MEN JEG VIL IKKE DØ ENNÅ

LITTERATURLISTE GRO KVANVIG er cand.philol i litteraturvitenskap. Hun er medforfatter til boken Jakten etter jødene på Agder (Stiftelsen Arkivet, 2010). Arbeider som prosjektleder ved Stiftelsen Arkivet med ansvar for bok- og dokumentasjonsprosjekter. Andrews, K, Foster, S, Howson, J, Lenga, R-A, Pettigrew, A, Salmons, P (2009): Teaching about the Holocaust in English Secondary Schools. An empirical study of national trends, perspectives and practice. London: University of London. http://www.hedp.org.uk/_files/documents/research/hedp_research_report. pdf (Lastet ned 24.11.13). Døving, C A (2011): Formidling av annen verdenskrig i et flerkulturelt klasserom. I Lenz, C. og Nilssen, T R (red.) Fortiden i nåtiden. Nye veier i formidlingen av andre verdenskrigs historie: 251-271. Oslo: Universitetsforlaget. Eliasson, P, Hammarlund K G, Lund, E og Nielsen, C T (red.) (2012): Historiedidaktik i Norden 9. Del 1: Historiemedvetande - historiebruk. Malmö: Malmö högskola och Högskolan i Halmstad. Herf, J (2006): The Jewish Enemy. Nazi Propaganda during World War II and the Holocaust. Cambridge: Belknap Press. Jensen, B E (2012): Historiebevidsthed en nøgle til at forstå og forklare historisk-sociale processer. I Eliasson, P, Hammarlund K G, Lund, E og Nielsen, C T (red.) Historiedidaktik i Norden 9. Del 1: Historiemedvetande historiebruk: 14-34. Malmö: Malmö högskola och Högskolan i Halmstad. Karlsson, K-G (2009): Historiedidaktik: begrepp, teori och analys. I: Karlsson, K-G & Zander, U (2009) (red.) Historien är nu. En introduktion til historiedidaktiken: 25-69. Lund: Studentlitteratur. Kinloch, N (1998): Learning about the Holocaust: moral or historical question? Teaching History 93: 44-46. Lund, E (2009): Historiedidaktikk. En håndbok for studenter og lærere. Oslo: Universitetsforlaget. Midtbøen, A H, Orupabo, J og Røthing, Å (2014): Beskrivelser av etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. McLaughlin, T H (1999): Morality, citizenship and the Shoah (again). Debattinnlegg. Teaching History 96: 3. Salmons, P (2012): Intervju med Paul Salmons. UNESCO TV. http://www.unesco.org/archives/multimedia/ index.php?s=films_details&pg=33&id=2595 (Lastet ned 24.11.13). Salmons, P (2001): Moral dilemmas: history, teaching and the Holocaust. Teaching History 104: 33-40. Short, G (2008): Teaching the Holocaust in Predominantly Muslim Schools. Holocaust Studies: A Journal of Culture and History, 14, 2: 95 110. Wibaeus, Y (2010): Att undervisa om det ofattbara: En ämnesdidaktisk studie om kunskapsområdet Förintelsen i skolans historieundervisning. Doktoravhandling. Stockholm: Stockholms universitet. MEN JEG VIL IKKE DØ ENNÅ Intervju med Edith Notowicz, en holocaustoverlevende Edith Notowicz er født i Ungarn. I mai 1944 ble hun deportert til Auschwitz. Edith var da bare 14 år. I leiren ble hun skilt fra familien og plassert sammen med andre jødiske barn i en egen brakke. Mot slutten av krigen ble Edith evakuert til Theresienstadt, hvor hun befant seg da russerne befridde leiren i 1945. Edith var den eneste i familien som overlevde holocaust. Hun er en del av den siste generasjonen holocaustoverlevende. De som var barn under holocaust er i dag de siste tidsvitnene. Etter disse er det ingen levende stemmer som kan gi førstehånds opplysninger om det som skjedde. Når de er borte, må man basere historien på det som allerede er fortalt, skrevet ned, filmet. Hva slags tanker har hun gjort seg om dette? Føler hun en forpliktelse til å fortelle? Jeg vil egentlig ikke fortelle. Det er så fryktelig vondt, skjønner du. Jeg vil ikke røre det fordi jeg har begravet min fortid. Ferdig! Jeg vil ikke tenke på det. Nei. Jeg føler ikke at jeg har en forpliktelse til å fortelle min historie. Men jeg ønsker å advare ungdommen. De må ikke falle for fristelsen. Ikke la seg infisere av umenneskelige ting. Selv om Edith helst ikke vil fortelle, har hun allikevel stått fram som tidsvitne på ulike måter. Hun har fortalt sin historie foran 600 skoleelever under markeringen av holocaustdagen i Kristiansand. Hun har også vært sammen med skoleelever som tidsvitne for Aktive Fredsreisers turer til Auschwitz. Jeg har vært med skoleklasser til Auschwitz. Ungene var veldig sårbare. Mange ganger måtte jeg ta dem i armene. De gråt. De ville ikke tro at det var sant. De visste hva jeg hadde opplevd. Jeg var enda yngre enn de var da jeg ble tatt. Jeg 58 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 59

tror det gjorde mest inntrykk på dem. «Men hvordan levde du uten din mor og din far?» spurte de meg. De var så søte. De kom til meg og holdt meg. Vi sto foran krematoriet der min mamma og pappa ble gasset. Det var veldig sterkt. De unges sårbarhet fikk meg til å minnes min egen sårbarhet som ung jente i Auschwitz. Jeg husker at vi måtte Men det koster å fortelle. Jeg håper du kan forstå det. Det er jævla vondt, altså. På 80-tallet var det ikke så mange som kjente til min historie. Da ville jeg ikke åpne meg fordi jeg mente at det var min historie som tilhører meg og ingen andre. Da historien ble kjent, kom de til meg og sa: «Er det sant? Hvorfor har du ikke fortalt?» Hva skulle jeg ha sagt? Hva kunne jeg ha fortalt? «De unges sårbarhet fikk meg til å minnes min egen sårbarhet som ung jente i Auschwitz.» marsjere nakne med hendene oppe i været. Vi var helt naken. Vi hadde ikke lov å dekke oss til med armene. Vaktene var bevæpnet opp til tennene. Og de lo. Vi var utsultet. Vi var så svake. Vi slepte oss avgårde. Men de lo av oss. Det var forferdelig. Du vet når du er en tenåring er du så sårbar. Jeg kom fra landsbygda og var veldig beskjeden. Og jeg var så sjenert. Tårene rant på meg. Og jeg gikk med armene oppe. Sånn er det. Jeg håper at det ikke kommer til å gjenta seg. Det er det jeg håper. Det er derfor jeg forteller. Det må ikke gjenta seg. Edith har også fortalt sin historie gjennom både filmer og bøker. I 1995 ble hun intervjuet i Karoline Frogners dokumentarfilm Mørketid. Samme år kom boken med samme tittel. Det er også laget en dokumentarfilm om Edith. Frode Vestads film Dømt til å leve, kom ut i 2010 og ble vist en rekke ganger på NRK. I 2013 var Edith én av ti kvinner som ble portrettert i Jakob Lothes bok Kvinnelige tidsvitner: Fortellinger fra Holocaust. Nå har de sett filmen om meg på tv og sier: «Vi har sett filmen. Vi visste ikke det.» «Nei, vær glad for at dere ikke gjør det», svarer jeg. Hva kan jeg si? Det har ikke vært bare enkelt etter at historien min ble kjent. Etter at dokumentaren ble vist på tv ble jeg oppringt av en forstyrret kvinne flere ganger. Hun skrek og kalte meg en «jævla jøde» og beskyldte meg for å ha tatt livet av Arafat. Jeg slengte på røret, men hun fortsatte å ringe. Til slutt ringte mannen hennes for å be meg om unnskyldning. Det var ikke noen hyggelig opplevelse. Like etter dette ringte telefonen igjen. Denne gangen var det en ung mann. «Det er doktor Mengele her!», sa han på et påtatt gebrokkent norsk. «Det er jeg som har satt sprøyte på deg.» Jeg sa ingen ting bare la på røret. Dette gjentok seg noen ganger. Så orket jeg ikke mer og gikk til politiet. Det viste seg at det var en ung gutt. Jeg fikk vite hans identitet, navn og hvor han bodde. Han ble tydeligvis skremt av politiet, for det var lenge helt stille. Men en natt Sterkt møte mellom skoleelever fra Tomrefjord og tidsvitnet Edith Notowicz i Auschwitz. Foto: Oddvar Schølberg ringte det på nytt. Igjen presenterte han seg som doktor Mengele. «Å ja, Markus Mengele!», sa jeg. «Er det du som ringer. Det var lenge siden sist. Kjeder du deg? Får du ikke sove?» Han mistet munn og mæle. Bom, så la han på telefonen. Jeg har ikke hørt fra ham siden. Politiet lurte på om jeg ville anmelde ham. Men det ville jeg ikke. Han har fått straff nok. Hvis du kan gjøre noe sånt mot et annet menneske uten å forstå hva du gjør, så er det straff nok. Edith var et av barna som doktor Mengele brukte i sine medisinske forsøk i Auschwitz. De fleste ble drept etter Mengeles brutale behandling. Edith var en av dem som overlevde. Men forsøkene gjorde at hun aldri fikk muligheten til å få sine egne barn. Jeg har nylig sett filmen Den tyske legen. Den handler om doktor Mengele. Det var en sterk film. Men ikke for meg. For det var jo sånn det var. De spilte bra. Og det pussige er at han som spiller Mengele likner på den virkelige Mengele. Jeg husker jeg syns Mengele var en flott mann. Alt rundt oss var så skittent og trist. Så da jeg møtte Mengele første gang 60 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 61

syns jeg han var så høyreist og flott. Det er rart å tenke sånn etter alt det fæle han gjorde. Men sånn er det. Etter krigen bodde Edith en kort tid på barnehjem før hun ble sendt tilbake til Ungarn. Her følte hun seg ikke velkommen. Det hadde flyttet en ny familie inn i barndomshjemmet. Da hun ringte på ble hun sendt på dør. Det nye kommunist-styret i Ungarn ønsket heller ikke jødene velkommen. Jeg anser ikke Ungarn som mitt land lengre. Jeg ble tilfeldigvis født der. Dessverre er nazismen på framgang i Ungarn og står ganske sterkt. Ungarerne har aldri vært særlig demokratiske av seg. Eller humanistiske. De hater til og med hverandre. De har ikke lært av historien. Dessverre. Historien gjentar seg. Jeg var i Ungarn med to venninner fra Trondheim. Vi oppsøkte mitt barndomshjem og måtte ta drosje inn til byen. «Åssen er livet?» spurte jeg drosjesjåføren. «Livet hadde vært bra hvis vi ikke hadde hatt denne statsministeren. Han selger hele Ungarn til jødene», svarte han. «Jaså», sa jeg. «Jeg er jøde og jeg har ikke fått kjøpt noen ting.» Sjåføren svarte meg ikke. Nei, jeg er ikke ungarer. Jeg er norsk! Jeg har aldri bodd i et land så lenge som i Norge. Da jeg kom til Norge, var jeg 40 år ung. Nå er jeg 85 år ung. Jeg tenker på Ungarn som Thailand eller Spania. Et annet land. Jeg har fått slå røtter i Norge, og jeg føler meg trygg. Virkelig. For meg er det ingen selvfølge. Jeg er gammel, men jeg har gode venner. De støtter meg. De vil ha meg, og vil ha kontakt med meg. Det betyr veldig mye for meg. Det beriker mitt liv. Edith kom til Trondheim i 1969. I tretti år arbeidet hun i resepsjonen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Her ble hun en slags institusjon i institusjonen. Hun tok imot folk fra alle samfunnslag som trengte noen å prate med. Det fortelles at det ofte var stappfullt av mennesker i resepsjonen der hun satt. Jeg har alltid tatt i mot mennesker som vil snakke med meg. Folk som hadde det vanskelig kom og delte sin historie med meg da jeg arbeidet på Nordenfjeldske. Jeg tok i mot menneskers sorg, angst og fortvilelse. De kjente ikke til min historie. De hadde ingen andre å snakke med. Jeg lyttet, og de skjønte at jeg forsto. «Jeg tok i mot menneskers sorg, angst og fortvilelse. De kjente ikke til min historie. De hadde ingen andre å snakke med. Jeg lyttet, og de skjønte at jeg forsto.» Jeg hadde på den tiden også kontakt med andre tidsvitner. Det var nordmenn som hadde vært politiske fanger i konsentrasjonsleir under krigen. Vi var en gjeng. Noen mannfolk og jeg. De pleide å komme inn til meg på museet. Vi satte oss ned og pratet. Det var et spesielt bånd mellom oss. Vi hadde et språk som ingen andre ville forstått. Noen av dem var ganske dårlige. Opplevelsene fra krigen satt i kroppene deres. En av dem skalv sånn Edith sammen med skoleelever fra Tomrefjord i Auschwitz. Foto: Oddvar Schjølberg. på hendene at jeg måtte rulle røyken for ham. Vi snakket om alt mulig. Om hvordan det var hos dem og hos meg. I konsentrasjonsleiren. Og så snakket vi om hverdagslige ting. Om hva vi gjorde. Av og til en vits. Vi hold sammen helt fram til de døde. Edith har også tatt omsorg for unge mennesker som har havnet på skråplanet. Foreldre kunne ta kontakt med meg fordi de bekymret seg for barna. Jeg har flere ganger kjørt rundt nattestid og plukket opp barn som har ruset seg. Jeg har gitt de et varmt bad og mat og muligheten til å komme seg før jeg har ringt foreldrene. Noen av de unge jentene strikket jeg klær til. De hadde jo nesten ikke klær på kroppen. For de fleste av dem har det gått bra. Nå er flere voksne med egne barn. De kommer ofte på besøk til meg og tar med seg barna sine. Det betyr mye for meg. Jeg hadde nylig to barn boende hos meg. De ble plassert hos meg gjennom Røde Kors. Deres mor hadde blitt innlagt på sykehus. De var 9 og 12 år. Jeg kjente de ikke fra før så jeg var forsiktig med hvordan jeg nærmet meg dem. Men det gikk så fint. Det var så herlig å være «bestemor». I 1984 ble Edith kåret til «Årets kvinne» i damebladet Kvinner og klær. Denne utnevnelsen fikk hun etter at hun hadde arrangert ulike fester for ensomme i familiehøytider. Jeg har mange venner og er derfor veldig rik. Det betyr alt for meg. Dere som har familie dere vet ikke hvor viktig det er. Det er mange som er ensomme. Jeg har på ulike måter prøvd å hjelpe de som er ensomme. Det begynte med en påske at jeg og en venninne ville på kafé og drikke kaffe. Men alt var stengt, så vi endte omsider opp på jernbanekaféen. Der så vi en rekke menn sitte alene med masse tomme ølflasker foran seg. Stakkars, du kunne se at de var så ensomme. De satt ved hver sine bord. Ingen tok initiativ til å snakke sammen selv om de var i samme båt. Da bestemte jeg meg for å gjøre noe. Jeg ville lage et møtested for alle de som ikke hadde noen å gå til. Jeg begynte å samle og tigge ting. Jeg gikk til EC Dahl og fikk inn brus og 62 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 63

sånt. Og til andre og fikk litt av hvert. Så gikk jeg til kommunen og fikk låne bydelshuset til lokale. I løpet av de sju dagene vi hadde åpent var det 3000 mennesker på kafeen. Da det begynte å ta slutt på kaker, gikk jeg hjem og bakte boller hele natta. Om morgenen sto det kø utenfor. Folk ville ikke gå hjem. De fleste ville gjerne betale for seg, så vi gikk med overskudd. Overskuddet fra påska gikk med til å lage en julaften. Da kom det inn penger til det også. Hva skulle jeg gjøre nå? Da 17. mai kom, leide jeg to busser og kjørte på tur til Ljian. Der hadde vi råd til kaffe og bløtkake til alle som var med. Til og med bussjåførene fikk. Hele Ediths familie ble utryddet i Auschwitz. Hun bodde en periode hos en venn av faren mens hun tok en juridisk utdannelse. Savnet etter familien var hele tiden sterkt. Jeg tror at behovet for å bety noe for andre kan relateres til det jeg selv har opplevd. Etter krigen var jeg helt alene. Jeg trengte også noen, men jeg hadde ingen. På barnehjemmet fikk vi knapt mat. Omsorg og kjærlighet kunne vi se langt etter. Det er så godt å ha noen. Det er fantastisk når du får litt hjelp og menneskelighet og varme. I dag har staten overtatt den oppgaven som tidligere lå hos enkeltmennesket. Jeg husker at hvis noen døde i bygda, så stilte alle opp for familien. I dag er det to, tre mennesker i begravelsen. Eller da noen fødte et barn. Da stilte hele bygda opp. I dag er det ingen som hjelper. Da får man hjelp fra kommunen. Det er blitt så kaldt og materialistisk. Vi glemmer å ta vare på hverandre. Jeg fikk vite av en venninne i Tyskland at den tyske stat har tilbudt alle som var barn og overlevde holocaust 2500 euro... Hva slags penger er det? Jeg ville ikke ha de pengene. Jeg ville gjerne hatt mine egne barn, jeg. Edith får en egen klang i stemmen når hun forteller om oppveksten. Det var lykkelige år fram til krigen kom og familien gradvis mistet sine privilegier. De bodde på landsbygda sør i Ungarn mot den rumenske grensen. Hun var yngst i en familie på fem. Broren var fjorten år eldre og søsteren tolv år eldre. Edith var attpåklatten. Faren drev et sagbruk mens moren arbeidet i hjemmet. Hun husker alt om familien i detaljer. Bortsett fra ansiktene. Jeg husker alt og minnes deres nærvær. Men jeg ser dem bare som skygger. Ansiktene er blitt borte for meg. Det finnes ingen bilder av dem. De var fantastiske mennesker. «Jeg tror at behovet for å bety noe for andre kan relateres til det jeg selv har opplevd. Etter krigen var jeg helt alene.» Mine forbilder i livet er foreldrene mine. De var ikke politisk engasjert i det hele tatt. Det var humanismen som var det politiske parti for dem. Mamma ga konserter inne i byen til inntekt for et «weisenhus» i byen. Det var et barnehjem for unger som ble født utenfor ekteskapet. Pappa kjørte inn til byen med epler og grønnsaker til barnehjemmet. «De skal jo ha mat!» Jeg forsøker å være et medmenneske slik mine foreldre lærte meg. Jeg vil gjerne bety noe for mennesker som sliter og faller utenfor systemet. For meg er dette grunntanken innenfor humanismen. Jeg har fått det med meg fra foreldrene mine. Det er min politikk. Jeg er både formann, sekretær og medlem! Edith snakker før hun tenker, ler høyt og artikulerer ivrig mens hun snakker. Hun er et høyst levende menneske på 85 år. Jeg føler meg ikke gammel. Mange ganger føler jeg meg veldig ung. Mange gjør meg oppmerksom på det. «Du Edith, har du glemt din alder?» Min venninne inviterte meg nylig på en jubileumsfest. Det var en veldig fin fest. Middag med taler og god drikke. Klokka to på natta ble jeg invitert på nachspiel. Jeg måtte selvfølgelig være med. Klokka fem-seks om morgenen begynte jeg å bli trøtt og tenkte at jeg skulle ta en taxi hjem. Men drosjekøen var så lang at jeg bestemte meg for å slepe meg hjem på beina. Jeg var kommet til Bakke bro da jeg hørte noen rope på meg: «Gamlemor trenger du hjelp?» Det var noen studenter. De hadde også vært på fest «Nei, tusen takk, men kanskje dere trenger hjelp?» Vi ble stående og prate til klokka var sju. Jeg følte meg så beæret over at de ville snakke med meg. De var så søte. Unge gutter i tjueårene. Men det er ingen som skriver dette om de unge. De skriver bare negative ting. Om de som tar overdose og er kriminelle. 99,9 % er flotte ungdom. Nei, jeg føler meg ikke 85 år. Jeg er født nysgjerrig, jeg er interessert. Og jeg vil ta til meg alt jeg kan før døden tar meg. Fordi livet er kort. Så lenge du lever er du nærmere døden. Når du er ferdig med livet er det ikke noen fare lenger. Og jeg er realist. Når noen sier: «Å, du kommer til å leve til du er hundre!», tenker jeg: «Er du gal? Bevare meg vel, nei.» Jeg velger å fylle livet mitt med det som gir meg glede. Jeg elsker å gå i naturen og plukke sopp. Det har jeg med meg fra barndommen. Min mor ga meg en kurv og sendte meg inn i skogen for å få litt fred. Og jeg kom tilbake etter noen timer med en full kurv. Foreldrene mine hadde en liten gård med en gris. Vi var avhengig av alt vi kunne sanke inn fra både jordet og skogen. Jeg bruker mye av det jeg lærte om matlaging når jeg selv lager mat. Jeg elsker god mat. Sette sammen ulike smaker. Og så elsker jeg god vin. Jeg var flink til å danse, både swing og jive. Jeg elsker musikk. Trondhjemssymfonikerne er i verdensklasse. Jeg får gratisbilletter fordi jeg har hjulpet mye til frivillig. Da jeg hadde bil, hjalp jeg med kjøring til flyplassen og ordnet og fikset. Jeg går også på kino, men det må være gode filmer. Jeg går ikke og ser I love you 2 og 3. Det gjør jeg ikke! De mørke stundene er der også. Det er spesielt om natta de vonde minnene kommer tilbake. Bitterhet over det som kunne ha vært får allikevel ikke lov å ta plass. Er det mulig å tilgi? 64 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 65

Jeg tillater meg ikke å føle bitterhet. Dersom jeg lar bitterheten ta over livet mitt, vil det være nazistenes ondskap som seirer. Jeg føler ikke noe hat overfor tyskere i dag. Hvorfor skulle jeg det? humanist. En intellektuell. Hun forsto ikke hvorfor man skulle drepe. Hun tenkte annerledes enn andre. Hennes tankeverden var på et helt annet nivå enn andre mennesker. «Jeg tillater meg ikke å føle bitterhet. Dersom jeg lar bitterheten ta over livet mitt, vil det være nazistenes ondskap som seirer. Jeg føler ikke noe hat overfor tyskere i dag. Hvorfor skulle jeg det?» Intervjuet med Edith Notowicz ble gjort en vakker høstdag i september på bryggekanten til tekstilkunstner, Ingrid Juell Moe, i Ny Hellesund. Foto: Ingrid Juell Moe Vi kan ikke beskylde alle tyskere for det som skjedde under krigen. Moren til en tysk venninne av meg fikk plutselig vite at jeg var jøde. Hun kom til meg og sa: «Aber Edith, Bist du Judin!» «Ich bin ein Mensch. Und du bist ein Mensch. Das spielt keine Rolle», svarte jeg. «Men er du ikke sint på oss?» lurte hun på. Jeg svarte henne: «Hva har du gjort. Har du drept mennesker?» Hvorfor skal vi være sinte på dem? Jeg husker da tyskerne kom og tok over hele huset vårt i Ungarn. Vi ble presset inn i kjøkkenet og i matkammeret. Det var en ung gutt blant soldatene som var sendt til fronten. Han var 14-15 år. Han gråt om natta og sa han ville «nach Hause, meine Mutter» En ung gutt med gevær og greier. Det var jo bare en guttunge. Alle beskyldte tyskerne, men det var ikke bare tyskerne, det var mange andre. Ikke alle tyskere var nazister. Man må ikke generalisere. Det var jo det samme de gjorde med jødene! Alle jøder var like. Man kan ikke si det. Jeg liker ikke å generalisere. Jeg har lest Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem. Boken var god. Veldig. Hun var ikke politisk, men hun var en Etter krigen bodde Edith seks år i Tel Aviv. Hun går i dag gjerne i synagogen i Trondheim. Men hun går også i kirken eller i skogen for å be en stille bønn. I sommer ble Jødisk museum i Trondheim stengt på grunn av trusler. Jeg merker den økende antisemittismen her hjemme. Ikke sånn direkte, men siden jeg vet hva det handler om så merker jeg det. Hvis jeg ikke tidligere hadde opplevd antisemittisme, hadde jeg kanskje ikke oppfattet det. Jeg merker det mest i dag i forhold til konflikten med Israel. Konflikten er uløselig. Det er trasig og trist. For meg er det det samme om det er en jødisk, arabisk eller palestinsk mor. En mor er en mor. De mister sine unger. Jeg holder ikke med noen av sidene. Men jeg tror at hvis ingen andre land utenfra hadde blandet seg, så hadde det blitt en løsning på konflikten. Det er min mening. Men, ok, jeg har ingenting å si. Jeg er bare Edith. De kommer med trusler mot oss jøder for det som skjer i Israel. Jeg syns det er fryktelig trist. Men jeg føler meg ikke redd. Hva kan de gjøre med meg? De kan drepe meg. Det er ålreit nå. Jeg er gammel. Men jeg vil ikke dø ennå. Jeg vil gå på sopptur! 66 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 67