Rapport fra en arbeidsgruppe ved Veterinærinstituttet. Modernisering av beredskap - landdyr

Rapport fra en arbeidsgruppe ved Veterinærinstituttet Modernisering av beredskap - landdyr

Innholdsfortegnelse 1. Sammendrag... 3 2. Introduksjon... 4 3. Dagens situasjon... 5 3.1 Nasjonal overvåking og beredskap overfor husdyrsykdommer... 5 3.2 Veterinærinstituttets beredskapsrolle... 6 3.2.1 Innspill fra referansegruppen... 7 3.3 Prøver undersøkt ved Veterinærinstituttet... 7 3.3.1 Passiv sykdomsovervåking... 16 3.3.2 Aktiv sykdomsovervåking... 16 3.3.3 Forekomst av meldepliktige sykdommer... 17 3.3.4 Dyrevelferd... 19 3.3.5 Finansiering av undersøkelser... 19 3.4 Andre aktører og systemer i nasjonal helseovervåking og beredskap... 21 3.4.1 Mattilsynet... 21 3.4.2 Praktiserende veterinærer... 21 3.4.3 Helsetjenestene og KOORIMP... 21 3.4.4 Registreringssystemer for helse og produksjonsdata... 22 3.4.5 Systemer for smittehygiene og håndtering av avfall... 23 3.5 Andre lands beredskap og overvåking... 23 4. Beredskapsmessige utfordringer for landbruket det neste tiåret... 25 4.1 Utvikling av norsk husdyrproduksjon... 25 4.2 Utvikling av sykdomspanorama... 25 4.3 Andre faktorer... 26 5. Diskusjon av dagens system... 26 5.1 Passiv sykdomsovervåking... 26 5.2 Aktiv sykdomsovervåking... 27 5.3 Dyrevelferd... 28 5.4 Økonomiske aspekter... 28 5.5 Geografisk plassering... 29 5.6 Andre systemer Veterinærinstituttet bør samarbeide med... 29 6. Veterinærinstituttets beredskapsevne i fremtiden... 29 6.1 Økt feltaktivitet... 30 6.1.1 Informasjon om regelverk... 30 6.1.2 Kompetanseheving for veterinærer diagnostikk/feltobduksjon... 30 6.1.3 Innsending av prøver... 31 6.1.4 Styrket rådgivning og kompetansestøtte... 31 6.1.5 Informasjon om Veterinærinstituttets tilbud... 31 6.1.6 Telemedisin... 32 6.1.7 Ressursbehov for økt feltaktivitet... 32 6.2 Problembaserte diagnostikkprosjekter... 32 6.2.1 Ressursbehov for problembaserte diagnostikkprosjekter... 33 6.3 Rasjonalisering av laboratoriearbeid... 33 6.3.1 Ressursbehov for rasjonalisering av laboratoriearbeid... 33 6.4 Utvikling av PJS... 34 6.4.1 Ressursbehov ved utvikling av PJS... 34 6.5 Syndrombasert overvåking «big data»... 34 6.5.1 Ressursbehov ved syndrombasert overvåking... 35 6.6 Akutte beredskapssituasjoner... 35 7. Konklusjoner... 35 7.1 Flertallets konklusjoner... 35 7.2 Mindretallets konklusjoner... 36 8. Høringsuttalelser... 36 Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 2

1. Sammendrag En arbeidsgruppe ved Veterinærinstituttet har sett på hvordan Veterinærinstituttet kan ivareta behovet for beredskap overfor meldepliktige sykdommer hos landdyr på en kostnadseffektiv måte, samt hvordan kompetansestøtten for næringen kan bedres. Rapporten presenterer en del data vedrørende innkomne prøver og påviste sykdommer i en del utvalgte år. Den ser også kort på andre aktørers rolle i den nasjonale beredskapen og hvordan Veterinærinstituttets rolle kan utvikles og optimaliseres. Det foreslås en del momenter som kan forbedres. En del av disse kan Veterinærinstituttet gjøre internt, men mange av elementene må utvikles/forbedres i samarbeid med andre aktører. Det trekkes noen konklusjoner i rapporten, konklusjonene er ikke helt enstemmige. Flertallet konkluderer med at dagens system ikke er optimalt i forhold til landsdekkende relevant prøveinnsendelse, og at Veterinærinstituttet må styrke sin samhandling med feltapparatet (førstelinjeforsvaret i beredskapen). Veterinærinstituttet må endre sin måte å jobbe på, slik at beredskapen blir enda mer risikobasert og tilpasset dagens behov. Veterinærinstituttet må styrke sin kompetanse gjennom samling av aktiviteter. Hovedfokus må snus fra «enkeltdyrdiagnostikk» til prioriterte systematiske studier, fokusert prøvetaking og analyse inkludert faglige vurderinger i tett samarbeid med Mattilsyn og næringene. Mindretallet på én person er bare delvis enig i flertallets konklusjoner, og har ønsket å presisere patologi/obduksjonsvirksomhetens rolle, fordi mindretallet mener at dette var utløsende årsak til at arbeidsgruppa ble nedsatt. Det er både av flertallet og mindretallet foreslått en del konkrete tiltak som bør gjennomføres. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 3

2. Introduksjon Veterinærinstituttets ledelse etablerte høsten 2014 en prosjektgruppe som skulle se på hvordan Veterinærinstituttet ivaretar behovet for beredskap overfor meldepliktige sykdommer hos landdyr på en kostnadseffektiv måte, samt hvordan kompetansestøtten for næringen kan bedres. Gruppen fikk i oppdrag å Beskrive den beredskapsmessige og diagnostiske virksomheten til Veterinærinstituttet i forhold til dagens dyrehelsesituasjon. Vurdere hvilken overvåking og beredskap norsk landbruk trenger fremover overfor A- og B-sykdommer. Vurdere hvordan Veterinærinstituttet kan utøve en framtidig kostnadseffektiv og faglig tilfredsstillende overvåking og beredskap overfor A- og B-sykdommer samt behovet sett i forhold til dyrevelferdsmessige aspekt (organisering, juridiske aspekt, kompetanse, tekniske løsninger, logistikk, internt/eksternt samarbeid, jfr. med andre land). Vurdere Veterinærinstituttets framtidige engasjement av den generelle diagnostiske støtten til næringen (organisering, juridiske aspekt, økonomi, tekniske løsninger, logistikk, intern/eksternt samarbeid). Gi innspill til strategiprosessen. Prosjektgruppe Jorun Jarp (leder), avdelingsdirektør helseovervåking Merete Hofshagen, seksjonsleder, seksjon for sjukdomsforebygging og dyrevelferd Terje D. Josefsen (i en kort periode var Torill Mørk stedfortreder), forsker VI Tromsø Jorunn Mork, seksjonsleder VI Sandnes Edgar Brun, seksjonsleder seksjon for epidemiologi Kristian Hoel, seksjonsleder seksjon for patologi Bjørn Aaslie, seksjonsleder IT Inger S. Hamnes, forsker seksjon for parasittologi (representant fra fagforeningene) Styringsgruppe Ledergruppa Referansegruppe Mattilsynet Animalia Norges Bondelag Tine Norsk Bonde- og Småbrukarlag Den norske veterinærforening NMBU Veterinærhøgskolen Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 4

3. Dagens situasjon 3.1 Nasjonal overvåking og beredskap overfor husdyrsykdommer Norsk dyrehelse regnes som svært god i internasjonal målestokk. Dette skyldes i stor grad geografiske, klimatiske og strukturelle forhold, men er også et resultat av bevisste politiske handlinger fra myndigheter og næringsaktører. Import av levende dyr er den viktigste risikofaktoren for introduksjon av smittestoffer vi ikke har, eller som er svært sjeldne, i Norge. Ettersom importen av levende produksjonsdyr til Norge er regulert gjennom flere forskrifter og tilleggskrav satt av næringene selv, og derfor svært begrenset, er risikoen for introduksjon av smittestoffer via slike dyr lav. Dette er ikke i samme grad tilfelle for sports- og familiedyr, hvor det er stor trafikk over landegrensene. Importen av potensielt smittebærende landbruksprodukter er i følge Landbruksdirektoratet (https://www.slf.dep.no/no/nyhetsarkiv/produksjonog-marked/landbruksimporten-har-okt-med-ni-prosent-det-siste-aaret) økende, noe som også kan medføre økt risiko for introduksjon av smittestoffer til norsk landdyrpopulasjon. Utover et offentlig og selvpålagt import-regelverk fra næring, utøves det en kontinuerlig generell nasjonal overvåking av dyrehelsesituasjonen. Denne overvåkingen krever at vi har pålitelige og effektive systemer som oppdager sykdommene, slik at tiltak kan iverksettes raskt for å begrense de økonomiske og velferdsmessige skadene sykdomsutbrudd medfører. Dette må også være systemer som fremskaffer data som mest mulig sikkert kan dokumenterer forekomst av meldepliktige sykdommer og opptreden av eksotiske sykdommer. Meldepliktige sykdommer omfatter sykdommer vi kan ha i Norge, men som av Mattilsynet er definert som spesielt belastende for norsk husdyrnæring og krever spesielle tiltak for å holde under kontroll, samt eksotiske sykdommer som er definert som farlige sykdommer og som ikke finnes i landet. Disse sykdommene er beskrevet som henholdsvis B- og A sykdommer. Den nasjonale overvåking av husdyrhelsen er basert på dyreeiers meldeplikt til veterinær og tilsynsmyndighet (fastsatt i Matloven 6), veterinærers meldeplikt (fastsatt i Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell 24), passiv overvåking o kliniske undersøkelser av syke dyr og innrapportering av resultater til husdyrkontrollene, o post-mortem undersøkelser på slakterier, eventuelt med videre undersøkelser av prøver ved Veterinærinstituttet eller andre laboratorier, o laboratorieundersøkelse av prøver uttatt i felt fra syke eller døde dyr, o obduksjon av døde dyr med påfølgende uttak av prøver for videre laboratorieundersøkelser, aktiv overvåking (formelle overvåkingsprogrammer) o dyreeier, veterinær eller Mattilsynet tar ut planlagte prøver som analyseres ved Veterinærinstituttet (eller annet laboratorium). Resultater fra undersøkelsene systematiseres og rapporteres. Forvaltningen, forvaltningstøtteinstitusjonene og næringene har også fokus på «omverdensanalyse», slik at mulige trusler fra andre land identifiseres raskt, og gjør oss i stand til å forberede oss på nye problemer som kan komme. I budsjettproposisjonen for 2015 sier LMD at «Globalisering, klimatiske endringar og endra produksjonsforhold kan gi endra sjukdomsbilete. Veterinærinstituttet vil vere budd på at nye sjukdommar kan bli introduserte i Noreg. Instituttet vil framleis overvake helsa til husdyra slik at nye sjukdommar kan bli oppdaga så raskt og sikkert som mogeleg. Arbeidet med zoonosar og nye smittestoff som kjem til landet, vil ha høg merksemd.» Norge er medlem av Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og har en bindende veterinæravtale med EU. Dette innebærer at vi må følge angitte internasjonale retningslinjer og standarder for helseovervåking og laboratorieundersøkelser. EU har etablert referanselaboratorier (EU-RL) på mange ulike områder. De korresponderende nasjonale referanselaboratoriene (NRL) plikter å samarbeide tett med EU-RL, blant annet ved å delta i ringtester. NRL har en viktig rolle både ved mistanke om en meldepliktig sykdom og i en akutt beredskapssituasjon. NRL skal ha faglig oppsyn med laboratorier som har oppgaver for Mattilsynet samt verifisere mistanke om meldepliktige sykdommer. Mattilsynet har tildelt Veterinærinstituttet NRL-rollen for 28 agens/områder. Internasjonale retningslinjer for overvåking og valg av diagnostiske metoder utvikles kontinuerlig. For de alvorligste smittsomme sykdommene angir internasjonale standarder oftest serologiske/genetiske (molekylærbiologiske) metoder for å bekrefte en diagnose, og ved nye sykdommer blir det raskt utviklet nye metoder (jfr. utbruddet av blåtungevirus (BTV-8) og Schmallenbergvirus). NRL får raskt tilgang til nye diagnostiske metoder gjennom samarbeidet med EU-RL. De genetiske og serologiske metodene er raske, gir spesifikke, ofte kvantitative, svar. Ofte stilles det krav til ytterligere genetisk karakterisering for å beskrive agens i forhold til sykdomsfremkallende evne og genotype, noe som er viktig for videre smittesporing. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 5

I budsjettproposisjonen for 2015 sier LMD at «Veterinærinstituttet skal vidareutvikle den landsdekkjande beredskapsevna gjennom modernisering av diagnostikken. Instituttet vil prioritere å utvikle og ta i bruk nye laboratoriemetodar for trugande og eksisterande alvorlige sjukdommar, slik at Mattilsynet kan få raske og sikre resultat ved utbrot.» Den nasjonale beredskapen når det gjelder husdyrsykdommer er et team-arbeid med mange aktører, hvor Mattilsynet har den ledende rollen. Den har som mål å håndtere og redusere skadevirkninger ved utbrudd av sykdommer som vil ha stor negative innvirkning på næringen, nasjonale konsumenter, dyrevelferd og internasjonal handel. En god overvåking er en grunnleggende forutsetning for å kunne opprettholde en god beredskapsevne. 3.2 Veterinærinstituttets beredskapsrolle Som myndighetenes viktigste beredskapsenhet i forhold til diagnostikk og rådgivning ved utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer hos fisk og landdyr og zoonoser, fikk Veterinærinstituttet bevilget 88,5 millioner fra LMD i 2014, noe som tilsvarer ca. 27 % av budsjettet. Dette skal dekke Veterinærinstituttets fysiske beredskapsevne (bygninger, laboratorier og annen infrastruktur, organisatorisk kapasitet samt tekniske og operasjonelle tiltak som planlegges iverksatt ved en hendelse), immaterielle evne (faglig kompetanseutvikling) og evne til å hente inn og analysere data for å fange opp mulig kritiske situasjoner, bl.a. gjennom passiv overvåking, og diagnostikk ved (mistanke om) utbrudd av meldepliktige sykdommer. I budsjettproposisjonen for 2015 sier LMD at «Veterinærinstituttet ønskjer å yte tenester og kunnskap som medverkar til ei bærekraftig næringsverksemd, gjennom faglege råd og utgreiingar og eit godt diagnostisk tilbod.» Departementet sier også at «Resultat frå overvaking og diagnostisk verksemd skal nyttast i arbeidet med å gi forskingsbaserte råd som grunnlag for tiltak innan forvaltning og næring.» LMDs finansiering skal altså også dekke Veterinærinstituttets rådgivning vedrørende landdyr og animalsk mat til Mattilsynet og andre offentlige institusjoner, samt støtte opp under enkelte tjenester overfor næringene Veterinærinstituttet arbeider for at sannsynligheten for IKKE å påvise et sant sykdomstilfelle (både meldepliktige og andre) blir så lav som mulig. Faktorer som at det er for dårlig kontakt med felten eller at prøver blir avvist eller ikke blir undersøkt med de beste og mest relevante testene, kan påvirke denne sannsynligheten negativt. Beredskapsevnen som diagnostisk laboratorium avhenger derved av god kompetanse, metodikk, kapasitet og gode fasiliteter, men også god kontakt med felten, kunnskap om næringen og muligheten vi har til å bruke informasjon i nasjonale og internasjonale nettverk og vitenskapelige miljøer. I håndteringen av store, alvorlige akutte situasjoner samarbeider Veterinærinstituttet med de andre aktørene i matforvaltningen og næringen. Et godt og effektivt samarbeid sikres ved å ha et godt planverk med klar beskrivelse av roller og ansvar. Dessuten må Veterinærinstituttet kunne mobilisere raskt og ha gode interne rutiner og tilgjengelige metoder og personell for å sikre en rask og korrekt diagnose. Veterinærinstituttet må også ha nødvendig kompetanse og andre ressurser (for eksempel gode grunnlagsdata og epidemiologiske data fra utbruddet) til å kunne gi gode råd og oversikter i forhold til epidemiologiske og andre problemstillinger. Veterinærinstituttet har fra 1991 vært organisert med et hovedlaboratorium i Oslo, og fem regionale enheter plassert i hhv. Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø. Per januar 2015 er landdyraktiviteten konsentrert til laboratoriene i Oslo, Sandnes, Trondheim og Tromsø som alle har funksjonelle obduksjonssaler for landdyr. Laboratoriene har i første rekke hatt som oppgave å dekke de regionale behov for diagnostikk, og alle de regionale enhetene har fram til 2014 hatt lik kompetanse og laboratorieutstyr for å dekke den rutinemessige diagnostikken hos landdyr. Hovedlaboratoriet i Oslo har i tillegg en intern referansefunksjon. Den regionale tilstedeværelse har vært sett på som viktig i Veterinærinstituttets beredskapsstruktur. I de fleste større, akutte beredskapssituasjoner de senere år har det imidlertid vært slik at Mattilsynet og næringen samhandler direkte med Veterinærinstituttet i Oslo. De regionale laboratoriene har hatt en marginal rolle, spesielt i den innledende fasen. Dette skyldes i hovedsak at de fleste relevante analyser og databehandling i denne sammenheng kun utføres i Oslo. Veterinærinstituttet er, som tidligere nevnt, NRL for mange ulike agens/områder og har en samlet (regional og sentral) stor laboratoriekapasitet for slike undersøkelser. For å øke kapasiteten er det fra og med 2014 organisert en egen enhet i Oslo for genetisk diagnostikk (molekylærbiologiske metoder) uavhengig av type agens (bakterier, parasitter eller virus). Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 6

Veterinærinstituttet kan utføre mange hundre ulike diagnostiske metoder. For hver sykdom må vanligvis flere ulike metoder benyttes for å stille en diagnose. En annen viktig del i vår beredskapsrolle er å ha faglig kompetente medarbeidere som raskt og sikkert kan stille diagnoser/påvise agens. En del av denne kompetansen kan kun erverves og opprettholdes ved jevnlig å analysere/håndtere et visst minimum antall prøver. Tilgang på tilstrekkelig prøvemateriale er derfor helt sentralt for Veterinærinstituttets beredskapsevne. Hvor mange et «tilstrekkelig» antall er, varierer sterkt mellom de ulike fagområdene og metodene. Denne helt nødvendige tilgangen på prøver skjer i dag gjennom den nasjonale helseovervåkingen og diagnostiske tjenester til husdyrnæringen. 3.2.1 Innspill fra referansegruppen For å få våre brukeres syn på Veterinærinstituttets rolle innen husdyrberedskap ble det arrangert et møte 1. oktober hvor representanter fra følgende institusjoner deltok: Norges bondelag, Animalia, Tine, DNV, NMBU Veterinærhøgskolen og Mattilsynet. Det ble gitt en kort presentasjon av «status» for passiv overvåking ved Veterinærinstituttet, og en del punkter vedrørende Veterinærinstituttets rolle ble diskutert. Det var bred enighet om følgende: Veterinærinstituttet er viktig for Norges nasjonale beredskap og som en partner for næringene/dyreeierne/veterinærene. Beredskapsbehovet vil øke i fremtiden og Veterinærinstituttet som en kompetanseinstitusjon vil være en av nøkkelaktørene for å dekke dette behovet. Førstelinjen (dyreeiere, veterinærer) er meget viktig når det gjelder den nasjonale beredskapsevnen og det ble fremhevet at det er svært viktig med god kompetanse hos disse gruppene. Denne kompetansen må dels erverves via utdanningen av veterinærer (og dyreeiere), dels via etterutdanning og kursing, f.eks. i prøveuttak. Det er meget viktig med god dialog og samarbeid mellom alle aktører på alle nivåer, både i beredskapssituasjoner og i «fredstid». Vi har alle det samme målet om en frisk norsk husdyrbestand. Viktig å være oppmerksom på konkurrerende laboratorier i utlandet. For prøver som sendes til utlandet, blir ikke resultatene automatisk tilgjengelig for den offentlige overvåkning og beredskap, og viktig informasjon kan dermed gå tapt. Veterinærinstituttets regionale tilstedeværelse ble framholdt som ønskelig og viktig av flere i referansegruppen og av flere årsaker: Oppbygging av lokal kompetanse, kunnskap om lokale forhold, og personlig kjennskap til brukerne i området ble vektlagt. Avstanden til et laboratorium er viktig for innsending av kadaver til obduksjon, både av prismessige og logistiske årsaker. Veterinærinstituttet sine kjerneområder ble ansett å være overvåkning, beredskap og diagnostikk. Fra én representant fra Tine ble det fremhevet viktigheten av å drive generell diagnostikk, ikke bare rettet mot meldepliktige sykdommer. Fra to av representantene til DNV ble det framhevet at patologikompetanse var svært viktig i Veterinærinstituttet. Referatet finnes her: Referat fra møte med referansegruppen.docx 3.3 Prøver undersøkt ved Veterinærinstituttet Veterinærinstituttet mottar prøver tatt i mange ulike sammenhenger; Diagnostikk o Prøvene tas på grunn av et sykdomsproblem. Noen ganger er det mistanke om meldepliktig sykdom. Analysemetodene avhenger av den konkrete sykehistorien. Helsekontroll o Prøvene kommer inn fordi innsender vil ha kontrollert status for ulike konkrete agens, f.eks. i forbindelse med import/eksport. For slike prøver er det vanligvis bestemt på forhånd hvilke analysemetoder som skal benyttes. Overvåkingsprogram o De fleste programmene har egne spesifikke uttaksplaner, og prøvetype, metodikk og antall er bestemt på forhånd. Veterinærinstituttet gjennomfører overvåkingsprogram på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. Det varierer fra år til år hvilke programmer som gjennomføres. Oppdrag o Veterinærinstituttet har ulike typer oppdrag. Noen er forskningsprosjekter mens andre er kjøp av konkrete tjenester. Prøvetype, metodikk og antall er vanligvis bestemt på forhånd. Oppfølging av tidligere positive funn o Dette er en «mellomting» mellom diagnostikk og overvåking/oppdrag. Når slik prøvetaking er bestemt, vet man vanligvis noe om antall og tidspunkt og metodikk. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 7

Ved sykdom med ukjent årsak, er klinisk undersøkelse med relevant prøvetaking viktig for å finne hvilke(t) agens som er tilstede. For noen sykdommer er obduksjon en viktig del av denne sykdomsoppklaringen. For helt «nye sykdommer» (tidligere ubeskrevet agens), er klinisk undersøkelse og obduksjon grunnleggende for å kunne beskrive sykdommen. Ved mistanke om en helt konkret sykdom, enten på grunn av spesifikke kliniske symptomer eller ved klar anamnese, kan man benytte ulike serologiske eller genetiske metoder for å påvise om spesielle smittestoff kan være årsak til sykdommen. Alle prøver som sendes til Veterinærinstituttet registreres i det interne datasystemet PJS (PrøveJournalSystemet) som inneholder opplysninger om eier, rekvirent, hensikt (bakgrunnen for at prøven ble tatt), dyreart, hvilke undersøkelser som er gjort, samt resultater og konklusjoner. Utvalgt statistikk fra PJS fra årene 2003, 2008, 2011, 2012 og 2013 er presentert i tabeller og figurer nedenfor. Prøver fra de ulike overvåkingsprogrammene samt mastittprøver er ikke inkludert. Figur 1-4 viser antall mottatte prøver fordelt på dyreart, hensikt med prøvetaking, prøvemateriale og laboratorium. Den store mengden saueprøver i 2003 (blodprøver, kontakter, Oslo) skyldtes oppfølging av et utbrudd av virussykdommen mædi i Trøndelag. Figur 1. Antall prøver per dyreart/gruppe. Fylke Hensiktkategori Seksjon Materialkategori Antall Prøver 50000 45000 40000 35000 30000 25000 20000 15000 10000 5000 aar 2003 2008 2011 2012 2013 0 Artkategori Figur 2. Antall prøver per hensikt. 50000 40000 30000 20000 10000 0 2003 2008 2011 2012 2013 Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 8

Figur 3. Antall prøver per type prøvemateriale. 80000 70000 60000 50000 40000 30000 20000 2003 2008 2011 2012 2013 10000 0 Andre Avføring Blod Fôr og korn Kadaver Miljøprøver Organer Figur 4. Antall prøver analysert ved de ulike laboratoriene. 3000 2500 2000 1500 1000 500 2003 2008 2011 2012 2013 0 Bergen Harstad Sandnes Tromsø Trondheim 90000 80000 70000 60000 50000 40000 30000 20000 10000 0 Oslo 2003 2008 2011 2012 2013 Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 9

Antall mottatte kadavre til obduksjon fordelt på dyreart, hensikt med prøvetaking og hvilket laboratorium som har gjennomført undersøkelsene er vist i Figur 5-7, og det er også gitt en kort oppsummering av funn hos de største produksjonsdyr-artene for årene 2003, 2008, 2011, 2012 og 2013 på de påfølgende sidene. Figur 5. Antall obduserte kadavre per dyreart/gruppe. Fylke Hensiktkategori Seksjon Materialkategori Antall Prøver 1800 1600 1400 1200 1000 800 600 400 200 aar 2003 2008 2011 2012 2013 0 Artkategori Figur 6. Antall obduserte kadavre per hensikt. Fylke Artkategori Seksjon Materialkategori Antall Prøver 4500 4000 3500 3000 2500 2000 1500 1000 500 0 aar 2003 2008 2011 2012 2013 Hensiktkategori Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 10

Figur 7. Antall kadavre obdusert ved de ulike laboratoriene. Artkategori Hensiktkategori Materialkategori Antall Prøver 2000 1800 1600 1400 1200 1000 800 600 aar 2003 2008 2011 2012 2013 400 200 0 Bergen Harstad Oslo Sandnes Tromsø Trondheim Seksjon Noen resultater fra undersøkelser av prøver ved Veterinærinstituttet i årene 2003, 2008, 2011, 2012 og 2013 er kort oppsummert nedenfor. Resultater vedrende meldepliktige sykdommer omtales i kapittel 3.3.3. Storfe Det ble mottatt ca. 2400-2900 prøver årlig der helseproblem eller helsekontroll var angitt som årsak til prøvetaking. Antall obduserte storfe var mellom 150-180 per år. De hyppigste funnene uavhengig av undersøkelsesmetode var luftvegslidelser, mage- og tarmlidelser, svulster, nyrelidelser og avmagring. Småfe Det ble mottatt ca. 3600-6000 prøver årlig der helseproblem eller helsekontroll var angitt som årsak til prøvetaking. Antall obduserte småfe var mellom 350 660 per år. De hyppigste funnene uavhengig av undersøkelsesmetode var mage- og tarmbetennelser og tarmparasitter. Svin Det ble mottatt ca. 5500 17000 prøver årlig der helseproblem eller helsekontroll var angitt som årsak til prøvetaking. Antall obduserte svin var mellom 500-660 per år. De hyppigste funnene uavhengig av undersøkelsesmetode var mage- tarmlidelser og respirasjonslidelser. Fjørfe Det ble mottatt ca. 15000 20000 prøver årlig der helseproblem eller helsekontroll var angitt som årsak til prøvetaking. Antall obduserte fjørfe var mellom 1000-1600 per år. De hyppigste funnene uavhengig av undersøkelsesmetode var respirasjonslidelser og ulike virusinfeksjoner. Rein Det ble mottatt ca. 17-142 prøver årlig der helseproblem eller helsekontroll var angitt som årsak til innsendelse. De hyppigste funnene uavhengig av undersøkelsesmetode var avmagring, skader og parasitter. Kartene på de følgende sidene (Figur 8-11) viser at noen områder i landet har mange innsendelser til Veterinærinstituttet, mens andre områder er dårlig representert i forhold til dyretettheten. Dette gjelder spesielt obduksjoner, men også andre typer undersøkelser. Den klare tendensen til at de fleste obduksjonskasus kommer fra områder nær de ulike laboratoriene, kan forklares ved at forsendelse med post har en øvre vektgrense på 35 kilo, og at store dyr derfor må kjøres inn til laboratoriet. At det finnes husdyrtette områder hvorfra Veterinærinstituttet ikke mottar diagnostiske prøver, kan skyldes at det aldri er mistanke om meldepliktig sykdom i disse områdene, at det er generelt lav forekomst av sykdom der, at veterinærene aldri tar ut prøver, at veterinærene ikke synes de har noe igjen for å sende inn prøver eller at prøver blir sendt til andre laboratorier. At andre steder er «overrepresentert» kan skyldes at det er spesielt mye syke dyr der, at det er områder hvor en smittespredning vil være spesielt alvorlig og at prøver derfor tas hyppigere, eller at det er spesielt interesserte veterinærer som kjenner Veterinærinstituttets tilbud i disse områdene. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 11

Figur 8. Storfepopulasjonen og prøver fra storfe i 2013. Øvre kart viser tettheten av storfebesetninger i 2013. Nedre kart viser antall mottatte kadavre (venstre kart) eller andre prøver (høyre kart) som ble sendt inn til Veterinærinstituttet i 2013 hvor hensikten var «helseproblem». De ulike fargene i nedre kart viser hvilket laboratorium (markert med V) som mottok prøvene, og ringen rundt V representerer 50 km avstand fra laboratoriet. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 12

Figur 9. Småfepopulasjonen og prøver fra småfe i 2013. Øvre kart viser tettheten av småfebesetninger i 2013. Nedre kart viser antall mottatte kadavre (venstre kart) eller andre prøver (høyre kart) som ble sendt inn til Veterinærinstituttet i 2013 hvor hensikten var «helseproblem». De ulike fargene i nedre kart viser hvilket laboratorium (markert med V) som mottok prøvene, og ringen rundt V representerer 50 km avstand fra laboratoriet. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 13

Figur 10. Svinepopulasjonen og prøver fra svin i 2013. Øvre kart viser tettheten av svinebesetninger i 2013. Nedre kart viser antall mottatte kadavre (venstre kart) eller andre prøver (høyre kart) som ble sendt inn til Veterinærinstituttet i 2013 hvor hensikten var «helseproblem». De ulike fargene i nedre kart viser hvilket laboratorium (markert med V) som mottok prøvene, og ringen rundt V representerer 50 km avstand fra laboratoriet. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 14

Figur 11. Fjørfepopulasjonen og prøver fra fjørfe i 2013. Øvre kart viser tettheten av fjørfebesetninger i 2013. Nedre kart viser antall mottatte kadavre (venstre kart) eller andre prøver (høyre kart) som ble sendt inn til Veterinærinstituttet i 2013 hvor hensikten var «helseproblem». De ulike fargene i nedre kart viser hvilket laboratorium (markert med V)som mottok prøvene, og ringen rundt V representerer 50 km avstand fra laboratoriet. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 15

3.3.1 Passiv sykdomsovervåking Passiv overvåking består av flere elementer; den rutinemessige innsendelsen fra dyrehelsepersonell og dyreeiere av prøvemateriale for analysering som del av en sykdomsoppklaring, den rutinemessige kjøttkontrollen samt helsedata og produksjonsdata som samles og fremstilles på en systematisk måte av næringen selv. Systemet kan være velegnet til å fange opp hvilke sykdommer som forekommer, og kan være viktig for å påvise tidlig forekomst av en sykdom, enten som ny i en region eller på landsbasis. Ved sammenstilling av data fra disse passive systemene vil man kunne få et godt bilde av hva som rører seg av sykdomsproblematikk i husdyrpopulasjonen til relativt lave kostander. Passiv overvåking gir imidlertid ingen oversikt over andelen av populasjonen hvor det ikke er påvist sykdom, og resultater fra passiv overvåking alene anerkjennes derfor ikke som dokumentasjon på sykdomsstatus. Andre begrensninger med denne overvåkningen er at innsendelsene av materiale ikke skjer systematisk, de påvirkes av geografiske forhold, veterinærers innstilling til å ta prøver, dyreeiers økonomi etc. Det kan derfor bli store lokale og regionale forskjeller med hensyn til den informasjonen den passive overvåkingen genererer. Veterinærinstituttet mottar de fleste prøver til diagnostisk undersøkelse av sykdommer hos husdyr i Norge, og er således den mest sentrale aktøren i passiv overvåking. I kapittel 3.3 er det gjort en oppsummering av de prøvene som kommer inn til Veterinærinstituttet og som kan rubriseres under begrepet passiv overvåking. Sammenstillingen viser at systemet slik det fungerer i dag har en betydelig skjevhet i forhold til å gi god geografisk representasjon. Potensialet i dette overvåkingskonseptet kan imidlertid forbedres betydelig ved at Veterinærinstituttet påtar seg større involvering, bedre planlegging og styring av de prøvene som sendes inn. 3.3.2 Aktiv sykdomsovervåking De siste 20 årene er det etablert en rekke overvåkingsprogrammer for spesifikke agens. Programmene har ulikt regelverksgrunnlag, noen er basert på internasjonale forpliktelser, andre har nasjonal begrunnelse, og noen har en folkehelsemessig begrunnelse. Disse programmene utgjør den aktive overvåkingen av ulike meldepliktige sykdommer. Mattilsynet «eier» de fleste av disse programmene, mens Miljødirektoratet er oppdragsgiver for et program på ville dyr. Veterinærinstituttet har ansvar for design og rapportering av de fleste av disse programmene. Årlige rapporter fra programmene Veterinærinstituttet er involvert i finnes på www.vetinst.no. Det foretas også aktiv overvåkning for spesifikke agens i forbindelse med sertifisering og systematiske helsekontroller i avlsbesetninger. Dette skjer enten fordi det offentlige regelverket krever det eller pga. privatrettslige forhold. Gjennom den aktive overvåkingen dokumenteres forekomst av (inkludert frihet fra) de aktuelle smittestoffene programmene berører. Resultatene fra EU-pålagte program rapporteres internasjonalt og bidrar i den samlede oversikten av forekomsten av de viktigste infeksjonssykdommene. Dette medfører at disse programmene blir sentrale for internasjonal handel med dyr og dyreprodukter og beredskapsnivået i landet. Laboratorieanalyser fra de offentlige programmene har tradisjonelt vært utført av Veterinærinstituttet etter faglig og finansiell avtale med Mattilsynet. I stadig større grad legges nå disse programmene ut på anbud hvor Veterinærinstituttet må konkurrere i det internasjonale markedet, spesielt på laboratorieanalysene. I denne konkurransen vil Veterinærinstituttet lett kunne tape mot store spesialiserte internasjonale laboratoriekjeder. Frafall av disse prøvene vil over tid medføre kompetansetap og redusert nasjonal beredskapsevne. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 16

3.3.3 Forekomst av meldepliktige sykdommer I internasjonal sammenheng har Norge ekstremt få tilfeller av meldepliktige sykdommer (A- og B- sykdommer) i Norge. Nedenfor gis en kort oppsummering av funn av meldepliktig sykdom ved undersøkelse av ulike prøver ved Veterinærinstituttet i årene 2003, 2008, 2011, 2012 og 2013. Storfe Meldepliktige sykdommer ble påvist i <1 % av prøvene (salmonellose, ringorm og bovin virusdiare). De aller fleste av disse sykdommene ble påvist i aktive overvåkingsprogrammer eller ved analyse av innsendte prøver (ikke kadaver) tatt på grunn av sykdom. Småfe Meldepliktige sykdommer ble påvist i <1 % av prøvene (Salmonella diarizonae og skrapesjuke). De fleste av disse sykdommene ble påvist i aktive overvåkingsprogrammer eller ved analyse av innsendte prøver tatt på grunn av sykdom. Svin Meldepliktige sykdommer ble påvist i <0,5 % av prøvene (svineinfluensa, porcine respiratorisk coronavirus, nekrotiserende enteritt (Clostridium perfringens type C) og salmonellose). De aller fleste av disse sykdommene ble påvist i aktive overvåkingsprogrammer eller ved oppfølgende prøvetaking i andre besetninger/kontakter etter funn. Fjørfe Meldepliktige sykdommer ble påvist i <1 % av prøvene (infeksiøs bronkitt og laryngotrakeitt, infeksjoner forårsaket av Mycoplasma gallisepticum eller M. meleagridis, hønsekolera (Pasteurella multocida subsp. multocida) samt virusinfeksjoner som aviær rhinotracheitt hos kalkun). En relativt stor andel av de positive tilfellene er påvist i hobbyfjørfeflokker. Tabell 1 gir en oversikt over funn av meldepliktige sykdommer som inngår i aktive overvåkingsprogram. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 17

Tabell 1. Resultater fra prøver sendt inn gjennom aktive overvåkingsprogrammer og prøver fra dyr merd mistanke om sykdommer som omfattes av de aktive programmene. Data er gitt for perioden 2000 2013 og for program som har pågått i mist 5 år (NB! Oppfølgingsprøver i positive besetninger og kontaktbesetninger er ikke inkludert). Dyrear t Storfe Småfe Svin Fjørfe Vilt Overvåkingsprogram Startår BVD/EBL/IBR 1992/94 Blåtunge 2009 Brucella 2000 Tuberkulose 2000 Paratuberkulose 1996 BSE 1992 Paratuberkulose 1996 Brucella 2004 Mædi 2003 Skrapesjuke 1997/2002 Virus* 1994-1997 Salmonella 1995 ILT 1997 ART (kalkun) 1997 AI (høypatogen) 2005 Salmonella 1995 Campylobacter 2001 Hjort CWD 2007 Hjort tuberkulose 2000 Rev Echinococcus 2007 System Antall prøver per år # 2000-2004 Antall positive enheter ## per periode 2005-2010 2011 2012 2013 Aktiv 4 000-5 000 Sist påvist 1992 (IBR), 1997 (EBL), 2005 (BVD) Passiv 0-1 0 0 0 0 0 Aktiv Ca. 5 000 Passiv Inngår i aktiv Kun påvist 2008-2009 (4) Aktiv 5-10 Passiv Inngår i aktiv Sist påvist i 1953 Aktiv 0-5 Passiv Inngår i aktiv Sist påvist 1984 Aktiv Ca. 250 Passiv Inngår i aktiv 4 1 0 0 0 Aktiv Ca. 30 000 Passiv Inngår i aktiv Aldri påvist i Norge Aktiv Ca. 1 600 Passiv Inngår i aktiv 11 18 0 0 0 Aktiv Ca. 14 000 Passiv 0-1 Aldri påvist hos småfe i Norge Aktiv Ca. 14 000 2 0 0 0 Ca. 50 Passiv 0-1 Aktiv Ca. 14 000 Passiv Inngår i aktiv 48 47 6 6 11 Aktiv Ca. 4 500 Aldri påvist i Norge Passiv 0-2 (for PRRS) Ca. 100 besetn. Aktiv + 3000 lymfekn. 1 0 0 0 1 Passiv Ca. 40 1 6 1 0 1 Aktiv Ca. 3 000 Passiv Kun hobbyhold Aldri påvist i kommersielt fjørfehold i Norge Aktiv Ca. 1 000 Passiv 0 Aldri påvist hos kalkun i Norge Aktiv 2 000 3 000 Passiv 0 Aldri påvist i kommersielt fjørfehold i Norge Aktiv Alle flokker 6 6 5 0 2 Passiv Ca. 30 1 5 0 0 1 Aktiv Alle flokker** 174**** 163**** 139 106 149 Passiv 0*** 0 0 0 0 0 Aktiv 20-50 Passiv Inngår i aktiv Aldri påvist i Norge Aktiv 0-1 Passiv Inngår i aktiv Aldri påvist i Norge Aktiv 500-625 Passiv 0-5 Aldri påvist i fastlands-norge (men på Svalbard) Provene i den passive overvåkingen undersøkes for disse sykdommene dels fordi innsender etterspør det, dels fordi Veterinærinstituttet mener det er relevant # Antall prøver kan ha variert mye i løpet av perioden det som er angitt er et ca. antall per år i de senere årene. ## Hvilken enhet antall positive refererer til varierer mellom kategorier. Storfe, småfe, svin oppgis som besetninger, fjørfe oppgis som flokker, vilt oppgis som dyr. * AD, TGE, PRCV, PRRS, influensa A virus unntatt H1N1pdm09. ** Fra 2008 kun alle flokker slaktet i perioden 1. mai 30. oktober. *** Campylobacter gir ikke sykdom hos fjørfe, prøver fra syke fjørfe blir derfor ikke undersøkt for Campylobacter. **** Er angitt som årlig gjennomsnitt for alle årene i perioden. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 18

3.3.4 Dyrevelferd I dyrevernsaker eller rettsmedisinske saker mottar Veterinærinstituttet dyr til obduksjon fra Mattilsynet, politi eller andre for å dokumentere forhold som kan knyttes opp mot lovbrudd. Som oftest er det snakk om brudd på dyrevelferdsloven eller straffeloven, men faunakriminalitet er også aktuelt. For alle parter er det viktig at slike undersøkelser utføres av en uavhengig faginstans. Dyrevernsaker og rettsmedisinske saker krever erfaring og spesialkompetanse. Når dyr obduseres som ledd i sykdomsoppklaring, avdekkes det ikke helt sjelden funn som kan være relatert til dyrevelferdsmessige forhold, for eksempel avmagring (Figur 12), kannibalisme, parasitter eller traumer (skuddskader, mishandling). Slike funn formidles til aktuell veterinær og eier, slik at nødvendige tiltak kan gjøres. Figur 12. Antall mottatte kadavre hvor en av diagnosene var avmagring. Seksjon Anlyttsnavn Summer av antprover 70 60 50 40 30 20 10 aar 2003 2008 2011 2012 2013 0 Artkategori 3.3.5 Finansiering av undersøkelser Mange prøver er uten analysekostnad for innsender da de anses å være av samfunnsmessig betydning, og derved dekkes av forvaltningsstøtten Veterinærinstituttet mottar fra LMD: Ved mistanke om meldepliktig sykdom (dersom mistanken er meldt til Mattilsynet), smittesporing av kontaktbesetninger i forbindelse med utbrudd, og verifisering av diagnose dersom den er stilt ved andre laboratorier Dyrevernsaker hvor Mattilsynet er rekvirent Kadaver eller prøver fra ville dyr og fugler For andre prøver krever Veterinærinstituttet inn en egenandel for undersøkelsen. De siste årene har det vært en oppjustering av den prisen innsender betaler. I Tabell 2 vises priser på noen utvalgte undersøkelser ved Veterinærinstituttet i 2010, 2012 og 2014. I Tabell 3 vises et utvalg av Veterinærinstituttets priser for obduksjon (med tilhørende andre nødvendige undersøkelser) i 2014 sammenlignet med priser i andre nordiske land. Se også kapittel 2.5 for nærmere beskrivelser av systemer i andre land. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 19

Tabell 2. Prisutvikling ved Veterinærinstituttet de siste årene. Utvalgte eksempler på pris som innsender betaler. Når det gjelder obduksjon er nødvendige tilleggsundersøkelser (histologi, bakteriologi, parasittologi etc.) inkludert i prisen. NB! Ved mistanke om meldepliktig sykdom er alle undersøkelser gratis. Dyreart Kategori 2010 2012 2014 Storfe Sau Svin Obduksjon Foster/spedyr* 350 600 1 800 Obduksjon voksen 700 1200 5 000 Obduksjon Foster/spedyr* 350 600 1 800 (inntil 3 dyr) Obduksjon voksen 400 720 3 000 Obduksjon Foster/spedyr* 350 780 1 800 (inntil 5 dyr) Obduksjon voksen 550 780 4 000 Fjørfe Obduksjon* 400 780 1 800 (inntil 5 dyr) Hest Hund Obduksjon Foster/spedyr 700 2 600 4 500 Obduksjon voksen 2 000 4 800 7 500 Obduksjon <12 uker* 300 2 000 (inntil 3 dyr) 3 700 (inntil 3 dyr) Obduksjon >12 uker 900 4 000 5 200 Produksjonsdyr Generell bakteriologisk undersøkelse* 300 450 500 Kjæledyr Generell bakteriologisk undersøkelse* 300 450 500 Produksjonsdyr Serologisk undersøkelse* 240 280 300 * Påfølgende prøver fra samme eier i samme innsendelse har rabattert pris (gjaldt ikke kjæledyr i 2010 og 2012). Tabell 3. Utvalgte eksempler på pris som innsender betaler i 2014 for obduksjon med tilhørende nødvendige undersøkelser (når det ikke er mistanke om meldepliktig sykdom). Alle priser omregnet til norske kroner (SEK=0,92, Euro=8,5). I Sverige betaler eier SvDHV-prisen selv om dyret obduseres ved SVA forutsatt at det er veterinær som har rekvirert obduksjon. For medlemmer av SvDHV er obduksjon med tilhørende undersøkelser gratis. Antall Dyreart Kategori VI* SVA* SvDHV* EVIRA* inntil Storfe Sau Svin Fjørfe Hest Hund Foster/spedyr 1 1 800 1 847 552 613 Voksen 1 5 000 3 838 966 2 310 Foster/spedyr 3/kull 1 800 1 847 552 613 Voksen 1 3 000 2 219 552 613 Foster/spedyr 5/kull 1 800 1 847 552 613 Voksen 1 4 000 3 838 644 1 286 < 1 uke (SVA <10 kg) 5/10 1 800 322 552 471 >1 uke (SVA 11-50 kg) 5/10 1 800 552 828 801 Foster/spedyr 1 4 500 1 847 1 037 Voksen 1 7 500 3 838 2 310 <8/12 uker(sva <10 kg) 3/1 3 700 1 236 660 >8/12 uker(sva >30 kg) 1 5 200 1 741 943 Produksjonsdyr Generell bakteriologisk undersøkelse 500** 598 471 Kjæledyr Generell bakteriologisk undersøkelse 500** 598 471 Produksjonsdyr Serologisk undersøkelse 300** 290 308 * VI = Veterinærinstituttet, SVA = Statens Veterinärmedicinska Anstalt, Sverige, SvDHV = Svenska Djurhälsovården (privat foretak som finansieres av og arbeider for svenske husdyrprodusenter), EVIRA = Elintarviketurvallisuusvirasto, Finland (en «kombinasjon» av Mattilsynet og Veterinærinstituttet). ** Påfølgende prøver fra samme eier i samme innsendelse har rabattert pris. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 20

3.4 Andre aktører og systemer i nasjonal helseovervåking og beredskap Veterinærinstituttets rolle innen overvåking av meldepliktige sykdommer og den nasjonale beredskapen, er å gi kunnskapsstøtte til Mattilsynet og samarbeide nært med andre aktører i næringen som privatpraktiserende veterinærer og rådgivningsapparatet i de ulike næringenes helsetjenester. 3.4.1 Mattilsynet MATS: Mattilsynets tilsynssystem inneholder oversikt over alle tilsynsenheter og tilsynsdata fra Mattilsynets løpende tilsyn og inspeksjoner vedrørende dyrehelse og dyrevelferd. Mattilsynets registreringer i kjøttkontrollen: Instruks for kjøttkontrollen (FOR-1994-05-25-369) gir føringer for ante-mortem undersøkelser (før slakting) og post-mortem undersøkelser (etter slakting). Dyr som presenteres for slakting, enten som nødslakt eller på slakteriet vil derfor bli gjenstand for relativt omfattende undersøkelser, og muligheten for å oppdage smittsom sykdom eller dårlig dyrevelferd er derfor absolutt tilstede. Nødslakt med avliving på gård er oftest kun aktuelt for storfe (høy verdi på slaktet). Dyr som av en eller annen grunn ikke oppfattes som slaktbare vil imidlertid ikke bli undersøkt. Det er en pågående prosess i EU vedrørende modernisering av kjøttkontrollen. VetReg: Alle apoteker og rekvirenter av legemidler til dyr har en rapporteringsplikt etter Forskrift om melding av opplysninger om utleverte og brukte legemidler til dyr. Forskriften skal sikre at apoteker og rekvirenter melder opplysninger om utleverte og brukte legemidler til dyr og at opplysningene registreres og bearbeides til bruk i arbeidet for å sikre helsemessig trygge næringsmidler, fremme folkehelse, dyrehelse, dyrevelferd og forbrukerhensyn samt ivareta miljøvennlig produksjon. Rapportering av legemiddelbruk er et ansvar for dyrehelsepersonell. Innføringen av VetReg medførte endring i alle veterinærers rutiner når det gjelder utstedelse av resepter. Veterinærer som behandler kjæledyr skal ikke rapportere legemiddelbruk til VetReg, men de må likevel journalføre sin legemiddelbruk og forskrivning. Veterinærers bruk av VetReg kan erstattes ved å legge data inn i Dyrehelseportalen. http://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/dyrehelsepersonell/brukerveiledning_til_vetreg.5181/binary/ Brukerveiledning%20til%20VetReg 3.4.2 Praktiserende veterinærer De praktiserende veterinærene er kjerne i den kliniske virksomheten og vil være dem som har muligheten til først å mistenke, undersøke, prøveta og rapportere til Mattilsynet ved mistanke om meldepliktig sykdommer. I sitt daglige kliniske arbeid rapporterer de gjennom helsekort administrert av husdyrorganisasjonene der det finnes (se 3.4.3), og til Veterinært legemiddelregister om medikamentell behandling (se 3.4.1). De praktiserende veterinærene spiller derfor en helt sentral rolle som aktører i førstelinjen ved sykdomspåvisning/mistanke, og deres kompetanse og «interesse» for en dokumentert sykdomsoversikt i sitt område er avgjørende for en landsdekkende, effektiv passiv overvåking. 3.4.3 Helsetjenestene og KOORIMP Helsetjenestene for produksjonsdyr (storfe, geit, svin, sau og fjørfe) organiseres av næringene i fellesskap og arbeider primært med sykdomsforebyggende tiltak; hygiene, smittebeskyttelse etc. Helsetjenestene har sentral administrasjon, men jobber samtidig lokalt mot den enkelte bonde. Helsetjenestene har i mange år, enten alene eller i samarbeid med myndigheter og Veterinærinstituttet, tatt initiativ til eller ansvar for overvåking og bekjempelse av tapsbringende smittsomme sykdommer for eksempel Bovin virusdiare og fotråte. Under samme paraplyen kommer KOORIMP (Husdyrnæringenes kontrollorgan for import), som utarbeider tilleggskrav (ut over de offentlige krav) for dyr som skal importeres til Norge. Tilleggskravene innebærer at dyrene må testes for bestemte sykdommer før de kan flyttes til Norge. Det må foreligge dokumentasjon på at resultatene av testene har vært negative. Det er den enkelte importør som må sørge for at tilleggskravene er innfridd og dokumentert hos den som selger dyra, og at kravene i Norge etterleves og dokumenteres. KOORIMPs tilleggskrav ved importer er sammen med en rekke andre drifts- og hygienekrav til husdyrproduksjonene en del av "Kvalitetssystem i landbruket", KSL. Manglende dokumentasjon for oppfyllelse av KSL-krav er grunnlag for pristrekk fra varemottaker (slakteri/meieri etc.). Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 21

3.4.4 Registreringssystemer for helse og produksjonsdata Husdyrnæringene har i lengre tid organisert registrering av helsedata i besetningene på helsekort. Disse registreringene er i dag integrert i det obligatoriske kvalitetssystemet på den enkelte gard gjennom KSL. Sentral innrapportering har vært gjennomført i Ku- og geitekontrollen i mange år og klinisk helsestatus for melkeku og melkegeiter er derfor relativt godt dokumentert. For sau, svin og kjøttfe finnes gode registreringer på besetningsnivå, men det er kun et fåtall (ca. 20 %) som er medlem i Ingris, Saue- og storfekjøttkontrollene og sender helsedata til sentrale registre. Dyrehelseportalen brukes nå som registreringssystem av helse-, medisinbruk og insemineringsdata for 750 veterinærer. Denne databasen som også inneholder data fra de produsentene som ikke er tilknyttet husdyrkontrollene vil etter hvert kunne bli et godt supplement for helseregistreringer i besetningene. Registrering av legemiddeldata og indikasjon for forskrivning i Dyrehelseportalen kan erstatte registrering i VetReg. De relativt omfattende registreringene av produksjons- og helsedata og analyse av disse som gjennomføres i både nærings- og offentlig regi, gir gode mulighet for å kunne oppdage uvanlige helsehendelser på et tidlig tidspunkt. Dyrehelseportalen Animalia, Tine og Geno har gått sammen om å etablere Dyrehelseportalen for å møte et økende behov for sikre og ferske opplysninger om bl.a. helsehendelser og medisinbruk. Tanken er at enkel og sikker rapportering av data skal sikre både at data blir rapportert og at kvaliteten blir god. Prinsippet om at data skal rapporteres en gang ett sted og deretter være tilgjengelig for alle som har rettmessig behov for dem, skal ligge til grunn. Det skal gjelde både for veterinærer og dyreeiere som skal rapportere. http://www.dyrehelseportalen.no/dhp/#/loginform Ku- og geitekontrollen Tine er ansvarlig for utvikling, drift og vedlikehold av Kukontrollen og Geitkontrollen, samt TINE Rådgivings internett-tjenester for rådgivere og mjølkeprodusenter. Ku- og Geitkontrollen skal dekke informasjonsbehovet for styring, planlegging og kvalitetssikring av mjølkeproduksjonen. Dataene i Ku- og Geitkontrollen er grunnlag for det landsomfattende avlsarbeidet på storfe og geit og gir nødvendige opplysninger til forebyggende helsearbeid, generell rådgivning, informasjon, forskning, statistikk og prognoser. Pr 31.12.2009 hadde Kukontrollen 11 000 medlemmer med omlag 206 000 årskyr. Geitkontrollen hadde nær 370 medlemmer med 32 000 årsgeiter. Avdelingen utvikler og leverer også tjenester til eksterne samarbeidspartnere. De viktigste er Husdyrregisteret for Storfe (Mattilsynet), Landbruksdirektoratet, NMBU og GENO. Storfekjøttkontrollen Storfekjøttkontrollen er den landsomfattende husdyrkontrollen for kjøttfe, kjøttfekrysninger og fôringsdyr. Kontrollen er åpen for alle storfeprodusenter i Norge. Medlemskapet organiseres via slakteriene, mens Animalia har den sentrale administrasjonen. Storfekjøttkontrollen har omtrent 2 800 medlemmer. Som medlem får man tilgang på rapporter om dyrenes helsestatus, tilvekst, slaktekvalitet og fruktbarhetsresultater for egen besetning. Storfekjøttkontrollen gir oversikt over dyrene fra fødsel til slakting og har som mål å bidra til økt lønnsomhet og spart arbeidstid. Husdyrregisteret er til enhver tid oppdatert med nye opplysninger fra Storfekjøttkontrollen. http://www.animalia.no/husdyrproduksjon/storfekjottkontrollen/informasjonsmateriell1/ Sauekontrollen Sauekontrollen er et produksjonsverktøy som gjør drift og oversikt over egen besetning enklere og bedre. Den gir mulighet til å analysere resultatene og sammenligne utviklingen over år. Sauekontrollen er åpen for alle norske saueprodusenter. Opplysninger om lamming, høstveiing og inn/utmelding av dyr er obligatoriske. I tillegg kan det registreres fødselsvekt og vårvekt, beite/tilsyn, værer, sykdom og forebyggende behandling, paring, fostertelling, ull, farger, horn, notater og etiketter/merkelapper på dyrene. Ut fra disse registreringene kan man hente ut rapporter som f.eks. vår- og høstlister, værresultat, slakteresultater, middeltall, noteringslister til bruk i fjøset, årsoversikter, avlsverdier, rangeringslister etc. Det kan også kjøres ut rapporter på enkelte grupper av dyr, f.eks. alle søyer født i 2013 eller alle dyr på et angitt beite. For ammegeitprodusenter finnes også en egen Ammegeitkontroll. Denne er i henhold til Animalia identisk med sauekontrollen og gir identisk informasjon. Med Sauekontrollen får man en helhetlig oversikt over dyrene og deres produksjon fra fødsel til slakting. http://www.animalia.no/husdyrproduksjon/sauekontrollen/publikasjoner/ Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 22

Ingris Ingris er dataprogram for registrering og styring av svineproduksjonen i den enkelte besetning. Ingris er laget for alle produksjonsformer, både smågris-, slaktegris- og kombinert produksjon. Purke-delen: for smågrisproduksjon fram til avvenning. Tilvekst-delen: for smågris - eller slaktegrisproduksjon. Besetningene er ulike og derfor har Ingris fleksible skjermbilder og oppsettene kan tilpasses den enkelte bruker. http://www.animalia.no/husdyrproduksjon/ingris/ Helse Fjørfe Helse Fjørfe er Animalia sin webtjeneste for veterinærer i fjørfepraksis. Her kan veterinærer legge inn og ha oversikt over alle sine helseovervåkingsavtaler og besøk. Dyreeiere har innsyn i de helseopplysninger som er oppført for sitt dyrehold. http://62.89.42.2/helsefjorfe/ 3.4.5 Systemer for smittehygiene og håndtering av avfall Obduksjon av dyr med (mistanke om) meldepliktig sykdom krever systemer som ivaretar det obduserte dyret og dets organer på en smittehygienisk måte slik at risiko for videre smittespredning reduseres. For å sikre at slik spredning ikke skjer er det i regelverket gitt bestemmelser om at mistanker om viktige smittsomme sykdommer skal meldes til myndighetene, hvordan dyr som dør skal håndteres, og det er også regler for hvordan laboratorier skal håndtere ulike typer avfall. For noen av de mest alvorlige smittsomme sykdommene er det krav om brenning av kadaver, og for noen av disse sykdommene er det et krav at prøver skal håndteres i spesielle laboratorier med spesielt strenge sikkerhetstiltak (BSL3-laboratorier). Når det gjelder generell håndtering av kadavre, er det et eget firma (Norsk Protein) som har ansvar for kadaverhenting i Norge, enten det er fra gårder, slakterier eller laboratorier. Dyrekadaver og annet risikoråstoff bearbeides ved to anlegg i Norge, i Balsfjord og på Hamar. Fettfraksjonen benyttes som energi og erstatter fyringsolje i fyrkjeler ved Norsk Protein sine anlegg. Melet brukes til energi i sementindustrien og asken som blir igjen inngår i sementproduksjonen. Det er en svært viktig del av en god beredskap å ha kunnskap, rutiner og kapasitet til å handtere (stort antall) døde dyr ved alvorlige sykdomsutbrudd på en velferdsmessig, miljømessig og smittehygienisk forsvarlig måte. 3.5 Andre lands beredskap og overvåking Det er fokus på kostnadseffektiv overvåking i flere europeiske land, blant annet er Storbritannia og Irland i gang med å endre laboratoriestruktur, beredskap og overvåking. EU har finansiert flere forskningsprosjekter som skal vurdere dagens og gi råd om morgensdagens overvåkingssystemer for landdyrhelse. De andre nordiske landene er nærmere beskrevet nedenfor, mens en tabell over prissammenligning mellom undersøkelser ved Veterinærinstituttet og laboratoriene i Sverige og Finland er gitt i kapittel 3.3.5. Danmark Veterinærinstituttet i Danmark er en del av Danmarks tekniske universitet (DTU). Etter at Veterinærinstituttet ble en del av universitetet har antall ansatte ved Veterinærinstituttet blitt redusert med 10 % og det regionale laboratoriet i Århus blitt lagt ned. Ved Veterinærinstituttet er det lite generell diagnostisk aktivitet, og de har kun én offentlig landdyrpatolog ansatt. Næringsfinansierte laboratorier gjennomfører så å si all obduksjon av produksjonsdyr, men ved behov bistår DTU med histologiske undersøkelser. Næringens laboratorier gjennomfører også den største delen av de aktive overvåkingsprogrammene. Sverige Sveriges parallell til Veterinærinstituttet er Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA) i Uppsala. SVA har ingen regionale enheter. Men i Sverige finnes i tillegg husdyrnæringens Svenska Djurhälsovården AB (SvDHV) som har ansvaret for den nasjonale obduksjonsvirksomheten, og administrerer de statlige midlene som subsidierer obduksjoner av produksjonsdyr. SvDHV arbeider med dyrehelse hos kjøttproduserende dyr (storfe, småfe og gris), og har hovedansvar for den nasjonale obduksjonsvirksomheten, flere OK- programmer og overvåkning av antibiotikaresistens hos patogene bakterier i samarbeid med SVA. De er finansiert gjennom medlemsavgifter, avgift på kjøtt, statlige bidrag og forskningsbidrag, og driver også forskning og utvikling i samarbeid med SVA og SLU. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 23

I Sverige koordinerer SvDHV regional obduksjonsvirksomhet på 4 steder: Skara, Kristianstad, Karlskoga og Visby på Gotland. Obduksjonsvirksomheten i Skara og Kristianstad drives av foretaket Eurofins, mens SvDHV driver virksomheten i Karlskoga og Visby. Ved Skara gjøres bakteriologiske undersøkelser, ved de øvrige av SvDHV s laboratorier gjøres bare makro-obduksjoner med uttak av prøver som sendes til andre for videre undersøkelse (bakteriologi, histologi og parasittologi). For dyreeiere som er medlem av SvDHV, er obduksjoner gratis, mens for andre pålegges det en avgift. Alle obduksjoner av produksjonsdyr er subsidiert av Jordbruksverket (tilsvarer Mattilsynet), slik at prisen ikkemedlemmer betaler er likevel relativt lav (tabell 3). Prisene inkluderer de vanligste oppfølgende undersøkelser, enten de gjøres ved eget laboratorium eller videresendes til SVA. Inntransport av dyr til obduksjon kan skje på flere måter: Dyreeier kan kjøre inn kadaveret selv Det kan benyttes budfirma Små kadaver kan sendes i posten. Pakker som sendes med post får ikke være over 20kg, og kan ikke leveres via post i butikk/bensinstasjon eller lignende. Svensk Landbrukstjänst transporterer dyr til destruksjon og samler inn kadaver til obduksjon ved at det kjøres faste ruter. De dekker mesteparten av Sverige og leier tjenester hos 12 regionale entreprenører. Transporten er basert på kontainerhåndtering, og det stilles krav til smittehygiene. Dyreeier må selv dekke kostnader til transport til obduksjon, men kan i noen tilfeller få refundert deler av utgiftene, hvis veterinær rekvirerer direkte transport til obduksjon (uten å vente på oppsamlingstur) Privatpraktiserende veterinærer kan gjøre feltobduksjon når det det ikke er mulig å transportere kadaveret til et laboratorium. SvDHV dekker oppfølgende undersøkelser som bakteriologi og histologi dersom veterinæren rapporterer til dem, men ellers må dyreeier betale for obduksjonen etter avtale med veterinæren. Det stilles krav til smittehygiene i forbindelse med obduksjon og avfallshåndtering. Jordbruksverket har som mål å øke antall obduksjoner og å forbedre logistikken for transport av kadaver til laboratoriene. (Rapport Jordbruksverket 2010) SVA i Sverige har fått ansvar for å utvikle et sanntids syndrombasert overvåkingssystem med laboratoriedata og kliniske data. Dette systemet skal brukes i beredskap og fremtidsanalyser. Det blir også utviklet et risikoklassifiseringssystem på besetningsnivå relatert til risikofaktorer som kontaktmønster eller lokalisering. Finland I Finland finnes Evira (Elintarviketurvallisuusvirasto) som er en «kombinasjon» av Veterinærinstituttet og Mattilsynet. Evira har fire enheter som driver sykdomsdiagnostikk: En sentral enhet i Helsingfors, og regionale enheter i Seinäjoki (vestre Finland), Kuopio (østre Finland) og Oulu (nordre Finland). Alle enhetene utfører obduksjon av store produksjonsdyr (storfe, småfe, svin) og hest (ikke hest i Seinäjoki), mens ellers er det en viss grad av spesialisering: Hund, katt, små selskapsdyr og eksotiske dyr undersøkes i Helsingfors, vilt og rein i Oulu, fjørfe i Helsinki og Seinäjoki og pelsdyr i Seinäjoki og Kuopio. På samme måte som i Norge, kreves det en egenandel ved obduksjon og undersøkelse av andre prøver. Evira er akkurat nå i en situasjon som gjør at de må redusere sin aktivitet, og de er i ferd med å vurdere hvilke områder som skal reduseres. Den diagnostiske aktiviteten er ett av områdene hvor reduksjon er sannsynlig, kanskje ved å slutte helt med enkelte aktiviteter eller ved å kutte litt på alle områder. De regionale laboratoriene er også inkludert i diskusjonene om hvor kutt skal tas. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 24

4. Beredskapsmessige utfordringer for landbruket det neste tiåret 4.1 Utvikling av norsk husdyrproduksjon En rapport fra Statens Landbruksforvaltning viser at antall besetninger går ned for storfe, småfe og svin, mens besetningsstørrelsene øker. For fjørfe er det en litt annen situasjon, der har antall besetninger til dels økt. Dyretall.pdf I statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå oppgis følgende data for antall dyr (Tabell 4). Tabell 4. Antall registrerte husdyr i Norge (tall fra Statistisk Sentralbyrå). Dyreart Kategori Antall dyr 1989 2000 2010 2014 (rein 2012) Storfe Storfe i alt 949 369 987 915 874 529 839 448 Sau Sauer i alt 2 183 098 2 352 705 2 308 291 2 283 917 Geit Geiter - 76 373 67 485 64 487 Svin Svin i alt 656 695 730 390 850 383 830 596 Fjørfe Høner 3 441 719 3 290 510 3 952 857 4 241 803 Slaktekyllinger - 8 695 046 11 854 148 16 478 167 Hester Hester 17 417 28 468 36 424 33 038 Tamrein Rein i vårflokk - 220 437 343 252 334 991 Tallene viser at de siste 15 årene har antall storfe og geit sunket, mens antall sau har holdt seg ganske stabilt. Antall fjørfe har økt kraftig, mens antall svin, hest og tamrein har først økt en del, men har gått noe ned de siste fire år. Frem mot 2025 tror vi at følgende vil skje: Drøvtygger- og svinepopulasjonene holder seg ganske stabile, mens fjørfe muligens vil fortsette å øke. Imidlertid kan landbrukspolitiske endringer som nedbygging av tollbarrierer og endringer i konsesjonsreguleringer påvirke dette. I dag vurderes tamreinpopulasjonen i enkelte områder å være for stor i forhold til beitegrunnlaget, og det er tatt grep for å få populasjonen redusert. Hesteholdet er til en viss grad konjunkturavhengig, og de senere år har hestetallet økt. Det er en viss usikkerhet i hvordan dette vil utvikle seg. Besetningsstørrelsen for husdyr i Norge er svært lav sammenlignet med andre europeiske land, men de strukturendringer vi har sett de senere årene vil antakeligvis forsterkes framover. Driftsenhetene vil frem mot 2025 bli større og færre og produksjonene vil bli intensivert og regionalisert. Overgang fra små familiebruk til agrobusiness kan medføre dreining til mer intensiv produksjon i større enheter som kan gi dyrehelse- og velferdsmessige utfordringer. I tillegg til denne kommersialiseringen av landbruket skjer det samtidig en utvikling mot flere «hobby-bruk» som ikke er en del av den vanlige husdyrnæringen. 4.2 Utvikling av sykdomspanorama Endringene i husdyrproduksjonen gjør at sykdomspanoramaet og ulike velferdsproblemstillinger vil kunne endre seg i forhold til det vi ser i dag. Generelt vil systemer med mange dyr, lang utegang, begrenset areal og fuktig klima fremme parasittære invasjoner, andre husdyrpatogener og zoonotiske agens. Framveksten av økologisk produksjon og ekstensiv nisjeproduksjon vil til en viss grad kunne påvirke utbredelsen av patogener og zoonotiske agens, først og fremst ved større anvendelse av utedrift (også for fjørfe og svin). I store besetninger vil introduksjon av et sykdomsfremkallende agens kunne få større konsekvenser enn i små besetninger på grunn av lettere spredning, andre spredningsmønstre og andre manifestasjoner. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 25

Dagens regelverk har i betydelig grad forhindret import, men dette regelverket vil fram mot 2025, pga. liberalisering av internasjonale avtaler med nedbygging av tollmurer, bli satt under press. Økt import av avlsmateriale produsert under andre rammebetingelser enn i Norge vil kunne gi introduksjon av agens vi ikke har i Norge i dag. Hvis myndighetenes mulighet til å teste dyr som importeres fra populasjoner med dårligere smittestatus begrenses gjennom fremtidige handelsavtaler, vil dette kunne legge til rette for at sykdomssituasjonen forverres frem mot 2025. I en slik situasjon vil likevel husdyrnæringenes egne krav ved import (private tilleggskrav fastsatt av KOORIMP), fortsatt gi mulighet for å opprettholde testingen. Effekten av slike private tiltak vil imidlertid avhenge av oppslutningen. Det er godt dokumentert at klimaendringer vil ha stor effekt på forekomst og spredning av vektorbårne sykdommer. Men også forekomst og geografisk distribusjon av andre dyrepatogener og zoonotiske agens vil kunne endres. Våtere og varmere klima sammen med endring i næringsstruktur, vil også kunne medføre topografiske endringer som kan påvirke sykdomspanorama. Følgende kan også få betydning for smittepanoramaet i husdyrpopulasjonene i 2025: Økt bruk av utenlandsk arbeidskraft i husdyrholdet Ulovlige importer av levende dyr Ulovlige importer og smugling av kjøtt, animalske biprodukter og annet smitteførende materiale Etablering av nye ville arter (for eksempel villsvin og mårhund) Turisme generelt og gardsturisme/åpne gårder spesielt Evolusjon av nye terapiresistente patogenvarianter Useriøse aktører og hobbydyrehold. 4.3 Andre faktorer Internasjonaliseringen og åpenheten i samfunnet medfører at det blir enda viktigere å få avklart beredskapsmessige situasjoner så raskt som mulig. Kompetanse og god samhandling mellom aktørene i matforvaltningen blir derfor minst like viktig som nå. Veterinærinstituttet som et ledd i et nasjonalt beredskapssystem, må ha stort fokus på å fungere optimalt internt og i samhandling med de andre med krav på rask leveranse av diagnostikk av høy kvalitet, relevant kunnskapsstøtte og god kapasitet på de riktige analysene. Den dynamikken en har sett i de beredskapsmessige utfordringene siden årtusenskiftet vil fortsette, og de aktive overvåkingsprogrammene blir dermed også mer dynamiske. Det kan raskt bli behov for å etablere god overvåking for uønskede helsehendelser slik en så for fotråte og antibiotikaresistens. Moderne diagnostiske metoder kan være tilgjengelige eller de må utvikles underveis. Forskningsbasert kunnskapsutvikling blir dermed viktigere og viktigere for å kunne opprettholde en god beredskap og det krever igjen større sterkere faglige klynger internt og eksternt. 5. Diskusjon av dagens system 5.1 Passiv sykdomsovervåking Våre data viser at den passive overvåkingen slik den fungerer i dag ved Veterinærinstituttet i form av innsending av prøver fra syke/døde dyr, har svakheter i forhold til å sikre representative sykdomsdata fra ulike dyrepopulasjoner og regioner. Prøver knyttet til passiv overvåking bidrar likevel til kompetanse hos personell på laboratoriet, en kompetanse og trening som kan være avgjørende i en beredskapssituasjon. Det er viktig med optimal koordinering og kompetansedeling internt for å utnytte denne kompetansen passiv overvåking gir. Data viser at obduksjoner har begrenset anvendelse i forhold til å oppdage utbrudd av meldepliktige sykdommer på et tidlig stadium. De fleste tilfeller av meldepliktige sykdommer oppdages enten ved overvåkningsprogrammer som undersøker for et spesifikt agens, eller ved andre prøver (blodprøver, bakteriologiske svabre) som sendes inn for agensundersøkelse ved utredning av klinisk sykdom. Likevel påvises det av og til meldepliktige sykdommer ved obduksjon og noen av disse diagnosene ville antakeligvis ikke ha blitt stilt gjennom annen form for aktiv eller passiv overvåkning. F. eks. påvisning av tarmbrann hos gris og rabbit haemorrhagic disease (RHD) sommeren 2014. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 26

Påvisning av agens er i de fleste tilfeller nok for å stille en diagnose om meldepliktig sykdom, uavhengig av om patologiske forandringer har fått utvikle seg. Det at dyrehelsepersonell og eiere sender inn prøver når de skal utrede sykdoms problemer, gjør at kontakten mellom Veterinærinstituttet og feltapparatet blir god, noe som er viktig i en beredskapssituasjon. Prøvene som sendes inn gir viktig informasjon, og kan initiere ulike områder som bør utredes videre. Det er avgjørende at både dyreeiere og det veterinære feltapparat er klare over sin rapporteringsplikt og mulighetene de har til å få diagnostisk assistanse og rådgivning fra Veterinærinstituttet, noe som kanskje ikke alltid er tilfelle. Obduksjon er sentralt for å avklare årsaksforhold til overdødelighet/sykdom hvor smittsomme agens ikke kan påvises som primær årsak i besetningen, enten på grunn av at det ikke er en infeksiøs sykdom eller at vi ikke har metode til å fange opp et nytt smittsomt agens. Som en støtte til næringen har obduksjon derfor en viktig rolle. Resultatene fra en obduksjon kan også være en viktig informasjons- og kunnskapskilde både for dyreeier og veterinær. En kan utføre hel eller delvis obduksjon ute i felt og registrere relevante makropatologiske funn samtidig som man tar ut relevant prøvemateriale som så kan sendes med post/tog/buss/fly til et laboratorium for videre undersøkelser. I dag gjøres dette i liten grad. Det er grunn til å stille spørsmål ved om en feltobduksjon og prøvetaking gjennomført av utrent personell vil ha større muligheter for feildiagnoser enn når en erfaren patolog gjennomfører tilsvarende undersøkelse. Dette kan imidlertid oppveies dersom feltobduksjon følges av korrekt prøveuttak og/eller blir et relativt normalt gjøremål for praktiserende veterinærer og Mattilsynets personell. En økt grad av feltobduksjon sammen med god kommunikasjon med fagekspertisen ved Veterinærinstituttet vil kunne gi en bedre landsdekkende passiv overvåking og beredskap. Det er grunn til å spørre om obduksjon bidrar i tilstrekkelig grad som støtte i den nasjonale sykdomsovervåkingen av de kjente meldepliktige sykdommene. I den grad vi vil se opptreden av nye, ukjente sykdommer vil obduksjon imidlertid være en sentral førstelinjediagnostisk metode. Obduksjonsvirksomhet har kostbare utfordringer knyttet til smittevern (gjelder både feltobduksjon og obduksjonssal) og til logistikk (hvordan få hele, store døde dyr inn til laboratoriet). Pakker over 35 kilo kan ikke sendes med «Ekspress over natt» med Posten. Ved spesielle behov, også for flyfrakt, kan det inngås avtale med transportbyråer. Dette betyr at større dyr enten må transporteres inn med bil eller sendes med tog/buss/båt. Tatt transporttiden i betraktning, krever et landsdekkende obduksjonstilbud at vi har et funksjonelt desentralisert tilbud tilgjengelig. Mattilsynet og Veterinærinstituttet er akkurat nå i en prosess for å forhandle en transportavtale. Dette vil kunne medføre endringer i dagens begrensninger. 5.2 Aktiv sykdomsovervåking Den aktive overvåkingen er i stor grad styrt av internasjonalt regelverk. I den grad nasjonale programmer skal gjennomføres, er det viktig å ha et så godt og effektivt design som mulig. Dersom man kan nyttiggjøre seg resultater fra en systematisk passiv overvåking til å designe risikobaserte overvåkingsprogrammer, vil det være en styrke. Gjennomføringen av de aktive overvåkingsprogrammene er en viktig del av den nasjonale beredskapen. De bidrar til kompetanseutvikling gjennom trening i å undersøke for sykdommer vi ikke har eller har få tilfeller av, de fordrer oppdatert og moderne metodikk, og de gjør at vi må utvikle kunnskap om prøvetaking, sykdom og sykdomsopptreden. Resultatene fra slike programmer er også en viktig del av grunnlaget for risikovurderinger. Dersom slike overvåkingsprogrammer legges til utenlandske laboratorier, vil den nasjonale kompetansen både innen metodikk og innen rådgivning bli redusert over tid. Muligheten til å evaluere overvåkingsprogrammene i henhold til faglig oppnåelse eller kostnadseffektivitet vil også gå tapt. En aktiv overvåking er viktig for å kunne dokumentere Norges status når det gjelder viktige meldepliktige sykdommer hos produksjonsdyr i internasjonal sammenheng. Disse programmene er svært ressurskrevende på grunn av at regelverk og/eller vår lave forekomst av sykdommer, gjør at prøveantallet til dels må være meget høyt for å få sikre resultater. Programmene evalueres jevnlig og moderniseres i takt med internasjonalt aksepterte kostnadseffektive design. Det er viktig at man benytter alle disse prøvene også til andre typer undersøkelser, for eksempel til å se etter nye/andre sykdommer. Aktiv overvåkning gir kun informasjon om tilstedeværelsen av noen få spesifikke agens og vil derfor ikke kunne fange opp informasjon om andre forhold/agens som eventuelt truer matsikkerhet eller dyrehelse. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 27

5.3 Dyrevelferd Passiv overvåking med undersøkelse av prøver, som forhåpentligvis gir svar på hvorfor dyr er syke/har dødt, hjelper feltapparatet slik at adekvate tiltak (behandling, vaksinering, avlivning, miljøtiltak) kan iverksettes. Resultater fra obduksjon er viktig for å avdekke dyrevelferdsmessige problemer som ellers kanskje ikke ville ha blitt avdekket ved klinisk undersøkelse. Veterinærinstituttets samlede undersøkelser bidrar til god dyrevelferd ved at man kan ivareta dyrehelsen, forebygge videre sykdomsutbrudd og dokumentere uforsvarlig dyrehold. Veterinærinstituttet bør være mer oppmerksom på at resultater som kan indikere dyrevelferdsmessige problemer i besetninger meldes til Mattilsynet, og stille seg til disposisjon med en besetningsutredning i slike tilfeller. Veterinærinstituttet kan også bruke mer ressurser enn i dag for å systematisere og oppsummere diagnostiske data som har relevans for dyrevelferd. Veterinærinstituttet må gå mer aktivt inn i sin samfunnsmessige rolle innen dyrevelferd og si tydelig fra når man får mistanke om konkrete problemer og ellers delta i den offentlige debatt med fagkunnskap innen dyrevelferd på generelt grunnlag. Når det gjelder rettspatologiske undersøkelser er obduksjon og generell patologisk kompetanse vesentlig. I slike saker trenger Mattilsynet og politiet en uavhengig instans som kan gjøre slike undersøkelser. Veterinærinstituttet med sin omfattende patologiske kompetanse er den naturlige institusjonen å benytte til dette i Norge. 5.4 Økonomiske aspekter Veterinærinstituttets prisberegninger må i utgangspunktet legge de faktiske kostnadene til grunn. På grunn av vårt samfunnsoppdrag om å være en kunnskapsleverandør til myndighetene, må Veterinærinstituttet ha en høykompetent stab av medarbeidere. Veterinærinstituttet forholder seg også til de statlige rammevilkår, blant annet når det gjelder arbeidsavtaler. Prisnivået på våre tjenester avspeiler derfor dette. I forhold til andre land er Norge et høykostland, og dette gjør også at tjenester vil være dyrere i Norge enn i de aller fleste andre land. Prøveantallet for veldig mange av våre tjenester er lavt. Vi har også et meget stort metodespekter som er kostnadskrevende å drifte og vedlikeholde. Det er også ressurskrevende å drifte mange, til dels små, enheter. Alt dette gjør at det ikke er mange «stordriftsfordeler» som gjør at kostnadene kan holdes nede. Veterinærinstituttet er samtidig en del av et kommersielt marked når det gjelder analysetjenester. Innen grønn sektor er det foreløpig ikke så mange konkurrenter på dette markedet, men en økende internasjonalisering av laboratoriemarkedet vil nok gjøre seg gjeldende også her, jfr. Mattilsynets konkurranseutsetting av enkelte overvåkingsprogrammer på grønn sektor. På smådyrmarkedet er det allerede et internasjonalt marked vi konkurrerer i. Vårt samfunnsoppdrag er blant annet å yte tjenester og formidle kunnskap til næringene. Dette, samt vårt behov for å få inn en tilstrekkelig mengde prøver for å opprettholde kompetanse på våre ulike områder, tilsier at vi samfinansierer med næringen deler av den diagnostiske virksomheten. Veterinærinstituttet har de siste årene økt egenandelen for ulike diagnostiske tjenester, etter mange år med svært liten prisstigning. Spesielt obduksjon har hatt en betydelig prisstigning. Det må likevel bemerkes at egenandelen innsender må betale for obduksjon av produksjonsdyr på langt nær dekker de kostnader som Veterinærinstituttet faktisk har med disse undersøkelsene. De er altså selv med en ganske høy pris betydelig subsidierte gjennom Veterinærinstituttets forvaltningsstøtte fra LMD. Sett ut fra et overvåkings- og beredskapsperspektiv er det viktig at egenandelen er så lav at det ikke blir en sperre for å levere et dyr til obduksjon. Men, som før nevnt, det er altså slik at dersom det er mistanke om at dyret har en smittsom meldepliktig sykdom, er alle undersøkelser gratis for innsender. Det ovenstående taler for at Veterinærinstituttet må ha et prisnivå som er så konkurransedyktig som mulig. Inntektene må også være så store at Veterinærinstituttet kan ha en forsvarlig drift som ikke går med store underskudd. En rasjonalisering og effektivisering av vårt arbeid vil kunne bidra i den sammenheng. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 28

5.5 Geografisk plassering Veterinærinstituttet har seks laboratorier spredt rundt i landet, hvorav fire i dag håndterer prøver fra landdyr. Flere av disse er i rimelig kjøreavstand fra husdyrtette områder, noe som gjør det mulig å komme «på døra» med alle typer prøver (som evt. kan videresendes). En slik nærhet til husdyrtette områder er en fordel i beredskapssammenheng fordi det vil være i disse områdene at en smittsom sykdom lettest vil kunne etablere seg og spre seg, og der mange av prøvene vil måtte tas. Også flere av næringenes avlspopulasjoner er lokalisert i disse områdene. Hovedtyngden av dyr til obduksjon kommer i all hovedsak fra disse nærområdene rundt laboratoriene. Veterinærinstituttets laboratorier er lokale kompetansesentre som gir feltapparatet lav terskel for kontakt også i andre sammenhenger enn i alvorlige beredskapssituasjoner. I en del tilfeller vil kunnskap om lokale forhold være viktig for en god dialog, og ansatte ved det lokale laboratoriet blir da en naturlig samtalepartner. Dette kan øke muligheten for å bli kontaktet i en tidlig fase av et sykdomsutbrudd, noen som kan være viktig i beredskapssammenheng. Med den spredte husdyrproduksjonen vi har i Norge vil det uansett alltid være en ulikhet i forhold til nærhet til et laboratorium, og dette må kompenseres for ved gode systemer for å kunne ivareta tilfredsstillende beredskap og likeverdig tjenestetilbud i hele landet. I de fleste større, akutte beredskapssituasjoner de senere år har det vært slik at Mattilsynet og næringen samhandler direkte med Veterinærinstituttet i Oslo, mens de regionale laboratoriene har hatt en marginal rolle, spesielt i den innledende fasen. Dette skyldes i hovedsak at de fleste relevante analyser i denne sammenheng kun utføres i Oslo. Flere små enheter som gjør det samme er dyrere å drifte enn om likeartet virksomhet samles ved ett laboratorium. Det er også svært ressurskrevende både personell- og utstyrsmessig å etablere/opprettholde alle diagnostiske fagområder og teknikker ved alle laboratorier. Veterinærinstituttet har på grunn av ressurssituasjonen i den senere tid hatt en utvikling mot en større grad av spesialisering på det enkelte laboratorium når det gjelder prøvetyper, utstyr og metodikk. En ulempe ved at aktiviteter kun gjøres ved ett laboratorium, er at i en beredskapssituasjon med ekstremt mange prøver kan dette være mer sårbart, f.eks. på grunn av avstand og i forhold til analysekapasitet enn om man har mange enheter som har denne typen aktivitet. Likevel vil en samling av aktivitet kunne gi stordriftsfordeler også i en større beredskapssituasjon. 5.6 Andre systemer Veterinærinstituttet bør samarbeide med Husdyrnæringene har i lengre tid registrert helsedata i besetningene på helsekort. Disse registreringene er i dag integrert i det obligatoriske kvalitetssystemet på den enkelte gard gjennom «kvalitetssystem i landbruket» (KSL). Sentral innrapportering har vært gjennomført i Ku- og Geitekontrollen i mange år og klinisk helsestatus for melkeku og melkegeiter er derfor relativt godt dokumentert. For sau, svin og kjøttfe finnes gode registreringer på besetningsnivå, men det er kun et fåtall (ca. 20 %) som er medlem i Ingris, Saue- og Storfekjøttkontrollene. Dyrehelseportalen brukes nå som registreringssystem av helse-, medisinbruk og insemineringsdata for 750 veterinærer. Denne databasen som også inneholder data fra de produsentene som ikke er tilknyttet husdyrkontrollene vil etter hvert kunne bli et godt supplement for helseregistreringer i besetningene. I VetReg finnes legemiddeldata og indikasjon for forskrivning. I MATS finnes kun tilsynsdata. De relativt omfattende registreringene av produksjons-, helse- og tilsynsdata og regelmessig analyse av disse i både nærings- og offentlig regi, gir gode mulighet for å kunne oppdage uvanlige helsehendelser på et tidlig tidspunkt gitt hyppig analyse. Det som mangler er å sette data fra ulike systemer sammen for å kunne se etter sammenhenger som ikke kommer frem i mindre datasett. 6. Veterinærinstituttets beredskapsevne i fremtiden Det er viktig at Veterinærinstituttet i fremtiden kan utøve en kostnadseffektiv og faglig tilfredsstillende overvåking og beredskap overfor meldepliktige sykdommer. I rapportens evaluering går det fram at dagens passive overvåking spesielt, bør planlegges og styres på en måte som vil gi bedre informasjon om dyrehelsen på landsbasis. Datainnhentingen må også samordnes i større grad med andre aktører i næringen, noe som kan gi mer kostnadseffektive system. Samtidig ser vi at Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 29

endring i landbruksnæringen stiller nye utfordringer, spesielt innen overvåking, rådgivning og beredskap innenfor dyrevelferd. Det er grunnleggende for Veterinærinstituttets beredskapsrolle at vi kan ivareta en god diagnostisk støtte og rådgivning til næringen. Arbeidsgruppen foreslår nedenfor en del mulige endringer i forhold til dagens «system». De ulike elementene bør settes sammen på en slik måte at man, innenfor de til enhver tid gitte økonomiske rammene, får en best mulig beredskap mot meldepliktige sykdommer. Det er også viktig å gi næringene best mulig kompetansestøtte i forhold til uønskede helsehendelser. 6.1 Økt feltaktivitet 6.1.1 Informasjon om regelverk Dyreeiere og veterinærer må ha nødvendig kjennskap til sitt ansvar for å melde fra om helsehendelser som kan ha konsekvenser for dyre- eller humanhelse eller dyrevelferd. Som ved ethvert system som baserer seg på meldeplikt, kan det stilles spørsmål ved om alle er seg dette ansvaret bevisst, og om alle vet hvordan og til hvem de skal rapportere. Siden dette er en bærebjelke i systemet for varsling av uønskede dyrehelsehendelser, må det gjennomføres tiltak som sikrer denne kunnskapen i befolkningen. Hva kan gjøres? Mattilsynet kan i samarbeid med Veterinærinstituttet, DNV, husdyrnæringene og lignende organisasjoner gjennomføre nødvendige informasjonstiltak om norsk regelverk. Det bør stilles kompetansekrav til dyreeier vedrørende generell kjennskap til de viktigste dyresykdommene. Kompetansekrav vedrørende meldeplikten må ligge i kravet til kompetansebevis for dyreholder som for tiden er hjemlet i Dyrevelferdsloven 6. For å unngå misforståelser, bør et krav om kompetansebevis også ligge i Matloven. 6.1.2 Kompetanseheving for veterinærer diagnostikk/feltobduksjon Obduksjon er i en del tilfeller viktig for å kunne utrede en sykdomssituasjon og stille en korrekt diagnose. Spesielt gjelder dette for nye (ukjente) sykdommer og tilfeller med kompliserte årsaksforhold. En obduksjon gir også muligheter til å få tatt gode prøver fra mange organer for videre undersøkelser som derved vil gi et totalbilde av dødsårsaken som ingen andre undersøkelsesmetoder kan erstatte.. Innsending av dyr for obduksjon til Veterinærinstituttet har imidlertid logistiske og kostnadsmessige utfordringer, og det er også et tidsmessig aspekt ved å sende inn et dyr i forhold til forråtnelsesprosessen i dyret. Veterinærer i felt kan føle seg faglig usikre og/eller ha for dårlig tid til å gjennomføre en feltobduksjon og vurdere makro-patologiske funn. Disse elementene bidrar til at antall obduksjoner som i dag blir gjennomført på landsbasis sannsynligvis er for lavt i forhold til det som er ønskelig på grunn av behovet for en god passiv overvåkning av dyrehelsesituasjonen. I de situasjoner der obduksjon er faglig nødvendig, men der det oppfattes som urasjonelt å sende hele kadaver, bør feltapparatet ha kompetanse til å gjennomføre feltobduksjon, vurdere makro-patologi i felt og ta ut og forsende nødvendige prøver til laboratorium. Det kan være et argument mot feltobduksjon at dette er tidkrevende og at de som utfører den, risikerer å ikke få økonomisk kompensasjon (gjelder privatpraktiserende veterinærer). Det er også et element av smittehygiene når det gjelder feltobduksjon som må hensyntas. Hva kan gjøres? Veterinærinstituttet kan, sammen med DNV og NMBU, tilby etterutdanningskurs i feltobduksjon. I tillegg kan Veterinærinstituttet lage veiledningsdokumenter som sendes ut/er lett tilgjengelig på hjemmesiden. Slike veiledere kan omtale feltobduksjon, prøvetakingsprosedyrer, etc. Veterinærinstituttet bør etablere en sørvistelefon med vaktordning for å støtte veterinærer som skal gå i gang med en feltobduksjon. De tekniske mulighetene for video- og billedkommunikasjon (pkt. 6.1.6) må utprøves i samarbeid med feltapparatet og deretter benyttes. Nødvendig emballasje for resten av kadaveret (som ikke sendes inn) må gjøres tilgjengelig. Emballasjen («likposen») kan ikke sendes tilbake med kadaverbilen, men må tas hånd om på gården. Smittehygieniske aspekter ved dette må hensyntas i forhold til utvikling av et slikt system. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 30

Det må vurderes hvordan de privatpraktiserende veterinærer som utøver feltobduksjon kan få nødvendig økonomisk kompensasjon for dette, enten fra det offentlige dersom det er mistanke om meldepliktig sykdom, eller fra eier, eller næring ved andre tilfeller. Dette vil antakelig være et avgjørende element i et slikt modernisert system. 6.1.3 Innsending av prøver Det er påvist en betydelig skjevhet i innsendelse av prøver til diagnostikk ved Veterinærinstituttet som ikke kan forklares av helserelaterte årsaker, men er basert på geografiske og andre infrastrukturelle forhold. Rutinemessige undersøkelser er prinsipielt en billig måte å få inn prøvemateriale på. Disse undersøkelsene har potensiale i seg til å gi en god oversikt over hvilke sykdommer som opptrer i de ulike dyrepopulasjonene. Alt dyrepersonell har ansvar på dette området. For å trekke ut god informasjon fra dette datamaterialet, kreves det imidlertid at Veterinærinstituttet får inn et representativt materiale. For å få gode prøver sendt inn er det vesentlig at feltapparatet har riktig prøvetakingsutstyr, både i akutte beredskapssituasjoner og ellers. Hva kan gjøres? Veterinærinstituttet kan aktivt informere veterinærer om den store betydning det har at det jevnlig blir sendt in prøver av ulike kasus for å kunne si noe om sykdomsstatus ikke bare i egen region, men enda mer som del av en nasjonal oversikt. Spesielt kan Veterinærinstituttet informere om hvilke ulike kliniske tilstander/patologiske funn det er spesielt viktig å få prøver fra. Prøvetakingsutstyr må gjøres lettere tilgjengelig for Mattilsynet og praktiserende veterinærer. 6.1.4 Styrket rådgivning og kompetansestøtte Veterinærinstituttet kan assistere feltapparatet ved større problemer i en besetning eller et område. Utsending av prøvetakingspakker og analyse av disse kombineres med tolking av svar, klinisk bilde samt eventuelle funn ved besetningsbesøk. Dette kan også gjøres «proaktivt» ved at mulige besetninger identifiseres i forbindelse med vanlig diagnostikk og at Veterinærinstituttet aktivt kontakter innsender for å høre om slik assistanse er ønskelig. Veterinærinstituttet kan etablere team som på forespørsel fra feltapparatet rykker ut for å assistere under større sykdomsutbrudd for å sikre god prøvetaking/utføre feltobduksjon og gi råd om håndtering. Dette vil også bidra til nettverksbygging mot feltapparatet. Muligens ønsker feltapparatet og dyreeiere i en region å ha kontakt med det av Veterinærinstituttets laboratorier som ligger i samme landsdel. Hva kan gjøres? Veterinærinstituttet kan utvikle et rådgivningstilbud i nært samarbeid med feltapparatet. Det bør også etableres «utrykningsteam» eller «diagnoselag» (patologer, dyreartsansvarlige, eventuelt andre eksperter). Tilbudet må utvikles i samarbeid med feltapparatet og det må markedsføres. Det bør etableres et system for logging av rådgivning via telefon, epost etc. 6.1.5 Informasjon om Veterinærinstituttets tilbud Veterinærinstituttet sender i dag ut prøvetakingsutstyr til Mattilsynet og dyreeiere i forbindelse med prøvetaking i OK-programmene. I tillegg tilbyr Veterinærinstituttet utstyrspakker for annen prøvetaking i felt. Slike pakker bestilles via epost og inneholder prøvetakingsutstyr, prøvetakingsveiledning, eventuelle kjøleelementer og returemballasje, dels ferdig frankert. Slike pakker kan lagres en stund før prøvetaking og de er mindre enn vektgrensene for forsendelse i posten. Prøvetakingspakker eksisterer i dag for flere ulike problemstillinger. På sin hjemmeside har Veterinærinstituttet detaljerte beskrivelser av hvilke prøver man bør ta ut ved ulike problemstillinger, hvordan prøvene skal tas ut og sendes inn. Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 31

Veterinærer må få bedre informasjon om Veterinærinstituttets rolle og tilbud. Nyutdannede veterinærer, inkludert de som kommer fra utlandet, må spesielt informeres. Hva kan gjøres? Veterinærinstituttet kan i samarbeid med DNV og andre informere veterinærer. Veterinærinstituttet må gjennom ulike kanaler informere om sine tilbud. Hjemmesiden bør optimaliseres med tanke på at det skal være enkelt å finne relevant informasjon. Veterinærinstituttet må utvikle flere pakker i samarbeid med feltapparatet. Disse må markedsføres. 6.1.6 Telemedisin Det finnes gode tekniske løsninger slik at feltapparatet kan kommunisere direkte med personell på Veterinærinstituttet ved besetningsbesøk. Kamera for å ta bilder kan være enten innebygd (nettbrett/telefon) eller man kan benytte eksternt kamera som kobles til PC/laptop. Med 3G/4G kort i nettbrett/laptop kan man svært mange steder koble seg direkte til f.eks. Telenors eller Netcoms mobilnett. Man kan også ha en «koffert» som kan kombinere GSM nett og ICE nett slik at man kan velge ICE der hvor Telenor eller Netcom ikke har dekning. Kofferten har ekstern antenne slik at dekningen med denne løsningen blir betydelig bedre enn med enheter med innebygde antenner. Kofferten har batteri for drift av den tekniske løsningen. Det kan også leveres et bedre kamera som kan lagre film på minnebrikke hvis man er utenfor dekningsområdet. Et kamera kan lagre film samtidig med at det sendes et bilde hvert, f. eks., 10. sekund. Slik kan bilder av relativt god kvalitet overføres selv ved dårlig dekning/signalkvalitet, mens man samtidig lagrer opptak i høy kvalitet som f.eks. kan sendes fra kontoret eller fra områder med god dekning. Hva kan gjøres? Veterinærinstituttet kommer til å gjennomføre et forprosjekt i 2015. Noen veterinærer i Mattilsynet og i privat praksis vil forespørres om de ønsker å delta i uttesting og evaluering av en ferdig mobil løsning. Løsningen må prøves også i områder som normalt vil ha dårlig mobildekning. Gjennomføringen skjer vår og sommer 2015, og Veterinærinstituttets nye mobiloperatør og nye AV-leverandør skal involveres. Prosjektet evalueres høsten 2015 og legges fram for Veterinærinstituttets ledelse. Kostnader for forprosjektet er estimert til 250.000,- (teknisk utstyr, prosjekttimer og reisekostnader). 6.1.7 Ressursbehov for økt feltaktivitet Arbeidsgruppen mener at ressursbehovet må utredes nærmere. En del av Veterinærinstituttets forvaltningsstøttemidler må omdisponeres. Disse elementene er delvis også avhengig av at Mattilsynet, praktiserende veterinærer og næring bidrar i betydelig grad. Arbeidsgruppen antar at å innarbeide disse elementene vil bidra til et mer optimalt prøvemateriale i beredskapssammenheng og derved en bedre beredskap. 6.2 Problembaserte diagnostikkprosjekter Dette er diagnostikk hvor prøver sendes inn etter at det er laget en prosjektplan hvor hensikt, innhenting av materiale, prosedyrer og økonomi er beskrevet. Resultatene oppsummeres i en rapport, eventuelt også som vitenskapelige publikasjoner, slik at de kommer næringen og samfunnet til gode. Slik vil resultater fra diagnostikk få et bredere nedslagsfelt og kunne gi et sterkere faglig grunnlag for tiltak i besetninger enn det «enkeltdyr-diagnostikk» vil kunne gi. Dette innebærer at næringen er innforstått med at denne typen Modernisering av beredskap, overvåking og diagnostikk landdyr Rapport fra en arbeidsgruppe 32