Ingunn Aamodt Beistet
DEL 1
1 Rådhusplassen koker idet EK entrer scenen som neste artist, et voldsomt sug melder seg i Monas mage. Regnet som har silt ned i hodet på henne de to siste timene, tenker hun ikke lenger på. Det å fryse her i flere timer har vært verdt det. Charlotte hadde heldigvis gitt etter for hennes iherdige mas om å møte opp tidlig for å sikre seg denne plassen ved scenen. Dette ville hun ikke ha gått glipp av for alt i verden. Det er bare noen få meter som skiller dem fra den vidunderlige rapperen. «Er det noe liv her!?» «Jaaaa!» Mona skriker så det gjør vondt i halsen, men det gjør heller ingenting. «Jeg sa, er det noe liv her!?» «JAAAAAAAAAAAAAAAAA!» Se hit. Se på meg. EK ser over hodene deres, han rekker begge armene i været og gliser. Tenk at han står levende foran henne. Musikken starter. Mona hører på den første, lille tonen hvilken låt det er og jubler i kor sammen med tusen andre. Hun kan alle sangene utenat. Hun rekker opp armene og synger med. Charlotte synger også. Hun rører i hvert fall på munnen. Lyden fra høyttalerne overdøver alt. Mona kan ikke engang høre sin egen stemme.
Han kommer rappende ut i regnet til dem. Han slentrer forbi dem oppe på scenen mens han kaster blikk til høyre og venstre. Peker på enkelte, vinker til noen. Han bøyer seg og berører hylende jenter. De griper etter ham. De fleste er mye yngre enn Charlotte og Mona. EK går helt til enden av scenen som strekker seg ut blant publikum. Han står der i regnet og er snart like våt som alle andre. Min helt. TV-kameraene følger ham. Alt blir vist på storskjerm. Han er fantastisk. Stemmen hans runger utover Rådhusplassen, utover Oslo, over Aker Brygge og utover fjorden. Monas hjerte slår i takt med musikken. Han snur og kommer tilbake. Han er våt i ansiktet, men stråler like fullt. Mona strekker seg høyt opp på tærne og vinker. Se meg! Ta på hånda mi. Pek på meg. Se meg. Han kommer mot henne. Gjør han ikke det? Mona mister pusten, sangen setter seg fast i halsen. Har han ikke blikket festet på henne nå? Ser han ikke henne rett inn i øynene? Han kommer nærmere, kroppen beveger seg fra side til side, men blikket er stødig. Hun strekker hånda mot ham. Ta på meg, og jeg skal være lykkelig for resten av livet. Han bøyer seg mot henne. Han er så utrolig nær. Han har noe i hånda. Et lite stykke papir. Dette skjer bare ikke. Jeg drømmer. Nå igjen. Hånda hans sneier hennes så vidt hun rekker å registrere at den er mye varmere enn hennes han stikker lappen i feil hånd, Charlottes hånd. Mona snur seg forvirret mot Charlotte. Charlotte stirrer tilbake med
digre brune øyne. De bøyer seg over lappen sammen. Mona legger hånda over for å beskytte den mot regnet. Det er en billett til nachspielet.
2 De artistene som opptrer på scenen resten av kvelden, er totalt uinteressante for Mona. Charlotte synger og veiver med armene og er helt med, men alt Mona kan tenke på, er den ene billetten til nachspielet. Én billett, to jenter. Hun hadde faktisk et øyeblikk innbilt seg at han skulle gi den til henne, at han hadde sett rett på henne, valgt seg ut henne. Men han hadde sett forbi. Mona ser stjålent på kusina si. Selvfølgelig hadde han gitt den til Charlotte. Hun er irriterende pen selv i dette regnværet. Mona tør ikke tenke på hvordan hennes eget hår ser ut. Det står antagelig rett ut og opp. De gjenstridige krøllene som hun daglig må bekjempe med rettetang, er selvsagt tilbake nå. Ingen rapper på jordkloden ville vel invitert jenta med den teiteste sveisen i landet noe sted. Charlottes humør ser bare ut til å stige, særlig etter at oppvarmingsdelen er over og den ene kjente artisten etter den andre entrer scenen. For Mona er høydepunktet over for lenge siden, og hun klarer ikke å få tilbake det gode humøret. «Gleder du deg til festen?» spør hun Charlotte mellom to sanger. Charlotte ser på henne og rynker på nesa. «Nei, jeg
gidder ikke gå.» «Hæ?» Er hun helt dum, eller? «Sikkert kul fest og sånn, men EK er liksom ikke min drømmefyr.» Okei. Hun er dum. «Det er jo mange andre dritkule folk der, da,» fortsetter hun. «Men jeg tør jo ikke gå alene. Dessuten skal vi jo dra hjem sammen. Dumt vi bare fikk én billett.» Vi! Hun sa vi! Hun gir meg aksjer i billetten! Å store lykke! Postgirobygget durer løs på scenen. Det er dessverre umulig å fortsette samtalen. Kameraene sveiper over hodene på dem. Mona forsøker forgjeves å trykke ned krøllene. Himmelen er mørk når siste artist går av scenen. Mange har allerede fått nok av regnværet og dratt. Artistene har antagelig startet nachspielet sitt. Alt Mona kan tenke på, er at EK sannsynligvis er der nå. «Kanskje vi skal forsøke å selge billetten,» foreslår Charlotte. Et håp tennes i Mona. «Hvor mye tror du den er verdt?» Kusinen trekker på skuldrene. «Et par hundrelapper, kanskje? Tror du ikke? Kanskje mer. Fest med de kule stjernene må da være verdt litt, det.» «Jeg gir deg tre.» «Hva?» «Fire. Jeg gir deg fem hundre for billetten.»
«Du? Mener du det?» Mona nikker. Hun mener det. Virkelig. Hun kan godt betale mer også. Charlotte vil ikke ha mer, sier hun. Men de skulle jo dra hjem sammen, da. Hun setter opp et fornærmet ansikt. Mona kunne sikkert forsøkt å forklare henne hvor mye denne billetten betyr for henne. Å få møte selveste EK er alt hun drømmer om, natt og dag. Charlotte vil aldri forstå det, og Mona orker ikke å stå her og diskutere med henne nå. Hun finner frem femhundrelappen hun har hatt i lommeboka siden syttenårsdagen for et halvt år siden. Mormor ga den til henne for at hun skulle kjøpe seg en gave selv. Nå vet Mona nøyaktig hva hun vil ha.
3 Det er tett med glade folk, og stemningen er høy. Mona går gjennom menneskemengden og speider etter EK. Hun ser flere ansikter hun kjenner fra før, noen av dem har hengt på veggen hennes som postere. Kun bildene av EK fikk komme opp igjen etter at hun pusset opp rommet i fjor. Ellers har hun dekorert veggene med bilder hun har malt selv. Noen av dem er ikke så verst. Hun fikk en femmer på det siste. Et Munch-inspirert bilde av en solnedgang og en seilbåt på land. Mona tar seg en pause for å sende melding til Patrik. Gjett hvor jeg er! VG-listas nachspiel. Leiter etter EK. Svaret kommer med det samme. Så deg på tv. Kul sveis! Mona stryker seg over håret. Ingen andre enn Patrik kan komme på å rose disse idiotiske krøllene. Han mener det ikke ironisk engang, det vet hun. Patrik er antagelig den rareste gutten i Norge, en lang, tynn musikknerd med firkantet, blekt ansikt. Han spiller fem instrumenter: piano, keyboard, gitar, ukulele og tuba. Han komponerer egen musikk, digger Beethoven og en hel haug med andre geniale og døde musikere, men er null interessert i VG-lista og populærmusikk. Han