Rettskraftens subjektive grenser

Transkript

1 Rettskraftens subjektive grenser I hvilke tilfeller er en rettskraftig avgjørelse bindende for andre enn partene i saken? Kandidatnummer: 743 Leveringsfrist: 25. november 2017 Antall ord:

2 i/60

3 ii/60 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Problemstilling Avgrensninger og tilgrensende emner Begrepsavklaring Rettskildebildet Den videre fremstilling KORT OM RETTSKRAFTENS BEGRUNNELSE OG MATERIELLE VIRKNINGER Hensyn og begrunnelse Den materielle rettskraftens ulike virkninger Positiv rettskraft Negativ rettskraft Andre prosessuelle virkninger Hva menes med «bindende» HOVEDREGELEN OM SUBJEKTIV RETTSKRAFT Hensyn og begrunnelse Tvl (1) første punktum Innledning Partsbegrepet Hvilke avgjørelser har rettskraftsvirkninger Når rettskraften inntrer UNNTAKET FOR AVGJØRELSER MED UTVIDET RETTSKRAFT Innledning Typetilfeller Person- og familierettslige avgjørelser Gyldighets- og ugyldighetssøksmål Avgjørelser som gjelder tolkning av standardavtaler Gruppesøksmål Hensyn og begrunnelse Betraktninger... 30

4 iii/60 5 UNNTAKET FOR AVGJØRELSER MED AVLEDET RETTSKRAFT Innledning Tvl (1) andre punktum: Ordlyd og vurderingstema Typetilfeller Suksesjonstilfeller Kausjonsforhold Ansvarsforsikringstilfeller Prosessuell representasjon Avledet rettskraft i offentligrettslige forhold Hensyn og begrunnelse Betraktninger AVSLUTNING Kildeliste... 53

5 1/60 «Om nu en dommer har i viktig sak git kjendelse og så, nach Tag und Jahr, han får en ny henvendelse som gjælder samme tvil Kan han da med et smil blot læse op sin gamle dom til skræk for partene som kom?» - Peter Wessel Zappfe

6 2/60 1 Innledning 1.1 Problemstilling At en avgjørelse er rettskraftig, betyr at den er endelig og bindende. 1 Mer konkret innebærer rettskraft at ny sak om samme krav skal avvises. 2 Det innebærer også at hvis det i en ny sak blir nødvendig for retten å ta prejudisielt stilling til det samme kravet for å avgjøre saken, skal kravet som er rettskraftig avgjort legges til grunn uten ny realitetsbehandling. 3 Temaet for denne oppgaven er hvem en rettskraftig avgjørelse i en sivil sak er bindende for subjektiv rettskraft. Avgjørelsen er naturlig nok bindende for sakens parter. Problemstillingen er i hvilke tilfeller en rettskraftig avgjørelse binder andre enn sakens parter. Dette kan formuleres som et spørsmål om når det kan gjøres unntak fra hovedregelen om at en rettskraftig avgjørelse er bindende bare for partene, jf. tvisteloven (heretter tvl.) (1) første punktum. Rettskraftsvirkningene kan være avgjørende for noens rettsstilling. Det har derfor stor betydning for et rettssubjekt å være klar over i hvilke tilfeller det kan bli bundet av en rettskraftig avgjørelse uten å ha opptrådt som part. For parter som har fått et krav rettskraftig avgjort, er det også viktig å vite hvem som bindes av det. Videre vil konklusjonen ha betydning for hvem man velger å saksøke for å oppnå den tilsiktede hensikten med å gå til sak mot noen. En vurdering av en doms rettskraftsvirkninger overfor tredjepersoner må derfor ofte foretas på saksforberedelsesstadiet, selv om problemstillingen for øvrig ikke er en del av det materielle kravet. Problemstillingen er av den grunn også praktisk. Rettskraftens subjektive grenser er hyppig omtalt i juridisk teori. Fremstillingene er ofte fragmentariske og går i varierende grad i dybden når det kommer til enkeltheter. 4 Noe av formålet med denne oppgaven er å samle trådene ved å se typetilfeller og fragmenter av problemet i sammenheng. Dette vil kunne bidra til å avdekke og utdype argumentasjonsmønstre, sammenhenger i rettskildematerialet og de grunnleggende reelle hensynene som gjør seg gjeldende. 1 NOU 2001: 32 A s Tvl (3). 3 Tvl (2), Schei m.fl. (2013) s Se fremstillingene i Skoghøy (2017), Backer (2015), Hov (2010), Schei m.fl, (2013), Robberstad (2005) og (2015), Gunleiksrud (1995) og Aasland (1998).

7 3/ Avgrensninger og tilgrensende emner Motstykket til subjektiv rettskraft er objektiv rettskraft. Objektiv rettskraft er betegnelsen på hva som er rettskraftig avgjort. Dette faller utenfor oppgavens tema. I relasjon til problemstillingen min har spørsmålet kun betydning fordi en tredjeperson aldri vil være bundet av dommen mellom partene i større utstrekning enn partene selv er bundet av dommen. 5 Jeg nøyer meg derfor med å slå fast at hva som er rettskraftig avgjort beror på en tolkning av den konkrete avgjørelsen. Utgangspunktet er at bare det som fremgår av domsslutningen er rettskraftig avgjort. 6 I en del tilfeller må man likevel anvende premissene som tolkningsmomenter for å fastslå hva som følger av domsslutningen. 7 I saker som kan ha betydning for andre enn sakens parter, kan tredjepersoner trekkes inn eller tredjeperson selv tre inn i søksmålet etter reglene om forening av saker i tvisteloven kapittel 15. I noen tilfeller stilles det også krav om tvungent prosessfellesskap, enten gjennom bestemmelser i særlovgivningen eller regler etablert i rettspraksis. 8 Temaet i denne oppgaven gjelder tilfeller hvor det ikke foreligger slikt prosessfellesskap. Spørsmålet om subjektiv rettskraft har også en menneskerettslig dimensjon. Det kan tenkes at enkeltregler eller at reglenes konkrete utslag i enkelttilfeller kommer i strid særlig med EMK art. 6 om retten til «fair trial» rettferdig rettergang på norsk. I retten til rettferdig rettergang er det særlig retten til kontradiksjon og «Access to Court» som kan tenkes å sette skranker for i hvilke tilfeller en rettskraftig avgjørelse kan ha virkninger overfor tredjepersoner. Ordgrensen gir imidlertid ikke rom for å behandle dette nærmere. 1.3 Begrepsavklaring Det er tre ulike begrepspar som betegner de ulike sidene ved rettskraften. Det første er formell og materiell rettskraft. Formell rettskraft betegner den virkningen at en avgjørelse ikke lenger kan angripes ved ordinære rettsmidler, jf. tvl (1) første punktum. At en avgjørelse har fått formell rettskraft vil altså si at saksprosessen er avsluttet, og at resultatet er endelig. 9 Den formelle 5 Jf. formuleringen «krav» i (2) og (3), se også Gunleiksrud (1995) s Jf. tvl (7), Schei m.fl. (2013) s Gunleiksrud (1995) s Se Backer (2015) s Et eksempel er konkursloven 72 andre ledd. 9 NOU 2001: 32 A s. 377.

8 4/60 rettskraften betegner slik sett bare en egenskap ved dommen, og er ikke egentlig en virkning. 10 Materiell rettskraft er den bindende virkning en formelt rettskraftig avgjørelse har for fremtidige saker. 11 Den materielle rettskraften har to funksjoner, den såkalte positive og negative funksjonen. 12 Disse funksjonene blir også omtalt som avvisnings- og prejudisialfunksjonen. 13 Rettskraftens objektive og subjektive grenser handler om ulike sider av den materielle rettskraften. Det er vanlig å operere med to typer unntak fra hovedregelen om at en avgjørelse bare binder partene. I teorien skilles det som regel mellom utvidet og avledet rettskraft. Utvidet rettskraft brukes som regel som betegnelse for ulike særregler om rettskraftsvirkninger overfor tredjepersoner, mens begrepet avledet rettskraft brukes om regelen i tvl (1) andre punktum. 14 Jeg er enig med Robberstad i at det er mest naturlig å se det slik at alle avgjørelser som binder tredjepersoner har utvidet rettskraft, og at det som kalles avledet rettskraft bare er en underkategori av dette. 15 Særregelen om avledet rettskraft er imidlertid mer generell enn de øvrige særreglene om utvidet rettskraft, og har en noe annen begrunnelse. Derfor skilles unntaket ut til egen behandling. Uavhengig av hvordan man ser det, er det ikke noe skarpt skille mellom unntakene. Terminologien brukes bare som en hjelp for tanken det er ikke rettslige begreper som man kan trekke slutninger fra ved løsningen i enkelttilfeller. 16 Rettskraft er noe annet enn høyesterettsavgjørelsers prejudikatsvirkning. Videre må rettskraft holdes adskilt fra tvangskraft, som er adgangen til å kreve noe tvangsfullbyrdet. 1.4 Rettskildebildet Hovedregelen om avgjørelsers rettskraftsvirkninger er slått fast i tvisteloven (1) første punktum. Unntaket for avledet rettskraft følger av andre punktum. De øvrige unntakene følger enten av særbestemmelser i forskjellige lover, eller av ulovfestet rett. Lovens ordlyd og dens 10 Robberstad (2015) s NOU 2001: 32 A s Se punkt og nedenfor. 13 NOU 2001: 32 A s Se NOU 2001: 32 A s Robberstad (2006) s NOU 2001: 32 A s. 395.

9 5/60 forarbeider er generelt en rettskilde med betydelig vekt. Tvisteloven er fortsatt relativt ny. Videre foretas det i lovens forarbeider særlig i utredningen en utførlig drøftelse av gjeldende rett før tvisteloven og hva som burde videreføres. Disse kildene får derfor større betydning enn ellers. Hva gjelder oppgavens tema blir det uttalt i forarbeidene at gjeldende rett etter tvistemålsloven i all hovedsak videreføres. 17 Uttalelsene i NOU-en til tvisteloven om gjeldende rett før tvisteloven er derfor for det meste fortsatt aktuelle. Det samme gjelder rettspraksis fra før tvistelovens ikrafttredelse. Tvistemålsutvalgets uttalelser og vurderinger av reglene om subjektiv rettskraft i NOU-en er langt mer inngående enn uttalelsene i lovproposisjonen. Proposisjonen viser også til uttalelsene i utredningen. I det følgende kommer jeg derfor i størst grad til å vise til utredningen. Det uttales også i forarbeidene at utviklingen av reglene om utvidet og avledet rettskraft er overlatt til praksis og teori. 18 Lovgiver har altså funnet det hensiktsmessig ikke å gi utdypende regler i lovgivningen, men heller latt det være opp til praksis og teori å avgjøre i hvilke konkrete tilfeller avgjørelser skal ha utvidet rettskraft. Dette gjør at teori, som i utgangspunktet har begrenset rettskildemessig betydning, får større betydning enn ellers. Når det kommer til rettspraksis er rettspraksis om temaet, særlig i senere tid, preget av at problemstillingen ikke så ofte kommer på spissen. I tillegg er rettstilstanden for en del typetilfeller allerede er avklart i lov og/eller praksis. Nye problemstillinger knyttet til utvidet og avledet rettskraft kommer imidlertid opp med jevne mellomrom. Ikke alle sakene havner i Høyesterett. Underrettspraksis om dette temaet er derfor en relevant og praktisk viktig kilde der Høyesterett ikke har uttalt seg om spørsmålet. 1.5 Den videre fremstilling I kapittel 2 redegjør jeg kort for rettskraftsinstituttet. Ettersom problemstillingen omhandler en utvidelse av personkretsen en avgjørelse kan få rettskraftsvirkninger overfor, finner jeg det naturlig først å belyse hva som begrunner rettskraften. Videre skrev jeg innledningsvis at rettskraftsvirkningene kan være avgjørende for noens rettsstilling. Derfor er det hensiktsmessig å si noe om hvilke virkninger rettskraften har. I kapittel 3 går jeg over til å redegjøre for hovedregelen om subjektiv rettskraft. Før jeg 17 NOU 2011: 32 A s. 420, Ot.prp. nr. 51 ( ) s Ot.prp. nr. 51 ( ) s. 267.

10 6/60 behandler unntakene fra hovedregelen om at bare partene blir bundet, er det nødvendig å gå nærmere inn på selve hovedregelen og hvorfor rettskraften i utgangspunktet er begrenset til å omfatte bare partene. Hensynene bak hovedregelen sammenholdt med hensynene bak rettskraftsinstituttet som sådan vil danne et viktig bakteppe for den videre fremstillingen. I kapittel 4 behandler jeg unntaket for utvidet rettskraft, før jeg i kapittel 5 behandler unntaket for avledet rettskraft. Som jeg har nevnt, mener jeg at avledet rettskraft er en underkategori av unntaket for utvidet rettskraft. Jeg har likevel valgt å dele opp behandlingen av unntakene i to kapitler for å gjøre fremstillingen mer ryddig og leservennlig. Tvisteloven inneholder ikke noen generell regel om utvidet rettskraft. Jeg går derfor etter en innledning kjapt over på å redegjøre for og drøfte ulike typetilfeller. Ut fra dette vil jeg i pkt. 4.4 drøfte hvorfor det i disse tilfellene gjelder regler om utvidet rettskraft. Jeg følger samme fremgangsmåte i kapittel 5, men har her også med et punkt hvor jeg tolker ordlyden og setter opp et vurderingstema etter bestemmelsen i tvl (1) andre punktum i punkt 5.2. I punkt 5.4 og 5.5 drøfter jeg hvilke bakenforliggende hensyn som gjør seg gjeldende, og hva man kan utlede på bakgrunn av dette om i hvilke tilfeller avledet rettskraft er aktuelt utenom typetilfellene. I kapittel 6 vil jeg utforme en konklusjon basert på rettskildene som er gjennomgått, samt gi noen avsluttende kommentarer til denne og rettstilstanden slik den er i dag.

11 7/60 2 Kort om rettskraftens begrunnelse og materielle virkninger 2.1 Hensyn og begrunnelse Rettskraftsreglene springer hovedsakelig ut av behovet rettssubjekter har for å få en endelig avklaring av sin rettslige posisjon, som de kan innrette seg etter. Rettskraften fremmer sikkerhet, forutberegnelighet og stabilitet. Uten rettskraft ville et krav kunne dras inn for domstolene i uendelighet. 19 Rettskraften forhindrer også at det blir avsagt motstridende avgjørelser om det samme kravet mellom de samme partene. Et mothensyn er at dette også innebærer at man ikke i en senere avgjørelse kan rette opp eventuelle feil ved den første avgjørelsen. Det viktigste argumentet mot rettskraftsinstituttet er nemlig at noen avgjørelser vil bli stående som uriktige. Det hender at krav blir uriktig avgjort, og det er uheldig for den tapende part om dommen blir rettskraftig. Det er heller ikke heldig for den alminnelige rettsfølelsen og folkets tillit til rettssystemet. En del tapende parter må imidlertid ofres for å skape trygghet for avgjørelser flest. 20 For de mer åpenbare feil vil muligheten for gjenåpning avhjelpe problemet noe. 21 Bevissthet om at et krav blir endelig avgjort kan bidra til at partene legger mer arbeid i å opplyse saken fullstendig enn de ellers ville ha gjort. Bevis kan også gå tapt eller bli dårligere med tiden, noe som taler for å avgrense søksmålsadgangen til én gang om det samme kravet. Rettskraften bidrar på denne måten til å fremme riktige avgjørelser. 22 Prosessøkonomiske hensyn taler også for rettskraft. Kapasiteten hos domstolene tilsier at det må settes strek etter én avsluttet behandling av kravet i domstolene. Det er også generelt billigere for partene at saken avsluttes etter første runde i domstolsapparatet, selv om rettskraften riktignok kan føre til unødvendige merkostnader i enkelte saker. 23 Det faktum at saken blir rettskraftig avgjort kan føre til at partene vil sikre seg ved å trekke inn subsidiære krav, påstander og påstandsgrunnlag, eller gjennomføre en mer kostbar og omfattende bevisføring. 19 Skoghøy (2017) s Robberstad (2015) s Tvl. kapittel Backer (2015) s Backer (2015) s. 336.

12 8/ Den materielle rettskraftens ulike virkninger Positiv rettskraft Rettskraftens positive funksjon følger av tvl (2), som bestemmer at en rettskraftig avgjørelse av et krav «uten realitetsbehandling» skal «legges til grunn i en ny sak der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken» Prejudisialfunksjonen betyr at hvor A i sak nr. 1 har fått medhold overfor B i at hun er eier av et skogstykke, må dette legges til grunn i en sak nr. 2 hvor A krever erstatning av B for ulovlig hugst på det skogstykket. 24 At realitetsavgjørelsen skal legges til grunn prejudisielt, gjelder i utgangspunktet bare mellom de samme partene. Der det finnes unntak fra hovedregelen om at avgjørelsen bare binder partene, får i så fall avgjørelsen også positiv rettskraft overfor de tredjepersonene som også anses som bundet av avgjørelsen Negativ rettskraft Rettskraftens negative funksjon følger av tvl (3). Regelen innebærer at retten skal «avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort». Dette betyr at retten av eget tiltak skal avvise saken i slike tilfeller. Allerede det at kravet er tvistegjenstand i en verserende sak, medfører for øvrig at en ny sak om det samme kravet mellom de samme partene skal avvises. 25 Dette kalles litispendens. Litispendens virker fra saken blir anlagt til dommen er formelt rettskraftig. Den materielle rettskraftens negative funksjon tar altså bare over for litispendensvirkningen. Det kan noen ganger være en smakssak om saken avvises på grunn av at kravet er rettskraftig avgjort, eller fordi parten ikke har rettslig interesse, jf. tvl Fra hovedregelen om at den rettskraftige avgjørelsen kun er bindende for partene, er det ingen unntak i relasjon til rettskraftens negative funksjon. Dette skyldes at avvisningsfunksjonen bare gjelder mellom de «samme parter». Dette følger direkte av ordlyden. I tilfeller hvor det 24 Eksempelet er hentet fra NOU 2001: 32 A s Se tvl Robberstad (2015) s. 338.

13 9/60 er tale om unntak fra hovedregelen, vil en ny sak nødvendigvis også ha en tredjemann som part. Det vil heller ikke være tale om det samme kravet, all den tid kravet med nye parter også vil skifte identitet. 27 Når det er sagt, vil en ny sak mellom en tredjemann og en av partene i saken, hvor den første saken er rettskraftig også overfor tredjepersonen, ofte måtte avvises på grunn av tredjepersonens manglende rettslig interesse i saken. At rettskraftsvirkningene av en avgjørelse spiller inn i vurderingen av kravet til rettslig interesse, ble blant annet uttalt i Rt s. 821 avsnitt 17: «Ved vurderingen av om kravet til rettslig interesse er oppfylt, ville de rettsvirkninger som følger av en dom på ugyldighet, være avgjørende». For eksempel er det avgjort i sak nr. 1 at A overfor B er eier av et skogstykke, og A selger senere dette skogstykket videre til C. I et slikt tilfelle kan C påberope seg dommen mellom A og B på grunn av avledet rettskraft, se punkt nedenfor. I et tilfelle hvor B går til sak mot C og hevder at han er eier av skogstykket, vil saken ikke måtte avvises på grunn av tvl (3). Men dersom saken fremmes, vil avgjørelsen i sak nr. 1 måtte legges til grunn i saken mellom C og B. Resultatet i saken vil derfor gi seg selv, og B vil derfor ikke ha rettslig interesse i å få prøvd spørsmålet for domstolene. Saken kan derfor avvises som følge av dette kravet er ikke lenger aktuelt Andre prosessuelle virkninger Etter tvl (1) skal flere parter på samme side i et søksmål betraktes som selvstendige parter med selvstendige prosesshandlinger. Det følger likevel av bestemmelsens andre ledd at prosesshandlingene til en part skal komme «andre parter på samme side til gode» selv om de strider mot deres prosesshandlinger, dersom det «må gis samme dom for alle parter». Dette er en bestemmelse som sier noe om virkningene av at en avgjørelse har utvidet rettskraft. 29 Det kan tenkes en situasjon hvor to rettssubjekter A og B i et søksmål er saksøkte, og dermed selvstendige parter. En av de saksøkte, saksøkt A, inngir tilsvar. Den andre, saksøkt B, gjør det ikke. Manglende tilsvar i saken betyr fravær, jf. tvl (1) bokstav c. Retten kan i 27 Gunleiksrud (1995) s Se tvl. 1-3 (2). 29 NOU 2001: 32 B s. 819.

14 10/60 utgangspunktet derfor avgi fraværsdom overfor saksøkt B dersom de øvrige vilkår for dette er oppfylt, se tvl Fraværsdom er i de fleste tilfeller noe som kommer den fraværende til ugunst. I tilfeller hvor en dom mot A ville medført utvidet rettskraft overfor B, vil imidlertid As prosesshandlinger komme B til gode. Å inngi tilsvar rettidig etter tvl. 9-3 er en prosesshandling. Etter ordlyden i 15-5 (2) vil As tilsvar derfor komme B til gode ved at det vil anses som et tilsvar også fra B. På den måten kommer As tilsvar også B til gode ved at det ikke kan gis fraværsdom overfor B Hva menes med «bindende» Det at en dom er «bindende» sikter til avvisnings- og prejudisialfunksjonen. 30 Dette omfatter både tilfeller hvor avgjørelsen er i rettssubjektets favør og disfavør. Når avgjørelsen er i en part eller tredjemanns favør, er det likevel mer naturlig å omtale det som et spørsmål om hvorvidt han kan påberope seg avgjørelsen, og ikke som et spørsmål om bundethet. I det følgende benytter jeg likevel begrepet «bindende» om begge deler. Jeg nevner at begrepet «bindende» er tvetydig og at det også kan brukes i andre sammenhenger. Rettssubjekter kan for eksempel anse seg forpliktet av en avgjørelse i en sak, uten at denne er rettskraftig avgjort overfor dem. En dom kan også tjene som et bevismiddel i en ny sak eller ha rettskildemessig betydning i senere saker. Dette innebærer imidlertid ikke at avgjørelsen har rettskraftsvirkninger, og jeg vil i min oppgave begrense bruken av begrepet til de tilfeller hvor det refereres til avgjørelsens materielle rettskraft. 30 Se for eksempel tvl (1).

15 11/60 3 Hovedregelen om subjektiv rettskraft 3.1 Hensyn og begrunnelse Hovedregelen om at bare partene i saken blir bundet av en rettskraftig avgjørelse hviler på flere hensyn. For det første er regelen en naturlig følge av at det i sivilprosessen gjelder et disposisjons- og forhandlingsprinsipp. I sivilprosessen har partene som den store hovedregel selvbestemmelsesrett. De bestemmer selv hvilke krav som skal reises, hvilke påstander de skal legge ned, hvilke øvrige prosesshandlinger de foretar seg og hvilke bevis de vil føre. 31 Også i saker hvor partene ikke har fri rådighet vil dommeren i noen grad bli påvirket av hvordan partene legger frem faktum. 32 Dette fordi partene kjenner saken best og har størst evne til å fremstille den. Hva gjelder rettsanvendelsen, har retten i alle saker et selvstendig ansvar for å anvende gjeldende rettsregler. 33 Men som Skoghøy påpeker, vil også «det partene har anført om hvilke rettsregler som kommer til anvendelse, og hvordan de skal forstås kunne være av stor betydning for utfallet av saken» rent faktisk. Det er derfor i utgangspunktet urimelig om et rettssubjekt skal bli bundet av en rettskraftig avgjørelse hvor det selv ikke har vært part i saken, særlig hvis denne avgjørelsen er til skade. 34 Eksempelvis kan man se for seg en situasjon hvor en dom har blitt rettskraftig etter behandling i tingretten, og at denne er bindende for en tredjeperson som ikke var part i saken. Dersom tredjepersonen faktisk var part i saken og ikke var fornøyd med utfallet, ville kanskje saken ha blitt anket til lagmannsretten. Resultatet kunne da blitt det motsatte av hva tingretten kom til. Tredjepersoner har ikke anledning til å anke. 35 Et annet eksempel kan være en situasjon hvor tredjepersonen sitter på et avgjørende bevis i saken som partene i saken ikke vet om. Dersom tredjepersonen ikke er klar over at det pågår en sak som vil få betydning for ham, vil dette beviset ikke bli fremlagt i retten. Resultatet i 31 Jf. tvl Jf. tvl Jf. tvl Skoghøy (2017) s Tvl

16 12/60 saken kan bli et helt annet enn det ville blitt dersom tredjepersonen var part i saken og hadde mulighet til å inngi bevistilbud. 36 Dersom en tredjeperson blir bundet av en rettskraftig avgjørelse, innebærer det altså at tredjepersonen ikke er herre over egen sak, slik som forhandlings- og disposisjonsprinsippet foreskriver. Det siste eksemplet har også en side til det kontradiktoriske prinsipp. For det andre er hovedregelen om at rettskraftige avgjørelser bare binder partene begrunnet i kontradiksjonshensyn. Uten partsstilling i en sak har et rettssubjekt ikke anledning til å uttale seg. Det vil derfor i utgangspunktet være i strid med kontradiksjonsprinsippet om en tredjeperson skal bli bundet av en avgjørelse hvor han ikke har hatt partsstilling i saken. Dette gjør seg likevel sterkest gjeldende i tilfeller hvor avgjørelsen er til ugunst for tredjepersonen. En avgjørelse som utelukkende er til fordel for en part, kan treffes uten at parten får anledning til å uttale seg. 37 Dette må nødvendigvis også gjelde for tredjepersoner. Det kontradiktoriske prinsipp er derfor i utgangspunktet ikke til hinder for at tredjemann kan påberope seg en dom overfor motparten. 38 Dette må likevel nyanseres noe. Kontradiksjon har også en egenverdi, uavhengig av utfallet i saken, ved at partene føler seg hørt. 39 Partene kan også ha forskjellige oppfatninger om hva som utgjør en fordelaktig dom. På bakgrunn av dette kan kontradiksjonshensyn tale for at tredjemenn bør få uttale seg også i saker som fremstår som gunstige for han, før han anses bundet av den. For det tredje begrunnes hovedregelen av konsekvensbetraktninger, særlig i tilfeller hvor de ovennevnte hensyn ikke kommer inn med like stor tyngde. Skoghøy introduserer et eksempel hvor en kreditor har gått til søksmål mot en av flere solidarskyldnere og fått dom overfor denne. 40 Det ville være lite forenlig med forhandlingsog disposisjonsprinsippet og kontradiksjonsprinsippet om dette skulle være til hinder for at de øvrige solidarskyldnerne skulle kunne bestride ansvar dersom kreditor senere går til søksmål 36 Tvl (1). 37 Robberstad (2015) s Gunleiksrud (1995) s Robberstad (2015) s Skoghøy (2017) s

17 13/60 mot dem. Også motsatt ville det være urimelig om kreditor i et tilfelle hvor kreditor blir nødt til å påanke dommen mot en part som ikke er søkegod fremfor å gå til sak mot de betalingsdyktige solidarskyldnerne. Det vil være tilfelle hvor kreditor taper saken mot den solidarskyldner som ble saksøkt i første omgang, og denne i tillegg viser seg å være insolvent. 41 Det vil ikke være noe poeng i å anke saken mot den som ble saksøkt i utgangspunktet, da kreditor uansett ikke vil få dekning for sitt krav hos ham. Det kreditor i tilfellet kan vinne ved å anke saken mot den insolvente solidarskyldneren er å oppnå et gunstig utfall i saken som senere kan brukes i omgangen med de øvrige solidarskyldnere. Men i et slikt tilfelle vil kreditoren ikke få dekket sakskostnadene sine for det første saksanlegget. Dette fordi en part som har vunnet saken bare kan kreve sine sakskostnader dekt fra motparten, som i eksempelet er den insolvente skyldneren. 42 Det kan derfor argumenteres for at det er lite hensiktsmessig med en regel som legger opp til at det kan bli nødvendig å føre en sak mot én person for å få dekning for sitt krav hos en annen. For det fjerde kommer at hensynet til at regler bør være konsistente. Dersom en rettskraftig dom ikke skal kunne binde en tredjeperson, bør tredjepersonen på sin side heller ikke kunne påberope seg en rettskraftig dom Tvl (1) første punktum Innledning Hovedregelen om subjektiv rettskraft følger av tvl (1) første punktum. Det fremgår her at en «rettskraftig avgjørelse» er «bindende» for «partene». Flere spørsmål oppstår i anledning av denne bestemmelsen. For det første kan det stilles spørsmål ved hvem som er «partene». For det andre oppstår et spørsmål om hvilke avgjørelser som har rettskraft. For det tredje må det avklares når en avgjørelse er «rettskraftig». I det følgende skal jeg redegjøre nærmere for disse spørsmålene i den rekkefølgen de er presentert Partsbegrepet Det følger av forarbeidene til tvisteloven at det er den «formelle partsstilling som er avgjørende, og ikke hvem som reelt har interesse i saken». 44 Det fremgår forutsetningsvis av 41 Skoghøy (2017) s Tvl (1). 43 Skoghøy (2017) s Ot.prp. nr.51 ( ) s. 265.

18 14/60 bestemmelsene i tvisteloven at de formelle partene er den som har tatt ut søksmål og den som søksmålet rettes mot, altså saksøker og saksøkt, se bl.a. tvl. 1-3, 3-4 og For å kunne være saksøker eller saksøkt i en sivil sak, må rettssubjektet ha partsevne, jf. tvl Det følger av tvl. 2-1 at det ikke bare er fysiske personer som kan ha partsevne, men også bl.a. statlige og kommunale organer, selskaper og konkursboer, samt foreninger og stiftelser. 46 Dette betyr at rettskraftige avgjørelser kan bli bindende både for fysiske personer og upersonlige rettssubjekter Hvilke avgjørelser har rettskraftsvirkninger Tvl (1) første punktum bestemmer bare at en rettskraftig «avgjørelse» er bindende for partene. Ordlyden åpner for at enhver avgjørelse i forbindelse med saksprosessen kan ha rettskraftsvirkninger. Departementet overlot den nærmere avklaring av dette spørsmålet til rettspraksis. 47 Dette gjelder norske avgjørelser. Regler om rettskraft for utenlandske avgjørelser finner vi i tvl De viktigste avgjørelsestypene er disse: 48 Dommer som avgjør realiteten av kravet har naturligvis rettskraftsvirkninger. Andre realitetsavgjørelser har også etter forarbeidene rettskraftsvirkninger. Tvistemålsutvalget uttalte at reglene om rettskraft er «utformet med sikte på dommer og andre endelige realitetsavgjørelser av det krav om er tvistegjenstand». 49 Dette gjelder kjennelser og beslutninger. 50 Det avgjørende er ikke formen på avgjørelsen, men innholdet i den. Et eksempel er kjennelser om materielle bikrav som sakskostnader. 51 Prosessledende kjennelser og beslutninger har ikke materielle rettskraftsvirkninger, utover virkning for den aktuelle instansen, jf (2). 52 Dette fordi at den materielle rettskraften 45 Se også Robberstad (2015) s Jf Ot.prp. nr.51 ( ) s For en fullstendig fremstilling av reglene viser jeg til NOU 2001: 32 A s og side NOU 2001: 32 A s Tvl (2) og (3). 51 NOU 2001: 32 A s Se Rt s avsnitt 38, se også NOU 2001: 32 A s. 401.

19 15/60 etter tvistelovens ordlyd er knyttet til avgjørelse av «krav», jf (2). Det er sikker rett at det med «krav» siktes til det kravet som er søksmålsgjenstand i saken, altså det materielle kravet. 53 Avgjørelser om avvisning står imidlertid i en særstilling. Virkningen av at en domstol avviser en sak på grunn av saklig, stedlig eller funksjonell kompetanse reguleres av domstolloven Etter denne bestemmelsen er slike avgjørelser «bindende for andre domstoler av samme eller lavere orden». Dette gjelder også før avgjørelsen er blitt rettskraftig, jf. andre punktum. En antitetisk tolkning av denne bestemmelsen tilsier at avvisningskjennelsen derimot ikke er bindende for domstolen selv eller for domstoler av høyere orden. 55 Rettskraftsvirkningene til avvisningskjennelser som følge av andre rettergangshindringer enn manglende saklig, stedlig eller funksjonell kompetanse, er omtvistede. Det er en vanlig oppfatning i juridisk teori at slike avvisningskjennelser har rettskraftsvirkninger. Skoghøy er imidlertid uenig i standpunktet, og viser til dommen inntatt i Rt s. 234 (Kongsberg). 56 Saken gjaldt spørsmålet om en kjennelse som avviste en sak om hvorvidt domstolene kunne prøve fylkesmannens vedtak stengte for ny sak om overprøving av samme vedtak. På tross av klare uttalelser i dommen om at avvisningskjennelser har materiell rettskraft, foretok Høyesterett en reell prøving av om domstolene kunne overprøve vedtaket, og avgjorde saken på dette grunnlaget. 57 Skoghøy innvender derfor mot Kongsberg-dommen at den ikke kan oppfattes som noe prejudikat for at avvisningskjennelser har materiell rettskraft. Det foreligger altså motstridende rettskilder om spørsmålet, og uten noen avklarende dom fra Høyesterett er rettstilstanden på dette punktet uklar. Hva gjelder saker hvor prosessforutsetningene var oppfylt på tidspunktet da søksmålet ble anlagt, men som senere har falt bort, skal disse søksmålene ikke avvises, men heves. 58 Denne formen for hevingskjennelse skal behandles på samme måte som avvisningskjennelser. Andre hevingskjennelser behandles som de øvrige prosessledende avgjørelser Skoghøy (2017) s Se tvl. kap 4 I, tvl. kap. 4 II og tvl. 4-1 (2). 55 Skoghøy (2017) s Ot.prp. nr.51 ( ) s. 256 jf. Skoghøy s , se også Schei m.fl. (2013) s Se avsnitt 59 og Jf. tvl (2) bokstav b. 59 Skoghøy (2017) s

20 16/60 Avgjørelser fra særdomstoler har også rettskraftsvirkninger. Tvisteloven har bare anvendelse for saksbehandlingen i de alminnelige domstolene. I den utstrekning lovene til særdomstolene viser til tvistelovens regler, vil tvisteloven gjelde tilsvarende for saksbehandlingen der. 60 I tillegg mener Skoghøy at selv om det i lovgivningen om særdomstoler ikke skulle være vist til tvisteloven, er «rettskraftsreglene så sentrale at de i mangel av holdepunkter for noe annet må antas å komme analogisk til anvendelse på realitetsavgjørelser i særdomstoler». 61 Rettsforlik har rettskraftsvirkning etter 19-15, jf (1). Voldgiftsdommer har etter sikker rett materiell rettskraft på lik linje med dommer fra de alminnelige domstolene, og rettsforlik inngått under en voldgiftssak har samme rettskraft som rettsforlik. 62 Forvaltningsvedtak har som utgangspunkt ikke materiell rettskraft, men der det foreligger særskilt lovbestemmelse kan også forvaltningsvedtak få rettskraftsvirkninger. Tvistemålsutvalget nevner som eksempel bygningsmyndighetenes forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud i henhold til plan- og bygningsloven 32-6 andre ledd. 63 Et annet eksempel er vedtak fra Forbrukerklageutvalget, jf. forbrukerklageloven 7 femte ledd. Avgjørelser fra utenomrettslige tvisteløsningsorganer tillegges altså ofte rettskraftsvirkninger Når rettskraften inntrer Det fremgår av tvl (1) første punktum at en avgjørelse formelt er rettskraftig «når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler». Det viktigste ordinære rettsmidlet er anke, enten til lagmannsrett eller Høyesterett. 65 Hovedregelen er at fristen for å anke til både Høyesterett og lagmannsrett er én måned, jf. tvl (1) jf (1). Etter domstolloven 147 begynner fristen å løpe fra det tidspunkt at rettsavgjørelsen er lovlig forkynt eller meddelt. Hovedregelen er derfor at en avgjørelse blir rettskraftig etter én måned fra det tidspunktet avgjørelsen ble lovlig forkynt eller meddelt. 60 Jf. for eksempel jordskifteloven 6-1 andre ledd og 8-1 andre ledd. 61 Skoghøy (2017) s NOU 2001: 32 A s. 403 jf. Ot.prp. nr. 27 ( ) s NOU 2001: 32 A s Skoghøy (2017) s Jf. Tvl. Kap. 29 og 30.

21 17/60 Fra dette gjelder det imidlertid en rekke unntak. 66 Felles for alle tilfellene er at rettskraften inntrer når ankefristen løper ut, og at det er retten som fastsetter den nærmere fristen. Det vil derfor ikke være vanskelig i det konkrete tilfellet å avgjøre når rettskraften inntrer, selv om tilfellet ikke følger hovedregelen. Det følger av (1) andre punktum at tidspunktet for rettskraften bedømmes «særskilt for hvert enkelt krav som behandles i samme sak». Dersom for eksempel bare ett punkt i dommen ankes innen ankefristen, vil de øvrige krav bli rettskraftige. Kravet som ble anket vil gå til videre behandling, og rettskraften vil inntre når det kravet er avgjort i ankeomgangen og ankefristen også der har løpt ut. For fraværsdommer inntrer rettskraften når fristen for oppfriskning er ute, jf For rettsforlik inntrer rettskraften straks forliket er inngått. 68 I tilfeller hvor en avgjørelse angripes innen ankefristen eller fristen for å begjære oppfriskning, men andre prosessforutsetninger mangler, vil rettskraften av dommen ikke inntre før avgjørelsen om å avvise anken eller heve ankesaken er formelt rettskraftig, jf. tvl (1). 66 Jf. for eksempel tvl (1) og (4). 67 Tvl Skoghøy (2017) s

22 18/60 4 Unntaket for avgjørelser med utvidet rettskraft 4.1 Innledning Begrepet «utvidet rettskraft» brukes som betegnelse på avgjørelser som gjennom særlige rettsregler er fastsatt å virke «for og mot alle» eller skal være bindende for bestemte tredjepersoner. 69 At avgjørelsen virker for og mot alle betyr at resultatet av avgjørelsen skal legges til grunn i «alle forhold hvor det spørsmål som er avgjort, har rettslig betydning». 70 Når en avgjørelse bare har utvidet rettskraft overfor bestemte tredjepersoner, følger rettskraften hovedregelen overfor øvrige tredjepersoner. Regler om utvidet rettskraft kan følge både av lovfestet og ulovfestet rett. 71 Fordi det ikke er noe skarpt skille mellom utvidet og avledet rettskraft, ville behandlingen av enkelte typetilfeller under kapittel 5 om avledet rettskraft kunne ha vært behandlet under kapittel 4. For enkelte særregler om utvidet rettskraft kan rettskraftsvirkningen på bakgrunn av prinsippet forankret i tvl (1) andre punktum rekke videre enn enkeltbestemmelsen om utvidet rettskraft. Slike tilfeller finner jeg mest hensiktsmessig å behandle under kapittel 5. Utvidet rettskraft er noe annet enn utvidet partsforhold, selv om tilfellene er nært beslektet Typetilfeller Person- og familierettslige avgjørelser Det følger av ekteskapsloven 30 e at en rettskraftig dom i ekteskapssaker har utvidet rettskraft, jf. formuleringen om at dommen «virker for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning». Ekteskapssaker er saker for domstolene som gjelder om et ekteskap består eller ikke består, oppløsning av ekteskap og separasjon, jf. 25 a. Det samme gjelder for rettskraftige dommer i en farskapssak og i andre slektskapssaker, jf. barneloven 27 og 29 d. Også kjennelser om at en person skal regnes som død har utvidet rettskraft etter lov om forsvunne personer 14 første ledd. 69 Ot.prp. nr.51 ( ) s Skoghøy (2017) s NOU 2001: 32 A s Schei m.fl. (2013) s. 668.

23 19/60 Frem til veldig nylig fantes det ikke uttrykkelige lovbestemmelser som sa noe om rettskraftsvirkningen av avgjørelser om gyldigheten av et adopsjonsvedtak og avgjørelser om vergemål. Ved adopsjonsloven (2017) fikk spørsmålet om utvidet rettskraft i adopsjonssaker uttrykkelig hjemmel i 28 første ledd. Etter bestemmelsens første ledd skal et «endelig adopsjonsvedtak» eller en «rettskraftig dom om gyldigheten av et adopsjonsvedtak» virke for og mot alle og legges til grunn i alle forhold der adopsjon har betydning. Det følger av forarbeidene til loven at formuleringen «adopsjonsvedtak» også omfatter omgjøringer. 73 Denne loven har foreløpig ikke trådt i kraft. Det kan derfor stilles spørsmål ved hva som er gjeldende rett frem til loven trer i kraft. Dette er imidlertid av mindre interesse ettersom loven antas å tre i kraft om kort tid, og problemstillingen vil bli rettshistorie. Jeg nevner bare at det foreligger en samstemt juridisk teori om spørsmålet, og at adopsjonssaker reelt sett ikke stiller seg noe annerledes enn farskapssaker. 74 Derfor mener jeg at løsningen også etter gjeldende rett bør være at dommer om gyldighet av et adopsjonsvedtak får utvidet rettskraft på lik linje som andre avgjørelser om person- og familierettslig status. Jeg kan ikke se at det gjør seg gjeldende noen andre hensyn ved vergemålssaker. Også her taler en klar juridisk teori for at for at løsningen må bli den samme. 75 Etter disse reglene har altså alle de nevnte typene avgjørelser om person- og familierettslig status rettskraftsvirkninger for og mot alle. Et annet tilfelle av en særregel om utvidet rettskraft har vi i skifteloven 22 andre ledd. Etter denne bestemmelsen er det bare den loddeieren i et dødsbo som reiser tvist om et krav og den eller de loddeierne som bestrider kravet som skal anses som parter i saken, jf. første punktum. Det følger likevel av tredje punktum at tingrettens avgjørelse av kravet i alle tilfeller er «bindende for samtlige loddeiere». Dette gjelder også uansett i hvilken retning avgjørelsen går. Denne typen avgjørelse er altså bindende for bestemte tredjepersoner Gyldighets- og ugyldighetssøksmål Det følger av aksjeloven 5-24 og allmennaksjeloven 5-24 at en dom som fastslår at en beslutning av generalforsamlingen «er ugyldig», eller som «endrer beslutningen», «har 73 Prop.88 L ( ) s Se bl.a. NOU 2001: 32 A s. 395, Skoghøy (2017) s. 1114, Schei m.fl. (2013) s Se bl.a. NOU 2001: 32 A s. 395, Skoghøy (2017) s. 1114, Schei m.fl. (2013) s. 668.

24 20/60 virkning for alle som har rett til å reise søksmål etter 5-22». Slik dom blir altså bindende for aksjeeierne, styremedlemmene, daglig leder og medlemmer av bedriftsforsamlingen, samt ansatte eller fagforeninger som omfatter to tredeler av de ansatte, jf Generalforsamlingen treffer beslutninger om blant annet godkjenning av årsregnskapet og utdeling av utbytte, jf. aksjeloven 5-5 (2) og allmennaksjeloven 5-6 (2). Regelen om utvidet rettskraft i aksjelovene 5-25 innebærer altså for eksempel at en aksjonær kan nøye seg med å saksøke selskapet for å få kjent et vedtak om utbytte ugyldig overfor alle aksjeeiere. Ordlyden i 5-25 tillegger dommen utvidet rettskraft bare i tilfeller hvor retten kjenner beslutningen av generalforsamlingen ugyldig. Denne typen avgjørelse har altså bare utvidet rettskraft når den går i én bestemt retning. Dersom retten frifinner aksjeselskapet for en u- gyldighetspåstand, blir dommen bare bindende mellom den parten som har saksøkt selskapet, for eksempel en aksjeeier, og selskapet. Det betyr at en annen aksjeeier i et senere søksmål kan vinne frem med den samme påstanden. 76 Dette antar jeg har sammenheng med et vedtak kan være ugyldig av flere årsaker, og i et søksmål er det kanskje bare prosedert på én av disse. Regelen innebærer likevel at dersom det kan fremmes et nytt søksmål med den samme ugyldighetsgrunnen. Hvis en saksøker i det tilfellet vinner frem med påstanden, vil man få en situasjon hvor den første saksøkeren står igjen med to motstridende bindende dommer. Eksempelvis har et styremedlem A medvirket til beslutningen om utbytte selv om han burde ha forstått at denne var ulovlig. Etter at utbyttet ble utbetalt blir A klar over at beslutningen var ulovlig. Han innser også at en utbetaling av utbytte av denne størrelsesordenen er uheldig for selskapet fordi det innebærer at selskapet etter utbetalingen mangler likviditet. A saksøker derfor selskapet med påstand om at generalforsamlingsvedtaket er ulovlig, og derfor også ugyldig, jf. aksjeloven 5-22, men vinner ikke frem. I en senere sak går aksjeeier B til søksmål mot selskapet på samme påstandsgrunnlag, og får medhold. Etter den første dommen er det rettskraftig avgjort overfor A at utbyttebeslutningen ikke var ugyldig. A har derfor ikke ansvar for å betale tilbake det ulovlige utbyttet etter 3-7 (2). Ved den andre dommen har det imidlertid blitt rettskraftig avgjort overfor både aksjeeiere og styremedlemmene at utbyttebeslutningen var ugyldig. A har på grunn av sin medvirkning til beslutningen derfor et ansvar for tilbakebetaling av den ulovlige utdelingen. 76 Aasland (1998) s. 222.

25 21/60 En slik situasjon kan teoretisk sett oppstå, og er en konsekvens av at rettskraften bare er utvidet når avgjørelsen går i én retning. Skal A i et slikt tilfelle kunne påberope seg dom nr. 1 slik at avgjørelsen i dom nr. 2 blir bindende for alle utenom han, eller må han bøye seg for avgjørelsen i dom nr.2? Det er vanskelig å si noe sikkert om hva løsningen i et slikt tilfelle blir. Rettskraftsreglene skal jo nettopp hindre forekomsten av motstridende rettsavgjørelser. En slik situasjon er imidlertid lite praktisk. Ikke bare er det mindre sannsynlig at retten i et slikt tilfelle vil komme til to forskjellige konklusjoner i de to ulike sakene, men også på grunn av søksmålsfristen i 5-23, og at flere ugyldighetssøksmål vanligvis blir forent til felles behandling etter tvl Dessuten skal det vel noe til at en person som ved en ugyldighetsdom får stadfestet sitt ansvar for tilbakebetaling, selv går til sak med påstand om ugyldighet. Aksjeloven har også tilsvarende bestemmelser om utvidet rettskraft for dommer om ugyldig fusjon og fisjon, jf og Et annet eksempel på avgjørelser som har utvidet rettskraft bare dersom retten finner at beslutningen er ugyldig, er tilfeller hvor det er anlagt søksmål med krav om ugyldighet for en privatrettslig rettighet som er oppnådd ved bevilling eller registrering i et offentlig rettighetsregister. Dette gjelder for eksempel navnerett, pantentrett, varemerkerett, designrett og planteforedlerrett. Det foreligger ikke uttrykkelige lovbestemmelser som tillegger slike avgjørelser utvidet rettskraft. Det er likevel antatt i teorien at dommer som kjenner slike rettigheter eller registreringer ugyldige, skal kunne påberopes av alle. 77 Etter slike avgjørelser har rettskraften altså virkninger for en videre krets av rettssubjekter enn ved ugyldighetssaker etter aksjelovgivningen. Avgjørelser som går ut på ugyldighet eller revisjon av kontrakter om offentlige anskaffelser, har etter anskaffelsesloven også utvidet rettskraft. Etter 15 tredje ledd skal en «rettskraftig dom som går ut på at en kontrakt kjennes uten virkning, eller at en kontrakts varighet avkortes» være «bindende for alle og enhver og skal legges til grunn i alle forhold». Dette innebærer at en avgjørelse som går i en bestemt retning altså ugyldighet eller kontraktsrevisjon har ubegrenset utvidet rettskraft. 77 Se Aasland (1998) s. 222, Skoghøy (2017) s. 1114, NOU 2001: 32 A s

26 22/ Avgjørelser som gjelder tolkning av standardavtaler Det følger av forsinkelsesrenteloven 4 a andre ledd at retten etter påstand kan fastsette at en dom i saken skal gjelde «for alle og enhver som gjør bruk av et standardvilkår eller en handelspraksis om betalingstid eller følgene av forsinket betaling». Bestemmelsen omhandler urimelige avtalevilkår, og er gitt for å gjennomføre direktiv 2011/7/EU av 16. februar 2011 om kamp mot forsinket betaling i handelsforhold. Etter denne regelen kan retten fastsette at en avgjørelse om at et standardvilkår eller handelspraksis om betalingstid eller følgene av forsinket betaling skal ha utvidet rettskraft overfor alle som vil benytte seg av standardavtalen eller handelspraksisen. Dette gjelder både overfor skyldnere og kreditorer. 78 Det er altså opp til rettens diskresjonære skjønn om dommen skal ha utvidet rettskraft. Forutsetningen er at en av partene legger ned påstand om det. Videre følger det av arbeidstvistloven 34 (2) at dersom Arbeidsretten i sin domsslutning har fastslått en bestemt forståelse av en tariffavtale, «gjelder denne forståelsen også for enhver arbeidsavtale som bygger på tariffavtalen». Avgjørelser om forståelsen av en tariffavtale har altså utvidet rettskraft overfor alle arbeidstakere og arbeidsgivere som har arbeidskontrakter som bygger på den aktuelle tariffen. I tilfeller hvor det reises sak for de alminnelige domstolene om forståelsen av en individuell arbeidsavtale, må Arbeidsrettens forståelse av tariffavtalen som arbeidsavtalen bygger på legges til grunn uprøvd i den alminnelige domstolens behandling av spørsmålet. I formen minner disse bestemmelsene mer om en fastsettelse av absolutt prejudikatsvirkning, enn utvidet rettskraft. Den utvidede rettskraften gjelder nemlig forståelsen av et avtalevilkår. 79 Uansett er dette bare et spørsmål om terminologi Gruppesøksmål I behandlingen av den subjektive rettskraften i litteraturen nevnes avgjørelser i gruppesøksmål som et eksempel på avgjørelser med utvidet rettskraft. 80 Gruppesøksmål er søksmål som føres «av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag», jf Ot.prp. nr.3 ( ) s Se Robberstad (2006) s Schei m.fl. (2013) s. 668.

27 23/60 (2). Det følger av tvl (1) at avgjørelser av krav i gruppesøksmål «binder dem som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet». Det er ikke tvilsomt at det er rettskraft det siktes til med formuleringen «binder». 81 Hvorvidt denne bestemmelsen egentlig er en særregel om utvidet rettskraft beror på hvem som anses å være partene i et gruppesøksmål. Dersom det er gruppemedlemmene som er partene i saken, følger jo avgjørelser i gruppesøksmål hovedregelen om at avgjørelsen binder partene. I så fall innebærer bestemmelsen i (1) bare en nødvendig presisering av hovedregelen om at partene i dette tilfellet gruppemedlemmene blir bundet, på grunn av at de enkeltstående medlemmene sjelden har en aktiv rolle i saken. Dersom det på den annen side er gruppen som sådan som må anses som part i saken, blir saken en annen. I så fall innebærer bestemmelsen i en regel om utvidet rettskraft for bestemte tredjepersoner. Partene i saken er som nevnt saksøker(ne) og saksøkt(e). Et vilkår for å kunne reise søksmål eller bli saksøkt, er at rettssubjektet som saksøker eller blir saksøkt har partsevne. Det er nok vanskelig å argumentere for at en gruppe som sådan har partsevne etter tvl. 2-1 (2). Gruppen har verken en fast organisasjonsform, egne midler, styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad. På bakgrunn av dette er det nok mer naturlig å se det slik at det er gruppemedlemmene som er partene i saken, selv om de ikke enkeltvis utøver partsrettigheter og plikter, se 35-9 (1). Til illustrasjon viser jeg til dommen av 6. juni 2017 fra Oslo tingrett i Eiendomsskatt-saken, TOSLO Saken gjaldt gyldigheten av Oslo kommunes utskriving av eiendomsskatt for I denne saken var saksøkerne Huseiernes landsforbund, som også var grupperepresentant, samt de skatteyterne som hadde registrert seg som gruppemedlemmer. Det kan også vises til dommen av 20. september 2017 fra Oslo tingrett i Westerdals-saken, TOSLO , hvor det fremgår forutsetningsvis at partene var de 474 gruppemedlemmene. At det er gruppemedlemmene som er parter i saken, og ikke gruppen som sådan, understøttes av at de enkelte gruppemedlemmene kan ha forskjellige anførsler og innsigelser for kravet som ikke er felles for hele gruppen. Også disse særlige anførslene skal vurderes i gruppesøksmålet, jf. tvl (2). Hvordan regelen klassifiseres er imidlertid av mindre betydning. Poenget er at en rettskraftig avgjørelse i et gruppesøksmål kan ha den konsekvensen at den binder gruppemedlemmer som ikke var klar over selve søksmålet eller at de tilhørte den aktuelle gruppen. Dette er tilfellet 81 NOU 2001: 32 B s. 996.