1. En gammel hytte i skogen

Innhold 1. En gammel hytte i skogen 2. Ute i mørket 3. Spøkelsene 4. En mann utenfor 5. Forsvunnet i mørket 6. Hva Malin så i skogen 7. Mareritt 8. I skogen 9. Malin finner bevis 10. Normale tilstander 11. Ut i mørket igjen 12. Mannen med det grusomme blikket 13. Jeg kommer til å dø 14. Tomine alene i skogen 15. Nærmere og nærmere 16. Klar for hjemtur 17. Malin er forvunnet 18. Hvor blir det av tante Torun? 19. Galskapen 20. En ubuden gjest 21. Ett år senere

1. En gammel hytte i skogen

Tomine sitter i baksetet og ser ut av bilvinduet. Skogen utenfor virker uendelig dyp og svart. Det er kveld og det er så vidt hun kan skimte de nærmeste trærne. De har kjørt i over tre timer. Tomine er lei og må veldig på do. «Er vi fremme snart?» spør hun for sjette gang. «Tror vi kommer til å se hytta snart nå,» svarer tante Torun og setter på vindusviskerne. Det har begynt å regne. Da blir det sannsynligvis ingen stjerner å se på himmelen i kveld. Stjernehimmelen her oppe på fjellet er egentlig hovedgrunnen til at Tomine i det hele tatt har gått med på å tilbringe høstferien sammen med tante Torun og Malin. Til tross for at de er kusiner, har Malin og Tomine aldri vært særlig gode venner. Malin har alltid ment at hun er både bedre og penere og smartere enn Tomine. Ja, ikke bare henne, men de fleste. Hun er egentlig sånn mot alle. Til og med moren. Hvis tante Torun mener noe, så mener alltid Malin det motsatte. Hjemme hos Tomine pleier de å le av dette. Mamma pleier å spøke med at Malin aldri ble ferdig med trassalderen. Tante Torun skal bruke disse dagene til å skrive ferdig en bok hun har jobbet med lenge. En faktabok hvor hun vil motbevise diverse overnaturlige fenomener. Et helt idiotisk prosjekt, ifølge Malin. Tomine har blitt invitert med som selskap for kusinen sin. Hun svarte nei takk! straks mamma nevnte det. Men mamma mente hun burde gi Malin en sjanse. Hun har jo ingen venner, stakkar, sa hun. Tomine minnet henne om at det kunne Malin takke seg selv for. Men mamma fortsatte å mase og fortalte henne hvor kjedelig det ville bli å være alene hjemme i ferien mens de jobbet. Og så var det dette med stjernehimmelen, da. Etter en stund gikk Tomine med på å dra allikevel.

Men nå virker det ikke som om Malin setter særlig pris på det; hun har omtrent ikke sagt et ord til Tomine på disse tre timene i bilen. Hun sitter foran og lytter til musikk i hodetelefonene, og den eneste hun av og til snakker med, er moren. Tomine kjeder seg og er småkvalm av de svingete veiene. «Håper det er nett på den hytta,» sier Malin. «Det skal være det, ja,» svarte moren. «Strøm og TV, alt man trenger.» «Og do?» spør Tomine. «Det er bare en gammel utedo der,» svarer Malin. Endelig snakker hun til Tomine. «Og den doen ligger kjempelangt fra hytta, så du må gå ut i skogen for å tisse hver kveld, og der er det masse troll og spøkelser og Styggemann.» Tomine var mørkeredd da hun var liten, og Malin liker godt å minne henne på det. Malin fortsetter: «Og du Tomine, du har vel hørt om Styggemann?» Joda, Tomine har hørt om Styggemann, men hun gidder ikke svare Malin. Hun har lest om ham på nettet. Han har et ansikt som er så grusomt at man aldri glemmer det, og hvis man ser ham i øynene blir man gal. Men det betyr ikke at hun er redd for at han skal finnes på ordentlig. Det er bare en figur noen har funnet på for å skremme, det vet hun godt. «Ikke snakk tull,» svarer tante Torun. «Hytta vi har leid, har innedo. Et forbrenningstoalett. Det fungerer visst veldig greit, har jeg hørt. Vi må bare huske å tømme aske av og til.» «Vi?» sier Malin. «Det får du gjøre.» «Se! Der har vi hytta,» utbryter tante Torun lettet idet billyktene lyser opp hytteveggen.

De svinger inn på en liten grusvei og parkerer cirka femti meter fra hytta. «Jeg lar lysene stå på mens vi bærer inn bagasjen,» sier tante Torun og går ut av bilen. Tomine tar bagen sin som ligger i baksetet, og Malin henter sin fra bagasjerommet. Hytta er liten og brun og har gress på taket. Smårutete vinduer og en liten veranda med en gammel, slitt benk. Tomine og Malin skrur på lys og panelovner, mens tante Torun fyrer i ovnen. Et rosemalt termometer på stueveggen forteller at det kun er elleve grader i hytta. Det lukter innestengt. Tomine finner badet. Det er lite og kaldt, og veggene er malt i en lys gulfarge. På vasken står en tom plastdunk med en grønn kran. «Ser ut til at du må ut og hente vann, Tomine,» sier Malin bak henne. «I en bekk langt inne i skogen.» «Ha-ha,» sier Tomine tørt. Hun skrur på den lille panelovnen på veggen og ser på doen. Den er stor og hvit og har knapper som hun ikke helt vet hvordan fungerer. Det er teipet et lite ark fast på dolokket. I USTAND, står det. «Å, herregud!» stønner Malin. «Dette blir den verste uka i mitt liv!» Tante Torun dukker opp i døråpningen. «Vi får virkelig håpe det er en utedo her,» sier hun. «Kan ikke dere gå ut og sjekke mens jeg rydder inn maten og sånn? Det står en lommelykt i gangen.» Malin går og setter seg i sofaen. Tomine går ut i gangen og finner lommelykta. Hun tar på seg sko og ser bedende på tante Torun. Tante sender Malin et oppgitt blikk og setter beina

oppi et par store, grønne støvler som står ved døra. «Kom, Tomine,» sier hun.

2. Ute i mørket De går rundt hele hytta, uten å finne noe. Regnet siler ned fra himmelen, gresset bak hytta er høyt og Tomines

sko er allerede gjennomvåte. Tante Torun lyser rundt med lommelykta, og de får til slutt øye på en smal sti som fører inn mot skogen. «Kanskje innover der,» sier hun. Tomine følger etter. Lommelykta er stor, men batteriene er dårlige og lyset er svakt. De snubler stadig i røtter som krysser stien. «Der har vi det visst,» sier tante Torun og lyser mot et lite uthus som er malt i samme farge som hytta. Døra er stengt med en rusten krok. «Ta med deg lykta inn, så venter jeg her,» sier tante og gir henne lykta. Tomine kan ikke holde tilbake et hyl da myke tråder legger seg over ansiktet hennes idet hun går inn. «Hva er det?» spør tante. «Spindelvev!» svarer Tomine og grøsser. Hun stryker seg fort over fjeset og børster gjennom håret med hånda. Bare det ikke sitter en edderkopp i håret. Helst vil hun bare snu og løpe ut igjen, men hun stålsetter seg. Hun utforsker det vesle rommet med lommelykta. Veggene er umalte og grå med gamle bilder som ser ut til å være klippet ut av ukeblader og festet med rustne tegnestifter. Selve doen er en trebenk med et hull. Ikke noe sete. Hun skynder seg ut straks hun er ferdig. «Gikk det bra? Jeg må inn en tur, jeg også,» sier tante og tar lommelykta. «Venter du her, eller går du tilbake?» Tomine ser mot hytta. Det lyser fra vinduene, men stien ligger svart mellom trærne, og Tomine har ikke lyst til å gå tilbake uten lommelykt. «Jeg venter,» sier hun. Hun ser opp, men alt er bare svart. Det er nesten som å ha øynene lukket. Hun kjenner et lite sug av den