Museumsnytt SÁPMI EN NASJON BLIR TIL? KULTURMINNER SOM VERDISKAPERE ABM- MELDINGA OG MUSEENE

Transkript

1 Museumsnytt Årgang 49 Nr 5/6: 2000 KULTURMINNER SOM VERDISKAPERE SÁPMI EN NASJON BLIR TIL? ABM- MELDINGA OG MUSEENE

2 Innhold «Kulturminner som verdiskapere» er signert Tora Aasland. Hun er leder av Kulturminneutvalget, og har også vært med i Oppgavefordelingsutvalget som la fram sin innstilling i sommer. Til daglig er Aasland fylkesmann i Rogaland Side Museumsnytt Museumsnytt nr 5/ årgang Utgiver: Norges museumsforbund i samarbeid med Norsk ICOM Redaktør: Leif Anker Redaksjonell medarbeider: Bergljot Engeset «Sápmi en nasjon blir til» er en av de viktigste utstillingenge som er laget i Norge på flere år. Professor Bjørnar Olsen ved Universitet i Tromsø drøfter hvordan og hvilken historie som fortelles. Bildet fra en samisk stedsnavnaksjon i Skånland Side Ny giv for gammal gard... s.4 ABM-meldinga bred enighet på Stortinget... s.9 Kulturminner som verdiskapere... s.10 «Tøffe omstillinger i norsk kulturliv framover»... s 12 Oppgavefordelingsutvalget og museene... s.14 Universitetsmuseene og ABM-meldinga... s.16 Fylkeskulturkonferansen s.18 Sápmi en nasjon blir til?... s.20 Fortidsinteresse og framtidstru... s.24 Samling av frivillige kulturminnevernere i Europa... s.26 Norge ratifiserer konvensjoner om kulturgjenstander... s.27 «Mannen som samlet på 1.september 1972»... s.28 Nytt fra Norges museumsforbund... s.30 Nytt fra Norsk museumsutvikling... s.31 Nordisk museumsfestival debatt... s.32 Nordiske museer for de friske og de raske... s.34 Distriktslegen institusjonen som forsvant... s.36 Gammeldoktoren på museum... s.38 Redaksjonsråd: Roy Høibo Vibeke Mohr Hans Arne Nakrem Per B. Rekdal Redaksjon, abonnement og annonser: Ullevålsvn Oslo Telefon: Telefaks: E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Design, repro og trykk: PDC Tangen Pris abonnement: kr 180 Pris annonser: 1/1 side kr 6000,- (farge) / kr 4000,- (s/hv) 1/2 side kr 4000,- (farge) / kr 2500,- (s/hv) 1/4 side kr 2500,- (farge) / kr 1500,- (s/hv) Stillingsannonser halv pris Bankgiro: Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året ISSN Opplag: 2800 Museumsnytt 1/2001 kommer ut ultimo februar Tema blir museer og forskning Manusfrist 15.januar Forsidebilde: Brystduk, sørsamisk mannedrakt (Foto: Bjørg Disington, Norsk Folkemuseum) 2

3 MUSEER OG KULTURMINNER I VINDEN Museer og kulturminner er i vinden som aldri før. Besøkstallet ved norske museer er nær fordoblet i løpet 15 år. Museens framtid og kultursektoren er også ofret politisk oppmerksomhet fra regjering og Storting. Kultur-minnevernet er for alvor satt på den politiske dagsorden, og det offentlig oppnevnte Kulturminneutvalget skal levere sin innstilling i løpet av kommende år. Mange kulturminner drives som museum, eller forvaltes av et, slik som Havrå på Osterøy. Her ligger det store utfordringer både i forvaltning, bevaring og formidling. Tora Aasland, leder av Kulturminneutvalget, skriver nettopp om kulturminner som verdiskapere og ressurs. Hun inviterer til innspill og debatt nå før utvalget begynner å samle konklusjoner og oppsummere. Bak en rekke kulturminner, museer og samlinger står en skare av frivillige. Uten den innsatsen ville Norges og andre lands kulturarv vært svært mye fattigere, og en lang rekke av dagens oppgaver ville ikke vært mulig å løse. Landslaget for Lokalhistorie har stadig økende oppslutning, og oppsummerer oppgavene framover. Fortidsminneforeningen har arrangert den første europeiske samlingen av frivillige kulturminnevernere i samarbeid med Riksantikvaren og Miljøverndepartementet. De frivilliges rolle og oppgaver var ett av flere temaer på fylkeskulturkonferansen i Førde i september. Konferansen diskuterte også fylkeskommunenes kulturpolitiske oppgaver og ansvar diskutert på bakgrunn av Oppgavefordelingsutvalgets innstilling. Der tas det til orde for en sterkere regional og lokal styring av kulturmidlene. Museumsnytt har sett på Oppgavefordelingsutvalgets innstilling og peker på at de kulturpolitiske konsekvenser er lite problematisert, bla. i forhold til et likeverdig museums- og kunsttilbud for de ulike landsdeler og regioner. Tromsø Museum åpnet i oktober utstillingen «Sápmi en nasjon blir til». Vår anmelder Bjørnar Olsen har kritiske merknader og drøfter utstillingen fra ulike innfallsvinkler, også en samepolitisk. Her åpnes for debatt både om utstillingsinnhold og formidling. Stortingsmeldingen om arkiv bibliotek og museer er i skrivende stund under behandling av Stortingets kulturkomite. Den vil be om at sammenslåing av sektorene under ett felles forvaltningsorgan utredes av Kulturdepartementet. Når og hvordan dette skal skje ligger et stykke fram i tid å avklare. Påfallende er spriket mellom Stortingsmeldingas anbefalinger om opptrapping av bevilgninger og regjeringens forslag til statsbudsjett. Behovet har vært definert som hastesak siden Museumsutvalgets innstilling forelå i To regjeringer er samstemte om at noe nå må gjøres. Det styrker ikke regjeringens troverdighet når museenes rammevilkår også i år salderes i budsjettet. Kulturminister Ellen Horn trøster seg med at sentrum har plusset på kulturbudsjettet. Slikt gir jo også regjeringen en slags kulturprofil. Er det den profilen de vil ha? Leif Anker LEDER Kjedeleg men høgst nødvendig statistikk! Norges Museumsforbund har lagt ned mykje arbeid og omtanke for å bli lagt merke til som eit seriøst forbund. I all argumentasjon frå forbundet si side har det vore vesentleg at vi har kunna dokumentera dei behov musea har på ulike område. I det høvet har vi nytta oss av ulike kjelder, som årsmeldingar, rekneskap og plandokument for musea. Men ei av dei viktigaste kjeldene for forbundet har vore den årlege museumsstatistikken. Norsk Museumsutvikling sender årleg ut spørjeskjema til musea. Det materiale som kjem inn vert handsama av Statistisk sentralbyrå, og materialet vert offentleg tilgjenge og flittigt nytta av Museumsforbundet. Med belegg i dette materiale har vi kunna argumentera overfor myndigheiter den sterke trong musea har for auka innsats på ymse felt. Ikkje minst kan behovet for auka tiltak innanfor tiltak av Revita-karakter dokumenterast i museumsstatistikken. Variasjonar over år gir oss ein klar peikepinn i kva retning museumssektoren går. Når neste års spørjeskjema kjem frå Norsk Museumsutvikling oppfordrar vi deg på det sterkaste til å ta spørjeskjemaet på alvor. Ta deg tid den halve timen det tek å fylla ut skjemaet. Slik vil du gje ditt bidrag til at opplysningar om ditt museum vert rekna med i den store samanhengen. Dersom det er opplagde manglar ved spørjeskjemaet slik det er utforma i dag, er du herved inviterte til å gje tilbakemelding til NMU om dette. Jo fleire av musea som gir statistiske opplysningar til NMU, jo større sjangse har vi til å lukkast i høve til å få eit påliteleg bilete av stoda i musea over heile landet. Ein påliteleg statsistikk vil auka Museumsforbundet si moglegheit til å betra argumentasjonen for auka innsats i museumssektoren. Så difor, din innsats vil auka vår moglegheit til å betra tilhøva for musea. Ågot Gammersvik 3

4 TEKST: BERGLJOT ENGESET Ny giv for g Vi har høyrt om Havrå, den gamle vestlandsgarden med klyngetun og teigblanding. Vi har lest Havråboka: «Dette er det næraste vi her i landet kjem ein europeisk landsby,» seier forfatteren og viser til trange, steinsette gater mellom dei små husa. Her har det levd folk i fleire tusen år. Den eldste bua i dag er frå omlag 1200 den yngste som bur her er eitt år. Johannes Torp dreiv bruket sitt på Havrå fram til Sidan har han vore ein framifrå læremeister for dei som no skal halde fram på gamlemåten: «Utan Johannes sine kunnskapar hadde Stiftinga Havråtunet ikkje kome dit vi er i dag», seier Randi Andersen. (Foto: Bergljot Engeset) Midt på den feiande, flotte Osterøybrua ser vi over til garden på andre sida av Sørfjorden; ei lita klynge hus i eit vakkert vinterbrunt landskap med brattlendte teigar og åkerbøter, bakkemurar, rydningsrøyser, knudrete, sprikande styvingstre-konturar som i eit Astrupmåleri. Same vestlandske naturbilete, men dette er ikkje Jølster vi er på strilelandet, på veg til garden Havrå. Garden vart nedlagd då den siste av dei åtte brukarane selde dyra sine i 1979, men det er likevel ikkje synet av attgrodde bøar og hus til nedfalls som møter oss i Havrå-tunet i dag. Det stig røyk opp frå fleire piper, vi høyrer barnestemmer, i den brakekledde floren brækar sauer, ved elva blir det vaska som før. Tarmar og smalehovud i dag! Vi er nemleg komne hit midt i ei travel slaktetid. Dette er den første garden som blir freda som kulturmiljø i Norge, og det er Stiftinga Havråtunet som held dette særeigne klyngetunet med over 30 små og større bygningar levande. Johannes og Ingrid Torp har budd her heile sitt liv og er no til uvurderleg hjelp i alt arbeidet Stiftinga står for. Fastbuande er også gardsstyrar Kjetil Monstad frå Valestrand med sin vesle familie og assistenten Karianne Mjelde. Mange av eigarane nyttar elles husa som fritidsbustader, og er her ganske ofte. Eigar og forvaltar Stiftinga har som føremål å ta vare på heile garden Havrå med inn- og utmark, som ein levande Eit fleire tusen år gammalt klyngetun med brakeløer, styvingstre, steinsette gater mellom husa og karakteristisk teigdelt innmark lever i beste velgåande i brattene på sørsida av Osterøy i Nordhordland. (Foto: Bergljot Engeset) gard med busetnad og husdyrhald innafor ramma av fredningsføremålet. Kunnskapen om garden, gardsdrifta og den heimlege kulturen skal takast vare på gjennom tradisjonell gardsdrift. Denne drifta vil sikre det biologiske mangfaldet og synleggjere den gamle teigblandinga. Stiftinga arbeider med årstalet 1950 som referanse. I styret finn vi representantar frå grunneigarane, Hordaland fylkeskommune, Osterøy kommune, Osterøy museum, Fortidsminneforeninga og dei tilsette. Stiftinga har felles administrasjon med Osterøy museum, som også har arbeidsgjevaransvar for alle tilsette. Økonomien er tufta på årvisse tilskot frå Hordaland fylkeskommune og Osterøy kommune. Til dette kjem tilskot etter søknad, frå Riksantikvaren, produksjonstilskot og midlar til særskilde tiltak i landbrukets kulturlandskap. I 1999 var driftsutgiftene kr Eigeninntekta var kr Etter at vi våren 2000 kjøpte Guleksbruket, er Stiftinga også grunneigar på Havrå.Dette er ei ny rolle; stiftinga sit som eigar og som dagleg forvaltar samstundes. Vi vonar no å få laga ein forvaltingsplan, ein styringsreiskap som klarlegg Stiftinga Havråtunet sine rettar og plikter, i for- 4

5 ammal gard Havråtunet er eit levande døme på dei gamle vestlandske klyngetuna. Her finn vi både spor etter 4000 år gammal busetting, og nye generasjonar i full aktivitet. (Foto: Bergljot Engeset)

6 hold til grunneigarar og i forhold til forvaltingsapparatet, dvs.riksantikvaren og fylkeskommunen. Stiftinga Havråtunet meiner at tradisjonell gardsdrift er ein føresetnad for å kunne ta vare på garden som kulturmiljø og kunnskapsbank for framtida, men drifta er ikkje uproblematisk. Mellom eigarane som har vore fri buskap i fleire tiår reagerer somme på at det ligg møk i mottingane i ferien, slik det pla gjere tidlegare, og at det går sauer i tunet. Før vi får ein forvaltingsplan, er Stiftinga sine rettar til gardsdrift noko uklar, sier Randi Andersen, styrar og konservator ved Osterøy museum. Ulike fagsyn Det har først og fremst vore folk knytta til kulturfaga som har arbeidd med Havrå etnologar, arkitektar, historikarar. Det har sett sitt preg på vernearbeidet. Det var arbeidslandskapet rundt tunet som vart freda då grunneigarane og Stiftinga Havråtunet skipa ein frivillig verneavtale i Frå den tid og til i dag har interesseområdet vakse til å omfatte heile gardsvaldet, og Havrå er altså freda som «kulturmiljøet Havrå». Vi har hatt mange ulike syn på kva som skulle gjerast på Havrå. Somme har sett produksjonen som det viktigaste, andre har lagt vekt på dei botaniske verdiane, eller ein har sett arbeidslandskapet som mest vesentleg. Stiftinga meiner at det er den tradisjonelle drifta som har skapt landskapet her. Med å drive på gamlemåten kan vi i alle fall ikkje gjere noko skade. Diskusjonen har vore nødvendig, og vi har lært noko om vår felles kulturarv og andre fagfolks synspunkter. Vi har lagt vekt på å få til eit så tett nettverk som råd.utfordringa blir no å sameine dei ulike retningane, og hente det beste frå alle, seier Randi Andersen. Som ein stor familie Det blir sagt at folk på Havrå har vore spesielt arbeidsame. Dei måtte liksom drive på med noko støtt. Ja, seier Johannes Torp: Det vart på ein måte at vi konkurrerte om å få potetene først i jorda og høyet først i hus. Ein fekk i alle fall ikkje bli sistemann ut i dei ulike onnene. Det var alltid enkelte brukarar som førte an. Noko som sjølvsagt kunne verke irriterande på folk som ikkje var heilt klare til å byrje med akkurat det eller det den dagen. Men dei måtte berre henge på! I eit bruk, der foreldra døydde tidleg, var det dei tre halvvaksne syskena som måtte ta over. Dei var naturlegvis ikkje så godt hjelpte som andre i slåtteonnene, og fekk ei stri tørn for å unngå «sistemann-stemplet». Eg hugsar eldstesystra eit år sa at «hadde vi blitt sist, trur eg ikkje systra mi hadde overlevd!» Så konkurransemomentet var nok alvorleg, men elles kjende vi oss som ein stor familie. Vi kunne krangle om enkelt saker, men vi var avhengige av å leve i lag, og du kunne ikkje trekkje deg tilbake. Du måtte leve i fellesskapet. Vart nokon sjuke, samlast vi straks til dugnad og fekk gjort det som gjerast skulle på bruket. Ei slik dugnadsånd, og eit slikt fellesskap, trur eg er vanskeleg å gjenskape i dag. Kunnskapane som blir overførde på Havrå har gått i arv frå ein generasjon til den andre. Dei driftsformene som var i bruk for mange hundre år sidan, ser ut til å ha halde seg stort sett uendra fram til vår tid. Gardsstyraren og medhjelparane er lærenæme både når det gjeld arbeidsmåtar og namn og uttrykk. Asbjørn Barlaup frå Lørenskog har vore gardsstyrar her i fleire år. No har han permisjon, og Kjetil har tatt over ansvaret. Men Asbjørn er komen for å hjelpe til med slaktinga. Han svir smalahovud i den store grua på kjøkkenet i Gulekshuset. I stova sit resten av gjengen og Tidlegare gardsstyrar Asbjørn Barlaup svir smalahovud og Johannes Torp gir gode råd: Ja, no kan du skrape litt, meiner han. Det er dette prosessen går ut på: sviing og skraping, sviing og skraping til smalehove er ferdig og kan kløyvast og leggjast i saltlake. Johannes fortel at der på garden var smalahove vanleg søndagsmiddag utover vinteren. (Foto: Bergljot Engeset) 6

7 skrapar vom og tarmar, som seinare skal fyllast til blodpølser og innmatpølser. Og Johannes stig inn og ut og held oppsyn: Vi sat no aldri i stova og skrapa, smiler han venleg overberande. Og vi brukte ikkje så skarpe knivar, berre bordknivar, seier han og kikkar på tolleknivane som trugar med å stikke hol i det som skal bli pølseskinn. Ikkje latmannsliv Kjetil, som har Landbrukshøgskolen i ryggen, trivst svært godt som gardsstyrar på Havrå. Arbeidsoppgåvene er mangesidige: det skal brytast nye åkrar, rydjast skog, setjast opp hesjer og beitegjerder, det skal slåast og såast havre og bygg og potetene skal ned og opp av jorda til rett tid og på rett måte. Brakeløene skal vølast, løypestrengane ordnast, ved hoggast. Det er sauesanking og lauvsanking, slakting og baking. Det siste tar assistenten Karianne seg av. Dagens brukarar skil nemleg litt på manns- og kvinnearbeid. Karianne vil også prøve seg på karding og spinning til vinteren, og veving om det skulle bli litt tid til overs før lembinga byrjar i april, og ein er i gang med nye travle våronner og slåtteonner. Det er travelt å drive Havråtunet, og her er trangt, så ein kan ikkje utan vidare ta imot så mykje folk som ein ynskjer. Formidlingsarbeidet er for ein stor del lagt til Osterøy museum, som held med eigen omvisar. Men også gardsstyraren stiller opp og forklarer og demonstrer for ulike grupper som vitjar garden. Julefeiringa Julaftan var som ein vanleg laurdag; kvinnfolka vaska og husbonden sette juletreet i krossen og sette opp fugleband i tillegg til dei andre gjeremåla, mellom anna skaffe fór til dyra som skav. Dei sat vanlegvis inne og skav, men i jula når der var ekstra fint og reint fekk dei ikkje kome inn med dette arbeidet. Vi gjorde ferdig fóret til alle helligdagane, og la det i ei viss rekkefølge. Utpå ettermiddagen byrja den gode kålrabilukta å sive ut frå husa. I halv fem-tida gjekk vi i floren og gjorde oss ferdige der. Då var juletreet kome inn i stova, men det var ikkje pynta. Etter at vi fekk radio, vart det som regel at vi pynta juletreet medan vi høyrde kyrkjeklokkene ringe jula inn. Tradisjonelt var det «nakka» som var julekveldsmaten hjå oss nakkane på lutefisken med risengrynsgraut til dessert, fortel Johannes. Skoling av vom og tarmar var kvinnfolkarbeid. Det gjekk føre seg ved Elvæ, straks ovnafor kloppa. Når alt er skola ferdig, skal tarmar og vom skrapast fri for slim og bar, og det er ifølgje praktikant Katrine og gardsstyrar Kjetil eit skikkeleg tolmodigheitsarbeid. Vomma blir gjerne delt opp i fleire stykke som ein syr ilåt (posar) av, før ein fyller dei med blod og feite (nyrefeitt, netje) til blodpølser. (Foto: Bergljot Engeset) 7

8 I år blir gardsstyrar Kjetil og den vesle familien hans truleg dei einaste fastbuande som feirar julekveld på Havrå, og hjå dei er menyen fåreribbe. Eigenhendig slakta, salta, tørka og røykt og elles stelt etter alle kunstens reglar og gode råd frå Johannes. Gardsstyrar Kjetil Monstad ved Guleksbruket, som Stiftinga no eig. Kjetil har lært mykje om gamle dagars gardsdrift av forgjengaren, Asbjørn, som igjen lærte det meste av det han kan av Ingrid og Johannes. Slik blir tradisjon og kunnskap formidla til dei nye gardsarbeidarane på Havråtunet. (Foto: Bergljot Engeset) 8

9 ABM MELDINGA, bred enighet i stortinget Toskeskap, konkluderer det engelske tidsskriftet Managing Information om sammenslåing av arkivverk, biblioteker og museer i Storbritannia. Tidsskriftets septemberutgave mener bibliotekene blir taperne plassert i skyggen av museer og arkiver. Patrick Greene, direktør for Museum of Science and Industry i Manchester og formann i Museums Association, sier til Danske museer (5/2000) at det er enighet mellom bibliotek og museer om flere spørsmål som tilgjengelighet, konservering og kvalitet, men han legger til at «jeg må dog sige, at det stadig er uklart, hvordan udlånsbiblioteker passer sammen med museer og arkiver, til tross en felles interesse i IT». Symptomatisk nok har store tunge museer i England fått unntak for ordningen og forholder seg direkte til departementet. Her hjemme har både Bondevik- og Stoltenbergregjeringene stilt seg bak tilsvarende ordning som den britiske. I det Museumsnytt gikk i trykken, la Stortingets kulturkomite siste hånd på sin innstilling til Stortingsmelding 22/ «Kjelder til kunnskap og oppleving», den såkalte ABMmeldingen. Den ble lagt fram av Bondevikregjeringen, og videreføres nå av Stoltenbergregjeringen. Stortingsmeldingen foreslår ABM- Utvikling som nytt felles styringssorgan for samordning av sektorene. Skepsisen i berørte kulturinstitusjoner er påtakelig. Museumsforbundet påpeker at må det ryddes opp i eksisterende deling av ansvarsområder mellom ulike institusjoner og departementer, før en kan bruke krefter på å etablere ABM-organ. Innkjøringsproblemer med ABM Saksordfører for Stortingsmeldingen, Ola T. Lånke (krf), er ikke i tvil om at ABM-Utvikling er veien å gå også her i landet: Kulturkomiteen er innforstått med at det kan være innkjøringsproblemer på ABM-sektorene. Hva med de britiske erfaringene, hvor tilsvarende løsning vekker betydelig kritikk? Ordningen har kommet for å bli. Det kan nok være skjær i sjøen, med det rokker ikke ved at dette er en visjon for framtida. Sogn og Fjordane Kulturnett er et eksempel på arkiv og bibliotek på én gang med en fremragende formidlingsmåte. Dette kan være én av flere veier en kan gå når ABM-området skal utvikles. Kulturkomiteen har ikke grunnlag for å trekke slike konklusjoner som Museumsforbundet, vi ser det som uheldig om beslutning om ABM-Utvikling utsettes. Komiteen ber Kulturdepartementet vurdere tidspunktet nærmere når utredningsarbeidet skal starte. Stortingsmeldingen legger opp til betydelig økning i kulturbudsjettet, 414 millioner over fem år, i tillegg kommer opprustning av kulturbygg med bibliotek, museer og magasiner? Framdriften av ABM-Utvikling skal ikke gå på bekostning av sektorvise opprustninger. Det er uaktuelt å gjennomføre samordning med bare to sektorer som arkiv og museum, alle tre må med. Ikke løft i statsbudsjettet for ABM Statsbudsjettet mangler midler til å følge opp ABM-meldingens målsettinger. Museumsutvalgets anbefalinger om REVITA-planen er etter flere år heller ikke fulgt opp budsjettmessig. Hvordan henger dette i hop? Det er ikke noe godt budsjett. Generelt er det et problem med skiftende regjeringer og skiftende konjunkturer. Ikke er det alltid like lett å kjempe for kulturbevilgninger. Det ligger store utfordringer på kulturminnevern- og kulturvernsektorene. Vi har ikke råd til å miste et eneste år. Det er en utfordring for bl.a. Miljøverndepartementet å ta ansvar for kulturminner som råtner. Samtidig er det store behov for å få formidlet museumssamlinger som bare ligger i magasin. Du peker på den permanente unntakstilstanden for kulturvernet? Norge er et rikt land og det er viktig at de som har syn for det når ut til de politiske og bevilgende myndigheter. Dette gjelder både museer og arkiver hvor det er en stor oppgave å redde elektronisk materiale. Det er en politisk utfordring å foreta en betydlig opptrapping av bevilgningsnivået for ABM-sektoren i årene framover. Bygging av et nytt nasjonalt kunstmuseum må ses mot en tidshorisont av år, og selv det er kanskje ikke nok. Lånke sender en julehilsen til kulturlivet: Budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Ap gir 8 millioner ekstra på statsbudsjettet til arkiver, biblioteker og museer. Ola T. Lånke (kr.f.) har vært saksordfører for ABM-meldinga i Kulturkomiteen. TEKST: LEIF ANKER 9

10 TEKST: TORA AASLAND LEDER AV KULTURMINNEUTVALGET Tora Aasland er fylkesmann i Rogaland og leder for tiden Kulturminneutvalgets arbeid KULTURMINNER som verdiskapning Historisk utgangspunkt I 1945, da krigen var over, ble det sendt et kulturbrev til den norske regjering. Underskriverne representerte en rekke kulturområder og verdisyn, naturlig nok når både Henrik Groth, Olaf Gjerløw, Johan Borgen og Sigurd Hoel var med. Felles for dem var at de så faren i det kulturelle forfallet før og under krigen, og at de ville spore til felles innsats for en gjenoppbygging også av kulturens fundament. «Den økonomiske gjenoppbyggingen av landet som nå forestår, vil sikkert stille store fordringer til oss og til staten. Men hvis de kulturelle krav i den anledning blir satt til side i påvente av bedre tider, kan det skje ubotelig skade.» Kulturbrevets krav og innhold er 55 år seinere skremmende aktuelt: bedre vilkår for lærerne («en kulturfiendtlig lønnspolitikk har ført til at standen er skjøvet sosialt i bakgrunnen»), bedre kår for vitenskapen, særlig de humanistiske vitenskaper, bedring av studentenes kår (hybelhus, arbeidsrom, en viss økonomisk romslighet), økte bibliotekbevilgninger, styrking av kringkasting, teater, musikk og film og kunsten ut i distriktene. Handling i forhold til Kulturbrevet av 1945 ble en tid etterpå etterlyst av Sigurd Hoel. Han ironiserte over at det ikke skjedde noe: «De er visst redd for at det skal gå politikk i saken Men det er en ting som er verre enn at det går politikk i en sak: det er at det ikke går politikk i saken» I 1945 snakket man om gjenoppbygging. I dag snakker vi om verdiskaping. Det er av aller største betydning å erkjenne at kulturen, herunder kulturminner og kulturmiljøer, er en del av vår verdiskaping. Med en slik visjon kan vi vurdere og drøfte kulturminner og kulturmiljøer som ressurs, og vi kan belyse kulturminnevernet som bærekraftige aktiviteter. Men vi ville ikke hatt et Kulturminneutvalg dersom alt var såre vel, dersom alle var positive, dersom virkemidler og regelverk fungerte til alles tilfredsstillelse, dersom alle tok godt vare på de kulturminnene de kom i nærheten av. Det er ikke slik. Derfor har utvalget en jobb å gjøre. Kulturminneutvalgets mandat Kulturminneutvalget har fått i oppdrag å vurdere mål, virkemidler og strategier på kulturminnefeltet. Vi skal videreutvikle perspektivet på kulturminner som ressurs for samfunnet, som dimensjon ved bærekraftbegrepet, og som en viktig del av en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Vi skal legge vekt på å sikre vern og forvaltning av fredete og bevaringsverdige kulturminner, og belyse kostnadene ved dette. Vi skal legge vekt på å styrke kommunenes og organisasjonenes rolle i kulturminnearbeidet, fremme nettverksbygging, og vurdere organiseringen på fylkesnivået, herunder Samisk kulturminneråd. Vi skal belyse eiers rolle og situasjon som aktør i kulturminnearbeidet, vi skal vurdere vern av statens bygninger og vurdere styrking av internasjonalt kulturminnesamarbeid. Grunnleggende, omfattende, og spennende oppgaver. Jobben skal være gjort i løpet av 2001 den kunne sikkert ha fylt et helt tiår. Siden vi har fått spesiell beskjed om å identifisere flaskehalser og forbedringspunkter i eksisterende systemer og arbeidsformer, er utvalget i gang med en del utredningsarbeid som skal hjelpe oss med grunnlaget for identifisering og vurdering. For øvrig er utvalget selv godt i stand til å vurdere: det består av 17 personer med ulike, men svært relevante erfaringer. Dagens politiske debatter Det er heldigvis politisk oppmerksomhet om noe av det vi skal vurdere. Vi er midt i debatten om oppgavefordeling og fornyelse av offentlig sektor. Resultatet av den debatten vil kanskje ikke komme helt til syne før Stortinget har sagt sitt forhåpentligvis våren , men ulike forslag er allerede utredet og lagt på bordet. Oppgavefordelingsutvalget la fram sin innstilling 3. juli i år, og anbefalingene er meget klare i retning av en mindre detaljstyrende stat og mer ansvar og reell makt til kommunene. Når det gjelder organiseringen av kulturminnevernet på fylkesnivå, mener hele utvalget at Miljødirektoratenes (Riksantikvaren, Statens Forurensningstilsyn og Direktoratet for Naturforvaltning) oppgaver på fylkesnivå må samles ett sted. Oppgavefordelingsutvalgets flertall mener alt skal samles i en framtidig styrket fylkeskommune, mens jeg hører til dem som mener at dette er statlige oppgaver, utøvelse av nasjonal politikk, og at det derfor må samles i den regionale statsforvaltning, dvs fylkesmannsembetet. Dette standpunktet har jeg ikke lagt skjul på overfor Kulturminneutvalget, men utvalget skal selvsagt etter grundig debatt og vurdering komme med sin vurdering også av spørsmålet om regional organisering. 10

11 Når det gjelder kulturminneforvaltningen og utfordringene som gjelder vern, vedlikehold, frigivning, dokumentasjon og kostnader, er de mange steder i landet på dagsorden. Kanskje særlig når det gjelder konfliktsaker og når det er uenighet om fordelingen av goder og byrder. Når Kulturminneutvalget skal vurdere strategier og virkemidler, er kanskje de viktigste stikkordene kommunikasjon og formidling. Her er det fremdeles mye å lære. Ofte kan det virke som om de ulike aktørene lever i hver sin verden. Målet må være å kommunisere slik at iallfall virkelighetsforståelsen er felles. Økt kunnskap om kulturminner Strategier for å øke kunnskapen må være omtrent den samme som forfatterne av kulturbrevet i 1945 forfektet: mer ressurser til utdanning og forskning. Spørsmålet må stilles om hvordan man bygger opp stoltheten til sin kulturarv og sin identitet. Kulturminnekunnskapen må sterkere inn både i skoleverket, i næringsutvikling og i lokalforvaltningen. Den burde være selvsagt tidlig i kommuneplanprosesser og i strategiske næringsplaner. Bruksbegrepet slik det for eksempel brukes i kommuneplansammenheng, er ofte ikke forankret i andre verdier enn de materielle og teknologiske. Et sterkere medansvar for kulturminner og kulturmiljøer kan skje gjennom en større bevissthet omkring dialogen mellom aktørene. Hvorfor ikke lage en lokalpolitisk handlingsplan for kulturminner og kulturmiljøer som ressurs i lokalsamfunnet? Viktige alliansepartnere her er de frivillige organisasjonene, som ofte sitter inne med store mengder kunnskap og mange flinke og entusiastiske folk. Andre alliansepartnere er museene som i dag benyttes altfor lite når lokale beslutninger skal tas. Enda et annet perspektiv er å se kulturminnene i beredskapssammenheng: eksisterer det en sårbarhetsanalyse? Er noen viktige verdier truet ved katastrofesituasjoner? Helhetlig miljø- og ressursforvaltning Bevisstheten om kulturminner og kulturmiljø er jo i seg selv det som gir mening til begrepet bærekraftig utvikling! Å tenke bærekraft i forhold til framtidige generasjoner bør prege våre aktiviteter i dag; samtidig skal vi forvalte det som de forrige generasjonene har overlatt til oss. Her er brukerperspektivet viktig, og det er nødvendig å skape arenaer for partnerskap slik at dialog og kommunikasjon mellom aktørene kan skje på så likeverdige premisser som mulig. En helhetlig og samordnet miljøforvaltning innebærer både at fagmiljøene blir sterkere og at man blir bedre på å se seg selv i en helhet. Uten sterke fagkunnskaper får vi det ikke til. Men med for høye sektorbarrierer mellom faggrupper og sektorer får vi det heller ikke til. Derfor er balansen og dermed den overordnete styringen viktig. Prioritering innen vern og fredning Her er grunnlaget for verdsetting og bevisstheten om det verdifulle særdeles viktig. Det blir galt å hele tiden rette søkelyset mot overtramp og overgrep. Kunsten er å kunne oppmuntre, påskjønne, belønne og sørge for medvirkning og medansvar. Mye av lovverket vi har i dag kan forbedres, og det pågår et reformarbeid også med Plan- og bygningsloven som er av interesse for kulturminneforvaltningen. Prosedyrer for frigivning, kostnadsfordeling ved utgravninger, vern og dokumentasjon; alt dette er vanskelige med viktige spørsmål. Jeg tror vi må være modige nok til å si noe om prioriteringer. For det første hva som skal være et nasjonalt ansvar i den forstand at staten bærer kostnadene. Det kan være vanskelige diskusjoner om forholdet mellom nasjonale og lokale kulturminner, men de er viktige. For det andre må vi kunne prioritere mellom de ulike kulturminnene. Det blir feil hvis alt skal være like viktig, hvis alt skal bevares for enhver pris. Samtidig er det katastrofalt hvis de mest verdifulle kulturminnene eller kulturmiljøene går tapt fordi regelverket eller ansvarsforholdene var uklare. Oppfordring til dialog Kulturminneutvalget håper å kunne ha en god dialog og kommunikasjon med aktører som har engasjement og meninger når det gjelder vårt mandat. Vi har stor kompetanse i selve utvalget, men vi er avhengig også av andres erfaringer. Vi ønsker derfor å sette standarden for det som må bli vår framtidige kulturminneforvaltning: høy kunnskap, god kommunikasjon og bedre dialog, også for vårt eget arbeid. Jeg har stor tro på at vi skal få det til, og ønsker velkommen i debatten! Bryggen i Bergen står på Unescos Verdensarvliste., og trenger 255 millioner kroner de neste 10 år. Riksantikvarens opptrappingsplan viser behov for 4,2 milliarder over 20 år til istandsetting og vedlikehold av landets fredete bygninger (foto: Per Nybø, Bergens Reiselivslag) 11

12 TEKST: LEIF ANKER Tøffe omstillinger i Norsk kulturliv må forberede seg på tøffe omstillinger. Vi ser det på andre områder, og kulturlivet blir neppe spart, sier Stein Slyngstad, avtroppende daglig leder på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Han er siviløkonomen som Aftenposten karakteriserte som «en kunstfaglig amatør på sightseeing i norsk kulturliv». Den attesten fikk han med seg inn døra da han tiltrådte i Knappe fire år seinere slutter han. Kunstsenteret på Høvikodden har i mellomtiden snudd økonomien fra omfattende underskudd til overskudd. Samtidig har vi hatt en kraftig nedgang i besøkstallet. Det er et paradoks at årene med størst besøk er årene med størst underskudd. Besøkstallet har falt i takt med synkende antall utstillinger. Da jeg tiltrådte måtte det nye styret og ledelsen legge ny strategi etter år med underskudd. Henie Onstad lå med brukket rygg økonomisk og vi måtte skape ny tillit til kunstsenteret og virksomheten her, sier Stein Slyngstad. Slyngstad kom til Høvikodden fra en kombinert direktørstilling for Stavanger Symfoniorkester og Stavanger Konserthus. Før den tid hadde han hatt noen år i daværende Norsk Teater- og Orkesterforening, før han kom til Oslo Kinematografer der han var med å planlegge omdanningen til A/S i Etter en uke som aksjeselskap kom det nytt byråd i Oslo og Kinematografene ble igjen en kommunal bedrift: Da sa jeg opp, uten ny jobb å gå til. Min oppfatning var at dette var å rygge inn i framtida. Nå er for øvrig Oslo Kinematografer blitt A/S igjen med alles velsignelse. Slyngstad trekker litt på skuldrene. Hans bakgrunn som siviløkonom og leder av en tung kunstinstitusjon har blitt møtt med skepsis, ikke bare av Aftenposten. Truet mangfold? Kunstsenteret på Høvikodden har i Slyngstads tid kommet inn på statsbudsjettet, driften er i balanse med en egeninntjening på omlag 50%. Kulturdepartementet ønsker seg en sammenslåing av kunstmuseene i hovedstaden med Henie Onstad, Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo, Riksutstillinger og Norsk Arkitekturmuseum under samme hatt. Er det næringslivets fusjonssjuke som har kommet til museumssektoren? Planene er positive, men jeg tar forbehold om at dette gjøres på riktig måte. Det er nok av eksempler på det motsatte. Du opplever ikke dette som en strømlinjeforming av institusjonene og en trussel mot mangfoldet? Nei. Mange kulturinstitusjoner er kopier av hverandre, til dels også dårlige kopier. Teatrene blir små utgaver av Nationaltheatret, orkestrene av Filharmonien. Det er lettere å styre mangfoldet ved en sammenslåing. En kan jo spørre hvor fornuftig det er med fem biblioteker, og en rekke deltidsstillinger på spesialområder. Jeg mener det er fornuftig med bla. et oppdatert sentralmagasin for disse institusjonene. Vi snakker her om seks nasjonale institusjoner med til sammen 140 ansatte. Vi er små i en internasjonal sammenheng. Lousiana i Danmark har f.eks over 200 ansatte alene, så dette er ikke snakk om en stor fusjon. Vi har eksempler på både fusjoner og fisjoner som ikke har vært av de mest vellykkete. Delingen av Nasjonalgalleriet og Museet for Samtidskunst skjedde uten de faglige begrunnelser i høysetet. Ved å slå oss sammen til et nasjonalt kunstmuseum kan vi oppnå faglige synergier, vise muskler i en internasjonal sammenheng. Vi må se hva som er viktig for Norge, for norsk miljø og kunstliv. Hvor trykker skoen? Det er viktig å tydeliggjøre institusjonene i forhold til publikum. Her er det mye å hente, ved å samordne oss får vi mer penger til kunst, og kan bruke mindre krefter på administrasjon. Vi ser litt av den samme tenkningen i forhold til ABMmeldingen, med å samle og samordne og hente synergier på regionalt nivå, sier Slyngstad som ser planene som en styrke for å videreutvikle institusjonenes egenart: Mangfold gir styrke Jeg ser det som viktig at de ulike institusjonene utfyller hverandre, mangfoldet er viktig og gir en bredde. Stifternes intensjoner med Henie Onstad Kunstsenter var å skape et senter for internasjonal samtidskunst, et levende sted for publikum og kunstnere. I jakten på den kunsten som ennå ikke er skapt må institusjonen være foran sitt publikum. Her må vi være edruelige i forhold til hva en kan forvente av besøkstall. Vi ønsker også å realisere store utstillinger som er relatert til våre samlinger, men internasjonale kunstutstillinger har blitt fryktelig dyre. Norge er i ferd med å gå glipp av de store utstillingene som vises ute. Vi er et lite land med lite finansielt grunnlag, men store utstillinger kan være lokomotiver for kunstinteressen totalt. Vi er ikke konkurrenter for Astrup Fearnley og Samtidskunstmuseet, vi tjener alle på overrislingseffekten. Du berører rammebetingelsene for museumsdrift? 12

13 kulturlivet framover TEMA 2000 Vi er som så mange andre avhengig av økte tilskudd. Noen måler museenes suksess i antall besøkende. Et slikt regnestykke er farlig om det blir styrende i forhold til kulturpolitikken. Det som er viktig med en den offentlige kulturstøtten er at den skal ta fatt der markedet svikter. For oss er det ingen målsetting å gjøre utstillinger som ellers ville sett dagens lys. Skal teatrene vise revyer når det finnes kommersielle aktører? Spørsmålet er hvem som skal bruke offentlige kulturmidler. Det er et stort behov for å styrke samtidskunsten, et behov for å tilføre landet impulser fra utlandet i alle kunstformer og la oss ta del i det som rører seg ute. Det er også en viktig stimulans for norske kunstnere. Større lokalt ansvar viktig Norsk kulturliv finansieres i stor grad av kommuner og fylkeskommuner, mens mange ønsker seg ren statlig finansiering? Alle kulturinstitusjoner slåss med nebb og klør for å få staten til å ta mest mulig ansvar. Staten er en sterk aktør med større tillit i kulturlivet. Mange frykter at kommunene og fylkeskommunene kutter i kulturbevilgningene for å rette opp økonomien, slik at rammevilkårene blir uforutsigelige. Men det er viktig å flytte mer ansvar ned på regionalt og lokalt nivå for å bidra til kulturpolitisk kompetanse. Vi er avhengig av regionalog lokalpolitisk forståelse for betydningen av kunst og kultur i samfunnet. Tar en bort ansvaret tar en også bort incitamentet. Det som er viktig er å skape en lokal forståelse for hva som rører seg i kulturlivet, men det må legges til at der møter en også ofte veggen. Faren med den politikken som har vært ført, er at den sementerer kulturlivet. Har en først kommet på budsjettene, blir en der. Men det er godt at institusjoner kommer og går, det er ikke alltid så mye å skrike for at noen blir borte. Kulturrådets ordning med tilskudd for nye prosjekter i inntil tre år gir anledning til å vise om ting er liv laga. Ikke alt er det, og vi må ha råd til å feile. Vi må ikke øremerke midler som en siden ikke kan røre. Museene framover? Det kommer tøffe omstillinger i kulturlivet, vi ser det på andre områder, og kulturlivet blir neppe spart. Men det synes også å være en gryende forståelse politisk for at kunst og kultur er viktig, og at det kan gi bedre rammer framover. Det har vært et problem at Stortingets kulturkomite gir lite politisk prestisje. Derfor var det viktig at en så markert politiker som Anne Enger Lahnstein valgte Kulturdepartementet og siden kulturkomiteen. Jeg skulle ønske at flere partier og politikere kunne følge etter. Det er viktig at ledende politikere markerer kulturspørsmål utad og også setter spørsmålene på den politiske dagsorden. Hva med rollefordelingen offentlig privat? Det er noe av et problem i det offentlige at det ofte ikke er skille mellom bevilgende og produserende enheter. Jeg er glad for at det påtenkte nye nasjonale museet for kunst foreslås organisert som en stiftelse. Det er en langt mer fleksibel ordning enn statsinstitusjoner som for eksempel Museet for Samtidskunst. Og du selv? Nå tar jeg en sabbatsperiode med familien i Spania, siden får tiden vise, men jeg har aldri arbeidet med annet enn kultur, avslutter Slyngstad uten å utdype om det er ment som en trøst eller advarsel. «En kunstfaglig amatør på sightseeing i norsk kulturliv». Stein Slyngstad forlater Høvikodden etter fire år. (Foto: Leif Anker) 13

14 TEKST: LEIF ANKER Oppgaveforde og museene Oppgavefordelingsutvalget ønsker å redusere øremerkete tilskuddsordninger til kulturlivet. Vekk med øremerking av statlige midler til kulturformål, og større kulturpolitisk ansvar til kommuner og regioner. Det er i kortform essensen av anbefalingene for kultursektoren fra Oppgavefordelingsutvalget som har sett på arbeidsdelingen stat, fylke, fylkeskommune og kommune (NOU 2000:22). Begrunnelsen er at lokal og regional forankring av budsjettene vil styrke samordning av kulturaktiviteter, og lokalt og regionalt ansvar for kultursektoren. Utvalget drøfter flere alternative modeller for framtidig regional forvaltning, en «landsdelsmodell», en «utviklingsmodell» en «samarbeidsmodell» og en «to-nivåmodell». Et flertall foreslår en reduksjon i antallet fylkeskommuner fra dagens 19 til såkalte regioner. Ett medlem foreslår å sløyfe det regionale leddet helt. Utvalget drøfter oppgavefordelignen mellom stat fylke og kommune på bred basis, hvor helsesektoren har sentral plass. Kultursektoren er bare en av mange oppgaver utvalget tar opp, men tilrådinger og vurderinger angår museene og kulturlivet i høyeste grad. Innenfor en framtidig regionsstruktur er det bred enighet om å oppheve den statlige øremerkingen av midler til kulturformål i kommuner og fylkeskommuner. Dagens ordning omfatter bla. øremerkede tilskudd til kulturhus og fylkeskommunale kulturoppgaver hvor tilskuddsordningen for museene er en svært viktig del. I stedet foreslås at midlene skal inngå i den generelle rammeøverføringen til regioner og kommuner. Landsdelsmodell I «landsdelsmodellen» foreslås inndeling i 5-7 landsdelsregioner. Fylkeskommunenes kulturpolitiske ansvar fortsatt skal være regionalt, men overføres til landsdelsregionene med langt større råderett over økonomiske virkemidler for å kunne se kultursatsningen i sammenheng med regionalt utviklingsarbeid, som det heter. Store landsdelsregioner reduserer i følge utvalget behovet for nasjonal styring og koordinering av kultursektoren. Landsdelsregionene bør overta ansvaret for regions- og landsdelsinstitusjonene og knutepunktinstitusjonene for museum, billedkunst, scenekunst og musikk. Også oppgavene til «De tre R ene», Riksteateret, Rikskonsertene og Riksutstillinger, bør overtas av eventuelt nye landsdelsregionersom da vil få ansvaret for formidling av profesjonelt kunst-, musikk dans- og teatertilbud regionalt. Kulturminnevernet foreslås lagt til landsdelsregionene sammen med øvrig miljøvernoppgaver som overføres fra Fylkesmannen noe som skal innebære større samordning. Finansieringen bør ta utgangspunkt i dagens finansiering av fylkeskommune, men med større økonomisk frihet, dvs. med mindre øremerking av midler til enkeltsektorer. Også samfunns- og arealplanleggingen legges til landsdelsregionene Utviklings- og samarbeidsmodeller «Utviklingsmodellen» innebærer en reduksjon av antallet fylker til regioner, hvor Agder, Trøndelag, indre Østlandet og hovedstadsområdet blir framhevet som områder med behov for endring. For kultursektoren skal modellen opprettholde dagens fylkeskommunale oppgaver som regionalt ansvar, men med større råderett over økonomiske midler til lokale og regionale kulturtiltak. Også her vurderes å overføre midler som i dag forvaltes av «De tre R ene» til regionene slik at bestillinger og formidling kan foretas utfra regionale prioriteringer og behov. Finansiering foreslås som en videreføring av tilskuddene til fylkeskommunene, tilsvarende som i «Landsdelsmodellen» med statlige ramme tilskudd og et minimum av øremerking. «Samarbeidsmodellen» foreslår de samme endringene for kultursektoren som «Utviklingsmodellen», men med andre oppgaver innenfor bl.a. helsesektoren. To-nivå modell «To-nivå» modellen innebærer at fylkeskommunene avvikles uten at det erstattes av et nytt regionalt forvaltningsnivå. Fylkeskommunenes oppgaver innenfor kultursektoren foreslås overført til kommunene. Utvalget foreslår å beholde dagens ansvarsdeling mellom stat og fylkeskommune for institusjoner med funksjonsfordeling, men med kommunene i fylkeskommunens sted. Kulturminnevernet vil innenfor en slik modell bli overført til Fylkesmannen. Modellen vil innebære en desentralisering av ansvaret for tilskuddsordningene til kulturtiltak, en ordning som berører bl.a. museer og oppgaver knyttet til «De tre 14

15 lingsutvalget R ene». Også Fylkesbibliotekene foreslås desentralisert. «Fordi den enkelte kommune ofte vil være for liten til å ivareta kulturoppgavene som overføres fra fylkeskommunen alene, vil det være behov for interkommunalt samarbeid», heter det. Utvalgets flertall går inn for en reduksjon i antallet regioner til For museene og kultursektoren synes fasiten klar på tvers av de ulike alternativer for framtidig regionsorganisering: Øremerking av midler til kulturformål reduseres til et minimum, og følgelig også en økning i lokalt og regionalt kulturpolitisk ansvar. Flertallet i utvalget ønsker større regionalt ansvar for knutepunktinstitusjoner og regions- og landsdelsinstitusjoner innenfor områdene museum, billedkunst, scenekunst og musikk. Deler av midlene for «De tre R ene»; Riksteateret, Riksutstillinger og Rikskonsertene, foreslås overført til regionalt nivå. Her er det imidlertid klar dissens fra et mindretall i utvalget som ønsker å slå ring om «den skjøre balansen som er mellom kunstarter og virkeformer». Mindre stat økt regionalisering i kulturlivet Utvalget tar dermed til orde for en desentralisering og regionalisering av kulturpolitikken. For museenes del vil dette bl.a. bety at ordningen med knutepunktsmuseer avvikles. Dette vil i så fall berøre de fleste større regionale kunstmuseer, og kunstindustrimuseene i Bergen og Oslo. I sum betyr dette at et nær samlet tilbud for formidling av kunst og kunsthåndverk kan gå en svært usikker framtid i møte. Dersom øremerking av tilskudd til bl.a. museene faller bort, vil museer og andre kulturtiltak i større grad enn i dag kunne bli salderingsposter når budsjettene gjøres opp i kommuner og fylkeskommuner. Dette omfatter i tillegg til knutepunktsinstitusjonene, også samtlige 286 museer som i dag omfattes av tilskuddsordningen. Mange fylkeskommuner og kommuner satser i dag betydelige midler på kultursektoren og på museer, utover sin andel av tilskuddsordninger. Andre gjør det ikke. Det er liten grunn til å tro at dette vil endre seg vesentlig ved en desentralisering av tilskuddsansvaret. Dersom utvalgets anbefalinger settes ut i livet, kan konsekvensen bli at forskjellene i kulturtilbudet mellom de enkelte kommuner og regioner vil bli ytterligere forsterket. En rekke museer og institusjoner som i dag spiller en viktig rolle i kulturlivet lokalt og nasjonalt, kan bli vingestekket og miste sin betydning. Spørsmålet er om de kulturpolitiske konsekvenser av en slik omlegging vil være tråd med de mål en hittil har hatt i statlig kulturpolitikk hvor likeverdig spredning av kultur- og museumstilbud har vært tillagt stor vekt. I forlengelsen av dette spørsmålet reises et gammelt; en egen museums- eller kulturlov for å sikre at et minstemål av kulturoppgaver løses. Det er påtakelig at Oppgavefordelinsgsutvalget bare i svært liten grad har problematisert sine anbefalinger for kultursektoren. I den grad det er gjort, er det uten å diskutere om uheldige sider av dagens ordninger vil kunne bli forsterket. Avklaring på våren Utvalgets innstilling hadde høringsfrist 1.november. Landsmøtet i Arbeiderpartiet i midten av november vedtok å opprettholde et direkte folkevalgt nivå mellom stat og kommune, men understreket behovet for vesentlige forandringer, og regionale løsninger på flere oppgaver. Partiet ser for seg at reformprosessen skal være avsluttet før neste kommunevalg i I Kommunaldepartementet opplyser informasjonssjef Erling Hansen at det planlegges et stortingsdokument til våren på bakgrunn av oppgavefordelingsutvalgets innstilling. Kommunalkomiteens leder Berit Brørby (a) sier til Museumsnytt at saken bør oversendes Stortinget før påske dersom den skal kunne behandles før sommeren. I det politiske liv er det nok lagt merke til at et samstemt utvalg går inn for en sterkere regional og lokal styring av kultursektoren. I debatten om fylkeskommunenes framtid har de kulturpolitiske konsekvenser spilt en svært tilbaketrukket rolle i den politiske drakampen. Her kan spørsmål av vidtrekkende kulturpolitisk betydning lett bli en pølse i slaktetida. Oppgavefordelingsutvalget ønsker mer kommune og region, og mindre stat i styringen av norsk kulturliv. (Foto: L. Anker) 15

16 TEKST: ELLEN ROALDSET OG JAN-BØRGE TJÄDER Universitetsmuseene Hvor er de naturhistoriske museene? Kulturdepartementet har lagt fram Stortingsmelding nr. 22 ( ): «Kjelder til kunnskap og oppleving». Hovedmålet er å omorganisere og stimulere til samordning og samarbeid innenfor arkiv, bibliotek og museer. Meldingen omhandler «først og fremst institusjoner og tiltak som direkte eller indirekte er knytte til ansvarsfeltet åt Kulturdepartementet». Derved ekskluderes universitetsmuseene, som er blant landets største og fremste, da disse ligger under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Dette er bemerkelsesverdig ikke minst i lys av at stortingsmeldingen tar mål av seg til å presentere en helhetlig politikk for norske museer, arkiv og bibliotek. Universitetsmuseene faller mellom flere stoler. Selv om museenes ansvarsområder ligger noe på siden av Kirke, utdannings- og forskningsdepartementets og universitetet kjerneområder, er de i dag ikke Kulturdepartementets ansvar, samtidig som de er noen av landets mest sentrale museer. Det naturvitenskaplige samlingsmaterialet er også nært knyttet til Miljøverndepartementet. Naturhistoriske universitetsmuseer Universitetsmuseene forvalter 99% av det naturhistoriske materialet som er samlet i Norge (tall fra NOU 1996:7), og har som lovpålegg å ivareta, videreutvikle og forvalte vitenskapelige samlinger, bygge opp under vitenskapelig arbeid og være en støtte i undervisningen på universitetene. Målsettingen er også å være nasjonale kompetansesentra med hensyn til utlån og formidling, samt fungere som et supplement til den ordinære undervisning i grunn- og videregående skole. Dernest å gi et tilbud til befolkningen generelt for å stille kunnskapshungeren. I Norge er naturhistoriske gjenstandssamlinger og dokumentasjon samlet i noen få museer. De eldste delene av de naturhistoriske samlingene ved Universitetet i Oslo stammer fra Bergakademiet på Kongsberg, gaver fra de kongelige naturaliesamlingene i København og Stockholm, og fra en rekke enkeltpersoner. Deler av samlingene går tilbake til 16- og tallet. Universitetets naturhistoriske museer og botanisk hage er landets største arkiv for botaniske, mineralogiske, petrologiske, paleontologiske og zoologiske data. Samlingene representerer store nasjonale verdier. Museenes ansvarsområde er knyttet til ivaretakelse av samlingene og forskning, undervisning og formidling om norsk natur og naturressurser i vid forstand. Museene skal stå til tjeneste for allmennheten og forskere fra inn- og utland. For at samlingene skal kunne utnyttes optimalt, både vitenskapelig og i forhold til publikum, må materialet være forsvarlig innsamlet, katalogisert, konservert og oppbevart. Det ligger en stor utfordring i å gjøre samlingene elektronisk tilgjengelige, slik at deres potensialet, med hensyn på systematisk sammenstilling og formidling av informasjon kan utnyttes optimalt. Norges forskningsråds Handlingsplan for Miljø og utvikling utrykker seg slik i forbindelse med tilgjengelighet av data om norsk natur: «Beskjedne midler kan på dette feltet utløse at et skred av informasjon blir gjort tilgjengelig for lokal og nasjonal forvaltning». De naturhistoriske museenes biologiske samlinger er en forutsetning for all forskning innen biologisk mangfold og bygger på kunnskap i systematikk og taksonomi. Behovet for faglig rekruttering er følbar innen de taksonomiske fagretninger de som arbeider med selve klassifiseringen og navngivingen av klodens organismer (Nature, vol. 394, 1998). Slik ekspertise finnes i dag ved naturhistoriske museer. Mange tror at alt det de naturhistoriske museene har av objekter er det som vises i utstillingene. Det er ikke riktig. Et eksempel er Zoologisk museum ved Universitetet i Oslo som forvalter vitenskaplig objekter fra hele verden, tilsammen ca lots. Denne vitenskaplige samlingen er av stor nasjonal og internasjonal betydning og er ikke tilgjengelig for publikum. Utstillingenssamlingene omfatter ca objekter, dvs. bare 0,1 % av Zoologisk museums totale samlinger. Rekrutterings- og formidlingsaspektet I størstedelen av landet vårt mangler naturhistoriske museumstilbud. Særlig betenkelig blir dette i forhold til grunnskolens elever. Som det blir pekt på i meldingen på s. 90: «Kan musea vera ein veleigna arena for å visa samanhengar i naturen og samanhengar mellom menneskeleg aktivitet og landskapet». I denne forbindelse både kan og ønsker de naturhistorisk universitetsmuseene å spille en langt mer sentral rolle som kunnskapsbase for de lokale museene også når det gjelder naturhistorisk materiale for naturfagundervisningen i skolen. Ved også å tilby moderne og variert formidling både i museene og som nett-presentasjoner vil interessen for naturfagene stimuleres. Universitetets naturhistoriske museer må 16

17 og ABM- meldingen. Botanisk hage i Oslo og universitetsmuseene vil «inn i varmern». De spiller en sentral rolle både i forskningen og i kulturlivet. De står også for hovedtyngden av den naturhistoriske formidlingen i Norge, men behandles ikke i ABM-meldingen. Universitetet i Oslo har derfor bedt regjeringen om en tilleggsmelding for universitetsmuseene. (Foto: De naturhistoriske museer og botanisk hage, Universitetet i Oslo) «inn i varmen» En revitalisering, modernisering og synliggjøring av aktiviteten vil være den viktigste utfordring for de naturhistoriske museer i de kommende år. Flere land satser nå betydelige beløp på å bygge opp nye moderne og attraktive naturhistoriske utstillinger (Washington, London, Paris, Leiden, Berlin, München, for å nevne noen av de betydeligste). Som en følge av dette har publikumstilstrømningen øket betydelig. Dette er også en utvikling som vi må følge opp i vårt land. Har vi ressursene? Ved de naturhistoriske museene har ressurstilgangen de siste årene vært så lav at det ikke har vært mulig å opprettholde et nivå som samsvarer med universitetets målsettingen med institusjonen. De naturhistoriske museene ved Universitetet i Oslo har i dag et svakere økonomisk fundament enn flere av de nasjonale museene og knutepunkts museene. I budsjettet for 2001 går 90 % av midlene til lønn og kun 10 % til drift. Universitet signaliserer pr ytterligere reduksjon med bakgrunn i forslaget til statsbudsjett. Dette er uforsvarlig. Monumentale, fredete og verneverdige bygninger er nedslitte og påkrevet rehabilitering og nybygging er stadig blitt utsatt. Dersom vi i Norge skal kunne oppprettholde og videreutvikle nasjonens samlinger innen de naturfaglige områdene, så må nok den finansielle situasjonen bedres betraktelig. Det er et stort behov for et kvalitativt løft for å kommre på høyde i internasjonal sammenheng. Tilstandsvurdering og behov Behovene ved Universitetets naturhistoriske museer antas å være minst like presserende som for museene som hører inn under Kulturdepartementet, der behovene er behandlet i Stortingsmeldingen. Hverken magasiner eller utstillingslokalene tilfredstiller i dag de de kravspesifikasjoner som gjelder for variasjoner i temperatur og luftfuktighet. Bare ved Universitetets naturhistoriske museer anslås investeringsbehovet å være av størrelsesorden MNOK. Tilleggsmelding om universitetsmuseene Vi viser til brev av til Statsministeren som Rektor K.Norum, Universitetet i Oslo, sendte på vegne av Universitetene i Norge med anmodning om at regjeringen supplerer Stortingsmelding 22 ( ) med en tilleggsmelding om universitetsmuseene. En slik tilleggsmelding bør avklare universitetsmuseenes rolle og plassering i det foreslåtte nasjonale samvirket mellom arkiv, bibliotek og museer, deres ansvar som publikumsmuseer og deres muligheter og rammer for fornyelse og framtidsorientering. Eierstruktur og finansiering må avklares. Universitetsmuseene finansieres i dag over universitetenes ordinære rammer. Disse påvirkes blant annet av studenttallet og studentenes vekttalls- og gradsproduksjon. «Mjøsutvalget» (NOU 2000:14 «Om høgre utdanning og forskning i Norge») presenterer en rekke forslag i sin innstilling som det kan være aktuelt å følge opp i en egen melding om universitetsmuseene. Sluttord De naturhistoriske universitetsmuseene er en viktig del av helheten. De representerer så store enheter, forvalter så store samlinger, har mange høyt vitenskapelig kvalifiserte medarbeidere, og har et betydelig potensiale som må regnes med i et bredt kulturpolitisk perspektiv. 17

18 TEKST: BERGLJOT ENGESET Under Fylkeskulturkonferansen 2000 i Førde informerte fylkeskultursjef i Buskerud, Åse Klundelien, om fylkeskommunale og kulturpolitiske utfordringar i eit nytt hundreår. (Foto: Bergljot Engeset) Fylkeskulturko Kva blir dei kulturpolitiske utfordringane i eit nytt hundreår? Lokalt regionalt globalt? Korleis kan vi best takle den nye teknologien? Korleis kan det samarbeidast betre på tvers av departementale og fylkeskommunale arbeids- og ansvarsområder? Dette var hovudtema under Fylkeskulturkonferansen 2000 i Førde september. Arrangør: Kulturdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Sogn og Fjordane fylkeskommune. Innleiarane første dag var statssekretær Roger Ingebrigtsen og miljøvernminister Siri Bjerke. Det var fordelinga av arbeids- og ansvarsområde mellom departementa og fylkeskommunene, og korleis ein best kunne samarbeide, som var deira tema. I løpet av konferansen kunne elles førsteamanuesis Sylfest Lomheim spå at takka vere globaliseringa ville vi om hundre år ikkje lenger ha eit norsk skriftspråk, og professor Jon Bing sette eit stort spørjeteikn etter sitt tema: Framtida i våre hender? Ikkje som det eingong var Frivillig sektor endringar og utfordringar, var ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, Hans B. Skaset sitt tema for dagen. For dei som fekk med seg Norsk kulturråds årskonferanse 1995 om det frivillige kulturlivet, der vi lærte at dei frivillige organisasjonane misser både makt og ansvar, og at dei ikkje lenger har den plassen i norsk kulturliv som dei eingong hadde, vart det kanskje ikkje særleg nytt å hente i Skaset si orientering i Førde. Det var stort sett same endringane og utfordringane vi vart konfrontert med i dag, fem år seinare. Frivillig organisering og frivillig arbeid er ikkje lenger to sider av same sak. Sektorane går meir i kvarandre. Tidlegare har vi lært at det «frivillige» arbeidet skal vere innretta mot andre, det skal vere gratis og gjort på fritida. I dag er mykje av dette arbeidet betalt arbeid. Det moderne mennesket er mindre viljug til «å ofre» noko for fellesskapet, og meir opptekne av å ta ut goder til gagn for seg sjølv. Det offentlege blandar seg med det friviljuge, og brukar denne sektoren i velferdssamfunnet si teneste, sa Skaset. Med idretten som mønster, sa han at det vart stadig vanskelegare å skilje mellom idrett og marked, mellom Rosenborg som idrettslag og Rosenborg som bedrift. I dette landskapet blir dei Skaset kalla «selvoppholderne», dei som kontrollerer og held organisasjonen i gang sentralt, vinnarane. Lokalleddet, dei ideologisk orienterte medlemmene som driv med noko fordi dei trur på det, blir taparane. For å kunne drive organisasjonane mest mulig effektivt, gir ein ideologien på båten. «Frivilligheten» er ikkje kva det eingong var, og det er viktig at vi no ikkje forherligar noko som ikkje lenger er, meinte ekspedisjonssjef Skaset. Fylkeskommunale utfordringar Sidan stortingsmeldingane om kultur kom i 1970-åra, har kultursektoren i fylka hatt ei veldig utvikling faktisk frå null til ganske mykje! Dette fell godt saman med generelle norske idear om desentralisering og demokratisering. Fylkeskommunen har vist seg å vere ei passe stor eining for effektiv kulturpolitikk. Kultursektoren er eit område der det i større grad enn på dei fleste andre område står politikarane fritt å gjere regionale politiske prioriteringar, fordi dette er lite lovregulert. Samstundes gjer det kultursektoren sårbar og dette er eit dilemma i diskusjonen om øyremerka middel frå staten til fylkeskommunane sin kulturpolitikk. Omtrent halvparten av fylkesbudsjettet til kultur har vore statlege tilskot. Kan ein fylkeskommunal kulturpolitikk basert på friviljuge oppgåver og utan øyremerka tilskot overleve, når underskot ved sjukehus eller aukte lærarløner i vidaregåande skule krever årlege aukte utgifte som det ikkje finst dekning for? Dette var spørsmål fylkeskultursjefen i Buskerud, Åse Klundelien, gjorde seg, då ho under avsluttinga av Fylkeskulturkonferansen i Førde informerte om aktuelle oppgåver i fylkeskommunene. Ho nemnde og at kultursektoren har fått ein relativ liten plass i utgreiinga til Oppgåvefordelingsutvalet. (NOU 2000:22) Over til kommunane? Vi veit kva våre arbeidsgjevarar meiner om øyremerkte tilskot. Men vi veit også at andre sektorar har både øyremerkte tilskot og eit sterkt lovvern. Kva blir det av kulturpolitikken sin handlefridom når det gjeld prioriteringar? Fylkeskommunane har tatt kulturmeldinga og handlingsplanen «Broen og den blå hesten», der 18

19 nferansen 2000 det m.a. heiter at barn og ungdom skal prioriterast når ressursane skal fordelast, på alvor. Tar kulturdepartementet sjølv denne prioriteringa like alvorleg? Fylkeskommunene har hatt 10 prosent realvekst i utgifter til kulturformål i , og utgiftene til kunst- og kunstformidling og kulturvern/museum har auka særleg sterkt i denne perioden. I drøftinga om fylkeskommunen i det heile tatt skal eksistere som forvaltningsnivå, har eg undra meg på korleis staten elles skulle løyse dei oppgåvene som fylkeskommunene no utfører på vegne av staten, gjennom kultursektoren. Gjennom kommunene? Ja, Sandefjord hart gjort ein eineståande og banebrytande jobb med «den kulturelle skolesekken». Ein god del av kommunene kan sjølvsagt drive med eit godt kulturvern, tilsetje fagfolk og organisere kulturtilbod til barn og unge på eit kunstnerisk høgverdig nivå. Men mange kan det ikkje, meinte Klundelien. Ikkje kulturvernpoliti Oppgåvefordelingsutvalet gjer framlegg om at kulturvernet skal ha samme administrative tilknyting som miljøvernet på regionalt nivå. Eit fleirtal meiner at tilknytinga skal vere til fylkeskommunen. Så vel med miljøvern som med kulturminner er det ein styrke for vernet at arbeidet har lokalpolitisk forankring. Det vil alltid vere duka for konflikt, fordi vern representerar ei interessemotsetning i forhold til andre interesseser, t.d. utbyggingsinteresser. Men ei forvalting som primært driv med kontroll, forbod og påbod, kan ikkje forvente at det blir skapt lokalt engasjement og positiv interesse. Ansvar skaper derimot engasjement. Det har vore ein stor styrke for kulturvernet at det ligg under regional folkevald kontroll. Kulturvernet bør sjåast i samanheng med den øvrige kultursektoren, spesielt musea, og må arbeide med positive verkemidddel som formidling, informasjon og økonomiske tilskot. Eit interessant spørsmål er elles kva fylka har brukt av eigne frie middel til kulturvern? Uansett kor mange kulturvernkonsulentar som blir tilsett, kan dei ikkje vere kulturvernpoliti. Det er folk sitt generelle opplysningsnivå og interesse for å ta vare på kulturminnene som ein del av den lokale identiteten, som er det beste vern for kulturminnene. Kulturvern bør vere ein del av den regionale utviklinga og identitetsbygginga, slutta fylkeskultursjef Åse Klundelien si oppsummering av fylkeskommunale og kulturpolitiske utfordringar i eit nytt hundreår. Frå fylkeskulturkonferansens ekskursjon. Fylkeskultursjef i Troms, Nina Badendyck og direktør i Norsk kulturråd, Ole Jacob Bull på veg inn i Bremuseet i Fjærland.(Foto: Bergljot Engeset) STORVEGES FYLKESARKIV Sogn og Fjordane fylkesarkiv på verdsveven nådde i fjor menneske. Brukarane av nettsidene, som i stor grad kom frå USA og Canada, utførte over seks millionar søk i databasen. Og enno er nettprosjektet berre i oppstartingsfasen, fortel fylkesarkivar Gunnar Urtegård. Under Fylkeskulturkonferansen fortalde han om dette nye magiske kulturkartet: Målet er at vi skal vere det første fylket som har ei komplett dekning av kirkebøker og folketeljingar på nettet. Om ikkje lenge kan du få informasjon via mobiltelefonen om setrane du passerer på fjellturen din. Sogn og Fjordane fylke har 26 kommunar med til saman innbyggjarar. Fylkesarkivet arbeider i alle kommunane, med kommunale arkiv, privatarkiv, foto, musikk, utvandring, stadnamn, som dei viktigaste arbeidsområda. I eit kulturhistorisk atlas og leksikon vil du kunne «slå deg på» gardar, kulturminne, attraksjonar, statistikk, overnatting, transport etc. Som eit lite prøveprosjekt har Fylkesarkivet skanna inn døme på innhaldet i arkivseriar frå kommunale og private arkiv. Ved å velge arkivkatalogar, kan ein i det kommunale arkivet finne til dømes: Sør-Vågsøy kommune, Formannskapet, korrespondanse/saksdokument (1934), og i privatarkivet: Losje «Sygna», Møtebøker ( ), Medlemsprotokollar ( ). På Leikanger er dei to personar som arbeider med nettarkivet. Fylkeskommunen betaler for server og teknisk utstyr, eller har prosjektet fått økonomisk støtte frå kommunar i fylket, Fylket og Norge Andre som ønskjer kome i gang med likande opplegg kan få gode råd hos fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Webadressa til nettarkivet er 19

20 TEKST: BJØRNAR OLSEN SÁPMI EN NASJON BLIR TIL? Søndag 1. oktober 2000 åpnet en ny utstilling om samene på Tromsø Museum, Sápmi en nasjon blir til. Utstillingen tar for seg samenes situasjon i etterkrigstidas Norge, med særlig vekt på den politiske mobiliseringen og organiseringen som skjedde i perioden fram mot årtusenskiftet. Den skal gi en beskrivelse av den politiske samlingen mot en «samisk nasjon». Eller som vi kan lese ved inngangen: «Dette er en utstilling om norske samers strev med å utvikle det samiske nasjonale fellesskapet etter krigen». Over denne erklæringen henger et veiskilt som sier sitt om hvor strevsomt kampen for samiske rettigheter har vært. Det angir på samisk og norsk at du er kommet til Kåfjord kommune. Det samiske navnet er knapt lesbart. Det er skutt på med hagle. I forordet til katalogen kan vi lese at et annet viktig siktemål med utstillingen er å bryte med «den offentlige fortellingen om samene», en fortelling som framstiller samisk kultur og samfunnsliv som noe eksotisk, monokulturelt og gammeldags. I denne fortellingen framstår gjerne «ekte» samisk kultur som lik «tradisjonell livsførsel», med telt, rein og vidde som viktige ingredienser. Den er kanonisert gjennom bøker, film og ikke minst museale representasjoner, noe Tromsø Museums egen basisutstilling om samene, Samekulturen, er et talende eksempel på. I så måte har museet tatt på seg den spennende, men vanskelige oppgaven med å skulle formidle et korrektiv og en kommentar til sin egen stående representasjon av samene. Korrektivet kommer da også umiddelbart i den nye Sápmi-utstillingen. Den åpner med 11 store portretter som viser samer fra ulike områder i Norge, og med ulike yrker og livssituasjoner. Mangfoldet i dagens samiske væren understrekes ved at få av dem utøver tradisjonelle næringer, bare én er reindriftssame. De forteller oss at i dag deltar de fleste samer i det vanlige differensierte yrkeslivet i Norge og at bare en liten andel - kanskje 5% - lever et liv som i noen grad samsvarer med de offisielle mesterberetningene. Til hvert portrett er det for øvrig en liten monter med en gjenstand eller et annet uttrykk som symboliserer deres yrkesbakgrunn eller røtter(?), selv om konnotasjonen her framstår som noe diffus. Organisering og form Fra dette portrett-galleriet ledes besøkeren over i hovedutstillingen. Den er inndelt i tre rom, som hvert tar for seg sin epoke og har sitt epigram: «Alt for Norge» ( ), «Vis at du er same» ( ) og «En nasjon står fram» ( ). Rommene er atskilt av konvergerende skillevegger som skaper et sekskantet grunnplan. Assosiasjonene til den samiske gammen er ytterligere understreket ved at ildstedet (árran) framtrer som en liten krets av sitteplasser midt i rommet. Disse omkranser en søyle som bærer rommets epigram på toppen. Passasjen mellom rommene følger denne midtaksen og viser veien framover mot endestasjonen i det siste. Dette utgjør den besøkendes eneste veivalg i utstillingen. Formspråket domineres av fotografier og tekster, mens gjenstander spiller en underordnet rolle. Hvert rom er tematisk inndelt, og de fire skilleveggene i rommet utgjør det viktigste utstillingsarealet. I tillegg har endeveggen til høyre en tidstavle som angir hvilken periode rommet omfatter, samt tidstypiske aviser/utklipp/plakater. På den til venstre er det plassert en PC-stasjon som viser fotografier fra perioden. Her skal besøkeren selv etter hvert også kunne klikke seg inn på videointervjuer med utvalgte samer. Over PC en i hvert av rommene henger også et uttrykk som metonymiserer periodens «tidsånd» (hhv. 17-mai tog på Spildra, det første utkast til det samiske flagget og utdrag fra ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger). Denne repeterende formen skaper en stram, gjenkjennelig stil som effektfullt og overbevisende kommuniserer utstillernes versjon av etterkrigstidas samiske politiske historie. Formen er enkel, men makter likevel å formidle et fortettet historie. 20

21 Fortellingens innhold Det første rommet, Alt for Norge, tar for seg moderniseringen og fornorskningen, og viser hvordan de samiske områdene innlemmes i velferdsstaten og storsamfunnet. Fra myndighetenes side ble det «samiske problem» oppfattet som et sosialt problem, et fattigdomsproblem, et utkantsproblem, som bare kunne overvinnes ved at «samisktalende nordmenn» fikk del i velferdsutviklingen og ble mest mulig lik nordmenn for øvrig. Utstillingen starter med den storstilte gjenreisningen i Nord-Troms og Finnmark etter krigen. Sørnorske typehus erstattet den lokale byggeskikken fra før brenningen og bidro til å hviske ut de materielle påminnelsene om en samisk tilstedeværelse. Dette ble forsterket av modernitetens inntog i samiske bygdesamfunn. Radio og ukeblader, nye forbruksvarer, omformet hjemmene og skapte en ny konformitet. Kommagene ble byttet ut med Viking gummistøvler. Utstillingen i det første rommet gir også et godt innblikk i hvordan skolen fungerte som instrument i fornorskningspolitikken. Den unnviker heller ikke det følsomme temaet om hvordan noen samer i framskrittets tidsalder ser sin egen kultur og etnisitet som en hemsko for utviklingen, og lærte å føle skam over sin egen bakgrunn. Og vi får også et innblikk i tidens eksotisering av det samiske, fra boksene med Joika-kjøttkaker til Nora Brockstedts Grand Prixsuksess «Voi-voi». Det neste rommet i utstillingen, Vis at du er same, tar for seg den samiske politiske oppvåkningen og organiseringen. Velferdspolitikken bidro til å gi mange unge samer høyere utdanning og derved en kulturell og ideologisk kapital som neppe ble brukt i tråd med intensjonene i myndighetenes utdanningspolitikk. De nye samiske intellektuelle ledet nemlig an i stiftelsen av sameforeninger rundt om i Norge og ga samebevegelsen et nytt og mer radikalt innhold. Inspirert av andre bevegelser i en post-kolonialistisk verden begynte samisk ungdom å kreve tilbake historie og kultur. Dette kom til uttrykk i joikens revitalisering og fornying, og i oppsporing og synliggjøring av glemte eller fortrengte kulturtrekk som kofter og stedsnavn. I utstillingen blir den kulturelle og politiske oppblomstringen symbolisert gjennom bokstavene «ʗ SV», som lavt og hemmelighetsfullt hviskes ut i rommet. ʗ SV er det tre mest brukte bokstavene i det samiske alfabetet og ble et symbol for en ny og radikal måte å ytre samiskhet på i forhold til det norske. I dette rommet presenteres vi også for to linjer i samepolitikken, to ståsteder skilt av en symbolsk kløft. På den ene siden har vi en aktiv, radikal og patriotisk linje representert ved Norske Samers Riksforbund (NSR), som sier «ja» til en samisk politikk. På den andre siden står blant annet Samenes Landsforbund (SLF) med sterk støtte i sjøsamiske miljøer, som sier «nei». De siste gikk mot samiske særrettigheter og blir i utstillingen framstilt som en reaksjon på NSR s samepolitiske linje og som myndighetenes kollaboratører. Utstillingen i det tredje og siste rommet, «En samisk nasjon trer fram», blir en slags forløsning på den kamp og den utvikling som ble påbegynt i det foregående rom. Den omhandler tiden fra 1980 og fram til årtusenskiftet og starter naturlig nok med Altasaken. Den politiske mobiliseringen i denne saken ble en propell i arbeidet for samiske rettigheter. Altasaken ble sett i sammenheng med andre urfolks kamp for rettigheter, og urfolksperspektivet bidro til å sette fokus på samiske rettigheter til land og vann. Et av temaene i dette rommet er naturlig nok «Hvem skal bestemme over ressursene». Gjennom små montrer vises det hvordan krefter utenfra (fabrikktrålere, kraftutbyggere, isfiskere på snescooter, gruveselskap) tar seg til rette i Sápmi. Og imens utredes samiske rettigheter, materialisert i en meterhøy stabel av offentlige utredninger. Det dominerende visuelle uttrykket i dette rommet er imidlertid de to innerste veggene, som avslutter utstillingen. I store fargebilder presenteres her fruktene av den samiske kampen for nasjonal samling: Sametinget, anerkjennelsen av samiske uttrykksformer (kunst, klesdrakt, språk), samisk Grand Prix, scooterrally, sametingspresidentens omfavnelse av fredprisvinner Rigoberta Menchu, med mer. Midt på den bakerste vegg står en søyle med innrømmelsen i Grunnlovstillegget fra 1988: «Det paaligger Statens Myndigheter at Lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfunsliv» ( 110A). Fra utstillingen: Til venstre kommuneskilt fra Kåfjord. Skilting på samisk er bokstavlig talt kommet i ildlinjen, Skiltet er ødelagt av en haglladning. 21

22 Samisk ABC fra Margarethe Wiig var prestekone i Karasjok og fikk utgitt boka med egne tegninger fra reindriftsmiljøet i Indre Finnmark. (Foto: Tromsø Museum) Plottet Utstillingen «Sapmi - en nasjon blir til» har som formål å skape en alternativ fortelling om samene. Og sett i forhold til tidligere museale representasjoner har den utvilsomt lyktes. Som fortelling spiller den imidlertid på et klassiskt plott. Som historiefilosofen Hayden White har påpekt så vil alle forsøk på å omforme fortida fra sin fragmentariske mangfoldighet til en historisk fortelling med begynnelse, forløp og slutt, nødvendiggjøre et plott, dvs bruk av litterære allegoriske virkemidler. Gjennom å appellere til et litterært forbilde, en allerede eksisterende fortellerstruktur, blir historien mer tilgjengelig og gjenkjennelig. Det dominerende plottet i Sápmi-utstillingen er det White karakteriserer som det romantiske. Det kjennetegnes ved at historien framstilles som en heroisk realisering, løsrivelse eller frigjøring fra situasjoner som individer, grupper eller nasjoner har befunnet seg i. Slike romantiske forløp vektlegger gjerne det gode seier over det onde: demokratiets triumf over fascismen, kolonimaktens endelikt, slavenes frigjøring. Sápmi beskriver på tilsvarende vis et forløp der undertrykking, oppvåkning, kamp og seier inngår som suksessive elementer. Kampen mellom det «gode» og det «onde» kommer her ikke bare til uttrykk som en kamp mellom samene og norske myndigheter (les DNA). Den kommer også, og nok mer problematisk, til uttrykk som en utvetydig polarisering mellom samiske politiske organisasjoner, aktivister og linjevalg (NSR versus SLF, Fokstad versus Opstad). Utstillingen og de stemmer som kommer til uttrykk i det tilhørende heftet i museets populærvitenskapelige tidskrift Ottar (4-2000), kan sees som uttrykk for at også i denne interne samiske striden om linjevalg er det seierherrene (NSR) som skriver historien. Og kanskje får den i litt for stor grad karakter av en suksesshistorie. Avslutningen av utstillingen blir nærmest en triumfvegg i all sin fargesprakende og storslåtte representasjon av det nasjonalt samlete samiske folk. Som kjent skapes også museal mening gjennom semiotikkens lover om forskjeller og kontraster, og konfrontert med denne kulørte og lykkelige slutten kan man vanskelig la være å tenke tilbake på de noe vindskeive figurene på sorthvitt bildet av et SLF-lag fra kysten av Finnmark som henger i det foregående rommet. Inngår også de i det nye nasjonale fellesskapet? Som nevnt, en framstilling som denne vil alltid måtte velge et plott, og i et slikt perspektiv er trolig romansen å foretrekke framfor de plott som har dominert eldre museale representasjoner av samene (satiren og tragedien). Likevel kunne man kanskje forvente noen flere nyanser og en større problematisering av de samiske strategivalg enn de som her kanoniseres. Undertonen av «politisk korrekthet» i forhold til NSR s ståsted blir kanskje for påtagelig. Dessuten, er samenes kamp for likeverd og selvbestemmelse virkelig en «nasjonal» samlingsprosess? Er det en nasjon som bygges? Hvem er i så fall de samiske nasjonalister? Dialog og museale genre Tromsø Museum har som nevnt en basisutstilling om samene, Samekulturen, som fortsatt blir stående. Etter hva jeg har forstått er et av argumentene for dette at den manifesterer en tidstypisk museal genre som det er viktig å bevare. Å iscenesette en ny (og alternativ) utstilling om samene på Tromsø Museum må nødvendigvis bety at man etablerer og involveres i en dialog med den eksisterende basisutstillingen. Besøkeren ser gjerne begge og etablerer selv den kommunikative forbindelsen. De nye utstillerne gir noen eksplisitte innspill til dialogen. I forordet til katalogen heter det at basisutstillingen representerer en genre der «kultur» framstilles som samlinger av gamle og fremmedartede gjenstander. Og ved et bilde fra 1912 av svenske reindriftsamer på Kvaløya, som er utstilt i det tredje 22

23 rommet, heter det: «Vår andre utstilling viser samiske kulturformer før i tida. Den representerer en utstillingstradisjon som framhever tidligere tiders liv og levnet». Minst like interessant og meningsskapende er den implisitte dialogen som iverksettes mellom de to utstillingene. Basisutstillingen Samekulturen representerer en genre der den samiske kulturen er plassert i en «tidløs», tradisjonell fortid («the ethnographic present»), stykket opp i klare kategorier og representert gjennom materielle uttrykksformer. I denne genren er endring gjort nærmest synonymt med modernisering, med oppløsning av kultur og tap av identitet. Sápmi-utstillingen makter på en fortjenstfullt måte å formidle at modernitet og endring ikke medfører tap og oppløsning (selv om måten modernitetsprosessene er framstilt på i det første rommet balanserer på grensen til det tradisjonelle oppløsning-av-kultur scenariet). Et inntrykk som imidlertid ikke korrigeres, og som faktisk blir forsterket gjennom tilkomsten av den nye utstillingen, er den seiglivete myten om at endring og dynamikk i samisk kultur er et produkt av modernitet og kulturkontakt. Besøkeren som ser begge utstillingene vil lett dra den konklusjonen at det ikke dreier seg om to genrer, to syn på kultur, men om representasjoner av to tider: den før-moderne da tilværelsen var statisk, økonomisk forankret, innadvendt og materiell, og den moderne da livet ble dynamisk, politisk, utadvendt og kognitivt. Gjennom sitt formspråk framstår også Sápmiutstillingen som en kritisk kommentar til basisutstillingens tradisjonelle gjenstandsbaserte formidling. Gjenstandene (i ordets tradisjonelle betydning) er få og vekten er lagt på bilder og tekster. Indirekte kommuniserer den et budskap om at gjenstander, tingene, representerer det tradisjonelle, det alderdommelige, kort sagt det museale. Utstillingen ønsker å unnslippe en museal klassifisering og vil gjerne framstå som en «multimediafremstilling» (Ottar , forord). Flukten fra tingene har preget samfunnsog etterhvert kulturfagene etter krigen. De kom også til å prege de museumspedagogiske strategiene som ble iverksatt fra 1960-tallet og utover. Når produsentene bak Sápmi velger et formidlingsspråk med få gjenstander, så framstår den nok som forskjellig og mer «moderne» enn Samekulturen. Sett i forhold til den museumsdidaktiske utvikling i andre halvdel av forrige århundret er den imidlertid lite nyskapende. Den står trygt plantet i og 1980-tallets museale strategier. Etikk I en utstilling som omfatter vår nære fortid og samtid må man foreta en del vanskelig avveininger vedrørende etikk og personvern. Utstillingen navigerer stort sett forbilledlig gjennom dette farvannet, men i hvert fall på et par punkter kan man diskutere de valg som er foretatt. Det ene er presentasjonen av et brev forfattet like etter krigen av en person fra ei sjøsamisk bygd. På dårlig norsk protesterer avsenderen på de utgiftene gjenreisningshuset har påført ham. Ingen ting tilsier at brevet ikke er ekte. Utover hensynet til personvernet, kan man spørre seg om hensikten med å eksponere denne personens saftige gloser og manglende norske språkkompetanse? Det ligger påfallende nært å anta at det skjer fordi brevet appellerer til den samme «humoren» som nordnorske revyviser om samer er tuftet på (der samers språkproblemer i henvendelser til myndighetene nettopp er et «klassisk» tema), og som utstillerne ellers er påpasselig politisk korrekt med å ta avstand fra. Et annet diskutabelt utstillingsobjekt er underskriftslisten mot samiske stedsnavn. Det kan være høyst ulike og situasjonsbetingete motiver som gjør at mennesker skriver navnet sitt på ei slik liste, og det er vanskelig og kanskje umulig å formidle bakgrunnen for slike individuelle valg. Uansett ansvar og «skyld» er det vanskelig å forsvare denne dommen mot dem (og deres nærmeste) til et ukjent antall år i museal gapestokk. Det hadde vært enkelt å anonymisere listen og samtidig få formidlet at slike protester faktisk forekom. Og det siste var vel hensikten? Utstillingen ble åpnet av Samlingspresident Sven Roald Nystø. (Foto: Tromsø Museum) Sápmi - en nasjon blir til er en utfordrende og stramt regissert utstilling som fortjener å bli sett og diskutert av mange. Den reiser sentrale spørsmål vedrørende dagens samiske virkelighet, synet på samisk kultur og hvordan denne musealt kan representeres. Utstillingen er satt opp av formidlingsenheten ved Tromsø Museum og med Fagenhet for samisk etnografi som faglig ansvarlig. Deltakere i prosjektet har vært Svanhild Andersen (forarbeide), Ellen Marie Beck (produsent), Ivar Bjørklund (manuskript ), Terje Brantenberg (prosjektleder), Göran Carlsson (formgiver), Harald Eidheim, John Hansen, Johan Albert Kalstad og Dikka Storm (prosjektgruppe). I tilknytning til utstillingen er det utarbeidet et innholdsrik katalog som utdyper budskapet i utstillingen, og som gir viktig bakgrunnsstoff. Dertil kommer et eget hefte av museets populærvitenskapelige tidskrift Ottar (nr ) med artikler som berører utstillingens tematikk primært fra samiske forskere, kunstnere og politikeres ståsted. 23

24 TEKST: BERGLJOT ENGESET Fortidsinteresse og framtidstru Medan det sakte men sikkert går til atters med våre gamle ideologiske rørsler, er det ei folkerørsle som er i veldig vekst: På få år har Landslaget for lokalhistorie fått 404 lag og medlemmer. Og endå er det ein heil hær som ikkje er organiserte her: 600 lag med tilsaman medlemmer driv med ei eller anna form for lokalhistorisk arbeid i Norge i dag. Fortida ser ut til å ha framtida for seg! Då Landslaget for lokalhistorie og Norsk lokalhistorisk institutt for første gong no i haust slo seg saman og inviterte til seminar i Tønsberg, venta dei seg ei handfull av dei gamle travarane, og elles vestfoldingar med kort veg til seminarhotellet. Det møtte 107 historieinteresserte frå heile landet. Det var framtida for lokalhistoria som stod i fokus for seminaret «Norsk lokalhistorie ved millenniumsskiftet». Kva plass har historia i samtida, og korleis skal ein samarbeide? Seminaret var støtta av Miljøverndepartementet, som gjennom Lokal Agenda 21 legg vekt på lokalsamfunna og den rolla dei frivillige organisasjonane spelar i arbeidet med å skape berekraftige lokalsamfunn. Det som stadig kom til uttrykk under samlinga, var gleda over utviklinga i rørsla: Kva er grunnen til at dei som søkjer fortida, ser ut til å ha framtida for seg? Det er i dei urbane strøk veksten er størst. I området rundt Stavanger er det no 13 historielag samt sju i Stavanger by. I Oslo er det 21 lag med tilsaman medlemmer mange av dei heilt unge menneske. Kva slags fenomen er vi vitne til? Vi lever i ei tid med utbreidd materialistisk orientering. Er det difor folk no ønskjer engasjere seg i eit meir «åndeleg» eller immaterielt vernearbeid? Dette arrangementet var elles befriande fritt for økonomiske klagesongar. Det var lite snakk om pengar; om statsbudsjett, offentlege tilskot, rammevilkår etc. Men støtte til eit skikkeleg forskingsprosjekt som kartla denne folkerørsla som no sveipar over landet, kunne ein absolutt tenkje seg. Historisk samarbeid Og som ofte elles i slike breidt samansette forum vart den akademiske røysta, til dels representert ved innleiarane, noko overdøyvande i forhold til «stemma frå salen», dei mange som meir såg seg som utsendingar frå grasrota og «den glade amatør» i historiearbeidet. Dette vart også påpeikt under seminar-oppsummeringa. Egil Nysæter, fylkesarkivar i Hordaland, kunne likevel opplyse at ved sida av medlemsveksten har ein i den lokalhistoriske folkerørsla fått større demokratisering, det vil seie mindre elitepreg, auka spesialisering - kystlag, kulturminnelag etc.- og profesjonalisering - den offisielle historia blir skriven av høgt utdanna spesialistar. Det ligg nær å samanlikne med idrettsrørsla, meinte Egil Nysæter, som innleidde om historie som lokalt samarbeidsprosjekt. Då historielaga vart etablerte tidleg på talet, var dei ofte også museumslag eller hadde personalfellesskap med museumstiltak. Målsettinga var todelt: bygdebok og bygdetun/bydemuseum. Bygdeboknemndene vart etterkvart supplert med lokale historielag med ope medlemskap. Men det var først etter etablering av eigne kommunale kulturkontor i 1970-åra at dei fleste kommunar og bygder kom i gang med historielag. I tillegg er det i seinare år skipa ei mengde andre kulturvernlag. Historielaga som sjølv i dei større kommunane nærast hadde monopol på historisk arbeid er no blitt ein del av ei større og meir variert kulturvernrørsle. Nye formidlingsformer Innsamling av ulike typar kjeldemateriale har alltid stått sentralt i historierørsla, saman med målet om å formidle historia hovudsakleg i tekstleg form. Trass i det lokale museumsarbeidet må ein kunne seie at lokalhistoria har vore sterkt knytt til dei statlege arkiva. I dag er desse arkiva framleis viktige, men interessa for kommunale og private arkiv har auka, samtidig som fotomateriale og munnleg stoff er langt viktigare enn tidlegare. Samtidig er det også aukande sans for å knyte lokalhistoriske aktivitet til endringar i kulturlandskapet. Også handverkstradisjonar blir meir vektlagt. Dette har samanheng med at lokalhistorie ikkje lenger berre er produkt i form av bøker og artiklar, men også ein aktivitet som mange kan engasjere seg i både som aktiv 24

25 og meir passiv deltakar. Formidlingsformene i historielaga har endra seg. Det er blitt færre tradisjonelle foredrag, men fleire treff, vandringar og dugnadsaktivitet i samband med vern av kulturminne. Også den skriftlege lokalhistoria er i endring. Dei tradisjonelle bygde- eller bybøkene har framleis livets rett, men det er mange alternativ eller supplement til bokverket: årbokartiklar, grende- eller bydelsbøker, fotobøker, vegvisarar eller vandrebøker, lokalhistorisk leksikon, som det kulturhistoriske atlas og leksikon for Sogn og Fjordane på nettet og meir tradisjonelle bøker eller hefter om særskilte emne, personar, bedrifter og organisasjonar. Med internett kan ein på ein heilt anna måte enn tidlegare kople tekst, illustrasjonar, kart, lyd etc. Lokale samarbeidspartnarar Samarbeid er eit honnørord med svært positiv ladning i dei fleste samanhengar, meiner Egil Nysæter: Men samarbeid har også sin pris. Samla sett er det nok lettare å få til eit samarbeid lokalt enn på regionalt og nasjonalt nivå. To aktuelle rammeprosjekt for samarbeid er Lokal agenda 21 og ABM. I Stortingsmelding 22 er omgrepet brukt i samansetjingar som ABM-sektor, ABM-samarbeid og i meldinga sitt framlegg om ein eigen institusjon for slikt samarbeid. Det er både tale om å styrkje også økonomisk dei tre sektorane kvar for seg, samtidig som ein vil samordne og stimulere til samarbeid. Det mest sentrale døme på samarbeid i ABMsektoren eller kulturarvsektoren, er internettsatsinga Kulturnett Norge med sektornetta for arkiv, bibliotek og museum saman med nokre få regionale nett på fylkesbasis. Eit toppsenter for lokalhistoria? Lokalhistorie er mest ikkje nemnt direkte i meldinga. Ein viktig pasus er likevel: «Departementet vil ta sikte på å kartleggje betre kva som finst av lokalhistorisk og anna kulturvernbasert aktivitet i norske lokalsamfunn med basis i institusjonar, foreiningar og lag. Siktemålet må vere å få fram ein situasjonsrapport om vern og formidling av privatarkiv og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav. Departementet vil dessutan skipe til ei statleg støtteordning for vern og formidling av privatarkiv». Dette er einaste staden der historielag og frivillig aktivitet er nemnt sjølv om det skjer indirekte. Meldinga gjeld med andre ord først og fremst dei offentlege og halvoffentlege kulturarvinstitusjonane. Likevel vil den nye utviklinga kunne få mykje å seie for framtidig lokalhistorisk arbeid sentralt, regionalt og lokalt. Til no har sjølve det lokalhistoriske arbeidet mykje godt stått utanfor den viktige utviklinga som er på gang i dei andre delane av kulturarvsektoren. Den komande kartlegginga av «lokalhistorisk og annan kulturvernbasert aktivitet i norske lokalsamfunn» kan for eksempel bli eit utgangspunkt for den nasjonale handlingsplanen for lokalhistorie som Landslaget for lokalhistorie ønskjer å få utarbeidd. Både Norsk Lokalhistorisk Institutt og Landslaget skal kvar på sin måte drive rettleiing og opplysningsverksem. Begge har satsa på årlege seminar av denne typen. For NLI er rådgjeving ved planlegging, utarbeiding og utgjeving av bygdebøker og byhistorie det prioriterte området. Dermed er det dessverre heller små resussar som har gått til direkte rettleiing for den frivillige lokalhistoriske aktiviteten. Feltet er prega av god, men meir tilfeldig hjelp og råd særleg frå universitet, høgskolar, arkiv og kulturvernforvaltningane i fylka. Det trengst ei styrking sentralt og regionalt. NLI bør opprette eit nettverk både for rådgjeving og utviklingsarbeid, og satse meir på forsking, sa fylkesarkivar Nysæter, og slutta: Det er freistande å samanlikne med det enorme apparatet som er bygt opp innan idrettsrørsla, m.a. ved hjelp av offentlege midlar. Idretten har sitt toppidrettssenter nær Riksarkivet i Oslo. Kanskje vi kan få eit toppsenter for lokalhistorie der også? Det var honnørordet «samarbeid» som var fylkesarkivar Egil Nysæters tema under seminaret i Tønsberg. Sjølv om eit fornuftig lokalt samarbeid kan vere til beste for ei sak, bør ein minnast at også samarbeidet har sin pris, sa Nysæter. (Foto: Bergljot Engeset) LLH OG NLI Landslaget for lokalhistorie (LLH) vart stifta i 1920 som eit rådgjevande og koordinerande organ for lokalhistorisk verksemd. I dag har Landslaget 404 lag med medlemmer. Landslaget, med adresse Universitetet i Trondheim, gir ut Heimen og Lokalhistorisk magasin. Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) skal arbeide for å fremje lokalhistorisk arbeid over heile landet. Instituttet vart skipa i 1956 på initiativ frå Landslaget for by- og bygdehistorie, og har sidan 1978 vore eit reint statleg, frittståande institutt under Kulturdepartementet. Dei deler hus med Norsk museumsutvikling i Kronprinsens gate 9 i Oslo. 25

26 TEKST: LEIF ANKER SAMLING AV FRIVILLIGE KULTURVERNERE I EUROPA Europas første konferanse for frivillig kulturminnevern ble avholdt i Oslo 21 til 24. september. Europarådet, Miljøverndepartementet og Riksantikvaren sto som vertskap for 180 deltakere fra over 30 land fra Aserbajdsjan i øst via Vatikanstaten til USA vest, og fra Kamerun og Libanon i sør, til Finland og vertslandet her nord. Miljøvernminister Siri Bjerke åpnet med å hilse deltakerne og de frivillige organisasjonene som «samfunnets lim». Med klar adresse til tidligere Østblokk-land var Bjerke påpasselig med å understreke det frivillige vernearbeidet som del av nasjons- og demokratibygging. Frivillige viktige i vernearbeidet Miljøvernminister Siri Bjerke sier i en kommentar til Museumsnytt at de frivillige har en viktig rolle i Norge: Styrke i vernet krever samarbeid med frivillig innsats i bunnen og offentlig ansvar. De frivillige er viktige partnere. Vi må styrke det offentliges rolle i finansieringen med en langsiktig styrking av de offentlige budsjettene. Kritikk har medført høyere prioritering for å styrke de økonomiske virkemidlene som fritak for skatt for vernete hus osv. Det er viktig å mobilisere frivillige og privat sektor. Det er bl.a. økende interesse for investeringer i kulturminner som eldre bygninger. Fra Miljøverndepartementets side ser vi et stort potensiale her framover. I de frivillige organisasjonene kobles frivillige og profesjonelle krefter. Felles mobilisering mellom kommuner, frivillige og profesjonell ekspertise er veien å gå. Den internasjonale satsingen er mindre ambisiøs: Det er feil å si at det er midler til frivillige organisasjoner til internasjonalt samarbeid om kulturminnevern. Internasjonalt vil vi bygge videre på prosjekter og samarbeid vi allerede er inne i som i Russland og Baltikum, sier Siri Bjerke. Her ligger det i stedet an til fadderordninger og utvikle nettverk for å bygge opp organisasjonslivet de enkelte land. Norge var godt representert under konferansen, Marianne Roald Ytterdahl, og Kristen Grieg Bjerke fra Fortidsminneforeningen (til venstre og i midten) sto som tekniske arrangører, mens Dag Myklebust fra Riksantikvaren (til høyre) representerte vertskapet. (Foto: John Arne Balto) Kulturminnene er en viktig del av miljøet som må vernes, sa Bjerke. Assisterende generaldirektør i Europarådet, Hans Christian Krüger, fulgte opp med å understreke kulturarvens betydning i et pan-europeisk perspektiv: Kulturarven er et instrument for å integrere også de nye medlemslandene i øst. Vi opplever nå en økende forståelse for europeisk integrering, sa Krüger. Han understreket at det ikke finnes noen monolittisk europeisk kultur, men et mangfold, ingen språk uten påvirkning av andre: Kulturarven må ikke bare bevares, men holdes i live for å forstå, oppleve og lære. Forståelse av fortiden er viktig for å bygge framtiden. Krüger understreket de frivillige organisasjonenes betydning som møtesteder mellom engasjerte amatører og profesjonelle, mennesker med ulik tverrfaglig bakgrunn som gir organisasjonene stor fleksibilitet til å løse oppgaver. Annen virkelighet Store ord og storlagne omgivelser på Holmenkollen. Mer beskjedne er rammevilkårene mange av de frivillige møter i hverdagen, særlig i tidligere sovjetrepublikker der utfordringene står i kø. Generalsekretær Kristen Grieg Bjerke i Fortidsminneforeningen har likevel tro på framtidige resultater av konferansen: Tilbakemeldingene tyder på at deltakerne opplevde som en spennende arena med diskusjon om betingelsene for kulturminnevern. De fleste arbeider under andre betingelser enn vi er vant med. Det er en særlig utfordring å skaffe finansiering i land med over 40% arbeidsledighet og fravær av et sivilt samfunn med frivillig sektor. Målsettingen med konferansen var bl.a. å bringe folk sammen utveksle erfaringer og knytte kontakter for å bygge nettverk for kulturminnevern. Mye av det som skjer i de nye demokratiene er etablering og utvikling av nettverk av frivillige, lokale museer og lokal forvaltning som aktiviserer kulturminnene lokalt. Her har vi mye å lære av hverandre, sier Grieg Bjerke som ser for seg et sterkere internasjonalt samarbeid mellom frivillige kulturminnevernere framover. 26

27 NORGE RATIFISERER KONVENSJONER OM STJÅLNE KULTURSKATTER Norge følger opp internasjonale avtaler om stjålne kulturgjenstander. Unidroitkonvensjonen om tilbakeføring av stjålne gjenstander fra 1995 ligger til behandling i Stortinget og vil antakelig komme opp i vårsesjonen, mens UNESCOkonvensjonen av 1970 ligger ute til høring i berørte departementer. Her ligger en Stortingsbehandling lenger fram i tid. Unidroitkonvensjonen regulerer privatrettslige forhold. I motsetning til eiendoms- og verdipapirhandel kan antikviteter og kunst omsettes uten krav til dokumentasjon av eiendomsforhold. Dette søker konvensjonen å endre ved å legge bevisbyrden på innehavere av påstått tyvgods. Konvensjonen vil også lette tilbakeføring av tyvgods til opprinnelig eier. Om ny eier har handlet i god tro, åpner konvensjonen for kompensasjon. En norsk ratifisering av Unidroit-konvensjonen vil kreve endringer i bl.a Kulturminneloven, Godtroervervsloven og Hevdsloven. Saken vil neppe bli behandlet av Stortinget før vårsesjonen Hittil har 34 land tilsluttet seg konvensjonen, deriblant Finland, Nederland, Frankrike Litauen, Sveits, Russland, Kina, Bolivia, Pakistan og Zambia. UNESCO-konvensjonen om ulovlig handel med kulturgjenstander forplikter landene på det statsrettslige området, bla. ved å etablere kontroll med inn- og utførsel av kulturobjekter. Den norske kulturminneloven regulerer utførsel av kulturgjenstander av ulike kategorier, i første rekke norske. Norge har fra før innarbeidet EUdirektiv om stjålne kunstgjenstander i norsk lovgivning. Bestemmelsene gjelder imidlertid bare EU/EØS-området, og stiller ikke krav til import av kulturgjenstander fra andre land. Land i tredje verden har gjentatte ganger oppfordret norske myndigheter å tiltre UNESCOkonvensjonens. Dens formål er å sikre opprinnelseslandenes kontroll over egen kulturarv. Handel med ulovlig eksporterte kulturgjenstander anses som et alvorlig og voksende problem internasjonalt, og den innebærer en alvorlig trussel mot opphavslandenes mulighet til å beholde sin kulturarv. Særlig land i den tredje verden med svak eller manglende sentralmakt mister årlig kulturskatter i betydelig omfang. Manglende ratifisering fra norsk side medfører at gjenstander som er ulovlig utført fra et land fritt kan omsettes i Norge. UNESCO-konvensjonen har ikke tilbakevirkende kraft, og vil kun omfatte gjenstander importert til Norge etter en norsk ratifikasjon. Hittil har mer 90 land tilsluttet seg konvensjonen, med Finland som eneste land i Norden så langt. Både Sverige og Danmark forbereder ratifisering i likhet med Norge. Det vil bringe Norden på linje med de fleste europeiske land inkludert de tidligere kolonimaktene Frankrike og Spania som har undertegnet. Tyskland, Benelux-landene og Storbritannia har ikke tiltrådt konvensjonen. Storbritannia har tradisjonelt vært base for internasjonale kunst- og antikvitetsauksjoner og auksjonshus med milliardomsetning. Når norske myndigheter nå arbeider med tilslutning skyldes det bl.a at Norsk ICOM har tatt opp saken. En norsk ratifisering av UNESCOkonvensjonen er et høyst velkomment signal om at Norge ikke ønsker å være mulig fristed eller transittland for omsetning av stjålne kulturobjekter. Det er også en etterlengtet markering av solidaritet med andre lands kulturarv. TEKST: LEIF ANKER 27

28 TEKST: TOR ÅGE BRINGSVÆRD MANNEN SOM 1. september 1972 Fortellingen sto på trykk første gang i romanen «Den som har begge beina på jorda står stille», Gyldendal Her er den hentet fra «S.F. (Samlede Fortellinger)», Gyldendal Fortellingen er oversatt til en rekke språk og har bl.a. vært valgt ut til antologiene «The Years best Sci-Fi», redigert av Brian Aldriss, og «The Book of Fantasy» redigert av Jorge Luis Borges. Museumsnytt trykker fortellingen med forfatterens velvillige tillatelse. ( 1 ) Det var en gang en mann (Ptk) som oppdaget at han var i ferd med å miste taket på virkeligheten. Egentlig hadde det bygd seg opp gjennom flere år (innså han plutselig) - uten at han hadde brydd seg om det, uten at han hadde ofret det en tanke. Kanskje hadde han ikke en gang vært klar over det. Nå var den grå hinnen tyknet til et slør, en fotsid paraply og en lue som låste armene. Armbandsuret hadde brennende visere, og han visste ikke lenger på hvilken side han hadde skillen: speilet mente høyre, hånden påsto venstre. I avisen leste han om en franskmann som av forskjellige grunner hadde latt seg innesperre naken i et lite kott hundre meter under jorden. Da han vendte tilbake fra isolasjonen tre måneder senere, kunne ekspertene fastslå at mennesket hadde «en naturlig rytme et innebygget ur» og at dette uret «ikke retter seg etter solen, men er innstilt på at døgnet har 31 timer i stedet for 24». Men ingen våget å trekke slutningen, den eneste logiske... at mennesket er en fremmed, at Obstfelder hadde rett, at vårt egentlige hjem er en annen (og langsommere) klode - som i lyset fra en ukjent sol bruker syv timer mer enn Jorden på å rotere rundt sin egen akse... at dette er det virkelige Eden -- den have som vi er fordrevet fra. Ptk pekte forundret på sitt eget speilbilde, og hverken Librax eller Valium klarte å få ham på andre tanker. ( 2 ) Ptk bestemte seg for å se hverdagen i øynene, forsøke å orientere seg i den virkelighet han var strandet. Han gikk ut, kjøpte alle dagens Osloaviser (1ørdag l9. august 1972) og gikk hjem. Han leste dem grundig side for side, spalte for spalte. Da endelig syntes han hadde fatt et visst tak på 1ørdag l9. august, var det i mellomtiden blitt tirsdag 22. august og virkeligheten hadde skiftet ansikt tre ganger. Ptk innså at informasjonen var av en slik tyngde at det var umulig for et enkelt menneske å balansere den på hodet. Nyhetene falt i hauger rundt føttene hans, slynget seg som villvin oppover leggene, strammet som et belte rundt maven. Han kjempet fortvilet mot onsdag 23. og torsdag 24. Ørene grodde igjen, nesen og munnen tetnet og han hadde vansker med å puste. Han våget ikke å blunke av frykt for at fredag 25. skulle presse øyelokkene sammen. Og likevel tross verdens beste vilje 1ørdag 26. august l972 vokste ham fullstendig over hodet. ( 3 ) Ptk innså at han hadde handlet overilet. Den som konsumerer for mange nyheter, rekker hverken å koke, steke eller tygge dem, men må sluke alt rått og helt. Etter å ha memorert over politisk fordøyelse og beskyttende fettlag, bestemte han seg for å gripe saken an fra en ganske annen vinkel. Han resignerte overfor virkeligheten som et mangehodet vesen, men valgte i stedet å hugge av et av hodene, for gjennom et grundig detaljstudium av ett enkelt hode å komme hele skapningen nærmere inn på livet. Valget falt på l. september Han hadde på forhånd innredet en krok av soveværelset som laboratorium, og sto klar med skrivemaskin, saks, lim, papir og et 24 binds leksikon med geiteskinnsrygg. ( 4 ) Ved utgangen av oktober var Ptk ferdig med samtlige norske aviser fra l. september (også medregnet ukeaviser). Uten betenke seg kastet han seg over studiet av aviser fra det øvrige Norden, i første rekke Danmark og Sverige. Han hadde fast plass pa Universitetsbiblioteket, og om kvelden limte han notater og fotostatkopier på veggene i soveværelset. Han begynte å interessere seg for kurver og diagrammer. 28

29 SAMLET PÅ ( 5 ) Soveværelset ble snart for trangt. For å få et så komplett studiemateriell som mulig, skrev Ptk til all verdens aviser og ba om et eksemplar fra 1. september 1972 uansett om han behersket språket eller ikke. Han fulgte kveldskurs i spansk og russisk. ( 6 ) Fire ar senere var leiligheten utnyttet til det maksimale. Bortsett fra en komfyr, et kjøleskap, en seng, et klaffebord og en pinnestol fantes det ikke møbler eller pyntegjenstander. Rommene var delt opp med hundrevis av lettvegger, og passasjene var så trange at Ptk måtte gå sidelengs (og svært forsiktig) når han ville gjenoppfriske et viktig utklipp eller tilføye et nytt notat. Bortsett fra arbeidstiden (Ptk var bokholder) tilbragte han resten av døgnet i sitt historiske arkiv. Han forsømte venner og slektninger, og når han traff en av dem på gaten (til og fra kontoret) følte han det vanskelig å føre en fornuftig samtale. Han ble mer og mer sjokkert over hvor lite andre mennesker visste om 1. september Til slutt isolerte han seg fullstendig, ignorerte innbydelser, sa opp telefonen og gikk omveier. ( 7 ) To ganger ble han nødt til a finne en større leilighet. I 1982 behersket han mer eller mindre tyve forskjellige språk og dialekter. Men det var stadig nye ting å lære. Emnet viste seg å være bortimot uuttømmelig. Hvem kunne ha drømt om at det skjedde så mye nettopp 1. september 1972? «Hvilket sammentreff!»sa Ptk til seg selv (han hadde ikke snakket med andre på seks år). «Hvilken lykke at jeg valgte nettopp den dagen!» Han benyttet fortsatt lettveggsystemet, og han beflittet seg på å ordne det hele så systematisk som mulig. Ikke alle emner var like omfangsrike. Noen emner, som for eksempel temperatur og vindstyrke, trengte bare halvparten av en vegg, mens andre, som for eksempel Handel og Økonomi, tok hele spisestuen alene (tilsammen 30 vegger, dvs. ca. 450 m 2 ). ( 8 ) En gråværsdag i februar 1983 tok det fyr i sportsavdelingen. Ptk var på vei hjem fra en privattime i mongolske dialekter. Da han åpnet døren sto hele München-olympiaden i flammer, og den amerikanske svømmekongen Mark Spitz løftet hånden til et triumferende V-tegn før bildet krøllet seg sammen. Det var den rene ild-stormen. Ingenting ble reddet. Før brannvesenet rakk frem, lå hele arkivet i aske. (Bortsett fra de to kjellerbodene, naturligvis. Men her var det hovedsakelig lagret dødsannonser og usorterte nekrologer. Alt sammen av perifer interesse.) Ptk ble stygt forbrent, og tilbragte resten av sitt liv (to år) på sykehus. ( 9 ) I disse to årene forsøkte både leger og pasienter forgjeves å få kontakt med ham. Men hver gang noen snakket om krigen i Latin-Amerika, snakket Ptk om Vietnam. Nevnte noen Brüssel, svarte Ptk at han trodde svaret ble nei i hvert fall for hans del. Diskuterte de andre pasientene sport, rystet alltid Ptk på hodet og mumlet noe om to negre som hadde forsovet seg og derfor ikke rakk å stille opp på 100 meter. Han refererte til kongen som kronprins og omtalte alltid den amerikanske president som «Nixon». Hvis han overhodet ville svare. Som regel ville han ikke. «Et håpløst tilfelle,» sa legene. «Det er ingenting mer vi kan gjøre.» ( 10 ) Og da ingen forsøkte mer, fikk Ptk endelig den ro han så sårt lengtet etter. De siste tre månedene la han lykkelig på ryggen. Ett for ett husket han fragmentene frem, ett for ett satte han dem møysommelig sammen, begynte i høyre hjørne av hjernen og arbeidet seg mot venstre. Bildet av 1. september 1972 vokste langsomt i tankene, vokste seg større og klarere dag for dag. Navn og tall smeltet sammen med kart og diagrammer. Grensetvister og kinoreklame gled over i hverandre. Ptk smilte. Bildet fylte hele hodet. Ennå manglet noen biter. Han fant dem. Hodet ble for lite. Bildet sprengte hjernen og fylte hele sykehuset. Ennå manglet noen biter. Noen få. Han fant dem. Bildet sprengte sykehuset og fylte hele parken utenfor, foldet seg ut som en gjennomsiktig film og gikk i ett med trærne, fuglene og himmelen. Men da hadde han allerede vert død... et kvarter, sa den ene legen. Ti minutter, sa den andre. Og ingen av dem merket at det var blitt høst. Tor Åge Bringsværd (Foto: Gyldendal) 29

30 NYTT FRA NORGES MUSEUMSFORBUND TRON WIGELAND NILSEN, GENERALSEKRETÆR ABM-meldinga Når dette leses er forhåpentligvis Stortingsmelding nr. 22 om arkiv, bibliotek og museum (ABM) allerede behandlet i Stortinget, et halvt år forsinket. Utsettelsen førte til at Forbundet kunne behandle meldinga på Landsmøtet i Ålesund. Styret gjorde mindre endringer i utkastet til høringsuttalelse som ble omdelt på møtet, på bakgrunn av diskusjonen. Siden har vi fulgt opp våre synspunkter overfor media og Stortinget. Forbundet har bl.a. hatt en rekke kontakter og møter med representanter i Stortingets Kulturkomité. En klar svakhet ved meldinga er at den ikke evner å se utover Kulturdepartementets (KD) rammer. Eksempelvis blir verken kulturminneforvaltninga, som hører innunder Miljødepartementet, eller museer som har tilknytning til andre departementer behandlet, herunder universitetsmuseene. På bakgrunn av dette gikk Forbundet tidligere i høst ut og sa: «Nei til ABM-utvikling nå!», dvs. det foreslåtte statlige samordningsorganet. Vi hadde flere møter med Norsk bibliotekforening og Landslaget for lokal- og privatarkiv, men de valgte å ikke bli med på Museumsforbundets utspill. Vi ser et klart behov for å foreta en koordinering innen museumssektoren også utover KDs rammer, før en eventuelt begynner å utrede en sammenslåing med øvrige deler av ABM-sektoren. Vi har også utover høsten mottatt flere signaler om at sammenslåinga av ABM-sektoren i England ikke er udelt vellykket. Disse synspunktene har vi forøvrig brakt videre til presse og politikere. Vi håper og tror at innstillinga fra Stortinget vil ta hensyn til disse synspunktene. Statsbudsjettet Det var med skuffelse at vi registrerte at regjeringa valgte å ikke følge opp det økonomiske løftet som ligger inne ABM-meldinga. Meldinga foreslo som kjent et ekstra løft for museene på over 700 millioner kr, fordelt på 5 år. Det første året var det foreslått 48 millioner kr i ekstrasatsning. Isteden presenterte regjeringa et budsjettforslag med 3% i generell økning, i tillegg til ei ny konjunkturavgift på 1,5% % av museenes driftskostnader er knyttet til lønn, dvs. at 1,5% oppå arbeidsgiveravgifta kommer til å ramme museene i betydelig grad - hvis den blir vedtatt, da I møte med Stortingets Kulturkomité har Forbundet levert inn krav om 8% generell økning og 15 millioner ekstra i prosjektmidler til NMU, knyttet til Revita-forberedende tiltak. Forbundet har videre foreslått å øremerke inntil 5 millioner av prosjektmidlene til Salhus-prosjektet i Hordaland og fellesmagasinprosjektet i Rogaland. Forslaget vårt er kostnadsberegnet til vel 34 millioner kr, dvs. at det ligger godt under ovennevnte 48 millioner kr. Forbundet ser også med bekymring på forslaget om å kutte tilskuddet til lokale- og regionale kulturbygg under Kulturrådet med 14 millioner, fra 49 til 35 millioner kr. Vi håper at Stortingsflertallet prioriterer museene høyere enn Regjeringa. Landsmøte i Skien april Landsmøteforbedelsene er i full gang i nært samarbeid med Telemark Museum, og vi regner med å ta opp oppfølging av ABM-meldinga, museenes rolle i kulturminneforvaltninga og deponiutvalgets innstilling som temaer. Norges Museumsforbund ønsker alle sine medlemmer en God Jul og Godt nytt år. NYTT FRA NORSK MUSEUMSUVIKLING Bevaringskursene fortsetter. I år har NMU gjennomført to bevaringskurs for museumsansatte i Nordland, Troms og Finnmark, med Bodø respektive Vadsø som kurssteder. Kurset er holdt flere ganger tidligere. Det gikk over to dager og fokuserte på forebyggende konservering. Neste år planlegger NMU å gjennomføre kurs i de fylkene som gjenstår: Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark og Vestfold. Om kulturvern ved kyst og strand heter en utredning om et planmessig vern av kulturminner og kystkultur. Utredningen er laget av en arbeidsgruppe oppnevnt av Riksantikvaren, Norsk kulturråd, Maihaugen - Håndverksregisteret og NMU. Jon Bojer Godal har ført utredningen i pennen - og den kan bestilles fra NMU (4 : 2000). Utlån og avhending av materiale fra museenes samlinger er en utredning fra et utvalg oppnevnt av Nasjonalt utvalg for universitetsmuseene (NUUM) og NMU. Rapporten gir ikke konkrete løsninger på området, men er en veiledning til museer og politiske myndigheter om hvilke hensyn og avveiinger museene må foreta når spørsmål om utlån eller avhending blir reist. Den kan bestilles fra NMU (5 : 2000). 30

31 NYTT FRA NORSK MUSEUMSUVIKLING Publikumsundersøkelser. I oktober avsluttet et evalueringsprosjekt i Kristiansand - et samarbeid mellom NMU, Vest Agder fylkesmuseum, Agder naturhistorisk museum og botanisk hage, Sørlandets kunstmuseum og Museumstjenesten i Vest Agder. Erfaringene fra prosjektet og et liknende prosjekt i Osloområdet vil bli samlet i en rapport som er ment å bli en håndbok for museer som ønsker å bli bedre kjent med sitt publikum. Fra analyse til handling er et nytt oppfølgingsprogram til Mål og mening i museumshverdagen. En foreløpig versjon av programmet ble presentert for 10 av de museene som har gjennomført Mål og mening,og deres kommentarer er innarbeidet i en ny versjon. Resultatet har blitt en relativt enkel sjekkliste/oppskrift som gjør museene i stand til å prioritere de tiltakene som skal settes i verk for å få til den ønskede standardheving av institusjonen. Fra analyse til handling vil bli innarbeidet Mål og mening. Mål og mening i museumshverdagen, standardhevingsprogrammet, startet en ny runde i Bergen 18. og 19. oktober. De to neste samlingene er lagt til vårhalvåret, også disse i Bergen. Denne gangen deltar Hordamuseet, Stiftinga Havråtunet, Stiftinga Osterøy museum, Nordfjord Folkemuseum, Vestlandske Kunstindustrimuseum og Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Museumsnettet. Vi minner om at museene kan legge hjemmesidene sine gratis på museumsnettets server. I tillegg til tilnærmet ubegrenset lagringsplass, kan vi nå også tilby en epostadresse. Det er også egne sider for ledige stillinger, kurs/studieturer og konferanser/seminarer på museumsnettet. Meldinger til disse sidene må sendes redaksjonen på e-post med utlysnings- og informasjonsteksten senest en uke før ønsket publiseringsdato. Ellers er vi takknemlige for tips om hvordan dere som brukere mener museumsnettet bør være. Redaksjonen kan kontaktes på redaksjon@museumsnett.no eller per telefon. REISER OG STIPEND - UTLYSNING AV MIDLER FOR 2001 Norsk museumsutvikling (NMU) har for 2001 avsatt inntil kr til reiser og stipend for museumsansatte. NMU kan gi tilskudd til: Videreutdanning i utlandet i museumskunnskap, bevaring og formidling Det kan søkes om stipend for å dekke meromkostningene ved å studere i utlandet. Søkere må minimum ha en cand.mag. grad og to års museumspraksis. Ved søknaden skal det følge en anbefaling fra arbeidsgiver. Søknadsfrist 1. juni. Tilskudd til å delta på kurs/seminar i utlandet NMU kan gi tilskudd til å delta på kurs/seminar som: Styrker norsk deltakelse i internasjonalt museumsfaglig utviklingsarbeid. Vurderes som viktig for oppbygging av kompetanse på sentrale områder. Kurset/seminaret må minst gå over 5 dager. Søknaden må være mottatt i NMU senest to måneder før avreise. Søknaden sendes gjennom egen institusjon/organisasjon med opplysninger om institusjonens bidrag til reisen og om det er søkt tilskudd fra andre finansieringskilder. Institusjoner/organisasjoner som mottar regulært driftstilskudd fra NMU, kan ikke søke slik støtte. Reisetilskudd for å delta på ICOM-møter gir NMU gjennom driftstilskudd til Norsk ICOM. Andre tilskudd til å delta på ICOM-møter kan bare gis når dette inngår i utviklingsprosjekt som støttes av NMU. Reisetilskudd til museumsansatte i Nord-Norge for kurs/seminar i Sør-Norge Museumsansatte fra Nord-Norge som skal delta på kurs/seminar i Sør-Norge som arrangeres av NMU eller som er støttet av NMU, kan søke om å få refundert reiseutgifter som overstiger kr Det forutsettes at det benyttes mulige rabatter og at reisen skjer på billigste måte. Slike søknader må være mottatt i NMU senest en måned før avreise. Krav til søknader Navn på deltaker, stilling og institusjonstilknytning (evt organisasjonstilknytning). Formålet med kurser/seminaret. Studieplan eller program. Sted og tidspunkt. Plan for total finansiering av deltakelse. Dokumentasjon av utdanning og museumspraksis (ved søknad om stipend til videreutdanning). 31

32 DEBATT Nordisk Museumsfestival En oppsummering Skulptur Fugl Fønix Fønix er laget av den svenske kunstneren Britt Marie Jern. I dagene 4-6. september ble Nordisk Museumsfestival arrangert i Stavanger. Rundt 150 personer fra et 60-talls kultur- og naturhistoriske institusjoner deltok, hvorav rundt 30 med konkurransebidrag, dvs. iscenesatte og konkrete utstillingsmodeller eller utstillinger presentert via dataskjermer. Tema for festivalen var gitt som Tusenårsskiftet, med underpunktet: Hva skjer på de nordiske museene nå? Festivalbidragene Den nye tid er nådd museene. Festivalutkastene kom for stor del i PC- og videoversjoner og innebar en markant endring fra forrige festival i 1998, da så å si alle bidragene var i form av konkrete modeller. Fire nordiske land var representert, med noe ulik representasjon. Fra Finland kom to institusjoner fra Helsingfors, fra Danmark som nevnt Nationalmuseet og deltakere ellers fra Museumshøjskolen i Danmark. Fra Sverige var sju av de største institusjonene i Stockholm representert med utstillingsbidrag, bl.a. Nordiska museet, Statens Historiska Museum, Livrustkammaren, Naturhistoriska riksmuseet med to bidrag, Riksantikvarieämbetet og Riksutställningar, og ellers Grythyttan, Gøteborg, Malmö, Härnösand og Skara. Fra Norge kom Universitetets kulturhistoriske museer, (Oldsakssamlingen), Oslo Bymuseum og Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM) fra Oslo, ellers fra Varanger og Hammerfest i nord, Radøy lenger sør, fire museer fra Stavanger og to enkeltpersoner med bidrag fra Bergen. Litt til ettertanke er det at verken museene i Bergen, Trondheim eller Lillehammer deltok ikke med bidrag, ikke med deltakere. Er museene i Norge mindre engasjert i utstillingsproblematikk enn for eksempel de svenske museene? Oddveig Foldøy (innlegget er forkortet) PREMIERING PÅ MUSEUMSFESTIVALEN To utstillingsbidrag fikk festivalprisen Fønix. Kokboksmuseet i Grythyttan for «Project måltidsmuseum En utflykt i matens arkeologi.» Juryens begrunnet prisen slik: Hvordan stiller man ut en samling av rariteter og skatter som står oss alle så nær, men som er uleselig for de fleste besøkere? Kokboksmuseet har løst problemet med klarhet og eleganse. Det forener avansert teknikk med pedagogisk følelse og innbyr til dialog og praktisk deltakelse. Museumsrommet er ladet med symboler. Kokeboken er essensen av hele matmiljøet og måltidet det stadig levende demokratiske uttrykket. Diktatorer kommer og går, men måltidet består! Den andre prisvinneren var Riksutställningar, i samarbeid med SAMDOK for «Svåra saker. Ting och berättelser som upprör och berör». Juryen mente at Riksutställningar og SAMDOK med varsomme hender og stor empati har nærmet seg museets innerste kroker, mennesket og dets verden. Sammen har de funnet en dynamisk arbeidsform og en uttrykksform i utstillingen som åpner for samtale, dialogen, demokratiets innerste vesen. Ytterligere fem utstillingsideer fikk diplom. IKM Internasjonalt Kultursenter og Museum i Oslo fikk diplomet for «Byborger og verdensborger, mangfold og muligheter mellom to elveløp. Museet som kontaktsone og samtaleinstitusjon i et flerkulturelt miljø.» Juryen vektla det historiske perspektivet på Gamle Oslos kulturelt sammensatte befolkning,og at museet åpner for en mangfoldighet av samarbeidspartnere og deres særegne uttrykk. Samtidig fremstår den ferdige utstillingen som en stramt komponert estetisk helhet. Malmö Museer fikk diplomet for «Minnesnycklar» Juryens lot seg oevrbevise av et nesten umulig prosjekt hvor betydningen av å verne sine minner er temaet. Utstillingen har blitt tankevekkende med sterke visuelle og poetiske kvaliteter. Utstillingen viser også hvordan et museum kan være en viktig samfunnsaktør som skaper dialoger med sine nyboere. Livrustkammaren i Stockholm fikk utmerkelsen for «Drottningar kvinnlighet och makt», Länsmuseet i Västernorrland, Härnösand for «Skyltar i Den Store Utställningen», og GRABben og Dimmen, Stavanger for «12 millioner for rustne nagler?!» Tekst: Oddveig Foldøy 32

33 Noen kritiske merknader til den nordiske museumsfestivalen år 2000 Det produseres en rekke nye museumsutstillinger i Norden årlig. Siden 1997 har det for eksempel blitt produsert fire basisutstillinger og flere temporære utstillinger bare i Finnmark. Dessverre ser man sjelden disse nye utstillingene vurdert og debattert i offentlige media eller i mer interne sammenhenger som for eksempel i faglige tidsskrift eller på seminarer. Hvorfor? Når det finnes kunstkritikere og litteraturkritikere, hvorfor finnes det ikke også kritikere som vurderer museumsutstillinger? En av årsakene kan være at det sjelden er en enkelt person som har ansvar for både form og innhold i en utstilling, men en rekke personer som har bidratt på ulik måte. I tillegg er disse personene ofte anonyme. Anonyme produsenter er vanskelige å angripe. En annen årsak kan være at det som regel er akademisk kunnskap som formidles, og at det skal stort mot til for å kritisere det som formidles av vitenskapelig forfektede «sannheter». Resultatet er i alle fall og dessverre at museumsutstillinger sjelden får den offentlige oppmerksomheten som de fortjener. Desto viktigere er det at det hvert andre år arrangeres en Nordisk Museumsfestival. Noen av de formulerte målsetningene med festivalen er å gi de som arbeider med museumsutstillinger en mulighet til å prøve ut utstillingsideer, utveksle erfaringer og motta nye impulser. På denne måten ønsker man at festivalen skal bidra til å gjøre «museumsutstillingen til et mer dynamisk medium». Målsettingen bak Nordisk Museumsfestival har vår fulle støtte, og vi synes initiativet er flott. Det var derfor med store forventninger vi i år for første gang bestemte oss for å delta. Vi dro til årets festival i Stavanger med håp om å hente inspirasjon til vårt fortsatte arbeid. Her skulle vi få dele våre egne og andres erfaringer fra utstillingsarbeid, og vi skulle få delta i diskusjoner om valg av formidlingsidè og formgiving. Dessverre dro vi nokså slukøret hjemover, pinlig klar over at vi nå hadde brukt en stor del av våre museers begrensede driftsmidler til liten nytte. Vi følte at våre egne bidrag i liten grad var «sett» av andre, og at vi i liten grad hadde fått sett nærmere på andres bidrag. Årsaken til dette ligger først og fremst i selve organiseringen av festivalen, bl.a.: Det var kun avsatt 5 minutter til den muntlige presentasjonen av de ulike bidragene, og denne presentasjonen skjedde ikke i plenum, men kun overfor juryen og noen få andre utvalgte. Det var vanskelig for deltakere som bidro med egne stands å se nærmere på andre kollegaers bidrag, samt å få deres egen framstilling av ideen bak formidling og formgiving. For å få dette til måtte man forlate sin egen presentasjonsplass, og håpe på at det samme ikke var tilfelle ved de standsene man ønsket å se nærmere på (og disse lå gjerne i et annet rom, og kanskje også i en annen etasje). Dette var særlig tilfelle for de av deltagerene som kun stilte med en representant. Det var ikke lagt opp til diskusjoner omkring ulike valg av ide og form med utgangspunkt i de ulike presentasjonene. Slike diskusjoner foregikk i hovedsakelig på juryens interne møte (antar vi). Vi har også merknader til sammensetningen av juryen. Denne besto av ledere fra store veletablerte institusjoner fra de sentrale strøk i Norden. Vi mener at det er av betydning at også mindre museer og yngre krefter med nyskapende og kreativ bakgrunn får sin plass i en slik jury. Skal museene spille en aktiv rolle i samfunnsdebatten må den etablerte museumsverden vise en større åpenhet for og nysgjerrighet på hva som rører seg i mindre etablerte miljø og «ute i distriktene». Oppfordringen vår til neste museumsfestival er at det fokuseres mindre på konkurranse og mer på debatt og kommunikasjon. Vi har behov for en museumsfestival som debatterer museumsutstillingenes ide og innhold, og som inspirerer til kreativitet og nyskapning! Til slutt vil vi komme med følgende forslag til organisering av fremtidige festivaler: Gi alle en mulighet til å presentere sine bidrag i plenum Organiser diskusjoner (gjerne i grupper) som tar utgangspunkt i utstilte bidrag Skill mellom basisutstillinger og temautstillinger, og mellom ferdiglagde utstillinger og skisser til utstillinger Om mulig, la alle bidragene formidles i samme lokale (rom). Gerd Johanne Valen, Gjenreisningsmuseet Rune Sundelin, Nord-Troms Museum Kjersti Schanche, Varanger Samiske Museum DEBATT 33

34 TEKST: TORDIS GUNNESTAD OG GRETE HANSEN, DELTA-SENTERET NORDISKE MUSEER FOR DE FRISKE OG RASKE? Tilgjengeligheten til nordiske museer er ofte mangelfull. Har man begrensninger i forhold til bevegelse, syn, hørsel eller forståelse, kan utbyttet av et museumsbesøk være magert. Det viser en kartlegging som det norske DELTA-senteret har gjort i samarbeid med sine søsterorganisasjoner i Danmark, Sverige og Finland. Det har lenge vært politisk vilje til å sette fokus på bedre tilgjengelighet ved de nordiske museene. Det er en samlet oppfatning at bedre tilrettelagte museer vil gi mennesker med funksjonshemninger flere muligheter til å ta del i det allmenne kulturtilbudet. Museer er, som alle andre publikumsbygninger, omfattet av Plan- og bygningsloven og byggforskriften, og skal være tilrettelagt. Den kan man lese hvilke konkrete krav som stilles til utearealer, adkomst, planløsning, størrelse med mer. Det finnes også overordnede føringer. I FNs standardregler for funksjonshemmede heter det blant annet: «Staten skal sikre at mennesker med funksjonshemninger inkluderes og kan delta i kulturelle aktiviteter på lik linje med alle andre». Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede har også tatt opp hvor viktig tilgjengelighet til kultur er. Med denne bakgrunn ble det i 1999 etablert et nordisk samarbeide med støtte fra Nordisk Ministerråd. Prosjektet fikk navnet «Nordiske museer for alle», og intensjonen var å fremme tilgjengeligheten, både for å komme seg inn i bygningene, bevege seg innenfor museenes vegger og ha god tilgang til utstillingstilbudet. Et samarbeid mellom Center for tilgængelighet i Danmark, Hjälpmedelsinstitutet i Sverige og DELTA-senteret i Norge ble etablert for å styre og koordinere arbeidet. Felles spørreverktøy Prosjektet ble utformet i tre deler: DELTA-senteret påtok seg ansvar for å lede arbeidet med kartlegging av et begrenset antall museer i hvert land. Hjälpmedelsinstitutet i Sverige ble ansvarlige for informasjon og veiledningsmateriale, mens det danske Center for tilgængelighet tok ansvaret for å lage en vandreutstilling. Finland tok på seg oppgaven å arrangere en sluttkonferanse hvor resultatene skal presenteres. Det gikk av stabelen 20. og 21. november i år i Helsinki. Finlands Museiförbund hadde ansvar for konferansen. Under kartleggingen har sentrene samarbeidet med referansegrupper fra ulike brukerorganisasjonene i hvert land. DELTA-senteret har samarbeidet med brukergrupper som har bestått av personer med nedsatt syn, hørsel, bevegelse og personer med kognitive vansker og med astma- og allergiproblemer. Det ble utformet et felles spørreskjema og utført kartlegging av tilgjengelighet ved til sammen 19 museer. For at hvert lands representanter skulle forstå og få et nært forhold til spørreskjemaet som ble brukt under kartleggingen, ble skjemaet oversatt til alle de fire språkene. Selve undersøkelsen ble gjennomført ved at fagkonsulenter ved sentrene har vært ute ved de 34

35 aktuelle museene og fylt ut spørreskjemaet i samarbeid med museenes egne ansatte. Utilstrekkelig tilgjengelighet. Siden reguleringsbestemmelsene er forskjellige i de nordiske landene, har flere nivåer for tilgjengelighet blitt innarbeidet i analyseskjemaet. Ved å vurdere kartleggingsmaterialet har representantene for hvert land kunne tolke de ulike nivåer opp mot sitt eget lands regelverk, og på den måten klassifisert tilgjengeligheten ved det enkelte museum. Kontakten mellom sentrene og de ansvarlige for museene har vært god. De fleste museer har sett nytteverdien av å delta. De har gitt uttrykk for at dette har gitt dem ny inspirasjon i det daglige museumsarbeidet. De har sett nytten av å gå nøye gjennom spørreskjemaet og har ved gjennomgangen ofte fått et nytt perspektiv på hva som trengs for å skape et museum som er tilrettelagt for alle. Nesten alle har sett på deltakelse i dette prosjektet som meget positivt, men arbeidskrevende. Men de fleste museer er allerede bygget, og siden mange forutsetninger allerede er lagt, er det ofte en stor utfordring å tilrettelegge slike bygninger. Likevel kan små virkemidler gi brukbare løsninger ved utbedringer bare en er klar over hva som skal til. Selv om det er vanskelig å få et entydig overblikk over resultatene i undersøkelsen har det likevel vært mulig å se noen sammenfallende trekk. I eldre bygninger som er bevaringsverdige er det ofte vanskelig å få til en tilstrekkelig tilrettelegging på grunn av antikvariske begrensninger. Nye museer har ofte en tilfredsstillende fysisk tilgjengelighet, spesielt for bevegelseshemmede. Selve utstillingstilbudet er mindre tilgjengelig, spesielt for personer med nedsatt syn, hørsel og med kognitive vansker. Noen få museer har tilbud tilrettelagt for synshemmede. Her er vist et tilbud fra Nasjonalgalleriet med Munchs «Syk pike» i relieff. Følgende tiltak kan gi blinde eller synshemmede del i kunst- og kulturopplevelser: Ledelinjer, taktile markeringer og belysning. Til formidling av utstillinger er det viktig med tale, punktskrift, bilder i relieff og modeller for berøring. Oversiktskart og skilting med opphøyd skrift og kartmarkeringer er viktig for orientering i museet. (Foto: DELTA-senteret) Muligheter framfor begrensninger Kartleggings- / evalueringsskjemaene, som vil foreligge i slutten av desember-00, kan være nyttige verktøy for å få en oversikt over tilgjengeligheten ved det enkelte museum. Skjemaene kan også brukes som prioriteringsliste for hva som bør utbedres ved de eksisterende museer og som sjekkliste for oppføring av nye museer eller i planlegging av utstillinger. Det blir også utarbeidet en håndbok. Hensikten med den er å inspirere museene til å planlegge tilgjengeligheten til lokaler og utstillinger. Den gir nyttige tips og ideer til alle som arbeider med tilgjengelighet og gir en kort innføring i hvilke problemer ulike grupper funksjonshemmede vanligvis møter ved museumsbesøk. Den gir også nyttig informasjon om hvordan andre har gjennomført utbedringer. Vandreutstillingen, som blir utviklet i Danmark, består av fotofortellinger som viser det positive samspillet mellom funksjonshemmede og omgivelser med god utforming. Utstillingen planlegges med sterke, nærværende bilder som viser muligheter fremfor begrensinger. Kartleggingsskjema, kortversjonen av rapporten kan bestilles fra: DELTA-senteret, Grenseveien 32 a, 0571 Oslo. Tlf , Faks E-post: delta@delta.oslo.no Håndboken ferdigstilles av Hjälpmedelsinstitutet i Sverige, og vil foreligge i norsk utgave. Kontakt DELTA-senteret for nærmere orientering. DELTA-SENTERET DELTA-senteret er et fireårig prosjekt som er opprettet av Sosial- og helsedepartementet og som avsluttes 31. desember DELTA står for deltakelse og tilgjengelighet for alle. Senteret skal fremme utvikling av kunnskap om tekniske og ergonomiske tiltak og bidra til tilrettelegging av miljø for funksjonshemmede. Fra går DELTA-senteret over i permanent drift. 35

36 TEKST: BERGLJOT ENGESET Distriktslegen institusjonen som forsvann For mange i utkantnorge står den gamle distriktslegen som sjølve symbolet på trygg autoritet, på kunnskap, ansvar og oppofrande kamp for helse og liv for små og store i legedistrikt som oftast omfatta fleire kommuner, over sjø og fjell, med båt og hest på ski, til fots i storm og stille, natt og dag. Vi er mange som minnest denne institusjonen som no er borte. Forskar Aina Schiøtz har nyleg tatt filosofisk doktorgrad på emnet. I doktoravhandlinga «Distriktslegen institusjonen som forsvant» skildrar Aina Schiøtz den offentlege legeordninga i åra 1900 til 1984, då kommunehelselova vart vedteke og ordninga avskaffa. Det er historia til ei yrkesgruppe i vekst og fall, med 50-åra som gullalder. Distriktslegane i dei norske bygdesamfunna var ein institusjon; distriktlegeordninga er ein viktig del av norsk historie. Dei statstilsette legane var sjølvstendige legar med fagleg utfordrande arbeid: dei behandla pasientar og hadde helsefremjande oppgåver i lokalsamfunnet. Distriktslegen skulle ikkje berre vere lege for den einskilde pasient, han skulle også overvake helsetilstanden i distriktet sitt og rapportere vidare til sentrale styresmakter. Som ordførar i det lokale helserådet hadde han innverknad på avgjerder langt utanfor det medisinske feltet. Distriktslegen var ein autoritet. Han var tilsett av staten og sto dermed ganske fritt i forhold til det lokale byråkratiet. Moralsk sett knytta det seg nokre forventingar til distriktslegerollen som dei fleste prøvde å leve opp til. Utan å romantisere, må ein vel kunne hevde at dei gamle embedsmannsideala som pliktfølelse, ansvar, samfunnsengasjement prega standen, seier Aina Schiøtz. Som kjelder for arbeidet sitt har ho i stor grad brukt intervju, biografiar og anna minnematerial, i nokon grad også medisinalmeldingar; dei årlege rapportane om helsetilstanden i distrikta som legane sende den sentrale medisinaladministrasjonen. Medisinalmeldingane er ei gullgruve for dei som vil prøve å forstå kulturelle og sosiale trekk ved utviklinga av folk og land, og naturlegvis også den medisinsk-faglege utviklinga, seier Aina Schiøtz. Frå distriktslege til kommunelege Det er ofte blitt hevda at lova om kommunehelsetenester ruinerte eit gammalt, tradisjonsrikt og velfungerande system. Men alt har si tid. Ordninga hadde neppe vore særleg vellukka i dag. Det er vegen fram mot denne konfliktfylte lova eg har fylgd i dette arbeidet. Men fokus har vore vidare enn det. I arbeidet med å kartleggje og forstå dei offentlege legane sin funksjon og rolle i det 20. hundreåret, har eg søkt etter tre liner: Eg har for det første fylgd profesjonen i deira samhandling med staten. For det andre har eg fylgd utviklinga i distriktslegerolla og sett korleis ulike samfunnsprosessar har påverka og endra rolla. Den siste utviklingslina har dreid seg om endringar i helse- og sjukdomsfeltet meir konkret korleis endringar i så vel kurative som samfunnsmedisinske arbeidsoppgåver prega kvardagslivet til legane. Særleg gjennom den aller siste tiårsperioden av det offentlege legevesenet si historie fram til 1984 vart ei rekkje av distriktslegane sine arbeidsoppgåver og autoritetsområde teke ut av hendene deira. Den statlege, men lokalt forankra «einelegen» vart erstatta med helsesentra, der ikkje berre fleire legar, men også fleire yrkesgrupper fekk innpass og kravde medbestemming. I tillegg sto helserådet for fall. Med dette vart distriktslegens rolle som sjølvskriven leiar av helsevesenet i distriktet avskaffa, og dei siste restane av det medisinske fagstyret på lokalt plan gjekk i oppløysing. Det vart innført fastlønn og regulert arbeidstid, ordningar som var med på å gi distriktslegen eit funksjonæraktig preg. Med kommunehelselova miste distriktslegen forankringa i den ytre etat, og den faglege akse; distriktslege, fylkeslege, helsedirektør vart broten. Distriktslegane gjekk inn i det kommunale byråkratiet og vart direkte underordna ein lokal leiar med ikkje-medisinsk bakgrunn. På det symbolske plan fekk reformene på 1970 og 80-tallet det å seie at dei miste den tradisjonsrike og prestisjegjevande tilknytinga til det statlege embetsverket, og at den symbolmetta distriktslegetittelen vart erstatta med den meir prosaiske yrkestittelen «kommunelege». Aina Schiøtz fortel at ei hovudsak i framstillinga hennar har vore å spore distriktslegane sine personlege og private føresetningar og 36

37 Historikar Aina Schiøtz, som også har bakgrunn frå museumsrørsla, tok i år doktorgraden på emnet «Distriktslegen institusjonen som forsvant». Avhandlinga vil seinare kome som bok. No arbeider ho med eit tobinds verk om historia til det norske helsevesenet, som skal vere ferdig til 400 års feiringa i (Foto: Bergljot Engeset) lite fram hittil: utan hjelp frå dokterfrua hadde ikkje distriktslegen greidd alle oppgåvene. motiv for å søkje offentlege legestillingar i distrikta. Kven var distriktslegane? Kva slags holdningar og verdiar var dei berarar av? Kvifor søkte enkelte kandidatar seg til utkantane, og kvifor vart dei verande der? Motiva var mange: eventyrlyst eit ynske om å «oppleve» utkantane friluftsliv. Mange distriktslegar var ivrige turgåarar, hobbyfiskarar og rypejegarar. Idealisme og samfunnsengasjement var òg viktige motiv. Dessutan ga stillinga som offentleg lege fast løn og god pensjon, og ikkje så lite status. Distriktslegar i slekta Temaet om distrikstslegen institusjonen som forsvann er noko som har ulma i meg i mange år. Tre generasjonar attover har det vore distriktslegar i slekta, og eg visste at historia om utkantlegen kunne vere både spennande og dramatisk, seier Aina Schiøtz. Ho er fødd i sunnmørskommunen Vanylven, der faren var distriktslege. Eit av dei sterkaste minnene frå barndomen var lyden av telefonen som ringde om natta og far min som svarte: «Ja hva gjelder det?», og så fòr han avgarde og eg vart liggande og grue for alt som kunne hende han på dei smale, glatte og nattmørke vegane. For ikkje å snakke om båtreisene han måtte gjere i alt slags ver. Eg lurte også på kva som feilte pasienten. Mor var utdanna laboratoriesjukepleiar. Ho sykla rundt og vaksinerte dei yngste i distriktet. Under skulebarnsundersøkingar målte ho ungane og tok pirquetprøvar. Til dagleg hjalp ho til på kontoret. Innsatsen var stor, men betalinga skral: ho fekk aldri eitt øre for arbeidet. Dette er ein del av helsesoga til distrikta som har kome Medisinsk museum Museumsnytt møter Aina Schiøtz i Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin på Ullevål sykehus. Ho er no i full gang med eit nytt historieprosjekt: ho er hovudredaktør og prosjektleiar for eit tobindsverk om historia til norsk helsevesen Om tre år kan det norske offentlege helsevesen feire 400-årsjubileum. I 1603 var den første offentlege lege i Norge utnemnd av Christian IV. Vona var at også eit nasjonalt medisinsk-historisk museum ved det gamle Rikshospitalet skulle kunne opnast til jubileet. Aina Schiøtz var ein av initiativtakarane til dette nye museet, og mykje godt førebuingsarbeid er gjort. Men i løpet av hausten la helsedirektøren lokk på prosjektet, og i statsbudsjettet er det ikkje prioritert. Det norske museumslandskapet er rikt, men det er påfallande at eit av dei felta som har mest å seie for vårt daglege liv helse og sjukdom stort sett er udokumentert. Norges største arbeidsplass, helsevesenet, manglar ein museumstradisjon. Vi har spesialmuseer, men ikkje noko nasjonalt medisinsk museum som tar for seg heile breidda i det medisinske feltet, seier Aina Schiøtz, som elles er godt kjend i museumsrørsla. Ho har vore tilsett på Norsk Folkemuseum og arbeidd med museumssaker både i Norsk museumsutvikling og Kulturdepartementet. Historisk innsikt At arbeidet med eit medisinsk museum no er stoppa, er stor synd, meiner Aina Schiøtz. Aldri har vel behovet for historisk innsikt vore så tydeleg som no. Utviklinga går raskt på mange område innan medisinen, og det er viktig å reflektere over det verdigrunnlaget som legane og andre helsearbeidarar byggjer gjerninga si på. Det vi kan lære av historia til distriktslegane er at det var pasientane som kom først. For mange var det økonomiske underordna. Det handlar heile tida om verdival. Og kanskje om å vere meir audmjuke. Før var helsetenesta eit tilbod, og ingen rett ein hadde krav på. Historia gjentar seg aldri, men det kan likevel vere viktig å vite litt om korleis ein ordna seg i generasjonane før oss. «Mennesket lever ikkje berre sitt eige liv som individ, men også, bevisst eller ubevisst, epoken sitt liv», sluttar Aina Schiøtz, og siterer nobelprisvinnaren Thomas Mann. 37

38 TEKST: BERGLJOT ENGESET Gammeldoktoren på museum Utstillinga «Gammeldoktoren» på Glomdalsmuseet, Elverum, heidrar dei mange «gammeldoktorar» som med enkle middel har gjort ein stor innsats for folket i distriktet, og problematiserer aktuelle tema som legemangel, helsekøar, fastlegeordninga. Røff Trysil-lege kurerer pasient med sigaretten i munnvika. (Foto: Glomdalsmuseet) Saman med 600 instrument og andre gjenstandar har denne velbrukte doktorveska fått sin plass i utstillinga «Gammeldoktoren» på Glomdalsmuseet. (Foto: Glomdalsmuseet) Den permanemnte utstillinga «Gammeldoktoren» som vi opna i 1993, er ganske eineståande i nordisk samanheng. Dette er nemleg den einaste utstillinga som tar for seg historia til den almenpraktiserane legen i ein brei og tidsrett presentasjon. Det vi spesielt tykkjer er viktig med utstillinga er å vise samanhengen mellom samfunnsliv, folkehelse, vitskapelege nyvinningar og «gammeldoktoren» sin innsats, seier avdelingsleiar Tore Lahn ved Glomdalsmuseet: Utstillinga har ei klar avgrensing i temaval mot sjukehusmedisin, sjukepleie og andre helseprofesjonar. Men nettopp fordi den gamle huslegen var så allsidig i sitt virke, vil utstillinga likevel famne vidt, i den forstand at den kjem inn på så vel daglegliv i heim og arbeid, fødsel og død, og dei mange sider ved legevirket som i dag i høgste grad er spesialitetar, men som «den gong» høyrde til almenpraktikaren sitt arbeidsområde ( til dømes kirurgi, augesjukdomar, psykiatri m.m.) Til kvart tema høyrer eit fordjupingsark som besøkande kan ta med seg heim for å lese vidare. Elles er dette eit tema som fengjer blant skolebarn, alle dei «skumle» instumenta i dei rare omgjevnadene vekkjer litt skrekkblanda fryd, og blir ein innfallsvinkel til å lære ikkje berre medisinhistorie, men også sosialhistorie; samaheng mellom samfunnsliv og helse og sosiale forhold. Slik vi har gjort det, med temaer med korte tekstar, supplert med fordjupingsark, og eit lite bibliotek med medisinskhistoriske bøker tilgjengeleg, fungerer «Gammeldoktoren» ypperleg til prosjektarbeid i skolen. Tore Lahn fortel at Glomdalsmuseet, i samarbeid med sjukehusmuseet «Den Kombinerende Indretning» i Stavanger har gått i bresjen for å lage eit nettverk med medisinskhistoriske samlingar i Norge. På lista vi har laga, ser vi at det er ganske mange av dei. Dette er etter mi meining viktig å ha i minne no når arbeidet med det nye nasjonale medisinske museet er i gang: det finst allereie både samlingar og dyktige, entusiastiske personar rundt om i landet som treng ressursar både økonomisk og museumsfagleg og som gjerne samarbeider med eit nytt nasjonalt museum. DEN TYPISKE HUSLEGE Den typiske huslege hadde kontor og venterom i det huset han og familien hans budde i. Han hadde kontortid både føremiddag og ettermiddag. Mellom kontortidene, og om kvelden og natta, var det sjukebesøk. Huslegen held det gåande til han var ferdig for natta. Det var ingen timebestilling. Pasientane kom i kontortida, og sat der til dei vart behandla. Huslegen kjende heimane i distriktet frå innsida, ofte gjennom fleire generasjonar. Med å kjenne dei sosiale forholda i heimen, såg huslegen også pasientbakgrunnen betre. 38