Trine Adde Hansebakken: Jeg har lyst til å starte med det første løpet i skolen vår, nemlig barnehagen, der den første læringa starter. Vi i Oppland Arbeiderparti mener det er viktig at vi får flere barnehagelærere i barnehagen, og flere ansatte per barn. Bemanningsnormen bør være 1 voksen per 3 barn under 3 år, og 1 voksen per 6 barn over 3 år. Dette er et minstekrav. En lovfestet bemanningsnorm skal forplikte til å sørge for nok voksne som gir barna trygghet, utvikling og læring. Dette er også noen av de viktigste faktorene som de vektlegger i Finland, og vi kjenner jo til at de gjør det godt på kunnskapstester. Barnehagelærere er noe av det viktigste for en god barnehage, med den rette variasjon av lek, læring og omsorg. Barnehagelærere er utdannet for å sørge for et godt pedagogisk tilbud til alle barn. Det er viktig for å gi barna en god start. Rammeplan har ambisjoner som det er umulig å oppfylle uten barnehagelærere. Uten barnehagelærere kan vi ikke levere det foreldrene forventer og skal forvente av barnehagen. Videre er det barna i skolen vi ønsker at skal fortsette å få frukt. Den mørkeblå regjeringen fjernet denne og vi ønsker å gjeninnføre den. I tillegg må Arbeiderpartiet sette seg som mål, om å innføre et sundt skolemåltid i grunnskolen. Vi ønsker dette for å bidra til mer læring og bedre folkehelsa. I Oppland har vi allerede kommuner som har bestemt seg for å fortsette og å starte med en slik ordning, men at den ikke skal finansieres med barnetrygden. Vi vil løfte yrkesfagene. Hvert år begynner rundt halvparten av et ungdomskull på et yrkesfaglig utdanningsprogram. 5 år senere er det kun 1/3 av dem som har fullført med fageller svennebrev. Vi er helt avhengige, av at vi klarer å snu denne trenden, og det haster. Fortsetter vi i samme spor som i dag kommer vi til å mangle et sted mellom 90000 og 190000 fagarbeidere i 2035. Fagarbeiderne utgjør en stor gruppe på det norske arbeidsmarkedet, om lag 25 %. Det haster med tiltak for mer motiverte elever, flere læreplasser og et løft for yrkesfaglærerne. Vi vil arbeide for at flere enn i dag fullfører et utdanningsløp i videregående opplæring. I tillegg må alle elever i et yrkesfaglig utdanningsløp være sikret en fullverdig utdannelse gjennom lovfestet rett til læringsplass. Vi mener det er et overordnet mål, at langt flere skal gjennomføre videregående opplæring. Tidlig innsats som tar hensyn til den enkeltes forutsetninger slik at ALLE får mulighet til å fullføre sin utdanning! Une Solheim: "Nå har alt bare blitt verre. Jeg er meget ustabil i humøret, jeg gråter lett. Jeg smiler nesten ikke. Jeg er full av tunge tanker, og har til og med vurdert å ta mitt eget liv. Kroppen føles som bly, det verker når jeg står opp av senga. I hodet er det kaos og stillhet samtidig på et vis. Tankene spinner samtidig som jeg føler meg helt nummen." Slik beskrives hverdagen til flere tusen unge som i dag sliter med sin psykiske helse. I dag rammes så mange som 20-30% av barn og ungdom i Norge av psykiske lidelser. Og ikke nok med det, tallet er i konstant stigning. Arbeiderpartiet har i alle år satt fokus på skole og utdanning. Men læringsglede og gode utdanningsmuligheter forutsetter god psykisk helse. Vi kan ikke godta at ¼ av elevene vil oppleve å miste motivasjonen, fokuset og mestringstroen fordi ulike psykiske plager tar overhånd i hverdagen. Psykiske plager bidrar til at hver tredje norske ungdom faller ut av videregående skole. I 2014 tok over 500 mennesker selvmord i Norge. Dette er tall det er uaktuelt å ignorere.
Psykiske lidelser koster staten over 60 milliarder kroner i året. Det er i fellesskapets interesse at vi tør å gå foran og innføre forebyggende tiltak som fungerer. Psykiske plager hos unge er dermed både en trussel mot folkehelsa og en samfunnsøkonomisk utfordring. Å innføre psykisk helse som et kompetansemål i skolen vil bidra til å bryte ned tabuet rundt psykisk helse og skape mer positive holdninger til å oppsøke hjelp. For mange er det vanskelig å åpne seg for andre om at man har det tøft. Hvis vi klarer å bryte ned denne barrieren vil flere komme tidligere i behandling. Ungdom må få tilbud om rådgiver og psykolog fra BUP fram til fylte 25 år. Lav terskel-tilbud også etter 18 år er helt sentralt da unge voksne utgjør den gruppen som er mest utsatt for psykiske lidelser. Det er ikke vits å ha gode tiltak dersom ingen er der for å gjennomføre de. Derfor må vi gå inn for å lovfeste helsedirektoratets bemanningsnorm for helsesøstre i skolen, slik barneombudet anbefaler. Hjelpen må være der ungdom faktisk befinner seg! Det er på tide at vi retter fokuset mot psykisk helse. Det er på tide at vi tør å prioritere. Og det er på tide at vi ungdom får den hjelpen vi trenger. Takk for meg. Espen Granberg Johnsen: Framtidas helseutfordringer er mange. Vi må både behandle flere og forebygge mere. Framtidas eldre blir flere, vil leve lengre, og ha behov for mer sammensatte tjenester og tilbud enn i dag. Derfor trenger vi et helse- og omsorgstilbud som legger til rette, slik at hver enkelt kan få brukt sine ressurser så godt som mulig og så lenge som mulig. Vi trenger gode sjukehjemsplasser, dagtilbud og hjemmetjeneste og vi trenger å forebygge bedre. Det å gi folk mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig vil gi bedre funksjonsevne og bedre helse for de eldre i seg selv, og det å delta i sosiale aktiviteter og kulturtilbud er viktig for livskvalitet hele livet. På Lillehammer bruker vi som eksempel kultur, musikk, opplevelser som en del av demensomsorgen. Det resulterer i en bedre hverdag for våre innbyggere, det resulterer i mindre behov for medisinering, og det resulterer i bedre arbeidsmiljø og lavere sjukefravær for de ansatte. Vi vil gjøre mer av det - fordi det virker. Det er en helsepolitikk for vår tid. Det kritiske for at vi skal kunne gi enda bedre tjenester framover er at vi er i stand til å drifte tjenestene på beste mulige måte. Da er kommuneøkonomien essensielt. Vi må rett og slett prioritere fellesskapet, eldreomsorgen og helsetjenestene - heller enn skattelettelser og -kutt. I kommune-norge trenger vi ei regjering som er med oss ikke mot oss slik vi har det i dag. På Lillehammer starter vi nå å bygge nytt senter med heldøgns omsorgsplasser. Fra før har vi et av landets største og mest moderne helsehus. Vi bygger 47 nye plasser. Bygd i tre det blir et av byens mest miljøvennlige og framtidsretta hus. Det koster, men er en riktig prioritering fordi vi skal gi et enda bredere tilbud, vi skal dekke større framtidige behov, og vi skal gjøre det på en miljømessig god måte. Slik videreutvikler vi helsepolitikken.
Vi samarbeider godt mellom sjukehusets og kommunene. Men etter min mening bruker vi for mye tid på diskusjoner om pris, økonomi, liggedøgn og utskriving. Arbeiderpartiet bør lede an i en politikk som er mer opptatt av fag, utvikling og riktig behandling. Og da vil vi også gjøre det lettere å prioritere det forebyggende helsearbeidet. Det at hver enkelt får mulighet til å leve et aktivt liv i barnehage, skole og lokalmiljøet, - det å skape møteplasser og lavterskeltilbud som fremmer livsglede og god hverdagshelse. Det er god folkehelse og forebygging av sykdom. Vi får til det gjennom et tett samarbeid mellom kommunene og lag og organisasjoner innen frivilligheten. Jan Halvor Vaag Endrerud: For å kunne bevege seg fremover må man sette den ene foten foran den andre. Hvert skritt skal bidra til å skape trygghet, rettferdighet og frihet for et okkupert folk. Mange ser for seg at jeg nå skal snakke om Palestina. Det skal jeg ikke. Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko i 40 lange og tunge år. Vest-Sahara er et land hvor man må reise ut av landet for å gå på skole. Men når blyanten legges ned, og vitnemålet deles ut, må man ta den lange veien tilbake til sanden med de andre. Tilbake til okkupasjon og brudd på menneskerettigheter. Med vegger av betong som skiller familier. Man sitter der og håper. Håper på å kunne bidra, gjøre noe, skape noe. At det skal skje noe som tilsier at man kan komme seg videre. At steget blir tatt. At man skal kunne rive ned veggene som deler oss i to. Det finnes et land hvor man ikke blir hørt, uansett hvor høyt man skriker. Skrikene kommer ikke over mursteinene og sikkerhetskontrollene. Det finnes et land, hvor man ikke kan si til andre at man finnes. De andre ser dem nemlig ikke på kartet. Det er en okkupasjon som har gått langt over utløpsdatoen, men faktum er at det ikke er noen forhandlingsvilje fra Marokko. Vi kan ikke ærlig talt sitte her og tenke at Marokko kommer tilbake til forhandlingsbordet av seg selv uten press, når de har hatt over 40 år på å vise det. Det er i dag allerede 80 land som anerkjenner Vest-Sahara som en selvstendig stat. Hvor mange må anerkjenne dem før vi skal ta det riktige steget? Gjennom 40 år har den vestsaharariske befolkningen levd under brutal okkupasjon av Marokko, og i flyktningeleiren i Algerie. I 40 år har barn vokst opp uten håp. Det jubileet er ingenting å feire. Men kjære landsmøte. Fortvil ikke! Det er mye vi kan feire. Hvis vi på dette landsmøtet vedtar en annerkjennelse av Vest-Sahara. En frigjøring av de politiske fangene. Og at oljefondet stopper alle investeringer på okkupert jord. Først da kan vi og alle de som lever under okkupasjon feire. Det arbeiderbevegelsen har gjort før og også forhåpentligvis fortsetter å gjøre, er å sette solidaritet og rettferdighet foran. Vi kan velge hvilken vei vi ønsker å gå. For å gjøre det riktige, må vi tørre å ta steget. Det er tross alt kun å sette den ene foten foran den andre. Anders Brabrand: Jeg skal snakke om en sak jeg vet mange både her og andre steder er veldig opptatt av - nemlig intercityutbyggingen på Østlandet. Effektiv transport av både personer og varer er en forutsetning for utviklingen av et industrialisert samfunn. Fall i oljepris og redusert aktivitet i oljerelaterte næringer begynner for alvor å slå inn i norsk økonomi. Samtidig må vi kutte utslippene av klimagasser. Det vil
kreve omstilling til en grønnere økonomi. AP som landets største parti er nødt til å ha klare svar på de utfordringene det vil føre med seg. Kjære landsmøte - intercityutbyggingen er ett av de svarene. Jeg håper derfor at vi tør være tydelige på dette punktet. Full Intercityutbygging på Østlandet handler om å legge til rette for videre økonomisk vekst og skape nye arbeidsplasser, og bidra til reduserte utslipp av klimagasser fra transportsektoren. Knapt noe annet samferdselsprosjekt vil knytte flere nordmenn tettere sammen. Man vil kunne skape et felles bo- og arbeidsmarked på omlag 3 millioner mennesker. Dette vil gi høyere sysselsetting, mer tilgjengelig arbeidskraft for bedriftene, og det vil styrke den økonomiske utviklingen i regionene på Østlandet utenfor Oslo. Intercityutbygging vil dessuten føre til reduksjon av reisetid mellom Oslo-Trondheim, Oslo- Bergen og Oslo-Stavanger. Full Intercityutbygging til Skien, Halden og Lillehammer vil legge til rette for utvikling av sterkere regioner, som Grenland, Østfoldbyene, Mjøsregionen og Ringerike. Disse regionene vil hver for seg bidra til en positiv utvikling i sine omland. Full intercity vil derfor bidra til en mer balansert befolkningsutvikling på større deler av Østlandet. En begrenset utbygging vil derimot kunne føre til et større sentraliseringspress. Vi som landets største parti må tørre å være tydelige og offensive i en så viktig sak. Full Intercityutbygging tar opp i seg så mange av våre viktigste saker: Sysselsetting, økonomisk vekst, rettferdig fordeling av goder og en mer ambisiøs klimapolitikk. Randi Eek Thorsen: Om Gjøvikbanen som min region og jeg som ordførerkandidat for Gran naturlig er opptatt av men og om denne banen som et ledd i en argumentasjon for en ny offensiv jernbanepolitikk for Norge! Jeg kan ikke se en enkeltsak som i et langsiktig samfunnsutviklings-perspektiv er viktigere å sette seg i førersetet for enn jernbanesatsingen. Få investeringer har vist seg mer langsiktige, samfunnsøkonomiske og beholdt sin relevans som jernbanen - fra det første vedtaket om bygging ble gjort i 1850. I det grønne skiftet og den sterke sentraliseringstrenden vårt samfunn er inne i, er en jernbanesatsing mer enn et kinderegg; for storbyene, for distriktene, for landet for framtida! På Gjøvikbanen er det totalt 1,3 mill. reisende årlig! Det er kontinuerlig vekst i persontrafikken, men reisetida er 11 minutter lenger mellom Gjøvik og Oslo i dag enn i 1994! Fra Gran bruker jeg minimum 1 t og 10 min til Oslo. Distansen Eidsvoll-Oslo er en drøy mil lenger der er reisetida 34 minutter! Tiltak som på kort og lengre sikt sikrer Gjøvikbanens eksistens og effektivitet er avgjørende for at folk kan kombinere å bo og arbeide langs hele aksen fra Oslo til Gjøvik. Derfor har alle ordførerne langs banen (pt. alle fra Arbeiderpartiet) de siste årene snakket med EN stemme i det såkalte Stor Oslo-Nord samarbeidet. Derfor er dette en viktig valgkampsak for oss! Gjøvikbanen er den viktigste jernbanestrekningen for Oppland når det gjelder persontrafikk. Sentralstyrets forslag om å se denne banen i sammenheng med andre banestrekninger er forståelig. Vi er mange som har forstått jernbanens suverene betydning for utvikling av kommunene våre. Men det holder ikke helt! Rundt år 1900 ble Gjøvikbanen vedtatt, planlagt og bygd på tilsammen 8 år. Hvis alt går veien kan vi i beste fall håpe på en utbedret og eventuelt sammenkoplet Gjøvikbane i 2030 eller 40. Samme utsikter gjelder andre banestrekninger med like stor betydning for sine kommuner og regioner. Ha vi råd til å vente? Er det i et
klimaperspektiv ansvarlig politikk å vente? Må vi vente? Er dette nettopp momentet hvor samfunnets behov og landets økonomi kan muliggjøre «det store grepet»? De regjerende partier foreslår betydelige strukturendringer i samfunnet basert på prinsipper. Arbeiderpartiet skal fortsette å bygge landet med visjoner - om det gode samfunn. For alle. Fram mot kommune, fylkestingsvalg og neste stortingsvalg trenger vi en djerv sak der vi sprer ut vingene. Jeg håper jeg har landsmøtet med meg om at den saken blir jernbane! Gran arbeiderparti ber derfor om tilslutning til følgende vedtak: Arbeiderpartiet vil utrede muligheten for en ny, offensiv jernbanepolitikk for landet! Even Aleksander Hagen: Arbeiderpartiet er framtidspartiet. Og framtida er fornybar. Se for deg at vi skal bygge et hus. Da trenger vi materialer, og det naturlige valget er sjølvsagt tre. Dette er en rimelig og effektiv måte å bygge et hus på, samtidig som det gir et godt inneklima og uteklima. Det finnes til og med undersøkelser som viser at trebygg er bra for den psykiske helsa vår. Ja kjære landsmøte, skogen er vårt naturgitte kinderegg! I Oppland og Hedmark har vi en felles Skogoffensiv, der vi blant annet har laget et kompetanseprogram for økt bruk av tre i bygg. Vi har kartlagt hvilke kommuner som har store byggeprosjekter i nærmeste framtid, og har målretta oppfølging av dem. Se nå for deg at huset er ferdig bygd, da er det viktig at vi stiller krav til klimaregnskap. Det må bli mer fokus på CO2-avtrykket, og at vi bygger på en bærekraftig måte. At vi bygger for framtida. For å bo i huset vårt treng vi energi. Vi må sikre god romtemperatur, lufting og strømforsyning. Her også finner vi svaret i naturen. Bioenergi har et stort potensial som vi må være flinkere til å utnytte. Framtidsretta løsninger for å bygge dette huset finnes, og den finnes i der jeg kommer fra. Oppland har naturgitte ressurser som gjør oss til indrefileten i ei grønn framtid. Men fundamentet for husbygginga vår er trua, og trusselen er H/Frp-regjeringa, som blant annet åpner for privatisering av Statskog. Det mest utrolige kan lages av tømmerstokker. Her er det virkelig grunn til å snakke om å selge arvesølvet. I tillegg foreslår regjeringa å legge ned Bioforsk Løken i Valdres. Det er synd for fjellandbruket, for her foregår det praksisnær forskning med nytte for samfunnet. Hva skal vi leve av i framtida? Svaret finner vi blant annet på Energigården på Hadeland, på Borregård, på Arena Heidner, på Follum og i Ås-miljøet. Vi må satse på råvarer som er fornybare og gjenvinnbare, og da må vi fokusere på sjøen, jord- og skogbruket, og dette må komme tydelig fram i en ny nasjonal bioøkonomistrategi. Alt som vi lager av olje, kan erstattes av tre. I et grønt skifte må olja fases ut, og erstattes av mer bærekraftige alternativer. Det gjelder både husbygging, energi, drivstoff, fôr, og næringsog klimatiltak over heile fjøla. Arbeiderpartiet skal bygge landet. Vi skal løse framtidas utfordringer sammen. I Oppland står Arbeiderpartiet klare med hammer, planker og spiker; vi skal bygge framtidas Oppland.
Anne Marte Kolbjørnshus: Det å drive valgkamp det er å: Legge seg sent og stå opp tidlig. Dele ut roser til du mister følelsene i fingrene. Gå på husbesøk til du har mistet alle hemninger. Være oftere i avisa enn du er hjemme. Være så blid at kinna er støle til langt utpå nyåret. Kjøre bil til eksospotta detter av, og du stranda i Skjåk. Valgkamp er ingen dans på roser, men går. Dette er livet våres, kamerater. Valgkamp gjør vondt, men vi vinner valg. Som ordføreren i kommunen min sier: «Smil, så går det bra. De blideste vinner valget». Og hun styrer med rent flertall. I Oppland er det rett og slett veldig koselig å være Arbeiderpartipolitiker. Annenhver person som du møter på butikken, stemmer på oss. Vi lever i en Arbeiderparti-bastion. Men dette er noe vi aldri tar for gitt. Valgkamp er ikke noe som skjer hvert andre år for oss, det er hver eneste dag. Det aller viktigste er å se folk, og prate med folk. Vi er Arbeiderpartiet også når vi kjøper brød i mellomvalgår. Det handler om å ta folk på alvor, og tro på politikken vår hele veien ut. Det handler om å være hel ved. I framtidas Arbeiderparti skal det ikke være terskler for å delta. Det snakkes mye om å ha takhøyde, men det skal ikke være noe tak. Jeg ønsker meg et Arbeiderparti som er trygt og inkluderende. Vi må være rause med hverandre. Alle i Arbeiderpartiet spiller på det samme laget, og dette er det viktig å huske på når det stormer. I partiet er du trygg, her er alles stemme like viktig, og her gleder vi oss med hverandre. Et åpent, trygt og raust Arbeiderparti kan nå nye høyder. Det er det Arbeiderpartiet som kan bygge framtidas Norge. I Oppland er vi godt i gang med valgkampen. For vi vet at ting kommer ikke av seg selv. Vi skal vinne valget, og Even Hagen skal bli landets yngste fylkesordfører, noensinne.