Støvler må smøres Gå igjennom utstyrliste (veldig viktig)

Transkript

1 Av Hanne Bakken Endelig står årets utflukt for tur og denne gangen går turen til Rondvassbu. Noen forberedelser må til før en kan legge ut på tur, og det som er utfordringen i år er å IKKE glemme noe. I år er det ekstra viktig siden sekken må være ferdig pakket allerede på tirsdag og stå klar på jobben til fredag da årets (for mitt vedkommende) høydare endelig står for dør. Støvler må smøres Gå igjennom utstyrliste (veldig viktig) Her er det veldig viktig å sjekke lista flere ganger, slik at en er sikker på og ikke glemme noe. Og som jeg alltid sier det nytter ikke å tro at en har blitt verdensmester til å pakke selv om en har gått i fjellheimen noen ganger. Proviant Vann til turen inn til dit hvor vi skal bo er et must. Matpakke er også en viktig ting å ha med hvis en ikke skal kjøpe mat på første stopp. Det må bemerkes at à mor ikke kunne være med på årets tur, så i år måtte vi alle sammen ta et realt ansvar for oss selv når det gjelder niste på turen. Og da mener jeg fra fredag og frem til søndag, det var nemlig ingen som gikk å spurte om en hadde med seg proviant. I år lot jeg en lille en bli hjemme (tåler fankern ikke den spriten lenger). Litt vin til kvelden må heller ikke glemmes, selv om vi ble gjort oppmerksom på at Rondvassbu har alle rettigheter og at de kom til å sjekke ut på kvelden. Sjokoladen og sukkertøyene ble også sløyfet i år. Det berømte drikkebeltet har jeg fått til odel og eie men jeg glemte igjen det også i år, så nå har jeg lagt det igjen på jobben slik at jeg ikke skal glemme det til neste år. Så i år var det ikke de som pleier å passe på mitt ve og vel som sviktet, men kun meg selv som ikke klarte å tenke klart når jeg først skulle av sted. Jeg skal si dere at det er litt av en påkjenning å glede seg slik som jeg gjør. Gleden begynner å komme allerede når vi sitter på bussen hjem til Oslo på søndag til neste års fjelltur. En kan si er det mulig og ja det kan jeg skrive opp. Jeg gleder meg som en unge og det har jeg ikke tenkt å slutte med. Så når dagen endelig er der så kjennes det ut som jeg blir mange kilo lettere, og det er en veldig deilig følelse med tanke på at sekken er tung nok som den er om ikke jeg skal dra på noen ekstra kilo. Men som jeg har skrevet tidligere så tar ting tid når det gjelder pakking av en tursekk, og som alltid må nå Bakken glemme ett eller annet. Men som alltid blir à reddet og denne gangen gjaldt det tannbørste og tannkrem. Så mitt motto har blitt - Turkammerater som er villig til å dele er gull vært. Bussturen opp går helt smertefritt i år som den alltid har gjort. Finn to feil

2 Etter ca. 5 timers busstur er vi endelig fremme ved Spranget. Siden Rondanes naturreservat begynner her kommer ikke bussen lenger, og vi må gå de siste kilometerne (1,5-2 timers gange) før vi endelig er fremme ved målet Rondvassbu. Men det skremmer verken undertegnede eller noen andre i følget, dette er jo bare starten på en fantastisk helg og barnemat i forhold til den turen som venter oss i morgen. Og når en attpå til ser at det er noen gamle kjente fra fjorårets tur som venter på at en skal få på seg fjellstøvler, drikkeflaskene og tur sekk for at vi skal ta følge - ja, da er det ekstra morsomt å ta fatt på turen. Mens vi går takker vi for sist (båttur til Hovedøya) og ikke minst vi mimrer veldig fra fjorårets tur. Og det er ikke lite vi skal igjennom skal jeg love dere. Særlig med tanke på at det var noen som faktisk hadde pakket på en helt spesiell måte i fjor (trillebag), ja, du leste riktig og nå skjønner dere kanskje at vi hadde mye å snakke om. Siden vi har vært i Rondane før, så er det mange minner som strømmer på og jeg klarer ikke å la være å mimre litt. Det var i 2004 vi bodd på Rondvassbu sist, og da bodde vi i egen hytte. Da hadde vi gjester som kom fra nabohytta som var med på festen (bergensere). De syntes det hørtes ut som vi hadde det så morsomt at de lurte på om de fikk være med på moroa. Og selvfølgelig vi var ikke vonde å be, bare kom inn, her er det rom for alle, og vi må jo heller ikke glemme at vi måtte gjøre plass for andre overnattingsgjester også (guds gave til kvinnen-trodd`n i hvert fall). Men dessverre var denne hytta brent ned, så det var ingen som trengte å sove verken i vedabua, brinken eller på hemsen. I år ble vi på forhånd gjort oppmerksom på at det kunne hende det var noen som kanskje måtte ligge ute i lavvo, men a`mor fortalte tidlig at det ble det ikke noe av alle skal få ligge inne hele helgen. (da slipper i hvert fall noen å ligge med skjerf og lue). Siden Haugland i år var alene som turleder var det litt av en kabal som skulle gå opp med å fordele alle på sine respektive rom. Så når undertegnede endelig kom frem til Rondvassbu var det bare å hente seg noe å drikke og slappe helt av. Et eller annet sted skal jeg nå ligge om det er i peisestua, et rom, kottet, gangen eller rett og slett på gulvet. Det var heldigvis ikke jeg som måtte ligge på gulvet, på den måten unngikk jeg i år å få noen som datt over meg når de skulle klatre opp i overkøya. Da undertegnede skulle gå til det rommet hun var blidt tildelt var det noen som ropte Hanne i enden av korridoren. Og siden jeg ikke hadde briller på klarte jeg ikke å se hvem dette var (tror jeg ble blendet av solen). Av erfaring fra mine unge dager har jeg sluttet å hilse på alle jeg treffer. Det var nemlig en periode jeg trodde jeg kjente alle som krysset min vei, så det ble litt frem og tilbake men tilslutt så viste det seg at det var en jeg kjenner, rettere sagt en arbeidskollega. Så folkens verden er ikke så stor som en mange ganger tror og (godt er det vil noen si, synd vil andre si). Men som jeg allerede håper at dere skjønner, så ble dette også som det alltid pleier, en uforglemmelig helg. Middagen ble servert klokken og menyen besto av grønnsaks suppe, laks og sitron fromage og selvfølge noe godt å drikke i glassene. Og som det fremkommer av bildene så smakte maten og selskapet var det ikke noe å si på.

3 Etter middagen var vi klare for å innta peisestua og det innebærer sosialt samvær, yatzy og ikke minst kortspill. Vi hadde ikke eget sted å sitte i år som vi har vært så heldig å ha noen ganger. Men det er jo alltid hyggelig å sitte ved siden av noen en ikke kjenner (spesielt hyggelig var det når en oppdaget at det var 3 damer) eller rett og slett å bli kjent med nye mennesker. Ellers lar vi bildene tale for seg. Jeg må samtidig benytte anledningen i år igjen og innrømme at reglene i MATTIS faktisk er de samme som tidligere år. Men det er ikke bare jeg som syntes det er mye hvis om atte dersom atte. Dessverre var ikke de som er mest ivrig på MATTIS med i år, men det var nå noen andre som tok dess plass og moro var det lell. Det var noen vi ble kjent med som måtte ligge i peisestua den første natta, så her ble vi jaget ut ganske tidlig, men vi hadde også i år en veldig snill vert som lot oss (som har lakenskrekk) sitte litt utover i hovedhuset, men med det ansvaret vi tar så bar det tidlig i seng. Som vanlig er det alltid noen nattlige turer som må tas før en endelig skal opp for å innta en stor og hyggelig frokost kl Men i år må jeg innrømme at disse turene ikke ble det samme når den hyggelige praten/hilsen uteble. når det en er vant til plutselig blir borte, det

4 er først da en savner det og innser hvor hyggelig disse treffene egentlig er - det er rart med det der. Slik blir det når den som alltid er oppe i otta ikke er med på turen. Som sagt ble frokosten inntatt kl. 800 og matpakke skulle smøres (den var ikke liten) og pakking av en velutstyrt tursekk hører også med i morgenritualet. Turlederen var på plass når han skulle, men i år fikk vi bare samlet ca. halve hønseflokken for å få tatt et gruppebilde før vi la i vei på dagens utflukt. Noen valgte å gå til Per Gynt hytta mens andre gikk til Rondeslottet via Vinjeronden. For en herlig gjeng, skal si vi hadde en helg vi vil huske lenge. Slik det fremgår av bildene var vi ikke velsignet med fint vær i år, men det ble en flott tur og de fleste nådde sitt mål. Det må nevnes at det var noen som valgte å snu på toppen av Vinjeronden, men når det er sagt så må det også nevnes at de også har besteget et fjell som er over 2000 m.o.h. Så uansett hvilket punkt en valgte å snu på det være seg Per Gynt hytta, Vinjeronden eller Rondeslottet så har vi noe å være stolte av. FLOTT LEVERT FOLKENS

5 Plutselig lettet skydekket noen få minutter og da gjaldt det å være raskt fremme med kameraet. Jeg må bare innrømme at jeg er veldig fascinert av den naturen vi er så heldig å ha og som vi alle tar for gitt her i Norge.

6 Vi møtte på snø ganske tidlig i år. Her har vi kommet opp på Vinjeronden og en pause kommer alltid godt med før en legger ut på den siste etappen. Det slår meg faktisk at vi enda ikke har møtt på den første puljen på vei ned mens vi enda er på vei opp. For å utfordre denne puljen litt så velger jeg heller å tro at vi som danner bak troppen har blitt mye sprekere, slik at vi faktisk er i ferd med å ta igjen de som (tror de) er noen ordentlige fjellgeiter. Hva er det som skjer, det virker nemlig for meg at forspranget blir mindre og mindre for hvert år som går. Rett før vi skulle begi oss ut på den siste etappen var det en som lurte på Bakken, har du tenkt å snu nå nei, hvorfor spør du om det?. Det viste seg at jeg var ikke helt tilstedet om hvilken retning jeg skulle gå i tåka, men som en god turleder vi alltid har med oss ble jeg fort hanket inn. ENDELIG I MÅL UT PÅ TUR ALDRI SUR Vel fremme på toppen må jeg innrømme at jeg får en god følelse i kroppen (yes endelig i mål). Noe varmt å drikke nå skal smake og så kommer smilet frem. En må heller ikke glemme at i tradisjonens tro så lar turleder en lille en gå rundt (to ganger faktisk, en må jo ha en i hvert bein). En må ikke alltid ha en planlagt date på toppen for å treffe noen fjellryper. I år var det KIWI jentene som imponerte guttene i senk.

7 Som dere ser av bildene så var det ganske bratt og mange hundre høydemeter å bestige. Selv om en blir sliten og en kjenner det godt i beina og tanken på at nå orker jeg snart ikke mer, så er det litt av en lykkerus når en står på toppen og ser på den flotte utsikten når skyene endelig bestemmer seg for å trekke seg litt tilbake. Turen ned fra fjellet gikk som en drøm for noen. I år var det to stykker som gikk litt feil på nedturen. De gikk 2 timer i feil retning før de oppdaget det store feilskjæret. De fikk nå til slutt spurt noen forbipasserende om dette var veien ned til Rondvassbu, for de syntes nå at terrenget rundt dem ikke virket så kjent (her kan vi ikke si at vi har vært før i dag). De hadde begynt nedstigningen til Bjørnholia isteden for ned til Rondvassbu. Men som de fortalte i etterkant så var ikke det så farlig, for tåka lettet og de fikk et fantastisk vær (sol og skyfri himmel) så det var ikke noe hensikt i å forte seg tilbake vi spiser bare til annen bordsetning. Det de ikke tenkte på var at vi satt/fløy rundt som noen huggerne høner og lette etter de, faktisk holdt på å sende ut en etterlysning. Jeg syntes nå at neste gang så får de det gjelder ta et ansvar å tenke på at det faktisk er noen som ønsker å nyte maten fremfor å bli engstelig over de som ikke kan klokka Så mottoet er: det er aldri en skam å spørre om veien og det før det har tatt forlang tid. Men jenter, det er INGEN som kan skryte på seg å ha gått 4, 2000 meter topper på en dag, den skal dere ha. Det er bare å ta av seg hatten og si GODT GJENNOMFØRT. Så selv om dagen ble litt mer spennende enn det vi er vandt med så endte den godt, så folkens TAKK FOR EN FIN TUR I FJELLET.

8 Vell nede var det noen som var slitne og noen syntes de var veldig vågale da de badet i det kalde vannet (eller var det noen damer de skulle imponere). Lørdag ble middagen presentert og servert klokken av vårt flotte vertskap og menyen besto av kremet fiskesuppe med skalldyr, kalkunbryst med hvitløks bakte poteter og wokede grønnsaker med kremet saus med urter fra urtehagen til Geir. Og stemningen var på topp selv etter en lang og slitsom dag i fjellet. Da middagen var fortært bar det igjen inn i peisestua til kortspill og sosialt samvær. Vi lar nok en gang bildene tale for seg.

9 Undertegnede syntes at kortspillet nok kom litt sent i gang i kveld så av en eller annen grunn (skjønne den som kan) så prøvde à å køye tidlig. Men når gutta skal ta seg en gutteprat, ja, da er det bare å tusle tilbake til de andre og håpe på at de fort kommer etter. Men når BAKKEN kommer tilbake til det muntre lag for 3 gang da var det endelig noen som skjønte at de måtte sette i gang med MATTIS. Det må nevnes at en av gutta hadde så høye tanker om seg selv at han tenkte her skal ingen jente slå meg i kortspill, men den gang ei. Det ble veddet om at glasset aldri skulle være tomt og for å gjøre historien kort, så merket han godt på kroppen dagen der på at han tapte stort (girl power) sier nå jeg. Det skal sies at det var ikke jeg som var denne jenta i år. Søndag lå jeg lenge, ca. til klokken Spiste frokost, laget matpakke og pakket sekken. Og får et vær vi våknet til, det er bare et ord som er dekkende FANTASTISK. Vi lar bildene tale for seg selv. Den glade vandrer kalles jeg.. Mens vi rusler mot bussen så er det bare balsam for sjelen å sette seg ned i det fine været og nyte omgivelsene og mimre litt om årets tur. Mens vi venter på bussen skal ankomme, får vi tid til å se oss litt rundt og plutselig oppdager en ting som en ellers ikke har fått med seg.

10 SÅ FOLKENS DETTE ER MIN MÅTE Å FÅ TAKKET ALLE SAMMEN FOR DET HYGGELIGE SAMVÆRET OG FOR EN FLOTT FJELLTUR, VI SEES TIL NESTE ÅR. OG EN STOR TAKK TIL DAG OG TORUN (selv om à mor ikke var med på selve turen så har à gjort mye i kulissene i forkant), DETTE FRISTER TIL GJENTAGELSE TAKK FOR MEG HANNE