Ronny Johansen, student id.:0892264 rojo@lundbeck.com Oppgave uke 53 Økonomisk historie Innledning De siste årene har vi opplevd en finansiell krise over hele verden som vi ikke har sett siden 1930-tallet. Krisen hadde sitt utspring i USAs boligmarked, men har spredd seg utover hele verden via de finansielle institusjoner og kan i første rekke kalles en bankkrise. I denne oppgaven skal jeg bruke noen av de teorier som foreligger i det økonomiske fagfeltet for å forklare hvilke årsaker som ligger bak oppbyggingen av finanskriser og den aktuelle bankkrisen. Vi skal se at bankkrisen er utløst av en cocktail av politiske styringsmekanismer, makroøkonomiske og finansielle ubalanser, markedspsykologi og fortolkningen av nye spilleregler (Knutsen 2008, s. 46). Som modell for analysen har jeg valgt å legge vekt på Kindleberger-Minskys modell som viser hvordan en konjunkturoppgang utvikler seg til en boble som til slutt sprekker. Inn i denne modellen vil jeg også trekke de irrasjonelle kreftene som oppstår hos mennesker i form av markedspsykologi og forventinger, også kalt animal spirits, beskrevet av John Maynard Keynes i hans bok fra 1936: The General Theory of Employment, Interest and Money (The Economist 2009). I andre del av oppgaven vil jeg komme inn på hvordan finansielle kriser påvirker norske bedrifters strategiske situasjon, og da i første rekke gjennom tilgang til kapital og eksportsituasjonen. Bedriftenes evne til å omstille seg, sammen med aktiv finanspolitikk og pengepolitikk, er viktige momenter som vil bli belyst. Konklusjonen er at Norge har klart seg godt, noe som først og fremst skyldes tidlige og virkningsfulle tiltak fra myndighetene. Begreper og teori En finansiell krise kan defineres som: Signifikant reduksjon i finansielle nøkkelstørrelser som pengemengde, aksjer, obligasjoner, forventninger, inflasjonsrate, renter, omsetning av finansielle objekter, langsiktig investering og lignende (Michael Bordo i Knutsen 2009). Eksempler på dette er som nevnt i innledningen situasjonen i amerikansk økonomi på 1930- tallet og dagens internasjonale finanskrise. Ifølge Knutsen (2008) var kriser i praksis nærmest avskaffet mellom 1945 og 1980. Mange økonomer mente derfor at økonomiske kriser var et tilbakelagt stadium. Det var imidlertid noen unntak, slik som makroøkonomen Hyman Minsky og professor i økonomi C.P. 1
Kindleberger, som i sine modeller knyttet oppbygningen av finansielle ubalanser til utviklingen i konjunktursykluser. Slike sykluser har funnet sted opp igjennom historien helt siden den kapitalistiske markedsøkonomien begynte å spre seg for flere hundre år siden (Knutsen, 2008). Når jeg nå skal gå nærmere inn på hvordan denne modellen kan brukes for å forstå dagens finansielle krise, vil det være på sin plass å si noe om hva modellen innebærer. Kindleberger-Minsky modellen er en sammensatt modell som inkluderer en rekke faktorer. Den sier at finansielle kriser først og fremst oppstår som følge av samfunnsmessige hendelser som for eksempel krig, teknologiske endringer og ulike typer og grader av innovasjoner. Når disse hendelsene blir store nok gir det økonomien eksogene sjokk/forskyvning (Knutsen, 2009), og slike sjokk sees på som første fase i utviklingen av en finansiell krise og opptakten til en økonomisk boom. Økonomisk boom (Knutsen, 2009) er andre fase i modellen, og fasen kjennetegnes som en periode med kraftig økonomisk vekst og høy grad av finansielle investeringer. Bankene tilfører økonomien likvider i form av gunstige lån, og på den måten gis det grobunn før økte investeringer. Ettersom renten i denne perioden typisk er svært lav, og både publikum og bedrifter har en høy grad av investeringsvillighet, er dette noe som fører til høye priser både i verdipapir- og boligmarkedet og resulterer i stor gjeld. Grad av investeringer og økning i gjeld vil være kritisk med tanke på utviklingen i den neste fasen. Det er med andre ord ikke alle boomer som ender i kriser. Den tredje fasen kalles i modellen for mani, og den forklares best som en periode med overoptimisme og ekstrem oppgang i finansmarkedene (Knutsen, 2009). Det er i denne fasen finansbobler utvikles. Det å si at et finansmarked er overpriset er i seg selv vanskelig, men på generelt grunnlag kan man si forventede kontantstrømmer får en unormalt høy prisning i forhold til hva historien tilsier. Denne fasen er dessuten preget av flokkmentalitet, det vil si at aktørene tror på prisoppgang fordi andre gjør det. Aktørene er derfor preget av irrasjonalitet, og det er dette Keynes kaller animal spirits. Distress kalles den neste fasen av utviklingen. Noen av spekulantene vil nå forstå at den positive utviklingen ikke kan holde seg over tid, og dermed ønsker de å sikre sin profitt ved å trekke seg ut av markedet. Situasjonen er presset og de finansielle papirene begynner å falle i verdi. Verdifall i investeringer og økning i rente på gjeldsopptakene fører i første runde til 2
konkurser blant publikum og i ikke-finansiell sektor. Stemningen snur fra overoptimisme til pessimisme, og man kommer til et vendepunkt (Knutsen, 2009). Panikk, krise og krakk (Knutsen, 2009) er betegnelsen på den siste fasen, og refererer til situasjonen som oppstår når investorer blir nervøse og begynner å trekke penger fra ikke likvide til likvide plasseringer og/eller kontanter. Et krakk oppstår i finansmarkedene og krisen er et faktum. Den amerikanske og internasjonale finanskrisen USA har i mange år drevet en aktiv krigføring og ekspansiv politikk som har påført dem store økonomiske underskudd. Samtidig har det vært en globalisering av økonomien, og flere lavkostland med Kina i spissen har økt sin tilstedeværelse i den globale handelen på 2000- tallet. Etterspørselen etter råvarer økte med økte priser som resultat, og billige varer presset konsumprisene nedover. Rentene ble derfor holdt lave for å bidra til at inflasjonen ikke ble for lav eller gikk over i deflasjon (Qvigstad, 2009). Bankene gav også en mengde lån til aktører på boligmarkedet med dårlig betalingsevne og høy misligholdsrisiko, såkalte subprime-lån. Det ble forventet at eiendomsmarkedet skulle fortsette å stige og at bankene kunne selge huset uten tap eller endog med gevinst dersom kunden misligholdt lånet. Eiendomsmarkedet i USA hadde fram til høsten 2006 vært i en enorm vekst, og dårlig eller ingen kredittvurdering, lån med avdrags- og rentefrihet i starten, og så videre kan faktisk knyttes til mer enn 50 % av alle pantelån ytt i USA i perioden 2005 2007 (Knutsen, 2008, s. 43). Samtidig må det nevnes at internettboblen som sprakk høsten 2001 førte til at den amerikanske sentralbanken førte masse penger i den amerikanske økonomien samtidig som styringsrenten ble kuttet til 1 % sommeren 2003 (Knutsen, 2008). Dette forsterket prisboomen i eiendomsmarkedet ytterligere da mange insidere flyttet investeringene over fra aksjemarkedet til eiendomsmarkedet. Investeringsbankene fortsette med nye finansielle innovasjoner slik som for eksempel verdipapirifisering. Det går ut på at investeringsbankene kjøper store porteføljer med boliglån fra mindre banker omgjort til verdipapirer som har basert seg på inntjeningen på disse lånene når lånetagerne betaler de tilbake. Man er nå kommet inn i det Kindleberger-Minsky kalte manifasen. Finansbobler, der det er et betydelig avvik mellom den fundamentale verdien og 3
markedsverdien, blir bygd opp. Fasen kjennetegnes også av det omtalte animal spirits, og denne flokkmentaliteten og irrasjonaliteten kjennetegnet mange boligkjøpere fram til høsten 2006. Dette har ikke bare preget boligmarkedet, men også aksjemarkedet har vært preget av slike adaptive prisforventninger, lånefinansierte investeringer med forventninger om spekulative, raske gevinster (Knutsen, 2008). Handelen med gjeldsporteføljene hadde fram til 2006 tatt helt av, og investorer, fond og banker over hele verden satt med ulike typer av CDO`er (collateralized debt obligation), kredittpakker som var blitt delt opp i nye verdipapirer. Før den store depresjonen på 1930- tallet jaget spekulantene etter hverandres haler beskrev Keynes det som (Krugman, 2009), og det var akkurat det samme som skjedde nå. Noen ytterst få velinformerte investorer og fond begynte imidlertid å ane hva som hadde foregått på salgssiden av disse strukturerte låneporteføljene og trakk seg stille tilbake med gevinst. Høsten 2006 startet det et kraftig prisfall i det amerikanske eiendomsmarkedet. Parallelt med det vokste antallet misligholdte boliglån dramatisk, og vendepunktet var et faktum. Gjennom 2007 akselererte omfanget av misligholdte lån og konstaterte utlånstap, samtidig som det kraftige prisfallet i eiendomsmarkedet fortsatte. Bankene registrerte store tap på utlån og etter hvert begynte finansinstitusjoner å gå over ende (Knutsen, 2008). Krisen var et faktum når investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs i september 2008. En global verden Systemrisiko er en nyttig tilnærming når vi skal se på hvordan krisen i boligmarkedet i USA etter hvert spredde seg til alle finansielle institusjoner i hele verden. Begrepet er i grunnleggende forstand knyttet til spredning av en krise et sted, i dette tilfellet boligmarkedet, til hele det finansielle systemet. Og så videre fra det nasjonale finanssystem til det internasjonale finanssystemet (Knutsen, 2008). Dette har fått lov til å skje på grunn av den økte globaliseringen av finansmarkedene. Gjeldsporteføljer, for eksempel av typen CDO`er, er solgt til utenlandske investorer. Disse CDO`ene har pulverisert kredittrisikoen. Dette har ført til usikkerhet hos de internasjonale bankene og de er blitt motvillige til å låne til hverandre. Det er også viktig å nevne at en faktor i alt som skjedde var en sterk liberalisering av finansmarkedene på 1980-tallet, sammen 4
med de allerede nevnte de facto liberaliseringene i form av institusjonelle og organisatoriske nyskapninger (Knutsen, 2008). Oppsummering av finanskrisen Vi ser altså at det har vært eksogene sjokk i økonomien i form av krigføring og stort handelsunderskudd i USA, innovasjoner når det gjelder gjeldsinstrumenter og et ekstremt lavt rentenivå som følge av blant annet internettboblen som sprakk i 2001. I tilegg er finans den sektoren i verden som har vært gjenstand for størst globalisering og avregulering de siste 30 årene. I praksis har hele verden nå ett finansmarked, som er åpent 24 timer i døgnet. Prisen er at kriser sprer seg raskt fra land til land på grunn av de frie kapitalbevegelsene. Krisen som nå har slått inn over hele verden, begynte som en lokal lånefest i USA, der fattige amerikanere tok opp risikofylte subprime-lån som ble pakket inn i avanserte finansielle produkter som ikke engang bankene forsto fullt ut. De ble videre solgt til banker og fond over hele verden som var villige til å ta stor risiko for å få høy avkastning. Da boligprisene begynte å synke, og amerikanerne ikke lenger hadde råd til å betale tilbake lånene sine, oppsto det panikk. De råtne amerikanske lånene hadde sneket seg inn i banker verden over. Plutselig turte ingen lenger å låne til hverandre, og hele bankvesenet ble paralysert. Siden har banker falt og debatten om regulering av finanssektoren rast. Finanskrisens påvirkning av de norske bedriftenes strategiske situasjon Utviklingen i den internasjonale økonomien, med påfølgende finanskrise, har også fått betydning for norsk økonomi. Spredning av den finansielle uroen til norske finansinstitusjoner har hovedsakelig kommet av ren smitteeffekt. Det er gjort undersøkelser av kredittilsynet som viser at norske banker ikke har vært direkte utsatt for tap knyttet til det amerikanske subprime-markedet (Norges Bank, 2007). Finanskrisen påvirker imidlertid aktiviteten i norske bedrifter gjennom flere kanaler. Jeg skal her først og fremst konsentrere meg om tilgangen til kapital og eksportsituasjonen. Aktiviteten i norsk økonomi ble påvirket, blant annet gjennom rente- og kredittkanalen, ved at finansieringskostnadene steg noe mer enn utviklingen i styringsrenten skulle tilsi. Dette førte til mindre etterspørsel etter investeringsvarer fra bedriftene. Bankene stilte strengere krav enn 5
tidligere når det gjaldt sikkerhet og betalingsevne, og muligheten til å ta opp nye lån var begrenset. Samtidig kan forventningene om en svakere økonomi også ha gjort at bedriftene var forsiktig med sine investeringer. Finanskrisen førte dermed på kort sikt til at likviditeten til bedriftene ble dårlig, og de fikk problemer med å møte sine betalingsforpliktelser. På lang sikt uteblir investeringene i en slik situasjon. Når finanskrisen rammer våre handelspartnere fører dette til at etterspørselen fra utlandet etter norske varer blir redusert. Fallende priser i verdensmarkedet fører til lavere lønnsomhet, noe som igjen også kan gi lavere investeringer i norske selskaper. Når et land som Norge har kommet seg relativt godt gjennom den internasjonale finanskrisen gir dette utslag i en styrket krone. Konkurransekraften til norske bedrifter i utlandet blir dermed dårligere, noe som igjen får konsekvenser for innenlands etterspørsel når produksjonen går ned. Det norske businessystemet For på motvirke effektene av finanskrisen har norske myndigheter utført en rekke tiltak for å styrke bankene og bedriftenes situasjon inntil markedet blir mer normalt igjen. Det som gjør det norske businessystemet så spesielt sammenliknet med andre land, er nettopp det at staten har inntatt en veldig aktiv rolle. Staten har blant annet et sterkt eierskap i norske bedrifter gjennom både direkte og indirekte eierskap. De har store inntekter fra petroleum der overskuddet settes i et fond som er et av verdens største investeringsfond, og finansmarkedet er sterkt regulert i forhold til mange andre finansmarkeder. Norske myndigheter har dermed et stort handlingsrom for å kunne motvirke den internasjonale finanskrisen. Et av tiltakene regjeringen satte inn var å etablere to fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner. Disse skal medvirke til å få i gang gode prosjekter i næringslivet og motvirke at sviktende kredittilgang fører til at gode prosjekter ikke får finansiering og ellers lønnsom virksomhet stopper opp. I tilegg har regjeringen presentert flere andre redningpakker i tidligere revisjoner av nasjonalbudsjettet. Dette har vært friske midler til tiltak og målrettede skatteletter for næringslivet for å stimulere sysselsettingen, bekjempe arbeidsløshet og dempe virkningene av den internasjonale finansuroen på norsk økonomi (Finansdepartementet, 2009). Det finansielle handlingsrommet for å gjøre dette i Norge er 6
veldig godt i og med de store petroleumsinntektene. I mai 2009 vedtok blant annet regjeringen og øke bruken av oljeinntekter ytterligere (Finansdepartementet, 2009). Når det gjelder pengepolitiske virkemidler har sentralbanken siden høsten 2008 satt ned styringsrenten med totalt 4,5 prosentpoeng. Renten toppet seg da på 5,75 % mot det laveste nivået på 1,25 % i juni 2009. I tilegg har Norges bank blant annet innført midlertidige endringer i retningslinjene for pantsettelse av verdipapirer som sikkerhet for lån i Norges Bank, med sikte på å øke bankenes låneadgang (Finansdepartementet, 2009). Dette er bare noen eksempler på statens rolle i Norge som har bidratt til at norske bedrifter og folk generelt har kommer relativt velberget ut av finanskrisen. Oppsummering av norske bedrifters situasjon Bedriftenes evne til å kunne omstille seg raskt og gjøre de nødvendige tiltak er avgjørende for hvordan de kommer ut av en finansiell krise som den vi har nå. Samtidig vil en aktiv pengepolitikk og finanspolitikk kunne legge føringer på hvordan utviklingen skal bli. Frisk kapital er avgjørende for bedriftenes likviditet og investeringsmuligheter, samtidig er det viktig å forhindre en høy kronekurs som vil gi dårligere eksportmuligheter. Konklusjon Jeg har i denne oppgaven gått gjennom de viktigste årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen og hvordan den har påvirket bedriftenes strategiske situasjon i Norge. Sentralt står konjunktursyklusteorien, og det faktum at den aktuelle krisen er utløst av en cocktail av politiske styringsmekanismer, makroøkonomiske og finansielle ubalanser, markedspsykologi og fortolkningen av nye spilleregler (Knutsen 2008, s. 46). Samtidig har Norge klart seg godt. Det skyldes først og fremst tidlige og virkningsfulle tiltak fra myndighetene. Frisk kapital er ført inn i økonomien gjennom forskjellige tiltak, samtidig som bankenes utlånsvilje er stimulert. Dette har ført til at også bedriftene står godt rustet, selv om eksportsituasjonen er vanskelig blant annet på grunn av en høy kronekurs. 7
Referanser Finansdepartementet, 2009: Pressemelding 8. Februar, Lastet ned 31.12.2009, http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/pressesenter/pressemeldinger/2009/nye-tiltak-fornaringsliv-og-husholdning.html?id=545244 Finansdepartementet, 2009: Oversikt over tiltak under finansuroen, Lastet ned 31.12.2009, http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/tema/finansmarkedene/finansuro/oversikt-over-tiltakunder-finansuroen.html?id=541168 Knutsen, S., 2008, MAGMA, årgang 11 NR. 03/2008 Knutsen, S., 2009, Forelesningsunderlag fra 3. samling, 9. 11. desember: Økonomisk historie Krugman, P., 2009: How did economists get it so wrong? The New York Times, 6. September Norges Bank, 2007: Penger og Kreditt 4/2007, Uro i kredittmarkedene boligfinansiering ute og hjemme, Lastet ned 31.12.2009, http://www.norgesbank.no/templates/article 67740.aspx The Economist 2009: Keynes, John Maynard, http://www.economist.com/research/economics/alphabetic.cfm?letter=k Qvigstad, J. F., 2009: Foredrag 8. desember: Could the financial crises have been avoided? Challenges to international cooperation and conflict, Lastet ned 31.12.2009, http://www.norges-bank.no/templates/article 75878.aspx 8