Med hilsen. Ingrid Føsker. Foran Klagemuren. Klare for sabbath

Transkript

1 Israel Hvem er du, hva gjør du her, hvor lenge skal du være, hvem skal du være med? var det første jeg hørte da jeg landet på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. Jeg var på vei mot passkontrollen, men rakk ikke å gå lenge før jeg ble stoppet av en mann i grønn vest. Jeg skjønte ingenting, for alle andre fikk gå forbi. Da jeg hadde svart hyggelig på alle spørsmålene, og fortalt at jeg skulle på utveksling med Lions, bo hos en vertsfamilie, og reise rundt for å se landet osv, ønsket mannen i grønt meg et fint opphold i Israel, og at jeg fikk se alt det flotte landet har å by på. Hvordan skulle dette oppholdet gå, når det startet på denne måten? Jeg ble med ett veldig nervøs for hvordan vertsfamilien min skulle være, og sakket farten mot baggasjebåndet. Vertsmor, vertsfar og vertssøster på 16 år stod i ankomsthallen og viftet med en plakat med navnet mitt på, og ønsket meg hjertelig velkommen. Vi reiste videre til leiligheten deres i Ramat Gan, litt utenfor Tel Aviv. Der ventet to vertsbrødre i årene, vertssøster på 34 år, og hennes mann Shy, og barn. Engelskkunnskapene var litt begrenset hos de fleste, men vi snakket om jødedommen, der jeg endelig fikk brukt kunnskapen fra muntlig eksamen i RLE på ungdomsskolen. Hanukkah, Yom Kippur, shabbat, Pesach, kosher, Tanach, Talmud, Toraen, synagogen, eller Beit Knesset, som det heter på hebraisk. Videre ville Shy vite hvorfor jeg hadde valgt å dra til Israel, og hva jeg hadde hørt om Israel før jeg kom. I frykt for å skaffe meg uvenner allerede første dag, beveget jeg meg veldig forsiktig inn på temaet om konflikten, og lurte på om han kanskje kunne forklare meg hva som foregikk. Vi har noen problemer med araberne, men ikke bry deg om det. Nå skal du få se hva Israel har å by på, var svaret jeg fikk. Jeg nikket forståelsesfull og skjønte at dette ikke var et tema som skulle bli tatt opp. Ikke ennå. Etter to netter hos vertsfamilien, med god mat, litt dårlige engelskkunnskaper, og utforsking av Tel Aviv, møtte jeg alle ungdommene jeg skulle være på camp med. Til sammen var vi 21 i fra 13 forskjellige land; Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Østerrike, Italia, Ungarn, Nederland, England, Kroatia, Polen og Hong Kong. Med vår guide Ben, dro vi til vårt første stopp på den såkalte travelling camp, den hellige byen Jerusalem. Å komme til Jerusalem var veldig spesielt. En hellig by, som betyr så mye både for jøder, kristne og muslimer. Vi besøkte gamlebyen og først det jødiske kvartalet. Jerusalem er delt inn i fire forskjellige kvartaler; det jødiske, det muslimske, det kristne og det armenske, og store deler av konflikten mellom Israel og Palestina handler om hvem som eier byen. I det jødiske kvartalet spiste vi lunsj, en matrett jeg var overrasket over å ennå ikke ha blitt servert; nemlig falaffel og hummus i pita. Etter god lunsj hadde vi litt aktiviteter for å bli kjent med hverandre, etterfulgt av en guidet tur i kvartalet, der vi til slutt kunne se klagemuren, jødenes helligste sted, med Al Aqsa moskeen (klippemoskeen) i bakgrunnen, muslimenes helligste sted etter Mekka. Da vi skulle ned til klagemuren for å legge inn en klage, eller en bønn, ble alle jentene stoppet grunnet for lite klær, og måtte låne skjørt av de ansatte i sikkerhetsslusen. Etter å ha sett klagemuren på nært hold gikk vi ned under jorda for å følge Jesus steg langs klagemuren. Dag to i Jerusalem startet vi på Yad vashem, Israels offisielle minnesmerke for de jøder som ble drept under holocaust. Dette var en sterk opplevelse, spesielt da vi hørte om forskjellige overlevende fra holocaust som hadde kommet dit og fortalt sin historie. Etter dette var det det muslimske kvartalet som stod for tur. Veien fra det jødiske kvartalet til det muslimske kvartalet er noe jeg aldri vil glemme. I inngangen stod det nemlig unggutter på år, iført militæruniform og et våpen på hver side av kroppen. I Israel er det nemlig 3-årig verneplikt for gutter, mens 2-år for jenter, og staten er en av de største militærmaktene i verden, med et ekstremt forsvarsbudsjett, noe vi gjennom hele oppholdet ble påmint. Her var det ikke spørsmål om hva man skulle gjøre etter videregående, noe noen syntes var helt greit, og noe noen mente var dumt ettersom studier og andre planer dermed blir utsatt. Videre kom vi til den kristne delen og fikk gå Via Dolarosa, veien Jesus gikk med korset før han ble korsfestet. Uansett hvor religiøse vi på gruppa var, var det for alle en stor opplevelse, og spesielt da vi kom til Den hellige gravs kirke, kristendommens helligste kirke, der det blir sagt at Jesus ble korsfestet. Vi fikk også se graven hvor Jesus ble lagt etter sin død.

2 Etter Jerusalem gikk turen videre sørover til Judea. Der gikk vi først en lang og varm tur i fjell- og ørkenlandskap i rundt 40 varmegrader, før vi dro til Dødehavet. Vi var varme og slitne etter turen og gledet oss til å få et kaldt bad i det som er verdens laveste punkt, med 430,5 meter under havet. Vi gikk ut i vannet og fikk sjokk. Det føltes ut som et boblebad uten bobler, og da vi skulle stå rolig i vannet, veltet vi fram på magen. Vi prøvde å rette oss opp, men endte med å lande på ryggen. Jeg visste at vannet skulle være salt, men ikke så salt. Rundt oss gikk mennesker kledd inn i den kjente gjørma fra Dødehavet, og i vannet satt folk og solte seg. Videre på reiseleiren opplevde vi Massada, et slags fjell med utsyn over Dødehavet, der Herodes den store bygde palasser for seg selv i tiden 37 og 31 f.kr. Denne dagen stod vi opp kl.4 for å få med oss soloppgangen bak Jordan, noe som var et veldig fint syn! Vi dro til en kibbutz, en slags sosialistisk landsby med legekontor, skole, barnehage, svømmebasseng osv, der konseptet er at kollektivet samarbeider. Da disse avgrensede samfunnene ble lagd på tidlig 1900-tallet var tanken at ved å kombinere sosialisme og sionisme (= jødisk nasjonalisme, opptatt av at Israel er deres lovede land) skulle små selvstyrte enkeltsamfunn bli etablert basert på likhet og solidaritet. Ben, guiden vår, fortalte om hans kone som hadde vokst opp i en kibbutz, og da hun var ung var kapitalismen nesten ikke-eksisterende innenfor dette området, og varer og tjenester fikk man ved å jobbe for dem, og alle skulle bidra. Med andre ord var dette sosialisme i praksis, og veldig interessant å oppleve, selv om det i dag er litt mer preget av kapitalisme. Vi dro på camping, fikk sett over grensa til Libanon, raftet i Jordanelva, besøkte Accu og Nazaret, med midtøstens største kirke, og spiste masse vannmelon, grønnsaker, falaffel og drakk limonade. Vel hjemme hos vertsfamiliene, var det på tide å bli bedre kjent med Tel Aviv og byene rundt, samt lokalbefolkningen. De første dagene samlet vi oss på kveldene for å holde presentasjoner om landene våre. Vi utforsket de vakre strendene, med litt kjøligere vann enn i Dødehavet, dro på forskjellige markeder, jødisk museum, små lokale severdigheter vertsfamiliene ville vise oss, spiste falaffel og hummus, var på sightseeing, besøkte en air force base, shoppet og besøkte en country club, også kalt et svømmebasseng utendørs. Hvor enn vi ble kjørt, hadde vertsfamiliene på GPS, og vi lærte oss jamina, høyre, og småla, venstre. Var vi treige sa de lokale «jalla»; la oss gå. Overalt hang det israelske flagget med davidstjernen i midten, og allerede første dagen i familien fikk jeg et israelsk flagg jeg kunne feste på bilen min. Fredag var det duket for sabatt, noe jeg var veldig spent på. I forveien hadde jeg spurt om vi kunne gå til synagogen, til tross for at vertsfamilien min ikke var veldig religiøse, og vertssøstra mi på 16, og hennes venninne, ble da med meg. Da vi kom hadde seremonien begynt, og jeg fulgte etter de to jentene opp en trapp. Vi måtte sitte oppe, mens mennene skulle sitte nede. Der oppe satt det kvinner og jenter bak heklede gardiner og sang. Noen av kvinnene hadde skaut på hodet, de er gift, ble jeg fortalt, mens andre hadde håret løst. Jeg så ned. Der stod menn og gutter i alle aldre og sang. I midten stod rabbineren og ledet an. De fleste hadde på seg kippa, den lille lua på bakhodet. De som ikke hadde det, hadde store hatter godt plassert over krøllene som hang som et tykt tau på hver side av ansiktet. Dress hadde de også, det var de ortodokse. På slutten av seremonien gikk alle mennene fram til alteret og kysset på et blått teppe som hang der. Bak der lå Tanach, jødenes hellige bok, der Toraen er en av tre deler. Da vi kom hjem fra synagogen var hele familien samlet og vertsmor fikk besøk av broren sin og hans kone og barn. De lurte på hva jeg hadde opplevd, hva jeg syntes om Israel, og selvfølgelig hvordan Norge er. Vi satte oss ved bordet, men før vi kunne spise maten som vertsmor hadde brukt hele dagen på å lage, tok alle guttene på seg kippaene sine. Vertsfar sa en bønn, kiddush, alle sang på hebraisk, og så ble Halla, den fletta loffen, brytet opp og gitt til alle, før mennene drakk av vinen. Den eldste skulle drikke først, og den yngste til slutt. Vi spiste masse god mat, men ikke svin, og ikke melkeprodukter blandet med kjøtt, for det er ikke kosher. Jeg koste meg masse med min nye jødiske familie, og jeg er veldig glad jeg fikk oppleve en slik typisk tradisjon.

3 Da oppholdet nærmet seg slutten fant jeg ut at jeg måtte komme tilbake til Israel. Jeg måtte komme tilbake for å finne ut mer av forholdene mellom israelerne og palestinerne, for nå hadde jeg kun fått se og høre alt det positive Israel hadde å by på, bortsett fra satsingen på forsvaret overfor velferdsgoder, noe som fremdeles irriterer meg. Jeg er så glad for at jeg fikk mulighet til å oppleve Israel gjennom Lions, og at jeg fikk bo og stifte vennskap med denne jødiske familien, som jeg nå føler meg en del av. Det å få ta del i en ny kultur, og få se ting fra helt andre perspektiver enn man ville gjort som turist, det setter jeg stor pris på. Og så setter jeg selvfølgelig pris på alle de andre ungdommene jeg fikk dele opplevelsen med, og at jeg stiftet vennskap som tar meg til Berlin i desember for nyttårsfeiring. Med hilsen Ingrid Føsker Foran Klagemuren Klare for sabbath

4 Soloppgang over Jordan Vertsmor og vertsfar

5 Kirken i Nazareth