ST Political Systems and Governance

Transkript

1 KANDIDAT 3228 PRØVE ST Political Systems and Governance Emnekode ST-400 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist -- PDF opprettet :17 Opprettet av Digital Eksamen 1/6

2 ST-400, generell informasjon Emnekode: ST-400 Emnenavn: Political Systems and Governance Dato: Varighet: 6 timer Tillatte hjelpemidler: Ordbok Merknader: Studenter skal besvare enten oppgave 1 eller oppgave Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei Besvart. 1 ST-400, oppgave Velg kun én av oppgavene Enten Oppgave 1 Koordinering er et sentralt begrep i mye av de senere års diskusjon om offentlig styring. Diskuter for hva som ligger i begrepet koordinering, og drøft de mulige årsakene til at koordinering har blitt så aktuelt de siste tiårene. Drøft til slutt hva offentlige myndigheter kan gjøre for å bedre koordinering. eller Oppgave 2 Styring av offentlig sektor omfatter styring over nivå. Skisser hva vi forstår med begrepet flernivåstyring (MLG). Diskuter deretter hvordan ideen om MLG står i forhold til ideen om flernivåadministrasjon (MLA). Til slutt, diskuter betingelser for fremveksten av såkalte "to-hattede" direktorat og tilsyn ("double hatted agencies"). Gi empiriske eksempler. Skriv ditt svar her... Oppgave 2) Samfunnet har de siste årene blitt mer komplekst. Som følge av globaliseringen har verden blitt "mindre", og hendelser i et land eller i en region kan i dag få direkte konsekvenser for et annet land eller område. Vi snakker om en økt "inter-connectedness", som også har ført til en større grad (eller kanskje et større fokus) av/på heterogenitet i befolkningen. En har i større grad enn tidligere ulike preferanser, behov og ønsker. Et eksempel kan være hvordan en på 80-tallet bare hadde en, eller noen få TV-kanaler. Alle så dermed de samme programmene og hadde de samme preferansepunktene. Idag har vi derimot et hav av både TV-kanaler, streaming-tjenester og ikke minst tilgang til internett, hvor vi kan få input for eksempel i andre kulturer og trender. Vi har i dag mulighet til å følge med på ting som foregår på andre siden av verden (og i andre deler av landet), og dette har i korte trekk ført til at folk har blitt mer oppmerksomme på hverandre og på ulikhetene som eksisterer, men det får også en stor innvirkning på politikken og styringen. Heterogenitet i befolkningen skaper for eksempel større utfordringer enn før når det kommer til velferdstjenester og andre offentlige tilbud. Dette krever en større grad av fleksibilitet og tilpasningsdyktighet i den offentlige styringen. 2/6

3 Som følge av "New Public Management"-bølgen (videre omtalt som NPM) på 80/90-tallet har også andre trender utviklet seg i det offentlige. Vi har vært vitne til en økende grad av delegering/outsourcing av offentlige tjenester, til privat- og frivillig sektor, for eksempel av tjenester innenfor helsesektoren, samt desentralisering av offentlige enheter. Dette omtales ofte som "agencification". I tillegg snakker vi om en økt grad av privatisering. Flere selskaper blir hel- eller delprivatisert, som for eksempel Statoil og Telenor i Norge. Rod Rhodes beskriver denne trenden på en god måte, med det han omtaler som "hollowing out of the state". Rhodes studerte Storbritannia i Thatcher sin regjeringstid (altså i "glansdagene" til NPM), og beskrev det han observerte der som en maktsvekkelse av staten. Han så hvordan stadig flere ikke-offentlige aktører- og institusjoner fikk delegert makt og ansvar, noe han anså som et bevis på at staten ikke lenger var alene om den offentlige styringen. Makten ble "flyttet ut" av staten. Jeg blir i denne oppgaven bedt om å redegjøre for flernivå-styring (MLG), og senere MLA (flernivåadministrasjon), samt betingelser for fremveksten av "double hatted agencies". For å kunne redegjøre for MLG og MLA på en god måte, mener jeg det vil være hensiktmessig å først gi en kort innføring i begrepet "governance", da dette tross alt kan sies å være utgangspunktet for fremveksten av tanken om flernivå-styringog administrasjon. "Governance is now everywhere, and appears to mean everything and anything" (Rhodes) Governance handler om styring, og tar utgangspunkt i forholdet mellom borgerne på den ene siden og institusjonene på den andre. Det handler om den dynamiske styringsprosessen og interaksjonen mellom partene. Når det gjelder governance snakker en ofte om "semi-autonome aktører". Dette er aktører staten ikke har direkte makt over, men som derimot kan påvirkes indirekte. Semi-autonome aktører er gjerne organisert på en armlengdes avstand fra statsapparatet, og eksempler på slike kan være direktorater, tilsyn og statseide (eller deleide) selskaper. Governance sentrerer seg mye rundt relasjonen mellom disse semi-autonome aktørene, og et poeng er at de stadig får mer makt, da staten ikke har rett til å gi dem direkte ordre. Governance er et svært omdiskutert begrep, og det eksisterer per i dag ingen "agreed upon" definisjon. Den akademiske debatten er omstridt, og uten å gå veldig detaljert inn i denne, vil jeg likevel fortsette Rhodes sitt ressonement, da han har vært svært sentral for debatten og forskningen. Rhodes definerer governance som "selvorganiserende, interorganisatoriske nettverk". Her kommer igjen hans tankegang bak "hollowing out" på banen - for da nettverkene er selvorganiserende, kan de i følge Rhodes heller ikke styres. Han karakteriserer videre begrepet med at det eksisterer en gjensidig avhengighet, en maktdeling og et "ressursbytte" mellom partene. Det mest sentrale i Rhodes sitt syn på begrepet er nok derimot at han anser nettverk som noe nytt, og som erstattende for hierarkiet. Her har han på den annen side møtt mye kritikk, blant annet av Klijn, som hevder at "nettverk opererer i skyggen av hierarkiet" - altså at vi må se på interaksjonen mellom hierarkiet og nettverket. Rhodes anser altså governance som "nettverk", men også her er diskusjonen stor. Når vi nå skal inn på MLG (flernivå-styring), synes jeg det passer seg å nevne Kooiman, som har en bredere forståelse av governancebegrepet. Han deler nemling begrepet i tre: "self-governance" (videre ressonement av Rhodes tanke om selvstyrende nettverk), "co-governance" (flere parter går sammen om å nå et felles mål) og "hierarkisk governance", hvor det er siste nevnte som er av størst relevans. Vi kan nemlig kategorisere governance basert på om organiseringen er horisontal eller vertikal. Ved horisontal governance er partene i "samarbeidet" på samme hierarkiske nivå, for eksempel i et interkommunalt samarbeid. Her er utfordringene rundt koordinering størst, da ingen av partene kan pålegge hverandre å gjøre noe. Ved vertikal - eller hierarkisk governance, som Kooiman omtaler det som, er det snakk om styring fra avstand - med utløp fra et hierarkisk sentrum. Kooiman påpeker her "wicked issues" (kompliserte problemer), som for eksempel flyktningproblematikk og miljøutfordringer, som er for omfattende til at en institusjon kan løse dem alene. Dette bringer oss rett inn i kjernen av flernivå-styring. "Flernivå-styring" (MLG) En annen endring når det gjelder den økte kompleksiteten i samfunnet går på internasjonaliseringen, eller i dette tilfellet: overnasjonaliseringen. Flere internasjonale aktører har med tiden kommet på banen og fått mer makt og innflytelse, og av størst relevans for disse internasjonale aktørene er EU. Norge er som kjent ikke medlem av EU, men er grunnet EØS-avtalen og Schengen pliktet til å følge EUs lovverk på disse områdene. Det er Europakommisjonen som er ansvarlige for å implementere EUs politikk og følge opp at medlemslandene faktisk følger den. Kommisjonen er den mektigste internasjonale administrasjonen i verden, og de er også den eneste administrasjonen som har makt til å innføre lover og faktisk "straffe" landene (sende dem til EU-domstolen) dersom de ikke følger opp EUs vedtak. NATO eller WTO har for eksempel ikke slike tiltak de kan iverksette. Tanken bak MLG (multi-level-governance) er at offentlig administrasjon i dag består av fire nivåer: lokalt - regionalt - nasjonalt og overnasjonalt nivå. Men hva er et nivå? Et nivå er selvstendig vis-a-vis andre institusjoner. For eksempel er staten autonom overfor fylke og kommune. Det er derimot omdiskutert i hvor stor grad EU er autonom overfor medlemslandene, da de tross alt er avhengige av medlemslandene for å få implementert sin politikk (dette kommer jeg tilbake til senere). Et nivå har videre egne lover og regler, organisatorisk autonomi (en egen 3/6

4 organisasjon/administrasjon) og økonomisk autonomi (også her skrangler EU litt da de er avhengige av penger fra medlemslandene). Det går også på de ansatte i organisasjonen, og hvordan de er rekruttert/valgt. (Eks: rekrutterer EU sine egne ansatte, eller går det gjennom medlemslandene? Og er valgene demokratiske?) Andre mål kan være geografisk separasjon og at institusjonen faktisk er i stand til å sette agenda og implementere sin politikk. Det skal sies at ikke alle disse kriteriene trenger å være oppfylt for at en skal kunne snakke om et nivå. Statssentristene begrenser seg til å se på det nasjonale og overnasjonale nivået, og ser på regionene som integrerte deler av det nasjonale nivået. Her kommer derimot flernivå-teoretikerne og hevder at regionene må anses som egne, rasjonelle aktører (nivåer). MLG er altså sentrert rundt regionene og deres økende rolle når det gjelder beslutningstaking. Tanken bak flernivå-styringen oppsto med Gary Marks, og hans studier av regionenes rolle, hvor han fant at disse i dag styrer sammen med EU. Simona Piattoni er en av teoretikerne innenfor MLG-skolen. Hun påpeker uklarheten som ligger i begrepet, men anser selv flernivå-styring som bestående av tre deler: politisk mobilisering, statlig rekonstruering og moderne politikkutforming. Tanken hennes er at den overnasjonale styringen trigger politisk mobilisering hos aktører på ulike territorielle nivå, og at denne mobiliseringen kan føre til statlige rekonstruerings-effekter. Et eksempel på slik politisk mobilisering kan være opprettelsen av regionskontor i Brussel, som følge av den overnasjonale styringen, og ønske om innflytelse hos regionene, da de ifølge MLG-teoretikerne tross alt tar en aktiv del i styringen. Hun påpeker videre at MLG er viktig fordi det sier noe om makten innad og mellom nivåene, ansvarlighet (jeg kommer tilbake til dette senere i oppgaven) og statsrestrukturering. For eksempel opprettelsen av regionskontorer, eller at staten har organisert enheter (direktorater og tilsyn) på en armlengdes avstand. MLG-teoretikerne har hovedfokuset sitt på beslutningsprosesser- og arenaer, og hvordan regionene i dag tar del i disse prosessene. MLA-teoretikere har derimot kritisert dem for ikke å se på den administrative delen når det gjelder politisk iverksetting og implementering. I tillegg har de blitt kritisert for ikke å gi noen forklaring på hvorfor nivåinndelingen og strukturen er som den er. Hva ønsker for eksempel EU å oppnå? "Flernivå-administrasjon" (MLA) MLA (multi-level-administration) bygger videre på tanken om flernivå-styring, og må derfor ikke sees som en motpart til MLG. MLA-teoretikerne erkjenner på samme måte som MLG at vi i dag har en offentlig administrasjon bestående av fire nivåer, men det eksisterer likevel noen ulikheter mellom skolene. MLA-teoretikerne har sitt hovedfokus på interaksjonen mellom nivå 3 og 4, altså koblingen mellom EU og nasjonalstaten. Det snakkes videre om MLA 1 og 2, hvor det er nivå 2 som er av relevans, fordi det har fokus på prosessene i styringen og interaksjonen. MLA 2 ser på hvordan vi beveger oss mot en flernivåadministrasjon og hvordan nasjonalstaten og EU stadig blir mer integrert. I forbindelse med MLA 2 pekes det på kjennetegn på en flernivåadministrasjon, og her fokuseres det altså på kommisjonen, da dette er det øverste nivået. Av viktighet her er kommisjonens autonomi og kapasitet. I hvor stor grad er kommisjonen selvstendig overfor medlemslandene? Som jeg var inne på tidligere sies kommisjonen å være mer "willing than able", da de er avhengige av at medlemslandene faktisk implementerer og iverksetter deres politikk. Videre er integrering en viktig faktor. Hvor integrert er EU med sine medlemsland? I forbindelse med dette vil jeg trekke inn to modeller for integrasjon: den direkte og indirekte modellen. Den direkte modellen tar utgangspunkt i at EU har dannet seg en direkte rute inn i medlemslandenes administrasjon. Vi kan si at vi har en slik direkte modell i Norge i dag, grunnet direktoratene og tilsynene som er opprettet på en armlengdes avstand fra staten. Kommisjonen har i dag en direkte kobling til disse, og på denne måten kan vi bruke det organisasjonsteoretiske perspektivet ved å si at det foreligger en infrastruktur for flernivåstyring, som EU "utnytter" ved å koble seg direkte opp. Den tradisjonelle modellen er indirekte, og sier at for eksempel EUs tiltak og lover må gå gjennom statsapperatet (regjeringen). Dersom NATO for eksempel skulle kommet med et forslag eller tiltak måtte dette gått via den indirekte modellen. Derfor sier vi at EU utfordrer den tradisjonelle modellen. Flere omtaler dette som "bypassing", på den måten at regjeringen blir forbigått av EU. Som nevnt har teoretikerne innenfor MLA kritisert MLG for ikke å fokusere på iverksettingen og implementeringen av politikken, og det sier seg dermed at det er dette MLA kretser rundt. De er opptatt av offentlig administrasjon og interaksjonen og prosessene innad og mellom de ulike administrasjonene. I motsetning til MLG anser de ikke bare nivået i seg selv, men "pakker ut" de ulike administrasjonene, for å nettopp kunne studere disse prosessene som foregår rundt interaksjonen og styringen. Dette skal bidra til å forklare hvorfor organiseringen og styringen er som den er, og grunnen til at MLA kan gjøre dette er fordi de benytter et organisasjonsteoretisk perspektiv, hvor de anser spesielt strukturer som viktige grunnsteiner for interaksjonen og styringen. "Et organisasjonsteoretisk perspektiv på Governance" - I lys av MLA Internasjonale offentlige organisasjoner (IPAs) får en stadig viktigere rolle, men det er omdiskutert hvor mye makt og innflytelse de faktisk har. Governance foregår som regel innenfor en organisatorisk setting, og derfor er tanken at en må benytte seg av organisasjonsteoretiske variabler for å kunne studere hvor innflytelsesrike 4/6

5 organisasjonene/administrasjonene faktisk er. Tanken er at organisasjonsteoretiske variabler (uavhengige variabler) påvirker governance-prosessen (avhengig variabel). En ting som skiller MLA fra MLG er at MLA bruker en "thick conception" i studiet av administrasjoner. Det betyr at de anerkjenner både aktøren og strukturen i sine studier. MLG har hovedfokus på aktøren ("thin conception"). Trondal har i "The Rise of Common Political Order" studert Europakommisjonen, Europaparlamentet og Det internasjonale atomenergi-byrået, i lys av et organisasjonsteoretisk perspektiv. Han har fokus på struktur, med hovedtyngden på rolleforventninger. Her anses blant annet spesialisering (horisontal/vertikal), hvor løst administrasjonen er koblet ("loosely coupled") og kapasiteten (i hvilken grad enheten er viet til et spesifikt politisk område) som viktige variabler. I tillegg kan selvsagt variabler som kultur og sosialisering spille en rolle for interaksjon, men det er ikke vektlagt i disse studiene. I begge studiene finner forfatteren at horisontal spesialisering ser ut til å skape mer selvstendighet hos de ansatte. Gjennom horisontal spesialisering oppnår aktørene en større grad av "lokalt fokus". De blir altså mer opptatt av sin egen avdeling og egne oppgaver. Derimot ser det ut til at koordineringen er bedre innad enn mellom enhetene ved en slik organisering. For eksempel i kommisjonen, hvor generaldirektoratene (EUs "departementer") er organisert horisontalt, ser dette til tider ut til å virke som et hinder, på den måten at de sterkeste generaldirektotarene får regjere. Vertikal spesialisering ser derimot ut til å skape et mindre selvsentrert fokus, fordi en gjennom en slik organisering blir nødt til å forholde seg til hverandre. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi det er relevant for kommisjonens autonomi og selvstendighet (horisontal spesialisering fremmer selvstendighet), og dermed for flernivåstyring/administrasjon. Det er også en sentral del av MLA å "pakke ut administrasjonen". Dette blir ikke mulig uten et organisasjonsteoretisk perspektiv. "Double Hatted Agencies" Det organisasjonsteoretiske perspektivet innenfor MLA gir et godt utgangspunkt for forståelsen av fremveksten av såkalte "double hatted agencies", som jeg nå skal redegjøre for. Jeg blir spurt om å vise til betingelser for denne fremveksten, og en betingelse er nettopp at det foreligger en organisatorisk infrastruktur for flernivåstyring. Som jeg viste til ved gjennomgangen av den direkte modellen, har kommisjonen i dag koblet seg direkte opp til Norges direktorater og tilsyn (semi-autonome aktører). Denne oppkoblingen ville ikke vært mulig uten det desentraliserte styringssystemet vi har i Norge. En kan derfor anse fragmentering for å være en betingelse for fremveksten av "double hatted agencies". De ansatte i offentlig forvaltning er forventet å være både politisk nøytrale og lojale. Dette kan sies å være en utfordring i seg selv. Nå har de i tillegg krav om å tilpasse seg den overnasjonale styringen, fra kommisjonen. Altså er disse ansatte underlagt både en nasjonal og internasjonal "hatt". Dette kan lett skape rollekonflikter. Hvis kommisjonen for eksempel kommer med et krav som staten (regjeringen) ikke er enige i, kan de ansatte i direktoratene/tilsynene lett få følelsen av å måtte "velge side". Det må nevnes her at for at denne koblingen til kommisjonen skal være mulig, må det eksistere en viss "duplikasjon" mellom generaldirektoratene i kommisjonen og direktoratene/tilsynene i nasjonal forvaltning. EUs generaldirektorat for transport har for eksempel en direkte kobling til luftfartstilsynet i Norge. Dette kan dermed sies å være en annen betingelse for fremveksten. Dersom generaldirektoratene og direktoratene/tilsynene hadde vært alt for ulike ville ikke den direkte koblingen kunne vært realisert i praksis. Som nevnt er kommisjonen mer "willing than able", fordi de er avhengige av denne koblingen til medlemslandene for å kunne iverksette sin politikk. Derimot kan vi med utgangspunkt i det organisasjonsteoretiske perspektivet si at de ønsker en større grad av innflytelse og autonomi. Som Trondal viste til i sin undersøkelse av kommisjonen har de største og "sterkeste" generaldirektoratene mest innflytelse. De sterkeste generaldirektoratene vil dermed også kunne utøve mer makt over Norges direktorater/tilsyn. Motsatt vil kommisjonen få mindre innflytelse over eksempelvis Norges helsedirektorat, dersom de selv har et svakt integrert og lite selvstendig generaldirektorat for helse. Utviklingen og utfordringene ved flernivåstyring For å oppsummere diskusjonen om MLG, MLA og "double hatted agencies" vil jeg ta for meg modellen for flernivåstyring, da den kan bidra til å kaste lys over styringsendringene vi i dag står overfor. Jeg vil ta utgangspunkt i denne modellen, når jeg avslutningsvis skal fokusere på fremtidige utfordringer ved flernivåstyring. Nivå 3 er summen av 1 og 2, og skal utgjøre flernivå. Nivå 1: Statlig suverenitet. Bygger på Westfalen-prinsippet fra 1648, og tanken om statlig suverenitet, selvstendighet og selvstyre. Tanken er at all styringen av et land springer ut fra nasjonens statssystem. En snakker ikke her om overnasjonal styring. 5/6

6 Nivå 2: Norsk forvaltning er direkte underlagt kommisjonen. Tanken her er at norsk forvaltning er blitt en fullstendig og integrert del av kommisjonen. Nivå 3: Ser nivå 1 og 2 i sammenheng. Vi snakker verken om fullstendig statssuverenitet eller en fullstendig integrering mellom kommisjonen og norsk forvaltning. Fokuset må ligge på interaksjonen mellom partene, da vi i dag er vitne til en flernivå-styring. Vi står i dag overfor tre viktige spørsmål når det gjelder governance. Vi må definere endringen, kartlegge årsakene til endringen og ikke minst studere konsekvensene av endringen. Flernivåmodellen gir et oversiktlig bilde av endringen som har skjedd, da vi i løpet av relativt kort tid har beveget oss fra et verdenssamfunn (eller i hvert fall et Europa) basert på Westfalen-prinsippene (nivå 1), til å i dag være forholdvis enige om at vi har en offentlig administrasjon bestående av fire nivåer (nivå 3). En kan derimot spørre seg om vi er i ferd med å bevege oss mot nivå 2? Som Kooiman påpekte i sin redegjørelse av governance står vi i dag overfor så komplekse problemer, grunnet de store og raske samfunnsendringene, at vi er nødt til å samarbeide for å klare å håndtere dem. Verdenssamfunnet blir stadig mer turbulent, på den måten at interaksjonen når det gjelder krav (for eksempel fra borgerne) oppleves som uforutsigbar, ustabil, overraskende og varierende. I et slikt turbulent samfunn kan en tenke seg at det blir viktigere enn noen gang å forstå politisk orden (fred, sikkerhet og rettferdighet) og ikke minst å samarbeide. På den annen side skaper det også turbulens at EU stadig øker sin rolle, og som Trondal viser til i "The Rise of Common Political Order" har EU i løpet av de siste 60 årene fått økt sin makt. Jo mer kapasitet EU (kommisjonen) får, og jo mer integrert de ulike EU-adiministrasjonene blir og kommisjonen og medlemslandene blir, jo mer turbulent blir styringen i sin helhet. Globalisering og gjensidig avhengighet skaper med andre ord et turbulent styringssystem. Boin påpeker også ansvarlighet i forhold til flernivåstyring. Han definerer ansvarlighet som forholdet mellom aktøren (regjeringen) og forumet (parlamentet), og hvordan aktøren har et ansvar med å forklare og rettferdiggjøre sin atferd overfor forumet. Ved flernivåstyring har en derimot flere aktører, og flere sett av forum og aktører. Problemet Boin påpeker er hvordan en skal kunne kontrollere hverandre på tvers av horisontale linjer? Flernivåstyring skaper helt klart utfordringer når det kommer til kontroll, ansvarlighet og legitimitet. Hvordan skal en kontrollere hverandre? Og hvem skal en holde ansvarlig? Kan en for eksempel holde en minister ansvarlig på samme måte som tidligere, når så mange avgjørelser i dag tas i samhandling med andre? Og er systemet legitimt? Her kan en trekke inn Klijn og Skelcher, og deres skille mellom input-, tru-put,- og out-put- legitimitet. Det er første og siste nevnte som er av størst relevans. Med input-legitimitet ser de på i hvilken grad de som berøres av politikken faktisk får være med å utforme den. Her scorer det deltakende demokratiet høyt. Piattoni påpeker for eksempel hvordan flernivåstyringen bidrar til å inkludere lokale interesser grunnet den politiske mobiliseringen av aktører. Videre er true-put-legitimitet et mål på rammene og prosessene rundt styringen, og hvorvidt de er legitime (her scorer det representative demokratiet høyt), mens out-put-legitimitet fokuserer på utfallet av styringen - hvorvidt resultatene er gode. En stor del av hensikten med flernivå-styring er nettopp god output-legitimitet. Utgangspunktet for de fleste europeiske land er det representative demokratiet, som i bunn og grunn er et system for ansvarliggjøring ("accountability"). Med de store samfunnsendringene vi har vært vitne til de siste tiårene har vi derimot vært nødt til å tilpasse styringen, og dermed kan den tradisjonelle representative modellen sies å være truet. Avgjørelser tas ikke lenger kun av de folkevalgte, noe som tross alt er hele grunnlaget for vårt demokrati. Denne tankegangen står i stil med Rhodes observasjoner om at makten flyttes ut av staten. De fleste vil nok derimot påstå at nivå 1 (statlig suverenitet) fortsatt kan sies å være det mest gjeldende, men med kommisjonens stadig økende innflytelse er det ikke utenkelig at vi er i ferd med å bevege oss nærmere nivå 2. Westfalen-prinsippene fra 1648 er tross alt ikke egnet for dagens turbulente samfunn, og som Cleveland påpekte allerede på 70-tallet: "What people want is less government, and more governance". Besvart. 6/6