"To folk - en nasjon. Grunnloven fra 1814 frem til i dag»

Transkript

1 "To folk - en nasjon. Grunnloven fra 1814 frem til i dag» Lars Magne Andreassen. Tale 6.februar 2014, Tysfjord rådhus. Den norske Grunnloven var i sin tid radikal, moderne og basert på den franske, den spanske og den amerikanske grunnloven. Bl.a. ble en rekke grunnleggende menneskerettigheter slått fast. Over 2/3 av Grunnlovens paragrafer er endret siden den gang. F.eks. vedtok Riksforsamlingen på Eidsvoll den 16.mai 1814 (den ble underskrevet den 17.mai) i 2 «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.». Paragrafen ble endret i 1851 slik at jøder fikk tilgang til landet, og det samme fikk også munkeordener og jesuitter i henholdsvis 1897 og 1956! En grunnlov er på et vis et rammeverk for andre lover. Formannskapslovene av 1837 og senere kommunelover eksempler på det. Dette var en utvidelse av demokratiet. De mest kjente endringer i Grunnloven og valgloven er kanskje utvidelsen av stemmeretten. Etter 1814 fikk kun menn over 25 år stemmerett. «De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn 5 år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler» (wikipedia). Dette utgjorde 6-7% av befolkningen. Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i Men først i 1919 fikk vi full stemmerett, for da opphevet Stortinget bestemmelsen om at folk på fattigunderstøttelse mistet stemmeretten. I dag er det utenkelig at folk som har et nødvendig økonomisk ærend på NAV kunne mistet stemmeretten. Utvidelse av demokratiet gjaldt også for alder, ikke bare kjønn. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år. Nå har vi prøveordninger for at 16-åringer kan stemme f.eks. ved kommunevalg, bl. a skjedde dette her i Tysfjord ved siste kommunevalg. Det meste som omhandler forholdet mellom samer og Norge som nasjonalstat er f.eks. ikke forankret i Grunnloven før i 1988 da Gr.l. 110a ble vedtatt. Grunnlovens 110 a fra 1988 er en overordnet rettsregel som retter seg mot statens myndigheter og pålegger den norske stat en plikt til å legge forholdene

2 til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Den andre mest kjente loven som omhandler samiske spørsmål er selvsagt lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) fra 1987, som også inneholder regler om bruk av samisk i det offentlige og som er den direkte årsaken til at det står en tolkebu i hjørnet av kommunestyresalen her. 6. februar er samenes nasjonaldag. Direkte oversatt fra samisk er «Sáme álmmukbiejve» også blitt kalt «samefolkets dag». Nasjonaldagen ble vedtatt av Samekonferansen i 1992 og er felles for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. Den ble feiret for første gang i Dagen er som dere nok vet utpekt som nasjonaldag for å minnes og hedre det første samiske landsmøtet (riksforsamling) i Trondheim 6. februar I 2003 ble 6. februar offisiell flaggdag i Norge. Derfor skal det flagges med det norske flagget ved alle offentlige bygg den dagen. Samiske flagg kan og bør også benyttes. Men la oss gå tilbake litt i tid. Mens Grunnloven gradvis ble mere demokratisk stod arbeidet med samiske rettigheter bom stille og ble faktisk strammet inn. Vi kjenner det som fornorskningspolitikken. Det gjaldt det såkalt Finnefondet som tok sikte på å fornorske samene. Finnefondet fom 1850-tallet var årlig relativt sett like stort som den samlete bevilgningen til samiske formål i dag, Sametinget inkludert. Det var språket man ville til livs og i denne krigen ble skolen kamparenaen og lærerne var frontsoldater. Historiker Bjørg Evjen har i bygdebøkene for Tysfjord skrevet at i dette området var ikke fornorskningskravene like sterke. På slutten av 1800-tallet krevde man visstnok sågar at lærere som skulle ansettes i Tysfjord kommune, i hvert fall i Hellemo skolekrets, måtte beherske samisk. Men de nasjonale lovene gjaldt også her. I 1906 skrev noen Tysfjordsamer til Kongen og ba om hjelp til å berge samisk språk, så fornorskningen var merket godt også her. Først i 1967 var samiskundervisning i grunnskolen tillatt. Svaret på denne statiske tregheten ligger ikke i Grunnloven i seg selv, men er forankret i andre lover, i politiske vedtak o.l. Svaret finner vi i datidens ideologier og historie. Den ekskluderende nasjonalismen hadde klare rasistiske begrunnelser på slutten av 1800 tallet. Senere ville den skandinaviske likhetsideologien som vi finner i oppbyggingen av velferdsstaten etter

3 2.verdenskrig også bidra til å opprettholde fornorskningen. I hvert fall i noen tiår etter 2.verdenskrig. Norge som nasjonalstat arbeidet i over hundre år med å skrive det samiske ut av felleskapet, dvs. ut av nasjonen. Hvem har ikke hørt om Gyda, kvinnen som fikk Harald Hårfagre til å samle riket? Langt færre har hørt om Snøfrid, samekvinnen som i følge Snorres Heimskringla, giftet seg med Harald, ble hans store kjærlighet og stammor til den norske kongerekken. Professor Gro Steinsland beskrev forholdet mellom samer og nordmenn slik.: Det er forøvrig tankevekkende at middelalderen forenet de to folkegruppene samer og nordmenn til ett folk. Det var glemt da nasjonsbyggerne Rudolf Keyser og P.A.. Munch utarbeidet sine tanker om Norge og nordmenn på tallet. Da ble landets nordligste befolkning holdt utenfor, samer og kvener ble betraktet som fremmede nasjonaliteter. Gyda symboliserer norsk kulturhistorie fra og med 1800-tallet til fornorskningsperiodens slutt ved innføringen av Sameloven i Det er ingen tvil om at det Snøfrid som er gjeldende norsk politikk i dag, men i praksis eksisterer Gyda fortsatt, om enn på sotteseng. Midlene som Sametinget har til disposisjon for å rette opp fornorskningspolitikken og sikre et helt folk med tiltak innen for eksempel områder som kultur, språk, undervisning og næringer, er ikke større enn en mellomstor norsk kommunes årsbudsjett. Samiske barns rett til lærebøker er ikke lovfestet og ett regjeringsparti har programfestet å fjerne støtten til kulturtiltak, samiskopplæring i barnehager og grunnskolen, fjerne Sametinget m.m.. Det debatteres om det er riktig å kalle dagen i dag nasjonaldag. Nasjon er ikke ensbetydende med nasjonalstat, men det brukes gjerne synonymt med det, som i eksempelet med FN-forente nasjoner. Når vi bruker begrepet «samisk nasjonaldag», kan det oppstå en misforståelse som om samene vil ha egen stat. (Det har for øvrig aldri vært offisiell politikk fra Sametinget). «Nasjonen» betegner et erkjent kulturelt fellesskap, som gjerne deler en forestilling om et felles historisk opphav, visse likhetstrekk i kultur som atskiller dem fra medlemmene av andre nasjoner, tilknytning til bestemte landskapsformer, samt i mange tilfeller deler et felles språk» (wikipedia.)

4 I følge forskere er den norske forståelse av nasjonen en blanding av et tysk og et fransk nasjonsbegrep. Den tyske versjonen er basert på kultur, mens den franske på rettigheter. Folket er et folk fordi de har felles kultur, eller fordi de bor i ett land. Problemet i Norge vil med den samiske erfaringen, være at man har blandet sammen kultur og nasjon. Altså at den norske nasjonalstaten skulle utgjøres av en nasjonal etnisk norsk kultur. Derfor falt samer, kvener, jøder m.fl. utenfor. De ble fremmede nasjoner og kulturer. Derfor måtte de fornorskes. Dette var også sikkerhetspolitikk. Man mente at de som deler samme felleskultur også vil slutte lojalt opp om nasjonalstaten. På og begynnelsen av 1900-tallet var man redd for Tsar-Russland/Stor Finland, «den finske fare». Folket i nord måtte bli lojale. Å ha en annen kultur ble ansett nærmest som mistenkelig. Vi så dette i forbindelse med grenselosvirksomheten under- og etter 2 verdenskrig da det ble sådd tvil fra embetsmannshold om samene i Tysfjords nasjonale lojalitet og patriotisme. Norsk er en betegnelse på en nasjonal identitet; men det er også en betegnelse på en etnisk identitet. Nordmenn er også etniske. Dette betyr at det samiske kan oppfattes av enkelte som en trussel mot norsk identitet, altså nordmenns følelse av tilhørighet, selv om det ikke er en trussel mot nasjonalstaten. Når man skrev det samiske ut av historien og forbød språket, forsvant også samiske symboler som f.eks. stedsnavn ut av fellesskapet. Det som ble norsk kultur hentet ikke symboler fra det samiske. Når vi i dag skriver det samiske inn i historien igjen oppfattes det samiske som noe uvant, fremmed, som ikke hører til i fellesskapet. Det finnes stadig politiske forslag om at samisk språk er et individuelt ansvar og ikke skal høre hjemme i skolen. Vi leser stadig vekk at noen mener samiske skilt og stedsnavn er unødvendige i Tysfjord og andre steder. Nordmenn trenger å kunne ha en kulturell- og språklig identitet uten å bli politisk og kulturelt ekskluderende. Dette er et utrolig viktig poeng. «Det avgjørende er derfor ikke at vi definerer en norsk nasjonal identitet; det er at vi klarer å gjøre det norske samfunnet åpent nok til alle som bor her kan ta del i det; at vi klarer å fremme de verdiene vi vil at skal prege det; og at vi ikke ser de fremmede elementene i det som en trussel mot en norsk etnisk

5 identitet. Bare slik kan både innvandrere bli og etniske nordmenn forbli helt norske». (Minerva, leder 17/ ). Så derfor er det viktig at vi i året for Grunnlovsjubileet også ser på verdigrunnlaget samtidig som ikke mister fokus på identitet- den nasjonale identiteten til de opprinnelige folkegruppene her i landet, nordmenn og samer. Veien for å sikre norsk identitet går ikke gjennom å stenge det samiske ute! Norge blir ikke mindre norsk av å sikre det samiske, tvert i mot. Gjennom dette fokuseres på norsk grunnverdier som solidaritet, demokrati, m.m. Ved å inkludere det samiske understrekes også de norske gode fellesverdiene. Å være for det samiske er derfor å være for det norske. 6.februar handler også om identitet og etnisitet siden vi feirer fellesskap på tvers av riksgrensene. Derfor er det også riktig å kalle dagen i dag for samisk nasjonaldag- fordi det er en folkedag for den samiske folkegruppe, som er nasjonen. Samene bor jo i 4 land tradisjonelt sett. Dette begrepet er helt i tråd med nasjonsbegrepet, og det anerkjenner samene som et eget folk, en egen nasjon innenfor nasjonalstaten Norge. Men vi skal heller ikke glemme hvorfor vi i Norge i dag har en Grunnlov som også omhandler det samiske. Historien har vist at det er nødvendig slik at politiske vedtak ikke skal rokke ved det faktum at samene har like stort rett som nordmenn til være seg selv her i landet nå- og i fremtid. Slik sett er 6.februar også en feiring av rettstaten Norge. 6.februar er dermed på sett og vis den andre Grunnlovsdagen i Norge. Jeg advarer altså mot at vi oppfører oss ekskluderende her i landet og kommunen. Og ikke bare på den måten at det samiske holdes utenfor fellesskapet og oppfattes som en trussel mot det norske. Vi skal heller ikke fra samisk side ekskludere de som ikke har arvet kofta, språket og kanskje har en litt uklar samisk bakgrunn. Denne dagen er også for dem som har samiske røtter, som mange her i kommunen og landet. Det vi må gjøre er altså å dyrke vår forskjellighet, styrke kulturen identiteten, både den norske og den samiske. Men dette må skje innenfor rammene som Grunnloven setter. Grunnloven skal kanskje snart utvides til også å inkludere

6 menneskerettighetene, herunder urfolksrettigheter. Jeg ønsker dette velkommen. Til slutt. Vi trenger alle å høre til. Tilhørighet trenger ikke alltid være nasjonal. Kanskje har vi samer stått så hardt på å være urfolk fra 1970-tallet, fordi dette er en overnasjonal tilhørighet, når vi ikke ble anerkjent som et folk her i landet. Vi trenger å høre til innenfor et fellesskap og til dette trenger vi å bygge tillit mellom hverandre. Det samiske er en del av den felles kulturarven til landet, til de opprinnelige folk her i landet. Det samiske og det norske utgjør til sammen Norges felles kulturarv. Det samiske er derfor ikke en variant av norsk kultur, det er en del av det som utgjør felleskulturen. Men vi trenger å kunne forvalte denne arven selv, ha en viss grad av selvbestemmelse. Derfor må vi ha samiske museer og institusjoner. Noen ganger kan vi med god samvittighet nedtone fokuset på hvem som er urfolk og ikke, og heller fokusere på fellesskapet. Vi kan like godt snakke om at vi er to opprinnelige folk her i landet. Men urfolksretten er noen ganger nødvendig fordi det skal oppnå likeverd. Det mange nordmenn tar for gitt trenger vi samer urfolksretten til for å oppnå, altså likeverd. Derfor trenger vi også noen ganger å forskjellsbehandles positivt, for å oppnå like muligheter. Tysfjord kommune har som visjon «to kulturer en felles god fremtid». Det er en god visjon. Men vi samer er også et eget folk. Derfor er dagen i dag viktig. Derfor bør vi ikke være redd for å kalle dagen i dag for en nasjonaldag. Til slutt. En mer riktig tittel på talen er derfor: «To folk - to nasjoner- én Grunnlov og en nasjonalstat». Og kanskje bør Tysfjord kommune se på sin egen visjon og heller kalle den: «To folk, to kulturer- en felles god fremtid». Vuorbbe biejvijn/gratulerer med dagen, alle sammen!