Bruk av sitater i kommersielle sammenhenger

Transkript

1 Bruk av sitater i kommersielle sammenhenger Om vern av en persons særpreg og anseelse Kandidatnummer: 733 Leveringsfrist: 25. november 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Hva er et sitat? Om kommersielle sammenhenger Kort om rettslige standarder ÅNDSVERKLOVEN Opphavsmannens forbudsrett Åndsverk Opphavsrettsbeskyttelsens innhold De økonomiske rettighetene De ideelle rettighetene Avgrensning av eneretten De tre formene for avgrensning Den legislative begrunnelsen bak og tolkning av sitatrettbestemmelsen Sitatretten Offentliggjort verk God skikk I den utstrekning formålet betinger I et nytt, selvstendig verk? Retten til å referere Bruk av sitater i kommersielle sammenhenger Utnytte en persons særpreg og anseelse Åndsverk som har falt i det fri Klassikervernet i Bruk av sitater i kommersielle sammenhenger MARKEDSFØRINGSLOVEN Forholdet mellom åndsverkloven og markedsføringsloven Supplement eller lex specialis? Produktetterligningsvernet i Snever adgang til supplement i

3 3.2 Den legislative begrunnelse Lovens god skikk-normer Paragraf 2: «god markedsføringsskikk» Paragraf 6: «god forretningsskikk overfor forbrukere» Paragraf 25: «god forretningsskikk næringsdrivende imellom» Urimelig handelspraksis og villedende handlinger Urimelig handelspraksis Villedende handlinger Reklameetiske retningslinjer Consolidated ICC Code of Advertising and Marketing Communication Practice og Kreativt Forums Vær varsom-plakat DET ULOVFESTEDE PERSONLIGHETSVERNET Rettsgrunnlaget Beskyttelse av personlig særpreg legislativ begrunnelse Rettssubjektene SAMMENSTILLING AV HENSYNENE Kort om reelle hensyn Beskyttelsens subjekt og gjenstand De beskyttede interessene God skikk Lojalitet Regelens innhold en sammenfatning REELLE HENSYN, REELLE BEHOV? Noen tanker rundt en eventuell regels plassering og utforming KILDEREGISTER Regelverk, forskrifter, direktiver og forarbeider Rettspraksis Juridisk litteratur Andre kilder ii

4 1 Innledning Bruk av sitater i kommersielle sammenhenger er et vanskelig og aktuelt tema. Det er vanskelig fordi sitatretten i seg selv lever et fredelig liv. Det er sparsommelig med rettspraksis og heller ikke skrevet spesielt mye om temaet. Videre er det aktuelt fordi reklamebransjen er i endring og med det reises det nye og spennende juridiske problemstillinger. Valget av problemstilling er foranlediget av diskusjonen mellom Forbrukerombudet og Aftenposten i desember 2015 der førstnevnte siteres i en reklame utarbeidet slik at det fremstår som om de går god for den annonserte tjenesten. Diskusjonen ble på nyåret tatt opp igjen på Olav Torvunds blogg. 1 Det er dette blogginnlegget som i startfasen ga inspirasjon til å gå nærmere inn på problemstillingen. Oppgaven tar for seg hensynene bak sitatretten, åndsverkloven generelt og markedsføringsloven for å se om en frembringelse og dens «formulator» 2 har beskyttelse mot bruk i kommersielle sammenhenger. Etter åndsverkloven har både frembringelsen (åndsverket) og opphavsmannen vern, så det opprinnelige spørsmålet mitt var hva jeg kunne utlede av hensynene når vi beveger oss ut av opphavsrettens område. Konklusjonen er at situasjonene ikke kan likestilles. Det er kun formulatoren som vil kunne vernes, ikke frembringelsene. Begrunnelsen for hvorfor det må være slik blir diskutert i del 5. Her vil jeg forsøke å kartlegge innholdet i personlighetsvernet når personlig særpreg og anseelse brukes i kommersiell øyemed. Avslutningsvis vil jeg reflektere over om det er et behov for kodifisering. Sitatretten i sin reneste form, slik den står i åndsverkloven 22, er utgangspunktet mitt. Siden det ikke er sitatets gjenstand (frembringelsen som siteres, altså det siterte), men sitatets subjekt (den som siteres), som er oppgavens fokus, avgrenses det mot kunstverk, fotografiske verk og det vi gjerne omtaler som de nærstående rettighetene. 3 Imidlertid er åndsverket og dets opphavsmann tett knyttet til hverandre og derfor har jeg vært nødt til å skrive litt om førstnevnte selv om dets motpol utenfor opphavsretten formulatorens frembringelse ikke har vern. Sitatbruk i kommersielle sammenhenger er ikke behandlet i norsk høyesterett, så det har vært naturlig å tillegge underrettspraksis vekt. Ettersom det er beskjedent med praksis på Torvund (2016) Formulator er et konstruert ord, laget for å skape et tydelig skille mellom den som har fremstilt et åndsverk og den som har kommet med en frembringelse uten opphavsrettslig vern. Kunstverk og fotografiske verk reguleres av egne bestemmelser i åndsverkloven 23, 23a og 24, de nærstående rettighetene i kapittel 5. 1

5 området og oppgaven er preget av rettslige standarder og vurderingen av disse, har jeg tillagt forarbeider og juridisk teori en del vekt. Også uttalelser fra Det sakkyndige råd for åndsverker har vært nyttige for å belyse problemstillingen. 4 Enkelte steder, der det er naturlig, har jeg valgt å trekke paralleller til varemerkeretten. Markedsrettens tre søyler, der oppgaven berører to av dem 5, er alle påvirket av internasjonal, europeisk og/eller nordisk rett, noe som forklarer bruken av svensk og dansk rettspraksis og teori. Det er ikke uvanlig å tillegge bransjenormer en viss betydning når det gjelder kommersiell kommunikasjon og jeg har derfor inntatt et avsnitt om disse. 1.1 Hva er et sitat? I Store norske leksikon er sitat definert som «ordrett anført sted av et skrift, ordrett gjentatt ytring.» 6 Dette beskriver den alminnelige oppfatningen av hva et sitat er, og langt på vei også hvordan begrepet forstås i juridisk litteratur. 7 Når det som siteres er fra et åndsverk, snakker vi om sitater i opphavsrettslig forstand. Jeg kommer tilbake til hva et åndsverk er. Sitat har ingen ordentlig legaldefinisjon 8, men Verdens opphavsrettsorganisasjon (WIPO) har utarbeidet en definisjon det synes å være enighet om, og det er at et sitat er «[a] relatively short passage cited from another work to demonstrate or to make intelligible an author's own statement, or to refer to the views of another author in an authentic manner» 9. Aakre omtaler dette som sitatets kvalitative side. 10 En forutsetning for at sitatretten anvendes er at det siterte sitatets gjenstand er et åndsverk. I situasjoner der det siterte ikke er et åndsverk, har jeg i avhandlingen valgt å kalle det for prestasjoner eller frembringelser For mer om Det sakkyndiges råd for åndsverkers viser jeg til Lange (2000). Rådet ble opphevet i 2015, se endringslov av 19. juni, Prop. 69 L ( ) s. 56 og Innst. 328 L ( ) s. 12 Immaterialrett og markedsføringsrett, den tredje søylen er konkurranserett. Nordbø (2009) Se for eksempel Lund (1999) s. 465 Oesch (1987) s. 132 Gjengitt blant annet i Vyrje (1993) s. 101, Aakre (2002) s. 29 og Graasvold (2008) s. 14 Aakre (2002) s. 29. Sitatets kvantitative side er sitatets utstrekning, se s. 30. Jeg kommer tilbake til dette i avsnitt

6 1.2 Om kommersielle sammenhenger I Språkrådet og Universitetet i Bergens bokmålsordbok brukes «kommersiell» om noe som er styrt av forretningsmessige interesser, typisk ved handel mellom land. Landene har da kommersiell kontakt. 11 I avhandlingen brukes «kommersielle sammenhenger» om en side av slik forretningsmessig interesse, nemlig markedsføring og reklame. Markedsføringsretten forklarer begge disse begrepene. Markedsføring er «handlinger foretatt i næringsvirksomhet» og reklame defineres som «enhver form for tilkendegivelse i forbindelse med udøvelse af virksomhed som ( ) har til formål at fremme afsætningen af varer eller tjenesteydelser» Kort om rettslige standarder God skikk-normer står sentralt i oppgaven og ettersom slike normer er en rettslig standard, finner jeg det naturlig og hensiktsmessig å redegjøre kort for hva dette er. I Rettslige standarder innfører Knoph begrepet «standarder» og han omtaler dem som en mellomting av to ytterligheter i dommerens skjønnsanvendelse. Loven kan enten åpne opp for frie tøyler og store rom for vurdering, eller den kan binde dommerens hender stramt når ordlyden er presis. 13 Knoph kaller sistnevnte de egentlige rettsreglene. 14 Rettslige standarder knytter ikke bestemte rettsfølger til bestemte faktiske forhold slik egentlige rettsregler gjør, men de er heller ikke rene skjønnsregler som overlater hele avgjørelsen til dommeren. 15 Standardene oppstiller en målestokk dommeren skal benytte seg av. Målestokken er sosiale normer og en handling skal derfor være i samsvar med den «korrekte sosiale optreden». 16 I Rt s. 366 («Brent av frost») viser Høyesterett til forarbeidene til lovrevisjonen av åndsverkloven i 1995, der departementet i forbindelse med sitatretten uttaler at «rettslige standarder må nødvendigvis være generelt formulert, og vil kunne medføre avgrensingsproblemer. Den nærmere fastleggelse ( ) bør være opp til domstolene Bokmålsordboka Lunde (2015) s. 40 og Direktiv 2006/114/EF artikkel 2 bokstav a Knoph (1939) s. 1 og 3 Knoph (1939) s. 19 Knoph (1939) s. 18, jf. s. 4 Knoph (1939) s. 2 og 4 3

7 Rettsutviklingen bør kunne løpe uforstyrret i en lengre årrekke, slik at det gjennom praksis på en smidig måte vil kunne tas hensyn til den tekniske og samfunnsmessige utvikling». 17 Dette innebærer at domstolene fastsetter regelens innhold, noe som gjør rettslige standarder til smidige lovbestemmelser ettersom det ved samfunnsendringer ikke vil være behov for nye lovbestemmelser. Her gjentar lovforarbeidene Knophs synspunkter, som i tillegg påpeker at en annen fordel med rettslige standarder er at de åpner for nyanserte og individuelle avgjørelser i hver enkelt sak. 18 Det spesielle med de rettslige standardene er at ordlyden som vanligvis er utgangspunktet for tolkning av lovtekst gir begrenset med veiledning. 19 Veiledning finnes snarere i forarbeider og i rettspraksis Dommens avsnitt 37, jf. Ot.prp. nr. 15 ( ) s Saken gjaldt bruk av et filmsitat i en tvreportasje. Knoph (1936) s. 520 og (1939) s. 19 og 22, sml. også Lunde (2016) note 95 Lunde (2001) s. 83 4

8 2 Åndsverkloven I Norge er det lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) av 12. mai 1961 som regulerer nettopp opphavsretten. Opphavsretten tilhører immaterialretten, og i likhet med annen immaterialrettslig lovgivning 20, slik som varemerke,- design- og patentlovene 21, har den regler med formål om å hindre at andre snylter på ens innsats. 22 Der man i tingsretten har eiendomsretten til en ting, har man på immaterialrettens område, av naturlige årsaker, ikke samme mulighet 23 fordi det mangler en materiell gjenstand. 24 I stedet for eiendomsrett gir lovene enerett til åndsverk 25, design, varemerker og patenter til henholdsvis opphavsmannen, designeren (eller den designerens rett har gått over til) og varemerke- eller patentinnehaveren Opphavsmannens forbudsrett Med enerett i åndsverkloven menes det en eksklusiv rett «til å råde over åndsverket ved å fremstille ( ) eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten», jf. åndsverkloven 2 første ledd. Opphavsmannen er en fysisk person 27 og har både råderett over verket sitt og rett til å forby andre å bruke det. Hvis en annen ønsker å bruke et åndsverk kan det ikke skje på annen måte enn etter avtale (samtykke fra opphavsmannen) eller på den måten loven åpner opp for. Lovens avgrensningsregler ser jeg nærmere på i avsnitt 2.4. I norsk opphavsrett finner vi enerettens begrunnelse i rettferdighetsbetraktninger og i økonomisk teori. For det første skal den som skaper noe selv kunne høste fruktene av verket. Dette har en side til både de økonomiske og ideelle rettighetene opphavsmannen har, se mer om disse i avsnitt 2.3. For det andre gir eneretten incentiver til fortsatt kulturell produksjon og Merk likevel at immaterialrettighetene er av ulik karakter, se særlig Lassen (1994) og blant annet Lassen (2006) s. 14 flg., Rognstad (2009) s. 56 flg. og Stenvik (2013) s. 14 Lov om beskyttelse av varemerker av 26. mars 2010, lov om beskyttelse av design av 14. mars 2003 og lov om patenter av 15. desember Listen er ikke uttømmende, se Lassen (1994) s. 452 flg. om hva som også regnes som immaterialrettigheter. Lassen/Stenvik/Rognstad (2014) s. 361 Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 37 Lassen (1994) s Opphavsmannen vil imidlertid ha eiendomsrett til originalverket. Hvis eiendomsretten overdras til noen andre vil opphavsretten fortsatt tilhøre verkets skaper, jf. Winsnes (1960) s. 255 Åndsverkloven 2, designloven 1, varemerkeloven 1 og patentloven 1 Rognstad (2009) s. 78 5

9 distribusjon. Her vil særlig de økonomiske rettighetene spille inn ettersom opphavsrettens kompensasjonsmuligheter vil kunne gi økonomiske motiver til økt skapelsesproduksjon Åndsverk For at man skal få opphavsrettslig beskyttelse, og dermed anses som opphavsmann, må verket være et åndsverk. Åndsverkloven oppstiller to krav til åndsverket. De byr sjelden på problemer. Verket må være «skapt», jf. åndsverkloven 1 første ledd, og skapelsen må være av «litterær, vitenskapelig eller kunstnerisk» art, jf. 1 annet ledd. Dette betyr at verket ikke bare er en ren gjengivelse av et eldre verk, det må være en individuell, skapende åndsinnsats som preger frembringelsen. 29 I tillegg må verket etter sin art kunne karakteriseres som litterært eller kunstnerisk 30. «Vitenskapelige verk» må sees i sammenheng med listen over typer verk i 1. Listen er ikke uttømmende, og gir en pekepinn på at åndsverk kan være mer enn det man tradisjonelt regner som litteratur eller kunst, slik som for eksempel bygningskunst, kart og datamaskinprogrammer. 31 I tillegg er det et tredje vilkår som følger av åndsverklovens forarbeider og av rettspraksis, og det er kravet til verkshøyde. Det betyr at det trekkes en nedre grense for hva som skal til før noe er et åndsverk. 32 I forarbeidene til dagens åndsverklov viser departementet til Knoph, som skriver at åndsverket «må iallfall i noen grad være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavsmannens side». 33 Det er her utfordringene knyttet til om en frembringelse har beskyttelse eller ikke oppstår, og det finnes flere eksempler fra rettspraksis der kravet til verkshøyde diskuteres. 34 I høringsnotatet til ny åndsverklov foreslår departementet å lovfeste gjeldende rett ved å legge til at «verket må være et uttrykk for original og individuell skapende åndsvirksomhet». Den nye bestemmelsen angir imidlertid ikke essensen i vilkåret, for meningen med tilføyelsen er å få verkshøydekravet klarere frem i lovgiv Rognstad (2009) s. 31 flg. Rognstad (2009) s. 77 flg. Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 65 Rognstad (2009) s Åndsverkloven 1 annet ledd punkt 9, 11 og 12, Rognstad (2009) s. 82 Ot.prp. nr. 26 ( ) s.12, jf. Knoph (1936) s. 64 Se for eksempel Rt s. 964 (Wegners sybord) s. 967, Rt s. 199 (Cirrus) s. 219, Rt s (Huldra i Kjosfossen) avsnitt og Rt s (Tripp Trapp) avsnitt

10 ningen. På den måten fremstår vilkåret tydeligere også for lekfolk. Det nærmere innholdet i kravet fastlegges, som tidligere, på bakgrunn av rettspraksis og teori. 35 Selv om mye kan skrives om verkshøyde og hva som skal til for at et verk anses for å ha det, faller en utførlig redegjørelse om dette utenfor avhandlingens tema. Forutsetningen videre (del 2) er at det er et åndsverk som siteres, før jeg i del 3 skal se nærmere på beskyttelse etter markedsføringsloven i de tilfellene der det siterte ikke har verkshøyde. Et moment det er verdt å merke seg før vi går videre, er at opphavsretten kun gir beskyttelse til et verks uttrykk eller form, ikke ideene bak. Prinsippet begrunnes med at alle allmennheten skal kunne utnytte det «åndelige felleseiet» 36 og har fått global oppslutning blant annet gjennom TRIPS-avtalen og WIPO Copyright Treaty (WCT). 37 Det betyr videre at det bare er resultatet selve åndsverket som er vernet. Alle elementene i åndsverket er ikke nødvendigvis vernet, det er kun de som er preget av opphavsmannens skapende innsats som har beskyttelse Opphavsrettsbeskyttelsens innhold Når et åndsverk skapes, oppstår det to overordnede rettigheter for opphavsmannen. Han får såkalte økonomiske og ideelle rettigheter og sammen utgjør de opphavsrettsbeskyttelsens innhold De økonomiske rettighetene De økonomiske rettighetene følger av eneretten i åndsverkloven 2. Siden opphavsmannen kan forby andre å utnytte verket, følger det kompensasjonsmuligheter når verket skal «gjøres tilgjengelig for allmenheten» 40. Retten til eksemplarfremstilling og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten er de økonomiske rettighetene opphavsmannen har, og disse kan overdras til Kulturdepartementet (2016) s. 27 Rognstad (2009) s. 89 TRIPS-avtalen artikkel 9 (2) og WCT artikkel 2 Schønning (2011) s. 146, se for øvrig Lund (1999) om domstolenes vanskeligheter med å forstå at det er utformingen av det som er beskyttet, ikke innholdet. Schønning (2011) s. 178 Åndsverkloven 2 tredje ledd 7

11 andre. 41 Selv om det er fysiske personer som skaper åndsverk, kan opphavsmannen overdra rettighetene til både juridiske og fysiske personer. Eksemplarfremstillingsretten følger av 2 første ledd og den presiseres nærmere i annet ledd. Retten omfatter «enhver fremstilling av eksemplar, originaleksemplaret så vel som ethvert annet ytre hjelpemiddel som er egnet til å formidle opplevelse av åndsverket.» 42 Det er tre kategorier av handlinger som gjør at verket anses for å være gjort «tilgjengelig for allmennheten». Disse fremgår av 2 tredje ledd og er spredning (bokstav a), visning (bokstav b) og fremføring (bokstav c) av verket. I forarbeidene til den svenske åndsverkloven fremgår det at «[r]ätten att sprida exemplar av verket framstår ( ) i första hand som ett komplement till rätten att mångfaldiga verket.» 43 Visningsretten har også en side til eksemplarfremstillingsretten, da denne også inkluderer fremvisningen av fysiske eksemplarer (Rognstad bruker her bøker i butikkvinduer som et eksempel) De ideelle rettighetene De ideelle rettighetene eller «droit moral» som de gjerne kalles følger av åndsverkloven Siden opphavsmannen og verket er uløselig knyttet sammen, beskytter rettighetene de interessene som er knyttet til både opphavsmannens person 46 og til verket. Rettighetene kan ikke fraskrives med mindre bruken av verket er avgrenset etter art og omfang, jf. 3 tredje ledd. Jeg kommer nærmere inn på avgrensningsreglene som beskytter allmennhetens interesser i avsnitt 2.5, men allerede nå er det verdt å merke seg at opphavsmannens ideelle rettigheter skal respekteres når verket utnyttes. Det er to typer ideelle rettigheter som utledes av 3 første og annet ledd og det er henholdsvis navngivelses- og respektretten. Navngivelsesretten følger av første ledd: «Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier». Dette kan også omtales som å kreditere opphavsmannen. 47 Rettig Åndsverkloven 2, Knoph (1936) s. 86, Rognstad (2009) s. 150 og Schønning (2011) s. 133 flg. Ot.prp. nr. 26 ( ) s. 15 SOU 1956:25 s. 95 Rognstad (2009) s. 174 Schønning (2011) s. 178 og 180 Både i fransk og dansk rett kalles dette «farskapsrett», se Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 137 og Rognstad (2009) s. 199 Schønning (2011) s

12 hetens begrunnelse er at den som har skapt et åndsverk skal kunne høste heder og ære, men rettigheten er ikke absolutt, den gjelder kun slik «god skikk tilsier». 48 I NJA 1996 s. 354 (Torgny Björk) skriver Högsta Domstolen at god skikk-normen er valgt for «att markera att bestämmelsen syftar till att dels sanktionera en rådande sedvänja, om den kan tas för god, dels främja en sedvanebildning på områden där en god sed i fråga om namnangivning ännu inte stadgat sig.» 49 God skikk betyr at man skal handle på en «rimelig og hæderlig handlemåde» 50 og en praksis som ikke er «god» har derfor ikke livets rett. Saken gjaldt for øvrig manglende navngivelse av Björk da et av hans musikkverk ble brukt i et tvprogram. Svensk høyesterett bekrefter at god skikk er en rettslig standard og skriver at det «får ankomma på domstol att bestämma vad som skall anses vara god sed på ett område» 51. Respektretten følger av annet ledd: Et åndsverk skal ikke utnyttes «på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens ( ) eller verkets anseelse eller egenart». 52 Om opphavsmannen eller verket er brukt på en krenkende måte eller i en krenkende sammenheng beror på en objektiv vurdering og ikke opphavsmannens egen oppfatning. Det samme gjelder for krenkelse av navngivelsesretten. 53 Verket brukes på en krenkende måte hvis det uendret «opptas i omgivelser hvor det ikke hører hjemme». Forarbeidene viser her til eksempler som at «en kjent, alvorlig melodi blir sunget med ord som profanerer den eller hvor f.eks. et klassisk verk blir utgitt med et omslag som er helt i strid med verkets ånd.» 54 Videre kan også bruk på en krenkende måte være at verket endres, jf. lovens ordlyd. Om krenkende sammenheng sier ikke innstillingen annet enn at gjengivelse av «verket i en krenkende sammenheng uten tvil går inn under det mer omfattende uttrykk på en måte som er krenkende.» Fra rettspraksis er den såkalte Lars Hertervig-saken 55 et eksempel på når et åndsverk er gjengitt i en krenkende sammenheng. Her ble verket sitert og brukt i reklame Rognstad (2009) s. 200 og Schønning (2011) s. 180 Dommen s. 363 U (s. 1746) og Schønning (2011) s Saken ligner på Torgny Björk-saken og gjaldt bruk av en musikkvise i en reklametrailer for et tv-program. Manglende navngivelse ble ikke ansett å stride mot god skikk. NJA 1996 s. 354 (s. 363) Merk at respektretten imidlertid ikke er et hinder for fremføring eller utgivelse av parodier, travestier eller karikaturer, jf. Innst.O nr. XI ( ) s Lassen skriver at «[h]arselas og kritikk må en opphavsmann tåle ( ), så lenge det som skjer ikke kan betegnes som krenkende, Lassen (1998) s. 26. Innst.O. nr. XI ( ) s. 16 Innst.O. nr. XI ( ) s. 16 Eidsivating lagmannsrett 8. april 1991, trykket i NIR 1995 s Dommen ble først anket, deretter rettskraftig. 9

13 Jeg kommer tilbake til avgjørelsen i avsnitt 2.7 som omhandler bruk av sitater i nettopp kommersielle sammenhenger. 2.4 Avgrensning av eneretten Norsk opphavsrett er utformet for å verne om to interesser, opphavsmannens enerett og allmennhetens rett. Selv om interessene ikke er sammenfallende 56, hviler de begge på et «like sikkert og selvstendig grunnlag» 57. Det betyr at opphavsretten ikke er en monopollignende enerett 58, men at samfunnets interesser begrenser den. Jeg kommer tilbake til hva som menes med allmennhetens rett like under. Bjelke oppsummerer Knophs synspunkter svært kort og presist når han skriver at «eneretten er avgrenset i tid, vernetid og ved låneregler om andres ( ) tillatte bruk.» De tre formene for avgrensning Det er tre forskjellige former for avgrensninger. 60 Da er ikke hovedregelen om at når samtykke fra opphavsmannen er innhentet, så kan man naturligvis bruke verket, inkludert. Torvund går oversiktlig gjennom de tre formene og hovedregelen, altså de totalt fire adgangsnivåene til å utnytte et åndsverk. 61 Foruten nevnte hovedregel, avgrenses eneretten med to former for lisens, avtale- og tvangslisens. 62 I tillegg har vi regler om fri bruk, de såkalte lånereglene. Dette er et uttrykk Rognstad beskriver som «eufemistisk» uten egentlig å forklare hvorfor, men han følger opp med å beskrive reglene som «ganske assorterte». 63 Det kan jeg si meg enig i, for eksempler på låneregler er de ganske så forskjellige bestemmelsene i 12 og 22, om henholdsvis eksemplarfremstilling til privat bruk og sitatretten. Ettersom oppgaven handler om sitatbruk, er det særlig hensynet bak sistnevnte rett som er interessant i den videre fremstillingen Knoph (1936) s. 115 Lassen (1979) s. 176, jf. Innst.O. nr. XI ( ) s jf. s. 2 Lassen (1979) s. 172 Bjelke (1997) s. 143, sml. Knoph (1936) s. 115 flg. Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 164 Torvund (2013) s. 128 flg. Se for eksempel Rognstad (2009) s. 216 flg. for mer om disse lisensene. Rognstad (2009) s

14 2.4.2 Den legislative begrunnelsen bak og tolkning av sitatrettbestemmelsen Alle de tre formene for avgrensningsregler ivaretar allmennhetens interesser og åpner for at andre enn opphavsmannen kan utnytte åndsverket uten å måtte be om samtykke. Motivet bak sitatretten i 22 er å «skabe en korrekt samfundsmæssig afbalancering af det ophavsretlige system.» 64 Schovsbo og Rosenmeier peker på at det vil være en «utålelig byrde for samfundet» dersom eneretten ikke har avgrensninger, både av praktisk og prinsipiell art. Rosén skriver at allmennhetens rett for eksempel er ytrings- og informasjonsfriheten, og Torvund sier rett ut at bestemmelsen er til for å ivareta «den alminnelige ytrings- og diskusjonsfriheten.» 65 For sitatrettens del, trekker Rognstad og Lassen frem Knophs nå 80 år gamle formulering om at «[r]etten til å citere er en nødvendig forutsetning for meningsutveksling, og denne kan et kultursamfund ikke undvære i lengden.» 66 Sitatretten anses altså som en nødvendighet for å drive samfunnsdebatten fremover, noe det er enighet om i både praksis, forarbeider og teori. I forarbeidene går departementet så langt at de bemerker «at det må være tillatt å sitere andres verker uten å komme i konflikt med opphavsmannens rett [det ble det anført i forarbeidene til eksisterende lov som] noe som alle lands rett er enige om, og som ligger så sikkert i sakens natur, at man strengt tatt ikke behøver å si det uttrykkelig.» 67 I motsetning til i våre naboland, der avgrensningene omtales som «innskrenkninger» som skal tolkes restriktivt 68, har Knophs synspunkter om at lånereglene ikke er vilkårlige innskrenkninger og unntak fra eneretten, fått gjennomslag. Han skriver at «[d]e positive reglene om ophavsretten kommer derfor til å bli resultanten av to likeverdige komponenter, tanken på ophavsmannen og tanken på almenheten, og som et naturlig uttrykk for dette er [åndsverklovens] to første kapitler bygget opp. Enhver tanke på at reglene i kapitel II er unntak, som må fortolkes strengt eller endog innskrenkende må derfor være utelukket.» Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 163 Rosén (1999) s. 606 og Torvund (2013) s. 138 Knoph (1936) s. 125, Lassen (1998) s. 9 og Rognstad (2009) s. 241 Ot.prp. nr. 26 ( ) s. 37 Se Lassen (1979) for mer om situasjonen i Norden. Knoph (1936) s

15 Departementet slutter seg til Knoph og «mener at dette forholdet kommer tydeligere fram ved at en bytter om uttrykket Innskrenkninger med Avgrensninger». 70 Stortinget ga da også åndsverkloven kapittel 2 overskriften «Avgrensning av opphavsretten» nettopp for å gi uttrykk for «norsk rettsbevissthet». 71 Når lånereglene tolkes er det et hovedpoeng å ha reglenes begrunnelse for øyet. Formålet er å beskytte ytringsfriheten, og sitat fra et åndsverk kan derfor være uberettiget i situasjoner der bruken gir den siterende økonomisk gevinst. 72 Det vil være tilfellet ved bruk i for eksempel reklame. 2.5 Sitatretten Etter åndsverkloven 22 er det «tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.» Det betyr at det er tre vilkår som må være oppfylt for at sitatet skal være lovlig: (i) verket må være «offentliggjort», (ii) siteringen må være gjort i «samsvar med god skikk» og (iii) verket må brukes «i den utstrekning formålet betinger». Bestemmelsen uttrykker en rettslig standard. 73 Et, etter min mening, viktig spørsmål som må besvares, er hvorfor man i det hele tatt siterer. Jeg er enig med Torvund når han skriver at «det man gjerne siterer er slikt som uttrykker tanker man finner interessante, verd å kritisere eller som står fram av andre grunner, og som gjerne er uttrykt på en treffsikker og pregnant måte». 74 I tillegg til poengterte formuleringer, tillater jeg meg å påstå at man også kan sitere for å utnytte en persons særpreg og anseelse. Dette gjelder særlig i kommersielle sammenhenger, så jeg vil ta opp denne tråden igjen i avsnitt 2.7 og del Offentliggjort verk Det følger av åndsverkloven 8 første ledd hva som menes med offentliggjort, og det er «når [verket] med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten». 75 Åndsverk Ot.prp. nr. 26 ( ) s. 29 Lassen (1979) s. 176, jf. Innst.O. nr. XI s Innst.O. nr. XI ( ) s. 18, Knoph (1936) s. 132, Rognstad (2009) s Ot.prp. nr. 15 ( ) s. 127 og Lassen (1998) s. 8 Torvund (2013) s. 137 Når verket regnes for å være tilgjengeliggjort for allmennheten følger av åndsverkloven 2 tredje ledd. 12

16 kan være så mangt, jf. åndsverkloven 1 annet ledd, og alle typer verk kan derfor siteres, slik som for eksempel tekst, film, musikk og bilder God skikk Kravet til god skikk er det som gjør sitatretten til en rettslig standard. God skikk-normer er ikke definert i loven, og vilkåret viser til en etisk standard om at sitatet skal være lojalt. 77 Det er flere momenter som kan være med i den skjønnsmessige vurderingen av om sitatet er gjort i samsvar med nettopp god skikk. I tillegg til å være lojalt, må den siterende respektere opphavsmannens ideelle rettigheter i åndsverkloven 3, jf. 11. Paragraf 11 er plassert i åndsverkloven kapittel 2 om lånereglene og oppstiller krav om at åndsverket ikke må forandres eller forringes når det brukes av andre. Bestemmelsen er til for at lånereglene skal oppnå sitt formål, samtidig som at opphavsmannens ideelle rettigheter ivaretas. Dette er viktig siden opphavsmannens samtykke ikke er nødvendig når sitatretten anvendes. 78 Stray Vyrje påpeker at sitater som brukes som blikkfang for den siterendes produkter tvilsomt vil være i samsvar med god skikk, og Torvund antyder at det heller ikke vil være forenlig med vilkåret dersom sitatet brukes i en sammenheng som ikke er ønskelig. 79 De to sistnevnte momentene retter seg, det første direkte og det andre indirekte, mot sitatbruk i kommersielle sammenhenger og jeg vil derfor komme tilbake til dem i avsnitt 2.7. At sitatet skal være lojalt gjelder både overfor opphavsmannen og verket, og gjenspeiler åndsverkloven 3 annet ledd om respektretten. Det betyr at meningsinnholdet ikke skal endres, for eksempel ved at sitatet tas ut av sin sammenheng, eller at sitatet ikke gir tilstrekkelig uttrykk for opphavsmannens meninger ved at det er skrevet om eller utelater noe. 80 Sitatet skal gi et sant inntrykk. Etter å ha slått fast hva som er hensynet bak sitatretten 81, skriver Knoph at «[c]itatretten er i virkeligheten heller ikke generende for opphavsmannen, må snarere betraktes som en uskyldig nyttesrett for almenheten, enn som en besværlig innskrenkning Gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk har egne bestemmelser i åndsverkloven 23, 23a og 24. Merk for øvrig at sitatretten ikke kommer til anvendelse på fotografiske bilder, se Jordahl (1996) s. 143 og åndsverkloven 43a. For mer om åndsverkslovens tosporede system når det gjelder fotografier, se Rognstad (2009) s. 291 Rieber-Mohn (2008) note 44 Ot.prp. nr. 26 ( ) s. 65 Vyrje (1993) s. 109 og Torvund (2016) Vyrje (1993) s Se avsnitt

17 i eneretten.» 82 Rognstad og Lassen siterer begge Knoph, men ingen av dem er helt enig i dette. Begge deler synet om at sitatretten gjør seg gjeldende også i situasjoner der opphavsmannen angrer på utsagnet og finner det plagsomt å få det trukket frem. 83 Torvund uttrykker lignende synspunkter, men poengterer også at dersom man har sagt noe man angrer på, for eksempel noe «virkelig dumt», og siden korrigerer dette, så vil det være i strid med god skikkvilkåret å sitere som om man fortsatt stod inne for den dumme uttalelsen. 84 Torvund skriver dette i forbindelse med en sak der frembringelsen ikke har opphavsrettslig beskyttelse 85, men det samme må gjelde når det er et åndsverk som siteres. Hvis en forfatter av en bok eller et dikt fremstiller et syn eller mening han senere går tilbake på, vil det være illojalt å sitere fra boken eller diktet og fremstille det som om forfatteren fremdeles mener dette. Det betyr at det fortsatt er mulig å sitere fra verket, men det skal også fremkomme at forfatteren har endret mening. At den siterende skal respektere opphavsmannens ideelle rettigheter når han siterer fra et verk betyr at opphavsmannen skal krediteres, det vil si navngis, jf. 3 første ledd. Videre skal den siterende også angi kilden, jf. 11 annet ledd, noe som innebærer at verkets tittel og annen hensiktsmessig informasjon oppgis. 86 Rognstad påpeker at unntak kan tenkes, for eksempel hvis sitatet er et musikksitat, men viser til at hovedregelen er at det ikke vil være i samsvar med god skikk å unnlate å markere for sitat. Sitater skal fremstå som nettopp det de er, gjengivelse av en annens verk I den utstrekning formålet betinger Sitatet må som nevnt være lojalt og i så måte må det oppfylle et siste vilkår for å være et lovlig sitat: det må være «i den utstrekning formålet betinger». Vilkåret stiller krav til både lengde og formål. Nå er det imidlertid slik at prestasjonene uten verkshøyde, slik jeg ser det, ikke har vern andre steder i lovgivningen, og det er heller ingen reelle hensyn som åpner for det. Begrunnelsen for dette kommer jeg tilbake til i avsnitt 5.2. Jeg lar derfor sitatets lengde ligge, Knoph (1936) s. 125 Lassen (1998) s. 9 og Rognstad (2009) s. 241 Torvund (2016) Det er snakk om et generelt utsagn fra Forbrukerombudet om reisebestillinger på internett. Vyrje (1993) s. 114 Rognstad (2009) s

18 og påpeker kun at sitatet verken må være for kort eller for langt. Hvis det er det, vil det være i strid med god skikk-kravet. 88 Når det gjelder sitatets formål, så må også dette være lojalt. 89 Om dette viser Stray Vyrje til Rainer Oesch, som skriver at «[s]yftet med citatet är ett av de viktigaste kriterierna ( ) när det gäller att uppdra gränserna för legala citat». 90 Hensynet bak sitatretten er å beskytte den alminnelige ytrings- og diskusjonsfriheten. Det betyr at sitatets formål må være i samsvar med disse hensynene. Sammenhengen det siteres i, kan dermed være avgjørende. Det kan derfor være problematisk når sitater brukes i kommersiell øyemed, og jeg kommer tilbake til dette i avsnitt 2.7. I likhet med god skikk-normen, er også vurderingen av sitatets lengde og formål skjønnsmessig I et nytt, selvstendig verk? I 1936 hevdet Knoph at det «forutsettes også at citatet blir anbragt i et annet, selvstendig åndsverk, som den citerende selv har frembragt». 92 Dette er ikke gjeldende lære i Norge i dag og et sitat kan være lovlig selv om det ikke brukes i et nytt åndsverk. Sitatet må imidlertid settes inn i sammenheng, og under den forutsetningen er løsrevne sitater tillatt. Det viktigste er at man ikke snylter på opphavsmannens innsats Retten til å referere Når man refererer endrer man åndsverket. Siden opphavsretten kun beskytter form, og ikke tanker eller ideer, kreves det ikke lovhjemmel for å gjengi åndsverkets idé eller meningsinnhold. 94 Jeg har ikke sett at det har blitt gjort et poeng ut av det i litteraturen, men det er nærliggende å anta at opphavsmannens anseelse fremdeles skal respekteres i de tilfellene der åndsverket refereres, og ikke siteres Vyrje (1993) s. 118 Vyrje (1993) s. 109 Vyrje (1993) s. 109, jf. Oesch (1987) s. 135 Vyrje (1987) s. 249 Knoph (1936) s. 125 Vyrje (1987) s. 249 og (1993) s. 116 og Torvund (2013) s Lund (1961) s. 142, Vyrje (1993) s , Rognstad (2009) s. 242 og Schønning (2011) s

19 2.7 Bruk av sitater i kommersielle sammenhenger 22 Alle åndsverk kan siteres og alle kan sitere fra dem, såfremt de tre vilkårene i åndsverkloven 22 er oppfylt. Det betyr at dersom sitatet brukes i sammenhenger som ikke er en del av den alminnelige ytrings- og diskusjonsfriheten, så kan sitatet være ulovlig. Om bruk av sitater i reklameøyemed, slår Rognstad over to linjer fast at det normalt ligger utenfor sitatrettens formål og legislative begrunnelse å bruke sitater i reklame, før han gjengir J. Hartvig Jacobsen i petitavsnitt: «Hvorfor skulde Loven ville tage fra Ophavsmanden og give til Reklamemanden, der har direkte økonomisk fordel av Benyttelsen Samfundet har en vægtig Interesse i at hindre, at Landets Digtning prisgives Annoncører.» 95 Fra rettspraksis er det særlig én dom det er verdt å trekke frem når det gjelder bruk av sitater i kommersielle sammenhenger, den tidligere nevnte Hertervig-saken 96. Saken gjaldt to sitater fra boken Lars Hertervig Lysets maler som ble brukt i reklamemateriell for legemidler (nevroleptika) 97 til psykiatere og psykologer. Det ene sitatet var hentet fra overlege og psykiater Svein Haugsgjerd, det andre fra forfatteren selv, Holger Kofoed. Ingen av dem ble forespurt om bruken av sitatene. Lagmannsretten mente at bruken av sitatene falt utenfor sitatretten. Innledningsvis fremholdt retten at sitatbestemmelsen skal tolkes etter alminnelige tolkningsprinsipper for låneregler og på bakgrunn av den legislative begrunnelse for sitatretten. Den legislative begrunnelsen for sitatretten er, som redegjort for i avsnitt 2.4.2, hensynet til allmennheten. Om dette skriver lagmannsretten at «opphavsretten ikke skal være til hinder for meningsutveksling og saklig orientering om spørsmål av kulturell, religiøs, politisk eller lignende almen interesse» 98. Kommersielle ytringer er omfattet av ytringsfriheten slik den er definert i EMK artikkel 10 (1) og SP artikkel 19 (2), hvilket betyr at et inngrep må anses for å være «nødvendig» Rognstad (2009) s. 248, jf. Jacobsen (1941) s (det er en feil i Rognstads sitat som jeg har tillatt meg å rette opp «indirekte» er byttet ut med «direkte» slik det står opprinnelig). Eidsivating lagmannsrett 8. april 1991, trykket i NIR 1995 s. 687 Fellesbetegnelse for legemidler som har effekt på psykotiske symptomer slik som blant annet vrangforestillinger og hallusinasjoner, jf. Malt (2009) NIR 1995 s. 687 (side 689) 16

20 dersom det gjøres innskrenkninger i ytringsfriheten. 99 Likevel er det slik at kommersielle ytringer har svakere beskyttelse enn ytringer som angår den allmenne interessen. 100 I RG 1999 s (Bang-Hansen), som jeg kommer tilbake til senere, uttaler Borgarting lagmannsrett at det ikke er «tvil om at ytringer i reklame har et langt svakere vern enn politiske ( ) og kunstneriske ytringer». 101 Dette harmonerer med hensynet til både ytringsfriheten og sitatretten. Ytringsfriheten fordi den søker å fremme demokrati, og sitatretten fordi den beskytter den alminnelige ytrings- og diskusjonsfrihet. 102 Kommersielle ytringer fremmer verken demokratiet eller ytringsfriheten. For en god fremstilling av aspektene ved ytringsfriheten i kommersielle sammenhenger viser jeg for øvrig til Heide-Jørgensen, Reklameret. Konkurrenceret og kommerciel ytringsfrihed (2008) og Eggen, Ytringsfrihet (2002), særlig s. 537 flg., ettersom plasshensyn ikke åpner opp for en utførlig redegjørelse. I forarbeidene til åndsverkloven av 1961 ble bruk av sitater i reklame kort diskutert. Det fremgår av Ot.prp. nr. 26 ( ) at Norsk Litteraturkritikerlag fremmet forslag om en bestemmelse om at «sitater i reklameøyemed bare kan finne sted med opphavsmannens samtykke eller etter avtale med den organisasjon som opphavsmannen er medlem av». Departementet var uenig og viste til at «ervervsmessig øyemed» og «reklameøyemed» er for omfattende begreper til å inntas i loven fordi de da vil kunne ramme situasjoner der bruk av sitater kan være lojalt fordi sedvanen på det aktuelle området tilsier så. Kulturlivet er et godt eksempel på et område det er sedvane for å bruke sitater i kommersielle sammenhenger, blant annet i form av utdrag fra anmeldelser i reklame for bøker og filmer. 103 Palle Bo Madsen skriver at: «På enkelte felter må man dog akseptere citatbrug med kommercielt sigte. Citater fra specielt bog- og filmanmeldelser bruges således ganske sædvanligt i reklameøyemed til fordel for de anmeldte værker, og denne brug må antages at være i overensstemmelse med god skik.» Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Eggen (2002) s. 537 Heide-Jørgensen (2008) s. 153 og 158 Dommen s Eggen (2002) s. 545, jf. 540 og 35 og avsnitt 2.5.2, se også RG 1999 s (s. 1018) Ot.prp. nr. 26 ( ) s. 39, Vyrje (1993) s. 113, Lassen (1998) s. 29 og Schønning (2011) s. 190 Madsen (2008) s

21 Videre mener departementet at god skikk-normen vil være tilstrekkelig til å hindre bruk av åndsverk i reklame, og det viser også til at det gjennom sedvane er fastlagt at i visse henseender er et utpreget ervervsmessig formål til hinder for at sitatretten påberopes. 105 Om god skikk-normen i avsnitt viste jeg til uttalelser fra Stray Vyrje og Torvund. Førstnevnte skriver at sitater som brukes som blikkfang for egne produkter tvilsomt vil være i samsvar med god skikk, og som tidligere påpekt retter dette seg direkte mot kommersielle sammenhenger. Sistnevnte antyder at det ikke vil være forenlig med god skikk dersom sitatet brukes i en sammenheng som ikke er ønskelig. Her kommer Torvund med et tenkt eksempel om at sitatet brukes i en sammenheng slik at det gis inntrykk av at opphavsmannen sympatiserer med ekstremistgrupper 106, men som det fremgår nedenfor, kan bruk i en kommersiell sammenheng også være uønsket. I Det sakkyndiges råd for åndsverker uttalelse av 8. mars 1978, som også lagmannsretten i Hertervig-saken viser til, sies det generelt om avgrensningsreglene i kapittel 2 at «[f]or de fleste av de regler som begrenser opphavsmannens enerådighet av hensyn til almenheten gjelder det at de, vurdert ut fra de formål de er gitt for å fremme, ikke kan påberopes som hjemmel for utnyttelse av et verk i reklameøyemed». 107 Med andre ord mener Rådet at det ikke vil være i tråd med hensynet bak for eksempel sitatretten å bruke åndsverk i kommersielle sammenhenger. Uttalelsen ble gitt etter anmodning fra Kirke- og undervisningsdepartementet og gjelder i hvilken utstrekning åndsverkloven gir vern mot utnyttelse av kunstverk i reklameøyemed. Den er imidlertid av såpass generell karakter at den også kan brukes på andre åndsverk enn kunstverk. Jeg kommer tilbake til saksforholdet som foranlediget uttalelsen senere, og nevner her kort at saken gjaldt endringer i og bruken av Oscar Wergelands kjente Eidsvollmaleri som henger i Stortingssalen Utnytte en persons særpreg og anseelse I avsnitt 2.5 kom jeg med en påstand om at når sitater brukes i kommersielle sammenhenger, så siteres det ikke nødvendigvis (bare) for å bruke noens poengterte formuleringer, men også for å utnytte en persons særpreg og anseelse. Denne påstanden har, så vidt jeg kan se, ikke blitt diskutert særskilt i rettspraksis eller i litteraturen. Påstanden utleder jeg derfor av respekt Ot.prp. nr. 26 ( ) s Torvund (2016) NIR 1995 s. 687 (på s. 689) jf. Det sakkyndige råd for åndsverker (1978) 18

22 retten i åndsverkloven 3, sammenholdt med uttalelser og faktum i Hertervig- og Bang- Hansen-sakene samt debatten i Aftenposten i desember Opphavsmannens respektrett er en del av de ideelle rettighetene. Kort oppsummert kommer den til uttrykk i åndsverkloven 3 annet ledd: utnyttelse av verket må ikke være «krenkende for opphavsmannens ( ) anseelse». I Hertervig-saken begrunnes begrensningen i sitatretten med sterke reelle hensyn siden «[e]n slik sitatbruk medfører en latent risiko for å bli identifisert med og tatt til inntekt for de produkter det reklameres for». 108 Lagmannsretten viser til reelle hensyn og ikke til 3, men for undertegnedes del er det nærliggende å anta at resultatet ville blitt det samme dersom retten hadde begrunnet resultatet med den ideelle rettigheten. En av de siterte i Hertervig-saken var overlege og psykiater Svein Haugsgjerd. Jeg skal ikke spekulere i om hans ord ble valgt ut til reklamemateriellet på grunn av hans stilling og tittel, men det er ikke umulig at reklamebyrået valgte å sitere som de gjorde nettopp fordi det var en overlege og psykiaters uttalelser som da kom til uttrykk i reklame for nevroleptika. I Bang-Hansen-saken blir en etterligning av Pål Bang-Hansen brukt i en radioreklame for et filmprodukt. Lagmannsretten fremhever personlighetens rettsvern og uttaler at de «legger ( ) avgjørende vekt på at Bang-Hansen er brukt i markedsføringsøyemed. ( ) innslaget [fremstår] slik for retten at Bang-Hansen går god for et produkt som han ikke ønsker å ha noe med å gjøre eller har noen tilknytning til. Reklameinnslaget er et inngrep i Bang-Hansens nødvendige integritet og nøytralitet som journalist. Hertil kommer at innslaget snylter på Bang-Hansen som person. Hans ry som filmjournalist, hans særtrekk i denne forbindelse og hans personlighet utnyttes på en utilbørlig måte.» 109 En ikke helt ulik problemstilling oppstod i desember 2015 etter at reisebyrået Berg-Hansen benyttet seg av Forbrukerombudets uttalelser i en annonse rettet mot forbrukerne. 110 «Vi låner ikke bort vår troverdighet», skrev daværende forbrukerombud Gry Nergård 111, og viser til at de «er avhengig av å ha høy troverdighet hos både næringsliv, forbrukere og andre samfunnsaktører» og at de derfor «selvfølgelig ikke [stiller] opp i reklame» NIR 1995 s. 687 (s. 689) RG 1999 s (s ). Saken gjelder ikke sitat, men utnyttelse av noens personlighet. Merk at det her ikke er et åndsverk som siteres. Forbrukerombud i perioden 5. november september 2016, jf. Forbrukerombudet (2016) Nergård (2016) 19

23 Det interessante i Hertervig- og Bang-Hansen-sakene og Nergårds kronikk er at både lagmannsretten og forbrukerombudet ser ut til å mene at utnyttelsen, henholdsvis av en overlege og psykiater i bransjereklame, en velkjent filmjournalist i filmreklame og en forbrukerautoritet i forbrukerrettet reklame, gjør at vedkommende står i fare for å bli identifisert med produktet eller tjenesten. 113 Å bli identifisert med en vare eller tjeneste kan gi inntrykk av at vedkommende går god for det, og basert på reaksjonene søksmål og kronikk med påfølgende debatt er det ikke ønskelig. Dette er tre konkrete eksempler på at bruk av sitater i kommersiell øyemed er en uønsket sammenheng. 2.8 Åndsverk som har falt i det fri Når vernetiden er utløpt og åndsverket har falt i det fri, nyter det ikke lenger beskyttelse etter åndsverksloven. 114 Vernetiden er 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, jf. 40. Hovedregelen er at det tidligere vernede verket nå kan utnyttes fritt, også i kommersielle sammenhenger. Imidlertid er 48 en tilleggsbestemmelse som åpner for utvidet beskyttelse, det er en bestemmelse som oppstiller det såkalte klassikervernet Klassikervernet i 48 Når verket har falt i det fri, fastsetter åndsverkloven 48 første ledd at åndsverket likevel ikke kan gjøres tilgjengelig på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannen eller verkets «anseelse eller egenart», eller som på annen måte antas å kunne «skade almene kulturinteresser». Bestemmelsen innebærer en videreføring av de ideelle rettighetene i 3 selv etter at opphavsmannen er død og vernetiden utløpt. Dette er omtalt som en evigvarende «droit moral». 116 Klassikervernet er et interessant tema, men oppgaven åpner ikke for en videre redegjørelse av det. 117 For den senere diskusjonens del er det imidlertid hensyn bak bestemmelsen som er av interesse. Det gjelder «krenkende for opphavsmannens anseelse» og Merk at det i Bang-Hansen-saken, i motsetning til i de to andre sakene, ikke er snakk om å sitere, men å etterligne for å snylte på og utnytte en persons særpreg og anseelse Knoph (1936) s. 159 Vyrje (2008) note 108 Rognstad (2009) s For mer om at «evigvarende droit moral» likevel ikke er evigvarende, se for eksempel Meedom (1985) særlig s. 161 flg., Koktvedgaard (2005) s , Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 137 flg. og Schønning (2011) s. 641 For utdypende lesning om klassikervernet, se Lange (2000) 20

24 de «almene kulturinteresser», der særlig «almene kulturinteresser» bringer med seg nye momenter inn i den senere drøftelsen Krenkende for opphavsmannens anseelse Når opphavsmannen tilhører kulturarven og de ideelle rettighetene hans er krenket, kommer 48 til anvendelse. At verket ikke skal utnyttes på en måte som er «krenkende for opphavsmannens anseelse» er et uttrykk for respektretten og jeg viser derfor til redegjørelsen i avsnitt om de ideelle rettighetene «Almene kulturinteresser» Selv om opphavsmannens anseelse ikke er krenket, kan 48 komme til anvendelse dersom «almene kulturinteresser» er eller kan antas å være skadet. «Kulturelle interesser» er et begrep Koktvedgaard, Schovsbo og Rosenmeier beskriver som «dubiøst» 118, noe det er vanskelig å være uenig i. Ordlyden i seg selv gir ikke svar og det er heller ingen definisjon av uttrykket i forarbeidene. 119 Knoph uttrykker støtte til klassikervernets eksistens, for uten det ville «døren til samfundets åndelige skatter [slås] helt op». Heller ikke «samfundets åndelig skatter» 120 gir en forklaring på hva allmenne kulturinteresser er, annet enn at han bekrefter at det er samfunnets allmennhetens, de allmenne interesser som er beskyttet. Rognstad skriver beskjedent om klassikervernet, men ser ut til å dele Knops mening når han viser til forarbeidene til loven av 1930 om at det er ønskelig «å bevare menneskehetens åndskapital uforfalsket og beskyttet mot vandalisering». 121 Heller ikke dette sier mer enn at det som ønskes beskyttet, er «menneskeheten» og dens interesser. Om bedømmelsen av når kulturelle interesser kan anses som krenket, skriver Schønning at det må være snakk om et verk eller en opphavsmann som tilhører kulturarven. 122 Med kulturarv nærmer vi oss en naturlig språklig forståelse av hva «almene kulturinteresser» kan Koktvedgaard (2005) s. 242 og Schovsbo/Rosenmeier (2008) s. 142, i omtale av 75 i den danske ophavsretsloven (som tilsvarer 48 i den norske åndsverkloven). I Danmark brukes begrepet «kulturelle interesser», men betydningen er den samme i begge land. Schovsbo og Rosenmeiers bok bygger for ordens skyld på Koktvedgaards, jf. s. 17 Lange (2000) s. 90 Knoph (1936) s. 159 Rognstad (2009) s. 208 og Ot.prp. nr. 22 (1930) s. 21 Schønning (2011) s