Borgarting lagmannsrett LB

Transkript

1 Utskrift fra Lovdata :20 Borgarting lagmannsrett LB Instans Dato Publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Parter Forfatter Borgarting lagmannsrett Kjennelse LB Tvistemålsloven 54. Rettslig interesse. Menneskeretter. Lagmannsretten kom som tingretten til at det ikke kunne gis fastsettelsesdom på angivelige brudd på EMK. Tingretten hadde tatt stilling til anførslene i forbindelse med avgjørelsen av erstatningskravet i saken. (Jf. Nordsjødykkerdommen II i Oslo tingrett TOSLO ) Oslo tingrett TOSLO Borgarting lagmannsrett LB ( ASK BORG/04). Anke til Høyesterett forkastet, HR U. A, B, C, D, F, G, H, I, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, (Advokat Marius Reikerås, (Partshjelper ( 15 7 og 8) Nordsjødykker Alliansen, Advokat Marius Reikerås) mot Arbeids og inkluderingsdepartementet (Advokat Christian H.P. Reusch). Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Mette Jenssen. Saken gjelder spørsmål om de ankende parter har adgang til å få fastsettelsesdom for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). B, H, Q, I, A, F, D, C, N, G, R, E, K, M, S, P, O, L og J, dvs i alt 19 parter, heretter benevnt B m fl, reiste i 2006 og 2007 søksmål for Oslo tingrett mot staten v/arbeids og inkluderingsdepartementet. Saksøkerne er tidligere nordsjødykkere, eller etterlatte etter nordsjødykkere, tilknyttet Nordsjødykkeralliansen. Tingretten forente sakene til felles behandling. En rekke andre søksmål fra andre nordsjødykkere er stanset i tingretten i påvente av rettskraftig avgjørelse av sakene til de ovennevnte 19 saksøkerne. Saksøkerne la for tingrettten ned denne påstand: 1. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 2, i dens substantive aspekt, med hensyn til manglende praktiske tiltak for å hindre skade på saksøkerne sine liv og helse. 2. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 2, i dens prosedurale aspekt, med hensyn til manglende adekvat beskyttelse gjennom regelverket når det gjelder å sikre saksøkernes liv og helse. 3. At det har vært en krenkelse av SP artikkel 7, jf EMK artikkel 3 med hensyn til gjennomføring av ukontrollerte eksperimentelle dypdykk uten saksøkernes frie samtykke. 4. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 3 med hensyn til statens nedverdigende og inhumane behandling av saksøkerne. 5. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 3 med hensyn til statens manglende adekvate medisinske behandling og oppfølging av saksøkerne. 6. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 8 med hensyn til å utsette saksøkerne for vedvarende helsefarlige kjemikalier (løsemidler) &partID=null&partType=COMPLETE&addIndex=false&addDet 1/5

2 7. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 8 med hensyn til å underkommunisere den reelle risiko saksøkerne har blitt utsatt for. 8. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 6 (1) med hensyn til saksøkernes rett til en rettferdig rettergang. For saksøkerne N, I og Ss holder retten: 9. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 14, i sammenheng med EMK artikkel 1, protokoll 1 1 For saksøker N holder retten: 10. At det har vært en krenkelse av EMK artikkel 13 i forbindelse med etterforskningen av Ts død. Subsidiært: Staten holdes ansvarlig på subjektivt grunnlag etter den alminnelige culparegel. Atter subsidiært: Staten holdes ansvarlig på objektivt grunnlag. For alle tilfelle: Den norske stat v/arbeids og inkluderingsdepartementet dømmes til å betale ovennevnte saksøkere erstatning for økonomisk og ikkeøkonomisk tap, fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens renter regnet fra to uker etter dommens forkynnelse og til betaling skjer. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens renter regnet fra to uker etter dommens forkynnelse og til betaling skjer. NSDA tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente regnet fra to uker etter dommens forkynnelse og til betaling skjer. Oslo tingrett avsa kjennelse 9. september 2008 med denne slutning: Søksmålene avvises for så vidt angår saksøkernes krav om fastsettelsesdom for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon. Samme dag avsa tingretten dom, med denne domsslutning: Staten ved Arbeids og inkluderingsdepartementet frifinnes. Sakens nærmere enkeltheter framgår av tingrettens dom og kjennelse. B m fl har påanket tingrettens kjennelse til lagmannsretten. De har lagt ned denne påstand: 1. Krav om fastsettelsesdom for brudd på menneskerettigheter tillates. 2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger med kr eks mva. Staten v/arbeids og inkluderingsdepartementet har tatt til gjenmæle, og har lagt ned slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Staten v/arbeids og inkluderingsdepartementet tilkjennes tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten med 2.500, kroner. Også tingrettens dom er påanket. Anken er forsøkt brakt direkte inn for Høyesterett, jf tvisteloven De ankende parter, B m fl, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Det må være adgang til å kreve fastsettelsesdom på EMK brudd. En slik dom vil gi en viktig moralsk oppreisning som ikke gis gjennom erstatning. I forarbeidene til menneskerettsloven, Ot.prp.nr.3 ( ), vurderte departementet adgangen til å fremme fastsettelsessøksmål om menneskerettskrenkelser, og kom til at dersom det skulle oppstå en situasjon hvor EMK artikkel 13 eller SP artikkel 2 krever rett til domstolsprøving uten at tvistemålsloven ga tilsvarende rett, måtte domstolsprøving tillates. Adgangen til saksanlegg ble dermed utvidet som følge av inkorporeringen av EMK. Det vises til Rt , avsnitt 39, der Høyesterett i en barnevernssak la til grunn at spørsmålet om krenkelse av EMK artikkel 8 kunne betraktes som et rettsforhold og kunne gjøres til gjenstand for et fastsettelsessøksmål &partID=null&partType=COMPLETE&addIndex=false&addDet 2/5

3 Det vises videre til at Tvistemålsutvalget foreslo en utvidelse av adgangen til å få fastslått om EMK var krenket. Departementet sluttet seg imidlertid ikke til forslaget. En slik forståelse som tingretten har lagt til grunn, innebærer en innskrenkning i forhold til den praksis som gjøres hos EMD. I enhver sak som blir prøvet av EMD, avsies fastsettelsesdom på hvorvidt det foreligger en krenkelse. Spørsmålet må nå endelig avses avklart ved Høyesteretts dom 24. november 2008, særlig avsnitt 11 og avsnitt 63. Ankemotparten, staten v/arbeids og velferdsdirektoratet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Staten er enig i tingrettens begrunnelse. De påståtte konvensjonskrenkelser ble behandlet ved avgjørelsen av erstatningskravene i saken, og det kan da ikke kreves fastsettelsesdom for krenkelse av ulike bestemmelser i EMK eller SP. Det er sikker rett at eventuell moralsk oppreisning ikke er tilstrekkelig til å begrunne rettslig interesse etter tvistemålsloven 54. Det vises blant annet til Rt og Rt Tvisteloven endrer ikke dette. EMK påbyr ikke at spørsmålet om konvensjonskrenkelse skal behandles i en spesiell form. Det vises til Rt Det vises for øvrig til at Tvistemålsutvalgets forslag om utvidelse av adgangen til å erverve fastsettelsesdom ved spørsmål om konvensjonskrenkelse ikke ble fulgt opp ved vedtakelsen av tvisteloven. Når det gjelder tingrettens avvisning av kravet mht krenkelse av EMK artikkel 6, er dette begrunnet med at kravet er åpenbart ubegrunnet. Staten er enig i denne vurdering. Avgjørelsen synes forankret i Rt Rettstilstanden er her endret med ny tvistelov, men denne saken behandlet tingretten med rette etter tvistemålsloven. En annen tolkning av tingrettens kjennelse er at det rett og slett ikke gir mening at tingretten selv skal måtte ta stilling til et krav om fastsettelsesdom for at EMK artikkel 6 (1) og dennes krav om fair trial er krenket. Det er staten enig i. Høyesteretts dom av 24. november 2008 (HR A) kan ikke forstås slik de ankende parter hevder. Dommen behandler overhodet ikke spørsmålet om på hvilke vilkår det kan gis fastsettelsesdom i sak mot staten. Lagmannsretten bemerker: Nærværende sak ble anlagt for tingretten før tvistelovens ikrafttreden, og ble således behandlet etter tvistemålsloven i tingretten. Med hensyn til spørsmålet om rettslig interesse, er det da tvistemålsloven 54 som saken skal vurderes i forhold til. Som det framgår av påstanden fra B m fl i saken for tingretten referert tidligere i denne kjennelsen har saksøkerne krevd fastsettelsesdom for angivelige brudd på ulike bestemmelser i EMK samt SP artikkel 7. Tingretten har tatt stilling til de anførte menneskerettskrenkelsene i forbindelse med sin vurdering av statens erstatningsansvar, med reservasjon for EMK artikkel 6. Sistnevnte bestemmelse har tingretten drøftet i avvisningskjennelsen. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det her ikke er adgang til å kreve fastsettelsesdom for de påståtte menneskerettsbrudd, og slutter seg i det alt vesentlige til tingrettens begrunnelse. I forarbeidene til menneskerettsloven av 21. mai 1999, Ot.prp.nr.3 ( ), vurderte departementet adgangen til å fremme fastsettelsessøksmål om menneskerettskrenkelser i pkt.10.2, og kom til at dersom det etter iverksettelse av menneskerettsloven skulle oppstå en situasjon hvor EMK artikkel 13 eller SP artikkel 2 krever rett til domstolsprøving uten at tvistemålsloven ga tilsvarende rett, måtte domstolsprøving tillates. Adgangen til saksanlegg etter tvistemålsloven 54 ble dermed utvidet som følge av inkorporeringen av EMK gjennom vedtakelsen av menneskerettsloven. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at EMK artikkel 13 eller SP artikkel 2 krever at spørsmål om konvensjonsbrudd behandles i en spesiell form, dvs ved særskilt fastsettelsesdom. Det vises blant annet til Rt , der førstvoterende bemerket blant annet (side 1249): I den utstrekning en part har krav på domstolsprøvelse, behøver dette, slik jeg ser det, ikke innebære en rett til å få spørsmålet prøvet i et fastsettelsessøksmål. Det kan som nevnt, ikke utledes av artikkel &partID=null&partType=COMPLETE&addIndex=false&addDet 3/5

4 at prøvelse av en påstand om menneskerettskrenkelse skal skje i en bestemt form. Bestemmelsen kan ikke under noen omstendighet gå lenger enn til at den som mener seg krenket, gis en reell mulighet for å få prøvet om det forhold det klages over, er i strid med konvensjonen eller tilsvarende nasjonale normer. Det må etter mitt syn være nok at det tas standpunkt til dette i premissene i et erstatningssøksmål. Kjennelsen ble avsagt under dissens, men også mindretallet (på to dommere) la til grunn at kravet om «effektiv prøvningsrett» som er stilt i EMK artikkel 13, kan oppfylles på andre måter enn ved fastsettelsessøksmål, jf side 1254 fjerde avsnitt. Lagmannsretten viser videre til at Tvistemålsutvalget la til grunn at EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 (3) er tilfredsstilt dersom retten tar stilling til spørsmålet om konvensjonskrenkelse i forbindelse med et ugyldighets eller erstatningssøksmål. Dette gjelder selv om domsslutningen er begrenset til å avgjøre ugyldighets eller erstatningskravet, så fremt retten har tatt stilling til spørsmålet om krenkelse i domsgrunnene. Hvor saksforholdet er slik at ugyldighets eller erstatningssøksmål er uegnet, må det derimot som et utgangspunkt være adgang til å få fastsettelsesdom for at krenkelse har funnet sted. Det vises til NOU 2001:32 A side 159 flg og side 200 første spalte. Lagmannsretten slutter seg til dette. Det tilføyes at Tvistemålsutvalget foreslo å etablere en adgang til å kreve fastsettelsesdom for konvensjonsbrudd, men dette forslag ble ikke fulgt opp i lovproposisjonen, jf nærmere Ot.prp.nr.51 ( ) side De ankende parter har vist til Rt , avsnitt 39, der det framgår at EMK artikkel 13 i visse tilfeller leder til at spørsmålet om konvensjonskrenkelse kan gjøres til gjenstand for fastsettelsessøksmål. Dette gjelder imidlertid for tilfeller hvor det ikke foreligger andre muligheter etter intern norsk rett til å få prøvd spørsmålet. I denne saken stiller det seg annerledes. Spørsmålet om konvensjonskrenkelse er av tingretten behandlet prejudisielt i forbindelse med avgjørelsen av erstatningskravene. Kravet i EMK artikkel 13 om at det skal være et effektivt rettsmiddel mot konvensjonsbrudd, må da anses oppfylt. Lagmannsretten tilføyer at eventuell moralsk oppreisning ikke er tilstrekkelig til å begrunne rettslig interesse etter tvistemålsloven 54, jf blant annet Rt De ankende parter har vist til Høyesteretts dom av 24. november 2008 (HR A). Saken gjaldt en tvist mellom Norsk Sjømannsforbund og tre arbeidstakere i et selskap som er tilsluttet Norges Rederiforbund. Spørsmålet var om arbeidstakere som nyter godt av en tariffavtale, men som ikke er organisert i den arbeidstakerorganisasjon som har inngått avtalen, kan pålegges å betale en avgift som skal kompensere for en forholdsmessig andel av organisasjonens kostnader med å framforhandle, kontrollere og vedlikeholde tariffavtalen («tariffavgift»). Førstvoterende bemerker i avsnitt 11 i dommen: Tingretten fant at tariffavgiften hadde «intern hjemmel», idet ansettelseskontraktene inneholdt en henvisning til tariffoverenskomsten. Det var da ikke noe grunnlag for å kjenne fastsettelsen av tariffavgiften ugyldig, og som følge av dette kunne kravet om tilbakebetaling av trukket tariffavgift ikke tas til følge. Påstanden om brudd på EMK artikkel 11 gikk tingretten ikke inn på, da det er staten som er pliktsubjekt etter konvensjonen, og en påstand om konvensjonsbrudd som følge av dette bare kan fremsettes overfor staten. Lagmannsretten er enig med staten i at dommen ikke behandler spørsmålet om på hvilke vilkår det kan gis fastsettelsesdom i sak mot staten. Dommen kan ikke ses å være av betydning for problemstillingen i nærværende sak. Lagmannsretten viser ellers til Borgarting lagmannsrett dom og kjennelse 28. november 2008 i sak ASI BORG/01, som behandlet tilsvarende krav fra andre nordsjødykkere mot staten v/arbeids og inkluderingsdepartementet. På side 59 i dommen og kjennelsen er det uttalt: U har nedlagt påstand om at det avsies dom om at de anførte konvensjonsbestemmelsene er krenket. Etter lagmannsrettens oppfatning må denne delen av påstanden bli å avvise. Lagmannsretten har under drøftelsen av ansvargrunnlagene konkludert med at det ikke foreligger noen konvensjonskrenkelser. Kravet om en effektiv prøvelsesrett etter EMK artikkel 13 er dermed oppfylt. Noen rettslig interesse i en egen dom utover dette foreligger ikke, jfr. Tvistemålsloven 54. For ordens skyld bemerkes at lagmannsrettens dom er anket til Høyesterett. Når det spesielt gjelder påstanden om brudd på EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang, bemerket tingretten på side 79 80: &partID=null&partType=COMPLETE&addIndex=false&addDet 4/5

5 Saksøkernes påstand om at EMK art 6 er brutt, knytter seg til en anførsel om at staten har tilbakeholdt dokumenter/bevis av betydning for saken. Saksøkernes krav om dokumentfremleggelse tok retten stilling til i kjennelse avsagt under hovedforhandlingen. Kjennelsen framgår av rettsboken. Retten kan ikke prøve om egen avgjørelse er EMK stridig. Dette må eventuelt prøves av ankeinstansen. Det samme gjelder saksøkers anførsel om at det var umulig å gjennomgå dokumentene saksøkerne fikk tilgang til kort tid før hovedforhandlingen startet. Saksøkerne ba ikke om utsettelse. Hvorvidt det var feil av retten å ikke gi utsettelse på eget initiativ må eventuelt behandles av lagmannsretten. Retten kan ikke fastsette at egen saksbehandling har vært i strid med menneskerettighetene. På denne bakgrunn finner retten det åpenbart at kravet om fastsettelsesdom for påståtte menneskerettighetsbrudd skal avvises. Lagmannsretten er enig i dette. Anførselen om at tingretten ikke har overholdt kravet til rettferdig rettergang, må således i tilfelle brukes som ankegrunn over tingrettens dom. Anken blir etter dette forkastet. Staten v/arbeids og inkluderingsdepartementet har framsatt krav om sakskostnader med i alt kr Kravet tas til følge, jf hovedregelen i tvisteloven 20 2 første ledd sammenholdt med 20 5 første ledd. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak etter 20 2 tredje ledd. Lagmannsretten finner at de ankende parter skal hefte felles for beløpet, jf 20 6 annet ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten dømmes B, H, Q, I, A, F, D, C, N, G, R, E, K, M, S, P, O, L og J i fellesskap å betale til staten v/arbeids og inkluderingsdepartementet tretusen kroner, innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen &partID=null&partType=COMPLETE&addIndex=false&addDet 5/5