Touchdown i San Antonio Jeg tenker på Thor Vigeland, og at denne reisa egentlig startet med en sang jeg hørte da jeg var 16. Natta ligger foldet ut over Texas som et stykke speilfløyel, og lysene fra flyene over oss er som bortkomne Betlehemsstjerner mens lukta av eksos blander seg med en søtladen eim av blomster, og jeg undres på om Thor Vigeland var like spent da han kom motsatt vei fra Montana for 35 år siden. Jeg kan se ham for meg, den første hippien i hjembygda mi. En norskamerikaner med langt hår, et fuglerede av et skjegg og en klesstil som etter alle disse årene fortsatt får enkelte av sambygdingene mine til å påstå at han kunne skremme fanden sjøl på flatmark. Thor Vigeland kom alene, men akkurat som mange av de gamle utvandrerne sendte han bud etter sin kvinne da han var kommet litt i orden. Historiene om ham er nesten like mange som det er innbyggere i bygda, og i en av yndlingshistoriene mine fortelles det at da kjæresten Madge kom med toget, var det ikke møtt fram noen på perrongen for å ta imot henne. Thor hadde bare spikret opp et primitivt kart på stasjonsveggen som skulle vise vei. Den gang var ikke engelsk noe man frivillig snakket på Granli (det er det for så vidt ikke i dag heller), men da en innfødt fant en bortkommen dame i rare klær som ikke kunne et ord norsk traskende langs veien, ble hun raskt tatt med til den andre utlendingen i bygda. 11
Jeg må svelge, fortsatt blir jeg rørt ved tanken på det de to hadde sammen på den lille husmannplassen oppe i åssida langt inne i skogen. Nettopp det er noe av grunnen til at jeg har tatt med min egen kone og våre barn på denne turen, at vi mange veikryss fra nå vil kunne se oss tilbake og forhåpentligvis vite at vi opplevde noe viktig sammen som familie, noe som alltid vil ligge inne i oss som et eget sted bare vi kan dra. Men det er en annen grunn til at jeg har tatt dem med også. Jeg har aldri vært flink til å være modig på egenhånd. Da jeg var journalist, var jeg helt avhengig av å ha med meg en fotograf for å våge å banke på hos fremmede. Jeg jobbet alltid best når jeg hadde noen å støtte meg til. Så nå står jeg her på flyplassen i San Antonio sammen med familien min. En mann med et klart mål om å finne Thor Vigeland, men med en veldig diffus plan om hvordan jeg skal få det til. Det siste brevet Thor sendte sin tante på Granli, var poststemplet Missoula, Montana, og jeg har skrevet flere brev til denne adressen og lurt på om jeg kunne komme på besøk. Men jeg har ikke fått et ord tilbake. Jeg har ringt gang på gang til nummeret jeg har fått oppgitt av tanta, men det er aldri noen som svarer. Bare en metallisk stemme som ber meg legge igjen en beskjed. Kona mi er et logisk menneske, og iblant mistenker jeg henne for å ønske at livet kunne være som matematikk, men når det gjelder Thor Vigeland, er han ikke et regnestykke som går opp med to digre streker under. Hvordan skal jeg kunne forklare at for meg er Thor på mange måter mer en tilstand enn et menneske av kjøtt og blod? Hvordan skal jeg få henne til å forstå at selv om jeg aldri har møtt ham og knapt aner hvordan han ser ut, har han siden jeg var liten, vært selve bildet på Amerika? 12
Historiene om Thor gjorde barndommen min mer spennende. Og utenfor filmens, litteraturens og musikkens verden er han det mennesket som mer enn noen annen har gitt næring til min lengsel etter Amerika. Dette er ting som det er vanskelig å sette ord på, slik at kona mi kan forholde seg til det som noe konkret og ikke bare som enda en av disse vidløftige planene jeg fylles av hver gang livet virker for satt. Kanskje er det nostalgi denne turen handler om. En lengsel etter å være ung, eller i hvert fall yngre. Et savn etter å være fri, som de gangene jeg snek meg til å sitte bak rattet i bilen til pappa, laget motorlyder inne i meg og hvisket til meg selv at en dag skal jeg ta storveien ut i verden. En dag skal jeg virkelig dra, og legge denne bygda og alle trange steder med lange navn bak meg for godt. Men jeg vokste aldri opp til å dra, jeg vokste opp til å skrive sanger og bøker om det i stedet. Og Thor Vigeland fortsatte å leve et sted inne i meg som navnet på den reisa det aldri ble noe av, som bildet på den mannen jeg kanskje kunne ha blitt. En mann stående i veikanten med tommelen strakt i været som en kompassnål og veiviser for resten av livet. Etter hvert som jeg har vokst opp til å bli en middelaldrende mann med kone og barn, er Thor Vigeland blitt noe mer enn en personifisering av det store landet på den andre siden av dammen. Han er blitt noe av det samme som får menn på min alder til å kjøpe seg Harley, reise til Alaska på bjørnejakt eller bytte inn kona i en modell bare halvparten så gammel. For meg er det å reise ut for å finne Thor Vigeland et forsøk på å holde meg noen skritt foran midtlivskrisa. Flere mannfolk jeg kjenner, har en hang til å snakke høyt om alt de drømmer om å gjøre hver gang de tar et glass for mye, for så neste dag å finne en unnskyldning 13
for å la være. Jeg er redd for å bli en slik mann. Men heller ikke det er hele svaret. Thor Vigeland appellerer til alt jeg forsøker å være som forfatter, og det var slike folk jeg elsket å oppsøke som journalist. Leo Tolstoj sa en gang at det finnes bare to typer historier. Det kommer en fremmed til byen, eller noen drar fra byen. Thor Vigeland oppfyller begge disse kriteriene. Og så er det Hardy-guttene, Frank og Joe, som mer enn noen var med på å prege min forestillingsevne som barn. Jeg hadde aldri noen klar formening om hvordan de så ut, men da jeg lekte for meg selv, hadde jeg barnets forunderlige evne til å bli Frank eller Joe Hardy og se verden gjennom deres øyne. Slik ble det med Thor Vigeland også. De gangene jeg følte at bygda ble for trang, var det Thor jeg lot som jeg var. Den fremmede. Han som kom og ikke trengte å bli. Han som ingen helt fikk taket på. Det kunne kanskje vært annerledes når det gjelder det å fortelle kona mi om det egentlige målet med denne reisa hvis jeg hadde klart å gjøre en avtale på forhånd, at Thor Vigeland kunne vente som en rød runding på kalenderen noen uker fram i tid. Eller det kunne i det minst gjort ting litt lettere hvis jeg hadde visst hvilken forfatning han var i. Det ville blitt en buklanding midt i virkeligheten å finne ut at han bare var en akterutseilt fyr som har latt livet drive fra seg, etter først å ha tegnet et glansbilde av Thor for resten av familien. Når vi har sittet med kartene brettet ut over stuebordet, har jeg derfor ikke snakket mer omthor Vigeland enn om en hvilken som helst severdighet vi kan stoppe ved langs veikanten. Jeg har tenkt at jeg på et eller annet vis vil klare å få tak i ham før vi drar. At jeg vil kunne få en slags bekreftelse på at vi er velkomne. At jeg vil klare 14
å knytte en ny forbindelse mellom Granli og Missoula. Nå er vi i Texas. Nå har reisen startet, og jeg aner ikke om jeg vil klare å finne ham, eller om han i det hele tatt ønsker å bli funnet. For å gjøre fallhøyden mindre for meg selv og for å få familien med har jeg derfor forsøkt å kamuflere denne reisen som en ferie på kryss og tvers gjennom Amerika. På spørsmål om hvorfor i all verden vi skal ende opp i Missoula i stedet for i Disneyland, California eller ved Frihetsgudinnen i New York, har jeg vært litt vag. Sagt at det kunne vært spennende å se byen James Lee Burke og James Crumley, to av mine yndlingsforfattere, har skrevet om. Og når vi først er der, kunne vi kanskje levere en pakke hvis det passer seg slik. En pakke fra en av min mors beste venninner til hennes nevø. Ja, det er slik jeg har omtalt Thor Vigeland til kona mi. Som en nevø. Og uansett hva jeg vil finne i Missoula, håper jeg at vi alle fire på denne turen hver på vår måte vil forstå at iblant er det vel så viktig å bruke veiene til å reise som bare til å komme fram. Nettopp det er grunnen til at vi ikke flyr strake veien til Missoula, og at jeg som en forsoffen privatdetektiv begynner å lete etter Thor Vigeland i barene rundt flyplassen i byen der han kanskje fortsatt bor. Vi skal ta den lange veien, og jeg vil prøve å fornemme noe av det samme som Thor Vigeland må ha følt da han jobbet seg motsatt vei med kurs for forfedrenes hjemland. Jeg skal søke etter ham over hele «Frokostlandet», som Erik Bye kalte det, mens jeg har Amerika bak meg, foran meg og rundt meg på alle kanter. Sir? sier den digre damen bak disken inne hos Avis. Jeg bare nikker. Vi har et problem med leiebilen, sir, fortsetter hun. På grunn av uvær ble flyet vårt holdt igjen i Frank- 15
furt, og det drøyde til over midnatt før vi gjorde touchdown i San Antonio. Til tross for at vi er flere timer forsinket, er jeg i godt humør da vi endelig ankommer bilutleiefirmaet. Det ser også ut til at masingen på det norske reisebyrået har båret frukter. I mailene mine har jeg gang på gang understreket at vi må ha en amerikansk bil, og at jeg nekter å kjøre Subaru, Toyota, Mitsubishi, ja, i det hele tatt noe slags jap crap, eller riskoker på godt norsk. «Vi skal ut på en viktig ekspedisjon,» har jeg skrevet, uten å gå i detalj om norskamerikanske hippier som bodde tvers over dalen for meg den sommeren jeg fylte åtte. Reisebyrået har likevel tatt poenget, og den storvokste damen hos Avis lover oss en skikkelig cowboydoning av en bil, en Chevrolet Trailblazer. Problemene starter da vi skal omsette leiebilkupongen i en kontrakt. Av en eller annen mystisk grunn går det ikke an å leie bil i Amerika for mer enn 30 dager om gangen. Vi har derfor fått to kuponger, en på 30 dager og en på den resterende tiden. Selvfølgelig har jeg vært naiv og trodd på reisebyråets forsikringer om at dette ville gå greit. Large Marge, eller hva damen bak disken heter, forteller oss utstudert langsomt at vi må komme tilbake etter sju dager for å få ny bil og begynne på kupongen som skal gjelde for de siste 30 dagene. Men vi er ikke i Texas om en uke. Vi har en reiserute å holde, forklarer jeg, og anstrenger meg for å fortsette å smile. Beklager, det er ikke jeg som har laget reglene, sier Large Marge, og jeg gjør det dummeste man kan gjøre med en amerikaner bak en disk; jeg begynner å diskutere. Det er tåpelig, for jeg vet bedre. Amerikanerne er meget russiske i sin måte å håndtere byråkratiet på, og jeg klarer ikke å la være å tenke på en selsom opplevelse 16
på en pizzarestaurant i San Marcos, Texas, første gang jeg besøkte The Lone Star State. Damen i kassa den gang la hele sin sjel i å forklare at de hadde tilbud på to pizzaer til prisen av én. Like hardnakket forsøkte jeg å nå fram med mitt enkle budskap om at det ikke var lenge siden jeg hadde spist, og at én pizza var mer enn nok. Men du kan ta med resten hjem, sa damen. Jeg bor på hotell, forklarte jeg. Du kan ta spise den i morgen tidlig. Det er frokost inkludert i prisen. Men det er to pizzaer for prisen av én! Jeg forstår det, men kan du ikke bare gi pizzaen til den neste som bestiller noe, ta den med deg selv eller gi den til noen hjemløse. Moren min var søndagsskolelærerinne, jeg er pinsevenn av fødsel og har lært at det er direkte synd å kaste mat. Det endte med at jeg ikke fikk kjøpt pizza. Jeg forsøker å undertrykke disse minnene nå, men ved siden av meg ved skranken har kona mi fått det samme uttrykket i ansiktet som når jeg blir satt til å løse praktiske oppgaver og aldri klarer det like bra som faren hennes. Enda mer urovekkende er det at barna ser særdeles forlikte ut der de sover hode mot hode på golvet som to siamesiske tvillinger. Jeg blir nervøs når de ikke krangler intenst. Det er litt slik som den sitrende stillheten rett før en storm, eller som en gammel sjømann hjemme på Granli pleide å si: Før blaute helvete bryter laus. Large Marge legger på røret etter å ha snakket med sjefen sin på telefon, men dessverre står ikke nyhetene i stil med det låvedørbrede smilet hun slår opp. Beklager, sir, men du må nok komme igjen om sju dager, sier hun. Men jeg har sjekket dette flere ganger med reise- 17
byrået. Jeg har to kuponger. De sa at alt var i orden. Jeg er en forfatter som har syke barn, og vi må rekke et bryllup. Det første er sant, påstand to er åpen for tolkninger, mens det siste er regelrett jug. Så mye for å være sønn av en søndagsskolelærerinne. Uansett får det ikke noe å si for utfallet av saken. Beklager, sir, gjentar Large Marge. Men du kan få låne telefonen og ringe reisebyrået ditt. Men det er ingen på jobb der midt på natta. Som jeg har sagt noen ganger, jeg kommer fra N-O-R-G-E (N- O-R-W-A-Y?), sier jeg. Da hun beklager sir for tredje gang, bare tar jeg imot nøkkelen, og uten et ord til resten av ekspedisjonen begynner jeg å laste bagasjen inn i bilen. Natta er på sitt mørkeste da vi setter oss inn i Chevroleten, finner motorveien og kjører mot hjertet av den åttende største byen i Amerika. Lysene fra bilene foran oss surrer som ildfluer innover mot sentrum, men akkurat nå er denne rastløse skjønnheten fullstendig bortkastet på meg. Jeg sitter bare og irriterer meg over hvor byråkratisk Amerika kan være. Nå er det sikkert blitt noe tull med hotellet også, fordi vi kommer mye seinere enn jeg skrev i mailen da vi bestilte. Jeg lurer på hvordan Thor Vigeland forholder seg til byråkratiet. Da han kom til Granli, kjøpte han en gammel likbil som han kostemalte rød, gjorde om til pickup og kjørte inn til Kongsvinger uten registreringsskilt. Historien har sikkert vokst seg større enn størst med årenes løp, men sier like fullt at hippien hadde tungebåndet i orden og klarte å snakke seg vekk fra bot og anmeldelse fordi han var amerikansk. Like flink til å snakke for seg var han ikke da onkelen 18
ba Madge og ham med ut for å spise middag og høre på et mannskor på Vinger Hotell. De to amerikanerne hadde møysommelig pyntet seg med ponchoer klippet ut av hvert sitt grå ullteppe, og levde ikke helt opp til onkelens forventninger om å være pene i tøyet. Jeg kan nesten kjenne hvordan de luktet da den samme onkelen fikk besøk av dem ved en senere anledning og de hadde krydret middagen sin hjemme med noe som var ekstremt eksotisk i min hjembygd. «Det luktet helt forferdelig,» sa onkelen sist gang vi snakket sammen, og bare tanken fikk ansiktet hans til å vrenge seg i avsky akkurat som den gang da. «Jeg tror de kalte det gollick,» forklarte han. Jeg bare stirret dumt på ham mens jeg prøvde å forstå hva han sa. Gollick? Det låt som en blanding av misfosteret i Ringenes herre og et skjellsord på jiddisch, men så forsto jeg det. Gollick. Garlic. Hvitløk? Onkelen nikket mens dette luktsterke minnet fortsatt fikk tårene til å piple fram. Å tenke på dette nå får meg på en merkelig måte til å slappe av. Til å føle meg hjemme. San Antonio er ingen skyskraperby, men de taggete konturene av bygninger som i Norge ville blitt beskrevet som høye, ser ikke lenger ut som om de setter seil på vei bort fra oss i natta. Da vi nærmer oss sentrum, minner lysene som klatrer rundt på bygningene, om fasaden til en fornøyelsespark, eller kanskje snarere en neonbelyst velkomstportal. Texas ligger som en åpen dør til resten av Amerika, og jeg undres på hva vi kan vente oss. For på en måte har landet krympet i all sin storhet. Jeg har sett så mange dokumentarprogrammer og filmer at bildet av Amerika er blitt utydelig. Alle slags folk har kommet for å lete etter sin versjon. De har jafset i seg hver sin bit og sammen med sine TV-team båret bildene tilbake til de norske hjem. 19
Men det var en gang det ikke var slik. Det var en gang Amerika krevde sin mann. John Steinbeck som reiste landet rundt med puddelen sin, og Erik Bye! Ja, gode, gamle Erik som trålet Frokostlandet med seg selv og munnspillet som eneste selskap. William Least Heat- Moon som krysset Amerika i vanen sin «Ghost Dance» mens pekefingeren lette seg fram langs the blue highways, de blå strekene som er blitt igjen på kartet som blasse tatoveringer fra bedre tider. Og Helge Ingstad selvfølgelig. Sakføreren som måtte komme seg bort fra hjemlandet før han ble for etablert, for satt. Ingstads Amerika lå riktignok på feil side av Rocky Mountains, men fortsatt kan jeg ikke høre navnet Store Slavesjø uten at håret reiser seg på armene. Jeg kan huske gleden jeg følte over å få intervjue Ingstad like før han fylte 97, og undringen det vakte da jeg spurte om han aldri hadde følt seg ensom den tiden han var pelsjeger i Canada. Ingstad så på meg med øyne lik knivrisp i et dyreskinn, to smale blå der det store lyset på tundraen aldri helt hadde sluppet taket. «Ensom? Jeg hadde jo mine hunder. Jeg hadde et mål med det jeg gjorde.» Da jeg tenkte tilbake på dette nå sist vinter, ble jeg fylt av et stort vemod. Jeg var blitt 42 år, og hvilke reiser hadde jeg gjort i løpet av livet som krevde noe mer av meg enn bare å komme fram? Hva var det igjen å oppdage, hva var det igjen å oppleve som ingen hadde gjort før meg? Sannsynligvis ingenting. Disse tankene gjorde at jeg følte meg gammel. I et glimt kunne jeg se meg selv langt nord i livet, sittende og angre på enda en ting jeg aldri fikk gjort. Dessuten har jeg vokst opp som pinsevenn. Det betyr at ikke engang en liten lørdagstur til Sverige ble gjort på måfå. Bord og stoler ble stuet inn i bagasjerommet 20
på Cortinaen, eggsmørbrød pakket ned i campingkofferten sammen med termosen og de fargerike krusene vi bare brukte utenfor distriktet, mens mamma en siste gang finregnet på hvor mange ekstra kilo flesk hun og pappa kunne ta med hvis vi også inviterte med et av mine storvokste søskenbarn. Preget som jeg er av oppveksten, er jeg derfor nødt til å ha både mål og mening før jeg kan legge ut på en lengre reise. Det var da det slo meg at jeg skulle forsøke å finne Thor Vigeland. Finne ham som fikk enkelte i hjembygda mi til aldri å slutte å drømme om Amerika. Det var også da jeg fikk min andre åpenbaring: Hva med å dra sammen med de folkene som står meg aller nærmest? Hva med å sette ut for å lete etter Amerika med mitt eget team, ikke av TV-fotografer eller hunder, men rett og slett min egen familie. Familien består av min elleve år gamle sønn Hermann som aldri blir lei av å spørre hvorfor Elvis døde på do, etter at jeg i et anfall av pedagogisk overmot og en sterk indre overbevisning om at man ikke skal juge for barn, fortalte ham hvordan det egentlig gikk til da Kongen forlot bygningen for godt. Hermann med den filmatiske fantasien, som flere ganger på skolen har snakket om apachen Geronimo nærmest som en gammel slektning, og i klassens time med stor innlevelse har fortalt om mine eskapader som bankraner i Det ville vesten. Hermann og jeg har inngått en pakt om at vi skal se The Alamo sammen festningen eller det gamle klosteret der guttedagenes store helt Davy Crockett døde. Det er derfor turen begynner i San Antonio, Texas. Med er også datteren min på sju år, som iblant burde kalles Prinsesse Vil Ikke, men som er døpt Leah og har en vilje som fullt ut matcher profeten Muhammed. «Kan ikke Muhammed komme til fjellet, så får fjellet komme 21
til Muhammed.» Skjønner? Jeg er stygt redd for at min lille datter kommer til å brolegge sin vei til evigheten med knuste guttehjerter, og det første som vil gå i tusen knas, er selvfølgelig mitt eget. Leah, som forresten ikke er så liten lenger, skal bli dyrlege uten grenser og forfatter når hun blir stor. Nettopp det siste håper jeg kan komme til nytte på reisen. Som journalist hadde jeg nemlig et stort problem: Jeg skrev så stygt at det kun var mulig å tyde 65 prosent av notatene mine etter en tur i felten. Allerede på flyturen over har hun startet loggføringen i den rosa skriveboka si. På en av sidene jeg snek meg til å lese etter at vi landet, hadde hun skrevet: «Det tok lang tid før jeg kune komm i det neste flye! Vi måtte sove etter jeg kommi lufta og vi har spist litt. De har veldig gode putter der jeg sitter alene. De tar lang tid før vi kommer i USA, men jeg er så glad, så glad. Jeg gleder meg.» Til slutt selve balansestanga i tilværelsen, kona mi, som av foreldrene fikk navnet Elisabeth. Jeg tror Gud har flere planer med livet hennes. En av dem er alltid å peke motsatt vei av meg, med andre ord den riktige. For en mann som har klart å gå seg bort på Hamar, er det ikke alltid like enkelt å holde seg på den smale sti, og jeg er derfor sterkt avhengig av en kvinne med tellekant på hverdagen. Heldigvis har Elisabeth en hel hånd full av pekefingre, en hånd som kan brukes til flere ting enn bare å peke ut retninger. Holde kontroll på volumknappen på bilstereoen for eksempel, slik at lyden av steelgitarene og felene som stort sett fungerer som bilmusikk, aldri blir direkte plagsom. Hun har også en egen evne til å huske hvorfor det er røde ringer på kalenderen, og ikke minst er hun flink til å beregne hvor lang tid det vil ta å kjøre fra A til C via B. Sammen er vi klar for selve lakmustesten på hvor 22
mye av Amerika og av seg selv en familie kan tåle. Som en av mine amerikanske favorittpoeter så treffende sa: «Hey, ho, let s go!» Det historiske hotellet jeg har booket, ligger et steinkast fra The Alamo, og akkurat nå ville det labile humøret mitt blitt bedre hvis vi måtte slite litt med å finne fram, og Elisabeth ville krype forskremt sammen i armkroken min mens jeg tronet stor og trygg bak rattet. Idet vi passerer et av de best besøkte minnesmerkene i hele Amerika, roper jeg til sønnen min at han må lukke øynene. Det blir helt feil å se Alamo nå, midt på natta. For maks effekt var det meningen at vi skulle stått der i kveld og sett solen gå ned over disse murene som lyttet til Davy Crocketts siste hjerteslag. Et minne både far og sønn kunne båret med seg livet gjennom. Hva er det, pappa? sier Hermann søvndrukken. Lukk igjen øynene, det betyr ulykke for resten av turen hvis du ser Alamo nå, sier jeg. Vekket du meg for å be meg lukke igjen øynene? sier han på en irriterende veslevoksen måte. Heldigvis peker Elisabeth på et sted vi kan sette fra oss bilen. Takket være en smidig lukeparkering med beistet av en SUV er jeg atter situasjonens herre. Inne på Menger Hotel har de heller ikke leid bort de forhåndsbetalte rommene våre, og da vi fullt påkledde kollapser på sengene, endelig framme i Amerika, tenker jeg at Thor Vigeland nettopp har dratt den samme natta over seg som en dårlig polstret dyne. I drømme begynner jeg å skynde meg langsomt mot Montana.