Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. Av Helge Ridderstrøm (førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus)

Transkript

1 Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier Av Helge Ridderstrøm (førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus) Sist oppdatert Waka_ (_sjanger, _skjønnlitteratur, _lyrikk) Japansk diktsjanger der hvert dikt har 5 linjer og følger bestemte rytmiske regler. Diktet består på japansk av 31 stavelser. Den japanske dikteren Shitagou Minamoto levde på 900-tallet e.kr. og hans wakaer er overlevert i et manuskript fra 1100-tallet. Av disse wakaene er 15 utformet som bilder, bl.a. i form av et spillebrett for spillet suguroku (en slags backgammon) og som et go-spill (Ernst 1991 s. 822). The Kokinshu is an Imperial waka collection compiled by Kino Tomonori, Kino Tsurayuki ( ), Oshikouchi-no-Mitsune and Mibu-no-Tadamine by order of the Emperor Daigo in 905 (Engi 5 in the Japanese system of counting eras). It contains as many as 1100 waka, which were selected from those excluded from the monumental waka anthology Man yoshu (The Collection of Ten Thousand Leaves). This method of compilation of the Kokinshu was regarded as a pioneer model for the subsequent Imperial waka collections. [ ] The Gosenshu is an Imperial waka collection completed by Onakatomi-no- Yorimoto, Minamoto-no-Shitagou, Kiyohara-no-Motosuke, Ki-no-Tokifumi and Sakanoue-no-Mochiki in 951 (Tenryaku 5) by order of the Emperor Murakami. The number of the waka poems included in it is As it means a postselection waka collection, the Gosenshu consists of the poems selected after the Kokinshu. As such, it may be treated as a sequel to the Kokinshu. ( lesedato ) Wallraffing_ Den tyske journalisten og forfatteren Günter Wallraff begynte å skrive avslørende reportasjer fra tysk arbeidsliv på 60-tallet. Snart gjorde han det under dekknavn og med forkledning. Han har vært våpenselger og skruppelløs journalist i sensasjonsavisa Bild. Men det som for alvor gjorde ham kjent, var da han som den tyrkiske gjestearbeideren Ali i to år tok seg ulike lavtlønnede og helseskadelige jobber. Boka Aller nederst kom i 1985, og fikk på kort tid et opplag på tre millioner. - Jeg tror jeg har bidratt til at tyrkiske arbeidere i Tyskland er mer akseptert. Og der 1

2 jeg jobbet bruker de nå støvmasker og beskyttelseshjelmer. 16-timersskiftene som vi jobbet til vi falt om, finnes heller ikke lenger. Boka ble etterfulgt av en rekke rettssaker. - Det året boka kom ut, ble Ali, ikke jeg, kåret til Årets mann av leserne av Ruhr-områdets største avis. Gorbatsjov kom på andre plass. Nå, over tjue år siden forrige gang, har Günter Wallraff gått undercover igjen. I boka Aus der schönen neuen Welt, som ble utgitt på tysk i fjor, lever Wallraff som uteligger og tar seg jobb som telefonselger og på en brødfabrikk. På fabrikken jobber noen av de ansatte 420 timer på en måned, og de som forsøker å starte fagforening, blir sparket. (Dagbladets Magasinet 25. september 2010 s. 44) Dette har gitt opphav til den journalistiske metoden som kalles wallraffing. [ ] Å wallraffe er blitt et begrep, både på norsk og svensk, som betegner en journalistisk metode der man jobber under falsk identitet. Metoden er omdiskutert, noen mener den er uetisk, og Vær varsom-plakaten for norske journalister opplyser at metoden bare skal benyttes i unntakstilfeller: Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. [ ] - Nå begynner de jeg kritiserer å gjøre endringer med en gang, for ikke å havne i enda mer problemer. Og det bruker jeg til min fordel. Annenhver dag skriver noen til meg om elendige forhold i et firma. Da ringer jeg til bedriftslederen og sier: Vet De, dette er helt fryktelig. Få orden på det, så offentliggjør jeg det ikke. Da skjer det ofte forandringer. [ ] - Det er få som gjør det samme som meg i Tyskland, men det finnes etterfølgere i utlandet. I Frankrike, Sverige og Italia. I Ghana har jeg en kollega som bruker mine metoder og lever i livsfare, forteller Günter Wallraff. (Dagbladets Magasinet 25. september 2010 s. 44, 47 og 49) Den italienske journalisten Fabrizio Gatti publiserte i 2007 boka Kall meg Bilal (på norsk 2012) som handler om papirløse immigranter [ ] Det var også dekknavnet han tok da han hev seg i sjøen for å bli plukket opp som papirløs flyktning utenfor øya Lampedusa. For ham var dette den eneste tilgjengelige journalistiske metoden for å kunne rapportere innenfor de italienske interneringsleirenes piggtrådgjerder. [ ] Günter Wallraff belyste situasjonen til gjestearbeidere på en måte ingen andre hadde gjort før ham. Selv har jeg i varierende grad benyttet meg av falsk identitet i de tilfellene hvor jeg utelukkende har kunnet få informasjon på den måten. (Gatti i Morgenbladet november 2012 s. 36) Ole Martin Holtes bok Uteligger (2012) er skapt gjennom en undercover - tilværelse. Holte sosionom, gestaltterapeut og tidligere fransiskanermunk. [ ] Det er denne mannen som bestemmer seg for å lære uteliggernes virkelighet å kjenne narkomane, alkoholikere, horer, galninger. Han wallraffer seg inn i skitne og fillete klær, tar farvel med sitt borgerlige jeg, famler seg ut i de fattiges uteliv, om enn for et kortere tidsrom på noen uker. [ ] Etter bare sju timer på gata gir sulten ham panikk. Er dette ferskingen blant de garvede, eller faller blodsukkeret så raskt? Han kommer inn på en kafé der serveringspersonalet forteller at slitne mennesker får ikke drikke kaffe hos oss. Rene ord for de skitne penga. Slitne ansikter, et tabu i velstandssamfunnet Norge. Uteligger vitner også om sjelelig smerte og stinkende 2

3 sår. Om den smerten vi snur oss bort fra og holder på armlengders avstand, enten vi jager norske eller rumenske tiggere ut av synsfeltet. [ ] Svakhetsforakten er åpenbar i denne samtiden, kamuflert som ignoranse, effektivitetsjag og privatesse. Hvordan vil det gå med fattige folk når både natur og økonomi knaker i sine sammenføyninger, hvis ikke fellesskapene mobiliserer verdighetsstyrke i tide? [ ] Fallgruven for sakprosa som dette er stereotypien, men forfatteren manøvrerer intelligent rundt klisjeene om det han kaller gatefolket. Tvilsom gruppebenevnelse, kanskje, men eksemplene Holte gir på samhold og kjærlighet mellom fattige blir en viktig korreksjon til all faenskapen. (Klassekampens bokmagasin 17. november 2012 s. 3) Warp_ (_dataspill) Skjulte steder i dataspill som fører spilleren til et høyere nivå i spillet. Gjennom et warp unngår spilleren å utsette seg for mange av farene i spillet og kan hoppe over flere nivåer som ville krevd mye innsats. På de høyere nivåene kan det imidlertid kreves ferdigheter og gjenstander som spilleren ennå ikke har tilegnet seg. Wreader_ En slags sekundær forfatter av en digital tekst. I faglitteratur om hypertekst har det ofte blitt hevdet at både skriverens og leserens rolle er annerledes i disse digitale tekstene enn den er i codextekster. Amerikaneren George P. Landow lagde ordet the wreader for å markere en overlapping mellom leser (reader) og skriver (writer) i hypertekst (Landow 1994 s. 14). Ordet er et eksempel på det som på fransk heter en mot-valise, to ord som er skjøvet inn i hverandre. Hypertekstleseren har mange navigeringsvalg. Den enkelte leser velger i prinsippet fritt sin egen rekkefølge mellom nodene og skaper slik sett tekstens orden. Leseren consider parallels, explore multiple alternate possibilities, and participate in the uncertain process of discovery and creation skriver Michael Joyce (1995 s. 139). Leseren både realiserer, gjenskriver og tolker teksten i ett, hevder Bolter (1991 s. 165). Brukeren er retningsgiver og konstruktør (Ortmann 2001 s. 26). Leseren finner fram og kan basert på egne interesser, forkunnskaper og behov lese selektivt. Teksten oppstår som individuell konstruksjon ved lesingen. Landow påpeker at forfatteren som skriver én hypertekst, egentlig skriver like mange tekster som det er veier å klikke seg gjennom nodene på. Mangfoldet blir selvfølgelig enda større hvis leseren kan legge inn sine egne linker (Landow i Tuman 1992 s. 70). 3

4 Landow hevder at leseren av hypertekster må konstruere sin egen tekst ut fra et arsenal av noder og fragmenter. Derfor mener Landow at every hypertext readerauthor is inevitably a bricoleur (Landow 1992 s. 115). The wreader er altså en brikolør som pusler sammen en koherent tekst. Forestillingen om nødvendig koherens er viktig hos Landow, og han skriver: Such bricolage, I suggest, provides a new kind of unity, one appropriate to hypertextuality. As long as one grants that plot is a phenomenon created by the reader-author with materials the lexias offers, rather than a phenomenon belonging solely to the text, then one can accept that reading [Michael Joyces] Afternoon and other hypertext fictions produces an experience very similar to that provided by reading the unified plot described by narratologists from Aristotle to White and Ricoeur. (Landow 1992 s. 116) Bricolage blir for Landow leserens arbeid med å pusle et puslespill der det kanskje ikke finnes én riktig måte å gjøre det på, men der brikkene likevel må passe til hverandre. Espen Aarseth påpeker en inkonsekvens hos Landow: It seems somewhat selfcontradictory to claim, as Landow does, that hypertext blurs the distinction between reader and author while at the same time permitting the former to become the latter (Aarseth 1997a s. 173). Zeugma_ (_litterær_praksis) Det greske ordet zeugma betyr sammenbinding, åk. To termer forenes under en tredje, som gjør en av de to første termene merkelig, absurd eller poetisk (Reboul 2009 s. 133). I tillegg til at konkret og abstrakt sammenstilles, kan det være høytidelig og gammeldags, og viktig og uviktig. Ord stilles sammen som om de var like, men det er de ikke for tanken (Aarønæs 2007 s. 159). Syntaktiske ledd som er nødvendige for å skape den normale forståelsen, blir utelatt (Ludwig 1990 s. 116). Å legge beina på bordet og planer for framtiden. Her er den første bruken av verbet konkret (beina leggs fysisk på bordet), mens den andre er abstrakt (å legge planer er det samme som å tenke ut planer, og foregår primært inne i menneskers hode). I Peter R. Holms dikt Forretningsmiddag (fra I båten om høsten, 1979) står det: han har valker i nakken og hele styret i ryggen. Andre eksempler:... da pannekaka ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller (eventyret Pannekaka ), Den ene var ungkar. Den andre var halt. (Vidar Sandbeck i boka Trøste oss!, 1979) 4

5 Kvinnen ankom i tårer og taxi (Reboul 2009 s. 133). I dette tilfellet er begge deler noe konkret som kan sanses direkte både bilen og det våte på kinnet. Ellers er ofte den ene termen noe konkret og det andre noe abstrakt. Den engelske dikteren Alexander Popes komiske heltediktet The Rape of the Lock ( ) inneholder disse linjene i 3. del: Here Britain's Statesmen oft the Fall foredoom Of Foreign Tyrants, and of Nymphs at home; Here Thou, great Anna! whom three Realms obey, Dost sometimes Counsel take and sometimes Tea. I Johan Herman Wessels komedie Kierlighed uden Strømper (1772) har Mads kjærlighetssorg til Grete, men håper det vil gi seg litt hvis han spiser seg god og mett. Mads sier: Jeg tænkte, røget Flesk kan hielpe, hvem kan vide? Men følte Flesk og Sorg i Halsen fast at sidde. Flesk er konkret, sorg er abstrakt. Ærespoet_ Poet Laureate brukes som term i Storbritannia, der betegnelsen står for en offentlig utkåret dikter, valgt av myndighetene og som forventes å skrive tekster til store offentlige anledninger. Tradisjonen med ærespoeter er flere hundre år gammel i Storbritannia. Carol Ann Duffy ble den første kvinne i Storbritannia som fikk denne statusen etter at menn hadde hatt posisjonen i 341 år. Frankrike har hatt en lignende ordning med Prince de poètes, en posisjon som blant andre Charles Leconte de Lisle og Paul Verlaine har hatt. Økokritikk_ Økokritik er en forholdsvis ny litteraturteori, der studerer relationen mellem litteraturen og det fysiske miljø. Sandsynligvis brugtes begrebet økokritik for første gang i William Rueckerts essay Literature and Ecology: An Experiment in Ecocriticism fra Med økokritik mente Rueckert anvendelsen af økologi og økologiske begreber i studiet af litteratur. Det var ikke indtil cirka ti år senere som termen for alvor etableredes, da den amerikanske forsker Cheryll Glotfelty brugte økokritik som studiet af nature writing, naturessays. Økokritiken i USA fokuserede på disse naturessays i starten af 1990 erne, især essays fra transcendentalister som 5

6 Ralph Waldo Emerson, Margaret Fuller og Henry David Thoreau. De amerikanske nature writing er den ene gren hvorfra økokritikken har sin oprindelse, de britiske green studies er den anden. Den britiske økokritik startede med Jonathan Bates bog Romantic Ecology i 1991, og på den her side af Atlanten lagde man vægt ved engelsk lyrik fra romantikken, især digteren William Wordsworths tekster. I 1996 udgav Glotfelty antologien The ecocriticism reader: Landmarks in literary ecology sammen med Harold Fromm, og den økokritiske teori fik sit gennembrud. Da havde teorien vokset og begrebet økokritik omfattede nu ikke kun naturessays eller romantisk lyrik, men all form for litteratur. Hvor Rueckert kun fokuserede på økologien og litteraturen i 1970 erne, inkluderer økokritikken i dag alle former af relationer mellem litteratur og det fysiske miljø, og den kan også bruges indenfor andre fag, som teologi, filosofi og psykologi. (Anna Grahn i luur/; lesedato ) Det har taget lang tid for miljøkrisen at få opmærksomhed indenfor institutionerne for litterære studier, men Glotfelty mener at økokritikkens fremtid ligger i, at vi er nødt til blive bevidste om og at tænke over vores miljøproblemer, ellers bliver dem ikke løst. For det er som Lynn White, Jr. skriver i Historical roots of our ecologic crisis, at hvordan mennesker tænker om sig selv i relation til det omkring dem, påvirker hvad de gør med deres økologi. Glotfelty, og mange med hende, forventer at økokritikken i fremtiden bliver end mere interdisciplinær, multikulturel og international. Og ikke mindst multietnisk, når miljø og social retfærdighed bliver mere sammenkoblede. Rachel Carson prøvede allerede i 1962 at bruge litteraturen til at gøre verden opmærksom på problemerne i vores miljø, og det er også en del af, hvad økokritikken ønsker at gøre i dag. Selvfølgelig er vi nødt til at blive bevidste om at vores verden er i krise, men det er ikke kun problemerne i det fysiske miljø vi bør gøre os opmærksomme på, men faktisk også på den almindelige natur, eftersom vi lever i en verden hvor vi alt mere bliver distancerede fra naturen og det naturlige. (Anna Grahn i lesedato ) Cheryll Glotfelty og Harold Fromm redigerte i 1996 boka The Ecocriticism Reader: Landmarks in Literary Ecology, som i en annonse ble kalt the first collection of its kind, an anthology of classic and cutting-edge writings in the rapidly emerging field of literary ecology. Exploring the relationship between literature and the physical environment, literary ecology is the study of the ways that writing both reflects and influences our interactions with the natural world. An introduction to the field as well as a source book, The Ecocriticism Reader defines ecological literary discourse and sketches its development over the past quartercentury. The twenty-five selections in this volume, a mixture of reprinted and original essays, look backward to origins and forward to trends and provide generally appealing and lucidly written examples of the range of ecological approaches to literature. Lists of recommended readings, relevant periodicals, and professional organizations offer direction for further study. ( 6

7 com/the-ecocriticism-reader-landmarks-literary/dp/ ; lesedato ) Økolitteratur_ Eco-fiction is ecologically oriented fiction, which may be nature-oriented (nonhuman oriented) or environmental-oriented (human impacts on nature). Genres of eco-fiction are found in prose, novels, short stories, films, and other fiction and include but are not limited to pastoral, science fiction, fantasy, speculative fiction, adventure, wilderness, solarpunk, western, literary fiction, and climate fiction. Author Jim Dwyer said that eco-fiction might be simply described as a critical perspective on the relationship between literature and the natural world, and the place of humanity within. Source: Chico News & Review [ ] Eco-fiction, according to Mike Vasey, includes: Stories set in fictional landscapes that capture the essence of natural ecosystems [They] can build around human relationships to these ecosystems or leave out humans altogether. The story itself, however, takes the reader into the natural world and brings it alive Ideally, the landscapes and ecosystems whether fantasy or real should be as realistic as possible and plot constraints should accord with ecological principals. The biggest resource on ecofiction is Jim Dwyer s Where the Wild Books Are: A Field Guide to Eco-Fiction. Dwyer states: Eco-fiction is a composite subgenre made up of many styles, primarily modernism, post-modernism, realism, and magical realism and can be found in many genres, primarily mainstream, westerns, mystery, romance, and speculative fiction. Speculative fiction includes science fiction and fantasy, sometimes mixed with realism, as in the work of Ursula K. Le Guin. ( lesedato ) Of all the genre labels that deal with eco-ideas solarpunk which may be a subgenre of science fiction, is becoming one of the most well-defined and thought-out genres, and it s being churned by a grassroots movement made up of visionaries. [ ] At a cursory glance, solarpunk is a positive vision of what a sustainable future can be, which is slightly off-angle from other science fiction, which describes how the future could be. To be more concise, solarpunk is what the green movement wants the future to be like, and this vision is not out of the realistic scope, making that can have more emphasis than science fiction s could. In Adam Flynn s article at ASU s Hieroglyph project, he writes: Solarpunk is about finding ways to make life more wonderful for us right now, and more importantly for the generations that follow us i.e., extending human life at the species level, rather than individually. Our future must involve repurposing and creating new things from what we already have (instead of 20th century destroy it all and build something completely different modernism). Our futurism is not nihilistic like cyberpunk and it avoids steampunk s potentially quasi-reactionary tendencies: it is about ingenuity, 7

8 generativity, independence, and community. ( lesedato ) Three spiritual or ideological views[:] Those who see a scene as nature, wherein humankind s feeble works are overwhelmed by the ageless power of natural forces, are contrasted with those who see artifact, where people conquer nature and create humanized landscapes. A more balanced view sees the scene as habitat, where humankind and nature work in harmony to produce an essentially humanized, but not dominated, earth. Scientific views come next. The fourth observer sees the scene as a system, a dynamic equilibrium of interacting forces, whether physiographic or economic. The applied scientist, next in line, appreciates the system but observes the scene as essentially a problem which can be resolved by the application of technical expertise. Further contrasts emerge with observers six and seven. One of these expresses the extremely common view of environment as a resource, as a source of wealth. Even views are commodified and sold as waterfront property, hillside lots, and penthouses. The next observer agrees, but stresses that the landscape chiefly reflects the prevailing cultural ideology, which in North America, at least, centres upon wealth-production. The landscape ideologist sees the scene as philosophy translated into tangibility. She reads the landscape as a text, and a typical American landscape, for example, may be seen as reflecting a dominant value-system which lauds freedom, individualism, power and progress. Less radically, the scene can be viewed as history, as a layered palimpsest of what has gone before; landscape as process and accumulation. Allied to this is the view of landscape as place, a unique entity, a repository of affections of both inhabitants and visitors. Finally, the tenth observer believes the artistic quality or aesthetics of the scene to be of major importance. Here aesthetics varies from the pure, where the scene is appreciated as colour, line, mass, texture, and balance, to the less pure, which involves the notion of landscape meanings and symbols. (Porteous 1996 s ) Økopoesi kan sies å være sekkebetegnelse for en rekke poetiske former, med alt fra sivilisasjonskritikk, mystisisme, fraktaler, dikt om dyr og planter, panteistiske erkjennelsesformer, med mer. [ ] En av mesterne innenfor økopoesien er Gary Snyder, som for øvrig også har gjendiktet kinesisk poesi. Hans berømte bjørnedikt strutter av språklig energi [ ] En annen poet som skriver forpliktende er Linda Hogan. Med sin indianske Chickasaw-tilhørighet løfter hun frem temaer som folkemord, kjemisk forgiftning, dyrenes velferd og ærbødigheten for den hellige jorda. Diktene hennes melder om et menneske som lytter til naturen med varmhjerta respekt [ ] Sheryl St. Germain har kontakt med både jord og galakse når hun langer ut mot Midnight Oil. Med et ampert grafisk oppsett skaper hun illevarslende tegn for samfunn der fornektelse av klimaendringer korresponderer med en kapitalstyrt og underholdningsdrevet forakt for svakhet. Språkbildene hennes av langsomt døende og oljekvalte fugler skjærer i øyne og hjerte. (Freddy Fjellheim i Klassekampens bokmagasin 23. november 2013 s ) 8

9 Agnar Lirhus og Rune Markhus Hva var det hun sa? (2014) er et økodikt med illustrasjoner av Markhus og med tekst av danske Inger Christensen (Alfabet, 1981). [N]å er vi midt i en stor bølge av klimafiksjon, hva man har begynt å kalle cli-fibøker. (Margaret Atwood i Morgenbladet mai 2015 s. 18) Økonomisk_litteratur_ (_sjanger) Sakprosabøker/-tekster om økonomi, skrevet for økonomisk eksperter eller for allmennheten. Eksempler på populariserte økonomifaglige bøker er Steven D. Levitt og Stephen J. Dubners Freakonomics (2005) og Tim Harfords The Logic of Life: The Rational Economics of an Irrational World (2008). Årbok_ (_sjanger) Også kalt annal, fra latin annus : år. En bok som fungerer som en oppsummering og viser høydepunkt i hva som skjedde på et område i løpet av et år. Eksempler er Norsk kulturårbok, Norsk kunstårbok og Norsk litterær årbok. Hendelser kan beskrives og kommenteres etter når de har funnet sted kronologisk gjennom et år (Rehm 1991 s. 9), men dette er ikke et sjangerkrav. Noen årbøker handler ikke om det forutgående året, men inneholder tekster skrevet nylig om et eller annet emne. Årboka er en årlig publikasjon, og har ofte samme redaktør og bokdesign gjennom flere år. Dette gjelder en del lokalhistoriske årbøker. Den romerske historikeren Cornelius Tacitus kalte sitt hovedverk Annales (Årbøker). De handler om årene med de romerske keiserne fra Augustus til Nero. En del artikler fra nettleksikonet Wikipedia har blitt samlet og utgitt som bok: I september gir det tyske forlaget Bertelsmann ut The One-Volume Wikipedia Encyclopedia. [ ] Poenget er å gi et bilde av hva Wikipedia-brukerne til enhver tid er opptatt av, det blir mer som en årbok for nettsøk enn et ordentlig leksikon. Hvis boken blir en suksess, kan det være at det kommer flere utgaver i årene som kommer. (Morgenbladet juli 2008 s. 30) Eksempler: 9

10 Edmid Derfnam: Nostradamus-årboka 1996 (1995) Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.): Årboka Litteratur for barn og unge 1998 (1998) Tor Åge Bringsværd (red.): Brummboken 99 (1999) årbok for grensesprengende Brummforskning Den voldsomme oppblomstringen av historielag rundt om i landet på 70- og 80- tallet vitner om dette [dvs. stor interesse for lokalhistorie]. Historielagene produserer årbøker der amatørskribenter fremdeles deltar med stor entusiasme. (Eikeland 1996 s. 104) Kvart år kjem det mange årbøker og tidsskrift til museet [Hedmarksmuseet] [ ] Dei siste åra har det kommi færre bøker. Museum er slegne i hop og har bytt namn. Noen vel å halde liv i alle årbøkene dei har hatt, mens andre samlar kreftene i nye institusjonar og publikasjonar. Stadig fleire årbøker er tematisk organiserte, slik at mange forfattarar skriv artiklar om same emne eller emnekrins. Det kan vera ei utstilling, eit personjubileum eller eit særskilt utviklingsprosjekt knytt til museumsdrifta som ligg bak emnevalet. I det for lengst sprengte biblioteket vårt står museumsårbøkene i fine, lange seriar. Dei store, nasjonale musea som Norsk Folkemuseum og Nordiska Museet strekker seg over mange hyller, og både format og bokbunad er endra fleire gongar. Bøkene står der og vitnar om lange liner i musea dei kjem frå. Samstundes vitnar dei om ei fagleg verksemd i museet dei står i. [ ] Noen museum blandar nære livsforteljingar med djupe analysar, mens andre dyrkar anten det eine eller det andre. Dei store musea har styrke til å fylle bøkene med tekstar av eige mannskap, og av og til gjestar ein universitetstilsett kollega innhaldslista. Dei små musea har nærleiken til lokalmiljøet og finn fram til den einskilde, kunnskapsrike som kanskje må få hjelp til å setja noe på prent. Eg søker stadig til årbokhyllene, og finn nytte i det lokale og nære så vel som det djuptpløyande. Dei heilt lokale årbøkene er ofte gitt ut av historielag eller i samarbeid mellom historielag og museum. (konservator Bjørn Sverre Hol Haugen i Forskerforum nr. 4 i 2012 s. 39) [Filmårbok: inkluderer en liste over de filmene som hadde premiere ett bestemt år, filmfakta fra samme år, filmfolk som døde det året osv.] Litteraturlista til hele leksikonet: Alle artiklene i leksikonet: 10