Med nedgang i norsk oljenæring

Transkript

1 Petroleumseventyret på (is)kanten? Nord-Norge, oljen og de evige ressursene Brigt Dale og Berit Kristoffersen Et eventyr skal helst ha en lykkelig slutt. Er det Nord-Norge som skal markere den lykkelige slutten for den norske oljehistorien? Med nedgang i norsk oljenæring og framtidsperspektiver som både inkluderer lavere oljepriser, vanskeligere tilgjengelige ressurser for leting og en for lengst tilbakelagt peak oil (toppunktet for produksjon) på norsk sokkel, øker presset på tilgang til de områdene petroleumsbransjen anser som mest lukrative: Barentshavet øst og Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe). Satt på spissen kan man si at diskusjonen om olje i nord har gått fra å handle om Nord-Norges framtid til å handle om olje-norges framtid. Og selv om disse temaene ikke er helt adskilte (Nord-Norge har tross alt sin bit av oljeproduksjonen allerede), så mener vi det er betimelig å spørre seg spørsmålene for hvem og til hvilken pris skal oljeeventyret i nord utvides? I denne artikkelen ønsker vi gjennom å belyse diskusjonene om olje i LoVeSe og langs den såkalte iskanten å synliggjøre hvordan diskusjonen om olje i nord er en fortelling om stiavhengighet og manglende forståelse for mulige alternativer. Vi ønsker også å synliggjøre at det innen forskning på petroleum som samfunnsdriver er et økende fokus på i hvilken grad en kontrollert avvikling av oljealderen vil kunne bedre ruste oss for tiden etter olje. For mens petroleumsbransjens langtidsperspektiv i beste fall strekker seg gjennom dette århundret, er framtida etter olje uendelig mye lenger; og forhåpentligvis tillegges denne mer og mer vekt i de beslutninger som skal tas i tida fremover. Litt oljebakgrunn: En naturgitt forutsetning? Oljen er det 20. århundres viktigste handelsvare og driver av den eksponentielle veksten vi har sett i verdensøkonomien og i velferd og velstand over store deler av verden. Dens betydning gjenspeiles også i internasjonal politikk; både allianser og uvennskap har blitt trigget, kriger utkjempet, tapt og vunnet på grunn av behovet for tilgang til olje. Men det er når spørsmålet om hvorvidt menneskeheten kan fortsette å utnytte denne billige og ekstremt effektive energikilden dukker opp man også må spørre seg på hvilken måte oljeavhengigheten kan ha begrenset eller vil kunne komme til å begrense fremtidig utvikling i andre sektorer. Ettersom olje har representert en ekstremt billig og meget effektiv bærer av energi og man ikke forstod hverken betydningen av den massive forurensningen eller tok inn over seg at ressursen før eller siden ville ta slutt har man brukt og planlagt for fremtiden med det gitte premiss at denne billige energikilden, selve driveren av verdensøkonomien, alltid vil være der. Og med den ekstreme monopolstilling som petroleum over det siste århundre har opparbeidet seg, har alternative teknologier for utnyttelse av andre typer transportmiddel bukket under for konkurransen. Mange oljeproduserende land har opplevd at dens potensiale ikke har utløst positive ringvirkninger i samfunnet. Gjennom historien har den såkalte ressursforbannelsen en ensidig avhengighet av en spesifikk råvare utsatt for globale konjunktursvinginger utenfor et lands (eller en regions) kontroll -for mange land ført til flere problemer enn det har løst; faktisk er det slik at i mange oljeproduserende Ottar (4):

2 land har en generell velstands- og demokratiutvikling latt vente på seg, mens samfunnseliter og internasjonale selskaper har tjent godt på ressursen. I tillegg har utfordringer knyttet til såkalt Hollandsk syke, det vil si at en sterk lønns- og prisvekst grunnet store inntekter fra petroleumsnæringen truer annen eksportrettet næring, vært med på å virke negativt inn på oljeproduserende lands evne til å diversifisere næringsutvikling. I Norge har man forsøkt å forhindre dette ved for det første å stimulere til teknologi- og kompetanseutvikling innenfor leverandørindustrien, ved å sette et tak på produksjon, og for så i form av oljefondet å sette et tak på hvor mye av de statlige inntektene fra petroleumssektoren som skal brukes hvert år. Allikevel ser vi at forskjellene mellom fastlandsøkonomien og den petroleumsdrevne økonomien de siste to tiårene har økt betraktelig helt fram til fjorårets prisfall på olje og det er utvilsomt slik at den effekt på det generelle lønns- og prisnivået oljen har hatt i Norge har virket negativt inn på andre eksportrettede næringers konkurranseevne, noe som bekreftes av at bare en av ti kroner de siste årene har vært investert i fastlandsøkonomien. Olje og politikk i nord I Nord-Norge har petroleumsbransjens inntreden hatt en positiv innvirkning på steder som Hammerfest, Harstad, Sandnessjøen og Tromsø mens ringvirkninger fra oljeeventyret de fleste andre steder lar vente på seg. Og selv om den økte petroleumsaktiviteten har skapt arbeidsplasser og inntekter, ser man også tendenser som er mindre heldige: leverandørindustrien i nord opplever at arbeidet med å komme i posisjon for å kunne levere til oljebransjen er både kapital- og kompetansekrevende, og sliter med å få oppdrag i konkurranse med allerede eksisterende aktører; antall (og omfang av) areal- og brukskonflikter med andre næringer, så som fiskeri, oppdrett og turisme er økende; og spørsmål knyttet til miljøsikkerhet preger mange av debattene, også lokalt. Etter prisfallet i 2014 og 2015 og de påfølgende kutt i både driftskostnader og investeringer har dessuten nordnorsk næringsliv opplevd at flere av de mest profilerte prosjektene enten har blitt langt på is, som Castberg-feltet, eller har blitt betydelig mer økonomisk usikre, som Goliat-prosjektet der en panegyrisk velkomst for plattformen til Hammerfest i vår ikke kunne skjule bekymringen over at dagens oljepris er langt under den man trenger for å gå i balanse i prosjektet. I Lofoten har diskusjonen om olje dreid fra å handle om olje for Lofoten til å handle om Lofoten for oljebransjen. Det er neppe en fordel for oljetilhengerne når folkeaksjonen igjen mobiliserer mot oljeutvinning i de sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Bildet er fra folkeaksjonens folkemøte sommeren 2010 i Kabelvåg. Foto: Brigt Dale. 10

3 Vi har så langt i det 21. århundre altså sett et økende fokus på den nordnorske landsdelen og på hvilken måte det norske samfunnet som helhet skal forholde seg til ressursene i nord. Men spørsmålet som tvinger seg fram er i hvilken grad man skal benytte seg av det 20. århundres mekanismer for å forberede Nord-Norge på det 21. århundres utfordringer og muligheter. For hva skal til for at lille Nord-Norge kan ta steget ut av oljealderen som en styrket region en region klar for (fram)tiden etter oljen? Betinger det en sterk oljealder også i nord eller vil vi kunne klare oss vel så bra ja, kanskje bedre i tida etter olje hvis mye av petroleumsforekomstene blir der de er? Mange mener beslutninger knyttet til de to viktigste symbolsakene i nord knyttet til oljevirksomhet spørsmålet om åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) og iskanten vil være av avgjørende betydning for på hvilken måte Nord-Norge som region rustes for tida etter olje. Hvilke muligheter og begrensninger vil det medføre å åpne stadig nye områder for petroleumsvirksomhet i nord? Åpner oljevalget framtida eller låser den oss fast i en stibundethet som gjør oss dårligere rustet for det skifte som må komme overgangen til en grønn økonomi? Lofoten: Et post-petroleum - perspektiv I Lofoten, hvor vi har fulgt debatten i mange år gjennom feltarbeid, dokumentstudier og mediestudier (se De evigvarende ressursene er grunnlaget for bosettinga i Lofoten, og vil være det også etter oljen, gitt at vi forvalter dem fornuftig. Foto: Brigt Dale. 11

4 Dale 2011; Kristoffersen 2014), ser vi en motsetning mellom diskusjonene på nasjonalt plan om ressursutnyttelse og de kortsiktige behov for oljebransjen, og lokale forhåpninger og bekymringer knyttet til muligheten for å bo og leve i regionen. Hvis en velger å hente ut oljen utenfor LoVeSe hvordan vil regionene se ut den dagen den siste olje er hentet opp? Hva med en framtid der man har latt oljen ligge? Dette er spørsmål mange i Lofoten stiller seg, og debatten som føres er også utgangspunktet for det vi i en forskningsartikkel har kalt et lokalt post-petroleum perspektiv (Kristoffersen og Dale 2014). For mens nasjonale (og til dels regionale) aktører fokuserer på Lofotens potensielle inntreden i den relativt sett kortvarige petroleumsalderen og de muligheter, beregninger og endringer i risikovurderinger dette medfører, er debatten i Lofoten svært ofte fokusert på hva valget om «olja» vil bety for tida etter petroleumsvirksomheten tar slutt, i tillegg til de begrensinger en slik virksomhet vil kunne bety for andre virksomheter i et meget aktivt havområde. Slik sett er den lokale debatten preget av en erkjennelse av at oljealderen i Lofoten uansett vil være kort, og at den derfor ikke må medføre varige endringer som påvirker negativt de fornybare ressursene som finnes i regionen. Post-petroleum er også relevant fordi det til forskjell fra et klassisk peak-oil perspektiv, som peker på fraværet av ressursen som det store problemet som må løses, tar opp i seg at oljeressursen fortsatt vil påvirke samfunnet lenge etter at den er hentet opp av bakken: Selv om ressursen er brukt opp vil dens virkninger på sosiale, kulturelle og økonomiske rammebetingelser fortsatt være tilstede. Et fokus på måten utnyttelsen av en ressurs etablerer visse stibundne praksiser er relevant også for andre bransjer og ressurser (eksempelvis i de kystnære fiskeriene), men dynamikken er betydelig mer potent i forhold til ikke-fornybare Melkøya utenfor Hammerfest. Byen har fått mye ut av Snøhvit- og Melkøyaetableringene, med både skatteinntekter og oppdrag til lokale aktører. Mange er imidlertid skeptiske til å se på Hammerfest som et eksempel til etterfølgelse; de færreste tror på mange landbaserte anlegg som Melkøya, og med synkende investeringer i oljesektoren sliter de nordnorske leverandørene i økende grad med å få oppdrag. Foto: Brigt Dale/ Nordlandsforskning. 12

5 ressurser, her olje i særdeleshet. Tatt i betraktning hvor stor makt oljeindustrien har fått i Norge siden 1970-tallet og den politiske konsensusen om at en nordlig ekspansjon er nødvendig, kan et post-petroleum perspektiv sette fokus på hvordan andre nåværende og potensielle næringsaktiviteter i Nord-Norge blir satt på vent, og at tilretteleggingen for en petroleumsaktivitet som er relativt kort vil kunne påvirke på hvilken måte også andre næringer kan utvikles både under en eventuell oljealder og i tiden etterpå. Post-petroleum som konsept er derfor relevant i analyse av situasjoner der utvinning av ressurser eller konkurranse om områder står i konflikt/ konkurranse med hverandre, og der et utvidet perspektiv på hva som verdsettes både i nåtid og i fremtid bør inkluderes. Det setter med andre ord spørsmålstegn ved den makt og det etablerte faktum at utvinning av ikke-fornybare ressurser ikke bare har negative effekter på natur, miljø og klima, men at det også har sosiale, politiske og kulturelle effekter hvor effekten strekker seg ut over selve utvinningsperioden. Trykket på Lofoten har de siste årene i sterkt grad vært knyttet til politiske beslutninger i hovedstaden, naturlig nok, vil mange si, ettersom petroleumspolitikk er et nasjonalt anliggende. Utfordringen er at svingningene i sterk grad har handlet om to ting; det ene om det parlamentariske grunnlaget for skiftende regjeringer (noe som har medført at beslutninger kommer i form av utsettelser, ikke permanente løsninger), det andre om petroleumsnæringens behov for nye områder. Diskusjonen om oljeboring ved iskanten representerer også begge disse variablene. Olje og is(kant) Mens konfliktene rundt Lofotenspørsmålet er nært knyttet til at området er nær folk, handler iskantdiskusjonen i stor grad om det motsatte; områdets avsidesliggende beliggenhet og de utfordringer det medfører er på mange måter kjernen i diskusjonen. Og mens Lofoten igjen aktualiseres blant annet på grunn av de lave oljeprisene det er ventet at såkalt break-even (det vil si prisen man må få for oljen for at prosjektet skal tjene penger) på Lofotenoljen vil være betydelig lavere enn for store deler av Barentshavet så er både geopolitiske, økonomiske, rettighetsbaserte og teknologiske argumenter i sving hva gjelder iskantområdet. Men dette til tross handler det igjen først og fremst om petroleumsbransjens behov. For 20. januar i år meldte klima- og miljøminister Tine Sundtoft at Regjeringen ville foreslå for Stortinget å endre definisjonen av hvor iskanten befinner seg, med det hovedargument at det er viktig med oppdaterte data for å kunne forvalte områdene i tråd med Stortingets prioriteringer (som blant annet er vedtatt i forvaltningsplanen for Lofoten-Barentshavet i 2006 og 2011). Viktigst her er det allikevel å påpeke at Sundtoft i pressemeldingen skrev at behovet for å flytte iskanten helt konkret knyttes til åpningen av Barentshavet Sørøst for petroleum og til samarbeidsavtalen regjeringen har med Venstre og KrF for stortingsperioden, der nettopp iskantområdet fredes (på grunn av det rike og sårbare økosystemet det utgjør). Med andre ord: for å kunne bli sittende i regjering og sørge for tilgang til kontroversielle områder for oljeboring langt mot nord måtte iskanten flyttes. At statsminister Solberg hevdet at «regjeringen ikke har flyttet iskanten» men at «den har flyttet seg selv» (Nord24.no, 2015) må i så henseende sees på ikke bare som en kuriositet men som en bekreftelse av at menneskeskapte klimadrivende prosesser i realiteten ikke ses på som annet en naturlige prosesser særlig når det gjelder forholdet til petroleumspolitikk. Iskantdebatten handler for regjeringen om to ting; om en fortsettelse av petroleumsutvidelsen nordover og om regjeringens overlevelse. Derfor manipuleres det med tall for å kunne utvide nordover uten å sette samarbeidsavtalen i fare. Sett nordfra burde debatten etter vår mening først og fremst handlet om to helt andre ting; om klimaspørsmålet og om hvorvidt (og på hvilken måte) en utvidet petroleumsvirksomhet i nord vil påvirke samfunn og natur i disse områdene, og skape både muligheter og legge begrensninger for næringsliv, sysselsetting og samfunnsliv post-petroleum. 13

6 Avslutning Fortellingen om Nord-Norge i det 21. århundre har lenge vært knyttet til at statlige aktører sammen med oljeselskapene, med statseide Statoil i spissen, har solgt inn en visjon av fremtiden hvor regionen vil være en sentral brikke i fremtidig norsk oljeutvinning; en ny, sterk oljeregion som skal sikre videre finansiering av velferdsstaten. I løpet av de siste par årene har denne fortellingen slått sprekker, og skillelinjene mellom tilhengere av økt industrialisering og miljøbevegelsen er mindre klar enn tidligere, særlig lokalt og regionalt men etter hvert også nasjonalt, noe som igjen fører til at fremtiden fremstår som langt mer usikker enn tidligere. Store industriaktører som Nergård-konsernets direktør Tommy Torvanger i Nord-Norge og tidligere NHO-direktør Jens Ulltveit-Moe stiller store spørsmålstegn ved om en fortsatt utvidelse av oljealderen vil være nyttig og lønnsomt for norsk næringsliv; den første med referanse til den risiko den vil representere for næringa han representerer, den andre fordi lønnsomhet i ikke-fornybar energiproduksjon er på vei ned samtidig som at det er knyttet høy økonomisk risiko til prosjektene som er påtenkt langt ute i Barentshavet. Slik vi ser det er det altså knyttet betydelig usikkerhet til de etablerte sannheter som fortellingen om det norske oljeeventyret er bygget på, og for Nord-Norges del fremstår det å velge olje mer og mer som om man låser framtida til en stibundethet verden trenger å fri seg fra fremfor å følge flere stier og utnytte regionens mangfold av muligheter. Uansett valg og strategier om de inkluderer olje eller ikke bør hovedfokus uansett være på tida etter olje ikke den relativt korte tiden mens oljen ennå er viktig. Den perioden er tross alt kort. Litteratur: Dale, B (2011). Securing a Contingent Future: How Threats, Risis and Identity Matter in the Debate over Petroleum Development in Lofoten, Norway. PhD Thesis, University of Tromsø. Kristoffersen, Berit (2014). Drilling Oil Into Arctic Minds? State Security, Industry Consensus and Local Contestation. PhD Thesis, University of Tromsø. Kristoffersen, Berit og Dale, Brigt (2014). Post-Petroleum Security in Lofoten: How Identity Matters, in Arctic Review of Law and Politics, vol. 5, issue 2. Nord24.no (2015) «Regjeringen flytter iskanten nå kan det bores lenger nord», 24. april web: no/barentshavet/iskanten/regjeringen/regjeringen-flytter-iskanten-na-kan-det-bores-lenger-nord/s/ Urry, John (2013). Societies Beyond Oil: Oil dregs and social futures. Zed Books Ltd, London. Berit Kristoffersen er postdoktor ved institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging ved UiT Norges Foto: Carsten Aniksdal. arktiske universitet. Hun forsker på turisme, klimaendringer og olje i nordområdene. E-post: berit.kristoffersen@uit.no Brigt Dale er seniorforsker ved Nordlandsforskning, og fokuserer i sitt daglige virke særlig på petroleumsutvikling, oppdrettsvirksomhet, fiskeri og mineralutvinning og på hvilken måte disse aktivitetene påvirker lokalsamfunn. Brigt har en doktorgrad fra Universitetet i Tromsø der han ved hjelp av sikkerhetsteori analyserte lokale og nasjonale debatter knyttet til spørsmålet om en åpning av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for petroleumsvirksomhet. Han leder nå prosjektet ARCTICCHAL- LENGE, finansiert av Forskningsrådet, der Lofoten sammen med Alaska og Nordvest-Grønland er caseområder for en studie av på hvilken måte lokale debatter om framtiden påvirker mulige petroleumsprosjekter i sårbare områder i Arktis. E-post: bda@nforsk.no 14