Denne kronikken sto i Aftenposten 6.12 2000 Magne Lindholm: En ny kringkastingspolitikk Den administrative såpeoperaen NRK-ledelsen oppfører for tiden har sine komiske sider. Men et blikk bak fasaden avslører tragedien: NRK-ledelsen har jaget hemningsløst etter markedsandeler. I iveren etter å karre til seg marginale seer- og lyttergrupper har de spredt virksomheten over et altfor bredt felt. Jo lenger man strakk seg, jo dyrere ble gevinsten. Samtidig stagnerer markedet, for alle som vokser gjør det på NRKs bekostning. I et fallende marked må man fokusere på kjernevirksomheten. Einar Førdes regime har gjort nøyaktig det motsatte. Hvorfor har han ført bedriften mot stupet? Svaret er at NRK ikke er en vanlig bedrift. NRK er en politisk institusjon, som er finansiert gjennom en særskatt. Dette endret seg ikke da NRK ble egen stiftelse. Både årsaken og løsningen på krisen må finnes på det politiske plan. Når krisen faller sammen med lederskifte og utlysning av ny konsesjon for TV2, gir det grunn til å vurdere norsk kringkastingspolitikk i sammenheng. Hvis NRK ikke får endret sine rammevilkår vesentlig, vil institusjonen bryte sammen om få år. Det vil være et hardt slag for norsk demokratisk kultur. Storting og regjering har ført NRK ut i ørkenen med en kringkastingspolitikk full av illusjoner og uklare signaler. Det har skapt en vedvarende paranoia i NRKs toppledelse, og for en gangs skyld er panikken begrunnet. Mekanismen er slik: NRK lever av lisens. Dette er en særskatt på TV-apparater, som kan motta signaler fra alle leverandører. Likevel får NRK alle pengene. NRKs inntekter er altså knyttet til en teknisk dings, og ikke til innholdet i programmene. Systemet bygger på sedvane, og det eksisterer ingen legitim begrunnelse for at NRK skal ha hele potten. NRK-ledelsen lever i dyp og berettiget frykt for at den dagen Magne Lindholm: En ny kringkastingspolitikk Aftenposten 6.12 2000 1
NRK kommer under en markedsandel på 50 prosent, vil konkurrentene kreve sin andel av lisenspengene. Da går det hull i NRK-skuta. Dagens ekspansjon er et forsøk på å unngå dette, ved å klamre seg til den magiske markedsandel 50%. Strategien er dømt til å mislykkes. På lengre sikt er den også uinteressant, for da faller grunnlaget for lisensen bort. Skal man betale lisens for PCer med TV-kort koplet mot Internett? Eller billedmodulen i det nye mobilnettet? Det er på tide å diskutere hva NRK skal leve av når lisens ikke kan innkreves. Så lenge disse spørsmålene forblir uavklart, er storting og regjering den største trusselen mot NRKs kvalitet, og på sikt mot NRKs eksistens. NRK må snarest sikres en langsiktig finansiering, som er direkte knyttet til innholdet i programmene. Det enkleste er å legge NRK inn i statsbudsjettet. Det vil ikke koste en krone, for de fleste betaler jo allerede. NRK-ledelsens reaksjon har vært å ta sammenbruddet på forskudd,og kjøre det i sakte film. Man forsøker å overleve ved å nedlegge institusjonen innenfra. Sendeskjemaet invaderes av konkurrentenes programformer, mens den indre opposisjonen lammes av permanent omorganisering. Til slutt er det likegyldig hvem som seirer i markedet, for alle aktører er like. I denne prosessen er det journalistene som leder an. Krisen i NRK er politikerskapt, men journaliststyrt. Dette blir tydelig når man sammenlikner NRK og TV2. Begge institusjonene lever av statlige privilegier, og har liten interesse av å konkurrere hverandre i hjel. De har beseglet borgfreden ved å etablere et felles journalistisk lavmål. NRKs ekspansjon har foregått ved å utvide nyhetssendingene i alle retninger. Det eneste man ikke satser på er fordypning. Bortsett fra noen få, markante unntak, har nyhetsapparatet ikke utnyttet markedsskjermingen til å utvikle en selvstendig kvalitetsjournalistikk. I stedet dyrker man laugets middelmådighet og etablerer fete turnusordninger. De høyt kvalifiserte medarbeiderne utenfor nyhetsapparatet blir skjøvet ut i småkanaler og dårligste sendetid. Magne Lindholm: En ny kringkastingspolitikk Aftenposten 6.12 2000 2
Denne journalistiske nivelleringen er livsfarlig for NRK, fordi den tømmer institusjonen for mening. Ingen vil betale lisens for det andre serverer gratis. Hvis den journalistiske forflatningen fortsetter, er det snart bare nasjonalistiske argumenter igjen for å opprettholde NRK. Kan man ikke la dødsprosessen gå sin gang, og more seg over fluenes surring over liket? Det er en dårlig ide. NRK er fortsatt en unik organisasjon, med stor tillit i befolkningen og høyt kvalifiserte medarbeidere. Riktig anvendt kan NRK være et sårt tiltrengt redskap til å styrke vår demokratiske kultur. Dette er et langt bedre argument for å opprettholde NRK enn tvilsomme kulturargumenter, som går ut på at såpeoperaene er spilt inn på norsk. Men skal NRK fungere slik må man diskutere NRKs kjerneoppgaver, og tenke nytt om begrepet allmennkringkasting. Et levende demokrati er avhengig av en opplyst allmennhet. Skal folket gjøre kloke valg må den alminnelige mann og kvinne ha gode kunnskaper om vesentlige samfunnsspørsmål. Skal allmennheten være opplyst, må de brede mediene bringe informasjon med en viss kvalitet. I dag ser vi at de mediene som øker mest, er de som informerer dårligst. Seriøs informasjon om vesentlige spørsmål skyves ut i nisjemedier. De store pådriverne i denne utviklingen er nettopp kommersielle etermedier som TV2, TV3 og P4. Løssalgsavisene løper etter, og NRK følger opp med kanalprofilering. De brede kanalene tømmes for seriøs informasjon. Den gjemmes bort i små avlastningskanaler, som jager publikum med klassisk musikk. Vi er i ferd med å etablere et informasjonsmessig apartheidsystem, der det store flertall blir effektivt skjermet mot god informasjon. Allmennkringkasting defineres gjerne som en liste over forpliktelser. Man skal sende programmer for minoriteter som samiske barn eller ulike trossamfunn. Deres rettigheter er viktige nok. Men hvis man skal opprettholde en opplyst allmennhet er det tilbudet til det brede publikum som teller. Det må utvikles Magne Lindholm: En ny kringkastingspolitikk Aftenposten 6.12 2000 3
programformer som gjør det mulig å drive folkeopplysning for det store flertall. De må spres i brede kanaler som når mange. Gjennom snart ti års drift har de kommersielle stasjonene TV2 og P4 demonstrert at de verken kan eller vil drive allmennkringkasting. Motvillig og nølende oppfyller de så vidt konsesjonenes minstekrav, som er så redusert at de nærmer seg det meningsløse. Den som skal ha monopol, må yte samfunnet viktige tjenester. Det har verken TV2 eller P4 gjort. Det er på tide å innse at ingen kan regulere kommersielle stasjoner om til allmennkringkastere. Ordningen med riksdekkende reklamemonopoler i radio og TV bør derfor avvikles så fort som mulig. Kommersielle stasjoners virksomhet bør være konkurranseutsatt. Allmennkringkasting må drives etter samme prinsipp som kollektivtrafikken: som et ikkekommersielt prosjekt, skjermet av offentlige reguleringer. Et NRK som skjermes bevisst mot kommersialismen kan restaureres som allmennkringkaster, og vil kunne fungere som en motvekt til den kommersielle mediesektoren. Først da får vi en reell konkurranse når det gjelder innhold. I dag fører konkurransen som kjent til at alle kanaler blir like. NRKs sentrale oppgave i et slikt system blir å vedlikeholde en opplyst allmennhet. Det kan ikke gjøres gjennom nyhetssendinger alene. Den nåværende jaget etter å sende likelydende meldinger så ofte som mulig må bremses betraktelig. Kanskje enkelte medarbeidere kan innvilges tid til å tenke før de taler? Mulighetene er mange. Først når NRKs finansiering og samfunnsoppdrag knyttes til programinnholdet blir det mulig å fokusere virksomheten. Da kan man ikke styre ensidig etter markedsandeler, slik det gjøres i dag. Enkelte kommentatorer har foreslått at NRK skal bli en slags restkanal, som gjør det de kommersielle kanalene ikke gidder. Det er en farlig vei å gå. Den som skal Magne Lindholm: En ny kringkastingspolitikk Aftenposten 6.12 2000 4
opplyse allmennheten kan ikke være søppelkasse for kjedelige programmer. NRK trenger fortsatt lokalnytt, sport og buskishumor. Men tilbudet må legges opp slik at informasjonen får maksimal spredning, i stedet for å gjemmes bort. Skal NRK eneste eksistensberettigelse er som hjørnestein i en aktiv, offentlig informasjonspolitikk. Dette er ikke en politikk der offentlige myndigheter informerer om seg selv, men en politikk som skal få den brede offentligheten i samfunnet til å fungere. Få tenker over at vi alt bruker store midler på formålet. NRK-lisensen er på snaut 3 milliarder, pressestøtten er på 250 millioner. Momsfritaket for bøker og aviser representerer subsidier i milliardklassen. Verdien av TV2s og P4s reklamemonopol kommer i tillegg. Og da er skolesystemet holdt utenfor. Problemet er at bruken av disse midlene mangler sammenheng. Det akutte reformbehovet i kringkastingspolitikken er et godt utgangspunkt for å etablere en målrettet informasjonspolitikk. Det krever evne til prinsipiell tenkning blant mange offentlige aktører. Men hvis vi ikke tar denne debatten i dag, er det norske samfunnets viktigste felles redskap til å holde seg informert smuldret bort den dagen vi virkelig føler behov for det. Magne Lindholm: En ny kringkastingspolitikk Aftenposten 6.12 2000 5