksempel er komiteen for handel og investeringer ledet av direktøren for Mitsubishi, mens komiteen for miljø og sikkerhet er ledet av lederen for Nissan. I Europa har EU-kommisjonens handelskommissær direkte forbindelser med European Round Table of Industrialists (ERT). ERT er Europas største og mektigste lobbygruppe og består av direktører fra 45 europeiske transnasjonale selskaper som inkluderer Shell, Siemens, Nestle og Hydro. Den utøver en stor innflytelse over europeisk politikk, og dens posisjon i WTO-spørsmål gjenspeiles i EU-kommisjonens handelspolitikk. MEKTIG LOBBY Selv om WTO tilsynelatende er en organisasjon kun for stater, har selskapene gjennom sine lobbygrupper og nære forbindelser til de politiske beslutningstakerne foten godt plantet innenfor WTO-systemet. På WTOs ministermøter deltar hundrevis av delegater fra storselskapene og deres lobbygrupper som handelsrådgivere og eksperter, mens mange fattige land bare har råd til å sende én delegat hver. Ved å slutte seg sammen i lobbygrupper kan selskapene utøve en enorm innflytelse over hvilke beslutninger som fattes og hvilke avtaler som inngås. Disse velorganiserte lobbygruppene er svært pengesterke, har et høyt utviklet PR-apparat og 18

18 et eksklusivt kontaktnett som omfatter toppolitikere og internasjonale beslutningstakere. Trans Atlantic Business Dialogue (TABD) er kanskje den mest innflytelsesrike av disse lobbygruppene. Gjennom TABD utvikler europeiske og amerikanske selskaper handelspolitiske forslag i tett samarbeid med EU-kommisjonen og USAs regjering. TABD består av over 100 konsernledere fra selskaper som Philips, Ericsson, ABB, Boeing, Pfizer og IBM, og ble opprettet i 1995 etter initiativ fra USAs regjering og EU-kommisjonen i samspill med andre lobbygrupper som ERT og Business Roundtable (BRT). Det som skiller TABD fra andre lobbygrupper som er opprettet av selskaper for å lobbe regjeringer, er at TABD ble stiftet av regjeringene selv. Den er en hybrid mellom en uformell lobbygruppe og en formell politikkutformende institusjon, og fungerer som en allianse mellom stat og næringsliv. Dens uttrykkelige formål er å fjerne alle hindringer for transatlantisk handel. 3 Slike hindringer inkluderer lover og reguleringer som beskytter helse, arbeiderrettigheter, sosiale standarder, menneskerettigheter og miljø. 4 TABDs årlige konferanse bringer sammen konserndirektører, regjeringsrepresentanter og internasjonale beslutningstakere som EUs handelskommissær og WTOs generaldirektør, og innebærer en unik mulighet for å påvirke og forme internasjonale politiske beslutninger i medlemsselskapenes favør. TABD har en formell rolle som rådgiver for USA og EU i WTO-forhandlinger, og dens innflytelse er så stor at hele prosent av kravene i dens såkalte leveringslister blir gjennomført! 5 Selskapenes lobbygrupper er svært pengesterke, har et høyt utviklet PRapparat og et ekslusivt kontaktnett International Chamber of Commerce (ICC) er den største av konsernlobbygruppene og har tusenvis av medlemmer blant verdens største transnasjonale selskaper (blant medlemmene finner vi også flere norske storselskaper som Hydro, Telenor og Orkla). Den kaller seg selv for Verdens businessorganisasjon og har tilgang til beslutningstakere på høyeste hold, blant annet i WTO, OECD og FN. I WTO påvirker den direkte gjennom representasjon i WTO-sekretariatet. Arthur Dunkel for eksempel, som var generaldirektør for WTOs forløper GATT (Generalavtalen om Tolltariffer og handel), og som nå er leder for ICCs arbeidsgruppe for internasjonal handel og investeringspolitikk, samt styremedlem i Nestlé, er også en registrert panelist i WTOs tvisteløsningspanel. 6 Så intimt er ICCs forhold til WTO at ICCs forhenværende president og direktør for Nestlé, Helmut Maucher, arbeidet for at ICC skulle få formell status i WTO - på lik linje med stater. Som Maucher uttrykker det: Vi ønsker verken å være WTOs hemmelige kjæreste, og heller ikke burde ICC måtte gå inn i WTO gjennom tjenerskapets inngang. 7 ICC tilskriver seg æren for beslutninger tatt under WTOs første ministermøte i Singapore i 1996 om å fjerne tariffen på IT-produkter og opprette nye arbeidsgrupper for investering og konkurransepolitikk, og lobber for tiden intenst for en investeringsavtale i WTO. 8 BESTILLINGSVERKET GATS Flere av WTOs viktigste avtaler, som Generalavtalen for handel med tjenester (GATS) og avtalen om intellektuelle eiendomsrettigheter (TRIPS), er som skreddersydd for de transnasjonale selskapene. Kanskje ikke så rart, ettersom store deler av både GATS, TRIPS og en rekke andre avtaler og temaer er utformet og skrevet av selskapene og lobbygruppene selv. Oppstarten av GATTs Uruguay-runde i 1986, GATTs siste og lengste forhandlingsrunde som senere endte med opprettelsen av WTO i 1995, var et resultat av vellykket lobbyvirksomhet fra amerikanske selskaper og deres lobbygrupper. Amerikanske selskaper innen tjenestesektoren ivret for at en avtale om handel med tjenester skulle inkluderes i GATT, og for å nå dette målet gikk direktørene i AIG, American Express og Citicorp sammen med en rekke andre storselskaper og dannet US Coalition of Service Industries (USCSI). USCSI lobbet og lobbet 9 og samarbeidet nært med amerikanske myndigheter. Den iherdige lobbyvirksomheten fra de over 400 lobbyistene på GATTs ministermøter og det symbiotiske forholdet 10 som etter hvert utviklet seg mellom USCSI og USAs handelsrepresentant, førte til at forhandlinger om handel med tjenester ble formelt startet i GATT under Uruguay-rundens første ministermøte i Disse forhandlingene ble fullført i 1994 med Generalavtalen for handel med tjenester (GATS). David Hartridge, forhenværende direktør i WTOs Divisjon for Tjenester, har sagt at: uten det enorme presset fra den amerikanske GLOBALE De store selskapene dominerer verden - på beksotning av mennesker og miljø. Foto: Ellinor Dalby 19

19 MOTSTAND. Banner mot GATS fra Verdens Sosiale Forum i India. Foto: Egil G. Skogseth finanstjenestesektoren, særlig selskaper som American Express og Citicorp, ville det ikke ha vært noen tjenesteavtale. 11 Utviklingslandene motsatte seg sterkt både GATS og andre nye temaer i GATT, og Uruguayrunden trakk ut i langdrag. Selskapene ble etter hvert utålmodige og mobiliserte for å få en rask fullføring av Uruguay-runden i sin favør. En av de ivrigste pådriverne var ERT. For å sikre en rask gjennomføring av Uruguay-runden benyttet ERT seg av sitt eksklusive kontaktnett, og hadde møter med toppolitikere ansikt til ansikt, hvor de presset på for en avrunding. Et av disse møtene var en to timers lunsj med den daværende franske statsministeren Balladur, hvor 14 ERT-medlemmer oppfordret Frankrike til å undertegne GATT-avtalen. Det må ha virket, for ERT anser fullførelsen av Uruguay-runden som en av sine største bragder. 12 GATS er først og fremst et verktøy som skal tjene næringslivet - EU-kommisjonen på sin nettside GATS dreier seg i bunn og grunn om å åpne opp nye markeder, både geografisk og innenfor nye sektorer (som for eksempel vann), for de store transnasjonale selskapene. Den undergraver demokrati og truer velferden for mennesker over hele verden - særlig for de fattigste. Etter innførelsen av GATS mente selskapene at de forsatt ikke hadde fått tilstrekkelig markedstilgang, og presset derfor på for en utvidelse av avtalen (GATS 2000). De europeiske transnasjonale selskapene innenfor tjenestesektoren er store og mektige, og har et nært forhold til EUkommisjonen. Under forberedelsene til GATS forhandlingene, som startet i 1998, ba EUs daværende handelskommissær Sir Leon Brittan selskapene om å organisere seg i en lobbygruppe tilsvarende den amerikanske USCSI. En rekke selskaper som Barclays, PriceWaterhouseCoopers og Suez gikk sammen og dannet European Services Forum (ESF). En høytstående tjenestemann fra EU-kommisjonens handelsdirektorat beskriver kommisjonens tillit til ESF slik: Den europeiske kommisjonen ( ) kommer til å være svært avhengige av European Services Forum. ( ) Vi kommer til å være like avhengige av det som av medlemsstatenes direkte råd når vi skal forsøke å formulere våre mål. 13 Men dette er vel egentlig en underdrivelse, for ESF har hatt en langt større innflytelse på GATS-prosessen enn EUs medlemsland. Som EU-kommisjonen sier på sin nettside, er GATS først og fremst et verktøy som skal tjene næringslivet, og ikke bare næringslivet generelt, men individuelle tjeneste-selskaper som ønsker å eksportere tjenester eller å investere og operere utenlands 14 I tett samspill med ESF utarbeider EUkommisjonen blant annet lister med krav om tjenesteliberalisering til andre WTO-land. Og mens gigantselskapene i ESF er dypt involvert i utformingen av disse listene, er de strengt hemmelige for både parlamentene og det sivile samfunn. Noen har imidlertid blitt lekket ut, slik som for eksempel EU-kommisjonens krav til 72 land, inkludert mange fattige utviklingsland, om å åpne sine vannmarkeder for internasjonal konkurranse som ble lekket i februar i fjor. Denne kravlisten utformet kommisjonen sammen med Vivendi, Suez, Thames Water og andre europeiske vannselskaper. 15 Vann, som er forutsetningen for alt liv, er for disse selskapene kun en vare som kan kjøpes, selges og investeres i på det globale markedet. PASIENTENE, DIAGNOSTIKERNE OG LEGENE Også WTOs TRIPS-avtale, som gir transnasjonale selskaper rett til å beskytte sin intellektuelle eiendom i alle WTOs medlemsland, er selskapenes eget 20

20 verk. Under Uruguay-runden arbeidet selskapene for å inkludere intellektuelle eiendomsrettigheter i GATT, og Intellectual Property Committee (IPC), en koalisjon av 13 store amerikanske selskaper som DuPont, Monsanto, Pfizer, General Motors og IBM, ble opprettet med dette formål. IPC fikk raskt støtte fra europeiske og japanske selskaper via UNICE (EUs versjon av NHO) og Keidanren. Sammen utformet de et dokument kalt Basic Framework for GATT Provisions on Intellectual Property, som de la fram for GATT-sekretariatet i 1988, etterfulgt av en intens lobbykampanje både nasjonalt og i Geneve. 16 Dette dokumentet la grunnlaget for TRIPS-avtalen og dens patentsystem. Forslaget fra den amerikanske delegasjonen, hvor 96 av 111 medlemmer kom fra næringslivet, hadde påfallende likheter med den endelige avtalen. TRIPS-avtalen er altså ikke et resultat av forhandlinger mellom GATTs medlemsland, men snekret sammen av selskapene selv. De globale gigantselskapene har, som James Enyart fra Monsanto uttrykker det, samtidig spilt rollen som pasientene, diagnostikerne og legene. 17 Blant de som presset hardest på for en omfattende TRIPS-avtale, var farmasiselskaper som ville stenge ute konkurrenter og sikre seg monopol ved å stoppe distribusjonen av billige kopimedisiner, kopier av medisiner utviklet og patentert av disse selskapene. På denne måten hindrer selskapene også at fattige får tilgang til billige medisiner. Etter store internasjonale protester ble det på WTOs ministermøte i Doha 2001 inngått et kompromiss for å tilsidesette noen patenter for å gjøre medisiner mer tilgjengelige. Men en aggressiv lobbyvirksomhet fra amerikanske farmasiselskaper har sørget for at USA blokkerer denne bestemmelsen som kan redde millioner av liv i utviklingslandene. Farmasiselskapenes økende økonomiske vekst er grunnlaget for deres makt - den samlede formuen til de fem største farmasiselskapene er dobbelt så stor som summen av bruttonasjonalproduktet til alle afrikanske land sør for Sahara. Pfizer er en av de mektigste og er en aktiv deltaker i PhRMA, de amerikanske farmasiselskapenes lobbygruppe, som også var tett involvert i utformingen av TRIPS-avtalen. Pfizers forhenværende direktør Edmund Pratt uttalte i den forbindelse at: Vår kombinerte styrke gjorde det mulig for oss å etablere et globalt nettverk mellom den private sektor og myndigheter som la grunnlaget for det som ble TRIPS. 18 Selskapet har også veldig nære bånd til WTOs beslutningstakere. På verdens økonomiske forum i Davos i 2003 møtte Pfizers direktør Henry McKinnell WTOs generaldirektør Supachai Panitchpakdi og Sør Afrikas handels- og industriminister Alec Erwin for å forhandle fram en løsning i selskapets favør. 19 LIV A/S TRIPS-avtalen omfatter også patenter på liv, fra gener til hele organismer. Planter og dyr er foreløpig unntatt, men USA ønsker å påby medlemslandene å utvikle patentsystemer også for planter og dyr. Utviklingslandene har mesteparten av verdens biologiske mangfold, som mange bioteknologiske og farmasøytiske patenter blir utledet fra. 80 prosent av alle patenter er holdt av transnasjonale selskaper, noe som innebærer en plyndring av biologisk mangfold og tradisjonell kunnskap. De amerikanske bioteknologiselskapene og deres lobbygrupper er drivkraften bak USAs sak mot EU i WTO. EU har siden 1998 hatt et moratorium, en midlertidig stans, i handelen med genmodifiserte organismer (GMO). Det er uvisst hvordan genmodifiserte organismer påvirker helsen vår, og det er en stor risiko for at GMOer kan føre til genforurensning og dermed true det økologiske mangfoldet. GMOer har derfor møtt stor motstand fra bønder og forbrukere i EU såvel som resten av verden. Det er uvisst hvordan genmodifiserte organismer påvirker helsen vår, og det er en stor risiko for at GMOer kan føre til genforurensing og dermed true det økologiske mangfoldet. De amerikanske bioteknologiselskapene hevder at de har tapt over 300 millioner dollar i fortjeneste som følge av EUs moratorium og har derfor gjennom intens lobbyvirksomhet presset den amerikanske regjeringen til å gå til sak mot EU i WTO. Monsanto, som er verdens største produsent av genmodifiserte organismer, har gjennom sine enorme donasjoner og utrettelige lobbyvirksomhet oppnådd representasjon i den amerikanske administrasjonen. Selskapet har også direkte forbindelser til WTO: Rufus Yerxa, tidligere rådsleder i Monsanto, er nå WTOs visegeneraldirektør. Financial Times har beskrevet ham som akkurat den mannen (WTOs generaldirektør) vil trenge dersom USA noen gang skulle klage til WTO om EUs begrensninger på genmodifisert mat. 20 DE TRANSNASJONALE SELSKAPENES GRUNNLOV Mange selskaper og lobbygrupper arbeider for tiden intenst for en investeringsavtale i WTO. De ble dypt skuffet da OECDs multilaterale avtale om investeringer (MAI) - som ville gjort selskapene nærmest allmektige - ble stoppet på grunn av massive internasjonale protester. Men selskapene og deres lobbygrupper ga aldri opp ambisjonen om en MAIavtale og forsøker nå å snike en lignende avtale inn i WTO. En slik avtale er i virkeligheten en gradvis MAI, og vil bety at ingen land kan hindre eller stille krav til transnasjonale selskaper som investerer i landet. Den vil gjøre det mulig for selskaper å saksøke stater, og dermed likestille transnasjonale selskaper med stater i internasjonalt lovverk. 21