MØTEBOK. Jenny Følling, Sp Anders Ryssdal, Sp Noralv Distad, H Marit Barsnes Krogsæter, V Trude Brosvik, KrF

Transkript

1 MØTEBOK Organ Møtestad Fylkesutvalet Fylkeshuset - møterom Sygna Møtedato Kl Faste medlemer til stades: Åshild Kjelsnes, Ap Jenny Følling, Sp Anders Ryssdal, Sp Noralv Distad, H Marit Barsnes Krogsæter, V Trude Brosvik, KrF Forfall til møtet: Nils P. Støyva, Ap Karen Marie Hjelmeseter, Sp Frank Willy Djuvik, FrP Varamedlemer til stades: Karianne Torvanger, Ap Anita Nybø, Sp Olin Johanne Henden, H Til stades med møte- og talerett: Sekretariat for møtet: Tore Eriksen Knut Henning Grepstad Ingen merknader til innkalling og sakliste. Fylkesutvalet vedtok at sak nr. 8/15 og punkta 4 og 5b i sak 9/15 vart handsama for lukka dører, jf. kommunelova 31, nr. 5 Møtebok frå 8. desember 2014 vart godkjend utan merknader. Fylkesutvalet fann Karianne Torvanger habil til å delta ved handsaming av sak 7/15. Fylkesordføraren orienterte om: Møte med Oppland fylkeskommune og Møre og Romsdal fylkeskommune om verneplan for villrein Møte i fylkesordførarkollegiet om ferjeavløysingsmidlar Møte med Statoil om basekontraktar og Gjøa-avtalen Fylkesvaraordføraren orienterte om arbeidet i Vindkraftforum Fylkesrådmannen orienterte om: Arbeidet med Sogn Jord- og hagebruksskule Val av nye styremedlemer i Vestlandsforsking Organisering av folkevaldopplæring for nytt fylkesting. Fylkeskommunen står sjølv for opplæringa. Personalsak.

2 Møtebok Fylkesutvalet SAK 1/15 Uttale i høve føreståande regionreform Frå fylkesrådmannen låg det føre slik tilråding til vedtak: Sogn og Fjordane fylkeskommune viser til vedtak i fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet og i KS sitt hovudstyre , samt til fylkeskommunane sin eigen rapport «Nye folkevalde regionar - mål, prinsipp og oppgåver» (vedlegg 2), og tilrår at følgjande prinsipp vert lagt til grunn for eit framtidig regionalt folkevald nivå: 1. I Noreg er det behov for eit robust regionalt nivå underlagt direkte folkevald styring som kan ta eit regionalt leiarskap i samarbeid med kommunar, næringsliv og statleg forvaltning. 2. Det regionale nivået må få eit klårt definert ansvar for dei oppgåver og dei sektorar som er viktige for den regionale utviklinga, og for samordninga av desse oppgåvene med kommunane og staten si verksemd i regionen. Det regionale folkevalde nivå styrkjer demokratiet og inneber maktspreiing. 3. Det regionale nivået må styrkjast gjennom samordning av sektorinteresser framfor statleg sektorbasert detaljstyring. Oppgåver med regional/lokalt handlingsrom vert best løyste av folkevalde regionar i samhandling med kommunane innafor ramma av nasjonal politikk. 4. Generalistprinsippet må framleis gjelde for regionalt folkevald nivå. 5. Folkevalde regionar bør få overført oppgåver frå staten innafor følgjande område: a. Statens vegvesen sitt regionapparat/fylkesavdelingane. b. Kulturrådet og tildelingar til regionale føremål frå Kulturdepartementet. c. Kjøp av regionale jernbanetenester. d. Delar av Forskingsrådet sine program. e. Konsesjonsoppgåver og rettleiingsoppgåver frå NVE og annan naturressursforvaltning av regional karakter. f. Dei delar av BUF-etat som ikkje kan leggjast til kommunane. g. Miljø/klima. h. Landbruk. i. Prosjektskjønnsmidlar Mange av desse oppgåvene er av ein slik karakter at dei føreset ein annan regional organisering enn den vi har i dag. Ei slik organisering må sjåast i samanheng med framtidige endringar i kommunestrukturen. 6. Staten bør som hovudregel organisere si verksemd slik at den korresponderer med den folkevalde regionstrukturen som måtte bli etablert. 7. Fylkesmannsembeta sine oppgåver bør konsentrerast om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjeld det folkevalde regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knytt til kommunestrukturen, jf. Stortinget sin føresetnad av juni Med dette som utgangspunkt ber Sogn og Fjordane fylkeskommune om at Regjeringa - i den stortingsmeldinga som vert fremja våren gir si vurdering av dei prinsipp som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringar av det regionale folkevalde nivået bør starte i det einskilde fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestinga hausten Sogn og Fjordane fylkeskommune føreset at både fylkeskommunane og KS blir trekt aktivt med i det vidare arbeidet med vurdering av oppgåver som skal ligge til det regionale folkevalde nivået. Side 2 av 11

3 Møtebok Fylkesutvalet Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: Det vidare arbeidet med forvaltningsreformen må sikra at dei oppgåvene som i dag ligg til fylkeskommunane vert ivaretekne på ein god måte, primært ved at oppgåvene vert lagt til kommunane. Dersom ein framleis skal ha eit regionalt nivå i tillegg til kommunane, bør fylgjande leggjast til grunn: Punkta 2-10 i tilrådinga frå fylkesrådmannen. Avrøysting: Noralv Distad og Olin Johanne Henden røysta for første setning i framlegget frå Høgre. Åshild Kjelsnes, Karianne Torvanger, Jenny Følling, Anders Ryssdal, Anita Nybø, Marit Barsnes Krogsæter og Trude Brosvik røysta for punkt 1 i tilrådinga frå fylkesrådmannen. Punkta 2-10 i tilrådinga frå fylkesrådmannen vart samrøystes vedtekne. Dette gir følgjande VEDTAK: Sogn og Fjordane fylkeskommune viser til vedtak i fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet og i KS sitt hovudstyre , samt til fylkeskommunane sin eigen rapport «Nye folkevalde regionar - mål, prinsipp og oppgåver» (vedlegg 2), og tilrår at følgjande prinsipp vert lagt til grunn for eit framtidig regionalt folkevald nivå: 1. I Noreg er det behov for eit robust regionalt nivå underlagt direkte folkevald styring som kan ta eit regionalt leiarskap i samarbeid med kommunar, næringsliv og statleg forvaltning. 2. Det regionale nivået må få eit klårt definert ansvar for dei oppgåver og dei sektorar som er viktige for den regionale utviklinga, og for samordninga av desse oppgåvene med kommunane og staten si verksemd i regionen. Det regionale folkevalde nivå styrkjer demokratiet og inneber maktspreiing. 3. Det regionale nivået må styrkjast gjennom samordning av sektorinteresser framfor statleg sektorbasert detaljstyring. Oppgåver med regional/lokalt handlingsrom vert best løyste av folkevalde regionar i samhandling med kommunane innafor ramma av nasjonal politikk. 4. Generalistprinsippet må framleis gjelde for regionalt folkevald nivå. 5. Folkevalde regionar bør få overført oppgåver frå staten innafor følgjande område: a. Statens vegvesen sitt regionapparat/fylkesavdelingane. b. Kulturrådet og tildelingar til regionale føremål frå Kulturdepartementet. c. Kjøp av regionale jernbanetenester. d. Delar av Forskingsrådet sine program. e. Konsesjonsoppgåver og rettleiingsoppgåver frå NVE og annan naturressursforvaltning av regional karakter. f. Dei delar av BUF-etat som ikkje kan leggjast til kommunane. g. Miljø/klima. h. Landbruk. i. Prosjektskjønnsmidlar Mange av desse oppgåvene er av ein slik karakter at dei føreset ein annan regional organisering enn den vi har i dag. Ei slik organisering må sjåast i samanheng med framtidige endringar i kommunestrukturen. 6. Staten bør som hovudregel organisere si verksemd slik at den korresponderer med den folkevalde regionstrukturen som måtte bli etablert. 7. Fylkesmannsembeta sine oppgåver bør konsentrerast om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjeld det folkevalde regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knytt til kommunestrukturen, jf. Stortinget sin føresetnad av juni Med dette som utgangspunkt ber Sogn og Fjordane fylkeskommune om at Regjeringa - i den Side 3 av 11

4 Møtebok Fylkesutvalet stortingsmeldinga som vert fremja våren gir si vurdering av dei prinsipp som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringar av det regionale folkevalde nivået bør starte i det einskilde fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestinga hausten Sogn og Fjordane fylkeskommune føreset at både fylkeskommunane og KS blir trekt aktivt med i det vidare arbeidet med vurdering av oppgåver som skal ligge til det regionale folkevalde nivået SAK 2/15 Region- og kommunereforma, oppfølging av vedtak i FUsak 134/14 VEDTAK: 1. Fylkesutvalet ber om at fylkesordføraren, i forkant av Vestlandsrådet sitt møte , ber rådet drøfte og votere over følgjande framlegg: «Vestlandsrådet viser til vedtak/uttale/oppmoding frå fylkesordførarkollegiet og ber om at ein til møtet i rådet får seg førelagt ei sak om mogleg utvikling av ei landsdelsløysing for Vestlandet.» 2. Fylkesutvalet har ikkje merknader til at eige vedtak i FU-sak 134/14, pkt. 2, vert følgd opp slik: Ei faggruppe, samansett av 4 rådmenn (4 regionar), leiaren i rådmannsutvalet (1) og fylkesrådmannen (1), førestår ei utgreiing som viser ei mogleg oppgåvedelinga mellom staten og kommunesektoren og innad i kommunesektoren - her i fylket. Utgreiinga må byggje på generalistprinsippet. Utover dette må ein sjå hen mot likelydande vedtak i fylkesordførarkollegiet og KS sitt hovudstyre , og mot utgreiingar initiert av fylkesordførarkollegiet (2014) og regjeringa (2014). For fylkeskommunen sin del må ein ta utgangspunkt i dagens fylkeskommune, sjølv om denne på eit seinare tidspunkt kan bli innlemma i ei større regional eining. For kommunane sin del må ein sjå på alternative løysingar (få - mange kommunar). Det vert lagt til grunn at faggruppa sitt arbeid er ferdigstilt innan utgangen av 2015, slik at arbeidet kan underleggjast kommunal- og fylkespolitisk handsaming med tanke på oversending til sentrale styresmakter 1.halvår Fylkesutvalet er innstilt på å tilrå at fylkeskommunen finansierer utgreiingsarbeidet under føresetnad av kommunane stiller seg positive. Det vert her vist til den forankringsprosess som ligg i fylkesrådmannen si tilråding SAK 3/15 Høyring - Forslag om å oppheva konsesjonslova og buplikta. Frå hovudutval for plan og næring låg det føre slik tilråding til vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune går ikkje inn for å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova. 2. Fylkesutvalet legg her til grunn fylgjande moment: Side 4 av 11

5 Møtebok Fylkesutvalet a. Reglane i konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova fungerer gjennomgåande tilfredsstillande for omsetjing av landbrukseigedomar. Det er difor ikkje tungtvegande grunnar til å oppheve konsesjonslova. b. Eigedomsretten er viktig, men omsynet til den som skal leve av å produsere mat, bør vege tyngre enn omsynet til den som ønskjer å selje. c. Bortfall av konsesjonslova vil svekke familiebruket si stilling. Det er personar og selskap med økonomiske ressursar som vil ha størst fordel av at konsesjonslova vert oppheva. d. Bortfall av konsesjons- og bupliktregelverket kan føre til prispress, og at mange landbrukseigedommar blir omgjort til fritidseigedommar. e. Det er positivt med ein kritisk gjennomgang av konsesjons- og bupliktregelverket, med mål om forenkling, forbetring og meir systematisk handheving. f. Det er særleg viktig å oppretthalde reglar om personleg eigarskap, busetting, ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling og reglar som hindrar oppsamling av eigedomar på få hender. g. Denne type endringar, som oppheving av konsesjonslova og buplikta representerer, må ikkje reknast som reversibel. Det er lite tenkjeleg at streng lovgjeving kan bli innført på nytt. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: Sogn og Fjordane fylkeskommune støtter Landbruks- og matdepartementet sitt forslag om oppheving av konsesjonsloven og tilhøyrande endringar i odelslova. Fylkeskommunen meiner at Konsesjonslova hindrar omsetnad av landbrukseigedommar og at lova fører til unødig byråkrati og sakshandsaming i kommunane. I tillegg er unnatak frå lova blitt så mange at det i seg sjølv er argument for oppheving. For kommunane vil ei oppheving av konsesjonslova bety forenkling av forvaltninga og vi støttar difor framlegget. Avrøysting: Noralv Distad, Olin Johanne Henden og Marit Barsnes Krogsæter røysta for framlegget frå Høgre. Åshild Kjelsnes, Karianne Torvanger, Jenny Følling, Anders Ryssdal, Anita Nybø og Trude Brosvik røysta for tilrådinga frå hovudutval for plan og næring. Dette gir følgjande VEDTAK: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune går ikkje inn for å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova. 2. Fylkesutvalet legg her til grunn fylgjande moment: a. Reglane i konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova fungerer gjennomgåande tilfredsstillande for omsetjing av landbrukseigedomar. Det er difor ikkje tungtvegande grunnar til å oppheve konsesjonslova. b. Eigedomsretten er viktig, men omsynet til den som skal leve av å produsere mat, bør vege tyngre enn omsynet til den som ønskjer å selje. c. Bortfall av konsesjonslova vil svekke familiebruket si stilling. Det er personar og selskap med økonomiske ressursar som vil ha størst fordel av at konsesjonslova vert oppheva. d. Bortfall av konsesjons- og bupliktregelverket kan føre til prispress, og at mange landbrukseigedommar blir omgjort til fritidseigedommar. e. Det er positivt med ein kritisk gjennomgang av konsesjons- og bupliktregelverket, med mål om forenkling, forbetring og meir systematisk handheving. f. Det er særleg viktig å oppretthalde reglar om personleg eigarskap, busetting, ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling og reglar som hindrar oppsamling av eigedomar på få hender. g. Denne type endringar, som oppheving av konsesjonslova og buplikta representerer, må ikkje reknast som reversibel. Det er lite tenkjeleg at streng lovgjeving kan bli innført på nytt. Side 5 av 11

6 Møtebok Fylkesutvalet SAK 4/15 Jordbruksforhandlingane 2015 Frå hovudutval for plan og næring låg det føre slik tilråding til vedtak: 1. Fylkesutvalet sitt hovudinnspel til jordbruksforhandlingane 2015, er at det endelege jordbruksoppgjeret må stimulere til auka produksjon, kvalitet og inntening i landbruket i fylket, og gjere gardsbruka tryggare og meir attraktive som arbeidsplassar og buplassar. 2 Konkrete innspel til jordbruksforhandlingane er: a. At det samla sett vert teke godt omsyn til fylket sin bruksstruktur. I nasjonal samanheng er fylket prega av mange små bruk, vanskeleg topografi, store avstandar mellom bruka og store avstandar til marknad og omsetning. b. Styrking av distriktsretta verkemiddel knytt til grovfòrbasert produksjon av storfekjøt, småfekjøt, mjølk og produksjon av frukt og bær. c. Styrking av den nasjonale og regionale potten for investeringar. d. Innføring av rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. e. Utnytte handlingsrommet som dagens tollvern kan gje for auka pris til produsent. f. Innføring av nydyrkingstilskot. g. Halde fast på dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: 1. Sogn og Fjordane Fylkeskommune er nøgd med at årelange negative trendar i jordbruket no ser ut til å snu. Nedgangen i tal jordbruksbedrifter er den lågaste på mange år, og auka interesse for å kjøpe mjølkekvoter og forbruk på investeringsverkemiddel syner at det er stor optimisme og vilje til å satse i jordbruket. Det er likevel viktig å leggje til rette for endå betre vilkår gjennom årets forhandlingar, der ein ytterlegare fjernar og reduserer hindringar for produksjonsauke og inntektsvekst. 2. For å oppretthalde norsk landbruk på dagens nivå og auke norsk matproduksjon, slik Stortinget har vedteke, må det satsast meir på fornying. Auka investeringsstøtte vil bidra til at fleire kan fornye bruka sine, og auke sin produksjon. Potten for investeringar både nasjonalt og regionalt må aukast, i tillegg til at det må innførast rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. 3. Sogn og Fjordane Fylkeskommune meiner at det er viktig å styrkje bøndene sin næringsfridom, ved å mjuke opp rigide produksjons- og marknadsreguleringar som avgrensar produsentane sine mogligheiter til å utvikle produksjonen. Færre reglar og reguleringar for landbruket vil bety større utviklings- og inntektsmogligheiter enn dagens regulerte rammebetingelsar gjer grunnlag for. 4. Sogn og Fjordane Fylkeskommune meiner at det er framleis er eit betydeleg potensial for forenkling og avbyråkratisering i landbrukspolitikken. Og i forenklingar bør vere sentrale tema i forhandlingane også i år. 5. Sogn og Fjordane Fylkeskommune meiner det er realistisk og nødvendig å gradvis redusere overføringsnivået til jordbruket, men at det er viktig at dette skjer samstundes som ein fjernar reguleringar som legg hindringar i vegen for dei som ynskjer å satse, samt for dei som eig landbrukseigedom. 6. I årets oppgjer meiner Sogn og Fjordane Fylkeskommune at insentiva og ordningar for ivaretaking av kulturlandskapet må styrkjast. Kulturlandskapet er avgjerande for ivaretaking og styrking av reiselivet, samt attraktivitet og bulyst i jordbruksområder. Side 6 av 11

7 Møtebok Fylkesutvalet Skognæringa har eit stort unytta potensiale til auka verdiskaping. Satsinga på skogsbilvegar må ytterlegare styrkjast i årets oppgjer. 8. For å auke produksjonen, bør det innførast tilskot til nydyrking Avrøysting: Noralv Distad, Olin Johanne Henden og Marit Barsnes Krogsæter røysta for Høgre sitt framlegg. Tilrådinga frå hovudutval for plan og næring og punkt 7 i Høgre sitt framlegg vart samrøystes vedtekne. Dette gir følgjande VEDTAK: 1. Fylkesutvalet sitt hovudinnspel til jordbruksforhandlingane 2015, er at det endelege jordbruksoppgjeret må stimulere til auka produksjon, kvalitet og inntening i landbruket i fylket, og gjere gardsbruka tryggare og meir attraktive som arbeidsplassar og buplassar. 2 Konkrete innspel til jordbruksforhandlingane er: a. At det samla sett vert teke godt omsyn til fylket sin bruksstruktur. I nasjonal samanheng er fylket prega av mange små bruk, vanskeleg topografi, store avstandar mellom bruka og store avstandar til marknad og omsetning. b. Styrking av distriktsretta verkemiddel knytt til grovfòrbasert produksjon av storfekjøt, småfekjøt, mjølk og produksjon av frukt og bær. c. Styrking av den nasjonale og regionale potten for investeringar. d. Innføring av rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. e. Utnytte handlingsrommet som dagens tollvern kan gje for auka pris til produsent. f. Innføring av nydyrkingstilskot. g. Halde fast på dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar. h. Skognæringa har eit stort unytta potensiale til auka verdiskaping. Satsinga på skogsbilvegar må ytterlegare styrkjast i årets oppgjer SAK 5/15 Utkast til ny postlov - fråsegn Frå fylkesrådmannen låg det føre slik tilråding til vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane går imot å innføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk lov og går difor imot framlegget til ny postlov. 2. Ny postlov vil få store negative konsekvensar for posttenestene på Vestlandet og i Sogn og Fjordane. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fryktar at ny lova vil gjere det vanskelegare å behalde den næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i dag. 3. Dersom postlova likevel skulle bli vedteken, vil fylkesutvalet i Sogn og Fjordane gå inn for postombering 6 dagar i veka med ombering av aviser på laurdag (alternativ 1). Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast dersom lova skulle bli vedteken. 4. Val av leveringspliktig tenesteytar må skje gjennom direkteutpeiking. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: Side 7 av 11

8 Møtebok Fylkesutvalet Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane legg til grunn at gode posttenester kan sikrast også med ny postlov. Det må vera postombering av aviser også på laurdagar. Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast. Kristeleg Folkeparti sette fram slikt framlegg som tillegg til punkt 2 i tilrådinga frå fylkesrådmannen: Særleg vil vi peike på a. LAURDAGSPOST Det må vere ombering av post på laurdagar, slik at både lokalaviser og riksaviser kan kome fram til alle abonnentar. Det må også sikrest ei ordning for sending av biologisk materiale frå legekontor til laboratorium. Det samme med medisin frå apotek til forbrukar. Om ikkje dette blir gjort, stenger ein i realiteten livsviktige tenester i distrikta frå torsdag til mandag. b. "ENHETSPORTO" Høyringsframlegget legg berre opp til lik porto i heile landet for enkeltsendingar under 50 gram. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane krev at enhetsporto også skal gjelde for masseutsendingar. Det vil vere viktig for både offentleg og privat verksemd. Bortfall av lik porto for masseutsendingar vil vere klart konkurransevridande til fordel for byane/sentrale strok, der det vil vere marknad for konkurranse. Slik vi les høyringsuttalen er det heller ikkje lagt opp til å nekte konkurranse på enkeltsendingar under 50 gram, noko som i realiteten vil føre til at bestemt porto for denne tenesta vil fungere som ein makspris. c. POSTOMBÆRING Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane meiner det er feil å sette grensa for unntak for postombæring til tre faste heilårsbustader og/eller næringsverksemder i gjennomsnitt pr. km. Alle som bur langs offentleg veg skal ha krav på dagleg postombæring. Avrøysting: Noralv Distad og Olin Johanne Henden røysta for framlegget frå Høgre. Åshild Kjelsnes, Karianne Torvanger, Jenny Følling, Anders Ryssdal, Anita Nybø, Marit Barsnes Krogsæter og Trude Brosvik røysta for tilrådinga frå fylkesrådmannen og Kristeleg Folkeparti sitt framlegg til tillegg i punkt 2 i tilrådinga frå fylkesrådmannen. Dette gir følgjande VEDTAK: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane går imot å innføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk lov og går difor imot framlegget til ny postlov. 2. Ny postlov vil få store negative konsekvensar for posttenestene på Vestlandet og i Sogn og Fjordane. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fryktar at ny lova vil gjere det vanskelegare å behalde den næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i dag. a. LAURDAGSPOST Det må vere ombering av post på laurdagar, slik at både lokalaviser og riksaviser kan kome fram til alle abonnentar. Det må også sikrest ei ordning for sending av biologisk materiale frå legekontor til laboratorium. Det samme med medisin frå apotek til forbrukar. Om ikkje dette blir gjort, stenger ein i realiteten livsviktige tenester i distrikta frå torsdag til mandag. b. "ENHETSPORTO" Høyringsframlegget legg berre opp til lik porto i heile landet for enkeltsendingar under 50 gram. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane krev at enhetsporto også skal gjelde for masseutsendingar. Det vil vere viktig for både offentleg og privat verksemd. Bortfall av lik porto for masseutsendingar vil vere klart konkurransevridande til fordel for byane/sentrale strok, der det vil vere marknad for konkurranse. Side 8 av 11

9 Møtebok Fylkesutvalet Slik vi les høyringsuttalen er det heller ikkje lagt opp til å nekte konkurranse på enkeltsendingar under 50 gram, noko som i realiteten vil føre til at bestemt porto for denne tenesta vil fungere som ein makspris. c. POSTOMBÆRING Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane meiner det er feil å sette grensa for unntak for postombæring til tre faste heilårsbustader og/eller næringsverksemder i gjennomsnitt pr. km. Alle som bur langs offentleg veg skal ha krav på dagleg postombæring. 3. Dersom postlova likevel skulle bli vedteken, vil fylkesutvalet i Sogn og Fjordane gå inn for postombering 6 dagar i veka med ombering av aviser på laurdag (alternativ 1). Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast dersom lova skulle bli vedteken. 4. Val av leveringspliktig tenesteytar må skje gjennom direkteutpeiking SAK 6/15 Reviderte vedtekter for Fagskulen i Sogn og Fjordane VEDTAK: Fylkesutvalet vedtek reviderte vedtekter for Fagskulen i Sogn og Fjordane slik dei går fram av vedlegg SAK 7/15 Val av eigarutsending til F1 Holding AS for resten av valperioden Valperioden VEDTAK: Fylkesutvalet vel slik eigarutsending til generalforsamlinga i F1 Holding AS for resten av valperioden: Utsending: Fylkesrådmannen Varautsending: Assisterande fylkesrådmann Fylkesutvalet fann Karianne Torvanger habil til å delta ved handsaming av saka SAK 8/15 Sal av tidlegare Luster vidaregåande skule VEDTAK: Side 9 av 11

10 Møtebok Fylkesutvalet Fylkesutvalet godkjenner at tidlegare Luster vidaregåande skule på Hafslo vert overdregen til Luster kommune for 4,5 mill. kr. 2. Fylkesrådmannen får fullmakt til å gjennomføre salet. 3. Salssummen vert nytta til nedbetaling av gjeld. 4. Ein føresetnad for vedtakspunkt 1 over er at Luster kommune kjøper det felles undervisningsbygget på Hafslo (Gnr. 147, Bnr. 103) hjå Nes Eigedom ANS og at fylkeskommunen gjennom det vert løyst frå leigeavtalen av mvf SAK 9/15 Skriv og meldingar fylkesutvalet 28. januar 2015 Følgjande skriv, meldingar og orienteringar vart handsama: 1: Førdepakken Viser til at FT gjorde slikt vedtak i sak 43/13 Førdepakken, pkt. 8: «FT ber om at det vert oppretta ei styringsgruppe for gjennomføring av Førdepakken med administrativ deltaking frå fylkeskommunen, Førde kommune og Statens vegvesen. Mandatet for styringsgruppa vert lagt fram for fylkesutvalet for godkjenning.» Viser og til at FU gjorde slikt oppfølgingsvedtak i sak 27/14: 1. Fylkesutvalet godkjenner følgjande mandat for styringsgruppa i Førdepakken: 2. Styringsgruppa skal arbeide for framdrift, gjennomføring og tilstrekkeleg finansiering for alle prosjekta i Førdepakken i samsvar med vedteken Stortingsproposisjon. 3. Fram til Stortingsproposisjon er vedteken gjeld bompengesøknaden og dei vedtak som er gjort i Statens vegvesen, Førde kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune. 4. Det enkelte medlem i styringsgruppa er ansvarleg for naudsynt avklaring i eigen organisasjon ved vesentlege endringar i prioriteringar, finansiering og gjennomføring. 5. Styringsgruppa skal rapportere om framdrift, gjennomføring og finansiering til Førde kommune, formannskapet, Sogn og Fjordane fylkeskommune, fylkesutvalet og Statens vegvesen ved kvart årsskifte fram til Førdepakken er avslutta. Vedlagt 4 møtereferat frå administrativ styringsgruppe for Førdepakken i 2014 (a, b, c, d) til fylkesutvalet si orientering. Fylkesrådmannen kan ev. utdjupe referata i møtet. 2: Tariffoppgjeret Mellomoppgjer, Arbeidsgjevarpolitiske utfordringar 3a: Drift av vassområda- oppfølging av vedtak i FU b: Referat Nordfjord vassområdeutval, a: Eigarskapssak - løypemelding og status. Ikkje offentleg, Ofl 23, 4. ledd, eigardokument. 4b: Notat vedr. prosess, 14. januar Ikkje offentleg, Ofl 23, 4. ledd, eigardokument. 4c: Tilleggsnotat vedr. prosess, 26. januar Ikkje offentleg, Ofl 23, 4. ledd, eigardokument. 5a: Ynskje om innsyn i dokument, jf. dokumentnummer 14/ b: Dokumentnummer 14/ Ikkje offentleg, Ofl 15, interne dokument 6a og 6b: Innovasjon Norge. Jf. vedlagde brev frå Nærings- og fiskeridepartementet ( ) og vedlagde notat frå fylkeskommunal eigargruppe ( ). Fylkesordføraren ønskjer ev. merknader til synspunkt og konklusjon i nemnde notat, slik at vi ev. kan respondere inn mot gjeven frist ( ). Side 10 av 11

11 Møtebok Fylkesutvalet : Vacant positons as vice-chairs in the North Sea Commission SAK 10/15 Oppretthald Firda kaserne og Remmedalen og Vasslia skytefelt i Sogn og Fjordane VEDTAK: Fylkesutvalet reagerer sterkt på at det vert føreslege å legge ned trening- og skytefelttilbodet for HV 11 ved Firda kaserne og Remmedalen skytefelta i Eid og Vasslia i Førde. Dette er einaste skytefelta mellom Bergen og Stjørdal. Firda kaserne er den einaste lokaliteten til forsvaret mellom Åndalsnes og Bergen. Det er behov for desse både til utdanning av HV-soldatar og som samlingspunkt for forsvaret sine interesser. Også politiet nyttar Firda Kaserne til trening og skyteøving. Dersom Forsvaret legg ned desse anlegga, vil det ikkje lenger vere mogleg å drive øvingsaktivitet i Sogn og Fjordane. Dette vil føre til at forsvars- og berdeskapsevna i vårt fylke vert sterkt svekka. Dette kan vi ikkje akseptere Side 11 av 11

12 Side 1 av 1 Fylkesordføraren Medlemmane i finansutvalet, planutvalet og fylkesutvalet Sakshandsamar: Marit Silje Årnes Husabø E-post: Marit.Silje.Arnes.Husabo@sfj.no Tlf.: Vår ref. Sak nr.: 14/ Gje alltid opp vår ref. ved kontakt Internt l.nr. 1467/15 Dykkar ref. Dato LEIKANGER, Innkalling til møte i finansutvalet, planutvalet og fylkesutvalet 28. januar 2015 De vert med dette kalla inn til møte i finansutvalet, planutvalet og fylkesutvalet 28. januar Møta vert haldne på Fylkeshuset i møterom Sygna. kl Møte i finansutvalet Møte i planutvalet Møte i fylkesutvalet Med helsing Knut Henning Grepstad sekretariatsleiar Brevet er elektronisk godkjent og er utan underskrift Fylkeshuset Askedalen LEIKANGER Tlf.: Bankgiro: postmottak.sentraladm@sfj.no Org.nr.: NO MVA

13 Side 1 av 5 Saksframlegg Saksbehandlar: Tore Eriksen, fylkesrådmann Sak nr.: 14/ Uttale i høve føreståande regionreform Fylkesrådmannen rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: Sogn og Fjordane fylkeskommune viser til vedtak i fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet og i KS sitt hovudstyre , samt til fylkeskommunane sin eigen rapport «Nye folkevalde regionar - mål, prinsipp og oppgåver» (vedlegg 2), og tilrår at følgjande prinsipp vert lagt til grunn for eit framtidig regionalt folkevald nivå: 1. I Noreg er det behov for eit robust regionalt nivå underlagt direkte folkevald styring som kan ta eit regionalt leiarskap i samarbeid med kommunar, næringsliv og statleg forvaltning. 2. Det regionale nivået må få eit klårt definert ansvar for dei oppgåver og dei sektorar som er viktige for den regionale utviklinga, og for samordninga av desse oppgåvene med kommunane og staten si verksemd i regionen. Det regionale folkevalde nivå styrkjer demokratiet og inneber maktspreiing. 3. Det regionale nivået må styrkjast gjennom samordning av sektorinteresser framfor statleg sektorbasert detaljstyring. Oppgåver med regional/lokalt handlingsrom vert best løyste av folkevalde regionar i samhandling med kommunane innafor ramma av nasjonal politikk. 4. Generalistprinsippet må framleis gjelde for regionalt folkevald nivå. 5. Folkevalde regionar bør få overført oppgåver frå staten innafor følgjande område: a. Statens vegvesen sitt regionapparat/fylkesavdelingane. b. Kulturrådet og tildelingar til regionale føremål frå Kulturdepartementet. c. Kjøp av regionale jernbanetenester. d. Delar av Forskingsrådet sine program. e. Konsesjonsoppgåver og rettleiingsoppgåver frå NVE og annan naturressursforvaltning av regional karakter. f. Dei delar av BUF-etat som ikkje kan leggjast til kommunane. g. Miljø/klima. h. Landbruk. i. Prosjektskjønnsmidlar Mange av desse oppgåvene er av ein slik karakter at dei føreset ein annan regional organisering enn den vi har i dag. Ei slik organisering må sjåast i samanheng med framtidige endringar i kommunestrukturen. 6. Staten bør som hovudregel organisere si verksemd slik at den korresponderer med den folkevalde regionstrukturen som måtte bli etablert. 7. Fylkesmannsembeta sine oppgåver bør konsentrerast om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjeld det folkevalde regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knytt til kommunestrukturen, jf. Stortinget sin føresetnad av juni Med dette som utgangspunkt ber Sogn og Fjordane fylkeskommune om at Regjeringa - i den

14 Side 2 av 5 stortingsmeldinga som vert fremja våren gir si vurdering av dei prinsipp som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringar av det regionale folkevalde nivået bør starte i det einskilde fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestinga hausten Sogn og Fjordane fylkeskommune føreset at både fylkeskommunane og KS blir trekt aktivt med i det vidare arbeidet med vurdering av oppgåver som skal ligge til det regionale folkevalde nivået. Vedlegg: 1. Prinsipper for et reg onalt folkevalgt nivå. Brev frå KS Nye folkevalgte regioner. Mål, prinsipper og oppgaver. Arbeidsgruppe nedsatt etter initiativ fra fylkesordfører-/rådslederkollegiet Rapport nr. 58 frå Møreforsking. Jørgen Amdam, Lars Julius Halvorsen og Gunnvor Bakke: Alternativer for regionalt folkevalgt nivå. SAKSFRAMSTILLING Innleiing Føreliggjande sak (vedtak + saksframstilling) er utvikla i eit samarbeid mellom fylkeskommunane (administrativt nivå) og KS. Sjølve vedtaket fekk først tilslutning i fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet ( ) og deretter i ei tilnærma lik form i KS sitt hovudstyre ( ). Som fylkesrådmann har eg brukt vedtaket direkte, men først oversett det til nynorsk. Saksutgreiinga (under) tilsvarar den fellesteksten fylkesrådmennene i landet har blitt samde om å bruke direkte, eller som eit utgangspunkt for eiga utgreiing. Eg har for min del nytta denne direkte. Det forklarar at teksten er på bokmål. Eg gjer for ordens skuld merksam på at det her tilrådde vedtaket er støtta av samtlege fylkesordførarar/fylkesrådsleiarar, med unnatak av representanten frå Oslo (byrådsleiaren). Eg gjer og merksam på at pkt. 5 i vedtaket ikkje har med spesialisthelsetenesta. Personleg meiner eg at dette burde vore med, men har i tilrådinga til vedtak vald å nytta den teksten som fylkesordførarane samla seg om Eg har konferert med fylkesordføraren om kva organ i fylkeskommunen vår som i dette tilfelle bør gjere vedtak. Vi er samde om at fylkesutvalet bør vere tilstrekkeleg. Alternativet til fylkesutvalet er å kalle inn til ekstra fylkesting på denne saka. Fellestekst (bokmål): Utgangspunkt: Regjeringen vil legge frem en melding til Stortinget om oppgavefordeling og region- og kommunestruktur innen utgangen av mars 2015: «I løpet av våren legges det frem en melding for Stortinget om nye oppgaver til kommunene som del av kommunereformen. Her vil regjeringen også orientere om oppfølgingen av Stortingets vedtak om det regionale folkevalgte nivået. Stortingsmeldingen vil drøfte ulike retninger for hvordan det regionale folkevalgte nivået kan utvikles. Koblingen til kommunereformen skal også omtales. Kommunereformen vil ha kommet noe lengre enn arbeidet med det regionale nivået våren Stortingets behandling av meldingen våren 2015 vil legge viktige premisser for det videre arbeidet med utvikling av regionnivået. Det gjelder både med hensyn til oppgaver, regional inndeling og forholdet til kommunene.» Meldingen vil i perioden fram til Stortingsbehandling i juni/juli være gjenstand for en gjennomgående behandling i Kommunal og forvaltningskomiteen.

15 Side 3 av 5 Fylkeskommunenes eget arbeid: Fylkeskommunene har med utgangspunkt i signalene regjeringen ga i regjeringsplattformen og senere flertallsvedtak under Stortingsbehandlingen av kommuneproposisjonen den utarbeidet to viktige rapporter: Rapport: Oppgavefordeling ved en kommune- og regionreform. Rapporten ble presentert og vedtatt under fylkesordfører-/rådslederkollegiets møte på Oscarsborg 8.og 9. september Rapport: Nye folkevalgte regioner mål, prinsipper og oppgaver. Rapporten ble overlevert og vedtatt under fylkesordfører-/rådslederkollegiets møte den Med disse rapportene som utgangspunkt er det fattet vedtak i ordfører-/rådslederkollegiet den Hovedstyret i KS fattet et (tilnærmet) likelydende vedtak på sitt møte den Begge vedtakene er for ordens skyld tatt inn til slutt i denne fellesteksten. Om behovet for et regionalt demokratisk nivå: I Norge er det behov for et robust regionalt nivå underlagt direkte folkevalgt styring, som kan ta et regionalt lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvalting. Fylkeskommunens oppgaver skal bygge på dagens fylkeskommunale rolle og ledelsen av det regionale partnerskapet. I et regionalt lederskap utvides dette til også å omfatte statlige oppgaver fra regional stat. Et folkevalgt regionalt lederskap vil sikre en koordinering av og samordning av en stadig mer oppsplittet og sektorisert offentlig forvaltning ovenfor kommuner og innbyggere. Dette gir en politisk merverdi i forhold til prioriteringseffektivitet, effektiv virkemiddelbruk, og bidrar til en mer effektiv problemløsning der statlige enheter, kommuner, og innbyggere er involvert. Et folkevalgt regionalt lederskap vil gjennom samordning bidra til å finne løsninger på viktige og sammensatte lokale og grenseoverskridende samfunnsutfordringer (klimautfordringer, helhetlig transport og arealutvikling, samspill by/land, frafall, studietilbøyelighet etc.) For å sikre byene som motor i den regionale samfunnsutviklingen kreves et robust og sterkt folkevalgt nivå som har myndighet til å kalle staten og lokale aktører inn til dialog og forpliktende samhandling. For å sikre et felles utviklingsperspektiv må produksjon og myndighetsoppgaver på statlig, regionalt og lokalt nivå sees i sammenheng. Om det regionale nivåets myndighetsområde Regionene skal ha klart definert ansvar og myndighet for de oppgaver/sektorer som er viktige for den regionale utviklingen, og for samordningen av disse oppgavene med kommunenes og statens virksomhet i regionen. Avklarte og tydelige roller skaper ryddighet og forutsigbarhet for dialog og samspill. Geografisk er Norge et stort land, med betydelige variasjoner i utfordringer og muligheter. Et folkevalgt regionalt lederskap skal i samspill med andre aktører, og i tråd med nasjonale føringer og rammer, utforme og gjennomføre en helhetlig innsats tilpasset den enkelte regions forutsetninger. Regionenes mulighet for å ta et regionalt lederskap avhenger av at myndighet, oppgaver og ansvar overføres fra staten til regionene, og at regionenes størrelse og inndeling sees i sammenheng med regionenes rolle og den fremtidige kommuneinndeling. Oppsummert kan det gis 5 gode grunner for et regionalt folkevalgt nivå: Regionalt folkestyre for maktbalanse mellom forvaltningsnivåene Den politiske maktfunksjonen tar utgangspunkt i at staten trenger en motmakt for å hildre statlig detaljstyring. Gjennom det regionale demokratiet får staten nødvendige korrektiver og lokaldemokratiet bedre rammevilkår. Regionalt folkestyre som samordningsorgan Funksjonen er knyttet til koordinering av og samordning av en stadig mer oppsplittet og sektorisert offentlig forvaltning ovenfor kommuner og innbyggere. Dette gir en politisk merverdi i forhold til prioriteringseffektivitet, effektiv virkemiddelbruk, og bidrar til en mer effektiv problemløsning der statlige enheter, kommuner og innbyggere er involverte. Samordningsfunksjonen er særlig knyttet til rollen som regional planmyndighet. Regionalt folkestyre som utviklingsaktør Funksjonen er knyttet samfunnsutvikling og næringsutvikling og det å ta initiativ til vekst, utvikling og innovasjon i regionen. Regionale politikere er «fritatt» fra forvaltningsklemma mellom staten som oppdragsgiver og befolkningen som rettighetshavere og mottakere av kommunale tjenester. Dette gir rom for å være utviklingsaktør og ta initiativ og finne løsninger som ingen andre klarer.

16 Side 4 av 5 Regionalt folkestyre som tjenesteprodusent Funksjonen som tjenesteprodusent bygger på nærhetsprinsippet om at oppgaver skal løses på lavest mulig effektive nivå. Typiske oppgaver som krever et relativt stort innbyggertall er videregående opplæring, kollektivtransport og prioritering av samferdselsinvesteringer. Regionalt folkestyre som forvaltningsaktør Funksjonen er knyttet til forvaltning, tilskudd og veiledning ovenfor kommunene og bygger på prinsippet om at staten ikke bør forvalte ordninger som skal bidra til regional tilpasning. Typiske oppgaver er tilskudd til kultur og idrettsanlegg. Vedtak i fylkesordfører-/rådslederkollegiet Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser til rapporten «Nye folkevalgte regioner - mål, prinsipper og oppgaver», og anbefaler at følgende prinsipper bør legges til grunn for et fremtidig regionalt folkevalgt nivå: 1. I Norge er det behov for et robust regionalt nivå underlagt direkte folkevalgt styring som kan ta et regionalt lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. 2. Det regionale nivået må få et klart definert ansvar for de oppgaver/sektorer som er viktige for den regionale utviklingen, og for samordningen av disse oppgavene med kommunenes og statens virksomhet i regionen. Det regionale folkevalgte nivå styrker demokratiet og innebærer maktspredning. 3. Det regionale nivået må styrkes gjennom samordning av sektorinteresser fremfor statlig sektoriell detaljstyring. Oppgaver med regional/lokalt handlingsrom løses best av folkevalgte regioner i samhandling med kommunene innenfor rammen av nasjonal politikk. 4. Generalistprinsippet skal fremdeles gjelde for regionalt folkevalgt nivå. 5. Folkevalgte regioner bør få overført oppgaver fra staten innenfor følgende områder: a. Statens vegvesens regionapparat/fylkesavdelinger b. Kulturrådet og tildelinger til regionale formål fra Kulturdepartementet c. Kjøp av regionale jernbanetjenester d. Deler av Forskningsrådets programmer e. Konsesjonsoppgaver og veiledningsoppgaver fra NVE og annen naturressursforvaltning av regional karakter f. De deler av BUF-etat som ikke kan legges til kommunene g. Miljø/klima h. Landbruk i. Prosjektskjønnsmidler Mange av disse oppgavene er av en slik karakter at de forutsetter en annen regional organisering enn dagens. Dette må ses i sammenheng med fremtidige endringer i kommunestruktur. 6. Staten bør som hovedregel organisere sin virksomhet slik at den korresponderer med den folkevalgte regionstruktur som blir etablert. 7. Fylkesmannsembetets oppgaver bør konsentreres om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av juni Med dette som utgangspunkt ber XX fylkesting om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten Fylkesordfører-/rådslederkollegiet forutsetter at både fylkeskommunene og KS blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med vurdering av oppgaver som skal ligge til det regionale folkevalgte nivå.

17 Side 5 av 5 Vedtak i KS Hovedstyre Hovedstyret legger følgende prinsipper til grunn for et fremtidig regionalt folkevalgt nivå: 1. I Norge er det behov for et sterkt regionalt nivå underlagt direkte folkevalgt styring som kan ta et regionalt lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. 2. Regionene skal ha klart definert ansvar og myndighet for de oppgaver/sektorer som er viktige for den regionale utviklingen, og for samordningen av disse oppgavene med kommunenes og statens virksomhet i regionen. Det regionale folkevalgte nivå styrker demokratiet og innebærer maktspredning. 3. Folkestyret må styrkes gjennom samordning av sektorinteresser på regionalt nivå fremfor statlig sektoriell detaljstyring. Oppgaver med regional/lokalt handlingsrom løses best av folkevalgte regioner i samhandling med kommunene innenfor rammen av nasjonal politikk. 4. KS legger til grunn at generalistprinsippet fremdeles skal gjelde for regionalt folkevalgt nivå. 5. Folkevalgte regioner bør få overført oppgaver innenfor følgende områder: Statens vegvesens regionapparat/fylkesavdelinger Kulturrådet og tildelinger til regionale formål fra Kulturdepartementet Kjøp av regionale jernbanetjenester Deler av Forskningsrådets programmer Konsesjonsoppgaver og veiledningsoppgaver fra NVE og annen naturressursforvaltning av regional karakter De deler av BUF-etat som ikke kan legges til kommunene Miljø/klima Landbruk Prosjektskjønnsmidler Mange av oppgavene er av en slik karakter at de forutsetter en landsdelsmodell. 6. Staten bør som hovedregel organisere sin virksomhet slik at den i hovedsak korresponderer med den regionstruktur som blir valgt. 7. Fylkesmannsembetets oppgaver bør konsentreres om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av juni Med dette som utgangspunkt ber KS om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket. 9. KS forutsetter at både fylkeskommunene og KS blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med vurdering av oppgaver som skal ligge til det regionale folkevalgte nivå.»

18 KOMM UNESEKTORENS ORGANISASJON i he i\jerrr,vegìan ;'\ssocieti n l1' Loe al anci iìséiional,lulhcrrìtic5 Fylkeskommunene Vår referanse: Arkivkode: Saksbehandler: Deres referanse: Dato: 1.4/OO Tommy Hernes L6.L Prinsipper for et reg onalt folkevalgt nivå På sitt møte L04 behandlet fylkesordfører-/rädslederkollegiet sak om må1, prinsipper og oppgaver for nye folkevalgte regioner. Utgangspunktet for saken var en rapport fra en fylkeskommunal arbeidsgruppe nedsatt av fylkesrådmannskollegiet. Fylkesordførerne- /rådslederne vedtok en uttalelse i saken, som også KS hovedstyre t ltrådte i sitt møte L2.L2.2O!4, FylkesordfØrer-/rådslederkollegiet ønsket at de enkelte fylkestingene behandler en sak om dette, og at vedtakene fra fylkestingene oversendes Regjering og Storting i forkant av framleggelse og behandling av vårens stortingsmelding om kommune- og regionreform. Vedlagt oversendes utgangspunkt for et saksframlegg til den fylkeskommunale saksbehandlingen. Det er her lagt inn et forslag til vedtak som bygger på fylkesordfører- /rådslederkollegiet og KS Hovedstyre sine uttalelser. Den politiske behandling i fylkestingene vil av$øre i hvilken grad det fattes sammenfallende vedtak. Men KS ser det som en fordelfor den videre interessepolitiske oppfølgingen av saken overfor nasjonale myndigheter om de politiske organene i fylkeskommunene kan inviteres til å fatte mest mulig likelydende vedtak. Utkastet til saksframlegg er kortfattet. Vi har ikke diskutert økonomien ved overføring av oppgaver. KS legger til grunn at overføring av oppgaver fullfinansieres. Utfordringer knyttet til valg og valgordninger er heller ikke tatt inn. StØrrelse eller struktur for nye framtidige regioner er heller ikke forsøkt konkretisert ut over fylkesordfører-/rådslederkollegiets generelle anbefaling. I tillegg til utkastet til saksframlegg legges også ved rapporten fra den fylkeskommunale arbeidsgruppen og rapporten fra Møreforskning om alternativer for regionalt folkevalgt nivå KS arrangerte 5.L åpent møte med leder av regjeringens ekspertutvalg, professor Signy Vabo, og professor JØrgen Amdam fra Møreforskning. Opptak fra møtet finnes her: http ://we btv. h esn a r. n o/p res e ntati o n. p h p?we b ca st I d = Med vennlig hilsen an Administrerende direktør Haakon Vlls gate 9 Postboks 1378, Vika,0114 Oslo T: L ks@ks.no tz A Bankgiro Org. nr O32t46 lban: N

19 Nye folkevalgte regioner Mål, prinsipper og oppgaver Arbeidsgruppe nedsatt etter initiativ fra fylkesordfører- /rådslederkollegiet 8. desember

20 Forord Rapporten er utarbeidet av en arbeidsgruppe for vurdering av nye oppgaver til det regionale folkevalgte nivå ved en kommune- og regionreform. Arbeidsgruppen er nedsatt etter initiativ fra fylkesordfører-/rådslederkollegiet høsten Gruppen har bestått av 7 medlemmer med bred fagbakgrunn og har vært ledet av fylkesrådmann Rune Haugsdal, Hordaland. Arbeidsgruppen leverte i juni 2014 sin første utredning. Utredningen hadde oppmerksomhet mot prinsipper for organiseringen av det regionale folkevalgte nivå og krav til innbyggergrunnlag og funksjonalitet for de nåværende fylkeskommunale oppgaver. Denne rapporten må ses i sammenheng med Stortingets vedtak 18. juni 2014 der Stortinget stadfester at gjennomgangen av evt. nye oppgaver til kommunene må inkludere oppgavene som skal ligge til et folkevalgt regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommuner. I lys av Stortingets vedtak legger arbeidsgruppen til grunn at målsettingen med dette oppdraget er å begrunne og drøfte ytterligere oppgaver til direkte valgte regioner gitt alternative inndelinger på regionalt nivå. 8. desember

21 Innhold: FORORD... 2 SAMMENDRAG INNLEDNING OG MANDAT Stortingets føringer Arbeidsgruppens fokus Arbeidsgruppens medlemmer Bruk av begreper FYLKESKOMMUNENE ROLLER OG RAMMEBETINGELSER Folkevalgte regioners utviklingsrolle - samspill og tilpasning Fylkeskommunale oppgaver Regional statsforvaltning Krevende regionale rammebetingelser MÅL FOR EN REFORM Hovedmål Demokrati og maktfordeling Sektorsamordning, tilpasning og brukerorientering Samfunnsutvikling basert på lokale og regionale fortrinn Nasjonale mål gjensidig avhengighet PRINSIPPER OG FORUTSETNINGER Prinsipper for oppgavefordelingen Forutsetninger for oppgaveløsningen Generalistprinsippet Valgordning Regioninndelingen og oppgavefordelingen Rollefordelingen - regionalt folkevalgt nivå og regional stat Fremtidig organisering av gjenværende regional statsforvaltning Rammestyring og dialog NYE OPPGAVER FOR FOLKEVALGTE REGIONER Spesialisthelsetjenesten og tilhørende oppgaver Statens vegregioner fagadministrasjon Tidligere utredninger og vurderinger Kjøp av persontransport tog Kjøp av regionale flyruter Kultur og kunststøtte Regionale miljøvernoppgaver Landbruk og bygdeutvikling Forvaltning av naturressurser Universiteter og høgskoler Forskning Forvaltningen av skjønnsmidler til kommunene Innovasjon Norge Statped Bufetat Oppsummering av konklusjoner

22 Sammendrag Mandat og arbeidsgruppe Mandatet for rapporten er gitt av fylkessordfører/- rådslederkollegiet høsten Oppdraget er å drøfte nye oppgaver til direkte valgte regioner gitt alternative inndelinger på regionalt nivå. Mandatet må ses i sammenheng med Stortingets vedtak 18. juni 2014 der Stortinget stadfester at gjennomgangen av evt. nye oppgaver til kommunene må inkludere oppgavene som skal ligge til et folkevalgt regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommuner. Arbeidsgruppen har bestått av 7 medlemmer og har vært ledet av fylkesrådmann Rune Haugstøl, Hordaland. Behovet for folkevalgte regioner Det er behov for et regionalt folkevalg nivå for å ivareta tjenesteproduksjon og skape en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egne lokalmiljøer og regioner. De ulike områder av landet har forskjellige forutsetninger og behov og prioriteringer endres over tid. Det krever en politikk tilpasset det regionale terrenget. Regional tjenesteproduksjon og utvikling krever også en bred tverrsektoriell innsats den innebærer å se egne og andres ansvarsområder i sammenheng og utvikle sektorovergripende perspektiv og tiltak. Nasjonal sektorpolitikk må også tilpasses regionale utfordringer. Det regionale folkevalgte nivå har også en demokratisk egenverdi: De som erfarer konsekvensene av prioriteringer og tiltak, skal kunne øve innflytelse på politikken. At de lokale og regionale fellesskap skal ha anledning til å virkeliggjøre egne mål gjennom folkevalgte organer innebærer maktspredning. Det regionale forvaltningsnivået representerer en motvekt mot konsentrasjon av politisk makt på statens hånd og er et demokratisk alternativ til styre gjennom statlige fagetater. Reformbehov Det er et reformbehov på regionalt nivå. Dels handler det om å tilrettelegge for at folkevalgte regionale organer og regiondemokratiet i større grad selv ivaretar ansvar for egen utvikling og tjenesteproduksjon. Dels handler det om å samordne den regionale organiseringen som i dag er komplisert. En forenklet og mer samordnet regional organisering legger premisser for en rasjonell offentlig ressursbruk samlet sett og gir en mer oversiktlig offentlig forvaltning for innbyggere, næringsliv og kommuner. Mål En reform av det regionale folkevalgte nivå bør bidra til: Et forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene. 4

23 En mer samordnet, effektiv og brukerorientert offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng. Verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger til beste for innbyggere og næringsliv. Et likeverdig tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte. Hensyn, prinsipper og forutsetninger Vurderingsprinsipper Drøftingen av oppgavefordelingen tar utgangspunkt i tre typer vurderinger: Nivåplassering Oppgavenes karakter Form for organisering Den første typen vurdering dreier seg om på hvilket geografisk nivå en oppgave vil bli mest hensiktsmessig løst. På nasjonalt nivå, på regionalt nivå eller på lokalt nivå? Den andre vurderingen er om oppgavens karakter tilsier at den skal være gjenstand for lokal eller regional politisk styring og prioritering, eller om en faglig administrativ behandling er mest hensiktsmessig. Den tredje typen vurdering gjelder spørsmålet om behov for spesialisering kontra integrering av oppgaven med andre politikkområder, dvs. om oppgaven skal organiseres ut fra en sektoreller samordningsløsning. Hovedhensyn Oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene bør ivareta tre overordnede hovedhensyn: Hensynet til brukerne Hensynet til lokalt selvstyre og deltakelse Hensynet til nasjonale mål Kommunen, det folkevalgte regionale nivået og stat bør utfylle og ha nytte av hverandre. Stortinget og regjeringen bør klargjøre nasjonale mål og interesser som kommunen og det folkevalgte regionale nivået skal ivareta. Lokale og regionale politikere bør tilpasse den nasjonale politikken til regionens og kommunens fortrinn og forutsetninger - og dessuten ta egne politiske initiativ til befolkningens beste. Forutsetninger for oppgaveløsningen Det nivå som har ansvaret for en oppgave må ha: Kompetanse, kapasitet og fagmiljøer til å ivareta oppgaveløsningen slik at kvalitet, profesjonalitet og rettsikkerhet ivaretas. En geografi som er funksjonell for oppgaveløsningen. 5

24 Økonomiske forutsetninger til å kunne ivareta både nyinvesteringer, vedlikehold og driften av oppgaveløsningen. Frihet til å virkeliggjøre det lokale eller regionale fellesskapets målsettinger og interesser. Et helhetlig ansvar for oppgavene, dvs at eierskap, finansieringsansvar og fagadministrasjonen for oppgaveløsningen bør ivaretas av nivået som har det politiske ansvar for oppgaven. Valgordning Folkevalgte regioner bør fortsatt velges gjennom direkte valg. Det er en fundamental demokratisk verdi som ligger i at politikere med ansvar for viktige samfunnsoppgaver står direkte ansvarlig overfor velgerne. En evt. radikal endring i regioninndelingen reiser spørsmålet om etablering av valgdistrikter innad i regionene For å sikre en viss utjevning mellom de nåværende fylkene kan følgende forslag utredes nærmere: Antallet representanter fra et tidligere fylke i regiontinget fordeles 50 % likt mellom fylkene og 50 % etter antall innbyggere. Det er Stortingets ansvar å vurdere antall valgdistrikter til Stortinget. Regioninndelingen Oppgavefordelingen og kommune- og regioninndelingen henger sammen. Innbyggergrunnlag, geografi og funksjonalitet legger premisser for oppgavefordelingen. Mange av oppgavene som vurderes vil være hensiktsmessig å overføre fra staten gitt at de folkevalgte regionene blir større. Regionalt folkevalgt nivå og regional stat Alle oppgaver unntatt tilsyns-, klage- og kontrolloppgaver etter kommuneloven og særlovgivningen bør som hovedregel ligge til et folkevalgt nivå. Det innebærer at fylkesmannsembetet får en rendyrket funksjon som tilsyns-, klage- og kontrollmyndighet og at utviklingsoppgaver, tjenesteproduksjon, forvaltningsoppgaver og veiledning bør ivaretas av kommunene eller det regionale folkevalgte nivå avhengig av oppgavenes krav til innbyggergrunnlag og funksjonalitet. Hovedregelen bør også være at det nivå som har hovedansvaret for en oppgave selv har ansvaret for fagadministrasjonen. Oppgaver som krever en organisering som ser landet under ett bør fortsatt være et statlig ansvar. Av hensyn til en mer samordnet, effektiv og tydelig statsforvaltning overfor innbyggere, næringslivet og kommunesektoren, bør gjenværende regional stat omstruktureres både når det gjelder inndeling og organisering. I stedet for organisering basert på sektorprinsipper, bør det vurderes om hovedprinsippet for den regionale forvaltningen skal være områdeforvaltning, dvs. samling av flere grener av regional statsforvaltning i samme organisatoriske enheter. Den regionale statens inndeling bør som hovedregel sammenfalle med det regionale folkevalgte nivås inndeling. Sammenfall vil forenkle dialog og samarbeid mellom de folkevalgte regionene og regional stat. 6

25 Rammestyring og dialog Stortinget har slått fast at at hovedprinsippet for den statlige styringen av kommunesektoren skal være basert på rammestyring og -finansiering, veiledning og dialog. Regionplanen må utvikles til en konkret og akseptert plan som i ulik grad skal legge føringer for kommune, regionenes og statens virksomhet. For å skape bedre forutsigbarhet i samspillet mellom region og staten kan konkrete avtaler om tiltak innføres. Tilsyn, veiledning og klagesaksbehandlingen bør gjennomføres i tråd med de overordnede føringer gitt i regionplanen. Folkevalgt egenkontroll og administrativ internkontroll reduserer behovet for statlig tilsyn og kontroll. Statlig rettleding av regionene må være målrettet og etterspurt av mottakerne. Rettsikkerhet og utjevning En reform av regionalt nivå skal ivareta hensynet til rettsikkerhet og utjevning. Reformen skal bygge opp under at regionene har nødvendig kapasitet og kompetanse og slik at regionene kan utforme virksomheten på en måte som fører til at de gjør vedtak som ivaretar rettsikkerhetskravet. En reform skal ikke gå på bekostning av utjevningshensynet, dvs. at innbyggerne skal ha noenlunde lik adgang til offentlige goder uavhengig av bosted og sosial gruppe. Fortsatt vil staten måtte ha ansvaret for utjevningen mellom kommuner og mellom folkevalgte regioner gjennom inntektssystemet. Forslag til endring i oppgavefordelingen oppsummering Mange av oppgavene som drøftes i rapporten har enten vært et fylkeskommunalt ansvar eller vært vurdert i forbindelse med nasjonale utrednings- og reformprosesser. Utvalget av oppgaver som er drøftet er imidlertid ikke uttømmende og flere områder kan være relevante å vurdere i sammenheng med en kommune- og regionreform. Tabellen nedenfor oppsummerer forslag til endring av oppgavefordelingen i lys av ulike inndelingsalternativer. Kryss i de ulike inndelingsalternativer betyr at oppgaven foreslås overført fra staten. Dersom det er gitt flere kyss, betyr det at det er aktuelt med overføring ved flere inndelingsalternativer. I tillegg er plusstegnet (+) brukt for å illustrere innbyrdes rangering av de ulike alternativer for den aktuelle oppgave, dvs hvor hensiktsmessig regionstørrelsen er for å ivareta den aktuelle oppgave. Regionstørrelsen omfatter både innbyggergrunnlag og deres funksjonalitet for oppgaveløsningen. 7

26 Tabell S 1. Oppsummering forslag til endring av oppgavefordelingen i lys av ulike inndelingsalternativer. Oppgave Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Hele eller deler av spesialisthelsetjenesten X Statens vegvesens regioner fagadministrasjon regional veg og ferje X Statens vegvesens fylkesavdelinger X X+ Kjøp av togtransport (Jæren) X X+ Fylkesmannens miljøvernavdelinger X X + X + Fylkesmannens landbruksavdelinger X X + X + Kunst- og kulturstøtte - Norsk kulturråd og Kulturdepartementet X X+ X++ Forskningsrådet og regionale forskningsinstitutter X X+ Forvaltning av prosjektskjønnsmidler X X X Innovasjon Norge X X+ X+ Naturressursforvaltning X X+ X++ Bufetats - 2. linje barnevern X X+ X+ 8

27 1 Innledning og mandat Fylkesordfører-/rådslederkollegiet igangsatte høsten 2013 et arbeid for å vurdere oppgaver som kan legges til det folkevalgte regionale nivå. I et vedtak fra september 2013 fra et samlet fylkesordfører-/rådslederkollegium, heter det at kollegiet forventer at fylkeskommunene trekkes aktivt med i statens diskusjoner og prosesser om eventuelle endringer i kommunestruktur, herunder regionalt nivå. Fylkeskommunenes fylkesrådmannskollegie vedtok i oktober 2013 å nedsette en arbeidsgruppe for det videre arbeid. I mandatet for arbeidsgruppen het det bl.a. at: Viktige oppgaver so fylkesko u e e i dag har a svaret for skal kartlegges. Det skal vurderes hvordan disse best kan forvaltes i en fremtidig helhetlig struktur i kommunal sektor inkludert et folkevalgt regionalt nivå. Det skal i denne sammenheng legges spesiell vekt på det demokratiske perspektivet på lokalt og regionalt nivå. Det skal også kartlegges hvilke oppgaver utover rene kontroll- og tilsynsoppgaver i regional stat og sentral statlig administrasjon som det vil være formålstjenlig å overføre til folkevalgt regionalt eller lokalt nivå i tråd med regjeringens målsetting om et lavest mulig beslutningsnivå i forvaltningene av de enkelte oppgaver. Arbeidsgruppen leverte i juni 2014 sin første utredning. Utredningen har oppmerksomheten mot prinsipper for organiseringen av det regionale folkevalgte nivå og krav til innbyggergrunnlag og funksjonalitet for de nåværende fylkeskommunale oppgaver 1. Herværende rapport må ses i sammenheng med Stortingets vedtak 18. juni 2014, der det konstateres at det ikke er flertall for to folkevalgte nivåer og der Stortinget stadfester at gjennomgangen av evt. nye oppgaver til kommunene må inkludere oppgavene som skal ligge til et folkevalgt regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommuner. I lys av Stortingets vedtak, legger arbeidsgruppen til grunn at målsettingen med oppdraget er å begrunne og drøfte nåværende og ytterligere oppgaver til direkte valgte regioner gitt alternative inndelinger på regionalt nivå. I den sammenheng viser arbeidsgruppen til følgende utdrag fra vedtak i fylkesordfører-/rådslederkollegiet 9. september 2014: Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser til Stortinget sine vedtak av 18. juni 2014 der en ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Kollegiet oppfatter at flertallsmerknadene fra kommunal- og forvaltningskomiteen tilsier at vi fortsatt skal ha tre forvaltningsnivåer i Norge og at det også skal klargjøres hvilken organisering og hvilke oppgaver som bør ligge på det regionale folkevalgte nivå. Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser i denne sammenheng til foreliggende rapport Oppgavefordeli ge ved e ko u e- og regio refor av 7. ju i 4. Denne viser på en god måte forutsetningene for å ivareta oppgaver som i dag er lagt til fylkeskommunene/det regionale nivå. 1 Oppgavefordelingen ved en kommune og regionreform. Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av fylkesordfører/-rådslederkollegiet (juni 2014). 9

28 Fylkesrådmannskollegiet bes, med bistand fra KS, om å forberede et konkret forslag om hvilke oppgaver som bør overføres fra staten og videreføres til et regionalt folkevalgt ivå. 1.1 Stortingets føringer Regjeringen har i Prop. 95 S ( ) Kommuneproposisjonen 2015 varslet at den vil fremlegge et samlet forslag til Stortinget om hvilke oppgaver som kan overføres til mer robuste kommuner våren Da kommunereformen ble behandlet i Stortinget i juni 2014, ba Stortinget regjeringen om å gå gjennom oppgavene til et regionalt nivå. Bakgrunnen var et forslag frå Venstre. Det ble da fattet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringa gå gjennom oppgåvene til fylkeskommunane/eit regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi fleire oppgåver til kommunane. Dette kan gjerast med utgangspunkt i ei samanstilling frå tidlegare utgreiingar. Stortinget ser fram til ei melding til Stortinget om dette våren 2015.» Ved den samtidige behandlingen av kommuneproposisjonen 2015 gjorde Stortinget slikt vedtak: «Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtal for Høgre og Framstegspartiet sine primærstandpunkt om to folkevalde nivå, jf. dessa partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saka frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma utan at dette skal forseinke arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommunar.» 1.2 Arbeidsgruppens fokus Arbeidsgruppen viser til ovvenvente rapport fra juni 2014 der arbeidsgruppen konkluderer når det gjelder krav til innbyggergrunnlag og funksjonalitet for de nåværende fylkeskommunale oppgaver. I denne rapporten retter arbeidsgruppen oppmerksomheten mot oppgaver som i dag er tillagt staten. Mange av oppgavene har tidligere enten har vært et fylkeskommunalt ansvar eller har vært vurdert ifm. nasjonale utrednings- og reformprosesser. Arbeidsgruppen vil imidlertid påpeke at utvalget av oppgaver som er drøftet ikke er uttømmende og at flere områder kan være relevante å vurdere i sammenheng med en ev kommune og regionreform. Som nevnt legger arbeidsgruppen til grunn at målsettingen med oppdraget er å begrunne og drøfte nåværende og ytterligere oppgaver til direkte valgte regioner gitt alternative inndelinger på regionalt nivå. Arbeidsgruppen vil ikke tilrå alternative modeller for regional organisering, men har i vedlegget kort drøftet modeller for fleksibel organisering av regionale oppgaver. 10

29 1.3 Arbeidsgruppens medlemmer Arbeidsgruppen har bestått av følgende medlemmer: Fylkesrådmann Rune Haugsdal, Hordaland (leder) Fylkesrådmann Tore Eriksen, Sogn og Fjordane 2 Assisterende direktør Jørn Rangnes, Vestfold Næringssjef Asbjørn Rasch jr, Troms Samferdselssjef Vidar Ose, Vest-Agder Fylkesopplæringssjef Inge Myklebust, Oppland Avdelingsdirektør Lasse Jalling, KS Arbeidsgruppen har hatt 3 møter i perioden september desember KS har vært sekretariat for gruppen. 1.4 Bruk av begreper Arbeidsgruppen bruker ordet «fylkeskommune» når forhold knyttet til de nåværende fylkeskommuner diskuteres. Når arbeidsgruppen diskuterer alternative roller og oppgaver for fremtidens «fylkeskommuner» brukes begrepet «det folkevalgte regionale nivå». Dersom tema i drøftingen er knyttet til størrelsen på det folkevalgte regionale nivå, benyttes begrepene «større folkevalgte regioner» eller «landsdeler». 2 Tore Eriksen ledet arbeidet med første delrapport. 11

30 2 Fylkeskommunene roller og rammebetingelser 2.1 Folkevalgte regioners utviklingsrolle - samspill og tilpasning Fylkeskommunen er tjenesteprodusenter og samfunnsutviklere. Kjernen i fylkeskommunenes ansvar er å ivareta tjenesteproduksjon og skape en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egne lokalmiljøer og regioner. De ulike områder av landet og de ulike deler av kommunene og fylkene, har forskjellige forutsetninger og behov og ønsker og prioriteringer endres over tid. Det krever en politikk tilpasset det lokale og regionale terrenget. Lokal og regional tjenesteproduksjon og utvikling krever også en bred tverrsektoriell innsats. Regionalt utviklingsarbeid og tjenesteproduksjon handler om å se koplinger mellom ulike sektorer og utvikle strategier for å fremme tjenesteytingen og den samfunnsutviklingen en ønsker i egne lokalsamfunn og regioner. For fylkeskommunene innebærer det å se egne og andres ansvarsområder i sammenheng og å utvikle sektorovergripende perspektiv og tiltak. Som politisk organ skal fylkeskommunen utforme en helhetlig politikk for et geografisk område, noe som også innebærer å tilpasse og samordne nasjonal sektorpolitikk til regionale utfordringer. Boks 2.1: Eksempler på forvaltningsoverskridende tiltak og prosjekter initiert av fylkeskommunen - Opera Nordfjord - Sogn og Fjordane - Interkommunal kyssoneplan - Sør-Trøndelag - Kunnskapsparken Helgeland - Nordland - Hoppid.no forsterket førstelinje næringsutvikling Møre og Romsdal - Kilden Teater- og Konserthus for Sørlandet Vest-Agder - Regional plan og bærekraftig arealpolitikk Vestfold En viktig begrunnelse for at regionalt folkevalgt nivå er gitt og tar ansvar for en betydelig del av oppgavene, er at kommunene ofte er for små til alene å møte regionale utfordringer. Fylkeskommunene ivaretar oppgavene som krever et større befolkningsgrunnlag enn de fleste av dagens kommuner har. Et regionalt folkevalgt nivå har i tillegg et kommuneoverskridende perspektiv for funksjonell oppgaveløsning. Nær sagt hvilken som helst tenkt fremtidig kommunestruktur vil innebære behov for kommuneoverskridende perspektiver på viktige utviklingsområder. Det regionale tjeneste- og utviklingsansvaret innebærer at fylkeskommunene skal ivareta ulike funksjoner med tilhørende ulike krav, forventninger, roller og arbeidsformer. Regionalt folkevalgt nivå ivaretar funksjoner som: 12

31 Sektormyndighet med et lovpålagt ansvar for flere oppgaveområder for eksempel samferdsel, videregående opplæring, kulturminner og forvaltning av spillemidler. Regional myndighet, som leder av regionale planprosesser og vedtaksmyndighet og som innsigelsesmyndighet Veileder og kompetansebase for kommune og stat innenfor for eksempel, næringsutvikling kulturminneforvaltning og planlegging. Interessehevder overfor omverdenen på vegne av lokale og regionale aktører Prosessleder i utviklingsarbeid. Tilskuddsforvalter, herunder overføringer til kommunene, regionråd og Innovasjon Norge. Betydelig medeier i bedrifter og samfunnsinstitusjoner, for eksempel kulturinstitusjoner, energiselskaper og transportselskaper. Deleier av nærregionale enheter, for eksempel næringsparker, karrieresentre, studiesentre mv Som økonomisk støttespiller har fylkeskommunene i distriktene langt større betydning som samarbeidspart og mottakere av støtte, enn fylkekommunene i mer tettbebodde områder av landet. Fylkeskommuner som omfatter kommuneoverskridende byområder har en presumptivt viktig rolle for å ivareta regionale hensyn, f. eks. som vegeier, ansvarlig for kollektivtransporten, regional planmyndighet og deltaker i styringen av bompengepakker. I disse områdene med stort press på arealene og mange arealkonflikter, har fylkeskommunene en viktig rolle som regional planmyndighet ved å samordne arealinteressene gjennom regionale planprosesser og bidra til å skape forutsigbarhet om arealbruken. Det internasjonale arbeidet er en viktig del av den regionale utviklingspolitikken. Internasjonale avtaler er viktige rammefaktorer. Internasjonalt samarbeid, erfaringsutveksling og politikkutvikling gir innspill til løsning på regionale utfordringer. Mye av det internasjonale engasjementet på fylkeskommunalt nivå løses i samarbeid med andre fylkeskommuner gjennom landsdelssamarbeid og flerfylkesamarbeid. Dette skjer både fordi det er behov for å være større når man opptrer ute og fordi ressursbehovet er for stort til at hver enkelt fylkeskommune kan følge dette opp alene. Alle fylkeskommuner er medeiere i ett av seks regionkontor i Brussel. Norge har siden 1996 deltatt i Interreg-samarbeidet der fylkeskommunene er sterkt involvert. Interreg er EUs program for å fremme sosial og økonomisk integrasjon over landegrensene gjennom regionalt samarbeid. Statlige og regionale økonomiske ressurser finansierer fylkeskommunenes innsats. Norge deltar i 11 Interreg-programmer langs hele grensen til Sverige, Finland og Russland og transnasjonale programmer som dekker henholdsvis Østersjøen, Nordsjøen og Nord-områdene. 13

32 2.2 Fylkeskommunale oppgaver De viktigste oppgavene til fylkeskommunene er videregående opplæring, tannhelse, fylkesveger og -vegferjer, kollektivtransport, kultur og idrett, folkehelse og regional planlegging og -utvikling. Det økonomiske omfanget av fylkeskommunenes samlede virksomhet er betydelig. Fylkeskommunene sysselsetter om lag personer (KS). Den desidert største andelen arbeidstakere er lærere i den videregående skolen. I statsbudsjettet for 2015 anslås de totale frie inntekter (skatt og rammetilskudd) for fylkeskommunene til å bli om lag 60,5 mrd kroner i 2015 (Oslos fylkeskommunale oppgaver inkludert). I tillegg kommer inntekter fra bl.a. øremerkede tilskudd, formuesinntekter, gebyrer og kapitalinntekter. Teknisk bergegningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi anslår at de samlede inntekter var om lag 67 mrd kroner i 2012 (eks Oslo). ((TBU rapport november 2013). Fylkeskommunenes brutto driftsutgifter 3 som samlet var på i overkant av 63 mrd kroner i 2012, fordelte seg slik på hovedsektorene i 2012: Figur 2.1 Fylkeskommunenes utgifter fordelt etter sektor (Kilde: TBU nov 2013) 3 I rapporten brukes brutto driftsutgifter for å illustrere omfanget/størrelsen på oppgaven. 14

33 Tabell 2.1: Oppsummering av fylkeskommunenes - oppgaver, omfang og lovhjemmel Oppgave Lov, føringer mv. Omfang mill kr brutto driftsutgifter 4 Videregående skoler Opplæringsloven (Brutto investeringsutgifter ca 3,8 mrd kr) ( ansatte) Fagopplæring arbeidslivet Opplæringsloven Voksenopplæring Opplæringsloven 400 Regionale forskningsfond Føringer for forvaltningen gitt i bestemmelser gitt av KD 200 Fylkesveger Vegloven (Brutto investeringsutgifter 7,9 mrd kr) Fylkesvegferjer Vegloven Kollektivtransport Opplæringsloven skoleskyss (grunnskole og vdg. skole). Yrkestransportloven løyver Tannhelse Tannhelseloven (3250 ansatte) Folkehelse Folkehelseloven Ikke angitt Kulturminnevern Kulturminneloven 400 Bibliotek Bibliotekloven 200 Museer 350 Kunstformidling Kulturloven Idrett Forvaltning av spillemidler gitt i forskrift fra KUD 800 Andre kulturaktiviteter Kulturloven 350 Friluftsliv miljø EUs vanndirektiv, viltloven, laks- og innlandsfiskloven, friluftsloven 150 Landbruk Føringer er gitt i oppdragsbrev fra LMD 20 Marin sektor Akvakulturloven, havressursloven Ikke angitt Regional planlegging Plan- og bygningsloven Ikke angitt Tilrettelegging næringsutvikling for Føringer for forvaltningen av øremerkede utviklingsmidler gitt i oppdragsbrev fra KMD Kilde TBU- rapport november 2013 (2012 tall). Tallene er rundet av til nærmeste Kulturloven gir overordnede føringer. Det heter at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for økonomiske, organisatoriske, informerende og andre relevante verkemidler og tiltak som fremmer og legger til rette for et bredt egg til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet regionalt og lokalt. 15

34 2.3 Regional statsforvaltning Regional statsforvaltning en samlebetegnelse på statlige forvaltningsorganer som er instruert av nasjonale forvaltningsorganer, og som har som oppgaver og mål som kan nås innenfor et avgrenset geografisk område over kommunenivå, dvs. på regionalt nivå. Selv om regional stat dekker over en temmelig uensartet gruppe virksomheter og oppgavetyper har svært mange av disse etatene et tett samarbeid og mange kontaktpunkter med kommunesektoren. De er: Myndighetsorganer overfor kommunene (jf. Fylkesmannen, Arbeidstilsynet) Partnere i institusjonelle og likeverdige fellesskap (jf partnerskapet i NAV, partnerskap for utvikling med fylkeskommunen), Faglige og økonomiske støttespillere (jf. Fylkesmannen, Statped, Innovasjon Norge) Infrastrukturetater» med oppgaver i lokalsamfunnene (jf NVE, Statens Vegvesen) Tjenesteytere og myndighetsorganer overfor innbyggerne i den enkelte kommune (jf spesialisthelsetjenesten, påtalemyndighet, politi, skattetaten mv.) De siste tiårene har omorganiseringer i statsforvaltningen vært mange og omfattende. Regional stat har volummessig vokst gjennom statlig overtagelse av tidligere fylkeskommunale oppgaver (for eksempel BUF-etat, helseforetak) og ikke minst gjennomgått store strukturelle endringer både av styringsmessig og inndelingsmessig karakter, for eksempel NAV-reformen og reorganiseringen av Statens vegvesens regioner. Direktoratene og deres underliggende regionale ledd har vokst, og statlig forvaltning ivaretar støttefunksjoner og faglige oppgaver til tross for at det er kommuner og fylkeskommuner som er tillagt hovedansvaret. Eksempler på statlig støtteforvaltning er Bufetat der kommunen er barnevernsmyndighet, Statped der fylkeskommune og kommunene har det lovpålagte ansvar for PP-tjenesten og Statens Vegvesens regionkontorer der fylkeskommunene er ansvarlig for regionale veger. Av de nærmere 40 virksomhetene som utgjør regional statsforvaltning, har de fleste en inndeling større enn fylket. I tillegg kommer helseforetakene. Den regionale inndelingen av statsforvaltningen er i hovedsak fastsatt etter det som er mest rasjonelt for sektoren, hver enkelt virksomhet og de oppgavene virksomhetene skal ta seg av. I dag er det kun NAV fylkesforvaltning som følger fylkesgrensene. Et utvalg av de statlige regionale etater er presentert i tabell

35 Tabell 2.2: Oversikt over ansatte i et utvalg statlige enheter (Kilde Statens sentrale tjenestemannsregister og SSB) BUFETAT REGIONENE BUFETAT ØST BUFETAT SØR 813 BUFETAT VEST 887 BUFETAT MIDT 624 BUFETAT NORD 592 FYLKESMANNSEMBETENE FYLKESMANNEN I ØSTFOLD 132 FYLKESMANNEN I OSLO OG AKERSHUS 284 FYLKESMANNEN I HEDMARK 126 FYLKESMANNEN I OPPLAND 133 FYLKESMANNEN I BUSKERUD 130 FYLKESMANNEN I VESTFOLD 126 FYLKESMANNEN I TELEMARK 109 FYLKESMANNEN I AUST-AGDER 99 FYLKESMANNEN I VEST-AGDER 113 FYLKESMANNEN I ROGALAND 165 FYLKESMANNEN I HORDALAND 189 FYLKESMANNEN I SOGN OG FJORDANE 132 FYLKESMANNEN I MØRE OG ROMSDAL 143 FYLKESMANNEN I SØR-TRØNDELAG 155 FYLKESMANNEN I NORD-TRØNDELAG 128 FYLKESMANNEN I NORDLAND 169 FYLKESMANNEN I TROMS 129 FYLKESMANNEN I FINNMARK 118 FISKERIADMINISTRASJONEN REGIONALT 257 FISKERIDIREKTORATET REGION SØR 39 FISKERIDIREKTORATET REGION VEST 39 FISKERIDIREKTORATET REGION MØRE OG ROMSDAL 35 FISKERIDIREKTORATET REGION TRØNDELAG 18 FISKERIDIREKTORATET REGION NORDLAND 41 FISKERIDIREKTORATET REGION TROMS 53 FISKERIDIREKTORATET REGION FINNMARK 32 VEGVESENET REGIONENE REGION ØST REGION SØR REGION VEST REGION MIDT 946 REGION NORD 902 HELSEREGIONENE SØR-ØST VEST MIDT NORD

36 Tabell 2.3: Oversikt over et utvalg av regionale statsetaters inndeling. Inkludert vedtatte nye endringer i strukturen. Se sluttnoter for detaljer. Statlig organ Oslo A-hus Ø- fold H- mark O- land B-rud V- fold T- mark A- Agder V- Agder R-land H- land S & F M & R S-Trø N-Trø N-land Troms F-mark NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV NAV Fylkesmann FM Oslo og Akershus FM FM FM FM FM FM FM Agder FM FM FM FM FM FM FM FM FM Innovasjon Norge IN Oslo, A-hus, Ø-fold IN IN IN B-rud, V-fold IN IN Agder IN IN IN IN IN IN IN IN IN Kartverket Oslo, A-hus, B-rud H-mark, O-land Med Oslo, A-hus V-fold, T-mark Agder R-land H-land, S&F M&R S-Trø N-Trø N-land Troms F-mark Bispedømmer Oslo i Borg ii Hamar Tunsberg Agder og Telemark Stavanger Bjørgvin Møre Nidaros S- Hålogaland N-Hålogaland NVE Region Øst Region Sør Region Vest iii Region Midt iv Region nord v Mattilsynet Region 1 Region 2 Region 3 Region 4 Region 5 Fiskeridirektoratet Region Sør Region Vest Region M&R Region Trøndelag Region N- land Region Troms Region F- mark Bufetat vi BUF-Øst BUF-Sør BUF-Vest BUF-Midt BUF-Nord Vegvesenet Region Øst Region Sør Region Vest Region Midt Region Nord Kriminalomsorgen Region Øst Region Sør-Øst Region Sør-Vest Region vest Region Nord Skatteetaten Region Øst Region Sør Region Vest Region Midt Region Nord Arbeidstilsynet Oslo A-hus og Ø- fold Indre Østland Sør-Norge Vestlandet Midt-Norge Nord-Norge Husbanken Region Øst Region Sør Region Vest Region Midt Region Bodø vii Region Hammerfest viii UDI Region Øst Region Indre Østland Region Sør Region vest Region Midt Region Nord Kystverket Region Sør-Øst Region Vest Region Midt Region N- land Region Troms og F- mark Statped Region Sør-Øst Region Vest Region Midt Region Nord 1 Helseregioner Region Sør-Øst Region Vest Region Midt Region Nord

37 2.4 Krevende regionale rammebetingelser Fylkeskommunene arbeider under krevende rammebetingelser, og etter arbeidsgruppens vurdering har staten bare til en viss grad fulgt opp målene og intensjonene med forvaltningsreformen. Det er flere forhold som begrenser fylkeskommunenes vilkår som regionale utviklingsorganer. Arbeidsgruppen vil fremheve følgende: Fylkeskommunene har siden 2000 mistet betydelige oppgaveområder. Overføringen av ansvaret for spesialisthelsetjenesten, rusomsorgen og 2 linjeoppgavene innen barnevern til staten har redusert fylkeskommunenes ansvar og politiske betydning vesentlig. Fylkeskommunene kan fremstå som lite synlige for omgivelsene sammenlignet med kommunene og statlig forvaltning. Flere av utviklingsoppgavene som er tillagt fylkeskommunene ivaretas faglig og operativt av andre aktører. De viktigste institusjonene i den sammenheng er Innovasjon Norge som forvalter bedriftsrettet støtte på oppdrag av fylkeskommunene og Statens Vegvesen som utgjør fylkeskommunenes vegadministrasjon. I tilegg har fylkesmannen ansvaret som utviklingsaktør innenfor landbruk og forvalter bl.a. bygdeutviklingsmidlene. Oppgavefordelingen er kjennetegnet av flere gråsoner og grenseflater. Innenfor flere av de viktigste regionale utviklingsoppgavene deler fylkeskommunene sitt ansvar regionalt med statlige institusjoner. Viktigst her er fylkesmannsembetet som har ansvar innenfor miljøvern, landbruk og planlegging. Også annen statsforvaltning deler sektoransvar med fylkeskommunene, herunder den ytre fiskeriadministrasjon, Statens vegvesen og Innovasjon Norge. Som følge av delt regionalt ansvar for viktige sektorområder kan ansvarsforhold fremstå som uklare for forvaltningens selv og for kommunene og næringsliv. Fylkeskommunene må forholde seg til en statlig styringspraksis hvor styringssignalene og prioriteringene i liten grad gir regionale statsetater rom eller incentiver for å samhandle med fylkeskommunen. Det svekker fylkeskommunenes mulighet for å prioritere mellom oppgaveområder og tilpasse politikkområder til de lokale og regionale behov. Det store mangfoldet av regionale inndelinger skaper utfordringer, blant annet når det gjelder samhandling på tvers av sektorer og saksområder, ikke minst i forhold til målet om at regional stat skal framstå som helhetlig og samlet overfor kommuner og fylkeskommuner. Fylkeskommunene må forholde seg til en sektorisert statsforvaltning som er styrt av sektorprosesser og prioriteringer. Sektorlogikken i staten gjør fylkeskommunens samordningsrolle krevende. Prinsippet for statlig styring av fylkeskommunene er rammestyring. Imidlertid legger staten gjennom øremerkede ordninger og gjennom føringer i oppdragsbrev og andre dokumenter betydelige føringer for fylkeskommunenes arbeid, herunder hva som skal prioriteres, målgrupper, organisering av arbeidet og rapporteringsrutiner. Et annet forhold som gjør fylkeskommunenes 19

38 tilpasnings og samordningsrolle krevende er at departementer og direktorater sender ut oppdragsbrev og lignende til ulike tidspunkt og med svært ulik form og oppbygging. Fylkesinndelingen i deler av landet går gjennom sammenhengende bolig- og arbeidsmarkedsregioner. Det kan vanskeliggjøre arbeidet med et helhetlig arbeid for planlegging og samfunnsutvikling. Oppsummert mener arbeidsgruppen det et reformbehov på regionalt nivå. Dels handler det om å tilrettelegge for at folkevalgte regionale organer og regiondemokratiet i større grad selv ivaretar ansvar for egen utvikling og tjenesteproduksjon. Og dels handler det om å samordne den regionale organiseringen som i dag er svært komplisert. En forenklet og mer samordnet regional organisering legger premisser for en rasjonell offentlig ressursbruk samlet sett og en mer oversiktlig offentlig forvaltning for innbyggere, næringsliv og kommuner. 20

39 3 Mål for en reform 3.1 Hovedmål Arbeidsgruppen legger til grunn følgende mål for en reform av regionalt nivå: Forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene. En mer samordnet, effektiv og brukerorientert offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng. Verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger til beste for innbyggere og næringsliv. Et likeverdig tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte. 3.2 Demokrati og maktfordeling Nærhetsprinsippet er grunnleggende for arbeidet med en reform av kommunene og regionalt nivå. Det innebærer at offentlige oppgaver skal løses på lavest mulig effektive forvaltningsnivå, og at lokale og regionale folkevalgte organer må få ansvaret for oppgaver som krever lokal- og regionalpolitisk skjønn, tilpasning og prioritering. Deltakelse og demokrati er grunnleggende verdier. De som erfarer konsekvensene av offentlig politikk, skal kunne øve innflytelse på politikken. Som demokratisk organ skal sammensetningen av lokale og regionale folkevalgte organer reflektere lokalbefolkningens egne prioriteringer. Dette, sammen med nærhet til velgerne, gjør at lokale og regionale folkevalgte vil være best i stand til å sikre samsvar mellom det offentlige tilbud og befolkningens behov og ønsker. Dette innebærer også å foreta de nødvendige prioriteringer for å tilpasse tjenestetilbudet til det som til en hver tid er mulig å gjennomføre. At det lokale og regionale fellesskapet skal ha anledning til å virkeliggjøre egne mål gjennom folkevalgte organer, innebærer maktspredning. Det lokale og regionale forvaltningsnivået representerer i en slik sammenheng en motvekt mot konsentrasjon av politisk makt på statens hånd og er et demokratisk alternativ til styre gjennom statlige fagetater. 3.3 Sektorsamordning, tilpasning og brukerorientering Forvaltningsorganiseringen bør legge til rette for et tilpasset og koordinert tjenestetilbud og samfunnsutvikling De fleste samfunnsoppgaver må ses og behandles i sammenheng. Hensynet til helhetlige løsninger taler derfor for at oppgaver samles under ett myndighetsorgan, dvs kommuner eller regioner. Oppgaveansvar tillagt kommuner og regioner bidrar til å dempe sektoriseringen av offentlig forvaltning og realiserer synergieffekter gjennom helhetsløsninger på tvers av fag og sektorer. En samling av offentlige oppgaver er også viktig fra et brukersynspunkt. Det må være en målsetting at oppgavefordelingen bidrar til å gi brukerne samordnede og godt tilgjengelige offentlige tjenester. Så langt mulig må det unngås at 21

40 innbyggerne eller bedrifter sendes ut på en vandring mellom ulike instanser for å få sin sak løst. Boks 3.1: Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen 2015 om demokrati og maktfordeling i kommuneproposisjonen (Innst. 300 S ( )) Ko itee ø sker et aktivt og leve de lokalde okrati ed reell akt over lokal utvikling. Dette krever at makt er desentralisert, og at demokratiske organer i kommuner og fylkeskommuner har reell beslutningsmakt. Komiteen mener oppgaver bør løses på et folkevalgt nivå nærmest mulig innbyggerne. Komiteen ønsker at så mange som mulig av innbyggerne er politisk aktive og deltar i beslutningsprosesser. Forutsetningen for å rekruttere folk til politisk arbeid er muligheten for reell innflytelse på samfunnsutviklingen. Derfor må vi unngå at politisk makt blir konsentrert til få orga er og få perso er. Fleirtalet viser til at regjeri ga òg å vurdere kva for oglege oppgåver i state, herunder direktorater, statsforvaltning, tilsyn og fylkesmannen, som kan flyttast for å sikre ein god demokratireform der avgjerder kan tas på eit lågare nivå. Fleirtalet meiner at det må verte lagt til rette for gode prosessar for dette i regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommunar, og at det vert utvikla gode belø i gsord i gar også for dette. 3.4 Samfunnsutvikling basert på lokale og regionale fortrinn En kommune- og regionreform bør understøtte behovet for tilpasning og sektorsamordning og har som konsekvens at oppgaver og økonomiske midler desentraliseres til lokalt og regionalt nivå. Kjernen i det lokale og regionale utviklingsansvar er å skape en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egne lokalmiljøer, regioner og fylker. Lokal og regional utvikling er et dynamisk begrep og varierer både i tid og rom. De ulike områder av landet og de ulike deler av kommunene og fylkene har forskjellige forutsetninger og behov, ønsker og prioriteringer endres over tid og krever en politikk tilpasset det lokale og regionale terrenget med andre ord oppgavene må underlegges politiske prioriteringer og avveininger fra lokale og regionale folkevalgte. Lokal og regional utvikling krever også en bred tverrsektoriell innsats. Sett fra bedriftenes ståsted har utdannings- og kompetansenivået, bo- og leveforhold, kultur og kommunikasjon avgjørende betydning for vekst. Viktige oppgaver som samferdsel, næringsutvikling, kompetanseutvikling, kultur, miljøvern og arealforvaltning bør ses i sammenheng og tilpasses innbyggernes, næringslivets og kommunenes behov. 3.5 Nasjonale mål gjensidig avhengighet Norge er en enhetsstat. Reformen bør være et svar på forvaltningsnivåenes gjensidige avhengighetsforhold. Hvert forvaltningsnivå bør utnytte egne fortrinn basert på om oppgaver krever et nasjonalt, regionalt eller lokalt perspektiv. Kommuner, regioner og stat bør utfylle og ha nytte av hverandre. Lokal- og regionalnivået er avhengig av en stat som er tydelig og som legger stabile rammebetingelser for oppgaveutførelsen. Stortinget og regjeringen bør klargjøre nasjonale mål og interesser som regionene og kommunene skal ivareta. Regionale og lokale politikere bør tilpasse den nasjonale politikken til regionens og 22

41 kommunens fortrinn og forutsetninger og dessuten ta egne politiske initiativ til befolkningens beste. Arbeidsgruppen vil understreke at en viktig oppgave for kommuner og regioner er å ivareta nasjonale politiske mål og interesser, tilpasset utfordringer og fortrinn i den enkelte kommune og region. Lokalnivåene er en sentral del av Velferdssamfunnet Norge og effektiv nasjonal politikk forutsetter at ansvar desentraliseres. Dette gjelder både den konkrete utformingen av politikken og gjennomføringen av aktuelle tiltak. For enkelte forvaltningsoppgaver og tjenester er de nasjonale føringene så detaljerte at det er begrenset rom for lokal- eller regionalpolitiske avveiinger ved oppgaveløsningen. Likevel kan det etter en helhetsvurdering være ønskelig at løsningen av oppgaven legges til kommunen og/eller regionen. Det vil spesielt kunne gjelde oppgaver som er nær beslektet med andre oppgaver som kommunen og regionen skal løse. På denne måten unngås dobbeltadministrasjon og kompetansesplitting. Boks 3.2: Skole - nasjonale standarder og tilpasning Kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for grunnskoleopplæring og videregående skole. Oppgavene er rettighetsfestet i opplæringsloven og staten gir tydelige føringer overfor kommunene og fylkeskommunene som skoleiere. Samtidig har fylkeskommuner og kommuner et handlingsrom til å tilpasse for eksempel opplæringen, linjer, ressursinnsats og skolestruktur. Oppgaven krever lokal tilpasning og skreddersøm og ansvaret er derfor tillagt folkevalgte organer. Politikerne har også en ombudsrolle på vegne av innbyggerne overfor egen administrasjon og øvrige offentlige myndighetsorganer. En reform av kommunene og regionalt nivå skal ikke gå på bekostning av hensynet til rettsikkerhet og fordeling. Kravet om rettssikkerhet i offentlig forvaltning gjør at den enkelte i sitt møte med forvaltningen skal være sikret likebehandling og en saksbehandling i tråd med lovverket. Reformen skal tilrettelegge for at regionalt folkevalgt nivå som ivaretar rettsikkerhetskrav og som sikrer nødvendig kapasitet og kompetanse. En reform skal heller ikke gå på bekostning av i utjevningshensynet, dvs at innbyggerne skal ha noenlunde lik adgang til offentlige goder uavhengig av bosted og sosial gruppe. Fortsatt vil staten måtte ha ansvaret for utjevningen mellom kommuner og mellom regioner gjennom inntektssystemet. En reform vil heller ikke endre kommunene og regionenes forpliktelser nedfelt gjennom internasjonale avtaler, for eksempel ift EØS-avtalen, internasjonale avtaler innenfor miljøvern etc. 23

42 4 Prinsipper og forutsetninger 4.1 Prinsipper for oppgavefordelingen Drøftingen av oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene tar utgangspunkt i tre typer vurderinger: - Nivåplassering - Oppgavenes karakter - Form for organisering Den første typen vurdering dreier seg om på hvilket geografisk nivå en oppgave vil bli mest hensiktsmessig løst. På nasjonalt nivå, på regionalt nivå eller på lokalt nivå? Den andre vurderingen er om oppgavens karakter tilsier at den skal være gjenstand for politisk styring, eller om en faglig administrativ behandling er mest hensiktsmessig. Den tredje typen vurdering gjelder spørsmålet om behov for spesialisering kontra integrering av oppgaven med andre politikkområder, dvs. om oppgaven skal organiseres ut fra en sektor- eller samordningsløsning. Nedenfor drøftes prinsipper for oppgavefordeling nærmere med utgangspunkt i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. 1. Oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå. Prinsippet fokuserer på den geografiske dimensjonen ved oppgavefordelingen. Prinsippet tilsier at oppgaver som er rettet mot den enkelte innbygger som hovedregel bør legges til det organ som er tettest på innbyggerne. Formuleringen lavest mulig effektive nivå indikerer imidlertid at idealet om tettest mulig på innbyggerne må avveies mot hensynet til effektivitet, kompetanse og oppgavers nedslagsfelt. Når det gjelder det økonomiske omfanget av en oppgave innebærer retningslinjen at det må være en sammenheng mellom det økonomiske omfanget av en oppgave og den økonomiske yteevnen til det organ som skal løse oppgaven. Det samme resonnementet kan gjøres gjeldende for faglige hensyn. Oppgaver som stiller så store krav til kompetanse og kapasitet at den vanskelig kan ivaretas på lokalt nivå, bør legges på et nivå som har forutsetninger og kapasitet for å bygge opp det fagmiljø og den kompetanse som er nødvendig for oppgaveløsningen. Avveiningen mellom nærhet og effektivitet må ses i sammenheng med oppgavenes nedslagsfelt og krav til funksjonalitet for oppgaveløsningen. Når virkningene av oppgaveløsningen har et nedslagsfelt avgrenset til bestemte lokale enheter, bør ansvaret for oppgaven legges lokalt. I mange tilfeller vil imidlertid oppgavene ha virkninger for flere enn de som omfattes av den lokale enheten og som tiltakene retter seg imot. Jo mer omfattende slike effekter en oppgave har, jo sterkere er behovet for å løfte ansvaret til et nivå som dekker et større geografisk område. 24

43 2. Oppgaver som krever utøvelse av regionalpolitisk/lokalpolitisk skjønn og vurdering bør legges til folkevalgte organer Retningslinjen krever en klargjøring av hva som menes med lokalpolitisk skjønn til forskjell fra administrativt eller faglig skjønn. En allmenn forståelse av begrepet politikk er at politikk dreier seg om fordelingen av goder og verdier i samfunnet. Hva som er en riktig fordeling av goder og byrder og hvilke verdier man vil styre utviklingen i samfunnet etter, er det uenighet om. Å utøve politisk skjønn er å foreta avveininger, prioriteringer mellom ulike legitime mål og interesser for derigjennom å nå frem til et resultat som et flertall kan stille seg bak. Hvis politikkens utgangspunkt dreier seg om valg av verdier og mål for samfunnsutviklingen, dreier administrasjon og fagansvar seg om å finne de beste midlene for å iverksette de politiske vedtakene. På bakgrunn av skillet mellom politisk og administrativt skjønn, kan det trekkes opp et skille mellom politiske og administrative/faglige oppgaver. En forståelse av dette skillet kan for eksempel være at en beslutning er politisk når det skal fattes vedtak om man skal utføre oppgaven og i hvilket omfang oppgaven skal utføres, mens administrative beslutninger handler om forhold knyttet til gjennomføringen av oppgaven. Samspillet mellom politisk skjønn og administrative oppgaver fungerer godt på lokalt og regionalt folkevalgt nivå. Kommunene og fylkeskommunene er både politiske organer, myndighet og har forvaltningsansvar i dag. Arbeidsgruppen mener at alle oppgaver unntatt rene tilsyns-, klage- og kontrolloppgaver som er gitt gjennom føringer fra nasjonalt nivå, bør ligge til et folkevalgt nivå. I en oppgavevurdering bør derfor også forvaltningsoppgaver som per i dag ligger til fylkesmannsembetene overføres til enten lokalt eller regionalt folkevalgt nivå. Fylkesmannsembetet bør få en rendyrket funksjon som tilsyns- og kontrollmyndighet. Gjennom en slikt skille vil man unngå en sammenblanding av forvaltningsoppgaver og tilsynsoppgaver, og i tillegg sikre at det ikke er overlapp i faglige funksjoner og oppgaveområder mellom fylkesmann og det regionale folkevalgte nivået. 3. Oppgaver som av ulike årsaker ikke skal la seg påvirke av lokalpolitiske oppfatninger og/eller forhold, og som derfor er kjennetegnet av standardisering, regelorientering og kontroll, bør i utgangspunktet være et statlig ansvar. På områder der nasjonale mål gir så sterke signaler om standardisering, likhet og rettigheter at det ikke er rom for lokale og regionale tilpasninger vil det i utgangspunktet være mer naturlig å legge de aktuelle oppgavene til statlige organer enn å legge dem til kommuneforvaltningen. Det kan dreie seg om direkte tjenesteyting overfor innbyggerne hvor innholdet i tjenestene er ensartet på tvers av geografiske områder som for eksempel statlige utbetalinger gjennom NAVsystemet, skatteetaten og politi. Det kan også dreie seg om å kontrollere at innbyggerne får innfridd de rettigheter de etter lov har krav på, eller at tjenesteytingen holder den standard som sentrale myndigheter har fastsatt. Samtidig skal det understrekes at samme oppgaveområde kan være kjennetegnet av både standardisering og tilpasning. Et åpenbart eksempel er innenfor skole der oppgavene er rettighetsfestet i opplæringsloven og staten gir tydelige føringer 25

44 overfor kommunene og fylkeskommunene som skoleiere, herunder grunnkrav i undervisningen og opplæringsplan. Samtidig har fylkeskommuner og kommuner et handlingsrom til å tilpasse for eksempel opplæringen, linjer, ressursinnsats og skolestruktur og politikerne har en ombudsrolle. 4. Staten bør ha ansvaret for oppgaver som gjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning. Andre oppgaver og funksjoner som tilsier statlig ansvar, er oppgaver som er av en slik karakter at de gjør krav på enhetlig styring og sentrale beslutninger. Det er oppgaver som ikke lar seg overføre til et mangfold av beslutningsenheter. Selv om oppgavene gjør krav på sentral behandling vil det likevel i mange tilfeller være nødvendig å legge vesentlige deler av virksomheten til regionalt og lokalt nivå. Men i forbindelse med disse oppgavene vil eventuelle lokale oppfatninger være underordnet de nasjonale mål og virksomheten er av en karakter som ikke gir rom for lokale variasjoner og tilpasninger. Eksempler på slike oppgaveområder kan være deler av Fiskeridirektoratet eller Sivilforsvarets regionale kontorer. En siste gruppe oppgaver som det er mest hensiktsmessig å legge til det statlige nivå er oppgaver som krever oversyn over hele landet for å få gode løsninger, som f.eks. forsvaret og riksdekkende infrastruktur innenfor områder som samferdsel og kommunikasjon. 5. Oppgaver som krever stor grad av koordinering/samordning, og/eller oppgaver som har store kontaktflater med hverandre, bør legges til samme forvaltningsorgan. Dobbeltarbeid og -kompetanse bør unngås. Den tredje typen hovedspørsmål som må stilles, er om oppgaver skal organiseres sektorvis eller om de bør integreres med andre politikkområder. Sektororganisering gir muligheter for uavhengighet og gjennomslag for faglige hensyn og sektorens egne prioriteringer. Imidlertid kan det være fare for at gode helhetsløsninger går tapt og at forvaltningen blir fragmentert og uoversiktelig. Resultatet kan bli en sektorisering av forvaltningen. Argumenter som taler for samordningsløsningen er at de færreste samfunnsoppgaver kan ses og behandles isolert fra andre oppgaver. Hensynet til helhetlige løsninger taler derfor for at oppgaver samles under ett myndighetsorgan. Samling av oppgaver som er relaterte eller avhengige av hverandre i samme formelle enhet vil også være effektivt fordi kommunikasjonsog koordineringskostnader minimaliseres. Arbeidsgruppen vil fremheve at det er viktig at organisasjonsløsninger bidrar til å dempe sektoriseringen av offentlig forvaltning og realisere synergieffekter gjennom helhetsløsninger på tvers av fag og sektorer. Dette hensynet er en hovedbegrunnelse for prinsippet om generalistkommuner og -fylkeskommuner som nettopp er å legge til rette for en samordnende avveining av ulike politiske og samfunnsmessige hensyn og interesser i det lokalsamfunn eller region folk bor. En samling av offentlige oppgaver som retter seg mot individet er også viktig fra et brukersynspunkt. Det må være en målsetting at oppgavefordelingen bidrar til å gi brukerne samordnede og godt tilgjengelige offentlige tjenester. Så langt mulig må det unngås at innbyggerne sendes ut på en vandring mellom ulike instanser for å få sin sak løst. For de fleste oppleves det tungvint og frustrerende å måtte rette 26

45 henvendelser til flere offentlige instanser for noe som for den enkelte fremstår som en og samme sak. 4.2 Forutsetninger for oppgaveløsningen Arbeidsgruppen mener det nivå som har ansvaret for en oppgave: - Bør ha kompetanse, kapasitet og fagmiljøer til å ivareta oppgaveløsningen slik at kvalitet, profesjonalitet og rettsikkerhet ivaretas. - Nivået med ansvaret for en oppgave bør ha forutsetninger for å ivareta den nødvendige kompetanse, herunder krav til formalkompetanse, innenfor de ulike fagområder. - Med kapasitet menes at forvaltningsnivået bør kunne ivareta alle oppgaver og den saksmengden oppgaven krever. For det første dreier dette seg om de løpende oppgaver nivået skal ivareta. For det andre omfatter kapasitet nivåets evne til å utvikle seg og arbeide med nye satsnings- og oppgaveområder, nye tjenester, nye arbeidsformer etc. - Med fagmiljø menes at nivået bør ha attraktive fagmiljøer som stimulerer til å beholde og utvikle fagmiljøene, rekruttering og som reduserer avhengigheten av enkeltpersoner. - Bør omfatte en geografi som er størst mulig grad er funksjonell for oppgaveløsningen. Sammenfall mellom forvaltningens grenser og oppgavene som skal løses, styrker muligheten for en koordinert, tilpasset og rasjonell oppgaveløsning overfor innbyggere og næringsliv. - Bør ha økonomiske forutsetninger til å kunne ivareta både nyinvesteringer, vedlikehold og driften av oppgaveløsningen. - Lokal- og regionalpolitiske organer må ha frihet til å virkeliggjøre det lokale eller regionale fellesskapets målsettinger og interesser. - Lokal- og regionalpolitiske organer bør som hovedregel ha et helhetlig ansvar for oppgavene. Det vil innebære at det eierskap, finansieringsansvar og fagadministrasjonen for oppgaveløsningen bør legges til organet som har ansvaret. 4.3 Generalistprinsippet Et av de bærende prinsippene i kommunereformene i Norge, har vært generalistprinsippet. Prinsippet innebærer i korthet at de lovpålagte oppgavene er like i alle kommuner og fylkeskommuner og at oppgaveansvaret er bredt, finansierings- og styringssystemet er det samme og kommuneloven angir de samme rammene for organisering og styring. Innenfor disse rammebetingelsene skal kommunene og fylkeskommunene gjennom lokale prioriteringer finne fram til lokalt tilpassede løsninger av et bredt spekter av oppgaver, basert på demokratiske beslutningsprosesser. Kommunene og fylkeskommunene er med andre ord generalister og ikke spesialister. 27

46 Spørsmålet om hvilke oppgaver kommunene og fylkeskommunene skal ha ansvar for, henger sammen med kommunenes/fylkeskommunenes ressursmessige forutsetninger og geografi. Kommunene/fylkeskommunene har svært forskjellig størrelse og ressursgrunnlag. I generalistsystemet blir dermed strukturen dimensjonerende for hvilke oppgaver det er aktuelt å tildele alle kommunene/fylkeskommunene. De prinsipielle fordelene ved prinsippet er knyttet til både demokratihensyn, effektivitet, likhetshensyn og autonomi. Demokratifordelene henger sammen med muligheten til direkte demokratisk styring og kontroll og det brede oppgaveansvaret skaper grunnlag for interessante politiske roller. En enhetlig oppgavefordeling bidrar til et likeverdig lokalt selvstyre i alle deler av landet. Effektivitetsfordelene kan utløses gjennom muligheten til å allokere ressurser på tvers av oppgaver, lokale incentiver for kostnadseffektive løsninger og det finansielle ansvarsprinsippet. Systemet legger til rette for en oversiktlig offentlig forvaltning. For staten kan det være en fordel at systemet gjør det mulig å utforme et enhetlig overføringssystem og enhetlig lovgrunnlag. Differensiert oppgavefordeling Et alternativ til generalistkommunesystemet kan være et differensiert kommunesystem, der kommunenes og det regionale folkevalgte nivåets lovpålagte oppgaveportefølje varierer ut fra forskjeller i kommunenes ressursmessige forutsetninger, som folketall, geografiske kjennetegn, inntektsmuligheter mv. Differensiert oppgavefordeling kan for eksempel innebære at store bykommuner overtar nåværende fylkeskommunale og statlige oppgaver. I Prop. 95 S ( ) Kommuneproposisjonen 2015 heter det at regjeringen legger til grunn generalistkommuneprinsippet ved reformen. Samtidig åpner regjeringen opp for å vurdere prinsippet på nytt dersom resultatet av de lokale strukturprosessene blir en fortsatt svært heterogen kommunestruktur. Det heter følgende: Det er e forutset i g for overføri g av ye oppgaver til ko u e e at ko u e e har blitt større og mer robuste. Dersom resultatet av de lokale strukturprosessene blir en svært heterogen kommunestruktur med kommuner av svært varierende størrelse, vil spørsmål om pålagt interkommunalt samarbeid og oppgavedifferensiering hvor de største kommunene kan få nye oppgaver bli aktualisert. Dette er tema som vil inngå i storti gs eldi ge o ye oppgaver til større og er robuste ko u er. Differensiert oppgavefordeling legger til rette for å legge oppgaver til kommuner og det folkevalgte regionale nivå ut fra den enkeltes evne til å ivareta oppgaveløsningen. Differensiert oppgavefordeling tar utgangspunkt i et fleksibelt syn på kommuneinstitusjonen: De ulike forutsetningene som eksisterer i Norge, ikke minst i geografi og befolkningsgrunnlag, kan legges til grunn for en variert forvaltningsutforming. Dette kan åpne for å høste desentraliseringsgevinster i form av bedre behovstilpasning, mer effektiv ressursbruk ved at flere oppgaver kan løses på lavere nivå (desentralisering til noen kommuner) og det kan legge grunnlag for å vitalisere lokalpolitikken gjennom større oppgaveansvar lokalt. Oppgavedifferensiering kan også innebære at kommunale og fylkeskommunale oppgaver enkelte steder løses av ett forvaltningsnivå (Oslo-modellen) og dermed bidra til en enklere og mer oversiktlig forvaltningsstruktur for innbyggerne. En 28

47 slik modell kan innebære at det regionale folkevalgte nivået har ulike oppgaver avhengig av kjennetegn ved kommunene og kommunestrukturen i egen region. En motforestilling mot differensiert oppgavefordeling gjelder mulige ulemper som følger av en mer differensiert forvaltnings- og ansvarsstruktur og tilhørende behov for en oppgavespesifikk statlig styring og kontakt med kommunene. I den sammenheng skal det påpekes at lokalforvaltningen kan fremstå mer uoversiktlig. Dersom for eksempel større bykommuner overtar nåværende fylkeskommunale oppgaver, vil det fortsatt kunne kreve et mellomnivå eller pålagt formalisert samarbeid om kjerneoppgaver for ivaretakelse av for eksempel videregående opplæring i distriktene og omlandet rundt storbyene. Det kan være krevende kompetansemessig og ressursmessig, gitt et lite innbyggergrunnlag. En annen motforestilling er knyttet til de demokratiske egenskapene ved et slikt system, ved at borgernes stemme ved lokalvalgene får ulik vekt. Noen velgere vil avgi stemme til en folkevalgt forsamling som har omfattende og bredt ansvar, mens for andre borgere vil den direkte påvirkningsmuligheten være avgrenset til å gjelde noen av de samme oppgavene. Det vil også reises demokratiske utfordringer knyttet til å trekke de folkevalgte til ansvar gjennom stemmegivning, for de oppgavene som styres gjennom indirekte valg (interkommunalt samarbeid). Kommunal og fylkeskommunal organisasjonsfrihet Med kommuneloven av 1992 ble de statlige kravene til kommunale organisering redusert og prinsippet om kommunal organisasjonsfrihet ble lagt til grunn. Organisatoriske bestemmelser på særlovsområdene ble i hovedsak fjernet eller sterkt nedtonet. Loven gir kommuner og fylkeskommuner frihet til selv å organisere sin virksomhet og oppgaveløsning, herunder hvorvidt oppgaver bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Et viktig siktemål var å legge til rette for en mer hensiktsmessig og effektiv drift ved å tilpasse den kommunale organiseringen til forholdene lokalt. Vurdering og konklusjon Arbeidsgruppen ser argumenter for at eventuelle store og funksjonelle bykommuner kan ivareta flere oppgaver. Det følger prinsippet om at lavest mulige effektive nivå bør ivareta ansvaret for oppgaver og samorganisering av oppgaver som bør ses i sammenheng. Kommunene blir ansvarlige for en større oppgaveportefølje, med større muligheter for allokering og tilpasninger mellom lokale og nåværende regionale oppgaver. Imidlertid mener arbeidsgruppen at konsekvensene av en slik modell vil være en komplisert forvaltningsstruktur, ulike betingelser for lokaldemokratiet og en svekkelse av hensynet til koordinerte og likeverdige tjenester uavhengig av bosted i by eller i omlandet rundt/distriktene. Arbeidsgruppen går inn for en videreføring av generalistprinsippet for det regionale folkevalgte nivå og vil peke på de ovennevnte fordelene ved prinsippet knyttet til både demokrati, oversiktlighet, effektivitet og likhet 6. 6 I vedlegg til sist i rapporten beskriver arbeidsgruppen kort modeller med differensiert oppgavefordeling. 29

48 Arbeidsgruppen legger til grunn at oppgavefordelingen som hovedregel ikke skal basere seg på omfattende interkommunalt samarbeid om basistjenester av stor betydning for innbyggere og næringsliv. Imidlertid legger gruppen til grunn at det kan være hensiktsmessig med samarbeid om administrative funksjoner og samarbeid om små og spesialiserte tjeneste- og utviklingsoppgaver. Gruppa vil også legge til at interkommunalt samarbeid vil være et nødvendig supplement til enhver struktur og oppgavefordeling, og at vurderinger behovet av samarbeid må tilligge den enkelte kommune/fylkeskommune i tråd med prinsippet om kommunal organisasjonsfrihet. 4.4 Valgordning Spørsmålet om valgordning for regionene drøftes nedenfor. I tillegg drøftes hvorvidt regionene skal utgjøre ett eller flere valgdistrikter. Viktige fordeler ved direkte valg er: De folkevalgte står direkte ansvarlig overfor velgerne i valg. Det vil være mulig å sikre god representativitet med hensyn til kjønn, alder og partitilknytning. Erfaringene med dagens valg til fylkeskommunene tyder på at de folkevalgte i stor grad har hele regionen som interessefelt og i mindre grad oppfatter seg som distrikts-/kommunerepresentanter. En direkte valgordning vil legger til rette for beslutninger basert på et helhetlig regionperspektiv. En begrenset arbeidsbelastning som kan gjøre det lettere for politikerne å avsette tilstrekkelig tid og ressurser til arbeidet, og dermed gjøre det mulig å delta i regionpolitikken uten å være heldagspolitiker. De viktigste fordelene ved indirekte valg er: Det regionale nivå vil i større grad fremstå som et samarbeidsorgan for kommunene i regionen. Kommunene er regionnivåets viktigste samarbeidspart. Når kommunene selv er representert i regionens styrende organ, vil de lettere kunne akseptere at regionnivået fatter beslutninger som er bindende for dem, noe som særlig vil kunne gi det regionale utviklingsarbeidet økt styrke. Politiske spørsmål på regionalt nivå vil bli synliggjort i kommunepolitikken. Den løpende demokratiske oppfølging av den som representerer kommunen i regionen vil kunne bli skjerpet ved at disse vil stå politisk til ansvar overfor aktive kommunepolitikere. Spesielt dersom politikerne på regionalt nivå velges blant fremtredende kommunepolitikere (ordfører, leder for det største opposisjonspartiet), kan en indirekte valgordning bidra til å synliggjøre det regionale nivået blant innbyggerne. Det vil bare bli ett lokalvalg. Dette kan gi økt oppmerksomhet mot de lokale spørsmålene ved valg til kommunestyrer. 30

49 Vurdering og konklusjon Arbeidsgruppen mener det regionale folkevalgte nivå fortsatt bør velges gjennom direkte valg. Det er en fundamental demokratisk verdi som ligger i at politikere med ansvar for viktige samfunnsoppgaver står direkte ansvarlig overfor velgerne gjennom valg. Etter arbeidsgruppas mening er det også av stor betydning at bred alders-, kjønns- og partimessig representasjon kan ivaretas Dette er vanskelig å oppnå gjennom en indirekte valgordning. Arbeidsgruppa vil også peke på at valgordningen bør legge til rette for at alle valgte representanter føler ansvar og forpliktelse overfor hele regionen. Politikere som er valgt gjennom indirekte valg i de enkelte kommunestyrer, vil først og fremst være ansvarlig overfor velgere i egen kommune, og vil derfor ikke på samme måte stå til ansvar for velgerne i hele regionen. Samtidig ser arbeidsgruppa at en ev radikal endring i regioninndelingen reiser spørsmålet om etablering av valgdistrikter innad i regionene, selv om dette kan stå i en viss motstrid til behovet for politikere som ivaretar hele regionens interesser. Fylkene er etablerte politiske og identitetsmessige enheter og har lange historiske røtter. Imidlertid er fylkene av svært ulik befolkningsmessig størrelse og lik vekting av representanter i et ev regionting ville medføre store forskjeller i antall velgere per representant. For å sikre en viss utjevning mener arbeidsgruppa at følgende forslag kan vurderes: Antallet representanter fra et tidligere fylke i regiontinget fordeles 50 % likt mellom fylkene og 50 % etter antall innbyggere. Forslaget må utredes nærmere og også ses i lys av antallet representanter i de nye regiontingene. En endret regioninndeling kan reise spørsmål om nåværende inndeling i fylkesvise valgdistrikter til Stortingsvalg skal videreføres. Arbeidsgruppen mener det må være Stortingets ansvar å vurdere antall valgdistrikter og berører ikke temaet nærmere her. 4.5 Regioninndelingen og oppgavefordelingen Oppgavefordelingen og kommune- og regioninndelingen henger sammen. Innbyggergrunnlag, geografi og funksjonalitet er rammer som legger premisser for oppgavefordelingen. Arbeidsgruppen drøfter alternative inndelinger og deres egenskaper i lys av potensial for å overta statlige oppgaver i kapittel Rollefordelingen - regionalt folkevalgt nivå og regional stat Arbeidsgruppen mener at alle oppgaver unntatt klage-, tilsyns- og kontrolloppgaver som hovedregel bør ligge til et folkevalgt nivå. Det innebærer at utviklingsoppgaver, tjenesteproduksjon, forvaltningsoppgaver og veiledning bør ivaretas av kommunene eller det regionale folkevalgte nivå avhengig av oppgavenes krav til innbyggergrunnlag og funksjonalitet. Arbeidsgruppen mener staten skal ha ansvaret for oppgaver som innebærer tilsyn, klagesaksbehandling og kontroll med kommuner og det folkevalgte regionale nivå etter kommunelovens, forvaltningslovens og særlovenes bestemmelser. Det innebærer at fylkesmannen rendyrkes som et kontroll-, klage- og tilsynsorgan. 31

50 Når det gjelder innsigelsesmyndigheten, vil arbeidsgruppen peke på at det er kommunenes ansvar å ivareta nasjonale og vesentlige regionale interesser gjennom kommunal planlegging. Innsigelse kommer inn som en unntaksbestemmelse der kommunen har unnlatt å ta hensyn til disse interessene. Det regionale folkevalgte nivå vil som hovedregel ha innsigelsesmyndigheten på de oppgaveområder som nivået har ansvaret for slik tilfellet i dag er på for eksempel kulturminneområdet. Innsigelsesansvaret og fagansvaret må ligge til samme organ. Det regionale folkevalgte nivå skal ikke kunne gripe inn i kommunenes prioriteringer og oppgaveløsning med mindre dette er i strid med nasjonale interesser og vesentlige regionale interesser (herunder føringer i regionale planer) eller som følge av ansvar for sektorlovgivning (slik tilfellet i dag er innenfor kulturminneforvaltningen). 4.7 Fremtidig organisering av gjenværende regional statsforvaltning Av hensyn til en mer samordnet, effektiv og tydelig statsforvaltning overfor innbyggere, næringslivet og kommunesektoren, bør gjenværende regional stat omstruktureres både når det gjelder inndeling og organisering. Den gjenværende regionale statens inndeling bør som hovedregel sammenfalle med de folkevalgte regionene. Sammenfall vil forenkle dialog og samarbeid mellom regionene og regional stat, det vil styrke regionplanen som felles styringsdokument fordi geografi og organisering sammenfaller og gi en mer oversiktlig offentlig organisering. I stedet for organisering basert på sektorprinsipper, bør det vurderes om hovedprinsippet for den regionale forvaltningen kan være områdeforvaltning, det vil si samling av flere grener av regional statsforvaltning i samme organisatoriske enheter. 4.8 Rammestyring og dialog Arbeidsgruppen viser til Meld. St. 12 ( ) Stat og kommune - styring og samspel og Innst. 270 S ( ) der Stortinget slutter seg til at må være samsvar mellom prinsipp og praksis i den statlige styringen av kommunesektoren. I meldingen heter det at ulike kunnskapskilder viser at det over tid har skjedd en økning både i omfanget og i detaljeringsgraden i den statlige styringen av kommunesektoren. Dette gjelder særlig regelstyring. Arbeidsgruppen vil i den sammenheng peke på at utviklingen innenfor pålegg og instrukser gitt i særlover og instrukser har blitt forsterket de senere år. Det er eksempler på særlover og forskrifter innenfor de fleste fylkeskommunale oppgaveområder som i realiteten resulterer i at fylkeskommunen må opptre som statlige forvaltningsenheter uten handlingsrom. I ovennevnte dokumenter slår regjering og Storting også fast at hovedprinsippet for den statlige styringen skal være basert på rammestyring, veiledning og dialog. Begrunnelsen for rammestyring er at kommuner og fylkeskommuner har en egenverdi, og rammestyring gir velferdsgevinster. Rammestyring understøtter nødvendig lokal og regional prioritering. Rammestyring innebærer at det må være aksept for en viss variasjon i tjenestetilbudet mellom kommuner og regioner. Konsekvensen av Stortingets føringer må være at de folkevalgte regionene finansieres gjennom rammeoverføringer og skatteinntekter. Økonomisk avkast- 32

51 ning av regionale naturressurser og tiltak i tilknytning til disse bør også tilfalle både berørte kommuner og regioner. Konsekvensen må også være at juridisk rammestyring. Juridisk rammestyring innebærer at regionene får reell handlefrihet ved gjennomføring av lovpålagte oppgaver, herunder hvordan oppgaver skal organiseres og at fleksibilitet ivaretas for å se behov på tvers og samordne tjenester. Stram statlig styring vil samlet sett føre til et velferdstap, enten fordi tjenestene blir for dårlig tilpasset for befolkningen som helhet og/eller fordi summen av styringen gir for store kostnader. Regional planlegging bør styrkes og legges til grunn for statens relasjoner med regionene. Regionplanen må utvikles til en konkret og akseptert plan som i ulik grad skal legge føringer for kommune, regionenes og statens virksomhet. Tilsyn, veiledning og klagesaksbehandlingen vil måtte gjennomføres i tråd med de overordnede føringer gitt i regionplanen. Dermed vil også behandlingen innebære forutsigbarhet på viktige regionale områder. Det igjen skaper klare rammer for innbyggere, næringsliv og kommunene. For å skape bedre forutsigbarhet i samspillet mellom region og staten kan konkrete avtaler om tiltak innføres etter for eksempel modell av bymiljøavtalene. Flerårige avtaler og mer forpliktende avtaleregimer kan skape forutsigbar rammer for både stat, region, kommuner og næringsliv og legge grunnlag for at behovet for en felles politikk og koordinert virkemiddelbruk bli ivaretatt. Samtidig kan flerårige avtaler med staten innsnevre det regionale handlingsrom og hensynet til forutsigbarhet vs. regional frihet bør inngå i vurderingene før ev avtaler inngås. Arbeidsgruppen vil peke på at Stortinget i forbindelse behandlingen av Meld. St. 12 ( ) uttrykker en klar målsetting om å ta i bruk dialog og utviklingstiltak i samarbeid med kommunensektoren. Utviklingstiltak, dialog og veiledning kan utformes mer fleksibelt og målrettet enn øremerking og eller detaljert generelle styringsvirkemidler. Videre vil arbeidsgruppen peke på at statlig rettleding av regionene må være målrettet og etterspurt av mottakerne. Representanter for regionene bør i den sammenheng medvirke ved utarbeiding av rettledere og andre informasjonstiltak som skal rettes mot regionene. Arbeidsgruppa vil samtidig understreke at veiledning ikke er et pålegg. Rettledning innebærer veiledning innenfor rammen av regelverket på området. Kommunelovens bestemmelser om kommunal egenkontroll bør være en hovedregel. Regionalt ansvar for egen virksomhet er effektivt og gir det beste grunnlaget for et levende lokaldemokrati og lokalt tilpasset oppgaveløsing. Arbeidsgruppa mener at en aktiv bruk av folkevalgt egenkontroll og administrativ internkontroll i regionene reduserer behovet for statlig tilsyn og kontroll. Arbeidsgruppa vil videre påpeke at det må være et klart mål at rapportering må ha nytteverdi både for staten og kommunene og rapporteringskrav bør utformes i samarbeid mellom stat og regioner. 33

52 5 Nye oppgaver for folkevalgte regioner I kapitlet drøftes et utvalg av oppgaver som i dag er tillagt staten. Mange av oppgavene har tidligere enten har vært et fylkeskommunalt ansvar eller vurdert ifm. nasjonale utrednings- og reformprosesser. 5.1 Spesialisthelsetjenesten og tilhørende oppgaver Oppgaver og ansvar Statens eierskap til spesialisthelsetjenesten er organisert i en treleddet kjede. Helse- og omsorgsdepartementet forvalter eierskapet på overordnet nivå til fire regionale helseforetak (RHF) som igjen eier underliggende helseforetak (HF) bestående av ulike virksomheter i spesialisthelsetjenesten. De fire regionale helseforetakene eier totalt 23 helseforetak og 4 sykehusapotek. I tillegg har de regionale helseforetakene avtaler med ulike private tjenesteleverandører. Helseforetakene har også ansvaret for institusjonsomsorg og behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere. Sørge for ansvaret til helseforetakene innebærer at regionale helseforetak har en bestillerlignende funksjon som skal ivaretas ved å trekke opp retningslinjer for hvilke behov som skal dekkes, og påse at dette blir fulgt opp. Helse- og omsorgsdepartementet har lagt vekt på at regionale helseforetak må ha en organisering som tydeliggjør skille mellom sørge-for-ansvaret og eieransvaret, og ha ryddige avtaler med private aktører. Finansiering av spesialisthelsetjenesten består av en basisbevilgning og en aktivitetsbasert finansiering. Finansieringsordningenes viktigste formål er å understøtte de regionale helseforetakenes sørge for ansvar. Størrelsen på basisbevilgningen bestemmes blant annet av antall innbyggere og aldersammensetning i en region. Det statlige eierskapet innebærer at departementet har full styringsmulighet overfor foretakene, innenfor de formelle rammer som lov om helseforetak setter for eierstyring. Tilsvarende har staten ubegrenset økonomisk ansvar for foretakenes virksomhet. Staten utøver sin formelle eierstyring gjennom foretaksmøter og oppdragsdokument, der det stilles vilkår til bevilgningene. Driftskostnadene i spesialisthelsetjenesten i 2013 var på om lag 121 mrd kroner. Antall årsverk eksl. lange fravær i den spesialisthelsetjenesten samlet utgjør om lag årsverk (SSB). 34

53 Figur 5.1: Sykehusorganisering - Eksempel Helse Midt-Norge (Kilde: Helse Midt) Helse Midt-Norge består av tre helseforetak med tilhørende sykehus. Kommunene har slått seg sammen i 16 kommuneregioner om samarbeid og samhandling med helseregionene. Boks 5.1: Nasjonal helse- og sykehusplan 2015 (Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet) Høsten 2015 legger regjeringen frem en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget. Stortingsmeldingen skal skissere prinsipper og kriterier for ulike typer sykehus og framtidig sykehusstruktur, slik at Stortinget kan vedta nasjonale prinsipper for sykehusstruktur og hvilke typer sykehus og andre virksomheter vi skal ha i spesialisthelsetjenesten. Nasjonal helse- og sykehusplan vil bli regjeringens operative redskap for å ruste tjenesten til å møte det framtidige behovet for helsetjenester. Planen skal ta utgangspunkt i hvordan helsetjenesten bør se ut fra pasientenes perspektiv. Planen skal inneholde forslag til tiltak for å sikre tilstrekkelig personell, riktig kompetanse og arbeidsdeling i framtidens spesialisthelsetjeneste. Nasjonal helse- og sykehusplan har disse foreløpige målene: Gi konkret innhold til begrepet "pasientens helsetjeneste" Norsk spesialisthelsetjeneste skal styres mer på kvalitet, og pasientopplevd kvalitet skal vurderes på lik linje med medisinsk kvalitet. Riktig kompetanse i riktig antall på riktig sted og med riktige oppgaver. Overordnede politiske beslutninger for spesialisthelsetjenesten skal treffes i Stortinget. Sikre tilstrekkelig kapasitet med fornuftig struktur. Sikre et sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor sykehus som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet i hele landet. 35

54 Tidligere vurderinger I NOU 2000:22 gikk flertallet inn for at bestilleransvaret i spesialisthelsetjenesten bør være tillagt et folkevalgt regionalt nivå. Etter flertallets syn var de mulige fordelene ved statliggjøring usikre og kunne ikke begrunne at en går bort fra den desentraliserings- og demokratiseringstanken som en regional ansvarsplassering betyr. Flertallet hadde som forutsetning for fortsatt regional ansvarsplassering at mulighetene for å skille bestiller- og utføreransvaret, vil være tilstede. Det ble også forutsatt at regionene ble større. Et fortsatt regionalt bestilleransvar, ville i følge flertallet også gjøre det mulig å vurdere en modell hvor dette skillet tydeliggjøres på ulike måter, f.eks. ved etablering av sykehusselskaper, ved at de regionale organene sammen eier sykehusene gjennom interregionale selskaper eller at staten eier sykehusene. Hele utvalget pekte på følgende prinsipielle argumenter for et fortsatt folkevalgt regionalt ansvar: Lokalisering av helseinstitusjonene og av ulike funksjoner og spesialiteter ved disse må ses i en regional sammenheng. Denne type lokaliseringsspørsmål er etter utvalgets syn ikke bare et faglig spørsmål, men krever avveininger av politisk karakter. Selv om faglige og nasjonale hensyn må veie tungt ved lokalisering av spesialfunksjoner, bør de nødvendige valg for den store mengde basisfunksjoner, mellom krav til nærhet og ønsker om god tilgang og høy kvalitet, skje regionalt. Et folkevalgt regionalt ansvar for bestillerfunksjonen vil kunne omfatte det å sette krav til hvor basisfunksjoner skal leveres. Lokalisering av institusjoner og funksjoner i spesialisthelsetjenesten vil være viktig for det regionale utviklingsmønsteret. Helseinstitusjonene gir mange og sikre arbeidsplasser, de representerer tunge kompetansemiljøer som kan være av betydning for utvikling av øvrig næringsliv, og nærhet til viktige helsetjenester kan ha betydning for den enkeltes valg av bosted. Lokaliseringsspørsmål innen spesialisthelsetjenesten kan derfor understøtte den regionale utviklingspolitikken på en vesentlig måte. Prioritering av hvilke behandlingstilbud som må styrkes bør også skje ut fra et regionalt perspektiv. Slike regionale prioriteringer bør ha basis i ansvarlige folkevalgte organer. Folkevalgt regionalt ansvar sikrer et ønskelig innslag av legmannsperspektiv i helsepolitikken. En vil kunne unngå å bygge opp en egen sykehusforvaltning, som i praksis kan fremstå som et eget forvaltningsnivå og forsterke sektoriseringstendenser og ekspertstyre. Gitt at et regionalt forvaltningsnivå ikke vil ha mulighet til å øke sine egne inntekter, kan et regionalt ansvar gi bedre styring med samlet utgiftsvekst i helsesektoren. Utvalget så fem alternative løsninger for plassering av eierskap og finansiering/bestilleransvar som aktuelle: 36

55 En løsning der det regionale folkevalgte nivå både eier og finansierer sykehusene. En løsning der staten overtar både eierskap og finansiering av sykehusene. En løsning der staten overtar eierskapet til sykehusene, mens regionene står som etterspørrere/bestillere av spesialisthelsetjenester. En løsning der staten overtar eierskapet til sykehusene, mens kommunene står som etterspørrere av spesialisthelsetjenester. Som for løsning 3 innebærer det et formelt skille mellom tilbyder og etterspørrere (bestillere). En løsning der kommunene overtar både eierskapet og finansieringen av sykehusene. I etterkant av at NOUen ble lagt fram, igangsatte regjeringen reformen i spesialisthelsetjenesten som innebar en statliggjøring. I Ot.prp. nr. 66 ( ) Om lov om helseforetak m.m. heter det at reformen må ses på som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et bedre helsevesen i fremtiden. Målet med proposisjonen er å legge grunnlaget for en helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten og å lovfeste et tydelig statlig ansvar, foruten å legge til rette for bedre utnyttelse av de ressursene som settes inn i sektoren og derved sikre bedre helsetjenester til hele befolkningen. KS landstyre og fylkesordførerne mente i 2006 at spesialisthelsetjenesten måtte få en reell demokratisk forankring i de nye regionene. KS ba om at en modell med regionalt bestilleransvar ( sørge for ansvar ) ble utredet videre. Regionenes sørge for ansvar innebar i følge KS blant annet å klarlegge behovet for slike tjenester i regionen og hvem som skal dekke behovet, utforme den konkrete bestillingen og følge opp og kontrollere leveransene. Regionens sørge for ansvar innebærer at regionen bestiller helsetjenester fra det regionale helseforetaket, andre helseforetak og fra private sykehus. Når de nye regionene blir politiske bestillere av spesialisthelsetjenester, ville det i følge KS vedtak være nødvendig å tilpasse de regionale helseforetakene i antall og utstrekning med de nye folkestyrte regionene. Videre heter det at en slik ordning vil innebære at en vesentlig andel av de finansielle ressursene til bruk i spesialisthelsetjenesten fordeles fra staten til regionene ut fra objektive kriterier, for eksempel som en egen «pott» innenfor rammetilskuddet. Modellen innebærer et formelt skille mellom regionen som bestiller og staten som eier av spesialisthelsetjenester. Begrunnelsen for å overføre ansvaret for andrelinjen innenfor rusomsorgen var i følge Ot. prp. nr. 3 ( ) Statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere, at departementet ønsket å presisere betydningen av at rusomsorgen og spesialisthelsetjenesten ble sett i sammenheng. En annen begrunnelse var hensynet til effektiv ressursutnyttelse, samordning og kvalitetsutvikling. KS landstyre mente i 2006 at ansvaret for rusomsorgen må vurderes i lys av ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende kommer til uttrykk i NOU 2000:22. Saken har ikke blitt tatt opp i etterfølgende stortingsdokumenter. 37

56 Vurderinger og konklusjon Bør spesialisthelsetjenesten underlegges folkevalgtes prioriteringer? Arbeidsgruppen vil vise til at det har vært en betydelig politisk diskusjon om organiseringen av spesialisthelsetjenesten, men også bred enighet om behov for å ivareta den overordnede politiske styringen av spesialisthelestjenesten. Nasjonal helseplan er et tiltak på nasjonalt nivå for å ivareta overordnet nasjonal styring. Imidlertid vil arbeidsgruppen argumentere for at spesialisthelsetjenesten i tilegg bør underlegges regionale folkevalgtes prioriteringer. Avstanden mellom Storting og regjeringens overordnede føringer og den konkrete politikken for spesialisthelsetjenesten er stor. De konkrete prioriteringer ivaretas i dag av foretaksstyrer uten direkte demokratisk forankring. Arbeidsgruppen vil peke på at lokalisering av helseinstitusjonene og ulike funksjoner og spesialiteter krever avveininger av politisk karakter. Selv om faglige og nasjonale hensyn må veie tungt ved vurderinger av slike spørsmål, bør de nødvendige valg for den store mengde basisfunksjoner og avveininger mellom for eksempel geografisk nærhet og kvalitet underlegges regionalpolitisk styring. Arbeidsgruppen mener et skille mellom bestiller- og utføreransvaret kan vurderes, for eksempel ved at foretaksmodellen videreføres under regionalt politisk nivå. Spesialisthelsetjenesten - kontaktflater og krav til sektorsamordning? Lokaliseringsspørsmål med tilhørende kompetanse innen spesialisthelsetjenesten understøtter den regionale utviklingspolitikken på en vesentlig måte. Helseinstitusjonene gir mange og sikre arbeidsplasser, de representerer tunge kompetansemiljøer som kan være av betydning for utvikling av øvrig næringsliv og nærhet til viktige helsetjenester kan ha betydning for den enkeltes valg av bosted. Spesialisthelsetjenesten bør derfor ses i sammenheng med den regionale utviklingspolitikken. Spesialisthelsetjenesten må ha nødvendig kontakt og dialog med kommunene som førstelinje, ikke minst i lys av samhandlingsreformen. Oppgavene knyttet til de distriktspsykiatriske sentre, barne- og ungdomspsykiatrien, rusomsorg, rehabilitering og habiliteringstjenesten for barn og unge må også skje i nært samarbeid med kommunenes helse- og sosialtjeneste. Hvilket innbyggergrunnlag krever spesialisthelsetjenesten? Arbeidsgruppen mener en regional overtakelse av spesialisthelsetjenesten vil kreve et betydelig større innbyggergrunnlag enn dagens fylker. En tilnærmet landsdelsorganisering vil gi et innbyggergrunnlag som støtter opp om fagmiljøer, kompetanse og kapasitet og en hensiktsmessig funksjonsfordeling innad i hver region. Konklusjon Arbeidsgruppa forslår å nærmere utrede en overføring av hele eller deler av spesialisthelsestjenesten med tilhørende oppgaver til det regionale folkevalgte nivå, gitt en inndeling tilnærmet landsdelene. 38

57 5.2 Statens vegregioner fagadministrasjon Oppgaver og ansvar Statens vegvesen er fagmyndighet og planlegger, bygger, drifter og vedlikeholder riks- og fylkesvegene i Norge på oppdrag av regjering/storting og fylkeskommunene. I dag finnes det om lag km riksveger og km fylkesveger. Statens vegvesen har ansvar for gjennomføring av førerprøver og tilsyn med kjøretøy og trafikanter. Statens vegvesen har også myndighet til å vedta og håndheve forskrifter og normaler for offentlig veg. Rammene for Statens vegvesens virksomhet er gitt i vegloven, vegtrafikkloven og instruks fra Samferdselsdepartementet. I 2013 brukte staten om lag 21,6 mrd kroner på riksveg, herunder investeringer, drift, vedlikehold, tilsyn og ferger (finansiert over statsbudsjettet). I tillegg til bevilgningen til riksvegformål over statsbudsjettet, benyttet Statens vegvesen om lag 8,1 mrd kroner finansiert av bompenger 7 (Statens vegvesen årsmelding 2013). Fylkeskommunene samlet brukte om lag 14,6 mrd kroner på fylkesveger, av dette var om lag 6,5 mrd kr netto driftsutgifter og 8,2 mrd kroner brutto investeringsutgifter som også inkluderer bruk av bompenger (St. prp. nr. 1 ( ). Andelen finansiert av bompenger fremgår ikke av St.prp. nr. 1. Statens vegvesen består av Vegdirektoratet og fem regioner: Region nord, Region midt, Region vest, Region sør og Region øst, og har 72 trafikkstasjoner og 5 vegtrafikksentraler fordelt over landet. Innad i regionkontorene er det etablert fylkesvise vegavdelinger. Statens Vegvesen har om lag 7000 ansatte. Av disse arbeider om lag 6250 i regionene (Statens tjenestemannsregister). Bemanning på hovedoppgaver er følgende (Statens vegvesen årsmelding 2013): Byggherre: 26 % Planlegging 22 % Trafikant og kjøretøy: 22 % Støtteprosesser og ledelse: 21 % IKT-tjenester: 5 % FoU 1 % 7 Fordelingen av bompengemidler til riksveger og fylkesveger fremgår ikke av årsmeldingen. 39

58 Figur 5.2: Organisasjonskart Statens vegvesen og Statens vegvesens regionkontorer (eks Region Vest): Sams vegadministrasjon på regionalt nivå Ordningen med sams vegadministrasjon innebærer at staten og fylkeskommunene bruker samme vegadministrasjon på regionalt nivå til å utføre henholdsvis riks- og fylkesvegoppgaver. Regionvegsjefen hører under Vegdirektoratet i riksvegsaker og andre statlige oppgaver og under fylkeskommunen i fylkesvegsaker. Vegdirektøren som leder av Statens vegvesen og regionvegsjefen har ansvar for at sams vegadministrasjon er organisert og har kompetanse og systemer/verktøyer, som effektivt kan løse de oppgaver som staten og fylkeskommunene har behov for/beslutter. Regionvegsjefen kan gi myndighet til lederen av vegavdelingen i fylket til å ivareta regionvegsjefens oppgaver i fylkesvegsaker, riksvegsaker og andre statlige oppgaver. Vegavdelingen i hvert fylke er ikke en organisatorisk enhet i Statens vegvesen, men en avdeling i regionvegkontoret, og lederen av vegavdelingen (avdelingsdirektøren) rapporterer til regionvegsjefen både i riks- og fylkesvegsaker. Det er vegavdelingen som normalt ivaretar daglig oppfølging av fylkesvegoppgavene for fylkeskommunen. I fylkesvegsaker av mer strategisk og overordnet art, ved store byggeprosjekter m.m., er det lagt opp til at regionvegsjefen og andre avdelinger ved regionvegkontoret normalt bistår fylkeskommunen. Rammeavtaler, årsavtaler eller tilsvarende inngås mellom den enkelte fylkeskommune og regionvegsjef. For å løse riksvegsaker og fylkesvegsaker kan regionvegsjefen hente fagkompetanse og tjenester fra andre vegregioner, Vegdirektoratet og andre 40

59 (andre offentlige organ, konsulenter m.fl.). Imidlertid er det regionvegsjefen som står ansvarlig overfor fylkeskommunen og Vegdirektoratet for tilrådninger, forslag m.m.. Ut fra vegloven 10 og instruksen synes fylkesvegsaker som regionvegsjefen (sams vegadministrasjon) er forutsatt å utføre for fylkeskommunene, å være: å bidra med faglige utredninger og andre underlag for fylkeskommunene i deres arbeid med strategier og overordnede planer, handlingsprogrammer, økonomiplan og årlige budsjetter for utbygging, drift, vedlikehold og forvaltning av fylkesvegnettet å følge opp fylkeskommunens vedtak om planlegging, utbygging, vedlikehold, forvaltning og drift av fylkesvegnettet innenfor gjeldende lover, forskrifter og andre overordnede bestemmelser å ha oversikt over risiko-, trussel- og sårbarhetsbildet for vegnettet i vegregionen, arbeide tverrsektorielt med beredskapsplanlegging og bidra til nødvendig beredskap for å sikre best mulig framkommelighet på det viktigste vegnettet under ulike forhold å utføre ulike administrative gjøremål knyttet til regnskapsføring, rapportering, styringsdialog, kommunikasjon med trafikanter og andre m.m. å bistå fylkeskommunen som regional utviklingsaktør med analyser og vurderinger av ulike tiltak innenfor transportområdet, når fylkeskommunen ber om det Hver fylkeskommune har inngått avtaler om fylkesvegoppgaver som skal utføres det enkelte år, rapportering m.m. I noen fylker, for eksempel Nordland er regionvegsjefen (eller den han/hun har gitt fullmakt til å opptre på sine vegne) innorganisert i administrative ledergruppe og mottar oppgaver og styring fra, og rapporterer m.m. til fylkesråden/fylkesrådmannen i fylkesvegsaker. I Sogn og Fjordane rapporterer regionvegsjefen gjennom sin avdelingsdirektør til fylkeskommunens samferdselsdirektør. Også systemet for styring av fylkesvegområdet er noe ulikt utformet i fylkeskommunene. Tilpasninger foretas etter hvert som fylkeskommunen og regionvegsjefen ser behov for det. Det er også ulikt hvilke fullmakter den enkelte fylkeskommune har gitt regionvegsjefene for å utføre oppgaver for fylkeskommunen. 5.3 Tidligere utredninger og vurderinger NOU 2000:22 ble det foreslått å overføre ansvaret for de daværende fylkesvise vegkontorene til det regionale folkevalgte nivået og omklassifisere riksvegene utenom stamveger til regionale veger. Utvalget pekte imidlertid på at et vel fungerende samferdselstilbud er betinget av funksjonelle og slagkraftige regioner hvor det er naturlig å se næringsliv, bosettingsmønster og transportstruktur i sammenheng. Utvalget så derfor behov for endringer i fylkesinndelingen i retning av færre og større enheter. 41

60 I den oppfølgende St. meld nr 31 ( ) ble forslaget om omklassifisering av øvrige riksveger ikke fulgt opp, men en reform av Statens vegvesen ble presentert. Regjeringens vurdering var at statlige vegkontor vil sikre best mulig styring i gjennomføringen av statlig vegpolitikk. Statlige vegkontor gir dessuten samordningsgevinster og stordriftsfordeler på en rekke områder, sammenlignet med en situasjon der parallell kompetanse skulle vært bygd opp i hver enkelt fylkeskommune. En samlet statlig vegforvaltning vil være enklest å forholde seg til for publikum. Videre heter det at Statens vegvesen er pålagt betydelige krav til effektivisering, og et omfattende effektiviseringsprosjekt er i gang. Som en del av dette foreslo regjeringen å redusere antall vegkontorer fra 19 til 5-8. Et sentralt argument for å redusere antall vegkontorer var også at dagens administrative grenser er lite funksjonelle i samferdselssammenheng. I et samferdselsperspektiv bør vegkontorenes administrative inndeling i større grad enn i dag omfatte større transportområder. Dette kan lettere skje gjennom en ny og mer funksjonell administrativ inndeling for vegkontorene heter det i meldingen. Boks 5.2: St. prp. nr 1 ( ) SD Om vegreformen Regjeringen har i St.meld. nr. 31 ( ) konkretisert nærmere enkelte foreløpige konsekvenser og resultater knyttet til ovennevnte arbeid, og bl.a. fremmet forslag om å redusere antall vegkontor fra 19 til 5-8. Sammenlignet både med et større antall regioner og dagens organisering har en slik inndeling fordeler fordi den skaper mer naturlige transportregioner. Nåværende fylkesgrenser er historisk betinget og bygger på andre samferdselsmessige utfordringer enn de vi har i dag. Endring i befolkningens størrelse og sammensetning samt teknologisk og økonomisk utvikling har bidratt til endringer i tettstedsutbredelse og lokalisering av næringsliv, arbeidsplasser og boliger samt bidratt til pendling og økt mobilitet. Det har også vært en betydelig utbygging av samferdselsnettet og transporttilbudet både for veg, jernbane og flytrafikk. Det må forventes at denne utviklingen også vil fortsette i framtiden. Dette vil føre til at de nåværende fylkesgrensene i en samferdselssammenheng i stadig sterkere grad vil framstå som foreldete og lite funksjonelle. Løsningene på dagens og framtidens transportutfordringer vil måtte sees på tvers av dagens fylkesinndeling. Det er viktig at nye regioner i størst mulig grad omfatter hele stamvegruter og dermed gir bedre mulighet for samordning innenfor nasjonale transportkorridorer. Regionstørrelsen må dessuten gi bedre grunnlag for å samordne vegforvaltning og transportplanlegging på tvers av fylkesgrenser og innenfor naturlige transportregioner, samt gjøre det mulig å samordne med andre alternative transportsystemer, jf. opplegget for Nasjonal transportplan. Større regioner er også viktig for å få en mest mulig enhetlig vegstandard. Dette har spesielt betydning for næringslivet i distriktene. Større samferdselsregioner vil gi bedre og klarere forutsetninger for delegering av oppgaver og myndighet fra Vegdirektoratet til regionene og fra regionkontorene til det lokale nivået. Det er et mål å skape en mer desentralisert organisasjon der regionene får en større rolle i styringen av Statens vegvesen enn dagens organisering åpner for. Samlet sett vil dette også gi en bedre utnyttelse av vegvesenets kompetanse på tvers av dagens fylkesgrenser. Med en stadig større konkurranse om godt kvalifisert arbeidskraft vil dette være nødvendig for å opprettholde god kvalitet på etatens tjenesteproduksjon. KS landstyre og fylkesordførerne gikk i 2006 inn for at statens vegvesens regionale apparat med unntak av trafikkstasjonene ble overført til regionene. Staten ved Vegdirektoratet skulle fortsatt ha ansvaret for retningslinjer for 42

61 vegutforming mv, stamvegene og Nasjonal Transportplan ved en slik reform. I begrunnelsen heter det at en samling av veg og øvrige samferdselsoppgaver i større regioner vil styrke fagmiljøer og muligheten for å se samferdsel i sammenheng med regional planlegging, miljøvern mv. Plan- og fagapparatet underlegges en enhetlig styring og kan tilpasses utfordringene regionalt. Videre heter det at når regiongrensene endres, vil de regionale forutsetningene for å ivareta ansvaret styrkes radikalt. De nye regionene vil være mer funksjonelle i et samferdselsperspektiv og omfatte sammenhengende bosettings- og sysselsettingsområder og transportnett som går på tvers av kommune- og fylkesgrenser. I St. meld nr. 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid fra Stoltenberg II, heter det at gitt en inndeling på regional folkevalgt nivå som gir få og store regioner ikke ulik dagens inndeling av Statens vegvesen, vil hovedansvaret for Statens vegvesen kunne overføres til landsdelsregioner. Det vil kunne etableres tunge kompetansemiljøer på regionalt nivå, med dagens personell fra vegvesenet og fylkeskommunens personell med areal- og transportplanleggingskompetanse, og med tette koblinger til næringsutvikling og miljøressurser. Resultatet av de fylkesvise inndelingsprosessene i kjølvannet av stortingsmeldingen ga ikke rom for omfattende endringer i fylkesinndelingen og dermed ble en regionalisering av vegkontorene skrinlagt. Vurderinger og konklusjon Bør vegregionene underlegges folkevalgt styring? Fylkeskommunene er landets desidert største vegeiere målt i antall km og fylkeskommunene er politisk og administrativt ansvarlige, men har ikke en egen fagadministrasjon. Etter arbeidsgruppens mening bør faglig ansvar og politisk og økonomisk ansvar følge hverandre. Det er i tråd med prinsippene innenfor øvrige kommunale og fylkeskommunale sektorområder og kommunelovens bestemmelser om organisasjonsfrihet. Styringsrett over egen fagadministrasjon legger til rette for folkevalgt innflytelse og raskere beslutningsveier enn situasjonen er i dag. I tilegg vil vegadministrasjonen stå ansvarlig økonomisk overfor fylkeskommunen. Vegsektoren - kontaktflater og krav til sektorsamordning? En samling av det faglige ansvaret for veg, øvrige samferdselsoppgaver og regional planlegging vil styrke fagmiljøer og muligheten for å se samferdsel i sammenheng med regional planlegging og øvrig utviklingsarbeid. Plan- og fagapparatet underlegges en enhetlig styring og kan tilpasses utfordringene regionalt. En samling av ansvaret gir også potensial for mer helhetlige og effektive anbud. Hvilket innbyggergrunnlag krever vegregionene? Arbeidsgruppen mener fylkesavdelingene i Statens vegvesens regionkontorer bør overføres til det regionale folkevalgte nivået. Oppgavene og funksjonene har i dag fylkene som basis og krever ikke økt innbyggergrunnlag. 43

62 Dersom de regionale folkevalgte regionene blir vesentlig større og tilsvarer om lag landsdelene, mener arbeidsgruppen at fagadministrasjonene i vegregionene som i dag arbeider med regionale veger kan overføres til det regionale folkevalgte nivå. Ved behov kan spesialkompetanse, for eksempel knyttet til prosjektering av tunneler og broer, ivaretas gjennom samarbeid mellom regionene. Modellen legger opp til at Vegdirektoratet selv tar fagansvaret for de statlige vegene, imidlertid kan de regionale fagadministrasjonene ved behov ivareta faglige oppgaver på oppdrag av Vegdirektoratet. Statens trafikkstasjoner kan videreføres som et statlig ansvar. Konklusjon Fylkesavdelingene til Statens vegvesens regionkontorer bør overføres regionalt folkevalgt nivå. Gitt en regioninndeling tilnærmet landsdelene bør det regionale folkevalgte nivå overta fagadministrasjonene i vegregionene som i dag arbeider med regionale veger. 5.4 Kjøp av persontransport tog Oppgaver og ansvar Samferdselsdepartementet har ansvaret for det offentlige kjøp av persontransport tog for å sikre et samfunnsøkonomisk ønskelig tilbud. I 2014 ligger det statlige tilskuddet til persontransport på over 3 mrd kroner. Det er de regionale togstrekningene som mottar mest offentlig støtte. Nærmere 50 % av bevilgningen går til nærtrafikken rundt Oslo. Nærtrafikk rundt Bergen, Trondheim, Stavanger, Bodø utgjør nærmere 15 %, mens Intercity på Østlandet utgjør 17 %. Øvrige kjøp er knyttet til bl.a. fjerntog. Tidligere vurderinger I NOU 2000:22 (Oppgavefordelingsutvalget) tilrådde utvalget å overføre tilskuddansvaret for lokale og regionale jernbanetjenester til det regionale folkevalgte organet. Samtidig ble det påpekt at et vel fungerende samferdselstilbud er betinget av funksjonelle og slagkraftige regioner hvor det er naturlig å se næringsliv, bosettingsmønster og transportstruktur i sammenheng. Oppgavefordelingsutvalgets forslag om overføring av kjøp av lokale og regionale togruter ble ikke fulgt opp i St. meld. nr. 31 ( ). I meldingen ble det bl.a. pekt på at fylkesinndelingen ble ansett å være lite funksjonell og effektiv. KS landstyre vedtok i 2006 krav om overføring av ansvaret for kjøp av regionale togruter til fylkeskommunene. Tilsvarende vedtok fylkesordførerne. I begrunnelsen til fylkesordførerne heter det bl.a. at det er behov for en bedre samordning av kjøp av jernbane med øvrig kollektivtransport. Det ble også pekt på at en ny regioninndeling vil gjøre det mer funksjonelt å overføre oppgavene. I St. meld. nr. 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid fra Regjeringen Stoltenberg II, heter det at det ved en inndeling i landsdelsregioner vil det kunne være aktuelt å vurdere overføring av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale og regionale ruter. Resultatet av de fylkesvise inndelingsprosessene i kjølvannet av stortingsmeldingen ga ikke rom for omfattende endringer i fylkesinndelingen og dermed ble en overføring av ansvaret skrinlagt. 44

63 I Samferdselsdepartementets handlingsplan for kollektivtransport (september 2014) omtaltes også mulige endringer i ansvaret for kjøp av togtransport. Det heter bl.a: Graden av samordninga mellom tog og anna kollektivtrafikk varierer mellom dei ulike byområda. Eit lite samordna transporttilbod inneber at tilbodet samla sett blir mindre attraktivt. Dette handlar om både takstsystem, koordinerte ruter, felles regelverk for eksempel i samband med kompensasjon for avvik, takstreglar m.m. Som ein del av det pågåande arbeidet med modernisering av transportsektoren, skal ulike modellar for samarbeid med lokale styresmakter vurderast, inkludert plasseringa av ansvaret for kjøp av persontransport på jernbanen. Dette må vidare sjåast i samband med ko u erefor a. Vurderinger og konklusjon Kjøp av persontransport på jernbane bør ses i sammenheng med øvrig kollektivtransport og underlegges regionale folkevalgtes prioriteringer. Spesielt gjelder dette i byområdene. Imidlertid er jernbanetransporten og transportarbeidet i stor grad fylkesgrenseoverskridende med unntak for Rogaland (Jærbanen) og et regionalt ansvar krever større folkevalgte regioner. 5.5 Kjøp av regionale flyruter Oppgaver og ansvar Staten kjøper innenlands flyruter som det ikke er bedriftsøkonomisk å drive på nærmere 30 regionale lufthavner og to stamlufthavner i Norge. Flyrutene blir lyst ut på anbud og alle godkjente flyselskap i EØS-området kan legge inn anbud på de ulike ruteområdene. Det er i hovedsak fem fylker som har et visst omfang av regionale flyruter (Sogn og Fjordane og de fire nordligste fylkene). Tidligere vurderinger KS landstyre og fylkesordførerne gikk i 2006 inn for en overføring av kjøpsansvaret for regionale flyruter til regionene. Fylkesordførerne begrunnet dette med at regionale flyruter på samme måte som regionale jernbaneruter og båtruter er del av det samlede transporttilbudet i deler av landet. Det ble pekt på at prioriteringer og innkjøp av regionale flyruter bør ses i sammenheng med øvrige regionale tiltak for transport og utvikling og at større regioner styrker argumentasjonen for å overføre ansvaret for kjøp av regionale flyruter. Standpunktet fikk imidlertid ikke gjennomslag i regjering og Storting. Vurderinger og konklusjon Arbeidsgruppen mener det er gode argumenter for at kjøp av flytransport, annen transport og vegansvaret håndteres av det samme nivå. Imidlertid går mange flyruter på tvers av fylkesgrensene, og arbeidsgruppen mener at kun en tilnærmet landsdelsorganisering kan aktualisere en regional overtakelse av ansvaret. Primært vil det kunne gjelde ved en landsdelsorganisering for Nord-Norge. 45

64 5.6 Kultur og kunststøtte Kulturrådet Kulturrådet forvalter midler fra Kulturfondet, andre fond og statlige tilskuddsordninger til organisasjoner og institusjoner, herunder AMB-feltet. I 2014 fordelte Kulturrådet samlet 1,16 mrd kroner. Kulturådet ledes av et råd med 10 medlemmer. Underlagt rådet er det 29 fagutvalg med 115 medlemmer. Rådet har en administrasjon med om lag 115 personer. I tilegg er det etablert råd for statens kunstnerstipend og fond for lyd og bilde. Prinsippene for behandlingen av søknader til rådet er noe ulik avhengig av om tiltakene finansieres over statsbudsjettet eller kulturfondet. Figur 5. 3: Organisering av Kulturrådet 46

65 Figur 5.4: Kulturrådet - fordeling av midler Figur 5.5: Behandling av saker finansiert av norsk kulturfond 47

66 Boks 5:3: Eksempler på tildelinger 2014 ( Norsk kulturråd) Støtteordninger tildelt av Kulturdepartementet Kulturdepartementet forvalter en rekke tilskuddsordninger til regionale institusjoner og tiltak. Beløpsmessig varierer tilskuddene betydelig. Eksempler på tilskuddsområder er bevilgningene til bygninger og lokaler for institusjoner og tiltak som har en viktig landsdelsfunksjon. Eksempler på bygg er Kulturkvartalet i Bodø, Notodden bok og blueshus og Aust-Agder kulturhistoriske senter. 48

67 Innen scenekunst foreslås bevilget om lag 480 mill kroner til region- /landsdelsinstitusjoner (for eksempel Trøndelag teater og Teateret Ibsen) og om lag 50 mill kroner til region og distriktsopera (for eksempel operaen i Kristiansund). Innen musikkformål legger departementet opp til å bevilge om lag 215 mill kroner til region-/landsdelsinstitusjoner. Eksempler på institusjoner er Stavanger symfoniorkester og Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Til knutepunktsinstitusjoner innenfor musikkformål er det foreslått bevilget om lag 82 mill kroner. Eksempler på mottakere er Øya festivalen i Oslo, Festspillene i Bergen og Festspillene i Elverum. Mange kulturaktiviteter og institusjoner finansieres som spleiselag mellom fylkeskommunene og staten, men det er staten som i hovudsak legger premissene for fordelingen og dermed også den økonomiske belastningen mellom partene. Tidligere vurderinger I NOU 2000:22 heter at regionene måtte få et større ansvar for region- /landsdelsinstitusjoner og knutepunktsinstitusjoner (de såkalte funksjonsfordelingsinstitusjonene) innenfor områdene scenekunst, musikk, museum og billedkunst, for å gi regionene bedre muligheter for å drive et aktivt kulturpolitisk arbeid innenfor et større tverrsektorielt utviklingsarbeid. Videre anbefalte utvalget at det ble vurdert om deler av de økonomiske midlene som de tre riksinstitusjonene (Riksteatret, Riksutstillinger og Rikskonsertene) rår over i dag, bør overføres til det folkevalgte regionale nivå, slik at det regionale nivå blir ansvarlig for å bestille profesjonelle kulturtilbud ut fra regionale prioriteringer og behov. KS landstyre og fylkeskommunene vedtok i 2006 krav om at regionene bør få et samlet finansielt ansvar for kulturpolitikken på regionalt nivå. Det ble argumentert med at regionene i tillegg til dagens fylkeskommunale oppgaver skulle ha ansvaret for: Forvaltningen av statlige tilskuddsordninger til lokale og regionale kulturtilbud. Finansieringen av disse tilskuddene skjer over Kulturdepartementets budsjett, Norsk Kulturråd og Norsk kulturfond Regionale oppgaver og funksjoner som er tillagt statlige institusjoner. Eksempler på slike institusjoner er Riksteateret, Rikskonsertene, Riksutstillingene, ABM området med flere Økonomiske ressurser til bygg og anlegg som er en del av Kulturdepartementets budsjett Fylkesordførerne (2006) mente at regionene - bedre enn beslutningstakere sentralt - kan tilpasse det profesjonelle og frivillige kulturtilbud til regionens og lokalsamfunnenes behov. Samarbeid mellom lokale og regionale aktører vil tjene både kulturprosjekter og utøvere, og bidra til utvikling av kulturlivet i regionen. Kollegiet gikk derfor inn for en full overføring av samtlige ressurser og funksjoner som i dag ivaretas av ulike statlige organer og som i dag har regionale funksjoner. Fylkesordførerne mente regionene burde ha et helhetlig ansvar politisk, faglig og finansielt for kulturpolitikken på regionalt nivå. Videre heter det at regionene må eie og drive viktige profesjonelle kunst- og 49

68 kulturinstitusjoner, og få overført politisk ansvar og finansielle midler fra staten, herunder forvaltningen av tilskudd til institusjoner, bygg og tiltak. Regionene må ha et overordnet ansvar innenfor arkiv-, bibliotek- og museumsområdet, og gis større frihet til å anvende spillemidlene i regionen, herunder avveining mellom tilskudd til aktivitet og investeringer til idrett og kulturformål. Kollegiet mente at mange av de ovennevnte funksjoner, institusjoner og oppgaver krever et betydelig kompetansemessig og befolkningsmessig grunnlag og mente det trekker i retning av større regioner enn dagens fylkeskommuner. Nedenfor er oppfølgingen av temaet gitt i St.meld. nr. 12 ( ) Regionale fortrinn - regional framtid og Ot.prp. nr. 10 ( ) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. (gjennomføring av forvaltningsreformen) gjengitt. I stortingsmeldingen heter det at turneleggingsansvaret for rikskonsertene bør kunne legges til regionene så snart som det er praktisk gjennomførbart. I påfølgende proposisjon heter det at Rikskonsertene og fylkeskommunene samarbeider om produksjon av skolekonserter, og samarbeidet er regulert i avtaler mellom partene. Gjeldende avtaler går ut ved årsskiftet 2008/2009. Ved framforhandling av nye avtaler vil samarbeidspartene vurdere om oppgavefordelingen skal videreføres eller om fylkeskommunen skal gjennomføre en større del av skolekonsertproduksjonen. På teaterfeltet heter det i meldingen at det over Kultur- og kirkedepartementets budsjett gis tilskudd til teatre over hele landet. Det enkelte teater bestemmer selv repertoar og andre disposisjoner innenfor gitte rammer. Det vil være naturlig å se på balansen mellom regionteatrenes turnévirksomhet og Riksteaterets virksomhet. Saken er ikke omtalt i påfølgende proposisjon. I meldingen heter det at det vil bli foretatt en gjennomgang av Norsk kulturråd og andre fagområder for å se hvilke arbeidsmåter som er best egnet for å gjennomføre prinsippene om armlengdes avstand, spredning av beslutninger og reduksjon av administrasjon. Med få og store regioner bør en kunne vurdere om flere oppgaver kan delegeres til institusjoner og/eller overføres til regionalt nivå uten økt byråkrati. I den påfølgende proposisjonen vises det til Løken-utvalgets gjennomgang av Kulturrådets oppgaver. Løken-utvalget anbefalte ikke å legge noen av disse til fylkeskommunene. Høringsrunden viste også at et bredt flertall av høringsinstansene heller ikke gikk inn for en desentralisering av Kulturrådets oppgaver til fylkeskommunene. Forslagene fra KS og fylkeskommunene er altså i hovedsak ikke fulgt opp i stortingsdokumenter. 50

69 Boks 5.4: NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014 om oppgavefordelingen Kulturutred i ge har fått i spill fra ulike hold i kulturlivet o at det er et behov for å styrke den nasjonale sammenhengen i kulturpolitikken som utøves på de ulike forvaltningsnivåene. Utvalget slutter seg til denne vurderingen og til konklusjonen i NIBRs kartleggingsstudie om fylkeskommunenes kulturpolitiske rolle, hvor det heter: «Summen av de faktorene vi har beskrevet når det gjelder forholdet til nasjonale myndigheter, synes å være av en slik art at det er nødvendig med en avklaring og endringer». Dilemmaet her er at nasjonale myndigheter de siste årene har framstått som pådrivere for utvikling av arenaer for det utvalget kaller ytringskultur. Dette understrekes av tendensen vi har dokumentert til at denne typen kulturvirksomheter nedprioriteres av kommunene. Etter utvalgets vurdering er knutepunkt og lignende delte finansieringsordninger et godt virkemiddel for å sørge for å opprettholde og utvikle det lokale og regionale kulturlivet. Her er det imidlertid et klart behov for samordning og reell forhandling mellom myndigheter på de ulike forvaltningsnivåene. I årene som kommer, bør det være en prioritert oppgave å utvikle en mer organisert dialog mellom disse instansene med hensyn til mål, ansvarsforhold og oppgavefordeli g i kulturpolitikke. Og videre: Utvalget foreslår at kulturlove utstyres ed beste elser so gir ko u er og fylkeskommuner ansvar for å utvikle planstrategier på kulturområdet. Når regionale og lokale myndigheter slik får sitt kulturpolitiske oppdrag klarere spesifisert, oppnås samtidig muligheten for økt kommunikasjon, samhandling og dialog mellom forvaltningsnivåene stat, fylkesko u e og ko u e. KS Hovedstyre skriver i sitt høringssvar til, NOU 2013:4, i juni 2013 bl.a. følgende: KS mener at en større del av det samlede beløpet som gis til lokale og/eller regionale kulturformål bør kanaliseres og forvaltes av kommunesektoren. KS er enig i utvalgets beskrivelse av en sentralisering av det regionale og lokale kulturlivet ved at støtte til kulturelle formål blir kanalisert gjennom statlige ordninger. KS anbefaler at ordninger og virkemidler i regi av Norsk Kulturråd gjennomgås med sikte på delvis regionalisering. Sommeren 2014 leverte et utvalg nedsatt av Kulturdepartementet en utredning om Kulturrådets organisering (Gjennomgang av Norsk kulturråd 2014). Mandatet for gruppen var å: Beskrive Norsk kulturråds organisasjon og oppgaver i dag. Vurdere om Norsk kulturråds oppgavesammensetning er hensiktsmessig. Legge fram forslag om eventuell alternativ oppgavesammensetning/andre organisatoriske modeller. Utredningsgruppen hadde som premiss at Norsk kulturråd skal videreføres og at rådet skal være autonomt i de sakene det får til beslutning. Intern organisering av administrasjonen var heller ikke et tema for gjennomgangen. Utredningen var på høring høsten I St. prp nr 1 ( ) omtaler departementet utvalgets rapport. Det heter at departementet legger til grunn Norsk kulturråd bør ha et overordnet ansvar for utvikling og tilrettelegging av et helhetlig, åpent og fleksibelt tilskuddsystem tilpasset sektorens behov og etterspørsel. Videre vil 51

70 departementet igangsette et arbeid med å videreutvikle og forsterke det kollegiale rådet som overordnet strategiorgan, styrke fagutvalgenes rolle og tydeliggjøre Kulturrådets virkeområde, herunder virksomhetens internasjonale ansvar. Arkivutviklingsoppgavene som i dag ligger til Norsk kulturråd, foreslås overført til Riksarkivaren fra Vurderinger og konklusjon Bør Kulturområdet underlegges regional tilpasning og folkevalgt styring? Arbeidet for å fremme kultur er en frivillig oppgave som ikke er preget av regelstyring og standardisering. Tvert i mot krever oppgavene tilpasning og prioriteringer ut fra et lokalt og regionalt perspektiv. Arbeidsgruppen mener det regionale folkevalgte nivået, bedre enn beslutningstakere sentralt, kan tilpasse det profesjonelle og frivillige kulturtilbud til regionens og lokalsamfunnenes behov. Fagmiljøer og kompetanse for vurdering av støtte kan rekrutteres regionalt. Så langt har en ikke i den nasjonale kulturpolitikken tatt ut hele vekstpotensialet som ligger i det lokale og regionale kulturlivet. Større lokal og regional handlingsfrihet vil fremme kulturmangfoldet og tilføre kulturutviklingen en stor merverdi basert på lokale og regionale fordeler. Kultur - kontaktflater og krav til sektorsamordning? Kulturoppgavene er viktig for bolyst, utvikling og attraktivitet og bør ses i sammenheng med arbeidet for bl.a. tilrettelegging for næringsutvikling, stedsutvikling, folkehelse og kulturminneforvaltning. En desentralisering av ansvar med tilhørende midler til regionalt nivå, ville forenklet organiseringen og redusert behovet for samfinansiering og spleiselag mellom regionalt og sentralt nivå. Krav til innbyggergrunnlag Svært mange av tilskuddene innenfor kulturområdet er ofte er av beskjeden størrelse, og går til lokale og regionale tiltak som ikke krever et landsdekkende perspektiv for prioritering og tilrettelegging. Tilskuddene inngår ofte som delfinansiering i spleiselag mellom staten, fylkeskommunene og kommuner. Kompetanse på kultur og kunst finnes i alle steder av landet og krever ikke en nasjonal forankret organisasjon og prioriteringer. Arbeidsgruppen mener mesteparten av Kulturrådet og Kulturdepartementets bevilgninger til institusjoner og arrangementer som har en regional karakter bør overføres til regionalt folkevalgt nivå. Større regioner vil ha potensial for overføring av flere oppgaver og bevilgninger enn de nåværende fylkeskommunene. Modellen med fagråd kan opprettholdes også ved en regional organisering, men fagrådene vil rekrutteres regionalt og ha et regionalt perspektiv. Konklusjon Arbeidsgruppen mener mesteparten av de oppgaveområder Norsk Kulturråd og departementet i dag forvalter og som går til lokale, og regionale arrangementer og institusjoner, bør legges til regionalt folkevalgt nivå. Større regioner vil ha potensial for overføring av flere oppgaver og bevilgninger enn de nåværende fylkeskommunene. 52

71 5.7 Regionale miljøvernoppgaver Oppgaver og ansvar Fylkesmannen har hovedansvaret for regional miljøvernforvaltning og har myndighet og oppgaver med hjemmel i over ti sektorlover, herunder naturmangfoldsloven, viltloven, laks- og innlandsfiskeloven, lov om motorisert ferdsel i utmark og vassdrag, friluftsloven, forurensningsloven og plan- og bygningsloven. Kommunene er miljøvernavdelingenes viktigste brukere. Fylkesmannen er videre saksforberedende organ for direktorat og departement. I tillegg har fylkesmannen oppgaver knyttet til planarbeid, rapportering, samordning av miljødata og forvaltning av tilskuddsordninger. På miljøvernområdet er det i dag to lover som har tilsynshjemler som fylkesmannen ivaretar: Plan og bygningsloven og forurensningsloven. Fylkesmannen ivaretar også klagesaksbehandling etter sektorlovgivningens bestemmelser. Tidligere vurderinger I St. meld. nr. 31 ( ) foreslo Regjeringen Stoltenberg I å overføre den regionale miljøvernforvaltningen fra fylkesmannen til fylkeskommunene, med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll. En viktig begrunnelse for overføringen var at en regional politisk forankring av miljøvernoppgavene skulle bidra til å integrere og tilpasse miljøvernet i forhold til regional utvikling, planlegging og arealforvaltning, og kunne styrke arbeidet med en utviklingspolitikk basert på helhetlige vurderinger. Videre ble det pekt på at miljøutfordringene har blitt betydelig mer komplekse, sektorovergripende og tverrfaglige enn tidligere. Fremtidens miljøvernpolitikk må derfor i enda større grad integrere miljøhensyn i alle sektorer og på alle forvaltningsnivå. Stortinget sluttet seg til forslaget. Den påfølgende St. meld. nr. 19 ( ) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå inviterte Stortinget til å gjøre nytt vedtak i saken som innebar at miljøvernoppgavene forble hos fylkesmannen. Regjeringen mente oppgavene i stor grad var myndighetsoppgaver og av en overkommunal karakter som regjeringen ikke ønsket at fylkeskommunene skulle ha. KS landstyre og fylkesordførerne vedtok i 2006 krav om overføring av miljøvernoppgavene til fylkeskommunene. I saken fra KS heter det at en samling av regionale oppgaver som har betydning for det regionale utviklingsmønsteret i èn organisasjon, vil være av stor betydning for å fremme en helhetlig og økologisk bærekraftig utvikling i alle landets regioner. I følge KS ville en samling redusere dobbeltbyråkrati på regionalt nivå fordi regional plan- og miljøvernfaglig kompetanse samles i en organisasjon. Ved dette kan en også unngå inneffektive prosesser på grunn av kompetansestrid. En annen viktig begrunnelse for å overføre oppgavene til regionene var at en regional politisk forankring av miljøvernoppgavene ville bidra til å integrere og tilpasse miljøvernet i forhold til regional utvikling, planlegging og arealforvaltning, og vil kunne styrke arbeidet med en utviklingspolitikk basert på helhetlige vurderinger i dialog og nært samarbeid med kommunene. Regjeringen fulgte i noen grad opp med en overføring av oppgaver i Ot.prp. nr. 10 ( ) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. 53

72 Fylkeskommunene fikk ansvar for visse oppgaver knyttet til bevaring av innlandsfisk og høstbare viltarter, jakt og fiske, oppgavene innen friluftsliv og vannregionmyndigheten. Øvrige oppgaver ble vedtatt å ligge igjen hos fylkesmannen. Vurderinger og konklusjon Bør regionalt miljøvern underlegges regional tilpasning og folkevalgt styring? Staten gir relativt klare føringer for deler av miljøvernforvaltningen. Imidlertid vil arbeidsgruppen vektlegge betydningen av behovet for regional politisk forankring av miljøvernoppgavene. Det vil bidra til å integrere og tilpasse miljøvernet i forhold til regional utvikling, samferdsel, kulturminner, planlegging og arealforvaltning og vil kunne styrke arbeidet med en utviklingspolitikk basert på helhetlige vurderinger. Å legge ansvaret for miljøvernoppgavene til det regionale folkevalgte nivå vil stimulere til større grad av lokal og regional forståelse og aksept for viktige miljøvernpolitiske oppgaver regionalt og dermed også for samfunnsutviklingen regionalt. En regionalisering av ansvaret vil innebære at nasjonale og internasjonale føringer, for eksempel forvaltningen av rødlistearter og ivaretakelse av oppgaver etter forurensningsloven, må ivaretas regionalt. Handlingsrommet for disse oppgavene er snevert, men tilsvarerne er også forholdet på andre oppgaveområder der kommuner og fylkeskommuner har sektoransvaret, for eksempel innenfor bestemmelser gitt i opplæringsloven og kulturminneforvaltningen. Av hensyn til helhetlige fagmiljøer mener arbeidsgruppen at ovennevnte oppgavetyper kan ivaretas regionalt til tross for en snevert regionalt handlingsrom. Arbeidsgruppen mener lovlighetskontroll og ansvaret for tilsyn etter tilsynshjemlene i forurensingsloven og plan- og bygningsloven samt klagesaksbehandling på kommunale enkeltvedtak bør ligge igjen hos fylkesmannen. Klagesaksbehandlingen er i hovedsak juridisk basert og tuftet på hensynet til rettssikkerheten for den enkelte innbygger og hensynet til miljøet. Arbeidsgruppens konklusjon samsvarer med regjeringens forslag og Stortingets behandling av St. meld nr 31 ( ) Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling. Miljøvernforvaltningen - kontaktflater og krav til sektorsamordning? Miljøutfordringene er komplekse, sektorovergripende og tverrfaglige. Fremtidens miljøvernpolitikk må derfor i enda større grad integrere miljøhensyn i alle sektorer og på alle forvaltningsnivå. De miljøvernpolitiske målene gir dermed viktige premisser for sektorer som påvirker areal- og ressursbruken som for eksempel landbruk, kulturminnevern, samferdsel og næringsutvikling, og som arbeidsgruppen mener hører hjemme på regionalt nivå. Nivå - hvilke krav stiller miljøvernforvaltningen til funksjonalitet og innbyggergrunnlag? Mange av fylkeskommunenes og fylkesmannens miljøvernoppgaver er kompetansekrevende og gjør krav på et innbyggergrunnlag og et areal som gjør det hensiktsmessig å ivareta et fagmiljø. De kommuneoverskridende 54

73 utfordringene og oppgavene av regional karakter kan ikke løses av den enkelte kommune med mindre de sammenfaller langt bedre til de faktiske utfordringene, for eksempel viltforvaltning, naturforvaltning, forurensningssaker mv. Arbeidsgruppen mener at dagens fylker kan overta oppgaven, men vil også peke på at en mer funksjonell regioninndeling for sammenhengende byområder og større regioner kan styrke kompetanse, kapasitet og funksjonaliteten for miljøvernforvaltningen. Fylkeskommunens ansvar som vannregionmyndighet er per definisjon regionale oppgaver og vannregionene går på tvers av fylkesgrensene. Større folkevalgte regioner ville i større grad sammenfalt med regionene. Konklusjon Arbeidsgruppen mener ansvaret for miljøvern bør overføres til det regionale folkevalgte nivå, med unntak av tilsyn, lovlighetskontroll og klagesaksbehandling. 5.8 Landbruk og bygdeutvikling Oppgaver og ansvar Fylkesmannen er regional landbruksmyndighet. Hovedtyngden av arbeidsoppgavene av forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler, deltakelse i samfunnsplanlegging og utviklingsoppgaver, alt knyttet til arealforvaltning, miljø og næringsutvikling med basis i jord- og skogbruk. Fylkesmannen er et utviklings- og kompetanseorgan for landbruksnæringen, og skal stimulere til samarbeid og fellestiltak. Fylkesmannen har et særskilt ansvar for å være pådriver i regional og kommunal planlegging, bl.a. for å se til at nasjonale mål på dette området blir oppfylt. Fylkesmannen behandler et stort antall enkeltsaker hovedsakelig etter jord-, skogbruks-, konsesjons- og odelsloven både som førsteinstans og som klageinstans. Fylkesmannen forvalter mange av bygdeutviklingsmidlene og er innsigelsesmyndighet på landbruksområdet etter plan- og bygningsloven. Tidligere vurderinger I St. meld. nr. 31 ( ) foreslo regjeringen Stoltenberg I at fylkesmannens oppgaver på landbruksområdet, herunder dens oppgaver, myndighet og de økonomiske ressurser som benyttes til landbrukssakene, blir overført til fylkeskommunen. Klagebehandling og lovlighetskontroll skulle fortsatt ligge hos fylkesmannen. Regjeringen gikk videre inn for å nedlegge fylkeslandbruksstyret og overføre dets oppgaver og myndighet, med unntak av klagesaksbehandlingen på kommunale enkeltvedtak, til fylkeskommunen. Stortinget sluttet seg til forslaget. Den påfølgende St. meld. nr. 19 ( ) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå inviterte Stortinget til å gjøre nytt vedtak i saken som innebar at landbruksoppgavene forble hos fylkesmannen. Regjeringen mente oppgavene i stor grad var myndighetsoppgaver og av en overkommunal karakter som regjeringen ikke ønsket at fylkeskommunene skulle ha. KS landstyre og fylkesordførerkollegiet vedtok i 2006 krav om overføring av landbruksforvaltningen til fylkeskommunene. Det heter i saksgrunnlaget fra

74 at oppgavene på landbruksområdet inngår i arbeidet for samfunnsutvikling og økt verdiskapning, der det er behov for en aktiv medvirkning og tilpasning til regionale og lokale forhold og fortrinn. En overføring av landbruksoppgavene fra fylkesmannen og til regionene vil forsterke regionenes rolle i arbeidet med regional utvikling og innovasjon ved at landbruksrettet utviklingsarbeid integreres i dette arbeidet. Det ble også pekt på at en overføring vil innebære en samling av utviklingsarbeidet regionalt. Regjeringen fulgte ikke opp saken i Ot.prp. nr. 10 ( ) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. Hovedbegrunnelsen til regjeringen var behovet for å opprettholde en samlet oppgaveportefølje og kompetanse hos fylkesmannen, det ble bla pekt på at en overføring av utviklingsmidlene til fylkeskommunene ville gi oppsplitting av oppgaveporteføljen og føre til at målrettingen av virkemidlene vanskeliggjøres. Imidlertid pekte regjeringen på at dersom miljøvernoppgavene i kommende prosesser ble overført til fylkeskommunene, så ville regjeringen foreslå at oppgavene på landbruks- og matområdet overføres, med unntak av klagebehandling, kontroll, innsigelse og lovlighetskontroll. Det ble argumentert med at landbruksområdet og miljøvernområdet må være tillagt samme organ. Imidlertid opprettholdt Miljøverndepartementet i hovedsak gjeldende oppgavefordeling. Fylkeslandbruksstyrets oppgaver ble overført til fylkesmannen fra 2010 etter forslag i Ot.prp. nr. 10 ( ). Vurderinger og konklusjon Krever ansvaret for landbruksforvaltningen til utøvelse av politisk skjønn og vurdering? Til tross for at en del av landbruksoppgavene skal utføres innenfor rammene av den nasjonale landbrukspolitikken, mener arbeidsgruppen at gjennomføringen av politikken må tilpasses regionale utfordringer. Arbeidsgruppen mener landbruksoppgavene må overføres til det folkevalgte regionale nivået som bør ivareta rollen som kompetanseorgan, forvalter av økonomiske virkemidler, utvikling av regionale bygdeutviklingsprogrammer og integrering av jordvernhensynet i kommunal og regional planlegging. En regional tilpasning av den nasjonale jordvernpolitikken bør skje gjennom regionale planer. Det innebærer også at ansvaret for å gi innsigelser i medhold av landbrukslovgivningen bør overføres til mellomnivået. Arbeidsgruppen mener lovlighetskontroll og klagesaksbehandling på kommunale enkeltvedtak bør ligge igjen hos fylkesmannen. Klagesaksbehandlingen er i hovedsak juridisk basert og tuftet på hensynet til rettssikkerheten for den enkelte innbygger og hensynet landbruket. Arbeidsgruppen er ikke kjent med at det finnes tilsynshjemler på landbruksområdet. Arbeidsgruppens konklusjon samsvarer med regjeringens forslag og Stortingets behandling av St. meld nr 31 ( ) Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling. 56

75 Landbruksforvaltningen - kontaktflater og krav til sektorsamordning? Landbruksoppgavene må ses i nær sammenheng med de øvrige utvikingsoppgavene. I dag er kompetansemiljøene splittet mellom fylkesmann og fylkeskommune og fylkesmannen har en utviklingsrolle som fylkeskommunene er forutsatt å ha. Det bryter med prinsippet om at oppgaver som har nære kontaktflater og bør ses i sammenheng bør legges til samme forvaltningsnivå. Krav til innbyggergrunnlag Mange av fylkesmannens landbruksoppgaver gjør krav på et innbyggergrunnlag og et areal som gjør det mulig å ivareta et robust fagmiljø. Arbeidsgruppen mener at dagens fylker kan overta oppgaven, men vil også peke på at en mer funksjonell regioninndeling for sammenhengende byområder og større regioner kan styrke kompetanse, kapasitet og funksjonaliteten for landbruksforvaltningen. Konklusjon Arbeidsgruppen mener ansvaret for landbruk bør overføres til det regionale folkevalgte nivå, med unntak av lovlighetskontroll og klagesaksbehandling. 5.9 Forvaltning av naturressurser Oppgaver og ansvar Tilgangen på ulike former for naturressurser av er et konkurransefortrinn for vårt land, men behovet for bruk/vern og ressursenes karakter er ulike. Forvaltningen av naturressurser dreier seg om å utnytte ressurser og å kombinere vern- og bruksinteresser. I dag har kommunene som arealmyndighet og fylkeskommunene som regional planmyndighet roller og oppgaver innen naturressursforvaltningen. Fylkeskommunene utarbeider bl.a. regionale vindkraftplaner og kystsoneplaner i samarbeid med kommunene. Kommunene og fylkeskommunene er høringsinstans i saker som bl.a. omfatter vannkraft, vindkraft og utnyttelse av mineraler. Imidlertid er forvaltningsansvaret etter særlovene som gir føringene for naturressursforvaltningen lagt til statlige etater. For eksempel er fylkesmannsembetet tillagt et betydelig ansvar innen miljø, skogbruk og områdeforvaltningen, NVE med regionkontorer har ansvar for ansvar for å forvalte vann- og energiressursene, Direktoratet for mineralforvaltning forvalter erverv og utvinning av mineralske ressurser og Fiskeridirektoratet forvalter fiskeriressursene. Tidligere vurderinger Distriktskommisjonen reiste i NOU 2004: 19 Livskraftige distrikter og regioner. Rammer for en helhetlig og geografisk tilpasset politikk spørsmålet om hvilket politisk nivå som bør ha forvaltningsansvaret for naturressursene. Kommisjonens utgangspunkt var at naturressursene er fellesskapets eiendom og at det derfor er dette fellesskapet som bør forvalte de verdier som ressursene gir opphav til. Videre mente kommisjonen at naturressursene bør betraktes som regionale fortrinn for næringsutvikling. Kommisjonen tok til orde for at nasjonale ressursregimer innen jord, skog, hav, fisk og vann etter en konkret vurdering for den enkelte ressurs erstattes av regionale ressursregimer. 57

76 I KS landstyresak fra 2006 heter det at KS legger til grunn at staten fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for forvaltningen av naturressursene. Forvaltningen av nasjonale ressurser, som fiskerier og petroleum, vil fortsatt ivaretas av nasjonale myndigheter, men forvaltningen vil måtte skje i dialog med berørte regioner. Men innenfor nasjonalt regulerte og definerte områder, mente KS det bør utvikles regionale og lokale forvaltningsregimer. KS mente det i størst mulig grad bør åpnes for regionale løsninger tilpasset forutsetninger og utfordringer i den enkelte region. I saken peker KS på at følgende forhold og oppgaver bør vurderes nærmere. Forvaltning av verneplaner legges til regionene. Beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til små og mellomstore kraftverk legges henholdsvis til kommunene og regionene. Det bør vurderes å overføre NVE sine regionkontor til regionene, og la disse være fagorgan for disse oppgavene. Beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til små og mellomstore vindkraftverk, bølgekraftverk, bioenergianlegg m.m. legges henholdsvis til kommunene og regionene. I saken heter det videre at forvaltning av naturressurser til bruk og/eller vern både på land og i kystsonen - er svært ofte av en fylkesoverskridende karakter. Forvaltningen av slike områder bør derfor også ha et grenseoverskridende perspektiv og gir en endringsretning mot større regioner enn dagens fylkeskommuner. KS anbefalte at regjeringen utredet på hvilke områder og i hvilket omfang det kan utvikles regionale og lokale regimer for forvaltning av naturressurser, og hvordan en slik omlegging i praksis kan gjennomføres. Regjeringen fulgte opp KS vedtak på enkelte mindre områder ifm. forvaltningsreformen. Fylkeskommunene ble utpekt som vannregionmyndighet, fikk myndighet etter vannressursloven i konsesjonssaker om mini- og mikrokraftverk inntil 1 MW og ansvar for forvaltningen av marine ressurser tilknyttet kystsel, skolekvoter, lokale fiskerireguleringer, tang og tare samt kongekrabbe. Ansvaret følger av bl.a. havressursloven. Arbeidsgruppens vurdering og konklusjon Arbeidsgruppa mener det regionale folkevalgte nivå bør få overført forvaltningsansvaret for ressursforvaltningen av regional karakter som i dag ivaretas av statlige myndigheter, herunder kraftkonsesjoner og utnyttelse av mineraler. Tilrettelegging for bruk og vern av naturressursene innebærer prioriteringer og avveininger som krever politisk avveining og vurdering. Mange av naturressursene er regionale i sin karakter og spesifikke for de ulike deler av landet og bør utnyttes eller bevares i lys av regionale behov og fortrinn. Naturressursforvaltningen bør også ses i nærmere sammenheng med det regionale folkevalgte nivås ansvar for utvikling, infrastruktur, og planlegging og fylkesmannens miljø- og verneoppgaver som bør overføres til regionalt folkevalgt nivå. En regionalisering av ansvaret kan forenkle forvaltningsregimene fordi avstanden mellom berørte og myndighetsorgan blir mindre og fordi mer 58

77 beslutningsmyndighet delegeres fra departementene. Et regionalt forvaltningsansvar må ivaretas i nær dialog med kommunene og sektormyndigheter på nasjonalt nivå og ivaretas gjennom føringene gitt i regionale planer og innenfor overordnede nasjonale føringer. Oppgaver som krever et nasjonalt og internasjonalt perspektiv for eksempel innenfor deler av fiskeriene og petroleum, bør fortsatt være et statlig ansvar. Arbeidsgruppa mener større folkevalgte regioner vil ha bedre faglige og ikke minst funksjonelle forutsetninger for å ivareta forvaltningsansvaret enn de nåværende fylkeskommuner Universiteter og høgskoler Oppgaver og ansvar De offentlige institusjonene innen høyere utdanning og forskning er delt opp i tre hovedkategorier: Universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler. Institusjonenes faglige autonomi er lovfestet i en felles lov (universitets- og høgskoleloven). Universitetene skal ivareta faglig bredde og forskningsmessig dybde. Universitetene har hovedansvaret og utfører i hovedsak den akademiske grunnforskning i Norge. De vitenskapelige høgskolene fungerer som faglig smale og spesialiserte institusjoner. De vitenskapelige høgskolene oppfyller funksjonen sin ved å være forskningsbaserte og profesjonsorienterte. Disse utdanningsinstitusjonene har et særskilt nasjonalt ansvar innenfor sitt område og tilbyr i hovedsak integrerte studieløp til masternivået og doktorgradsprogram innenfor forsknings- og fagområdene sine. De statlige høgskolene står for et bredt tilbud av utdanninger i hovedsak på bachelornivå, men også flere på masternivå. Disse er enten profesjonsrettet eller mer generelt yrkesforberedende. Høgskolene er svært ulike i størrelse, forskningsintensitet og studenttilstrømning. Mange høgskoler har lærer-, ingeniør, helse- og sosialfagutdanninger. Noen høgskoler har rett til å tildele doktorgrad innenfor bestemte fagområder. Høgskolene har særskilt ansvar for å drive FoU knyttet til utdanningstilbud. Fylkeskommunene har ansvaret for å oppnevne halvparten av de eksterne styremedlemmene ved de statlige høyskolene. Mange fylkeskommuner har hatt et langvarig samarbeid med høgskolene i sin region. Dette har inkludert både samarbeid i partnerskap, deltakelse fra høgskolens side i strategiske prosesser initiert av fylkeskommunene, og fylkeskommunenes finansiering av særskilte faglige satsinger av betydning for tilgangen til arbeidskraft i regionen både i privat og offentlig sektor. Statlige satsinger av typen VRI, Arena og NCE er typiske samarbeidsområder mellom høgskolene og fylkeskommunene. I tilegg arbeider interessepolitisk opp mot nasjonale myndigheter ofte i nært samarbeid med høgskole/universitet. Tidligere vurderinger KS og fylkesordførerne vedtok i 2006 krav om at regionene burde får et bestilleransvar med økonomiske ressurser for høyere utdanning og FoU for å 59

78 påvirke utvikling av faglinjer, forskning og utviklingsprogrammer ut fra regionens behov. Videre heter det at et slikt ansvar trekker i retning av større regioner. KS la til grunn at universitetene og høgskolene fortsatt skal være overordnet politisk styrt og hovedfinansiert av staten og at universiteter og høgskoler også må ha stor frihet og faglig autonomi slik dette er definert lovgivningen. Saken har ikke blitt tatt opp i etterfølgende stortingsdokumenter. Vurderinger og konklusjon Arbeidsgruppen har diskutert en løsning der større regioner får totalansvaret for institusjoner som tilbyr bachelornivå, for eksempel utdanning sykepleiere og andre profesjoner som den samlede kommunesektoren har interesse i, mens staten ivaretar ansvaret for institusjoner som tilbyr mastergradnivå eller høyere. Arbeidsgruppen mener det kan være en løsning, dersom det skulle gå mot en todeling av universitets- og høgskolesektoren. Imidlertid oppfatter arbeidsgruppen at utviklingen går i retning av at også høgskolene som primært har hatt ansvar for utdanning på bachelornivå tilbyr, eller ønsker å tilby, mastergrad og ev også doktorgradsstudier. Selv om høgskolene og universitetene er ulike er de samtidig underlagt en felles lov og finansieringssystem, og arbeidsgruppen tilrår derfor ingen endringer i de formelle ansvarsforholdene på sektoren. I den sammenheng vil gruppen også vise til universitetene og høgskolenes autonomitet. Imidlertid vil arbeidsgruppen også peke på at regionalt folkevalgt nivå i flere tiår har medvirket til å påvirke og medfinansiere satsninger ut fra de behov høgskolene og universiteter virker i. Denne rollen må også kunne ivaretas med fornyet kraft av det regionale politiske nivå Forskning Oppgaver og ansvar Norges Forskningsråd har det samlede ansvaret for å koordinere innsats og bevilgninger til norsk forskning innenfor offentlig og privat sektor. Forskningsrådet skal være en drivkraft for å fremme forskning på områder som har særlig betydning for kunnskapsutvikling og verdiskaping. I tillegg har Forskningsrådet også en operatørrolle, og ivaretar en viktig møteplassfunksjon. Forskningsrådet mottar bevilgninger fra ulike fagdepartementer for å ivareta deres forskningsbehov. Forskningsrådets arbeidsform er knyttet til programmer. Disse er tematiske i form og adresserer gjerne et tverrfaglig og sammensatt problem. Forskningsrådet har også et faglig ansvar for å administrere de regionale forskningsfondene. Forskningsrådet har også samarbeid med fylkeskommunene på en rekke andre områder. De regionale forskningsinstituttene har ulikt eierskap og organisering, men mottar basisfinansiering fra Norges forskningsråd. De fleste av instituttene har samfunnsfaglig forskning og utredning som et hovedfelt. Fra 2010 fikk fylkeskommunene ansvaret for regionale forskningsfond gjennom samarbeid i 7 fondsregioner. Oppgavene er ikke lovfestet. Fondsregionene finansieres av et øremerket tilskudd som er på 219 mill kroner for

79 Tidligere vurderinger KS landstyre og fylkesordførerne vedtok i 2006 at regionene må kunne forvalte programsatsninger på vegne av Norges forskningsråd og overta forskningsrådets ansvar for grunnbevilgninger til regionale forskningsinstitusjoner. Det heter i sakene at mange av programsatsninger som forskningsrådet disponerer har stor regional betydning og bør tilpasses øvrig regional innsats for utvikling og kompetanseutvikling. Saken har ikke blitt tatt opp i etterfølgende stortingsdokumenter. Imidlertid ble de regionale forskningsfondene etablert i 2010 ifm. forvaltningsreformen. Vurderinger og konklusjon Krever tilretteleggingsarbeidet utøvelse av politisk skjønn og vurdering? Tilrettelegging og prioriteringer i forskningspolitiske strategier og satsningsområder krever tilpasning og prioriteringer det er naturlig å ivareta for folkevalgte organer. I dag ivaretar Forskningsrådet hovedansvaret for forvaltningen av flere programsatsninger av en regional karakter. Oppgaven kan overføres til de regionale folkevalgte regionene/fylkeskommunenes fondsregioner etter oppdrag fra forskningsrådet. På denne måten kan forsknings- og innovasjonspolitikk i enda sterkere grad bli forankret i regionale forutsetninger. I den sammenheng kan det vises til evalueringen av fondsregionene som slår fast at de regionale forskningsfond bidrar til å utvikle gode og konkurransedyktige forskningsmiljøer. Ordningen har stor legitimitet og samspillet med de øvrige regionale virkemiddelaktører fungerer bra og kvaliteten på prosjektene som støttes er god (NIFU-rapport 45/2013). De regionale forskningsinstituttene er viktige regionale kompetanseinstitusjoner. Arbeidsgruppen mener det regionale folkevalgte nivået må kunne ivareta ansvaret for å tilføre instituttene grunnbevilgninger. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er påkrevd at nasjonalt nivå ivaretar denne oppgaven. Regional forskningspolitikk - kontaktflater og krav til sektorsamordning? Forskningspolitikken og prioriteringene av disse må ses i nær sammenheng med arbeidet for regional utvikling. Forskningen skal møte regionenes FoU-behov gjennom å støtte prosjekter initiert av bedrifter, offentlige virksomheter, inkludert universiteter, høyskoler og forskningsmiljøer. Forskningspoltikk innebærer å legge til rette for drive kunnskapsutvikling og verdiskapning og bør ses i nær sammenheng med mellomnivåets øvrige utviklingsoppgaver. Fylkeskommunene har i den sammenheng ansvaret for regionale forskningsfond gjennom samarbeid i 7 fondsregioner. Nivå - hvilke krav stiller tilretteleggingsarbeidet for regional forskning til innbyggergrunnlag? Forskningspolitisk utviklingsarbeid krever et visst befolknings- og næringsgrunnlag. Arbeidsgruppen mener erfaringene med regionale fondsregioner har vært en suksess, men vil peke på at større regioner ville redusert behovet for interfylkeskommunalt samarbeid. 61

80 Konklusjon De regionale forskningsinstituttene er viktige regionale kompetanseinstitusjoner. Det regionale folkevalgte nivået må kunne ivareta ansvaret for å tilføre instituttene grunnbevilgninger. Større regioner/fylkeskommunale fondsregioner kan ivareta ansvaret for programsatsninger som i dag ivaretas av Forskningsrådet. På denne måten skal forskings- og innovasjonspolitikk i sterkere grad bli forankret i regionale forutsetninger og behov. Ansvaret for fondsregionene krever innbyggergrunnlag i størrelsesorden minst og større regioner vil redusere behovet for samarbeid Forvaltningen av skjønnsmidler til kommunene Oppgaver og ansvar Skjønnstilskuddet blir brukt til å kompensere kommuner og fylkeskommuner for spesielle lokale forhold som ikke fanges opp i den faste delen av inntektssystemet. Det samlede skjønnstilskuddet for kommuner i 2014 er på i overkant av 2,1 mrd kr. Ansvaret for fastsettelsen av størrelsen på de fylkesvise rammer ligger hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er fylkesmennene som forvalter skjønnsmidlene til kommunene etter retningslinjer gitt av KMD. Det heter i departementets retningslinjer for skjønnstildelingen (august 2014) at fylkesmennenes arbeid med tildeling av skjønnsmidler må være tilpasset de lokale forhold i hvert enkelt fylke. Departementet ønsker likevel en viss grad av samordning og felles struktur i arbeidet. I retningslinjene heter det at de samme forhold nødvendigvis ikke må vektlegges like mye i alle fylker. Lokale forhold kan gjøre det nødvendig å vektlegge ulikt fra fylke til fylke. Departementet understreker at fylkesmannens kjennskap til forholdene i den enkelte kommune er helt avgjørende for en god fordeling av skjønnsmidlene. Innenfor ordningen med skjønnsmidler forvalter fylkesmannen prosjektskjønn som kan gå til prosjektert knyttet til bl.a. innovasjon i kommunesektoren, lokaldemokrati, samfunnsutvikling. Fylkesmennene forvalter prosjektskjønnsmidler på om lag mill kr årlig. Tidligere vurderinger KS landstyre vedtok i mai 2006 krav om å overføre ansvaret for skjønnstildelinger til kommunene fra fylkesmannen til regionene. I saken heter det at KS mener at fordeling av skjønnsmidler i sin karakter er en politisk oppgave. Innenfor nasjonalt opptrukne retningslinjer må denne oppgaven overføres til regionene. Regionene skal ha nær dialog og kontakt med kommunene i deres daglige virke. Å utøve skjønn, også når det gjelder fordeling av økonomiske midler, krever nærhet, innsikt og prioritering som regionene skal ha ansvaret for. I tillegg mente KS at regionene vil ha innsikt i svært mange av de kommunale fagfelt og tjenesteområder som kan utløse mulighet for skjønnsmidler. Saken har ikke blitt tatt opp i etterfølgende stortingsdokumenter. 62

81 Vurderinger og konklusjon Forvaltningen av skjønnsmidler krever forvalting fra et nivå som kan se kommunenes behov i sammenheng over tid og ta høyde for behov som ikke fanges opp av det ordinære inntektssystemet. Det innebærer at forvaltningen av skjønnsmidler må ivaretas på et nivå mellom departementet og den enkelte kommune. Ansvaret krever også økonomifaglige miljøer av en viss størrelse. Hoveddelen av skjønnstilskuddet er del av inntektssystemet for kommunene og del av kommunenes frie inntekter. Midlene skal kompensere kommuner for spesielle lokale forhold som ikke fanges opp i den faste delen av inntektssystemet. Skjønnet krever tilpasninger og prioriteringer, men er undergitt tydelige nasjonale prioriteringer og er primært faglig begrunnet på regionalt nivå. Ansvaret for skjønnstildelingen må ses i nær sammenheng med ansvaret for kontroll- og veiledning etter bestemmelsene i kommuneloven og skal også ses i nær sammenheng med ansvaret for oppfølgingen av kommuner i ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll). Arbeidsgruppen mener fylkesmannen fortsatt bør ha ansvaret for fordelingen av skjønnsmidler til kommunene. Det er nødvendig med stabilitet og forutsigbarhet i overføringene, og oppgaven ligger nært opp til embetets økonomioppgaver overfor kommunene. Imidlertid mener arbeidsgruppen at de deler av skjønnsmidlene går til prosjektskjønn (herunder prosjekter til innovasjon, samfunnsutvikling interkommunalt samarbeid mv) bør overføres til regionalt folkevalgt nivå for å støtte opp om rollen som regional utviklingsaktør. Disse midlene er av en annen karakter enn de øvrige skjønnsmidlene og temamessig ligger de nært opp til fylkeskommunenes ansvarsområder Innovasjon Norge Innovasjon Norge er en del av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Selskapet skal selskapet utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling, og regionenes næringsmessige muligheter gjennom delmålene flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer. Selskapet forvalter bedriftsrettede virkemidler på oppdrag fra ulike departementer, fylkeskommuner og fylkesmenn. Dette er virkemidler innenfor finansiering, kompetanse, profilering, nettverk og rådgivning. I tillegg til bevilgninger fra det offentlige har Innovasjon Norge inntekter fra rentemarginen for låneordningene, egenkapitalbaserte ordninger og brukerbetalte tjenester. Innovasjon Norge var fra etableringen et heleid statlig selskap under tidligere Nærings- og handelsdepartementet. Som følge av forvaltningsreformen, ble eierskapet fra og med 1. januar 2010 fordelt mellom staten ved Nærings- og fiskeridepartementet (51 prosent) og fylkeskommunene samlet (49 prosent). Innovasjon Norge har en desentralisert organisasjon bestående av 21 distrikts- og lokalkontorer i Norge og 34 utekontor i 29 land, i tillegg til hovedkontoret i Oslo. Hvert distriktskontor har et regionalt styre som oppnevnes av hovedstyret etter forslag fra en regional valgkomité. Hovedstyret avgjør hvilke fullmakter de regionale styrene skal ha til å treffe beslutninger på styrets vegne. 63

82 Innovasjon Norge er et sektorpolitisk virkemiddel hvor deler av virksomheten har forretningsmessig karakter, dette var av betydning for valg av organisasjonsform. Det viktigste argumentet for å opprette et særlovselskap var å balansere myndighetenes behov for styringsmulighet på et overordnet nivå, mot selskapets selvstendighet og faglige ansvar for beslutninger knyttet til enkeltsaker. Gjennom særloven er det formalisert en avgrensning av departementets instruksjonsmyndighet i enkeltsaker, noe som også betyr at departementet ikke har en rolle som klageinstans. Lov om Innovasjon Norge er imidlertid i stor grad basert på statsforetaksmodellen. Forslag om endringer i eierskap og organisering Nærings og fiskeridepartementet sendte i oktober 2014 ut et høringsnotat med forslag til i lov om Innovasjon Norge med bl.a. endringer i eierskapet og organiseringen av selskapet. Departementet foreslår å gjøre enkelte endringer i lov om Innovasjon Norge for å gi bedre rammer for eierstyringen, for forvaltningen av selskapet og for utviklingen av Innovasjon Norge som organisasjon. Det heter i notatet at styret i selskapet bør ha handlingsrom til å innrette kundekontakt, saksbehandling og beslutningssystem til det beste for etablerere, bedrifter, innovasjons- og næringsmiljøer og selskapets måloppnåelse. Dette tilsier i følge notatet fjerning av dagens detaljerte føringer i loven om tilstedeværelse og intern beslutningsstruktur. Videre heter det at god eierstyring er også avhengig av en kompetent og operativ eieroppfølging og klarhet i eieransvaret. Dagens struktur hvor staten har 51 prosent eierskap og hver av fylkeskommunene og Oslo kommune (heretter kalt fylkeskommunene) eier 2,6 prosent, er en ressurskrevende ramme for den jevnlige eieroppfølgingen. Strukturen betinger mye koordinering mellom eierne og i ytterste konsekvens, behandling i 20 politisk styrte organisasjoner. Uklare ansvarsforhold i eierstyringen og omfattende prosessuelle krav kan gi utfordringer i gjennomføringen av den operative eierforvaltningen. Videre heter det at målsettingen med å tillegge fylkeskommunene eierskap (i 2010) i tillegg til oppdragsgiverrollen, var å styrke fylkeskommunenes strategiske og samordnende rolle. Fylkeskommunene skulle gis økt mulighet til å påvirke utforming og innretning av mål, strategier og prioriteringer for Innovasjon Norges virksomhet. Departementet ønsker høringsinstansenes syn på om man kan forenkle rammene rundt den jevnlige eieroppfølgingen uten at dette påvirker mulighetene til å oppfylle intensjonen i målsettingen med å dele eierskapet. I høringsforslaget legger departementet opp til høring av tre alternative eierstrukturer for Innovasjon Norge: Eieralternativ én. Beholde dagens eierstruktur, delt eierskap med 20 eiere, hvor staten eier 51 prosent og fylkeskommunene eier 2,6 prosent hver. Eieralternativ to. Endre til delt eierskap med tre eiere, hvor staten eier 51 prosent og to fylkeskommuner eier 24,5 prosent hver. Eieralternativ tre. Endre til statlig eierskap, hvor staten eier 100 prosent. Det foreslås videre endringer i føringene om regionale styrer. Departementet anbefaler at føringen om at selskapet skal ha regionale styrer oppheves. I dag har 64

83 Innovasjon Norge 15 slike regionale styrer, denne ordningen kan i følge departementet fremstå som ressurskrevende for de lokale kontorene som skal betjene styrene og de til sammen 120 styremedlemmene. Ordningen med regionale styrer kan også begrense anledningen til å samle enkelte sakstyper ved ett eller flere kontor. Fylkeskommunene har i dag anledning til å oppnevne to av representantene i de regionale styrene. Dette har i følge høringsnotatet ført til at enkelte fylkespolitikere både har rollen som eier, oppdragsgiver og beslutter av enkeltsaker. At disse rollene samles hos en og samme person kan undergrave tilliten til systemet og øker risikoen for rolleblanding. Dagens føringer kan dermed gi styret utfordringer når det gjelder å ta ansvar for etterlevelsen av bestemmelsene om habilitet. Arbeidsgruppas vurdering I lys av Stortingets vedtak våren 2014 der Stortingets flertall stadfester at landet skal ha tre forvaltningsnivåer og der regjeringen bes om å vurdere oppgavene til det regionale folkevalgte nivå, mener arbeidsgruppa at spørsmålet om eierskap og organiseringen av Innovasjon Norge må ses i sammenheng med det videre arbeid med reformen. Arbeidsgruppen mener det er gode argumenter for at INs distriktskontorer bør underlegges nivået som har ansvaret for regional utvikling. Distriktskontorene utgjør betydelig kompetanse og kapasitet i spørsmål som handler om oppgaver og behov i den geografi distriktskontorene dekker. På den annen side er distriktskontorene en integrert del av det samlede selskapet og kontorenes arbeid er i stor grad finansiert også av nasjonale satsninger og initiativer. Spesielt gjelder det i fylker der fylkeskommunene har lite midler finansiert av KMDs øremerkede ordninger. Nåværende modell kan synes hensiktsmessig av hensyn til å holde kompetansemiljøene samlet og for å ivareta de internasjonale, nasjonale og de regionale satsningene i én enhet regionalt Statped Oppgaver og ansvar Det lovpålagte ansvaret for pedagogisk-psykologiske støttetjenester er skoleeiernes, dvs kommunene og fylkeskommunene avhengig av elevens alder. Kommunene og fylkeskommunene har egne fagmiljøer for å ivareta oppgavene. Statped er en nasjonal etat underlagt Utdanningsdirektoratet. Statped er etablert for å gi spesialpedagogiske tjenester til kommuner og fylkeskommuner, herunder tjenester som skal medvirke til at barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov får god og tilrettelagt opplæring. Statped er dermed et statlig støttesystem som skal gi faglig støtte og veiledning til kommuner og fylkeskommuner. Kommunene og fylkeskommunene har fortsatt ansvaret for opplæringen selv om Statped gir individ- eller systembaserte tjenester. Statped har spisskompetanse på opplæring innen fagområdene døvblindhet/kombinerte syns- og hørselstap, ervervet hjerneskade, hørsel, sammensatte lærevansker, språk/tale og syn. I tillegg har Statped en egen avdeling for læringsressurser og teknologiutvikling. 65

84 Statsped har også et landsdekkende ansvar for tjenester til samiske brukere og ansvar for to skoler: Skådalen skole for døvblinde elever (Oslo) og A.C. Møller skole (Trondheim) for tegnspråklige grunnskoleelever. Statped har om lag 740 årsverk i 2014 og den totale bevilgningen til Statped i 2013 var om lag 590 mill kroner. Til sammenligning ble det i 2013/14 rapportert knapt 1700 årsverk til fagstillinger i PPT i kommunesektoren (Utdanningsdirektoratet). Statped er delt inn i fire regioner (Statped nord, midt, vest og sør-øst). Hver region har et regionkontor som er ansvarlig for tjenesteytingen. Søknad om tjenester og andre henvendelser rettes til regionkontorene. Bostedskommune avgjør hvilken region en bruker hører til. Statped er lokalisert over hele landet i ulike typer kontorer og tjenesteenheter. Forholdet til kommuner og fylkeskommuner Statped tar imot søknader fra kommuner og fylkeskommuner om individbaserte og systembaserte tjenester. Statped gir tjenester til kommuner og fylkeskommuner når disse: har utredet og iverksatt tiltak uten ønskede resultater ikke kan forventes å ha kompetanse Statped vurderer at det lokalt bør bygges opp kompetanse I noen tilfeller vil Statped kunne iverksette tjenester uten at tiltak er prøvd ut lokalt. Dette kan være i forbindelse med medfødte sansetap eller ved ervervede hjerneskader. Det kan søkes om to typer tjenester. 1. Individbaserte tjenester Tjenester som har utgangspunkt i navngitt person. Kommuner og fylkeskommuner kan søke Statped om slike tjenester. 2. Systembaserte tjenester Alle andre tjenester som ikke har utgangspunkt i navngitt person. Kommuner, fylkeskommuner eller andre instanser kan søke Statped om slike tjenester.. I tilegg har Statped inngått rammeavtaler med svært mange av landets kommuner, fylkeskommuner og interkommunale ordninger. I omtalen av rammeavtalene heter det at Statped skal ha kunnskap om kommunene og fylkeskommunene i de ulike regionene, og skal inngå avtaler som sikrer et samarbeid som er tilpasset kommunenes og fylkeskommunenes behov. I følge Statsped praktiseres samarbeidet mellom Statped og kommuner og fylkeskommuner ulikt. Dette kan skyldes at kommuner har tilstrekkelig kompetanse til selv å ivareta innbyggernes behov. En annen årsak kan være mangelfull kunnskap om Statpeds tjenester. Det er derfor en målsetting at Statped 66

85 tydeliggjør sin rolle som en spesialpedagogisk støttetjeneste rettet mot individ og system. I praksis betyr dette tydeligere oppgavefordeling mellom lokal PPtjeneste og Statped. Et tydelig system for oppdragshåndtering og avtaler med kommuner vil være viktige bidrag til denne tydeliggjøringen. Vurderinger og konklusjon Nåværende ordning med en statlig støttetjeneste for kommuner og fylkeskommuner innebærer at staten innehar betydelige fagmiljøer, til tross for at det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for PP-tjenesten til egne elever. I prinsippet mener arbeidsgruppa at Statpeds ressurser og kompetanse bør overføres til kommunene og fylkeskommunene. Samtidig ser arbeidsgruppa at støtte-/og spesialkompetanse innen PPT stiller krav til kompetanse og kapasitet og et visst etterspørselsgrunnlag og derfor kan være lite hensiktsmessig å overføre til kommunene eller det regionale folkevalgte nivå, med mindre landet får en regional inndeling som tilsvarer om lag landsdelene. Imidlertid er arbeidsgruppa klar over at det selv for en så stor institusjon som Statsped, har vært nødvendig å fordele oppgaver og spesialområder mellom regionene for å sikre nødvendig spisskompetanse. Det er derfor også gode argumenter for å opprettholde nåværende ordning med en statlig støttetjeneste. Arbeidsgruppa ser behov for en nærmere vurdering av ansvaret for Statped og konkluderer ikke her Bufetat Oppgaver og ansvar Kommunene er barnevernsmyndighet og deres ansvar og oppgaver er regulert av barnevernloven. Det statlige Bufetat har ansvar for å gi råd, veiledning og bistand til kommunene og bistå med plassering av barn utenfor hjemmet. Bufetat skal bistå kommunene med rekruttering og formidling av fosterhjem og har også ansvar for at fosterhjemmene får opplæring og veiledning. Etaten har videre ansvar for etablering og drift av institusjoner og for godkjenning av private og kommunale institusjoner som benyttes etter barnevernloven. Bufetat har også ansvar for familievernkontorene. Familievernkontorene gir veiledning og råd for å håndtere og bearbeide ulike typer utfordringer og kriser i familien, utfører lovpålagt mekling ved samlivsbrudd og driver utadrettet forebyggende virksomhet. Bufetat er organisert i et direktorat og fem underliggende regioner. Etaten har om lag 4400 ansatte i Av disse er om lag 4050 ansatt i regionkontorene (Statens sentrale tjenestemannsregister). Godt over halvparten har arbeidssted i institusjons- og omsorgstjenesten. Til sammenligning hadde kommunene samlet 4375 årsverk i barnevernstjenesten i 2012 (SSB). Regjeringen har satt i gang et arbeid med å endre ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i barnevernet. Kommunene skal få et større faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Den enkelte kommune skal selv kunne velge barnevernstiltak. En tydeligere ansvarsdeling vil i følge BLD gi kommunenes et mer helhetlig ansvar for barnevernet. Det vil også i fremtiden være behov for en overordnet styring av fagutvikling og kvalitetssikring i barnevernet. Samtidig må oppgave- og ansvarsfordelingen i barnevernet ta hensyn til at kommunene har ulike forutsetninger. Endringer i organiseringen av barnevernet må ses i 67

86 sammenheng med regjeringens kommunereform. En ny kommunestruktur kan gi større og mer robuste barneverntjenester. Omstillingen må være forsvarlig og bør skje gradvis over tid, og BLD vil prøve ut ny organisering i noen utvalgte kommuner. Boks 5.5: Oslomodellen I Oslo kommune skal Bufetats oppgaver og myndighet ivaretas av kommunen med unntak av familievernkontorene. Dette er begrunnet i Ot.prp. nr. 9 ( ) Om barnevernsreformen. Det heter i proposisjonen at Oslo kommune er i en særstilling med ansvar for fylkeskommunale og kommunale oppgaver. Regjeringen la vekt på at Oslo kommune har et befolkningsgrunnlag som er like stort som de øvrige planlagte regionene, og at kommunen derfor allerede har, og fortsatt vil kunne bygge ut, et tilstrekkelig differensiert tjenestetilbud til befolkningen. I tillegg kommer at befolkningsgrunnlaget i kommunene rundt Oslo er såpass stort at en særordning for Oslo kommune ikke vil ha store negative konsekvenser for tilbudet utenfor Oslo. Disse forutsetningene er ikke til stede for noen av landets øvrige kommuner. Vurderinger og konklusjon Bør 2. linjen i barneverntjenesten underlegges folkevalgtes prioriteringer? Det politiske handlingsrommet kommunestyrene har innenfor barnevernet, handler primært om å tilrettelegge for tjenestens drift og organisering slik at tjenesten blir best mulig og tilpasset brukernes behov. Folkevalgte i kommunene har også en viktig rolle i å ivareta ombudsrollen for innbyggerne. I dag er det det imidlertid slik at viktige prioriteringer innenfor 2. linje barnevernet ikke er underlagt overordnede føringer fra folkevalgt nivå, men ivaretas av BUF-etat. Arbeidsgruppen mener prioriteringene innenfor 2. linjen må underlegges folkevalgt styring slik modellen er for de hovedansvarlige for barnevernet: Kommunene. Barneverntjenesten kontaktflater og krav til sektorsamordning? En viktig del av barnevernets generelle forebyggingsansvar innebærer å bidra til at andre tjenester ivaretar barns interesser. For at barnevernet skal kunne gi barn rett hjelp på et tidlig tidspunkt, er barnevernet avhengig av et godt samarbeid med andre tjenester, som blant annet helsestasjon, barnehage, skole, tannhelse, arbeidsog velferdstjeneste og politi. Det nåværende kommunale ansvaret for 1. linjen ivaretar hensynet til sektorsamordning og koordinering. Imidlertid ivaretar den statlige organiseringen av etaten i 5 spesialregioner ikke hensynet til å se de ulike tiltak og oppgaver som er lagt til 2. linjen i sammenheng med kommunene ansvar. Samorganisering av flere oppgaveområder til kommunene ville forsterket potensialet for å se barnevernet i sammenheng som en tjenestekjede og knytte de nåværende 2. linje oppgavene nærmere øvrige kommunale og lokale tjenester. Hvilket innbyggergrunnlag krever 2 linjen barneverntjenester? Oppgavene til Bufetat krever et betydelig innbyggergrunnlag for å sikre robuste fagmiljøer og rasjonell funksjonsfordeling. Dersom mange av oppgavene skal legges til kommune vil det kreve betydelig større kommuner. Et alternativ vil være å legge ansvaret for 2. linjen til regionalt folkevalgt nivå slik situasjonen var 68

87 før Hensynet til overordnet folkevalgt styring vil da bli ivaretatt. En slik modell vil forutsette tett samhandling og kreve videre utvikling av det politiske og administrative samarbeidet mellom kommunene og regionalt folkevalgt nivå. Et regionalt ansvar for spesialisthelsetjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien og rusomsorg vil legge til rette for sektorsamordning med 2 linje barneverntjenestene. Konklusjon Arbeidsgruppen tilrår primært at Bufetats oppgaver overføres til kommunene dersom kommunene er robuste nok. Sekundært mener arbeidsgruppen at Bufetats oppgaver bør overføres det regionale folkevalgte nivå slik situasjonen var før Oppsummering av konklusjoner Tabellen nedenfor oppsummerer forslag til endring av oppgavefordelingen i lys av ulike inndelingsalternativer. Kryss i de ulike inndelingsalternativer betyr at oppgaven foreslås overført fra staten. Dersom det er gitt flere kyss, betyr det at det er aktuelt med overføring ved flere inndelingsalternativer. I tillegg er plusstegnet (+) brukt for å illustrere innbyrdes rangering av de ulike alternativer for den aktuelle oppgave, dvs hvor hensiktsmessig regionstørrelsen er for å ivareta den aktuelle oppgave. Regionstørrelsen omfatter både innbyggergrunnlag og deres funksjonalitet for oppgaveløsningen. Tabell 5.1 Oppsummering forslag til endring av oppgavefordelingen i lys av ulike inndelingsalternativer Oppgave ansvar Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Vurderinger Hele eller deler av spesialisthelsetjensten X Spesialisthelsetjenesten og tilhørende institusjoner bør underlegges regionale folkevalgtes prioriteringer. Avstanden mellom Storting og regjeringens overordnede føringer og den konkrete politikken for spesialisthelsetjenesten er stor. I dag gjøres konkrete prioriteringer av foretaksstyrer. Prioriteringer knyttet til for eksempel lokalisering av helseinstitusjonene og funksjonsfordelingen i spesialisthelsetjenesten krever avveininger som bør ivaretas av folkevalgte basert på faglige tilrådinger. Det foreslås å utrede en overføring av hele eller deler av spesialisthelsestjenesten til det regionale folkevalgte nivå, gitt en inndeling tilnærmet landsdelene. 69

88 Oppgave ansvar Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Vurderinger Statens vegvesens regioner fag adm regional veg og ferje X Fylkeskommunene er landets desidert største vegeiere, men har ikke en egen fagadministrasjon. Faglig ansvar og politisk/økonomisk ansvar bør følge hverandre. En samling av det faglige ansvaret for regionale veger, øvrige samferdselsoppgaver og regional planlegging vil styrke fagmiljøer og muligheten for å se oppgavene i sammenheng. Overføring av fagoppgaver knyttet til regionale veger krever regioner tilnærmet landsdelene. Statens vegvesens fylkesavdelinger Kjøp av togtransport X X+ Fylkeskommunene er landets desidert største vegeiere, men har ikke en egen fagadministrasjon. Faglig ansvar og politisk og økonomisk ansvar bør følge hverandre. Ved opprettholdelse av fylkesstrukturen eller ved moderate endringer, bør fagmiljøene i fylkesleddet i Statens vegvesen overføres til regionalt folkevalgt nivå. (Jæren) X X+ Togtransport er en viktig del av transporttilbudet med kontaktflater/samordningsbehov inn mot fylkeskommunenes ansvar for kollektivtransport. En overføring til folkevalgte regioner er særlig aktuelt ved større regioner tilpasset reise- /pendlingsmønsteret, med unntak av Jæren der transportarbeidet i hovedak er fylkesinternt. Kjøp av regionale flyruter X Det er gode argumenter for at kjøp av flytransport, annen transport og vegansvaret håndteres av det samme nivå. Imidlertid går mange flyruter på tvers av fylkesgrensene. Kun en tilnærmet landsdelsorganisering kan aktualisere en regional overtakelse av ansvaret og er mest aktuelt for Nord- Norge. 70

89 Oppgave ansvar Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Vurderinger Fylkesmannens miljøvernavdelinger Fylkesmannens landbruksavdelinger Kunst- og kulturstøtte - Norsk kulturråd og Kulturdepartementet X X + X + En regional politisk forankring av miljøvernoppgavene vil integrere og tilpasse miljøvernet i forhold til regional utvikling, samferdsel, kulturminner planlegging og arealforvaltning og vil styrke arbeidet med en utviklingspolitikk basert på helhetlige vurderinger. Ansvarliggjøring kan stimulere lokal og regional forståelse og aksept for viktige miljøvernpolitiske oppgaver. Klage-, kontroll- og tilsynsoppgaver bør ligge igjen hos fylkesmannen. X X + X + Landbruksoppgavene må ses i nær sammenheng med de øvrige utvikingsoppgavene. I dag er kompetansemiljøene splittet mellom fylkesmann og fylkeskommune og fylkesmannen har en utviklingsrolle som fylkeskommunene er forutsatt å ha. Nåværende delte ansvar mellom fylkesmann og fylkeskommune bidrar ikke til en koordinert utviklingspolitikk. Klage- og kontrolloppgaver bør ligge igjen hos fylkesmannen. X X+ X++ Tilrettelegging for kunst og kultur krever tilpasning og prioriteringer ut fra et lokale og regionalt perspektiv. Et regionalt ansvar for virkemidlene og finansieringen av lokale og regionale tiltak vil fremme kulturmangfoldet og tilføre kulturutviklingen merverdi basert på lokale og regionale fordeler. Utvikling av kulturlivet krever ikke en nasjonal organisering. Kulturoppgavene er også viktig for bolyst, utvikling og attraktivitet og bør ses i sammenheng med arbeidet for bl.a. tilrettelegging for næringsutvikling, stedsutvikling, folkehelse og kulturminneforvaltning. En desentralisering av ansvar til regionalt nivå vil redusere behovet for samfinansiering og spleiselag mellom regionalt og sentralt nivå. Større regioner vil ha potensial for overføring av flere oppgaver og bevilgninger enn de nåværende fylkeskommunene. 71

90 Oppgave ansvar Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Vurderinger Høgskoler og universiteter Ansvaret for universiteter og høgskoler foreslås ikke overført til regionalt folkevalgt nivå. UoH sektoren er kjennetegnet av autonomitet. Imidlertid påpekes det at fylkeskommunene i tiår har medvirket til å påvirke og medfinansiere satsninger ut fra de behov høgskolene og universiteter virker i. Denne rollen må også kunne ivaretas med fornyet kraft av det regionale politiske nivå. Forskningsrådet og regionale forskningsinstitutter Forvaltning av prosjektskjønn X X+ X++ Større regioner/fylkeskommunenes forskningsfond kan ivareta ansvaret for programsatsninger som i dag ivaretas av Forskningsrådet. På denne måten skal forskings- og innovasjonspolitikk i sterkere grad bli forankret i regionale forutsetninger og behov. De regionale forskningsinstituttene er viktige regionale kompetanseinstitusjoner. Arbeidsgruppen mener større regioner må kunne ivareta ansvaret for å tilføre instituttene grunnbevilgninger. X X X De deler av skjønnsmidlene som går til prosjektskjønn (herunder prosjekter til innovasjon, samfunnsutvikling) bør overføres til regionalt folkevalgt nivå for å støtte opp om rollen som regional utviklingsaktør. Innovasjon Norge X X+ X+ Nærings- og fiskeridepartementet har sendt ut forslag om endret eierstruktur og organisering av IN. Spørsmålet om eierskap og organiseringen av Innovasjon Norge må ses i sammenheng med det videre arbeid med kommuneog regionreformen. Nåværende modell synes hensiktsmessig av hensyn til å holde kompetansemiljøene samlet og for å ivareta de internasjonale, nasjonale og de regionale satsningene i én enhet regionalt. 72

91 Oppgave ansvar Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Vurderinger Naturressursforvaltning Bufetats 2. linje barnevern X X+ X++ Det regionale folkevalgte nivå bør få overført forvaltningsansvaret for ressursforvaltningen av regional karakter, herunder kraftkonsesjoner og utnyttelse av mineraler. Tilrettelegging for bruk og vern av naturressursene innebærer prioriteringer og avveininger som bør underlegges politisk styring. Mange av naturressursene er regionale i sin karakter og spesifikke for de ulike deler av landet og bør utnyttes eller bevares i lys av regionale behov og fortrinn. Naturressursforvaltningen bør også ses i nærmere sammenheng med det regionale folkevalgte nivås øvrige verne- og utviklingsoppgaver. Større folkevalgte regioner vil ha bedre faglige og funksjonelle forutsetninger for å ivareta forvaltningsansvare og flere ressursområder. X X+ X+ Viktige prioriteringer innenfor 2 linje barnevernet er ikke underlagt overordnede føringer fra folkevalgt nivå, men ivaretas av Bufetat. Prioriteringene innenfor 2. linjen bør underlegges overordnet folkevalgt kontroll slik modellen er for de hovedansvarlige for barnevernet: Kommunene. Overføring av flere oppgaveområder til kommunene vil forsterke potensial for å se barnevernet i sammenheng som én tjenestekjede og knytte de nåværende 2 linje oppgavene nærmere øvrige kommunale og lokale tjenester. Imidlertid vil det kreve betydelig større kommuner. Et alternativ vil være å legge ansvaret for 2 linjen til regionalt folkevalgt nivå slik situasjonen var før

92 Oppgave ansvar Fylkeskommuner 9-12 regioner Landsdeler Vurderinger Statped kompetansemiljøer PP-tjeneste Nåværende ordning med en statlig støttetjeneste for kommuner og fylkeskommuner innebærer at staten innehar betydelige fagmiljøer, til tross for at det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for PP-tjenesten til egne elever. I prinsippet mener arbeidsgruppa at Statpeds ressurser og kompetanse bør overføres til kommunene og fylkeskommunene. Samtidig ser arbeidsgruppa at støtte-/og spesialkompetanse innen PPT stiller krav til kompetanse og kapasitet og et betydelig etterspørselsgrunnlag opp mot landsdelsregioner. Imidlertid er arbeidsgruppa klar over at det selv for en så stor institusjon som Statsped, har vært nødvendig å fordele oppgaver og spesialområder mellom regionene for å sikre nødvendig spisskompetanse. Arbeidsgruppa ser behov for en nærmere vurdering av ansvaret for Statped og konkluderer ikke. 74

93 Vedlegg Fleksibel regional forvaltning/differensiert oppgavefordeling egenskaper og konsekvenser I lys av debatten om fremtidig oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene og spørsmålet om videreføring av prinsippet om enhetlig oppgavefordeling, drøftes kort ulike modeller der regionale oppgavene organiseres fleksibelt, dvs. at store og funksjonelle nok kommuner ivaretar nåværende fylkeskommunale og statlige oppgaver. Modellen innebærer differensiert oppgavefordeling. Dersom fylkeskommunale oppgaver legges til store nok kommuner, må det finnes en løsning for ivaretakelsen av oppgaver utenfor disse kommunene. Arbeidsgruppen tilrår ikke denne modellen og mener det regionale folkevalgte nivå fortsatt skal ha tilnærmet like oppgaver og dekke hele regionens areal. Modellen Modellen innebærer at store og funksjonelle nok kommuner overtar oppgaver fra fylkeskommunene og staten. I praksis vil det være de store bykommunene (der nåværende omlandskommuner inngår) som vil kunne ha funksjonalitet og innbyggergrunnlag til å overta oppgaver som videregående opplæring og kollektivtransport. Modellen forutsetter altså endringer i kommunestrukturen rundt de store byene. Argumentet som fremføres for modellen er at den kan gi desentraliseringsgevinster ved at oppgaver flyttes fra fylkeskommunen og staten til kommunene. Eksempler på oppgaver er videregående opplæring, tannhelse, kulturminner og kulturoppgaver. Kommunene blir ansvarlige for en større oppgaveportefølje, med større muligheter for allokering og tilpasninger mellom lokale og nåværende regionale oppgaver, for eksempel et helhetlig opplæringsløp med tilhørende støttetjenester og kulturminnevern og arealforvaltning. Brukerne kan forholde seg et offentlig apparat med potensial for å tilby sammenhengende tjenestekjeder fordi ett nivå har ansvaret for oppgaveområdet. Et eksempel kan være innenfor opplæringsområdet der kommune kan få et totalansvar for barn og unges utdanningsløp, herunder felles PP-tjeneste. En stor del av landets innbyggere vil dermed forholde seg til ett lokalt folkevalgt organ. Hvordan ivareta regionale oppgaver utenfor bykommunene? Dersom fylkeskommunale oppgaver legges til nye bykommuner, må det finnes en løsning for ivaretakelsen av oppgaver utenfor bykommunene. Fem hovedmodeller vurderes her: 1. Vertskommunemodell - bykommunen som vert 2. Interkommunalt samarbeid mellom kommunene utenfor bykommunen 3. Videreføring av fylkeskommuner for områder utenfor byene - restfylke 4. Landsdelsregioner 5. Statlig ansvar I de deler av landet som ikke har eller får store bykommuner, kan en videreføring av fylkeskommunen være et alternativ. 75

94 1. Vertskommunemodell bykommunen vert Modellen innebærer at bykommunene og kommunene utenfor byen samarbeider om fylkeskommunale oppgavene gjennom vertskommunesamarbeid med politisk nemnd etter kommunelovens bestemmelser. Vertskommune med felles folkevalgt nemnd innebærer at kommunene oppretter en felles politisk nemnd med minimum to representanter fra hvert kommunestyre. Det er nemnda (som formelt er del av vertskommunen) som i denne modellen har ansvar for at oppgavene blir løst, men administrativ myndighet kan delegeres administrasjonen i vertskommunen. Egenskaper og konsekvenser Vertskommunemodellen innebærer utbygging av eksisterende organisasjoner i kommunene og gir dermed ikke behov for oppbygging av nye enheter. Vertskommunesamarbeid innebærer formalisering av ansvar for samtlige deltakerkommuner og samtlige kommuner er representert i nemnda. Vertskommunemodellen kan oppleves som en ubalansert samarbeidsmodell. Det er vertskommunen som har det løpende ansvar for oppgaven. Oppgaveløsning gjennom interkommunalt samarbeid innebærer indirekte demokrati. Politikere i de styrende samarbeidsorganer vil ikke være direkte valgt og prioritere oppgaver også for innbyggere i nabokommuner.. 2. Interkommunalt samarbeid mellom kommunene utenfor bykommunen Modellen innebærer at kommunene som ikke inngår i bykommunen, samarbeider om fylkeskommunale oppgaver. Gitt behov for balansert politisk innflytelse i samarbeidet og bredden i oppgaveporteføljen, kan en organisering av samarbeidet etter samkommuneprinsipper være aktuell. Modellen er lovfestet i kommuneloven. En samkommune er et eget rettsubjekt med egen administrasjon, felles politisk styre oppnevnt av og fra kommunestyrene og finansiert av kommunene. Samkommunen ledes av et samkommunestyre med representanter oppnevnt av og blant kommunestyrenes medlemmer. Det er kommunene som er ansvarlig for finansiering av samkommunen. Egenskaper og konsekvenser Modellen kan resultere i en økning fra 19 til langt flere ansvarlige enheter for fylkeskommunale oppgaver. En oppsplitting kan medføre reduserte fagmiljøer og smådriftsulemper sammenlignet med dagens situasjon. Modellen krever koordinering mellom samkommunen og bykommunen i kommune/fylkesoverskridende oppgaveløsning, for eksempel kollektivtransport, veg, næringsutvikling. Modellen er fleksibel og legger til rette for å samle interkommunale oppgaver med delegert myndighet under ett politisk styre oppnevnt av og blant kommunestyrene og til én administrasjon. Modellen kan legge til rette for sektorsamordning i det interkommunale rom. Samkommunen er et felles eie mellom deltakerkommunene som kan legge til rette for en balansert politisk og administrativ styringsløsning. 76

95 Oppgaveløsning gjennom interkommunalt samarbeid innebærer indirekte demokrati. Politikerne i de styrende samarbeidsorganer vil ikke være direkte valgt og prioritere oppgaver også for innbyggerne i nabokommuner. 3. Restfylkeskommunalt ansvar Modellen innebærer at fylkeskommunen videreføres med ansvar for regionale oppgaver utenfor byområdene. For fylker som i dag ikke har større byer vil ikke modellen innebære endringer sammenlignet med i dag (for eksempel Sogn og Fjordane og Finnmark). Egenskaper og konsekvenser - Dersom fylkeskommunenes grenser videreføres, vil det medføre at innbyggergrunnlaget i restfylket vil variere betydelig. For noen av fylkenes del vil innbyggergrunnlaget være betydelig under (for eksempel Sør- Trøndelag). - Samlet kan en slik modell medføre en økning fra 19 til flere ansvarlige for enheter for fylkeskommunale oppgaver. Oppsplittingen kan medføre reduserte fagmiljøer og smådriftsulemper sammenlignet med dagens situasjon. - Modellen krever koordinering mellom fylkeskommune og kommune i kommune/fylkesoverskridende oppgaveløsning, for eksempel kollektivtransport, veg, næringsutvikling. 4. Landsdelsregioner Modellen innebærer at det etableres store regioner tilnærmet landsdelene som ivaretar fylkeskommunale oppgaver i regioner det ikke er store byer og nåværende statlige oppgaver med krav til et betydelig innbyggergrunnlag. Det vil innebære at landets regioner vil ha ulikt geografisk ansvar. Egenskaper og konsekvenser Landsdelsregionene vil ha et betydelig innbyggergrunnlag for ivaretakelse av statlige og fylkeskommunale oppgaver. Samtidig kan modellen legge til rette for desentralisering av oppgaver til store nok kommuner. Modellen kan samlet legge til rette for betydelig desentralisering av oppgaver. Landsdelen vil måtte forholde seg til kommuner med ulikt oppgaveansvar. Avhengig av fremtidig kommunestruktur vil antall kommuner kunne være betydelig og samhandlingsmønsteret kan bli komplekst. Modellen krever koordinering mellom landsdel og storbykommunene i kommune/fylkesoverskridende oppgaveløsning, for eksempel kollektivtransport, veg, næringsutvikling. En problemstilling som kan reises er knyttet til valg og demokrati. Når det gjelder representasjon til regiontinget vil alle regiontingsrepresentantene ha beslutningsrett over samtlige av regionens oppgaver. I prinsippet er representantene valgt av og for hele regionen uansett bosted. Det innebærer at 77

96 bykommunenes regiontingsrepresentanter i prinsippet vil ha innflytelse og ansvar for oppgaveløsningen og tilbudet for regionen, samtidig som egen bykommune har ansvaret for mange av de samme oppgavene. 5. Statlig ansvar Modellen innebærer at staten overtar ansvaret for fylkeskommunale oppgaver utenfor de store byene, for eksempel ved statlige videregående opplæringsenheter eller ved at statens vegregioner tar ansvaret for kollektivtransport. Et regionalt folkevalgt nivå kan ev videreføres i de områder av landet som ikke har store byregioner. Egenskaper og konsekvenser En statlig organisering kan ivareta hensynet til innbyggergrunnlag og en størrelse som gjør at stordriftsfordeler, kompetansekrav og kapasitet og funksjonalitet kan ivaretas. Prioriteringene for nåværende fylkeskommunale oppgaver vil ivaretas av tjenestemenn og ikke være underlagt direkte politisk prioritering fra lokale/regionale politikere. Etablering av statlig særforvaltning legger ikke til rette for sektorsamordning og regional tilpasning av oppgaver. 78

97 Noter til tabell 2.3 Statlig inndeling i Inkluderer Asker og Bærum ii Inkluderer Akershus unntatt Asker og Bærum iii Omfatter Sunnmøre og Romsdal iv Omfatter Nordmøre og Nordland sør for Saltfjellet v Omfatter Nordland nord for Saltfjellet vi Oslo kommune ivaretar BUF-etats oppgaver selv med unntak av familievernet. vii Inkluderer Sør-Troms viii Inkluderer Nord-Troms og Tromsø 79

98 RAPPORT NR. 58 Jørgen Amdam, Lars Julius Halvorsen og Gunnvor Bakke ALTERNATIVER FOR REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ

99 2

100 TITTEL Alternativer for regionalt folkevalgt nivå FORFATTERE Jørgen Amdam, Lars Julius Halvorsen og Gunnvor Bakke PROSJEKTLEDER Jørgen Amdam RAPPORT NR. 58 SIDER 82 PROSJEKTNUMMER PROSJEKTTITTEL Oppgaver og inndeling for et regionalt folkevalgt nivå OPPDRAGSGIVER Kommunal- og moderniseringsdepartementet ANSVARLIG UTGIVER Møreforsking AS ISSN ISBN DISTRIBUSJON Open FORFATTAR/MØREFORSKING VOLDA Føresegnene i åndsverklova gjeld for materialet i denne publikasjonen. Materialet er publisert for at du skal kunne lese det på skjermen eller framstille eksemplar til privat bruk. Utan særskild avtale med forfattar/møreforsking Volda er all anna eksemplarframstilling og tilgjengeleggjering berre tillate så langt det har heimel i lov eller avtale med Kopinor, interesseorgan for rettshavarar til åndsverk. 3

101 4

102 INNHOLD Sammendrag... 7 Årstall og begivenheter Innledning Oppdraget Grunnleggende forutsetninger Kriterier for god kommunestruktur Metode og arbeidsmåte Kartlegging og sammenstilling av tidligere utredninger Regionenes historie Det kommunale og regionale forvaltningsnivået Det regionale forvaltningsnivået Sentrale utredningsarbeider om regionnivået Begrunnelsen for etableringen av Den nye fylkeskommunen og Hovedkomiteens målutredninger Christiansenutvalget ( ) Oppgavefordelingsutvalget ( ) Utredningsarbeider frem mot forvaltningsreformen ( ) Storbyutredninger Valg av kriterier for å vurdere alternativer til regionalt folkevalgt nivå Overordnede prinsipper og hensyn for oppgavefordeling Regionenes roller Kriterier for regionnivåets rolleutøvelse Alternativer for regionalt folkevalgt nivå Innledning Samordning av staten Kommunestruktur Variert kommunepopulasjon (300) Store kommuner de fleste med minst innbyggere (150) Regionkommuner alle over innbyggere (80) Fleksibel kommunestruktur differensierte oppgaver Regional struktur

103 3.4.1 Nåværende struktur 0-alternativet Sammenslåing av noen av dagens fylker til funksjonelle regioner Landsdel Selstad s a efali g o syv la dsdeler Storby Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering Fleksibel regionalpolitisk organisering Oppsummering SAMMENLIGNING AV ALTERNATIVER FOR REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ Grunnlaget alternativet som nå Sammenslåing - Oppgavefordelingsutvalgets anbefaling regioner Landsdel Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering Fleksibel Avsluttende kommentarer Litteratur Tabell og figurliste Tabell 1.1 Samfunnsmessige hensyn og foreslåtte kriterier. Ekspertutvalget s Figur 2.1 Fylkeskommunenes utgifter fordelt etter sektor (Kilde: TBU nov 2013) Figur 3.1 Det segmenterte samfunn. (Amdam og Veggeland 2011) Figur 3.2 Fragmentering Figur 3.3 Forskjeller mellom government og governance. (Amdam og Veggeland 2011:31) 43 Figur 3.4 Dynamisk oppgavefordeling mellom kommune og region Figur 3.5 Trinnvis oppgavefordeling mellom kommune og region Tabell 3.6 Kombinasjoner av alternative kommunestrukturer og regionalpolitisk strukturer Tabell 4.1. Oppsummering av trolige virkninger av alternativer sammenlignet med dagens situasjon Tabell 4.2 Oppsummering av alternativvurdering sammenlignet med dagens situasjon

104 SAMMENDRAG I denne analysen gir vi en sammenstilling og vurdering av eksisterende utredninger om regional politisk organisering, funksjoner og oppgaver, deres krav til innbyggertall og andre kriterier knyttet til nivået mellom stat og kommune. Vi skisserer aktuelle funksjoner og oppgaver til et nytt regionalt folkevalgt nivå. Sammenhengen mellom mulige nye oppgaver og ulike alternativer for regional inndeling vurderes. Dagens fylkeskommuner har en usedvanlig lang historie som geografiske enheter med bare mindre endringer de siste 200 årene. Av de tre administrasjonsnivåene under tidlig statsmakt er det kun fylkenes forgjengere amtene som har overlevd frem til i dag. Fogderiene ble avviklet etter at forgjengerne til dagens kommuner, herredene og byene, tok over som det laveste forvaltningsnivået. I 1844 var det 20 amter i Norge. Den eneste endringen i fylkesinndelingen etter dette er innlemming av Bergen i Hordaland fylkeskommune i 1972, samt enkelte mindre grensejusteringer mellom fylkene. Fram til midten av 1980-tallet ble fylkeskommunens oppgaver kraftig utvidet, særlig innenfor videregående skole, sykehus og samferdsel. Perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet er kjennetegnet av en «rydding» i oppgavefordelingen mellom stat og fylker der staten tok over ulike typer høyere nivås profesjonsutdanninger fra fylkeskommunen mens fylkeskommunen tok over fagutdanninger på videregående nivå samt nye kulturoppgaver (NOU 2000:22). Perioden fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet er kjennetegnet av overføring av oppgaver fra fylkeskommunen til staten, særlig innenfor helse- og sosialsektoren. Dessuten gikk statlige etater vekk fra praksisen med å organisere seg etter fylkesinndelingen. Den klart viktigste endringen var overføring av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunen til staten i Formålet med opprettelsen av fylkeskommunen i 1838 var å ivareta spesialisert tjenesteproduksjon som kommunene ikke selv kunne ivareta. Etter hvert fikk fylkeskommunen også ansvar for myndighetsutøvelse på en del områder. I etterkant av årtusenskiftet fikk fylkeskommunen en ny viktig rolle som planlegger og samfunnsutvikler. Etter hvert ble denne rollen langt sterkere vektlagt i reformarbeidet som omfattet fylkeskommunen. Fylkeskommunene er en stor tjenesteprodusent, om lag av budsjettene brukes til videregående opplæring og snart en tredel til samferdsel. Selv om samordnende planlegging og utviklingsarbeid er i fokus, er forvaltningsnivåets økonomiske muskler knyttet til å gjøre utdanning og kommunikasjoner utviklingsrettet i forhold til de spesielle regionale behovene som fylkene har. Det regionale nivået har vært gjenstand for utredninger helt siden kommunestrukturendringene i regi av Schei-komiteen på 1960-tallet. På 1970-tallet ble dette arbeidet organisert under Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen, som til sammen leverte 23 NOU-er. 7

105 Hovedkomiteens to målutredninger (NOU 1974:53 og 1988:38) introduserte flere overordnede prinsipper som siden er lagt til grunn for de fleste senere utredningsarbeider. Christiansenutvalgets utredning i 1992 (NOU 1992:15) fulgte opp målsetningene fra Hovedkomiteen, men gikk mer konkret og systematisk til verks. Arbeidsmåten var å utarbeide dimensjoner og kriterier for kommunal og fylkeskommunal inndeling og virksomhet. Kriteriene ble så brukt i drøftinger som ledet frem til prinsipper for regional og kommunal inndeling. Prinsippene herfra er senere lagt til grunn for flere utredninger i statlig og KS regi. Både Christiansen-utvalget (1992), Oppgavefordelingsutvalget (2000) og Effektutvalget (2004) tilrådde endringer i regioninndelingen. Det samme gjorde Distriktskommisjonen (2004) og KS-finansierte utredninger som Selstad (2004b). I disse utredningene er det lagt stor vekt på prinsipper en regionendring bør bygge på, likedan krav til demokrati, effektiv produksjon, myndighetsutøvelse og utviklingsarbeid. Vi bygger vår vurdering av alternativer på slike krav. I denne utredningen har vi skissert fem alternativer for regioninndeling og som alle bygger på forslag i tidligere utredninger. Her vil vi skissere disse alternativene summarisk, oppsummere vår vurdering og sammenligne alternativene opp mot dagens situasjon. Alternativene og tilhørende summarisk vurdering fremgår av figuren nedenfor. Regionalt nivås funksjoner og struktur er i stor grad avhengig av kommunal struktur og kommunale oppgaver, derfor er det til hvert av alternativene knyttet egne forutsetninger om kommunal struktur. Tabell. Oppsummering av alternativvurdering sammenlignet med dagens situasjon, se del 4. Kriterier Alternativ 0- alternativet 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering ca. 150 kommuner Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering regioner Demokrati Som i dag Positivt Positivt Svakt positivt Klart positivt Tenesteproduksjon Som negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Myndighetsutøvelse Som i dag Positivt Klart positivt Negativt Positivt Planlegging og utvikling Som i dag Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Totalt Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt 0-alternativet I dette alternativet forutsettes det en reduksjon av antall kommuner til omtrent 300, og med en spredning i størrelse ikke ulik dagens. Fylkeskommunestrukturen er den samme som i dag med 8

106 eventuelle grensejusteringer på grunn av endringer i kommunegrenser. Alternativet forutsetter små endringer i arbeidsoppgaver mellom stat, fylkeskommune og kommune. Valgordninger m.m. som nå. Alternativet kan fungere med en moderat kommunesammenslåing, men blir problematisk om antall kommuner reduseres til for eksempel 150 eller 80. Grunnen er spesielt de små fylkene som skal forholde seg til flere større kommuner med betydelige ressurser og kompetanse. Dette kan gi større utfordringer spesielt knyttet til myndighetsutøvelse, samfunnsog arealplanlegging og utviklingsarbeid. Det kan også føre til økte politiske konflikter mellom et svakt regionalt nivå og et sterkt kommunalt nivå. Med få kommuner er det også sannsynlig at arbeidsoppgaver blir overført fra fylkeskommunene til kommunene og at fylkeskommunene tømmes for funksjoner fordi de minste er for små til å overta oppgaver fra staten. Sammenslåing Tallet fylkeskommuner reduseres til 15 eller færre ved sammenslåing som stort sett bygger på dagens grenser. Alternativet forutsetter små endringer i arbeidsdeling mellom fylkeskommune og kommune, men siden alle fylkeskommuner har over innbyggere kan flere oppgaver delegeres fra stat til fylke. Valgordninger er som nå. Alternativet bygger på prinsipper utviklet av Christiansen-utvalget (1992), Oppgavefordelignsutvalget (2000) og andre utredninger rundt år Vi har valgt å basere vurderingen av dette alternativet i kombinasjon med ca. 300 kommuner. Alternativet fremstår som positivt i forhold til dagens situasjon og spesielt i forhold til om man ikke endrer fylkesstrukturen. Dette alternativet er det mest robuste mot variasjon i kommunestruktur og kan fungere minst like godt med ca. 150 kommuner som med 300. Dette gjelder spesielt på området utviklingsarbeid, fordi det blir færre kommuner å forholde seg til og dermed større muligheter til direktekontakt og samarbeid. Om antall kommuner blir ca. 80 kan det være problematisk med så mange regioner som 15, men med 10 til 12 regioner bør det kunne fungere. Jo færre kommuner og regioner, desto mer blir dette alternativet likt landsdelsalternativet i struktur og konsekvenser. Landsdel Norge inndeles i syv regioner ut fra funksjonelle kriterier og med betydelig overføring av oppgaver innen spesielt utvikling og innovasjon, forskning og utdanning m.m. fra stat til region. Alternativet bygger på en utredning Tor Selstad gjorde for KS i Regionene blir politisk sterke organer for å kunne samordne offentlig virksomhet og for å kunne samarbeide proaktivt med næringsliv, frivillighet og kommuner. Kommunene er ordnet i en funksjonell ko u estruktur a. ko u er ygd på SSB s servi eregio er der alle ko u er har minst innbyggere (Ekspertutvalget 2014) og slik at de kan være kompetente samarbeidsparter med landsdelene og effektive velferdsprodusenter. Det er direkte valg til landsdelstyrene. 9

107 Slik dette alternativet er skissert her fremstår det som bedre enn dagens situasjon, men med en del utfordringer og forbehold. Demokratisk kan alternativet være positivt om store oppgaver overføres fra staten til regionene og med reell politisk makt på regionnivået. Samtidig øker avstanden mellom velger og politiker, noe som kan gi opplevd svakere representasjon blant velgerne. Alternativet vil gi mer effektiv tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse sammenlignet med dagens situasjon, og dette vil forsterkes om regionene frå reell makt til å tilpasse slik virksomhet til regionens spesielle behov og situasjon. Også utviklingsarbeid kan bli mer effektivt under forutsetning av at man har relativt få kommuner som regionene skal forholde seg til. Alternativet forutsetter en struktur på region- og kommunenivå som bygger på funksjonelle prinsipper og senter/region-hierarki. En slik struktur er vanskelig å tilpasse de spesielle geografiske forholdene i Norge. Selstad (2004a) anbefaler syv regioner. I debatten knyttet til dette forslaget har mange pekt på utfordringene knyttet til konkurranse og manglende samarbeid mellom byer, innad i flere av de foreslåtte landsdelene. Dette medfører en risiko for en todeling av det regionale Norge, mellom splittede og lite handlingskraftige regioner og regioner som opptrer som sterke politiske enheter. Ut fra dette hensynet kan 10 til 12 regioner være mer formålstjenlig. En inndeling i 10 til 12 regioner kan også lettere kombineres med flere kommuner enn 80. Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering Generalistprinsippet forlates og kommune deles inn i fire kommunegrupper. De minste har ansvar for basistjenester og lokal utvikling, mens de største har et totalansvar tilsvarende kommunale og fylkeskommunale oppgaver (Oslo-modellen). Fylkeskommunene/regionene har ansvar utenom storbyene og har varierende oppgaver i forhold til kommunene avhengig av deres størrelse og kompetanse, dvs. en trenivåmodell. Tallet kommuner er redusert til ca. 150, av disse 4-6 med storbystatus, med byregionstatus, men også over 50 som er små distriktskommuner. Storbyene og fylkene/regionene vil være sentrale men adskilte regionale utviklingsaktører. Det er indirekte valg til regionforsamlingen, dvs. direkte valg til to nivå kommunestyre og Storting. Modellen bygger på ideer presentert av Rattsø (2014) der han fokuserer på at for å få en mer dynamisk nærings- og samfunnsutvikling bør kommunal organisering bygge på de store byene og deres omland. Han skisserer at for eksempel de 20 største byregionene kan få en status tilsvarende Oslo. Her kombineres dette med forslag fra Selstad m.fl. (2012) om å gruppere kommuner i fire grupper og med økende oppgaver med økende størrelse i befolkning, dette for å kunne fange opp både by- og landkommner. Alternativet kan være effektivt for å løse interne utfordringer i byregioner og for å stimulere vekst i disse, men fremstår i en nasjonal og regional sammenheng som mer utfordrende enn dagens fylkesstruktur. Demokratisk er dette en to-nivå modell med direkte valg på kommune- og statsnivå. I de større byene vil det utvilsomt måtte opprettes bydeler som i dagens Oslo og utenom storbyene gjenetableres ordningene man hadde frem til 1974 med indirekte valgte 10

108 regionale forsamlinger og trolig et tilhørende byråkrati dominert av staten. Alternativet kan være mer kostnadseffektivt enn dagens situasjon, men samtidig ører kompleksiteten og spesielt regional samordning og utviklingsarbeid kan bli skadelidende ved at man etablerer et klart skille mellom by og land. Fleksibel regionalpolitisk organisering Generalistprinsippet forlates. Landet deles inn i 10 til 15 regioner som får et overordnet ansvar for regional planlegging og utvikling i hele regionen og ansvar for at alle innbyggere har gode velferds- og samfunnsforhold. Kommuner har ansvar for velferdsproduksjon, utviklingsarbeid, samfunnsplanlegging m.m. i forhold til størrelse og kompetanse og i tett samarbeid med regionen. Alle kommuner har ansvar for kommunal basisvirksomhet som barnehage, skole, SFO, hjemmebasert omsorg m.m. Kommuner som slår seg sammen vil kunne få større oppgaver og motsatt, i tett samarbeid med region og nabokommuner. Antall kommuner vil derfor kunne variere over tid. Modellen kan fungere best med relativt få kommuner i hver region for å kunne ha tette samarbeidsrelasjoner, helst ikke flere enn 15. Det er direkte valg til tre nivå; kommunestyre, regionstyre og Storting. Regionene er valgkrets til Stortinget, kommunene til regio ti get. Modelle ygger på s e arioet odul prese tert i Selstad.fl., e her modifisert ved at vi har introdusert full fleksibilitet i arbeidsdeling mellom kommune og region avhengig av størrelse og kompetanse. Dette er e odell der gover a e ; tett sa ar eid ello aktører for å fi e de este løsningene knyttet til lokale og regionale utfordringer, er hovedprinsipp for planlegging og utvikling. Dette alternativet er det mest radikale sammenlignet med dagens situasjon, fordi både struktur, oppgaver og arbeidsmåter forutsettes endret. Derfor er det også vanskelig å vurdere virkninger, fordi disse er avhengig av om regionene lykkes i samarbeidet med kommunene, dvs. o a greier å legge o ar eidsfor er fra styri g fra toppe til sa ar eid og fleksi ilitet. I prinsippet skal det utvikles avtaler mellom region og hver kommune om hvilke oppgaver som skal løses av kommunen og hvilke regionen har ansvar for. Dette er tilsvarande prinsipp som i samhandlingsformen, der regulert av avtaler mellom helseforetak og kommune. Om man lykkes med å utvikle et tett samarbeid og dermed også kunne ha stor fleksibilitet i å finne gode lokale og regionale løsninger på så vel tjenesteproduksjon som utviklingsarbeid, vurderer vi dette alternativet som klart bedre enn dagens situasjon. På den andre sida kan det regionale nivået lett utvikles til å li e sterk overherre so reduserer lokal politisk makt. Om man har mange og små kommuner øker sjansene for slik overstyring. Slike utfordringer kan reduseres om man har relativt få kommuner og med relativt stor egenmakt og dermed er mer likestilte partnere. Man kan også lage et system for forutsigbare kommunale oppgaver slik Selstad m.fl. (2012) skisserer, med fire kommunegrupper og med klart definerte oppgaver avhengig av befolkningsstørrelse. I analysene og vurderingene har vi pekt på utfordringer knyttet til sammenhengen mellom en kommunereform og regionreform, utfordringer knyttet til generalistprinsippet, geografisk inndeling av regioner og demokratiets rolle på regionalt nivå. Spesielt vil vi peke på utfordringer knyttet til demokrati, utviklingsarbeid og regional samordning i vårt fragmenterte samfunn. I 11

109 flere av alternativene har vi pekt på at det kan være et motsetningsforhold mellom produksjon/myndighetsutøvelse og utviklingsarbeid. Den spesielle utfordringen man har på regionalt nivå er samordning av offentlig og privat virksomhet og planer, på en slik måte at man får best mulig regional utvikling og effektiv bruk av private og offentlige ressurser. Segmentering og fragmentering rammer spesielt utfordringene med å se funksjonelle regionale sammenhenger og å utvikle planer og tiltak som er effektive for utvikling. Dette krever utviklingsledelse og tett samarbeid mellom sentrale aktører, om aktiviteter det er vanskelig å organisere på statlig nivå eller lokalt. Økende kompleksitet i samfunnet stiller økende krav til governance - å finne nye muligheter og løsninger som er effektive i en nasjonal, regional og lokal kontekst. 12

110 ÅRSTALL OG BEGIVENHETER Før 872 Norge delt i et tyvetalls herreder eller fylkir 872. Harald Hårfagre samler store deler av dagens Norge til ett rike. Herreder/fylkir går fra å være regionale bottom-up organer til å bli redskap for statsmakten. Lenene skifter navn til sysler Unionen med Danmark. Syslene skifter navn til len. Lenene blir deretter underlagt fire hovedlen - Akershus, Båhus, Bergenshus og Trondhjem, og kalt smålen. Smålenene var igjen delt opp i fogderier Innføring av eneveldet. Hovedlenene blir stiftsamt. Båhus avstått til Sverige, Agdesiden stiftsamt opprettet. Smålenene blir erstattet av 12 amt. Gjennom oppdelinger utvides antallet amt til 16 ved unionsoppløsningen Oppløsningen av unionen med Danmark. Riksforsamlingen vedtar Grunnloven. Inngåelse av unionen med Sverige. I 1814 var det 17 amt i Norge Avvikling av adelskap i Norge. Grevskapene Jarlsberg og Laurvig slås sammen til Jarlsberg og Larvik amt Bergen by blir eget amt De to formannskapslovene, en for byene og en for landet for øvrig vedtas. Lovene oppretter folkevalgte bykommuner og herredskommuner. Bykommunene gis større fullmakter enn herredskommunene. For landkommunene oppdrettes det amtskommuner for å ivareta oppgavene som ikke kommunene kunne løse hver for seg. Amtskommunene blir styrt av et amtsformannskap bestående av ordførerne i herredskommunene, mens administrative ledere i amtskommunene og Amtmennene fikk rollen som tilsynsmenn for kommunene. Amtmannen beholdt sin rolle som statlig embedsmann ved siden av de nye oppgavene frem til Christiania blir eget amt Tromsø amt skilles ut fra Finnmarken amt. De to amtene var underlagt samme amtmann frem til Amtenes oppgaver utvides kraftig til å omfatte helsevesen, landbruksskoler og amtsskoler, og veivesen Amtene endrer navn til fylke Schei-kommitèen foreslo ny fylkeskommune skilt fra fylkesmannen, men møtte motstand. 13

111 1961 Lov om fylkeskommunen vedtas. Gabrielsen-utvalget nedsettes med mandat «å utrede spørsmålet om revisjon av fylkesinndelingen og eventuelt komme med forslag til regulering». Flertallet i Gabrielsen-utvalget konkluderte med at det var behov for «vidtgående endringer for våre fylker dersom disse skal kunne bli rasjonelle enheter for så vel statlig som fylkeskommunal forvaltning.» 1964 Lov om fylkeskommuner trer i kraft. Byene innlemmes i fylkeskommunen. Fylkestinget velges av kommunestyrene med ett medlem per 6000 innbyggere. Fylkesordfører velges av fylkestinget. Fylkeskommunene endres fra å være et hjelpeorgan for herredskommunene til et viktig forvaltnings- og selvstyrenivå. Gis blant annet større ansvar for videregående skoler Remsethutvalget legger frem sin innstilling der de blant annet foreslår å innlemme Bergen byfylke i Hordaland fylkeskommune Fylkeskommunen gis ansvar for planlegging og drift av somatisk helsetjeneste Reformarbeidet overfor kommuneforvaltningen ble samlet under en paraply gjennom opprettelsen av Hovedkomiteen for reformarbeid i lokalforvaltningen ledet av Direktør Dagfin Juel. Hovedkomiteen la i perioden 1973 til 1988 frem 23 offentlige utredninger Bergen byfylke slås sammen med Hordaland. Koren-utvalget legger frem sin innstilling, der det foreslås å slå sammen Oslo og Akershus for å få en mer samordnet forvaltning uten å måtte endre kommuneinndelingen Fylkeskommunen får ansvar for videregående opplæring. Hovedkomiteen la i 1974 frem «Mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen» (NOU 1974:53), der de anbefaler en desentralisering av oppgaver og myndighet for å effektivisere og forbedre offentlig saksbehandling, avlaste sentraladministrasjonen og for å styrke demokratiet. Det slås likevel fast at «Det kan ikke komme på tale å desentralisere bare for desentraliseringens skyld. I hvert enkelt tilfelle må myndighetene komme fram til om det er til fordel for samfunnet og efolk i ge å gje o føre e dese traliseri g < >». Når det gjelder forholdet mellom fylkeskommuner og kommuner ble det understreket at «I den utstrekning det foretas endringer i arbeidsdelingen mellom fylkeskommunen og kommunene, bør dette i alminnelighet skje i form av desentralisering, dvs. overføring av arbeidsoppgaver fra fylkeskommunen til kommunene.» Hovedkomiteen understreker derimot at det fortsatt bør være en statlig oppgave å føre tilsyn og kontroll med fylkeskommuner og kommuner. I St.meld. nr 31. ( ) slutter Regjeringen Brattli II seg i hovedsak til disse merknadene Innføring av Den nye fylkeskommunen med direkte valg til Fylkestinget. Fylkeskommunens administrasjon løst fra Fylkesmannen. Opprettelse av ny stilling som fylkesrådmann. Innføring av direkte beskatningsrett for fylkene Christiansenutvalget opprettet. 14

112 1992 Christiansenutvalget la frem sin innstilling. 1992/1994 Åtte storkommuner dannes ved sammenslåing av byer med sine omlandskommuner. Dette er den foreløpig siste større endringen i kommuneinndelingen i Norge Oppgavefordelingsutvalget opprettet 2000 Oppgavefordelingsutvalget legger frem sin innstilling. Anbefaler en reform som vil gi regioner Staten overtar spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunen. Fylkeskommunen rolle som planlegger og samfunnsutvikler vektlegges sterkere Selstad legger frem utredning av regionstruktur for KS. KS landsting vedtar å gå inn for en regionreform som vil gi totalt 7-9 regioner Distriktskommisjonen og Distriktsmeldinga. Dreining mot sterkere distriktspolitikk. Sentralisering reintroduseres som målsetning. Prinsippet om likeverdige tjenestetilbud understrekes som overordnet mål Stoltenberg II legger frem Regionalmeldinga. Avviser løsningen med regioner. Sender alternativene landsdelsorganisering og forsterket fylke ut på høring. Høringene viser blandede tilbakemeldinger fra fylkene. Enkelte fylkespar åpner for å slå seg sammen Forvaltningsreformen. Fylkesstrukturen opprettholdes. Fylkeskommunen får styrket sin rolle som regional utviklingsaktør gjennom overføring av nye virkemidler og oppgaver på områdene samferdsel, FoU, innovasjon og næringsutvikling, miljøforvaltning og kultur. 15

113 INNLEDNING 1.1 OPPDRAGET Kommunal- og moderniseringsdepartementet har bestilt en utredning i tre deler: En sammenstilling og vurdering av eksisterende utredninger og stortingsdokumenter som inneholder vurderinger og anbefalinger om hvordan et nytt regionalt nivå kan inndeles, En sammenstilling og vurdering av eksisterende utredninger og stortingsdokumenter om hvilke funksjoner og oppgaver som legges til grunn for ulike alternativer for inndelingen av regionalt folkevalgt nivå. Det skal synliggjøres i hvilken grad anbefalingene setter bestemte krav til innbyggertall eller andre kriterier for de funksjonene og oppgavene som er vurderte. Videre skal det redegjøres for om utredningene vektlegger eller synliggjør mulighetene for samordning med statlig regioninndeling. En skisse over aktuelle funksjoner og oppgaver til et nytt regionalt folkevalgt nivå. Sammenhengen mellom mulige nye oppgaver og ulike alternativer for regional inndeling skal vurderes. Grunnlaget for arbeidet er stortingsvedtak om en slik utredning og som sier at analysen skal bygge på tidligere utredninger, dvs. at kunnskap om mulige alternativ for organisering av et regionalt folkevald nivå alt foreligger, men ikke er systematisert og organisert på en hensiktsmessig måte, noe denne utredningen skal bidra til. Tids- og ressursrammen for utredningen er også avgrenset, Møreforsking fikk oppdraget i begynnelsen av september 2014 og endelig rapport skulle leveres 17. november. Med grunnlaget i det aksepterte tilbudet har denne analysen derfor fulgt vanlige analytiske spor (Amdam 1985, Amdam og Veggeland 2011: ) når målsettinger er rimelig klare: Søke etter alternativ i dette tilfellet i form av alternativ i tidligere utredninger men som må bearbeides og tilpasses til dagens forhold og om mulig også skissere andre alternativ som utreder mener kan oppfylle overordna mål. Dette er delvis skissert i første punkt i konkurransegrunnlaget som et krav om å lage til en samlet framstilling av utredede alternativ og som vil være grunnlag for framstilling av alternativ for vurdering og grunnlag for alternativsøk. Omtalen av alternativ skal blant annet synliggjøre hvilke funksjoner og oppgaver som legges til grunn for ulike alternativ for inndeling av regionalt folkevald nivå. Søke etter og finne konsekvenser for å gjøre dette må det utvikles en oversikt over hvilke element som er relevante og viktige for å søke etter, finne og vurdere konsekvenser i denne sammenhengen og på det grunnlaget finne og vurdere konsekvenser av ulike alternativ. Elementene vil dels være knyttet til funksjoner og oppgaver som er aktuelle, territorielle utfordringer så vel som samarbeid og samordning 16

114 horisontalt og vertikalt for eksempel sammenhengen mellom regionstørrelse (ulike størrelsesmål) og mulig evne til å løse oppgaver/funksjoner. Vurdere alternativene opp mot hverandre med grunnlag i aktuelle vurderingselement og konsekvenser av ulike alternativ. Analysen skal illustrere hva som er fordeler og ulemper med ulike alternativ i forhold til ulike element/kriterier og på en slik måte at oppdragsgiver lett kan endre vektlegging og vurdering. Alternativa skal om mulig framstilles i en oversiktlig matrise der de viktigste konsekvensene kommer fram. 1.2 GRUNNLEGGENDE FORUTSETNINGER En grunnleggende utfordring i denne utredningen er det klassiske forholdet eller dilemmaet i offentlig organisering knyttet til forholdet mellom territorium og funksjon (se blant annet Friedmann & Weaver 1979). De territorielle organisatoriske utfordringene er svært varierende i Norge. Mens man i noen sentrale område kan bruke såkalte Christaller-modeller for regioninndeling i homogene områder for å analysere terskler og rekkevidde til ulike funksjoner, er størstedelen av Norges territorium oppdelt av daler, fjell og fjorder og med hovedsakelig oppstykkede lineære strukturer, noe Rokkan (1967, 1987) har pekt på som særskilte utfordringer for offentlig politisk organisering. Analyse av modeller må derfor ta hensyn til de store territorielle utfordringene vi har i forhold til avstander, terreng, bosettingsmønstre, eksisterende lokalisering av funksjoner, kommunikasjoner m.m. Tilsvarende er eksisterende og mulig framtidig organisering av offentlige og private strukturer som kommuner, statlige organisasjoner, lokalisering av offentlige og private arbeidsplasser, funksjoner m.m. viktige element i vurderingen av hvilket geografisk rom så vel som hva slags oppgaver et regionalt folkevalgt nivå kan ha. Et regionalt folkevald nivå må ha funksjoner/oppgaver som kan løses bedre på dette nivået enn av kommuner eller stat. I stor grad vil dette henge sammen med framtidig territoriell og funksjonell organisering av kommuner og stat. Analysen må derfor ta hensyn til alternativ for framtidig kommunal organisering og dermed alternativer for effektiv oppgavefordeling. I prinsippet burde denne utredningen bygge på klare alternativer for kommunal struktur og oppgaveløsning. Dette arbeider Ekspertutvalget med og vil komme med sin innstilling 1. desember, dvs. etter at denne utredningen er levert. Vi vil derfor, med grunnlag i Ekspertutvalgets første innstilling (KMD 2014), måtte skissere alternativer for kommunal struktur og oppgavetildeling. Tilsvarende er staten i dag territorialt organisert på svært ulike måter, noe som gjør samarbeid og samordning vanskelig (Amdam og Veggeland 2011:83-110). Ulike alternativ kan ha fordeler og ulemper i denne sammenhengen. Siden spesielt kommunal framtidig organisering ikke er avklart, må en i analysen operere med ulike alternativer og vurdere hvordan de samspiller med alternative regionmodeller. Med grunnlag i tidligere utredninger og analyser er det vurdert ulike funksjoner og oppgaver som et regionalt folkevalgt nivå kan ha, inklusive de oppgaver som ligger til fylkeskommunen i dag. Tilsvarende er det i offentlig debatt nevnt oppgaver som under visse vilkår kunne blitt lagt 17

115 til et regionnivået. I denne utredningen må en klarlegge slike oppgaver og vurdere forutsetningen for å håndtere de med hensyn til territorium (terskler, rekkevidde, transport, efolk i gsgru lag, øko o i, sa spill ed a dre fu ksjo er, etyd i g for regio e.. Funksjoner som er mest aktuelle er produksjonsoppgaver (eksempel som fylkeskommunen har: videregåe de skole, folketa helse, fylkesveier, strategiske utviklingsoppgaver (næringsutvikling, samfunnsutvikling, planlegging... ), men også forvaltningsoppgaver eller myndighetsutøvelse der regional politisk innsikt kan være avgjørende for gode resultater (tildelinger til kultur, idrett, frivillig arbeid...). Et grunnleggende prinsipp for dagens generalistkommune er at alle kommuner og fylkeskommuner skal ha de samme oppgavene. Unntaket er Oslo som både er kommune og fylkeskommune hva gjelder oppgaveansvar. I pågående debatter er dette pekt på som et mulig alternativ også for andre storbyer, noe vi derfor må ta hensyn til her. Men også andre avvik fra generalistprinsippet kan være aktuelle. En vurdering av hvilke funksjoner som kan ligge til et regionalt folkevald nivå, henger nært sammen med funksjonelle utfordringer ved territorielle grenser. Gitt de store territorielle forskjellene i Norge, kan det være aktuelt å vurdere oppgavedifferensiering mellom ulike typer regioner og kommuner. Om for eksempel kommuner i utkantområde er store i areal men små i befolkning, kan det være at de bør ha færre oppgaver enn sentrale og folkerike kommuner med små territorium. I så fall kan det være aktuelt at et regionalt folkevalgt nivå har ulike oppgaver i ulike deler av landet. For eksempel kan større østlandskommuner organisere barnevernsoppgaver selv, mens slike tjenester i utkantstrøk best kan løses av et regionalt folkevalgt organ, eventuelt i samarbeid med kommuner. Slik politisk og administrativ differensiert organisering kan derfor være en aktuell dimensjon i denne utredningen. Dette er for eksempel skissert i det siste KS-finansierte scenarioet for kommunal fremtid (Selstad m.fl. 2012). Regional makt og organisering er viktig i denne utredningen. Maktutredningene peker på at segmentering og fragmentering har redusert den politiske innflytelsen over offentlig virksomhet, spesielt knyttet til territoriell samordning (se del 3 her og Amdam og Veggeland 2011). Samtidig avhenger det regionale nivåets politiske makt og innflytelse både av arbeidsdeling i forhold til staten og til kommunene og av forholdet til næringsliv og sivilt samfunn. Formell makt (myndighetsutøvelse) kan være viktig, men reell makt kan være minst like stor om regionale politikere og organer fungerer som initiativtakere, nettverksbyggere, arenabyggere, dagsordensettere m.m. i forhold til andre aktører. Som vi peker på i del 3, er komplekse samfunn i stor grad avhengig av å «finne nye veier» gjennom aktiv kommunikasjon og samarbeid med ulike aktører. Dermed må tradisjonell «government» suppleres med «governance». Under bestemte forutsetninger kan det regionalpolitiske nivået ha en meget viktig rolle som samfunnsbyggende utviklingsaktør og innovatør. Med grunnlag i drøftingen ovenfor har vi organisert utredningen i tre deler: Del en (kapittel to) omfatter en historisk gjennomgang av fylkeskommunens inndeling og funksjoner, en gjennomgang og sammenstilling av innsikter fra sentrale utredningsarbeider som berører regionnivået, som danner grunnlag for utledning av 18

116 kriterier for analyse av alternativer med hensyn til inndeling og oppgaver for et regionalt folkevalgt nivå. I del to (kapittel tre) sammenstilles og analyses alternativ for regioninndelinger opp mot aktuelle kommunestrukturer. På bakgrunn av dette velges det ut fem hovedalternativer for analyse. I del tre (kapittel fire) analyseres konsekvensene av de fem alternativene ut fra kriteriene som er utledet i del en. 1.3 KRITERIER FOR GOD KOMMUNESTRUKTUR Skissering av romlig struktur og for oppgavefordeling i regionene, henger nært sammen med hvilke roller kommunene og staten skal ha. Som vist ovenfor er dette avhengig både av struktur og oppgavefordeling. Om kommunestrukturen består av store regionkommuner (f.eks. 80), er det eksempelvis lite sannsynlig at nåværende fylkesstruktur kan opprettholdes. Om kommunene overtar mange av oppgavene som fylkeskommunene har i dag, vil det også påvirke forutsetningene for regionstruktur. Utredningen må derfor bygge på forutsetninger for kommunal struktur og oppgavetildeling og på dette grunnlaget skissere alternativene som skal analyseres. Dette er formulert i kapittel 3. Regionnivået er i skvis mellom stat og kommune, som begge er klart mer betydningsfulle offentlige nivå målt i økonomisk og til politisk tyngde. Arbeidsdelingen mellom stat inklusive statlige direktorater og ytreetater og fylkeskommunene som regionalpolitiske organer er komplekse, vi har valgt å drøfte dette knyttet til de ulike alternativene for regional organisering, og så langt som mulig bygge på tidligere utredninger, se kapittel 2. For å kunne vurdere alternativer for regional struktur og konsekvenser av disse, har vi i kapittel 3 skissert aktuelle kommunestrukturer med grunnlag i tidligere utredninger og Ekspertutvalgets (KMD 2014) utredning Kriterier for god kommunestruktur. Utvalget har foretatt en omfattende gjennomgang av alle kommunale oppgaver og med spesielt fokus på effektivitet i forhold til kommunestørrelse, men også lokalisering, spredtbygdhet m.m. Samspillet mellom kommune og fylkeskommune er berørt i liten grad. Ekspertutvalget har bygd opp utredningen knyttet til områdene tjenesteyting, myndighetsutøvelse, samfunnsutvikling og demokratisk arena, disse områdene er også sentrale i denne utredningen, og vi har brukt den samme rolleinndelingen til å gruppere kriteriene for analysen av alternativene (se kapittel 2). Hva gjelder kommunal struktur og oppgavefordeling har utvalget foreløpig konkludert med noen kriterier som vi vil bygge på i lag med andre i denne utredningen. 19

117 Tabell 1.1 Samfunnsmessige hensyn og foreslåtte kriterier. Ekspertutvalget s Anbefalingene til Ekspertutvalget er knyttet til tre hovedpunkt: 1. Kommunene bør ha minst innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning. Ekspertutvalget presiserer selv at denne størrelsen er nødvendig for at kommunene skal kunne løse dagens og sannsynlige fremtidige oppgaver selv, med hensyn til effektivitet, kvalitet og relevant kompetanse. Spesielt er dette knyttet til behovet for helsetjenester ved økende aldring, men også til en viss grad myndighetsutøvelse. I utredningen er det skilt mellom avansert og basal virksomhet. Basisvirksomhet som barnehage, skole, SFO, hjemmebasert omsorg m.m krever over 2/3 av kommunenes utgifter. For slik virksomhet synes det å være en effektivitetsgevinst opp til ca innbyggere. De fleste kommuner over 5000 har så mange tilsette i slik virksomhet at nødvendig spesialisering kan dekkes. For mer spesialiserte tjenester til basisvirksomhet, samt myndighetsutøvelse og planleggingsog utviklingsarbeid ser det ut til at kommuner med færre enn innbyggere har utfordringer knyttet til kompetanse, kapasitet og kvalitet. Den samme typen 20

118 sammenhenger, men med andre innslagspunkter hva gjelder befolkningsgrunnlag, kan til en viss grad også knyttes til dagens fylkeskommuner, for eksempel for videregående skole. 2. Kommunestrukturen bør i større grad nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder Ekspertutvalget peker på at kommunikasjonsendringer har ført til vesentlige endringer i det de kaller samfunnsutviklingsområdet eller som i andre sammenhenger kalles bo-, arbeid- og serviceregioner. Utfordringene er spesielt store i flerkommunale byområder, men også i andre mer spredtbygde områder som i dag er kommunikasjonsmessig integrert. Utvalget peker på at utfordringer i dag løses gjennom ulike former for samarbeid med svak politisk styring, noe som særlig hemmer helhetlig areal- og transportplanlegging. Utvalget peker også på at selv kommuner med innbyggere vil ha problemer om de er en del av større byregioner. Mange av dagens fylkeskommuner rammes også av de samme utfordringene. 3. Staten bør redusere detaljstyringen og ordninger for politisk deltakelse bør videreføres for å sikre gode og slagkraftige demokratiske arenaer. Utvalget peker på at større og færre kommuner vil kunne redusere lokal demokratisk aktivitet og innflytelse, men at dette kan kompenseres ved at kommunene i større grad blir tilført reell beslutningsmyndighet fra staten. Spesielt mener utvalget at staten må fokusere på resultatet og heller redusere krav vil bemanningsnormer, prosesskrav m.m. og annen detaljstyring. Større kommuner med høyere kompetanse og kapasitet bør gjøre dette mulig, men vil også kreve redusert statlig detaljstyring og utvikling av nye lokalpolitiske arbeidsformer. Dette er også en viktig argumentasjon knyttet til et regionalt folkevalgt nivås roller og oppgaver. 1.4 METODE OG ARBEIDSMÅTE Dette arbeidet er en utredning som bygger på tidligere arbeider som data- og vurderi gsgru lag, og da særlig NOU er. Vårt utvalg av utred i ger strekker seg til ake til de første målutredningen til Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen (NOU 1974:53). Beskrivelser av tidligere arbeider, debattområder og utviklingstrekk baserer seg på sekundærkilder. 21

119 2 KARTLEGGING OG SAMMENSTILLING AV TIDLIGERE UTREDNINGER 2.1 REGIONENES HISTORIE DET KOMMUNALE OG REGIONALE FORVALTNINGSNIVÅET Kommunen som forvaltningsnivå ble innført med formannskapslovene i Ved etablering av kommunalt selvstyre i 1837 ble landet inndelt i 392 kommuner, ett for hvert prestegjeld. Av disse var 355 herredskommuner mens 37 var bykommuner. Sistnevnte hadde en særskilt status blant annet autonomi i forhold til amt/fylkeskommunen frem til I en kontinuerlig prosess fra 1837 ble kommunene inndelt i stadig mindre enheter og i 1930 var antallet kommuner kommet opp i 744. I 1946 ble Scheikomitteen etablert for å utrede en storstilt kommunereform. Komiteens arbeid førte til en reduksjon til 454 kommuner i Etter 1967 har kommuneinndelingen endret seg lite. Mellom 1967 og 1992 skjedde en kommunesammenslåing og 11 kommunedelinger. I 1992/ 1994 ble åtte såkalte inneklemte byer slått sammen med sine respektive omegnskommuner, med det resultat at det på midten av 1990-tallet var det 435 kommuner i Norge. I 1995 vedtok Stortinget at frivillighet skal ligge til grunn for kommunesammenslutninger. Et lite knippe frivillige kommunesammenslåinger etter dette har resultert i at det i dag er 428 kommuner i Norge. Et stort antall av dagens kommuner har lavt innbyggertall. Tre av fire kommuner hadde færre enn innbyggere. I 2006 var det 33 kommuner med mellom og innbyggere og bare 13 kommuner med mer enn innbyggere. Sju av landets 10 største kommuner i geografisk utstrekning ligger i Finnmark, to i Troms og en i Nordland. To av tre kommuner har et mindre areal enn gjennomsnittskommunen. Det regionale forvaltningsnivået i Norge består av 19 fylker, fordelt på 18 fylkeskommuner og Oslo kommune, som har ansvar for alle fylkeskommunale oppgaver innenfor kommunens grenser. Det er stor forskjell på folketall i fylkene, Oslo og Akershus har begge over , mens Finnmark har ca Også i folketetthet betyr dette store forskjeller. I Finnmark er det bare 1,5 innbygger per km2, mens det i Akershus er over 100 innbyggere per km DET REGIONALE FORVALTNINGSNIVÅET Mens dagens fylkeskommune, som ble innført i perioden , er det yngste av de tre norske forvaltningsnivåene, har fylkesinndelingen historiske røtter til før rikssamlingen. Da Harald Hårfagre samlet store deler av dagens Norge til et rike, fantes det et tyvetalls herreder eller fylker styrt av høvdinger og småkonger (Selstad 2004:1). Etter rikssamlingen skiftet herredene navn, først til sysler og etter unionen med Danmark til len. Lensnivået ble deretter underordnet fire hovedlen og kalt smålen. Lenene ble igjen administrativt oppdelt i fogderier. Ved inngangen til eneveldet ble hovedlenene erstattet av stiftsamt og smålenene av 12 amt med underliggende fogderier. 22

120 Av de tre administrasjonsnivåene under statsmakten var det kun amtene som har overlevd frem til i dag. Distinksjonen mellom stiftsamt og amt forsvant gradvis, fogderiene etter hvert ble avviklet som og forgjengerne til dagens kommuner, herredene og byene, tok over som det laveste forvaltningsnivået. I var det til sammen 20 amt i Norge. Den eneste endringen i fylkesinndelingen etter dette er innlemming av Bergen i Hordaland fylkeskommune i , samt enkelte mindre grensejusteringer mellom fylkene. Frem til formannskapslovene tredde i kraft i 1838 var amtene regionale redskaper for statsmakten styrt av statens representant amtmannen. I 1838 ble Amtstinget opprettet. Amtstinget var et indirekte valgt demokratisk organ, sammensatt av ordførerne i amtets herreder og administrert av amtsmannen. I 1850 ble amtskommunene tilført ansvar for sykehus, videregående skoler og veitilsyn. I 1919 endret man navnet på amtene til fylker, amtstinget til fylkesting og amtmannen til fylkesmann. Navnene på fylkene ble også fornorsket. Amtskommunen ble således opprettet for å ivareta de oppgavene som herredene ikke kunne ivareta selv. Bykommunene hadde bedre forutsetninger for å løse slike oppgaver og inngikk ikke i fylkeskommune. I 1961 ble den første loven om fylkeskommunen vedtatt. Denne innebar blant annet at byene kom med i fylkeskommunene og at valgordningen ble endret ved at fylkestingsrepresentantene deretter ble valgt av kommunestyrene i fylket. Fylkeskommunen ble fremdeles administrert av fylkesmannen. På 1970-tallet ble Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen nedsatt. Hovedkomiteen la frem 23 NOU-er i løpet av 1970 og 80-tallet. Hovedkomiteens arbeid spilte en stor rolle for reformene på 1970-tallet, men hadde mindre betydning på 1980-tallet (Selstad 2004a). De viktigste endringene i Fylkeskommunen skjedde mellom 1975 og 1977 gjennom innføring av «Den nye fylkeskommunen». Denne innebar direktevalg til fylkestinget, frikoblingen fra Fylkesmannsembetet, innføring av stillingen som fylkesadministrasjonssjef og innføring av direkte fylkesskatt. Bortsett fra innlemmelsen av Bergen i Hordaland fylkeskommune i 1972 skjedde det ingen vesentlige endringer i fylkesinndelingen i Hovedkomiteens arbeidsperiode. På 1990-tallet ble temaet på nytt aktualisert. Både Christiansen-utvalget (1992), Oppgavefordelingsutvalget (2000) og Effektutvalget (2004) tilrådde endringer i regioninndelingen. På dette området synes det såkalte frivillighetsvedtaket i Storti get i ju i 5 o at framtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavste i g, har gått i ot ko u esa e slut i g, å ha da et e sedva e også for endringer av regionnivået. Selv om Inndelingsloven fastslår at Stortinget fatter endelige vedtak om sammenslutning av fylker, deling av fylker og grensejusteringer, har denne sedvanen har bidratt til at den geografiske fylkesinndelingen har forblitt uendret frem til i dag. 1 Troms amt og Finmmarken amt hadde felles amtmann/fylkesmann mellom 1844 og 1866 ( Fylkesmannsboka) 2 Bergen og Hordaland hadde felles amtmann/fylkesmann fra 1907 til 1973 ( Fylkesmannsboka) 23

121 Forvaltningsnivåets ansvarsområde har derimot endret seg betydelig etter opprettelsen av «Den nye fylkeskommunen». Fram til midten av 1980-tallet ble fylkeskommunens oppgaver kraftig utvidet, særlig innenfor videregående skole, sykehus og samferdsel. Perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet er kjennetegnet av en «rydding» i oppgavefordelingen mellom stat og fylker der staten tok over ulike typer nivås høyere nivås profesjonsutdanninger fra fylkeskommunen mens fylkeskommunen tok over fagutdanninger på videregående nivå samt nye kulturoppgaver (NOU 2000:22). Perioden fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet er kjennetegnet av en storstilt overføring av oppgaver fra fylkeskommunen til staten, særlig innenfor helse- og sosialsektoren (se vedlegg og Nilsen 2013), samt av at statlige etater gikk vekk fra praksisen med å organisere seg etter fylkesinndelingen. Den klart viktigste endringen var overføring av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunen til staten i Formålet med opprettelsen av fylkeskommunen i 1838 hadde vært å ivareta spesialisert tjenesteproduksjon som kommunene ikke selv kunne ivareta. Etter hvert fikk fylkeskommunen også ansvar for myndighetsutøvelse på en del områder. I etterkant av årtusenskiftet fikk fylkeskommunen en ny viktig rolle som planlegger og samfunnsutvikler. Fra midten av tallet ble denne rollen langt sterkere vektlagt i reformarbeidet som omfattet fylkeskommunen. Dette går blant annet igjen i innstillingen fra Distriktskommisjonens flertall og regionalmeldinga (St. meld. Nr. 25. ( )). Her ble det også påpekt at fylkeskommunen manglet nødvendige virkemidler for å ivareta denne rollen. Figur 2.1 Fylkeskommunenes utgifter fordelt etter sektor (Kilde: TBU nov 2013) Tannhelse 6 % Adm og fellesutgifter 5 % Kultur 5 % Utgifter fordelt etter sektor Regional utvikling mv 6 % Undervisningsformål 49 % Samferdsel 31 % 24

122 Gjennom Forvaltningsreformen i 2010 fikk fylkeskommunen oppgaver og juridiske og økonomiske virkemidler som skulle styrke forvaltningsnivåets lederskap i den regionale utviklingen. 3 Et kjennetegn ved mange av de nye virkemidlene er at de er «myke» i den betydning at fylkeskommunen er tildelt innflytelse gjennom deleierskap eller rett til styreoppnevnelser, men ikke direkte kontroll. På andre områder har fylkeskommunen fått en pådriverrolle overfor samarbeidspartnere som må ivaretas gjennom dialog, partnerskap eller økonomisk stimulans. Midlene som avsettes direkte til regional utvikling utgjør kun 6 % av fylkeskommunens utgifter (se figur 2.1). Dette innebærer ikke nødvendigvis at Fylkeskommunen mangler forutsetninger for å fylle rollen som samfunnsutvikler, men at rolleutførelsen forutsetter at samfunnsutviklerrollen kobles med rollen som tjenesteprodusent, der man har langt «hardere» virkemidler. Dette gjelder ikke minst de svært viktige regionale funksjonene innenfor samferdsel og rollen som eier av videregående skoler. 2.2 SENTRALE UTREDNINGSARBEIDER OM REGIONNIVÅET De sentrale utredningene om regional struktur har vært organisert som komitéutredninger og so regel vært pu lisert so NOU er. Til hver utred i g er det sett av høri gsdoku e ter, stortingsmeldinger m.m. og også i noen tilfeller lovforslag. Utredningsarbeidene kan plasseres i «knipper» som er knyttet til viktige utvalg eller reformer. Vi vil her ta for oss arbeidet i fire slike knipper: Hovedkomiteen for lokalforvaltningen og opprettelsen av «Den nye fylkeskommunen» ( ), Christiansenutvalget ( ), Oppgavefordelingsutvalget ( ), utredningsarbeider i forkant av forvaltningsreformen ( ). I tillegg har vi sammenfattet innsikter fra utredningsarbeider med relevans for storbyenes rolle i et eget avsnitt. 3 Fylkeskommunen overtok blant annet ansvaret for deler av riksvegnettet og fikk større ansvar og virkemidler på areal- og planområdet. Blant annet fikk fylkeskommunen hjemmel til å vedta regional planbestemmelse med retningslinjer for arealbruk og ansvaret for å utarbeide regionale planer som skal legges til grunn for kommunal og statlig planlegging i fylket. Fylkeskommunene fikk også ansvaret for tildeling av oppdrettskonsesjoner for fisk og skalldyr og fikk overført enkelte utviklingsoppgaver innenfor landbruk. Til sammen 11 fylker har blitt tildelt rollen som vannregionmyndighet. Fylkeskommunen er også pålagt en pådriver- og samordningsfunksjon for arbeidet med Folkehelse innen fylket. I forhold til næringsutvikling fikk fylkene disposisjonsrett over økonomiske virkemidler til regional utvikling over kap. 551 post 60 (KRD/REGA) og kap. 551 post 61 (kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift). Fylkeskommunene fikk også ansvaret for forvaltning av avkastningen av et fond for regional forskning og utvikling og rett til oppnevne halvparten av de eksterne styremedlemmene i de statlige høyskolene. Rollen som eier av videregående skoler ble også utvidet med retten til å godkjenne fagskoleutdanning og finansieringsansvar for godkjente fagskoler. På kulturfeltet fikk fylkeskommunene ansvaret for forvaltningen av spillemidler til kulturbygg, samt rett til oppnevning til styrer i kulturinstitusjoner. 25

123 2.2.1 BEGRUNNELSEN FOR ETABLERINGEN AV DEN NYE FYLKESKOMMUNEN OG HOVEDKOMITEENS MÅLUTREDNINGER Fra 1971 ble reformarbeidet overfor kommuneforvaltningen samlet under en paraply gjennom opprettelsen av Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen. Målsetningene for reformvirksomheten var å oppnå en desentralisering og demokratisering forbundet med en praktisk og effektiv administrasjonsordning. I 1974 la komitéen frem utredningen Om mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen (NOU 1974:53). Utredningen diskuterte målsetninger og prinsipper for reformarbeidet og kom til å bli avgjørende for innretningen til «Den nye Fylkeskommunen» gjennom reformene i årene NOU (1974:53) definerte tre mål med reformarbeidet: 1. Desentralisere oppgaver og myndighet 2. Styrke demokratiet 3. Effektivisere og forbedre offentlig saksbehandling Selv om den diskuterte en rekke konkrete tiltak, hadde utredningen og drøftingene en overveiende prinsipiell karakter. Flere av anbefalingene og kriteriene har gått igjen i senere utredningsarbeider om regionnivået. Her vil vi særlig nevne Prinsippet om at arbeidsoppgaver og beslutningsrett skal legges til lavest mulig effektive nivå. Reformer bør innrettes slik at o folkevalgte organer styrkes o det skapes best mulig kontakt mellom borgere og offentlige myndigheter Staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres på likeartet vis over hele landet, Staten bør kun pålegge fylkeskommunene og kommunene oppgaver hvis det er maktpåliggende å få den utført overalt i landet Oppgaver som forutsetter lokalt kjennskap og initiativ bør delegeres til region eller kommunenivå Hovedkomiteens anbefaling var en reform som innebar å skille fylkeskommunen fra fylkesmannen og opprette ny stilling som fylkesadministrasjonssjef i fylkeskommunen, utvide fylkeskommunens myndighet og oppgaver og gå over til en ordning med direkte valg til fylkestinget. I den påfølgende høringsrunden sluttet fylkestingene og Norske kommuners sentralforbund seg til Hovedkomiteens innstilling, men da under forutsetning av at fylkeskommunene ble tildelt beskatningsrett (som ble fulgt opp i en egen utredning i 1977), samt at nye oppgaver til kommunesektoren måtte følges av tilstrekkelig finansiering. Selv om flere av fylkesmennene samt departementene etterlyste en tydeligere rolleavklaring mellom stat og fylkeskommune, sluttet Regjeringen Bratteli II seg til Hovedkomiteens innstilling i St.meld. nr. 31 ( ). Resultatet av NOU (1974:53) var innføring av «Den nye fylkeskommunen» med direktevalg til fylkestinget, frikobling fra Fylkesmannsembetet og opprettelse av stillingen fylkesrådmann, samt innføring av direkte fylkesskatt. Reformen ble fulgt av en betydelig utvidelse av fylkeskommunens oppgaver frem mot midten av 1980-tallet. 26

124 Hovedkomiteen, som til sammen produserte 23 større og mindre utredninger, ble omorganisert og gitt nye mandat flere ganger under utredningsperioden. Utredningsarbeidet bar preg av tiltakende kritikk mot fylkeskommunen på 1980-tallet. I 1988 la Hovedkomiteen frem sin siste utredning: Nye mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen (NOU 1988:38). Her kom kritikken mot fylkeskommunen eksplisitt til uttrykk ved at komitemedlemmet Petter N. Myhre (FrP) foreslo å avvikle forvaltningsnivået. Flertallets innstilling var vesentlig mer moderat, men det er verdt å merke seg at desentralisering var fjernet som en målsetning i seg selv sammenlignet med NOU 1974:53). Den andre målutredningen til Hovedkomiteen bar også preg av en generelt mer kritisk holdning til offentlig forvaltning. Denne kritikken knytter seg spesielt til den sterke segmenteringen innenfor ulike etater, noe som blant annet ble påpekt i den første maktutredningen (NOU 1982:3). I NOU 1988:38 gjorde dette seg blant annet gjeldende ved at samordning ble trukket frem som et viktig virkemiddel i reformarbeidet. Regionnivåets samordningsfunksjon er et kriterium som senere har stått sentralt i diskusjoner om inndeling og innretningen på regionnivået CHRISTIANSENUTVALGET ( ) Året etter at Hovedkomiteen la frem sin siste utredning, ble stafettpinnen overrukket til et nytt offentlig utvalg, ledet av Fylkesmann Ragnar Christiansen. Mandatet var å evaluere datidens kommune- og fylkesinndeling samt utarbeide forslag til prinsipielle retningslinjer for den framtidige kommune og fylkesinndelingen. Utvalget skulle derimot ikke fremme konkrete forslag til endringer i territoriell inndeling. Christiansen-utvalget la fram sin innstilling (NOU 1992:15) den 20.mai Christiansen-utvalgets prinsipper bygger på diskusjonene om mål og virkemidler i NOU 1974:53 og NOU 1988:38, men har en sterkere vektlegging av målet nasjonaløkonomisk styring. I tillegg fremmes en ny målsetning: å styrke arbeidet med miljøvern og ressursforvaltning. I form skiller NOU 1992:15 seg klart fra de to målutredningene til Hovedkomiteen. Christiansenutvalget gikk både mer konkret og mer systematisk til verks enn Hovedkomiteen. Arbeidsmåten var å utarbeide dimensjoner og kriterier for kommunal og fylkeskommunal inndeling og virksomhet. Kriteriene ble så brukt i drøftinger som ledet frem til prinsipper for regional og kommunal inndeling. På bakgrunn av kriteriene utledet utvalget tre hovedprinsipper og to tilleggsprinsipp for den territorielle fylkesinndelingen: 1. Geografisk bør fylkene avgrenses slik at de naturlig hører sammen. Dette prinsippet blir supplert presisert slik: a. Man bør slå sammen fylker der fylkesgrensene går gjennom større befolkningskonsentrasjoner som omfatter en vesentlig andel av de berørte fylkene. 27

125 b. Inndelingen skal gi grunnlag for effektiv og samordnet statsforvaltning på fylkesnivå. 2. Fylkenes bør ikke ha en større geografisk utstrekning enn at fylkets innbyggere får en akseptabel tilgjengelighet til fylkessenteret og de viktigste offentlige tjenestetilbud på fylkesnivå. Hva en akseptabel reiseavstand er defineres ikke nærmere, men det knyttes til tjenestenes tilgjengelighet for befolkningen. 3. Fylkene bør så vidt mulig ha minst innbyggere. På bakgrunn i disse prinsippene konkluderte flertallet i Christiansen-utvalget med at det forelå et nasjonalt reformbehov for fylkesinndelingen. Blant annet hadde flere fylker for lavt folketall til å gi grunnlag for en kostnadseffektiv offentlig forvaltning. Den territorielle inndelingen innebar også at enkelte fylker var lite funksjonelle for fylkeskommunal og statlig virksomhet på fylkesnivå. Til sist fant utvalget at fylkesinndelingen medfører en rekke uhensiktsmessige avgrensninger som berører mindre områder og enkeltkommuner. I følge Selstad (2004a:39) ble Christiansen-utvalget «hoggestabbe for de som var absolutte motstandere av ufrivillige kommunesammenslutninger». Utvalget synes også å ha bidratt til å mobilisere motstanderne mot top-down reformer i sektoren. I juni 1995 sluttet flertallet i Stortinget seg til et forslag fra Se terpartiet o at fra tidige e dri ger i ko u estrukture ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning, har gått i ot ko u esa e slut i g. 4 Christiansen-utvalget ble fulgt opp i St.meld. nr. 32 ( ) Kommune- og fylkesinndelingen. I meldingen pekes det på at en inndeling med 19 fylker har flere svakheter som kan redusere mulighetene for videre utvikling av velferdssamfunnet. I meldingen konkluderes det med at fylkesinndelingen i liten grad er tilpasset utviklingen av den moderne fylkeskommunen og statsforvaltningen på fylkesnivå. Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 32 ( ) året etter ble «frivillighetsvedtaket» opprettholdt. Det såkalte frivillighetsvedtaket har siden vært et prinsipp for endringer i kommune- og fylkesinndelingen. Stortingets flertall delte heller ikke regjeringens oppfatning av at det var et reformbehov for kommune og fylkesinndelingen, men vedtok å be «Regjeringen vurdere å sette ned et bredt sammensatt utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen mellom de tre ulike forvalt i gs ivåe e. Selv om NOU 1992:15 ikke resulterte i endringer i fylkesstrukturen på 1990-tallet, kom fylkeskommunen under sterkt press. Fremskrittspartiet standpunkt om at Fylkeskommunen burde avvikles fikk i 1998 tilslutning fra Høyre (Selstad 2004a). Samtidig resulterte oppfølgingen av NOU 1996:5 i en omorganisering av helsevesenet til fem helseregioner. I 1996 nedsatte KS et utvalg med mandat å utrede oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Det såkalte Sundsbø-utvalget leverte to innstillinger. Den andre utredningen, med tittelen «Rydd opp!», konkluderte med at fylkesnivået var overmodent for revisjon (Sundsby 1998). 4 Frivillighetsvedtaket må også sees som en respons på de upopulære kommunesammenslåingene etter de to Buvikutvalgene (NOU 1986:7 og NOU 1989:16), som resulterte i at åtte bykommuner ble slått sammen med sine respektive landområder til tross for sterk lokal motstand. 28

126 2.2.3 OPPGAVEFORDELINGSUTVALGET ( ) Under behandlingen av St.meld. nr. 32 ( ) vedtok Stortinget å be regjeringen nedsette et offentlig utvalg for vurdering av oppgavefordelingen mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. Det såkalte Oppgavefordelingsutvalget ble opprettet 5. juni 1998 og ble ledet av administrerende direktør i Husbanken Lars Wilhelmsen. Utvalget skulle rette særlig oppmerksomhet mot erfaringene med fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå og ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen mellom fylkeskommunene og kommunene. Utvalget ble også bedt om å vurdere antallet forvaltningsnivåer, og komme med forslag til ansvarsfordeling ved en eventuell reduksjon i antallet forvaltningsnivåer. Oppgavefordelingsutvalget sluttet seg i hovedsak til målsetningene og premissene definert i målutredningene til Hovedkomiteen og av Christiansen-utvalget. Blant annet ble prinsippet om å legge oppgaver til lavest mulig effektive nivå og prinsippene om å legge standardiserte oppgaver til staten og oppgaver som krever lokalpolitisk skjønn til region- og kommunenivået opprettholdt. En viktig endring i målstrukturen var at hensynet til nasjonale mål fremheves enda sterkere enn i de foregående arbeidene. I praksis innebærer dette en sterkere vektlegging av regionnivåets samordningsfunksjon enn tidligere, noe som særlig legger føringer for regioninndelingen. Det er logisk å se dette i sammenheng med vurderingen til Sundsbø-utvalget (Sundsbø 1998) og den pågående Makt- og demokratiutredningens problematisering av en sterk fragmentering 5 av offentlig sektor (NOU 2003:19). Utvalget drøftet fire modeller, blant annet en løsning med 5-7 landsdeler, en tonivåmodell og en modell med regioner og indirekte valg til regiontinget (omtrent som valgordningen før opprettelsen av den nye fylkeskommunen ). Utvalget gav likevel en klar anbefaling om det fjerde alternativet: å holde fast på et regionalt forvaltningsnivå med direkte valg, men redusere tallet på regioner til mellom 10 og 15 og styrke fylkenes regionale utviklingsrolle. Et interessant bidrag fra Oppgavefordelingsutvalget er at NOU 2000:22 supplerer Christiansensutvalgets anbefaling om at regionnivået helst bør ha innbyggere, med beregninger som anslår at stordriftsfordelene ved ulike oppgaver opphører ved mellom og innbyggere. På bakgrunn av beregningene anslår utvalget at en idealregion har Mens den første maktutredningen avdekket at offentlig forvaltning var sterkt preget av segmentering, et tema som var reist i Hovedkomiteens diskusjon av Nye mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen (NOU 1988:32), fant den andre maktutredningen at segmenteringstendensen var blitt erstattet av en fragmenteringstendens. Fragmentering innebærer i denne sammenheng at offentlig tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse ikke bare er dårlig samordnet mellom sektorene, men er blitt fragmentert i betydningen ulikartet både med hensyn til størrelse på regioninndeling, produksjonsvolumer og bruk av styringsmekanismer. 29

127 innbyggere. 6 Å løse manglende skalafordeler gjennom utstrakt bruk av hybridløsningen samarbeid ble frarådet. I den oppfølgende stortingsmeldingen, St. meld nr. 31 ( ) «Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling» (Stoltenberg I), vises det til reformbehovet som ble uttrykt i St.meld. nr. 32 ( ) Kommune- og fylkesinndelingen. Videre pekte regjeringen på at et økt fokus på fylkeskommunenes regionale utviklingsrolle aktualiserte debatten om hvorvidt fylkesinndelingen var funksjonell. Regjeringens oppfatning var at mange oppgaver og utfordringer overskrider fylkesgrensene, særlig innenfor planlegging, næringsutvikling, samferdsel, areal og miljø. I tillegg ble det pekt på at flere fylkesgrenser gikk på tvers av ABS-regionene. Dermed skaper dagens fylkesinndeling problemer for en helhetlig planlegging av ressursbruk og løsninger, spesielt i befolkningsrike deler av landet. Samtidig la man frivillighetsvedtaket til grunn og gikk derfor inn for å støtte opp om fylkeskommuner som på selvstendig grunnlag og ut fra de oppgaver de skal løse, ønsket å slå seg sammen. Både målsetningene med regioninndelingen og frivillighetsprinsippet ble videreført av Regjeringen Bondevik II i St. meld nr. 19 ( ) «Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå.» Et nytt moment som blir trukket frem i de to Stortingsmeldingene er en åpning for en differensiert oppgavefordeling etter søknad. Fylkeskommunens oppgaver også derimot vesentlig endret. Til tross for at Oppgavefordelingsutvalget hadde frarådet dette, vedtok Regjeringen Stoltenberg å statliggjøre spesialisthelsetjenesten fra 1. januar 2002 (Selstad 2004a). I St. meld nr. 31 ( ) ble det i foreslått at Fylkeskommunen skulle overta statens oppgaver på miljø- og landbruksområdet. I sin behandling av NOU (2000:22) snudde Regjeringen Bondevik II på dette vedtaket og innstilte i stedet på å overføre regionalpolitiske virkemidler til fylkene for å styrke mellomnivåets rolle som regional utviklingsaktør UTREDNINGSARBEIDER FREM MOT FORVALTNINGSREFORMEN ( ) Resultatet av de politiske prosessene i etterkant av NOU 2000:22 var at fylkeskommunen ble fratatt ansvaret for spesialisthelsetjenesten, men fikk tilført noen nye oppgaver og virkemidler som skulle gjøre regionnivået i stand til å innta en rolle som regional utviklingsaktør. Både oppgaveutvalgets innstilling og et utbredt tankesett i tiden var derimot at det regionale nivået i sin daværende form og inndeling, sto overfor betydelige reformer. Disse synspunktene og antakelsene preger de viktigste utredningsarbeidene fram mot Regionalmeldingen i Vi vil her trekke frem to av disse utredningsarbeidene: Selstad (2004a og b) Sterke regioner og Distriktskommisjonen (NOU 2004:19). Vi vil også vise kort til en rapport som Selstad støttet seg til (ECON 2004:16) samt innstillingen til Effektutvalget (NOU 2004:2). Vi vil deretter redegjøre for Regionalmeldinga i 2006 og den påfølgende politiske prosessen frem mot forvaltningsreformen. 6 Utvalget anslår også årlige innsparingsmuligheter ved en reduksjon til 10 og 15 regioner (i tillegg til Oslo) til å ligge på henholdsvis 543 og 180 millioner kroner. 30

128 Selstad 2004:1 Sterke regioner forslag til ny regioninndeling i Norge So e oppfølgi g av det økte fokuset på regio i deli g og oppgaver, vedtok KS se tralstyre høsten 2003 å etablere prosjektet «Vekstkraftige og sterke regioner». Som en del av prosjektet fikk professor Tor Selstad ved Høgskolen i Lillehammer i oppdrag å legge frem og begrunne tre konkrete kartfestede alternative forslag til regioninndeling. Selstads arbeid foregikk parallelt med arbeidet med rapporten «Sterkere regioner- en kunnskapsoversikt» (ECON 2004:16) og de to arbeidene preges av at de referer til hverandre. Selstad la til grunn at den daværende fylkeskommunen sto for fall, og utredet tre alternative regioninndelinger: en organisering i fem landsdeler, i syv regioner og i ni regioner. Selstad utformet så en rapport i kortversjon (Selstad 2004b)som ble sendt ut på høring i kommunesektoren. I kortversjonen diskuterte Selstad størrelsen til «naturlige samfunnsregioner» ut fra seks oppgaver som han vurderte som aktuelle for regionnivået. Tre av disse: regionalpolitikk, samferdsel og utdanning og forskning kan kobles til regionenes rolle som utviklingsaktør. Oppgaven areal, ressurs og miljøforvaltning sees opp mot muligheten til å få til forvaltning som tilpasses regionale særtrekk, oppgaven helse tok utgangspunkt i muligheten til tilbakeføring av oppgaver fra helseforetakene, mens oppgaver på kulturområdet ble begrunnet med at Norge var modent for en sterkere regionalisering av kulturlivet gjennom oppbygging av blant annet regionale teater og musikkensembler. Foruten diskusjoner om Oslos storbyrolle, har verken Christiansen-utvalget (NOU ) eller Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22) utredet klare kriterier for hva som kjennetegner et regionsenter og hvilken rolle slike sentra skal spille. Det er Selstads (2004b) fortjeneste at han her utvikler ansatser til slike kriterier, basert på størrelse og innpendling til regionsentra, næringsøkonomi og befolkningens identifikasjon med senteret. I hovedrapporten stilte Selstad (2004a) seg mest kritisk til alternativet med fem regioner ut ifra en begrunnelse av at landsdelene manglet felles identitet, omfattet store kulturelle forskjeller og ville gi unaturlig store avstander til regionsenteret. Selstads hovedforslag var en inndeling i syv regioner, men han fant at også denne modellen var heftet med utfordringer knyttet til svak felles identitet, kulturelle forskjeller og dårlig indre sammenheng. En inndeling med ni regioner ville kunne gi kulturelt mer homogene regioner som bedre sammenheng enn hovedalternativet, men da måtte man «gripe langt ned i hierarkiet av byer for å finne passende sentre til landsdelene» (Selstad 2004a:104). I 2005 vedtok KS landsstyre, i tråd med Selstads (2004a) anbefalinger å arbeide for en fremtidig regioninndeling med 7-9 regioner. I rapporten «Sterkere regioner- en kunnskapsoversikt» (ECON 2004:16), diskuteres blant annet kriterier for regioninndeling og oppgavefordeling nærmere. Kriteriene er i stor grad de samme som oppgavefordelingsutvalget la til grunn, men med ett viktig unntak. Diskusjonen om lavest mulige effektive nivå kobles her mer konkret til diskusjonen om differensiert oppgavefordeling, som inngikk i de to Stortingsmeldingene etter oppgavefordelingsutvalget. Effektutvalget (NOU 2004:2) og Distriktskommisjonen (NOU 2004:19) 31

129 Distriktskommisjonen ble oppnevnt 7. februar 2003 med mandat var «å foreta en gjennomgang av helheten i dagens distrikts- og regio alpolitikk, det vil si av åde red og s al statlig politikk, som har betydning for bosetting og regional utvikling.» Etter mandatet skulle Distriktskommisjonen bygge på arbeidet til Effektutvalget som leverte sin innstilling i januar 2004 (NOU 2004:2 Effekter og effektivitet). Utgangspunktet for oppnevnelsen av Effektutvalget var et behov, signalisert gjennom St.meld. nr. 34 ( ) og St.meld. nr. 30 ( ), for å øke kunnskapen om effekter av ulike typer statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål. Effektutvalget slutter seg til Christiansen-utvalget og Oppgavefordelingsutvalgets vurdering av at større regioner ville gi mer effektiv oppgaveløsning og gjøre mellomnivået rustet til å påta seg oppgaver fra staten på sentralt nivå. Distriktskommisjonens sluttet seg også til disse vurderingene, men reintroduserte målsetningen om desentralisering fra Hovedkomiteens første målutredning. I kommisjonens innstilling bidro dette til at det fra Oppgavefordelingsutvalget fokus på brukernes behov, ble utledet en målsetning om like tjenester, om nødvendig gjennom omfordeling. Kommisjonens arbeid bærer sterkt preg av intern uenighet om sentrale spørsmål. I spørsmålet om forvaltningsstruktur og oppgavefordeling er det eksempelvis fremsatt tre mindretallsinnstillinger som omfatter en ytterligere styrking av regionnivået, en trenivåmodell med kommuner, og regionkommuner i ABS-regioner, og en tonivåmodell der fylkeskommunene avvikles og oppgavene overtas av stat og større kommuner med utgangspunkt i ABS-regioner. Flertallet i kommisjonen anbefalte at trenivåmodellen ble videreført og at fylkene erstattes med regioner og at oppgaveløsning bør være fokus ved regioninndeling. Utover dette ble det ikke gitt klare føringer for hvor store nye regioner bør være. Distriktskommisjonens arbeid ble fulgt opp gjennom St.meld.nr.21 ( ) Hjarte for heile landet, som representerer en dreining mot en mer aktiv og geografisk differensiert distriktspolitikk, som skulle legge til rette for at for at hele landet kan tas i bruk, og med et sterkt fokus på likeverdige tjenestetilbud. Meldinga betoner også fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør sterkere enn tidligere. Regionmeldinga og forvaltningsreformen Regjeringen la i desember 2006 fram St.meld. nr. 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid, som grunnlag for den kommende Forvaltningsreformen. Regionmeldinga bygger i stor grad på Oppgavefordelingsutvalgets arbeid, 7 men innarbeidet også viktige målsetninger fra Distriktskommisjonen (NOU 2004:19) og Distriktsmeldinga (St. meld.nr.21 ( )), ikke minst at den reintroduserte målsetningen om desentralisering samt likeverdige tjenester. Regionmeldinga drøftet tre alternative modeller for organisering av regioner: 7 Blant annet ble de tre hensynene som skal ivaretas gjennom reformen, hensynet til lokalt selvstyre og deltakelse, hensynet til innbyggerne og hensynet til nasjonale mål, videreført uforandret. 32

130 1. En forsterket fylkesmodell med et antall regioner omtrent som dagens fylkeskommune, men overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene 2. En mellommodell, størrelsesmessig i spennet mellom Selstads og Oppgavefordelingsutvalgets anbefaling, med et middels antall regioner. 3. En regionmodell med få regioner, som tilsvarer Selstads (2004a og b) landsdelsmodell. I motsetning til Selstad (2004a) og Oppgavefordelingsutvalget, vurderte Regjeringen at mellommodellen var minst hensiktsmessig. Dette ble begrunnet med at man ikke ville iverksette omfattende inndelingsprosesser, uten å danne enheter med vesensforskjellige egenskaper sammenlignet med den forsterkede fylkesmodellen. Man la også vekt på at modell en og tre i større grad enn mellommodellen kunne bygges rundt etablerte identiteter. Blant fordelene med den forsterkede fylkesmodellen ble det lagt vekt på at Relativt små regioner vil være tilpasningsdyktige og gi nær kontakt med og tilgjengelighet for innbyggere, næringsliv og organisasjoner. Oppgaveporteføljen er tilpasset regionstørrelsen, og legger således til rette for at regionene får anledning til å drive utviklingsarbeid i tette partnerskap. Dette øker muligheten for en samordning og et samspill basert på tilpasning til lokale forutsetninger og preferanser. Som ulemper pekes det på at Størrelsen på regionene begrenser muligheten for at regionene kan tilføres vesentlige nye oppgaver. I motsetning til oppgavefordelingsutvalget og Selstad (2004a og b), problematiserte altså ikke meldingen at dagens fylkesgrenser går på tvers av ABS-regionene. Fylkeskommunene ble våren 2007 invitert til å vedta forslag til inndeling, der det fra Regjeringens siden ble vektlagt at Forsterket fylkesmodell og Regionmodellen ble ansett som mest aktuell. Høringsrunden viste at to fylkespar (innlandsfylkene og Agderfylkene) sannsynligvis ville komme til enighet om sammenslåing, mens ytterligere tre fylkespar kunne tenke seg sammenslåing under forutsetning at andre vilkår falt på plass, for eksempel at man kom til enighet om regionsenter eller fikk med seg et tredjefylke. I regjeringens oppfølgingsproposisjon om forvaltningsreformen Ot.prp. nr. 10 ( ) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. oppsummerer regjeringen Stoltenberg II høringen av de to alternative modellene og konstaterte at de fleste fylkeskommunene ikke gikk inn for endringer i fylkesinndelingen. Regjeringen konkluderte med at vedtakene i høringen ikke gav grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig basis. Dermed så ikke Regjeringen at det var grunnlag for å ta initiativ til å endre fylkesinndelingen. Det viktigste utfallet av forvaltningsreformen var at fylkeskommunen fikk styrket sin rolle som regional utviklingsaktør gjennom overføring av nye virkemidler og oppgaver på områdene samferdsel, FoU, innovasjon og næringsutvikling, miljøforvaltning og kultur. 33

131 Etter regionreformen er det gjort utredninger om alternative kommunestrukturer i regi av KS (Selstad m.fl. 2012) og andre (Rattsø 2014), disse danner grunnlag for alternativ vi utvikler i del 3 og vil bli presentert der STORBYUTREDNINGER Spørsmålet om forholdet mellom bykommuner og regionnivået kan sies å være like gammelt som det lokale selvstyret. Ved innføringen av det lokale selvstyret gjennom de to formannskapslovene i 1937, ble det gjort et skille mellom by- og landkommuner. Mens den avledede makten fra staten i sin helhet ble overført til bykommunene, ble den samme makten i distriktene fordelt på landkommunen og den nyopprettede amtskommunen. Skillet i status var særlig begrunnet i at bykommunene var bedre rustet enn landkommunene til å ivareta spesialiserte oppgaver. Velferdsstatens vekst i etterkrigstiden satte etter hvert byene på prøve. Dette var en viktig foranledning til at byenes status versus fylkene gjenstand for diskusjon mellom Regjeringen Gerhardsen II og Schei-komiteen på slutten av 1950-tallet (NOU 1974:53 og NOU 1992:15). Det prinsipielle synet til Schei-komiteen var at ordningene med bykommuner med særskilte «byoppgaver» burde videreføres gjennom kommunereformene på 1960-tallet, men at bykommunenes størrelse måtte balanseres mot landkommunene og at grensene rundt bykommunene derfor måtte snevres inn (NOU 1992:15, s.73). Regjeringen Gerhardsen II var derimot av en annen oppfatning og ønsket å legge til rette for ytterligere vekst i byene, men samtidig likestille bykommunene og landkommunene. Disse posisjonene favner flere av de sentrale debattene knyttet til spørsmålet om dagens storbyers rolle vis a vis andre kommuner og regionnivået. Med innføringen av Lov om fylkeskommuner i 1961 (med virkning fra 1963) ble byene innlemmet i fylkeskommunen. Fylkesreformen i 1961/63 må forståes i lys av de pågående endringene i norsk kommunestruktur. Som en følge av kommunesammenslåingene på tallet ble befolkningsgrunnlaget i landkommunene kraftig utvidet, mens mange bykommuner fikk et mer landlig preg gjennom sammenslåinger med omlandskommunene. Reformen må også sees i sammenheng med endringen i oppgavefordeling og sammensetning i kommunal og fylkeskommunal sektor, der industrivirksomhet blir flyttet ut av byene som i stedet fikk forsterket sin rolle som handels- og servicesenter for omlandet (se for eksempel Farsund og Leknes 2010). Med unntak av Bergen kommunes fusjon med omlandskommunene og innlemmelse i Hordaland fylke, skjedde det få endringer i byene på 1970-tallet. På og 80-tallet gav byenes nye rolle grunnlag for sterk innbyggervekst, som skapte en situasjon der trangbodde byer ble «innstengt» av omlandskommunene. Gjennom Buvikutvalgene (NOU 1986:7 og NOU 1989:16) ble åtte bykommuner anbefalt slått sammen med nabokommuner for å skape rom for videre vekst. Reformen, som ble gjennomført til tross for sterk motstand fra omlandskommunene, gav grunnlag for fremveksten av en underskog av mellomstore byer og byregioner. Buvikutvalgenes prinsipper for kommuneinndeling rundt byer ble videreført i Christiansen-utvalget (NOU 1992:15), som blant annet påpekte at sammenhengende bolig-, tjeneste- og arbeidsmarkeder ikke burde deles opp av kommune- og fylkesgrenser. Ut fra disse kriteriene burde Oslo kommune slås sammen med flere av omegnskommunene i Akershus fylke. Christiansen-utvalget avviste likevel dette med 34

132 begrunnelsen at en slik kommune ville bli svært stor i forhold til andre kommuner i landet, og at konsekvensene var for dårlig utredet. Utvalget konkluderte med at Oslo som landets hovedstad fortsatt burde utgjøre et avgrenset fylke og stå utenfor fylkeskommuneordningen. St.meld. nr. 32 ( ) Kommune- og fylkesinndelingen pekte også på et reformbehov i hovedstadsregionen for å oppnå mer helhetlig planlegging og styring av samfunnsutbyggingen, men sluttet seg til Christiansenutvalgets vurdering at ytterligere konsekvensutredninger var nødvendig. Regjeringen vedtok 12.mai 1995 å oppnevne et eget utvalg for å vurdere den administrative inndelingen i hovedstadsområdet. I NOU 1997:12 pekte Hovedstadsutvalget på flere forbedringsmuligheter i forhold til oppgaveløsning, men understreket at «potensialet varierer mellom de ulike sektorene og områdene». Utvalget diskuterte fire modeller: en samarbeidsmodell, en oppløsning av Akershus fylke og opprettelsen av regionkommuner som overtar de fylkeskommunale oppgavene, en sammenslåing av Oslo og Akershus til et hovedstadsfylke som gis adgang til å delegere myndighet til Oslo og eventuelt andre kommuner og opprettelsen av en hovedstadskommune med ansvar for overordnede spørsmål, underlagt et direktevalgt hovedstadsstyre. I denne modellen ville kommunene/bydelene få et lokalt selvstyre og ansvar for de fleste kommunale oppgavene. Høringen var delt i et flertall på åtte som ønsket hovedstadskommunen og et mindretall på fem som ønsket en felles fylkeskommune for Oslo og Akershus. Den påfølgende høringen viste stor grad av lokal uenighet, noe som trolig bidro til at utredningen ikke ble fulgt opp med egen sak til Stortinget. En ny trend på første halvdel av 2000 tallet er at byenes, og da særlig storbyenes, rolle som drivkraft for vekst i sine regioner fikk større fokus i debatten. Temaet diskuteres blant annet i Storbymeldingen (St.meld. nr. 31 ( )), Effektutvalget (NOU 2004:2) og av Selstad (2004 a og b). Følgende sitat fra Storbymeldingen er illustrerende: Bye e er se tre for ku skap, kapital, kreativitet og i ovasjo. Regjeri ge har so ål å videreutvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet for å sikre en balansert utvikling. Storbyene spiller en sentral rolle i denne utviklingen (St.meld. nr. 31 ( )). Samtidig peker storbymeldingen på særskilte storbyutfordringer, knyttet til levekårsproblemer, gratispassasjerproblemer i forhold til utgiftsdekning for personer som oppholder seg, men ikke er folkeregistrert i storbyene, samt at storbyene er spesielt utsatt for samordningsutfordringer mellom statlig, regional og kommunal politikk. I St.meld. nr. 31 ( ) omfatter storbybegrepet seks landsdelssentre 8, men begrepet er senere utvidet til mellom 10 og 20 bykommuner og byområder 9. Ot.prp. nr. 10 ( ) og Prop.95 S ( ) peker likevel på at storbyutfordringene er klart størst i Oslo. 8 Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. 9 Framtidas byer omfatter eksempelvis 10 byregioner og 13 kommuner 35

133 2.3 VALG AV KRITERIER FOR Å VURDERE ALTERNATIVER TIL REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ Fremfor noe, viser gjennomgangen av utredningsarbeider fra 1974 og frem til i dag en påfallende sterk kontinuitet med hensyn til vurderingen av hvilke hovedprinsipper som bør ligge til grunn for oppgavefordelingen mellom statlig og kommunal/regional sektor, hvilke roller regionnivået bør ha og hvilke prinsipper og kriterier som er viktige for ivaretakelsen av disse rollene. Formålet med dette avsnittet er å sammenfatte og analysere disse elementene og, med utgangspunkt i dette, utvikle en ramme for å analysere alternative regionmodeller i kapittel fire OVERORDNEDE PRINSIPPER OG HENSYN FOR OPPGAVEFORDELING Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen ( ) leverte to måltutredninger. Den første av disse (NOU 1974:53) la rammen for innføringen av «Den nye fylkeskommunen» i årene Her introduseres tre prinsipper for arbeidsdelingen mellom stat og fylkeskommuner/kommuner som har stått sentralt i de fleste senere utredningsarbeider. Det første prinsippet ser desentralisering opp mot effektivitet. Hovedkomiteen trakk frem desentralisering som ett av tre hovedmål for innføringen av Den nye fylkeskommunen. I diskusjonen av begrunnelsen for desentralisering pekes det på en rekke fordeler men også flere potensielle ulemper ved strategien. Hovedkomiteen understreker derfor at behovet for desentralisering må vurderes fra område til område og at «Det kan ikke komme på tale å desentralisere bare for desentraliseringens skyld» (NOU 1974:53 s.15). Dette forbeholdet er senere innarbeidet i Oppgavefordelingsutvalgets (NOU 2000:22) prinsipp om at 1) Oppgaver bør legges til lavest mulig effektive nivå. De to neste overordnede prinsippene for oppgavefordelingen, tar utgangspunkt i skillet mellom de to styringsformene government og governance (Amdam 2005, og kapittel 3 her), og definerer en arbeidsdeling mellom statlig og regionalt/lokalt nivå ut fra i hvilken grad oppgavene egner seg for og/eller forutsetter standardisering. De to prinsippene er at 2) Staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres på likeartet vis over hele landet, mens 3) Oppgaver som forutsetter lokalt kjenskap og inititativ bør delegeres til region eller kommunenivå. Utviklingen i oppgavefordelingen mellom stat og fylkeskommune gjennom 2000-tallet, der staten blant annet overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene som i stedet fikk utvidet sin rolle som regional utviklingsaktør, er i tråd med dette prinsippet for arbeidsdeling. Implikasjonen av disse prinsippene er at et folkevalgt regionnivå i hovedsak bør være et governance-organ som skal ivareta funksjoner knyttet til samordning, regional utvikling og regionale hensyn, men som også skal tillegges de government-oppgavene som kan løses mer effektivt på dette nivået enn av stat og kommune. 36

134 2.3.2 REGIONENES ROLLER Synet på hvilke roller og funksjoner regionnivået skal ha har også vært forholdsvis stabilt siden etableringen av Den nye fylkeskommunen. Reformen i var innrettet mot å styrke fylkeskommunen som 1) demokratisk arena, og rollene som 2) tjenesteprodusent og 3) myndighetsutøver. Fokuset på disse tre rollene blir videreført uforandret av Christiansenutvalget (NOU 1992:15) og av Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:18). Som beskrevet under avsnitt 2.2 skjedde det vesentlige endringer i fylkeskommunens oppgaver i første halvdel av 2000-tallet. Gjennom disse endringene i ble fylkeskommunen tilført en fjerde rolle: 4) regional samfunnsutvikler. Dette er de samme fire rollene som Ekspertutvalget har lagt til grunn for kommunene i rapporten Kriterier for god kommunestruktur (KMD 2014) KRITERIER FOR REGIONNIVÅETS ROLLEUTØVELSE Demokratisk organ og arena Hovedkomiteen (1974:53) knyttet målsetningen om å styrke demokratiet til prinsippet om folkesuverenitet, her forstått som at folkets flertall skal gi den avgjørende innflytelsen over en sak. Avslutningsvis ble demokratimålet presisert til to delmål: 1) å styrke folkevalgte nivåer og 2) å legge til rette for kontakt mellom borgere og offentlige myndigheter for at befolkningen lettere kan gjøre sine interesser gjeldende. Denne prinsippdiskusjonen synes å ha gitt opphav til to kriterier for demokrati som er hyppig fremhevet i senere utredningsarbeider om regionnivået. 1. Demokratiet styrkes hvis tjenester og oppgaver underlegges folkevalgt kontroll 2. Demokrati bestemmes av innbyggernes relative innflytelse over saker som angår dem. Ut fra begge disse prinsippene bør regionnivået innrettes slik at innbyggernes får størst mulig innflytelse over saker som angår dem, og minst mulig innflytelse over saker som de ikke berøres av. Implikasjonen er at demokratiet styrkes hvis offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon blir sterkere og/eller mer direkte underlagt folkevalgt kontroll og hvis de som blir sterkest berørt av en sak får økt sin relative innflytelse over saken på bekostning av andre. I et indirekte folkestyre vil demokratigraden styrkes med en økning det folkevalgte organets status vis a vis staten, med kontakten mellom borgerne og de folkevalgte, samt i hvilken grad de folkevalgte velges på en måte som gjør at befolkningens interesser og synspunkter blir ivaretatt Tjenesteprodusent og myndighetsutøvelse Et overordnet mål med innføringen av Den nye fylkeskommunen var å få til en mer praktisk og effektiv administrasjonsordning NOU (1974:53). I målsetningene ligger det både et ønske om kostnadseffektivisering og om et mer tidseffektivt, enklere og mer brukervennlig regelverk og forvaltningsregime. Den andre målutredningen til Hovedkomiteen retter sterkest fokus på fylkeskommunens rolle som tjenesteprodusent (NOU 1988:38) og bedre tjenester fremheves 37

135 som en av to hovedmålsettinger for videre reformarbeid. Kvaliteten på offentlige tjenester og myndighetsutøvelse har siden vært en gjenganger i utredninger av lokal og regionalnivået. Avgrensningen av kriteriet varierer likevel mye. Christiansen-utvalget (NOU 1992:15) knytter i hovedsak kvalitet til utfordringer ved å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, men drøfter også på et annet aspekt ved tjenestekvalitet : at alle innbyggere skal ha tilgang på likeverdige tjenester. Dette aspektet ved tjenestekvalitet er spesielt vektlagt av Distriktskommisjonen (NOU 2004:19), Distriktsmeldinga (St.meld.nr.21 ( )) og Regionmeldinga (St.meld. nr. 12 ( )). Christiansen-utvalget drøfter ytterligere et aspekt som berører tjenestekvalitet: at befolkningen ikke bør ha for lang avstand til regionsenteret og regionens funksjoner. Dette kriteriet ble også fremhevet av Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22) og flere senere utredninger og Stortingsmeldinger. I lys av at ny teknologi og nye kommunikasjonsformer i mange tilfeller gjør reiseavstand mindre viktig, kan dette kriteriet omformuleres til tjenestenes og myndighetsutøvernes tilgjengelighet for innbyggerne. Vi vil altså fremheve to sett kriterier knyttet til rollen som tjenesteprodusent: 1. Kostnadseffektivitet ved tjenesteproduksjon 2. Tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og likeverdighet, målsetningen henger blant annet sammen med tilbyders kapasitet og kompetanse. Et viktig forhold ved disse kriteriene er at de ofte må veies opp mot hverandre. For eksempel vil hensynet til kostnadseffektivitet i mange tilfeller stå i et motsetningsforhold til både tjenestekvalitet, tilgjengelighet og hensynet til likeverdige tilbud Myndighetsutøver Flere av forholdene diskutert ovenfor påvirker egenskapene ved myndighetsutøvelse på likeartet vis. Dette gjelder særlig forholdet til kostnadseffektivitet og forholdet mellom kompetanse, kapasitet og kvalitet. Samtidig er det rimelig å anta at kvalitetsindikatoren tilgjengelighet normalt vil være mindre avstandsbetinget i myndighetshetsutøvelse enn for tjenesteproduksjon. Avstand mellom saksbehandler og beslutningstaker vil også i en del tilfeller gi økt habilitet i saksbehandling, noe som blant annet påpekes av Ekspertutvalget (KMD 2014). Siden hensynet til rettsikkerhet er nært forbundet med forutsigbarhet og transparens i prosessforløp, har kompleksitet og samordning større betydning for rollen som myndighetsutøver enn som tjenesteprodusent. Slike samordningsutfordringer ble trukket frem av den første Maktutredningen (NOU 1982:3) og i Hovedkomiteens andre målutredning (NOU 1988:38). Hensynet til samordning har senere stått sentralt i Christiansen-utvalget (NOU 1992:15), Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22) og de fleste senere utredninger om regionnivået. På bakgrunn av disse utredningene vil vi fremheve tre kriterier knyttet til rollen som myndighetsutøver: 1. Kostnadseffektivitet 38

136 2. Rettsikkerhet og brukervennlighet: kompetanse, kapasitet og habilitet, saksbehandlingstid og saksbehandlers tilgjengelighet 3. Ivaretakelsen av en regional samordningsfunksjon Planlegger og samfunnsutvikler De mest relevante kriteriene med relevans for rollen som planlegger og samfunnsutvikler er nært knyttet til hvordan regionene bør inndeles. Selv om samfunnsutvikler er en forholdsvis ny hovedrolle for fylkeskommunen, ble det allerede under Christiansen-utvalget utledet to sentrale prinsipper for regioninndelingen, med relevans for utøvelse av samfunnsutviklerrollen. Det første prinsippet er at man bør innrette regionene slik at utilsiktede virkninger av vedtak kommer til syne i beslutningssystemet. Prinsippet er viktig for at beslutninger skal fattes ut fra hva som gir størst mulig samfunnsnytte og ikke bare ut fra hva som tjener beslutningstakeren. Kriteriet er nært knyttet til utfordringen med segmentering/fragmentering som ble påpekt i de to makt- og demokratiutredningene (NOU 1982:3, NOU 2003:19), Hovedkomiteens andre målutredning (NOU 1988:38) og som lå til grunn for Oppgavefordelingsutvalgets målsetning om samordning (NOU 2000:18). Det andre prinsippet er at regionene bør avgrenses slik at de naturlig hører sammen (NOU 1992:15). Christiansen-utvalget knyttet dette prinsippet til funksjonalitet i forhold til grensene for bo- og arbeidsmarkedsregioner. Selstad (2004a og b) støtter opp om Christiansens-utvalgets vurdering og tilfører et nytt funksjonelt prinsipp for regional avgrensning som dels henger sammen med grensene for bo- og arbeidsmarkedsregioner. I følge Selstad bør man søke å innrette regiongrensene etter næringssammensetning, for å gjøre det lettere å fatte helhetlige beslutninger som ivaretar regionens særtrekk og interesser. Selstad (2004a) tilfører også et tredje kriterium for regional inndeling i form av innbyggernes identifikasjon med regionsenterne og regionen. Selstad (2004a, s.96) ser identifikasjonskriteriet i nær sammenheng med funksjonalitetskriteriet, ved at han knytter identifikasjon til økonomisk homogenitet, arbeidsmarkeder og interaksjon. På bakgrunn av denne diskusjonen kan vi sammenfatte tre sett kriterier for regioninndeling: 1. Mulighetene for å utøve et helhetssyn og unngå utilsiktede konsekvenser av sektorvedtak. 2. Regionenes funksjonalitet og homogenitet. Regiongrensene i forhold til bo og arbeidsmarked og næringssammensetning. 3. Felles identitet. Forutsetning for at befolkningene skal identifisere seg med region og regionsenter. 39

137 3 ALTERNATIVER FOR REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ 3.1 INNLEDNING Formålet med denne delen er å oppsummere og videreutvikle alternativene som er skissert i tidligere utredninger, både offentlige og utredninger i regi av KS og andre. Som vi har pekt på ovenfor er slike alternativer avhengig av forutsetninger om oppgavedeling mellom stat og regionnivå så vel som arbeidsdeling i forhold til kommunene. Tilsvarende vil spesielt geografisk inndeling av kommuner, men også geografisk organisering av statlig virksomhet, ha betydning for den romlige organiseringen av regionnivået. Figur 3.1 Det segmenterte samfunn. (Amdam og Veggeland 2011) Som den første maktutredningen (NOU 1982:3) peker på, er det norske samfunnet og spesielt offentlig virksomhet segmentert. Noe forenklet betyr segmentering i denne sammenhengen at koordinering og planlegging innen sektorer som helse, samferdsel, landbruk m.m. er langt sterkere internt enn i forhold til andre sektorer, som vist i figur 3.1. Selv om det kan være indre spenninger mellom de ulike styringssystemene og nivåene innen segmentet, overskygges dette av et fokus på å verne egen sektors ressurser og posisjon i forhold til andre. Siden den norske velferdsstaten foretar store omfordelinger gjennom statsbudsjettet, er posisjonering i forhold til 40

138 denne budsjetteringsprosessen svært viktig. Dermed får man en kontinuerlig kamp mellom segmenter om posisjon og ressurser (Amdam og Veggeland 2011). Fylkeskommunal og kommunal planlegging og utviklingsarbeid har hovedfokus på horisontal, også kalt territoriell, samordning (Amdam og Amdam 2000, Amdam 2005). I følge planlovgivningen skal denne planleggingen ha fokus på samfunns ulike utfordringer sett i sammenheng og dermed på tvers av segmenter. Kommunikasjoner skal vurderes opp mot bosettingsmønster, lokalisering av arbeidsplasser og service m.m. og samordning av sektorer blir dermed et overordnet perspektiv. Slik aktivitet har også en klar demokratisk forankring fordi demokratisk virksomhet har sin rot i de territorielle samfunn man velges som representant for. Selv om segmentering lett fører til at politikere kan spesialisere seg knyttet til spesielle segmenter, er man likevel som demokratisk valgt representant fra et bestemt geografisk område ansvarlig ovenfor velgere ut fra et territorielt helhetsperspektiv. Det kan derfor være betydelige motsetninger mellom demokratiske og segmenterte beslutningsprosesser. Slik den siste maktutredningen beskriver samfunnsutviklingen er den segmenterte statsstyringen klare vinnere i forhold til politisk territoriell samordning. Indikatorer er at statlig virksomhet i økende grad er organisert ut fra interne behov og uten fokus på behovene for territoriell samordning på lavere nivå enn statsnivået (NOU 2003:19). Mens man ut fra Oppgavefordelingsutvalgets (NOU 2000:22) anbefalinger lenge forsøkte å organisere også statlig virksomhet ut fra kommune- og fylkesstruktur, er slike prinsipp forlatt i de senere årene slik at for eksempel vegvesen, helseforetak, NAV m.m. er organisert regionalt og lokalt ulikt og med svært få formelle og uformelle møteplasser der horisontalt samarbeid og samordning kan foregå. Som den siste maktutredningen peker på, er disse samordningsutfordringene ytterligere forsterket ved en fragmentering av segmentene, slik det er illustrert på figur 3.2. For eksempel er organiseringen av spesialisthelsetjenesten som offentlige foretak har flyttet dem fra en demokratisk-byråkratisk logikk som preger staten, til en logikk preget av markedstenkning men uten et reelt marked og konkurranse. Som en konsekvens har det oppstått samordningsutfordringer både mellom foretakene og mellom foretakene og førstelinjetjenesten som kommunene organiserer. Samhandlingsreformen er et forsøk på å møte den siste utfordringen gjennom samarbeidsavtaler og med klare koplinger til governance og partnerskap. Fritt pasientvalg er på sin side et forsøk på å effektivisere allokeringen av sykeshustjenester ved å fremme konkurranse mellom foretak, men dette blir hindret av markedsimperfeksjoner i form av ulik finansiering for pasienter bosatt innenfor og utenfor foretaksregionenes grenser. Om kommunikasjonsendringer skulle endre reelle omland til sykehus, blir ikke dette fulgt av tilsvarende justering av foretaksgrenser. 41

139 Stat Fylke Figur 3.2 Fragmentering Kommune Org. Marked Byråkrati Politikk Fragmentering av segment Segmentering og fragmentering er ikke et spesielt norsk fenomen, men preger alle moderne samfunn. I styrings- og planleggingslitteratur pekes det på at tradisjonell kommandobasert instrumentell planlegging og styring og som preger byråkratisk styringslogikk (government) ikke fungerer i fragmenterte strukturer. I stedet pekes det på kommunikasjon og kollaborasjon, det som internasjonalt omtales som governance (Allmendinger 2009, Healey 2006). Forskjellene mellom government og governance er forsøkt illustrert på figur 3.3. En grunnleggende forskjell er at government benytter styringsprinsippene kommando eller oppfordring fra toppen, mens governance er preget av avtaler utviklet gjennom samarbeid og forhandlinger og i vesentlig grad fokusert på utfordringer på tvers av sektorer (horisontal samordning) og/eller mellom nivå under statsnivået og ut fra konkrete behov. 42

140 Figur 3.3 Forskjeller mellom government og governance. (Amdam og Veggeland 2011:31) Utviklingsoppgavene som fylkeskommunene fikk forsterket ved regionreformen i 2010 er i stor grad preget av governance, å utvikle tett samarbeid med kommuner, næringsliv, frivillige organisasjoner og statlig virksomhet for å utvikle samfunn, ikke gjennom kommando men gjennom kunnskapsbasert dialog og gjensidige avtaler om ressursbruk og arbeidsdeling. Til vanlig er oppfatningen at samme organisasjon har problemer med å både være government og governance, dvs. at myndighetsutøvelse bør klart skilles fra utviklingsarbeid fordi mens utviklingsarbeid er proaktivt og selektivt, er myndighetsutøvelse preget av å være reaktiv og med likhet for alle (Amdam og Veggeland 2011). Tradisjonelt har politisk arbeid lokalt og regionalt vært preget av governance og samfunnsutvikling i bred forstand, mens statlig byråkrati og virksomhet har vært preget av government (Offerdal 1992). På regionalt nivå finner man igjen disse prinsippene i forholdet mellom fylkesmannsembete og fylkeskommune, selv om disse skillelinjene ikke er helt klare (Nilsen 2013). Om vi ser tilbake på figur 3.1 finner man ulike territorielle nivåer; lokalsamfunn under kommuner, et nivå mellom kommune og fylke (oftest bo- og arbeidsmarkedsregioner) og tilsvarende et «landsdelsnivå» mellom fylke og stat. Dette er en idealmodell som blant annet er skissert av Selstad (2004a), men som er svært vanskelig å realisere i praksis. Dette gjelder ikke minst i Norge med vår ekstremt varierende geografi. Noen spesielt små kommuner er i realiteten ett lokalsamfunn og gjerne med en skole, en barnehage m.m. De fleste kommuner har imidlertid mange lokalsamfunn med til dels motstridende interesser og noen omfatter ett eller flere bo- og arbeidsmarked. Tilsvarende er det store forskjeller mellom fylkene, noen er en del av et stort boog arbeidsmarked, andre har mange bo- og arbeidsmarkedsregioner innenfor sine grenser og 43

141 som strekker seg over fylkesgrensene. Oslo er både fylkeskommune og kommune og samtidig kjernen i en stor bo- og arbeidsmarkedsregion. Alternativer for regionalpolitisk organisering er knyttet til rommet mellom stat og kommune og må derfor tilpasses til mulige valg av statens og kommunenes framtidige rolle i det norske styrings- og utviklingssystemet. For å kunne utvikle og vurdere alternativer må vi derfor bygge på forutsetninger om framtidige endringer i statlig virksomhet og i kommunestruktur og kommunale oppgaver. 3.2 SAMORDNING AV STATEN Ovenfor har vi pekt på maktutredningenes konklusjoner om økende segmentering og fragmentering og økende grad av sektorbasert planlegging og organisering. Vår vurdering er at det neppe på kort og mellomlang sikt vil være mulig å gjøre store endringer i sektorenes makt og organisering, i tilfelle må det gjøres av Regjering og Storting og med en sterk tverrpolitisk mobilisering. Derfor bygger vi denne utredningen på at staten er fragmentert, at et regionalpolitisk nivå må forsøke å samordne staten og at statlige strukturer isolert sett neppe lar seg forandre gjennom en endring av folkevalgt regionalt nivå. Intensjonene i tidligere fylkesplanlegging var å bruke fylkesplanene som et slikt planleggingsinstrument, spesielt ved at planene ble endelig vedtatt av Regjeringen. Praksis har vist at denne «kommandobaserte» planleggingen ikke har fungert særlig godt. Ambisjonene er redusert til nasjonalt vedtak av fylkeskommunenes planprogram der deltakelse fra statlige sektorer blir skissert, og tilsvarende et lovpålegg om at statlige organisasjoner skal delta i kommunal- og fylkeskommunal planlegging. Likevel er det slik at verken kommuner eller fylkeskommuner kan pålegge statlige etater noe mer enn å delta. Dermed blir eventuell plan- og tiltakssamordning i praksis en frivillig aktivitet (Higdem 2011). Som pekt på ovenfor representerer regionreformen i 2010 og tidligere planlovendringer, delvis et paradigmeskifte i fylkesplanlegging fra kommandoplanlegging til kommunikativ planlegging og samfunnsutvikling. Dette krever aktiv deltakelse fra aktører som har makt over og/eller som får virkninger av samordning, men også gjennomføringsorientert planleggings- og utviklingsarbeid. Forhold som involverer statlige organer og regionalt nivå vil normalt foregå som felles utredninger og forhandlinger og som munner ut i avtaler som regulerer ansvar og gjennomføring. Skal dette fungere må aktørene ha fullmakt til å forhandle og til å inngå avtaler, noe som kan være utfordrende både i statlige etater og i en regional politisk organisasjon (Amdam og Veggeland 2011). Slike prosesser bygger også på makt. Regional politisk makt i denne sammenhengen vil variere med oppgaver nivået har ansvar for, den økonomiske kraften nivået får og den regionale politiske strukturen og legitimiteten. Noen aktuelle regionale folkevalgte strukturer kan også føre til en viss grad av statlig etatvis omorganisering på sikt. Denne utredningen vil ikke bruke statlig regional organisering som utgangspunkt for å vurdere hvordan et regionalt folkevalgt nivå kan organiseres, men i stedet vurdere hvilke samordnings- 44

142 og samarbeidsutfordringer vi ser for alternativene i forhold til staten, hvilke oppgaver som eventuelt kan overføres fra stat til region og hvorfor og hvordan samordnende utviklingsarbeid kan foregå. 3.3 KOMMUNESTRUKTUR Vårt oppdrag er ikke å utrede kommunestruktur. Likevel må vi gjøre noen vurderinger av mulige endringer fordi egnetheten ved regionale folkevalgte strukturer i realiteten avhenger av den kommunale struktur. Sagt på en annen måte, det er mer sannsynlig at strukturen på det regionale folkevalgte nivået må endres på grunn av en kommunereform enn motsatt. For å kunne vurdere hvor realistisk en bestemt regional struktur er, må vi vurdere den opp mot mulige kommunestrukturer. I denne sammenhengen må vi bygge på ekspertutvalgets første utredning, men også andre tidligere utredninger. Ovenfor har vi pekt på at norske kommuner er svært ulike, selv om de i prinsippet har samme oppgaver basert på generalistprinsippet. En hovedutfordring er at dagens kommunale oppgaver har svært ulike behov hva gjelder befolkningsunderlag for å oppnå tilstrekkelig kvalitet og rimelig effektivt. Mens man trenger innbyggere for å drive en god barnehage, trenger man minst innbyggere for å drive godt barnevern ut fra dagens kompetanse- og kvalitetskrav (KS 2014). Desentralisering av spesielt samordningsoppgaver og avanserte tjenester slik som i samhandlingsreformen, øker kompleksiteten og behovet for et større befolkningsunderlag. Om kommunene skal løse avanserte oppgaver selv, må de ha større befolkning enn i dag. Alternativene blir da enten kommunesammenslåing, samarbeid mellom kommuner eller at andre overtar oppgaven. Andre alternativer kan i dette tilfellet være en statlig organisasjon, et regionalpolitisk nivå eller en organisasjon man kjøper tjenester fra. Som vist ovenfor er spesielt manglende demokratisk kontroll sett på som en utfordring for interkommunale samarbeid. Med større kommuner kan man redusere omfanget av slikt samarbeid. Som vist i den danske kommunesammenslåingen er det likevel behov for samarbeid selv om kommunene blir vesentlig større enn i dag, fordi det er oppgaver kommunene har eller kan få som er så krevende at de må løses i fellesskap eller av et regionalt folkevalgt nivå. Et typisk eksempel er videregående skole, der man trenger minst innbyggere for å dekke alle spesialiseringene med rimelig kvalitet og effektivitet (KS 2014). Utfordringer med norsk kommunestruktur er de sterkt varierende naturmessige og strukturelle forholdene. NIVI (2013) peker på seks hovedsvakheter ved dagens kommuneinndeling, se også Rattsø (2014): Hovedstadsområdet. Dette er belyst i flere utredninger spesielt knyttet til manglende territoriell samordning. Samtidig er den kombinerte fylke/kommune modellen skissert som et alternativ i flere storbyområder. Flerkommunale byområdet. Kommunikasjonsforbedring, befolkningsvekst m.m. skaper samordningsutfordringer både innen samfunnsutvikling og for tjenesteproduksjon. 45

143 Mindre tettsteder som er oppdelt av kommunegrenser. Befolkningsvekst og kommunikasjonsforbedring har ført til at senter «flyter sammen» til ett for området funksjonelt senter. Små kommuner i folketall. Her er det stor forskjell mellom små kommuner som over tid er blitt inkludert i større bo- og arbeidsmarked og kommuner som «har lite folk, er langt fra folk og langt mellom folk» - dvs. som er isolert fra større bo- og arbeidsmarked. Mikrokommuner under 1000 innbyggere. De fleste slike er en del av periferiutfordringene ovenfor. Uhensiktsmessig avgrensing på grunn av kommunikasjonsendring. Selv om det kan være sterkt fokus på periferikommuners utfordringer knyttet til kommunestruktur, er dette i realiteten et lite problem nasjonalt sett i forhold til befolkning og ressursbruk. Uansett må man finne fram til spesialordninger for slike områder. Vi har valgt å skissere fire modeller for kommunestruktur som vi vil legge til grunn ved vurderingen av regional struktur VARIERT KOMMUNEPOPULASJON (300) En hypotese kan være at den pågående prosessen vil redusere antall kommuner til omlag 300 (mellom 400 og 200), men med mange av de samme strukturelle utfordringene som i dag. I dette scenarioet får man færre små kommuner, men de gjenværende små vil være kommuner, der det vil være ressurskrevende å sikre et forsvarlig kvalitetsnivå på tjenestene. Problemet reduseres noe ved at en del av de små kommunene vil være spesielt ressurssterke kraftkommuner. Man får flere mellomstore kommuner spesielt slike som har «grodd sammen» med felles arbeids-, bolig og servicemarked og med et klart sentrum, men som ikke blir oppfattet som dominerende. Det blir flere mellomstore «fellesinteressekommuner», der man slår seg sammen fordi man har felles interesser i forhold til avanserte tjenester, utviklingsoppgaver eller maktbygging i forhold til statlige og andre sektorinteresser. Man får noen «byutvidinger», men ikke i et tilstrekkelig omfang til skape mer «dynamiske byregioner» slike Rattsø (2014) skisserer STORE KOMMUNER DE FLESTE MED MINST INNBYGGERE (150) Ekspertutvalget (2014) skisserer at kommuner bør ha til innbyggere for selv å kunne løse dagens kommunale oppgaver med tilstrekkelig kvalitet og kapasitet. Med Ekspertutvalgets måltall og stort fokus på å etablere regionalt fungerende enheter, kan trolig 46

144 føre til strukturendringer med en gjennomsnittlig kommunestørrelse på ca innbyggere eller ca. 170 kommuner. Dette samsvarer godt med dagens arbeidsmarkedsstruktur der Gundersen og Juvkam (2013) identifiserer 160 slike basert på senterstruktur og pendlingsavstand. Av disse 160 regionene har 67 regioner små eller ingen senter (under 3900 innbyggere i sentrum), lavt tjenestetilbud og de er utenfor pendlingsavstand til større senter. Syv av disse omfatter inn til tre kommuner, men de aller fleste er dagens mest perifere kommuner og som man uansett må finne særordninger for. En sammenslåing ut over pendlingsomland m.m. vil normalt gi begrenset effektivisering på grunn av store avstander og spredt bosetting, selv om kompetanseutfordringer vil kunne reduseres. I tillegg til disse 67 har man også 17 bygderegioner med senter med mindre enn 5000 innbyggere og lavt tjenestetilbud. Også i disse regionene vil man ha problem med å nå en befolkning på uten at en slik kommune omfatter flere adskilte arbeidsmarkedsregioner. En alternativ regioninndeling er skissert av SSB med 89 arbeidsmarkedsregioner, der de 10 minste har under innbyggere, alle med svak senterstruktur og små forutsetninger for å løse dagens utfordringer (Rattsø 2014). De fleste av disse regionene fremkommer ved at man slår sammen flere isolerte arbeidsmarkeder og småsenteromland. I tillegg har 10 regioner under innbyggere. Til sammen har disse 20 regionene ca innbyggere eller under 4 % av landets. Man kan altså etablere en kommunestruktur med minst innbyggere i minst 70 av landets arbeidsmarkedsregioner og som omfatter over 95 % av befolkningen. Dette forutsetter at man får kommunesammenslåinger som i hovedsak følger grenser for bo- og arbeidsmarked, noe som krever at man legger stor vekt på regional funksjonalitet. Alternativt om man legger større vekt på funksjonalitet og mindre vekt på nødvendig størrelse, kan man få løsninger der slike regioner blir splittet opp i flere kommuner. Samtidig vil store landareal med liten befolking falle utenfor og måtte handteres på andre måter REGIONKOMMUNER ALLE OVER INNBYGGERE (80) Et tredje alternativ er at alle deler av landet skal tilhøre kommuner med minst innbyggere. Dette vil føre til sammenslåing av utkantkommuner med spredt bebyggelse og manglende senter, kanskje til nærliggende regioner eller at flere små regioner slås sammen uten å henge funksjonelt i sammen. En slik struktur vil ha ca. 80 kommuner, men noen få av dem vil ha betydelige utfordringer knyttet til manglende senterfunksjonalitet, lange avstander, manglende sosial integrasjon m.m., som må kompenseres av storsamfunnet om man skal få rimelige kvaliteter i tjenestetilbud m.m. Samtidig har man da «delegert» utkantproblemene til disse kommunene. 47

145 3.3.4 FLEKSIBEL KOMMUNESTRUKTUR DIFFERENSIERTE OPPGAVER Ovenfor har vi vist det store spennet i utfordringer knyttet til kommunestruktur, spesielt knyttet til generalistkommuneprinsippet. Hva om man forutsetter en oppmyking av dette prinsippet slik at kommuner gis oppgaver etter evne? Hva om man får en kommunestruktur som vesentlig bygger på funksjonelle kriterier som i punkt men der generalistkommuneprinsippet blir tolket slik: 1. Alle kommuner skal ha ansvar for grunnleggende velferdsoppgaver som barnehage, grunnskole, SFO, heimebasert omsorg, hyppig institusjonsomsorg m.m. Dette er oppgaver som kan produseres rimelig effektivt av de aller fleste av dagens kommuner og som de fleste innbyggere har hyppig kontakt med i sitt livsløp. 2. Regionalpolitisk nivå i lag med kommunene har en klar ansvarsdeling i forhold til staten. 3. Regionalt nivå har et totalansvar for samfunnsutvikling og offentlig velferdsproduksjon i sin region innenfor avgrensingene bestemt i punkt 1 og Arbeidsdelingen mellom kommune og region er fleksibel og blir avtalt gjennom samarbeidsavtaler men generelt slik at store kommuner har større eget ansvar enn små kommuner. Vi vil komme nærmere tilbake til denne modellen i beskrivelsen av regional struktur, men vil her kort peke på at dette innebærer at det regionale folkevalgte nivået både blir en «overkommune» og en «reservekommune» for aktiviteter som små kommuner selv ikke kan ta ansvar for. Samtidig vil en slik modell kunne stimulere til frivillig kommunesammenslåing fordi det vil føre til flere oppgaver og dermed større makt til kommunen i forhold til det regionale nivået. Dette betyr at kommunestrukturen vil bli fleksibel, men også en regional intern utfordring. Det settes også store krav til finansieringssystemet. Modellen bygger i noe grad på s e arioet Module. Norge er et sa e satt la d i Selstad m.fl. (2012) og forslag fra Rattsø (2014). Sett i forhold til de innledende perspektivene er forholdet mellom stat og region/kommune preget av government, mens samarbeid og arbeidsdeling mellom region og kommune og andre samarbeidsparter må preges av governance at man sammen finner praktiske og effektive løsninger på utfordringer. I tillegg til disse aktuelle kommunale strukturene må også nevnes en storbyreform der flere storbyområder kan få samme status som Oslo. Dette kan til en viss grad kombineres med de andre alternativene i et eget punkt nedenfor. 3.4 REGIONAL STRUKTUR Denne delen bygger på presentasjonen av alternativer for regionalpolitisk struktur fra tidligere utredninger og som er presentert i del 2 her, men også med tilpassing i forhold dagens forhold. Siden de fleste alternativene er grundig beskrevet i tidligere utredninger, vil presentasjonen her legge vekt på de momenter som er sentrale for å kunne sammenligne og vurdere dem. I neste del vil vi vurdere og sammenligne de ulike alternativene ut fra kriteriene utviklet i del 2. 48

146 Vi vil presentere fem hovedalternativ, av disse er 0-alternativet som er dagens struktur, men også et mindre beskrevet alternativ som er skissemessig presentert i punkt ovenfor og som derfor trenger mer utdypende kommentarer enn de andre NÅVÆRENDE STRUKTUR 0-ALTERNATIVET Som vist i punkt 2.1 har dagens fylkesstruktur vært usedvanlig stabil siden amtskommunen ble opprettet i 1838 og knapt endret seg siden innlemmelsen av Bergen i Hordaland fylke i Styringsformene har på sin side vært stabile siden overgangen fra indirekte til direkte politiske valg i alternativet forutsetter at den sterke stiavhengigheten til forvaltningsnivået resulterer i at fylkeskommunenes geografiske struktur videreføres, eventuelt med mindre justeringer på grunn av kommunikasjonsendringer. Som vi vil vise er dette likevel et lite sannsynlig utfall om man gjennomfører radikale endringer i kommunestruktur. Fylkeskommunenes oppgaver har variert mye (se kapittel to og Nilsen 2013). KMD har laget en oversikt over fylkeskommunale oppgaver pr Undervisningsformål, som alt vesentlig er videregående opplæring, tar omtrent halvparten av budsjettet, dernest kommer samferdsel dvs. fylkesveger, fylkesferger, skoleskyss m.m med 31%. Andre formål som regional utvikling og kultur krever ca. 10% av budsjettene. Siden også tannhelse er en velferdsproduksjonsoppgave, er dagens fylkeskommune i realiteten en velferdsproduserende organisasjon innen videregående skole, samferdsel og tannhelse. I økonomisk forstand er utviklingsorienterte og partnerskapskrevende oppgaver med fokus på samfunnsutvikling bare en liten del av aktiviteten om man ikke greier å målrette utdanning og samferdsel i samme retning. Å ivareta rollen som utviklingsaktør forutsetter derfor at man evner å utnytte rollen som eier av videregående skoler og tjenesteprodusent på samferdselsområdet i utviklingsarbeidet. Forholdet til staten Dette alternativet forutsetter at fylkeskommunene stort sett har samme forhold til statsnivået og statlige regionale aktører som i dag. Kommunal struktur Kan dagens struktur være effektiv sett i forhold til alternativer for kommunal struktur presentert ovenfor? Variert kommunepopulasjon etter en viss grad av reduksjon i tallet kommuner kan kombineres med dagens fylkesstruktur. Selv om tallet kommuner reduseres til ca 300 vil det innebære kommuner i hvert fylke i gjennomsnitt og fortsatt mange kommuner i fylker som i dag har mange. En reduksjon i antall kommuner som skissert her kan være en fordel for fylkeskommunalt utviklingsarbeid siden man får færre aktører å forholde seg til. Alternativet vil derfor i liten grad fungere som pådriver for å endre regional struktur. 49

147 Storkommune og Regionkommune er en større utfordring for nåværende regional struktur. En utfordring er tallet kommuner respektive ca. 150 og ca. 80. Spesielt det siste alternativet vil føre til at det selv i dagens utkantfylker blir få kommuner og med litt over 4 kommuner per fylke i snitt. Storkommunealternativet, der man fortsatt har mange småkommuner spesielt i utkantfylker kan føre til et mindre reformpress av regionalt nivå i utkantene, men begge disse kommunereformene vil gi et økt press på regional struktur i områder med store og urbane kommuner. Vi vurderer det slik at nåværende fylkesstruktur kan overleve, men er mindre hensiktsmessig ved Storkommunealternativet og lite aktuell ved Regionkommunealternativet. Fleksibel kommunestruktur er problematisk å kombinere med dagens regionale struktur, både hva gjelder oppgaver og geografi det siste kanskje mindre problematisk enn det første. Som illustrert av Selstad m.fl. (2012) betyr denne løsningen at regionalt nivå både vil ha produksjon som krever et stort befolkningsgrunnlag, og oppgaver i forhold til kommuner som selv kan dekke bare få oppgaver. På den andre siden kan store kommuner overta oppgaver som regionalt nivå har i dag. Utviklings- og partnerskapsoppgavene blir svært viktige og komplekse. Dette krever at regionalt nivå dels trenger høy utviklings- og planleggingskompetanse, dels at virksomheten vil være regionalt distribuert slik videregående utdanning er i dag, men mer komplisert og varierende. Vi vurderer derfor dagens fylkeskommunestruktur som lite aktuelt å kombinere med en fleksibel og dynamisk kommunestruktur SAMMENSLÅING AV NOEN AV DAGENS FYLKER TIL FUNKSJONELLE REGIONER Både NOU 1992:15 og NOU 2000:22 dokumenterer at sammenslåing av en del av dagens fylker kan gi mer funksjonelle regioner. NOU 2000:22 anbefalte en regionreform som på denne måten ville gi mellom 10 og 15 regioner. Det har også vært mange prosesser i aktuelle områder, spesielt i Agder, Trøndelag, Hedmark/Oppland og hovedstadsområdet. Disse prosessene stoppet opp i 2008 (Ot.prp. nr ) der geografisk strukturendring ble skrinlagt og fokus rettet mot endret oppgavefordeling med fokus på å styrke fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler. I en frivillig prosess som på kommunenivå er det nærliggende å tenke tilsvarende prosesser og virkemiddel også på regionalt nivå og der man spesielt stimulerer fylker som alt «snakker sammen» til å finne løsninger. Viktige drivkrefter kan være nye oppgaver og som krever større organisatoriske enheter enn i dagens minste fylkeskommuner. I dette scenarioet reduseres antallet regioner fra dagens 19 fylker til mellom 10 og 15 regioner og med grenser som i det vesentlige samsvarer med dagens fordi det er hele fylkeskommuner som slås seg sammen, i tråd med Oppgavefordelingsutvalgets (NOU 2000:22) anbefaling. 10 I denne modellen forutsetter vi at det ikke skjer radikale endringer i politisk organisering. De fleste konsekvenser vil bare omfatte de fylkeskommunene som er berørt av sammenslåing, og i 10 Alternativet er også drøftet, men frarådet i Regionalmeldinga (St.meld. nr. 12 ( )). 50

148 det vesentlige være knyttet til indre forhold i regionene. I prinsippet vil de nye regionene kunne ha større utviklingskraft, men dette forutsetter at man regionalt blir enig om strategier og prioriteringer. Forholdet til staten Om man forutsetter at alle regioner kommer over innbyggere er det aktuelt at staten kan overføre flere oppgaver til dem. Innen utviklingsområdet kan det for eksempel gjelde at hver region får ansvar for regionale forskingsfond som i dag er organisert som samarbeid mellom flere. Innen velferdsproduksjon og myndighetsutøvelse kan for eksempel oppgaver innen barnevern være aktuelle. Vår vurdering er at en slik trendpreget reform mer vil befeste regionnivåets betydning som velferdsprodusent innen avanserte felt som videregående skole, kommunikasjoner, tannhelse m.m., snarere enn å utløse nye oppgaver. Større og mer kompetansekraftige enheter kan fylle den regionale utviklerrolla på en mer dynamisk måte og spesielt kunne være et mer aktivt samordnende og planleggende organ knyttet til sentrumperiferi-relasjoner og samfunnsutvikling. Ut fra prosessene knyttet til regionreformen i 2010 forventer vi ikke de store oppgaveendringene ved en geografisk strukturendring som antydet i dette alternativet. Kommunal struktur En situasjon med variert kommunepopulasjon vil være uproblematisk i forhold til denne strukturendringen på regionalt nivå. Eksempelvis gir 300 kommuner og 15 regioner et forholdstall ikke ulikt dagens. Oppgavedelingen mellom nivåene vil nok heller ikke bli særlig påvirket. Alternativene Storkommune (150 kommuner) og Region (80 kommuner) krever minimum en reduksjon i antallet regioner til Ved Storkommune-alternativet vil man fortsatt ha mange små kommuner. Dette gjelder spesielt i sammenslåtte regioner som fortsatt har relativt lave innbyggertall. Utfordringene i disse områdene vil stort sett være de samme som i dag. Utfordringene vil være større i de tett befolkede områdene. Her kan man forvente den mest radikale endringen i kommunestruktur, som vil gi få kommuner innen hver region og med grenser som til dels går på tvers av dagens fylkesgrenser. Dette vil gjelde begge disse alternativene, men i sterkest grad regionkommunealternativet. Dermed fremstår alternativet med for eksempel 15 regioner som krevende i kombinasjon med Storkommunealternativet og uaktuelt gitt regionkommunealternativet. Om antall regioner er for eksempel 10 øker mulighetene til å kombinere sammenslåingsalternativet med regionkommunealternativet. I forhold til det Fleksible alternativet for kommunestruktur vil de samme argumentene som i punkt vil gjelde. En struktur som bygger på dagens fylkesgrenser kan fungere med visse justeringer. Det fleksible alternativet tilsier likevel at man helst bør tenke regional inndeling på nytt, i forhold til de spesielle utfordringene som denne modellen representerer. 51

149 3.4.3 LANDSDEL SELSTAD S ANBEFALING OM SYV LANDSDELER Som vist i punkt 2.2 har flere utredninger anbefalt radikale endringer i regionalpolitisk struktur. Enkelte av anbefalingene forutsetter at man planlegger på nytt og uavhengig av eksisterende strukturer. Den mest systematiske utredningen av slike alternativ er etter vår vurdering gjennomført av Tor Selstad (2004a og b) etter oppdrag fra KS. For å illustrere hva et slikt alternativ kan ha av konsekvenser vil vi legge hovedvekt på hans hovedanbefaling om inndeling i syv landsdelsregioner. KS motiv for å bestille denne utredningen er i følge KS-leder i 2004, Halvdan Skard: Regionenes evne til å ta vare på og skape arbeidsplasser og næringsutvikling er viktig for landets verdiskapning. Det handler om å legge forholdene til rette for innovasjon uten unødig lange og tunge beslutningsveier. Skal vi klare det, må vi legge til grunn at landsdelene er ulike, og at de som kjenner de lokale forholdene ofte ser mulighetene bedre enn andre. Men da må de få styre seg selv i større grad enn nå (Selstad 2004a, s 3). I dette ligger en erkjennelse av at ulike deler av Norge har ulike utfordringer og et sterkt fokus på det regionale nivåets evne til å kunne svare på utfordringer gjennom å være aktive og kunnskapsrike utviklingsaktører. Governance-perspektiv er kombinert med aktivt samarbeid mellom næringsliv, kunnskapsmiljø og offentlig virksomhet og her med landsdelsregionen som pådriver, nettverksbygger og økonomisk støttespiller. Dette utviklingsperspektivet er fremtredende i mye av debatten om det regionalpolitiske nivået i perioden. Selstads analyse og konklusjon bygger på tre hovedprinsipper; størrelse, funksjon og identitet, sagt med hans egne ord (Selstad 2004b s 7-8): Størrelse Regionene skal være store nok til å påta seg et bredere spekter av oppgaver enn dagens fylkeskommuner. Samtidig bør en tilstrebe best mulig balanse mellom regionene, selv om det må aksepteres forskjeller i størrelse. Christiansenutvalgetfore slo som en rent veiledende størrelse at fylkene ikke burde ha mindre enn innbyggere. Det blir her ikke foreslått en slik nedre grense. Ulempene er at alt for små regioner ikke blir i stand til å påta seg større oppgaver i framtiden. Funksjonalitet Framtidens forvaltningsregioner må basere seg på prinsippet om funksjonelle regioner. En funksjonell region er preget av et bymessig senter og et omland. I senteret vil vi finne sentralstedsfunksjoner, det vil konkret si servicetilbud av ulike slag. En del av disse funksjonene blir tilbudt av kommuner, regioner og staten, altså offentlige organer, men i all hovedsak er det private service arkeder so defi erer se terets styrke... Kravet om funksjonalitet handler altså dels om å forankre regionene i sterke sentre, dels om å forhindre at regiongrensene skjærer tvers gjennom velfungerende byregioner på lavere nivå. I noen tilfeller kan klynger av småbyer til sammen danne en urban kjerne i regionen som kan kompensere for mangelen på en ekte storby. 52

150 Identitet Framtidens sterke regioner skal ikke bare dekke administrative funksjoner. De skal også være politiske organer som uttrykker en viss geografisk maktdeling i landet. Graden av politiske deltakelse i slike regioner hviler i siste instans på en grunnleggende identitetsfølelse med regionen. Identiteten kan være tuftet på tradisjonell kultur, men kan også dannes av moderne samhandling i byregioner. I en stadig mer åpen verden må også identitetsfølelsen balansere mellom det globale og det regionale. En regionreform må bygge på det folk opplever som regioner. Det vi kaller landsdeler er regiondannelser som blir akseptert både utad og innad, skjønt ingen kan si helt eksakt hvordan grensene mellom disse landsdelene trekkes. Det må gjøres gjennom reformen, og med medvirkning fra dem som bor i landsdelenes randsoner. Selstads alternativer er basert på nytenkning der dagens senterstruktur med tilhørende omland er tillagt stor vekt. Samtidig har Norge kun noen store, men svært mange mindre bo- og arbeidsmarkedsområder med små eller uten regionsentre. Selstad tar derfor utgangspunkt i de største byene i ulike deler av landet og bygger opp sin regionale struktur rundt dem. Dette suppleres med kriterier som identitet (spesielt knyttet til Vestlandet der regionen har to store yer og ed flerse terstrukturer so Mjøs-byene. Samtidig peker han på at Oslo-landsdelen ikke må bli for stor fordi det vil skape ubalanse mellom regionene, derfor omfatter hans forslag en todeling av hovedstadsområdet i vest og øst. Selstad s forslag le ye diskutert, e førte også til e pri sipiell tilslut i g til e landsdelsorganisering i KS, dog uten å binde seg til tallet regioner og inndelingen på kartet. Samtidig peker Selstad på at landsdelsregioner kan overta vesentlig ansvar og makt fra staten og ka li e etydelig regio al ot akt politisk og ad i istrativt. Ha ev er spesielt områdene (2004a, s. 15), her med vår beskrivelse og tolkning: Regionalpolitikk Regionene bør overta og samordne de utviklings- og innovasjonsfremmende virkemidlene i den store distriktspolitikken slik at samfunns-, nærings- og regional utvikling blir helhetlig og effektiv. Formålet er å minske fragmentering og segmentering. Utdanning og forsking Fremtidens regionalpolitikk og samfunnsutvikling må bli mer kunnskaps- og forskingsbasert og både høyere utdanning og forsking bør regionaliseres. Innovasjon og innovasjonsfremmente utdanning og forsking tilpasset regionenes behov må ha fokus og sterke regioner må ha utdanning og forsking på høyeste nivå. Areal-, ressurs- og miljøforvaltning Regionene må få rett til å utvikle egne forvaltningsregioner ut fra særegne regionale behov. For å unngå å bli detaljorienterte overko u er å de utøve e forvalt i g so spiller på lag ed lokale behov men på et høyere nivå, større vekt på regional istedenfor nasjonal likhet. Samferdsel I tillegg til å ha ansvar for regioninterne veier må regionene også samordne alle kommunikasjoner i sin region. 53

151 Kultur er viktig i seg sjølv men også grunnlag for nytt nærings- og reiseliv. Selstad framhevar at etter stor nasjonal innsats (opera, nasjonalmuseum..) er det regionenes tur til å få målrettet innsats. Helse. Selstad forutsetter i ge reverseri g av foretakifiseri ge av spesialisthelsetjenesten, men påpeker store samordningsbehov regionalt på grunn av fragmenteringen som har oppstått. Selstad mener at landsdelsregionene vil være kapable til å overta eierskapet over sykehussektoren. I tillegg til disse oppgavene vil disse regionene også være velegnet til samordning av innsats innen samfunnssikkerhet, spesielt å kunne politisk prioritere planlegging og innsats ut fra regionale behov og forhold. Forslaget til Selstad er radikalt både sett i forhold til geografisk struktur og oppgaver. Ingen av dagens fylkeskommuner blir uberørt. Landsdelene vil etter dette forslaget best kunne fungere ut fra et governanceperspektiv. Områdene de skal dekke er store, men likevel relativt ensartede i utfordringer og kultur. Oppgavene vil i vesentlig større grad enn i dag være innovasjons- og utviklingsorienterte, noe som forutsetter tett samarbeid og partnerskap med andre sentrale aktører innen næringsliv, samfunnsliv, offentlige institusjoner og etater og kommunene. Forholdet til staten Forslagene til Selstad vil føre til en ansvarsoverføring fra staten til landsdelene hva gjelder innovasjonsfremmende og utviklingsorienterte oppgaver. Spesielt vil endringene være store knyttet til fordeling av forskningsmidler, nærings- og innovasjonspolitiske virkemidler, samferdsel og innen høyere utdanning. Videre forutsetter Selstad overføring av planleggings- og forvaltningsmyndighet over areal, natur og miljø til landsdelene. Frifylke og andre forsøk har vist at slike overføringer er svært konfliktfylte og vanskelige i forhold til den sektoriserte staten, og vil kreve betydelig politisk tyngde og enighet (Amdam 1996). En slik endring kan også være politisk problematisk i forhold til Storting og Regjering. Landsdelene som regionalpolitiske organ vil få betydelig makt over aktiviteter som er politisk viktige lokalt og regionalt og vil kunne redusere nasjonale politikere sin lokale og regionale direkteinnflytelse. Kommunereform Om en radikal kommunereform vil framtvinge en landsdelsreform eller omvendt kan diskuteres, men dette alternativet for regional struktur er nært knytt til kommunereformalternativet Regionkommune med ca. 80 kommuner eller i overkant av 10 i hver landsdel. Det vil også være mulig å overføre oppgaver til kommunene innen både produksjon og utviklingsarbeid etter nærmere avtale. Storkommunealternativet med 150 kommuner kan også fungere, men vil gi en mer kompleks utviklingsoppgave for landsdelene, spesielt i forhold til utkanter der det vil være 54

152 mange og små kommuner. For landsdelene vil det være en stor fordel om de har få kommuner å forholde seg til totalt sett og også i utkantene, da dette reduserer transaksjonskostnadene mellom nivåene. På den andre siden kan dette føre til en egen kommunedelorganisering i de arealstore men befolkningsmessig relativt små kommunene. Dette vil være et kommuneinternt problem i denne modellen. Variert kommunestruktur (ca. 300) vil være problematisk å kombinere med dette alternativet, spesielt i de minst sentrale landsdelene der det regionale nivået må forholde seg til svært mange og små kommuner STORBY Hva om man gir de større byene samme status som Oslo? Dette er ideen bak dette alternativet blant andre skissert og mest problematisert av Rattsø (2014). Etter hans mening må en kommunereform ha som mål: Med et bredt siktemål må en kommunereform forbedre kommunenes vekstkraft, gi grunnlag for sterkere desentralisering av oppgaver og gi større handlefrihet for kommunene, bygge økonomisk selvstendige kommuner, og skape kommuner som dekker et samlet arbeidsmarked og kan påvirke utbyggingsmønster og næringsutvikling over hele landet. En slik reform må sette nye samlede kommunegrenser, funksjonsdeling, finansiering og beslutningssystem for en ny kommunesektor (Rattsø 2014, s. 31). Rattsø (2014) foreslår at storbyer får en mer funksjonell avgrensing gjennom kommunesammenslåing slik at de blir funksjonelle bo- og arbeidsmarked som håndterer og sti ulerer yvekst og so der ed fre er la dets vekst. Ge eralistpri sippet å forlates slik at storbykommuner og landkommuner har ulike oppgavenivå. Han peker på to varianter av storbykommuner. 1) Oslo-status utvides til Stavanger, Bergen og Trondheim, eventuelt videre til langt flere storbyregioner 2) Storbykommuner gis fornyede og utvidede oppgaver utover fylkeskommunen, en ny storbyforvaltning, som også kan rekke utover Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim (Rattsø 2014, s. 31). Etter dette forslaget vil storbyene både være kommune og fylkeskommune slik som Oslo, dvs. i realiteten et regionalt nivå og som dels kan overta oppgaver fra staten (Rattsø skisserer en totalgjennomgang), men også ha ansvar for alle dagens fylkeskommunale og kommunale oppgaver. Med en funksjonell avgrensing i forhold til territoriell samordningsutfordringer som lokalisering av boliger, næringsliv, sentrumsaktiviteter og verneområder i tillegg til kommunikasjonssystemet vil de fire skisserte storbyregionene omfatte mellom 1/3 og 1/2 av Norges befolkning avhengig av avgrensing. 55

153 I de e odelle eskriver Rattsø utka te e so et restpro le og et ello ivåpro le. Me s state ka forholde seg til stor ye e so e ko let ko u al- og regionalpolitisk enhet, skisserer Rattsø ingen løsning på utfordringene med hvordan de små kommunene og et eventuelt regionnivået skal organiseres vis a vis staten. Dermed står flere spørsmål ubesvart: skal de store tynt befolkede områdene ha en tonivå struktur med fylkeskommuner og kommuner? Skal de rurale fylkeskommunene organiseres som en sekundærkommune med indirekte valg som de gamle fylkeskommunene? Eller skal de rurale regionene ha samme status i forhold til staten som byene og dermed være en reell overkommune? Mens denne modellen kan fungere godt for å løse byenes utfordringer med samordnet planlegging og utvikling i forhold til bo- og arbeidsmarkedsregionen, innføres det et institusjonelt skille mellom by og land som kan minne om forholdet by- og landkommune før byene ble innlemmet i fylekskommunen i Kan for eksempel ungdom fra bygda gå på videregåden skole i byene, eller må man gjenopprette ordninger med landsgymnas og internat? Dette og mange andre spørsmål knyttet til avanserte tjenester så vel som utviklingsoppgaver kan bli et forhandlings- og finansieringsspørsmål mellom storby og utkantregionen. A tallet ygderegio er vil avhe ge av hvor a ge yregio er a eta lerer. O a skal ha et mål om minst innbyggere i hver region er det 6 7 av byregionene som kan oppfylle dette kravet på sikt, av disse er Drammen, Lillestrøm og Asker/Bærum og som det kan diskuteres om bør være med i Oslo. Om en slik modell også skal omfatte flere og mindre byregioner, vil mange av de minste ha utfordringer med å løse oppgaver som å dekke alle spesialiseringene innen videregående skole. De vil måtte samarbeide tett med sin omliggende ygderegio ua sett. Dette gir e statusforskjell ello de virkelige stor ye e og de a dre. Forholdet til staten Som Rattsø (2014) skisserer kan storbyene overta oppgaver fra staten, men det kan bli mer uklart om denne 2-nivå modellen omfatter mange byområder. I forhold til staten kan dette innebære et skille organisatorisk og oppgavemessig mellom storbyer, byregioner og bygderegioner med ulik arbeidsdeling. Kommunestruktur Modellen som er skissert ovenfor er egentlig en variant av en to-nivå modell der fylkeskommune nedlegges, men gjenfødes i rurale område for å løse utfordringer med velferdsproduksjon og samfunnsutvikling. Generalistprinsippet er forlatt, små kommuner har små oppgaver og må samarbeide med andre eller overlate til et regionalt nivå å løse de avanserte. Dette er en kombinasjon av en 2-nivå modell i urbane områder og en 3-nivå modell i rurale der man for så vidt kan tenke seg alle de tre første kommunestrukturalternativene som utgangspunkt. Modellen passer likevel best med alternativet Store kommuner der de største 56

154 byområdene er organisert for seg og de resterende ca. 130 kommunene er organisert under et felles regionalt nivå med direkte eller indirekte valg. Sett i forhold til organisering av et folkevalgt regionalt folkevalgt nivå er denne modellen lite utredet, spesielt i forhold til hvordan områdene utenom byene skal organiseres strukturelt, oppgavefordeling, politisk organisering m.m. og spesielt forholdet mellom by og land. Det er derfor vanskelig å vurdere denne modellen uten at man utreder disse og andre forhold. Som vi skal vise i neste punkt kan denne modellen videreutvikles ved å bli kombinert med Selstad m.fl. (2012) sitt forslag om fire kommuneklasser i en relativt fleksibel men likevel strukturert storbymodell. Vi vil derfor ikke vurdere denne modellen senere, men i stedet kombinere prinsipper i storbymodellen med prinsipper for kommunestruktur skissert av Selstad m.fl. (2012), se neste punkt STORBY MED FLEKSIBEL REGIONALPOLITISK ORGANISERING Enn om man forlater eller omdefinerer generalistprinsippet og utvikler en kommune- og regionalpolitisk struktur som tilpasses de stor variasjonene i norsk befolkningssammensetning og geografi? Dette er de gru legge de idee ak s e ariet Modul i utred i ge S e arier for kommunesektoren 2012 utarbeidet av Selstad m.fl. (2012). I dette alternativet vil store kommuner ha store oppgaver og små kommuner små oppgaver. Ideen kan skisseres som på figur 3.4. Prinsipper som kan være styrende for en slik modell er skissert ovenfor i punkt Som vi skal se er det vanskelig å skille kommunestruktur og regional struktur i dette alternativet fordi det ikke er klare avgrensinger med hensyn til oppgavefordeling. 57

155 Figur 3.4 Dynamisk oppgavefordeling mellom kommune og region FLEKSIBEL REGION- OG KOMMUNESTRUKTUR UTKANT SENTRUM STAT REGION KOMMUNE BASISKOMMUNE > BARNEHAGE, SKOLE, SFO, HJEMMEBASERT OMSORG, LOKALSAMFUNNSUTVIKLING Figur 3.5 Trinnvis oppgavefordeling mellom kommune og region Trinnvis kommuneinndeling med 3 grpper kan deles opp i flere grupper (4 i Selstad m.fl. 2012) STORBY Sentrale område Rurale område OPPGAVER: Skjeldne krevende Region regional planlegging og utvikling Kommuner over Hyppige Kommuner under Generalist- Kommune Basisoppgaver 22 58

156 Selstad m.fl. (2012) skisserer fire kommunetyper derav M-kommunen (Minimum) som er liten i befolkning og med ansvar bare for grunnleggende basisoppgaver som barnehage, grunnskole, hjemmebaserte omsorgsoppgaver og lokal planlegging. I tillegg kan komme omsorgsboliger og sykehjem m.m. Dette er en kommune som vesentlig driver med velferd for sine innbyggere og sett i forhold til dagens virksomhet, oppgaver som krever over 2/3 av kommunenes budsjett. Disse oppgavene er svært viktige for innbyggere flest. Mer krevende oppgaver blir dekt av en regional organisasjon og/eller i samarbeid med nærliggende større kommuner om slike finnes. Større kommuner kan ha styrke og kompetanse til å ta større oppgaver. Et viktig prinsipielt skille er om nivå på kommunal oppgaveløsning skal være dynamisk som illustrert på figur 3.4 eller tri vis so skissert i s e ariet Modul her illustrert fore klet på figur 3.5. La oss se på det siste først. I tillegg til L-kommunen, so svarer til fylkesko u e og so har et resta svar vi skal komme tilbake til, skisseres fire kommunekategorier (Selstad m.fl s. 119): M-kommuner. Minimumskommunen som har ansvar for basistjenester og lokalsamfunnsutvikling. Trolig størrelse under O-kommuner. Nor alko u er eller sta dardko u er so har a svar for alle kommunale tjenester. D-kommuner. Store distriktskommuner som i tillegg til oppgavene til O-kommunene også kan ta ansvar for oppgaver som kulturminner, videregående opplæring og tannhelse. De kan også etter ønske ha ansvar for statlige oppgaver innen NAV, barnevern, helse og rus om de oppfyller statlige normkrav. Også utviklingsoppgaver kan delegeres. Dette vil normalt være større regionkommuner med en småby som sentrum og et betydelig folketall. Som pekt på tidligere vil man trolig trenge innbyggere for å kunne dekke alle spesialiseringer i videregående skole rimelig effektivt. U-kommuner. Utenfor den fylkeskommunale ordningen sto storbykommunene som fikk tildelt hele det fylkeskommunale oppgavespekteret. I tillegg hadde de ansvar for oppgaver som ellers i landet var lagt til statsforvaltningen: Andrelinjetjenesten i barnevernet, distriktsmedisinske sentre og rusomsorg. I storbyene ble fylkeskommunene avviklet som forvaltningsnivå, slik ordningen hadde vært for Oslo (Selstad m.fl s. 119). Mens storbyene er organisert med en 2-nivå modell er de tre andre kommunetypene knyttet til en 3-nivå modell med en regionalpolitisk enhet som har varierende oppgaver i ulike deler av sitt område avhengig av kommunetype. Modellen forutsetter en klassifisering av kommuner og som definerer oppgavenivå, men samtidig skisseres det at kommuner kan miste oppgaver om de ikke oppfyller minstekrav til kvalitet m.m. Denne modellen er egentlig en variant av storbymodellen for regionalpolitisk struktur, men der man forutsetter at man har relativt få storbyer og som kan løse alle oppgaver selv. Utenom kanskje fire til seks storbyer er det etablert et indirekte valgt regionalpolitisk nivå som skal forholde seg til og utvikle arbeidsdeling med tre ulike grupper av kommuner. Det er kommunene so eier det regio alpolitiske ivået gje o i direkte valg so i de ga le 59

157 fylkeskommunemodellen, de er tjenere for kommunene utenom storbyene. Dette er et tydelig svar på utfordringene med fragmenterte interkommunale samarbeid, denne fylkeskommunen organiserer og styrer alle slike samarbeid og samordner dem. I den videre vurderingen fortsetter vi at man har 4 til 6 storbyer med tilsvarende status som Oslo har i dag og 10 til 15 byregioner som har de fleste av dagens kommunale og fylkeskommunale oppgaver men som må samarbeide med andre for effektivt å kunne produsere avanserte tjenester og myndighetsutøvelse og derfor er de med i fylkessamarbeidet. I tillegg kanskje 130 landkommuner, noen med over innbyggere og mange oppgaver, andre mindre og vesentlig med basisoppgaver. Kommunene utenom storbyene samarbeider i og med fylkeskommunene (distriktsregionene) og som har inndirekte valg. Hvor mange fylkeskommuner/regioner man bør ha og deres inndeling og avgrensing må avklares nærmere, men er kanskje ikke så vesentlig siden det er kommunene som har reell makt i dette alternativet. Forhold til staten vil være som skissert i punkt 3.4.4, det må avklares nærmere både i forhold til storby og i forhold til distriktsregionene og -kommunene. Denne modellen er fleksibel i forhold til kommunestruktur og -antall, men primært storkommune siden dette kommunealternativet bygger på samme funksjonelle logikk. Landet blir inndelt i kommuner med grunnlag i bo- og arbeidsmarkedsregioner og de får eget ansvar for oppgaver i samsvar med befolkningsstørrelse, men også å samarbeide med regionen for å få løst oppgaver som de ansees som for små til å løse selv FLEKSIBEL REGIONALPOLITISK ORGANISERING Enn om alle kommuner er inkludert i regionalpolitiske organisasjoner og i kombinasjon med en dynamisk kommunestruktur? Dette er illustrert på figur 3.4 og som bygger på prinsippene skissert ovenfor og som bygger på en governancedominert arbeidsdeling mellom region og kommune, se punkt 3.3.4: 1. Alle kommuner skal ha ansvar for grunnleggende velferdsoppgaver som barnehage, grunnskole, SFO, heimebasert omsorg, hyppig institusjonsomsorg m.m. Dette er oppgaver som kan produseres rimelig effektivt av de aller fleste av dagens kommuner og som de fleste innbyggere har hyppig kontakt med i sitt livsløp. 2. Regionalt nivå i lag med kommunene har en klar ansvarsdeling i forhold til staten. 3. Regionalt nivå har et totalansvar for samfunnsutvikling og offentlig velferdsproduksjon i sin region innenfor avgrensingene bestemt i punkt 1 og Arbeidsdelingen mellom kommune og region er fleksibel og blir avtalt gjennom samarbeidsavtaler men generelt slik at store kommuner har større egetansvar enn små kommuner. La oss i tillegg her legge til et femte prinsipp spesielt for det regionalpolitiske nivået: 60

158 5. Statlige og kommunale oppgaver som må sees i sammenheng for å sikre regional utvikling, samordning og helhetlig planlegging skal overføres til det regionalpolitiske nivået. Dette vil innebære at alle kommuner, inklusive Oslo, er innlemmet i en region med direkte valg og med et klart utviklings- og planleggingsansvar for hele regionen. Som illustrert på figur 3.6 vil dette ansvaret variere med kommunestørrelse og kompetanse og med grunnlag i klare avtaler mellom kommune, region og stat. Regionene har likevel er minimumsansvar ved at de ikke kan delegere ansvaret for regionsamordnende arbeidsoppgaver som kommunikasjoner, overordnet areal- og miljøplanlegging og velferds- og utviklingsrettet innsats der sentrum blir stimulert til å trekke med seg utkanter. Ved at disse regionale samordningsoppgavene er politisk tilordnet det regionalpolitiske nivået, vil det også redusere behovet for å gjøre storbykommunene større for at de skal kunne løse tilsvarende oppgaver. Det regionale folkevalgte nivået bør være en dynamisk og innovativ utviklingsorganisasjon som i størst mulig grad delegerer oppgaver til kommuner og andre, finner nye og innovative løsninger på velferdsproduksjon og samfunnsutvikling i hele sitt område og som har fokus på helhet, sa ord i g og sa ar eid. Et spesielt fokus å legges på å ygge ro ello y og la d. Dette vil ikke være upro le atisk fordi dette vil i realitete være e overko u e i for regio e viktige samordnende spørsmål. Følgelig må regio e e gis full akt og akt til å overstyre storbyen i sin region om dette tjener hele regionen. Regionen skal ikke være et klageorgan i saker som er kommunalt ansvar i forhold til særlovgivning og avtaler. En slik modell krever direkte valg til det regionalpolitiske organet og som kan gi demokratisk legitimitet til å gjøre slike beslutninger. Samtidig vil det være behov for ulike former for samarbeidsorgan innen regionen. Fleksibiliteten i samhandlingsreformen kan være et modellutgangspunkt der for eksempel grupper av kommuner utvikler ordninger med arbeidsdeling seg imellom og med helseforetaket. Det kan derfor være aktuelt å ha en politisk 2- kammer løsning eller politisk råd sammensatt av ordførere. Et slikt organ kan ha utsettende virkning i forhold til politiske vedtak som blir oppfattet som lite gjennomtenkte i forhold til kommunenes interesser. En slik integrert organisering vil sette spesielle krav til geografisk avgrensing av regioner. Få regioner vil gjøre samspill med en sannsynligvis mangfoldig kommunestruktur vanskelig. Regionene bør være organisert etter funksjonelle prinsipp, dvs. at de har et rimelig klart sentrum, eventuelt en polysentrisk struktur som kan fylle de samme oppgavene. Trolig trenger man mellom 10 og 15 regioner i dette alternativet, men da organisert ut fra funksjonelle prinsipp og med liten vekt på nåværende fylkesgrenser. Det klare paradigmeskiftet til en utviklings- og i ovasjo sorga isasjo slik Selstad.fl. skisserer, forutsetter at a starter på ytt organisatorisk og politisk. Ut fra effektivitetshensyn bør regionene helst ha minimum innbyggere, slik Christiansen-utvalget (NOU 1992:15) skisserer. 61

159 Forholdet til staten Som illustrert på figur 3.4 kan det også være fleksibilitet i forholdet region/kommune og stat. I prinsippet staten delegere flere oppgaver til store og kompetente regioner enn til mindre regioner. Det kan imidlertid være fordelaktig å ha en klar og lik arbeidsdeling mellom stat og region/kommune med tanke på den dynamikk og kompleksitet alternativet uansett vil gi innenfor regionene. I det siste tilfelle vil arbeidsoppgaver kunne avhenge av hvor mange og store regioner som blir etablert. Vi tror at statlig struktur vil bli påvirket av en slik endring. De dynamiske regionene vil være viktige samarbeidsaktører for statlige etater og vil gjøre det naturlig å foreta en organisatorisk samordning. Alternativet vil fungere best hvis det regionalpolitiske nivået gis betydelig større makt enn i dag, herunder makt til direkte overstyre segmenter i staten knyttet til områdene regional planlegging og utvikling. Kommunestruktur Forslaget er et kombinert regionalt og kommunalt strukturendringsalternativ, der regional og kommunal struktur må planlegges som en integrert sammenheng. Modellen innebærer at regioner kan ha både store og små kommuner, men for at utviklingsarbeid og samarbeid skal fungere best mulig kan ikke antallet kommuner bli for stort i hver region. Med regioner bør det ikke være mer enn 10 til 15 kommuner i hver region. Ovenfor har vi skissert et kommunestrukturalternativ kalt storkommune der man så langt som råd slår sammen kommuner i samme bo- og arbeidsmarked og med ca. 150 kommuner. Dette kan være et rimelig utgangspunkt. Trolig vil en slik modell også kunne fungere godt med 200 kommuner, og tilfredsstillende med 300 selv om transaksjonskostnader vil bli større. 3.5 OPPSUMMERING Som vi har vist kan ikke en regional struktur skisseres uavhengig av den kommunale strukturen. Kommunereformen kan derfor sees på som en uavhengig eller integrert variabel ved en regionreform. Vår oppgaver er å skissere alternativer for reform og å vurdere disse. Ut fra drøftingene ovenfor har vi skissert fem hovedalternativer med tanke på regional struktur og vurdert hvilke kommunestruktur de kan egen seg sammen med. Dette gir følgende alternativer med hensyn til kommunestruktur og regionstruktur som vi vil utrede nærmere, se figur

160 Tabell 3.6 Kombinasjoner av alternative kommunestrukturer og regionalpolitisk strukturer. Region/fylke Kommune Variert kommunestruktur Ca 300 kommuner Store kommuner med unntak Ca 150 kommuner Regionkommuner Alle minst innbyggere. Ca 80 kommuner Fleksibel kommunestruktur Store kommuner gis flere oppgaver enn små 0-alternativ grensejusteringer dagens oppgaver - 19 fylker Oppgavefordelingsutvalgets anbefaling: 0-alternativet Sammenslåing funksjonelle regioner Over innbyggere Nye oppgaver Selstad inndeling i Landsdel 7 landsdelsregioner Nye oppgaver Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering utledet av Rattsø (2014) og Selstad mfl. (2012). Storby Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering etter Selstad mfl. (2012). Fleksibel regionalpolitisk organisering regioner 63

161 4 SAMMENLIGNING AV ALTERNATIVER FOR REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ 4.1 GRUNNLAGET I kapittel 2 har vi identifisert ti kriterier som har gått igjen i tidligere utredningsarbeider, og som o ha dler regio al orga iseri g. Vi har orga isert disse etter fire ålo råder eller grupper av vurderingskriterier etter de rollene som de samme utredningsarbeidene anbefaler lagt til regionnivået. I kapittel 3 har vi utledet fem alternativer for regional organisering. Som vist, har dette vært komplisert fordi egnetheten ved ulike former for regional politisk organisering er avhengig av hva som skjer i kommunereformen, og selvsagt også hvordan samfunnet vårt endres mer generelt. Vi har håndtert dette ved å vurdere hvilke kommunestrukturer som kan fungere godt sammen med tidligere utredede regionstrukturer, og på bakgrunn av dette utledet fem alternativer med hensyn til region og kommunestruktur. Vurderingene av alternativene er knyttet til konsekvenser på nasjonalt nivå, dvs. styrker og svakheter ved endringer sett i et overordnet nasjonalt samfunnsperspektiv. I vurderingene har vi så langt som mulig støttet oss på innsikter fra tidligere utredninger. Som vi har pekt på innledningsvis, er slike vurderinger preget av usikkerhet fordi vi må vurdere mulige konsekvenser i fremtida. Det er avgjørende både hva forutsetninger som legges til grunn, hvordan alternativ samvirker med andre forandringer i samfunnet og også valg av vurderingskriterier (Amdam 1985). Når vi framstiller og oppsummerer våre vurderinger som på tabell 4.1, er det også for at andre lett skal kunne innarbeide egne vurderinger. Vi velger å sammenligne alternativene med dagens situasjon så langt dette er mulig for lettere å kunne se forskjeller. Vi har valgt å ikke sammenligne og velge "bestealternativ" fordi hva som er "best" vil i denne sammenhengen avhenge sterkt av hva endringer som skjer på kommunalt nivå i kommunereformen. Vi vil først sammenstille og sammenligne de fem alternativene i forhold til de fire kriteriegruppene; demokrati, tjenesteproduksjon, myndighetsutøvelse og utviklingsarbeid, se tabell 4.1. Dernest vil vi gi vår begrunnelse for vurderingene i tabellen. For hver av alternativene vil vi til slutt vurdere om de kan tilpasses andre forhold, for eksempel flere eller færre kommuner enn vi har lagt til grunn for hovedalternativet, samt mulige konsekvensendringer som følger av dette. 64

162 Tabell 4.1. Oppsummering av trolige virkninger av alternativer sammenlignet med dagens situasjon. ++ klar forbedring, + forbedring, 0 uendret, - dårligere, -- klart dårligere Kriterier Alternativ Demokratiet styrkes hvis tjenester og oppgaver underlegges folkevalgt kontroll Demokrati bestemmes av innbyggernes relative innflytelse over saker som angår dem Tjenesteproduksjon Kostnadseffektivitet ved tjenesteproduksjon Tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og likeverdighet - tilbyders kapasitet og kompetanse Myndighetsutøver Kostnadseffektivitet Rettsikkerhet og brukervennlighet: kompetanse, kapasitet og habilitet, tid og tilgjengelighet Ivaretakelsen av en regional samordningsfunksjon Utviklingsarbeid Forutsetninger for utøvelse av helhetssyn Regionenes funksjonalitet og homogenitet Felles identitet med region og regionsenter 0- alternativet 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering ca. 150 kommuner Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering regioner 65

163 4.2 0-ALTERNATIVET SOM NÅ I dette alternativet forutsettes det en reduksjon av antall kommuner til omtrent 300, og med en spredning i størrelse ikke ulik dagens. Regionstrukturen er den samme som i dag med eventuelle grensejusteringer på grunn av endringer i kommunegrenser. Alternativet forutsetter små endringer i arbeidsoppgaver mellom stat, fylkeskommune og kommune. Valgordninger m.m. vil være som i dag. Demokrati Alternativet forutsetter at det skjer en viss grad av kommunesammenslåing, men som ikke berører fylkeskommunenes struktur eller oppgaver. Politisk blir det noe færre kommuner å forholde seg til. Vi forutsetter at det ikke blir demokratiske endringer i forhold til i dag. Vi vurderer det slik at både demokratisk styrke og innbyggerinnflytelse blir uendret - i det minste på kort sikt. På lengre sikt kan oppgaver bli fratatt fylkeskommunene fordi spesielt de små fylkene målt i folketall, blir oppfattet som for lite kompetente til å løse dem. Det vil i så fall svekke fylkeskommunene som demokratiske organer. Trolig vil kompetansekrevende oppgaver overføres til underliggende statlige etater, heller enn kommunene, noe som i så fall vil svekke den folkevalgte kontrollen med oppgavene. Vi vurderer at alternativet vil være nøytralt på kort sikt og svakt negativt på lengre sikt. Tjenesteproduksjon Alternativet forutsetter at kommunene og fylkene stort sett har de samme oppgavene som i dag. Manglende regional strukturendring vil være til hinder for å realisere stordriftsfordeler, spesielt i de minste fylkene (se blant annet NOU 1992:15 og NOU 2000:22). Dette kan føre til at oppgaver blir fratatt fylkeskommunene. Vi vurderer alternativet som nøytralt eller svakt negativt i forhold til dagens situasjon. Myndighetsutøvelse Dette alternativet forutsetter at kommunene og fylkene stort sett har de samme oppgavene som i dag. Dermed vil verken kostnadseffektivitet eller rettsikkerhet endre seg vesentlig. Noe færre kommuner kan gjøre regional samordning noe enklere enn tidligere. Vi vurderer at dette alternativet vil være nøytralt eller svakt positivt sammenlignet med dagens situasjon. Utviklingsarbeid Alternativet forutsetter at det skjer en viss grad av kommunesammenslåing, men som ikke berører fylkeskommunenes struktur eller oppgaver. Færre kommuner kan forenkle beslutningsprosesser som omfatter både regionnivå og kommune, mens omfanget av utfordringer knyttet til svak koordinering og sektoregoisme i saker som både berører regional stat/underliggende etater og regionnivå, vil forbli uforandret. Utover det man kan oppnå med 66

164 justeringer av dagens fylkesgrenser, vil regionene heller ikke få en mer funksjonell inndeling med hensyn til bo- og arbeidsmarkedsområder. Innbyggernes identifisering med regionen vil forbli som i dag: samlet sett svakere enn til landsdelen og hjemkommunen. Her er det verdt å merke seg at det er store variasjoner mellom fylkene (se for eksempel Selstad 2004a). Identifikasjonen med regionsenteret varierer også forholdsvis mye. Enkelte av dagens fylker identifiserer seg sterkt med regionsenteret og dens identitetsmarkører slik som regionaviser, regionalt ledende fotballag og utdannings- og kulturinstitusjoner mm. Andre er polysentriske, det vil si preget av konkurrerende sentre med egne identitetsmarkører. En god del av innbyggerne i Østlandsfylkene orienterer seg også forholdsvis sterkt med Oslo. Trolig vil 0-alternativet innebære små endringer i forutsetningene for å drive regionalt utviklingsarbeid. Oppsummering Alternativet kan fungere med en moderat kommunesammenslåing, men forutsetningene for å utøve de fire rollene vil trolig svekkes noe på lengre sikt. Om antall kommuner reduseres til for eksempel 150 eller 80, blir dagens regionstruktur problematisk. En slik reduksjon i antallet kommuner uten endring i regionstrukturen kan føre til økte politiske konflikter mellom et svakt regionalt nivå og et sterkt kommunalt nivå, noe som vil undergrave forutsetningene for regionnivåets myndighetsutøvelse, samfunns- og arealplanlegging og utviklingsarbeid. 4.3 SAMMENSLÅING - OPPGAVEFORDELINGSUTVALGETS ANBEFALING REGIONER Antallet fylkeskommuner reduseres til 15 eller færre ved sammenslåing og der man stort sett beholder dagens grenser. Tilsvarende er antall kommuner redusert til ca. 300 i dette alternativet. Alternativet forutsetter små endringer i arbeidsdeling mellom fylkeskommune og kommune, men siden alle fylkeskommuner i dette alternativet vil ha mer enn innbyggere, kan flere oppgaver delegeres fra stat til fylke. Valgordninger er som nå. Alternativet bygger på prinsipper utviklet av Christiansen-utvalget (NOU 1992:15) og Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22). Demokrati Hver region vil fremdeles ha et stort antall kommuner og med omtrent samme fordeling mellom store og små som i dag. Det demokratiske samarbeidet mellom region og kommune kan derfor bli omtrent uforandret, men regionene vil kunne oppnå høyere og bedre faglig kompetanse i de sammenslåtte regionene. Samtidig vil de fysiske avstander mellom regionforvaltning og spesielt utkanter øke og det blir færre politikere på regionalpolitisk nivå i de sammenslåtte fylkene. Avgjørende for om dette alternativet skal fremstå som positivt demokratisk, er om sammenslåingene kan føre til at flere oppgaver overføres fra statlig indirekte til regional direkte folkevalgt kontroll. Spesielt vil dette gjelde om utviklingsoppgaver og innovasjonsfremmende forsknings- og utviklingsmidler blir overført og organisert slik at de er direkte underlagt regionalpolitisk kontroll. Alternativet legger også til rette for at større planleggingsansvar og myndighetsutøvelse som krever regionkunnskap og tilpassing til lokale og regionale forhold, kan 67

165 overføres, dels fra fylkesmannen dels fra statlige etater. Forutsatt at man får til reell maktoverføring til regionene som politiske organ vurderer vi alternativet som regionalpolitisk og demokratisk positivt, om ikke som nøytralt. Tjenesteproduksjon Spesielt knyttet til videregående skole vil alternativet gi mer effektiv produksjon og trolig også bedre kvalitet, men også større sentralisering i de sammenslåtte regionene. Det siste vil spesielt ramme ungdom som bor i utkanter. Det er også trolig at sammenslåing kan gi større kapasitet og kompetanse til planlegging og drift av fylkesveger, skoleskyss, tannhelse m.m. i de aktuelle fylkene. For de store befolkningsområdene vil det bli mindre endring, men større regioner totalt sett kan føre til overføring av produksjonsoppgaver til alle regionene, for eksempel innen barnevern og som kan gi bedre tilpassing til regionale behov. Vi vurderer alternativet som svakt positivt hva gjelder effektivitet, kvalitet og kapasitet. Myndighetsutøvelse Dette alternativet vil medføre en betydelig kostnadseffektivisering også på området myndighetsutøvelse. Regioninndelingen vil trolig også bedre de minste regionenes kompetanse og kapasitet og dermed bidra til sterkere rettssikkerhet. Økt avstand til regionsenter vil trolig ha liten effekt på brukervennlighet. Alternativet åpner for overføring av tjenester fra staten, noe som kan styrke muligheten for sektorsamordning. Samlet sett vurderer vi at dette alternativet vil gi bedre vilkår for myndighetsutøvelse. Utviklingsarbeid En moderat reduksjon i antallet regioner legger til rette for at regionene kan ta på seg flere oppgaver fra staten. Hvorvidt en slik overføring finner sted, vil være avgjørende for i hvor stor grad regionens forutsetninger for å drive utviklingsarbeid styrkes. Alternativet vil trolig uansett gi en viss beslutnings- og samordningsforbedring ved at beslutningsprosessene i større grad vil omfatte det geografiske området som berøres av beslutningen. Alternativet vil skape mer funksjonelle regioninndelinger, der grensene i mindre grad enn i dag vil krysse felles bo- og arbeidsmarkedsområder. De fleste regionene vil forbli forholdsvis homogene med hensyn til næringsstruktur og arbeidsmarked. Flere av regionendringene i dette alternativet kan basere seg på langvarige prosesser og knyttes til etablerte landsdelsidentiteter og markører. Mulige eksempler er Agder, Trøndelag, Innlandet, Troms og Finnmark, samt flere av Østlandsfylkene der fylkesidentiteten er lav (Østfold, Akershus, Buskerud og Oslo) (se for eksempel Selstad 2004a). Således kan sammenslåingsalternativet legge til rette for en sterkere identifikasjon med regionnivået, men dette avhenger av forløpet på reformprosessene og hvordan man håndterer motstand mot endringer. Sammenslåingsalternativet vil gi mer funksjonelle regioninndelinger med dagens oppgavefordeling mellom region og stat. Hvis det i tillegg skjer en overføring av oppgaver fra statlig til regionalt nivå, vil rollen som utviklingsaktør kunne styrkes vesentlig. 68

166 Oppsummering Regionstrukturen i dette alternativet er trolig det mest robuste i forhold til ulike kommunestrukturer. Ovenfor har vi valgt å basere vurderingen av alternativet med regioner i kombinasjon med ca. 300 kommuner. Alternativet fremstår som gjennomgående positivt i forhold til dagens situasjon og det kan trolig fungere minst like godt med ca. 150 kommuner, der spesielt forutsetningen for utviklingsarbeid vil styrkes fordi det blir færre kommuner å forholde seg til, noe som gir større muligheter til direktekontakt og bedre vilkår for samarbeid. Om antallet kommuner reduseres til ca. 80 kan det være problematisk med så mange regioner som 15, men en løsning med 10 eller 12 regioner bør kunne fungere. Dess færre kommuner og regioner, dess mer blir dette alternativet likt landsdelsalternativet i struktur og konsekvenser. Flere forhold legger til rette for en inndeling i færre regioner. Kommunikasjonsforbedringer, spesielt elektronisk, gjør at man ikke lenger trenger samme nærhet innen myndighetsutøvelse som før. Færre og større kommuner vil også redusere reisebehovet i forbindelse med utviklingsarbeid og produksjonssamarbeid med kommunene. Samtidig vil produksjonsoppgaver slik som videregående skole, tannhelse m.m. fortsatt tilbys der innbyggerne bor. 4.4 LANDSDEL Norge inndeles i syv regioner ut fra funksjonelle kriterier og med betydelig overføring av oppgaver innen spesielt utvikling og innovasjon, forskning og utdanning m.m. fra stat til region. Alternativet bygger på en utredning Tor Selstad (2004a og b) gjorde for KS i Regionene blir politisk sterke organer for å kunne samordne offentlig virksomhet og for å kunne samarbeide proaktivt med næringsliv, frivillighet og kommuner. Kommunene ordnes i en funksjonell ko u estruktur a. ko u er ygd på SSB s servi eregio er der alle kommuner har minst innbyggere i tråd med Ekspertutvalgets (KMD 2014) anbefaling, slik at de kan være kompetente samarbeidsparter med landsdelene og effektive velferdsprodusenter. Det er direkte valg til landsdelstyrene. Demokrati Alternativet forutsetter at man ser kommunestruktur og regionstruktur i sammenheng og til dels uavhengig av dagens fylkesgrenser. Alternativet er radikalt i politisk og demokratisk forstand. Som beskrevet foran, forutsetter Selstad (2004a og b) overføring av mange oppgaver fra staten til regionene, slik at landsdelene blir langt på veg selvstyrte innen områder som regionalpolitikk, utdanning og forskning, areal-, ressurs- og miljøforvaltning, samferdsel, kultur og helse. Det må trolig gjennomføres en grenseoppgang mellom statens og regionenes ansvar, tilsvarende den som skjedde da nåværende fylkesveier ble overført til fylkeskommunene i Forvaltningsreformen. I prinsippet vil alternativet kunne føre til en vesentlig maktøkning på regionalt nivå, men kun under forutsetning av en tilstrekkelig finansiering. Ved for svak finansiering vil reformen kunne arte seg so e pro le delegeri g fra state til regio e e, der regio ivået lir pro le eier, snarere enn politisk bemyndiget organ over egen region. 69

167 Tilhørende er at antall demokratisk valgte politikere reduseres sterkt både på regionnivå og kommunenivå i denne reformen. Om ikke reell makt overføres til regionene (og kommunene) er dette alternativet klart negativt i demokratisk sammenheng. Samtidig er dette alternativet som kan gi størst makt til det regionale nivået. Vi forutsetter at oppgaver og ressurser overføres fra staten/direktorater til landsdelene og fra regionene til kommunene, noe som vil styrke den demokratiske kontrollen i Norge. Samtidig øker avstanden mellom velger og folkevalgt. Tjenesteproduksjon I dette alternativet vil det skje en overføring av oppgaver både fra staten til regionene og fra regionene til kommunene. Alternativet vil gi flere regioner med et innbyggertall som gjør det mulig å realisere stordriftsfordeler fullt ut. På den andre siden vil alternativet gi noen regioner med et så stort innbyggertall at man risikerer skalaulemper jamfør NOU 2000:22. Forutsatt at regionene greier å tilpasse og effektivisere produksjonen i forhold til regionale og lokale behov, for eksempel ved å kombinere aktiviteter i tradisjonelt ulike sektorer som utdanning og kultur, vil dette kunne gi både en effektivisering og en kvalitetsforbedring. Større regioner vil også kunne gi effektivisering og kvalitetsforbedring knyttet til videregående utdanning og da spesielt til spesialiserte og ressurskrevende utdanninger. Man må likevel forvente en sentralisering av slike tilbud. Uansett må regionene ha en distribuert produksjon for å kunne være nær brukere, men regionene vil trolig stå friere til å organisere en effektiv og samtidig kvalitativ god produksjonen enn dagens regioner. Dette vil spesielt komme de større befolkningssentrene til gode, mens utkantene kan få en forverret situasjon med større avstand til tjenestetilbud. Samlet sett vurderer vi dette alternativet som positivt hva gjelder effektivitet under ellers like forhold. Om det følger utilstrekkelig ressurser med de nye oppgavene, kan kvalitet og kapasitet svekkes sammenlignet med dagens situasjon. Mens sentrale områder kan få klare positive effekter hva gjelder kvalitet og tilgjengelighet, kan det motsatte skje i utkantområder. Vi vurderer derfor alternativet som nøytralt til positivt hva gjelder kvalitet. Myndighetsutøvelse I dette alternativet overtar regionene kompetanse til myndighetsutøvelse på flere nye områder og spesielt der man trenger politisk skjønn. Dette gjelder særlig innen regionalpolitikk der virkemidler forutsettes overført til regionene, innovasjonsfremmende forskningsmidler, midler til høyere utdanning tilpasset regionale behov, samferdsel, kultur og helse. I tillegg overføres betydelig statlig planleggings- og innsigelsesmyndighet. Formålet er territoriell samordning av virkemidler og en utviklings- og innovasjonsfremmende offentlig politikk. Alternativet vil trolig gi høyere kostnadseffektivitet i myndighetsutøvelse enn dagens situasjon, men ikke nødvendigvis bedre enn alternativet med regioner, siden stordriftsfordelene ved regionnivåets oppgaver er trolig tatt ut på et langt lavere befolkningsnivå enn det mange av landsdelsregionene vil få (NOU 2000:18). Landsdelsregionene vil gi minst like god rekrutteringsevne og kapasitet som alternativet med regioner. Ved en inndeling i 70

168 landsdelsregioner forutsetter vi tilførsel av nye myndighetsoppgaver til regionnivået. Dette vil i så fall styrke regionnivåets samordningsfunksjon betraktelig og også mulighetene til tilpassing til regionale forhold. Vi vurderer at dette alternativet vil gi klart bedre forutsetninger for myndighetsutøvelse enn dagens fylkeskommune. Utviklingsarbeid Betingelser for alternativet er overføring av mange utviklingsorienterte oppgaver fra staten til regionene og at landsdelene blir langt på veg selvstyrte innen sentrale områder. Gitt slik overføring vil alternativet gi langt bedre forutsetninger for å utøve et helhetssyn i beslutninger som i dag berører fylke og stat. Regionene vil også redusere antallet grenser som deler bo, - arbeidsmarkeds- og næringsregioner. Det er likevel en fare for at det vil oppstå nye former for samordningsproblemer mellom region og kommunenivået, noe som trolig vil forsterkes ved at flere av landsdelene vil bli markant mer polysentriske enn i dag og i alternativet med regioner. Alternativet representerer også en fare for større samordningsutfordringer i aksen sentrum-periferi. Når det gjelder identifikasjon med landsdelene vil utfallet trolig variere. I Selstad (2004a) inndeling i syv regioner vil noen regionalternativer bygges rundt landsdelsidentiteter som allerede er sterkere forankret enn dagens fylker, mens andre identiteter må etableres på nytt. Samlet sett vurderer vi at regionnivåets rolle som utviklingsaktør kan styrkes med dette alternativet, men at det vil oppstå nye former for samordningsutfordringer i beslutningstaking mellom kommune- og regionnivå. Oppsummering Slik dette alternativet er skissert her, fremstår det som bedre enn dagens situasjon, men med en del utfordringer og forbehold. Demokratisk kan alternativet være positivt dersom store oppgaver overføres fra staten til regionene og med reell politisk makt på regionnivået. Samtidig øker avstanden mellom velger og politiker, noe som kan gi opplevd svakere representasjon blant velgerne. Alternativet vil gi mer effektiv tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse sammenlignet med dagens situasjon, og dette vil forsterkes dersom regionene får reell makt til å tilpasse slik virksomhet til regionens spesielle behov og situasjon. Også utviklingsarbeid kan bli mer effektivt under forutsetning av at man har relativt få kommuner som regionene skal forholde seg til. Alternativet forutsetter en struktur på region- og kommunenivå som bygger på funksjonelle prinsipper og senter/region hierarki. En slik struktur er vanskelig å tilpasse de spesielle geografiske forholdene i Norge. Selstad (2004a) anbefaler syv regioner. I debatten knyttet til dette forslaget, har mange pekt på utfordringene knyttet til konkurranse og manglende samarbeid mellom byer innad i flere av de foreslåtte landsdelene. Dette medfører en risiko for en todeling av det regionale Norge, mellom splittede og lite handlekraftige regioner og regioner som opptrer som sterke politiske enheter. Ut fra dette hensynet kan 10 til 12 regioner være mer formålstjenlig. En inndeling i 10 til 12 regioner kan også lettere kombineres med flere kommuner enn

169 4.5 STORBY MED FLEKSIBEL REGIONALPOLITISK ORGANISERING Generalistprinsippet forlates og kommune deles inn i fire kommunegrupper der de minste har ansvar for basistjenester og lokal utvikling, de største storbyene har et totalansvar tilsvarende kommunale og fylkeskommunale oppgaver (Oslo-modellen). Fylkene har ansvar utenom storbyene og har varierende oppgaver i forhold til kommunene avhengig av deres størrelse og kompetanse, dvs. en trenivåmodell. Tallet kommuner er redusert til ca. 150, av disse 4 til 6 med storbystatus, 10 til 15 med byregionstatus men også over 50 som er små distriktskommuner. Storbyene og fylkene/regionene vil være sentrale men adskilte regionale utviklingsaktører. Det er indirekte valg til regionforsamlingen, dvs. direkte valg til to nivå kommunestyre og Storting. Modellen bygger på ideer presentert av Rattsø (2014) der han fokuserer på at for å få en mer dynamisk nærings- og samfunnsutvikling bør kommunal organisering bygge på de store byene og deres omland. Han skisserer at for eksempel de 20 største byregionene kan få en status tilsvarende Oslo. Utenom de fem største byregionene som har over innbyggere, vil slike regionkommuner likevel ha vanskelig for å overta alle dagens fylkeskommunale oppgaver (se for eksempel NOU 2000:22). For eksempel krever videregående skole minst innbyggere for å oppnå en forholdsvis kostnadseffektiv virksomhet. Vi har derfor kombinert storbyprinsippet med Selstad m.fl. (2012) sitt forslag om en oppgavedifferensiering av kommuner etter størrelse, og med e i direkte valgt regio al orga isasjo ed et resta svar for oppgaver so kommunene ikke kan løse. Demokrati Modelle forutsetter at stor yregio er får til ær et sa e status so Oslo i dag. "Byregioner" en noe lavere status, mens de resterende ca. 130 kommunene organiseres i indirekte valgte regioner. Disse kommunene inndeles i tre størrelsesgrupper med varierende oppgave ivå avhe gig av størrelse og ed et i direkte valgt regio ivå so e resta svarlig samarbeidsfunksjon som overtar organiseringen av dagens interkommunale samarbeid. Dette er en politisk to-nivå modell der demokratisk makt ligger til kommunene både i storbyene og i regionene. I forhold til demokrati slår alternativet ulikt ut for storbyene og distriktene. I storbyene vil direkte politisk kontroll flyttes fra regionnivå til kommunenivå, noe vi vurderer som nøytralt til svakt positivt. I distriktene vil den demokratiske effekten av å overføre oppgaver fra IKS er til et i direkte valgt regio ivå være øytralt til svakt positivt. Samtidig vil den totale summen av storbyer og regioner kunne bli langt høyere enn dagens 19, noe som vil gi småskalaulemper sammenlignet med dagens situasjon. Derfor vil det trolig måtte etableres nye IKS er for å ta seg av oppgaver so tidligere var u derlagt et folkevalgt regionnivå. Dette slår ut egativt hva gjelder de okrati. De politiske effekte av at ko trolle over restoppgave e flyttes fra et direkte til et indirekte valgt regionnivå er også negativ. Vi vurderer derfor dette alternativet som klart negativt i forhold til demokrati, spesielt hva gjelder folkevalgt kontroll. 72

170 Tjenesteproduksjon Alternativet forutsetter en deling mellom storby og land. Man vil derfor kunne få storbyer og regioner med et markant lavere gjennomsnittlig befolkningsgrunnlag enn dagens fylkeskommuner. Som det fremgår av NOU 2000:22 er mange av oppgavene som skal løses av på storby og regionnivået forbundet med stordriftsfordeler som på langt nær er tatt ut på dagens nivå. Dermed vil alternativet gi betydelige småskalaulemper, med økte produksjonskostnader og/eller lavere tjenestekvalitet som resultat. Alternativet vil trolig være klart negativt for både storbyene og distriktsregionene utenfor det sentrale østlandsområdet. Ekse pelvis vil stor ye Berge og regio e so i dette alter ativet reeta leres for å dekke stor yfu ksjo er i distriktso la det, produsere videregående opplæring mindre effektivt hver for seg enn Hordaland fylkeskommune gjør i dag. Utfordringene vil være størst for distriktsregionene, som er mest avhengige av byens innbyggergrunnlag for å oppnå noenlunde effektiv tjenesteproduksjon, men også storbyene utenom Oslo trenger innbyggerne i distriktsomlandet for å produsere tjenester effektivt. Kostnadsfunksjonene ved slike tjenester kan dermed tvinge frem interkommunale samarbeid mellom by og land på slike områder, med mange av de demokratiske og transaksjonsmessige utfordringene dette innebærer. Samlet sett vurderer vi dette alternativet som negativt hva gjelder kostnader og kvalitet i regional produksjon. Myndighetsutøvelse I denne modellen vil 4 til 6 storbyregioner få tilnærmet samme status som Oslo har i dag, 10 til 15 byregioner kan langt på veg få samme status hva gjelder myndighetsutøvelse, mens de resterende ca. 130 kommunene organiseres i indirekte valgte regioner. Alternativet vil gi en betydelig økning i antallet enheter med regionstatus, noe som tilsier at kompetansen til regionnivået som myndighetsutøver i mange tilfeller vil svekkes. Flere enheter med fylkesstatus vil trolig gi småskalaulemper sammenlignet med dagens situasjon, som også vil påvirke kapasitet og rekrutteringsevne negativt. Det er også en fare for at indirekte valg til fylkene og rollen som storby med fylkesstatus kan kompromittere regionnivåets habilitet som myndighetsutøver. En situasjon med flere regionenheter med uforandret eller færre oppgaver vil trolig svekke den regionale samordningsfunksjonen. Samlet sett vurderer vi at dette alternativet er klart negativt sammenlignet med dagens situasjon med hensyn til myndighetsutøvelse. Et indirekte valgt fylkesnivå er også en veik myndighetsutøver. Dagens myndighetsoppgaver kan derfor bli overført til fylkesmannen eller andre statlige organer. Utviklingsarbeid Alternativet forutsetter en deling mellom storby og land. Det er forutsatt at de inntil 20 byregionene får betydelig økt myndighet til planleggings- og utviklingsarbeid i egen region. Dette vil trolig skape større omfang av samordningsproblemer i beslutninger som omfatter spørsmål langs aksen sentrum-periferi. Alternativet vil trolig bidra til å løse en del avgrensede storbyutfordringer, men regiongrensene vil i større grad enn i dag trekkes på tvers av kommunikasjons-, service- og næringsregioner, noe som samlet sett vil redusere regionenes funksjonalitet og øke omfanget av samordningsutfordringer. Effekten på identitet vil slå svært 73

171 ulikt ut. I storbyregionene kan vi forvente at identifikasjonen med regionens identitetsmarkører styrkes, mens utkantsregionene vil mangle tilsvarende identitetsmarkører. Samlet sett vurderer vi dette alternativet som klart negativt hva gjelder rollen som samfunnsutvikler. Oppsummering Norge har mellom 80 og 150 service-, bo- og arbeidsmarkedsområder avhengig av kriterier man bruker for avgrensing. Storbyalternativet vil innvilge 20 av disse en spesiell status, spesielt de 4 til 6 største. De andre områdene/kommunene utgjør et «restproblem» som forutsettes organisert under en regionparaply med indirekte valg og uten representasjon av tilhørende storby. De 20 byene er naturlige service- og kommunikasjonssenter også for de mange små regionene. Inndelingen vil dele opp en del slike større serviceregioner og vil føre til at staten må ta økt ansvar for kommunikasjonssamordning mellom by og land. Alternativet kan være effektivt for å løse interne utfordringer i byregioner og for å stimulere vekst i disse, men fremstår i en nasjonal og regional sammenheng som mer utfordrende enn dagens fylkesstruktur. Demokratisk er dette en to-nivå modell med direkte valg på kommune- og statsnivå. I de større byene vil det utvilsomt måtte opprettes bydeler som i dagens Oslo, og utenom storbyene gjenetableres ordningene man hadde frem til 1974 med indirekte valgte regionale forsamlinger og trolig et tilhørende byråkrati dominert av staten. Alternativet vil være mindre kostnadseffektivt enn dagens situasjon. Et klart skille mellom by og land vil også skape økt kompleksitet, som trolig vil svekke muligheten for regionalt utviklingsarbeid. 4.6 FLEKSIBEL Fleksibel regional organisering. Generalistprinsippet forlates. Landet deles inn i 10 til 15 regioner som får et overordnet ansvar for regional planlegging og utvikling i hele regionen og ansvar for at alle innbyggere har gode velferds- og samfunnsforhold. Kommuner har ansvar for velferdsproduksjon, utviklingsarbeid, samfunnsplanlegging m.m. i forhold til størrelse og kompetanse og i tett samarbeid med regionen. Alle kommuner har ansvar for kommunal basisvirksomhet som barnehage, skole, SFO, hjemmebasert omsorg m.m. Kommuner som slår seg sammen vil kunne få større oppgaver, i tett samarbeid med region og nabokommuner. Antall kommuner vil derfor kunne variere over tid. Modellen vil trolig fungere best med relativt få kommuner i hver region, helst ikke flere enn 15, for å kunne opprettholde tette samarbeidsrelasjoner. Det er direkte valg til tre nivå; kommunestyre, regionstyre og Storting. Regionene er valgkrets til Stortinget, kommunene til regiontinget. Modellen bygger på s e arioet odul prese tert i Selstad.fl. e her odifisert ved at vi har i trodusert full fleksibilitet i arbeidsdeling mellom kommune og region avhengig av størrelse og kompetanse. Generalistprinsippet er omdefinert til å gjelde et kommunalt/regionalt totalansvar. Dette er e odell der gover a e ; tett sa ar eid ello aktører for å fi e de este løsningene knyttet til lokale og regionale utfordringer, er hovedprinsipp for planlegging og utvikling. 74

172 Demokrati Hele landet inklusive Oslo inndeles i 10 til 15 regioner og der kommuner har ansvar avhengig av størrelse og kompetanse i tett samarbeid med regionene. Alle kommuner har ansvar for basistjenester, alle regioner for samordnende territoriell planlegging og samfunnsutvikling. Det lir direktevalg til regio ti g. Regio e e har et orga isatorisk resta svar for orga iseri g av offentlige tjenester og oppgaver som kommuner ikke kan klare å løse alene. I denne modellen må det regionalpolitiske nivået være en innovativ og oppgaveløsende utviklingsorganisasjon som samarbeider tett med kommuner, frivillige organisasjoner, næringslivet og staten. Typiske utviklingskrevende oppgaver innen samfunnsutvikling og velferdsproduksjon forutsettes overført til regionene/kommunene og «statlige kontrollregimer» avvikles. Dette er nødvendig for å identifisere og løse utfordringer samt finne løsninger som passer og er effektive lokalt og regionalt. I dette alternativet blir slikt utviklings- og løsningsarbeid sett som en grunnleggende regional politisk oppgave og som forutsetter at man greier å rekruttere tilsette og politikere som evner å takle slike utfordringer. Alternativet gir stor fleksibilitet til å finne egnede løsninger i offentlig regi og dette vil trolig redusere behovet for tjenesteproduksjon gjennom IKS, noe som vil være positivt med hensyn på demokrati. Alternativet vil stimulere kommune- og regionpolitikere til å engasjere seg aktivt i problemløsning og utviklingsarbeid. Samlet sett vurderer vi dette alternativet som klart positivt i forhold til dagens situasjon. Tjenesteproduksjon Dette alternativet er vanskelig å sammenligne og vurdere fordi mens forholdet stat region kan være rimelig klart, er arbeidsdeling mellom region og kommune og for så vidt andre aktører mer dynamisk og innovativt. Om man forutsetter at regionene og kommunene får reell frihet til å velge organisatoriske produksjonsløsninger, bør man kunne utvikle både mer effektive og kvalitetsmessig bedre løsninger enn dagens standardløsninger. Samtidig kan det oppstå store regionale forskjeller mellom innovative og utviklingsorienterte samfunn og samfunn som er ottakersa fu. Samlet sett mener vi at dette alternativet kan gi produksjon med både bedre kvalitet og produsert med høgre effektivitet enn i dagens situasjon, men det kan gå utover graden av likeverdighet i tjenestetilbudet. Myndighetsutøvelse Vi vurderer at dette alternativet vil ha de samme vilkårene for myndighetsutøvelse som alternativet med regioner inspirert av Oppgavefordelingsutvalget, altså bedre enn dagens. Vi vil peke på at grunnleggende målsetninger bak dette alternativet er å styrke det regionalpolitiske nivået som samfunnsutvikler og fremme innovasjon innen offentlig virksomhet. Dette vil kunne gi positive virkninger spesielt knyttet til regional samordning av offentlig og privat virksomhet. 75

173 Utviklingsarbeid I denne modellen er utviklingskrevende oppgaver innen samfunnsutvikling og velferdsproduksjon overført til regionene/kommunene i fellesskap, som sammen må utforme lokalt og regionalt tilpassede løsninger. Reduksjonen i antallet regioner legger til rette for at regionene kan ta på seg flere oppgaver fra staten, noe som vil kunne redusere omfanget av samordningsproblemer som angår regioner og regional stat/underliggende etater. Modellen forutsetter langt større omfang av forhandlinger mellom region og kommune enn alternativet med utgangspunkt i Oppgavefordelingsutvalget. Gitt vellykket samarbeid mellom nivåene kan man oppnå beslutninger som er bedre tilpasset lokale og regionale forhold enn i dag, men også her kan man se for seg konkurrerende atferd mellom forvaltningsnivåene. Fleksibel regionalpolitisk organisering vil gi en mer funksjonell regioninndeling enn dagens, mens den tette kontakten mellom kommunalt og regionalt folkevalgt nivå kan resultere i at innbyggerne i større grad identifisere seg med regionen. Vi vurderer at dette alternativet vil styrke regionnivåets rolle som utviklingsaktør, forutsatt at nivåene finner frem til gode samarbeidsformer og løsninger. Oppsummering Dette alternativet er det mest radikale sammenlignet med dagens situasjon fordi både struktur, oppgaver og arbeidsmåter forutsettes endret. Derfor er det også vanskelig å vurdere virkninger da disse er avhengig av om regionene lykkes i samarbeidet med kommunene, staten og andre aktører og at a ev er å legge o ar eidsfor er fra styri g fra toppe til sa ar eid og fleksibilitet. I prinsippet skal det utvikles avtaler mellom region og hver kommune om hvilke oppgaver som skal løses av kommunen og hvilke regionen har ansvar for. Dette er tilsvarende prinsipp som gjelder for samarbeid mellom helseforetak og kommune i samhandlingsreformen. Om man lykkes med å utvikle et tett samarbeid og dermed også oppnår stor fleksibilitet i å finne gode lokale og regionale løsninger innen tjenesteproduksjon og utviklingsarbeid, er alternativet klart bedre enn dagens situasjon. I motsatt fall kan det regionale nivået lett utvikles til å bli en sterk overherre so reduserer ko u al politisk akt. O a har a ge og s å kommuner øker sjansene for slik overstyring, mens den avtar med en reduksjon i antallet kommuner og med overføring av egenmakt til kommunenivå. Man kan også oppnå mer likestilte partnere gjennom å innføre et system med kommunegrupper og med klart definerte oppgaver avhengig av befolkningsstørrelse, slik de fire Selstad m.fl. (2012) skisserte. 4.7 AVSLUTTENDE KOMMENTARER Ovenfor har vi vurdert de fem alternativene i forhold til kriterier for demokrati, tjenesteyting, myndighetsutøvelse og utviklingsarbeid. Dette er sprikende oppgaver og som vi peker på innledningsvis kan det være betydelige forskjeller i arbeidsmåter mellom å samordne tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse og drive aktivt og oppsøkende utviklingsarbeid. Det siste omfatter også å se sammenhenger mellom og målrette innsats for utvikling av offentlig og 76

174 privat virksomhet på regionalt nivå. Dette preger også alternativene og de ulike utredningene disse bygger på og man kan problematisere om et regionalpolitisk nivå skal være en sterk utviklingsaktør, en produsent og myndighetsutøver på statens vegne, eller begge deler. Mens tabell 4.1 oppsummerer våre mer detaljerte vurderinger, oppsummerer tabell 4.2 en totalvurdering av alternativene slik vi har skissert dem og opp mot dagens forhold. Tabell 4.2 Oppsummering av alternativvurdering sammenlignet med dagens situasjon Tabell 4.2 Oppsummering av alternativvurdering sammenlignet med dagens situasjon Alternativ Kriterier 0- alternativet 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering ca. 150 kommuner Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering regioner Demokrati Som i dag Positivt Positivt Svakt positivt Klart positivt Tjenesteproduksjon Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Myndighetsutøvelse Som i dag Positivt Klart positivt Negativt Positivt Planlegging og utvikling Som i dag Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Totalt Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Vi vil presisere at spesielt alternativene Storby og Fleksibel er mindre utredet enn de andre i tidligere utredninger og vurderingene er derfor usikre og bygger på forutsetninger som lett kan endres over tid. En stor utfordring både i kommunereform og regionreform er generalistprinsippet. Her har vi med utgangspunkt i Selstad mfl. (2012) modifisert det kommunale generalistprinsippet i noen av alternativene. En tilsvarende modifisering kan også gjøres i forholdet mellom stat og region. Hva om sterke regioner kan overta flere oppgaver fra staten enn andre? Dette er ikke vurdert i utredninger vi bygger på, men kan være et interessant perspektiv videre. En tredje utfordring er fysisk struktur. Skal man bygge på dagens fylkeskommuner eller skal man eventuelt dele inn landsdeler/regioner på nytt av? Dette må selvsagt også sees i sammenheng med oppgaver. Et sterkt utviklingsfokus vil normalt forutsette at man har fokus på større nærings- og samfunnsstrukturer, slik Selstad (2004a) gjør, og slik at områder som har de samme strukturene og utfordringene sees i sammenheng. Et sterkt produksjons- eller 77

175 myndighetsperspektiv vil i større grad måtte sees i sammenheng med statlig geografisk organisering og hva som er sektorfunksjonelle samordningsutfordringer. Mest sentralt er likevel hvilken demokratisk rolle man ønsker at det regionale nivået skal ha. Sterke politiske regioner forutsetter muskler og myndighet til å utvikle egen politikk tilpasset sin region, noe som fordrer delegering av makt fra stat til region. Spesielt vil dette gjelde oppgaver som i dag er styrt og kontrollert av direktorater. Regionene må også ha frihet til å utvikle egne løsninger og bli ansvarlige for disse. På den andre side kan store kommuner overta oppgaver fra det regionale nivået og som lett kan oppfattes som en maktsvekkelse av regionene, spesielt hvis ikke oppgaver tilføres ovenfra. I kapittel 3 og i flere av alternativene har vi pekt på at det kan være et motsetningsforhold mellom produksjon/myndighetsutøvelse og utviklingsarbeid. Den spesielle utfordringen man har på regionalt nivå er samordning av offentlig og privat virksomhet og planer på en slik måte at man får best mulig regional utvikling og effektiv bruk av private og offentlige ressurser. Segmentering og fragmentering rammer spesielt utfordringene med å se funksjonelle regionale sammenhenger og å utvikle planer og tiltak som er effektive for utvikling (Amdam og Veggeland 2011). Dette krever utviklingsledelse og tett samarbeid mellom sentrale aktører, aktiviteter det er vanskelig å organisere på statlig nivå eller lokalt. Økende kompleksitet i samfunnet stiller økende krav til governance - å finne nye muligheter og løsninger som er effektive i en nasjonal, regional og lokal kontekst. 78

176 5 LITTERATUR Allmendinger P. (2009): Planning Theory. Palgrave. London Amdam, J. (1983): Teoriar for lokalisering av offentleg verksemd. NordREFO. Oslo. Amdam, J. (1985): Alternativ og konsekvensar: Alternativsøking og konsekvensanalyse ved samfunnsplanlegging. Skrift nr. 11. MRDH. Volda. Amdam J. (1996): Dei samanlikna frifylka. Arbeidsrapport nr. 24. Møreforsking. Volda. Amdam J. og Amdam R. (2000). Kommunikativ planlegging. Det norske samlaget. Oslo. Amdam, J, Barstad, J, Halvorsen, L. J. Tangen, G (2003). Kommunestruktur og regional samfunnsutvikling. Volda: Møreforsking. Amdam J. m.fl. (2005): Kommunestruktur Romsdal og Nordmøre. Arbeidsrapport. Møreforsking Volda. Amdam J. og N. Veggeland (2011): Teorier om samfunnsstyring og planlegging. Universitetsforlaget. Oslo. Amdam R. (2005): Planlegging som handling. Universitetsforlaget. Oslo. Bouckaert, G., Peters, G. og Verhoest, K. (2010): The Coordination of Public Sector Organizations. Shifting Patterns of Public Management. London New York: Palgrave Macmillan. ECON 2004:16: Sterkere regioner- en kunnskapsoversikt. (ECON 2004:16 Farsund, A. og E. Leknes (2010): Norske byregioner. Utviklingstrekk og styringsutfordringer. Friedmann, J. og Weaver, C. (1979): Territory and Function. The Evolution of Regional Planning. London: Edward Arnold. Healey P. (2006): Collaborative planning. Palgrave. London. Healey P., C. de Magalhaes og A. Madanipour (1999): Institutional capacity-building, Urban Planning and urban regeneration projects. Futura. (Journal of the Finnish Society for Futures Studies, ) No 3. Hernes, G. (1974) Om ulikhetens reproduksjon. Christian Ejlers forlag. København. Higdem U. (2011): Medvirkning I regional planlegging: partnerskap versus deltakelse. I Higdem m.fl. Plan, region & politikk. Forlag1. Oslo. KMD 2014: Kriterier for god kommunestruktur. Delrapport fra ekspertutvalg. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. KOU 1-98: Rydd opp! Oslo: Kommunenes Sentralforbund. KRD 2009: Forvaltningsreformen - oversikt over nye oppgaver for fylkeskommunene fra 1. januar 2010, brev til kommunene

177 KS (2014): Oppgavefordelingen ved en kommune- og regionreform. Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av fylkesordfører-/rådslederkollegiet i KS. Nilsen J. (2013): Mellomnivået behov, oppgaver og inndeling. NIVI-notat 2013:4. Oslo. Nilsen J. og Langset M. (2013): Fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. NIVI-rapport 2013:5 Oslo. Rattsø J. (2014): Næringsutvikling, utdanningsvekst og urbanisering: Utfordringer for kommunereform. SØF-rapport nr. 02/14. Rokkan, S. (1967): Geography, religion, and social class: crosscutting cleavages in Norwegian politics. New York : The Free Press Rokkan, S. et al. (1987): Centre-periphery structures in Europe: an ISSC workbook in comparative analysis. Frankfurt : Campus Verlag Rokkan, S. (1987): Geografi, religion og samfunnsklasse: Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk. I Rokkan, S.: Stat, nasjon, klasse. Universitetsforlaget, Oslo. (Opprinneleg trykt på engelsk i 1967). Selstad T. (2004): Sterke regioner: Forslag til ny regioninndeling av Norge. Kommuneforlaget. Oslo. Selstad T. (2004): Sterke regioner KOU 2004:1 Sterke regioner. Kortversjon. Kommunenes Sentralforbund. Selstad T., Dølvik T., Hompland A., Lesjø J.H., Ringholm T. (2012): Scenarier for kommunesektoren ØF-rapport 01/2012. Lillehammer. Østerud, Ø., Engelstad, F. og Selle, P. (2003): Makten og demokratiet. Sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk. Norges offentlige utredninger: NOU 1974:53: Mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen. NOU 1983:2: Maktutredningen: Sluttrapport. NOU 1988:38: Nye mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen. Kommunal- og arbeidsdepartementet. NOU 1986:7 Forslag til endringer i kommuneinndelingen for Horten, Tønsberg og Larvik. Kommunaldepartementet. NOU 1989:16 Kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest. Kommunaldepartementet. NOU 1992:15: Kommune og fylkesindelingen i et Norge i forandring. Kommunaldepartementet. NOU 1996:5: Hvem skal eie sykehusene? Sosial- og helsedepartementet. NOU 2000:22: Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Kommunal- og regionaldepartementet. 80

178 NOU 2003:19 Makt og demokratiutredningen. Arbeids- og admnistarsjonsdepartementet. NOU 2004:2: Effekter og effektivitet. Kommunal- og regionaldepartementet. NOU 2004:19 Livskraftige distrikter og regioner. Kommunal- og regionaldepartementet. Stortingsmeldinger, høringer, proposisjoner og komiteinnstillinger Innst. O. nr. 30 ( ): Innstilling fra Kommunal- og forvaltningskomiteen til Ot. prp. nr. 10 ( ). Innst.S.nr.307 ( ): Innstilling fra kommunalkomiteen om kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling Innst. S. nr. 268 ( ): Innstilling fra kommunalkomiteen om nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Innst. S. nr. 166 ( ): Innstilling fra Kommunal- og forvaltningskomiteen om forvaltningsreformen (St.meld. nr. 12 ( )). Innst.S.nr.165 ( ) Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om åpen, trygg og skapende hovedstadsregion, hovedstadsmeldingen. Ot.prp. nr. 10 ( ): Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. (gjennomføring av forvaltningsreformen). St.meld.nr.32 ( ): Kommune og fylkesinndelingen. Kommunal- og arbeidsdepartementet. St.meld. nr. 31 ( ): Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling. Kommunal- og regionaldepartementet. St.meld.nr. 19 ( ): Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling. Kommunal- og regionaldepartementet. St.meld. nr. 31 ( ): Storbymeldingen. Om utviklingen av en bypolitikk. Kommunal- og regionaldepartementet. St.meld. nr. 12 ( ): Regionale fortrinn regional framtid. Kommunal- og regionaldepartementet. St.meld. nr. 31 ( ): Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion, hovedstadsmeldingen. Kommunal- og regionaldepartementet. 81

179

180 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 14/ Internt l.nr. 3701/15 Sak: 1/15 Tittel: Uttale i høve føreståande regionreform Behandling: Frå fylkesrådmannen låg det føre slik tilråding til vedtak: Sogn og Fjordane fylkeskommune viser til vedtak i fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet og i KS sitt hovudstyre , samt til fylkeskommunane sin eigen rapport «Nye folkevalde regionar - mål, prinsipp og oppgåver» (vedlegg 2), og tilrår at følgjande prinsipp vert lagt til grunn for eit framtidig regionalt folkevald nivå: 1. I Noreg er det behov for eit robust regionalt nivå underlagt direkte folkevald styring som kan ta eit regionalt leiarskap i samarbeid med kommunar, næringsliv og statleg forvaltning. 2. Det regionale nivået må få eit klårt definert ansvar for dei oppgåver og dei sektorar som er viktige for den regionale utviklinga, og for samordninga av desse oppgåvene med kommunane og staten si verksemd i regionen. Det regionale folkevalde nivå styrkjer demokratiet og inneber maktspreiing. 3. Det regionale nivået må styrkjast gjennom samordning av sektorinteresser framfor statleg sektorbasert detaljstyring. Oppgåver med regional/lokalt handlingsrom vert best løyste av folkevalde regionar i samhandling med kommunane innafor ramma av nasjonal politikk. 4. Generalistprinsippet må framleis gjelde for regionalt folkevald nivå. 5. Folkevalde regionar bør få overført oppgåver frå staten innafor følgjande område: a. Statens vegvesen sitt regionapparat/fylkesavdelingane. b. Kulturrådet og tildelingar til regionale føremål frå Kulturdepartementet. c. Kjøp av regionale jernbanetenester. d. Delar av Forskingsrådet sine program. e. Konsesjonsoppgåver og rettleiingsoppgåver frå NVE og annan naturressursforvaltning av regional karakter. f. Dei delar av BUF-etat som ikkje kan leggjast til kommunane. g. Miljø/klima. h. Landbruk. i. Prosjektskjønnsmidlar Mange av desse oppgåvene er av ein slik karakter at dei føreset ein annan regional organisering enn den vi har i dag. Ei slik organisering må sjåast i samanheng med framtidige endringar i kommunestrukturen. 6. Staten bør som hovudregel organisere si verksemd slik at den korresponderer med den folkevalde regionstrukturen som måtte bli etablert.

181 7. Fylkesmannsembeta sine oppgåver bør konsentrerast om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjeld det folkevalde regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knytt til kommunestrukturen, jf. Stortinget sin føresetnad av juni Med dette som utgangspunkt ber Sogn og Fjordane fylkeskommune om at Regjeringa - i den stortingsmeldinga som vert fremja våren gir si vurdering av dei prinsipp som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringar av det regionale folkevalde nivået bør starte i det einskilde fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestinga hausten Sogn og Fjordane fylkeskommune føreset at både fylkeskommunane og KS blir trekt aktivt med i det vidare arbeidet med vurdering av oppgåver som skal ligge til det regionale folkevalde nivået. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: Det vidare arbeidet med forvaltningsreformen må sikra at dei oppgåvene som i dag ligg til fylkeskommunane vert ivaretekne på ein god måte, primært ved at oppgåvene vert lagt til kommunane. Dersom ein framleis skal ha eit regionalt nivå i tillegg til kommunane, bør fylgjande leggjast til grunn: Punkta 2-10 i tilrådinga frå fylkesrådmannen. Avrøysting: Noralv Distad og Olin Johanne Henden røysta for første setning i framlegget frå Høgre. Åshild Kjelsnes, Karianne Torvanger, Jenny Følling, Anders Ryssdal, Anita Nybø, Marit Barsnes Krogsæter og Trude Brosvik røysta for punkt 1 i tilrådinga frå fylkesrådmannen. Punkta 2-10 i tilrådinga frå fylkesrådmannen vart samrøystes vedtekne. Dette gir følgjande endeleg vedtak: Sogn og Fjordane fylkeskommune viser til vedtak i fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet og i KS sitt hovudstyre , samt til fylkeskommunane sin eigen rapport «Nye folkevalde regionar - mål, prinsipp og oppgåver» (vedlegg 2), og tilrår at følgjande prinsipp vert lagt til grunn for eit framtidig regionalt folkevald nivå: 1. I Noreg er det behov for eit robust regionalt nivå underlagt direkte folkevald styring som kan ta eit regionalt leiarskap i samarbeid med kommunar, næringsliv og statleg forvaltning. 2. Det regionale nivået må få eit klårt definert ansvar for dei oppgåver og dei sektorar som er viktige for den regionale utviklinga, og for samordninga av desse oppgåvene med kommunane og staten si verksemd i regionen. Det regionale folkevalde nivå styrkjer demokratiet og inneber maktspreiing. 3. Det regionale nivået må styrkjast gjennom samordning av sektorinteresser framfor statleg sektorbasert detaljstyring. Oppgåver med regional/lokalt handlingsrom vert best løyste av folkevalde regionar i samhandling med kommunane innafor ramma av nasjonal politikk. 4. Generalistprinsippet må framleis gjelde for regionalt folkevald nivå. 5. Folkevalde regionar bør få overført oppgåver frå staten innafor følgjande område: a. Statens vegvesen sitt regionapparat/fylkesavdelingane. b. Kulturrådet og tildelingar til regionale føremål frå Kulturdepartementet. c. Kjøp av regionale jernbanetenester. d. Delar av Forskingsrådet sine program.

182 e. Konsesjonsoppgåver og rettleiingsoppgåver frå NVE og annan naturressursforvaltning av regional karakter. f. Dei delar av BUF-etat som ikkje kan leggjast til kommunane. g. Miljø/klima. h. Landbruk. i. Prosjektskjønnsmidlar Mange av desse oppgåvene er av ein slik karakter at dei føreset ein annan regional organisering enn den vi har i dag. Ei slik organisering må sjåast i samanheng med framtidige endringar i kommunestrukturen. 6. Staten bør som hovudregel organisere si verksemd slik at den korresponderer med den folkevalde regionstrukturen som måtte bli etablert. 7. Fylkesmannsembeta sine oppgåver bør konsentrerast om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjeld det folkevalde regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knytt til kommunestrukturen, jf. Stortinget sin føresetnad av juni Med dette som utgangspunkt ber Sogn og Fjordane fylkeskommune om at Regjeringa - i den stortingsmeldinga som vert fremja våren gir si vurdering av dei prinsipp som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringar av det regionale folkevalde nivået bør starte i det einskilde fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestinga hausten Sogn og Fjordane fylkeskommune føreset at både fylkeskommunane og KS blir trekt aktivt med i det vidare arbeidet med vurdering av oppgåver som skal ligge til det regionale folkevalde nivået.

183 Side 1 av 6 Saksframlegg Saksbehandlar: Tore Eriksen, Fylkesrådmannen Sak nr.: 15/285-1 Region- og kommunereforma, oppfølging av vedtak i FU-sak 134/14 Fylkesrådmannen rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: 1. Fylkesutvalet ber om at fylkesordføraren, i forkant av Vestlandsrådet sitt møte , ber rådet drøfte og votere over følgjande framlegg: «Vestlandsrådet viser til vedtak/uttale/oppmoding frå fylkesordførarkollegiet og ber om at ein til møtet i rådet får seg førelagt ei sak om mogleg utvikling av ei landsdelsløysing for Vestlandet.» 2. Fylkesutvalet har ikkje merknader til at eige vedtak i FU-sak 134/14, pkt. 2, vert følgd opp slik: Ei faggruppe, samansett av 4 rådmenn (4 regionar), leiaren i rådmannsutvalet (1) og fylkesrådmannen (1), førestår ei utgreiing som viser ei mogleg oppgåvedelinga mellom staten og kommunesektoren og innad i kommunesektoren - her i fylket. Utgreiinga må byggje på generalistprinsippet. Utover dette må ein sjå hen mot likelydande vedtak i fylkesordførarkollegiet og KS sitt hovudstyre , og mot utgreiingar initiert av fylkesordførarkollegiet (2014) og regjeringa (2014). For fylkeskommunen sin del må ein ta utgangspunkt i dagens fylkeskommune, sjølv om denne på eit seinare tidspunkt kan bli innlemma i ei større regional eining. For kommunane sin del må ein sjå på alternative løysingar (få - mange kommunar). Det vert lagt til grunn at faggruppa sitt arbeid er ferdigstilt innan utgangen av 2015, slik at arbeidet kan underleggjast kommunal- og fylkespolitisk handsaming med tanke på oversending til sentrale styresmakter 1.halvår Fylkesutvalet er innstilt på å tilrå at fylkeskommunen finansierer utgreiingsarbeidet under føresetnad av kommunane stiller seg positive. Det vert her vist til den forankringsprosess som ligg i fylkesrådmannen si tilråding. Vedlegg:

184 Side 2 av 6 SAKSFRAMSTILLING FU sitt vedtak i sak 134/14 FU gjorde , i sak 134/14 «Regionreforma som del av kommunereforma», slikt vedtak: 1. Fylkesutvalet ber leiinga i fylkeskommunen reise spørsmålet om Vestlandsrådet slik dette no er geografisk definert er innstilt på å få utgreidd ei felles regionløysing for landsdelen. Jf. Stortinget sine vedtak om dagens fylkeskommunar/ mellomnivået i norsk forvaltning av 18. juni Fylkesutvalet oppmodar partane som no arbeider med kommunereforma i fylket om å vere med å utgreie alternative samarbeidsformer for å ivareta statlege, fylkeskommunale og kommunale oppgåver i fylket. Ei slik utgreiing må byggje på dei oppgåver kommunane og fylkeskommunen no har. I tillegg må utgreiinga legge til grunn at kommunesektoren i fylket kan ta på seg oppgåver som i dag vert utført av staten. Dersom det er interesse for ei slik utgreiing, må kommunane gjerne gjennom regionråda og KS vere delaktige i utgreiingsarbeidet. Eit eventuelt endeleg vedtak om å starte eit slikt utgreiingsarbeid må gjerast i fylkestinget våren Fylkeskommunen vil då vere innstilt på å finansiere utgreiingsarbeidet. Vedtakspunkt 1 var i samsvar med tilrådinga frå fylkesrådmannen. Vedtakspunkt 2 vart sett fram av eit samrøystes fylkesutval, som eit alternativ til fylkesrådmannen si tilråding. Fylkesrådmannen vil i denne saka gjere greie for korleis FU sitt vedtak er følgd opp og med dette som utgangspunkt tilrå at fylkesutvalet følgjer opp med nye vedtak. Vedtakspunkt 1 av Oppfølging i Vestlandsrådet Fylkesordføraren følgde opp vedtakspunkt 1 over på møte i Vestlandsrådet (Stavanger) under programposten «Open halvtime». Blant dei fylkeskommunane som kommenterte initiativet var det på dåverande tidspunkt ikkje stemning for å følgje opp og saka kom ikkje opp til votering. Fylkesordføraren sitt initiativ vart i Vestlandsrådet protokollert slik: «Åshild Kjelsnes (Ap), Sogn og Fjordane, ber om en sak til neste møte i Vestlandsrådet om Vestlandsrådet skal ha en rolle/bidra til en strategisk vurdering av regionalforvaltningen.» Ev. vidare oppfølging mot Vestlandsrådet Etter nemnde møte i Vestlandsrådet er det gjort fleire viktige vedtak på «nasjonalt nivå». Først vedtok fylkesordførarane/fylkesrådsleiarane ein uttale om mål, prinsipp og oppgåver for nye folkevalde regionar. Dernest slutta KS sitt hovudstyre ( ) seg til den same uttalen. Fylkesordførar-/rådsleiarkollegiet oversende nemnde vedtak/uttale til fylkeskommunane og oppmoda om fylkesvis politisk handsaming. Fylkesrådmannen har følgd opp dette i eiga sak til FU og viser til denne. Slik fylkesrådmannen ser det aktualiserer nemnde vedtak/uttale/oppmoding tanken om å etablere ein kraftfull, folkevald Vestlandsregion mellom det statlege og det kommunale forvaltningsnivået i landsdelen vår. I vedtaket ber ein for det første om at det folkevalde, regionale nivået vert tilført fleire oppgåver. Dernest ber ein om at regjeringa, i den stortingsmeldinga som kjem våren 2015, legg fram viktige avklaringar også for regionnivået sin del. Dette uttrykkjer ein slik, jf. i vedtakspunkta 8 og 9:

185 Side 3 av 6 8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivået må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av juni Med dette som utgangspunkt ber xx fylkeskommune om at Regjeringen, i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015, gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket. 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten Dersom regjeringa skal kunne følgje opp Stortinget sitt vedtak om samtidigheit mellom kommuneog regionreforma, må dette omtalast i nemnde stortingsmelding. Og dersom vi skal kunne vere med å utvikle ei landsdelsløysing for eigen del, bør dette arbeidet starte no. Fylkesrådmannen innstiller difor på at fylkesordføraren, straks etter eit ev. FU-vedtak i denne saka , sender Vestlandsrådet/dei øvrige vestlandsfylka ei oppmoding om at Vestlandsrådet i sitt møte drøfter og voterer over følgjande framlegg: «Vestlandsrådet viser til vedtak/uttale/oppmoding frå fylkesordførarkollegiet og ber om at ein til møtet i rådet får seg førelagt ei sak om mogleg utvikling av ei landsdelsløysing for Vestlandet.» Vedtakspunkt 2 av Referansegruppa for kommunereformprosessen, møte I tilknyting til pågåande kommunereformprosess er det i fylket etablert ei referansegruppe for gjensidig utveksling av kunnskap og informasjon. I denne gruppa deltek regionrådsleiarane (4), KS i fylket, fylkesmannen, distriktssenteret og fylkeskommunen (v/fylkesordførar og fylkesrådmann). Til møtet i referansegruppa oversende eg FU sitt vedtak pkt. 2 til orientering og bad samtidig om at dette vart drøfta med tanke på ev. felles oppfølging. Eg antyda og at vi i ei ev. oppfølging kunne hente inspirasjon til moglege samarbeidsformer frå Vaboutvalet sin «modell 2» og Møreforsking sin modell «fleksibel organisering». I forkant av referansegruppemøtet innhenta eg dessutan eit innspel frå ein uavhengig konsulent om korleis han meinte nemnde vedtakspunkt kunne følgjast opp. Dette gjorde eg fordi dette ikkje var saksutgreidd med tanke på oppfølging. Konsulenten sende meg då tre «arbeidsfordelingsmodellar» som han meinte kunne vurderast. Desse modellane (A, B, C sjå under) sende eg vidare til referansegruppemøtet: Modell A gitt relativt få endringar i kommunestrukturen i fylket. Fylkeskommunen (regionen) kan her tre inn som eit avlastningsorgan for kommunal oppgåveløysing. Modellen kan vise seg aktuell gitt regjeringa sitt utsegn om at kommunane må slå seg saman for å kunne ivareta dagens oppgåver. Fylkeskommunen kan her vere eit hjelpeorgan for kommunane. Ein føremon for kommunane kan vere at dei slepp» å slå seg saman om dei ikkje ønskjer det. Ein kan i så fall vise til at fylkeskommunen tek i vare dei oppgåver som er for store. Ein må konkret vurdere kva oppgåver dette vil gjelde. Modell B gitt ei relativt radikal endring i kommunestrukturen i fylket. Fylkeskommunen (regionen) kan her delegere eigne oppgåver til store nok kommuner. I tillegg kan statlege oppgåver bli vurdert overført til den nye kommunesektoren i fylket. All oppgåveoverføring må vurderast i lys av ulike inndelingsalternativ. Fylkeskommunen vil sjølv kunne vidareføre (eigne) oppgaver som vil vere for krevjande for kommunane. Modell C ein kombinasjonsmodell: Modellen kan bli aktuell dersom resultatet av kommunereforma blir at det blir endå større forskjellar i kommunane sitt innbyggjargrunnlag. Fylkeskommunen (regionen) kan då ta i vare oppgåver for dei minste kommunane, medan dei store kommunane overtek visse fylkeskommunale oppgåver og kanskje også statlege oppgåver. Møtet i referansegruppa konkluderte slik (tekst henta frå fylkesmannen sitt referat): «Fylkesutvalet har gjort eit vedtak der ein oppmodar partane som no arbeider med kommunereforma i fylket om å vere med å utgreie alternative samarbeidsformer for å ivareta statlege, fylkeskommunale og kommunale oppgåver i fylket. Ut frå dette la fylkes-

186 Side 4 av 6 rådmannen fram tre alternative arbeidsdelingsmodellar, alle skissert av ein uavhengig konsulent, som han bad regionrådsleiarane vurdere om dei ville vere med å utgreie. Han sa og at det ev. kunne skisserast andre modellar. Regionrådsleiarane var positiv til ev. å vere med å sjå på «andre modellar», men ikkje dei framlagde arbeidsfordelingsmodellane. Det var konkludert med at dagleg leiar i KS i fylket (JR), leiaren i rådmannsutvalet (TH) og fylkesrådmannen (TE) vurderer korleis ein ev. kan ta saka vidare mot rådmannsutvalet (KS), fylkesstyret (KS) og kommunane. JR initierer eit første møte over årsskiftet.» Arbeidet i ovannemnde 3-personsgruppe Nemnde 3-personsgruppe møttest Gruppa konkluderte då med at FU-vedtaket kunne følgjast opp med utgangspunkt i det vedtaket fylkesordfører-/rådsleiarkollegiet gjorde i høve regionreforma, eit vedtak som og skal vere følgd opp i KS sitt hovudstyre Dette vedtaket har slik ordlyd: «Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser til rapporten «Nye folkevalgte regioner - mål, prinsipper og oppgaver», og anbefaler at følgende prinsipper bør legges til grunn for et fremtidig regionalt folkevalgt nivå: 1. I Norge er det behov for et robust regionalt nivå underlagt direkte folkevalgt styring som kan ta et regionalt lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. 2. Det regionale nivået må få et klart definert ansvar for de oppgaver/sektorer som er viktige for den regionale utviklingen, og for samordningen av disse oppgavene med kommunenes og statens virksomhet i regionen. Det regionale folkevalgte nivå styrker demokratiet og innebærer maktspredning. 3. Det regionale nivået må styrkes gjennom samordning av sektorinteresser fremfor statlig sektoriell detaljstyring. Oppgaver med regional/lokalt handlingsrom løses best av folkevalgte regioner i samhandling med kommunene innenfor rammen av nasjonal politikk.. 4. Generalistprinsippet skal fremdeles gjelde for regionalt folkevalgt nivå. 5. Folkevalgte regioner bør få overført oppgaver fra staten innenfor følgende områder: a. Statens vegvesens regionapparat/fylkesavdelinger b. Kulturrådet og tildelinger til regionale formål fra Kulturdepartementet c. Kjøp av regionale jernbanetjenester d. Deler av Forskningsrådets programmer e. Konsesjonsoppgaver og veiledningsoppgaver fra NVE og annen naturressursforvaltning av regional karakter f. De deler av BUF-etat som ikke kan legges til kommunene g. Miljø/klima h. Landbruk i. Prosjektskjønnsmidler Mange av disse oppgavene er av en slik karakter at de forutsetter en annen regional organisering enn dagens. Dette må ses i sammenheng med fremtidige endringer i kommunestruktur. 6. Staten bør som hovedregel organisere sin virksomhet slik at den korresponderer med den folkevalgte regionstruktur som blir etablert. 7. Fylkesmannsembetets oppgaver bør konsentreres om kontroll og tilsyn. 8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av juni Med dette som utgangspunkt ber XX fylkesting om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket.

187 Side 5 av 6 9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten Fylkesordfører-/rådslederkollegiet forutsetter at både fylkeskommunene og KS blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med vurdering av oppgaver som skal ligge til det regionale folkevalgte nivå. Dette vedtaket byggjer på generalistprinsippet og har elles stort fokus på korleis oppgåvefordelinga bør vere mellom stat og kommunesektor. Dersom vi i tillegg ser hen mot føreliggjande forslag om justert oppgåvefordeling i kommunesektoren frå den tidlegare arbeidsgruppa under fylkesordførar-kollegiet (rapportar og ) og frå regjeringa sitt ekspertutval Vaboutvalet (rapport ), kan vi i fellesskap lage eit forslag til korleis vi meiner oppgåvefordelinga bør vere mellom staten, fylkeskommunen og kommunane her i fylket. For fylkeskommunen må dette vere dagens fylkeskommune som seinare kan tenkjast å inngå i ei større regional eining. For kommunane kan vi sjå på alternative løysingar (få - mange kommunar). Eit slikt fellesforslag kan så, etter kommunal- og fylkespolitisk handsaming, spelast inn til statlege styresmakter. Gjennom det kan vi vise korleis vi meiner kommunesektoren bør sjå ut, på oppgåvesida. Målet med arbeidet må vere å påverke regjeringa og Stortinget sine vurderingar knytt til både generalistprinsippet og den framtidige oppgåvefordelinga. Etter 3-personsgruppa si vurdering bør eit slikt fellesforslag kunne utarbeidast av ei faggruppe samansett av 4 rådmenn (4 regionar), leiaren i rådmannsutvalet (1) og av fylkesrådmannen (1). Faggruppa bør få eit mandat mv som skissert under. Dette må forankrast i kommunesektoren i fylket, og nemnde 3-personsgruppe meiner dette bør kunne skje slik: : Rådmannsutvalet blir informert i møte. Det blir opna for drøfting : Politisk handsaming i fylkesutvalet (denne saka) : Handsaming i KS sitt fylkesstyre : Orientering på KS sin strategikonferanse (fylkesrådmannen, føredrag) : Kort orientering + ev. handsaming på KS fylkesmøte. Dersom ideen om å setje i gong eit slikt arbeid får ålmenn tilslutning, bør fylkestinget kunne seie endeleg «ja» til dette frå fylkeskommunen si side. Samtidig kan ein gjere vedtak om å finansiere arbeidet. Alt dette bør vere rimeleg godt avstemt med FU sitt vedtak i sak 134/14, pkt. 2, siste avsnitt der det står: «Dersom det er interesse for ei slik utgreiing, må kommunane, gjerne gjennom regionråda og KS, vere delaktige i utgreiingsarbeidet. Eit eventuelt endeleg vedtak om å starte eit slikt utgreiingsarbeid må gjerast i fylkestinget våren Fylkeskommunen vil då vere innstilt på å finansiere utgreiingsarbeidet.» Basert på ovannemnde tilrår fylkesrådmannen, etter drøftingar og intern semje i 3-personsgruppa, at nemnde utgreiingsarbeid vert lagt opp slik (mandat mv): Ei faggruppe, samansett av 4 rådmenn (4 regionar), leiaren i rådmannsutvalet (1) og fylkesrådmannen (1), førestår ei utgreiing som viser ei mogleg oppgåvedelinga mellom staten og kommunesektoren og innad i kommunesektoren - her i fylket. Utgreiinga må byggje på generalistprinsippet. Utover dette må ein sjå hen mot likelydande vedtak i fylkesordførarkollegiet og KS sitt hovudstyre , og mot utgreiingar initiert av fylkesordførarkollegiet (2014) og regjeringa (2014). For fylkeskommunen sin del må ein ta utgangspunkt i dagens fylkeskommune, sjølv om denne på eit seinare tidspunkt kan bli innlemma i ei større regional eining. For kommunane sin del må ein sjå på alternative løysingar (få - mange kommunar).

188 Side 6 av 6 Det vert lagt til grunn at faggruppa sitt arbeid er ferdigstilt innan utgangen av 2015, slik at arbeidet kan underleggjast kommunal- og fylkespolitisk handsaming med tanke på oversending til sentrale styresmakter 1.halvår Fylkesutvalet er innstilt på å tilrå at fylkeskommunen finansierer utgreiingsarbeidet under føresetnad av kommunane stiller seg positive. Det vert her vist til den forankringsprosess som ligg i fylkesrådmannen si tilråding. Jf. tilråding til vedtak.

189 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 15/285-2 Internt l.nr. 3702/15 Sak: 2/15 Tittel: Region- og kommunereforma, oppfølging av vedtak i FU-sak 134/14 Behandling: Dette gir følgjande endeleg vedtak: 1. Fylkesutvalet ber om at fylkesordføraren, i forkant av Vestlandsrådet sitt møte , ber rådet drøfte og votere over følgjande framlegg: «Vestlandsrådet viser til vedtak/uttale/oppmoding frå fylkesordførarkollegiet og ber om at ein til møtet i rådet får seg førelagt ei sak om mogleg utvikling av ei landsdelsløysing for Vestlandet.» 2. Fylkesutvalet har ikkje merknader til at eige vedtak i FU-sak 134/14, pkt. 2, vert følgd opp slik: Ei faggruppe, samansett av 4 rådmenn (4 regionar), leiaren i rådmannsutvalet (1) og fylkesrådmannen (1), førestår ei utgreiing som viser ei mogleg oppgåvedelinga mellom staten og kommunesektoren og innad i kommunesektoren - her i fylket. Utgreiinga må byggje på generalistprinsippet. Utover dette må ein sjå hen mot likelydande vedtak i fylkesordførarkollegiet og KS sitt hovudstyre , og mot utgreiingar initiert av fylkesordførarkollegiet (2014) og regjeringa (2014). For fylkeskommunen sin del må ein ta utgangspunkt i dagens fylkeskommune, sjølv om denne på eit seinare tidspunkt kan bli innlemma i ei større regional eining. For kommunane sin del må ein sjå på alternative løysingar (få - mange kommunar). Det vert lagt til grunn at faggruppa sitt arbeid er ferdigstilt innan utgangen av 2015, slik at arbeidet kan underleggjast kommunal- og fylkespolitisk handsaming med tanke på oversending til sentrale styresmakter 1.halvår Fylkesutvalet er innstilt på å tilrå at fylkeskommunen finansierer utgreiingsarbeidet under føresetnad av kommunane stiller seg positive. Det vert her vist til den forankringsprosess som ligg i fylkesrådmannen si tilråding.

190 Side 1 av 8 Saksframlegg Saksbehandlar: Arne Monrad Johnsen, Næringsavdelinga Sak nr.: 14/ Høyring - Forslag om å oppheva konsesjonslova og buplikta Fylkesrådmannen rår hovudutval for plan og næring til å gje slik tilråding: Hovudutvalet rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune går ikkje inn for å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova. 2. Fylkesutvalet legg her til grunn fylgjande moment: a. Reglane i konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova fungerer gjennomgåande tilfredsstillande for omsetjing av landbrukseigedomar. Det er difor ikkje tungtvegande grunnar til å oppheve konsesjonslova. b. Eigedomsretten er viktig, men omsynet til den som skal leve av å produsere mat, bør vege tyngre enn omsynet til den som ønskjer å selje. c. Bortfall av konsesjonslova vil svekke familiebruket si stilling. Det er personar og selskap med økonomiske ressursar som vil ha størst fordel av at konsesjonslova vert oppheva. d. Bortfall av konsesjons- og bupliktregelverket kan føre til prispress, og at mange landbrukseigedommar blir omgjort til fritidseigedommar. e. Det er positivt med ein kritisk gjennomgang av konsesjons- og bupliktregelverket, med mål om forenkling, forbetring og meir systematisk handheving. f. Det er særleg viktig å oppretthalde reglar om personleg eigarskap, busetting, ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling og reglar som hindrar oppsamling av eigedomar på få hender. g. Denne type endringar, som oppheving av konsesjonslova og buplikta representerer, må ikkje reknast som reversibel. Det er lite tenkjeleg at streng lovgjeving kan bli innført på nytt. Vedlegg: Høring Forslag om å oppheve konsesjonsloven og boplikten Andre dokument som ikkje ligg ved: SAKSFRAMSTILLING 1. Bakgrunn for saka Landbruks- og matdepartementet har 15. oktober 2014 sendt forslag om å oppheve konsesjonslova ut på høyring. I tillegg skal enkelte reglar i odelslova opphevast. Høyringsfristen er 15. januar Fylkesrådmannen har fått avtalt å sende fylkeskommunen si uttale når ho er politisk handsama. Innleiing

191 Side 2 av 8 Landbruks- og matdepartementet foreslår å oppheva lov av 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eigedom (konsesjonsloven) mv., samt å oppheva einskilde bestemmelsar i lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova) som omhandlar buplikt. Forslaget vil medføre at erverv av fast eigedom ikkje lenger vil vere knytt til løyve (konsesjon) frå det offentlege. Forslaget vil vidare medføre at det ikkje vil vere buplikt ved erverv av landbrukseigedom, og at det heller ikkje kan fastsetjast forskrift om nedsett konsesjonsgrense (såkalla nullgrense) i kommunane. Forslaget styrkjer den private eigedomsretten, og gjer det enklare å få omsett eigedom mellom private. Departementet kjem med forslag om å oppheve konsesjonsplikta og buplikta, utan at dette blir erstatta av andre reglar. Bakgrunnen for forslaget ligg i Sundvolden-plattforma der ein varslar vesentlege endringar når det gjeld reglane om fast eigedom. Den einskilde bonde skal få større råderett over eigen eigedom, blant anna ved at konsesjonslova og buplikta blir oppheva. Det er samstundes eit mål å gjere ting enklare og å redusere landbruksbyråkratiet. Konsesjonslova kan føre til at seljar finn det lite interessant å leggje eigedommen ut for sal i ein open marknad. Reglene kan derfor vere til hinder for ein effektiv marknad for omsetjing av konsesjonspliktige landbrukseigedommar. Det kan mellom anna få som følgje at rekrutteringa til næringa blir svekka. Vidare kan avgrensingar av marknaden gjere det vanskeleg for aktive næringsutøvarar å få kjøpt tilleggsjord, noko som på sikt kan svekke moglegheitene for effektiv og rasjonell landbruksdrift. Gjeldande reglar Konsesjonslova har hatt mest innverknad på omsetjing av landbrukseigedommar. Det er ei rekke unntak frå konsesjonsplikta både på grunn av eigedomen sin karakter og kva forhold kjøparen har til seljaren. Kjøparen kan overta eigedomen konsesjonsfritt dersom han er i slekt med overdragaren eller seljaren, eller dersom han har odelsrett til den eigedomen han skal overta. Konsesjonslova 9 inneheld reglar for behandling av søknad om konsesjon til å overta eigedom som skal nyttast til landbruksføremål. Det skal etter denne paragrafen særleg leggast vekt på følgjande: om den avtalte prisen tilgodeser ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling om ervervar sine føremål vil ta vare på omsynet til busetting i området om ervervet medfører ei driftsmessig god løysing om ervervar er skikka til å driva eigedomen om ervervet vil ta vare på omsynet til ei heilskapleg ressursforvalting og kulturlandskapet. Ved vurdering av ein konsesjonssøknad er det dei tre første punkta som vanlegvis blir lagt mest vekt på. Konsesjonslova 11 inneheld reglar om vilkår som kan setjast i samband med konsesjonssaker, der vilkår om buplikt er det vanlegaste. Konsesjonslova 7 opnar for at kommunar, gjennom kommunal forskrift, kan setje konsesjonsfridomen ut av kraft ved erverv av ikkje utbygde tomter for bustader eller fritidshus, utbygde eigedommar eller ved erverv frå nær slekt. Då blir slike erverv konsesjonspliktige. Ei nullgrenseforskrift vil i praksis seie at det er buplikt på svært små eigedommar, oftast fritidseigedommar. Behovet for å oppheve konsesjonslova

192 Side 3 av 8 Departementet viser til at regjeringa i si plattform har understreka at eigedomsretten er ein grunnleggande rett som bør styrkast. Regjeringa vil styrke bonden sin rett til å disponere over eigen eigedom i tråd med eigne val og prioriteringar. Andre viktige mål for regjeringa er enklare reglar, mindre byråkrati og effektiv og moderne forvaltning. Departementet syner til at fridomen til å bestemme over eigen eigedom er ein sentral verdi og at eigaren må gjevast større handlingsrom enn i dag. Eigedomslovgjevinga i landbruket legg betydelege restriksjonar på eigaren sine disposisjonar over eigedomen. Konsesjonslova inneheld reglar som for eksempel at ein eigar ikkje står fritt til å overdra eigedomen til kven han vil eller til den prisen som kan oppnåast marknaden. Eigaren kan heller ikkje velje kor han vil bu før han har oppfylt buplikta. Reglane i konsesjonslova påverkar omsetjinga av landbrukseigedomar. For å auka omsetjinga av konsesjonspliktige landbrukseigedomar og tilleggsjord, må det leggjast til rette for ein velfungerande marknad. Dette kan gjere det lettare å kome inn i næringa for den som vil satse på landbruk. Det kan også gjere det lettare å skaffe seg tilleggsjord, for den som treng det. Reglane om konsesjonsplikt kan avgrense seljar sin vilje til å selje eigedomen. Buplikt kan føre til at moglege kjøparar ikkje kjøper landbrukseigedom. Reglane om buplikt kan gje ein prisdempande effekt i område der det er lite attraktivt å bu. Buplikt kan også dempe investeringslysta til dei som eig landbrukseigedomane. Manglande investeringslyst fører i si tid til at livskraftige bruk etter ei tid vert lagde ned. Departementet peikar også på at handheving av reglane krev ressursar både for private og offentlege aktørar. Den offentlege ressursbruken er hovudsakeleg knytt til systemet med eigenerklæringar og handsaming av søknadane om konsesjon. Hovudtyngda av søknadane om konsesjon gjeld landbrukseigedomar. Reglane i konsesjonslova har mest å seie for omsetjing av desse eigedomane. Departementet meiner at plan- og bygningslova og jordlova kan erstatte konsesjonslova når det gjeld omsyn knytt til bruk, vern og fordeling av fast eigedom. Departementet syner til at unntaka frå konsesjonsplikt er så mange at det i seg sjølv er eit argument for å oppheve lova. Departementet syner til at det er få avslag på søknader om konsesjon, noko som tyder på at kommunane ikkje meiner at det er behov for å gripe inn i dei frivillige avtalane med bruk av verkemidla i konsesjonslova. Kommunane sin praksis trekkjer i retning av at behovet for kontroll med omsetjinga av landbrukseigedomar er lite. Departementet understrekar på den andre sida at ein kan ikkje sjå bort frå at konsesjonslova har innverknad på omsetjing av eigedomar. Reglane i lova legg ein del premissar som ein del aktørar innrettar seg etter i samband med overdraging av konsesjonspliktige eigedomar. Partane tilpassar seg bevisst eller ubevisst regelverket. Departementet konkluderer med at behovet for kontroll med omsetjing av landbrukseigedom ikkje er eit tilstrekkeleg argument for å oppretthalde konsesjonslova som vi har i dag. Departementet meiner at konsesjonsplikt isolert sett har avgrensa verdi for å oppnå eit effektivt vern om landbruksareala. Dette vernet vert i all hovudsak ivareteke gjennom reglane i plan- og bygningslova og jordlova. Også reglane om driveplikt i jordlova fører til at jordbruksareala blir drivne. Departementet viser til at konsesjonslova på desse områda kan ha ein viss indirekte innverknad. Departementet konkluderer med at jordvernomsyn ikkje er tilstrekkeleg til å oppretthalde konsesjonslova.

193 Side 4 av 8 Departementet viser til at forskingsresultat syner at det er eit nokså ope spørsmål om reglane om buplikt på landbrukseigedomar fungerer, eller om reglane fungerer etter føremålet. Det er vanskeleg å måle effekten av buplikta. Departementet syner til at ettersom det er behov for endringar i konsesjonslova, vil det vere uheldig å oppretthalde reglane om buplikt på landbrukseigedomar. Departementet syner til at sjølv om ein har hatt 40 år med buplikt, er det no over landbrukseigedomar utan fast busetjing (både konsesjonspliktige og ikkje-konsesjonspliktige eigedomar). Departementet reknar ikkje med at oppheving av buplikta vil føre til særleg auka omfang av upersonleg buplikt, det vil seie at andre enn eigaren bur på eigedomen. Reglane om buplikt reduserer eigaren sin råderett over eigedomen, buplikta kan vere prisdempande, buplikta kan bety noko for omsetjing av landbrukseigedom og for investeringar i eigedomen. Handhevinga av reglane om buplikt krev både offentlege og private ressursar. Departementet meiner difor at dei omsyna som grunngjev behovet for buplikta, ikkje er tilstrekkeleg for å oppretthalda reglane om buplikt. Departementet rår til at heile konsesjonslova vert oppheva. Det er ikkje nok tungtvegande grunnar til å oppretthalde den kontrollen med omsettinga av fast eigedom som konsesjonslova krev. Forslaget om å oppheve konsesjonslova inneber også at reglane om buplikt i odelslova må opphevast. 2. Vurderingar og konsekvensar Fylkesrådmannen meiner at ein her bør sjå på både dei samfunnsmessige konsekvensane av å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt, og ikkje berre sektorinteressene for landbruket. Oppheving av lova må også vurderast i ein historisk samanheng. Oppheving av lova er ei viktig sak for landbruket og samfunnet, og langt viktigare enn det som går fram av departementet si saksutgreiing. Fylkesrådmannen kan ikkje sjå at departementet i tilstrekkeleg grad har vurdert konsekvensane av å oppheve konsesjonslova. Fleirtalet av bøndene og organisasjonane i landbruket er i mot å oppheve konsesjonslova. Konsesjonslova fungerer tilfredsstillande for omsetjing av landbrukseigedomar Konsesjonslova gjeld i utgangspunktet for omsetjing av all fast eigedom, og lova inneheldt tidlegare mange reglar for omsetjing av ikkje-landbruksrelaterte eigedomar. Desse reglane er gradvis fjerna, slik at lova i dag hovudsakeleg er ei lov for omsetjing av landbrukseigedomar. Dei viktigaste positive sidene ved konsesjonslova er at ho: hindrar oppsamling av landbrukseigedomar på få hender. Konsesjonslova og odelslova utfyller kvarandre på dette feltet. sikrar personleg eigarskap til landbrukseigedommane. Eigarskap til gardsbruk gir stabilitet for bøndene og samfunnet, i motsetning til eit system med forpakting, og bønder som driv gardsbruk som andre eig. held prisane på landbrukseigedomar på eit samfunnsmessig forsvarleg nivå, noko som bidreg til å halde kostnadane til bonden nede. sikrar busetjing på landbrukseigedommar av ein viss storleik. sikrar primært at aktive bønder får overta landbrukseigedommar. tek vare på kjøparane sine interesser, altså «dei som skal inn i landbruket». sikrar eit samspel mellom konsesjonslov, jordlov og odelslov. sikrar eit lovverk som er normgjevande for verdisetjing og omsetjing av ikkjekonsesjonspliktige landbrukseigedomar.

194 Side 5 av 8 Fylkesrådmannen vurderer det som særleg viktig å oppretthalde reglar om personleg eigarskap, busetting, ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling og reglar som hindrar oppsamling av eigedomar på få hender. Risiko for auka prisar på jord og meir leigejord Ved å ta vekk konsesjonslova er det grunn til å tru at etterspurnad og dermed prisar vil stige på jord og gardsbruk. Det er ikkje lenger noko i vegen for at kven som helst kan kjøpe norsk landbruksjord. Driveplikta skal ein ikkje ta vekk. Men når den personlege buplikta også blir fjerna, så kan eigaren få kven som helst til å driva garden. Og dei som driv gardane, treng vel heller ikkje å bu på gardane heile året? I konsesjonslova har styresmaktene heimel til å sikre at jordbruksareal kan bli seld som tilleggsjord til aktive matprodusentar, i staden for som fritidseigedom. Det er eit verkty som styrkjer bonden sin eigedomsrett over eige produksjonsgrunnlag. Det vert borte dersom konsesjonslova forsvinn. Matjorda er eksistensgrunnlaget Areal til matproduksjon er ein seint fornybar ressurs. Matproduksjonen må følgje folketalsveksten som er forventa globalt. FN, som i 2014 fokuserte på familiejordbruket, har rekna ut at behovet for mat i verda vil auke med 50 prosent innan 2030 og 70 prosent innan I det perspektivet vil det vere behov for å ta vare på all tilgjengeleg matjord, og auke produktiviteten på denne. Dette tilseier at det er grunn til å regulere omsetjing av areal eigna for matproduksjon på andre måtar enn vi regulerer omsetjing av anna eigedom. Eigedomsrett er viktig, men mattryggleik er viktigare. Risiko for store areal på få hender I Norge har bønder som eig jorda si vore ein grunnstamme i samfunnet opp gjennom historia. Framleis er familiejordbruket den rådande driftsforma, sjølv om bøndene eig ein stadig mindre del av jorda dei driv. Med ei fjerning av konsesjonsregelverket forsvinn også heimlar som kan hindre stor opphoping av arealressursar på få aktørar. Det er ikkje utenkeleg at store aktørar som butikkkjedene sikrar seg kontroll over store delar av den beste matjorda i Norge, og sikrar seg kontroll på heile verdikjeda frå jord til bord. Konsesjonslov og buplikt kan hindre dette, dersom ei slik utvikling ikkje er ønskeleg. Det er lett å sjå parallellar til utviklinga i havbruksnæringa, og ei tilsvarande opphoping av konsesjonar og areal er ikkje ynskjeleg i landbruket. Forenkling må vere kunnskapsbasert Det kan truleg gjerast mykje for å både forbetre og forenkle konsesjons- og bupliktregelverket. Ikkje minst må ein sikre seg at regelverket faktisk blir handheva. I dag er dette lagt til kommunane, og deira ressursar til oppfølging er sterkt varierande. Det er nok også ein viktig grunn til at det vert stilt spørsmål ved effekt og nytte av regelverket. Etter fylkesrådmannen si vurdering er det viktig at ein har oversikt over kva konsekvensar ei endring vil medføre, og tek avgjerd på grunnlag av det. Konsekvensane av å oppheve konsesjonslova er ikkje tilstrekkeleg utgreidd Det er ei svakheit ved høyringsdokumentet at alle konsekvensane av å oppheve konsesjonslova på langt nær er utgreidd. Dei positive konsekvensane er indirekte utgreidd, og er nytta som argument for å oppheve lova. Det vil etter fylkesrådmannen si vurdering bli fleire negative konsekvensar av å oppheve lova. Døme på dette kan vera: Prisane på landbrukseigedomane vil stige. Truleg vil dette i første omgang gjelde mindre landbrukseigedomar og eigedomar i sentrale strøk. Dette vil føre til auka kapitalkrav i jordbruket, noko som i neste omgang, etter dagens reglar, vil auke behovet for overføringar

195 Side 6 av 8 til jordbruket. I dag er inntektssida i landbruket langt på veg politisk styrt og avgrensa av målprisar, offentlege tilskot, etc., medan utgiftssida ikkje er tilsvarande avgrensa. Truleg vil ein få meir oppkjøp av fast eigedom, både gardsbruk, men også reine utmarkseigedomar. Store jakteigedomar vil mykje truleg bli eit populært investeringsobjekt for personar med kapital. Truleg vil ein få oppkjøp av landbrukseigedomar rundt byar og tettestader, det vil seie den jorda som før eller seinare vert utbygt. Dette kan føre til press på jordvernet. Sjølv om fleire konsesjonspliktige landbrukseigedomar truleg vil kome på sal, er det ingen automatikk i at dette kan gjere det lettare å kome inn i næringa for den som vil satse på landbruk eller for den som vil skaffe seg tilleggsjord. Ettersom prisane på landbrukseigedomar truleg vil stige, kan fleire av dei som vil inn i landbruket likevel bli ståande utanfor, fordi dei vil tape i bodrundene. Kommunane vil ikkje lengre ha moglegheit til å krevje at heilårsbustader blir sikra til bustadføremål, men kan fritt nyttast utelukkande som feriestad (null-konsesjonsgrensa) Vi vil truleg få fleire passive eigarar av gardsbruk. Dette fordi utan konsesjonslov kan personar kjøpe opp gardsbruk for å pakte dei bort. Det vil vere dei med største økonomiske ressursar som vil ha fordel av at konsesjonslova vert oppheva. Dersom det ikkje lenger blir sett vilkår om buplikt, er det sannsynleg at dette vil føre til at færre eigarar buset seg på gardsbruk, ikkje minst vil dette vere tilfelle i område der det er mindre attraktivt å bu. Fri omsetjing av landbrukseigedomar og annan fast eigedom, vil truleg føre til at industrieigarar og investorar vil investere meir i fast eigedom enn det dei gjer i dag. Dette treng ikkje berre vere negativt, men risikoen for auka polarisering i landbruket stor. Denne type endringar, som oppheving av konsesjonslova og buplikta representerer, er neppe reverserbar. Det er lite tenkjeleg at streng lovgjeving kan bli innført på nytt etter at det er teke bort. Vurderingar for Sogn og Fjordane I Sogn og Fjordane har tal bruk gått ned frå kring 5000 i år 2000 til kring 3000 i år Det samla jordbruksarealet har i same periode berre gått litt ned, og har så vidt kome under daa. Jordbruksarealet per bruk har i perioden stige frå kring 100 daa til 140 daa. Sysselsetjinga i landbruket i Sogn og Fjordane var i år 2000 på 7%, medan tilsvarande for landet var 3%. I 2011 var situasjonen høvesvis 5% og 2%. Utviklinga har gått mot færre og større bruk. Målt i tal mjølkekyr og sau har det vore ein nedgang, som viser klår samanheng med nedgangen av tal bruk. Fylket har trass dette klart å halde oppe produksjonen av mjølk og kjøt - så langt. Eit høgt tal bruk er likevel viktig av mange grunnar, m.a. for å oppretthalde produsentmiljøet. På sikt kan det difor også vere viktig for å halde oppe produksjonen. Det er urealistisk å tru på ein oppgang i tal aktive og produktive gardsbruk i fylket, men å bremse nedgangen kan vere eit mål. Dette kan ein kanskje oppnå ved å halde på den personlege buplikta, samstundes som ein gjennom lover og tilskot gjer det mogleg å livberge seg på dei små bruka i Sogn og Fjordane med bu- og driveplikt.

196 Side 7 av 8 Figuren viser utviklinga i jordbruksareal og areal per bruk for Sogn og Fjordane 1999 til Figuren viser utviklinga i sysselsettinga i landbruket i Sogn og Fjordane og i landet ( ). Figuren viser utviklinga av tal mjølkekyr og tal mjølkebruk i Sogn og Fjordane 1999 til 2011.

197 Side 8 av 8 Figuren viser utviklinga i tal sauer over 1 år og tal mjølkebruk i Sogn og Fjordane ( ). 3. Konklusjon På bakgrunn av vurderingane i denne saka vil fylkesrådmannen tilrå at fylkesutvalet i Sogn og Fjordane ikkje går inn for å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova. Om ein fjernar den personlege buplikta frå norsk lov, kan det få uheldige konsekvensar for både landbruk og samfunn i Sogn og Fjordane. Kapitalsterke personar og firma kan då kome til å kjøpe opp mange bruk. Fylkesrådmannen vil heller tilrå at det vert gjort justeringar av lover og ordningar som bygger opp under dei tradisjonelle familiebruka, og gjer desse levedyktige saman med buplikta. På sikt kan dette føra til auka busetnad og auka produksjon i landbruket i Sogn og Fjordane. Samstundes vil ein oppnå mange andre samfunnsmål, som t.d. eit styrka grunnlag for reiseliv og styrka matvaretryggleik.

198 Landbruks- og matdepartementet 15. oktober 2014 Høringsnotat Oppheving av konsesjonsloven og boplikt Forslag om oppheving av lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) og endringer i lov om odelsretten og åseteretten (odelslova) 1

199 Innhold 1. Innledning Innholdet i høringsforslaget Bakgrunnen for høringsforslaget Historikk Gjeldende rett Innledning Konsesjonslovens formål og virkeområde Konsesjonsplikten Innledning Konsesjonspliktens omfang Særskilte krav ved avgjørelse av konsesjonssøknad som gjelder landbrukseiendom Konsesjonsvilkår Boplikt Bakgrunn Lovbestemt boplikt Boplikt som konsesjonsvilkår Kommunale forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense (nullgrense) Kontroll og oppfølging Egenerklæring og tinglysing Avslag på konsesjon Overtredelse av konsesjonsvilkår Nærmere om brudd på boplikten Statistikk, forskning og undersøkelser Statistikk Landbrukseiendommer med og uten konsesjonsplikt Omsetningstall for landbrukseiendommer Sammenhengen mellom bosetting og vedlikehold Avgjørelser av konsesjonssøknader som gjelder landbrukseiendommer og andre eiendommer Forskning og undersøkelser Behovet for å oppheve konsesjonsloven Om behovet for endring Avveininger mellom behovet for endring og hensyn som begrunner gjeldende lov Kontroll med omsetningen Vern om landbrukets produksjonsarealer Boplikt på landbrukseiendom Forskrift om nedsatt konsesjonsgrense (null-grense) Departementets forslag Spørsmål knyttet til ikrafttredelse Administrative og økonomiske konsekvenser Lovforslag

200 1. INNLEDNING 1.1 Innholdet i høringsforslaget Dette høringsnotatet inneholder forslag til oppheving av lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv., samt endring av enkelte bestemmelser i lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova). Konsesjonsplikten og boplikten foreslås opphevet uten å bli erstattet av andre regler. Oppheving av konsesjonsloven innebærer at reglene om boplikt i odelsloven også foreslås opphevet, fordi reglene må ses i sammenheng. Forslaget innebærer at erverv av fast eiendom ikke lenger vil være betinget av tillatelse (konsesjon) fra det offentlige. Forslaget styrker den private eiendomsretten, og gjør det enklere å få omsatt eiendom mellom private. Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at regjeringen i Prop. 124 L ( ) har foreslått å oppheve konsesjonsloven 9 første ledd nr. 1. Forslaget innebærer at det ved konsesjonsvurderingen ikke lenger skal legges vekt på om den avtalte pris tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling ved erverv av landbrukseiendom ( priskontroll ). 1.2 Bakgrunnen for høringsforslaget Regjeringen har i Sundvolden-plattformen lagt opp til vesentlige endringer når det gjelder reglene om fast eiendom. Den enkelte bonde skal gis større råderett over egen eiendom, blant annet ved at konsesjonsloven og boplikten oppheves. Det er samtidig et mål å gjennomføre forenklinger og å redusere landbruksbyråkratiet. Konsesjonslovens bestemmelser kan begrense selgers vilje til å legge eiendommen ut på salg i et åpent marked. Reglene kan derfor være til hinder for et effektivt marked for omsetning av konsesjonspliktige landbrukseiendommer. Dette kan blant annet få som følge at rekrutteringen til næringen svekkes. Videre kan markedsbegrensninger gjøre det vanskelig for aktive næringsutøvere å få kjøpt tilleggsjord, noe som igjen på sikt kan svekke mulighetene for effektiv og rasjonell landbruksdrift. Gjeldende bestemmelser kan også dempe investeringslysten og derved svekke driftsgrunnlaget på en del eiendommer. Behovet for å oppheve konsesjonslovens bestemmelser, samt odelslovens bopliktbestemmelser, er nærmere omtalt i kapittel 5. Forslaget i dette høringsnotatet bygger opp om målene i regjeringens politiske plattform. 2. HISTORIKK Gjeldende konsesjonslov ble vedtatt i 28. november 2003, og trådte i kraft 1. januar Loven erstattet konsesjonsloven av Konsesjonsloven av 1974 erstattet fire 3

201 eldre konsesjonslover; skogkonsesjonsloven fra 1909, myrkonsesjonsloven fra 1913, fjellkonsesjonsloven fra 1915 og jordkonsesjonsloven fra Konsesjonsloven av 1974 videreførte mange av reglene fra tidligere konsesjonslover, fra reglene om forkjøpsrett i jordloven av 1955 og fra enkelte andre lover. De tidligere lovene gjaldt i hovedsak frilufts-, landbruks- og utbyggingsareal. Målet med 1974-loven var å oppnå slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet loven bygget på at areal var en knapphetsressurs som det var viktig å bruke og fordele på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Reglene om statlig forkjøpsrett ble opphevet 4. mai 2001, jf. Ot.prp. nr. 33 ( ). Gjeldende konsesjonslov viderefører i stor grad innholdet i 1974-loven. De vesentligste endringene i 2003 var justering av formålsbestemmelsen, utvidelse av unntak for konsesjonsplikt på erverv av ubebygd eiendom, endring av arealgrensene for konsesjonsplikt, lovfesting av kriterier for skjønnsutøvelsen ved avgjørelse av saker som gjelder landbrukseiendom, samt utvidelse av reglene om hvilke erverv som faller inn under forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense. Endringene er nærmere omtalt i Ot. prp. nr. 79 ( ). Loven ble sist endret i 2009, jf. Ot.prp. nr. 44 ( ). Formålet med endringen var blant annet å forenkle og tydeliggjøre reglene om bo- og driveplikt. Bestemmelsene om lovbestemt boplikt ble avgrenset til å gjelde bebygd eiendom som fyller kravene til odlingsjord, og hvor eiendommen er eller har vært brukt som helårsbolig. En følge av lovendringen var blant annet at muligheten for å søke fritak fra boplikt opphørte, og at eiere som ikke kan eller vil oppfylle boplikten, må søke konsesjon. Da konsesjonsloven av 1974 trådte i kraft, lå avgjørelsesmyndigheten i konsesjonssaker til departementet. I årene som fulgte har myndigheten gradvis blitt overført til regionale og deretter til lokale myndigheter. I 2004 ble alle konsesjonsavgjørelser og alle avgjørelser om boplikt lagt til kommunene som første instans. 3. GJELDENDE RETT 3.1 Innledning Konsesjonslovens regler om konsesjonsplikt er begrunnet med det offentliges behov for å ha kontroll med eiendomsoverdragelser som kan ha betydning for nasjonale interesser. Inngrep i den private eiendomsretten begrenser eiers adgang til fri utnyttelse av sin eiendom, og har gjennom tidene vært et omdiskutert tema. Konsesjonsplikten har derfor også en ideologisk side. Professor dr. juris Torgeir Austenå har i sin bok Konsesjonsreglane for fast eigedom fra 1978 beskrevet dette på følgende måte: Det sentrale målet for konsesjonsreglane er ut frå fleire omsyn å få kontroll med den juridiske disposisjonsretten over fast eigedom. Dermed er ein inne ved hjarterøtene av spørsmålet om kva eigedomsrett er og kva posisjon eller funksjon den skal ha i vårt samfunn. 4

202 Friheten til selv å bestemme over egen eigedom er en sentral verdi i vårt samfunn, og regjeringen har i sin politiske plattform understreket at eiendomsretten er en grunnleggende rett som bør styrkes. Se omtale av behovet for endring i kapittel Konsesjonslovens formål og virkeområde Gjeldende konsesjonslov har til formål..å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eierog bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet.., jf. konsesjonsloven 1. Bestemmelsen gir en vid ramme for hvilke hensyn som kan trekkes inn. Lovens formålsbestemmelse legger opp til at en rekke hensyn skal tilgodeses. Dette gjelder blant annet hensynet til framtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, behovet for utbyggingsgrunn, miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser, samt hensynet til bosettingen. Konsesjonsloven er ingen spesifikk landbrukslov som ensidig skal tilgodese landbruksnæringens interesser, men loven har størst betydning ved erverv av landbrukseiendom, og der kommunene har innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense. Konsesjonsloven gjelder etter 2 erverv av fast eiendom. Begrepet erverv omfatter i utgangspunktet alle former for eiendomsovergang, herunder kjøp, arv, skifte, gave, makeskifte, tvangssalg, ekspropriasjon m.m. Erverv som er konsesjonspliktig i henhold til enkelte andre lover faller utenfor. Konsesjonsloven 2 siste ledd åpner for at det ved enkeltvedtak eller forskrift kan gjøres unntak fra konsesjonsplikten ut over de unntak som er fastsatt direkte i loven. Stiftelse eller overdragelse av visse rettigheter er likestilt med erverv, og utløser konsesjonsplikt etter konsesjonsloven 3. Konsesjonsplikt kan oppstå både ved stiftelse og overdragelse av leierett og liknende bruksrett, rettigheter som tar sikte på å hindre eierens mulighet til å utnytte eiendommen, samt for utbyggingskontrakter. Forutsetningen er at bruksretten er stiftet for mer enn ti år. Hvis bruksretten er avtalt for kortere tid, men brukeren er gitt adgang til å kreve kontraktstiden forlenget ut over ti år, oppstår også konsesjonsplikt. Utbyggingskontrakter av enhver art medfører konsesjonsplikt uten hensyn til varighet. 3.3 Konsesjonsplikten Innledning Konsesjonsloven er begrunnet ut fra at enkelte erverv kan være i strid med samfunnets behov for utnyttelse av eiendommen. Loven åpner for at forvaltningen skal foreta konkrete avveininger hvor både bruk og vern står sentralt. Konsesjonsplikten innebærer at et erverv krever godkjenning fra konsesjonsmyndighetene. Kommunen avgjør saken i første instans. Søknad om konsesjon kan innvilges, avslås eller innvilges på slike vilkår som er påkrevd for å fremme lovens formål. Virkningen av at konsesjon ikke gis, er at erververen enten må sørge for at 5

203 overdragelsen blir omgjort, eller at eiendommen blir overdratt til noen som kan få konsesjon eller som ikke trenger konsesjon, jf. 18. Se kapittel Konsesjonspliktens omfang Konsesjonsloven 2 oppstiller som hovedregel at fast eiendom ikke kan erverves uten konsesjon. Det er imidlertid mange og viktige unntak fra denne hovedregelen. Dersom ervervet omfattes av ett av unntakene, er det ikke nødvendig å søke konsesjon. Loven omfatter etter 2 andre ledd ikke erverv som er konsesjonspliktige etter enkelte andre lover. I tillegg en det en rekke unntak fra konsesjonsplikten som følger av forskrift fastsatt etter konsesjonsloven 2 tredje ledd, se forskrift av 8. desember 2003 nr om konsesjonsfrihet for visse erverv av fast eiendom, egenerklæring ved konsesjonsfrihet og om fulldyrket jord (konsesjonsforskriften). Det er videre gjort unntak fra konsesjonsplikt på grunnlag av eiendommens karakter ( 4) og unntak på grunnlag av erververens stilling ( 5). Kongen kan imidlertid gi forskrift som setter enkelte av disse unntakene ut av kraft ( 7), se nærmere i kapittel 3.5. Lovens mange unntak innebærer at konsesjonsplikten i all hovedsak gjelder overdragelse av landbrukseiendom over en viss størrelse, overdragelse av fast eiendom der kommunen har innført lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense (se kapittel 3.5), samt enkelte overdragelser av ubebygde tomter eller arealer Unntak som følge av eiendommens karakter - konsesjonsloven 4 Konsesjonsloven 4 første ledd inneholder en opplisting av tilfeller der det ut fra eiendommens karakter ikke er nødvendig å søke konsesjon. Unntakene kan deles opp i tre hovedgrupper: Unntak for ubebygde enkelttomter (første ledd nr. 1 og 2), andre ubebygde arealer (første ledd nr. 3) og unntak for bebygd areal under en viss størrelse (første ledd nr. 4). Etter konsesjonsloven 4 første ledd nr. 1 kan ubebygd enkelttomt til bolig eller fritidshus erverves konsesjonsfritt dersom tomta ikke er større enn 2 dekar, og den er godkjent fradelt etter jordloven og plan- og bygningsloven. Etter første ledd nr. 2 kan ubebygd enkelttomt til bolig eller fritidshus også erverves konsesjonsfritt dersom tomta ligger i område som i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til bebyggelse og anlegg hvor tomteinndeling er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene. Konsesjonsfriheten ved erverv av tomter som nevnt over, er betinget av at tomta blir bebygget innen fem år. Etter 4 første ledd nr. 3 kan også andre ubebygde arealer enn de som er nevnt i nr. 1 og nr. 2 erverves konsesjonsfritt dersom arealet ligger i område som enten i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift, eller som i kommuneplanens arealdel er lagt ut til bebyggelse og anlegg. Eksempler på slike arealer er arealer som er større enn en ubebygd enkelttomt. Konsesjonsfriheten er i disse tilfellene betinget av at erverver ikke foretar bruksendringer i strid med planen. 6

204 Konsesjonsloven 4 første ledd nr. 4 fastsetter at bebygd eiendom kan erverves uten konsesjon dersom eiendommens totalareal ikke er over 100 dekar, og heller ikke mer enn 25 dekar av arealet er fulldyrka eller overflatedyrka jord. Det går fram av konsesjonsforskriften 5 hva som skal regnes som fulldyrka og overflatedyrka jord. Konsesjonsforskriften 1 unntar i tillegg en rekke erverv av både bebygd og ubebygd eiendom fra konsesjonsplikt. Unntakene gjelder blant annet erverv av selveierleilighet, aksjeleilighet, obligasjonsleilighet, andel i boligbyggelag, andel i borettslag og sameiepart i bebygd eiendom som i reguleringsplan er lagt ut til annet enn landbruksområde Unntak som følge av erververens stilling - konsesjonsloven 5 Konsesjonsloven 5 første ledd fastsetter unntak fra konsesjonsplikten knyttet til erververs stilling. Etter første ledd nr. 1 plikter ikke eierens ektefelle, eller den som er i nær familie med eieren eller eierens ektefelle å søke konsesjon. Konsesjonsfriheten er betinget av at overdrageren har sitt konsesjonsforhold i orden. Har overdrageren ikke sitt konsesjonsforhold i orden, må erverver søke konsesjon. Etter konsesjonsloven 5 første ledd nr. 2 trenger heller ikke den som har odelsrett til eiendommen å søke konsesjon. Dersom eiendommen har bebyggelse som er eller har vært brukt som helårsbolig, og eiendommen består av mer enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller mer enn 500 dekar produktiv skog, er konsesjonsfriheten etter 5 første ledd nr. 1 (nær familie) og 2 (odelsberettiget) betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor den i minst fem år, jf. 5 annet ledd. Se nærmere om boplikt i kapittel 3.4. Bestemmelsene i konsesjonsloven 5 første ledd nr. 3 og 4 inneholder ytterligere unntak fra konsesjonsplikten. Staten behøver ikke å søke konsesjon. Det samme gjelder på visse vilkår enkelte erverv som gjøres av kommune, fylkeskommune eller kommunalt tomteselskap. Etter konsesjonsloven 5 første ledd nr. 5 er ikke konsesjon nødvendig når bank eller annen institusjon som Kongen har godkjent, erverver eiendom gjennom tvangssalg. Konsesjonsforskriften 6 omtaler nærmere hvem som er godkjent etter 5 første ledd nr Særskilte krav ved avgjørelse av konsesjonssøknad som gjelder landbrukseiendom Konsesjonsloven 9 gjelder avgjørelse av søknad om konsesjon for erverv av eiendom 7

205 som skal nyttes til landbruksformål. Uttrykket landbruksformål omfatter i konsesjonsloven jord-, skog- og hagebruk, reindrift og tilleggsnæringer, herunder turisme, salg av gårdsprodukter, utleievirksomhet i forbindelse med jakt m.m. 9 inneholder momenter som skal vektlegges, og fastsetter utgangspunktet for hvilken vekt de skal tillegges. Det skal etter bestemmelsens første ledd legges særlig vekt på: 1. om den avtalte prisen ivaretar hensynet til en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling 1, 2. om erververs formål ivaretar hensynet til bosettingen i området, 3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, 4. om erverver anses skikket til å drive eiendommen, 5. om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Uttrykket særlig vekt viser at det også kan trekkes inn andre hensyn enn dem som er direkte nevnt i bestemmelsen, herunder blant annet hensyn som støttes i annen lovgivning, rikspolitiske retningslinjer eller andre hensyn som ikke er formalisert. Lovens formål angir rammene for de hensyn som er relevante. I 9 andre ledd er det fastsatt at konsesjon i alminnelighet ikke skal gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen eller dersom antallet sameiere økes. Det går frem av tredje ledd at konsesjon kan gis til selskaper med begrenset ansvar. I slike tilfeller skal det legges vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket. Søker nær slektning eller odelsberettiget konsesjon, fordi den lovbestemte boplikten ikke skal oppfylles, er det i 9 fjerde ledd annet punktum angitt tilleggsmomenter som det skal legges vekt på, men som ikke har særlig vekt (eiendommens størrelse, avkastning og husforhold). I 9 fjerde ledd tredje punktum er det dessuten sagt at søkers tilknytning til eiendommen og søkerens livssituasjon kan tillegges vekt som korrigerende momenter Konsesjonsvilkår Konsesjonsloven 11 første ledd bestemmer at det kan fastsettes slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. Om et vilkår er påkrevd må vurderes i lys av hensynet til bosettingen, helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Konsesjonsmyndighetenes adgang til å sette vilkår begrenses av at det ikke kan fastsettes virkemiddel som går lenger enn det som er nødvendig for å ivareta de samfunnsinteressene som konsesjonsloven er ment å ivareta. Det kan etter søknad lempes på fastsatte konsesjonsvilkår. 1 Regjeringen har i Prop. 124 L ( ) foreslått å oppheve konsesjonslovens 9 første ledd nr. 1. 8

206 3.4 Boplikt Bakgrunn Da det i 1974 ble innført boplikt som betingelse for konsesjonsfrihet for nære slektninger og odelsberettigede, ble det vist til at det fantes mange eksempler på at personer uten nevneverdig tilknytning til landbruket hadde fortrengt eiere av landbrukseiendommer på en uheldig måte. Da boplikten ble vedtatt, var sammenhengen mellom bosetting og drift sentral. Ved endringen av reglene i 2001 ble bosettingshensynet trukket sterkere inn slik at det skulle legges særlig vekt på dette hensynet ved avgjørelsen av om det skulle gis fritak fra boplikt. Bakgrunnen for endringen var å styrke hensynet til bosettingen, og en ønsket å legge til rette for at bygningsressursene på landbrukseiendom kunne brukes til rene bosettingsformål. Reglene om bo- og driveplikt ble ikke endret da ny konsesjonslov ble vedtatt i Konsesjonsgrensen for bebygd eiendom ble imidlertid hevet slik at det ble konsesjonsplikt på eiendom over 100 dekar, eller hvor mer enn 20 dekar av arealet var fulldyrket. Erverv av jord- og skogbrukseiendom over disse grensene var konsesjonsfritt for nær slekt og odelsberettigede på betingelse av at bo- og driveplikten ble oppfylt. Hevingen av arealgrensen førte til at færre eiendommer ble omfattet av bestemmelsene om bo- og driveplikt for landbrukseiendommer. Boplikten etter odelsloven bygger på andre hensyn enn bosettingshensynet. I forarbeidene til odelsloven 2 er det vist til at det i kraft av odelsrett ble ervervet jordbrukseiendommer fra aktive jordbrukere uten hensyn til om også disse hadde hatt odelsrett til eiendommen og uten at erververen hadde tilflyttet eiendommen og tatt opp drift av den. Dette ble ansett for å være en uheldig utvikling som en mente bo- og driveplikt kunne bidra til å hindre. Mange så derfor boplikten som et minstevilkår for å kunne nytte odelsretten til skade for en annen som har overtatt eiendommen for å ha den som hjem og levevei. Det går fram av forarbeidene til odelsloven at en i sin tid mente at kravet om boplikt først og fremst skulle holde ute en odelsløser som ikke har noen aktuell tilknytning til jordbruksnæringen og som ved løsningen heller ikke har i sikte å få det. Ved lovendringen i 2009 ble reglene om boplikt i odelsloven tatt ut fra denne loven og slått sammen med bopliktreglene i konsesjonsloven. Boplikten kan deles inn i tre kategorier; lovbestemt boplikt (kapittel 3.4.2), boplikt som vilkår for å få konsesjon (kapittel og 3.4.3) og boplikt i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense (kapittel 3.5) Lovbestemt boplikt Nær slekt og odelsberettigede er etter konsesjonsloven 5 unntatt fra konsesjonsplikt. Gjelder ervervet en landbrukseiendom dvs. en eiendom med mer enn 25 dekar 2 Ot.prp. nr. 6 ( ) side 37 første spalte. 9

207 fulldyrka og overflatedyrka jord, eller mer enn 500 dekar skog, og eiendommen er bebygd med bebyggelse som er eller kan brukes til helårsbolig, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bor på eiendommen i minst 5 år (personlig boplikt). Dette gjelder uavhengig av om den som overtar har odelsrett til eiendommen eller ikke. Dersom nær slekt eller odelsberettiget ikke skal bosette seg på eiendommen, må det søkes konsesjon. Eieren har etter konsesjonsloven 6 en plikt til å ta eiendommen som sin reelle bolig. Plikten gjelder ikke eierens familie. En eiendom er tatt som reell bolig når eieren er registrert som bosatt på eiendommen. Eies eiendommen i sameie, må alle sameierne være bosatt på eiendommen. Mislighold fra en enkelt sameiers side rammer imidlertid bare vedkommende selv, ikke andre sameiere. Ved et mislighold av en sameier kan følgelig den enkelte sameier pålegges å søke konsesjon. De øvrige sameierne som har oppfylt vilkåret om å bo, berøres ikke av pålegget. Odelsloven inneholder regler om boplikt som viser til reglene i konsesjonsloven. Åsetesberettigede etter odelsloven 51 tredje ledd har en lovbestemt boplikt som vilkår for å overta etter reglene om åsetesrett. Også gjenlevende ektefelle uten odelsrett etter odelsloven 39 må bosette seg på eiendommen som et vilkår for vern mot odelsløsning. Boplikten er et minstevilkår for å nytte prioriteten til skade for en annen som har overtatt eller vil overta eiendommen. Boplikt for den som overtar i kraft av best odel har derfor en tilleggsbegrunnelse i forhold til andre odelsberettigede. Ved brudd på boplikten kan andre odelsberettigede med hjemmel i odelsloven 27 og 28 søke eiendommen løst på odel. Dette er nærmere omtalt i kapittel Boplikt som konsesjonsvilkår Konsesjon kan som nevnt gis på vilkår, for eksempel vilkår om at erververen bosetter seg på eiendommen. Vilkåret kan fastsettes dersom det er påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme, jf. konsesjonsloven 11 første ledd. 11 annet ledd fastsetter at myndighetene har plikt til å vurdere spørsmålene knyttet til boplikt. Det skal i den forbindelse tas stilling til om boplikten skal være en personlig plikt for eier. Det er vanlig å sette vilkår om boplikt ved erverv av landbrukseiendommer, og da slik at den nye eieren skal bosette seg på eiendommen innen ett år, og deretter selv bo på eiendommen i fem år. 3.5 Kommunale forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense (nullgrense) Konsesjonsloven 7 åpner for at kommuner, gjennom kommunal forskrift, kan sette konsesjonsfriheten etter 4 første ledd nr. 2 og 4 og 5 første ledd nr. 1 ut av kraft. Konsesjonsfriheten gjelder ved erverv av ubebygd enkelttomt til bolig eller fritidshus, bebygd eiendom, eller ved erverv fra nær slekt. Innføring av kommunal forskrift innebærer derfor at slike erverv er konsesjonspliktige. 10

208 Utvidelse av konsesjonsplikten kan skje hvor kommunen mener det er nødvendig å hindre at hus som har vært nyttet til helårsbolig blir nyttet til fritidshus. Utvidelse kan også skje ved erverv av eiendom med bebyggelse som ikke er tatt i bruk som helårsbolig, herunder eiendom med bebyggelse under oppføring i områder som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er regulert til boligformål. Konsesjonsplikten kan også utvides til å gjelde ved erverv av ubebygd tomt som er regulert til boligformål, og konsesjonsplikten kan utvides til å gjelde den kretsen av nær slekt som er unntatt fra konsesjonsplikt etter 5 (slektskapsunntaket). Konsesjonsfriheten kan settes ut av kraft for hele kommunen, eller et nærmere definert område av kommunen. Kommunen kan ikke velge en egen arealgrense, men må velge mellom lovens arealgrense på 100 dekar eller ingen nedre arealgrense (nullgrense). Ny erverver slipper imidlertid å søke konsesjon ved å bekrefte at eiendommen skal brukes som helårsbolig. En nullgrenseforskrift vil i praksis bety at det vil være boplikt på små eiendommer, ofte fritidseiendommer, som normalt er under arealgrensene både for konsesjonsplikt og lovbestemt boplikt. Boplikten er upersonlig, og den er oppfylt så lenge noen er bosatt på eiendommen iht. folkeregisteret. Konsesjonsplikt oppstår blant annet hvis eiendommen tidligere er brukt som helårsbolig. Dette er den viktigste hovedgruppen. Det at noen har vært registrert som bosatt på eiendommen er et sentralt moment i konsesjonsmyndighetenes helhetsvurdering for å fastslå om en eiendom er eller har vært brukt som helårsbolig. Ved vurderingen av om konsesjon skal gis, kan kommunen bare trekke inn de hensyn som har vært bestemmende for innføring av forskriften, dvs. bosettingshensynet. 3 Konsesjonsplikten gjelder ikke hvis erververen forplikter seg til at eiendommen skal brukes til helårsbolig. Det betyr at erververen forplikter seg til at eiendommen skal brukes til helårsbolig enten av han eller hun selv, eller av andre i den tiden han eller hun eier eiendommen. Etter 7 femte ledd er fristen for bosetting ett år regnet fra ervervet. Erververen må innen fristen sørge for enten å bli registrert bosatt på eiendommen selv, eller dokumentere at det er registrert bosatt en annen person på eiendommen. Konsesjonsloven 10 inneholder nærmere regler for kommunens behandling av konsesjonssøknader etter kommunal forskrift. Første ledd sier at kommunen skal gi konsesjon når det ikke er nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsformål. Videre inneholder bestemmelsen momenter kommunen kan legge vekt på i sin avgjørelse. Følgende momenter kan tillegges vekt; eiendommens beliggenhet, bebyggelsens art og standard, hvor lang tid det er gått siden eiendommen er brukt som helårsbolig, hvor lang tid den ble brukt som helårsbolig, og om det er påregnelig at andre vil kjøpe den for å bruke den til helårsbolig. Opplistingen er ikke uttømmende. 3 Høyesterett har uttalt at konsesjonsloven 7 (daværende 5 tredje ledd) er en særbestemmelse som direkte tar sikte på å verne om bosettingen i visse områder av landet, se Rt 1997 s

209 Det går fram av 10 annet ledd at konsesjon skal gis dersom kommunen finner det godtgjort at eiendommen bare kan avhendes som helårsbolig til en pris som er vesentlig lavere enn prisnivået for tilsvarende helårsboliger i området. Per 1. september 2014 har 60 kommuner innført lokal forskrift. Antallet kommuner med forskrift har variert noe over årene fra 1974 til i dag. 12 kommuner har fått fastsatt forskrift slik at også nær slekt må søke konsesjon. 3.6 Kontroll og oppfølging Egenerklæring og tinglysing Konsesjonsplikt ved erverv av fast eiendom gjør det nødvendig å ta stilling til hvilke erverv som utløser konsesjonsplikt og som dermed skal behandles. Loven omfatter alle erverv, men det er fastsatt unntak både i loven og i forskriften til loven. Unntakene dokumenteres som hovedregel ved hjelp av et egenerklæringssystem koblet til det enkelte erverv. Dette systemet er igjen koblet til tinglysing, jf. konsesjonsloven 15 som sier at Erverv som krever konsesjon etter denne loven, kan ikke tinglyses eller matrikkelføres med mindre konsesjon er gitt. For hovedtyngden av de erverv som ikke utløser konsesjonsplikt, skal erverver fylle ut et skjema for egenerklæring. Opplysningene på skjemaet bekreftes av kommunen, og skal følge skjøtet ved innsending til tinglysing. Tinglysingen, som foretas av Kartverket, skal ikke skje før det enten foreligger dokumentasjon om konsesjonsfrihet eller dokumentasjon for at konsesjon er gitt Avslag på konsesjon Dersom søknad om konsesjon ikke innvilges, følger det av konsesjonsloven 18 at kommunen skal sette en frist for erverver til å sørge for omgjøring av overdragelsen eller overdragelse til noen som kan få konsesjon eller ikke trenger konsesjon. Dersom konsesjon er avslått fordi erververen ikke skal oppfylle vilkåret om boplikt etter 5 annet ledd, kan erververen likevel velge å oppfylle boplikten. Dersom fristen oversittes, kan kommunen la eiendommen selge gjennom namsmyndighetene (tvangssalg), jf Overtredelse av konsesjonsvilkår Det følger av konsesjonsloven 17 første ledd første punktum at kommunen og Fylkesmannen skal føre kontroll med at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt. Etter 16 første ledd, kan kommunen fastsette en tvangsmulkt som påløper fram til konsesjonsvilkåret etterleves. Konsesjonen kan trekkes tilbake dersom det foreligger brudd på vilkår av vesentlig betydning. Dette følger av 16 andre ledd. Dersom konsesjonen trekkes tilbake, vil reglene i 18 og 19 som nevnt over tre inn. 12

210 3.6.4 Nærmere om brudd på boplikten Kommunen og Fylkesmannen skal føre kontroll med at boplikten overholdes. Kommunen skal først ta stilling til om det foreligger et brudd på boplikten. Boplikten er for eksempel brutt dersom erververen ikke tar eiendommen som sin reelle bolig innen fristen. Boplikten er også brutt dersom eieren flytter fra eiendommen før fastsatt frist. Kommunen må deretter ta stilling til hvordan et eventuelt brudd skal følges opp. Det er lagt til grunn i praksis at brudd på boplikt ikke kan følges opp med pålegg om å søke konsesjon med mindre bruddet kan karakteriseres som vesentlig. Forutsetningen om at bruddet skal være vesentlig går ikke fram av lovteksten, men av fast og langvarig praksis. Hvorvidt bruddet er vesentlig bygger på en konkret vurdering. Dersom det anses vesentlig, kan kommunen etter konsesjonsloven 13 tredje ledd nr. 4 pålegge eieren å søke konsesjon. Dersom eieren ikke søker konsesjon innen fristen, kan kommunen kreve at eiendommen innen en fastsatt frist blir overdratt til noen som kan få konsesjon eller som ikke trenger konsesjon, jf. omtale i kapittel Dersom en odelsberettiget bryter reglene om boplikt, kan andre odelsberettigede med hjemmel i odelsloven 27 og 28 søke eiendommen løst på odel uten hinder av om eieren har bedre odelsrett. Har eieren fått eiendommen ved odelsløsning, kan også den saksøkte i løsningssaken kreve eiendommen tilbake dersom boplikten ikke er oppfylt. Det samme gjelder om eieren før tidsfristen for boplikten er ute avhender eller forpakter bort eiendommen til noen som ikke har odelsrett. Retten til odelsløsning etter 28 må i tilfelle gjøres gjeldende før tidsfristen for eierens boplikt er ute, det vil si ett års tilflytningsfrist og fem års boplikt som samlet blir en frist på seks år. Når odelsløsningen er fullført, faller odelsretten for den tidligere eieren bort, se odelsloven 28. Er odelsløsningen eller tilbakesøkningen fullført av noen som ikke hører til den tidligere eierens linje, faller odelsretten også bort for denne linjen. 4. STATISTIKK, FORSKNING OG UNDERSØKELSER 4.1 Statistikk Landbrukseiendommer med og uten konsesjonsplikt Landbruksregisteret inneholder opplysninger om landbrukseiendommer. Registeret omfatter eiendommer som består av minst 5 dekar jordbruksareal, og/eller minst 25 dekar produktiv skog. I alt var det registrert ca landbrukseiendommer i Av disse var ca (92 %) bebygd. Dagens regler og rapporteringssystemer gir ikke nøyaktig oversikt over hvor mange eiendommer som vil kunne utløse konsesjonsplikt ved omsetning. Konsesjonsplikten omfatter langt færre landbrukseiendommer enn de som er registrert i landbruksregisteret. Erverv innen nær familie eller av en som er odelsberettiget til 13

211 eiendommen, er unntatt fra konsesjon selv om eiendommen er over arealgrensene, se kapittel Tabell 3.1 viser bebygde landbrukseiendommer fordelt på arealgrenser 4 over og under dagens nivåer for konsesjonsplikt. Tabell 3.1 Fordeling av bebygde landbrukseiendommer etter konsesjonsgrenser. År Landbrukseiendommer totalt Bebygde landbrukseiendommer i alt Bebygde landbrukseiendommer og arealgrense (> 100 daa totalareal og/eller > 25 daa fulldyrka og overflatedyrka jord). Bebygde landbrukseiendommer og arealgrense (< 100 daa totalareal og/eller < 25 daa fulldyrka og overflatedyrka jord) Kilde: SSB Landbrukseiendommer. Om lag (76 %) av de ca bebygde landbrukseiendommene er over dagens arealgrense for konsesjonsplikt, mens ca (24 %) er under denne grensen. Av de ca landbrukseiendommene var ca landbrukseiendommer med påstående bolighus uten fast bosetting. Unntaket for nær familie og odelsberettigede gjør at tabellen ikke viser et dekkende tall for hvilke eiendommer som rent faktisk utløser konsesjonsplikt ved omsetning. Se kapittel 4.1.2, som viser at 59 % av eiendommene ble omsatt i nære relasjoner (familieoverdragelser). Antall landbrukseiendommer og arealstørrelser varierer fra fylke til fylke, se figur 3.1. Tall fra landbruksregistertet viser at Nordland, Hedmark og Oppland har flest landbrukseiendommer totalt. Disse fylkene, sammen med Møre og Romsdal og Hordaland, har også flest bebygde landbrukseiendommer over arealgrensen for konsesjonsfrihet. Finnmark og Vestfold har både færrest eiendommer totalt og færrest eiendommer over arealgrensen. 4 Jf. konsesjonsloven 4 første ledd nr. 4 14

212 Eiendommer med bebyggelse og arealgrense > 100 daa totalareal og/eller > 25 daa fulldyrka og overflatedyrka jord Eiendommer med bebyggelse og arealgrense < 100 daa totalareal og/eller < 25 daa fulldyrka og overflatedyrka jord. Figur 3.1 Bebygde landbrukseiendommer over og under arealgrensen for konsesjonsplikt etter konsesjonsloven 4 første ledd nr. 4. År Kilde: SSB Landbrukseiendommer. Erverv av ubebygde arealer kan også utløse konsesjon. Tall fra landbruksregistertet viser at det er registrert ca ubebygde eiendommer i Omsetningstall for landbrukseiendommer Materialet fra Statistisk sentralbyrå viser at ca landbrukseiendommer skiftet eier i 2012, dvs. nærmere 5 % av landets landbrukseiendommer. Av de omsatte eiendommene var om lag 5300 (59 %) overdragelser i nære relasjoner (familieoverdragelser 5 ) uten konsesjonsplikt. Ca overdragelser skjedde utenfor nær familie. De 9000 overdragelsene er i statistikksammenheng også gruppert etter andre kriterier som tar utgangspunkt i omsetningstype. I overkant av (31 %) av eiendommene ble omsatt i fritt salg 6. De resterende ca overdragelsene fordeler seg på kategoriene gave, overtakelse fra avdød eier, tvangsauksjon og annet 7. Ca overdragelser i fritt salg gjaldt bebygd landbrukseiendom. 81 % av overdragelsene innen gruppen fritt salg var omsetning utenfor nære relasjoner(familieoverdragelser). 5 En overdragelse der kjøperen er i familie med selgeren. Som familie regnes ektefelle, barn, foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler, jf. SSBs inndeling. 6 Fritt salg er etter SSBs inndeling eiendommer som er omsatt til en pris som svarer til markedsverdien. Det er ikke noe krav at eiendommen er utlyst for salg på det åpne marked. 7 Ofte mangelfullt utfylte skjøteskjemaer. 15

213 De overdragelsene av bebygd eiendom i fritt salg kan fordeles etter arealgrenser over og under konsesjonsplikt etter konsesjonsloven 4 første ledd nr. 4. Tallene for 2012 viser at det ble omsatt i underkant av bebygde landbrukseiendommer i fritt salg over arealgrensen for konsesjonsplikt, dvs. eiendommer som har mer enn 100 dekar totalareal, eller der mer enn 25 dekar av arealet er fulldyrka eller overflatedyrka jord. Av disse omsetningene oppga ny eier i ca tilfeller ved avkryssing på skjøtet at formålet med ervervet var å bruke eiendommen enten til landbruksformål eller til boligformål. I overkant av 730 eiendommer var under arealgrensen for konsesjon. Figur 3.2 viser antallet omsatte bebygde landbrukseiendommer over og under arealgrensen for konsesjon i årene 2006, 2009 og Figuren viser en økning i omsatte eiendommer over arealgrensen for konsesjon, og en liten nedgang i omsetninger under arealgrensen Bebygd landbrukseiendom > 100 daa totalareal og/eller > 25 daa fulldyrka og overflatedyrka jord Bebygd landbrukseiendom < 100 daa totalareal og/eller < 25 daa fulldyrka og overflatedyrka jord Figur 3.2 Tinglyste omsetninger av landbrukseiendommer i fritt salg med bruksformål landbruk eller bolig oppgitt på skjøte. Årene 2006, 2009 og Omfatter landbrukseiendommer med minst 5 dekar eid jordbruksareal og/eller minst 25 dekar produktivt skogareal. Kilde: SSB Landbrukseiendommer. Av de totalt ca eiendommene over arealgrensen for konsesjonsplikt (med bruksformål landbruk og bolig) som ble omsatt i 2012, viser statistikken at det ble omsatt flest eiendommer i Oppland, Nordland og Hedmark (hhv. 8 %, 10 % og 12 %). Det ble omsatt færrest slike eiendommer i Finnmark (2 %) og Vestfold (2 %). Ved fordeling på BA-sentralitet 8 viser denne statistikken for 2012 at det i småbyregioner ble omsatt flest landbrukseiendommer med 30 %, mens andelen i mellomstore byregioner og i småsenterregioner var henholdsvis 25 % og 23 %. Storbyregioner og spredtbygde 8 Jf. Gundersen og Juvkam (2013): Inndelinger i senterstruktur, sentralitet og BA-regioner (Bo- og arbeidsmarkedsregioner). NIBR-rapport 2013:1 og KRD-rapporten Regionale utviklingstrekk 2013, for ytterligere beskrivelse av geografiinndelingen. 16

214 områder hadde den laveste andelen med henholdsvis 12 % og 10 %. Tilsvarende fordeling for bebygde eiendommer under arealgrensen for konsesjonsplikt viser at det ble omsatt flest landbrukseiendommer i byregionene og færrest i spredtbygde områder Sammenhengen mellom bosetting og vedlikehold Statistikken fra SSB viser at norske landbrukseiendommer har en omfattende bygningsmasse. I alt er det registrert bortimot 1 million bygninger på landbrukseiendommene. Av disse var i overkant av bolighus. I 2012 var ca. 80 % av landbrukseiendommene med bolighus som var registrert i landbruksregistret bebodd, og litt over 8 % av befolkningen bodde på en landbrukseiendom. Landsdekkende tall fra SSB over registrert byggeaktivitet de siste 30 årene, viser som det kan være grunn til å forvente, at aktiviteten er størst på landbrukseiendommer der eier er bosatt på eiendommen. Tallene gjelder ombygging og tilbygg på bolighus Avgjørelser av konsesjonssøknader som gjelder landbrukseiendommer og andre eiendommer KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir informasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Rapporteringen viser blant annet antallet saker som kommunene har behandlet. Opplysningene om antall saker er i KOSTRA fordelt på tre grupper; de vanlige konsesjonssakene, saker hvor det søkes konsesjon fordi ny eier ikke skal bo på landbrukseiendom, og saker som gjelder nedsatt konsesjonsgrense. KOSTRA-tall viser at kommunene i 2012 avgjorde i alt vanlige søknader om konsesjon. Av disse søknadene ble innvilget. Kun 63 søknader (3 %) ble avslått. Det ble satt vilkår for konsesjon i 51 % av de innvilgede sakene. Det ble satt vilkår om personlig boplikt i 28 % av sakene, mens det i 4,4 % av sakene ble satt vilkår om at noen skulle bosette seg på eiendommen ( upersonlig boplikt). 17

215 År Innvilget Avslag Avslagsprosent Antall Innvilget Innvilget Totalt uten på vilkår innvilget vilkår søknader i alt Tabell 3.2 Antall konsesjonssaker ved erverv av eiendommer som har vært gjenstand for konsesjonsbehandling. Årene Tallene omfatter ikke konsesjonssaker etter konsesjonsloven 5 andre ledd og 7 (nullgrense). Kilde: Statens landbruksforvaltning KOSTRA I tillegg til sakene som går fram av tabell 3.2 avgjorde kommunene 515 konsesjonssaker i de to andre gruppene som er omtalt innledningsvis. Kommunenes avgjørelse for disse to gruppene er omtalt nedenfor. Samlet avgjorde kommunene 2998 konsesjonssaker. I utgangspunktet er erverv fra nær slekt eller odelsberettiget ikke konsesjonspliktig. Dersom overdragelsen gjelder landbrukseiendom over en viss størrelse som er bebygd med bolighus, og den nye eieren ikke vil eller kan bosette seg på eiendommen, ble det med virkning fra 1. juli 2009 gjort endringer i konsesjonsloven slik at vedkommende likevel må søke konsesjon. I 2012 ble det avgjort 352 slike konsesjonssaker. 93 % av disse sakene ble innvilget. I ca. 63 % av sakene som ble innvilget ble det satt vilkår om at eieren skulle flytte til eiendommen på et senere tidspunkt. I ca. 12 % av sakene ble det satt vilkår om upersonlig boplikt. I 2012 avgjorde kommunene 163 konsesjonssaker etter lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense, se nærmere omtale av disse sakene i kap Ca. 26 % av søknadene ble avslått. Slik forskrift var innført i 65 9 kommuner per 30. desember av disse kommunene hadde avgjort søknader etter forskriften i av kommunene hadde innført forskrift som satte slektskapsunntaket ut av kraft. Se omtale av slektskapsunntaket i kapittel 3.5. I 2012 ble det avgjort 16 slike saker. To av søknadene ble avslått, de øvrige ble innvilget. 4.2 Forskning og undersøkelser Det foreligger en del undersøkelser og forskning som gjelder både boplikt på landbrukseiendom og reglene om kommunal forskrift om utvidet konsesjonsplikt. Til dels favner dette materialet også noe bredere, slik at konsesjonsloven og priskontroll 9 Kilde: Landbruksdirektoratet september 2014 var antallet kommuner med slik forskrift 60, se omtale i kapittel

216 omfattes. I vedlegg 1 presenteres en del drøftinger og konklusjoner fra ulike undersøkelser og forskningsrapporter. Oversikten i vedlegg 1 viser at det er gjort mange undersøkelser om hvilke virkninger landbrukslovgivningen kan ha. Undersøkelsene er gjort av fagfolk med ulik akademisk bakgrunn, og de bygger på ulike metoder. De synliggjør derfor nokså ulike følger av lovgivningen. En fellesnevner for undersøkelsene er imidlertid at de illustrerer at det er vanskelig å isolere en bestemt regel og konkludere sikkert om alle virkningene av den. Lovgivningen utgjør i stor grad et samlet rammeverk. Undersøkelsene illustrerer dessuten at andre forhold har betydning for hva som skjer med eiendommen på eiersiden, for eksempel økonomien i landbruket og de følelsesmessige båndene mange eiere og familien har for eiendommen. Undersøkelsene gir i liten grad klare svar på om disse forholdene betyr mer enn lovgivningen. 5. BEHOVET FOR Å OPPHEVE KONSESJONSLOVEN 5.1 Om behovet for endring Regjeringen har i sin politiske plattform understreket at eiendomsretten er en grunnleggende rett som bør styrkes. Som et ledd i dette arbeidet vil regjeringen styrke bondens rett til å disponere over egen eiendom i tråd med egne valg og prioriteringer. Andre viktige mål for regjeringen er enklere regler, mindre byråkrati og en effektiv og moderne forvaltning. Friheten til å bestemme over egen eiendom er en sentral verdi i vårt samfunn. Eiendomsretten er gjennom flere hundre år betraktet som en grunnleggende rettighet. Den er blant annet gitt beskyttelse i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon første tilleggsprotokoll artikkel 1 første ledd, som lyder slik i norsk oversettelse: Art 1. Vern om eiendom Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper. Reglene som gjelder fast eiendom, bør i større grad enn i dag ta utgangspunkt i denne rettighetstankegangen og gjenspeile den på en bedre måte. Dette gjelder særlig på landbruksområdet. Landbruksnæringen vil møte store utfordringer i årene som kommer. I et globalt perspektiv er det behov for å produsere mer mat. Det er også behov for å øke avvirkningen av skog til forskjellige trebruks- og energiformål. Dette gjør det viktig å stimulere til investeringer knyttet til drift og andre tiltak som kan bedre driften på landbrukseiendommer. For å nå disse målene må det legges til rette for at landbruksarealene og ressursene knyttet til arealene kan brukes på en mer rasjonell og effektiv måte. 19

217 Departementet mener at eieren må gis større handlingsrom enn i dag slik at han får større frihet til selv å råde over sin egen eiendom. Eiendomslovgivningen i landbruket legger betydelige begrensninger for eierens disposisjoner over eiendommen. Konsesjonslovens regler innebærer for eksempel at en eier verken står fritt til å overdra eiendommen til den han eller hun vil eller til den pris som kan oppnås i et fritt marked. Eieren kan heller ikke velge sitt eget bosted før bopliktsperioden er over. Reglene i konsesjonsloven gjelder ved omsetning av landbrukseiendom, og påvirker omsetningen. Gjennomsnittsalderen for eiere av landbrukseiendom er høy, og statistikk viser at få landbrukseiendommer omsettes i fritt salg. For å få et større utbud av landbrukseiendommer og tilleggsjord i markedet utenom nær familie og odelsberettigede, må det legges til rette for et velfungerende marked for omsetning av landbrukseiendom. Dette kan gjøre det lettere å komme inn i næringen for den som vil satse på landbruk, og kan legge til rette for at den som trenger tilleggsjord kan få kjøpt areal for å styrke bruket sitt. Departementet legger til grunn at reglene om konsesjonsplikt kan begrense selgers vilje til å legge eiendommen ut på salg. Boplikt kan i tillegg føre til at noen kjøpere vegrer seg for å kjøpe landbrukseiendom. Dette gjelder særlig eiendom som ligger langt fra tettsteder med muligheter for å skaffe seg arbeidsinntekter utenfor landbruket. Boplikt kan også føre til at en del eiere venter med å selge, fordi de ikke tror de kan få den prisen de synes eiendommen er verdt. Det innebærer at reglene om boplikt må antas å ha en prisdempende effekt i områder der det er lite attraktivt å bo. Disse problemstillingene er omtalt i flere forskningsrapporter som er referert i vedlegg 1. Den prisdempende effekten kan føre til at investeringer i landbruket i liten grad avspeiles i prisen ved et senere salg av eiendommen. Boplikt kan dermed dempe investeringslysten hos eksisterende eiere. Følgene som er beskrevet over gjør seg trolig ikke gjeldende i områder der det er attraktivt å bo. Håndhevingen av reglene binder også opp ressurser både for private og offentlige aktører. Ressursbruken er i hovedsak knyttet til dagens system med egenerklæringer og kommunenes og fylkesmennenes behandling av konsesjonssaker. Også kontrollen med at reglene overholdes, krever ressurser. KOSTRA-tall, se kapittel 4.1.4, viser at kommunene avgjorde søknader 11 om konsesjon i 2012, og at spørsmålet om boplikt i samme år var aktuelt i mer enn 1000 av disse sakene 12. Også private parter bruker ressurser på søknadene. I noen tilfeller kan bestemmelsene føre til usikkerhet både for kjøper og selger om den frivillige avtalen vil kunne gjennomføres. Hvis saken behandles i mange instanser, og først får sin løsning i rettsapparatet, kan ressursbruken og usikkerheten for den enkelte bli omfattende. 11 Tallet omfatter 2483 vanlige konsesjonsavgjørelser, 352 konsesjonssaker hvor ny eier ikke vil eller kan bo på landbrukseiendommen sin, og 163 avgjørelser etter lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense (nullgrense). 12 Ca. 700 konsesjonssaker med vilkår om personlig eller upersonlig boplikt, og 352 søknader om konsesjon fordi ny eier med odelsrett eller som var nær slekt ikke ønsket eller kunne bosette seg på eiendommen. 20

218 I Prop. 124 L ( ) har regjeringen foreslått å oppheve konsesjonsloven 9 første ledd nr. 1. Forslaget innebærer at det ved konsesjonsvurderingen ikke lenger skal legges vekt på om den avtalte pris tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling ved erverv av landbrukseiendom ( priskontroll ). Departementet legger imidlertid til grunn at forslaget om oppheving av priskontrollen ikke gir eier av landbrukseiendom tilstrekkelig handlingsrom for å møte de utfordringene som næringen står overfor. Selv om priskontrollen oppheves, innebærer reglene i konsesjonsloven at eier verken står fritt til å overdra eiendommen til den han eller hun vil, eller til å velge sitt eget bosted. 5.2 Avveininger mellom behovet for endring og hensyn som begrunner gjeldende lov Kontroll med omsetningen Konsesjonsplikt innebærer at den som overtar en eiendom må innhente tillatelse fra det offentlige for å være eier. Konsesjonsloven gir hjemmel for kontroll med omsetningen av fast eiendom. Kontrollen skal ivareta et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet. Om det bør være kontroll med omsetningen må etter departementets syn, ses i lys av hvilke verdier og interesser som det ut fra samfunnsutviklingen er behov for å ivareta. Lovreguleringen bør ikke gå lenger enn dette behovet tilsier. I Ot.prp. nr. 79 ( ) som ligger til grunn for gjeldende lov, uttales følgende om dette: Dersom det er enighet om at kontrollbehovet er redusert for enkelte arealgrupper, står en overfor et valg mellom helt å unnta slike erverv fra konsesjonsplikt eller om det bør etableres en eller annen mellomform hvor kontrollen delvis er i behold. Departementet mener det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten. Hovedtyngden av ervervene som konsesjonsbehandles gjelder landbrukseiendom. Reglene i loven har størst betydning for slik omsetning. Som nevnt skal konsesjonsloven ivareta hensyn knyttet til bruk, vern og fordeling av fast eiendom. Også reglene i plan- og bygningsloven og i jordloven gjelder bruk og vern av fast eiendom. Etter departementets vurdering ivaretar disse lovene de aktuelle samfunnshensyn på en god måte, og slik at de hensyn og interesser som begrunner konsesjonsloven i all hovedsak ivaretas gjennom dette regelverket. Det oppstår sjelden konsesjonsplikt ved erverv av andre eiendommer, for eksempel ubebygde tomter. Selv om virkemidlene i konsesjonsloven er aktuelle ved enkelte erverv, har de liten innvirkning på omsetningen av slike eiendommer mer generelt. Konsesjonsreglene fungerer her mer som gjennomføringsvirkemidler for plan- og bygningsloven. Dette innebærer at behovet for kontroll med omsetningen ikke kan begrunne konsesjonsplikt ved slike erverv. 21

219 Unntakene fra konsesjonsplikt er så mange at det i seg selv er et argument for å oppheve loven. Behovet for kontroll med omsetningen må etter departementets syn, også vurderes i lys av hva praksis etter konsesjonslovens regler faktisk har ført til. I tillegg må ressursbruken og ulempene ved reglene, jf. omtale i kapittel 5.1, stå i forhold til det som oppnås ved å opprettholde dem. Formålet med konsesjonsloven er å regulere og kontrollere omsetningen for å oppnå slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet. Omtalen i kapittel av praksis viser at det er få avslag på konsesjon. Dette tyder på at kommunene ikke mener det er behov for å gripe inn i de frivillige avtalene med bruk av virkemidlene i konsesjonsloven. Kommunenes praksis trekker i retning av at behovet for kontroll med omsetningen av landbrukseiendom er lite. En kan på den annen side ikke se bort fra at konsesjonsloven har virkning for omsetningen fordi reglene finnes. Reglene legger dermed premisser som en del aktører innretter seg etter ved overdragelse av konsesjonspliktige eiendommer. Sett i lys av ovenstående og behovet for endring som er beskrevet i kapittel 5.1, mener departementet at behovet for kontroll med omsetning av landbrukseiendom ikke lenger er tilstrekkelig tungtveiende som argument for å opprettholde dagens konsesjonslov Vern om landbrukets produksjonsarealer Regjeringen har i sin politiske plattform presisert at den vil ta vare på god matjord. Konsesjonsplikt har isolert sett begrenset betydning for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer. Vurderingen av om konsesjonsreglene bidrar til å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer handler om hvilke muligheter konsesjonsreglene åpner for og som ikke løses gjennom annet regelverk. Dette er tidligere lagt til grunn ved vedtakelsen av gjeldende konsesjonslov, jf. Ot.prp. nr.79 ( ) der det sies: Behovet for regler som regulerer eier- og bruksforhold må ses i lys av de endringene som er skjedd i samfunnet når det gjelder styring av arealbruk etter andre lovregler, for eksempel gjennom regler etter plan- og bygningsloven. Vern om landbrukets produksjonsarealer sikres i dag i all hovedsak gjennom reglene i plan- og bygningsloven og bestemmelsene om omdisponering og deling i jordloven. Også reglene om driveplikt i jordloven bidrar til å opprettholde landbrukets produksjonsarealer. I forhold til konsesjonssystemet som i sin opprinnelige form ble vedtatt tidlig på 1900-tallet, er plan- og bygningsloven og reglene i jordloven blitt til i nyere tid. Utviklingen av plansystemet og jordlovens bestemmelser fram til i dag kan kort beskrives slik: - Bygningsloven 13 fra 1924 gjaldt fysisk planlegging, og gjaldt fram til Loven inneholdt bare en plantype, nemlig detaljert byplan for byer og tettsteder. Få 13 Opplysningene om utviklingen av plansystemet er hentet fra NOU 1977:1 Ny planleggingslov. 22

220 kommuner valgte å utarbeide slike planer. Bygningsloven var ikke tilpasset de behov som fulgte av økt press på bosettingsmønsteret og på bruk av naturressursene. - Forbudet mot omdisponering av dyrka og dyrkbar jord kom inn i den dagjeldende jordlov i 1955, og regler om omdisponering av skog ble fastsatt i den dagjeldende skogbrukslov i Forbudet mot deling av jord- og skogbrukseiendom kom inn i den dagjeldende jordlov i Bygningsloven som kom i 1965 innførte oversiktsplanlegging i lovverket, og flere plantyper, bl.a. grunnutnyttingsformål som landbruksområder. Loven ga kommunene nye virkemidler for å holde styring med grunnutnyttelse og byggemønster. - Planlovgivningen er senere utviklet videre ved en ny plan- og bygningslov som ble fastsatt i 1985, og senest en ny lov i Forbudet mot omdisponering er beholdt i dagens jordlov. Reglene om omdisponering av skog ble opphevet ved innføringen av ny skogbrukslov i Forbudet mot deling ble opphevet i Det er fortsatt plikt etter jordloven til å søke kommunens samtykke til deling. Den historiske utviklingen viser at reglene i gjeldende i plan- og bygningslov og i jordloven er styrket som redskap for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer. Konsesjonsloven kan imidlertid fortsatt ha en viss indirekte betydning. Hvor ny eier ønsker å bruke landbrukseiendom til utbygging, kan kommunen avslå søknaden, eller stille konsesjonsvilkår dersom jordverninteressene gjør seg gjeldende i sterk nok grad. Ved omsetning av ubebygde byggeklare tomter legger reglene i konsesjonsloven til rette for at tomta blir bebygd. I begge tilfeller reduseres presset på å bygge ut landbruksområder. Konsesjonslovens betydning for å sikre jordvernet i slike sammenhenger er imidlertid svært liten. Behovet for endring av konsesjonsreglene er skissert i kapittel 5.1. Med den begrensede betydning konsesjonsloven kan ha for jordvernet, mener departementet at hensynet til vern om landbrukets produksjonsarealer ikke er tilstrekkelig grunn til å opprettholde loven. Departementet mener dessuten at andre virkemidler på en bedre måte vil kunne bidra til å styrke jordvernet. Kommunen er planmyndighet, og har også hjemmel i plan- og bygningsloven 11-9 nr. 4 til blant annet å fastsette rekkefølgebestemmelser slik at områder som er tillatt omdisponert til annet enn landbruk bygges ut før kommunen legger ut nye landbruksområder til utbygging. Departementet mener videre at arbeidet for å verne om produksjonsarealene er viktig, og skal derfor utarbeide en nasjonal jordvernstrategi Boplikt på landbrukseiendom Formålet med reglene om boplikt er å bidra til å opprettholde og styrke bosettingen, ivareta hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapshensyn, jf. kapittel 3.2. Departementet legger til grunn at en rekke andre forhold enn boplikten og 23

221 praktiseringen av den har innvirkning på hvor den enkelte velger å bosette seg. Et eksempel på slike forhold er muligheten for å skaffe seg arbeid. Et annet eksempel er at eiere av landbrukseiendom har sterke kulturelle og følelsesmessige bånd til landbrukseiendommen. Disse forholdene vil trolig i mange tilfeller være mer utslagsgivende for den enkeltes valg av bosted enn boplikten. Forskningsresultatene viser samlet sett at det er et nokså åpent spørsmål om reglene om boplikt på landbrukseiendom virker, eller om de ikke virker etter sitt formål, se vedlegg 1. De ulike forskningsresultatene viser at det er vanskelig å isolere virkningen av boplikten og dermed vanskelig å si noe sikkert om boplikten innvirker på bosetting, hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. I rapporten Boplikt i landbruket bolyst eller botvang? 14 uttales blant annet om dette: Det er umulig å gi noe svar med to streker under på spørsmålet om boplikten virker eller ikke virker. Den både virker og ikke virker, og noe av problemet rundt dette spørsmålet er åpenbart knyttet til problemene med å måle effekten. Vi kan ikke flytte fenomenet boplikt inn i et laboratorium og kjøre kontrollerte eksperiment for å se om den virker eller ikke. Departementet mener at det ut fra behovet for endring av konsesjonsloven som er skissert i kapittel 5.1, er uheldig å opprettholde regler om boplikt på landbrukseiendom. Det kan heller ikke uten videre legges til grunn at reglene rent faktisk ivaretar hensynet til bosetting, helhetlig ressursforvaltning eller kulturlandskapet. Til tross for reglene om boplikt, står dessuten ca landbrukseiendommer ubebodd. Reglene i jordloven om oppfyllelse av driveplikt ved bortleie gjør det mulig for ny eier å overta uten å drive gården selv. Dersom boplikt på landbrukseiendom fjernes, åpner det for at også den som ønsker å leie ut boligen på gården kan overta. Flere enn i dag kan med en slik løsning få et passivt forhold til den landbrukseiendommen de eier. Departementet har imidlertid ikke grunn til å tro at en slik utvikling er påregnelig for et stort antall landbrukseiendommer. Undersøkelsene som er referert i vedlegg 1 viser at eierens følelser for eiendommen i mange tilfeller er bestemmende for hvordan eiendommene blir brukt, slik at lovgivningen er av underordnet betydning. Dersom de følelsesmessige båndene til landbrukseiendommen fortsatt er sterke, er det lite trolig at eventuell oppheving av reglene om boplikt på slike eiendommer vil få umiddelbare følger. Reglene om boplikt innskrenker eierens rådighet over eiendommen sin, og boplikten kan være prisdempende, den kan ha betydning for omsetning av landbrukseiendom, for investeringer i eiendommen og håndhevingen av den krever både offentlige og private ressurser. Når forskning viser at det er usikkert om reglene virker etter sin hensikt, mener departementet at de hensyn som begrunner boplikten ikke er tilstrekkelige for å opprettholde dagens regler om boplikt. 14 Storstad, Forbord og Almås (2009) 24

222 5.2.4 Forskrift om nedsatt konsesjonsgrense (null-grense) Formålet med regler om boplikt utenom landbruksområder er å hindre at hus som har vært brukt til helårsbolig blir nyttet til fritidshus. En utvikling der helårsboliger blir brukt til fritidshus kan skje der helårsboligene, for eksempel på grunn av beliggenhet, er mer attraktive som fritidseiendommer enn som boligeiendommer. Avhengig av omfanget, kan en slik utvikling få konsekvenser for bosetningsmønsteret, lokalmiljøet og boligprisene, og muligens også for kommunens skatteinntekter. Gjeldende regler bygger på at kommunen selv ut fra lokale forhold, tar stilling til om det er nødvendig å utvide konsesjonsplikten eller ikke. Kommunen må da både vurdere om det er behov for lokal forskrift, og om fordelene en forskrift fører til står i et rimelig forhold til eventuelle ulemper ved reglene. Boplikten gjelder i disse tilfellene for hele eiertiden og virker på den måten sterkt innskrenkende på eierens rådighet over eiendommen. Reglene har dermed en prisdempende effekt ved omsetning av fast eiendom. Videre krever reglene kontrollrutiner for å følges opp, og for enkelte kommuner i attraktive områder har håndhevingen av reglene vist seg å være ressurskrevende. På samme måte som for reglene om boplikt på landbrukseiendom, viser forskning at det er usikkert om reglene virker etter sin hensikt. Ut fra en samlet vurdering mener departementet etter dette at også reglene om nedsatt konsesjonsgrense bør oppheves. 5.3 Departementets forslag Departementet foreslår at konsesjonsloven oppheves i sin helhet. Departementet kan ikke se at noen av de hensyn som loven skal ivareta og som er beskrevet i kapittel 5.2 er tilstrekkelig tungtveiende til å opprettholde den kontrollen med omsetningen som konsesjonsloven innebærer. Departementets forslag om å oppheve konsesjonsloven innebærer blant annet at reglene om boplikt ved erverv av landbrukseiendom oppheves. Departementet mener ut fra hensynet til et enhetlig regelverk at også boplikt for de odels- og åsetesberettigede må oppheves. Det samme gjelder andre regler om boplikt i odelsloven. Se omtale av gjeldende regler i kapittel Det går fram av kapittel 3.2 at det kan oppstå konsesjonsplikt ved stiftelse og overdragelse av bruksretter og enkelte typer rådighetsinnskrenkninger. Bakgrunnen for at slike rettsstiftelser utløser konsesjonsplikt er lovgivers ønske om å hindre omgåelser av konsesjonsplikten. Ved opphevelse av konsesjonsplikten, er det heller ikke noe selvstendig behov for konsesjonsplikt ved stiftelse og overdragelse av slike rettigheter. Forslaget innebærer forenkling, deregulering og det vil styrke den private eiendomsretten. Se omtale av behovet for endring i kapittel

223 6. SPØRSMÅL KNYTTET TIL IKRAFTTREDELSE En konsesjonssøknad som ikke er endelig avgjort når oppheving av konsesjonsloven trer i kraft, vil falle bort. Når det gjelder vilkår knyttet til konsesjon som er innvilget etter dagens regler, er det nødvendig å skille mellom vilkår som direkte tilgodeser en tredjepart, og de som ikke gjør det. Vilkår som ikke direkte tilgodeser en tredjepart vil falle bort når konsesjonsloven oppheves. Typisk vil dette gjelde vilkår om boplikt. Vilkår knyttet til konsesjon som gir fordeler til bestemte personer, må fortsatt gjelde. Dette vil typisk dreie seg om vilkår om salg av tilleggsjord til navngitte personer. Er det ikke klart hvem som vil få fordel av vilkåret, kan det i forbindelse med ikrafttredelsen også fastsettes at slike vilkår faller bort ved oppheving av konsesjonsloven. Et eksempel er vilkår om salg av tilleggsjord til nabobruk. 7. ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER Når erverv av fast eiendom ikke lenger skal konsesjonsbehandles, vil det offentlige ikke lenger bruke ressurser på disse sakene, se kapittel Det vil ikke være noen konsesjonssaker til behandling, og det vil heller ikke være aktuelt å følge opp brudd på konsesjonsloven eller eventuelle konsesjonsvilkår. All kontroll i forbindelse med egenerklæringer faller også bort. Oppheving vil videre innebære at det ikke lenger kan vedtas forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense (nullgrense), og eksisterende forskrifter vil måtte oppheves. Oppgaven med å kontrollere etterlevelsen av slike forskrifter bortfaller. Konsesjonsloven foreslås opphevet uten å bli erstattet av andre regler. Forslaget innebærer derfor ingen nye oppgaver for det offentlige. Departementet legger til grunn at forslaget vil frigi ressurser i offentlig forvaltning og da særlig i kommunene og hos fylkesmennene. I Aanesland og Holms rapport fra , som er omtalt i vedlegg 1, presenteres en undersøkelse av ressursbruken knyttet til offentlig regulering av markedet for landbrukseiendommer. I rapporten er det blant annet fremhevet at reguleringen påfører både det offentlige og private administrasjonskostnader (dvs. transaksjonskostnader knyttet til eiendomsomsetningen). Slike kostnader er et tap for samfunnet som man unngår ved fri omsetning. Undersøkelsen er avgrenset til å omfatte behandlingen av søknader om konsesjon på erverv av landbrukseiendom, saker om bruk av statens forkjøpsrett, bo- og drivepliktssaker og arbeid knyttet til landbrukseiendommer eid og 15 Aanesland og Holm 2000: Offentlig regulering av markedet for landbrukseiendommer - virkninger for verdiskaping og bosetting 26

224 forvaltet av staten. Undersøkelsen viser at kommunene i 1997 brukte ca. 10 timer på behandlingen av hver sak. Fylkene brukte til sammen omtrent like mange timer pr. sak. Etter 1997 er det ikke gjennomført tilsvarende undersøkelser. I tiden etter undersøkelsen er det også gjort mange endringer i regelverk og organisering, slik at tallstørrelsene ikke er overførbare på dagens forhold. 8. LOVFORSLAG 1. Konsesjonsloven, lov 28. november 2003 nr. 98 oppheves. 2. Det gjøres følgende endringer i odelsloven, lov 28. juni 1974 nr. 58: 27.Utsetjing av sak om odelsløysing eller offentleg skifte ved søknad om konsesjon eller fritak frå driveplikt endres slik: Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir søkt om fritak frå driveplikt, skal retten utsetje den endelege avgjerda i saka til fritaksspørsmålet er avgjort. 28.Odelsløysing og tilbakesøkjing ved brot på bu- og driveplikt første og annet ledd endres slik: Dersom ein odelrettshavar ikkje oppfyller driveplikta etter jordlova 8, kan andre odelsrettshavarar innan fem år etter at overtakinga fann stad, søkje eigedomen løyst på odel utan hinder av om eigaren måtte ha betre odelsrett. Har eigaren fått eigedomen ved odelsløysing, kan også saksøkte i løysingssaka søkje eigedomen tilbake når driveplikta ikkje blir oppfylt. Det same gjeld om eigaren, før tidsfristen etter første stykket er ute, avhender eigedomen til nokon som ikkje har odelsrett. Som avhending blir også rekna forpakting eller annan liknande total bruksrett. Krav om tilbakesøkjing etter dette stykket står tilbake for odelsrettshavarane sin løysingsrett etter første stykket. 39.Bu- og driveplikt for attlevande endres slik: For at attlevande skal ha vern som nemnt i 34 til 36, må han seinast frå eitt år etter at han blei eigar, drive eigedomen i samsvar med jordlova 8. Den styresmakta som kan gi fritak frå driveplikt etter jordlova 8 a, kan gi dispensasjon frå driveplikta. Bruksretten fell bort om eigedomen ikkje blir driven på forsvarleg måte. 51.Kva åsetesrett er tredje ledd endres slik: Reglane om driveplikt i jordlova 8 første stykket gjeld tilsvarande når ein åsetesarving tek over jord. 27

225 Oversikt over forskningsrapporter og undersøkelser Vedlegg I Aanesland og Holm (1999) Virkninger av boplikt på bosetting og investering. I undersøkelsen ble det gjennomført intervjuer om virkningen av boplikt for landbrukseiendommer. Forholdene i Hedmark hvor det er personlig boplikt for landbrukseiendom, sammenliknes med forholdene i Värmland hvor det ikke er boplikt. Intervjuene viste at 20 % av eierne i Hedmark ikke bodde på eiendommene sine, mens 13 % av eierne i Värmland ikke bodde på sine eiendommer. Aanesland og Holm (2000) Offentlig regulering av markedet for landbrukseiendommer - virkninger for verdiskaping og bosetting Rapporten omhandler bl.a. en undersøkelse av ressursbruken knyttet til offentlig regulering av markedet for landbrukseiendommer, med et spesielt fokus på forvaltningen av skogressursene. I rapporten fremheves det bl.a. at reguleringen påfører både det offentlige og private administrasjonskostnader (dvs. transaksjonskostnader knyttet til eiendomsomsetningen). Slike kostnader er et tap for samfunnet som man unngår ved fri omsetning. Undersøkelsen var avgrenset til å omfatte behandlingen av søknader om konsesjon på erverv av landbrukseiendom, saker om bruk av statens forkjøpsrett, bo- og drivepliktssaker og arbeid knyttet til landbrukseiendommer eid og forvaltet av staten. Kostnadene med forvaltning av lovverket ble i kapittel 8 kartlagt på kommune-, fylkes- og departementsnivå (Landbruksdepartementet). Det ble gjort et utvalg av kommuner, fylker og saker. Kostnadene med konsesjonssaker ble beregnet til ca 12,3 mill. kr. Undersøkelsen omfattet også rettsapparatets og Sivilombudsmannens behandling av saker underlagt konsesjonsloven og odelsloven. Det gjennomsnittlige tidsforbruket pr. konsesjonssak var 9,9 timer på kommunenivå, og 9,8 timer hos fylkesmennene. Aanesland og Holm (2002): Boplikt drøm og virkelighet. Boka omhandler kommunal forskrift om nedsatt konsesjonsplikt. Aanesland og Holm legger til grunn at det ved å innføre forskrift om nedsatt konsesjonsplikt oppstår to markeder, et for fritidsboliger og et for helårsboliger, og at prisen ved omsetning på samme bolig er ulik i de to markedene. Markedet for fritidsboliger er i mindre grad enn markedet for helårsboliger avhengig av lokale forhold. Prisdannelsen for fritidsboliger er imidlertid knyttet til spesielle naturgitte forhold og geografisk beliggenhet. Aanesland og Holm hevder at boplikt i områder med forskrift om nedsatt konsesjonsplikt har en rekke utilsiktede virkninger. De viser til at helårsboliger i stor grad omsettes til nær slekt, at noen unnlater å oppfylle boplikten slik at det offentlige må bruke ressurser på kontroll, det dannes et press på å endre bruken fra helårsbolig til fritidsbolig, det omsettes færre helårsboliger, færre investerer i nybygg og eierne får frigjort mindre kapital ved salg av boligen. Aanesland og Holm (Plan 6/2004): Boplikt for helårsboliger svarer resultatet til forventningene? Gjennomgangen i artikkelen viste at det prosentvis var flere ubebodde helårsboliger i sammenlignbare kommuner med forskrift om nedsatt konsesjonsplikt enn i kommuner som ikke hadde innført slike regler. 28

226 Flemsæther (2007): The Dream of a Small-holding. Temaet i rapporten er om målet om å få flere eiendommer på salg ved å heve arealgrensen for konsesjonsplikt mv. i 2001 faktisk førte til større omsetning. I rapporten er det vist til at regelverket neppe har nevneverdig betydning for viljen til å selge en eiendom ut av familien. Det er andre årsaker, i hovedsak eierne og familiens tilknytning og følelser knyttet til eiendommen, som synes å være bestemmende for om disse små eiendommene omsettes eller ikke. Storstad, Forbord og Blekesaune (2007): Boplikt i landbruket. En analyse av kommunal praksis. Rapporten gjelder praksis i noen kommuner ved behandlingen av søknader om fritak fra boplikt i 2005 og Rapporten viser at jo mer dominerende landbruket er i kommunen desto flere søknader mottar kommunen. Antallet søknader om fritak varierte i liten grad med forhold knyttet til kommunens arbeidsmarked, utviklingen i innbyggerantallet de siste årene, eller i hvilken grad kommunen er en hyttekommune. Sannsynligheten for at en konsesjonssøknad innvilges uten boplikt var større i kommuner hvor landbruket har en mindre markert rolle enn i landbrukskommuner. Arnesen og Mønnes (2008): Boplikt, en analyse av erfaring i Hedmark. I undersøkelsen går det fram at det gjennomgående er små ressurser som er brukt på opprustning av våningshus blant dem som ikke selv bor fast på eiendommen. Undersøkelsen viser også at eiere som har overtatt etter at boplikten ble innført i 1975 i gjennomsnitt har investert mer i vedlikehold av våningshuset i de siste 5 årene enn eiere som overtok uten boplikt i årene før. Forbord og Storstad (2008): Konsesjonsplikt på boligeiendom i fritidskommuner: Sikrer det helårsbosetting? En sammenligning av kommuner med nedsatt konsesjonsgrense og kommuner uten slike regler viser at andelen bosatte eneboliger og små gårdsbruk er like stor i begge de to typene fritidskommuner. I rapporten legges til grunn at boplikt kan ha effekt på et lavere geografisk nivå, for eksempel i Røros sentrum hvor etterspørselen etter fritidsboliger er større enn interessen (og kjøpekraften) for å bruke eiendommene som helårsbolig. Det går fram av rapporten at de rådmennene som svarte på intervju var samstemte om at boplikten var et viktig virkemiddel for bosetting, og verd å beholde. De fleste kommunene kontrollerte at eierne etterlever boplikten, men brukte neppe mye mer enn et månedsverk årlig på slik kontroll. Få trodde at boplikten førte til at boligeiendommene ikke blir solgt og dermed ble stående ubebodde. Forbord og Storstad (2008): Praktisering av regelen om boplikt på landbrukseiendom. Undersøkelsen gjaldt 137 saker i 15 kommuner fra året Det ble vist til at kommunene praktiserte reglene om boplikt i tråd med lovverket. Jo større eller mer ressurssterk landbrukseiendommen var jo vanskeligere var det å få fritak. Uttalt at:..skal en ha håp om å sikre bosetting i distriktene, må også andre mer lystbaserte virkemidler og proaktive tilnærminger brukes. Storstad, Forbord og Almås (2009): Boplikt i landbruket bolyst eller botvang? Rapporten bygger på en spørreundersøkelse blant eiere av landbrukseiendommer. I 29

227 rapporten pekes det på at det er vanskelig å isolere effekten av boplikt fordi den virker sammen med andre lovreguleringer. I tillegg virker den innenfor kulturelle normer som eksisterer innenfor landbruket. Den sterkeste normen synes å være at eiendommen skal forbli i slektas eie. Det går fram av rapporten at de som bor på landbrukseiendommer bor der av lyst, ikke mot eget ønske, og at boplikten har en selekterende effekt når det gjelder hvem som overtar landbrukseiendom. Eierne av landbrukseiendommer mente først og fremst at boplikten har ført til mer lokalt eierskap til landbrukseiendommer og hindret at landbrukseiendommer er blitt fritidsboliger. I rapporten uttales bl.a.: Det er umulig å gi noe svar med to streker under på spørsmålet om boplikten virker eller ikke virker. Den både virker og ikke virker, og noe av problemet rundt dette spørsmålet er åpenbart knyttet til problemene med å måle effekten..vi kan ikke flytte fenomenet boplikt inn i et laboratorium og kjøre kontrollerte eksperiment for å se om den virker eller ikke. Flemsæther, Storstad og Kroken (2011): Det handler om følelser. Rapporten gjaldt de ca landbrukseiendommer som var bebygd med bolighus, men manglet fast helårs bosetting. Av disse var 55 % av eiendommene benyttet som fritidsbolig. 21 % av eiendommene sto ubrukte hele året. Av de ubebodde eiendommene hadde hver fjerde eiendom stått uten fast bosetting i mer enn 30 år. På 61 % av eiendommene var jordbruksarealet leid ut til andre bønder i lokalsamfunnet. Hele eller deler av jordbruksarealet lå brakk på 35 % av eiendommene. De fleste eierne oppga at standarden på bolighusene var meget god eller god, mens standarden på driftsbygningene ble vurdert som langt dårligere. Eieren av en ubebodd landbrukseiendom var en godt voksen mann, gift og med barn, gjerne med høyere utdanning, bosatt i rurale områder i ganske kort avstand fra den landbrukseiendommen han eier, og med tilknytning til både eiendommen og stedet gjennom egen oppvekst. Få hadde planer om å bosette seg på eiendommen. 45 % av eierne oppga at det var helt uaktuelt å selge eiendommene uavhengig av hvilken pris de ville få ved eventuelt salg. De som selv benyttet eiendommen til fritidsformål var i noe mindre grad villige til å selge eiendommen. I rapporten er det vist til at forhold knyttet til lov og regelverket, som boplikt, prisregulering og kommunale reguleringsplaner er av underordnet betydning for at ubebodde eiendommer ikke legges ut for salg. Rapporten konkluderer med at det er følelsesmessige grunner til at eiendommene forblir i eiers eie. Ericsson, Skjeggedal, Arnesen og Overvåg (2011): Second Homes i Norge. I sammenstillingen går det fram at 28 % av den samlede fritidsboligbestanden i landet lå i de 65 kommunene som pr hadde innført nedsatt konsesjonsgrense. Det er videre vist til at det særlig i tettsteder og byer langs kysten er mange helårsboliger som tas i bruk til fritidsformål. I alt viste registreringer fra GAB/matrikkelen at av vel registrerte fritidsboliger ble ca helårsboliger utenom våningshus benyttet som fritidsbolig pr januar Det ble påpekt at det trolig er store mørketall i denne kategorien. Det er i fjellområdene veksten i fritidsboligutbyggingen har vært størst de siste årene. Ved kysten er det knapphet på arealer, og større konflikter mellom fastboende og fritidsbruk. Ved kysten langs Oslofjorden og på sørlandskysten har veksten i fritidsboligutbygging stagnert. 30

228 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 14/ Internt l.nr. 3703/15 Sak: 3/15 Tittel: Høyring - Forslag om å oppheva konsesjonslova og buplikta. Behandling: Frå hovudutval for plan og næring låg det føre slik tilråding til vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune går ikkje inn for å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova. 2. Fylkesutvalet legg her til grunn fylgjande moment: a. Reglane i konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova fungerer gjennomgåande tilfredsstillande for omsetjing av landbrukseigedomar. Det er difor ikkje tungtvegande grunnar til å oppheve konsesjonslova. b. Eigedomsretten er viktig, men omsynet til den som skal leve av å produsere mat, bør vege tyngre enn omsynet til den som ønskjer å selje. c. Bortfall av konsesjonslova vil svekke familiebruket si stilling. Det er personar og selskap med økonomiske ressursar som vil ha størst fordel av at konsesjonslova vert oppheva. d. Bortfall av konsesjons- og bupliktregelverket kan føre til prispress, og at mange landbrukseigedommar blir omgjort til fritidseigedommar. e. Det er positivt med ein kritisk gjennomgang av konsesjons- og bupliktregelverket, med mål om forenkling, forbetring og meir systematisk handheving. f. Det er særleg viktig å oppretthalde reglar om personleg eigarskap, busetting, ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling og reglar som hindrar oppsamling av eigedomar på få hender. g. Denne type endringar, som oppheving av konsesjonslova og buplikta representerer, må ikkje reknast som reversibel. Det er lite tenkjeleg at streng lovgjeving kan bli innført på nytt. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: Sogn og Fjordane fylkeskommune støtter Landbruks- og matdepartementet sitt forslag om oppheving av konsesjonsloven og tilhøyrande endringar i odelslova. Fylkeskommunen meiner at Konsesjonslova hindrar omsetnad av landbrukseigedommar og at lova fører til unødig byråkrati og sakshandsaming i kommunane. I tillegg er unnatak frå lova blitt så mange at det i seg sjølv er argument for oppheving. For kommunane vil ei oppheving av konsesjonslova bety forenkling av forvaltninga og vi støttar difor framlegget. Avrøysting: Noralv Distad, Olin Johanne Henden og Marit Barsnes Krogsæter røysta for framlegget frå Høgre.

229 Åshild Kjelsnes, Karianne Torvanger, Jenny Følling, Anders Ryssdal, Anita Nybø og Trude Brosvik røysta for tilrådinga frå hovudutval for plan og næring. Dette gir følgjande endeleg vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune går ikkje inn for å oppheve konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova. 2. Fylkesutvalet legg her til grunn fylgjande moment: a. Reglane i konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova fungerer gjennomgåande tilfredsstillande for omsetjing av landbrukseigedomar. Det er difor ikkje tungtvegande grunnar til å oppheve konsesjonslova. b. Eigedomsretten er viktig, men omsynet til den som skal leve av å produsere mat, bør vege tyngre enn omsynet til den som ønskjer å selje. c. Bortfall av konsesjonslova vil svekke familiebruket si stilling. Det er personar og selskap med økonomiske ressursar som vil ha størst fordel av at konsesjonslova vert oppheva. d. Bortfall av konsesjons- og bupliktregelverket kan føre til prispress, og at mange landbrukseigedommar blir omgjort til fritidseigedommar. e. Det er positivt med ein kritisk gjennomgang av konsesjons- og bupliktregelverket, med mål om forenkling, forbetring og meir systematisk handheving. f. Det er særleg viktig å oppretthalde reglar om personleg eigarskap, busetting, ei samfunnsmessig forsvarleg prisutvikling og reglar som hindrar oppsamling av eigedomar på få hender. g. Denne type endringar, som oppheving av konsesjonslova og buplikta representerer, må ikkje reknast som reversibel. Det er lite tenkjeleg at streng lovgjeving kan bli innført på nytt.

230 Side 1 av 7 Saksframlegg Saksbehandlar: Arne Monrad Johnsen, Næringsavdelinga Sak nr.: 14/ Jordbruksforhandlingane 2015 Fylkesrådmannen rår hovudutvalet for plan og næring til å gje slik tilråding: Hovudutvalet rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: 1. Fylkesutvalet sitt hovudinnspel til jordbruksforhandlingane 2015, er at det endelege jordbruksoppgjeret må stimulere til auka produksjon, kvalitet og inntening i landbruket i fylket, og gjere gardsbruka tryggare og meir attraktive som arbeidsplassar og buplassar. 2. Konkrete innspel til jordbruksforhandlingane er: a. At det samla sett vert teke godt omsyn til fylket sin eksisterande bruksstruktur. I nasjonal samanheng er fylket prega av mange små bruk, vanskeleg topografi, store avstandar mellom bruka og store avstandar til marknad og omsetning. b. Styrking av distriktsretta verkemiddel knytt til grovfòrbasert produksjon av storfekjøt, lammekjøt, mjølk og produksjon av frukt og bær. c. Styrking av den nasjonale og regionale potten for investeringar. d. Innføring av rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. e. Utnytte handlingsrommet som dagens tollvern kan gje for auka pris til produsent. f. Innføring av nydyrkingstilskot. g. Halde fast på dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar. Vedlegg: 1. Brev frå Landbruks- og matdepartementet. Invitasjon til innspel til jordbruksforhandlingane 2015 Andre dokument som ikkje ligg ved: Fylkesdelplan for landbruk i Sogn og Fjordane SAKSFRAMSTILLING 1. Bakgrunn Fylkeskommunane er bedne om å kome med høyringsinnspel framom årets jordbruksforhandlingar, som tidlegare år. Fristen for å levere innspel er 2. februar. Framlegget til høyringsuttale er basert på innspel frå næringsorganisasjonane og den offentlege regionale partnarskapen gjennom møte den 15. januar 2015 og drøfting på administrativt nivå.

231 Side 2 av 7 2. Jordbruket i Sogn og Fjordane status og utfordringar Sogn og Fjordane er eit aktivt landbruksfylke der næringa utgjer ein større del av sysselsettinga og næringsstrukturen enn andre fylke. Fylket følgjer dei same trendane som elles i landet med meir effektiv produksjon, stadig større bruk, og nedgang i tal sysselsette knytt direkte til landbruket. Fylket har ein topografi som naturleg avgrensar kor store bruka kan vere og som gjer at det er meir arbeidskrevjande å produsere her i fylket enn t.d. i delar av Rogaland og Trøndelagsfylka. Tabellar og tal som er nytta til illustrasjon er henta frå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane eller frå fylkeskommunen sine eigne dokument. Areal Jordbruksarealet i fylket vert i hovudsak nytta til grovfòrproduksjon. Det er fulldyrka til slått, overflatedyrka og innmarksbeite som dominerer. Berre nokre prosent av arealet vert nytta til frukt og grønt, som frukt, bær, grønsaker, poteter og rotvekstar. Arealet i Sogn og Fjordane nytta til jordbruksføremål har gått gradvis ned sidan Den samla nedgangen er på om lag daa. I same periode har tal bruk gått ned frå 5000 til 3000, og då har mange attverande bruk, overteke areal, slik at bruksstorleiken har gått opp frå under 100 daa/bruk til nesten 140 daa/bruk (2011). Sogn og Fjordane tapar landbruksareal i eit større tempo enn resten av landet. Det er arealnedgang i alle kommunar unnateke Førde og Aurland. Arealet som til ei kvar tid er i drift endrar seg og det er det mest tungdrivne arealet som går ut av produksjon som følgje av modernisering og effektivisering av drifta. Ser vi på kystkommunane, er nedgangen størst her.

232 Side 3 av 7 Ein stadig større del av matproduksjonen er basert på kraftfòr. Produksjon av kraftfòr er billegare og gjer at grasressursane tapar, noko som ikkje er gunstig for Sogn og Fjordane og dei andre vestlandsfylka som har god tilgang på dette. Produksjon Sogn og Fjordane er det sjette største mjølkeproduksjonsfylket i landet. Utviklinga i fylket følgjer resten av landet og det er i tidsrommet 2011 til 2013 ein auke i mjølkeproduksjonen. Tal mjølkekyr går ned, men kvart dyr produserer meir enn tidlegare. Likevel ser vi at fylket ikkje aukar like mykje som resten av landet. For Sogn og Fjordane kan ein kanskje seie at større bruk og auka produktivitet ikkje har klart å kompensere for nedgangen i tal gardsbruk. Det er ikkje så overraskande med den topografien vi har. Det tyder i så fall at vi i større grad må oppretthalde tal gardsbruk for å halde oppe produksjonen. Gjennomsnittskvoten på eit mjølkebruk i Sogn og Fjordane var i tonn. Dette er lågaste i landet sjølv om kvotene har auka i fylket gjennom dei siste ti åra. Ser vi på utviklinga på kysten, så gjeld den same tendensen som på areal. Mjølkeproduksjonen flyttar seg til andre delar av fylket og sjølv om utviklinga her og følgjer same tendens som resten

233 Side 4 av 7 av landet og fylket, er nedgangen mykje større. For å sikre framtidig mjølkeproduksjon i fylket, er det viktig at dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar ligg fast. Kjøtproduksjonen følgjer omtrent same utvikling som for mjølkeproduksjonen. Med eit lågare tal dyr i mjølkeproduksjonen, vert produksjonen av kjøt frå storfe lågare. Fylket har tapt litt terreng i høve resten av landet dei to siste åra, sjølv om utviklinga følgjer same tendens. Sogn og Fjordane er eit fylke som egnar seg godt til sau. Fylket er det fjerde største sauefylket i landet. I 2012 vart det produsert 2,031 tonn kjøt som utgjer 9 prosent av den nasjonale produksjonen. Produksjonen i tonn kjøt har vore relativ stabil etter Tal sauer over eitt år har derimot gått ned med tal bruk. For dei som kjenner fylket og sauedrift, med alt arbeid som fylgjer med slik produksjon, så er heller ikkje dette uventa. Fylket har hatt gode resultat på frukt og bær og særleg bringebær dei siste åra. I 2012 produserte Sogn og Fjordane 74 prosent av samla produksjon av bringebær i landet. Nye sortar og produksjonsmetodar har gjort at ein har greidd å auke produksjonen med gode resultat. Men ser vi på samanlikninga av relative endringar mellom fylket

234 Side 5 av 7 og resten av landet har resten av landet auka sin produksjon meir enn Sogn og Fjordane, sjølv om fylket har greidd å tette dette gapet noko dei siste åra. Sysselsetting Sogn og Fjordane har framleis ein betydeleg av del av sysselsettinga knytt til landbruk samanlikna med resten av landet personar var sysselsette innan jord- og skogbruk i Sogn og Fjordane i 4. kvartal Dette utgjer 4,6 prosent av dei sysselsette i fylket. Tilsvarande tal for landet elles er 1,9 prosent. Som vi ser av tabellen nedanfor, nærmar Sogn og Fjordane seg (sakte) resten av landet i utvikling. Sogn og Fjordane har i tillegg fleire bedrifter i næringsmiddelindustrien og det er rekna at det er om lag 1000 arbeidsplassar knytt til foredlingsbedriftene i. Næringsmiddelindustrien er største industrigreina i fylket. Vidare legg landbruksnæringa grunnlaget for arbeidsplassar knytt til leverandørindustri, transport og tenestekjøp. Investeringar Det er blitt investert mykje i landbruket dei siste åra, noko som både har samanheng med at mange driftsbygningar rundt omkring som vart bygde i tidlegare store utbyggingsrunde på 70- og 80-talet no er modne for utskifting. Særleg kapitalkrevjande er investering i mjølkeproduksjonen som er ein av våre hovudproduksjonar. Det er også investert svært mykje i frukt- og i Regional bygdeutviklingsstrategi Sogn og Fjordane, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

235 Side 6 av 7 bærproduksjonane. Moderne og intensive plantingar krev store investeringar per daa jamført med tidlegare. Det er viktig med noko større rammer for investeringar i landbruket i Sogn og Fjordane, og positivt at tilskotstaket er fjerna, og at fylka får større fridom til prioriteringar når det gjeld BU-midlane. Fylkesdelplan for landbruk i Sogn og Fjordane 2002 Ved handsaming av Fylkesplanen , vedtok fylkestinget at det skulle utarbeidast ein fylkesdelplan for landbruk Denne planen tok føre seg status og utviklingstrekk ved landbruket i fylket. Dei utfordringar som vert skildra her, er framleis gjeldande. Fylkesdelplanen skisserer følgjande hovudmål og delmål: Hovudmål: Livskraftige bygder i Sogn og Fjordane Delmål: Halde på fylket sin relative del av matproduksjonen i Noreg. Vedlikehalde og fornye kulturlandskapet. Auke næringsmessig utnytting av skog og utmark. Styrke økonomien i bygdenæringane. Bygda som ein god plass å bu. Fylkesutvalet ba i sak 105/14 administrasjonen om å fremme eit opplegg for ein landbruksstrategi seinast hausten 2015, som ein del av regional planstrategi. Innspel frå Bondelaget og Norsk bonde- og småbrukarlag: På møte på Skei den 15. januar deltok representantar for Sogn og Fjordane Bondelag og Sogn og Fjordane Bonde- og Småbrukarlag, fylkesmannen Sogn og Fjordane og Sogn og Fjordane fylkeskommune. Hovudinnspela frå organisasjonane var: Strukturgrepet i 2014 var at berre bruk langt over gjennomsnittet store vart prioriterte. Det var ikkje bra for Sogn og Fjordane, som har mange små bruk i nasjonal samanheng. Det er viktig med konkrete tiltak for å hindra ytterlegare nedgang i tal bruk i fylket. Å styrke distriktsretta verkemiddel knytt til storfekjøt, lammekjøt, mjølk og frukt/bær Å auke den nasjonale og regionale potten for investeringar Innføre rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning Utnytte handlingsrommet som dagens tollvern kan gje for auka pris til produsent. Innføre nydyrkingstilskotet på nytt. Auka landbruksareal er viktig. Fylkeskommunen føreset at dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar ligg fast. Alle desse innspela må reknast som viktige for å oppnå fylket sine målsetjingar frå Vurdering og konklusjon Sogn og Fjordane har gode føresetnader for å produsere mat basert på grovfòr. Dette pregar hovudproduksjonane våre; mjølk og kjøt frå storfe og sau. Vidare har fylket gode produksjonsmiljø for frukt og bær. Desse miljøa har hatt særs gode resultat dei siste åra. Tala syner at tal dyr, areal og produksjon generelt minkar. Fylket følgjer dei same trendane som elles i landet, med færre og større bruk. Til dømes vert det høgare produksjon per ku. Færre sysselsette i landbruket er ikkje unormalt når ein ser den samla utviklinga i jordbruket.

236 Side 7 av 7 Dei negative utviklingstrekka er sterkare i Sogn og Fjordane enn i resten av landet. Ei særleg kjelde til uro er utviklinga på kysten i fylket, der vi ser at dei negative utviklingstrekka vert endå ii meir forsterka. Med stadig færre som driv aktivt jordbruk på kysten, vil og fagmiljøa forvitre og tilknytte bedrifter vil forsvinne. Det er eit nasjonalt og regionalt mål å auke matproduksjonen i landet og i fylket. Vi har utviklingstrekk som gjer at det er vanskeleg å nå dei måla som er sette. Den negative utviklinga må snuast. For å kunne lukkast med å rekruttere nye aktørar til næringa må inntektsmoglegheitene vere slik at det er forsvarleg å investere høge summar og bruke mykje tid. Nye produksjonsmetodar og nye teknologiske løysingar er med på å gjere næringa attraktiv. Men næringa har og trong for stabile rammevilkår, til liks med andre næringar, for at aktørane skal tore å satse. Sogn og Fjordane har gode føresetnader for å medverke til å nå dei nasjonale måla om auka matproduksjon. Fylket har stor og god tilgang på grovfòr og utmarksbeite, noko som må nyttast i produksjonane. Ei betre utnytting av desse resursane vil vere med på å hindre attgroing og stimulere til eit aktivt jordbruk. Dette er også viktig i reiselivssamanheng. I fylkesdelplanen for landbruk 2002 var det eit mål å redusere farten i nedlegging i bruk i fylket. I tida etter 2002 har talet gått ned med kring 40%, frå 5000 til Det kan vere mange grunnar til dette, men resultatet er at fleire av målsetjingane frå 2002 ikkje er nådde, som t.d. å halde på fylket sin relative del av matproduksjonen i Norge, vedlikehald og fornying av kulturlandskapet, etc.. I tilrådinga legg Fylkesrådmannen til grunn fylket sine målsetjingar frå 2002, status og utfordringar, saman med innspela frå organisasjonane. ii Regionalt bygdeutviklingsprogram Sogn og Fjordane, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

237 Fylkeskommunane - alle Dykkar ref Vår ref Dato Innspel til jordbruksforhandlingane 2015 Ein stor del av grunnlaget og verkemidlane for landbruks- og matpolitikken blir utforma gjennom den årlege jordbruksavtalen. Landbruks- og matdepartementet legg vekt på å gi berørte aktørar moglegheit til å påverke politikkutforminga gjennom tilbakemeldingar og innspel i forbindelse med jordbruksoppgjeret. I den samanheng minner vi om moglegheita fylkeskommunane har til å gi innspel i forbindelse med dei årlege jordbruksforhandlingane. Til årets jordbruksforhandlingar har alle fylkeskommunane gitt innspel. Innspela er politisk forankra i fylkesting eller fylkesutval. Som tidlegare år er vedtaka basert på innspelsprosessar der næringsorganisasjonar og regionalt partnarskap har delteke. Fylkeskommunane har gitt omfattande innspel til jordbruksforhandlingane. Det er vist til konkrete anbefalingar for tematikk og satsingar i årets jordbruksoppgjer, både basert på spesifikke forhold i fylka, og basert på generell nasjonal landbruks- og matpolitikk. Saksframlegga viser at det gjennomgåande er ført diskusjonar i fylkestinga som svarer til målsettinga om å auke det landbrukspolitiske engasjementet i fylkeskommunane. Forslaga og kommentarane i innspela frå fylkeskommunane er behandla og vurdert i samband med departementet sitt arbeidet knytt til årets forhandlingar. Av kapasitetsomsyn har departementet ikkje hatt moglegheit til å gje tilbakemelding på dei enkelte innspela, men vi viser til årets jordbruksavtale som er tilgjengeleg på denne nettadressa: html?id= Landbruks- og matdepartementet ønskjer å takke fylkeskommunane for innspela til jordbruksforhandlingane i Samstundes ønskjer departementet med dette å invitere fylkeskommunane til å kome med innspel til jordbruksforhandlingane i Postadresse Postboks 8007 Dep Kontoradresse Teatergata 9 Telefon Avdeling for forskning, innovasjon og regionalpolitikk 0030 Oslo Org no. Telefaks Sakshandsamar Kristin Sve

238 Fristen for å sende oss innspel er 2. februar Mange av fylkeskommunane ber om å få utsett frist. Det er viktig at fristen for innspel blir overhaldt, slik at departementet har moglegheit til å ta med innspela i førebuingane til jordbruksforhandlingane. Vi ber difor om at fylkeskommunane tilpassar sine prosessar i forbindelse med innspela, slik at departementet mottek innspel innan fristen. Med helsing Wenche Østrem (e.f.) avdelingsdirektør Kristin Sve rådgjevar Side 2

239 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 14/ Internt l.nr. 3704/15 Sak: 4/15 Tittel: Jordbruksforhandlingane 2015 Behandling: Frå hovudutval for plan og næring låg det føre slik tilråding til vedtak: 1. Fylkesutvalet sitt hovudinnspel til jordbruksforhandlingane 2015, er at det endelege jordbruksoppgjeret må stimulere til auka produksjon, kvalitet og inntening i landbruket i fylket, og gjere gardsbruka tryggare og meir attraktive som arbeidsplassar og buplassar. 2 Konkrete innspel til jordbruksforhandlingane er: a. At det samla sett vert teke godt omsyn til fylket sin bruksstruktur. I nasjonal samanheng er fylket prega av mange små bruk, vanskeleg topografi, store avstandar mellom bruka og store avstandar til marknad og omsetning. b. Styrking av distriktsretta verkemiddel knytt til grovfòrbasert produksjon av storfekjøt, småfekjøt, mjølk og produksjon av frukt og bær. c. Styrking av den nasjonale og regionale potten for investeringar. d. Innføring av rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. e. Utnytte handlingsrommet som dagens tollvern kan gje for auka pris til produsent. f. Innføring av nydyrkingstilskot. g. Halde fast på dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: 1. Sogn og Fjordane Fylkeskommune er nøgd med at årelange negative trendar i jordbruket no ser ut til å snu. Nedgangen i tal jordbruksbedrifter er den lågaste på mange år, og auka interesse for å kjøpe mjølkekvoter og forbruk på investeringsverkemiddel syner at det er stor optimisme og vilje til å satse i jordbruket. Det er likevel viktig å leggje til rette for endå betre vilkår gjennom årets forhandlingar, der ein ytterlegare fjernar og reduserer hindringar for produksjonsauke og inntektsvekst. 2. For å oppretthalde norsk landbruk på dagens nivå og auke norsk matproduksjon, slik Stortinget har vedteke, må det satsast meir på fornying. Auka investeringsstøtte vil bidra til at fleire kan fornye bruka sine, og auke sin produksjon. Potten for investeringar både nasjonalt og regionalt må aukast, i tillegg til at det må innførast rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. 3. Sogn og Fjordane Fylkeskommune meiner at det er viktig å styrkje bøndene sin næringsfridom, ved å mjuke opp rigide produksjons- og marknadsreguleringar som avgrensar produsentane sine mogligheiter til å utvikle produksjonen. Færre reglar og

240 reguleringar for landbruket vil bety større utviklings- og inntektsmogligheiter enn dagens regulerte rammebetingelsar gjer grunnlag for. 4. Sogn og Fjordane Fylkeskommune meiner at det er framleis er eit betydeleg potensial for forenkling og avbyråkratisering i landbrukspolitikken. Og i forenklingar bør vere sentrale tema i forhandlingane også i år. 5. Sogn og Fjordane Fylkeskommune meiner det er realistisk og nødvendig å gradvis redusere overføringsnivået til jordbruket, men at det er viktig at dette skjer samstundes som ein fjernar reguleringar som legg hindringar i vegen for dei som ynskjer å satse, samt for dei som eig landbrukseigedom. 6. I årets oppgjer meiner Sogn og Fjordane Fylkeskommune at insentiva og ordningar for ivaretaking av kulturlandskapet må styrkjast. Kulturlandskapet er avgjerande for ivaretaking og styrking av reiselivet, samt attraktivitet og bulyst i jordbruksområder. 7. Skognæringa har eit stort unytta potensiale til auka verdiskaping. Satsinga på skogsbilvegar må ytterlegare styrkjast i årets oppgjer. 8. For å auke produksjonen, bør det innførast tilskot til nydyrking Avrøysting: Noralv Distad, Olin Johanne Henden og Marit Barsnes Krogsæter røysta for Høgre sitt framlegg. Tilrådinga frå hovudutval for plan og næring og punkt 7 i Høgre sitt framlegg vart samrøystes vedtekne. Dette gir følgjande endeleg vedtak: 1. Fylkesutvalet sitt hovudinnspel til jordbruksforhandlingane 2015, er at det endelege jordbruksoppgjeret må stimulere til auka produksjon, kvalitet og inntening i landbruket i fylket, og gjere gardsbruka tryggare og meir attraktive som arbeidsplassar og buplassar. 2 Konkrete innspel til jordbruksforhandlingane er: a. At det samla sett vert teke godt omsyn til fylket sin bruksstruktur. I nasjonal samanheng er fylket prega av mange små bruk, vanskeleg topografi, store avstandar mellom bruka og store avstandar til marknad og omsetning. b. Styrking av distriktsretta verkemiddel knytt til grovfòrbasert produksjon av storfekjøt, småfekjøt, mjølk og produksjon av frukt og bær. c. Styrking av den nasjonale og regionale potten for investeringar. d. Innføring av rentefritt investeringslån til erstatning for dagens rentestøtteordning. e. Utnytte handlingsrommet som dagens tollvern kan gje for auka pris til produsent. f. Innføring av nydyrkingstilskot. g. Halde fast på dagens regioninndeling for omsetning av mjølkekvotar. h. Skognæringa har eit stort unytta potensiale til auka verdiskaping. Satsinga på skogsbilvegar må ytterlegare styrkjast i årets oppgjer.

241 Side 1 av 6 Saksframlegg Saksbehandlar: Ole Ingar Hagen Hæreid, Samferdsleavdelinga Sak nr.: 14/ Utkast til ny postlov - fråsegn Fylkesrådmannen rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane går imot å innføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk lov og går difor imot framlegget til ny postlov. 2. Ny postlov vil få store negative konsekvensar for posttenestene på Vestlandet og i Sogn og Fjordane. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fryktar at ny lova vil gjere det vanskelegare å behalde den næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i dag. 3. Dersom postlova likevel skulle bli vedteken, vil fylkesutvalet i Sogn og Fjordane gå inn for postombering 6 dagar i veka med ombering av aviser på laurdag (alternativ 1). Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast dersom lova skulle bli vedteken. 4. Val av leveringspliktig tenesteytar må skje gjennom direkteutpeiking. Vedlegg: Høyringsnotat Utkast til ny postlov Utkast til ny forskrift til postlova Andre dokument som ikkje ligg ved: SAKSFRAMSTILLING 1. Samandrag Samferdsledepartementet har sendt ut forslag til ny postlov på høyring. Den nye postlova opnar for full konkurranse på postmarknaden og implementerer EU sitt tredje postdirektiv. I Sundvoldenerklæringa står at regjeringa Solberg vil oppheve den norske reservasjonen mot direktivet. I ny postlov føreslår departementet at postomdeling på laurdagar ikkje lenger skal være ei leveringspliktig teneste. Kravet til omdeling av aviser på laurdagar skal også avviklast. Departementet har sendt ut to alternative løysingar for omdeling av aviser på laurdagar til høyring. I alternativ 1 er det føreslege at omdeling av aviser på laurdagar, i område utan eige avisdistribusjonsnett, skal være pliktig levering. I alternativ 2 er det forslag om at det ikkje skal vere ei slik plikt. Alternativ 2 vil medføre at laurdagsomdeling av aviser berre vil skje på kommersielle vilkår.

242 Side 2 av 6 I utkastet til ny postlov er det stilt enkelte krav til sikker digital postteneste. Departementet føreslår ei minimumsregulering av sikker digital postteneste slik at brukarane av sikre digitale posttenester skal ha eit grunnleggande forbrukarvern. Eit ev. bortfall av laurdag som distribusjonsdag siste helga før valet, vil kunne føre til auka utfordringar med å få fram førehandsrøyster i tide. Samferdselsdepartementet føreslår difor ein heimel til å pålegge eller inngå avtale om formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval. Å gjennomføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk rett vil medføre ei full liberalisering av den norske postmarknaden. Den største endringa i norsk rett er oppheving av Posten Norge AS sin einerett på formidling av brev under 50 gram. I framlegget til ny postlov er det lagt opp til ei vidareføring av ordninga med geografisk einingsporto for postsendingar inntil 50 gram, men avgrensa til enkeltsendingar. Troms fylkesting og fylkestinget i Finnmark har gått i mot framlegget til ny postlov. Troms fylkesting meiner at forslaget til ny postlov vil bety eit dårlegare og dyrare tilbod. LO Sogn og Fjordane viser til EU, som no meiner at posttenestene i Europa ikkje har blitt betre etter liberaliseringa. EU skal legge fram forslag til ny postpolitikk våren Fylkesrådmannen meiner det vil vere mest fornuftig å vente med å gjennomføre omfattande endringar i norsk postpolitikk til EU sin nye postpolitikk er på plass. Ein god postinfrastruktur med gode posttenester er viktig for Sogn og Fjordane. Vi er avhengige av gode rammevilkår for å skape vekst og utvikling. Fylkesrådmannen rår fylkesutvalet til å gå imot ny postlov og innføring av EU sitt tredje postdirektiv. 2. Bakgrunn for saka 2.1 Grunnen for at saka er fremja Samferdsledepartementet har utarbeidd forslag til ny postlov og postforskrift for å: - gjennomføre EU sitt tredje postdirektiv - oppdatere regelverket som følgje av dei endringar som har skjedd i postmarknaden sidan førre revisjon av postregelverket - sikre ein minimumsstandard for kommersielle tilbod av sikker digital postteneste når det gjeld tryggleik og notoritet (Jusinfo.no: Notoritet i juridisk sammenheng betyr at den er etterviselig og kontrollerbar. Det betyr at man skal kunne finne ut når disposisjonen er foretatt, hva den gikk ut på og hvem som foretok den.) - styrke brukarane sine rettigheiter - innarbeide relevante internasjonale forpliktingar i Verdenspostkonvensjonen. Samferdsledepartementet har sendt utkast til ny postlov og postforskrift på høyring. Frist for å gje fråsegn er sett til , men Sogn og Fjordane fylkeskommune har fått utsett frist til 30. januar 2015 med å gje fråsegn. 2.2 Sentrale problemstillingar Samferdsledepartementet ber spesielt om synspunkt på følgjande forslag og problemstillingar: - postomdeling på laurdagar - sikker digital postteneste - Krav om formidling av førehandsrøyster Postomdeling på laurdagar I framlegget til ny postlov føreslår departementet at postomdeling på laurdagar ikkje lenger skal vere ei leveringspliktig teneste. Likebehandling av aviser og anna post tilseier at også kravet til omdeling av aviser på laurdagar skal avviklast. Departementet reknar også med at auka bruk av nettaviser/elektroniske aviser vil medføre at behovet for og etterspurnaden etter papiraviser vil

243 Side 3 av 6 bli redusert. Enkelte vil likevel fortsatt ønskje papiraviser på laurdagar. Kostnadane med ei vidareføring av ordninga med omdeling av aviser på laurdag er av departementet kostnadsrekna til mill. kroner i året og ein stiller difor spørsmål ved om nytten står i høve til kostnaden. I høyringsnotatet ber departementet m.a. om innspel på behovet for statleg kjøp av ei slik teneste. Det er difor sendt ut to alternative løysingar for omdeling av aviser på laurdagar. I alternativ 1 er det føreslege at det skal vere leveringsplikt for omdeling av aviser i område utan eige avisdistribusjonsnett. I alternativ 2 er det forslag om at det ikkje skal vere ei slik plikt. Alternativ 2 vil medføre at laurdagsomdeling av aviser berre vil skje på kommersielle vilkår. Sikker digital postteneste Utkastet til ny postlov og -forskrift inneheld enkelte krav til sikker digital postteneste. Tilhøve som gjeld sikkerhet, ansvar, innbyggjarane sine rettigheiter og liknande er i dag gjenstand for avtaleregulering mellom dei involverte partane. Departementet føreslår ei minimumsregulering av sikker digital postteneste slik at brukarane av sikre digitale posttenester skal ha eit grunnleggande forbrukarvern, men ber spesielt om høringsinstansane sitt syn på behovet for ei slik regulering på noverande tidspunkt er føremålstenleg og eigna til å fremme utvikling av sikre og gode digitale posttenester. Forslaget medfører at enkelte sentrale deler av den etablerte reguleringa av posttenester (teieplikt, notoritet og ansvar) får verknad for sikker digital postteneste. Dersom det viser seg at det ikkje er behov for regulering, vil departementet trekke forslaget etter høringsrunden. Behovet for minimumsregulering av sikker digital postteneste må sjåast opp mot ulempene knytt til slik regulering. Det kan argumenterast for at slike løysingar framleis vil vere tilgjengeleg i marknaden og dekke brukerane sitt behov, utan særskilt regulering. Sjølv om forslaget ikkje tek stilling til val av teknisk løysing for sikker digital postteneste, kan regulering redusere innovasjon og teknologisk utvikling ved at ei type teneste som finst i dag vert trekt fram og regulert særskilt. Det kan være betre at utviklinga vert driven framover av krevjande kundar, som staten og store finansinstitusjonar, enn gjennom lov og forskrift. Regulering kan vidare gi opphav til avgrensingsproblem mot andre typar digital meldingsformidling. Krav om formidling av førehandsrøyster Ved stortingsvalet i 2013 vart nesten 1700 stemmer forkasta fordi dei kom for seint fram til stemmestyra i den enkelte kommune. Noko av årsaka var stemmer forseinka i postgangen. Bortfall av laurdag som distribusjonsdag siste helga før valet vil kunne føre til auka utfordringar med å få fram førehandsrøyster i tide. Samferdselsdepartementet føreslår difor ein heimel til å pålegge eller inngå avtale om formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval. Ein slik avtale eller pålegg om å formidle førehandsrøyster den aktuelle helga i eit valår omfattar ikkje ei plikt til generell omdeling på laurdag. Forslaget er heller ikkje til hinder for at formidling av førehandsrøyster kan sikrast gjennom avtale med annan tilbydar enn leveringspliktig tilbydar. EU sine postdirektiv EU sitt første og andre postdirektiv (96/67/EF og 2002/39/EF) er innlemma i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldande postlov. Det tredje direktivet (2008/6/EF) er ikkje ein del av EØS-avtalen. Regjeringa Solberg har, gjennom Sundvoldenerklæringa, slege fast at regjeringa vil oppheve den norske reservasjonen mot direktivet. Lovforslaget med tilhøyrande postforskrift har som mål å gjennomføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk rett. Dette medfører ei full liberalisering av den norske postmarknaden. Den største endringa i norske rett er oppheving av Posten Norge AS sin einerett på formidling av brev under 50 gram. Det vil framleis vere høve til å vidareføre ordninga med leveringsplikt for eit grunnleggande posttilbod. Fem dagars postomdeling Dei leveringspliktige posttenestene følgjer av Norge sine internasjonale forpliktingar etter postdirektivet og Verdenskonvensjonen. I forslaget til ny postlov er det lagt opp til å vidareføre ordninga med eit landsdekkande tilbod av leveringspliktige posttenester av god kvalitet. Avisdistribusjon på laurdagar er ei avgrensa vidareføring av gjeldande ordning med postlevering seks dagar i veka. I forslaget til ny postlov føreslår departementet å redusere tal omdelingsdagar for postsendingar frå seks til fem dagar i veka. Bakgrunnen for forslaget er nedgangen i brevmengda og at

244 Side 4 av 6 volumet av postsendingar som vert omdelt på laurdagar er ein fjerdedel av volumet som går ut på kvardagar. Departementet meiner at redusert brevmengde og marknadsutviklinga på området tilseier at det er behov for å gje leveringspliktig tilbydar større fleksibilitet. For enkelte posttenester kan det likevel vere behov for særlege løysingar. Bortfall av laurdagsomdeling vil i samband med val medføre utfordringar med framsendinga av førehandsrøyster ved stortings- og lokalval. Dette kan som nemnd løysast med avtale om særskild innsamling og distribusjon av førehandsrøyster med leveringspliktig tilbydar eller ein annan tilbydar. Vidareføring av einingsporto I framlegget til ny postlov 11 føreslår departementet å vidareføre ordninga med geografisk einingsporto for postsendingar inntil 50 gram, men avgrensa til enkeltsendingar. Dette vil sikre at privatpersonar framleis vil nyte godt av ordninga med einingsporto. Departementet meiner at brukarane gjennom dette vil få dekka sine behov for beskyttelse mot eventuelle urimelege geografiske prisforskjellar. Omsynet bak denne avgrensinga er et det er eit stort konkurransepress i storkundemarknaden (masseutsendingar). Departementet ønskjer å overlate prisingsstrategien for massesendingar til marknaden. Val av leveringspliktig tilbydar Framlegget til ny postlov medfører at dagens ordning med konsesjon vert avskaffa og erstatta med direkteutpeiking eller utveljing gjennom ein offentleg anbodsprosess. I tillegg kan myndigheitene velje ein kombinasjon av utpeiking og offentleg anskaffing basert på ei marknadsanalyse av den norske postmarknaden. Transportplikt Gjeldande postlov 16 gir departementet heimel til å pålegge transportselskap å ta med postsendingar for postoperatør med plikt til landsdekkande formidling av postsendingar mot eit vederlag for transporten. Dersom det ikkje lukkast å etablere ein avtale eller vidareføre ein løpande avtale, kan myndigheitene pålegge rutetransportselskap å ta med postsendingar mot vederlag med umiddelbar verknad. Slikt pålegg vil vere aktuelt når det vert vurdert som nødvendig av omsyn til oppfylling av leveranseplikt etter 7 i postlova. Etter gjeldande postlov vert vederlag til transportselskapa fastsett etter skjønn. Departementet tilrår å erstatte denne ordninga med ein ny berekningsmodell for slikt vederlag. Forslaget er at vederlaget vert berekna etter ein eigen modell. Økonomiske administrative konsekvensar Ein reduksjon i tal omdelingsdagar frå seks til fem dagar i veka vil truleg redusere behovet for statleg kjøp med 400 mill. kr. pr. år. Innsparinga er knytt til lågare personalkostnader fordi postboda ikkje jobbar på laurdag og fordi det ikkje er behov for drift av distribusjonsnettet natt til laurdag. Det er føreslege å oppretthalde laurdagsomdeling av aviser for abonnentar i område der det ikkje finst eit alternativt avisbodnett i 7 alternativ 1. Dette er kostnadsrekna til mellom 50 og 120 mil. kr per år. Kostnaden vil mellom anna vere avhengig av kva servicenivå staten krev av leveringspliktig tilbydar i avtalen om leveringspliktige tenester. Alternativ 2 vil ikkje medføre nokon økonomiske eller administrative konsekvensar for staten. Andre opplysningar Troms fylkesting har i si fråsegn til ny postlov gått imot høyringsframlegget. Troms fylkesting peiker mellom anna på at den nye postlova vil få store negative konsekvensar for posttenestene i Nord-Norge. Fylkestinget i Troms peikar også på at ny postlov vil gjere det vanskelegare å behalde den næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i Norge. Troms fylkesting fryktar også på at fri konkurranse på posttenester i Norge vil bety at Posten Norge kjem til å miste store inntekter frå dei områda som er mest lønsame. Posten Norge vil få problem med å konkurrere på pris når dei har eit mandat om likeverdige tenester over heile landet. Troms fylkesting viser også til at Post- og teletilsynet (PT) har fått i oppdrag å utgreie og kartlegge kva konsekvensar forslaget til ny postlov vil få for brevpostmarknaden i Norge. Utgreiinga frå PT vil ligge føre først

245 Side 5 av 6 tre veker etter høyringsfristen går ut. Dermed får ikkje høyringsinstansane tilgang på viktig informasjon på konsekvensane av ny postlov i si handsaming av saka. Dette er uheldig. Troms fylkesting konkluderer med at forslaget til ny postlov vil bety dårlegare og dyrare tilbod for innbyggjarane i Troms. Troms fylkesting støttar difor ikkje forslaget til ny postlov. Finnmark fylkeskommune går også imot framlegget til ny postlov med same argumentasjon som Troms fylkesting. LO sin fylkeskonferanse i Sogn og Fjordane viser m.a. til at EU slår fast at posttenestene i Europa ikkje har blitt betre etter liberaliseringa, og at sosial dumping i bransjen har vorte eit stort problem i mange land. EU skal på grunnlag av dette leggje fram eit forslag til ny postpolitikk til våren. LO Sogn og Fjordane peikar også på at distrikta vert hardast råka som ein fylgje av at post om laurdagen fell bort. Kundane får både medisin og aviser som ein ikkje kan få levert på anna vis enn i posten. Fylkeskonferansen i Sogn og Fjordane krev at regjeringa ikkje konkurranseutset brev under 50 gram, og at EU sitt 3.postdirektiv ikkje vert implementert i norsk lov. 3. Vurderingar og konsekvensar Forslaget til ny postlov opnar for full konkurranse på postmarknaden og implementerer EU sitt tredje postdirektiv. Gjennom Sundvoldenerklæringa har regjeringa Solberg slege fast at regjeringa vil oppheve den norske reservasjonen mot direktivet. Fylkesrådmannen viser til at den førre regjeringa reserverte seg mot EU sitt tredje postdirektiv. EU har slege fast at posttenestene i Europa ikkje har blitt betre etter liberalisering av posttenestene. På grunnlag av dette skal EU legge fram eit nytt forslag til ny postpolitikk til våren. Etter fylkesrådmannen si vurdering vil det difor vere mest tenleg å vente til EU sin nye postpolitikk er på plass før det vert gjort omfattande endringar i den norske postpolitikken og postlovgivinga. Ein god postinfrastruktur med gode posttenester er viktig både for kommunane i Sogn og Fjordane, regionale statsetatar og fylkeskommunen. Vi er alle avhengige av at vi har gode rammevilkår for å fungere i eit distriktsfylke som Sogn og Fjordane. Forslaget til ny postlov kan medverke til å svekke våre rammevilkår og moglegheiter for vekst og utvikling. Dette kan i neste omgang ramme busettingsgrunnlaget. Slik fylkesrådmannen ser det er forslaget til ny postlov sterkt sentraliserande og tek ikkje omsyn til dei behov og utfordringar som distrikta har. Regjeringa sitt forslag til ny postlov, og innføring av EU sitt tredje postdirektiv, vil gjere det vanskelegare å oppretthalde den desentraliserte næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i Norge. Forslaget til ny postlov er nok eit tiltak som styrker dei sentraliserte storbyområda på kostnad av distrikta. Fylkesrådmannen vil i den samanheng peike på nokre viktige moment: - Einingsportoen og eineretten til Posten Norge syter for gode og likeverdige posttenester til lik pris i heile landet. I forslaget til ny postlov fjernar Regjeringa einingsportoen for 90 prosent alle sendingane. Samferdsledepartementet ønskjer å vidareføre ordninga med geografisk einingsporto for postsendingar inntil 50 gram, men avgrensa til enkeltsendingar. I tillegg vil Posten Norge sin einerett til postomdeling bli oppheva. Dette kan føre til dårlegare og dyrare posttenester, særleg for distrikta. - Ei kommersialisering av posttenestene kan føre til at tenestepliktig leverandør vil gå med post der det er mest lønsamt. Resten av postomberinga kan bli overlate til Posten Norge AS. - Departementet har rekna ei innsparing på 400 mill. kr per år for statleg kjøp av ulønsame posttenester ved å redusere tal omdelingsdagar frå seks til fem dagar i veka. Det er ei opning for utlevering av aviser på laurdagar i område utan eige avisdistribusjonsnett. Regjeringa har ikkje berekna kva den nye postpolitikken vil koste staten per år.

246 Side 6 av 6 - I lovforslaget er det lagt opp til at Samferdsledepartementet skal bestemme postpolitikken i Norge. I dag ligg dette til Stortinget. Dersom lovforslaget vert vedteke, vil det bety ei viss avpolitisering av postpolitikken. - EU har sjølv konkludert med at postdirektivet ikkje har gitt billigare og betre tenester i EU-landa. 4. Konklusjon Innføring av EU sitt tredje postdirektiv og full liberalisering av posttenestene i Norge vil få store negative konsekvensar for distrikta. Fleire fylkeskommunar og kommunar har peika på dette i sine fråsegner til ny postlov. Også for Sogn og Fjordane er det grunn til å rekne med at innføring av det tredje postdirektivet gjennom ny postlov vil få store negative konsekvensar. Fylkesrådmannen vil difor rå fylkesutvalet til å gå imot ny postlov og innføring av EU sitt tredje postdirektiv.

247 Høringsnotat Dato: HØRINGSNOTAT Ny postregulering høring av utkast til ny postlov og postforskrift I dette høringsnotatet vil Samferdselsdepartementet gjøre rede for de viktigste punktene i utkastet til ny postregulering. Samferdselsdepartementet har laget forslag til ny lov for å: gjennomføre EUs tredje postdirektiv oppdatere regelverket som følge av de endringer som har skjedd i postmarkedet siden forrige revisjon av postregelverket sikre en minimumsstandard for kommersielle tilbud av sikker digital posttjeneste hva angår sikkerhet og notoritet styrke brukernes rettigheter innarbeide relevante internasjonale forpliktelser i Verdenspostkonvensjonen Særlig viktige endringer omtales i kapitlene 1 til 10 i dette høringsnotatet. Omtale av de enkelte bestemmelsene følger av merknader til lov og forskrift. Lovutkast og forskriftsutkast med merknader følger som egne vedlegg. Departementet ber særskilt om høringsinstansenes syn på følgende to forslag: Lørdagsomdeling Departementet foreslår at postomdeling på lørdager ikke lenger skal være en leveringspliktig tjeneste. Likebehandling av aviser og øvrig post tilsier at også kravet om omdeling av aviser på lørdager skal avvikles. Videre antas økende bruk av nettaviser/elektronisk avis å innebære at behovet for og etterspørselen etter papiraviser reduseres. Enkelte vil likevel fortsatt ønske papiraviser på lørdager. Kostnadene på mill. kroner for videreføring av dette kravet er vesentlige, og det kan stilles spørsmål ved om nytten står i forhold til kostnadene. Departementet ønsker blant annet innspill på behovet for statlig kjøp av en slik tjeneste. Det sendes derfor to alternativer løsninger for lørdagsomdeling av aviser på høring. I alternativ 1 foreslås det at lørdagsomdeling av aviser i områder uten eget avisdistribusjonsnett skal være leveringspliktig. I alternativ 2 foreslås det ikke en slik plikt. Alternativ 2 vil medføre at lørdagsomdeling av aviser bare vil skje på kommersielle vilkår. Side 1

248 Sikker digital posttjeneste Utkast til ny postlov og -forskrift inneholder enkelte krav til sikker digital posttjeneste. Forhold som gjelder sikkerhet, ansvar, innbyggernes rettigheter og liknende er i dag gjenstand for avtaleregulering mellom de involverte parter. Departementet foreslår en minimumsregulering av sikker digital posttjeneste, men ber spesielt om høringsinstansenes syn på behovet for en slik regulering på det nåværende tidspunkt er formålstjenlig og egnet til å fremme utvikling av sikre og gode digitale posttjenester. Forslaget innebærer at enkelte sentrale deler av den etablerte reguleringen av posttjenester (taushetsplikt, notoritet og ansvar) får virkning for sikker digital posttjeneste. Dersom det skulle vises seg at behovet for regulering ikke kan anses å være til stede, vil departementet trekke forslaget etter høringsrunden. 1. GJENNOMFØRING AV TREDJE POSTDIREKTIV EUs første og andre postdirektiv (96/67/EF og 2002/39/EF) er innlemmet i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldende postlov. Det tredje direktivet (2008/6/EF) er ennå ikke en del av EØS-avtalen, men i Sundvoldenerklæringen er det slått fast at regjeringen Solberg vil oppheve den norske reservasjonen mot direktivet. Lovforslaget med tilhørende postforskrift er ment å gjennomføre EUs tredje postdirektiv i norsk rett. Dette innebærer en full liberalisering av det norske postmarkedet. Den største endringen i norske rett er at Posten Norge AS enerett på formidling av brev under 50 gram oppheves. Det vil fortsatt være adgang til å videreføre ordningen med leveringsplikt for et grunnleggende posttilbud. Samferdselsdepartementet har utredet konsekvensene av en liberalisering i postmarkedet gjennom flere utredninger. I 2009/2010 utredet Samfunns- og næringslivsforskning konsekvensene av å innføre EUs tredje postdirektiv. Rapportene konkluderte med at økt konkurranse fører til økt samfunnsøkonomisk effektivitet i form av mer kostnadsbasert prising, incentiver til kostnadseffektivitet og produktinnovasjon. Samfunns- og næringslivsforskning fant ingen negative konsekvenser for tjenestetilbudet i distriktene, så lenge leveringspliktig tilbyder fortsatt får finansiert ulønnsomheten knyttet til leveringsplikten over statsbudsjettet. Den økonomiske utviklingen for de leveringspliktige tjenestene ble utredet av Oslo Economics i Konklusjon var at behovet for statlig kjøp vil øke til 2,5 mrd kr i 2020 dersom ikke omfanget av leveringspliktige tjenester blir redusert. Årsaken til de økte kostnadene var i hovedsak fallende brevmengder på grunn av e-substitusjon (overgangen til elektronisk meldingsformidling). Konsekvensen av å innføre konkurranse vil bare utgjøre en brøkdel av de økte kostnadene. Copenhagen Economics utredet i 2010 konsekvensene av liberalisering i utvalgte land, med særlig vekt på endringer i lønns- og arbeidsvilkår. Der lønningene i postsektoren var på nivå med lønningene i privat sektor i utgangspunktet, har ikke nye postoperatører tilbudt lavere lønninger (Sverige, Storbritannia). Der lønningene i postsektoren var høyere enn i privat sektor har nye postoperatører presset lønninger og andre arbeidsvilkår mot et mer markedsbasert nivå (Tyskland, New Zealand og Nederland). I Norge anses Posten å ha et lønnsnivå på linje med det som tilbys i privat sektor for tilsvarende arbeidskraft. 2

249 Utredningene gir samlet sett et godt bilde av muligheter og utfordringer knyttet til en full liberalisering av det norske postmarkedet. Departementet konkluderer ut fra disse rapportene at en liberalisering av det norske postmarkedet er samfunnsøkonomisk lønnsomt og at det ikke er sannsynlig at liberaliseringen fører til reduserte lønninger i postsektoren. Utredningene ligger på departementets hjemmeside på samme sted som dette høringsbrevet. 2. LEVERINGSPLIKTIG POSTTJENESTE Fem dagers postomdeling De leveringspliktige posttjenestene følger av Norges internasjonale forpliktelser etter postdirektivet og Verdenspostkonvensjonen. Det foreslås å videreføre ordningen med et landsdekkende tilbud av leveringspliktige posttjenester av god kvalitet. Når det gjelder plikt til avisdistribusjon på lørdager er dette en begrenset videreføring av gjeldende ordning med postutlevering seks dager i uken. Departementet foreslår i utkastet å redusere antall omdelingsdager for postsendinger fra seks til fem dager per uke. Bakgrunnen for dette er nedgangen i brevmengden, og at det har vist seg at volumet av postsendinger som omdeles på lørdager kun er en fjerdedel av volumet som går ut på hverdager. Fallet i brevmengden og markedsutviklingen på området tilsier at det er behov for å gi leveringspliktig tilbyder større fleksibilitet. Det er imidlertid behov for særlige løsninger for enkelte posttjenester. Bortfall av lørdagsomdeling vil i forbindelse med valg kunne medføre utfordringer med fremsendelsen av forhåndsstemmer ved stortings- og lokalvalg. Dette kan løses ved at myndigheten avtaler særskilt innsamling og distribusjon av forhåndsstemmer med leveringspliktig tilbyder eller en annen tilbyder. For eksempel kan det gjennomføres en anbudskonkurranse. Når det gjelder forsendelser med biologisk innhold og medisiner, vil avvikling av lørdagsomdeling innebære at avsender må ta høyde for at postsendinger som postlegges på torsdager ikke nødvendigvis kommer frem før helga, samt at sendinger postlagt på fredager ikke vil bli utlevert før tidligst mandag. Tidskritiske analyser sendes i dag med andre distribusjonsalternativer, slik som ekspressendinger. Det vil fortsatt være mulig å bruke dagens løsninger for ekspresspakker for fremsending på fredager, da ekspresspakker utleveres også på lørdager i sentrale strøk. Ekspresspakker er dyrere enn ordinære brev, men i sum vil kostnadene ved en slik løsning bli langt lavere enn å opprettholde seks dagers omdeling. For pasienter som i dag får tilsendt medisiner med landpostbudet som lokalpakker fra apoteket, vil det kunne opprettholdes et tilbud gjennom lokale løsninger i samarbeid med kommune, pasient, lege og apotek. Det vil om nødvendig kunne opprettholdes løsninger gjennom avtale mellom staten og leveringspliktig tilbyder der det er behov for det, jf. lovutkastet 6. Når det gjelder utlevering av aviser på lørdager, sendes to alternative forslag på høring. Det vises til omtale innledningsvis. I alternativ 1 åpnes det for leveringsplikt for avisomdeling på lørdager i områder der det ikke eksisterer et alternativt avisdistribusjonsnett. Alternativ 2 har ingen leveringsplikt for lørdagsomdeling av aviser. Videreføring av enhetsporto 3

250 Samferdselsdepartementet foreslår i lovutkastets 11 å videreføre ordningen med geografisk enhetsporto for postsendinger inntil 50 gram, men begrenset til enkeltsendinger. Dette vil sikre at privatpersoner fortsatt vil nyte godt av ordningen med enhetsporto. Etter departementets oppfatning vil brukernes behov for beskyttelse mot eventuelle urimelige geografiske prisforskjeller med geografisk enhetsporto for enkeltsendinger på denne måten være godt ivaretatt. Hensynet bak avgrensningen er at det er et stort konkurransepress i storkundemarkedet (massesendinger), mye på grunn av e-substitusjon. Det er derfor ønskelig å overlate prisingsstrategien for massesendinger til markedet. Bestemmelsen åpner derfor for at også leveringspliktig tilbyder selv bestemmer sin prisstruktur for massesendinger. Utvelgelse av leveringspliktig tilbyder Lovforslaget innebærer at dagens ordning med konsesjon avskaffes og erstattes med direkteutpeking eller utvelgelse gjennom en offentlig anbudsprosess. Myndigheten kan i tillegg velge en kombinasjon av utpeking og offentlig anskaffelse, basert på en markedsanalyse av det norske postmarkedet. Markedsanalysen vil kunne avdekke om deler av leveringsplikten kan tilbys på kommersielle vilkår uten utpeking, hvilke deler av leveringsplikten som er egnet for et offentlig anbud og hvor det er hensiktsmessig å direkteutpeke en leveringspliktig tilbyder. Dersom to eller flere tilbydere får leveringsplikt til deler av de leveringspliktige tjenestene eller deler av landet, skal dette til sammen sikrer et landsdekkende tilbud av alle leveringspliktige tjenester. Direkteutpekt leveringspliktig tilbyder skal kunne kompenseres for sine nettokostnader knyttet til ulønnsomme posttjenester. Kompensasjon til en leveringspliktig tilbyder som er valgt gjennom en anbudsprosess, vil begrense seg til avtalt pris. Begge former for kompensasjon er tenkt gjort gjennom bevilgninger til statlig kjøp over statsbudsjettet. 3. SPESIELLE SAMFUNNSPÅLAGTE OPPGAVER Ved stortingsvalget i 2013 ble nesten 1700 stemmer forkastet fordi de kom for sent fram til stemmestyrene i den enkelte kommune. Noe av årsaken var stemmer forsinket i postgangen. Stortingets fullmaktskomité har i Innst. 1 S ( ) lagt til grunn at det skal "foreslås tiltak for å sikre at forhåndsstemmer avgitt utenfor egen kommune blir tatt med i valgoppgjøret. Bortfall av lørdag som distribusjonsdag siste helgen før valget vil kunne medføre økte utfordringer med å få fram forhåndsstemmer tidsnok, og Samferdselsdepartementet foreslår derfor en hjemmel til å pålegge eller inngå avtale om formidling av forhåndsstemmer siste helg før lokal- og stortingsvalg. En slik avtale eller pålegg om å befordre forhåndsstemmer den aktuelle helgen i valgår omfatter ikke en plikt til generell lørdagsomdeling. Forslaget utelukker heller ikke at formidling av forhåndsstemmer kan sikres gjennom avtale med annen tilbyder enn leveringspliktig tilbyder. Samferdselsdepartementet ber spesielt om høringsinstansenes syn på krav om formidling av forhåndsstemmer. 4

251 4. KONKURRANSE I POSTMARKEDET Det norske postmarkedet er i stor grad et konkurransemarked. Det er betydelig konkurranse i segmentene for pakkepost og distribusjon av reklame, aviser og blader. Både Norpost og Mediepost oppgir at de distribuerer post til rundt 85 prosent av norske husstander. Videre har PostNord (det svenske og danske postverket) etablert et betydelig nett for utlevering av pakker til privatkunder i norske dagligvarebutikker. Alle disse selskapene tar bare imot postsendinger fra bedrifter med sikte på videre distribusjon til mottakerne. Den delen av markedet der det ikke ser ut til å være noen form for konkurranse, er befordring av post fra privatkunder, det være seg brev eller pakker. I dette markedet er Posten Norge AS i praksis eneste tilbyder. Ut fra utviklingen i andre europeiske land anser Samferdselsdepartementet at det neppe er realistisk at det vil vokse frem en konkurransesituasjon i dette segmentet. Det foreslås i utkastet til ny postlov at alle tilbydere i markedet får mulighet til å benytte eksisterende postnummersystem og få tilgang til avlåste utleveringspostkasser. Lovforslaget omfatter imidlertid ikke bestemmelser om tilgang til leveringspliktig tilbyders innsamlingsog distribusjonsnett. Samferdselsdepartementet ser av eksisterende konkurranse i postmarkedet at Postens nett enkelt lar seg duplisere av konkurrentene og at det derfor ikke kan sies å være en kritisk produksjonsfaktor. Enn videre vil konkurrenter av leveringspliktig tilbyder kunne kreve viderebefordring på ikke-diskriminerende vilkår i samsvar med lovutkastet 9. Samferdselsdepartementet ber spesielt om høringsinstansenes syn på det valgte nivået for tilgangsreguleringen. 5. TILGANG TIL UTLEVERINGSPOSTKASSER OG POSTBOKSANLEGG For å legge til rette for konkurranse i det norske postmarkedet er det viktig at alle tilbydere av posttjenester får tilgang til avlåste postkasser og postboksanlegg som ikke er tilgjengelig for allmennheten. Ettersom slik tilgang innebærer et inngrep i den private eiendomsretten, går departementet inn for at alle tilbydere som skal kreve slik tilgang må ha en tillatelse fra myndigheten. For å få slik tillatelse må tilbyder tilfredsstille krav fastsatt i forskrift. Det foreslås blant annet at tilbyder må sikre at ingen får uautorisert tilgang til nøkler eller adgangskort og at det kan kreves politiattest av personer som i kraft av sin stilling skal ha tilgang til avlåste postkasseanlegg eller postboksanlegg. Det settes i lovutkastet krav til at eier av avlåste utleveringspostkasser eller postboksanlegg skal imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang. Bakgrunnen for å sette en slik rimelighetsstandard er at det skal foretas en avveining mellom eiers interesser og tilbyders interesse i å få tilgang til utleveringspostkasser og postboksanlegg. Det er tilbyder som skal dekke kostnadene med å etablere tilgang, for eksempel kostnaden for ekstra nøkler til eiendommen, postkasser og postboksanlegg. 6. SIKKER DIGITAL POSTTJENESTE Reguleringsforslaget Det foreslås å innføre regulering av sikker digital posttjeneste. Det finnes argumenter både for og imot en slik regulering. Samferdselsdepartementet ber derfor spesielt om 5

252 høringsinstansenes syn på om det er behov for en regulering av sikker digital posttjeneste. Privatpersoner sender stadig mindre tradisjonell post. Selv om e-post, SMS og sosiale medier i stor grad tilfredsstiller folks daglige kommunikasjonsbehov, så har denne typen kommunikasjon ikke tilstrekkelig sikkerhet og notoritet til å spore sendinger eller sende konfidensiell eller beskyttelsesverdig informasjon. Det er derfor viktig å ta vare på disse egenskapene ved den tradisjonelle posttjenesten ved overgangen til digitale løsninger. Behovet for sikker alle-til-alle-kommunikasjon med lav terskel for tilgjengelighet, tilsier at det kan være behov for å legge til rette for regulering av sikker digital posttjeneste. Departementet foreslår en minimumsregulering av sikker digital posttjeneste i den nye postloven, slik at brukerne av sikre digitale posttjenester skal ha et grunnleggende forbrukervern. Dette legger til rette for at sikker digital posttjeneste kan brukes i stedet for vanlig e-posttjeneste når det er behov for løsninger som ivaretar sikkerhet, notoritet og konfidensialitet. I forslaget tas det ikke stilling til valg av teknisk løsning, i det dette vil kunne være uheldig for konkurranse, innovasjon og teknisk utvikling. Behovet skissert ovenfor må veies opp mot ulempene knyttet til slik regulering. Det vil kunne argumenteres for at slike løsninger fortsatt vil finnes i markedet og dekke brukernes behov fremover, uten særskilt regulering. Selv om forslaget ikke tar stilling til valg av teknisk løsning for sikker digital posttjeneste, kan regulering begrense innovasjon og teknologisk utvikling ved at en type tjeneste som finnes i dag trekkes fram og reguleres særskilt. Det kan være bedre at utviklingen drives framover av krevende kunder, som staten og store finansinstitusjoner, enn gjennom lov og forskrift. Regulering kan videre gi opphav til avgrensingsproblemer mot andre typer digital meldingsformidling. Forholdet til annen regulering Utkastet til ny postlov retter seg mot tilbydere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste og brukerne av disse tjenestene. Lovutkastet påvirker ikke gjeldende personvernlovgivning, og bestemmelsene i personopplysningsloven og personopplysningsforskriften gjelder for tilbud av sikker digital posttjeneste. Det er fortsatt avsenders ansvar å sikre at personvernet er ivaretatt ved valg av fremsendingsmetode. E-forvaltningsforskriften regulerer generell bruk av sikker digital post og elektronisk meldingsformidling i og med forvaltningen. Forskriften regulerer ikke bruk av sikker digital post eller annen elektronisk meldingsutveksling mellom private aktører. 7. REGLER OM POSTKASSEPLASSERING Det foreslås en lovfesting av reglene for plassering av utleveringspostkasser som i dag følger av vedlegg 1 i Posten Norge AS konsesjon. Departementet mener dette er et viktig grep i et liberalisert marked, slik at reglene om plassering av utleveringspostkasser fremgår av loven uavhengig av hvem som er leveringspliktig tilbyder til enhver tid. Departementet er opptatt av at reglene om postkasseplassering skal være lett tilgjengelig for brukerne. 6

253 8. VANDELSKONTROLL OG POLITIATTEST Det foreslås i lovutkastet 32 at det skal kreves fremleggelse av politiattest som grunnlag for vandelskontroll i forbindelse med ansettelse hos tilbyder av posttjenester. Politiregisterlovens kapittel 7 gir regler om vandelskontroll og utstedelse av politiattester. Etter lovens 36 første ledd kan vandelskontroll kun foretas når det er hjemlet i lov eller forskrift. Gjeldende postlov gir ikke hjemmel for utstedelse av politiattest og departementet anser det som formålstjenlig å etablere en klar hjemmel for å kunne kreve slik attest. Som betrodd tredjepart av alle typer postsendinger er det svært viktig at brukere og kunder har tillit til at tilbyder gjør det som er mulig for å forhindre tyverier. Tyveri av postsendinger kan i prinsippet skje ved alle ledd i kjeden av behandling av postsendinger. Det vil kunne forekomme under transport, ved postterminalene, ved ekspedisjonssteder, og under postomdeling. Politiattest er et supplement til at tilbyder har gode rutiner og internkontrollsystem for å forebygge kriminalitet i egen virksomhet. Det fremgår av 40 nr. 1 i politiregisterloven at med mindre noe annet er særskilt angitt, skal det utstedes ordinær politiattest. I ordinære attester anmerkes forhold med tidsbegrensning, og mindre alvorlige reaksjoner anmerkes ikke. Det må angis særskilt i spesiallovgivningen dersom det skal utstedes uttømmende politiattest, jf. 41. I uttømmende attester anmerkes alle ilagte reaksjoner uten tidsbegrensning, og mindre alvorlige reaksjoner tas også med. Etter politiregisterloven 41 nr. 2 må det angis særskilt om verserende saker skal anmerkes på politiattesten (utvidet attest). Politiregisterloven trer i kraft 1. juli Det foreslås et obligatorisk krav om fremleggelse av politiattest for personer som har tilgang til postsendinger eller innhold i sikker digital posttjeneste. Det tenkes her på grupper av ansatte, ikke på den enkelte stillingsutlysning. Personer som har samme type arbeidsoppgaver med samme tilgang til postsendinger skal være underlagt samme krav om fremleggelse av politiattest. I dette kravet ligger ikke et generelt krav om plettfri vandel. I utkastet til lovbestemmelse stilles det som grunnvilkår for å kreve fremlagt politiattest at stillingen kan medføre behandling eller tilgang til postsendinger, eller innhold i sikker digital posttjeneste. Attesten kan etter politiregisterloven bare kreves ved tilbud om stilling. Nye eller oppdaterte opplysninger etter at politiattest er utstedt, kan bare kreves på visse vilkår, jf. politiregisterloven 43. Forslaget til 32 skiller mellom tilfeller hvor det skal kreves ordinær politi attest etter politiregisterloven 40 og tilfeller hvor det kan kreves uttømmende og utvidet politiattest etter politiregisterloven 41. Ordinær politiattest kan kreves når fastsatte grunnvilkår er oppfylt. For uttømmende og utvidet politiattest stilles det i tillegg krav om at det dreier seg om ansettelse i en særlig betrodd stilling. Det tenkes her spesielt på stillinger som har funksjoner som er særlig ansvarsfulle eller hvor det kreves en særlig grad av tillit, eller hvor utøvelsen av oppgavene kan være spesielt kritiske ut fra et samfunnssikkerhetsperspektiv. Eksempelvis vil dette kunne gjelde ansatte som håndterer verdipost og rekommanderte sendinger. Departementet foreslår videre at politiattesten ikke skal være altomfattende, men begrenses til forhold som anses relevante for formålet. Begrunnelsen for å avgrense politiattesten er blant annet den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 nummer 2, hvoretter det ikke skal gjøres større inngrep i den enkeltes privatliv enn hva som er nødvendig for formålet. Departementet mener hensynet til forholdsmessighet setter skranker for hva en arbeidsgiver har rett til å få oppgitt om en ansatt og dennes straffbare fortid. Forutsetningen er imidlertid at 7

254 det straffbare forholdet er uten betydning for den stilling eller det verv vedkommende er tiltenkt. Departementet har valgt å avgrense attesten til straffelovens bestemmelser om vinningskriminalitet, narkotikakriminalitet, organisert kriminalitet og forbrytelser mot rikets sikkerhet som deltakelse i voldelige sammenslutninger med et politisk formål. Listen over relevante lovbrudd finnes i 16 i utkastet til postforskrift. Som følge av den varslede ikrafttredelse av den nye straffeloven i annet halvår 2015, vil det være behov for å endre forskriften for å sikre at også brudd på bestemmelser i den nye straffeloven skal anmerkes på politiattesten. Endringene vil derfor bli endret før ny straffelov trer i kraft. I tråd med politiregisterlovens system vil bestemmelsen kun gjelde for ansettelser etter at loven er trådt i kraft. Departementet finner at stillingsbetegnelser ofte ikke er dekkende for å beskrive hvilken befatning den enkelte ansatte har med postsendinger. Det sentrale i vurderingen vil være om stillingen medfører behandling av eller tilgang til postsendinger eller innhold i sikker digital posttjeneste. En regel om at en tilbyder kan kreve fremlagt politiattest, sier i seg selv ikke noe om hvilken vekt arbeidsgiver skal legge på de opplysningene som fremkommer. Utkastet til bestemmelse setter ikke noen rettslig skranke for hva tilbyder skal legge vekt på. Når det gjelder regler for frister, saksbehandling, ansettelsesprosesser og sletting av data, vises det til at politiregisterforskriften stiller krav om at det må foreligge et konkret tilbud om stilling eller lignende for å utstede politiattest, og at politiattesten skal tilintetgjøres når det ikke lenger er nødvendig for formålet å oppbevare den. 9. KLAGEORDNING Tilbyders klageordning Endringene i lovverket er ment å styrke forbrukervernet, gjennom innføring av krav til at alle tilbydere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal ha en klageordning for egne brukere. I dag stilles det krav i Posten Norge AS sin konsesjon om at selskapet skal ha en klageordning som gjør det mulig for brukerne å få behandlet et hvert spørsmål om de leveringspliktige tjenestene. I et fullt ut liberalisert postmarked antas det at det vil være et behov for å sikre at alle tilbydere har en hensiktsmessig og forsvarlig klageordning for egne brukere. Brukerklagenemnd for posttjeneste Det eksisterer i dag ingen brukerklagenemnd på postområdet. Det foreslås at det opprettes en egen brukerklagenemnd som skal behandle klager på posttjeneste fra fysiske personer og små bedrifter i tvister om plassering og flytting av utleveringspostkasse, særskilt plassering av utleveringspostkasse for bevegelseshemmede, avsenders råderett, erstatningssaker og klagesaker om ettersending og videreformidling av postsending. Dette er sakstyper som erfaringsmessig er av stor betydning for den enkelte bruker. Departementet anser det som en svakhet ved gjeldende regelverk at det ikke er adgang for brukerne til å påklage tilbyders avgjørelse i slike klagesaker på en rask og rimelig måte til en uavhengig tredjeinstans. Departementet vil derfor også vurdere om det er hensiktsmessig å legge brukerklagenemnden for post til en eksisterende brukerklagenemnd. Se mer om dette i merknaden til 42 i lovutkastet. 8

255 Klageadgang til myndigheten Post- og teletilsynet fører i dag et overordnet tilsyn med at Posten Norge AS opptrer i samsvar med postregelverket, herunder konsesjonen. Etter gjeldende rett er det ikke formalisert en klageordning som gir Post- og teletilsynet kompetanse til å fatte vedtak i klagesaker mellom tilbyder og bruker. Det foreslås derfor også at det lovfestes en klageadgang til myndigheten for bruker av posttjeneste og sikker digital posttjeneste, i saker som faller utenfor Brukerklagenemndas kompetanse. Ikke alle slike klager vil egne seg for enkeltvedtak, men vil kunne følges opp gjennom myndighetens tilsyn. I et fullt ut liberalisert marked forventes det at det kan oppstå konflikter mellom tilbydere av posttjeneste, eller mellom tilbydere av sikker digital posttjeneste. Det foreslås at slike tvister kan påklages til myndigheten. Videre foreslås det at tvister mellom tilbyder og eier av utleveringspostkasse eller postboksanlegg om tilgang til avlåste utleveringspostkasser eller postboksanlegg kan påklages til myndigheten. Bakgrunnen for forslaget er at det vil kunne oppstå konflikt om hvorvidt det foreligger en rimelig anmodning om tilgang, og at eier bør kunne få avklart dette spørsmålet hos myndigheten, blant annet fordi slik tilgang er et inngrep i den private eiendomsrett. 10. VERDENSPOSTFORENINGEN Norge er medlem av Verdenspostforeningen (Union Postale Universelle - UPU), som er en FN-organisasjon med 192 medlemsland. Verdenspostforeningen har som formål å sikre fri og uhindret bevegelse av postsendinger over landegrensene i alle medlemsland. Norge har undertegnet foreningens konstitusjon, generalreglement og konvensjon. Norge har tiltrådt og ratifisert konstitusjonen fra Regelverket endres løpende på hver verdenspostkongress som for tiden avholdes hvert fjerde år. Konvensjonen regulerer plikter og rettigheter mellom nasjonale postselskaper for å sikre fri bevegelse av postsendinger over landegrensene. Utkastet til ny lov og postforskrift gjør nødvendige tilpasninger for å ivareta de forpliktelser som følger av Norges medlemskap i UPU. 11. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER Oppheving av enerett Opphevingen av Postens enerett er beregnet til å gi en samfunnsøkonomisk gevinst gjennom at økt konkurranse fører til effektiv ressursbruk, kostnadsreduksjon og innovasjon. Økt konkurranse kan også øke behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester fordi marginene i lønnsomme deler av leveringsplikten blir mindre. De siste årene har bevilgningene til statlig kjøp økt, som følge av fall i brevmengden på grunn av e-substitusjon, det vil si overgangen til elektronisk meldingsformidling. I statsbudsjettet for 2014 er det budsjettert med 270 mill. kr til statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester. Økningen i statlig kjøp i årene fremover vil først og fremst avhenge av hvor raskt brevmengden fortsetter å falle. Oslo Economics anslår i en utredning fra 2010 en økning i statlig kjøp på grunn av økt konkurranse på mellom 23 mill. kr og 322 mill. kr i Erfaringer fra andre land som har liberalisert, viser begrenset nyetablering i postmarkedet etter liberaliseringen. Departementet antar imidlertid at aktører som allerede er etablert i det 9

256 norske postmarkedet kan utvide sitt tilbud til også å omfatte dagens enerettsområde. Allerede i dag har selskaper som driver med distribusjon av reklame og aviser en dekning tilsvarende 70 til 80 prosent av norske husstander. Reduksjon i antall omdelingsdager Forslaget om å redusere antall omdelingsdager fra seks til fem dager i uken, ventes å redusere behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester med 400 mill. kr per år. Besparelsen er knyttet til lavere personalkostnader fordi postbudene ikke jobber på lørdager og fordi det ikke er behov for drift av distribusjonsnettet natt til lørdag. Lørdagsomdeling av aviser Lørdagsomdeling av aviser for abonnenter i områder der det ikke eksisterer et alternativt avisbudnett foreslås opprettholdt i 7 alternativ 1. Dette er kostnadsberegnet til mellom 50 og 120 mill. kr per år. Kostnaden vil blant annet avhenge av hvilket servicenivå staten krever av leveringspliktig tilbyder i avtalen om leveringspliktige tjenester. Det vil bli rimeligere dersom leveringspliktig tilbyder krever at avisutgiverne innleverer avisene ved lokale distribusjonssentre, enn dersom innlevering skjer sentralt og leveringspliktig tilbyder må dekke transport ut til lokale distribusjonssentre. Alternativ 2 vil ikke medføre noen økonomiske eller administrative konsekvenser for staten. Brukerklagenemnd Lovforslaget legger opp til at det innføres en brukerklagenemnd. Kostnaden for denne nemnden er foreslått dekket av tilbyderne i markedet, slik at tilbyderne blir forpliktet til å bruke ressurser på deltagelse. Siden nemnda er tilbyderfinansiert, vil dette indirekte kunne føre til besparelser i form av mindre ressursbruk på avtaler mv. Det blir ingen budsjettmessige konsekvenser for staten ved opprettelse av nemnden. Politiattest Lovforslaget gir hjemmel for tilbyderne til å kreve politiattest ved nyansettelser. Det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange politiattester det kan dreie seg om i året. Det ble ved vedtakelse av politiregisterloven besluttet ikke å innført gebyr for utstedelse av politiattest. Begrunnelsen var i hovedsak at slike utstedelser vil være i samfunnets interesse og at det derfor er rimelig at samfunnet dekker kostnadene, se nærmer om begrunnelsen i Ot. prp. 108 ( ) pkt Bruk av hjemmelen til å innhente politiattest etter postloven vil få kostnadsmessige konsekvenser for det offentlige. De direkte kostnadene anses imidlertid som meget begrenset. Posten Norge AS har oppgitt at det vil kunne være aktuelt å innhente omlag 600 politiattester per år. Videre vil andre tilbydere av posttjenester også kunne ha behov for å innhente politiattester, men ikke i samme omfang som Posten. I følge Justis- og beredskapsdepartementet er politiets kostnad ved å utstede en politiattest i dag ca. 190 kroner. Det pekes også på at ordningen med utstedelse av politiattester er i ferd med å sentraliseres i en egen enhet, og at dette sannsynligvis vil lede til lavere kostnader per utstedt politiattest. Basert på ovennevnte legger departementet til grunn at kostnadene ved politiattest etter forslaget ikke vil overstige kroner i året for det offentlige. Portofrihet for blinde og svaksynte Lovforslaget legger opp til at det skal være portofrihet for visse typer postsendinger til og fra blinde og svaksynte. Bestemmelsen er en implementering av Norges forpliktelser etter Verdenspostkonvensjonen og innebærer en utvidelse av Postens gjeldende 10

257 konsesjonsforpliktelse. Posten, Blindeforbundet og Adaptor har anslått at forslaget vil kunne innebære en økning i kostnadene knyttet til statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester i størrelsesorden 1,5 til 2 mill. kr per år. Sikker digital posttjeneste Lovutkastet tar sikte på å innføre en minimumsregulering for tilbydere av sikker digital posttjeneste. Tilbyderne skal registrere seg hos myndigheten og i den forbindelse betale et gebyr som er kostnadsorientert. Det stilles også krav til minimum tjenestekvalitet, sikkerhetsnivå og at tilbyderne skal ha en klageordning. Forslaget finansieres innenfor gjeldende rammer for Post- og teletilsynet. Det antas heller ikke å bidra i vesentlig grad til økte driftskostnader for tilbyderne. 11

258 Forslag til ny postlov Kapittel 1 Innledende bestemmelser 1. Formål Lovens formål er å legge til rette for at brukerne i hele landet får tilgang til gode og fremtidsrettede fysiske posttjenester til overkommelig pris og sikre digitale posttjenester av god kvalitet, og et likeverdig tilbud av leveringspliktige tjenester. Tilgangen skal sikres gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser. 2. Saklig virkeområde Loven gjelder virksomhet knyttet til formidling av registrerte og uregistrerte postsendinger mot vederlag, herunder leveringspliktig tjeneste. Tilhørende infrastruktur, tjenester og utstyr omfattes av lovens virkeområde. Loven gjelder også formidling av postsendinger til og fra utlandet. Formidling av egne postsendinger omfattes ikke. Loven gjelder også sikker digital posttjeneste innenfor rammene av 3. Kongen kan ved forskrift og enkeltvedtak gjøre unntak fra lovens saklige virkeområde. 3. Geografisk virkeområde Loven gjelder for norsk landterritorium, herunder Svalbard. Loven gjelder ikke for Jan Mayen eller bilandene. Kongen kan fastsette unntaks- og særregler som følger av internasjonale overenskomster Norge har sluttet seg til, eller som er nødvendige på grunn av de stedlige forhold. 4. Definisjoner I loven menes med: 1. posttjeneste: tilbud til allmennheten om regelmessig innsamling, sortering, transport og utdeling av postsending mot vederlag. 2. postnett: den samlede organisasjon, arbeidskraft, infrastruktur og produksjonsutstyr som er nødvendig for å formidle posttjeneste. 3. postsending: brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg eller lettgods inntil 20 kg. 4. adressert postsending: postsending påført mottakerens navn og adresse, eller annen entydig identifikasjon. 5. uregistrert postsending: postsending som det ikke gis kvittering for ved inn- og utlevering. 6. registrert postsending: postsending som det gis kvittering for ved innlevering og som utleveres mot kvittering. 7. rekommandert postsending: postsending som det gis kvittering for ved innlevering og som mottaker får utlevert mot fremvisning av gyldig legitimasjon og signatur eller annen entydig identifikasjon. 8. sikker digital posttjeneste: tilbud til allmennheten om digital meldingsformidling som oppfyller fastsatte krav til sikkerhet og notoritet, mot vederlag. 1

259 9. sikker digital postkasse: system for tilgang til digitale meldinger som tilbys allmennheten og oppfyller fastsatte krav til sikkerhet. 10. tilbyder: enhver som tilbyr posttjeneste eller sikker digital posttjeneste. 11. bruker: fysisk eller juridisk person som benytter posttjeneste eller sikker digital posttjeneste, enten som avsender eller som mottaker. 5. Myndighet etter loven Myndighet etter loven er Kongen, departementet og Post- og teletilsynet. Kongen fastsetter funksjonsfordelingen innen myndigheten, og kan bestemme at andre offentlige myndigheter og private rettsubjekter skal ha myndighet på begrensede områder etter loven. Kapittel 2 Leveringsplikt 6. Valg av leveringspliktig tilbyder Myndigheten kan inngå avtale med eller gjennom enkeltvedtak utpeke en eller flere tilbydere med ansvar for å tilby leveringspliktige posttjenester etter 7. Avtalen skal være tidsbegrenset og kan ikke overdras uten etter tillatelse fra myndigheten. Valg av leveringspliktig tilbyder skal skje gjennom en åpen, objektiv og ikkediskriminerende prosess. Avtalevilkår kan endres når viktige samfunnsforhold eller en internasjonal overenskomst som Norge er tilsluttet gir grunnlag for det eller når det følger av avtalen. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om utvelgelse av leveringspliktig tilbyder. 7. Leveringspliktige posttjenester ALTERNATIV 1: Myndigheten skal sikre et landsdekkende tilbud av følgende leveringspliktige posttjenester: 1. formidling av brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg eller lettgods inntil 20 kg, 2. én innsamling av postsendinger minst fem dager i uken, 3. én utlevering av postsendinger minst fem dager i uken til enhver juridisk eller fysisk persons forretningssted eller bosted i henhold til 19 om plassering av utleveringspostkasse og 21 om særlige regler for bevegelseshemmede, 4. utlevering av aviser i abonnement seks dager i uken til mottakere som ikke har annen avisdistribusjon, 5. rekommandert postsending og verdipostsending, begge inntil 2 kg, 6. innenlands formidling av postsendinger til og fra utlandet, og 7. vederlagsfri formidling av nærmere fastsatte posttjenester til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om omfanget av og krav til de leveringspliktige tjenestene. Myndigheten kan også gi forskrift og fatte enkeltvedtak om geografisk dekningsområde, service og kvalitet, innsamlingsordning og antall og plassering av ekspedisjonssteder. 2

260 ALTERNATIV 2: Myndigheten skal sikre et landsdekkende tilbud av følgende leveringspliktige posttjenester: 1. formidling av brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg eller lettgods inntil 20 kg, 2. én innsamling av postsendinger minst fem dager i uken, 3. én utlevering av postsendinger minst fem dager i uken til enhver juridisk eller fysisk persons forretningssted eller bosted i henhold til 19 om plassering av utleveringspostkasse og 21 om særlige regler for bevegelseshemmede, 4. rekommandert postsending og verdipostsending, begge inntil 2 kg, 5. innenlands formidling av postsendinger til og fra utlandet, og 6. vederlagsfri formidling av nærmere fastsatte posttjenester til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om omfanget av og krav til de leveringspliktige tjenestene. Myndigheten kan også gi forskrift og fatte enkeltvedtak om geografisk dekningsområde, service og kvalitet, innsamlingsordning og antall og plassering av ekspedisjonssteder. 8. Unntak fra leveringsplikt Leveringsplikten etter 7 gjelder bare når mottaker har 1. kjent adresse eller 2. postboks, utleveringspostkasse eller annen avtalt ordning for mottak av postsendinger. Det leveringspliktige tilbudet etter 7 første ledd nummer 2 til 4 1. gjelder ikke på høytids- og helligdager, 2. opphører midlertidig ved ekstraordinære omstendigheter som hindrer normal postgang eller gjør den urimelig kostnadskrevende. Myndigheten kan fatte vedtak om unntak fra innsamlings- og utleveringshyppighet etter 7 første ledd nummer 2 til 4 ved særlige geografiske forhold som gjør leveringsplikten urimelig kostnadskrevende. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om unntak fra leveringsplikt. 9. Spesielle samfunnspålagte oppgaver Myndigheten kan inngå avtale med eller pålegge leveringspliktig tilbyder etter 6 å sikre innsamling og utlevering av forhåndsstemmer innenriks siste helg før valgdag ved stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. Merkostnader ved avtale eller pålegg etter første ledd skal dekkes av myndigheten. Myndigheten kan gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om spesielle samfunnspålagte oppgaver etter første ledd. 10. Leveringsvilkår og kostnadsorientering Leveringspliktig tilbyder etter 6 skal tilby leveringspliktig tjeneste til åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert og overkommelig pris. Myndigheten kan fatte enkeltvedtak om tilbyders plikt til å tilby leveringspliktig tjeneste på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om valg av kostnadsorienteringsmetode for utpekt leveringspliktig tilbyder etter 6. 3

261 11. Regnskapsmessig skille Leveringspliktig tilbyder etter 6 skal føre et produktregnskap som viser resultat og balanse for hver av de leveringspliktige tjenestene. Det skal være regnskapsmessig skille mellom leveringspliktige tjenester og annen virksomhet. Bekreftelse på at regnskapet er i samsvar med annet ledd skal utarbeides av ekstern revisor og offentliggjøres årlig. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om regnskapsmessig skille, herunder krav til rapportering og offentliggjøring. 12. Enhetsporto Leveringspliktig tilbyder etter 6 skal tilby geografisk enhetsporto for enkeltsendinger av leveringspliktig brevpost inntil 50 gram. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om enhetsporto, herunder fastsettelse av enhetsporto, når leveringspliktig tilbyder er utpekt etter Finansiering av leveringspliktig tjeneste Tilbyder utpekt etter 6 kan anmode myndigheten om at nettokostnadene dekkes av offentlige midler, dersom tilbyder påføres en urimelig økonomisk byrde ved å tilby leveringspliktig tjeneste. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om beregning av kostnader ved å tilby leveringspliktig tjeneste. 14. Verdenspostforeningen Myndigheten kan stille krav om at leveringspliktig tilbyder etter 6 skal oppfylle de plikter som følger av Verdenspostkonvensjonen og tilhørende regelverk. Myndigheten kan gi tillatelse til at andre enn leveringspliktig tilbyder skal kunne utveksle post over landegrenser etter reglene i Verdenspostkonvensjonen. Myndigheten skal notifisere til Verdenspostforeningen hvilke tilbydere av posttjenester som ivaretar norske forpliktelser etter Verdenspostkonvensjonen etter første ledd. Tilbyder etter annet ledd skal notifiseres Verdenspostforeningen. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om internasjonale forpliktelser vedtatt av Verdenspostforeningen. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tildeling og vilkår for tillatelse etter annet ledd. 15. Unntak fra formidlingsplikt for postsending fra utlandet Leveringspliktig tilbyder har ikke plikt til å videreformidle postsending fra utlandet i Norge når avsender som er bosatt eller hjemmehørende i Norge eller i et tredjeland, sender et så stort antall postsendinger fra utlandet at det foreligger en klar økonomisk gevinst. Leveringspliktig tilbyder som mottar postsending fra tilbyder notifisert i et annet land, jf. 14 tredje ledd, har rett til å få dekket kostnader som er påløpt i forbindelse med mottak og videreformidling av internasjonale postsendinger etter første ledd. Retten til kostnadsdekning gjelder både for postsending formidlet fysisk til utlandet og for postsending produsert i utlandet. Kravet rettes til avsender eller, dersom denne ikke betaler, til tilbyder i utlandet. Leveringspliktig tilbyder skal informere myndigheten om formidlingsnekt etter første ledd og krav om betaling etter annet ledd så snart postsendingen er mottatt. Myndigheten kan 4

262 innen 14 dager etter at informasjonen ble mottatt pålegge leveringspliktig tilbyder å formidle postsending uten betaling etter første ledd når vilkårene etter første eller annet ledd ikke er oppfylt. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om formidlingspliktig postsending fra utlandet når Verdenspostforeningens regelverk gir grunnlag for det. 16. Befordringsplikt Myndigheten kan pålegge rutetransportselskap å ta med leveringspliktige postsendinger mot vederlag for tilbyder med leveringsplikt etter 6. Myndigheten kan i tvilstilfeller avgjøre ved enkeltvedtak hva som er å anse som et rutetransportselskap. Vederlaget skal være kostnadsorientert. Myndigheten kan vedta at pålegget skal tre i kraft før endelig vederlag er fastsatt. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om befordringsplikt. 17. Sikkerhet og beredskap Tilbyder med leveringsplikt etter 6 skal tilby posttjeneste med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig. Tilbyder skal opprettholde nødvendig beredskap og viktige samfunnsaktører skal prioriteres ved behov. Myndigheten kan gi forskrift, fatte enkeltvedtak og inngå avtale om sikkerhet og beredskap. 18. Frimerker Det kreves tillatelse fra myndigheten for å utgi frimerker eller andre frankeringsmidler hvor det står Norge eller Noreg. Frimerker skal ikke utformes slik at de fremstår som støtende for personer eller stater, eller er av politisk karakter. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om frimerker og andre frankeringsmidler. Kapittel 3 Utleveringssted 19. Utleveringspostkasse Eier av bolig- eller næringseiendom skal oppstille utleveringspostkasse eller tilsvarende for mottak av postsendinger til eiendommens adressater. Utleveringspostkassen skal plasseres på eller i nærheten av næringseiendom eller fast helårlig bolig etter følgende avstandskrav: 1. I tettbygd strøk plasseres utleveringspostkasser ved port eller innkjøring til eiendommen eller inntil 100 meter fra port/innkjøring. 2. I spredtbygd strøk plasseres utleveringspostkasser ved port eller innkjøring til eiendom eller inntil 250 meter fra port/innkjøring. 3. I boligblokker og bygårder skal utleveringspostkasser plasseres ved felles inngang dersom ikke annen plassering på eiendommen er mer hensiktsmessig for postombæringen. Det kan gjøres unntak fra avstandskravene i første ledd i særlige tilfeller når det: 5

263 1. er færre enn tre faste helårlige boliger og/eller næringsvirksomheter i gjennomsnitt pr. km, 2. følger av offentlig regulering, 3. ikke er farbar vei, eller 4. er isolerte faste helårlige boliger eller næringseiendommer uten regulær transportforbindelse eller hvor utlevering er uhensiktsmessig sammenholdt med brukers ferdselsmønster. I vurderingen av om det skal gjøres unntak skal det legges avgjørende vekt på om endret plassering av utleveringspostkasse vil bidra til rasjonell postomdeling. For fritidseiendom eller sesongbasert bosetting skal utleveringspostkasser plasseres ved nærmeste ordinære stopp i postruten, dersom ikke annet avtales. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om plassering av utleveringspostkasse. 20. Flytting av utleveringspostkasse Tilbyder med leveringsplikt etter 6 kan anmode postmottaker om å flytte utleveringspostkassen til egnet sted innenfor avstandskravene i 19. Anmodning om flytting av utleveringspostkasse skal skje i samråd med postmottaker, og tilbyder med leveringsplikt skal søke å oppnå enighet med eier av utleveringspostkasse ved endret eller ny plassering av utleveringspostkasse. Dersom utleveringspostkasse ikke settes opp på det sted leveringspliktig tilbyder anviser, eller mottaker ikke ønsker utlevering der, skal postsendingene utleveres på nærmeste faste ekspedisjonssted. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om flytting av utleveringspostkasse. 21. Bevegelseshemmede Bevegelseshemmede som ikke med rimelighet kan forventes å ha tilgang til utleveringspostkassen, skal få utlevert postsendinger nærmere enn det som følger av 19 dersom andre husstandsmedlemmer ikke kan hente postsendingene. Utleveringspostkasse skal plasseres ved inngangsdør til bolig dersom behovet tilsier det. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om plassering av utleveringspostkasse for bevegelseshemmede. Kapittel 4 Generelle bestemmelser 22. Registrering Tilbyder plikter å registrere tilbud av posttjeneste og sikker digital posttjeneste til myndigheten senest samtidig med at tjenesten tilbys. Myndigheten kan gi forskrift om registreringsplikten, herunder om registreringsmåte, registreringens innhold og om unntak fra registreringsplikt. 23. Krav til kvalitet, måling og rapportering Myndigheten kan gi forskrift om krav til tjenestekvalitet, måling av tjenestekvalitet og offentliggjøring av målt kvalitet for posttjeneste og sikker digital posttjeneste. 6

264 Myndigheten kan gi forskrift om krav til årlig rapportering fra tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste. 24. Leveringsvilkår og offentliggjøring Tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår. Leveringspliktig tilbyder etter 6 skal varsle myndigheten og allmennheten om vesentlige endringer i leveringsvilkår til ugunst for brukerne, herunder prisøkninger for leveringspliktig tjeneste, senest to måneder før endringen iverksettes. Leveringspliktig tilbyder skal samtidig informere myndigheten om hvordan allmennheten varsles. Myndigheten kan gi forskrift om leveringsvilkår og offentliggjøring, herunder spesifisere hvilke tjenestetilbud plikten skal gjelde for, krav til hva det skal informeres om og på hvilken måte. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra plikten i første ledd. 25. Håndtering og oppbevaring Tilbyder plikter å håndtere og oppbevare postsending forsvarlig for å unngå tap av og skade på postsendingen. Tilbyder skal gjennomføre nødvendige og forholdsmessige tiltak for å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til postsendinger. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om håndtering av postsending. 26. Merkeplikt Myndigheten kan gi forskrift om at postsendinger skal merkes med tilbyders firmanavn, om vilkår for merking og unntak fra plikten. 27. Avsenders råderett Avsender har råderett over postsending og sikker digital postsending til den er utlevert til mottaker eller tilgjengelig i mottagers digitale postkasse. Myndigheten kan gi forskrift om avsenders råderett, herunder om kostnadsdekning for bruk av råderetten. 28. Ikke-leverbar postsending Tilbyder skal sikre forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending. Med ikkeleverbar postsending menes postsending 1. der avsender og mottaker ikke kan identifiseres eller 2. som verken mottaker eller avsender vil motta. Systemet for forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending skal godkjennes av myndigheten. Tilbyder med godkjent system har tillatelse til å åpne ikke-leverbar postsending for å identifisere avsender eller mottaker etter første ledd nummer 1. Myndigheten kan avtale eller pålegge én leveringspliktig tilbyder å ha godkjent system for forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending. Tilbydere som ikke selv har godkjent system, skal overlate ikke-leverbar postsending til tilbyder med slik godkjenning. Tilbyder med godkjent system plikter å tilby tjenesten på kommersielle vilkår. 7

265 Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om behandling av ikke-leverbar postsending og tilbyders rett til å selge, gi bort eller destruere slike postsendinger. 29. Erstatning for tap, skade og forsinkelse Tilbyder skal betale erstatning for registrert postsending som skades eller går tapt i tiden fra innlevering til utlevering. Tilbyder skal betale erstatning for registrert postsending som er forsinket når det er betalt et særlig vederlag for at postsendingen skal komme raskt frem eller for at den skal komme frem til særskilt avtalt leveringstidspunkt eller -periode. Erstatningsansvaret begrenses etter 30. Tilbyder skal offentliggjøre erstatningsvilkår for tap, skade og forsinkelse. Tilbyder kan fastsette leveringsvilkår om rett til erstatning utover det som følger av denne bestemmelsen. Krav om erstatning foreldes etter ett år, regnet fra dagen etter at postsendingen er innlevert til tilbyder. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilbyders ansvar for tap, skade og forsinkelse, herunder om ansvarsbetingelser, innhold og offentliggjøring. Myndigheten kan gi forskrift om erstatningsutmålingen, herunder erstatningssatser. 30. Ansvarsbegrensing Tilbyder av posttjeneste er ikke erstatningspliktig for tap, skade eller forsinkelse etter 29 som skyldes: 1. feil eller forsømmelse fra den skadelidtes side 2. postsendingens beskaffenhet 3. manglende eller mangelfull emballering eller 4. forhold og følger som tilbyder ikke kunne unngå eller avverge. Skyldes tap, skade eller forsinkelse en tredjepart som tilbyder benytter for helt eller delvis å formidle postsending, er tilbyder bare ansvarsfri om også tredjepart vil være ansvarsfri etter første ledd. Tilbyder er ikke ansvarlig for følgeskader. Ansvarsbegrensningen i første, annet og tredje ledd gjelder ikke dersom annet er avtalt. Myndigheten kan gi forskrift om ansvarsbegrensning. 31. Taushetsplikt Tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder plikter å bevare taushet om opplysninger som vedkommende gjennom sin virksomhet får kjennskap til. Dette gjelder: 1. opplysninger om avsender og mottakers bruk av posttjeneste og sikker digital posttjeneste 2. opplysninger om innhold i postsending eller digital melding 3. opplysninger om avsender og mottaker. Tilbyder plikter også å gjennomføre tiltak for å hindre at andre enn de som opplysningene gjelder, får kjennskap til opplysningene. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger etter første ledd nummer 3 gis til annen myndighet i medhold av lov. Tilsvarende gjelder også for informasjon der bruker har benyttet reservasjonsretten etter 32. Opplysninger etter første ledd kan ikke nyttes i egen 8

266 virksomhet, i tjeneste eller arbeid for andre, med unntak av statistiske opplysninger som er anonymisert. Tilbyder plikter å bevare taushet om opplysninger som mottas fra annen tilbyder før, under eller etter forhandlinger om bruk av postnett eller posttjeneste. Slik informasjon skal heller ikke brukes innad i egen virksomhet til annet enn det informasjonen var forutsatt brukt til ved utlevering av informasjonen. Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder plikter å bevare taushet om opplysninger etter første ledd også etter at vedkommende har avsluttet arbeidet eller tjenesten. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om taushetsplikt. 32. Reservasjon mot utlevering av adresseinformasjon Tilbyder som forvalter adresseinformasjon skal på anmodning fra bruker kostnadsfritt tilby reservasjonsordning mot utlevering av adresseinformasjon eller kontaktinformasjon for sikker digital posttjeneste til allmennheten. Dersom bruker har reservert seg mot at adresseinformasjon etter første ledd, eller kontaktinformasjon for sikker digital posttjeneste utleveres allmennheten, skal den ikke utleveres andre enn registrert tilbyder etter 22, Folkeregisteret og annen offentlig myndighet i medhold av lov. Tilbyder som forvalter adresseinformasjon skal ikke utlevere adresseinformasjon til andre tilbydere om bruker som bor på hemmelig adresse. 33. Politiattest Tilbyder skal kreve fremleggelse av ordinær politiattest, jf. politiregisterloven 40 ved tilbud om stilling som medfører behandling av eller tilgang til postsendinger eller innholdet i sikker digital posttjeneste. For ansettelse i særlig betrodde stillinger kan det kreves uttømmende og utvidet politiattest, jf. politiregisterloven 41. Politiattest etter første ledd skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for brudd på straffelovens bestemmelser om vinningskriminalitet, narkotikakriminalitet, organisert kriminalitet, terrorhandlinger eller deltakelse i voldelige sammenslutninger med et politisk formål. Myndigheten kan gi forskrift om bruk av politiattest, herunder om hvilke lovbrudd attesten skal vise. 34. Sikkerhet i postnettet Tilbyder av postsending skal undersøke, og om nødvendig selv eller ved hjelp av kompetent personell, åpne postsending når det er mistanke om at: 1. postsendingen i seg selv er farlig å sende 2. postsendingen ikke er forsvarlig innpakket og av den grunn antas å kunne skade postnettet eller andre postsendinger. Tilbyder kan avbryte formidling av postsending som er omfattet av første ledd. Tilbyder skal gi avsender melding hvis postsendingen har vært åpnet eller formidlingen avbrytes dersom avsenders navn og adresse er kjent. Dersom avsenders navn og adresse ikke er kjent, skal mottaker varsles om at postsendingen har vært åpnet eller at formidlingen er avbrutt. Tilbyder kan destruere postsending som er omfattet av første ledd nummer 1. Tilbyder skal før destruering om mulig informere avsender om dette. 9

267 Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om sikkerhet i postnettet, herunder om hvilke postsendinger som faller inn under første ledd nummer Sikkerhet i digital posttjeneste Tilbyder skal påse at sikker digital posttjeneste oppfyller fastsatte krav til sikkerhet og at sikkerhetsnivået er tilstrekkelig til å ivareta forsvarlig informasjonssikkerhet for den enkelte sending. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om krav til sikker digital posttjeneste. Kapittel 5 Felles bruk av postnett 36. Tilbyders tilgang til utleveringspostkasse Myndigheten kan gi tilbyder av posttjeneste tillatelse til å kreve tilgang til utleveringspostkasse og postboksanlegg som ikke er tilgjengelig for allmennheten. Eier av slik utleveringspostkasse og postboksanlegg skal imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang og inngå avtale med tilbyder med tillatelse, jf. første ledd. I vurderingen av om anmodningen er rimelig skal det blant annet legges vekt på eiers interesse i å disponere egen eiendom målt opp mot hensynet til bærekraftig konkurranse. Tilbyder skal dekke kostnader ved tilgang. Myndigheten kan kalle tilbake tillatelse gitt i medhold av første ledd ved brudd på vilkår i denne. Alvorlige eller gjentatte brudd på vilkårene vil som hovedregel føre til at tillatelse kalles tilbake. Myndigheten kan gi forskrift om vilkår for tillatelse etter første ledd. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilgang til utleveringspostkasse og postboksanlegg etter annet ledd. 37. Ettersending og videreformidling av postsending Tilbyder av posttjeneste skal ettersende feiladressert post til adressat eller avsender. Tilbyder med leveringsplikt etter 6 skal imøtekomme enhver rimelig anmodning fra annen tilbyder om videreformidling av postsendinger etter første ledd. Med videreformidling menes formidling som tilrettelegger for at postsendinger mellom tilbydere kommer fram til adressat uavhengig av tilbyders leveringsområde. Tilgang skal gis andre tilbydere på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om omfanget av plikten til å tilby ettersending og videreformidling. 38. Offentlig postnummersystem Postnummersystemet forvaltes som en offentlig fellesressurs av myndigheten. Endring i det offentlige postnummersystem skal høres hos tilbydere av posttjeneste, berørte kommuner, berørte offentlige myndigheter og andre berørte parter, jf. forvaltningsloven 37. Myndigheten skal offentliggjøre endringer på en hensiktsmessig måte. Endring kan tidligst gjennomføres seks måneder etter at enkeltvedtak om endring er fattet, med mindre annet besluttes av myndigheten. Myndigheten er ikke erstatningsansvarlig ved omdisponering av postnumre. 10

268 Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om det offentlige postnummersystemet. 39. Tildeling av postnummer Forvalter av det offentlige postnummersystemet, jf. 38, skal imøtekomme enhver rimelig anmodning fra tilbyder om tildeling av postnummer. Ved vurdering av om anmodningen er rimelig skal det legges vekt på ressursbegrensninger, effektiv bruk av ressursen og tilbyders behov. Postnummer skal ved enkeltvedtak så langt mulig tildeles tilbyder på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tildeling av postnummer. 40. Adresseregister Leveringspliktig tilbyder etter 6 skal etablere og drifte et adresseregister. Leveringspliktig tilbyder etter første ledd skal gi tilgang til registeret til tilbydere etter 22, Folkeregisteret og annen offentlig myndighet i medhold av lov. Leveringspliktig tilbyder skal ikke utlevere adresseinformasjon til andre tilbydere om bruker som bor på hemmelig adresse. Tilgang skal gis på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilgang til og forvaltning av adresseregister. Kapittel 6 Konfliktløsning og klage 41. Mekling i tvister mellom tilbydere I tvister mellom tilbydere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste om rettigheter og plikter som følger av eller i medhold av denne lov, kan myndigheten etter skriftlig anmodning fra en part mekle for å oppnå enighet mellom partene. Begge parter må samtykke til mekling. Myndigheten skal avvise meklingsanmodningen dersom vilkårene for mekling ikke er tilstede, eller dersom myndigheten etter en helhetsvurdering kommer til at saken ikke egner seg for mekling. Meklingen skal avsluttes senest fire måneder etter mottatt meklingsanmodning. Myndigheten kan fastsette tidsfrister og andre vilkår knyttet til meklingen. Myndigheten kan på ethvert tidspunkt avbryte meklingen. Myndigheten kan gi forskrift om mekling. 42. Tilbyders klageordning Tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal ha en klageordning for egne brukere. Klageordningen skal være vederlagsfri, enkel å bruke og sikre at klager behandles rettferdig og raskt. Avgjørelse i klagesaker skal begrunnes. Tilbyder skal opplyse brukere om klageordningen og klageadgang til brukerklagenemnd etter 43. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om omfang, innhold, rapportering og organisering av klageordning etter første ledd. 11

269 43. Brukerklagenemnd for posttjenester Brukerklagenemnda skal behandle klager på posttjeneste fra fysiske personer og små bedrifter om tvister med tilbyder av posttjeneste etter 19, 20, 21, 29, 30, 37. Brukerklagenemnda skal også behandle klager etter 27 som gjelder fysisk posttjeneste. Brukerklagenemnda skal sikre en rettferdig, rimelig og hurtig behandling av slike tvister. Nemndas organisering og sammensetning skal ivareta balansen mellom nærings- og forbrukerinteresser. Klageadgangen er subsidiær, slik at bruker først må rette klagen til tilbyder. Bruker kan likevel bringe tvisten direkte inn for Brukerklagenemnda dersom: 1. Tilbyder ikke skriftlig har orientert klager om forventet behandlingstid innen tre uker etter at tilbyder mottok klagen, eller 2. tilbyder ikke har gitt endelig svar på klagen innen rimelig tid. Fysiske personer og små bedrifter kan kreve nemndbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, såfremt klager har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saken. Tilbyder som omfattes av klageordningen, plikter å la nemnda behandle tvister med fysiske personer og små bedrifter. Brukerklagenemndas virksomhet skal finansieres av tilbyderne av de tjenestene som omfattes av klageordningen. Myndigheten kan gi forskrift om omfang, innhold, rapportering og organisering av nemndbehandling. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om etablering og finansiering av brukerklagenemnd for behandling av klager, og kan unnta tilbyder fra ordningen. 44. Klage til myndigheten Post- og teletilsynet skal behandle brukerklager som gjelder posttjeneste som ikke faller inn under brukerklagenemndas kompetanse etter 43, og på brukerklager som gjelder sikker digital posttjeneste. Post- og teletilsynet skal behandle tvister mellom 1. tilbydere av posttjeneste 2. tilbydere av sikker digital posttjeneste 3. eier av utleveringspostkasser eller postboksanlegg etter 36 og tilbyder av posttjeneste. Departementet er klageinstans for enkeltvedtak fattet av Post- og teletilsynet med hjemmel i eller i medhold av denne lov. Klager fremsettes overfor Post- og teletilsynet, jf. forvaltningsloven 32. Kongen kan gi forskrift om hvem som er klageinstans i klagesaker av konkurransemessig karakter. Kapittel 7 Tilsyn og sanksjoner 45. Tilsyn Myndigheten skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller i medhold av loven er oppfylt. Myndigheten kan nytte bistand fra andre ved utførelsen av tilsynet og kan ta stikkprøver, foreta målinger og annen kontroll uten forhåndsvarsel. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilsyn. 12

270 46. Medvirkning ved tilsyn Tilbyder har plikt til å sørge for at myndigheten har uhindret adgang til virksomheten og lokaler med utstyr knyttet til formidling av postsendinger og sikker digital posttjeneste. Nødvendig dokumentasjon skal gjøres tilgjengelig for myndigheten. Tilbyder, dennes representant eller den som utfører oppdrag på vegne av tilbyder kan pålegges å være til stede under tilsynet. 47. Opplysningsplikt Myndigheten kan kreve opplysninger fra tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste som er nødvendige for gjennomføring av loven, vedtak gitt i medhold av loven, eller forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til. Opplysningene kan kreves utlevert skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist. Taushetsplikt som følger av 31, annen lovgivning, pålegg eller avtale, er ikke til hinder for opplysningsplikten. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om opplysningsplikten. 48. Internasjonal utveksling av taushetsbelagt informasjon Myndigheten kan uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi relevant informasjon om markedet for posttjenester og sikker digital posttjeneste til internasjonale organisasjoner for å oppfylle Norges internasjonale avtaleforpliktelser. Ved utlevering av opplysninger etter første ledd skal myndigheten stille som vilkår at opplysningene bare kan formidles videre med samtykke fra myndigheten, og bare for det formål som samtykket omfatter. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom myndigheten og annen myndighet eller internasjonal organisasjon. 49. Pålegg om retting og endring mv. Myndigheten kan ved enkeltvedtak pålegge retting eller opphør av ulovlige forhold og fastsette vilkår som må oppfylles for at posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. Myndigheten kan ved enkeltvedtak pålegge avtaleinngåelse og stille krav til utforming av avtalevilkår i avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker. 50. Oppsigelse og tilbakekall Myndigheten kan si opp en avtale etter 6 eller trekke tilbake tillatelse gitt i medhold av 18 og 28 når det foreligger vesentlige eller gjentatte brudd på vilkårene og pålegg om retting etter 49 ikke er etterkommet, eller når andre samfunnsviktige forhold gjør det nødvendig. Tilbakekall eller oppsigelse etter første ledd får virkning ett år etter at det er gitt forhåndsvarsel etter forvaltningsloven. Dersom brudd på vilkår utgjør en overhengende fare for at tilbud om leveringspliktig posttjenester ikke opprettholdes, får tilbakekall umiddelbar virkning. 13

271 51. Internkontroll Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om etablering av interne kontrollsystem, endring av kontrollsystem og dokumentasjon for å sikre at kravene fastsatt i eller i medhold av denne lov er oppfylt 52. Overtredelsesgebyr Myndigheten kan ilegge en fysisk person eller et foretak overtredelsesgebyr dersom personen, foretaket eller noen som handler på vegne av foretaket forsettlig eller uaktsomt: 1. overtrer 7, 13, 22, 23, 26, 31, 36, 37, 46, 47 og 58 eller gjentatte ganger 34, 35, 43 og 44, 2. overtrer forskrift gitt med hjemmel i 7, 9, 10, 13, 17, 22, 23, 26, 28, 29, 31, 36, 37, 45 og 47 eller gjentatte ganger 34 og 35, 3. unnlater å etterkomme enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i 7, 10 annet ledd, 36, 37, 45, 47, 49 og 51 eller 4. gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til myndigheten. Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse skal det særlig legges vekt på overtredelsens grovhet og varighet, utvist skyld og foretakets omsetning. Adgangen til å pålegge gebyr foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes når tilsynet meddeler et foretak at det er mistenkt for overtredelse av loven eller vedtak fastsatt med hjemmel i loven. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om utmåling av overtredelsesgebyr. 53. Tvangsmulkt For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven oppfylles, kan myndigheten fastsette en løpende tvangsmulkt til staten for hver dag som går inntil lovstridig virksomhet er opphørt. Myndigheten bestemmer når mulkten begynner å løpe. Myndigheten kan i særlige tilfeller helt eller delvis frafalle kravet om påløpt mulkt. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tvangsmulkt. 54. Straff Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt: 1. overtrer 13, 22, 23, 31, 46, 47 eller 58, 2. overtrer forskrift gitt med hjemmel i 13, 22, 23, 31 eller 47, 3. unnlater å etterkomme enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i 47 eller 49, eller 4. gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til myndigheten Hvis hensikten med å overtre 31 er å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller gjerningspersonen i slik hensikt på annen måte utnytter opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, kan fengsel i inntil tre år anvendes. 55. Instruksjonsadgang Departementet kan pålegge Post- og teletilsynet å behandle saker innenfor lovens virkeområde. 14

272 Post- og teletilsynet kan ikke instrueres, verken generelt eller i den enkelte sak, ved behandling av saker etter kapittel 5 om felles bruk av postnett. Kapittel 8 Gebyr og ekspropriasjon 56. Gebyr til Post- og teletilsynet Post- og teletilsynet kan kreve gebyr fra tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste til dekning av kostnader knyttet til forvaltningsoppgaver etter denne lov. Myndigheten kan gi forskrifter om gebyr til Post- og teletilsynet, herunder kan tilbydere med liten omsetning unntas fra gebyrplikten. Innkreving av tvangsmulkt, gebyr, avgifter mv. 57. Innkreving av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, gebyr mv. Gebyrer som fastsettes etter 43 og 56, endelig vedtak om overtredelsesgebyr etter 52 eller tvangsmulkt etter 53, er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkreving av krav som nevnt i første ledd kan pålegges Statens innkrevingssentral. Kravet kan innkreves etter reglene i dekningsloven 2-2. Innkrevingssentralen kan også kreve inn utestående fordringer ved å stifte utleggspant for kravet dersom panterett kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5. Utleggsforretninger kan holdes på innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven 7-9 første ledd. 58. Ekspropriasjon Myndigheten kan fatte vedtak om ekspropriasjon av bruksrett til fast eiendom til fordel for tilbyder med leveringsplikt etter 6 for å sette opp innsamlings- og utleveringspostkasser og nødvendig innretning for plassering av postkasser. Ekspropriasjon kan bare finne sted når det er nødvendig av hensyn til effektiv postinnsamling og postomdeling. Eier eller bruksberettiget kan kreve at postkasse flyttes eller fjernes fra eiendommen når dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Det skal ytes vederlag for den byrden ekspropriasjonsvedtaket antas å påføre eieren eller den bruksberettigede. Vederlaget fastsettes ved skjønn, dersom partene ikke kommer til enighet om vederlagets størrelse, jf. lov av 1. juni 1917 nummer 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker. Skjønnet styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom gjelder så langt den passer. Myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om ekspropriasjon, herunder fastsette vilkår. Kapittel 9 Avsluttende bestemmelser 59. Ikrafttredelse Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft på ulikt tidspunkt. 15

273 Når loven trer i kraft oppheves lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven). 60. Endring av andre lover Når loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: 1. Lov 20. desember 1974 nr. 68 om vegfraktavtaler 2 første ledd skal lyde: Loven gjelder ikke befordring av døde, befordring av flyttegods eller befordring som omfattes av lov dd.mm.2015 nr. xx om posttjenester. 2. Begrepet postoperatør erstattes av begrepet tilbyder av posttjenester der det forekommer i følgende lover: a) Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) 146 og 163 a b) Lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler (vekselloven) 45 femte ledd c) Lov 27. mai 1932 nr. 3 om chekker (sjekkloven) 42 femte ledd d) Lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova) 16 e) Lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten (trygderettsloven) 27 første ledd f) Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) 30 g) Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter (patentloven) 73 første ledd h) Lov 22. mai 1981 nr. 25 om Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) 118 første ledd og 211 første ledd i) Lov 11. juni 1993 nr. 101om luftfart (luftfartsloven) 10-2 første ledd j) Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) 21-4 første ledd k) Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) 22-3 nr. 1 l) Lov 14. juni 2013 nr. 42 om endringer i forvaltningsloven 30 første punktum. 3. I lov 6. mars 2009 nr.11 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven) 4 første ledd nr. 10 skal begrepet postoperatører ved formidling av verdisendinger erstattes med tilbyder av posttjenester ved formidling av verdisendinger 4. I samme lov 12 annet ledd nr. 2 skal begrepet postoperatører med konsesjon erstattes med begrepet leveringspliktig tilbyder av posttjenester 61. Overgangsbestemmelser Inntil det er inngått avtale med eller utpekt leveringspliktig tilbyder etter 6, utpekes Posten Norge AS som leveringspliktig tilbyder. Konsesjon til Posten Norge AS av 18. desember 2012 videreføres, med unntak av punkt 3.5, og og kapitlene 4, 5 og 6, inntil ny avtale eller vedtak som utpeker leveringspliktig tilbyder trer i kraft, eller konsesjonen på annet vis opphører. Ved motstrid mellom bestemmelser i konsesjon og lov, skal bestemmelsene i loven ha forrang. Samferdselsdepartementet kan i enkeltvedtak endre konsesjonen inntil ny avtale eller vedtak som utpeker leveringspliktig tilbyder trer i kraft, eller konsesjonen opphører. Enkeltvedtak med hjemmel i lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger som er i kraft ved denne lovs ikrafttredelse skal fortsatt gjelde. 16

274 Merknader til kapittel 1 Til 1 Formål Den overordnede målsettingen i gjeldende lov om formidling av landsdekkende postsendinger er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet. Den postpolitiske målsetting foreslås videreført. Det foreslås at den nye loven skal bidra til å oppfylle det nasjonale behovet for posttjenester, gjennom å legge til rette for at brukerne får tilgang til gode og fremtidsrettede posttjenester til en overkommelig pris til både næringsliv og forbrukere. Reglene om utpeking av tilbyder som skal tilby leveringspliktige tjenester er sentrale også i den nye postloven. De leveringspliktige tjenestene omfatter en rekke forhåndsbestemte, grunnleggende posttjenester, som skal bidra til å sikre et likeverdig tilbud over hele landet. Det vises til omtalen under kapittel 2 for en nærmere beskrivelse av de leveringspliktige tjenestene. Tilbydere skal tilstrebe en universell utforming av tilgangen til posttjenester slik at de kan benyttes av alle brukerne. Noen brukere har imidlertid behov for spesialtilpassede posttjenester, og skal så langt det er forholdsmessig ha tilgang til slike gjennom tilbyder av leveringspliktige tjenester, se nærmere om dette i kapittel 2. Kravet til overkommelig pris innebærer at prisene for grunnleggende posttjenester skal være på et slikt nivå at de ikke er til hinder for at den alminnelige bruker kan benytte disse tjenestene. Med fremtidsrettede posttjenester menes posttjenester som egnet til å oppfylle det nasjonale behovet for posttjenester etter hvert som behovene til den enkelte bruker endrer seg over tid. Dette innebærer at loven regulerer både tradisjonelle posttjenester og sikker digital posttjeneste. Med posttjenester av god kvalitet menes blant annet at loven skal fremme: - Forbrukerhensyn innenfor postområdet. Gode posttjenester til forbrukerne er tjenester der forbrukernes behov blir ivaretatt så godt som mulig. Dette gjelder forbrukerhensyn i et vidt perspektiv, og omfatter hensynet både til forbrukere og små bedrifter. - Hensynet til større virksomheter og virksomhetenes behov for posttjenester. - Brukernes valgmuligheter; dette gjelder både i variasjoner av tjenester slik at den enkelte så langt det er mulig kan velge noe som oppfyller det individuelle behov, og valgmuligheter mellom ulike tilbydere. - Tilgjengelighet av tjenestetilbud som omfatter ettersending, retur og oppbevaring. - Posttjenester som fungerer også under krise og krig. God kvalitet på posttjenestene innebærer også at det blant annet stilles visse sikkerhetskrav og krav til postens tilgjengelighet, konfidensialitet og integritet. Det skal, så langt det er mulig, tilbys posttjeneste også i ekstraordinære situasjoner. I tillegg må det så langt som mulig sikres at posten ikke kommer uvedkommende i hende, eller at posten blir borte. Et virkemiddel for å oppnå formålet med loven er å tilrettelegge for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Effektiv ressursbruk innebærer at det ikke vil være mulig å oppnå bedre måloppnåelse ved å bruke ressursene på en annen måte. Samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk har man i følge NOU 1991: 27 Konkurranse for effektiv ressursbruk (side 79) dersom følgende tre kriterier er oppfylt: 17

275 a) Det må ikke være mulig, ved å omfordele ressursene mellom produksjonssektorer, å øke produksjonen av en vare uten at dette resulterer i redusert tilgang på andre varer. b) Det må ikke være mulig, ved å endre sammensetningen av produksjonen, å oppnå høyere behovstilfredsstillelse hos forbrukerne. c) Det må ikke være mulig, ved å omfordele godene mellom forbrukerne, å øke behovstilfredsstillelsen for en person uten samtidig å redusere den for andre. Effektivitet deles inn i statisk og dynamisk effektivitet. Statisk effektivitet er effektiv utnyttelse av ressursene på et gitt tidspunkt eller i en definert periode. Dynamisk effektivitet er at det skapes samfunnsøkonomisk ønskelig endring eller nyskaping ved nye produksjonsprosesser eller produkter, samt at ressursene utnyttes effektivt i denne prosessen. Innenfor forslaget til ny postlov innebærer dette at leveringspliktig tilbyder, innenfor rammene av plikten, må utnytte ressursene på en best mulig måte slik at nettokostnaden for å utføre de pålagte oppgavene minimeres. Omfanget av leveringsplikten er i hovedsak uendret, med unntak av at det foreslås å endre fra seks til fem omdelingsdager. I en tid med store endringer i postmarkedet har egendrevne postkontorer langt på vei blitt erstattet med Post i butikk. Tilsvarende kan man i framtiden se for seg at tjenester vi i dag mener oppfyller leveringsplikten, blir erstattet av nye tjenester som på en bedre måte dekker brukernes behov eller som produseres på en mer effektiv måte. Lovens rammer åpner for en slik utvikling innenfor leveringsplikten. Med likeverdig tilbud av leveringspliktige tjenester menes at like tilfeller skal behandles så likt som mulig under ellers like forhold. I vurderingen kan det tas hensyn til lokale forhold og rammebetingelser. Til 2 Saklig virkeområde Loven viderefører i hovedsak det saklige virkeområdet i gjeldende postlov hva gjelder fysisk formidling av postsendinger. Hensynet bak bestemmelsen er at det ansees viktig å sikre et landsdekkende tilbud av et spesifisert minimumssett av posttjenester og at det eksisterer et generelt reguleringsbehov for registrerte og uregistrerte postsendinger. Begrepet virksomhet i første ledd omfatter både den som tilbyr tjenesten og den aktiviteten som utføres, for eksempel omdeling, sortering og transport av postsendinger. Med postsendinger forstås brevpost, aviser og blad i abonnement eller lettgods inntil 20 kg. Begrepet postsending omfatter alle adresserte brev og pakker eller lettgods som tradisjonelt har vært regulert i postloven. Dette innebærer at sendinger over 20 kg ikke reguleres i postloven, men av andre lover som for eksempel vegfraktavtaleloven. Dette er en videreføring av gjeldende rett som blant annet bygger på Verdenspostforeningens regelverk. Når det gjelder begrepet mot vederlag, gjenspeiler dette at slik virksomhet utføres som en del av en kommersiell aktørs forretning. Det er ikke nødvendig at det tas penger fra avsender for formidling, vederlaget kan finansieres av andre parter i verdikjeden. Tilhørende infrastruktur, tjenester og utstyr omfatter blant annet tekniske eller logiske funksjoner i postnettet, og som er nødvendige for å utføre oppgavene knyttet til postformidling. I dette ligger at virkeområdet er ment å omfatte ut- og innleveringspostkasser, postbokser, sorteringsutstyr, adresseregistre, organisasjon for postomdeling, system for håndtering av feilsendt post, postnummer, kjøretøy og annet utstyr som er hensiktsmessig å bruke i postvirksomhet. Med tjenester som er nødvendige for å utføre oppgaver knyttet til 18

276 postformidling menes for eksempel omadressering, adresseendring, vedlikehold av adresseregister med videre. Tilgang til infrastruktur tjenester og utstyr omfattes også av lovens virkeområde. Når det gjelder formidling av postsendinger til og fra utlandet, vises det til 14 og merknadene til denne. Dette er inntatt i lovens saklige virkeområde for å synliggjøre Norges internasjonale forpliktelser på postområdet. Formidling av egne postsendinger faller utenfor virkeområdet og viderefører avgrensning i gjeldende postlov, jf. merknadene i Ot.prp. nr. 64 ( ) side 17: Loven gjelder på den annen side ikke formidling av egne postsendinger selv om det tas vederlag for dette av kunden eller kostnaden innkalkuleres i produktkostnaden eller liknende. Dersom det derimot benyttes andre til å utføre formidling mot vederlag vil denne virksomhet gå inn under lovens virkeområde. I den utstrekning avisen besørger omdeling samtidig av andre sendinger mot vederlag, vil imidlertid denne delen av virksomheten gå inn under lovens virkeområde. Formidling gjennom egne distribusjonsselskaper/egne rettssubjekter (samdistribusjonsselskaper eller liknende) vil også omfattes av lovens virkeområde. Bestemmelsens annet ledd utvider loven til også å omfatte sikker digital posttjeneste som formidles i Norge. Vi mener det er behov for å sikre at digitale sendinger kan leveres med god kvalitet og sikkerhet for brukerne når det tilbys digitale erstatninger for tjenester som rekommandert sending, sporbarhet og krav til presis fremsending. Dagens posttjeneste gir folk en sikkerhet for at det er et regelverk som ivaretar deres interesser fra brevet legges i den røde postkassa og frem til mottagers postkasse. Det er derfor positivt å se at kommersielle tjenester for digital postkasse med god sikkerhet i dag blir tilbudt i markedet av flere aktører. Disse tjenestene fremstår som et substitutt for, og vil på sikt kunne erstatte både den usikre digitale kommunikasjonen og den eksisterende fysiske formidlingen av betrodde sendinger. For at sikre digitale postkasser skal bli et godt alternativ til dagens betrodde postsendinger mener vi at tilbyderne av tjenesten bør underlegges et minimum av tilsyn og kontroll tilsvarende dagens tilsyn med fysisk postforsendelse. Ved å ta inn formidling av sikre digitale sendinger i postloven vil brukerne få en større sikkerhet for at tilbyderne av digitale postkasser leverer tjenester med tilfredsstillende sikkerhet og kvalitet. De fleste mottar i dag sendinger fra både offentlig forvaltning og private selskaper og personer. Det har derfor vært viktig for Samferdselsdepartementet å sikre lik regulering av disse sendingene uavhengig av avsender. Postloven omfatter all derfor alle former for sikker digital posttjeneste. Kravene etter loven er uavhengig av om avsender og mottager er privatperson, offentlig virksomhet eller privat virksomhet. Bestemmelsene etter postloven vil for øvrig ikke erstatte de særlige krav til tjenestene som følger av forvaltningsloven med forskrifter eller vilkår som virksomheter setter ved kjøp av tjenester. Departementet mener i utgangspunktet at loven ikke kan fravike vilkår som settes ved kjøp av tjenestene. Ved bruk av digital postkasse legges det opp til at forbrukeren selv fritt skal kunne velge tilbyder av digital postkasse. Etter endringer i forvaltningsloven skal kommunikasjonen fra forvaltningen til borgerne som hovedregel skje elektronisk. Det betyr at borgerne nå må aktivt reservere seg mot elektronisk kommunikasjon fra forvaltningen. 19

277 For å sikre mulighet til nærmere avgrensning av virkeområdet, foreslås det i tredje ledd å ta inn en bestemmelse som gir Kongen kompetanse til å avgjøre omfanget av virkeområdet i særlige tilfeller. Bestemmelsen kan blant annet anvendes i tilfeller som oppstår fordi tjenestetilbudet eller andre grunnleggende forhold endres i markedet på måter som vanskelig kan forutsis. Til 3 Geografisk virkeområde Bestemmelsen er ny og er tatt med for å presisere at loven gjelder for fastlands-norge og Svalbard, men ikke Jan Mayen eller bilandene. Loven vil på samme måte som postloven av 1996 gjelde i sin helhet for Svalbard jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard 3. Formidlingsplikt for post omfatter ikke området utenfor Norges territorialfarvann, jf. lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone av 27. juni 2003 nr. 57 (territorialfarvannsloven) 1 til 3. Tilbydere som påtar seg slik transport ansees for å ha inngått avtale om intern formidling. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser som innskrenker eller presiserer det geografiske virkeområdet for loven eller enkelte bestemmelser i loven såfremt dette er nødvendig på grunn av de stedlige forholdene. Dette vil blant annet kunne gjelde i forhold til leveringspliktige tjenester. Forskriftskompetansen omfatter også rett til å gi regler som er nødvendige for å ivareta internasjonalt samarbeid og Norges internasjonale forpliktelser. Til 4 Definisjoner Til nummer 1 Posttjeneste Posttjenesten skal være rettet mot allmennheten i den forstand at tilbudet er offentlig tilgjengelig for alle eller avgrensede grupper av allmennheten. Dette innebærer at interne formidlingstilbud i en virksomhet (internpost) eller innenfor en begrenset krets av avsendere og mottakere ikke omfattes. Omdeling av egne varer eller produkter fra egen organisasjon til kunder faller også utenfor definisjonen. Blomsterbud, leveranser fra pizzarestauranter og lignende vil falle utenfor definisjonen fordi disse leveransene ikke er et tilbud om formidling av postsendinger til allmennheten. Krav til at tilbudet om formidling må være regelmessig, innebærer at tjenesten må tilbys med på forhånd fastlagt intervall og en viss hyppighet. Som hovedregel bør denne type tjenester formidles minst en gang i uken for å kunne anses som en posttjeneste. Innhentingen for sortering og videre transport og utlevering til mottakeren skal som hovedregel skje etter en offentlig kjent og fastlagt plan. Informasjon om planen må være lett tilgjengelig for allmennheten og for eksempel framgå av tilbyders hjemmesider på internett, jf. 24. Tilbyder kan også inngå avtaler om innsamling og utlevering på individuell basis. Levering av postsendinger kan skje i innleveringskasser som tilbyderen har plassert på offentlig tilgjengelig sted. Innleveringskassene skal være klart merket for formålet og angi når postsendingen vil bli hentet. Innleveringen kan også skje på tilbyderens faste eller mobile ekspedisjonssteder, eller på andre måter som tilbyderen finner hensiktsmessig. En posttjeneste skal ytes mot vederlag, det vil si at det skal være en kommersiell interesse knyttet til virksomheten. Det er i denne sammenheng ikke avgjørende om det er avsender eller mottaker som betaler for tjenesten, eller om posttjenesten finansieres gjennom salg av en tilknyttet tjeneste som for eksempel reklame. 20

278 Til nummer 2 Postnett Postnettet består av alle prosesser, arbeidsinnsats og alt utstyr som er nødvendig for å produsere posttjenester. Produksjonsutstyr omfatter blant annet sorteringsutstyr, kjøretøyer og annet relevant utstyr som brukes av tilbydere etter denne loven. Til nummer 3 Postsending Gjeldende postlov definerer landsdekkende postsending i 3 bokstav a) som brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg eller lettgods inntil 20 kg, som formidles landsdekkende eller i et geografisk begrenset område. Forslaget til begrepet postsending omfatter alle adresserte brev og pakker eller lettgods som tradisjonelt har vært regulert i postloven, og er langt på vei en videreføring av gjeldende rett. Begrepet landsdekkende postsending foreslås ikke videreført. Bakgrunnen for dette er at begrepet landsdekkende postsending i realiteten knytter seg til det leveringspliktige tilbudet av posttjeneste til allmennheten. Når det gjelder postsendinger som vil kunne karakteriseres som farlig gods, vises det til nærmere omtale knyttet til bestemmelsene i 34. Til nummer 4 Adressert postsending Mottakerens navn og, offentlig kjent adresse eller annen entydig identifikator må være påført postsendingen. Begrepet «entydig identifikasjon eller identifikator» er ikke definert i lov eller forskrift, men forutsetter at mottaker blir identifisert på en like sikker måte som etter innarbeidede ordninger. Kravet til notoritet vil imidlertid i disse tilfellene være avgjørende, for eksempel må det som hovedregel klart fremgå hvem som har identifisert mottakeren hvis dette gjøres etter personlig bekjentskap. Identifikasjonskravet vil ofte innebære kontroll mot folkeregistrerte opplysninger. Tilbyderen kan kreve at adresseringen skjer på bestemte måter og at avsenders navn og adresse også påføres postsendingen. Til nummer 5 Uregistrert postsending Definisjonen omfatter det man tradisjonelt har ansett som posttjeneste. Dette vil si postsendinger som er lagt i innsamlingskasser, eventuelt innlevert på ekspedisjonssteder eller terminaler, og videredistribuert til mottaker uten at postsendingen er sporbar eller på annen måte registrert hos tilbyder. En sikker digital postsending vil ikke være uregistrert. Til nummer 6 Registrert postsending En registrert postsending kjennetegnes ved at det gis kvittering for postsendningen ved innlevering, og at postsendingen utleveres mot kvittering. Begrepet kvittering omfatter for eksempel hentelapp, kvittering eller kode. En registrert postsending er sporbar eller på annen måte registrert hos tilbyder. Begrepet inntas i definisjonene for å synliggjøre hva som omfattes av tjenesten, og er en videreføring av gjeldende rett. Til nummer 7 Rekommandert postsending En rekommandert postsending kjennetegnes ved at det gis kvittering for postsendingen ved innlevering og at mottaker får utlevert postsendingen mot fremvisning av gyldig legitimasjon og signatur eller annen entydig identifikator. Begrepene gyldig legitimasjon og entydig 21

279 identifikasjon er dynamiske og under utvikling. Dokument som per i dag er godkjent som gyldig legitimasjon : Postens ID-kort Norsk bankkort med legitimasjonsdel (bilde o.a.) Norsk førerkort utstedt fra og med Norsk pass Norsk utlendingspass og reisebevis Dokument med D-nummer Utenlandsk pass Europeisk identitetskort (Identity Card) Opplistingen vil kunne utvides i samsvar med utviklingen på området Når det gjelder entydig identifikasjon vises det til omtalen av begrepet under merknaden til adressert postsending. Definisjonen av rekommandert postsending inntas i loven for å synliggjøre hva som omfattes av tjenesten, og er en videreføring av gjeldende rett. Til nummer 8 Sikker digital posttjeneste I tillegg til definisjonen av posttjeneste foreslås også å definere sikker digital posttjeneste for å kunne få frem skillet mellom fysisk og digital formidling av sendinger. Noen av reglene i lovutkastet gjelder både fysisk og digital formidling, mens andre bestemmelser bare gjelder en av formidlingstjenestene. Sikker digital posttjeneste skal oppfylle fastsatte krav til sikkerhet. Sikkerhetsnivået skal være tilstrekkelig for å ivareta nødvendig informasjonssikkerhet for den enkelte sending, og vil kunne variere etter krav til sendingen. For eksempel vil tilbyder måtte overholde nærmere fastsatte krav for sendinger fra ulike deler av offentlig forvaltning. Kravene vil kunne variere etter sendingens innhold, det er rimeligvis stor forskjell på utsendelse av generelle sakspapirer og vedtak som berører personlige forhold. Samferdselsdepartementet anser det ikke hensiktsmessig å definere klare tekniske krav til sikker digital posttjeneste, fordi teknologien endres over tid. Når det gjelder kravet til notoritet, så er dette knyttet til at den sikre digitale posttjenesten skal tilfredsstille tilsvarende krav til etterprøvbarhet og troverdighet som den alternative, papirbaserte tjenesten. En sikker digital posttjeneste skal ytes mot vederlag, jf. merknad til nummer 1. Til nummer 9 Sikker digital postkasse Sikker digital postkasse er brukers tilgangspunkt til sikker digital posttjeneste og gjør det mulig både å sende og motta sikre digitale meldinger. Til nummer 10 Tilbyder Begrepet tilbyder er langt på vei en videreføring av begrepet postoperatør i gjeldende postlov, men er utvidet til også å omfatte tilbyder av sikker digital posttjeneste. Tilbyder er en som i ervervsøyemed formidler postsendinger. Tilbyder er enhver som tilbyr en eller flere 22

280 posttjenester eller sikker digital posttjeneste som faller inn under lovens virkeområde. Tilbyder er ansvarlig for at posttjeneste eller sikker digital posttjeneste, herunder at posttjenesten utføres i henhold til den på forhånd fastlagte tidsplanen. Tilbyderen er også ansvarlig for postsendingen eller sending formidlet gjennom sikker digital posttjeneste fra innleveringen til utleveringen har skjedd, uavhengig av hvilke underleverandører som eventuelt benyttes for innsamling, sortering, transport og utlevering. Begrepet tilbyder omfatter også utvekslingskontor som en tilbyder etablerer og drifter på fremmed territorium og som samler inn postsendinger for viderebefordring ut av landet, såkalte Extraterritorial Office of Exchange (ETOE). Til nummer 11 Bruker Begrepet bruker omfatter både fysiske og juridiske personer som benytter posttjenester som avsender eller mottaker. Offentlige instanser, herunder sentrale og kommunale myndigheter, omfattes også. Begrepet er ment å sikre at også mottakere som vanligvis ikke betaler for formidlingstjenesten er omfattet av loven. En tilbyder som formidler post gjennom en annen tilbyders nett, vil i denne sammenheng også regnes som bruker, jf. definisjonen i 4 nummer 10. Videre er brukere med spesielle behov også omfattet, jf. 7 første ledd nummer 7, jf. 14. Mottager og avsender av betrodde digitale sendinger er også bruker i postlovens forstand. Til 5 Myndighet etter loven I lovforslaget legges kompetansen til myndigheten som et fellesbegrep for å angi hvem som skal ha myndighetskompetanse etter lovens enkelte bestemmelser. Myndighet etter loven er Kongen, departementet og Post- og teletilsynet. Nærmere funksjonsfordeling innen myndigheten vil bli fastsatt av Kongen. Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige myndigheter eller private rettssubjekter på avgrensede områder. Eksempel på et slikt avgrenset område kan være postnummersystemet, jf. 38. En åpning av å delegere denne type myndighet til private rettssubjekter vil åpne for å delegere myndighet til for eksempel Posten Norge AS (heretter Posten) når dette fremstår som hensiktsmessig. Merknader til kapittel 2 Til 6 Valg av leveringspliktig tilbyder Valg av leveringspliktig tilbyder kan i henhold til postdirektivet skje enten ved direkteutpeking gjennom en åpen, objektiv og ikke-diskriminerende prosess, eller ved offentlig anskaffelse av de leveringspliktige tjenestene. Myndigheten kan i tillegg velge en kombinasjon av utpeking og offentlig anskaffelse, basert på en markedsanalyse av det norske postmarkedet. Markedsanalysen vil kunne avdekke om deler av leveringsplikten kan tilbys på kommersielle vilkår uten utpeking, hvilke deler av leveringsplikten som er egnet for et offentlig anbud og hvor det er hensiktsmessig å direkteutpeke en leveringspliktig tilbyder. I utkastet til bestemmelse foreslås å innføre en ordning som gir myndigheten hjemmel til å inngå en avtale med en eller flere tilbyder(e) om leveringsplikt for å sikre et landsdekkende tilbud av leveringspliktige tjenester. Dersom to eller flere tilbydere får leveringsplikt til deler 23

281 av de leveringspliktige tjenestene eller deler av landet, skal dette til sammen sikrer et landsdekkende tilbud av alle leveringspliktige tjenester. Myndigheten kan også gjennom enkeltvedtak utpeke en eller flere tilbydere til å levere de leveringspliktige tjenestene. Dersom myndigheten velger å utpeke en tilbyder for hele eller deler av leveringsplikten, kan den utpekte tilbyderen anmode om at eventuelle nettokostnader dekkes etter bestemmelsen i 13. I tilfeller der myndigheten finansierer den leveringspliktige tjenesten i henhold til 13, vil en slik kompensasjon måtte oppfylle de såkalte Altmark-kriteriene 1 for lovlig statsstøtte. Dersom hele eller deler av leveringsplikten utlyses på anbud, vil myndigheten måtte forholde seg til gjeldende anskaffelsesreglement. Ved offentlig anskaffelse vil ikke 13 komme til anvendelse fordi det inngås en kontrakt med en gitt pris. Tilbyderen har da mulighet til å oppnå en fortjeneste, men bærer også risikoen for at avtalt pris ikke dekker kostnadene. Etter første ledd skal avtalen være tidsbegrenset. Dette er et krav i EUs postdirektiv og gjenspeiler at det ikke lenger skal opprettholdes noen sær- eller eneretter innenfor sektoren. Avtalen kan ikke overdras uten etter tillatelse fra myndigheten. Fusjoner som utgjør endring i rettssubjekt, regnes også som overdragelse. Myndigheten kan blant annet nekte overdragelse dersom slik overdragelse vil gi et dårligere tilbud til brukerne. Videre kan myndigheten nekte overdragelse dersom dette er i strid med det til enhver tid gjeldende anskaffelsesregelverk. Etter gjeldende anskaffelsesregelverk er det en ulovfestet vesentlighetsgrense for avtaler som inngås i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser. Dersom det gjennomføres en vesentlig endring vil det foreligge en ulovlig direkteanskaffelse. EU-domstolen har fastslått at skifte av kontraktspart som hovedregel er en vesentlig endring, jf. EU-domstolens dom C- 454/06 premiss 40. Det er imidlertid ikke avklart etter gjeldende rett hvor den nærmere grensen går for når en overdragelse vil være tillatt. Det foregår for tiden et arbeid med nytt anskaffelsesregelverk som eventuelt vil avklare dette. For øvrig vil den ulovfestede vesentlighetsgrensen innebære at partene ikke står fritt til å avtale endringer i et bestående avtaleforhold. Utvelgelsesprosessen skal etter annet ledd være åpen, objektiv og ikke-diskriminerende. Dette gjelder enten det konkurranseutsettes eller foretas en utpeking gjennom enkeltvedtak. For det tilfellet at det besluttes å gjennomføres en konkurranseutsettingsprosess skal dette skje i samsvar med gjeldende anskaffelsesregler Kriteriene for utvelgelsen skal være oversiktlige og offentlig tilgjengelige, slik at det er mulig å kontrollere etterlevelse av ikkediskrimineringsprinsippet og objektivitetskravet. Bestemmelsen er ment å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon. Prosessen vil være ulik avhengig av om det inngås en avtale eller utpekes gjennom enkeltvedtak, men det vil i begge tilfeller være behov for å stille krav til tilbyderne for å sikre at disse er i stand til å tilby tjenestene i hele eller deler av lovens geografiske dekningsområde. Forslaget gjennomfører postdirektivets regler om utvelgelse av leveringspliktig tilbyder. Tredje ledd gir myndigheten kompetanse til å endre avtalevilkår basert på internasjonale forpliktelser og viktige samfunnsforhold. Terskelen for å endre avtalevilkår som følge av viktige samfunnsforhold er ment å være høy. 1 Kriteriene fremkommer i Altmark-dommen (saken Altmark Trans GmbH og Regierungspräsidium Magdeburg mot Nahverkehrsgesellschaft Altmark GmbH) og avgrenser en slik dekking av kostnader mot ulovlig statsstøtte. 24

282 I fjerde ledd gis myndigheten kompetanse til å gi utfyllende regler om utvelgelse av leveringspliktig tilbyder i forskrift og enkeltvedtak. Til 7 Leveringspliktige posttjenester Hensynet bak bestemmelsen er å sikre et landsdekkende tilbud av leveringspliktige posttjenester av god kvalitet. De tjenester som omfattes av leveringsplikten anses å være en minimumsstandard for et godt posttilbud. Det leveringspliktige tilbudet vil kunne suppleres med tjenester som går ut over dette. Andre tilbydere står fritt til å tilby posttjenester som tilsvarer de leveringspliktige tjenestene. Sikker digital posttjeneste inngår ikke i de leveringspliktige tjenestene. Kravene til de leveringspliktige posttjenestene er med på å sikre etterlevelsen av Norges internasjonale forpliktelser på postområdet, herunder postdirektivet. Formålet med direktivet er å skape felles rammebetingelser for alle posttilbydere i det indre marked. Samferdselsdepartementet velger å høre to alternative versjoner av bestemmelsen om leveringsplikt. Dette for å synliggjøre at vi ønsker høringsinstansenes syn på forslagene om lørdagsomdeling av aviser. Departementet vurderer om lørdagsomdeling av aviser som en leveringspliktig tjeneste i områder der det ikke finnes alternativ lørdagsdistribusjon skal videreføres. Omlag 15 prosent av norske husstander har ikke tilgang til et alternativt avisdistribusjonsnett. I vurderingen av om dette skal være en del av leveringsplikten, må det foretas en avveiing av nytten opp mot kostnadene. Økende bruk av nettaviser/elektronisk avis innebærer at behovet for og etterspørselen etter papiraviser reduseres. Enkelte vil fortsatt ønske papiraviser. Kostnadene for videreføring av kravet er anslått til å ligge mellom 150 og 350 kroner årlig per berørt husstand, avhengig av om avisene leveres lokalt til distribusjon eller om distributøren får ansvar for all transport fra trykkeri til avisabonnent. Samlet er kostnadene beregnet til mill. kroner per år. Kostnadene er vesentlige, og det kan stilles spørsmål ved om nytten står i forhold til disse. Likebehandling av aviser og øvrig post tilsier at kravet om omdeling av aviser på lørdager skal avvikles. Samferdselsdepartementet ber spesielt om høringsinstansenes syn på lørdagsomdeling av aviser. Første ledd nummer 1 er en videreføring av dagens regulering når det gjelder vektgrensene og kategori av forsendelser. Artikkel 3 nummer 4 i postdirektivet beskriver hvilke minimumsytelser som skal inngå i den universelle posttjenesten, og fastsetter at landene plikter å påse at denne tjenesten omfatter minst innsamling, sortering, transport og utlevering av postforsendelser på inntil 2 kg, samt for lettgods inntil 10 kg. Det åpnes i direktivet for at vektgrensen kan økes opp til 20 kg, noe som er gjort i dagens regulering og i den foreslåtte bestemmelsen. I første ledd nummer 2 og 3 foreslås å redusere kravet til antall inn- og utleveringsdager til minimum fem dager i uken. Bakgrunnen for dette er nedgang i brevmengden og at det har vist seg at volumet av postsendinger som omdeles på lørdager kun er en femtedel av hva det er på hverdagene. Fall i brevmengden og markedsutviklingen på området tilsier at det er behov for å gi leveringspliktig tilbyder større fleksibilitet. Bestemmelsen samsvarer med 25

283 kravene i artikkel 3 nummer 3 i postdirektivet der fem dager i uken er minimumskravet for innsamling og utlevering av postsendinger innenfor leveringsplikten. Etter gjeldende rett kan det gjøres unntak fra kravet til utleveringshyppighet ved ekstraordinære omstendigheter eller særlige geografiske forhold. Dette er i overensstemmelse med postdirektivet artikkel 3 nummer 3. Det vises til forslaget til ny 8 om unntak fra leveringsplikt og merknaden til bestemmelsen. Innsamlings- og utleveringsplikten omfatter ikke utlevering på høytids- og helligdager, jf. 8. Utleveringsplikten gjelder til enhver juridisk eller fysisk persons forretningsadresse eller faste helårlige bosted. Enhver juridisk person som er registrert i Enhetsregisteret i Brønnøysund vil være omfattet av bestemmelsen. Utleveringsadresse følger av registrert adresse i dette registeret. Med fast helårlig bosted menes adresse registrert i Folkeregisteret. Ved stortingsvalget i 2013 ble nesten 1700 stemmer forkastet fordi de kom for sent frem. Bakgrunnen for dette var sammensatt, men stemmer forsinket i posten var en av årsakene. Stortingets fullmaktskomité har i Innst. 1 S ( ) lagt til grunn at det foreslås tiltak for å sikre forhåndsstemmer avgitt utenfor egen kommune blir tatt med i valgoppgjøret. Bortfall av lørdagsomdeling vil i forbindelse med valg kunne medføre utfordringer med fremsendelsen av forhåndsstemmer ved stortings- og lokalvalg. Dette kan løses ved at myndigheten avtaler særskilt innsamling og distribusjon av forhåndsstemmer med leveringspliktig tilbyder eller en annen tilbyder. For eksempel kan det gjennomføres en begrenset anbudskonkurranse. Når det gjelder forsendelser med biologisk innhold og medisiner, har Posten etablert et eget tilbud for slike forsendelser som en del av ordinær postgang. Biologisk materiale som tåler en fremsendingstid på minimum en til to dager kan benytte ordinær postgang, med eller uten tilpasset emballasje. Kunder som benytter den ordinære postgangen til denne typen innhold, må allerede i dag ta høyde for at en viss andel av sendingene har minst to virkedagers fremsendingstid. I tillegg må de ta hensyn til at sendinger som er postlagt på fredager ikke nødvendigvis kommer frem før over helgen. Ved avvikling av lørdagsomdeling vil forskjellen fra dagens ordning i hovedsak være at avsender må ta høyde for at postsendinger som postlegges på torsdager ikke nødvendigvis kommer frem før helga, samt at sendinger postlagt på fredager ikke vil bli utlevert før tidligst mandag. Tidskritiske analyser sendes i dag med andre distribusjonsalternativer, slik som ekspressendinger. Det vil fortsatt være mulig å bruke dagens løsninger for ekspresspakker for fremsending på fredager, da ekspresspakker utleveres også på lørdager i sentrale strøk. Ekspresspakker er dyrere enn ordinære brev, men i sum vil kostnadene ved en slik løsning bli langt lavere enn å opprettholde seks dagers omdeling. I enkelte områder får pasienter i dag tilsendt medisiner med landpostbudet som lokalpakker fra apoteket. Her bør det være mulig å finne gode og mer kostnadseffektive løsninger lokalt i samarbeid mellom kommune, pasient, lege og apotek og som en del av kommunenes eldreog sosialomsorgstjeneste. Det vil som en del av dette kunne opprettholdes løsninger gjennom avtale mellom staten og leveringspliktig tilbyder ved behov, jf

284 Det foreslås i første ledd nummer 4 (i alternativ 1) at leveringspliktig tilbyder skal sikre utlevering av aviser i abonnement seks dager i uken til mottakere som ikke har annen avisdistribusjon, selv om kravet til utlevering for øvrig er redusert til minst fem dager. Restplikten reflekterer at dette gjelder på steder i landet der det ikke finnes et konkurrerende avisbudnett og viderefører dermed gjeldende krav til utdelingsfrekvens for aviser. Leveringspliktig tilbyders plikt til å tilby rekommanderte sendinger og forsikrede sendinger (verdipost) foreslås videreført i utkastets første ledd nummer 5(nummer 4 i alternativ 2). Kravet bygger på postdirektivet artikkel 3 nummer 4 som fastsetter at det skal være et tilbud om rekommandert postsending og verdipost. Det vises til merknadene til 4 nummer 7 for hva som skal omfattes av tilbud om rekommandert postsending. Med verdipost forstås forsikrede postsendinger som det gis kvittering for ved sending og mottak. Sikkerheten ved slike forsendelser forutsettes å være høyere enn for andre postsendinger, noe som reflekteres i prisen for tjenesten og erstatningsbeløpets størrelse ved tap og skade. Posten har eksempelvis i sine generelle leveringsvilkår begrenset erstatningsansvaret for verdisendinger til det beløpet sendingen er forsikret for, men likevel oppad begrenset til kr. Til sammenlikning er erstatningsansvaret for rekommanderte postsendinger etter de samme leveringsvilkårene for tiden begrenset oppad til 1000 kr. Dette innebærer at bruker selv må vurdere hvilken av disse tjenestene som best vil ivareta behovet og sendingens verdi. For verdipost til utlandet skal tjenesten tilbys i den grad mottakerlandet tilbyr slik formidling. I utkastets første ledd nummer 6 (nummer 5 i alternativ 2) foreslås at leveringsplikt også skal gjelde for postsendinger over landegrensene dersom tilsvarende tilbud eksisterer i avsendereller mottakerlandet. Verdenspostkonvensjonen gir regler om fri og uhindret bevegelse av postsendinger over landegrenser, bestemmelsen er ment å reflektere dette. I utkastet til første ledd nummer 7 (nummer 6 i alternativ 2) er det inntatt et krav om vederlagsfri formidling av nærmere fastsatte tjenester til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte. Regelen er ment å implementere kravene i Verdenspostkonvensjonen artikkel 7 punkt 2 og 3. Nærmere regulering vil fremgå av forskrift. Når det gjelder plikten til portofrihet overfor sivilt internerte og krigsfanger, har dette tidligere vært regulert i forskrift 5. november 1954 nr om portofrihet for blinde og krigsfanger. Under gjeldende regulering har Postens plikter overfor denne gruppen vært regulert gjennom selskapets plikt til å etterleve de forpliktelser Norge har gjennom Verdenspostforeningen. Det foreslås nå en synliggjøring av denne forpliktelsen gjennom å nedfelle plikten eksplisitt på lik linje med plikten til å yte portofrie tjenester til blinde og svaksynte. Det foreslås at myndigheten gis en generell hjemmel i annet ledd for å stille nærmere krav til de leveringspliktige tjenestene i forskrift eller enkeltvedtak. Slike krav kan blant annet omfatte krav til service og kvalitet, antall, geografisk plassering av og tilgjengelighet til ekspedisjonssteder og innsamlingspostkasser. Det kan videre gis forskrift eller fattes enkeltvedtak om nærmere krav til innholdet i de leveringspliktige tjenestene. Eksempelvis vil det kunne stilles krav til fremsendingstider, ettersending, retur og oppbevaring av postsendinger. Opplistingen er ikke uttømmende. Hjemmelen gir også kompetanse til å kunne gi forskrift om det nærmere innhold og begrensninger i den vederlagsfrie formidlingen av postsendinger til og fra blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte. 27

285 Videre gis det hjemmel til å gi forskrift og enkeltvedtak om geografisk dekningsområde, service og kvalitet, innsamlingsordning og antall og plassering av ekspedisjonssteder. Med geografisk dekningsområde menes det området der de leveringspliktige tjenestene skal tilbys. Begrepet ekspedisjonssted omfatter også landpostrute fordi slike ruter har som funksjon å være et mobilt ekspedisjonssted, jf. lov om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS ekspedisjonsnett 2. Med innsamlingsordning menes at det kan gis forskrift eller fattes enkeltvedtak om innsamlingspostkasser og for eksempel steder for innlevering av industriell post. Annet ledd er ikke til hinder for at omfanget av de leveringspliktige tjenestene presiseres gjennom avtale i stedet for at det gis forskrift eller fattes enkeltvedtak Til 8 Unntak fra leveringspliktige tjenester Bestemmelsen er ment å klargjøre hvilke unntak som gjelder fra leveringsplikten, jf. 7. Forslaget til bestemmelse viderefører gjeldende lov, forskrift og Postens konsesjon på dette området, og er ment å samle unntak fra leveringsplikten for å synliggjøre reglene bedre. Utkastet til første ledd innebærer at leveringsplikten opphører når mottaker ikke har kjent adresse eller ikke har en ordning for mottak av postsendinger. Unntaket vil omfatte tilfeller hvor potensielle mottakere ikke legger til rette for å kunne motta postsendinger. Unntaket opphører når mottaker har lagt til rette for mottak av postsendinger. Med kjent adresse menes adressen bruker har meldt til leveringspliktig tilbyder. Når det gjelder mottakers plikt til å legge til rette for mottak av postsendinger, vises det til 19 første ledd. Med avtale om ordning for mottak av postsendinger menes avtale mellom leveringspliktig tilbyder og postmottaker. Slike avtaler kan for eksempel omfatte utlevering av post i skranker eller resepsjoner hos mottaker. Videre foreslås det i annet ledd nummer 1 at leveringsplikten ikke skal gjelde på høytids- og helligdager. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Hvilke dager som omfattes av høytidsog helligdagsbegrepet følger av lov om 1. og 17. mai som høgtidsdager 1og lov om helligdager og helligdagsfred 2. Annet ledd nummer 2 gjelder midlertidig opphør av leveringsplikten ved ekstraordinære omstendigheter som hindrer normal postgang. Med ekstraordinære omstendigheter menes spesielle værforhold, streik og force majeur-tilstander som for en begrenset periode gjør det umulig eller urimelig kostnadskrevende å foreta utlevering. Ras, flom, vær- og føreforhold og lignende som hindrer postgangen og som gjør det umulig eller urimelig kostnadskrevende å opprettholde normal levering vil være forhold som i en begrenset periode vil frita fra den alminnelige leveringsplikten. Oppregningen er ikke uttømmende. Tilbyder skal så langt som mulig foreta utlevering på alternative måter. Eksempelvis kan det opprettes ordninger med vinterpostkasser der veien ikke er farbar med ordinære fremkomstmidler vinterstid. Hva som er urimelig kostnadskrevende må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er leveringspliktig tilbyder som normalt må foreta denne vurderingen. Det forutsettes at servicenivået opprettholdes på dagens nivå. Leveringsplikten gjelder som normalt så snart det ekstraordinære forholdet opphører. Tredje ledd gjelder unntak fra leveringsplikten som normalt ikke vil være av midlertidig karakter. Med særlige geografiske forhold forstås geografiske områder hvor det er svært vanskelig eller urimelig kostnadskrevende å foreta innsamling og utlevering seks dager i 28

286 uken. Spredt bosetning er som hovedregel ikke å regne som et særlig geografisk forhold som begrenser leveringsplikten. Unntaket er gitt for å avgrense leveringsplikten mot tilfeller der leveringspliktig tilbyder ikke med rimelighet kan pålegges å levere postsendinger til mottaker fem dager i uken. Eksempler på slike særlige geografiske forhold kan være isolerte bosettinger uten regulær transportforbindelse, ikke farbar vei eller andre steder man ikke med rimelighet kan forvente regelmessig utlevering av postsendinger. For eksempel finnes det steder der posten befordres med rutegående transport som følger skoleruten. I gjeldende konsesjon for Posten er det stilt krav om at utlevering uansett skal finne sted minst tre dager per uke, også ved unntak fra utleveringshyppigheten på grunn av særskilte geografiske forhold. Det er tatt forbehold om at myndigheten kan gi dispensasjon enten samlet eller enkeltvis fra dette kravet når det er tilnærmet umulig eller urimelig kostnadskrevende å utlevere minst tre dager per uke. Det er ønskelig å videreføre dette nivået. Til 9 Spesielle samfunnspålagte oppgaver Departementet foreslår i første ledd at myndigheten skal kunne inngå avtale med eller pålegge leveringspliktig tilbyder plikt til formidling av forhåndsstemmer ved lokal- og stortingsvalg. Bakgrunnen for forslaget er at det ved stortingsvalget i 2013 ble forkastet nesten 1700 stemmer fordi de kom for sent fram. Noe av årsaken var stemmer forsinket i postgangen. Stortingets fullmaktskomité har i Innst. 1 S ( ) lagt til grunn at det "foreslås tiltak for å sikre at forhåndsstemmer avgitt utenfor egen kommune blir tatt med i valgoppgjøret. Ettersom bortfall av lørdag som distribusjonsdag siste helgen før valget vil medføre økte utfordringer med å få fram forhåndsstemmer tidsnok, foreslås derfor en adgang til å pålegge eller inngå avtale om formidling av forhåndsstemmer siste helg før stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. En slik avtale eller pålegg om å befordre forhåndsstemmer den aktuelle helgen i valgår omfatter ikke en plikt til generell lørdagsomdeling. Forslaget utelukker heller ikke at myndigheten kan velge å sikre formidling av forhåndsstemmer gjennom avtale med annen tilbyder enn den eller de som har leveringsplikt etter 6. Det følger av annet ledd at merkostnader knyttet til utføring av denne spesielle samfunnspålagte oppgaven, skal dekkes av myndigheten. Etter tredje ledd kan myndigheten gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om innenriks formidling av forhåndsstemmer siste helg før lokal- og stortingsvalg. Samferdselsdepartementet ber spesielt om høringsinstansenes syn på krav om formidling av forhåndsstemmer. Til 10 Leveringsvilkår og kostnadsorientering Etter gjeldende rett reguleres leveringsvilkår i Postens konsesjon kapittel 3 om leveringsvilkår. Postdirektivet artikkel 12 stiller krav til at takstene for alle leveringspliktige tjenester skal være i overensstemmelse med nærmere angitte prinsipper, herunder krav til kostnadsorientert og overkommelig pris. Utkastet til bestemmelsens første ledd stiller krav til at leveringspliktig tjeneste skal tilbys til åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert og overkommelig pris. Ettersom pris utgjør en del av vilkårene, innebærer dette at også prisene skal være åpne, 29

287 objektive og ikke-diskriminerende. Kravet gjelder uavhengig av om den som kjøper tjenesten er avsender eller mottaker av postsendinger eller om posttjenesten skal brukes av konkurrerende virksomhet for videreformidling av postsendinger. Kravet til åpenhet innebærer at vilkår og priser skal være lett tilgjengelig og lettfattelige for brukere. Dette gjør det enklere å sammenlikne priser og mulig å kontrollere etterlevelse av ikke-diskrimineringsprinsippet og objektivitetskravet. Videre foreslås at vilkår og priser skal være objektive. Dette innebærer at dersom leveringspliktig tilbyder tilbyr samme tjeneste til ulik pris og vilkår må ulikheten kunne begrunnes på grunnlag av objektive kriterier. For eksempel kan tilbyder ta lavere pris dersom avsender leverer forsortert postsendinger direkte til sorteringsanlegg. Kravet om ikke-diskriminering innebærer et forbud mot å behandle like tilfeller ulikt. Dette er en slags «bestevilkårsbestemmelse» slik at vilkår som én kunde oppnår også skal tilbys til andre kunder forutsatt ellers sammenliknbare forhold. Det stilles krav til at prisene skal være kostnadsorienterte og overkommelige. Ved avtale eller utpeking av tilbyder med leveringsplikt vil kravet til kostnadsorientering medføre at man ved fastsettelse av priser tar utgangspunkt i de faktiske kostnader for produksjon og levering av posttjenester, inkludert en forholdsmessig andel felleskostnader og rimelig avkastning på anvendt kapital. For eksempel kan det tilbys kvantumsrabatter dersom disse reflekterer konkrete kostnadsbesparelser knyttet til stort volum. Tilbyder kan også tilby rabatt dersom avsender leverer forsortert postsendinger direkte til sorteringsanlegg. Kravet til overkommelig pris innebærer at prisene for grunnleggende posttjenester skal være på et slikt nivå at de ikke er til hinder for at den alminnelige bruker kan benytte disse tjenestene. Etter bestemmelsens annet ledd første punktum kan myndigheten fatte enkeltvedtak om tilbyders plikt til å tilby leveringspliktig tjeneste på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Annet ledd annet punktum gir myndigheten adgang til å fastsette at det skal anvendes spesielle metoder for fastsetting av pris, avhengig av hva som er best egnet i det enkelte tilfellet for å sikre formålet om rimelige og fremtidsrettede posttjenester i hele landet. Slik metode kan for eksempel være fullfordelte kostnader eller Long Run Incremental Cost (LRIC), eventuelt at det skal innføres en maksimalprisordning. Kompetanse til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om valg av kostnadsorienteringsmetode er avgrenset til å gjelde utpekt leveringspliktig tilbyder. Bakgrunnen for avgrensingen mot tilfeller hvor det gjennomføres en utlysing, er at anskaffelsesregelverket setter visse skranker mot å foreta vesentlige endringer, jf. merknadene til 6. Til 11 Regnskapsmessig skille I første ledd foreslås en hjemmel for myndigheten til å pålegge regnskapsmessig skille og produktregnskap. Produktregnskap skal dokumentere at priser og vilkår er i samsvar med kravet til kostnadsorientert pris, jf. 10. Kompetansen til å pålegge regnskapsmessig skille er viktig for å forhindre konkurransevridende kryssubsidiering mellom leveringspliktige tjenester og andre deler av virksomheten. Bestemmelsen er en implementering av postdirektivets artikkel 14 nummer 2. 30

288 Etter annet ledd skal tilbyder kunne dokumentere at priser og vilkår er i samsvar med myndighetenes krav og få dette attestert av ekstern revisor. Bakgrunnen for den omvendte bevisbyrden er at myndigheten ikke har samme informasjonsgrunnlag som tilbyder. Tredje ledd gir myndigheten kompetanse til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om regnskapsmessig skille, herunder krav til rapportering og offentliggjøring. Valget mellom forskrift og enkeltvedtak vil avhenge av hvor mange tilbydere som får leveringsplikt og hvordan det er hensiktsmessig å følge opp kravene om kostnadsorientering og regnskapsmessig skille. Til 12 Enhetsporto I gjeldende rett er det krav om at det skal være geografisk enhetsporto for sendinger innenfor enerettsområdet. I første ledd foreslås at kravet til geografisk enhetsporto skal omfatte enkeltsendinger av leveringspliktig brevpost inntil 50 gram. Enhetsporto på enkeltsendinger sikrer at brukere i hele landet får sende brev til hele landet til samme pris. Med geografisk enhetsporto menes like priser i hele lovens geografiske virkeområde, jf. 3. Enhetsporto foreslås begrenset til å gjelde enkeltsendinger. En enkeltsending er typisk brev som leveres inn i røde og gule innsamlingspostkasser, og som det betales en stykkpris for. Hensynet bak avgrensningen er at det til tross for eneretten er et stort konkurransepress i den delen av markedet som omfatter massesendinger, mye på grunn av e-substitusjon. Det er derfor ønskelig å overlate prisingsstrategien for massesendinger til markedet. Det bør overlates til leveringspliktig tilbyder selv å vurdere hvor mange postsendinger som skal til for at det gis en rabatt. Bestemmelsens annet ledd gir myndigheten kompetanse til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om enhetsporto i tilfeller der det er utpekt en leveringspliktig tilbyder etter 6. Dette kan omfatte vedtak om hva som skal anses å være enkeltsendinger eller fastsetting av felles enhetsporto dersom det utpekes flere enn én leveringspliktig tilbyder. Fastsetting av enhetsporto vil særlig være aktuelt for å sikre like priser over hele landet dersom leveringsplikten på brevsendinger under 50 gram er delt mellom flere tilbydere. Til 13 Finansiering av leveringspliktig tjeneste Bestemmelsen gjelder for tilbydere som er utpekt etter 6 til å tilby leveringspliktige tjenester. Bestemmelsen gjelder ikke der det er inngått avtale om leveringsplikt etter anskaffelsesregelverket. Formålet med bestemmelsen er å sikre opprettholdelse av et godt og likeverdig tilbud av leveringspliktige tjenester til alle i hele landet. Etter dagens ordning får Posten kompensasjon for å opprettholde sitt leveringspliktige tilbud gjennom bevilgninger til statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester over statsbudsjettet. Bestemmelsen gjenspeiler at det følger av postdirektivet at en tilbyder som har en urimelig byrde ved å tilby leveringspliktige tjenester kan kreve kompensasjon. Slik kompensasjon gis gjennom statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester. Hva som utgjør en urimelig økonomisk byrde etter første ledd vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er ikke enhver økonomisk ulempe som kompenseres. Ulempen må være av en slik størrelse at den vurderes som urimelig stor. 31

289 Med nettokostnader menes forskjellen i resultatet mellom en situasjon med og uten leveringsplikt. I denne beregningen skal det tas hensyn til andre relevante elementer slik som markedsfordeler på grunn av leveringsplikten, retten til en rimelig avkastning på investert kapital og incentiver til kostnadseffektivitet. For eksempel er det etter dagens praksis slik at underskuddet knyttet til leveringsplikten reduseres med det overskudd Posten oppnår på enerettsområdet. Kompensasjon til tilbyder etter første ledd skal bare utbetales i de tilfeller tilbyder har blitt utpekt av myndigheten etter reglene i 6 og ikke i de tilfeller hvor tilbyder har inngått en avtale med myndigheten. Bruk av direkte statlig kjøp er en videreføring av dagens ordning. Hjemmelen i annet ledd innebærer at myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om beregning av kostnaden som skal dekkes etter denne bestemmelsen. Til 14 Verdenspostforeningen Norge er medlem av Verdenspostforeningen (Union Postale Universelle - UPU), som er en FN-organisasjon med 192 medlemsland. Det kan etter første ledd stilles krav om at leveringspliktig tilbyder skal oppfylle de plikter som følger av Verdenspostkonvensjonen og tilhørende regelverk. Samferdselsdepartementet har i Postens konsesjon punkt 6.6 fastsatt at Posten har de rettigheter og plikter som Norge er pålagt etter Verdenspostkonvensjonen. Dette innebærer at Posten har ansvar for forretningsmessig og operativ virksomhet på postområdet på tvers av landegrenser Det foreslås at dette ansvaret synliggjøres gjennom lovfesting. Bestemmelsens annet ledd åpner for at myndigheten kan gi tillatelse til at andre enn leveringspliktig tilbyder skal kunne utveksle post over landegrenser etter reglene i Verdenspostkonvensjonen. Dette gjelder både nasjonale tilbydere og utenlandske tilbydere som ønsker etablering i Norge. For eksempel har Norge notifisert Verdenspostforeningen om at Posten Sverige og Swiss Post har fått opprette et Extraterritorial Office of Exchange (ETOE) i Norge. ETOE er et utvekslingskontor som en tilbyder etablerer og drifter på fremmed territorium og som samler inn post for viderebefordring ut av landet. I praksis vil kundene til et utvekslingskontor være bedrifter som sender store postvolumer og der det er regningssvarende å drive særskilt innsamling av internasjonal post. Utvekslingskontorer vil blant annet kunne få tilgang til forenklet tollbehandlingsskjema, noe som vil være med på å redusere kostnader knyttet til befordring av grensekryssende postsendinger. Bestemmelsens tredje ledd fastsetter at den eller de tilbydere som ivaretar Norges forpliktelser etter Verdenspostkonvensjonen skal notifiseres til Verdenspostforeningen. Notifikasjon sikrer blant annet at Verdenspostforeningen og alle deltakerland får kjennskap til hvem som er samarbeidspartner i det enkelte land. Dette gjelder tilsvarende for notifisering av ETOE. Notifisert tilbyder får enkelte rettigheter, blant annet tilgang til forenklet tollbehandling for postsendinger. Fjerde ledd gir myndigheten adgang til ved forskrift og enkeltvedtak å fastsette nærmere bestemmelser om internasjonale forpliktelser, herunder om tildeling og vilkår for tillatelse etter annet ledd. 32

290 Til 15 Unntak fra formidlingsplikt for postsending fra utlandet Forslaget viderefører gjeldende postlov 12 og postforskrift 12, som gir adgang til å begrense leveringsplikten, dersom avsender i Norge innleverer eller lar andre innlevere postsending til tilbyder med leveringsplikt i utlandet. Retten til betaling foreslås tatt inn i loven på bakgrunn av Verdenspostkonvensjonen artikkel 28. Retten til å kreve betaling og eventuell å begrense leveringsplikten gjelder bare når hovedhensikten for avsender er å oppnå en klar økonomisk gevinst. Bestemmelsen gjennomfører Verdenspostkonvensjonen artikkel 28. Leveringspliktig tilbyder etter 6 har leveringsplikt for postsendinger til og fra utlandet. Videre har notifisert tilbyder etter 14 en tilsvarende plikt etter Verdenspostkonvensjonen. Dette er hovedreglene, men det foreslås i første ledd et unntak fra hovedregelen om formidlingsplikt dersom avsender bosatt eller etablert i Norge eller et tredjeland, innleverer postsendinger i utlandet i den hovedhensikt å spare penger. Dette forholdet betegnes som r ing. Det finnes to typer r ing, såkalt ABA-r ing og ABC-r ing. ABAr ing innebærer at en postsending fra land A blir sendt til land B for tilbakesending til land A. Tilsvarende innebærer ABC-r ing at en postsending fra land A blir sendt til land B for videreformidling til land C. Begge typer r ing dekkes av første ledd. Begrepet innlevering dekker også tilfeller der avsender ikke fysisk innleverer postsendingen, men lar andre foreta handlingen. Når det gjelder forståelsen av begrepene bosatt og hjemmehørende vises det til skattelovens definisjoner i 2-1 og 2-2. Det vil som hovedregel foreligge et stort antall postsendinger når det foreligger en klar økonomisk gevinst ved å innlevere postsendingene i utlandet. Det er bare når avsenders hovedhensikt er å sikre seg formidling til lavere pris, at leveringspliktig tilbyder kan nekte å formidle postsending. Dersom hovedhensikten derimot for eksempel er gunstige betingelser for trykking, vil dette ikke rammes av bestemmelsen. Hensynet bak denne bestemmelsen i annet ledd er at tilbyderen skal få dekket de kostnader som påløper ved videreformidling av såkalt r et postsending fra utlandet, jf. merknader til første ledd. Dersom notifisert tilbyder etter 14 skulle være forpliktet til å viderebefordre slike postsendinger til en pris som er vesentlig lavere enn ved formidling innenlands, ville dette innebære en urimelig byrde for tilbyderen. Tilbyders rett til kostnadsdekning etter denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke for tilfeller der det er snakk om ordinære postsendinger som har sin opprinnelse i land som har lave terminalavgifter for å sende post til Norge etter bestemmelser som følger av Verdenspostkonvensjonen. Terminalavgiftene er godtgjørelse mellom posttilbydere for formidling av internasjonale postsendinger. Med fysisk formidling i denne bestemmelsen forstås postsendinger som fraktes eller formidles fra ett land til et annet. Når det gjelder postsending produsert i utlandet forstås for eksempel tilfeller hvor innenlandsk avsender formidler innhold og adresselister elektronisk til en kontraktspart i utlandet som står for trykking og konvoluttering med mer og som deretter sørger for postlegging i utlandet. Det foreslås i bestemmelsens tredje ledd at tilbyder som vil bruke retten etter første og annet ledd må underrette myndigheten om krav som fremmes. Tilbyders meldeplikt inntrer så snart postsendingene er mottatt hos tilbyder for videreformidling. Begrunnelsen er at avsender vil kunne komme i en vanskelig stilling dersom leveringspliktig tilbyder fremmer krav etter bestemmelsen. Krav om betaling innebærer i praksis en form for tilleggsgebyr for avsender, 33

291 og det bør sikres at adgangen til å kreve betaling eller stoppe formidlingen anvendes forsvarlig. Et mulig alternativ til å stille krav til underretting vil være å kreve godkjenning fra myndigheten før leveringspliktig tilbyder kan nytte retten. Departementet finner imidlertid ikke at det er hensiktsmessig, fordi saker etter denne bestemmelsen ofte vil kreve rask håndtering, og krav til formell godkjenning vil kunne virke forsinkende. For å sikre at leveringspliktig tilbyder og avsendere ikke må vente for lenge i uvisshet på om myndigheten vil gripe inn mot bruk av retten i denne bestemmelsen, foreslås at myndigheten gis en frist på 14 dager etter at informasjonen er mottatt til å gi eventuelt pålegg i saken. I bestemmelsens fjerde ledd foreslås en hjemmel for å kunne gi nærmere forskrift eller enkeltvedtak om formidlingspliktig postsending fra utlandet. Til 16 Befordringsplikt Gjeldende postlov 16 gir i første ledd departementet hjemmel til å pålegge rutetransportselskap å medta mot vederlag postsendinger for postoperatør med plikt til landsdekkende formidling av postsendinger, jf. gjeldende postlov 4 og 5. Rutetransportselskaper er ferger, skip, fly, busselskaper og andre som utøver rutetransport. Myndigheten kan i det enkelte tilfelle avgjøre hva som er å anse som et rutetransportselskap. Dersom det ikke lykkes å etablere en avtale, eller videreføre en løpende avtale, kan myndigheten pålegge rutetransportselskap med umiddelbar virkning mot vederlag å ta med postsendinger. Pålegg fra myndigheten vil være aktuelt når det anses nødvendig av hensyn til oppfyllelse av leveringsplikten etter 7. Av hensyn til behovet for kortest mulig fremsendingstid kan myndigheten fastsette at pålegget skal tre i kraft straks, selv om endelig vedtak om vederlagets størrelse ennå ikke er fastsatt. Når det gjelder vederlagets størrelse skal det etter gjeldende postlov fastsettes etter skjønn, jf. alminnelige skjønnslovbestemmelser. Det har til nå ikke vært aktuelt å benytte skjønnskompetansen. Departementet anser ikke dette som en hensiktsmessig ordning dersom det skulle vise seg å være behov for å utstede slike pålegg om transport. Ordningen bør derfor erstattes av en annen beregningsmodell for slikt vederlag. Departementet foreslår at vederlaget beregnes etter en kostnadsorienteringsmodell. En slik ordning er i tråd med de foreslåtte ordningene for 10, og vil følge samme prinsipper. Til 17 Sikkerhet og beredskap Bestemmelsen viderefører og utdyper ordningen som følger av gjeldende postlov 5 første ledd bokstav g hvor det fremgår at det kan stilles vilkår om beredskapsoppgaver i konsesjon. Forslaget innebærer at leveringspliktig tilbyder skal sørge for at brukerne også i ekstraordinære situasjoner så langt det er mulig skal sikres posttjenester. Med ekstraordinære situasjoner menes for eksempel sikkerhetspolitiske kriser, kriser i fredstid som truer opprettholdelsen av samfunnskritiske funksjoner, situasjoner hvor det er fare for liv og helse eller krig. Det vil for eksempel kunne være aktuelt i en krisesituasjon å pålegge tilbyder med leveringsplikt prioritering av postsendinger etter brukere, innhold eller geografisk område. Bestemmelsen innebærer at myndigheten i forskrift, enkeltvedtak eller avtale kan pålegge tilbyder med leveringsplikt etter 6 særlige sikkerhets- og beredskapsforpliktelser. Det 34

292 presiseres at myndigheten også kan inngå avtale med tilbyder dersom det skulle vise seg hensiktsmessig. Til 18 Frimerker Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett som bygger på Verdenspostkonvensjons krav til utforming av frimerker for internasjonal postsendinger. Bestemmelsen regulerer adgangen til å utgi eller godta bruk av frimerker eller andre frankeringsmidler der Norge eller Noreg forekommer. Slik utgivelse forutsetter etter første ledd tillatelse fra myndigheten. I dag har Posten tillatelse til å utstede slike frimerker, og er notifisert for dette formål til Verdenspostforeningen. Frimerker er frankeringsmidler. Bestemmelsen synliggjør at også andre frankeringsmidler enn frimerker omfattes av bestemmelsen. Frimerker og frankeringsmidler fungerer som kvittering for avsenders betaling av porto for sendinger, og kan også vise hvem som er tilbyder. Det vil kunne være av betydning for brukere og andre å kunne skille de enkelte tilbyder fra hverandre gjennom bruken av frankeringsmidler. Annet ledd setter forbud mot at det utgis frimerker som er av politisk karakter eller inneholder emner som er støtende for personer eller stater. Bestemmelsen vil for eksempel hindre at det utgis frimerker i Norge med motiver som kan virke provoserende eller kontroversielle i annen stat. Forbudet mot å utgi frimerker av politisk karakter vil også videreføre en ordning der frimerker skal være politisk nøytrale. Av hensyn til et lands suverenitet vil det tilsvarende kunne fremstå som støtende dersom andre land velger å utgi frimerker med at landets regionale stedsnavn. Merknader til kapittel 3 Til 19 Utleveringspostkasse Forslaget til lovbestemmelsen er ny. Plikten til å oppstille utleveringspostkasse ble tidligere regulert i lov av 4. juli 1952 nr. 3 om tillegg til lov om postvesenet av 8. juni 1928 (postkasseloven). Pliktene som fulgte av denne loven ble etter opphevelsen videreført på ulovfestet grunnlag. Utviklingen har vist at det er hensiktsmessig å lovfeste denne plikten igjen, blant annet for å klargjøre rettigheter og plikter knyttet til mottak av postsendinger. Gjeldende postlov av 29. november 1996 med senere endringer bygger blant annet på EUs første og andre postdirektiv som har regler om utleveringshyppighet og -sted i artikkel 3 nummer 3. Denne artikkelen gjenspeiles i gjeldende postlov 5, jf. Ot.prp. nr. 18 ( ) kapittel Kravene til postkasseplassering utfylles i dag av Posten konsesjon punkt og vedlegg 1. Det har i praksis vist seg at gjeldende regelverk kan medføre tolkningstvil i klagesaker om postkasseplassering, og det foreslås derfor at reglene lovfestes for å sikre bedre forutberegnelighet. Det foreslås i første ledd første punktum å gjeninnføre en plikt for eier av bolig eller næringseiendom til å oppstille utleveringspostkasse eller tilsvarende for mottak av postsendinger til eiendommens adressater. Plikten for postkasseeier vil korrespondere med leveringspliktig tilbyders plikt til utlevering av postsendinger. Begrepet næringseiendom omfatter eiendom hvor det drives både helårlig og sesongbasert næringsvirksomhet. Unntaket etter annet ledd kan imidlertid komme til anvendelse.. En næringseiendom kan huse både én og flere næringsvirksomheter. Med fast helårlig bosted forstås normalt den adresse som en 35

293 person er registrert med i Folkeregisteret. Med tilsvarende menes at postmottaker etter avtale med Posten kan oppstille annen egnet innretning der posten kan utleveres, for eksempel i en resepsjon eller i en felleskasse. Hovedregelen for plassering av utleveringspostkasser følger av første ledd annet punktum. Forslaget er hovedsakelig en videreføring av reglene i Postens konsesjon vedlegg 1. Utgangspunktet er at utleveringspostkassen skal plasseres på eller i nærheten av næringseiendom eller fast helårlig bolig. Med begrepet i nærheten av forstås inntil 100 meter og 250 meter fra port/innkjøring for henholdsvis tettbygd og spredtbygd strøk. Det foreslås at utleveringspostkasser i boligblokker og bygårder fortsatt skal plasseres ved felles inngang dersom ikke annet er mer hensiktsmessig for postombæringen. Det skilles i bestemmelsen mellom plassering i spredt- og tettbygd strøk. Her legges Statistisk sentralbyrås definisjon av tettbygd område til grunn: Tettbygde områder med minst 200 bosatte der avstanden mellom husene som regel ikke overstiger 50 meter. Etter annet ledd foreslås det at det kan gjøres unntak fra hovedregelen i første ledd i særlige tilfeller. Begrepet særlige tilfeller tilsier at det er en viss terskel for å fravike hovedregelen. Dette er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Unntakene er uttømmende opplistet i bestemmelsens nummer 1 til 4. Reglene må forstås slik at utleveringspostkasser uansett skal plasseres så nært som mulig bosted eller næringseiendom når det er tatt hensyn til de særlige tilfeller som foreligger. Etter nummer 1 kan det gjøres unntak fra avstandskravene når det er færre enn 3 husstander og/eller næringsvirksomheter i gjennomsnitt pr. km. Hensikten med bestemmelsen er å gi tilbyder et tilstrekkelig handlingsrom for å kunne optimalisere og tilpasse postomdelingen så rasjonelt som mulig, samtidig som det er viktig å sikre levering til geografisk utfordrende steder. I særlige tilfeller hvor det er færre enn tre husstander og/eller næringsvirksomheter i gjennomsnitt per km vei, vil det dermed kunne gjøres unntak når dette vil bidra til rasjonell postomdeling. Posten har etter gjeldende rett praktisert bestemmelsen slik at når det er avstikkere i postruten danner dette utgangspunktet for beregningen av antall hustander per km. Det finnes også tilfeller der det er langt mellom husstandene langs en postrute, uten at det kan vises til avstikkere langs ruten. Der Posten uansett må kjøre hele ruten vil det ikke gi noen økonomisk innsparing å anmode om flytting av utleveringspostkassene til for eksempel et samlestativ langs ruten. Posten vil normalt ikke anmode om flytting i slike tilfeller. Det fremgår av Postens konsesjonsrapport for 2013 at det per da var 2817 husstander og 261 virksomheter som var omfattet av dette unntaket. Det har vært lite variasjon i disse tallene etter årtusenskiftet. Variasjonene som har vært skyldes hovedsakelig endringer i bosettingsmønster. På bakgrunn av dette tallmaterialet er det ingenting som tilsier at omfanget av unntak etter denne bestemmelsen vil endre seg i særlig grad. Noe variasjon i antall unntak på grunn av til- og fraflytting vil oppstå. Dersom bosettingsmønsteret og behovene for unntak endrer seg vesentlig, vil Samferdselsdepartementet komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Bestemmelsen er praktisk viktig fordi det gjelder postombæring til brukere som bor og/eller har næringsvirksomhet på avsidesliggende steder, og som det derfor er en ekstraordinær merbelastning for tilbyder å levere til. Det foreslås at hjemmelen videreføres, men slik at det presiseres at også næringsvirksomheter omfattes av unntaket. 36

294 Etter nummer 2 kan det gjøres unntak fra avstandskravene når det følger av offentlig regulering. Det fremgår av Postens konsesjonsrapport for 2013 at det på dette tidspunkt ikke var utleveringspostkasser som var omfattet av dette unntaket. Det foreslås likevel at hjemmelen videreføres fordi det senere kan oppstå behov for slike unntak. Etter nummer 3 kan det gjøres unntak fra avstandskravene når det ikke er farbar vei. Dette gjelder tilfeller der det på permanent basis ikke er fremkommelig for normalt postombæringskjøretøy. Det fremgår av Postens konsesjonsrapport for 2013 at det på dette tidspunkt var 1 husstand som var omfattet av dette unntaket. Det foreslås at hjemmelen videreføres fordi det senere kan oppstå økt behov for slike unntak. Etter nummer 4 kan det gjøres unntak fra avstandskravene for isolerte bosettinger eller næringseiendommer uten regulær transportforbindelse eller hvor utlevering er uhensiktsmessig i forhold til brukers ferdselsmønster. Med isolerte bosettinger uten regulær transportforbindelse forstås bosettinger som ligger langt fra øvrig bebyggelse og der det ville være svært krevende å tilby ordinær postombæring. Unntaket for isolerte bosettinger hvor utlevering er uhensiktsmessig sammenholdt med brukers ferdselsmønster omfatter for eksempel bosettinger som er langt unna den vanlige postruten, hvor beboerne i forbindelse med reise til og fra jobb passerer en utleveringspostkasse som er plassert langs ruten. I slike tilfeller vil det være mindre tyngende for bruker å hente posten på et utleveringssted langs ruten, enn det vil være for tilbyder å levere post til brukers bosted eller fysiske adresse. Det fremgår av Postens konsesjonsrapport for 2013 at det på dette tidspunkt var 24 husstander som var omfattet av dette unntaket. Dette er postmottakere som befinner seg på veiløse steder med båtforbindelse der posten leveres i utleveringskasser på kaikanten. Det foreslås at hjemmelen videreføres, men slik at det presiseres at også næringsvirksomheter omfattes av unntaket. Unntaket er praktisk viktig fordi det gjelder postombæring til de områder som er mest avsidesliggende og kostbare å levere til. Det skal ved vurderingen av unntak etter annet ledd nummer 1 og 4 legges avgjørende vekt på om endringen vil bidra til mer rasjonell postomdeling. Dette støtter opp om en videreføring av dagens praksis der unntak bare gjøres i de særlige tilfeller der tilbyder oppnår en klar besparelse knyttet til omleggingen. Når det gjelder brukere med særlige behov vises til særregler i 21 om bevegelseshemmede. I tredje ledd pålegger leveringspliktig tilbyder en rapporteringsplikt til myndigheten om antall utleveringspostkasser med avvikende plassering etter annet ledd nummer 1 til 4. Dette er en videreføring av gjeldende regulering, og sikrer at myndigheten har oversikt over hvor mange som omfattes av unntakene. Rapporteringsplikten gir myndigheten grunnlag for om nødvendig å iverksette tiltak for å sikre at leveringsplikten etterleves på en formålstjenelig måte. Det foreslås i fjerde ledd en videreføring og kodifisering av praksis når det gjelder postutlevering til fritidseiendommer og sesongbasert bosetting. Dette medfører at levering til fritidseiendommer eller sesongbasert bosetting ikke vil være en leveringspliktig tjeneste, men vil være basert på om tilbyder ønsker å yte dette som en tjeneste på avtalemessig grunnlag til sine brukere eller ikke. Posten har utarbeidet egne retningslinjer for utlevering til slike eiendommer. 37

295 Bestemmelsens femte ledd gir myndigheten hjemmel for å fatte vedtak eller gi forskrift knyttet til plassering av utleveringspostkasse. De nærmere krav til rapporteringsplikten kan fastsettes i forskrift med hjemmel i 23 annet ledd. I utgangspunktet er det postkasseeier som plasserer utleveringspostkassen etter eget ønske, innenfor handlingsrommet i bestemmelsen. Leveringspliktig tilbyder kan imidlertid anmode om at utleveringspostkassen flyttes etter reglene i 20. Til 20 Flytting av utleveringspostkasse Første ledd åpner for at leveringspliktig tilbyder kan anmode postmottaker om å flytte utleveringspostkassen til egnet sted innenfor de begrensinger som følger av 19. Ved vurderingen av hva som anses som egnet sted skal det legges vekt på hensynet til effektiv postomdeling, ergonomisk plassering av postkassen og hensynet til postbudets sikkerhet (trafikkfarlig, farlig hund mv.). Annet ledd tar utgangspunkt i at den enkelte postmottaker selv har eiendomsrett over sin postkasse, og har dermed ansvaret for plasseringen av denne. Dette innebærer at leveringspliktig tilbyder ikke kan pålegge flytting av postkassen. Dersom det ikke oppnås enighet om plasseringen følger det derfor av annet ledd at postsendingene vil bli utlevert på nærmeste faste ekspedisjonssted. Til 21 Bevegelseshemmede Bestemmelsen regulerer bevegelseshemmedes rett til å få utlevert postsendinger nærmere enn det som følger av avstandskravene i postloven 19. Det skal foretas en konkret vurdering av behovet til den bevegelseshemmede i det enkelte tilfelle. Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på i hvilken utstrekning den bevegelseshemmede har problemer med tilgang til utleveringspostkassen, og om annet husstandsmedlem kan hente sendingene. Dette vil særlig gjelde eldre personer som er dårlig til beins, eller andre grupper med bevegelseshemminger. Tilbyder kan i slike tilfeller kreve fremlagt dokumentasjon på bevegelseshemmingen, herunder legeerklæring. Det er ikke tilstrekkelig å påvise at vedkommende har en bevegelseshemming, det må også dokumenteres at vedkommende som følge av bevegelseshemmingen har behov for å få utlevert postsendingene nærmere enn det som følger av avstandskravene i postloven 19. Annet ledd gir myndigheten kompetanse til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om plassering av utleveringspostkasse for bevegelseshemmede. Merknader til kapittel 4 Til 22 Registrering Bestemmelsens første ledd viderefører registreringsplikten fra gjeldende postlov. I tillegg foreslås bestemmelsen utvidet til å gjelde sikker digital posttjeneste. Formålet med registreringen er både å gi myndigheten en oversikt over markedet og tjene som utgangspunkt for å innhente ytterligere informasjon fra markedsaktørene, dersom det er nødvendig for å vurdere utviklingen i markedet og for å kunne gi informasjon og statistikk om postmarkedet til allmennheten. I første ledd presiseres at registreringen skal skje før eller senest samtidig med at tjenesten tilbys. Tilbyder kan starte opp sin virksomhet etter at registreringen er gjort, 38

296 uten å avvente tilbakemelding fra myndighetene. Dette medfører at registreringen ikke er ment å være en kvalitetssikring av virksomheten hos den enkelte tilbyder. Registreringen er ingen tillatelse i seg selv. Myndigheten vil derfor ikke kunne trekke tilbake noen tillatelse, men vil kunne gripe inn mot eventuelle brudd på bestemmelsene i lov og forskrift ved hjelp av de alminnelige sanksjonsbestemmelsene i regelverket. Myndigheten vil følge opp manglende eller mangelfull notifisering ved hjelp av sanksjonene i kapittel 7 om tilsyn. I annet ledd gis myndigheten kompetanse til å sette krav til registreringsplikten gjennom forskrift, herunder om registreringsmåte, registreringens innhold og om unntak fra registreringsplikt. Dersom tilbyderne er underlagt tilsvarende registreringsplikt til myndigheten, vil det bli vurdert å gjøre unntak fra eller forenklinger i registrering. For eksempel kan dette gjelde registreringsplikt for utstedere av kvalifiserte sertifikater. Til 23 Krav til kvalitet, måling og rapportering Bestemmelsen er ny. Det foreslås i første ledd at myndigheten gis hjemmel til å stille krav til tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste om tjenestekvalitet, samt målinger og offentliggjøring. Etter gjeldende regulering stilles slike krav til Posten i konsesjonen. Krav til tjenestekvalitet og målinger er et virkemiddel for myndigheten til å sikre et visst kvalitetsnivå på posttjenesten. Formålet med offentliggjøring er å sikre brukerne opplysninger om tilbyders tjenestekvalitet slik at brukeren kan sammenligne tjenestene. Denne typen informasjon er viktig for å tilrettelegge for konkurranse både i markedet for posttjeneste og sikker digital posttjeneste. I annet ledd gis myndigheten hjemmel til å stille krav i forskrift til årlig rapportering fra tilbyder om oppfyllelse av krav til posttjeneste og sikker digital posttjeneste. Krav om rapportering er et viktig grunnlag for myndighetens tilsynsarbeid. Posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal oppfylle krav til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Til 24 Leveringsvilkår og offentliggjøring Bestemmelsen er ny, og vil innebære at tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste plikter å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår. I gjeldende konsesjon til Posten stilles det i dag liknende krav. Formålet med bestemmelsen er å sikre at brukerne får tilstrekkelig detaljerte opplysninger om vilkår for levering av postsendinger. Med vilkår for levering tenkes her på opplysninger om blant annet priser, rabatter, frister for innlevering, fremsendingstid og lignende. Denne type opplysninger skal gjøres enkelt tilgjengelig for brukerne. I annet ledd foreslås det å lovfeste en varslingsplikt for alle vesentlige endringer i leveringsvilkårene. Plikten viderefører gjeldende bestemmelse i konsesjonen for Posten punkt 2.5 om varsling av endringer i tilgjengelighet og punkt 3.7 om varsling av prisøkninger. Prisøkninger omfatter også reduksjon i rabatter. Varslingsplikten utvides til også å gjelde alle andre vesentlige endringer i leveringsvilkårene. Plikten foreslås tatt inn i loven for å synliggjøre bestemmelsen, og å styrke brukernes rettigheter. Senest to måneder før iverksettelse av vesentlige endringer i leveringsvilkår skal myndigheten og brukerne varsles. 39

297 Etter tredje ledd gis myndigheten forskriftskompetanse, slik at det nærmere innholdet i plikten kan fastsettes. Det kan også gis forskrift eller fattes enkeltvedtak som helt eller delvis unntar tilbyder fra plikten etter første ledd. Til 25 Håndtering og oppbevaring Dette er en ny bestemmelse som stiller krav til at tilbyder må håndtere og oppbevare postsending forsvarlig ved formidling. Bestemmelsen gjelder ikke sikker digital posttjeneste da dette anses tilstrekkelig ivaretatt i 35. Forsvarlighetskravet etter første ledd innebærer at tilbyder skal iverksette nødvendige tiltak for å forebygge tap av og skade på postsendinger. Nødvendige tiltak vil omfatte alt som er nødvendig for å sikre mot at uvedkommende skaffer seg tilgang til postsending i den perioden sendingen er i tilbyders varetekt. Tilbyder skal tilpasse sine rutiner og utformingen av de fysiske innretninger ved innsamling, transport og utlevering over disk eller annet utleveringssted. Videre skal tilbyder etter annet ledd sikre gjennom nødvendige og forholdsmessige tiltak at uvedkommende ikke får tilgang til postsendingene. I vurderingen av om tiltakene er nødvendige og forholdsmessige kan det blant annet tas hensyn til kostnadene. Til 26 Merkeplikt Bestemmelsen er en videreføring av forskriftshjemmelen 15 i gjeldende postlov. Det er per i dag ikke fastsatt krav til merkeplikt i forskrift med hjemmel i gjeldende postlov. Hensynet bak bestemmelsen er imidlertid å kunne pålegge tilbyderne merkeplikt dersom dette viser seg å være hensiktsmessig. Forslaget innebærer at det kan gis forskrift om at tilbyder skal merke postsendinger med sitt firmanavn. Formålet med et slikt pålegg vil være at postsendinger ved eventuell feillevering kan sendes i retur med samme tilbyder tilbake til avsender. Merkeplikt vil gjøre det enklere for tilbyderne å fordele kostnadene ved retur av post. I tillegg vil en merkeplikt gjøre det enklere for mottaker av postsending å benytte klageadgangen i 43. Bestemmelsen vil særlig kunne være aktuell for formidling av uregistrerte adresserte postsendinger hvor tilbyder ikke uten videre er kjent. Et eventuelt krav om merkeplikt vil kunne ha betydning for etableringsmulighetene i postmarkedet fordi det vil medføre en kostnad for tilbyder. På den annen side vil tydelig merking av tilbyders navn også kunne ha en markedsføringsverdi. Ved vurderingen av om forskriftshjemmelen skal benyttes må fordelene ved å innføre et krav om merkeplikt veies opp mot ulempene et slikt krav kan innebære. Det vises til at det samlede markedet for formidling av vanlige adresserte postsendinger i Norge er begrenset, i motsetning til markeder i større europeiske land. Til 27 Avsenders råderett Bestemmelsen viderefører i hovedsak 9 i gjeldende postlov. Bestemmelsen fastlegger at avsender har juridisk råderett over postsending til den er utlevert til mottaker. Råderetten opphører i det øyeblikk postsendingen er utlevert til mottakeren, jf. NOU 1983: 49 punkt 5.1 om senderens rådighet. En postsending anses som utlevert når den er lagt i mottakerens postkasse eller fysisk overlevert mottakeren eller dennes representant. Legges postsendingen i postboks ved stasjonært utleveringssted eller liknende, anses den imidlertid ikke utlevert før denne er tømt. Hentes/leveres postsending ved terminal, postkontor, budrute eller annet, anses sendingen utlevert når den fysisk er overlevert mottaker. Avsenders rådighet over digital postsending opphører når sendingen er lagt i mottakers digitale postkasse. Tilbyder av digital postsending er i besittelse av sendingen frem til den er 40

298 behandlet, lastet eller åpnet opp av mottaker. Arkivfunksjonen og eventuelle tilleggstjenester knyttet til sikker digital posttjeneste ligger utenfor lovens virkeområde. Dette vil reguleres gjennom annet lovverk eller privatrettslige avtaler mellom tilbyder av digital postkasse og den enkelte bruker. Bestemmelsen gjennomfører også Verdenspostkonvensjonen artikkel 5 som pålegger medlemslandene å ha et system for å sikre at avsender kan råde over grenseoverskridende postsendinger inntil de er utlevert. Bestemmelsen er ment å sikre at tilbyder av leveringspliktige tjenester skal kunne få stoppet, omadressert eller returnert postsendingen eller på annen måte ivareta avsenders råderett over postsendingen. Avsenders adgang til å råde over postsendingen vil i praksis først og fremst være aktuelt for registrerte postsendinger. Moderne sporingsteknologi gjør det for slike postsendinger mulig å vite hvor en postsending befinner seg under formidling. For uregistrerte postsendinger antas de praktiske mulighetene til å etablere systemer for å råde over postsendingen å være mindre enn for registrerte postsendinger. I annet ledd gis myndigheten gitt forskriftskompetanse til å fastsette nærmere regler om avsenders råderett. Videre kan det gis forskrift om dekning av uthentingskostnader ved bruk av råderetten. Til 28 Ikke-leverbar postsending Gjeldende postlov regulerer ubesørgelig postsending i 11. Departementet foreslår at begrepet ubesørgelig postsending erstattes av det mer tidsmessige og selvforklarende begrepet ikke-leverbar postsending. I gjeldende postforskrift er det et krav at alle tilbydere skal etablere et system for behandling av slike postsendinger. Dette foreslås videreført gjennom krav til at det settes opp et system som sikrer forsvarlig behandling av ikkeleverbare postsendinger. Det foreslås ikke å regulere sikker digital posttjeneste i denne bestemmelsen fordi avsender normalt kan identifiseres av tilbyder. Formålet med bestemmelsen er å sikre at posttilbydere i størst mulig grad søker å finne frem til rett mottaker eller avsender der postsendingen ikke lar seg levere i første omgang. Videre skal bestemmelsen sikre at dette gjøres på en forsvarlig måte. Med forsvarlig behandling i første ledd menes at ordningen skal ivareta personvernhensyn, sikkerhet og integritet for mottaker og avsender. Dette er særlig viktig fordi ordningen kan innebære åpning av postsendinger og tilgang til fortrolig informasjon. Bestemmelsen setter krav til at tilbyder etablerer gode nok administrative rutiner for å kunne håndtere postsendinger forsvarlig. En ikke-leverbar postsending er etter dette en postsending som ikke kan utleveres til mottakeren eller returneres til avsenderen. Postsendingsinnhold som kan være falt ut av en postsending vil være ikke-leverbart når det ikke finnes frem til hvem som er rette mottaker/avsender. Det kan være ulike årsaker til at det ikke er mulig å levere postsendingen til mottaker eller avsender, typisk at postsendingen ikke er påført navn eller fullstendig adresse, eller at disse opplysningene har forsvunnet under fremsendelsen, jf. nummer 1. I praksis vil slike postsendinger være uregistrerte sendinger, jf. definisjonen av slike i 4 nummer 5. Videre kan det være at postsendingen ikke er leverbar fordi verken mottaker eller avsender vil motta den, jf. nummer 2. 41

299 I annet ledd foreslås at ordningen med forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending skal godkjennes av myndigheten. Hensynet bak godkjenningsordningen er å sikre at postsendingene behandles på en forsvarlig måte, slik at uvedkommende ikke får tilgang til innholdet i ikke-leverbar postsending. Etter utkastets tredje ledd er hensynet å sikre at minst én tilbyder skal ha et system for å ivareta ikke-leverbare postsendinger på en forsvarlig måte. Det foreslås i fjerde ledd at tilbydere som ikke har etablert et eget system for åpning av ikkeleverbar postsending, skal overlevere postsendingene til tilbyder med godkjent ordning for videre behandling. Tjenesten skal tilbys på kommersielle vilkår. Alle tilbydere skal i størst mulig grad finne frem til rette vedkommende for å levere eller returnere postsendinger. Det følger av at tilbyder med godkjent ordning har tillatelse til å åpne postsendingen etter første ledd nummer 1 for å identifisere avsender eller mottaker. Det er behov for å regulere dette i lovs form fordi uberettiget åpning av andres brev er straffbart og rammes av straffeloven 22. mai 1902 nr. 10, 145 om brevbrudd. Straffebestemmelsen rammer også den som uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske hjelpemidler. Videre er det straffbart dersom offentlig tjenestemann ulovlig bryter et brev som er betrodd ham i tjenesten, jf. straffeloven 122. Etter EMK artikkel 8 har enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Dette omfatter også et vern mot brevbrudd. Det åpnes imidlertid for at det kan gjøres unntak dersom det er i samsvar med lov er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Etter gjeldende postlov kan posttilbyder åpne og undersøke postsending når det er nødvendig for å få rede på hvem som er avsender eller mottaker (ubesørgelig sending). Det foreslås at gjeldende rett videreføres på dette punkt. Departementet mener at forslaget er i overensstemmelse med EMK. Krav som stilles til godkjent ordning for behandling av ikke-leverbar postsending foreslås regulert i forskrift eller ved enkeltvedtak. For små eller nyetablerte tilbydere antas det at opprettelsen av en slik ordning vil kunne være en urimelig belastning, både økonomisk og administrativt. Tilbydere tillates derfor å overlate ikke-leverbar postsending til tilbyder med godkjent ordning for videre behandling. Det sikres gjennom 7 annet ledd at det finnes minst en slik godkjent ordning. Det foreslås i femte ledd at myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om behandling av ikke-leverbar postsending. Av gjeldende postlov følger at ubesørgelig postsending kan selges, og det besluttes hvordan nettoutbyttet av salget skal håndteres. Det følger også at postsending som ikke har salgsverdi eller av andre grunner ikke bør legges ut for salg kan tilintetgjøres. Tilbyders rett til å selge, gi bort eller destruere slike sendinger foreslås nå regulert i forskrift. Det foreslås at slike regler kan forskriftsfestes. Visse typer postsendinger kan unntas fra ordningen dersom det åpenbart ikke er hensiktsmessig å bruke ressurser på å identifisere mottaker eller avsender. Slike unntak skal følge av den godkjente ordningen for håndtering av ikke-leverbar sending. 42

300 Til 29 Erstatning for tap, skade og forsinkelse Bestemmelsen omfatter alle tilbydere av posttjenester, men gjelder bare registrerte postsendinger. Departementet foreslår å ikke inkludere sikker digital posttjeneste i denne bestemmelsen. Etter gjeldende rett er det også en begrenset adgang til å kreve erstatning ved tap, skade eller forsinkelse av uregistrert postsending, dersom det foreligger grov uaktsomhet fra tilbyders side. Skyldkravet har i praksis medført at det skal svært mye til for at det utløses et erstatningsansvar for tilbyder for uregistrert postsending. Bevisbyrden vil dessuten ligge hos avsender (skadelidte). I praksis er det en utfordring for avsender å dokumentere at han eller hun har postet en uregistrert sending. Det foreslås at ordningen med erstatning for uregistrerte postsendinger ikke videreføres i ny lov. Endringen vil etter departementets syn i liten grad innebære en realitetsendring fra gjeldende praksis. Det vises til utfordringene knyttet til skyld- og beviskrav som har medført at avsender i begrenset grad får erstatning for tap, skade eller forsinkelse av slike sendinger etter gjeldende regulering. Det er i praksis vanskelig å dokumentere at en uregistrert postsending er innlevert, og at erstatningen begrenser seg i tilfelle til det portobeløpet som er betalt. Det foreslås i første ledd at tilbyder skal betale erstatning for registrerte postsendinger som er tapt, skadet eller forsinket. Dette synliggjør at uregistrerte postsendinger er en lite egnet forsendelsesmåte for verdifulle gjenstander. Om avsender likevel velger å benytte en slik forsendelsesmåte, må vedkommende selv ta risikoen for eventuell skade eller tap. Dersom avsender ønsker økonomisk kompensasjon ved tap, skade eller forsinkelse, må vedkommende velge en tjeneste som tilbyr slik kompensasjon, eksempelvis verdipost. I tilfeller der en registrert postsending er forsinket, begrenses erstatningsansvaret til tilfeller hvor det er betalt et særskilt vederlag for at postsendingen skal komme frem til avtalt tid. I forslaget om at det skal være en plikt til å betale erstatning for registrerte postsendinger ligger det at ansvarsgrunnlaget er objektivt. Det spiller med andre ord ikke en rolle for erstatningsansvaret hvorfor postsendingen er skadet eller ødelagt mv. det avgjørende er at den rent faktisk er det. Når det gjelder begrensninger i erstatningsansvaret ut over dette, vises det til merknadene til 30. Det foreslås i annet ledd at tilbyder skal offentliggjøre vilkår for tap, skade og forsinkelse. Offentliggjøring skal skje på en hensiktsmessig måte slik at de er lett tilgjengelige for brukerne. For eksempel kan offentliggjøring gis ved informasjon på tilbyders hjemmesider, avtale eller gjennom oppslag på utleveringssteder for postsendinger. Det følger av tredje ledd at tilbyder ikke kan avtale seg vekk fra lovens krav om erstatning, men det kan avtales vilkår som gir brukerne bedre rettigheter enn det som følger av lovens ordlyd. Dette vil være en del av konkurransen i markedet. Det foreslås i fjerde ledd at avsenders erstatningskrav foreldes etter ett år. Foreldelsesfristen regnes fra dagen etter at postsendingen er innlevert til tilbyderen. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Etter femte ledd foreslås det at myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilbyders ansvar for tap, skade og forsinkelse av postsending. Bestemmelsen er ment som en 43

301 sikkerhetsventil, slik at myndigheten om nødvendig kan stille minimumskrav til utforming og innhold av tilbyders erstatningsordning, herunder erstatningsnivå. Departementet ber om særskilte merknader til forslaget. Til 30 Ansvarsbegrensning Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen innskrenker tilbyders erstatningsansvar etter 29. Bestemmelsen omfatter således ikke sikker digital posttjeneste. Det foreslås i første ledd at tilbyder ikke er ansvarlig for tap, skade eller forsinkelse av registrerte postsendinger dersom tilbyder kan godtgjøre at tapet, skaden eller forsinkelsen skyldes feil eller forsømmelse fra brukers side, postsendingens beskaffenhet, manglende eller mangelfull emballering eller forhold utenfor tilbyders kontroll. Tilsvarende vil tilbyder ikke være erstatningsansvarlig dersom tilbyder stopper eller destruerer en postsending i medhold av 34. Det foreslås i annet ledd at i tilfeller hvor tap, skade eller forsinkelse skyldes en tredjepart som tilbyder benytter for helt eller delvis å formidle postsending, er tilbyder bare ansvarsfri om også tredjepart vil være ansvarsfri etter første ledd. Bestemmelsen er ment å styrke brukervernet, og ansvarliggjør tilbyder ved valg av underleverandører. Erstatningsansvaret er etter tredje ledd avgrenset mot følgeskader. Dersom tilbyder skal bli ansvarlig for følgeskader må dette være avtalt med bruker på forhånd, jf. fjerde ledd Etter fjerde ledd kan tilbyder og bruker avtale bedre rettigheter for bruker enn det som følger av bestemmelsen for øvrig. Dette vil være en del av konkurransen i markedet. Femte ledd gir myndigheten kompetanse til å fastsette forskrift om ansvarsbegrensning, Til 31 Taushetsplikt Det foreslås å videreføre og presisere den grunnleggende taushetspliktbestemmelsen i gjeldende postlov. Hensikten er å sikre brukernes krav på konfidensialitet ved pålegg om taushetsplikt. Det foreslås videre innført en skjerpet taushetsplikt for opplysninger som mottas fra annen tilbyder. I tillegg foreslås bestemmelsen gjort gjeldende ved levering av sikker digital posttjeneste. Første ledd første punktum skal sikre brukernes krav på konfidensialitet. Taushetsplikten består av en aktiv og en passiv side. Taushetspliktens aktive side innebærer at tilbyder må sørge for gode rutiner og system som skal sikre at taushetsplikten ivaretas av de som til enhver tid utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder. I tillegg pålegges tilbyder en aktivitetsplikt for å gjennomføre tiltak som skal hindre at andre enn de som opplysningene gjelder, får kjennskap til opplysningen. Taushetspliktens passive side gjelder både tilbyder og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder, og innebærer å bevare taushet om taushetsbelagt informasjon. Taushetsplikten er uavhengig av om det dreier seg om permanent arbeid eller tjeneste eller midlertidige oppdrag. Taushetsplikten vil omfatte alle postsendinger og sikre digitale postsendinger vedkommende får kunnskap om i sitt arbeid, selv om annen tilbyder skulle ha utlevert postsendingen/meldingen til mottakeren. 44

302 I første ledd nummer 1 til 3 presiseres omfanget av taushetsplikten. Nummer 1 pålegger taushetsplikt om avsender og mottakers bruk av posttjeneste og sikker digital posttjeneste. Taushetsplikten vil ikke være til hinder for at det gis opplysning til avsender eller mottaker om bruk av tjenesten hvor vedkommende selv er bruker. Formålet er å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Etter nummer 2 er det innholdet i sendingen som er vernet, uavhengig av om det er en postsending eller en sikker digital melding. Med sikker digital melding menes melding send gjennom sikker digital posttjeneste, jf. 4 nummer 8. Meldingene er kryptert gjennom meldingsformidleren, men åpnes i den digitale postkassa. Bestemmelsen om taushetsplikt må derfor også gjelde for tilbyder av digital postkasse. Nummer 3 omfatter opplysninger om avsender og mottaker som tilbyder og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder i kraft av sitt virke får kjennskap til. Dette kan blant annet være opplysninger knyttet til mottakers private forhold, økonomiske forhold, livsførsel eller helse. Opplysninger som framgår av offentlige registre og alminnelig tilgjengelige registre, kataloger med videre som gir opplysninger om for eksempel navn og adresser, vil i utgangspunktet ikke omfattes av taushetsplikten. Slik informasjon vil likevel kunne være omfattet av taushetsplikten dersom bruker har reservert seg mot utlevering av adresseinformasjon eller kontaktinformasjon for digital posttjeneste til allmennheten i henhold til 32. Det foreslås i annet ledd å gi tilbyder en plikt til å utvise aktivitet for å forhindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Bestemmelsen får anvendelse for de opplysninger som følger av opplistingen i første ledd nummer 1 til 3. Bestemmelsen pålegger tilbydere og andre med taushetsplikt å sørge for at virksomheten har systemer, rutiner og gjør forholdsmessige tiltak som hindrer at taushetsplikten brytes. Det foreslås i tredje ledd at det åpnes for at opplysninger om avsender og mottaker etter første ledd nummer 3 likevel kan utleveres til annen myndighet i medhold av lov. Videre foreslås det at dette skal gjelde tilsvarende for informasjon som bruker har reservert seg mot at utleveres til allmennheten etter 32. Bestemmelsen vil eksempelvis kunne anvendes av påtalemyndighet og politi for å sikre tilgang til adresseopplysninger som poste restante, postboksadresse eller annen adresse uavhengig av om den adressen gjelder for har reservert seg mot at den gis til allmennheten. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Når det gjelder taushetsplikten i forhold til forklaring for politi/påtalemyndighet og for retten vises til straffeprosessloven 118 og 230 og tvisteloven Videre foreslås det at opplysninger som angitt i første ledd ikke kan benyttes i tilbyders egen virksomhet, eller virksomhet tilhørende enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder. Tilsvarende gjelder for tjeneste eller arbeid for andre. Imidlertid gjøres det unntak for statistiske opplysninger som er anonymisert. Dette innebærer eksempelvis at tilbyder gis rett til å utarbeide og offentliggjøre statistiske opplysninger om egen virksomhet i anonymisert form. Fjerde ledd er ny. Det foreslås at tilbyder plikter å bevare taushet om opplysninger som mottas fra annen tilbyder før, under eller etter forhandlinger om bruk av postnett eller posttjenester. Med forutsatt brukt til menes i denne bestemmelsen at informasjon som 45

303 kommer en tilbyder til kunnskap gjennom nødvendig informasjonsutveksling som en del av forhandlinger, ikke senere skal tilflyte de deler av organisasjonen som kan utnytte denne informasjonen i den hensikt å oppnå en konkurransefordel. Forslaget til femte ledd er ment å sikre at personer som har tilegnet seg informasjon i kraft av sitt virke for tilbyder ikke løses fra taushetsplikten dersom tilknytningen til tilbyder opphører. Taushetsplikten vil gjelde uten hensyn til om det dreier seg om midlertidig eller permanent arbeid eller tjeneste. Sjette ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om taushetsplikt. Til 32 Reservasjon mot utlevering av adresseinformasjon Bestemmelsen er ny og er ment å gi brukerne mulighet til å reservere seg mot utlevering av adresseinformasjon og digital kontaktinformasjon til allmennheten. Adgangen til å reservere seg etter første ledd er generell og krever ikke at bruker gir en særskilt begrunnelse for kravet om reservasjon. Reservasjonsretten begrenses etter annet ledd ved at det ikke er adgang til å reservere seg mot at adresseinformasjon utleveres til registrerte tilbydere, Folkeregisteret og annen offentlig myndighet. Til 33 Politiattest Bestemmelsen er ny og gir hjemmel for å kunne kreve fremleggelse av politiattest før ansettelse i visse typer stillinger som medfører tilgang til postsendinger eller innhold i sikker digital posttjeneste. Lov 28. juni 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politi og påtalemyndigheten (politiregisterloven) oppstiller krav om lovhjemmel for innhenting av politiattest. Bakgrunnen for de nye reglene om politiattest er å sikre at personer ikke får stillinger eller verv som de ikke er egnet til, jf. Ot.prp. nr. 108 ( ). Politiregisterloven med tilhørende forskrifter trer i kraft 1. juli Etter første ledd skal tilbyder kreve fremlagt politiattest ved tilbud om stilling dersom innholdet i stillingen medfører behandling eller tilgang postsendinger, eller innhold i sikker digital posttjeneste. Stillinger som innebærer arbeid ved sorteringsterminaler og postkontorer med direkte tilgang til postsendinger vil eksempelvis være omfattet av bestemmelsen. Det samme vil for eksempel gjelde personell med tilgang til utleveringspostkasser og stillinger med systemtilgang hos tilbyder av sikker digital posttjeneste. Motsatt vil rene administrative stillinger eller stillinger innenfor salg og markedsføring ikke være omfattet. For personer som har tilgang til postsendinger eller innhold i digital posttjeneste er det etter bestemmelsen et krav om å innhente politiattest. Bestemmelsen bygger på en inndeling mellom tilfeller der det skal kreves ordinær politiattest etter politiregisterloven 40 og tilfeller hvor det i stedet kan kreves uttømmende og utvidet politiattest etter politiregisterloven 41. Uttømmende og utvidet politiattest skal bare kunne kreves fremlagt ved ansettelse i særlig betrodde stillinger. Det tenkes her spesielt på stillinger som har funksjoner eller oppgaver som kan være spesielt kritiske ut fra et samfunnssikkerhetsperspektiv. Et eksempel kan være stillinger med direkte tilgang til infrastruktur og poststrømmer som gjør det mulig å spre farlige kjemikalier eller andre stoffer med stort skadepotensiale gjennom postnettet. Likeledes vil dette gjelde for ansatte som 46

304 gjennom sin stilling får direkte tilgang til verdipost eller rekommanderte sendinger. Uttømmende og utvidet politiattest kan også kreves fremlagt ved ansettelse i andre særlig ansvarsfulle stillinger som krever en mer kvalifisert grad av tillit i markedet og hos publikum. Eksempler på slike stillinger kan være enkelte lederstillinger ved postterminalene og enkelte landpostbudstillinger. Dagens ordning med landpostbud innebærer at disse postbudene tilbyr hele Postens tjenestespekter, herunder verdisendinger, rekommanderte sendinger og grunnleggende banktjenester. Begrepet stilling i første ledd skal tolkes vidt og omfatter også vikarer og ekstravakter. Av annet ledd følger at politiattesten er avgrenset til nærmere angitte straffebud som vinningskriminalitet, narkotika og gjengkriminalitet, organisert kriminalitet, terrorhandlinger og deltakelse i voldelige sammenslutninger med et politisk formål. Denne type kriminalitet er valgt av hensyn til hva den aktuelle politiattesten er ment å forebygge, typisk tyveri, underslag og ran. Dette ansees som særlig relevant ved ansettelse av stillinger som medfører behandling eller tilgang til registrerte postsendinger og håndtering av verdipost. Av samme hensyn, men spesielt med tanke på sikkerhetsaspektet, skal politiattesten også vise om kandidaten til stillingen har overtrådt straffelovens bestemmelser om narkotika- og organisert kriminalitet, terrorhandlinger og forbrytelser mot rikets sikkerhet som deltakelse i voldelige sammenslutninger med et politisk formål. Hvilke konkrete straffebud politiattesten skal vise, vil bli fastsatt i forskriften. Det etableres ikke nødvendigvis et krav om plettfri vandel for å bli ansatt. Dette innebærer at bestemmelsen ikke gir uttrykk for et yrkesforbud og det vil være adgang til å ansette en person til tross for at vedkommende har en anmerkning på attesten, dersom arbeidsgiver skulle ønske dette. Allerede i stillingsutlysningen skal det opplyses om det stilles krav om fremleggelse av politiattest og i så fall hvilken type politiattest som kreves, jf. politiregisterforskriften Lovforslaget omfatter ikke personer som allerede er tilsatt. Adgangen til å kreve politiattest inntrer først på det tidspunkt hvor en person blir tilbudt stillingen. Det kan altså ikke kreves politiattest av alle søkere til stillingen. I samsvar med vanlig praksis er det den politiattesten gjelder som skal innhente slik attest. Vedkommende får da kontroll over egne personopplysninger og mulighet til å få korrigert eventuelle feil. Det er ikke noe i veien for at vedkommende samtykker i at attesten sendes direkte til tilbyderen. Samtykke skal i slike tilfeller være skriftlig, jf. politiregisterforskriften Bestemmelsen er avgrenset til å gjelde tilbyders egne ansatte og omfatter dermed ikke underleverandørers ansatte. Tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrift om politiattest. I forskriften vil det blant gis nærmere regler om hvilke lovbrudd attesten skal vise. Til 31 Sikkerhet i postnettet Bestemmelsen viderefører i hovedsak 10 i gjeldende postlov og regulerer bare fysiske postsendinger. Den nye bestemmelsen presiserer i hvilke situasjoner en postsending kan åpnes og eventuelt formidling avbrytes (første og annet ledd). Dette forutsetter at avsenders navn og adresse er kjent. Dersom dette ikke er kjent skal mottaker varsles. Når det gjelder adgangen til å åpne andres brev i et slikt tilfelle, vises det til merknadene til 28. I noen tilfeller vil tilbyder måtte destruere postsendinger som er å anse som farlige, jf. tredje ledd. I 47

305 disse tilfellene skal avsender varsles dersom det er mulig. Tiden man har til disposisjon vil være en avgjørende faktor i vurderingen av om det er mulig å varsle før destruksjon. Krav og rettigheter etter bestemmelsen kan utdypes i forskrift, jf. siste ledd. Det skal blant annet kunne gis nærmere regler om hvilke postsendinger som skal anses som farlige. Med farlige postsendinger sikter vi til postsendinger der innholdet i seg selv kan være farlig. Eksempler på dette er bomber, miltbrannbakterier og særlige giftstoffer. Verdenspostkonvensjonen artikkel 18 opplister innhold som faller inn under forbudet mot å formidle farlig innhold over landegrensene. Dersom tilbyder stopper eller destruerer en postsending i medhold av denne bestemmelsen, vil tilbyderen være fri for erstatningsansvar etter 29. Til 35 Sikkerhet i digital posttjeneste Myndigheten kan fastsette særskilte krav til sikker digital posttjeneste for å ivareta sikkerhet. Sikkerhetsnivået skal være tilstrekkelig for å ivareta forsvarlig informasjonssikkerhet for den enkelte sending, og vil kunne variere etter innholdets karakter. Tilbyder skal gjøre bruker kjent med under hvilken jurisdiksjon meldingen rutes, hvor informasjonen lagres og hvor tjenesten produseres. For å være en tilbyder av digital postkasse, må tilbyderen oppfylle nærmere fastsatte krav til sikkerhet. Med dette menes at tilbyder av digital postkasse til enhver tid plikter å levere digital posttjeneste som er sikker og forsvarlig for behandling av digital post. Tilbyder av digital postkasse skal tilby sikre løsninger for tilgang, som for eksempel innebærer bruk av esignatur og sikkerhetssertifikater. Videre må tilbyderne sørge for at informasjonen som formidles i det digitale posttjenestesystemet håndteres sikkert slik at informasjonen ikke kommer på avveie fra avsender til mottaker og at uvedkommende ikke får tilgang til innholdet. Etter hvert som markedet for sikker digital posttjeneste utvikler seg videre, vil det oppstå et behov for utveksling av sikker digital post mellom ulike tilbydere. Dette bør i utgangspunktet finne sin løsning i markedet. Men det er viktig at ende-til-ende sikkerheten ivaretas ved slike løsninger, myndigheten kan derfor gi nødvendige regler i forskrift ved behov. Dagens ordning gir politiet ved rettslig kjennelse tillatelse til å beslaglegge brev, telegram eller annen sending som besittes av postoperatør eller en tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste på nærmere vilkår, jf. straffeprosessloven (strpl.) 211. Tilbyder av sikker digital postsending er ikke en ekomtilbyder, men vil være en postoperatør i straffeprosesslovens forstand. Ved digital post, oppstår det spørsmål om når tilbyder av sikker digital postkasse er i besittelse av den digitale postsendingen. Dette får betydning for hvem et slikt pålegg skal fremsettes ovenfor. Det foreslås at tilbyder av sikker digitale postsendinger er i besittelse av sendingen frem til den er behandlet, lastet eller åpnet opp av mottaker. Etter dette må et eventuelt pålegg om innsyn fremsetter overfor mottaker. 48

306 Merknader til kapittel 5 Til 33 Tilbyders tilgang til utleveringspostkasse Bestemmelsen gjelder utlevering av fysiske postsendinger. I et marked der flere tilbydere skal kunne levere adresserte postsendinger til alle mottakere, er det nødvendig at også andre enn tilbyder med leveringsplikt har tilgang til utleveringspostkasser og postboksanlegg som ikke er alminnelig tilgjengelig. Posten har inngått avtaler med eiere av bolig- og forretningseiendommer om rett til å disponere nøkler som gir tilgang til oppganger og postkasseanlegg i inngangspartiene. Selskapet har på grunnlag av disse avtalene tatt i bruk systemnøkler som gir adgang til alle bygninger i avgrensede områder. Utviklingen på postområdet har vist at det nå kan være behov for en lovfesting av gjeldende praksis. I tillegg foreslås i bestemmelsen at også andre tilbyderes tilgang til disse postkassene skal omfattes. Det finnes også et marked for privat utleie av postbokser. Bestemmelsen er også ment å omfatte tilgang til denne type postboksanlegg. Bestemmelsen er nøytral med hensyn til praktiske og tekniske løsninger som kan brukes for tilgang. I andre land er det for eksempel etablert kodelåser på inngangsdørene og krav til innkastet på postkassene som skal sikre enkel levering av postsendinger. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at tilbyderne seg i mellom finner egnede løsninger. Tilgang til oppganger og postkasseanlegg og postboksanlegg reiser sikkerhetsmessige spørsmål. Hensynet bak første ledd er å bidra til at gårdeiere ikke skal oppleve plikten til å gi tilbydere tilgang til utleveringspostkasse som risikabel. Bestemmelsen søker å ivareta behovet for en vurdering av tilbyders egnethet før det gis tilgang til utleveringspostkasse. Det foreslås derfor at tilbyder må ha tillatelse fra myndigheten for å kreve tilgang. Slik tillatelse gis etter en helhetsvurdering av tilbyders sikkerhetsrutiner med videre. Myndigheten kan sette vilkår for slik tillatelse, for eksempel kan det stilles krav om politiattest, jf. 33. Vilkårene knyttet til tillatelsen må være relevante og forholdsmessige. Det foreslås i annet ledd at tilbyder med tillatelse etter første ledd kan inngå avtale med eier av utleveringspostkasse om tilgang. Slik avtale kan for eksempel innebære å gi tilbyder tilgang til nøkkel. Det foreslås dessuten at den som anmoder om tilgang skal dekke kostnadene med å etablere tilgang. Slike kostnader begrenses til direkte kostnader knyttet til å gi tilgang, som for eksempel kostnaden for ekstra nøkler til eiendommen, postkassen og postboksanlegg. Ved vurdering av om anmodningen er rimelig, angir bestemmelsen en rimelighetsstandard som innebærer at det skal foretas en avveining mellom eiers interesser og tilbyders interesse i å få tilgang til utleveringspostkasser som ikke er allment tilgjengelige. Det vil blant annet kunne legges vekt på hvorvidt tilgang vil medføre sikkerhetsmessige ulemper eller om tilgangen vil være praktisk og økonomisk uhensiktsmessig. Det foreslås i tredje ledd å pålegge leveringspliktig tilbyder å la annen tilbyder tre inn i eksisterende avtale med postkasseeiere, for å få tilgang til utleveringspostkasse. Andre tilbydere kan således velge om de vil nytte denne retten, eller om de selv vil inngå individuelle avtaler med postkasseeier. Dersom tilgang gis av tilbyder med leveringsplikt, skal vilkårene være åpne, objektive og ikke-diskriminerende. Hensynet bak disse kravene er at leveringspliktig tilbyder ikke skal kunne misbruke sin sterke markedsposisjon slik at når en 49

307 tilbyder får tilgang, så skal andre konkurrenter gis tilsvarende betingelser, både hva pris og kvalitet angår. Det foreslås i fjerde ledd at myndigheten får hjemmel for tilbakekall av tillatelse ved brudd på vilkår. Alvorlige eller gjentatte brudd på vilkårene vil normalt føre til at tillatelsen trekkes tilbake. Dette medfører at bevisbyrden i disse tilfellene snus slik at tilbyder må godtgjøre at bruddene er uten betydning for godkjenningen. Eksempelvis vil bestemmelsen omfatte situasjoner hvor den som innehar tillatelsen også vil være nærmest til å besitte informasjonen som er nødvendig for å bringe de faktiske forhold på det rene, eller hvor tilbyder burde ha sikret bevisene bedre. Slike særskilte bevisregler følger til dels av rettspraksis, men finnes også i lovgivningen. For andre brudd på vilkår i første ledd vil det måtte foretas en forholdsmessighetsvurdering mellom brukernes beskyttelsesbehov og hensynet til tilbyders virksomhet. Hensynet til brukerne vil bli tillagt stor vekt, og kan føre til at tillatelse trekkes tilbake. Utkastet til femte ledd gir hjemmel for å stille vilkår for tillatelse etter første ledd i forskrift eller enkeltvedtak. Det vil kunne være aktuelt å stille krav til egnethet for personell som skal gis ansvar for nøkler til eiendom, betryggende oppbevaring av nøkler, plikt til rapportering av tapt nøkkel med videre. Til 37 Ettersending og videreformidling av postsending Bestemmelsen regulerer både feiladresserte og feilinnleverte fysiske postsendinger. Med feiladressert menes postsendinger som er påført galt eller ufullstendig navn eller adresse. Med feilinnlevert menes postsending som er levert til annen tilbyder enn den som var ment å formidle sendingen, for eksempel puttet i feil tilbyders innsamlingskasse eller påsatt frankering fra feil tilbyder. Bestemmelsens første ledd pålegger alle tilbydere å sørge for å ettersende feiladresserte postsendinger. Bestemmelsen er ment å sikre at alle sendinger kommer til rette adressat eller avsender, dersom det ikke er mulig å levere til adressat. Bestemmelsens annet ledd gjelder bare tilbydere med leveringsplikt. Tilbyder med leveringsplikt pålegges å imøtekomme enhver rimelig anmodning om videreformidling av postsending etter første ledd til åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Dette innebærer at tilbyder har plikt til å videreformidle feiladressert og feilinnlevert post til samme eller likeverdig kvalitet og vilkår til konkurrerende tilbyder som til egen virksomhet, datterselskap eller samarbeidspartnere. I rimelighetsvurderingen vil det sentrale hensyn være at posten skal frem, det vil si at hensynet til avsender og mottaker veier tyngst. Bestemmelsen skal sikre at enhver tilbyder som ønsker å tilby formidling i et større geografisk område og under eget firmanavn skal gis mulighet til det. I tredje ledd gis myndigheten kompetanse til nærmere å fastsette omfanget av plikten til å tilby ettersending og videreformidling. Dette vil først og fremst være aktuelt dersom markedet ikke selv kommer frem til hensiktsmessige løsninger. Til 35 Offentlig postnummersystem Det gjeldende offentlige postnummersystem er etablert av det statlige Postverket og forvaltes i dag av Posten. Postnummersystemet er en fellesressurs for riktig adressering av 50

308 postsendinger i Norge. Det vises til at allmennheten bruker postnummer som en naturlig og nødvendig del av egen og andres adresser. Det offentlige postnummersystemet skal bidra til å sikre effektiv formidling av postsendinger i hele landet. For å sikre at kompetent instans også ivaretar en helhetlig vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvenser ved omlegging av postnummersystemet foreslås det fastsatt lovhjemmel for rettigheter, plikter og forvaltning av postnummersystemet. Bestemmelsen skal sikre at det tas tilstrekkelig hensyn til konsekvenser ut over postformidling ved eventuelle omlegginger av postnummersystemet. Departementet har vurdert om det offentlige postnummersystemet også i fremtiden bør forvaltes av Posten, eller om dette bør endres slik at forvaltning gjøres av myndigheten ved Post- og teletilsynet. Departementet mener at begge løsninger kan ha gode grunner for seg. Dagens postnummersystem ble i sin tid laget av Postverket. Forvaltningen av postnummersystemet ble overført fra Postverket til Posten. Postens forvaltning har vært gjort på en måte som ikke har ført til verken store, eller hyppige konflikter. Posten har både erfaring og kompetanse på forvaltning av postnummersystemet. Imidlertid legger departementet til grunn at postnummersystemet er en naturlig del av brukernes adresse og i praksis utgjør en begrenset ressurs som må anses som en såkalt essensiell fasilitet for postdistribusjon. Det forutsettes at tilgang til dette systemet er nødvendig for å kunne distribuere post, da det ikke finnes noe reelt eller potensielt alternativ som kan ivareta postnummersystemets funksjon. Offentlig forvaltning av postnummersystemet fremstår som nødvendig for å sikre interoperabilitet mellom tilbyderne. På denne bakgrunn foreslås derfor at postnummersystemet forvaltes av myndigheten som en offentlig ressurs. Etter første ledd foreslås det at postnummersystemet skal forvaltes som en offentlig fellesressurs av myndigheten. Det foreslås videre at endringer i det offentlige postnummersystemet skal høres hos interesserte parter, godkjennes av myndigheten og offentliggjøres. Endringer i denne sammenheng kan blant annet innebære omlegging av postnummersystemet fra fire til fem siffer, skifting av postnummer for en adresse eller introduksjon av nye postnummer. Denne opplistingen er ikke uttømmende. Hensiktsmessig offentliggjøring vil for eksempel være offentlig kunngjøring i dagspressen og informasjon på tilbyders hjemmesider (elektroniske media). Av annet ledd følger det at berørte parter skal få nok tid til intern tilpassing til et nytt system. En gjennomføring av endringer i postnummersystemet kan derfor først skje minst et halvt år etter at myndigheten har gitt sin godkjenning. Myndigheten kan likevel bestemme at en endring skal tre i kraft på et annet tidspunkt. Dette kan være aktuelt med kortere frist for endringer av mindre inngripende karakter. Tilsvarende vil fristen kunne bli lengre ved større og svært inngripende endringer. I tredje ledd slås det fast at forvaltning av det offentlige postnummersystemet ikke medfører erstatningsansvar fro myndigheten når det foretas omdisponering av postnumre,. Dette gjelder både overfor tilbydere og kunder. Etter fjerde ledd får myndigheten kompetanse til å gi forskrift om forvaltning av det offentlige postnummersystemet. 51

309 Til 39 Tildeling av postnummer Bestemmelsen må ses i sammenheng med 38 som gir myndigheten hjemmel for å pålegge andre å forvalte det offentlige postnummersystemet. Tildeling av postnummer til andre tilbydere av posttjeneste vil først og fremst være aktuelt i forbindelse med postboksanlegg. Eget postnummer kan blant annet gi seg utslag i raskere innsortering enn ved formidling til gateadresse eller eventuelt en postboksadresse hos annen tilbyder. Ved bruk av eget postnummer vil innsortering gå raskere fordi postsendingene skilles ut på et tidligere stadium i sorteringsprosessen (inngående sortering). Etter første ledd skal forvalter av de offentlige postnummersystem imøtekomme enhver rimelig anmodning om tildeling av særskilt postnummer. I vurderingen av om en anmodning er rimelig, jf. merknadene til 37, må det foretas en avveining av tilgjengelighet, samt nåværende og fremtidig knapphet i postnummersystemet opp mot tilbyders behov. Det vises til at gjeldende postnummersystem er basert på fire sifre og at det i enkelte situasjoner kan oppstå knapphet på ledige nummer dersom den geografiske tilhørigheten opprettholdes. En tildeling skal gis på ikke-diskriminerende vilkår, dette medfører blant annet at det skal gis tilgang på samme eller likeverdige vilkår som egen virksomhet, datterselskaper eller partnervirksomhet. Tilbyder som har fått avslag på sin anmodning kan påklage avslaget til myndigheten. Dette gjelder både dersom myndigheten selv forvalter postnummersystemet og dersom et privat rettsubjekt forvalter postnummersystemet jf. etter tredje ledd. I annet ledd gis myndigheten kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere kriterier for tildeling av postnummer. For eksempel vil det være aktuelt å gi regler om adgangen til å tildele storkunder egne postnummer. Videre vil det være aktuelt å gi nærmere bestemmelser om adgang til å gjøre unntak fra kravet dersom tildeling av postnummer vil innebære uforholdsmessig store endringer i postnummersystemet, eller tildeling på annen måte ikke vil sikre samfunnsøkonomisk gunstig utnyttelse av den ressursen postnummersystemet er. Til 40 Adresseregister Bestemmelsen er ny og er ment å bidra til å redusere antallet feilsendte postsendinger. Feil adresse på postsendinger koster i dag tilbydere av posttjeneste store beløp og det er i samfunnets interesse at adresseregistrene er av så god kvalitet som mulig. Hensynet bak bestemmelsen er videre å forhindre konkurransevridning. Posten har i dag et adresseregister som inkluderer et system for registrering av adresseendringer uten at dette er pålagt av myndigheten. Det foreslås i første ledd å lovfeste at leveringspliktig tilbyder skal etablere og drifte et adresseregister. Etter annet ledd skal tilbyder av leveringspliktige tjenester gi tilgang til adresseregisteret til registrerte tilbydere, Folkeregisteret og annen offentlig myndighet i medhold av lov. Adresseinformasjon omfatter her informasjon om hvor postsendinger utleveres til mottaker. Dette innebærer at også postboksadresser og poste restante anses som adresseinformasjon. Utleveringsplikt til andre tilbydere omfatter ikke hemmelig adresse av hensyn til bruker med slik adresse. Tilbyder har en plikt til å beskytte utsatt brukere for å minske risikoen for at sensitiv informasjon kommer på avveie. Det foreslås at tilgang til adresseregister skal gis på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår, jf. merknaden til 37. Hensynet bak bestemmelsen er å forhindre mulige negative 52

310 konkurransemessige effekter. Kravet om andre tilbyderes tilgang til leveringspliktig tilbyders adresseregister omfatter bare såkalte rådata, det vil si navn og adresse. Slike rådata omfatter ikke eventuelt verdiøkning som leveringspliktig tilbyder av eget tiltak tilfører registeret. Myndigheten kan etter tredje ledd gi forskrift om tilgang til og forvaltning av adresseinformasjon, herunder at tilbyder skal sørge for å ha et hensiktsmessig system for behandling av slik informasjon, sikre at systemet er i overensstemmelse med personopplysningsloven og at det ikke gis opplysninger i strid med taushetsplikt. Merknader til kapittel 6 Til 41 Mekling i tvister mellom tilbydere Formålet med en ny bestemmelse om mekling er å sikre en alternativ tvisteløsningsmekanisme som kan bidra til å løse tvister mellom tilbydere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste på en rask og kostnadseffektiv måte. Mekling innebærer at myndigheten trer inn som en nøytral tredjeperson i frivillige forhandlinger mellom partene i et forsøk på å komme frem til en minnelig løsning. Mekling kan være et hurtigere løsningsalternativ enn en rettslig prosess, og kan settes i gang på et tidlig stadium i tvisten. Dette vil kunne spare partene for tid og ressurser, samt at en løsning i minnelighet kan bidra til å unngå at forretningsmessige bånd brytes. Mekling åpner videre for fleksible løsninger som partene kan enes om. Alle typer tvister vedrørende rettigheter og plikter som reguleres av lov om posttjenester kan gjøres til gjenstand for mekling etter bestemmelsen. Dette innebærer at tvister kan løses ved megling uavhengig av om de gjelder generelle rettigheter og plikter i lov eller i medhold av lov, vedtak som er gitt med rettsgrunnlag i eller i medhold av lov eller andre konflikter knyttet til loven. Det er et vilkår for mekling at det fremmes en meklingsanmodning fra en av partene og at begge parter samtykker i mekling. Myndigheten skal forelegge meklingsanmodningen for den annen part for eventuelt samtykke. Dersom myndigheten etter en helhetsvurdering finner at saken ikke egner seg for mekling, kan myndigheten avvise meklingsanmodningen. Det stilles krav om at anmodning skal være skriftlig. Dette vil gi større sikkerhet for at tidspunktet for fristavskjæring og andre angjeldende tidsfrister i forbindelse med meglingen, kan beregnes nøyaktig. Dersom myndigheten finner at meklingen ikke vil føre frem, kan meklingen når som helst avsluttes. Myndigheten kan utøve stor grad av skjønn i forbindelse med meklingsinstituttet. Blant annet er spørsmålet om meklingsanmodningen skal etterkommes, hvorvidt og når megling skal avbrytes og fastsettelse av eventuelle tidsfrister og vilkår, overlatt til myndighetens skjønn. Dersom myndigheten under meglingen kommer til at den neppe vil føre til en løsning for partene, at partene oversitter frister satt av myndigheten eller på annen måte trenerer eller gjør forhandlingene vanskelig, vil det være naturlig for myndigheten å vurdere å avbryte meglingen så snart som mulig. Partene kan på ethvert tidspunkt trekke samtykke til mekling, og meklingsprosessen skal da avsluttes. 53

311 Til 42 Tilbyders klageordning I dag er Posten gjennom sin konsesjon pålagt å ha en klageordning slik at brukerne kan få behandlet et hvert spørsmål om tjenester omfattet av konsesjonen. Dette omfatter de leveringspliktige tjenestene. I et fullt ut liberalisert postmarked vil det være et behov for å sikre at alle tilbydere har en hensiktsmessig og forsvarlig klageordning for sine brukere. Det foreslås derfor i første ledd at alle tilbydere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal ha en klageordning. Klage skal rettes til tilbyder av posttjenesten eller den sikre digitale posttjenesten. Retten til å klage gjelder både for avsender og mottaker av postsending. I annet ledd stillers visse overordnede krav til hvordan ordningen skal praktiseres. Herunder at klager skal behandles vederlagsfritt av tilbyder, og at klagene fra brukerne skal behandles raskt. Tredje ledd pålegger tilbyder opplysningsplikt overfor bruker til både å opplyse om egen klageordning og brukerklagenemnda, jf. 43. Opplysningene skal være lett tilgjengelige og gis på en hensiktsmessig måte, for eksempel på tilbyders hjemmeside, i avtalevilkår eller oppslag på ekspedisjonssteder. Myndigheten kan i forskrift stille nærmere krav til klageordningen, jf. fjerde ledd. Dette kan være regler om omfang, innhold, rapportering om og organisering av tilbyders klageordning. Det vil særlig kunne være aktuelt å benytte forskriftshjemmelen til å stille andre krav til leveringspliktig tilbyders klageordning enn for øvrige tilbyderes klageordning. Til 43 Brukerklagenemnd for posttjenester Postdirektivet artikkel 19 stiller krav til at det skal være transparente, rimelige og enkle tvisteløsningsalternativer for brukere av posttjenester. Videre har Barne- og likestillingsdepartementet igangsatt arbeid med implementering av to nye EU-rettsakter om alternativ tvisteløsning i forbrukertvister (direktiv 2013/11/EU og forordning nummer 524/2013). Eksisterende og nye brukerklagenemnder må tilpasses de nye EU-kravene som legger opp til tvisteløsningstilbud med en felles ramme for kvalitet og prosess. EU pålegger medlemsstatene å sørge for at det opprettes utenrettslige tvisteløsningsorganer av god kvalitet for alle typer varer og tjenester, med noen unntak, både for innenlands og grenseoverskridende forbrukerkjøp. Dette vil også gjelde forbrukerklager på postområdet. Det foreslås i utkastet til ny postlov at det skal opprettes en Brukerklagenemnd for posttjenester som skal behandle visse typer forbrukerklager og klager fra små bedrifter. I den forbindelse må det vurderes nærmere om det skal opprettes en ny nemnd, eller om disse oppgavene skal legges til en allerede eksisterende nemnd. I første ledd foreslås å opprette en brukerklagenemnd som skal behandle klager fra fysiske personer og små bedrifter. Slike brukere kan dermed påklage tilbyders avgjørelser etter 42 til brukerklagenemnda. Brukerklagenemnda skal ikke behandle tvister om saker som gjelder sikker digital posttjeneste. Bestemmelsen omfatter klagesaker etter lovens 19 om utleveringspostkasse, 20 om flytting av utleveringspostkasse, 21 om bevegelseshemmede, 27 om avsender råderett, 29 om erstatning for tap, skade og forsinkelse 30 om ansvarsbegrensing og 37 om ettersending og videreformidling av postsending. Bakgrunnen for at det er saker etter disse 54

312 bestemmelsene som foreslås å kunne bringes inn for brukerklagenemnd for avgjørelse, at det i disse sakene vil være egnet til å avgjøres i en brukerklagenemnd. Det vises blant annet til at når det gjelder tvister etter 19, 20 og 21 om plassering av utleveringspostkasser, er dette saker som erfaringsmessig kan være av stor betydning for den enkelte bruker. Det anses derfor viktig å sikre at bruker kan få saken ytterligere behandlet i tillegg til tilbyders klagebehandling etter 42. I erstatningssaket etter 29 legges det opp til at brukerklagenemnda både skal kunne avgjøre om klager har rett til erstatning etter bestemmelsen, og utmålingen av erstatningens størrelse. Det legges opp til at klageordningen skal være et lavterskeltilbud. Det følger av annet ledd at behandlingen skal være rask og rimelig. Et av hovedhensynene for brukerklagenemnda er at klageordningen skal være rimelig å benytte for klageren. Det legges opp til at nemnda skal organiseres slik at klageprosessen er såpass enkel at partene ikke er avhengig av juridisk bistand for å delta, fordi dette øker kostnadene. Fordi nemndas behandling skal være raskt og rimelig, vil det ligge en begrensning i hvor strenge krav som kan stilles til nemndas saksforberedelse før avgjørelse fattes. Innenfor denne rammen legges det til grunn at avgjørelsen skal være så riktig som mulig. Det settes også krav til at behandlingen skal være rettferdig. Det ligger i dette at ordningen skal være en tillitvekkende ordning som ivaretar begge parters interesser på en god måte. Brukerklagenemndas organisering og sammensetning skal ivareta balansen mellom nærings- og forbrukerinteresser. Imidlertid vil en hurtig og rimelig behandling kunne gå noe på bekostning av rettssikkerheten. Det må derfor være mulighet for partene å bringe saken inn for domstolene til mer grundig behandling dersom en av partene skulle ønske dette. Brukerklagenemndas avgjørelser er ikke enkeltvedtak men rådgivende uttalelser som kan bringes inn for domstolen, jf. ovenfor. Det følger av tredje ledd at bruker først må rette klager til sin tilbyder før det rettes henvendelse til brukerklagenemnda, jf. 42. dersom tilbyder ikke orienterer klager om forventet behandlingstid og ikke svarer innen rimelig, kan brukerklagenemnda likevel behandle saken. En standard på hva som ansees som rimelig tid utvikles gjennom brukerklagenemndas praksis. Fjerde ledd presiserer at det er et vilkår for å få saken behandlet i brukerklagenemnda at klager har saklig interesse i saken, det vil si at klager enten er part eller har rettslig interesse i saken. Klager kan være en fysisk person eller en liten bedrift. Bedrifter med markedsmakt til å løse saken på andre måter, ansees ikke å falle inn under ordningen. Den nærmere grensegangen mellom en liten bedrift kan avgjøres gjennom nemndas praksis. Femte ledd presiserer at brukernemnda skal finansieres av tilbyderne som omfattes av ordningen. Etter sjette ledd kan det gis nærmere regler om organisering, saksbehandling og finansiering av en slik nemnd, og om eventuell plikt for tilbydere til å delta i og finansiere nemndas virksomhet. I tillegg vil myndigheten ved enkeltvedtak kunne unnta enkelte tilbydere fra deltagelse i en nemnd. Et slikt unntak vil kunne være aktuelt for tilbydere som er små og/eller er i en oppstartsfase, slik at deltagelse og finansiering av en brukerklagenemnd vil kunne fremstå som svært byrdefull. 55

313 Til 44 Klage til myndigheten Bestemmelsen er ny. Post- og teletilsynet fører i dag et overordnet tilsyn med at Posten opptrer i samsvar med postregelverket, herunder konsesjonen. Post- og teletilsynet mottar en rekke henvendelser fra brukere om slike saker. Etter gjeldende rett er det ikke formalisert en klageordning som gir Post- og teletilsynet kompetanse til å fatte vedtak i disse sakene. Departementet foreslår derfor i første ledd at det lovfestes en klageadgang slik at Post- og teletilsynet skal behandle klager fra brukere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste. Klageordningen gjelder klager som ikke faller inn under Brukerklagenemndas kompetanse. Dette innebærer at klager som ikke faller inn under 43, slik som for eksempel klager på brudd på taushetsplikten, jf. 31, kan bringes inn for Post- og teletilsynet. Ikke alle klager vil egne seg for å fatte enkeltvedtak. Slike saker vil kunne følges opp gjennom tilsyn etter kapittel 7. På bakgrunn av at det må forventes å oppstå behov som følger av konkurransen i et liberalisert marked, foreslås det i annet ledd nummer 1 at tvister mellom tilbydere kan påklages til Post- og teletilsynet. Slike klager kan gjelde om rettigheter eller plikter etter lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Tilsvarende foreslås at tvister mellom tilbydere av sikker digital tjeneste kan klages inn til Post- og teletilsynet, jf. nummer 2. Videre foreslås det i nummer 3 at tvister mellom tilbyder og eier av utleveringspostkasse om tilgang til avlåste utleveringspostkasser etter 36 kan påklages til Post- og teletilsynet. Bakgrunnen for forslaget i nummer 3 er at det kan oppstå konflikt om hvorvidt det foreligger en rimelig anmodning om tilgang, og at eier av utleveringspostkasser bør kunne få avklart dette spørsmålet hos myndigheten. Post- og teletilsynet vil gjennom forvaltningspraksis kunne klargjøre hva som utgjør en rimelig anmodning i slike saker. Det fremgår av tredje ledd at departementet er klageinstans på enkeltvedtak fattet av Post- og teletilsynet. Dette følger forvaltningslovens alminnelige system om klager. Fjerde ledd åpner for en videreføring av dagens ordning der det i gjeldende postforskrift i 18 fremgår at Planleggings- og samordningsdepartementet er klageinstans for enkeltvedtak fattet av Post- og teletilsynet i klagesaker av konkurransemessig karakter. Fjerde ledd foreslås at Kongen kan beslutte at ordningen med å skille ut kompetansen som klageinstans i saker av konkurransemessig betydning fra det departement som forvalter statens eierinteresser i Posten kan videreføres i henhold til myndighetsfordelingen etter 5 der det fremkommer at Kongen kan bestemme at andre offentlige myndigheter kan få kompetanse etter loven på begrensede områder. Merknader til kapittel 7 Til 45 Tilsyn Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende postlovs bestemmelser om tilsyn og kontroll ved å gi hjemmel for å føre tilsyn med postmarkedet. Første ledd fastlegger at myndigheten skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller i medhold av loven er oppfylt. Dette inkluderer både tilsyn av eget tiltak og oppfølging av anmodning fra enhver som har rettslig interesse i en sak om å vurdere spørsmål om en tilbyder har opptrådt i strid med krav i eller i medhold av loven. 56

314 Tilsyn vil kunne omfatte innhenting av informasjon i en nærmere angitt sak, kontroll i form av stikkprøver og måling, men er ikke begrenset til dette. Tilsyn kan også omfatte for eksempel kartlegging av markedsaktører, utarbeiding av statistikk og informasjon til brukere av posttjenestene. Myndigheten kan nytte bistand fra andre til å utføre tilsynet, for eksempel vil det kunne være aktuelt for myndigheten å nytte teknisk bistand fra en uavhengig ekstern fagspesialist. Tilsynet skal både omfatte tekniske eller praktiske forhold, tilsyn med avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker, samt vilkår i disse. Det kan også være aktuelt å nytte bistand for å gå inn i regnskapstall og økonomiske beregninger som må gjennomgås og vurderes. Annet ledd gir hjemmel for å gi forskrifter om tilsyn. I forskrift kan det også gis regler om dekning av påløpte omkostninger ved tilsyn. Til 46 Medvirkning ved tilsyn Bestemmelsen er ny i forhold til tidligere postlov. Hensynet bak bestemmelsen er at myndigheten for å kunne utføre sine oppgaver etter loven, ofte vil være avhengig av samarbeid fra den det skal føres tilsyn med. Bestemmelsen fastsetter derfor en plikt for tilbyder til å medvirke. Myndigheten har krav på å få adgang til de områder og lokaler som eies, brukes eller på annen måte kontrolleres av virksomheten. Dette gjelder også for områder og lokaler som er definert som skjermingsverdig objekt i sikkerhetsloven 3. Denne adgangen hører sammen med tilsynets krav på tilgang til sikkerhetsgradert informasjon i 47 om opplysningsplikt. Ved manglende medvirkning kan myndigheten gjøre bruk av sanksjonsvirkemidlene i kapittelet (tvangsmulkt med videre). Til 47 Opplysningsplikt Første ledd gir hjemmel til å kreve opplysninger som er nødvendige for effektiv gjennomføring av lov og vedtak. Opplysninger kan også innhentes for gjennomføring av internasjonale forpliktelser og på vegne av EFTAs overvåkningsorgan og tilsvarende myndighet iht. internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til. Bestemmelsen setter ingen begrensninger på hvilken type opplysninger som kan kreves inn basert påopplysningenes innhold, forutsatt at de er knyttet opp mot gjennomføringen av regelverket. I et liberalisert postmarked vil det særlig kunne være behov for å innhente opplysninger om finansielle forhold, for eksempel i forbindelse med vilkår for tilgang etter lovens kapittel 5. Pålegg om utlevering av opplysninger er en prosessledende beslutning og ikke et enkeltvedtak. Det forutsettes imidlertid likevel at innhenting av informasjon begrunnes i det enkelte tilfellet. Pålegg om utlevering av opplysninger kan påklages etter forvaltningsloven 14. Dersom tidligere innhentede opplysninger videresendes til EFTAs overvåkningsorgan eller tilsvarende myndighet, så skal berørte tilbydere opplyses om dette. Kravet om å sende inn opplysninger skal være forholdsmessig og derfor ikke representere en utilbørlig byrde for mottakeren. Opplysningsplikt kan pålegges individuelt eller generelt. Generell opplysningsplikt kan for eksempel pålegges i forbindelse med registrering. Plikten kan pålegges i det enkelte tilfellet eller det kan fastsettes en løpende plikt til å innlevere opplysninger i forbindelse med for eksempel statistikkformål. Annet ledd innebærer at myndigheten kan kreve utlevert opplysninger så vel skriftlig som muntlig. Adgangen til å innhente opplysninger muntlig kan være viktig i saker hvor rask handling er påkrevd. Muntlig innhenting av opplysninger som nevnt i annet ledd må skje på en måte som er betryggende i forhold til de krav som stilles til datasikkerhet. Fristens lengde må fastsettes ut fra en konkret vurdering. Dersom opplysningene nektes innlevert, ikke 57

315 innleveres til fastsatt tidspunkt eller ikke oppfyller angitt og hensiktsmessig detaljeringsnivå, kan det ilegges tvangsmulkt. Det er foreslått en hjemmel for tvangsmulkt i 53. Tredje ledd er i utgangspunktet vidtrekkende ved at unntaket fra taushetsplikt også har henvisning til annen lovgivning. Taushetsplikt som måtte følge av pålegg eller avtale tas med for å klargjøre at avtaleparter ikke kan innskrenke bestemmelsens rekkevidde, heller ikke ved pålegg eller løfte om taushet. Til 48 Internasjonal utveksling av taushetsbelagt informasjon Bestemmelsen legger forholdende til rette for et effektivt internasjonalt samarbeid på postområdet. Hensikten med første ledd er å sikre informasjonsutveksling med hensyn til Norges internasjonale avtaleforpliktelser. Slike internasjonale avtaleforpliktelser kan for eksempel være forpliktelser etter EØS-avtalen eller etter Verdenspostforeningens regelverk. Informasjonen som utveksles kan innhentes etter 47. For å sikre konfidensialitet kan opplysningene i henhold til annet ledd bare videreformidles med samtykke fra myndigheten og begrenset til det formålet samtykket omfatter. Myndigheten gis i tredje ledd kompetanse til å regulere utvekling av taushetsbelagt informasjon i forskrift, det kan også fattes enkeltvedtak om slik utveksling av informasjon. Til 49 Pålegg om retting og endring mv. Pålegg om retting eller endring kan gis dersom krav gitt i eller i medhold av loven ikke er oppfylt. Pålegg om retting eller endring kan videre gjelde avtaleinngåelse eller utforming av vilkår i avtaler mellom tilbydere av posttjenester og sikker digital posttjeneste, for eksempel avtaler om tilgang til elementer i postnettet. Plikter som ikke følger direkte av lov eller forskrift kan ikke gjøres gjeldende før plikten er fastsatt i enkeltvedtak. Myndigheten kan begrunne pålegget ut fra forhold som ligger forut i tid, men pålegget om retting og endring vil gjelde fra vedtakstidspunktet og fremover i tid. I pålegget kan det stilles vilkår for at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. Eventuell frist for å gjennomføre et pålegg må tilpasses de forhold som kreves rettet eller endret. Dersom pålegg om retting eller endring ikke etterkommes, kan det føre til tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr etter 53 og 52. I bestemmelsens annet ledd gis myndigheten kompetanse til å pålegge avtaleinngåelse og å fastsette avtalevilkår i avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker. Eksempelvis kan pålegg av avtaleinngåelse gjelde avtaler etter 36 om tilbyders tilgang til utleveringspostkasser. Fastsetting av avtalevilkår kan for eksempel også gjelde for standard leveringsvilkår overfor bruker. Til 50 Oppsigelse og tilbakekall Det foreslås i første ledd at myndigheten får hjemmel til å si opp avtale etter 6 eller trekke tilbake tillatelse gitt i medhold av 18 og 28 dersom det et foreligger vesentlige eller gjentatte brudd på vilkårene, og pålegg om retting eller endring etter 49 ikke etterkommes. Myndigheten kan i slike tilfeller også vurdere et mindre inngripende tiltak. 58

316 Gjentatte brudd må normalt ha en viss alvorlighetsgrad og omfang for et tilbakekall. Gjentatte brudd kan samlet sett få et så stort omfang at bruddene også må anses som et vesentlig brudd på vilkårene, og føre til tilbakekall. Bestemmelsen åpner for at avtale kan sies opp eller tillatelse trekkes tilbake dersom andre forhold gjør det nødvendig. Eksempelvis vil dette kunne omfatte situasjoner hvor endringer i internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til fordrer en omfattende endring. Videre foreslås det i annet ledd at tillatelse eller avtale kan trekkes tilbake eller sies opp med virkning tidligst ett år fra det er sendt forhåndsvarsel etter forvaltningsloven. Bakgrunnen for fristen er at leveringspliktig tilbyder skal gis tilstrekkelig tid til omstilling. Det foreslås at oppsigelse eller tilbakekall trer i kraft umiddelbart dersom det er brudd på vilkår som utgjør en overhengende fare for at tilbud om leveringspliktig posttjenester ikke opprettholdes. Bestemmelsen vil være forbeholdt ekstraordinære tilfeller. Til 51 Internkontroll Bestemmelsen gir hjemmel for å gi forskrift om etablering av interne kontrollsystem, endring av kontrollsystem og dokumentasjon for å sikre at kravene fastsatt i eller i medhold av denne lov er oppfylt. Bestemmelsen viderefører hjemmelen til å gi forskrift om internkontroll i gjeldende postlov 19. Adgangen til å pålegge internkontroll har hittil ikke vært benyttet. Slike systemer for internkontroll bør ikke pålegges før man har tilstrekkelig erfaring med hvordan et nytt regelverk etterleves. Særlig for mindre aktører vil krav om internkontroll kunne oppleves som en etableringshindring. Dersom det i praksis viser seg å være behov for å stille krav til internkontroll vil dette kunne gjøres i forskrift. Forskrift vil kunne gis dersom det er behov for å effektivisere tilsynet med at viktige samfunnsmessige hensyn ivaretas i et marked med økende konkurranse. Til 52 Overtredelsesgebyr Det foreslås innført et nytt og vidtfavnende sanksjonsmiddel i form av overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr har som formål å virke som sanksjon for brudd på en pliktbestemmelse i loven, forskrift eller enkeltvedtak. I motsetning til tvangsmulkten knytter sanksjonen seg til forhold i fortiden. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med ordinær bøtestraff men det er forskjeller mellom denne sivilrettslige reaksjonen og strafferettslige bøter. Reglene i straffeloven og straffeprosessloven kommer eksempelvis ikke til anvendelse ved vedtak om overtredelsesgebyr, som anses som en type forvaltningssanksjon. Vedtak om overtredelsesgebyr regnes som straff etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6. Ileggelse av både overtredelsesgebyr, som en sivilrettslig reaksjon etter 59 og bøter som en strafferettslig reaksjon etter 62 for samme forhold, vil være i strid med EMKs tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nummer 1 som forbyr dobbeltforfølgning. Forhold man allerede har blitt felt eller frikjent for skal en ikke forfølges på nytt for. Skjæringstidspunktet for vern mot dobbeltstraff inntrer imidlertid først når et eventuelt forelegg er vedtatt eller dom foreligger. Plikt til å betale overtredelsesgebyr forutsetter et enkeltvedtak. Etter første ledd kan både foretak og fysiske personer ilegges overtredelsesgebyr. På postområdet vil det være mest aktuelt å rette et vedtak om overtredelsesgebyr mot et foretak, men vil det også kunne være behov for å ansvarliggjøre fysiske personer. Det vil for eksempel kunne være aktuelt å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr, dersom en eier av 59

317 utleveringspostkasse eller postboksanlegg ikke imøtekommer en rimelig anmodning om tilgang til slikt anlegg etter postloven 36. Når det gjelder foretak presiseres det at dette gjelder enten det er foretaket selv eller noen som handler på vegne av foretaket som begår slike overtredelser som angitt i første ledd nummer 1 til 4. Dette gjelder enten det er foretaket selv eller noen som handler på vegne av foretaket som begår overtredelser nevnt i første ledd punktene 1 til 4. Dette innebærer at det ikke er nødvendig at en overtredelse er foretatt av et foretaks eiere eller øverste ledelse, men at foretaket også kan bli ansvarlig for atferden til andre som handler på vegne av foretaket. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde ansatte i foretaket. Det er et vilkår for å ilegge overtredelsesbot at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom fra foretakets side eller den som handler på vegne av foretaket. Det er tilstrekkelig med simpel uaktsomhet. Beviskravet ved ileggelse av overtredelsesgebyr er alminnelig sannsynlighetsovervekt. I annet ledd er det fastsatt hvilke momenter det skal legges vekt på ved utmålingen av overtredelsesbot. Bestemmelsen inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke momenter det kan legges vekt på. Nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr kan bli gitt av myndigheten i forskrift eller enkeltvedtak, jf. fjerde ledd. I tredje ledd er det gitt bestemmelser om foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesbot. Overtredelser foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes når myndigheten meddeler et foretak at det foreligger mistanke om overtredelse av loven eller vedtak truffet i medhold av den. Fristreglene i straffeloven kapittel 6 anvendes tilsvarende så langt de passer. Til 53 Tvangsmulkt Bestemmelsen innfører regler om tvangsmulkt. For å sikre at regler med hjemmel i loven overholdes, foreslås en hjemmel for myndigheten til å kunne treffe vedtak om en daglig løpende mulkt til staten til forholdet er rettet opp. Dette kan bl.a. gjelde ved vedtak etter 7, 19, 20 og 21. Myndigheten vil i enkeltvedtak bestemme på hvilket tidspunkt man skal fastsette tvangsmulkten og når den skal begynne å løpe når vilkårene for dette er til stede. Det kan fastsettes tvangsmulkt samtidig med at vedtak treffes for å sikre etterlevelse, eller på et senere tidspunkt dersom det viser seg at vedtaket ikke blir respektert. I praksis bør det først ilegges tvangsmulkt når det viser seg at vedtakene ikke blir respektert. Men tvangsmulkt kan ilegges samtidig med vedtaket dersom den vedtaket retter seg mot på forhånd har gitt uttrykk for at han ikke vil respektere det, eller dersom tilbyder tidligere ikke har respektert myndighetens vedtak. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende postlov. Begrepet krav i første ledd er ment å dekke plikter i lov og forskriftsbestemmelser og plikter i enkeltvedtak som er fattet i eller i medhold av loven. Tvangsmulkt er ikke en straff for å unnlate å etterkomme et pålegg, men er ment å være et oppfyllelsespress som skal sikre at pålegg etterleves. Dette medfører at adgangen til å ilegge tvangsmulkt bortfaller når kravet eller pålegg er oppfylt eller uaktuelt. Tvangsmulkt kan ilegges uavhengig av utvist skyld. Det er tilstrekkelig å konstatere at det objektivt sett foreligger manglende imøtekommelse av krav eller pålegg. Det er opp til myndighetenes skjønn om tvangsmulkt skal ilegges i den enkelte sak. I annet ledd siste punktum, er det tatt inn en lempingsregel som er å anse som en sikkerhetsventil for de tilfellene hvor det etter at vedtaket er fattet inntrer forhold som tilsier at kravet helt eller 60

318 delvis ikke bør forfølges. Adgangen til å lempe på en påløpt tvangsmulkt må sees i sammenheng med at det som hovedregel ikke skal gis oppsettende virkning for pålegg om tvangsmulkt. I enkelte tilfeller, hvor det er aktuelt å anvende overtredelsesgebyr og det allerede er påløpt tvangsmulkt, kan det også vurderes om kravet om mulkt frafalles helt eller delvis. Tvangsmulkt er ikke en straff for å unnlate å etterkomme et krav, men er ment å være et oppfyllelsespress som skal sikre at kravet etterleves. Det betyr at adgangen til å ilegge tvangsmulkt bortfaller når kravet eller pålegg er oppfylt eller uaktuelt. Tvangsmulkten kan fastsettes som en bot per dag eller ethvert annet tidsintervall. Tvangsmulkten kan også forfalle som et engangsbeløp. I siste punktum er det tatt inn en lempingsregel som må betraktes som en sikkerhetsventil for de tilfellene der det etter at vedtaket er fattet inntrer forhold som tilsier at kravet helt eller delvis ikke bør forfølges. Bestemmelsen innebærer at Post- og teletilsynet har hjemmel til å ettergi et krav selv om det er Samferdselsdepartementet som i en konkret sak har fattet vedtak. Dette vil gjelde så lenge det ikke er gitt noen instruks med annet innhold fra departementets side. Til 54 Straff Bestemmelsen viderefører gjeldende bestemmelse i postloven. Både forsettlige og uaktsomme overtredelser er straffbare. Både enkeltpersoner og foretak kan straffes for overtredelse av de opplistede bestemmelsene, men overfor foretak kan bare bot anvendes. Foretak kan imidlertid også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. straffeloven 29. Vedrørende første ledd bokstav d viser vi til merknaden til tilsvarende bestemmelse om overtredelsesgebyr i 52 som også gjelder denne bestemmelsen. Medvirkning straffes etter 15 i den nye straffeloven. Til 55 Instruksjonsadgang Bestemmelsen er ny og foreslås som en følge av statens eierinteresser i Posten Norge AS i et liberalisert postmarked. Bestemmelsen avgrenser instruksjonsadgangen både generelt og i den enkelte sak. Begrensningen i instruksjonsadgangen gjelder kapittel 5, fordi disse bestemmelsene regulerer tilgang til felles bruk av postnett, som for eksempel tilgang til utleveringspostkasser, offentlig postnummersystem og adresseregister. Slike ressurser er viktige for å kunne konkurrere i postmarkedet. Begrensingen i departementets instruksjonsadgang er begrenset til bestemmelsene i lovens kapittel 5, og får ingen virkning på andre områder. Merknader til kapittel 8 Til 56 Gebyr til Post- og teletilsynet Bestemmelsens første ledd angir at Post- og teletilsynet kan kreve gebyr fra tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste til dekning av kostnader, jf. forskrift om gebyr til Post- og teletilsynet. Utkastet til bestemmelse viderefører dagens ordning med betaling av gebyr til Post- og teletilsynet for kostnader i forbindelse med utførelsen av tilsynets forvaltningsoppgaver etter loven. I tillegg foreslås at tilbyder av sikker digital posttjeneste skal omfattes av gebyrplikten. Pålegg om gebyr skal i minst mulig grad virke konkurransevridende eller bidra til å skape etableringshindringer. Pålegg om å betale gebyr 61

319 skal dekke Post- og teletilsynet relevante kostnader. Utgifts- og inntektssiden av Post- og teletilsynets budsjett offentliggjøres årlig. Gebyrfinansieringsmodeller fastsatt etter annet ledd skal utformes for å kunne pålegge gebyr på en måte som er åpen, objektiv og proporsjonal. Ved utformingen av modeller for fordeling av gebyrer mellom aktører skal hensynet til effektiv administrativ håndtering for å minimalisere de administrative kostnader med gebyrfinansieringsmodeller tillegges vekt. Disse hensynene kan ivaretas ved å legge til grunn en fordelingsnøkkel blant annet basert på tilbydernes omsetning. Dersom kostnadene tilknyttet forvaltningsoppgaven er lave, vil flate gebyrer kunne tilfredsstille kravene. Kombinasjoner av de to modellene vil også kunne være aktuelle. Pålegg om gebyr kan rettes mot de som til enhver tid er tilbydere etter lov om posttjenester/ tilbyder av posttjenester. De grunnleggende prinsippene for gebyrfinansiering reguleres i lov, mens det gis hjemmel til å gi de nærmere regler om gebyrfordelingsmodeller og de praktiske gjennomføringene i forskrift. Enkeltvedtak kan også brukes for pålegg om gebyr. Til 57 Innkreving av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, gebyr mv. Etter tvangsfullbyrdelsesloven 4-1 siste ledd og 7-2 bokstav (e) følger det at tvangsfullbyrdelse kan skje direkte på grunnlag av bestemmelsen som foreslås i 61. Det vil da ikke være nødvendig med dom for kravet før innkrevingen kan påbegynnes. Vedtak om ileggelse av tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr kan påklages og det er endelig vedtak som vil være tvangsgrunnlag. Tvangsfullbyrdelsen kan altså ikke påbegynnes før klagefristen har utløpt. Påklages for eksempel vedtak fattet av Post- og teletilsynets til Samferdselsdepartementet kan ikke inndrivingen påbegynnes før departementet har fattet sitt endelige vedtak. Tvangsinndrivelsen kan imidlertid påbegynnes selv om kravet bringes inn for domstolene etter det alminnelig forvaltningsrettslige prinsipp om at enkeltvedtak har umiddelbar rettsvirkning, med mindre departementet fatter beslutning om utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven 42. Til 58 Ekspropriasjon Det følger av gjeldende postlov 14 at Posten kan kreve at det settes opp utleveringspostkasser på fremmed grunn. Bestemmelsen foreslås utvidet til også å gjelde innleveringspostkasser. Bestemmelsen foreslås endret til også å omfatte innsamlingspostkasser og regulering av vederlag. Første ledd gir hjemmel til å ekspropriere bruksrett til fordel for tilbyder med leveringsplikt etter 6 til å sette opp innsamlings- og utleveringspostkasser på fremmed grunn. Adgangen til ekspropriasjon er tenkt benyttet unntaksvis der tilbyder ikke lykkes i å fremforhandle avtale med grunneier om å sette opp innsamlings- eller utleveringspostkasser. Oreigningslova 2 første ledd nummer 7 gir hjemmel for å ekspropriere til formålet poststell. Poststell er et begrep som kan tolkes relativt vidt. Forslaget spesifiserer derfor hvem det kan eksproprieres til fordel for og i hvilke tilfeller det kan gis adgang til å ekspropriere på postområdet. Bestemmelsen vil gi leveringspliktig tilbyder adgang til å søke om ekspropriasjon begrenset til å gjelde bruksrett til eiendom. Dette innebærer at det ikke vil være adgang til å ekspropriere eiendomsrett til fast eiendom. Det foreslås å kunne ekspropriere for å sette opp innsamlings- og utleveringspostkasser og nødvendig innretning for plassering av postkasser når dette er nødvendig av hensyn til effektiv postinnsamling og 62

320 postomdeling. Dette utgjør en spesialbestemmelse som innsnevrer oreigningslova 2 første ledd nummer 7. I annet ledd foreslås at det skal ytes vederlag for den byrden ekspropriasjonsvedtak antas å påføre eieren eller den bruksberettigede. I de fleste tilfeller vil det være tale om små inngrep som ikke vil føre til noe vesentlig økonomisk tap for eieren. I de fleste tilfeller vil vederlaget fastsettes ved avtale. Dersom partene likevel ikke kommer til enighet, vil vederlag fastsettes på vanlig måte av skjønnsretten. Bestemmelsen fastlegger videre begrensninger for adgangen til å opprettholde ekspropriasjon gjennom å gi en rett til å kreve at postkasse flyttes eller fjernes fra eiendommen når dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Det følger av tredje ledd at oreigningsloven gjelder så langt den passer. Dette medfører blant annet at vedtak eller samtykke ikke kan gjerast eller gjevast utan det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade. Merknader til kapittel 9 Til 59 Ikrafttredelse Loven trer i kraft når Kongen bestemmer. Til 60 Endring av andre lover Bestemmelsens første ledd nummer 1 endrer vegfraktavtaleloven for å sikre at den avgrenses mot denne lovens virkeområde. I nummer 2 foreslås begrepet postoperatør erstattet med begrepet posttilbyder på steder der dette forekommer i andre lover som angitt i bokstav a til l. Til 61 Overgangsbestemmelser Etter første ledd utpekes Posten Norge AS som leveringspliktig tilbyder inntil det er inngått avtale med eller utpekt leveringspliktig tilbyder etter 6. Valg av leveringspliktig tilbyder etter 6 skal skje gjennom en åpen, objektiv og ikke-diskriminerende prosess. Erfaring fra andre sektorer hvor det er gjennomført anbudsprosesser tyder på at en slik prosess kan ta tid, noe som gjør at det er behov for overgangsregler for å sikre et kontinuerlig tilbud av posttjenester i hele landet. I annet ledd fastsettes det at konsesjon til Posten Norge AS videreføres i en mellomperiode med unntak av bestemmelser som blant annet gjelder Postens nåværende enerett og krav til seks dagers omdeling. Videre er det for å unngå tolkningstvil fastsatt at loven skal ha forrang dersom det er motstrid mellom lov og konsesjon. Med lov menes både lov og forskrift gitt i medhold av lov. Samferdselsdepartementet er i tredje ledd gitt kompetanse til å foreta nødvendige endringer i konsesjonen. Dette kan eksempelvis være aktuelt dersom det oppstår tolkningstvil om leveringsplikt etter konsesjonen og det nye regelverket. Samferdselsdepartementet ber særskilt om høringsinstansenes syn på overgangsbestemmelsen. 63

321 Forskrift om post (postforskriften) Fastsatt av Samferdselsdepartementet xxxx. xxxx med hjemmel i lov xxx.xxx nummer xxx om xxx (postloven) 1, 2, 7, 9, 19, 20, 21, 24, 25, 26, 27, 30, 31, 33, 35, 39, 40, jf. EØS-avtalens vedlegg XI nummer 5d (Europaparlaments- og Rådsdirektiv 97/67/EF). Kapittel 1 Leveringsplikt 1. Faste ekspedisjonssteder og innsamlingspostkasser Leveringspliktig tilbyder av posttjeneste skal tilby minst ett fast ekspedisjonssted i hver kommune i sitt geografiske dekningsområde. Ekspedisjonsstedene skal være åpne alle dager unntatt søn- og helligdager. Åpningstidene skal tilpasses lokale behov. Myndigheten kan gjøre unntak fra kravet i første ledd dersom det etter en helhetsvurdering vil medføre en urimelig byrde for leveringspliktig tilbyder av posttjeneste. Ved avgjørelsen skal brukernes behov for fast ekspedisjonssted for relevant leveringspliktig tjeneste veies opp mot byrden for leveringspliktig tilbyder av posttjeneste. Leveringspliktig tilbyder av posttjeneste skal sikre god tilgjengelighet, herunder utplassering av et tilstrekkelig antall innsamlingspostkasser i sitt geografiske dekningsområde. 2. Varsling av endringer i tilgjengelighet Leveringspliktig tilbyder av posttjeneste skal varsle brukerne og myndigheten om omlegginger av faste ekspedisjonssteder, omlegginger i landpostruter og om endret plassering av innleveringspostkasser senest to måneder før endringen iverksettes. Varsling skal skje på hensiktsmessig måte. Varsling kan unnlates dersom omlegging åpenbart innebærer bedret tilgjengelighet for alle brukere. Ved varsling til myndigheten etter første ledd skal leveringspliktig tilbyder av posttjeneste redegjøre særskilt for konsekvensene for tilgjengelighet for brukerne, og dokumentere at kravene i 1 er oppfylt. 3. Ettersending, oppbevaring og retur til avsender Leveringspliktig tilbyder av posttjeneste skal tilby: 1. oppbevaring av postsending i en periode på inntil tre måneder med mindre annet er avtalt med avsender 2. ettersending av postsending til midlertidig adresse 3. ettersending av postsending i inntil ett år ved varig adresseendring 4. retur av postsending til avsender dersom adressat er ukjent eller ikke ønsker å motta postsendingen. 4. Verdipostsendinger Leveringspliktig tilbyder av posttjeneste skal tilby formidling av verdipostsending inntil 2 kg ved minst ett ekspedisjonssted i hver kommune. 1

322 For sendinger til utlandet skal tjenesten tilbys dersom leveringspliktig tilbyders samarbeidspartner i mottakerlandet tilbyr slik formidling. Myndigheten kan gjøre unntak fra kravene i første og annet ledd for land der det er unormalt stort svinn ved verdisendinger, og det etter en helhetsvurdering vil medføre en urimelig byrde for leveringspliktig tilbyder av posttjeneste. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til brukernes behov for tjenestene. 5. Tjenester til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte Leveringspliktig tilbyder av posttjeneste skal tilby vederlagsfri formidling av følgende tjenester: 1. postsendinger for blinde og svaksynte sendt til eller fra en blindeorganisasjon eller til eller fra en blind eller svaksynt person og som omfatter korrespondanse, litteratur i alle format inkludert lydopptak, og utstyr laget eller tilpasset for å avhjelpe funksjonshemningen. 2. brevpost inntil 2 kg og lettgods inntil 5 kg, eller inntil 10 kg dersom innholdet ikke kan deles opp, adressert til eller sendt av krigsfanger eller sivilt internerte. Etter første ledd kan det kreves vederlag fra avsender for ekstrakostnader ved flytransport til utlandet. 6. Pris- og regnskapsregulering Myndigheten kan pålegge bestemte metoder for prisregulering, herunder maksimalprisordning for å sikre at tilbud om leveringspliktig tjeneste skjer på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorienterte priser, jf. postloven 9. Maksimalprisordning kan utformes på grunnlag av: 1. krav til prisutvikling og/eller prisnivå for leveringspliktige tjenester i en bestemt periode 2. ulike indekser som inflasjonsmål i beregningen av pristak, herunder konsumprisindeks og lønnsindeks 3. fradrag for antatt økning i produktiviteten i beregningen av pristak 4. hvilke leveringspliktige tjenester pristak skal gjelde for. 7. Bruk av kronen og postflagget Myndigheten kan gi leveringspliktig tilbyder av posttjeneste etter postloven 6 rett til å bruke kronen i sin logo og til å bruke postflagget, jf. lov av 10. desember 1899 om Norges flag 2 og kg1. res. av 21. oktober Kapittel 2 Generelle bestemmelser 8. Registreringsplikt Tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal registrere seg hos myndigheten senest samtidig med at tjenesten tilbys, jf. postloven 21. Tilbyder skal oversende opplysninger til myndigheten om følgende: 1. tilbyders firmanavn, postadresse, kontaktperson, telefonnummer og e-postadresse 2. original firmaattest 2

323 3. eventuelle samarbeidspartnere ved tilbud av posttjeneste 4. virksomhetens art og omfang, herunder geografisk virkeområde og om det tilbys posttjeneste til utlandet 5. forventet omsetning Tilbyder av posttjeneste skal også oversende opplysninger til myndigheten om håndtering av ikke-leverbar postsending. Endringer i opplysninger nevnt i første ledd skal meldes til myndigheten uten ugrunnet opphold. 9. Utvekslingskontor Myndigheten kan gi tillatelse til å etablere utvekslingskontor som drives av eller på vegne av utenlandsk posttilbyder. Følgende vilkår må være oppfylt for at tillatelse kan gis: 1. avtale med leveringspliktig tilbyder om dekning av kostnader for retur og videresending av postsendinger 2. system for merking av alle postsendinger som befordres via et utvekslingskontor. Merking skal vise utvekslingskontorets navn og lokasjon, samt hvilken tilbyder som driver utvekslingskontoret. Myndigheten kan i tillatelsen også sette vilkår som pålegger relevante bestemmelser fra Verdenspostforeningens regelverk for grensekryssende postsendinger. 10. Leveringsvilkår og offentliggjøring Tilbyder skal utarbeide og offentliggjøre oppdatert og oversiktlig informasjon om leveringsvilkår for formidling av postsending og sikker digital posttjeneste, jf. postloven 23. Informasjonen skal offentliggjøres på egnet måte, for eksempel gjennom faste ekspedisjonssteder, landpostruter, innleveringspostkasser og internett. Leveringsvilkårene for posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal blant annet inneholde opplysninger om: 1. tilbyders firmanavn, postadresse, telefonnummer, e-postadresse og eventuell nettadresse 2. tjenestetilbud 3. geografisk dekningsområde 4. priser, rabatter og vilkår for rabatter 5. klageadgang og -ordning. Tilbyder av posttjeneste skal i tillegg informere brukerne om erstatningsvilkår. Slik informasjon skal minst inneholde opplysninger om: 1. ansvar for tap, skade og forsinkelse av registrert postsending 2. erstatningssatser 3. metode for erstatningsutmåling 4. reklamasjonsregler. Myndigheten kan fatte enkeltvedtak med nærmere krav til hva det skal informeres om og på hvilken måte. 11. Krav til kvalitet for sikker digital posttjeneste Tilbyder av sikker digital posttjeneste skal sørge for at digitale meldinger blir levert til mottakers digitale postkasse innen avtalt tid. Sikker digital posttjeneste skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet alle dager i året med unntak for nødvendig vedlikehold av tjenesten. 3

324 Tilbyder av sikker digital posttjeneste skal ha kundeservice som minimum er tilgjengelig alle virkedager. Sikker digital posttjeneste skal kunne brukes uavhengig av type operativsystem og nettleser. 12. Håndtering og oppbevaring Tilbyder av posttjeneste skal håndtere og oppbevare postsending på en betryggende måte slik at innholdet i sendingen ikke skades eller går tapt, jf. postloven 24. Tilbyder av posttjeneste skal tilpasse sine rutiner og utformingen av de fysiske innretninger ved innsamling, transport og utlevering over disk eller annet utleveringssted for å sikre at ikke uvedkommende får tilgang til sendingen i den perioden sendingen er i tilbyders varetekt. 13. Avsenders råderett Tilbyder av posttjeneste skal stoppe, omadressere eller returnere postsending før den er utlevert til adressat, når avsender anmoder om dette og det ikke er urimelig byrdefullt for tilbyder. Tilbyder av posttjeneste skal dekke kostnader knyttet til tilrettelegging av system for avsenders bruk av råderett etter første ledd. Tilbyder av posttjeneste kan kreve dekning av direkte påløpte kostnader i forbindelse med utøvelse av råderett. 14. Ikke-leverbar postsending Tilbyder av posttjeneste med godkjent system etter postloven 27 skal oppbevare ikkeleverbar 1. uregistrert postsending i minst seks måneder 2. registrert postsending i minst tolv måneder. Tilbyder av posttjeneste med godkjent system etter postloven 27 kan selge ikke-leverbar postsending etter utløp av tidsfristene i første ledd. Nettoutbyttet av salget skal utbetales til den som melder seg innen ett år etter at salget har funnet sted og godtgjør å ha krav på beløpet. Postsending som ikke har salgsverdi eller av andre grunner ikke bør legges ut for salg etter annet ledd kan tilintetgjøres. 15. Erstatning for tap, skade eller forsinkelse Tilbyder av posttjeneste plikter ved tap, skade eller forsinkelse, jf. postloven 28 og 29, å tilby erstatning for postsendingens økonomiske verdi, begrenset oppad til: 1. kr for registrert prioritert postsending med vekt inntil 2 kg 2. kr for registrert uprioritert postsending inntil 20 kg. Tilbyder av posttjeneste kan fastsette høyere erstatningsnivå enn etter første ledd. 16. Taushetsplikt Tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal påse at alle som har tilgang til postsending eller sikker digital posttjeneste skal gjennomgå tilstrekkelig opplæring om reglene for taushetsplikt etter postloven 30. 4

325 17. Politiattest Politiattest etter postloven 32 skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for overtredelse av en eller flere av følgende straffebud etter Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) 22. mai 1902 nr. 10: 1. kapittel 9 Forbrydelser mod Norges Statsforfatning og Statsoverhoved 104 a 2. kapittel 13 Forbrydelser mod den almindelige Orden og Fred 145, 145 b og kapittel 14 Almenfarlige Forbrydelser 147 a til 150, 151 a, 152, 152 a, 153, 153 a og 161 til 162 c 4. kapittel 17 Pengefalsk 174 til kapittel 18 Dokumentfalsk 182 til 184 og kapittel 24 Underslag, Tjueri og ulovlig bruk 255 til 258 og kapittel 25 Udpresning og Ran 266, 267 og kapittel 26 Bedrageri, utroskap og korrupsjon 270, 271, 272 og 275 til 276 b 9. kapittel 31 Heleri og hvitvasking 317 og Krav til sikker digital posttjeneste Tilbyder av sikker digital posttjeneste skal tilby digitale meldinger med forsvarlig konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, og skal kreve entydig identifikasjon når bruker logger inn i den sikre digitale postkassen. For å oppfylle krav til forsvarlighet etter første ledd, skal tilbyder gjennomføre systematiske tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre tilgang til brukernes digitale postkasse og forsendelse av digitale meldinger fram til avsenders råderett over forsendelsen opphører, jf. postloven 26. Videre skal tilbyder gjennomføre regelmessige risikovurderinger for sikring av alle deler av tjenesten sikker digital posttjeneste. Tilbyder skal gi kvittering for innlevering og utlevering av digital melding. Tilbyder skal dokumentere risikovurderingene og alle sikkerhetstiltak. 19. Forbudt innhold og farlig gods Tilbyder av posttjeneste skal informere brukerne på en hensiktsmessig måte om hvilket innhold som ikke er tillatt å sende. Følgende er forbudt å sende innenlands og på tvers av landegrenser: 1. eksplosiver og brannfarlige stoffer eller annet farlig gods 2. etterlikninger av granater, miner, eksplosive innretninger, røykbomber og liknende 3. sendinger som har et innhold som er ulovlig i avsender- eller mottakerland 4. postsendinger som etter sitt innhold eller mangelfulle emballering kan utsette tilbyders personale eller allmennheten for fare, eller som kan skade andre postsendinger eller postnettet. Levende dyr skal ikke sendes som postsending. Dette gjelder ikke for igler, bier, silkeormer og fluer av Drosophilidaefamilien. Det kan gjøres unntak fra annet ledd i særlige tilfeller når det følger av lov eller vedtak fattet med hjemmel i lov. Slik forsendelse må i så fall avtales særskilt med tilbyder av posttjeneste, og sendes på betryggende måte. 5

326 Kapittel 3 Felles bruk av infrastruktur 20. Tildeling av postnummer Tildeling av postnummer skjer én gang hvert år etter søknad. Ved tildeling skal søknader om samme postnummer prioriteres slik: 1. tilbydere av posttjenester 2. mottakere av større mengder postsendinger 3. andre. Søknad om tildeling av postnummer kan avslås når tildeling vil innebære: 1. ikke optimal utnyttelse av begrensede nummerressurser 2. uforholdsmessig store endringer i postnummersystemet 3. samfunnsøkonomisk tap. Ved endring av postnummersystemet, jf. postloven 37 kan tildelte nummer bli trukket tilbake. 21. Adgang til utleveringspostkasse Ved tildeling av tillatelse til tilbyder av posttjeneste for adgang til avlåste utleveringspostkasser eller postboksanlegg, kan myndigheten blant annet sette følgende vilkår: 1. plikt til å ha system for sikker oppbevaring og distribusjon av nøkler, adgangskort eller -koder 2. internkontroll for å hindre uautorisert bruk av adgangsløsninger 3. politiattest ved ansettelser, jf. postloven 32. Tilbyder av posttjeneste som får tilgang avlåste utleveringspostkasser eller postkasseanlegg skal dekke kostnader for eventuelle nye nøkkelsystem, ekstra nøkler til eiendom, postkasser og postboksanlegg mv. Kapittel 4 Klage, tilsyn og sanksjoner 22. Tilbyders klageordning Brukere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal kunne klage på tjenester som omfattes av postloven. Tilbyder skal gjøre klageordningen lett tilgjengelig for brukerne, jf. 10. Informasjonen skal minst inneholde: 1. opplysninger om hvor og hvordan klager skal fremmes 2. tidsfrister for behandling av klager 3. krav til at avslag skal begrunnes med henvisning til de regler som ligger til grunn for avgjørelsen 4. opplysninger om klageadgang til brukerklagenemnd, jf. postloven 42. Myndigheten skal informeres om innholdet i klageordningen og skal kunne pålegge endringer i den. 23. Rapporteringsplikt Tilbyder av posttjeneste skal årlig rapportere til myndigheten om: 1. antall klager fordelt på kategori 2. system for ikke-leverbare postsendinger 6

327 Leveringspliktig tilbyder omfattes av rapporteringsplikt etter første ledd og skal i tillegg rapportere om: 1. utleveringshyppighet 2. omfanget av unntak fra leveringsplikten 3. antall utleveringspostkasser med avvikende plassering etter loven 16 annet ledd nummer 1 til 4 og 18, og hvilke løsninger som er valgt for hvert tilfelle 4. antall faste og mobile ekspedisjonssteder 5. fremsendingstider for prioriterte og uprioriterte postsendinger fordelt på kategori 6. innleveringspunkt og innleveringsfrister Tilbyder av sikker digital posttjeneste skal årlig rapportere til myndigheten om: 1. antall klager fordelt på kategori 2. tjenestekvalitet, herunder: a. gjennomsnittlig leveringstid for digitale meldinger b. gjennomsnittlig tilgjengelighet i løpet av året c. nedetid i løpet av året Tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal dokumentere målemetode, og dekke kostnadene ved målingene. Måleresultatene skal være offentlige. Årsrapport etter første til tredje ledd skal sendes myndigheten senest innen utgangen av første kvartal påfølgende år. 24. Utmåling av overtredelsesgebyrets størrelse Ved utmåling av overtredelsesgebyr skal det legges særlig vekt på overtredelsens grovhet, overtredelsens varighet, utvist skyld og foretakets omsetning. Ved vurdering av overtredelsens grovhet skal det særlig tas hensyn til: 1. overtredelsens art 2. foretakets gevinst 3. dens faktiske innvirkning på markedet 4. størrelsen på det berørte markedet 5. om overtrederen har hatt en ledende eller passiv rolle i overtredelsen. Ved utmåling av overtredelsesgebyr kan formildende omstendigheter tillegges vekt, blant annet om: 1. foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak har forsøkt å forebygge overtredelsen 2. foretaket har bistått myndigheten i forbindelse med avdekking av overtredelsen. Post- og teletilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på inntil 10 prosent av foretakets omsetning dersom foretak eller noen som handler på vegne av foretaket forsettlig eller uaktsomt begår overtredelser som nevnt i postloven 51. Post- og teletilsynet kan ilegge fysisk person som forsettlig eller uaktsomt begår overtredelser som nevnt i postloven 51 overtredelsesgebyr på inntil 30 rettsgebyr. 25. Dispensasjon Post- og teletilsynet kan i særlig tilfelle eller når anvendelse virker urimelig, gjøre unntak fra bestemmelser i denne forskrift. 7

328 Kapittel 5 Avsluttende bestemmelser 26. Ikrafttredelse Denne forskrift trer i kraft når departementet bestemmer. Fra samme dato oppheves forskrift av 1. juli 1997 nr. 658 om formidling av landsdekkende postsendinger. 27. Endring i andre forskrifter Når forskriften trer i kraft gjøres følgende endringer i andre forskrifter: 1. Begrepet postoperatør utgår og erstattes av begrepet posttilbyder i: a. Forskrift 11. oktober 1985 nr om postforkynning 6 tredje ledd. b. Forskrift 10. november 1997 nr. 1156: Delegering av myndighet til å gi fritak fra taushetsplikten for ansatte hos postoperatør til Post- og teletilsynet. c. Forskrift 21. desember 2005 nr om forvaltning av tilskudd til sysselsetting av sjøfolk 17 annet ledd. d. Forskrift 31. mai 2011 nr. 697 om studier og eksamen ved Politihøgskolen 23 nr Når forskriften trer i kraft gjøres følgende endringer i andre forskrifter: a. Forskrift 1. juli 1998 nr. 688: Delegering av myndighet til å føre register over postoperatører (til Post- og teletilsynet) oppheves. b. I forskrift 21. februar 2005 nr. 168 om gebyr til Post- og teletilsynet gjøres følgende endringer: Hjemmel: lov DDMMÅÅÅÅ nr. XY om post (postloven) XY 1 annet ledd nr. 4 skal lyde: 4. 2 % krevjast frå tilbyder av postteneste og sikker digital postteneste. 4 skal lyde: 4. Gebyr for tilbyder av postteneste og sikker digital postteneste Post- og teletilsynet kan ved enkeltvedtak fastsette årleg gebyr for tilbyder av postteneste og sikker digital postteneste i samsvar med lov DDMMÅÅÅÅ nr. XY om post (postloven) 55. Det skal krevjast inn eit beløp som er i samsvar med 1 andre ledd nr. 4. 8

329 Merknader Merknader til kapittel 1 Til 1 Faste ekspedisjonssteder og innsamlingspostkasser Denne bestemmelsen viderefører plikter i Postens konsesjon. Etter første ledd skal det være minst ett fast ekspedisjonssted i hver kommune og disse skal ha åpningstider som er tilpasset de lokale behov. For eksempel skal åpningstiden tilpasses på steder uten fastlandsforbindelse slik at ekspedisjonsstedet er åpent når den mest aktuelle pendlerferge/hurtigbåt kommer frem på ettermiddagen. På denne måten sikres det god tilgang til posttjenester ved faste ekspedisjonssteder. Kravet om minst ett fast ekspedisjonssted gjelder innenfor tilbyders geografiske dekningsområde. Bestemmelsen kan således også anvendes i en situasjon der flere tilbydere kan ha leveringsplikt, men i hvert sitt geografiske område. I merknadene til 7 i loven er det slått fast at ekspedisjonssteder også omfatter landpostruter, det vil si mobile ekspedisjonssteder. Unntakshjemmelen i annet ledd kan for eksempel anvendes dersom det skulle vise seg at ingen ønsker å inngå avtale om drift av et ekspedisjonssted i en kommune. Eksempelvis kan det være mulig å erstatte faste ekspedisjonssteder med mobile løsninger. Det kan tenkes tilfeller hvor det ikke er behov for et fast ekspedisjonssted for å ivareta og oppfylle leveringsplikten for en tjeneste. For eksempel dersom en tilbyder bare har leveringsplikt på distribusjon av aviser, er det ikke nødvendig at tilbyder opererer med et tradisjonelt ekspedisjonssted. Kundekontakt kan da ivaretas på andre måter, for eksempel ved at kunden kan nå tilbyderen over telefon eller internettbaserte løsninger. Hva som etter tredje ledd skal anses for å være god tilgjengelighet må vurderes konkret og vil kunne variere mellom ulike geografiske områder avhengig av befolkningstetthet og bosettingsmønster. Hvorvidt god tilgjengelighet sikres gjennom innleveringspostkasser eller på annen måte, vil måtte bero på hvilken tjeneste det dreier seg om. Slike innleveringspunkter skal innrapporteres til myndigheten etter 23. Myndigheten fører tilsyn med dette etter postloven 44. Til 2 Varsling av endringer i tilgjengelighet I bestemmelsens første ledd pålegges tilbyder med leveringsplikt å varsle brukere og myndigheten ved omlegginger av faste ekspedisjonssteder og endringer i landpostruter. Kravet om å varsle om endringer i landpostrutene begrunnes med at disse rutene også fungerer som mobile ekspedisjonssteder. På samme måte som for endringer som gjelder de faste ekspedisjonsstedene, er det derfor like viktig at endringer i landpostrutene varsles. Videre skal det varsles om endret plassering av innleveringspostkasser. Av innrettelseshensyn foreslås det at slik varsling skal skje senest to måneder før endringen trer i kraft. Av annet ledd fremgår det at varsling skal skje på hensiktsmessig måte. Med hensiktsmessig måte menes her for eksempel oppslag i lokalavisen, informasjon ved faste ekspedisjonssteder og direkte informasjon til berørte brukere omfattet av landpostrute. Oppregningen er ikke uttømmende. Dersom omleggingen åpenbart innebærer bedret tilgjengelighet for alle brukere, kan varsling unnlates. 9

330 Etter tredje ledd skal tilbyder med leveringsplikt dokumentere at kravene til faste ekspedisjonssteder og innsamlingspostkasser i 1 er oppfylt og redegjøre særskilt for konsekvensene for tilgjengelighet for brukerne. Varslingsplikten innebærer at myndigheten vil kunne føre løpende tilsyn med etterlevelsen av bestemmelsen. Til 3 Ettersending, oppbevaring og retur til avsender Bestemmelsens første ledd setter krav til tilbyder med leveringsplikt om å tilby oppbevaring, ettersending og retur til avsender av postsending. Tilbyder kan etter postloven 9 ta en kostnadsorientert pris for slike tjenester. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende konsesjon til Posten Norge punkt 3.2, og er ment å synliggjøre brukernes rettigheter. Dersom det er behov for å dispenseres fra bestemmelsen etter 25 om dispensasjon skal leveringspliktig tilbyders og brukernes behov avveies mot hverandre, før avgjørelse fattes. Til 4 Verdipostsendinger Bestemmelsens første ledd viderefører hovedsakelig plikten for leveringspliktig tilbyder til å tilby verdipostsendinger på minst ett sted i hver kommune. Begrepet ekspedisjonssted omfatter både egendrevne postkontorer og kontraktspostkontorer (post-i-butikk). Årsaken til at plikten ikke gjelder alle ekspedisjonssteder, er at formidling av verdipost er en kostbar tjeneste som stiller strengere krav til sikkerhet enn vanlig postbefordring. For verdipostsending tegner vsender særskilt forsikring for tap og skade. Etter annet ledd begrenses plikten til å tilby slike sendinger til utlandet til bare å omfatte land der det er et tilsvarende tilbud. Dette fordi det for verdisendinger er viktig med likeverdige rutiner og høy sikkerhet for hele verdikjeden fra sender til mottaker. Tredje ledd åpner for at det kan gjøres unntak fra første og annet ledd dersom unormalt stort svinn på sendinger i et område eller til spesielle land gjør plikten til å tilby verdisendinger til en urimelig byrde. Leveringspliktig tilbyder bør ha en mulighet til å få dispensasjon fra plikten til å fremføre verdisendinger slik at de slipper å selge tjenester til som de er rimelig sikker på vil ende med at kunden taper postsendingen, og en eventuell erstatningssak. Det er åpenbart at dette er en tjeneste som ikke kan tilbys dersom ikke leveringspliktig tilbyder har god kontroll over alle muligheter for tap av sendinger. Til 5 Tjenester til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte Bestemmelsen regulerer krav om vederlagsfri formidling til grupper som spesifisert i Verdenspostkonvensjonen, det vil si blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte i krig eller krigsliknende situasjoner. Vederlagsfri formidling etter bestemmelsens første ledd nummer 1 begrenser seg til postsendinger for blinde og svaksynte sendt til eller fra en blindeorganisasjon eller til eller fra en blind eller svaksynt person og som omfatter korrespondanse, litteratur i alle format inkludert lydopptak, og utstyr laget eller tilpasset for å avhjelpe funksjonshemningen. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte sendinger som dekkes av andre offentlige ordninger, slik som hjelpemidler fra NAV hjelpemiddelsentral og liknende. 10

331 Formidling etter første ledd nummer 2 gjelder brev og pakker adressert til eller sendt av krigsfanger eller sivilt internerte innenfor gitte vektgrenser. Dette er en direkte implementering av reglene i Verdenspostkonvensjonen. Annet ledd gir tilbyder en mulighet for å kreve et begrenset vederlag for sendinger til utlandet omfattet av bestemmelsen dersom befordringen skjer med flyfrakt. Adgangen til å kreve vederlag begrenser seg her til de tilfeller hvor det også for ordinære postsendinger avkreves et eget prispåslag når sendingen befordres med fly. Til 6 Pris- og regnskapsregulering Det følger av postloven 9 at myndigheten kan pålegge bestemte metoder for kostnadsorientering, herunder maksimalprisordning. Dette er et virkemiddel for å sikre at leveringspliktig tilbyder skal tilby tjenester innenfor leveringsplikten på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorienterte priser i henhold til postloven 9. Forskriftsbestemmelsen setter rammene for hvordan en maksimalprisordning kan utformes, og gir anvisning på mulige valg av parametre i nummer 1 til 4. Opplistingen er ikke uttømmende. Til 7 Bruk av kronen og postflagget Myndigheten kan gi leveringspliktig tilbyder av posttjenester rett til å bruke kronen i sin logo og til å bruke postflagget. Etter gjeldende rett har Posten gjennom sin konsesjon hjemmel til slik bruk. Rett til å bruke slik logo skjer etter søknad. Merknader til kapittel 2 Til 8 Registreringsplikt Registreringsplikt for alle posttilbydere følger av postloven 21. Registrering er en forutsetning for å drive lovlig virksomhet. Registreringen skal skje før eller samtidig med at virksomheten startes. Registreringsplikten innebærer ikke en godkjenning til etablering eller drift av postvirksomhet, men skal sikre at myndigheten har oversikt over alle tilbydere som er underlagt regulering etter postloven. Registreringsplikten vil gi informasjon til myndigheten for å sikre en forsvarlig oppfølging av lovens formål, og bestemmelser gitt i lov og forskrift. Det er oppdaterte nøkkelopplysninger som skal registres. En oversikt over opplysningene som skal gis følger av første ledd nummer 1 til 5. Hvilke opplysninger som skal gis etter nummer 1 og nummer 2 er selvforklarende. Når det gjelder nummer 3 er det samarbeidspartnere for å levere posttjenester som skal oppgis, Dette kan for eksempel være en oversikt over hvilke transportører som benyttes. Etter nummer 5 skal det opplyses om forventet omsetning, slik at myndigheten får en viss indikasjon på virksomhetens omfang fordi dette vil si noe om hvilke ressurser som trengs ved tilsyn. I annet ledd pålegges tilbyder å innformere myndigheten om hvordan tilbyder vil håndtere ikke-leverbar postsending. Det vises til postloven 27 der det fremgår at tilbyder enten selv skal ha et godkjent system for forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending, eller skal overlate ikke-leverbar postsending til tilbyder som har slikt system. Tilbyder skal med andre ord informere myndigheten om tilbyder selv har et eget godkjent system for ikke-håndterbar post, eller hvilken tilbyder med godkjent system tjenesten vil bli kjøpt av. 11

332 Til 9 Utvekslingskontor Hjemmelen for denne forskriftsbestemmelsen er postloven 14. Det foreslås i bestemmelsens første ledd at de som ønsker å opprette utvekslingskontor må ha tillatelse fra myndigheten. Et utvekslingskontor drives av eller på vegne av en utenlandsk posttilbyder utenfor dennes nasjonale territorium. Hensikten med slik etablering vil være utenlandsk tilbyders ønske om å drive kommersiell postvirksomhet i andre land. Det som skiller utvekslingskontor fra andre tilbydere av posttjeneste er blant annet at et utvekslingskontor med godkjennelse til å drive utvekslingskontor i Norge vil kunne bruke denne tillatelsen til å søke Verdenspostforeningen om IMPC-kode (International Mail Processing Centre). En slik kode er nødvendig for at tilbyder skal kunne utveksle postsendinger med andre lands posttilbydere. Utvekslingskontor med IMPC-kode kan ved hjelp av denne i tillegg søke om tilgang til forenklet tollbehandlingsskjema etter tollvesenets regelverk. Etter Verdenspostforeningens gjeldende regelverk, gis ikke IMPC-koder til tilbydere som ikke er notifisert som leveringspliktige tilbydere i et annet medlemsland i henhold til Verdenspostkonvensjonen artikkel 2. Virksomheten til et utvekslingskontor er også registreringspliktig, jf. 8. Bestemmelsens første ledd annet punktum nummer 1 og 2 fastsetter vilkår som må være oppfylt for at tillatelse til opprettelse av utvekslingskontor kan gis. Vilkårene omfatter krav til avtale som sikrer kostnadsdekning ved retur og videresending av postsendinger og at det eksisterer et system for merking av postsendinger. I henhold til annet ledd kan det også settes vilkår om for eksempel bruk av fraktdokumenter og UPU-dokumentasjon for tollklarering i henhold til bestemmelser i Verdenspostforeningens regelverk. Eksemplifiseringen er ikke uttømmende. Til 10 Leveringsvilkår og offentliggjøring Bestemmelsen er hjemlet i postloven 23 og stiller i første ledd minimumskrav til hva tilbydere etter postloven plikter å informere sine kunder om. Hensynet bak bestemmelsen er at brukerne skal gis tilstrekkelig detaljert og oppdatert informasjon, særlig om tjenestetilbud, til å kunne gjøre informerte valg. Informasjonen skal gis på hensiktsmessig måte. Hva som anses hensiktsmessig vil avhenge av hvilken type infrastruktur den enkelte tilbyder innehar. I annet ledd presiseres innholdet i kravet etter første ledd. I nummer1 settes det krav til at det registreres tilstrekkelig informasjon til at tilbyderen lar seg identifisere og kontakte. Kontaktinformasjon omfatter blant annet postadresse, nettadresse, e-postadresse og telefonnummer. I nummer 2 settes det krav til å informere om hvilke tjenester som blir tilbudt til brukerne, blant annet hvilke ulike forsendelsesmåter som tilbys og hvilke åpningstider som gjelder i postkontorer og andre ekspedisjonssteder ( Post i Butikk ). Nummer 3 fastsetter at tilbyder skal offentliggjøre informasjon om sitt geografiske dekningsområde. Detaljeringsgraden på informasjon om geografisk dekningsområde skal være på et hensiktsmessig nivå. I nummer 4 stilles det krav om at tilbyder skal sikre at det opplyses om fullstendige priser og rabatter samt vilkår for å oppnå rabatter. Slike rabatter kan for eksempel gjelde storkunderabatter. 12

333 Tilbyder skal i henhold til nummer 5 sikre at det gis opplysninger om klageordning med opplysninger om hvor og hvordan klage kan fremsettes. Det vises til 22 om klageordning. Tilbyder skal videre gi nærmere informasjon om hva slags typer tjenester det kan klages på, hva klagen skal inneholde av opplysninger, hvilken form klagen skal inngis i (skriftlig eller muntlig) og hvor klagen skal rettes. Det vises til postloven 28 om erstatning for tap og skade og 29 om ansvarsbegrensning. I tredje ledd legges det til rette for at tilbyder av posttjeneste gir brukerne tilstrekkelig og nødvendig informasjon om rettigheter ved tap, skade og forsinkelse av registrert postsending. Brukerne vil dermed informeres om sine rettigheter dersom postsendingen forsinkes, skades eller går tapt. Brukerne vil også på bakgrunn av tilstrekkelig informasjon om erstatningsvilkår kunne foreta en sammenlikning av de ulike tilbydernes erstatningsvilkår og ta et informert valg om hvilken tilbyder de ønsker å benytte. Til 10 Krav til kvalitet for sikker digital posttjeneste Første ledd er utformet slik at det vil være opp til tilbyder å avtale med bruker når de digitale meldinger skal leveres. Leveringstiden kan avtales konkret, eller bygge på standardvilkår. En slik bestemmelse vil åpne opp for å bruke leveringstid som et konkurranseparameter mellom de ulike tilbydere av sikker digital posttjeneste. Ved behov vil myndigheten kunne fastsette nærmere krav til bestemte leveringstider. For at sikker digital posttjeneste skal tas i bruk er tjenestens tilgjengelighet avgjørende, jf. annet ledd. Dagens digitale brukere forventer døgnåpen tjeneste. Det samme gjelder for betjent kundeservice. Myndigheten ønsker imidlertid ikke å pålegge døgnåpen kundeservice da dette vil være kostnadsdrivende, men ønsker at dette også skal være et konkurranseparameter, jf. tredje ledd. Som et minimum bør kundeservice være tilgjengelig innenfor normal arbeidstid alle hverdager. Det følger av fjerde ledd at tjenesten skal kunne brukes på ulike typer terminalutstyr slik som PC, Mac, lesebrett og mobiltelefoner. Til 12 Håndtering og oppbevaring Etter første ledd stilles det krav til at tilbyder av posttjeneste skal håndtere og oppbevare postsending på en betryggende måte slik at innholdet i sendingen ikke tar skade. Dette innebærer at tilbyder av posttjeneste må påse at de lokaler eller transportmidler som benyttes til transport og oppbevaring av postsendinger er tilpasset og utformet på en slik måte at de trygger sendingens integritet. Dette innebærer for eksempel at sendingene ikke oppbevares i fuktige lokaler. All håndtering av sendinger skal skje på en forsvarlig måte slik at de ikke tar skade. I annet ledd stilles det krav til rutiner for og utforming av de fysiske innretninger som benyttes ved innsamling, transport og utlevering over disk eller annet utleveringssted. Dette innebærer for eksempel at utformingen av ekspedisjonssteder er gjort slik at ikke uvedkommende fritt kan skaffe seg tilgang til postsendingen eller kunnskap om sendingers innhold og adressat. Tilbyder må vurdere om det er behov for oppbevaring i låsbare skap der postsendinger ikke oppbevares atskilt fra øvrig virksomhet. Til 13 Avsenders råderett Avsender skal ha råderett over postsending inntil den er utlevert mottaker, jf. postloven

334 Etter første ledd begrenses råderetten til tilfeller der det ikke er urimelig byrdefullt for tilbyder å sikre avsenders rettigheter. Bakgrunnen for begrensningen er å sikre at tilbyders plikt er forholdsmessig og at tilbyder ikke pålegges en urimelig byrde. I praksis vil anvendelsen av bestemmelsen begrense seg til registrerte sendinger. I bestemmelsens annet ledd pålegges tilbyderen å dekke kostnader forbundet med etablering og drift av et system slik at avsender kan nyttiggjøre seg av råderetten etter første ledd. Imidlertid kan tilbyder kreve tilbakebetalt direkte kostnader knyttet til uthentingen av en postsending. Til 14 Ikke-leverbar postsending Etter første ledd stilles det krav til hvor lenge tilbyder med godkjent system plikter å oppbevare ikke-leverbar postsendinger. I dag følger det av Postens generelle leveringsvilkår at [E]n postsending som Posten har åpnet, og som det ikke lykkes å finne adressat eller avsender til, vil bli oppbevart av Posten i seks måneder fra innleveringsdato. Pakker vil bli oppbevart i et år fra innleveringsdato. Rekommanderte brev og verdisendinger oppbevares i tre år fra innleveringsdato. Bakgrunnen for at det stilles ulike krav til oppbevaring av registrerte og uregistrerte postsendinger skyldes at registrerte postsendinger ofte vil ha noe høyere verdi enn de uregistrerte. Rekommanderte brev og verdisendinger vil falle inne under kravet til registrerte postsendinger. Kravet til minstetid for oppbevaring av disse foreslås å være 12 måneder. Lengre oppbevaringstid kan fastsettes i den enkelte tilbyders leveringsvilkår. Minstetid er satt for å gi tilbyder tid til å forsøke å oppspore avsender eller mottaker for så å kunne levere sendingen. Denne tiden gir også avsender eller mottaker mulighet til å kunne oppspore pakken for å få den utlevert, dersom for eksempel sendingen ikke har vært forsvarlig merket og dermed ikke har vært mulig for tilbyder å levere. Etter utløpet av seksmånedersperioden og hvor sendingen fortsatt ikke er levert til mottaker eller avsender, kan tilbyder selge sendingen på den måten tilbyder finner mest hensiktsmessig, jf. annet ledd. En praktisk måte vil for eksempel kunne være å selge ikke-leverbare sendinger på en auksjon, dersom tilbyder ved åpningen av sendingen kan anta at sendingen vil kunne ha en økonomisk verdi. Det må i den forbindelse vurderes av tilbyder om sendingen er av en slik art at den ikke er egnet for salg, for eksempel fordi den inneholder svært personlige gjenstander. Et salg vil innebære plikt for tilbyder til å beholde nettogevinsten fra salget, dvs. med et fratrekk for de utgifter han har hatt ved oppbevaring, åpning av sendingen osv., i ett år etter at salget har skjedd. Dersom noen melder seg og godtgjør at de har krave på beløpet innen denne fristen skal beløpet utbetales. Sendinger som antakelig ikke vil gi gevinst ved salg, kan likevel ha et innhold som har en praktisk verdi som noen kan nyttiggjøre seg. Slike sendinger kan tilbyder for eksempel gis bort til gode formål. Det vil også kunne være sendinger som har et slikt innhold at det ikke egner seg for salg, jf. tredje ledd. I så fall kan tilbyder destruere sendingen, etter den ovennevnte tidsfristen for oppbevaring på seks måneder. Til 15 Erstatning for tap, skade eller forsinkelse Etter første ledd plikter tilbyder å tilby erstatning for tap, skade eller forsinkelse etter postloven 28 og 29, innenfor nærmere fastsatte beløpsgrenser. Etter nummer 1 skal det tilbys erstatning oppad begrenset til kr for registrert prioritert postsending med vekt inntil 2 kg. Videre følger det av nummer 2 at det skal tilbys erstatning oppad begrenset til kr for 14

335 registrert uprioritert postsending inntil 20 kg. Tilbyder plikter likevel ikke å betale høyere erstatning enn sendingens økonomiske verdi. Etter gjeldende bestemmelse i Postens generelle leveringsvilkår er beløpsgrense satt til kr for registrert prioritert postsending med vekt inntil 2 kg og kr for registrert uprioritert postsending inntil 20 kg. Disse beløpsgrensene har ikke vært endret siden nittitallet, og det foreslås derfor en økning i samsvar med den generelle prisutvikling i samfunnet. Det legges ikke opp til en automatisk justering hvert år av disse beløpene. Det foreslås i annet ledd at tilbyder kan øke erstatningsnivået. Dette vil kunne være en konkurranseparameter i postmarkedet. Av hensyn til brukerne er det imidlertid ikke adgang til å fastsette et lavere erstatningsnivå enn etter første ledd. Til 16 Taushetsplikt Bestemmelsen gir tilbyder plikt til å sørge for at det gjennomføres tilstrekkelig opplæring av alle som får tilgang til postsending eller sikker digital posttjeneste. Dette innebærer blant annet at tilbyder må vurdere om det skal stilles krav om undertegning av taushetserklæring. Det er ikke er tilstrekkelig å dele ut skriftlige informasjon om taushetsplikten til de involverte, Plikten til å påse at alle har tilstrekkelig informasjon om taushetsplikten går lengre enn dette, og krever at taushetsreglene må forklares for alle som får tilgang til postsending eller sikker digital postsending. For øvrig vises til lovens merknader til 28 om taushetsplikt. Til 17 Politiattest Bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av de straffebud tilbyder kan kreve dokumentert i politiattest om søker eventuelt er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for overtredelse av, jf. postloven 32. Attesten skal også vise verserende saker, jf. politiregisterloven 41 nr. 2. Saksbehandlingsreglene i politiregisterloven og politiregisterforskriften kommer til anvendelse. Som følge av den varslede ikrafttredelse av den nye straffeloven i annet halvår 2015, vil det være behov for å endre disse hjemlene for å sikre at også brudd på bestemmelser i den nye straffeloven skal anmerkes på politiattesten. Endringene vil derfor bli endret før ny straffelov trer i kraft. Til 17 Krav til sikker digital posttjeneste Formålet med bestemmelsen er å sikre visse minimumskrav til sikkerhet for sikker digital posttjeneste. For at tilbyder skal oppnå forsvarlig informasjonssikkerhet for tjenesten er det nødvendig at sikkerhetstiltak omfatter sikring av både konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, jf. første ledd. Tilbyder må sørge for entydig identifisering av bruker ved innlogging til sikker digital postkasse for å sikre korrekt identitet til sender og mottaker av digitale meldinger. Med entydig identifisering menes for eksempel bruk av elektronisk ID, så som MinID, Bank ID, Buypass, Commfides eller tilsvarende. I annet ledd stilles krav til systematiske tekniske og organisatoriske sikkerhetstiltak. Med dette menes at tilbyder må ha et formalisert og dokumentert styringssystem for å ivareta krav til sikkerhet i alle ledd for sikker digital posttjeneste, fra tilgang til avsenders digitale postkasse, ved forsendelse av meldingen, og helt fram til utlevering i mottakers digitale postkasse. Det stilles også krav til gjennomføring av risikovurdering. En slik risikovurdering vil være avgjørende for prioritering av ulike sikkerhetstiltak, avhengig av sårbarheter og konsekvenser ved ulike hendelser. Det er viktig at dette arbeidet dokumenteres for å synliggjøre valg og 15

336 prioriteringer i sikkerhetsarbeidet, og gjøres tilgjengelig for myndigheten ved behov. Det vil være opp til tilbyder å bestemme omfanget av risikovurderingen, men vurderingene skal gjøres regelmessig. Det kan for eksempel være hensiktsmessig å gjennomføre en ny risikovurdering ved systemtekniske endringer som kan introdusere nye sårbarheter, eller når det oppstår eksterne forhold som kan innebære nye trusler. For å oppnå tillit til, og stimulere til bruk av, sikker digital posttjeneste skal det gis kvittering til avsender for innlevering av digital melding, og ved utlevering i mottakers digitale postkasse, jf. tredje ledd. Dette kravet ivaretar også behovet for notoritet jf. postloven 4 nr. 8. Til 19 Forbudt innhold og farlig gods Av hensyn til samfunnssikkerheten, er det ønskelig å gjøre enkelte produkter forbudt å sende gjennom postnettet. Posten har i dag regler for forbudt innhold i brev og pakker. Denne produktlisten bygger på Verdenspostkonvensjonens regler for forbudt innhold og farlig gods. Etter første ledd skal tilbyder informere brukerne på en hensiktsmessig måte om hva slags innhold som ikke er tillatt å sende. Dette kan for eksempel skje på faste ekspedisjonssteder, landpostruter, innleveringspostkasser eller internett. I annet ledd nummer 1 til 4 listes det opp hva slags innhold som er forbudt å sende i Norge eller fra Norge til utlandet. Etter nummer 1 er det ikke tillatt å sende eksplosiver og brannfarlige stoffer eller annet farlig gods. Eksempler på farlig gods kan være gasser, brannfarlige væsker, brennbare eller oksiderende stoffer, giftige og smittefarlige stoffer, radioaktivt materiale og etsende stoffer, og andre stoffer som kan sette menneskeliv i fare. Det følger av nummer 2 at det er forbudt å sende etterlikninger av granater, miner, eksplosive innretninger, røykbomber og liknende. Forbudet omfatter i utgangspunktet ikke leketøy, med mindre disse er realistiske kopier av slike gjenstander. Sendinger som har et innhold som er ulovlig i avsender- eller mottakerland, er også forbudt å sende, jf. annet ledd nummer 3. Slikt innhold kan for eksempel være piratkopier, bilder av seksuelle overgrep mot barn og narkotika. Etter nummer 4 er det ikke tillatt å formidle postsendinger som etter sitt innhold eller mangelfull emballering kan utsette tilbyders personale eller allmennheten for fare, eller som kan skade andre postsendinger eller postnettet. Dette kan eksempelvis være smittefarlig innhold eller innhold som når det er dårlig emballert utgjør en fare for omgivelsene. Av tredje ledd følger det et generelt forbud mot å sende levende dyr i postsendinger. Forbudet begrunnes ut fra hensynet til dyrenes velferd. Det gjøres likevel unntak for forsendelser som inneholder igler, bier, silkeormer og fluer av Drosophilidaefamilien (bananfluer). Unntaket følger av Verdenspostkonvensjonen artikkel 18. Bestemmelsens fjerde ledd viser til at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra forbudene i annet ledd. Det må i så fall godtgjøres at unntaket er i samsvar med lov eller vedtak fattet med hjemmel i lov. Det følger av ordlyden at slik postsending i så fall må avtales særskilt med tilbyder av posttjeneste, og sendes på betryggende måte. 16

337 Merknader til kapittel 3 Til 20 Tildeling av postnummer Postnummersystemet er en begrenset fellesressurs for riktig adressering av postsendinger i Norge, se nærmere omtale i merknader til postloven 37 og 38. Forskriftsbestemmelsen gir nærmere regler for tildeling av postnummer, jf. postloven 38. Det fremgår av første ledd at postnummer tildeles én gang i året. Dette er en videreføring av gjeldende praksis. Annet punktum angir hvordan tildeling av søknad om samme postnummer skal gjennomføres. Det fremgår at i slike tilfeller skal det skje en prioritering av søkerne, basert på anvendelsen av postnummeret. Søknader om bruk fra tilbydere av posttjenester skal etter nummer 1 ha forrang foran søknader om postnumre som skal brukes av mottakere av større mengder postsendinger, eksempelvis større bedrifter eller offentlige virksomheter. Til siste i prioriteringen kommer andre søkere. Bakgrunnen for å prioritere tilbydere av posttjenester er å tilrettelegge for likeverdige konkurransevilkår. En prioritering av mottakere av større mengder postsendinger etter nummer 2 fremfor andre søkere etter nummer 3, begrunnes ut fra hensynet til rasjonell sortering og utlevering. Etter annet ledd kan søknad om postnummer avslås etter nærmere angitte kriterier i nummer 1 til 3. Søknaden kan avslås etter en konkret vurdering når et eller flere av kriteriene er oppfylt. Fordi postnummersystemet er en begrenset ressurs, er det ved vurderingen av om tildeling skal skje nødvendig å ta hensyn til ressurssituasjonen og ressursplanlegging for å sikre nummer til fremtidig bruk i pressområder. Etter nummer 2 åpnes det for å kunne avslå søknader i tilfeller hvor en tildeling vil kunne medføre større endringer i eksisterende nummerering. Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering hvor fordelene knyttet til omlegging må veies opp mot ulempene. Etter nummer 3 vil søknad om tildeling av postnummer kunne avslås dersom det vil medføre et samfunnsøkonomisk tap. Ved vurderingen er det relevant å legge vekt på de økonomiske kostnadene en tildeling vil kunne få for samfunnet som helhet, målt opp mot gevinsten for søker. Etter tredje ledd kan postnummer bli trukket tilbake ved en endring eller omlegging av postnummersystemet. I den forbindelse vises det til bestemmelsen i postloven 37 og merknadene til denne hvor det fremgår at endring eller tilbaketrekking skal varsles minst seks måneder før iverksetting. Til 21 Adgang til utleveringspostkasse Bestemmelsen er ny. Vilkårene for å få tillatelse etter loven 33 er basert på hensynet til sikkerhet for privatliv og verdier mot uautorisert adgang. Det er ikke ønskelig å gi ut nøkkelen til inngangsdører til uautoriserte fordi dette kan føre til økt risiko for innbrudd. Tilgang til innholdet i postkasser og postboksanlegg tilsier også at det kun gis tilgang, basert på en tillatelsesordning. Etter nummer 1 kan myndigheten pålegge tilbyder å ha system for sikker oppbevaring og distribusjon av nøkler, adgangskort eller -koder. Dette er et grunnleggende krav for å få tillatelse til adgang til folks bosteder og avlåste utleveringspostkasser eller postboksanlegg. Når det gjelder postsendinger så kan disse inneholde opplysninger av personlig karakter og dette tilsier at tilbyder skal sørge for tilstrekkelige sikkerhetsmessige foranstaltninger. Samme hensyn gjelder for verdifulle postsendinger som for eksempel inneholder bankkort og PINkoder. 17

338 Videre fremgår det av nummer 2 at myndigheten kan stille som vilkår for tillatelse at tilbyder skal ha internkontroll for å hindre uautorisert bruk av adgangsløsninger. Internkontrollsystemet må være av en slik art og karakter at det er tilstrekkelig for å sikre mot uautorisert adgang til avlåste postkasser og postboksanlegg. Systemet kan for eksempel begrense antall ansatte med tilgang eller, dersom det benyttes kodeløsninger, regelmessig utskifting av koder. Etter nummer 3 kan det stilles som vilkår at tilbyder ved ansettelser krever politiattest blant annet av ansatte som gjennom sin stilling gis tilgang til avlåste utleveringspostkasser eller postboksanlegg. En slik praksis vil begrense risikoen for misbruk av stilling. Opplistingen av vilkår i nummer 1 til 3 er ikke uttømmende, men andre vilkår som settes må være objektive og forholdsmessige. Det følger av postloven 35 at tilbyder av posttjeneste som får tilgang til avlåste postkasser eller postboksanlegg skal dekke kostnader ved slik tilgang. I annet presiseres hvilke typer kostnader det er som kan kreves dekket. Merknader til kapittel 4 Til 22 Tilbyders klageordning Etter postloven 41 skal alle tilbydere, både av posttjeneste og sikker digital posttjeneste, ha en klageordning for sine brukere. Brukerne skal kunne klage på alle tjenester omfattet av postloven, jf. første ledd. Etter gjeldende rett er Posten Norge pålagt å ha en klageordning, jf. punkt 6.1 i Postens konsesjon. Postens klageordning for brukere omfatter ikke banktjenester distribuert i ekspedisjonsnettet da disse tjenestene faller utenfor postlovens virkeområde. Det foreslås at plikten til å ha en klageordning for egne brukere utvides til å omfatte alle tilbydere av posttjeneste og sikker digital posttjeneste. Etter annet ledd foreslås det minimumskrav til innhold i tilbyders klageordning. Utforming ut over disse minimumskravene overlates til den enkelte tilbyder. Etter tredje ledd skal tilbyder informere myndigheten om innholdet i sin klageordning slik at myndigheten skal kunne gripe inn og pålegge endringer dersom ordningen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar brukernes rettigheter. Til 23 Rapporteringsplikt Det skilles i bestemmelsen mellom krav til rapportering fra tilbyder av posttjeneste, leveringspliktig tilbyder og tilbyder av sikker digital posttjeneste, jf. første til tredje ledd. Det foreslås å stille strengere rapporteringskrav til leveringspliktig tilbyder ut fra de plikter som er pålagt og at disse skal sikre et godt tilbud av grunnleggende posttjenester i hele landet. Rapporten danner grunnlag for myndighetens videre tilsynsarbeid. Etter første ledd nummer 1 skal tilbyder av posttjeneste årlig rapportere til myndigheten om antall klager de har mottatt fordelt på kategori. Med begrepet kategori forstås de ulike typene kundehenvendelser og klager tilbyder mottar. Dette kan eksempelvis gjelde ettersending, oppbevaring av post, skadet, tapt eller forsinket postsending, feil og manglende levering, retur av postsendinger og service. 18

339 Etter første ledd nummer 2 skal tilbyder av posttjeneste rapportere om system for ikke-leverbar postsending. Dette innebærer at myndigheten skal få informasjon om hvorvidt tilbyder har overlatt håndteringen av ikke-leverbar postsending til annen tilbyder med godkjent system eller innehar en egen godkjenning og om de har behandlet ikke-leverbare postsendinger for andre tilbydere. Tilsvarende skal også rapporteres inn når en ny tilbyder av posttjeneste registrerer seg etter 8. Første ledd nummer 2 vil imidlertid fange opp de som allerede er registrert. Etter annet ledd skal tilbyder med leveringsplikt rapportere til myndigheten på en rekke punkter i tillegg til rapportering etter første ledd. Kravene til rapportering etter nummer 1 til 6 omfatter plikter som er pålagt leveringspliktig tilbyder i lov og forskrift og som det anses viktig å få en årlig rapportering om av hensyn til myndighetenes tilsyn og oppfølging. Ordningen viderefører i stor grad gjeldende krav gjennom Postens årlige konsesjonsrapport. Etter tredje ledd skal tilbyder av sikker digital posttjeneste rapportere om antall klager fordelt på kategori, jf. merknaden til første ledd nummer 1. Videre stilles det krav til rapportering om tjenestekvalitet herunder om gjennomsnittlig leveringstid, gjennomsnittlig tilgjengelighet i løpet av året og nedetid for tjenesten i løpet av året. I fjerde ledd kreves det at tilbyder av posttjeneste og sikker digital posttjeneste skal dokumentere hvilken målemetode som anvendes. Det presiseres også at tilbyder skal dekke kostnadene for dette. Fjerde ledd setter også krav til offentlighet. Formålet med dette er å sikre brukerne opplysninger om tilbyders tjenestekvalitet slik at brukeren kan sammenligne tjenestene. Denne typen informasjon er viktig for å tilrettelegge for konkurranse i markedet for sikker digital posttjeneste. Etter femte ledd skal rapporter etter første og annet ledd foreligge innen utgangen av første kvartal i påfølgende år. Bakgrunnen for at en slik frist settes er at myndigheten er avhengig av å ha oppdaterte tall til bruk i sitt løpende tilsyn. Til 24 Utmåling av overtredelsesgebyrets størrelse Det fremgår av første ledd at det ved fastsetting av overtredelsesgebyrets størrelse særlig skal legges vekt på overtredelsens grovhet, varighet, utvist skyld og foretakets omsetning. Listen er ikke uttømmende. Overtredelsesgebyr kan ilegges både foretak og personer. Det fremgår av annet ledd hvilke momenter som er særlig relevant ved vurderingen av overtredelsens grovhet. Når det gjelder overtredelsens varighet vil en langvarig overtredelse normalt være mer kritikkverdig enn en kortvarig overtredelse, og forutsettes tillagt vekt ved vurderingen. Videre vil utvist skyld ha betydning for vurderingen av handlingens grovhet. Konkret vil særlig graden av forsett eller uaktsomhet være viktig for utmålingen. De nedre grader av uaktsomhet vil eksempelvis bli bedømt mildere enn uaktsomhet på grensen til forsett. Når det gjelder omsetningskriteriet, er det viktig at overtredelsesgebyret står i forhold til foretakets størrelse slik at den preventive og pønale effekten oppnås. Etter annet ledd skal det ved vurdering av overtredelsens grovhet særlig tas hensyn til overtredelsens art, foretakets gevinst, den faktiske innvirkning på markedet, størrelsen på det berørte markedet og om overtrederen har hatt en ledende eller passiv rolle i overtredelsen. Etter nummer 1 skal det tas hensyn til overtredelsens art og at overtredelsesgebyret skal stå i forhold til den overtredelsen som har skjedd. 19

340 Etter nummer 2 vil foretakets gevinst også være av betydning for hvor grov en overtredelse er. Gevinsten kan henge sammen med størrelsen på tapet, men det vil ikke alltid være en slik sammenheng. Det er den faktiske gevinsten det siktes til, men en stor potensiell gevinst vil ofte ha sammenheng med at overtredelsen etter sin art og markedets størrelse er grov og vil derfor tillegges vekt. Ved vurdering etter nummer 3 og 4 vil den faktiske og potensielle skaden og størrelsen på det relevante markedet eller markedene overtredelsen har vært rettet inn mot være viktige. Dersom tapet blir større enn overtrederen kunne ha forutsatt, for eksempel på grunn av uventede endringer i markedet, kan det spørres om det også skal tas hensyn til en slik uforutsett følge av handlingen/unnlatelsen. Her går praksis på strafferettens område i retning av at slike følger også skal vektlegges med mindre de er umulig å forutsi. Det samme må gjelde ved utmåling av overtredelsesgebyr. Etter nummer 5 skal det også legges vekt på om overtrederen har hatt en ledende eller passiv rolle i overtredelsen er en viktig del av den subjektive grovhetsvurderingen. I bestemmelsens tredje ledd er det foreslått andre momenter som det også kan være naturlig å ta i betraktning i formildende retning og som kan ha betydning for utmåling av overtredelsesgebyrets størrelse. Etter tredje ledd nummer 1 kan det legges vekt på om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen. Dersom foretaket ikke kunne ha forebygget overtredelsen, vil det være tvilsomt om det er grunnlag for å sanksjonere foretaket ved å ilegge overtredelsesgebyr. I grensetilfellene vil det uansett være et formildende moment om foretaket har gjort en innsats på dette området. Mangelfulle rutiner hos foretaket vil være skjerpende. Dersom foretaket er del av et konsern, kan det være relevant å se hen til økonomien i konsernet for øvrig. Hvis økonomien til konsernet gir grunn til å tro at gebyret ikke vil ha en tilstrekkelig avskrekkende effekt, bør det justeres opp. Etter nummer 2 kan det tillegges betydning dersom foretaket samarbeider på en konstruktiv måte for å avdekke sakens faktum. Opplistingen i tredje ledd er ikke uttømmende. Etter fjerde ledd kan det ilegges overtredelsesgebyr på inntil 10 prosent av foretakets omsetning dersom foretaket eller noen som handler på vegne av foretaket forsettlig eller uaktsomt begår overtredelser som nevnt i postloven 51. Prosentgrensen er kun en maksimalgrense, og er ikke retningsgivende for nivået. Nivået beror på en konkret avveining i den enkelte sak, også sett på bakgrunn av den forvaltningspraksis som etter hvert opparbeides på området. Omsetning er foretakets samlede inntekt for siste regnskapsår. Det er foretakets omsetning i Norge som danner grunnlag for beregningen av overtredelsesgebyrets maksimale størrelse. Når en sammenslutning av foretak er overtreder og overtredelsen angår medlemsforetakenes aktiviteter, er omsetning den samlede inntekt til de medlemmene som er aktive på de markeder som berøres av overtredelsen. I femte ledd åpnes det for at tilsynet kan ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr på inntil 30 rettsgebyr. Det følger av lov om rettsgebyr hvor mye et slikt gebyr utgjør. Dette reguleres over tid, og per i dag er et rettsgebyr kr 860. Til 25 Dispensasjon Det foreslås at myndigheten i særlige tilfeller får hjemmel til å gi tilbyder dispensasjon fra krav fastsatt i forskriften dersom anvendelsen av bestemmelsen vil føre til utilsiktede og urimelige 20

341 konsekvenser. Begrepet særlige tilfeller innebærer at bestemmelsen skal anvendes med varsomhet og kun skal benyttes i unntakstilfeller. Merknader til kapittel 5 Til 26 Ikrafttredelse Forskriften trer i kraft når departementet bestemmer. Det tas sikte på at dette vil skje samtidig med at loven trer i kraft. Til 27 Endring i andre forskrifter I denne bestemmelsen listes opp nødvendige endringer i andre forskrifter. 21

342 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 14/ Internt l.nr. 3705/15 Sak: 5/15 Tittel: Utkast til ny postlov - fråsegn Behandling: Frå fylkesrådmannen låg det føre slik tilråding til vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane går imot å innføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk lov og går difor imot framlegget til ny postlov. 2. Ny postlov vil få store negative konsekvensar for posttenestene på Vestlandet og i Sogn og Fjordane. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fryktar at ny lova vil gjere det vanskelegare å behalde den næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i dag. 3. Dersom postlova likevel skulle bli vedteken, vil fylkesutvalet i Sogn og Fjordane gå inn for postombering 6 dagar i veka med ombering av aviser på laurdag (alternativ 1). Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast dersom lova skulle bli vedteken. 4. Val av leveringspliktig tenesteytar må skje gjennom direkteutpeiking. Endringsframlegg: Høgre sette fram slikt framlegg til vedtak: Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane legg til grunn at gode posttenester kan sikrast også med ny postlov. Det må vera postombering av aviser også på laurdagar. Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast. Kristeleg Folkeparti sette fram slikt framlegg som tillegg til punkt 2 i tilrådinga frå fylkesrådmannen: Særleg vil vi peike på a. LAURDAGSPOST Det må vere ombering av post på laurdagar, slik at både lokalaviser og riksaviser kan kome fram til alle abonnentar. Det må også sikrest ei ordning for sending av biologisk materiale frå legekontor til laboratorium. Det samme med medisin frå apotek til forbrukar. Om ikkje dette blir gjort, stenger ein i realiteten livsviktige tenester i distrikta frå torsdag til mandag. b. "ENHETSPORTO" Høyringsframlegget legg berre opp til lik porto i heile landet for enkeltsendingar under 50 gram. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane krev at enhetsporto også skal gjelde for masseutsendingar. Det

343 vil vere viktig for både offentleg og privat verksemd. Bortfall av lik porto for masseutsendingar vil vere klart konkurransevridande til fordel for byane/sentrale strok, der det vil vere marknad for konkurranse. Slik vi les høyringsuttalen er det heller ikkje lagt opp til å nekte konkurranse på enkeltsendingar under 50 gram, noko som i realiteten vil føre til at bestemt porto for denne tenesta vil fungere som ein makspris. c. POSTOMBÆRING Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane meiner det er feil å sette grensa for unntak for postombæring til tre faste heilårsbustader og/eller næringsverksemder i gjennomsnitt pr. km. Alle som bur langs offentleg veg skal ha krav på dagleg postombæring. Avrøysting: Noralv Distad og Olin Johanne Henden røysta for framlegget frå Høgre. Åshild Kjelsnes, Karianne Torvanger, Jenny Følling, Anders Ryssdal, Anita Nybø, Marit Barsnes Krogsæter og Trude Brosvik røysta for tilrådinga frå fylkesrådmannen og Kristeleg Folkeparti sitt framlegg til tillegg i punkt 2 i tilrådinga frå fylkesrådmannen. Dette gir følgjande endeleg vedtak: 1. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane går imot å innføre EU sitt tredje postdirektiv i norsk lov og går difor imot framlegget til ny postlov. 2. Ny postlov vil få store negative konsekvensar for posttenestene på Vestlandet og i Sogn og Fjordane. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane fryktar at ny lova vil gjere det vanskelegare å behalde den næringslivs- og busettingsstrukturen vi har i dag. a. LAURDAGSPOST Det må vere ombering av post på laurdagar, slik at både lokalaviser og riksaviser kan kome fram til alle abonnentar. Det må også sikrest ei ordning for sending av biologisk materiale frå legekontor til laboratorium. Det samme med medisin frå apotek til forbrukar. Om ikkje dette blir gjort, stenger ein i realiteten livsviktige tenester i distrikta frå torsdag til mandag. b. "ENHETSPORTO" Høyringsframlegget legg berre opp til lik porto i heile landet for enkeltsendingar under 50 gram. Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane krev at enhetsporto også skal gjelde for masseutsendingar. Det vil vere viktig for både offentleg og privat verksemd. Bortfall av lik porto for masseutsendingar vil vere klart konkurransevridande til fordel for byane/sentrale strok, der det vil vere marknad for konkurranse. Slik vi les høyringsuttalen er det heller ikkje lagt opp til å nekte konkurranse på enkeltsendingar under 50 gram, noko som i realiteten vil føre til at bestemt porto for denne tenesta vil fungere som ein makspris. c. POSTOMBÆRING Fylkesutvalet i Sogn og Fjordane meiner det er feil å sette grensa for unntak for postombæring til tre faste heilårsbustader og/eller næringsverksemder i gjennomsnitt pr. km. Alle som bur langs offentleg veg skal ha krav på dagleg postombæring. 3. Dersom postlova likevel skulle bli vedteken, vil fylkesutvalet i Sogn og Fjordane gå inn for postombering 6 dagar i veka med ombering av aviser på laurdag (alternativ 1). Formidling av førehandsrøyster siste helg før lokal- og stortingsval må uansett sikrast dersom lova skulle bli vedteken. 4. Val av leveringspliktig tenesteytar må skje gjennom direkteutpeiking.

344

345 Side 1 av 3 Saksframlegg Saksbehandlar: Ingeborg Lie Fredheim, Opplæringsavdelinga Sak nr.: 15/152-1 Reviderte vedtekter for Fagskulen i Sogn og Fjordane Fylkesrådmannen rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: Fylkesutvalet vedtek reviderte vedtekter for Fagskulen i Sogn og Fjordane slik dei går fram av vedlegg 1. Vedlegg: 1. Framlegg til reviderte vedtekter 2. Vurderingsdokument frå NOKUT Andre dokument som ikkje ligg ved: FT-sak 52/14 Delegering av mynde til å gjere endringar i vedtektene for Fagskulen i Sogn og Fjordane SAKSFRAMSTILLING Bakgrunn for saka Styret for Fagskulen i Sogn og Fjordane søkte NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) om godkjenning av utdanninga fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM). NOKUT avslo i brev søknaden, grunngjeve med at dei faglege vilkåra for godkjenning av utdanninga ikkje var til stades. Vedtaket vart gjort med heimel i lov om fagskoleutdanning 2 og forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning 5-1. Det er i avslaget vist til at verken styrevedtektene, kvalitetssystemet eller skulereglementet for fagskulen fyller vilkåra for godkjenning av nye utdanningstilbod. I følgje tilbakemeldinga frå NOKUT skal det gå fram i styrevedtektene: At styret har ansvaret for studieplanane som ligg som grunnlag for godkjenning hos NOKUT. At styret er ansvarleg for at utdanninga vert gjennomført som føresett. At styret er ansvarleg for å avgjere kven som skal handsame klager. Endringane som ut frå dette er gjort i vedtektene er:

346 Side 2 av 3 2 Styret val og samansetnad: Presiseringar i høve lovverket. 3 Styret oppgåver og mynde: Nye kulepunkt 2, 5 og 10 under overskrifta hovudoppgåver nytt kulepunkt 4 under overskrifta styret vedtek 6 Klagebehandling: Nytt 8 Studieplanar: Nytt. Fylkesrådmannen har i tillegg gjort nokre språklege rettingar i vedtektene. Desse har ikkje konsekvensar for innhaldet. I vedlegg 1 Framlegg til reviderte vedtekter er endringar med konsekvensar for innhaldet merka med raudt. Vurderingsdokumentet frå NOKUT følgjer som vedlegg 2 til saka. Fylkesrådmannen si vurdering Fylkestinget vedtok i sak 52/14 å delegere myndet til å gjere endringar i vedtektene for Fagskulen i Sogn og Fjordane til fylkesutvalet. Etter fylkesrådmannen si vurdering er framlegget til reviderte vedtekter i samsvar med konklusjonane i vurderingsdokumentet frå NOKUT. Denne delen av grunnlaget for godkjenning av søknaden om utdanninga fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM) skal såleis vere til stades. Rektor ved Fagskulen i Sogn og Fjordane har i tillegg sett i gang arbeidet med å endre skulen sitt kvalitetssystem og skulereglement. Styret skal handsame desse Ny søknad kan sendast NOKUT når dei reviderte vedtektene er handsama i fylkesutvalet. Fylkesrådmannen ønskjer også å opplyse fylkesutvalet om at styret for NOKUT vedtok å føre tilsyn med 2 utdanningar ved Fagskulen i Sogn og Fjordane. Bakgrunnen for tilsynet er omtala slik i revideringsrapporten: «Med innføringen av NOKUTs retningslinjer for kvalitetssikring og godkjenning etter lov om fagskoleutdanning av , ble det innført nye krav til styreordning, reglement og system for kvalitetssikring (KS). Fem år etter innføringen av retningslinjene oppfyller ikke Fagskulen i Sogn og Fjordane NOKUTs krav til KS, reglement og styringsordning. NOKUT ønsket derfor å sette i gang revidering av de to fagskoleutdanningene ved skolen» Utdanningane maskinteknikk og elkraft vart valde ut for tilsyn, då dei hadde flest registrerte studentar. Tilsynet vart gjennomført av ein sakkunnig komité Tilsynet innebar besøk på skulen, intervju med styreleiar, rektor, studentar og tilsette, gjennomgang av læreplanar, regelverk og ulike dokument, og eigenrapportering. Dette utgjer det samla grunnlaget for utkastet til tilsynsrapport som no ligg føre. Fagskulen fekk utkastet til tilsynsrapport Tilsynsrapporten er todelt: ei administrativ vurdering frå NOKU si side og ei fagleg vurdering av dei to utdanningane frå ein sakkunnig komité. Den administrative vurderinga omhandlar grunnleggjande føresetnader for å kunne tilby fagskuleutdanning (krava i fagskulelova med forskrifter) og krav til system for kvalitetssikring.

347 Vesentlege manglar i styringsordninga, reglement og system for kvalitetssikring gjer at desse føresetnadene i dag ikkje er oppfylte. Side 3 av 3 Den sakkunnige komiteen har vurdert den faglege delen av utdanningane maskinteknikk og elkraft, mellom anna studieplanar, gjennomføring og læringsutbyte. Komiteen rår etter vurderinga til at ingen av dei vert godkjende. I praksis inneber dette at ingen av utdanningane maskinteknikk og elkraft ved fagskulen i dag fyller vilkåra for godkjenning. Styret for fagskulen har ein frist til for å gje skriftleg tilsvar til rapporten. I tilsvaret kan styret kommentere feil og manglar eller misforståingar i vurderinga frå dei sakkunnige. Det må dokumenterast skriftleg at eventuelle endringar er gjennomførde. NOKUT sin sakkunnige komité vil på bakgrunn av tilsvaret utarbeide ein endelig tilsynsrapport til NOKUT-styret, med tilråding om å godkjenne eller ikkje godkjenne utdanningane det er ført tilsyn med. Rektor på fagskulen vil på bakgrunn av tilsynsrapporten utarbeide handlingsplan for oppfølging av avvik og tiltak innan Styret for fagskulen skal handsame utkastet til tilsynsrapport på møtet sitt Fylkesrådmannen kjem tilbake med nærare informasjon om saka.

348 Revidert i fylkesutvalet VEDTEKTER FOR FAGSKULEN I SOGN OG FJORDANE 1 Formål Fagskulen i Sogn og Fjordane skal gjennom eit robust og utviklingsretta fagmiljø tilby fagskuleutdanning med ein høg fagleg og pedagogisk kvalitet og som er tilpassa behova i marknaden. Utdanninga skal vere eit reelt tilbod for heile fylket, prega av fleksibilitet i organisering og gjennomføring. Fagskulen skal gjennom partnarskap med offentlege instansar, bransjar, bransjeorganisasjonar og næringsverksemder vere eitt av fleire verkemiddel fylkeskommunen nyttar som regional utviklingsaktør. 2 Styret val og samansetnad Organisering Fagskuleutdanninga i fylket skal ha eit styre som er oppretta med heimel i kommunelova 11-1 og i lov om fagskuleutdanning 3 fjerde avsnitt. Styret er det øvste styringsorganet for fagskuleutdanninga. Fylkestinget er det øvste politiske organet for fagskuleutdanninga. Valperiode Valperioden for styret følgjer den fylkeskommunale valperioden. Studentrepresentanten vert vald for eitt år om gongen. Samansetnad Styret har 7 medlemer med personlege varamedlemer, og skal vere samansett slik: to medlemer frå næringslivet to politiske medlemer frå fylkeskommunen (1 frå hovudutval for opplæring og ein frå hovudutval for plan og næring) ein medlem frå administrasjonen i fylkeskommunen ein medlem etter framlegg frå dei tilsette ved fagskuleutdanninga ein medlem etter framlegg frå studentane Fylkesutvalet har valretten og vel medlemene frå næringslivet etter forslag frå deira organisasjonar. Fylkesutvalet vel leiar og nestleiar. 1

349 Revidert i fylkesutvalet Styret oppgåver og mynde Styret har følgjande hovudoppgåver: Ha det overordna ansvaret for planlegging og oppfølging av fagskulen si verksemd. Vere ansvarleg for at studia blir gjennomførde etter vedtekne planar. Søkje om godkjenning av fagskuleutdanninga. Vere ansvarleg for at all informasjon som vert gjeve til NOKUT og til søkjarane er korrekt og fullstendig. Ha ansvaret for kvalitetssikringa av utdanninga. Ha ansvaret for at verksemda er av høg kvalitet og at skulen vert driven effektivt og i samsvar med gjeldande lover og forskrifter. Leggje strategiar og planar for den faglege verksemda ved skulen, i samsvar med rammer og mål gjevne av fylkestinget. Ha ansvaret for at dei økonomiske rammene og eigedom vert disponerte i samsvar med gjeldande regelverk. Leggje fram årsrekneskap med resultata av verksemda og framlegg til budsjett for komande år. Leggje til rette for oppretting av studentråd og samarbeide med studentrådet om læringsmiljøet. Styret vedtek følgjande: Det faglege tilbodet Framlegg til budsjett Plan for intern organisering Studieplan og årsplan, inkludert plan for etter- og vidareutdanning for tilsette Reglement for fagskuleutdanninga, jf. lov om fagskuleutdanning 6 Anna verksemd, inkludert kurs Tilsetjing av fagleg og administrativ leiar for fagskuleutdanninga Tilsetjing av andre arbeidstakarar. Delegering av mynde til fagleg og administrativ leiar og ev. til andre. 4 Styremøta mv. For styremøta gjeld følgjande: Styret gjer vedtak i møtet. Styret vert innkalla av styreleiar eller når minst to styremedlemer krev det. Styret kan gjere vedtak når minst 4 medlemer, inklusive styreleiar eller nestleiar, er til stades. Styret sitt vedtak vert gjort med alminneleg fleirtal. Ved røystelikskap gjeld det som styreleiar har røysta for. Det skal førast møtebok frå styremøta. Møteboka skal underskrivast av alle styremedlemene. 2

350 Revidert i fylkesutvalet Godtgjersle til styret Styremedlemene er omfatta av Reglement for folkevalde sine økonomiske vilkår og får møtegodtgjersle etter gruppe 2 i reglementet. Styreleiaren får fast godtgjersle etter pkt 1.3 i reglementet. 5 Administrativ og fagleg leiing Fagskulen skal ha ein rektor som øvste administrative og faglege leiar, jf. lov om fagskuleutdanning 3, 3. ledd. Rektor er sekretær for styret og har møte- og talerett i styret. 6 Klagebehandling Styret har ansvar for sjølv å behandle klager eller for å nemne opp ei særskild klagenemnd, jf. lov om fagskuleutdanning 7. Styret har ansvar for å avgjere samansettinga og kompetansen til ei eventuell klagenemnd og reglar for klagebehandling. 7 Læringsmiljø Styret har det overordna ansvaret for det fysiske og psykiske arbeids- og læringsmiljøet til studentane, jf. lov om fagskoleutdanning 4 a. Styret skal, i samråd med eventuelle studentorgan, leggje tilhøva til rette for eit godt læringsmiljø og arbeide for god studentvelferd. Som del av skulen si kvalitetssikring skal det utarbeidast eit dokumenterbart system for ivaretaking av læringsmiljøet. 8 Studieplanar Styret har det overordna ansvaret for studieplanane. Styret har ansvaret for at studieplanane er i samsvar med godkjenninga frå NOKUT. Styret er ansvarleg for at gjennomføringa av utdanningane er i samsvar med studieplanane. Studieplanane skal reviderast kvart år og godkjennast av styret ved starten av kvart studieår. 9 Grader og yrkesutdanningar - titlar Fullført toårig utdanning ved ein fagskule gir rett til å nytte tittelen fagteknikar. Departementet vil ev gje forskrift om krav til andre titlar/grader. 3

351 Vurderingsdokument Utdanningens navn: Fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM) Tilbyder: Fagskulen i Sogn og Fjordane Fagskole: Studiested: Avdeling Førde Fagskolepoeng: 120 Stedbasert / nettbasert / Stedbasert og nettbasert med samlinger nettbasert med samling: Antall studenter: 15 og 15 Saksnummer: 14/495 Dato: 20. november

352 Innholdsfortegnelse 1 Informasjon om søkeren Informasjon om tilbyder og utdanningen Innledende vurdering Oppsummering Grunnleggende forutsetninger for å tilby fagskoleutdanning ( 3-1) System for kvalitetssikring ( 5-1) Konklusjon etter innledende vurdering Sakkyndigpanelets vurdering av overordnet læringsutbytte Læringsutbytte ( 3-2) Vedtak Dokumentasjon

353 1 Informasjon om søkeren 1.1 Informasjon om tilbyder og utdanningen Fagskulen i Sogn og Fjordane, avdeling Førde, søkte NOKUT 11. september 2014 om godkjenning av fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM) som fagskoleutdanning. Utdanningen er på 120 fagskolepoeng som gis på deltid over 3 år. Undervisningen vil gis som nettbasert med samlinger ved Fagskulen i Sogn og Fjordane, avdeling Førde. I studieplanen er det også oppgitt et toårig stedbasert fulltidsstudium ved Fagskulen i Sogn og Fjordane, avdeling Førde, som alternativ til deltidsvarianten. Det er søkt om godkjenning for inntil 15 studenter både på den nettbaserte utdanningen med samlinger og på den stedbaserte utdanningen. Fagskulen i Sogn og Fjordane, avdeling Førde har allerede ti godkjente fagskoleutdanninger: Anlegg Bilbransjens fagskule, serviceteknikar lette kjøretøy Bilbransjens fagskule, verkstadleiing Bilteknikk Bygg Elkraft Helse, aldring og aktiv omsorg Maskinteknikk Miljøarbeid Psykisk helsearbeid I april 2014 igangsatte NOKUT revidering av maskinteknikk og elkraft. Resultatet av revideringene vil foreligge innen utegangen av mars NOKUT har gjennomgått søkers hjemmesider, Tilbyder gir informasjon om utdanningen som de har søkt godkjenning for på hjemmesidene. Informasjonen er i samsvar med søknadens innhold og godkjenningsstatus i NOKUT. 2 Innledende vurdering Teksten i dette kapittelet er NOKUTs administrative vurdering av de grunnleggende forutsetningene som må være oppfylt for kunne tilby fagskoleutdanning. Noen av kravene vurderes både av NOKUTs administrasjon, og den sakkyndige komiteen. Der det forekommer «vi» i kapittel 2, er det et uttrykk for NOKUTs administrasjon. Paragrafene i parentes i overskriftene henviser til tilsvarende paragrafer i fagskoletilsynsforskriften. Teksten i boksene er fra fagskoletilsynsforskriften. Fra og med søknadsrunden med frist 15. februar 2014, vurderer vi om utdanninger oppfyller kravene i forskrift om tilsyn med kvaliteten i fagskoleutdanning (fagskoletilsynsforskriften). Vi vurderer også tilbyders kvalitetssikringssystem, styringsordning og reglement i lys av den nye forskriften, selv der tilbyder har fått dette godkjent før forskriften trådde i kraft. 3

354 2.1 Oppsummering De grunnleggende forutsetningene som må være oppfylt for at en søknad skal gå videre til sakkyndig vurdering, er ikke tilfredsstillende oppfylt. Tilbyders styringsordning, reglement og system for kvalitetssikring tilfredsstiller ikke kravene i fagskoleloven og tilhørende forskrifter. Vitnemålet inneholder heller ikke all nødvendig informasjon. Tilbyder må også kunne vise til formelle samarbeidsavtaler med relevante aktører i arbeidslivet, og være med i aktuelle nettverk relatert til utdanningen. 2.2 Grunnleggende forutsetninger for å tilby fagskoleutdanning ( 3-1) Krav i fagskoleloven med forskrifter (1) Krav i fagskoleloven med forskrifter skal være oppfylt. NOKUT vurderer følgende krav: a) Grunnlag for opptak. Grunnlaget for opptak skal være relevante kvalifikasjoner på nivå 4 i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Søkere har krav på å få vurdert om de er kvalifisert for opptak til en utdanning på grunnlag av realkompetanse. b) System for kvalitetssikring c) Organisasjon og ledelse. Det er tilbyders styre som er ansvarlig for utdanningen. d) Studentenes læringsmiljø og rettigheter. e) Vitnemål. f) Reglement. Reglementet skal fastsette studentenes rettigheter og plikter, og være utformet slik at det sikrer lik og upartisk behandling. g) Klageinstans. Styret selv fastsetter regler for klagebehandling. Minst én student skal være medlem i klageinstansen. Vurdering Grunnlag for opptak Grunnlaget for opptak til fagskoleutdanningene i tekniske utdanninger er ifølge reglementet «fullført og bestått vidaregåande opplæring med relevant fagbrev/sveinebrev eller realkompetanse». Det er også spesifisert hva slags fagbrev som er relevant for utdanningen innen fagretningen bygg og anlegg. De som søker på grunnlag av realkompetanse «må levere dokumentasjon på realkompetanse i felles allmenne fag tilsvarande læreplanane i grunnkurs/vg1 og vidaregåande kurs 1/VG2 i yrkesfaglege studieprogram/programområde». I tillegg skal de være 19 år eller eldre og ha minst fem års praksis med et innhold som er relevant for den utdanningen det søkes på. Intervju av søkeren kan være aktuelt dersom det er tvil om realkompetansen er god nok. Opptakskravene for fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM) er ikke spesifisert på tilbyders hjemmesider under beskrivelsen av studietilbudet. I Informasjonshandbok står det generelt om fagretningen bygg og anlegg at opptakskravet er fagbrev eller minst 5 års praksis innenfor fagområdet. Det er også presisert at søkere som har fagbrev eller svennebrev fra før Reform-94, eller som bare har praksis, må ha realkompetanse tilvarende VK1-nivå i allmenne fag som ikke er eldre enn ti år. I studieplanen som er vedlagt søknaden spesifiseres det at det kreves fullført og bestått videregående opplæring med fagbrev / svennebrev innen bygg- og anleggsfag eller elektrofag. Søkere som kan dokumentere at de skal gjennomføre fag-/svenneprøve etter opptaksfristen, kan tildeles plass på vilkår om bestått prøve. Det presiseres også at det for opptak på grunnlag av realkompetanse kreves kunnskaper i norsk og engelsk tilsvarende VG2 yrkesfaglig utdanningsprogram, og matematikk og naturfag tilsvarende VG1 på yrkesfaglig utdanningsprogram. Videre står det at «relevant praksis kan 4

355 være innenfor tekniske fagområder (for eksempel verksted, mekanisk industri, elektroinstallasjon), teknisk planlegging, innenfor logistikk og sjøfart». I studieplanen står det også at søkere som skal realkompetansevurderes skal være 22 år. Det formelle grunnlaget for opptak er relevante kvalifikasjoner på nivå 4 i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Det er positivt at det gis eksempler på relevant praksis i studieplanen. Det er imidlertid viktig at informasjonen som gis om opptak i skolens ulike dokumenter samstemmer. Dersom realkompetansen i allmenne fag ikke skal være eldre enn ti år, må det fremgå av reglementet og ikke bare på hjemmesidene. Minste alder for opptak på grunnlag av realkompetanse må også stemme overens i reglementet og studieplanen. Dersom tilbyder ønsker å ta opp søkere som kan dokumentere at de skal gjennomføre fag-/svenneprøve etter opptaksfristen, må dette reguleres i reglementet. Tilbyder tilfredsstiller kravet om å ha bestemmelser om opptak på grunnlag av realkompetanse. Det fremgår imidlertid ikke av reglementet hvem som vurderer realkompetanse og hvordan denne vurderes. Tilbyder bør spesifisere opptakskravene for utdanningen på hjemmesidene der studietilbudet fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM) omtales og gjøre studieplanen tilgjengelig for studentene. System for kvalitetssikring Kravene til system for kvalitetssikring er ikke tilfredsstillende oppfylt. System for kvalitetssikring godkjennes ikke. Se kapittel 2.3 for vår vurdering av systemet. Organisasjon og ledelse NOKUT har ikke funnet styringsordningen tilfredsstillende tidligere, jf. NOKUTs sak 13/667. Tilbyder har endret styringsordningen, og har lagt ved reviderte vedtekter vedtatt i fylkestinget 11. juni 2014 i søknaden. Styrets sammensetning oppfyller lovens krav, og det fremgår tydelig hvordan representanter for studenter og ansatte velges, og hvilke rettigheter representantene har. Styrets ansvar for fagskoleutdanningen fremgår i hovedsak klart av styrevedtektene, men noen forhold er uklare og bestemmelsene er ikke i tråd med bestemmelsene i fagskoleloven. I henhold til fagskoleloven, 3 annet ledd, er styret ansvarlig for at studentene får den utdanningen som er forutsatt som grunnlag for godkjenningen. I henhold til 5 har styret også det overordnede ansvaret for at det foreligger en plan for innholdet i utdanningen og hvordan denne gjennomføres. I styrevedtektene 3 står det at styret har det overordnede ansvaret for planlegging og oppfølging av fagskolen sin virksomhet og at styret vedtar det faglige tilbudet. I 8 står det at «i løpet av første semester skal styret utarbeide plan for innhaldet i utdanninga til studentane. Planen skal også vise korleis utdanninga skal gjennomførast og kva plikter studentane har mot skulen og medstudentane.» Det fremgår tydelig at styret har det overordnede ansvaret for det faglige tilbudet ved skolen. Det er imidlertid uklart hva som menes med at styret «i løpet av det første semester» skal utarbeide en plan for utdanningen. Studieplanen som ligger som grunnlag for godkjenningen hos NOKUT skal være vedtatt av styret, og skal forelegges studentene før de begynner på utdanningen. Styret er også ansvarlig for at studentene får denne utdanningen og at den gjennomføres som forutsatt i godkjenningen fra NOKUT. Dette kommer ikke tydelig nok frem i styrets vedtekter. Styret har ansvar for selv å behandle klager eller for å oppnevne en særskilt klagenemnd. Dette innebærer at det er styret som skal avgjøre hvem som skal behandle klagene. I styrevedtektene som 5

356 vedtas av fylkesutvalget står det at klager over enkeltvedtak skal avgjøres av en særskilt klagenemnd. Det er ergo fylkesutvalget som har bestemt hvem som skal behandle klager, ikke styret. I styrevedtektene står det også at klagenemnda skal ha tre medlemmer. Vi gjør oppmerksom på at fagskoletilsynsforskriften 3-1 (1) g) krever at det skal være en studentrepresentant i klagenemnda. Studentenes læringsmiljø og rettigheter Søknaden dokumenterer på en tilfredsstillende måte hvem som har ansvar for de oppgaver som er beskrevet i fagskoleloven 4, og som påvirker studentenes rettigheter. Det kommer tydelig frem i styrevedtektene at styret har det overordnede ansvaret for studentenes læringsmiljø. Vitnemål Tilbyders mal for vitnemål inneholder ikke all nødvendig informasjon. Vi antar at tilbyder har tenkt til å erstatte de generelle læringsutbyttebeskrivelsene fra Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring med læringsutbyttebeskrivelsene for KEM-utdanningen. Overskriften kan virke litt misvisende, og vi anbefaler at det kommer enda tydeligere frem at dette er det læringsutbyttet kandidaten som har fullført utdanningen har. Det må også fremgå hvilket NKR-nivå utdanningen er på (5.1 eller 5.2). Reglement Reglementet som fulgte med søknaden har tittelen Skulereglement for Fagskulen i Sogn og Fjordane og gjelder fra 1. august Reglementet tilfredsstiller ikke kravene i fagskoleloven og tilhørende forskrifter. I 3 om opptak vises det til «NOKUT sine retningslinjer for kvalitetssikring og godkjenning etter lov om fagskuleutdanning». NOKUT fastsatte fagskoletilsynsforskriften 12. desember 2013, og dere må henvise til de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Reglene for opptak er behandlet over, under «Grunnlag for opptak», og blir derfor ikke vurdert her. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at det må komme tydelig frem at det også stilles krav om at søkere med utenlandsk utdanning har tilstrekkelig faglig kompetanse for opptak til de ulike utdanningene. I 4.7 står det at studentene har rett til å opprette studentråd. I vedtektene brukes ordet studentorgan. Dere bør benytte samme begrep dersom studentråd og studentorgan er det samme. I 8 står det at brudd på reglementet vil resultere i «refsingstiltak eller særskilte tiltak». I resten av paragrafen står det kun om utvisning. Dersom skolen benytter andre disiplinære tiltak enn utvisning, må det komme klart frem hvilke tiltak som benyttes, og når de ulike tiltakene benyttes. Det skal være tydelig for studentene hvilke konsekvenser ulike brudd på skolens reglement får. I 9 vises det også til bortvisning. Det er uklart om dette er det samme som utvisning. I 26 henvises det også til «bortvisning, utestengning og andre disiplinære sanksjoner». I 14 om fritak og innpassing bruker dere begrepene emne, eksamen og arbeidskrav om hverandre. Det blir derfor uklart om studenten kan få innpassing og fritak fra et helt emne, eller om han/hun kun kan få fritak fra eksamen og andre arbeidskrav i emnet. Det må komme tydelig frem at fritak og innpassing gjelder emnet som helhet. Dersom dere kun gir fritak for arbeidskrav og eksamen, mens studenten følger undervisningen for øvrig, må dere ha en egen bestemmelse om dette. I reglementet henvises det til studiepoeng. Fagskoleutdanning gir ikke fagskolepoeng og ikke studiepoeng, og dere må derfor fjerne alle henvisninger til studiepoeng i reglementet. 6

357 Skolen har i tidligere vurderinger av reglementet fått tilbakemelding om at det må fremgå at studentene kan klage på arbeidskrav som studentene har underveis i et emne. Dette fremgår nå av 18, og det henvises til 28 og 29. Riktig henvisning skal være 26. Dere bør vurdere om dere skal sette en siste frist for når sykemelding på eksamensdagen må leveres. Det bør også komme frem når studenter som ønsker å forbedre eksamen må søke om dette. Det henvises til «skulen/tilbydaren» blant annet i 18. Det er uklart om dere mener avdelingen (ettersom tilbyderen har to avdelinger) eller om dette henger igjen fra et standardreglement. Det står også i 21 at planlagt studieprogresjon skal fremgå av «studieplanen for den einskulde student». Det er uklart hva som menes med studieplan i denne sammenhengen. Dere må være konsekvente med hensyn til bruk av begreper, slik at reglementet og skolens dokumenter for øvrig ikke fremstår som motstridende og forvirrende for studenter og søkere. Det er uklart hva slags disiplinære sanksjoner skolen benytter ved fusk ved eksamen. Det nevnes både at studenten selv velger om han/hun vil avbryte eksamen, at eksamen annulleres og at rektor kan bortvise studenten fra den aktuelle eksamen. Det står også at «vurderinga på arbeidskravet dette gjeld vert annullert, og kan medføre at arbeidskravet ikkje vert godkjent». Det er uklart hva dere mener med denne setningen. Dersom en vurdering er annullert kan vel ikke arbeidskravet være godkjent? Tilbyder må bestemme seg for hvilken/hvilke disiplinære sanksjoner skolen skal benytte ved fusk og være konsekvente i informasjonen i reglementet om dette. Vi anbefaler at tilbyder lar studenter som fusker fullføre eksamen og heller annullerer eksamen i ettertid. Dersom en student klager på vedtaket og får medhold, må studenten ta eksamen på nytt dersom vedkommende er bortvist. Dersom eksamen kun er annullert, vil medhold i en klage føre til at studentens karakter på eksamen gjøres gjeldende. Studenter skal ha klagerett på disiplinære sanksjoner. Det fremgår ikke av 24 at de kan klage på vedtak om annullering og/eller bortvisning fra eksamen ved fusk. Det står imidlertid i 26 at studentene kan klage på disiplinære sanksjoner, men fusk er ikke nevnt som en av disse. Det må komme frem av 24 at studentene kan klage. Ved vedtak om disiplinære sanksjoner skal studentene også kunne forklare seg, og dette må komme frem av bestemmelsen. Dersom dere ønsker å henvise videre til 26 for informasjon om når studenten må fremsette klagen, hvem de skal stille klagen til, og hvem som behandler klagen, må det komme frem at 26.5 ikke bare gjelder for sensurvedtak. Det må også fremgå hva slags rett til hjelp og støtte studenten har i en eventuell klagesak. Vi anbefaler at dere ikke kaller sensorene som skal foreta ny sensur ved klage på karakterfastsetting for «klagenemnda» eller «klagenemnda for ny sensur». Ved å bruke dette begrepet kan de lett forveksles med klagenemnda som skal behandle klager på de andre enkeltvedtakene. Det må komme frem hvordan klager på enkeltvedtakene som nevnes i 26.1 behandles omhandler kun klage på karakterfastsetting. Det er uklart hva som menes med at en student som tar eksamen i flere emner som overlapper hverandre kan få reduksjon av fagskolepoeng, jf. 27. NOKUT forutsetter at et utdanningstilbud er satt sammen slik at emnene ikke overlapper hverandre. Klageinstans I styrevedtektene står det at klager på enkeltvedtak fattet av rektor eller styret behandles av en særskilt klagenemnd som består av minst tre medlemmer. I søknaden oppgis det at klagenemden består av styreleder, rektor og en til fra styret. I fagskoletilsynsforskriften stilles det imidlertid også krav om at 7

358 det skal være en studentrepresentant med personlig vara i klageinstansen. Tilbyder må endre sammensetningen av klagenemden slik at den inkluderer en studentrepresentant med personlig vara. Det er viktig å påse at medlemmene i klageinstansen til en hver tid er habile, jamfør Kapittel II i forvaltningsloven. Det vil si at rektor ikke kan behandle klager på enkeltvedtak hun selv har fattet og at styremedlemmene ikke kan behandle klager på vedtak fattet av styret. Klageinstansen er overordnet organet som fattet enkeltvedtaket, jamfør forvaltningsloven 28. Det er styret som er ansvarlig for å fastsette sammensetningen av klagenemnda, se vurdering under organisasjon og ledelse. 26 i skolereglementet gir en detaljert beskrivelse av klage på fastsetting av karakter ved eksamen. Det nevnes også kort at avgjørelser om opptak, innpass og fritak fra emner, bortvisning, utestenging og andre disiplinære tiltak skal håndteres etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Skolereglementet beskriver imidlertid ikke studentenes klagerett på slike enkeltvedtak på en tilstrekkelig måte, ei heller saksbehandlingen av slike klager. Det er i skolereglementet kun henvist til «klagenemnda for ny sensur», og ettersom klager på karakterfastsetting skal behandles av nye sensorer kan ikke dette være den samme klagenemnda som omtales i styrevedtektene. Tilbyder må beskrive studentenes klagerett på enkeltvedtak (fattet av rektor eller styret), og saksbehandlingen av slike klager, på en tilstrekkelig måte. Reglementet må som minimum omfatte hva studenten har adgang til å klage på, hvordan en klage skal fremmes, hvordan en klage behandles, tidsfrister og hvem som behandler klagen. Styret er ansvarlig for å utarbeide en rutine for klagebehandling. Tilbyder har lastet opp skolereglementet to ganger istedenfor å inkludere et dokument om rutinen for klagebehandling i søknaden. Da det ikke foreligger noen rutine for klagebehandling, kommer det ikke frem av søknaden hvordan klagenemnda behandler klager på enkeltvedtak når disse er mottatt. Tilbyder må utarbeide en rutine for klagebehandling ved skolen som legges ved søknaden. Konklusjon Nei, vesentlige mangler gjør at kravene ikke er tilfredsstillende oppfylt. Tilbyder må sikre at den informasjonen som gis om opptak i reglementet, studieplanen og på hjemmesidene samstemmer ha bestemmelser om betinget opptak i reglementet, dersom skolen ønsker å benytte dette oppgi hvem som vurderer realkompetanse og hvordan denne vurderes vise i styrevedtektene at styret har ansvar for studieplanen som ligger som grunnlag for godkjenningen hos NOKUT vise i styrevedtektene at styret er ansvarlig for at utdanningen gjennomføres som forutsatt vise i styrevedtektene at det er styret som er ansvarlig for å bestemme hvem som skal behandle klager sørge for at vitnemålet inneholder nødvendig informasjon henvise til de til enhver tid gjeldende bestemmelser sørge for at det kommer tydelig frem at det også stilles faglige krav til søkere med utenlandsk utdanning gjøre det klart hvilke disiplinære sanksjoner som brukes ved brudd på reglementet og når disse benyttes klargjøre bestemmelsene om fritak og innpassing 8

359 fjerne alle henvisninger til «studiepoeng» i reglementet sikre at henvisningene i reglementet er riktige være konsekvente med begrepsbruken i reglementet og skolens andre dokumenter klargjøre hvilke disiplinære sanksjoner som benyttes dersom en student fusker sikre at det fremgår i reglementet at studentene har klagerett på alle enkeltvedtak, også på disiplinære sanksjoner ved fusk vise i reglementet at studentene har rett til å forklare seg før vedtak om disiplinære sanksjoner fattes informere om hvilken rett til hjelp og støtte en student har ved klage på vedtak om disiplinære sanksjoner ha klagebestemmelser om omfatter mer enn klage på karakterfastsetting, og beskrive hvordan klager på enkeltvedtak behandles endre sammensetningen av klagenemden slik at den inkluderer en studentrepresentant med personlig vara sikre at medlemmene i klagenemnda er habile utarbeide en rutine for klagebehandling ved skolen Tilbyder bør spesifisere opptakskravene for utdanningen på hjemmesidene og gjøre studieplanen tilgjengelig for søkere benytte samme begrep dersom studentråd og studentorgan er det samme (gjelder 4.7 i reglementet) vurdere om det skal settes en siste frist for når sykemelding på eksamensdagen må leveres sørge for at det fremgår av reglementet når studenter som ønsker å forbedre eksamen må søke om dette la studenter som fusker fullføre eksamen og heller annullere eksamen i ettertid skille klart mellom klagenemnda som behandler klager på enkeltvedtak og nye sensorer som behandler klager på karakterfastsetting Samarbeid med yrkesfeltet (2) Tilbyder skal samarbeide med aktører i yrkesfeltet og delta i faglige nettverk som sikrer at utdanningens læringsutbytte er relevant for yrkesfeltet. Vurdering Med hensyn til samarbeid med yrkesfeltet, skriver tilbyder at søknaden er «sett fram for styre frå elektrobransjen og VVS bransjen i fylke [sic]». Videre står det at bedrifter har tatt aktivt del i utformingen av studieplanen. Tilbyder bør presisere hvilke bedrifter det dreier seg om i søknaden. Tilbyder bør også konkretisere hva samarbeidet med disse bedriftene går ut på hvordan dette samarbeidet skal bidra til å sikre relevansen i utdanningens læringsutbytte. Samarbeidet med yrkesfeltet må være formelt og kontinuerlig og bør foregå både i utvikling, gjennomføring og evaluering av utdanningen. Tilbyder har lagt ved en mal for inngåelse av partnerskapsavtaler med bedrifter. Det er imidlertid ikke henvist til pågående formelle samarbeidsavtaler med yrkesfeltet. At tilbyder kan vise til formelle 9

360 samarbeidsavtaler med aktører fra yrkesfeltet er en forutsetning for at søknaden skal behandles av sakkyndig komité. Tilbyder må også vise at de deltar aktivt i nettverk som er faglig relevante for utdanningen, dersom disse finnes. Det er ikke henvist til deltakelse i slike nettverk i søknaden. Som vedlegg til søknaden følger også en liste over bedrifter med aktuelle praksisplasser for studentene. Det er uheldig at det ikke fremgår av studieplanen og vitnemålet hvilke deler av studiet som omfatter praksis. Tilbyder må rette opp i dette. Dersom utdanningen omfatter praksis må tilbyder fremlegge en mal for praksisavtale, i tillegg til listen over aktuelle praksisinstitusjoner. Listen må dessuten vise hvilke institusjoner det allerede er inngått avtale med, og hvilke som vil bli kontaktet. Konklusjon Nei, kravet er ikke oppfylt på en tilfredsstillende måte. Tilbyder må inngå formelle samarbeidsavtaler med aktører fra yrkesfeltet vise at de deltar aktivt i nettverk som er faglig relevante for utdanningen sikre at listen over aktuelle praksisinstitusjoner viser hvilke institusjoner det allerede er inngått avtale med, og hvilke som vil bli kontaktet dersom utdanningen inneholder praksis Tilbyder bør presisere hvilke aktører fra yrkesfeltet det er inngått samarbeid med, og beskrive hva samarbeidet går ut på beskrive hvordan samarbeidet med aktører i yrkesfeltet skal bidra til å sikre relevansen i utdanningens læringsutbytte Fagskolepoeng (5) Utdanningen skal ha et omfang av 30, 60, 90 eller 120 fagskolepoeng. Vurdering Utdanningen har et omfang på 120 fagskolepoeng, som tilsvarer to års normert studietid. Fagskulen Sogn og Fjordane har tilrettelagt utdanningen som et nettbasert deltidsstudium med samlinger over tre år. Det er denne deltidsutdanningen som står omtalt i søknaden. I studieplanen beskrives også studieforløp for ordinær toårig stedbasert utdanning. Tilbyder bør klargjøre hvorvidt utdanningen kun skal gis som et treårig studium på deltid eller om den også skal gis som en stedbasert toårig utdanning på heltid. Konklusjon Ja, kravet er oppfylt på en tilfredsstillende måte. Tilbyder bør klargjøre hvorvidt utdanningen kun skal gis som et treårig studium på deltid, eller om den også skal gis som en stedbasert toårig utdanning på heltid Arbeidsmengde for studentene (6) Det totale antall arbeidstimer for studentene skal normalt være mellom timer per år. 10

361 Vurdering Søker oppgir at det totale antall arbeidstimer for studentene er beregnet til 1700 timer pr. hele studieår. Dette skal omfatte all lærerstyrt veiledning/undervisning, praksis og egenarbeid. Videre viser studieplanen en oversikt over hvert enkelt emne, samt hvor mange fagskolepoeng hvert emne tilsvarer. Tilbyder bør også presisere hvor mange arbeidstimer hvert emne omfatter for studentene og hvordan arbeidstimene skal være fordelt mellom undervisning/veiledning og egenarbeid. Konklusjon Nei, kravet er ikke oppfylt på en tilfredsstillende måte. Tilbyder bør presisere hvor mange arbeidstimer hvert emne omfatter for studentene og hvordan arbeidstimene skal være fordelt mellom undervisning/veiledning og egenarbeid. 2.3 System for kvalitetssikring ( 5-1) Systemet for kvalitetssikring ved Fagskulen i Sogn og Fjordane har tidligere blitt vurdert, men ikke godkjent. NOKUT vedtok 25. september 2013 at systemet ikke oppfyller kravene som stiltes. Denne vurderingen er basert på fagskolens egenrapport og ettersendt informasjon i forbindelse med revidering av utdanningene maskinteknikk og elkraft Systembeskrivelse (1) Tilbyder skal ha en systembeskrivelse som består av de ulike elementene i kvalitetssikringssystemet og viser sammenhengen mellom disse. Beskrivelsen skal omfatte ansvarsforhold og rapporteringslinjer, og det skal fremgå hvordan informasjonen systemet fremskaffer blir brukt til å utvikle og forbedre utdanningene. Vurdering Det fremgår tydelig av systembeskrivelsen hvilke ansvarsforhold og rapporteringslinjer som gjelder i arbeidet med innhenting av tilbakemeldinger fra tidligere og nåværende studenter, undervisningspersonale, sensorer og aktører i yrkeslivet. Det fremgår også at kvalitetsarbeidet og den informasjonen systemet fremskaffer skal samles i årsrapporten, og være grunnlag for ledelsens vurdering av utdanningskvaliteten og hvilke områder det ønskes utvikling på. Tilbyders system er organisert etter en ISO-standard. Systemet for kvalitetssikring av utdanningen går i ett med dokumenter for virksomhetsstyring, utdanningsplaner, drifts- og nødprosedyrer og systemet er svært omfattende. Kvalitetssikringssystemet er organisert på denne måten fordi Sjøfartdirektoratet krever at tilbydere av maritime utdanninger skal ha et system med ISO-standard. Fagskulen i Sogn og Fjordane gir maritime utdanninger i Måløy, og det er det en av de ansatte ved Måløy som har utviklet systemet. Ledelsen har vurdert at det er hensiktsmessig at systembeskrivelsen gjelder også for utdanningene i Førde. Tilbydere står fritt til å utforme et system som passer sin virksomhet. Det er en fare for at system som er så omfattende ikke er oversiktlige nok og derfor brukes i mindre grad enn ønskelig. Systembeskrivelsen inneholder de nødvendige rutinene for innhenting av informasjon om utdanningenes kvalitet. Rutinene, systematikken og sammenhengen mellom de ulike delene av systemet er imidlertid vanskelig å finne ettersom det er svært mye informasjon i systemet som ikke er relevant for kvalitetssikring av utdanningene. For en forenklet fremstilling av kvalitetsarbeidet, må tilbyder som et minimum lage et årshjul. Årshjulet må inneholde når informasjon hentes inn, hvem 11

362 som har ansvar, når ulike fora behandler kvalitetsinformasjonen og følger opp tiltak og hvordan dette inngår i annet planarbeid, for eksempel studieplanrevisjoner. Vi anbefaler imidlertid at tilbyder utarbeider et forenklet kvalitetssikringssystem som kun gjelder for utdanningene i Førde. Systemet bør kun beskrive de rutinene som gjelder kvalitetssikring av utdanningene, og bør på en tydelig måte beskrive sammenhengen mellom disse, ledelsens vurdering og tiltak for forbedring av utdanningene. Konklusjon Nei, kravet er ikke oppfylt på en tilfredsstillende måte. Tilbyder må lage et årshjul som på en tydelig måte beskriver når informasjon hentes inn, hvem som har ansvar, når ulike fora behandler kvalitetsinformasjon og følger opp tiltak, og hvordan dette inngår i annet planarbeid, for eksempel studieplanrevisjoner. Tilbyder bør utvikle et mindre system for kvalitetssikring av utdanningene i Førde Mål for kvaliteten (2) Tilbyder skal sette mål for kvaliteten i utdanningene. Kvantitativ informasjon skal indikere om målene er nådd. Vurdering Det fremgår av dokument at det i årsrapporten skal legges frem hvilke særlige områder det ønskes utvikling på og forslag til tiltak på disse. Det står videre at det skal fastsettes mål for neste periode. Det fremgår altså av systembeskrivelsen hvordan målene for kvaliteten i utdanningene fastsettes, og dette er tilfredsstillende. Systembeskrivelsen er imidlertid uklar på hvordan kvantitativ informasjon skal indikere i hvilken grad mål oppnås. I dokument Generelt står det at det i systemet er lagt opp til «fleire forskjellige kvalitetsindikatorar.» Videre i dokumentet nevnes: «Viktige styringsdata om søking, gjennomstrømming, resultat, karakternivå, mv. skal inngå i den årlige rapporten» Dokumentene omhandler faktorene alder, opptakspoeng, karakterer frå tidligare skulegang, praksis og studievilkår. Disse virker ikke som kvalitetsindikatorer, men heller som ulike generelle faktorer som påvirker planlegging og gjennomføring av studieløpet. Dette er uklart, da det av dokument fremgår at «dei andre indikatorane nevnt ovenfor kan være variabler som forklarer variasjonen i hoved indikatorene [sic].» Dokument omtaler gjennomstrømming og sluttkarakterer som hovedindikatorer på kvaliteten i utdanningen. I forbindelse med disse er det nevnt noen kritiske verdier som skal utløse tiltak. Det fremgår imidlertid ikke av systembeskrivelsen hvordan disse indikatorene fastsettes. Det fremgår heller ikke hvordan målene som indikatorene skal gi informasjon om er fastsatt. Årsrapporten angir i kapittel kvalitetsmålene for henholdsvis avdelingen i Førde og i Måløy. Disse målene er ikke mål hvis oppnåelse kan indikeres ved kvantitativ informasjon. I kapittel 3.5 er det oppgitt kvantitative tall på søkere, eksamensresultat og gjennomstrømning. Det står at dette er «viktige faktorar i vurdering av utdanningstilbodet». Ettersom det ikke er angitt noen kritiske verdier for tallet på søkere, eksamensresultat eller gjennomstrømning, er det ikke mulig å se om skolen når sine egne mål. Det foreligger heller ingen analyse fra ledelsen av om resultatet er 12

363 tilfredsstillende, og hvis ikke, hva årsaken til dette kan være. Det antydes at ledelsen ikke er fornøyd med gjennomstrømningen da det står at «leiinga har sett i gang tiltak med sikte på at flerie skal fullføre på normert tid». Det kommer ikke frem hva slags tiltak det er snakk om. Konklusjon Nei, vesentlige mangler gjør at kravet ikke er tilfredsstillende oppfylt. Tilbyder må la det fremgå av systembeskrivelsen hvordan de kvantitative indikatorene for kvalitet i utdanningen fastsettes tydeliggjøre hvilke kvantitative indikatorer som brukes for å se om mål er nådd tydeliggjøre hvilke mål de kvantitative indikatorene belyser Tilbakemeldinger om kvaliteten (3) Tilbyder skal innhente tilbakemeldinger om kvaliteten i utdanningene fra: a) Studenter. b) Undervisningspersonalet. c) Sensorer. d) Aktører i yrkesfeltet. Vurdering Det oppgitte formålet med innhenting av tilbakemeldinger fra næringslivet, tidligere og nåværende studenter, sensorer og undervisningspersonalet er identisk på tvers av de ulike dokumentene som omhandler rutinene for tilbakemeldingene, : Tilbakemeldingene skal sikre at skolen har et tilbud som er relevant for studentene og som passer behov og forventninger til aktører i næringslivet. I dokumentene fremgår det tydelig hvem som har ansvaret for gjennomføringen av de spesifikke rutinene. I et av dokumentene brukes «utføring», men i de andre brukes «ansvar». Dersom det ikke er forskjell på disse bør tilbyder være konsekvent i begrepsbruken. Det fremgår tydelig av dokumentene når undersøkelsene skal finne sted. Innhentingene av tilbakemeldinger fra både tidligere studenter og næringslivet er satt til å gjøres hvert andre år. Det er uklart om begge gjøres det samme året, eller om de alternerer. Tilbyder må sørge for at det hvert år innhentes tilbakemeldinger fra enten næringslivet eller tidligere studenter. Rutinene samsvarer for øvrig ikke med dokument generelt, der det står at undersøkelser blant næringslivet og tidligere studenter skal gjennomføres hvert år. Tilbyder må sørge for at informasjonen i systembeskrivelsen er konsekvent og i tråd med NOKUTs krav. Det fremgår videre i dokumentene, under gjennomføring, hvilke tema de ulike undersøkelsene skal omhandle. Det fremgår ikke av noen av dokumentene hvordan tilbakemeldingene konkret skal innhentes. Dokumentene viser at det benyttes spørreskjema utarbeidet i Questback. Dette må imidlertid tydeliggjøres i rutinene, gjerne med ytterligere informasjon om det svares på nett eller papir. Det fremgår også tydelig av rutinene hvordan tilbakemeldingene skal benyttes i kvalitetsarbeidet. 13

364 I forbindelse med revideringen har NOKUT etterspurt dokumentasjon som kan vise at systemet er i bruk. Tilbyder har i liten grad dokumentert at det rutinemessig er innhentet tilbakemeldinger fra de gruppene som skal uttale seg om utdanningens kvalitet. For at dette kravet skal være tilfredsstillende oppfylt, må tilbyder kunne dokumentere at systemet er i bruk, og at det innhentes tilbakemeldinger om kvaliteten i utdanningene fra studenter, undervisningspersonale, sensorer og aktører i yrkesfeltet. Konklusjon Nei, kravet er ikke oppfylt på en tilfredsstillende måte. Tilbyder må sørge for at informasjonen i systembeskrivelsen er konsekvent organisere innhentingen av tilbakemeldinger fra næringslivet og tidligere studenter, slik at det hvert år kommer tilbakemeldinger fra minst én av grupperingene tydeliggjøre hvordan tilbakemeldingene innhentes kunne dokumentere at de har innhentet tilbakemeldinger fra de ulike gruppene slik det er beskrevet i rutinene i kvalitetssikringssystemet Vurdering av utdanningskvaliteten (4) For hver utdanning skal tilbyder årlig gjennomgå utdanningskvaliteten basert på den informasjonen som fremkommer gjennom kvalitetssikringssystemet. Tilbyder skal også vurdere om utdanningene fyller kravene for godkjenning av fagskoleutdanning i lov og forskrifter. Vurdering Det fremgår av rutinene for innhenting av tilbakemeldinger at tilbakemeldingene fra de ulike gruppene skal inngå i en rapport. Det spesifiseres ikke om det er en rapport per rutine, eller en samlerapport. Rapporten skal gjennomgås og brukes aktivt av ledelsen, som så utarbeider forslag til nødvendige tiltak. Resultatet fra undersøkelsene skal også brukes i forbindelse med planleggingsdager før skolestart. Videre står det at rapporten, som omhandler tilbakemeldingene, skal legges frem til styret i en årsmelding, sammen med tiltaksforslag. I forbindelse med revideringene av maskinteknikk og elkraft har NOKUT kun mottatt én rapport med sensorenes vurderinger, og referat fra ett møte med aktører i yrkesfeltet. Årsrapporten skal vise at ledelsen har foretatt en årlig gjennomgang av utdanningskvaliteten. Kapittel 4 i årsrapporten har overskriften «leiinga si vurdering». Her trekkes det frem resultater fra tilbakemeldingene som ikke har kommet frem tidligere i rapporten. Kapittelet inneholder i liten grad en analyse av hva tilbakemeldingene som har kommet frem forteller om utdanningenes kvalitet. Det er heller ingen sammenstilling av resultatene fra de ulike gruppene. Gjennomgangen av utdanningskvaliteten skal danne grunnlag for eventuell justering av studieplaner og andre tiltak for å bedre utdanningskvaliteten. Det fremkommer ikke av årsrapporten at den vurderingen som foretas danner grunnlag for forslag til tiltak, eller hvilke tiltak ledelsen foreslår for å forbedre kvaliteten i de enkelte utdanningene. Det fremgår ikke av vedlagt informasjon hvordan skolen jobber med å vurdere om utdanningene fyller kravene for godkjenning av fagskoleutdanning i lov og forskrifter. 14

365 Konklusjon Nei, vesentlige mangler gjør at kravet ikke er tilfredsstillende oppfylt. Tilbyder må sikre at ledelsen årlig foretar en gjennomgang av utdanningskvaliteten i de enkelte utdanningene på bakgrunn av informasjon innhentet gjennom kvalitetssikringssystemet kunne vise at gjennomgangen danner grunnlag for forslag til tiltak for forbedring av utdanningene kunne vise hvordan skolen vurderer om utdanningene tilfredsstiller gjeldende krav i lov og forskrifter Årsrapport (5) Ledelsen skal årlig utarbeide en rapport til styret med en overordnet vurdering av utdanningskvaliteten i utdanningene. Vurdering Årsrapporten redegjør for virksomheten ved begge avdelingene og beskriver blant annet hva som er gjennomført av spørreundersøkelser og studentsamtaler. I fremstillingen av tilbakemeldingene fra undervisningspersonalet, sensorene og næringslivet (jf. kapittel 3) er det et tydelig skille mellom de to studiestedene, men ikke mellom de ulike utdanningene. Det er uklart hvorfor dette skillet ikke også gjøres for tilbakemeldingene fra studentgruppene. Uten et skille mellom de ulike avdelingene og utdanningene, blir det for eksempel uklart om de tilbakemeldingene studentene har gitt om at de ønsker en bedre samordning mellom de ulike fagene/modulene, og at det i noen fag/moduler er en utfordring med utdatert læremateriell/lærebøker, gjelder én eller flere utdanninger. Det er viktig at det kommer frem av årsrapporten at ledelsen har vurdert utdanningskvaliteten ved alle utdanningene, og hvilke tilbakemeldinger studentene, undervisningspersonalet, sensorene og aktører i yrkesfeltet har gitt om hver enkelt utdanning. Av kapittel 3 «Vurdering av utdanningstilbodet» fremgår det kun i liten grad hva resultatene av tilbakemeldingene fra studentene, lærerne, sensorene og de eksterne interessentene er. Studentenes tilbakemelding om kvaliteten i utdanningen kommer tydeligere frem under kapittel 4 «leiinga si vurdering». I forbindelse med spørreundersøkelsen blant studentene står det: «Resultat frå undersøkinga og tiltak inngår i kontaktlærar sin rapport til pedagogisk leiar. Administrasjonen seier seg nøgd undersøkinga og tiltak som vert sett i gang.» Dette er ikke forenlig med den aktuelle rutinen, der det fremgår at rapport fra undersøkelsen skal legges frem i årsmelding til styret, med forslag om tiltak. I en årsrapport skal det tydelig fremgå hvilke tiltak som er gjort, og eventuelle tiltak styret skal ta stilling til. I årsrapporten for 2012 står det også at studentene ønsker en bedre samordning mellom de ulike fagene/modulene, og at det i noen fag/moduler er en utfordring med utdatert læremateriell/lærebøker. Det fremkommer ikke hverken av årsrapporten for 2012 eller 2013 hva som skal gjøres / er gjort av tiltak for å utbedre disse forholdene. Resultatene fra spørreundersøkelsene oppsummeres veldig kort under hvert punkt i kapittel 3. I forbindelse med noen undersøkelser påpekes det forbedringspotensial, men det fremgår ikke at tiltak vurderes og eventuelt iverksettes på bakgrunn av tilbakemeldingene. Kapittel 4 i årsrapporten har 15

366 overskriften «leiinga si vurdering». Her trekkes det frem resultater fra tilbakemeldingene som ikke har kommet frem tidligere i rapporten. Kapittelet inneholder i liten grad en analyse av hva tilbakemeldingene som har kommet frem forteller om utdanningenes kvalitet. Det er heller ingen sammenstilling av resultatene fra de ulike gruppene. Kunnskapen kvalitetsarbeidet fremskaffer skal ligge til grunn for tiltak og utvikling av kvaliteten på utdanningen. Begrunnede forslag, og vedtakene om tiltak, må fremgå i dokumentene til styret. Vi mener at dette ikke fremgår tilstrekkelig i årsrapporten for Dette var også tilfellet de to forhenværende årene. I årsrapporten er det listet opp tall for søkere, eksamensresultat og gjennomstrømming, men det gjøres ingen vurdering av den kvantitative informasjonen opp mot mål. Det står kun at ledelsen har satt i gang tiltak med sikte på at flere skal gjennomføre på normert tid, uten at det fremgår hva tiltaket eller tiltakene består i. Konklusjon Nei, vesentlige mangler gjør at kravet ikke er tilfredsstillende oppfylt. Tilbyder må sikre at årsrapporten i større grad viser ledelsens analyse av de tilbakemeldingene som er innhentet om utdanningskvaliteten se tilbakemeldingene fra de ulike gruppene i sammenheng når ledelsen vurderer utdanningskvaliteten vise at kvalitetsarbeidet danner grunnlag for forslag til tiltak, og vise hvilke tiltak ledelsen vil sette i gang for å forbedre utdanningenes kvalitet skille mellom tilbakemeldingene på de ulike utdanningene, slik at det kommer frem hvordan kvaliteten i de ulike utdanningene er vise i årsrapporten hva som er iverksatt av tiltak for forbedring av kvaliteten i utdanningene i året som har gått skille tilbakemeldingene fra studentgruppene mellom studiestedene dersom studentenes tilbakemeldinger ikke samsvarer Konklusjon Systemet for kvalitetssikring godkjennes ikke. Vi anbefaler at tilbyder nedskalerer kvalitetssikringssystemet sitt betraktelig. Tilbyder må lage et årshjul som på en tydelig måte beskriver når informasjon hentes inn, hvem som har ansvar, når ulike fora behandler kvalitetsinformasjon og følger opp tiltak og hvordan dette inngår i annet planarbeid, for eksempel studieplanrevisjoner la det fremgå av systembeskrivelsen hvordan de kvantitative indikatorene fastsettes tydeliggjøre hvilke kvantitative indikatorer som brukes for å se om mål er nådd tydeliggjøre hvilke mål de kvantitative indikatorene belyser sørge for at informasjonen i systembeskrivelsen er konsekvent organisere innhentingen av tilbakemeldinger fra næringslivet og tidligere studenter, slik at det hvert år kommer tilbakemeldinger fra minst én av grupperingene 16

367 tydeliggjøre hvordan tilbakemeldingene innhentes kunne dokumentere at de har innhentet tilbakemeldinger fra de ulike gruppene slik det er beskrevet i rutinene i kvalitetssikringssystemet sikre at ledelsen årlig foretar en gjennomgang av utdanningskvaliteten i de enkelte utdanningene på bakgrunn av informasjon innhentet gjennom kvalitetssikringssystemet kunne vise at gjennomgangen danner grunnlag for forslag til tiltak for forbedring av utdanningene kunne vise hvordan skolen vurderer om utdanningene tilfredsstiller gjeldende krav i lov og forskrifter sikre at årsrapporten i større grad viser ledelsens analyse av de tilbakemeldingene som er innhentet om utdanningskvaliteten se tilbakemeldingene fra de ulike gruppene i sammenheng når ledelsen vurderer utdanningskvaliteten vise at kvalitetsarbeidet danner grunnlag for forslag til tiltak, og vise hvilke tiltak ledelsen vil sette i gang for å forbedre utdanningenes kvalitet skille mellom tilbakemeldingene på de ulike utdanningene, slik at det kommer frem hvordan kvaliteten i de ulike utdanningene er vise i årsrapporten hva som er iverksatt av tiltak for forbedring av kvaliteten i utdanningene i året som har gått skille tilbakemeldingene fra studentgruppene mellom studiestedene dersom studentenes tilbakemeldinger ikke samsvarer Tilbyder bør utvikle et mindre system for kvalitetssikring av utdanningene i Førde vurdere å skille tilbakemeldingene fra studentgruppene mellom studiestedene 2.4 Konklusjon etter innledende vurdering Søknaden går ikke videre til sakkyndig vurdering. Tilbyder må sikre at den informasjonen som gis om opptak i reglementet, studieplanen og på hjemmesidene samstemmer ha bestemmelser om betinget opptak i reglementet, dersom skolen ønsker å benytte dette oppgi hvem som vurderer realkompetanse og hvordan denne vurderes vise i styrevedtektene at styret har ansvar for studieplanen som ligger som grunnlag for godkjenningen hos NOKUT vise i styrevedtektene at styret er ansvarlig for at utdanningen gjennomføres som forutsatt vise i styrevedtektene at det er styret som er ansvarlig for å bestemme hvem som skal behandle klager sørge for at vitnemålet inneholder nødvendig informasjon henvise til de til enhver tid gjeldende bestemmelser 17

368 sørge for at det kommer tydelig frem at det også stilles faglige krav til søkere med utenlandsk utdanning gjøre det klart hvilke disiplinære sanksjoner som brukes ved brudd på reglementet og når disse benyttes klargjøre bestemmelsene om fritak og innpassing fjerne alle henvisninger til «studiepoeng» i reglementet sikre at henvisningene i reglementet er riktige være konsekvente med begrepsbruken i reglementet og skolens andre dokumenter klargjøre hvilke disiplinære sanksjoner som benyttes dersom en student fusker sikre at det fremgår i reglementet at studentene har klagerett på alle enkeltvedtak, også på disiplinære sanksjoner ved fusk vise i reglementet at studentene har rett til å forklare seg før vedtak om disiplinære sanksjoner fattes informere om hvilken rett til hjelp og støtte en student har ved klage på vedtak om disiplinære sanksjoner ha klagebestemmelser om omfatter mer enn klage på karakterfastsetting, og beskrive hvordan klager på enkeltvedtak behandles endre sammensetningen av klagenemden slik at den inkluderer en studentrepresentant med personlig vara sikre at medlemmene i klagenemnda er habile utarbeide en rutine for klagebehandling ved skolen inngå formelle samarbeidsavtaler med aktører fra yrkesfeltet vise at de deltar aktivt i nettverk som er faglig relevante for utdanningen sikre at listen over aktuelle praksisinstitusjoner viser hvilke institusjoner det allerede er inngått avtale med, og hvilke som vil bli kontaktet dersom utdanningen inneholder praksis lage et årshjul som på en tydelig måte beskriver når informasjon hentes inn, hvem som har ansvar, når ulike fora behandler kvalitetsinformasjon og følger opp tiltak, og hvordan dette inngår i annet planarbeid, for eksempel studieplanrevisjoner la det fremgå av systembeskrivelsen hvordan de kvantitative indikatorene for kvalitet i utdanningen fastsettes tydeliggjøre hvilke kvantitative indikatorer som brukes for å se om mål er nådd tydeliggjøre hvilke mål de kvantitative indikatorene belyser sørge for at informasjonen i systembeskrivelsen er konsekvent organisere innhentingen av tilbakemeldinger fra næringslivet og tidligere studenter, slik at det hvert år kommer tilbakemeldinger fra minst én av grupperingene tydeliggjøre hvordan tilbakemeldingene innhentes kunne dokumentere at de har innhentet tilbakemeldinger fra de ulike gruppene slik det er beskrevet i rutinene i kvalitetssikringssystemet sikre at ledelsen årlig foretar en gjennomgang av utdanningskvaliteten i de enkelte utdanningene på bakgrunn av informasjon innhentet gjennom kvalitetssikringssystemet kunne vise at gjennomgangen danner grunnlag for forslag til tiltak for forbedring av utdanningene kunne vise hvordan skolen vurderer om utdanningene tilfredsstiller gjeldende krav i lov og forskrifter 18

369 sikre at årsrapporten i større grad viser ledelsens analyse av de tilbakemeldingene som er innhentet om utdanningskvaliteten se tilbakemeldingene fra de ulike gruppene i sammenheng når ledelsen vurderer utdanningskvaliteten vise at kvalitetsarbeidet danner grunnlag for forslag til tiltak, og vise hvilke tiltak ledelsen vil sette i gang for å forbedre utdanningenes kvalitet skille mellom tilbakemeldingene på de ulike utdanningene, slik at det kommer frem hvordan kvaliteten i de ulike utdanningene er vise i årsrapporten hva som er iverksatt av tiltak for forbedring av kvaliteten i utdanningene i året som har gått skille tilbakemeldingene fra studentgruppene mellom studiestedene dersom studentenes tilbakemeldinger ikke samsvarer Tilbyder bør spesifisere opptakskravene for utdanningen på hjemmesidene og gjøre studieplanen tilgjengelig for søkere benytte samme begrep dersom studentråd og studentorgan er det samme (gjelder 4.7 i reglementet) vurdere om det skal settes en siste frist for når sykemelding på eksamensdagen må leveres sørge for at det fremgår av reglementet når studenter som ønsker å forbedre eksamen må søke om dette la studenter som fusker fullføre eksamen og heller annullere eksamen i ettertid skille klart mellom klagenemnda som behandler klager på enkeltvedtak og nye sensorer som behandler klager på karakterfastsetting presisere hvilke aktører fra yrkesfeltet det er inngått samarbeid med, og beskrive hva samarbeidet går ut på beskrive hvordan samarbeidet med aktører i yrkesfeltet skal bidra til å sikre relevansen i utdanningens læringsutbytte klargjøre hvorvidt utdanningen kun skal gis som et treårig studium på deltid, eller om den også skal gis som en stedbasert toårig utdanning på heltid presisere hvor mange arbeidstimer hvert emne omfatter for studentene og hvordan arbeidstimene skal være fordelt mellom undervisning/veiledning og egenarbeid utvikle et mindre system for kvalitetssikring av utdanningene i Førde 3 Sakkyndigpanelets vurdering av overordnet læringsutbytte NOKUT gjennomfører i 2014 et forsøk hvor vi deler opp den sakkyndige vurderingen av en godkjenningssøknad i to. I den første delen vurderer et sakkyndigpanel om læringsutbyttebeskrivelsen (LUB) i den aktuelle søknaden er utformet i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR), og konkluderer med om søknaden er egnet for videre sakkyndig behandling. 19

370 Teksten i dette kapittelet er sakkyndigpanelets vurdering. Der det forekommer «vi», er det et uttrykk for panelet. Paragrafene i parentes i overskriftene henviser til tilsvarende paragrafer i fagskoletilsynsforskriften. Teksten i boksene er fra fagskoletilsynsforskriften. 3.1 Læringsutbytte ( 3-2) Utdanningen skal gi ett samlet læringsutbytte som er relevant for yrkesfeltet. Læringsutbyttet skal beskrive kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som studentene oppnår etter fullført utdanning, jf. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Sakkyndigpanelets vurdering Struktur Læringsutbyttebeskrivelsen er delt inn i kategoriene kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse, og deskriptorene er plassert under riktig kategori. Siden utdanningen skal ligge på nivå 5.2 i NKR, skal man hente deskriptoren fra 5.1 når den er definert på 5.1 men ikke på 5.2. Dette er gjort i denne læringsutbyttebeskrivelsen for de fleste deskriptorene det gjelder, men under generell kompetanse er de to deskriptorene som handler om utvalgte og eksterne målgrupper ikke tatt med. Nivå Læringsutbyttebeskrivelsen ligger samlet sett på nivå 5.2 i NKR, men noen av deskriptorene er på et for høyt nivå. Både på nivå 5.1 og 5.2 skal kandidaten kunne kartlegge en situasjon og identifisere behovet for tiltak. Etter denne utdanningen skal kandidatene iverksette tiltak. De er også oppgitt å skulle kunne «lede arbeidet på en byggeplass på en sikker og kostnadseffektiv måte, derunder utarbeide, forbedre og følge opp et HMS/KS-system». NKR definerer ikke ledelse som hverken ferdighet eller generell kompetanse på noen nivåer. Sett i sammenheng med de øvrige generiske deskriptorene fremstår dette likevel som noe høyt. Utformet som kompetansebeskrivelse Læringsutbyttebeskrivelsen er utformet som en kompetansebeskrivelse, altså hva kandidaten skal kunne, vite og være i stand til å gjøre ved fullført utdanning. Faglig innhold/profil Læringsutbyttebeskrivelsens innhold er mer fagspesifikt enn de generiske beskrivelsene i NKR, men ikke så spesifikt at en hvilken som helst endring i utdanningen vil måtte føre til endring i læringsutbyttet. Læringsutbyttebeskrivelsen er til en viss grad egnet til å kommunisere med yrkesfeltet og andre utdanningsinstitusjoner, og gir noe innsikt i utdanningens faglige innhold og profil. Læringsutbyttebeskrivelsen er til dels egnet til å skille mellom ulike studier. Det er likevel flere av deskriptorene som i liten grad er endret fra de generiske beskrivelsene. Tilbyder burde søke å gjøre disse mer faglige og konkrete. Det er vanskelig å gripe hvor mye «klima, energi og miljø» egentlig rommer. Når det samtidig ikke er tydelig og konkretisert hva slags og hvilke «begreper, teorier, modeller, prosesser og verktøy» som er relevante. Tilbyder må gjøre innholdet i utdanningen mer forståelig også for de som ikke fra før er innforstått med hva faget innebærer. Noen av deskriptorene i de generiske beskrivelsene mangler. I noen av deskriptorene avviker læringsutbyttebeskrivelsen fra NKR. Det er tydelig at kandidaten skal kunne finne og henvise til informasjon, men ikke at han eller hun skal kunne vurdere relevansen for en yrkesfaglig 20

371 problemstilling. Det er også utydelig at kandidaten skal ha bransjekunnskap og kjennskap til yrkesfeltet. Det kan være at det i dette yrket ikke er relevant å skulle forholde seg til eksterne målgrupper, men i så fall må dette være begrunnet. Dersom man benytter seg av muligheten til å utelate noen deskriptorer eller bruke deskriptorer fra andre nivåer i NKR, skal man begrunne hvorfor. Det er ikke lagt ved noen begrunnelse. 92 Ledelse går igjen under kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse, men er ikke med i navnet på utdanningen. Dette kan tyde på at sammenhengen mellom navnet på utdanningen og innholdet ikke er tydelig nok. Konklusjon Ja, læringsutbyttebeskrivelsen er i tråd med NKR, med forbehold om at tilbyder gjør mindre endringer i den. Læringsutbyttebeskrivelsen er egnet til sakkyndig vurdering, da manglene i hovedsak er strukturelle. Noen deskriptorer mangler, og noen avviker så pass mye fra de generiske i NKR at de er vanskelig å kjenne igjen. 4 Vedtak NOKUT anser ikke de faglige kravene for godkjenning av utdanningen fagretning bygg og anlegg med fordjuping klima, energi og miljø (KEM), 120 fagskolepoeng stedbasert undervisning og nettbasert undervisning med samlinger, ved Fagskulen Sogn og Fjordane som oppfylt. Vi avslår derfor søknaden. Vedtaket er fattet med hjemmel i lov om fagskoleutdanning 2 forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning 5-1 (1) Begrunnelse for vedtaket Vi har fattet vedtak om avslag basert på vår vurdering av de administrative sidene ved utdanningen. Etter NOKUTs innledende vurdering kommer det frem at grunnleggende forutsetninger for å tilby fagskoleutdanning ikke er oppfylt. 5 Dokumentasjon Rapporten er skrevet på bakgrunn av søknad datert 11. september 2014, NOKUTs saksnummer 14/495 dokumentasjon om skolens kvalitetssikringssystem innsendt med egenrapport i revidering av maskinteknikk og elkraft, NOKUTs saksnummer 14/241 21

372 Side 1 av 1 Fagskulen i Sogn og Fjordane Sakshandsamar: Elin Stubhaug E-post: Elin.Stubhaug@sfj.no Tlf.: Vår ref. Sak nr.: 15/611-1 Gje alltid opp vår ref. ved kontakt Internt l.nr. 2964/15 Dykkar ref. Dato FØRDE, Melding om vedtak / særutskrift Vedtak i sak 1/15 Revisjon frå NOKUT Styret for Fagskulen i Sogn og Fjordane gjorde i møte slikt vedtak i saksnr.1 /15. Dette gir følgjande endeleg vedtak: 1) Styret tek førebels tilsynsrapport frå NOKUT til vitande 2) Styret set i gang arbeidet med å lukke avvika som går fram av den førebelse tilsynsrapporten 3) Rektor sender tilsvar til førebels tilsynsrapport til NOKUT innan fristen , vedlagt handlingsplanen 4) Styreleiar informerer eigaren av Fagskulen i Sogn og Fjordane om den førebelse tilsynsrapporten og den framlagte handlingsplanen for å lukke avvika. Med helsing Elin Stubhaug rektor Brevet er elektronisk godkjent og er utan underskrift Vedlegg: Mottakar (ar) Tore Eriksen, FRM Ingeborg Lie Fredheim, OA Kopi til: Sanderplassen 14 Pb FØRDE Tlf.: Bankgiro: postmottak.fagskulen@sfj.no Org.nr.: NO MVA

373 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 15/152-2 Internt l.nr. 3706/15 Sak: 6/15 Tittel: Reviderte vedtekter for Fagskulen i Sogn og Fjordane Behandling: Dette gir følgjande endeleg vedtak: Fylkesutvalet vedtek reviderte vedtekter for Fagskulen i Sogn og Fjordane slik dei går fram av vedlegg 1.

374 Side 1 av 2 Saksframlegg Saksbehandlar: Svein Hågård, Fylkesrådmannen Sak nr.: 11/ Val av eigarutsending til generalforsamlinga i F1 Holding AS for resten av valperioden Fylkesrådmannen rår fylkesutvalet til å gjere slikt vedtak: Fylkesutvalet vel slik eigarutsending til generalforsamlinga i F1 Holding AS for resten av valperioden: Utsending: Fylkesrådmannen Varautsending: Assisterande fylkesrådmann Vedlegg: Andre dokument som ikkje ligg ved: SAKSFRAMSTILLING 1. Bakgrunn for saka I møte , sak 40/12, gjorde fylkesutvalet slikt val av eigarutsending til generalforsamlinga i F1 Holding AS for valperioden : Utsending: Fylkesordføraren Varautsending: Fylkesvaraordføraren Styret i F1 Holding AS handsama i møte , sak 5, eit framlegg frå dagleg leiar om ein enklare konstruksjon av selskapet. Styret gjorde slikt vedtak i saka: 1. Styret i F1 Holding orienterer fylkesutvalet om løysinga. 2. Styret i F1 Holding as ber fylkesutvalet velje fylkesrådmannen som eigarutsending til generalforsamling i F1 Holding as. 3. Styret i F1 Holding as legg slik vedtektsendring fram for generalforsamlinga: a. «5 Selskapet skal ha eit styre med ein medlem. Selskapet sin styreleiar aleine teiknar firmaet.» b. «Ny Fylkesordføraren representerer F1 Holding as på generalforsamling og eigarmøte i Fjord1 as.» Fylkesrådmannen følgjer i denne saka opp pkt. 2 i styret sitt vedtak. 2. Vurderingar og konsekvensar

375 Side 2 av 2 Fylkesutvalet skal velje alle eigarutsendingane til selskap der fylkeskommunen sin eigarpost, som tilfellet er her, er meir enn kr ,-, jf. delegeringsreglementet kap Styret i F1 Holding AS ønskjer at selskapet skal ha ein enklare konstruksjon, m.a. som ei oppfølging av habilitetsutfordringane dagens ordning inneber for dei av fylkestingsrepresentantane som har roller i selskapet. Eg har ikkje innvendingar til at fylkesrådmannen overtek rolla som eigarrepresentant i selskapet. Assisterande fylkesrådmann bør i tilfelle vere varautsending. Ei slik ordning vil ikkje medføre habilitetsutfordringar for oss to. Som det går fram av pkt. 3 b i styrevedtaket, er meininga at fylkesordføraren framleis skal vere fylkeskommunen (F1 Holding) si eigarutsending til Fjord1 AS. 3. Konklusjon I samsvar med pkt. 2 i F1 Holding-styret sitt vedtak om enklare selskapskonstruksjon, tilrår eg at fylkesutvalet vel fylkesrådmannen som fylkeskommunen sin eigarrepresentant i F1 Holding AS.

376 Saksprotokoll Organ: Fylkesutvalet Møtedato: Sak nr.: 11/ Internt l.nr. 3707/15 Sak: 7/15 Tittel: Val av eigarutsending til F1 Holding AS for resten av valperioden Valperioden Behandling: Dette gir følgjande endeleg vedtak: Fylkesutvalet vel slik eigarutsending til generalforsamlinga i F1 Holding AS for resten av valperioden: Utsending: Fylkesrådmannen Varautsending: Assisterande fylkesrådmann Fylkesutvalet fann Karianne Torvanger habil til å delta ved handsaming av saka.

377 Side 1 av 1 Saksframlegg Saksbehandlar: Marit Silje Årnes Husabø, Fylkesrådmannen Sak nr.: 15/468-1 Skriv og meldingar fylkesutvalet 28. januar 2015 oppdatert 1: Førdepakken Viser til at FT gjorde slikt vedtak i sak 43/13 Førdepakken, pkt. 8: «FT ber om at det vert oppretta ei styringsgruppe for gjennomføring av Førdepakken med administrativ deltaking frå fylkeskommunen, Førde kommune og Statens vegvesen. Mandatet for styringsgruppa vert lagt fram for fylkesutvalet for godkjenning.» Viser og til at FU gjorde slikt oppfølgingsvedtak i sak 27/14: 1. Fylkesutvalet godkjenner følgjande mandat for styringsgruppa i Førdepakken: 2. Styringsgruppa skal arbeide for framdrift, gjennomføring og tilstrekkeleg finansiering for alle prosjekta i Førdepakken i samsvar med vedteken Stortingsproposisjon. 3. Fram til Stortingsproposisjon er vedteken gjeld bompengesøknaden og dei vedtak som er gjort i Statens vegvesen, Førde kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune. 4. Det enkelte medlem i styringsgruppa er ansvarleg for naudsynt avklaring i eigen organisasjon ved vesentlege endringar i prioriteringar, finansiering og gjennomføring. 5. Styringsgruppa skal rapportere om framdrift, gjennomføring og finansiering til Førde kommune, formannskapet, Sogn og Fjordane fylkeskommune, fylkesutvalet og Statens vegvesen ved kvart årsskifte fram til Førdepakken er avslutta. Vedlagt 4 møtereferat frå administrativ styringsgruppe for Førdepakken i 2014 (a, b, c, d) til fylkesutvalet si orientering. Fylkesrådmannen kan ev. utdjupe referata i møtet. 2: Tariffoppgjeret Mellomoppgjer, Arbeidsgjevarpolitiske utfordringar 3a: Drift av vassområda- oppfølging av vedtak i FU b: Referat Nordfjord vassområdeutval, a: Eigarskapssak - løypemelding og status. Ikkje offentleg, Ofl 23, 4. ledd, eigardokument. 4b: Notat vedr. prosess, 14. januar Ikkje offentleg, Ofl 23, 4. ledd, eigardokument. 4c: Tilleggsnotat vedr. prosess, 26. januar Ikkje offentleg, Ofl 23, 4. ledd, eigardokument. 5a: Ynskje om innsyn i dokument, jf. dokumentnummer 14/ b: Dokumentnummer 14/ Ikkje offentleg, Ofl 15, interne dokument 6a og 6b: Innovasjon Norge. Jf. vedlagde brev frå Nærings- og fiskeridepartementet ( ) og vedlagde notat frå fylkeskommunal eigargruppe ( ). Fylkesordføraren ønskjer ev. merknader til synspunkt og konklusjon i nemnde notat, slik at vi ev. kan respondere inn mot gjeven frist ( ). 7: Vacant positons as vice-chairs in the North Sea Commission

378 Vår sakshandsamar: Arve Seger Førde kommune Byggesak og arealforvaltning Vår dato: Dykkar dato: Vår referanse: 14/540-1-ASE-N99 Dykkar referanse: Tore Eriksen Att: Førdepakken styringsgruppa - Referat møte Dato: Dato referat: OBS: Merknader til referatet må meldast til referenten straks Namn Firma Initialer Deltar Utsendt Nils Magne Slinde Statens vegvesen NMS X X Tore Eriksen Sogn og Fjordane fylkeskommune TOE X X Ole John Østenstad Førde kommune OJØ X X Oddvar Flæte Førdepakken bomselskap AS OJF X Dina Lefdal Statens vegvesen DLE X Arve Seger Førde kommune ASE X X Sak Beskriving Ansvar Frist 1 Møteleiar Nils Magne Slinde Styringsgruppa: Medlemmer i styringsgruppa er Statens vegvesen, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Førde kommune. Dessutan deltek bomselskapet i alle saker som vedkjem dette selskapet. 2 Mandat for styringsgruppa i Førdepakken: 1. Styringsgruppa skal arbeide for framdrift, gjennomføring og tilstrekkeleg finansiering for alle prosjekta i Førdepakken i samsvar med vedteken Stortingsproposisjon. 2. Fram til Stortingsproposisjon er vedteken gjeld bompengesøknaden og dei vedtak som er gjort i Statens vegvesen, Førde kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune. 3. Det enkelte medlem i styringsgruppa er ansvarleg for naudsynt avklaring i eigen organisasjon ved vesentlege endringar i prioriteringar, finansiering og gjennomføring. 4. Styringsgruppa skal rapportere om framdrift, gjennomføring Postadresse: Postboks 338, 6802 Førde Telefon: Bankkonto: Besøksadresse: Hafstadvegen 42 Fax: Org.nr.: NO mva E-post: postmottak@forde.kommune.no

379 Førde kommune Byggesak og arealforvaltning Vår sakshandsamar: Arve Seger Vår dato: Dykkar dato: Vår referanse: 14/386714/540-1-ASE- Dykkar referanse: og finansiering til Førde kommune, formannskapet, Sogn og Fjordane fylkeskommune, fylkesutvalet og Statens vegvesen ved kvart årsskifte fram til Førdepakken er avslutta Organisering av styringsgruppa Styringsgruppa er: Nils Magne Slinde (leiar), Tore Eriksen, Ole John Østenstad Styreleiar i Førdepakken bomselskap er Oddvar Flæte. Referent er Dina Lefdal som også har ansvar for møteinnkallingar, møtekalender og anna praktisk omkring møta. Det enkelte medlem av styringsgruppa stiller på møta med dei personressursane som er nødvendige. Prosjektleiar i Førde kommune (Arve Seger) møter som observatør. Prosjektorganisasjon Førdepakken vil bli organisert som eige prosjekt i Statens vegvesen med eigen prosjektleiar med ansvar for prosjekt, personale og økonomi. Prosjektleiar rapporterer til Nils Magne Slinde. Prosjektet vil bli organisert i samsvar med Statens vegvesen sin Handbok 151 Styring av vegprosjekter. Riksvegar og fylkesvegar vil bli handsama på vanleg måte i «Intern samarbeidsgruppe». For kommunale vegar kan det opprettast ein «Ekstern samarbeidsgruppe». Førde kommune avklarar korleis deira medverknad skal vere på kommunalevegar. Prosjektleiarstillinga blir lyst ut internt hjå Svv omgåande. Eventuell eksternt utlysing av prosjektleiarstillinga blir kontinuerleg vurdert fram mot sommaren 2014 i høve til bompengesøknaden sin framdrift. Forskoteringslån Det er gjeve løyve frå Vegdirektoratet, Førde kommune har gjort vedtak og det er skrive avtale mellom Svv og Førde kommune om å løyve 6 millionar kroner til planlegging og prosjektering fram til bompengesøknaden er handsama på Stortinget. Svv utarbeider ein rekvisisjonsplan i samsvar med framdrift av planlegging og prosjektering i god tid før det er trong for pengar. Pengane vil gå frå Førde kommune til Svv. Forskoteringa er eit rentefritt lån fram til Stortingsvedtaket. Dette lånet er gitt på Førde kommune sin risiko. OJO NMS NMS OJO 2

380 Førde kommune Byggesak og arealforvaltning Vår sakshandsamar: Arve Seger Vår dato: Dykkar dato: Vår referanse: 14/386714/540-1-ASE- Dykkar referanse: Pengestraum Føresetnaden i bompengesøknaden er at all moms på fylkesvegar og kommunale vegar vert refundert og går attende i prosjektet, også den del av finansieringa som er bompengar. Dette vert kvalitetssikra. Etter møte: Det blir stadfesta at det er full moms kompensasjon for bompengar nytta på fylkesveg og kommunal veg. Bomselskapet v/lise Mari Haugen, Førde kommune, har utarbeidd eit førebels arbeidsnotat som vedkjem pengestraumar i Førdepakken. Bomselskapet får i oppdrag å arrangere eige møte for å klarlegge finansiering, rekneskapsføring og pengestraumar i detalj. Rekneskapskompetansen hjå Førde kommune, Sogn og fjordane fylkeskommune, og Statens vegesen saman med Førdepakken bomselskap AS deltek i møte. Eventuell ekstern kompetanse (t.d. Hordaland fylkeskommune) blir anten konsultert i forkant eller invitert til å delta i møte. Innkallinga til nemnde møte går også til Svv v/ Nils Magne. Møte/ avklaringane snarast no i vinter/ vår, og må ligge føre til neste møte i styringsgruppa ( ). Planlegging og prosjektering før Stortingsvedtak Jf. vedlagde illustrasjon og prioriteringsliste prosjekt i Førdepakken. Prinsippet for framdrift no før Stortingsvedtaket er å vere klar til oppstart av bomstasjonar og dei fyrste prosjekta når Stortingsvedtak ligg føre. Framdriftsplan for dette vil vere enklare når avgjerd om KS2 eller ikkje, er teken. Utan KS2 så bør prosjektering av bomstasjonar og prioritet 1 og 2 starte så snart slik avgjerd ligg føre. Med KS2 må framdrifta tilpassast. Planlegging av prioritet 2/ prosjekt Vievegen, fv. 484 må starte omgåande. Fv. 609 kan starte deretter. Vidare framdriftsplan bør på plass så snart prosjektleiar er på plass. Møteplan Det er semje om 2 møter til i år, samt eit møte tidleg i Det blir ikkje sett opp møteplan no, men det vert gjort avtale om neste møte på kvart møte. Neste møte: Tysdag 10.juni 2014 kl eventuelt som videomøte. Sakliste bør ligge føre minimum 1 veke før møte. NMS OJF 8 Utbyggingsavtaler og rekkefølgjebestemmelser 3

381 Førde kommune Byggesak og arealforvaltning Vår sakshandsamar: Arve Seger Vår dato: Dykkar dato: Vår referanse: 14/386714/540-1-ASE- Dykkar referanse: 9 Prioritet 1/ prosjekt 0.01 og prioritet 3 og 4/ prosjekt 7.02 og 7.03 er prosjekt frå før arbeidet med Førdepakken. Som konsekvens av rekkefølgjebestemmelser er det for desse prosjekta inngått utbygginsgavtalar med grunneigarar/ utbyggjarar. Dette gjeld Hafstad bydel (endeleg avtale) og kryss på Hafstadflata (tingingar). Det må avklarast korleis desse bidraga avtalt før Førdepakken skal forhalde seg til Førdepakken. Det same gjeld for andre finansielle bidrag og korleis desse skal inngå i pengestraumen. Dokumentstraum: Referat bli journalført på vanleg måte hjå dei enkelte partane. Det blir oppretta e-room for prosjektet for felles deling og tilgang til felles dokument. Tilgang til e-room blir styringsgruppa, DLE og ASE. Logo: Det blir etablert ein felleslogo for Førdepakken styringsgruppa med dei respektive logoane til Svv, Fk, Føk. DLE/ ASE DLE Med helsing Arve Seger Prosjektleiar Tlf Vedlegg: Førdepakken_Prioliste_Vegeigarar Førdepakken_Prioriteringar_

382 Side 1 av 3 Referat Dato: Tid: Referent: Dina Lefdal Sakshandsamar/innvalsnr: Dina Lefdal Vår dato: Vår referanse: 2014/ U Referat frå møte i styringsgruppa for Førdepakken 10. juni 2014 Møte nr: 2 Stad: Møteleiar: Til stades: Forfall: Kopi til: Førde rådhus, Møterom Angedalen 4.etg Nils Magne Slinde (NMS) Tore Eriksen (TE), Ole-John Østenstad (OJØ), Arve Seger (AS), Oddvar Flæte (OJF), Ingar Hals (IH), Dina Lefdal (DJL) Sak nr 10/14 Referat frå siste møte Godkjent Oppfølgingssaker Sak 4/14 Ekstern samarbeidsgruppe: Førebels er Bernhard Øberg kommunen sin kontaktperson for tekniske saker. Sak 5/14 Forskoteringslån. Frist 1. oktober Sak 6/14 Pengestraum: Det har vore møter om saka. Vi treng avklaring på rekneskapsmessig handtering av kommunale vegar i bypakkar. Sak 8/14 Utbyggingsavtalar og rekkjefølgjebestemmelser: Det må avklarast om dette er ein del av kommunen sitt bidrag i finansieringa av pakken, om midlane tilhøyrer Førdepakken som heilheit, eller om dei følgjer delprosjekt som avtalane er knytt til. Orienteringssak til neste møte. Sak 9/14 Ingar skal ha tilgang til eroom Ansvar / frist NMS/ NMS/ OJØ/ DJL

383 Side 2 av 3 Sak nr 11/14 Organisering av byggherreprosjektet Nils Magne Slinde orienterte. Stillinga var lyst ut internt i Statens vegvesen. Det var fleire kvalifiserte søkarar. Ingar Hals er tilsett og byrjar i stillinga 1. oktober. Skal levere 1 månadsverk til prosjektet før dette. Ansvar / frist Prosjektleiar Ingar Hals presenterte seg. Prosjektet vil trenge kontrollingeniørar og byggeleiarar, samt byggherrestøtte (økonomioppfølging mm). Det er viktig å koma i gang med planlegging og få sikrare kostnadsoverslag. Andre aktuelle problemstillingar å vurdere framover er handtering av grunnerverv, kommunikasjon, trafikkavvikling i byggefasen. Prosjektleiar vil ha kontordag i Førde 2-4 dagar i veka. Ynskjer samlokalisering med resten av byggherrepersonellet til Statens vegvesen. 12/14 Status KS2 Veritas er konsulent for departementet. SVV er i gang med å lage grunnlagsdokument etter mal frå Grenlandspakken for å supplere bompengesøknaden og vera tydelegare på styring av pakken. Veritas vil ha møte med Førde kommune når dette er klart. Møtet blir truleg ikkje før etter ferien. Samferdsledepartementet har bekrefta overfor OJF at dei reknar med at KS2 skal vera ferdig innan 1. oktober, og handsamast i stortinget i haustsesjonen. 13/14 Status planar Plansituasjonen er stort sett bra. Planlegging av Angedalsvegen, Fjellvegen og Halbrendsøyra vil medføre størst utfording. Det same gjeld Indre Øyrane og kopling mot Langebruvegen. Det har vore litt dårleg framdrift på fv. 609, inkludert kryss med E39. Fv. 484 er i startfase. Storehagen bru bør inn som sentrumstiltak. 14/14 Ymse Drift av bompengeselskap rentekompensasjon. Oddvar orienterte om pressemelding frå SD om ny rentekompensasjonsordning. Det er uvisst kva dette vil bety for Førdepakken. OJF held styringsgruppa orientert. Detaljnivå kostnadsoverslag I følgje bompengehandboka skal minst eitt prosjekt ha reguleringsplan og kostnadsoverslag på detaljplannivå (10%). Ingar Hals må finne ut kva prosjekt som tilfredsstiller dette kravet. Fjernvarmeutbygging i Førde Sunnfjord Energi er i ferd med å skipe Førdefjorden AS (Fjordvarme). Kontaktperson i Sunnfjord energi er Olav Osvold. Aktuelt å samkøyre teknisk infrastruktur, særleg for prosjekt 10 og 16, samt kanskje 1. IH held kontakt. OJF IH/ IH

384 Side 3 av 3 Sak nr Ansvar / frist Praktisering av offentlegheitslova Referata frå styringsgruppa er offentlege. Møteplan DJL finn aktuelle datoar midt i oktober, desember, februar. DJL/1.7.14

385 Referat Dato: Tid: Referent: Dina Lefdal Sakshandsamar/innvalsnr: Dina Lefdal Vår dato: Vår referanse: 2014/ Referat frå Møte i styringsgruppa for Førdepakken Møte nr: 3/14 Stad: Møteleiar: Til stades: Forfall: Kopi til: Video Nils Magne Slinde (NMS) Tore Eriksen (TE), Ole-John Østenstad (OJØ), Arve Seger (AS), Ingar Hals (IH), Dina Lefdal (DJL) Oddvar Flæte (OJF) Sak nr 15/14 Referat frå siste møte Godkjent Oppfølgingssaker Sak 5/14 Forskoteringslån. Møte 3/14: Frist utsett til Ansvar / frist NMS/ Sak 6/14 Pengestraum. Møte 3/14: Det vert oppretta eigne løyvingskodar for kommunale vegar. Sak 8/14 Utbyggingsavtalar og rekkjefølgjebestemmelsar: Det må avklarast om dette er ein del av kommunen sitt bidrag i finansieringa av pakken, om midlane høyrer til Førdepakken som heilheit, eller om dei følgjer delprosjekt som avtalane er knytt til. Orienteringssak til neste møte. Møte 3/14: Gjennomgang av notat frå Førde kommune 21. august Kommunen legg til grunn at anleggsbidraga i framforhandla utbyggingsavtalar er ein del av kommunen sitt bidrag på 150 mill. kr i Førdepakken. Fylkeskommunen v/te ønskjer ei nærare runde på dette, m.a. med tilvising til Førde kommune sin søknad i saka. Det vart konkret avtalt at Førde kommune v/ojø og fylkeskommunen v/te tek ein biltaral runde på dette. OJØ initierer ein enkel dialog. NMS for rv OJØ/1. feb. -15

386 Sak nr Ansvar / frist Oppsett med verdi på utbyggingsavtalar per delstrekning vert lagt fram til møte i februar. IH gjer ei vurdering saman med AS på dette. IH/1. feb. -15 Sak 14/14 Ymse I følgje bompengehandboka skal minst eitt prosjekt ha reguleringsplan og kostnadsoverslag på detaljplannivå (10%). Møte 3/14: Vi legg til grunn at rv. 5 Bergumkrysset og Angedalsvegen Hafstadvegen tilfredsstiller dette kravet. 16/14 Orientering frå prosjektleiaren Har hatt ein del førebuande møter. Anbodsgrunnlag for bomstasjonane vil gå som eiga sak. Det er meldt planstart fv. 484 Vievegen. Må ha kontakt med Riksantikvaren for å sjå på moglege løysingar forbi sentralsjukehuset. Vi har også sett i gang planlegging på fv. 609 Steinavegen og kryss med E39. Ingar har meldt behov for grunnboringar før vi kan prosjektere bru over Jølstra. 17/14 Status KS2 Det var oppstartsmøte med konsulenten i mai 27. juni vart siste grunnlagsdokument sendt frå Vegdirektoratet til Samferdsledepartementet Desse vart sendt frå departementet til konsulenten i oktober Veritas er konsulent. Dei har ikkje fått nokon frist, men venter på avklaringar mellom Finansdepartementet og Samferdsledepartementet. 18/14 Planlegging Har sett på framdriftsplanar for å sjå kor tid dei ulike delprosjekta bør planleggast. Kan medføre behov for omprioritering på rekkefølgja mellom planane, og endring i tidspunkt for uttak av midlar. Styringsgruppa blir orientert ved endring i planleggingsrekkefølgja Eventuell endring i utbyggingsrekkefølga skal handsamast i styringsgruppa Har førebels ei ramme på 6 mill. kr til planlegging før bompengeproposisjonen er godkjent i Stortinget. Ingar kjem attende med oversikt over kva vi rekk å gjere innanfor dette til neste møte IH IH IH/18.des14

387 19/14 Kommunikasjon Nettsider; Det blir laga prosjektinformasjon på SVV sine nettsider. Vi førebur struktur, etablerer når St.prp. er godkjent. Fylkeskommunen og kommunen kan lenke seg opp til denne. Informasjon om status o.a. kan inntil vidare leggast på kommunen og fylkeskommunen sine nettsider. Arve tek ansvar for dette i samarbeid med fylkeskommunen. 20/14 Ymse Strategisk grunnkjøp Angedalsvegen Hus til sals, som med stor sannsynlegheit vil bli ekspropriert i samband med seinare utbygging. Gunstig å kjøpe no. Kommunen stiller midlar til disposisjon og står som eigar, SVV står for det praktiske kring kjøpet. IH AS IH Statsbudsjettet 2015 Førdepakken var ikkje omtala. Vi har fått midlar til mindre tiltak på E39. Rentekompensasjonsordning Set opp att til neste møte. OJF/AS Etter møtet - orientering Overgangsordning for ny rentekompensasjonsordning for bompengelån er omtala i framlegg til statsbudsjett for 2015, Prop. 1 S ( ) s 68: «Som nærmere omtalt i Prop. 119 S ( ) legger regjeringen til grunn en overgangsordning for nye prosjekt fram til en rentekompensasjonsordning for bompengelån blir etablert. Overgangsordningen innebærer at lokale myndigheter får mulighet til å forutsette en beregningsteknisk rente basert på forventet markedsrente pluss ett mulig usikkerhetstillegg. Den beregningstekniske renten skal ligge i intervallet mellom 10-års statsobligasjonsrente og det som har vært standard beregningsteknisk rente i bompengeprosjekt, 6,5 pst. Effektene av lavere beregningsteknisk rente i overgangsperioden skal tas ut i form av lavere takster for å redusere avvisningseffekten bomstasjonene har på vanlig trafikk. Det er avgjørende at lokale myndigheter vurderer den valgte beregningstekniske renten som forsvarlig for å opprettholde/gjøre garantivedtak. Det er en forutsetning at lokale myndigheter forplikter seg til å legge prosjektene inn i et av de nye bompengeselskapene når de er etablert.» «I tillegg vil overgangsordningen omfatte bompengeprosjekter som vil bli lagt fram for Stortinget, før selve

388 Sak nr rentekompensasjonsordningen er på plass.» Ansvar / frist

389 Referat møte nr 04/14 Styringsgruppa for Førdepakken Møtedato: 8. desember 2014 Stad: Møteleiar: Referent: Til stades: Forfall: Kopi til: Video Nils Magne Slinde Dina Lefdal Sakshandsamar/innvalsnr: Dina Lefdal Vår dato: Vår referanse: 2014/ Tore Eriksen (TE), Ole-John Østenstad (OJØ), Nils Magne Slinde (NMS), Arve Seger (AS), Ingar Hals (IH), Dina Lefdal (DJL), Oddvar Flæte (OJF) Sak nr 21/14 Referat frå siste møte Godkjent Ansvar / frist Gjennomgang oppfølgingssaker Sak 5/14 Forskoteringslån. Møte 3/14: Frist utsett til Møte 4/14: Blir fulgt opp, ut av oppfølgjingslista. Sak 14/14 Fjernvarmeutbygging i Førde. Møte 4/14: Prosjektet er avhengig av at Helse Førde (HF) er med i prosjektet. Blir behandla i styret for HF med det første.vi tar punktet ut av oppfølgjingslista. 22/14 Status KS2 IH orienterte om møter og synfaring med departement og konsulent. Konsulenten skal presentere si tilråding 24. februar 2015, og har etter dette ei veke på å levere til departementet. Med levering i månadskiftet februar/mars, skal dette normalt vera tidsnok til å få dette opp i vårsesjonen i Stortinget. Konsulenten har ein del spørsmål kring kostnader og styring. IH og AS møter konsulenten Styringsgruppa er opptekne av spørsmål om kva som trengs av tilleggsleveransar før KS2 er ferdig og propen kan ferdigstillast. Dersom det blir lagt opp til lågare rente enn føresett i bompengesøknaden, må kanskje spørsmål om å stå som garantist opp til ny handsaming i Fylkestinget. Kan tidlegast bli sak i april 2015.

390 Søknad om garanti er førebels ikkje sendt KMD til godkjenning, dette skal gjerast når Stortinget har godkjent bompengesøknaden. Ingar sjekker med VD kor tid dette må vera inne, og om det må handsamast på nytt ved endra renteføresetnader. 23/14 Rentekompensasjon oppfølgjing sak 14/14 Oddvar orienterte om notat sendt ut før møtet, og status for politiske prosessar kring ordninga. Uvisst kor tid sak om lågare renter og færre bompengeselskap blir lagt fram for Stortinget, det blir truleg hausten Eventuelle konsekvensar av dette blir handsama i dei enkelte organisasjonar etter tilbakemelding frå departementet. Førdepakken AS held seg orientert om utviklinga i saka og orienterer styringsgruppa om eventuelle konsekvensar for kommune og fylkeskommune. 24/14 Planlegging oppfølgjing sak 18/14 Fram til Førdepakken er vedteken har vi 6 mill. kr i forskotterte planleggingsmidlar. Vi må halde oss innanfor dette fram til St. prp. er godkjent. Eit par prosjekt har fylkeskommunale og statlege planleggingsmidlar, og kan truleg fullførast innan dette. Vi bør koma i gang med bygging parallellt med bompengeinnkrevjing. Styringsgruppa godkjenner denne rekkefølgja på prosjektering: Bomstasjonar Bru/veg Angedalsvegen Hafstadvegen tiltak 1 Hafstadflata tiltak 3 og 4 I tillegg har Førde kommune nokre midlar på fond knytt til Hafstadflata. Vi planlegg vidare etter plan- og bygningslova på tiltak 2, 6 og 7. Vi venter litt med Bergumkrysset, tiltak 5. 25/14 Møteplan 2015 Neste møte: 5. mars kl Videomøte Legg vidare plan i møtet. 26/14 Ymse Organisering Ingar synte utkast til organisasjonskart. Styring i linja hjå SVV (som byggherre). Dette er rapporteringslinja til prosjektleiar. Styringsgruppa koordinerer dei tre partane sine bidrag i pakken. Heiltrukne linjer: direkte styring Stipla linjer: koordinering og orientering

391 SVV jobbar vidare med organisasjonskartet og sender ut ny versjon. NMS og IH/20. desember -14 Diverseposten i Førdepakken Det har kome opp spørsmål kring kor tid denne kjem til anvendelse; er den reserve for heile pakken, eller mindre tiltak som kan takast innimellom. Frå Førde kommune si side er ikkje dette prioritet nr 21, men fleire mindre tiltak som kan takast innimellom for å ta vare på heilheten i sentrum, td ved Storehagen bru. Dette vil kome fram under vidare planlegging, og må ha eigen handsaming.

392 Side 1 av 3 Fylkesrådmannen Notat Sakshandsamar: Toril Einarsen E-post: Toril.Einarsen@sfj.no Tlf.: Vår ref. Sak nr.: 14/ Gje alltid opp vår ref. ved kontakt Internt l.nr. 1227/15 Dykkar ref. Dato LEIKANGER, Frå: Fylkesrådmannen Til: Fylkesutvalet, møte Tariffoppgjeret 2015, mellomoppgjer, arbeidsgjevarpolitiske utfordringar Det vert synt til debattheftet «Invitasjon til dialog om Arbeidsgivarpolitiske utfordringar og Mellomoppgjøret 2015» som er sendt ut i tilknyting til KS sin strategikonferanse Notatet omhandlar i hovudsak arbeidsgivarpolitiske utfordringar. KS er oppteken av å sikre kommunesektoren best mulige rammer. God dialog med medlemane er ein føresetnad og avgjerande for å utforma ein god medlemspolitikk. Gjennom debattheftet inviterer KS til dialog om mål og prioriteringar for dei komande åra. Strategikonferansen er ein av dei viktigaste arenaene for slik dialog. Fylkesmøta vert lagt i tilknyting til denne konferansen. KS sitt debatthefte vert sendt ut til medlemmane for at kvar enkelt kommune / fylkeskommune kan behandle det før strategikonferansen/ fylkesmøtet. Fylkesrådmannen legg gjennom dette notatet til rette for ei drøfting i fylkesutvalet. Notatet er avgrensa til å drøfte problemstillingar som er relevante for fylkeskommunen. Etter drøftinga i fylkesutvalet vil fylkesrådmannen formidle fylkeskommunen sine vurderingar til KS. Den handsaminga vi her legg opp til er lik den vi gjennomførte i januar-14. DEL -1 Forhandlingar KS spør: Skal eventuelle lønsmidlar til disposisjon i 2015 fordeles sentralt eller lokalt? Oppgjeret i 2015 er eit mellomoppgjer der dei sentrale partane i utgangspunktet berre skal forhandle om lønsreguleringar. Som følgje av streiken i 2014 blei lønsveksten i KS-området ikkje 3,3 prosent, men om lag 3 prosent. Dette er lågare enn det som var anslått i Nasjonalbudsjettet (3 ¼ prosent). Nasjonalbudsjettet for 2015 anslår ein lønsvekst i norsk næringsliv på 3 ¼ prosent. Oppgjeret i 2014 gir verknad inn i mellomoppgjeret gjennom eit stort overheng. Saman med antatt lønsgliding (2015) og allereie avtalte tillegg er om lag 3,4 prosent av årslønsvekstramma bunde opp før forhandlingane startar. Det vil difor vere lite å forhandle om i I 2015 vert det innført eit nytt lønssystem (teknisk). Enno har ein ikkje oversikt over alle sider ved dette systemet. Det vil difor vere behov for å setje seg inn i systemet før ein skal ta det i bruk. Det er vanskeleg å seie om det kan vere nyttig å bruke systemet eit år med «mindre i potten» for å lære systemet betre å kjenne. Men ut frå dei erfaringar vi har med tids- og ressursbruken i samband med lokale forhandlingar er det mykje som tilseier at arbeidsgjevar bør nytte 2015 til å setje seg inn i det nye lønssystemet utan å gjennomføre lokale forhandlingar. Tilråding: Då det vil vere lite lønsmidlar å forhandle om i 2015 bør ev. lønsmidlar fordelast sentralt. Fylkeshuset Askedalen LEIKANGER Tlf.: Bankgiro: postmottak.sentraladm@sfj.no Org.nr.: NO MVA

393 Side 2 av 3 KS spør: Bør KS foreslå endringer i Hovedavtalen? I så tilfelle på hvilke områder kan dette være aktuelt? Generelt legg Hovudavtalen til rette for eit best mulig samarbeid mellom partane på alle nivå og vidarefører prinsippet om at arbeidsgivar og tillitsvalde lokalt finn dei beste løysingane for å ta i vare gode prosesser for å sikre medverknad frå tillitsvalde. Vidare regulerer Hovudavtalen tillitsvalde sine rettar og pliktar. I Hovudavtalen del B, som gjeld kommunar og fylkeskommunar, vart det gjort ny avtale om samhandling mellom arbeidsgivar og tillitsvalde ved kommunal samhandling. Tilråding: Sogn og Fjordane fylkeskommune har ikkje forslag til endringar i hovudavtalen KS spør: Lokale forhandlinger om arbeidsårets lengde og arbeidstid i skolen forutsetter gode lokale prosesser og konstruktiv dialog knyttet til lokale utfordringer og lokale behov for organisering av lærernes arbeidstid til elevenes beste. På hvilken måte kan KS bidra til at prosessene og resultatet blir best mulig? I samband med tariffoppgjeret 2014 einast partane om ei ny arbeidstidsavtale for undervisningspersonalet frå 1. august I ny arbeidstidsavtale er verken arbeidsårets lengde eller arbeidstid på skulen sentralt regulert. Dette skal det forhandlast om lokalt, ut frå lokale behov. KS gjennomfører ei felles skulering i alle fylke. Målgruppa er representantar frå arbeidsgivar og arbeidstakarorganisasjonane. Desse skal gjennomføre skulering av leiarar og plasstillitsvalde, og gjennomføre prosessar for å implementere arbeidstidsavtalen innan avtalt tid. For å lukkast er det viktig med gode lokale prosessar og god samhandling mellom arbeidsgivar og arbeidstakarorganisasjonane. KS bør syte for nødvendig informasjon og opplæring, og ha tilgjengelege ressursar som kan følgje opp fylkeskommunar/ kommunar gjennom den lokale prosessen, t.d. ved faste kontaktpersonar som kan vere tilgjengeleg på telefon, videomøte, ev. delta på lokale møte. KS bør og ha nødvendig læringsmaterial som kan nyttast lokalt. Tilråding: KS må kvalitetssikre at det dei formidlar gjennom skulering vert gjennomført i tråd med målsetjinga om å ta i vare den enkelte skule sine behov, til elevane sitt beste KS spør: Er det spesielle forhold KS må prioritere i arbeidet med pensjon? Pensjonsordninga i offentleg sektor vil vere eit sentralt tema framover. Det er ei viktig sak både for arbeidsgivar og for arbeidstakarane. Arbeidsgivar sin største indirekte lønskostnad er utgifter til pensjon for tilsette. Pensjonskostnadane for arbeidsgivar ligg i dag mellom 20 og 22 prosent, medan arbeidstakarane sin del har vore 2 % i mange år. Det er ei aukande uro knytt til arbeidsgivar sine stigande og uføreseielege pensjonsutgifter. Tilråding: KS bør arbeide for å redusere skilnaden i pensjonskostnadane som arbeidsgivar og arbeidstakar betaler inn. DEL 2 Leiing på dagsorden KS spør: På hvilke områder er det nødvendig å styrke ledere i kommunal sektor, og hvilken rolle bør KS ha? Ei god forståing og handtering av arbeidsgivarrolla er sentral, og viktig for å nå felles mål. Det er grunn til å tru at det vil verte utfordringar knytt til leiing og arbeidsgivarpolitikk i åra framover, til

394 Side 3 av 3 dømes kan ein nemne samanslåingsprosessar kor område som rolleforståing og samspel mellom politisk og administrativ leiing vil vere viktige faktorar. Dette er område det kan vere nødvendig å styrke for å sikre at arbeidsgivarrolla vert teken i vare på ein god måte. Tilråding: Styrke område som sikrar god forståing og handtering av arbeidsgivarrolla.

395 Side 1 av 3 Plan- og samfunnsavdelinga Notat Sakshandsamar: Merete Farstad E-post: Merete.Farstad@sfj.no Tlf.: Vår ref. Sak nr.: 14/ Gje alltid opp vår ref. ved kontakt Internt l.nr. 1614/15 Dykkar ref. Dato LEIKANGER, Til: Fylkesutvalet, møte Frå: Fylkesrådmannen Drift av vassområda- oppfølging av vedtak i FU Notatet viser korleis fylkesrådmannen vil følgje opp vedtak frå i fylkesutvalet om drift av vassområda. Historikk - tidlegare vedtak Fylkesutvalet vedtok , i sak 101/14 - om drift av vassområda, følgjande: 1. Fylkesutvalet ser behov for å styrke arbeidet med vassforvaltning gjennom å skape meir føreseielege rammer og etablere eit sterkare fagmiljø i arbeidet. 2. Fylkesutvalet sluttar seg til at fylkesrådmannen søkjer å få etablert eit samarbeid med vassområda Sunnfjord og Nordfjord for å få på plass ein felles prosjektleiar for desse områda, der fylkeskommunen tek arbeidsgjevaransvaret. Det må vere ein føresetnad at stillinga vert finansierast som i dag, ved at stat, fylkeskommune og kommunane i dei to vassområda forpliktar seg til å vidareføre dagens spleiselag. 3. Fylkesutvalet ber fylkesrådmannen gjennomføre tilsvarande samtalar med kommunane i vassområda Indre og Ytre Sogn for å avklare om det er grunnlag for å etablere ei felles stilling også for desse to vassområda. Ei ev. fellesstilling her må byggje på tilsvarande føresetnader som for Nordfjord og Sunnfjord. Om forvaltningsplanen og langvarigheit i arbeidet Arbeidet med vassforvaltninga er eit kontinuerleg arbeid delt i 3 planperiodar, der siste året i 3. planperiode er Sjå illustrasjon i figur 1. Forvaltningsplanen og tiltaksprogram skal rullerast kvart 6. år. Det er såleis stor trong for samarbeid mellom kommunane, fylkeskommune og statlege sektorstyresmaktar i mange år framover. Prosjektleiarane i vassområda er dei fremste til å syte for at slikt samarbeid finn stad på vassområdenivå. Dei har og ein viktig funksjon for å sikre oppfølging, samarbeid og gjennomføring av aktuelle tiltak knytt til vedteke(n) forvaltningsplan, tiltaksprogram og overvakingsprogram spesielt for kommunenivået. Dei har og ein sentral oppgåve ved revidering av m.a. tiltaksanalysen for vassområda for 2. og 3. planperiode. Stabil drift av vassområda vil sikre godt grunnlag for revidering og oppfølging av Regional plan for vassforvaltning. Miljødirektoratet ser på oppgåvene som faste og naudsynte i mange år framover. Langvarigheit i arbeidsoppgåvene tilseier at prosjektleiarstillingane bør lysast ut som faste stillingar. Fylkeshuset Askedalen LEIKANGER Tlf.: Bankgiro: postmottak.sentraladm@sfj.no Org.nr.: NO MVA

396 Side 2 av 3 Figur 1 oversikt over planperiode for vassforvaltning Økonomi- og budsjettkonsekvensar Fylkeskommunen har løyvd årleg kr i eigne midlar til arbeidet frå 2011/2012. Det er lagt opp til vidare finansiering frå fylkeskommunen på kr årleg til arbeidet. Finansiering av prosjektleiarstillingane Stillingane (Sunnfjord/Nordfjord og Sogn) skal finansierast gjennom eit spleiselag mellom kommune, stat og fylkeskommunen. Grunnlag for spleiselag for prosjektleiarstilling er undersøkt nærmare. Utgiftene til finansiering av prosjektleiarar og drift av vassområda, har til no vore fordelt etter ein nøkkel på 50 % på kommunane, 25 % frå fylkesmannen (statlege skjønsmidlar) og 25 % frå fylkeskommunen. Kommunane bidreg med sin del til drift av vassområda under føresetnad av at fylkeskommunen og staten bidreg med til saman 50 %. Finansiering frå Fylkeskommunen og Fylkesmannen på til saman 50 % Staten har løyvd midlar gjennom Miljødirektoratet til fylkeskommunen for planarbeidet og drift av vassregionen og vassområda. Midlane er løyvd til fylkeskommunen. For 2014 utgjer dette 0,885 mill. kr, der vel halvparten av summen er øyremerka vassområda. Fylkeskommunen har i tillegg, som nemnd over, løyvd årleg 0,300 mill. kr til arbeidet sidan 2011/2012. Fylkeskommunen disponerer såleis til saman 1,185 mill. kr til dette arbeidet. Fylkeskommunen har tildelt om lag 0,800 mill. kr samla til dei fire vassområda kvart år (25 % fylkeskommunal del til vassområda). Fylkesmannen har bidrege med same beløp som fylkeskommunen til vassområda ( 25 %). Fylkesmannen har nytta skjønsmidlar til dette. Signal frå fylkesmannen tyder på at desse midlane vert fasa ut. Framtidig finansiering frå fylkesmannen er difor usikker. Statsbudsjettet er årleg. Miljødirektoratet kan difor ikkje forskotere framtidige løyvingar. Dei presiserer likevel i ein e-post til oss at det er like stor trong for midlar til arbeidet frå 2015 og framover som det har vore til no, og at finansieringa vert minst oppretthalde på dagens nivå. Miljødirektoratet seier og at dei jobbar for å auke finansiering til vassforvaltningsarbeidet. Finansiering frå kommunane 50 % Det er inngått avtale om finansiering frå kommunane på til saman 50 % av drifta i vassområda. Ein prosjektplan for kvart vassområde er utabeida for planperioden Indre Sogn har ikkje oppdatert prosjektplan for I prosjektplanane går det m.a. fram korleis den kommunale delen på 50 % vert fordelt mellom kommunane. Dei fire vassområda har vald litt ulik finansieringsmodell. Det er trong for å utarbeide ein revidert prosjektplan for neste planperiode dvs Forankring av prosjektplanen vert gjort med vedtak i dei respektive kommunane i I

397 Side 3 av 3 prosjektplanen vert det teke stilling til finansiering av prosjektleiarstilling og vidare drift av vassområdet. Personalpolitiske konsekvensar Fylkeskommune tek, jf. ovannemnde vedtak, over personalansvar frå vertskommunane i vassområda, dvs. Gloppen, Førde, Høyanger og Aurland. Konklusjon Fylkesrådmannen er av den oppfatning at tilsetting av prosjektleiarar (Sunnfjord/Nordfjord og Sogn) i 100 % stillingar er naudsynt for å sikre kontinuitet, fagleg forsvarleg forvaltning og eit godt koordinert arbeid på tvers av dei mange aktørane på ulike forvaltningsnivå. Arbeidet utført i vassområda er ein særs viktig del av arbeidet med oppfølging og revidering av den regionale vassforvaltningsplanen, tiltaksprogrammet og overvakingsprogrammet. Arbeidet i vassområda er langvarig og bør av den grunn liggje til ei fast stilling. Prosjektperioden går fram til 2033 gjennom 3 planperiodar. Arbeidet i vassområda for prosjektleiar er difor rekna for å vere faste oppgåver. Dei statlege råmene til drift av vassområda har auka monaleg. Miljødirektoratet prioriterer og ei vidare auke av denne posten i Samtidig har Fylkesmannen signalisert at dei vil trappe ned bruk av skjønsmidlar. Fylkeskommunen har teke initiativ til ein dialog med fylkesmannen på leiarnivå for å sikre at deira moglege reduksjonar ikkje fører til at den samla statlege finansieringa vert lågare enn 25 %. Stillingane (Sunnfjord/Nordfjord og Sogn)vil bli finansierte gjennom eit spleiselag mellom stat, kommune og fylkeskommune. Staten ser ut til å ta ansvaret for si finansiering gjennom ei opptrapping av tilskota til fylkeskommunen. Dersom fylkesmannen reduserer sin del av finansieringa er vi avhengige av at løyvinga frå staten aukar i same takt for å halde oppe samla finansiering. Fylkesrådmannen meiner det er grunnlag for å tru at dette vert følgt opp frå staten. Omgjering av 4 prosjektleiarar i 50 % stillingar til 2 prosjektleiarar 100 % stillingar fører ikkje til auka kostnader i høve ordninga av i dag. Fylkesrådmannen vil tilsette ein prosjektleiar for Nordfjord/Sunnfjord vassområde i 100 % stilling og ein prosjektleiar for Indre Sogn vassområde/ Ytre Sogn vassområde i 100 % stilling, når tilstrekkeleg sikkerheit for finansiering av stillingane og naudsynste avklaringar mot kommunar, fylkesmannen og ev. andre aktørar er klar. Det er altså ein viss usikkerheit i høve den langvarige finansieringa av stillingane gjennom eit spleiselag. Prosjektleiarstillingane vil ut frå dette bli lyste ut som 3-årige stillingar med moglegheit for fast tilsetting på eit seinare tidspunkt. Prosjektleiarane vil bli fast tilsette først når finansieringa vert rekna for stabil over tid. Fylkeskommunen tek arbeidsgjevaransvaret for stillingane så sant vassområdeutvala er samde om dette. Kontorstad for prosjektleiarane vert avtalt mellom fylkeskommunen, prosjektleiarane og ev. kontorvert (kommunane). Eg ber om fylkesutvalet sine ev. merknader.

398 Nordfjord vassområde Nordfjord vassområdeutval Referat Nordfjord vassområdeutva, Tid: torsdag 22. januar 2015 kl Stad: Sandane, kommunestyresalen Desse møtte: Anders Ryssdal, Gloppen kommune (leiar) Jostein Moldestad, Gloppen kommune (adm) Espen Gulliksen, Bremanger kommune Bjørn Henry Marthinussen, Bremanger kommune (adm) Jakob Hammer, Stryn kommune Odd Rønningen, Stryn kommune (adm) Stanislawa Voldsund, Eid kommune (adm) Kristian Nave, Selje kommune (adm) Ingvald Tennebø, Vågsøy kommune (adm) Jakob A Sandal, Jølster kommune Jon Åge Torheim, Hornindal kommune Merete Farstad, Sogn og Fjordane Fylkeskommune Marte Kristin Rosnes, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Merete Helgheim, Mattilsynet, regionkontoret for Hordand og Sogn og Fjordane Janne Ølmheim, Statens vegvesen Region Vest Staffan Hjohlman, prosjektleiar Ikkje utvalsmedlemar: Thorleif Jacobsen, Norges Naturvernforbund, Sogn og Fjordane Elisabeth Dahle, Forum for natur og friluftsliv (FNF) Sogn og Fjordane Anita Sæther, Sogn og Fjordane Bondelag Vegard Fagerli, Sogn og Fjordane Energi Bernt Reed, Gloppen kommune, landbrukskontoret SAKER Godkjenning av innkalling og saksliste Ingen merknader Sak Problemkartlegging i høve avløp og jordbruk. Arbeidsutvalet i Nordfjord vassområde har fått utført problemkartlegging og tiltaksanalyse i høve ureining frå jordbruk og avløp i vassdrag som er utpeika av Fylkesmannen si landbruksavdeling. Oppdraget vart utlyst som offentleg innkjøp med tilbodsfrist Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

399 Nordfjord vassområde Asplan Viak vann konkurransen om oppdraget som starta opp i mai. Asplan Viak v/ Anders Yri vil presentere prosjektet på møtet. Vedlegg: Hovudrapport og 23 delrapportar. (Papirutgåver vil bli lagt fram på møtet) Det er tilstreba å dimensjonere innsatsen pr kommune i forhold til kva kommunen har betalt inn til prosjektet. Då det var ønske om større innsats i tre kommunar vart dette løyst ved ekstra midlar frå desse kommunane (Gloppen , Jølster og Stryn ). Totale kostnader for overvaking i prosjektet går fram av tabellen nedanfor. Til samanlikning viser kolonnen lengst til høgre kor mykje kvar kommune har bidrege økonomisk inn i prosjektet i Kjemi Begroing Sjøbotn Strand -sone Jordbruk avløp Sum kostnader Totalt finansiert Bremanger Eid Gloppen, Jølster Hornindal Selje Stryn Vågsøy SUM Framlegg til vedtak: 1. Nordfjord vassområdeutval tar rapporten «Problemkartlegging og tiltaksanalyse for utvalde vassførekomstar» til vitande. 2. Tiltaka som er føreslått i rapporten i høve jordbruk og separate avløp, skal vere utgangspunkt for drøftingar i dialog med bondelag og andre interesseorganisasjonar, før kommunane konkretiserer kva for tiltak som ein bør gå vidare med. Viktig fora for slik dialog er temagrupper, som vil bli oppretta i følgje revidert prosjektplan for Nordfjord vassområde VASSOMRÅDEUTVALET Vedtak Framlegget vart samrøystes vedteke Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

400 Nordfjord vassområde Sak Organisering, vidareføring av prosjekt og prosjektleiarstilling Bakgrunn Gjeldande prosjektplan for Nordfjord vassområde skildrar bakgrunn for prosjektet, mål, organisering, arbeidsoppgåver, økonomi og finansiering, og omfattar perioden Alle kommunar som er med å finansiere vassområdet har slutta seg til prosjektplanen gjennom vedtak i kommunestyre eller formannskap. Prosjektplanen budsjetterer med kostnader med prosjektleiarstilling, møte- og kursutgifter og miljøovervaking / kartlegging, totalt kr pr år. Dette er finansiert av kommunane (deler på 50 %), Fylkeskommunen (25 %) og Fylkesmannen (25 %). Dei to sistnemnde har innvilga midlar for 1 år om gangen. Gloppen kommune er vertskommune, og har tilsett prosjektleiar til og med Tilsettinga er forlenga til Det er behov for at prosjektet held fram ut 2015, slik prosjektplanen legg opp til. Det er også behov for vidareføring av prosjektet etter 2015, då tiltaksprogrammet skal følgjast opp med gjennomføring, rapportering, overvaking m.m. og revisjon av plandokument for neste 6-årsbolk. Det er brei oppfatning at ein då bør ha prosjektleiar i 50 %. Ny ordning Ein planlegger no å endre på organiseringa, slik at Fylkeskommunen tek over som arbeidsgjevar av prosjektleiar i fast 100 % stilling, som skal dekke både Nordfjord og Sunnfjord. Dette fordi det er vanskeleg å rekruttere / halde på prosjektleiar i kortvarige engasjement og deltidsstillingar. Andre fordeler er auka tilgjengelegheit, samt at mange oppgåver vil vere rasjonelt å løyse av ein felles prosjektleiar, til dømes informasjon, saksutgreiing til møter i vassområdeutvala og innkjøp av konsulenttenester. Det ville også vere problematisk for ein vertskommune å ta risikoen med fast tilsetting utan sikkerheit for langsiktig finansiering frå Fylkeskommune og Fylkesmann. I møte gjorde Sogn og Fjordane vassregionutval slikt vedtak: Vassregionutvalet ber vassregionmynda å arbeide fram eit konkret framlegg til ny organisering og finansiering av arbeidet med oppfølging av forvaltningsplan, tiltaksprogram og overvakingsprogram. Fylkesutvalet gjorde slikt vedtak : 1. Fylkesutvalet ser behov for å styrke arbeidet med vassforvaltning gjennom å skape meir føreseielege rammer og etablere eit sterkare fagmiljø i arbeidet. 2. Fylkesutvalet sluttar seg til at fylkesrådmannen søkjer å få etablert eit samarbeid med vassområda Sunnfjord og Nordfjord for å få på plass ein felles prosjektleiar for desse områda, der fylkeskommunen tek arbeidsgjevaransvaret. Det må vere ein Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

401 Nordfjord vassområde føresetnad at stillinga vert finansierast som i dag, ved at stat, fylkeskommune og kommunane i dei to vassområda forpliktar seg til å vidareføre dagens spleiselag. 3. Fylkesutvalet ber fylkesrådmannen gjennomføre tilsvarande samtalar med kommunane i vassområda Indre og Ytre Sogn for å avklare om det er grunnlag for å etablere ei felles stilling også for desse to vassområda. Ei ev. fellesstilling her må byggje på tilsvarande føresetnader som for Nordfjord og Sunnfjord. Kontorstad for prosjektleiaren må avklarast i samband med tilsettinga. Gloppen kommune har erklært at dei kan stille kontor til rådigheit. Endringane medfør at prosjektplanen for vassområdet må reviderast og vidareførast i perioden etter Sjå sak Framlegg til vedtak: 1. Nordfjord vassområdeutval sluttar seg til at Fylkeskommunen tilsetter prosjektleiar i 100 % fast stilling, felles med Sunnfjord vassområde. Tilsetting så snart som råd i Ordninga føreset at kommunane i fellesskap finansierer 50 % av prosjektkostnadene etter ein fordelingsnøkkel, som omtalt i prosjektplan for Kontorstad for prosjektleiaren vert avtalt mellom Fylkeskommunen, prosjektleiaren og kontorvert (kommune) VASSOMRÅDEUTVALET Vedtak Framlegget vart samrøystes vedteke Sak Prosjektplan Gjeldande prosjektplan Gjeldande prosjektplan av viser organiseringa og finansieringa av Nordfjord vassområde, samt framdriftsplan og ei oversikt over arbeidet som skal utførast. Planane for framdrift og finansiering strekker seg til og med Det er såleis behov for ei oppdatering for at prosjektplanen skal vere dekkande for tida frå og med Revidert prosjektplan Innføring av felles prosjektleiar for Nordfjord og Sunnfjord vassområder, med Fylkeskommunen som arbeidsgjevar, (jamfør Sak ) medfør at prosjektplanen for vassområdet må reviderast og vidareførast i perioden etter I perioden skal Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

402 Nordfjord vassområde forvaltningsplanen og tiltaksprogrammet som no er på høyring settast i verk. Dette inneber mellom anna at status for tiltak skal innhentast og rapporterast, og det skal takast prøver for å vurdere om tiltaka har ønska effekt. I same perioden skal plandokumenta reviderast for neste 6-årsbolk, , med involvering av statlege styresmakter, kommunar, fylkeskommune, private verksemder, organisasjonar og einskildpersonar. Fylkeskommunen og prosjektleiar har i samarbeid laga framlegg til revidert prosjektplan for Nordfjord vassområde. Prosjektplanen skal forankrast gjennom politisk vedtak i kvar kommune som er omfatta av finansieringa. Økonomi Årleg prosjektkostnad er kr. Det er lagt opp til at Fylkeskommunen og Fylkesmannen til saman dekker 50 %, medan kommunane i vassområda dekker resterande 50 % etter ei fordelingsnøkkel, der 1/3 av beløpet vert likt fordelt, 1/3 fordelt etter folketalet og 1/3 fordelt etter landareal. Dette er same fordelingsnøkkel som vert nytta i Sunnfjord vassområde. Dette avviker frå fordelinga som vart nytta i Nordfjord , då fordelingsnøkkelen til Nordfjordrådet vart nytta (25 % likt fordelt og 75 % fordelt etter folketal). Ved å også legge areal til grunn vert kostnadene fordelt meir i samsvar med utfordringane i kommunane. Kommune Folketal pr 2014 Landareal km2 1/3 lik fordeling 1/3 etter folketal 1/3 etter landareal Sum pr år Bremanger Eid Gloppen Hornindal Selje* 1 808* 145* Stryn Vågsøy SUM: Fylkeskommune Fylkesmann Totalt Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

403 Nordfjord vassområde Til samanlikning ville kostnadsfordelinga etter Nordfjordrådsmodellen vore slik: Kommune Folketal pr % lik fordeling 75 % etter folketal Sum pr år Bremanger Eid Gloppen Hornindal Selje* 1 808* Stryn Vågsøy SUM: Fylkeskommune Fylkesmann Totalt Vedlegg: 1) Utkast til prosjektplan og 2) Prosjektplan (av ). Framlegg til vedtak: 1. Nordfjord vassområdeutval godkjenner framlegget til revidert prosjektplan. 2. Medlemane frå administrasjonen i kommunane tar initiativ i eiga kommune for politisk behandling med målsetting om å vedta prosjektplanen med finansieringsplan innan april VASSOMRÅDEUTVALET Vedtak Framlegget vart samrøystes vedteke, med følgjande merknad frå Bremanger og Hornindal kommunar: Framlegg til ny fordelingsnøkkel gir økonomisk negative konsekvenser for våre kommuner. Sak Høyring av regional vassforvaltningsplan og tiltaksprogram Regional vassforvaltningsplan og tiltaksprogram for vart lagt på høyring , med høyringsfrist Høyringsdokumenta ligg på (ein vel region Sogn og Fjordane). Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

404 Nordfjord vassområde Denne høyringa er spesielt viktig på grunn av at høyringsutgåva har store manglar på tiltakssida. For mange vassførekomstar manglar tiltak, mange tiltak manglar kostnader og miljømål er mangelfullt utgreia. Oversendingsbrevet, side 2, gir ei god oppsummering av kva ein spesielt ønskjer innspel på: Fylkesutvalet for Sogn og Fjordane oppmodar høyringsinstansane om å vurdera særskilt: At alle tiltak er grunngjeve ut frå heimelsgrunnlag og realistiske kostnad/nyttevurderingar. At prioritering av tiltak har grundig avveging mellom omsyn til både miljøvinst og realisme for gjennomføring. Framlegg til prioritering av regulerte vassdrag til revisjon og høve til lokal medverknad. Vi er avhengige av gode innspel og kunnskap frå nasjonale og regionale sektorstyresmaktar, kommunar, interesseorganisasjonar, einskilde næringar og innbyggjarane for å lage ein god vassforvaltningsplan. Vi ber difor spesielt og om innspel på: Kjennskap til eksisterande kunnskap som ikkje er lagt til grunn i planen. Er framlegget til forvaltningsplan og tiltaksprogram tydeleg på kva som er dei viktigaste utfordringar for vassregionen framover? Miljømål o Er miljømåla tydelege? o Er det tydeleg kva for vassførekomstar som får unntak frå miljømålet om god tilstand innan 2021 o Er planen realistisk i omsyn til tidspunkt for gjennomføring av tiltak for å nå miljømåla? o Er det trong for strengare miljømål i særskilte vassførekomstar og / eller nedbørfelt? o Er det framlegg til andre miljømål? Tiltak o Kva for tiltak, tema og ev geografiske område bør prioritertast? o Er det framlegg til andre tiltak for å nå miljømåla? o Kostnadsutrekningar og nyttevurderingar av tiltak Er det samsvar mellom føreslegne miljømål og tiltak? Kva for nye eller betre verkemidlar er det bruk for? Er det konsekvensar i planforslaget som ikkje er kome med? Er det samsvar med dei føreslegne prioriteringar og øvrige samfunnsformål? Gir framlegget til plan eit godt grunnlag for prioriteringar for kommunane og sektorstyresmakter? Er det tydeleg korleis plandokumentet vert brukt vidare i forvaltning av vatnet? Ein bør særleg sjå på tiltak der ein er oppført som ansvarleg styresmakt og/eller tiltakshavar, og spele inn eventuelle rettingar og oppdateringar. Tiltak, miljømål m.m. finn ein i vedleggstabellar til tiltaksprogrammet. Her står alle vassførekomstar i risiko oppført, med ei linje per påverknad. Tabellen finst i tre utgåver: A) PDF-utgåve her må du bla deg ned gjennom alle vassførekomstar i fylket med risiko for ikkje å oppnå standard miljømål innan Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

405 Nordfjord vassområde B) Excel-ark, «Samleark» (fullstendig utgåve. Du kan nytte «filterpilane» ved kolonneoverskriftene til å velje kommune, styresmakt, påverknad m.m.) C) Excel-ark, «pdf.papirtabell» (same innhald som PDF-utgåva, men med «filterpilar» ved kolonneoverskriftene) Ordforklaring miljømål: GØT = God økologisk tilstand, dvs standard miljømål, der ikkje unntak er vedtatt. GØP = God økologisk potensiale. Betyr at vassførekomsten er utpeikt som sterkt modifisert (Vassforskrifta 5). Miljømål blir sett individuelt for vassførek (til dømes «Fungerende økosystem», «Levedyktig bestand av innlandsaure» osb. MSM = Mindre strenge miljømål (Vassforskrifta 10) Nasjonale føringer tilseier at dette kun gjeld vassdrag som er tørrlagde pga regulering. Årstal viser når miljømålet er venta å bli oppnådd. Normalt er dette 2021, men kan vere utsett til 2027 eller 2033 (dvs utgangen av dei 2 påfølgjande forvaltningsplanperiodane), med heimel i Vassforskrifta 9. Eid kommune har behandla høyringsinnspel i kommunestyret (Sak 134/14). Jølster kommune har handsama og komme med fråsegn til Regional plan for Vassforvaltning. Vedtaket gjort av utval for plan og utvikling (Sak UPU-096/14). I Nordfjord vassområde er det behov for innspel på følgjande i forhold til tiltaksprogrammet: Kommunar og NVE bør spele inn tiltak i elvar som er påverka i vesentleg grad av flomverk, forbygging, kanalisering og liknande fysiske endringar. Der det ikkje ligg føre tilstrekkeleg kunnskap om i kva grad økologien er påverka av desse fysiske endringane, er det naturleg å starte med problemkartlegging som tiltak. Avbøtande tiltak vert då utsett, og også fristen for oppnåing av miljømål må utsettast i medhald av Vassforskrifta 9. Virkemiddel og ansvarleg styresmakt for flomverk, forbygging og kanalisering bør avklarast sentralt og kommuniserast til vassregionane. NVE bør spele inn tiltak og / eller tiltakskostnad innanfor sitt ansvarsområde på dei vassførekomstar der dette mangler. Fiskeridirektoratet bør spele inn oppdatering av økologisk tilstand, risiko og eventuelle tiltak i høve rømt oppdrettsfisk, samt kostnader for tiltak. Mattilsynet bør spele inn oppdatering av økologisk tilstand, risiko og eventuelle tiltak i høve lakselusspreiing frå akvakultur, samt kostnader for tiltak. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane bør spele inn kostnader for sine tiltak, der dette mangler. Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

406 Nordfjord vassområde Miljødirektoratet bør spele inn prioriterte tiltak i Nordgulen i høve Elkem Bremanger. Miljødirektoratet bør spele inn kostnader for tiltak i vassførekomstane Riseelva ( R), Fessene/ Førdeelva/ Daleelva ( R) og Gloppeelva ( R). Framlegg til vedtak: 1. Nordfjord vassområdeutval oppmodar kommunar og statlege styresmakter å kome med høyringsinnspel i følgje saksutgreiinga. 2. Nordfjord vassområdeutval er samde om følgjande høyringsuttale, som vil bli sendt til Vassregionmynda (Sogn og Fjordane fylkeskommune): a. Nordfjord vassområdeutval vil framheva behovet for styrka økonomiske ressursar frå statleg hold for å sikra implementering av direktivet i vassforvaltninga og gjennomføringa av aktuelle tiltak innanfor ulike sektorområder. b. Nordfjord vassområdeutval har ikkje merknader til kapitlet «Prioriteringar i vassregionen» i regional forvaltningsplan. c. Nordfjord vassområdeutval framhevar behovet for ei avklaring om virkemiddel og ansvarleg styresmakt for flomverk, forbygging og kanalisering av elvar. d. Nordfjord vassområdeutval spelar inn problemkartlegging som tiltak og utsett frist for oppnåing av miljømål til 2027 (Vassforskrifta 9) for følgjande vassførekomstar: Vassførekomstar i Jølster kommune: Øygrova nedre, Paulselva bekkefelt, Bolsetelv ( R), Befringselva ( R) og Stardalselva/Votedalselva ( R) Vassførekomstar i Stryn kommune: Stryneelva ( R), Høgalmelva ( R), Sideelver til Stryneelva ( R), Hjelledøla med sideelver ( R), Oldenelva (088-3-R), Loenelva nedre del ( R), Ulva ( R), Blaksetelva-Øyestadelva-Svåna ( R), Strynebukta ( C), Kjeldeflata-Tonningsleira ( L) Vassførekomstar i Gloppen kommune: Ryggelva ( R), Myklebustdalselva ( R), Kandalselva ( R) VASSOMRÅDEUTVALET Sogn og Fjordane Fylkeskommune ved Merete Farstad orienterte om høyringa. Vegard Fagerlid orienterte om Sogn og Fjordane Energi sitt høyringsinnspel Vedtak Framlegget vart samrøystes vedteke Postadr.: Telefon: Telefaks: Organisasjonsnr.: E post: Gloppen kommune Grandane Sandane post@gloppen.kommune.no

407 ?Fra: Tore Eriksen Til: Postmottak Sentraladm Kopi: Svein Hgrd Sendt: :59:17 Emne: VS: Innsyn i dokument Vedlegg: Hei! Ber om at innsynsnsket under vert registrert? som off. dokument. Med helsing Tore Eriksen fylkesrdmann, fylkesrdmannen - stab Sogn og Fjordane fylkeskommune Askedalen 2, 6863 Leikanger HYPERLINK " HYPERLINK "mailto:tore.eriksen@sfj.no"tore.eriksen@sfj.no tlf: mob: Fra: Frank Willy Pedersen Djuvik Sendt: 16. januar :33 Til: Tore Eriksen Kopi: Fylkesutvalet Emne: Innsyn i dokument Hei Ber om at medlemmane i Fylkesutvalet fr innsyn i flgjande dokument Sakstittel: Fv. 60 Ugla-Skarstein Innhold: Fv. 60 Ugla-Skarstein ***********************************************************************************

408 ******************************************** Arkivsaksnr.: 14/ Utgende post Datert: Arkivkode: Saksansvarlig: SA/ADM/LARLUN Til: Statens vegvesen Region Vest Til: Lars Erik Lunde Saksbehandler: Lars Erik Lunde(SA/ADM) Mottaker: SA Gradering: 15 - Ikkje offentleg - Ofl 15, interne dokument Vedlegg: 00 Lpenr.: 40770/14 Journalenhet: SEN. Dokumentet blir ikke vist da det er gradert eller ikke elektronisk tilgjengelig. Mvh

409 Frank Willy Djuvik Fylkesutvalsmedlem

410 Ifølge liste Deres ref Vår ref Dato 14/ Innspill til interdepartemental arbeidsgruppe Vurdering av involvering av fylkeskommunene I Sundvolden-plattformen fremgår det at regjeringen vil gjennomgå virkemiddelapparatet for innovasjon, videreutvikle Innovasjon Norge som organisasjon og at de landsdekkende ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge prioriteres. Konkret foretas det en gjennomgang av organiseringen av Innovasjon Norge. Formålet er å bidra til å videreutvikle Innovasjon Norge til en mer effektiv virkemiddelaktør. I den forbindelse sees på bl.a. på hvordan Innovasjon Norges virksomhet bør utvikle seg framover med sikte på høyere grad av måloppnåelse og vurdere hva som er en effektiv oppdragsstruktur for selskapet. Vi invitere derfor til innspill fra fylkeskommunene i form av svar på følgende spørsmål: 1. Innenfor dagens målstruktur for selskapet, hvordan kan Innovasjon Norges måloppnåelse økes nasjonalt og i det enkelte fylket? 2. Hvordan kan man utløse regionenes næringsmessige muligheter mer effektivt enn i dag? 3. Er dagens struktur for oppdragsformidling til Innovasjon Norge tilstrekkelig effektiv? Hvordan kan oppdragsformidlingen effektiviseres med tanke på ressursbruk? Postadresse Besøksadresse Telefon* Forsknings- og Saksbehandler Postboks 8090 Dep Grubbegata innovasjonsavdelingen Sigbjørn Aabø 0032 Oslo Org.nr postmottak@nfd.dep.no

411 4. I Sundvolden-plattformen sier regjeringen at de landsdekkende ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge skal prioriteres. Antar man at dette vil ha virkninger nasjonalt eller i det enkelte fylket? Vi ber om at eventuelle innspill er oss i hende senest fredag 30. januar. Med hilsen Bjørn Kåre Molvik (e.f.) avdelingsdirektør Sigbjørn Aabø seniorrådgiver Dokumentet er elektronisk signert og har derfor ikke håndskrevne signaturer Side 2

412 Mottakere: Akershus fylkeskommune Aust-Agder fylkeskommune Buskerud fylkeskommune Finnmark fylkeskommune Hedmark fylkeskommune Hordaland fylkeskommune Møre og Romsdal fylkeskommune Nordland fylkeskommune Nord-Trøndelag fylkeskommune Oppland fylkeskommune Oslo kommune Rogaland fylkeskommune Sogn og Fjordane fylkeskommune Sør-Trøndelag fylkeskommune Telemark fylkeskommune Troms fylkeskommune Vest-Agder fylkeskommune Vestfold fylkeskommune Østfold fylkeskommune Sametinget Kopimottakere: Kommunal- og moderniseringsdepartementet Landbruks- og matdepartementet Utenriksdepartementet Finansdepartementet Side 3

413 NOTAT FRA FYLKESKOMMUNAL EIERGRUPPE I IN. Om landsdekkende ordninger vs. regionale ordninger i Innovasjon Norge Næringsdepartementet har i brev av og på vegne av en interdepartemental arbeidsgruppe bedt fylkeskommunene vurdere ulike aspekter ved virkemiddelforvaltningen og effekter av ulike typer ordninger med tanke på økt måloppnåelse. Det refereres i brevet til Sundvollen-plattformen: «I Sundvolden-plattformen fremgår det at regjeringen vil gjennomgå virkemiddelapparatet for innovasjon, videreutvikle Innovasjon Norge som organisasjon og at de landsdekkende ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge prioriteres.» Den fylkeskommunale eiergruppe for eierskapet i Innovasjon Norge forstår spørsmålstillingene ut fra formuleringene og spørsmålene i brevet slik: Utløser de fylkeskommunale midler som forvaltes av Innovasjon Norge regionenes næringsmessige muligheter effektivt eller gjør de det ikke? Kan disse midlene i stedet bedre utnyttes i de landsdekkende ordningene/programmene som forvaltes av samme selskap? Er oppdragsformidlingen effektiv med tanke på ressursbruk? Vi har etter møter med NFD oppfattet at dette skal ligge som en vurdering knyttet til budsjettprosessen for Innledningsvis vil vi vise til samme «Sundvollen-plattform som departementet referer til sitat: «Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Gjennom distriktspolitikken er det viktig å ta vare på og videreutvikle dette mangfoldet. Regjeringen vil legge til rette for vekst i hele Norge.» «Det aller viktigste for å sikre vekstkraftige regioner i hele landet er et næringsliv som er i stand til å ta vare på og skape nye lønnsomme arbeidsplasser. Det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet er rammebetingelsene for norsk næringsliv. Regjeringen vil derfor fjerne og redusere reguleringer som hindrer folk i å ta landet i bruk.» Sundvollen-plattformen påpeker samtidig at regjeringen ønsker å: sitat. «Styrke vekstkraften der den er, og samtidig sikre grunnlaget for gode levekår i alle deler av landet.» Etter eiergruppa og fylkeskommunenes syn er det en helt klar sammenheng mellom effekten av Innovasjon Norges ordninger og den evne Innovasjon Norge og det øvrige virkemiddelapparatet har til å tilpasse de enkelte ordningene til den virkelighet bedriftene befinner seg i. Skal vi nå regjeringens mål om å ta hele landet i bruk, trengs derfor virkemidler som er tilpasset regionale behov. En omlegging og prioritering av nasjonale ordninger framfor regionale innenfor en tilnærmet lik ressursramme, er det en stor risiko for en reduksjon i måloppnåelsen i bedriftene gjennom at: Bedriftenes prosjekter tilpasses da de nasjonale satsingene Virkemidlene er ikke lenger tilpasset behovene i bedriftene slik at den enkelte bedrifts utvikling og verdiskapingspotensial kan utløses.

414 Innovasjon Norges analyser viser at det er marginal forskjell på måloppnåelse for regionale vs. nasjonale virkemidler. Det finnes regionale virkemidler som klart kommer bedre ut enn de nasjonale, eksempelvis gir distriktsretta risikolån høyere effekt en den ordinære låneordningen i IN. Av en total overføring til fylkeskommunene over 551 post 60 på mrd. for 2014 ble 432 millioner forvaltet av Innovasjon Norge regionalt. I tillegg kom overføringer fra 2013 slik at det totale beløpet for 2014 ble 592 mill. Dette betyr at i overkant av 40 % av de regionale midlene over denne budsjettposten direkte går til regionale bedriftsretta tiltak i regi av Innovasjon Norge. Stikkordet for økt måloppnåelse er større fleksibilitet innenfor og mellom ulike ordninger. Det må legges vekt på at en følger det politiske hovedbudskapet i Sundvollen-erklæringen om at fylkene er ulike og at næringslivet i de enkelte fylker kan ha ulike behov, og at regjeringen derfor ønsker å styrke vekstkraften der den er og samtidig sikre grunnlaget for levekår i alle deler av landet. Innovasjon Norges satsinger og program må derfor i langt sterkere grad bygge på den enkelte regions fortrinn og regionale næringsstrategier som er utviklet i partnerskapet og i samarbeid med næringslivet. Det er på denne arenaen de nasjonale satsingene blir tilpasset regionale forhold. En vridning til økte landsdekkende ordninger gjennom nedprioritering av regionale virkemidler vil føre til et langt dårligere tilbud til den enkelte bedrift og region. De regionale virkemidlene/ordningene spiller en avgjørende rolle i å være en brobygger mellom bedriftenes behov og nasjonale strategier/ordninger. Å nedprioritere regionale virkemidler til fordel for nasjonale programmer vil dermed ramme bedriftene i regionene. En nedprioritering av de regionale virkemidlene som fylkeskommunene formidler via Innovasjon Norge vil ha en negativ innvirkning også på midlene fylkeskommunene i dag rår over til regionale utviklingsprosjekter for øvrig. Konsekvensene vil bli: Hele det regionale utviklingsarbeidet vil måtte bli beskåret. Det vil ytterligere ramme regionale vekstbedrifter og bedriftenes rammebetingelser. Det vil likeledes medføre sterkt redusert internasjonal satsing. o Reduserte muligheter for å hente inn EU ressurser o Reduserte muligheter for å delta i utviklingsprosjekter i regi av EU (f.eks.interreg og Horizon 2020) o Reduserer regionale bedrifters muligheter for satsing internasjonalt. De fylkeskommunale virkemidlene bidrar i tillegg til en god samhandling mellom fylkeskommunene og Innovasjon Norges distriktskontorer. En omlegging vil derfor sannsynligvis medføre endringer i dette samarbeidet. En kan likeledes frykte at en omlegging slik det her er skissert vil endre strukturen for regional tilstedeværelse fra Innovasjon Norge sin side. På dette grunnlaget vil eiergruppa foreslå at Ordfører-/rådslederkollegiets arbeidsutvalg ber om et møte med næringsminister Monica Meland hvor følgende spørsmål stilles: Hva er begrunnelsen for denne budsjettmessige omleggingen? Har departementet vurdert de konsekvenser dette vil ha for utviklingen av det regionale næringsliv og utnyttelsen av det potensiale som ligger i de regionale bedriftene? Er effektiviteten i Innovasjon Norge isolert sett er viktigere enn regjeringens ønske om å legge til rette for vekst i hele Norge? I tillegg bør Ordfører-/rådslederkollegiets arbeidsutvalg be ministeren om:

415 At departementet og regjeringen legger føringer for at de fylkeskommunale regionale virkemidlene og ressurser minst opprettholdes på dagens nivå. At departementet og staten i tillegg utvikler de nasjonale ordningene innenfor ordningenes egne rammer. Eiergruppa v/terje Stabæk

416 !"#$% & ' ($)(*! *+*, $) -- Ber om at denne e-posten vert lagt fram for FU i morgon under skriv og meldingar. Mvh åshild!"! # $%" &'! ( " Call: Vacant positions as vice chairs We have currently five vacant positions as vice-chairs in North Sea Commission thematic groups: o Culture and Tourism group: 2 vacant positions as vice-chairs o Marine Resources group: vacant position as vice-chair o Economic Development group: vacant position as vice-chair o Transport group: vacant position as vice-chair Each Thematic Group has a Chairperson and two vice-chairs. The Vice-Chairs shall be elected politicians from a member region of the NSC. According to the Code of Conduct the Vice-Chairs are also invited to attend the ExCom meetings. You can find more details about the work of the Thematic Groups on the NSC website: The application should consist of a brief letter and CV. An overview of current NSC positions held is attached. The deadline for applications to be received by the Secretariat is 2 nd February 2015 and a decision will be taken at the ExCom meeting on 4 th March 2015 in Bergen. If you have any questions, please do not hesitate to contact us. Kind regards, The North Sea Commission Secretariat Camilla Løvaas Stavnes Ass. Executive Secretary North Sea Commission

417