Tormod Haugland Straumen går Dikt FORLAGET OKTOBER 2012
Straumen går Vatnet kom som regn frå skyene det kom inn frå havet i tunge mørke skyer dei drog seg lågt inn over kysten og lét dropane falle det regna og skyene dreiv over himmelen dei steig til fjells der dei gjekk seg tomme og vatnet seig og voks i fjellas store sjøar og mange av desse sjøane vart demma opp for å lage straum ei demning vart bygd eit magasin for vatn og eit uttak der vatnet fekk renne ut det strøymde mot eit vasshjul som tok til å gå rundt og vasshjulet vart kalla ein turbin og turbinen dreiv det ein kalla ein generator
og frå generatoren vart straumen leidd til ein transformator som auka spenninga før den vart send ut i eit nett av leidningar der straumen kunne gå i kablar i jord og sjø og i leidningar i lufta i høge master Det var ein mann i eit hus han stod utanfor huset det var sommar og vinter og stilt og varmt steig straumen høgt i mastene dei stod opp på land dei gjekk over fjorden dei heldt på leidningen som strekte seg over dei høge fjella med straumen i line så lett den lét seg føre i lufta straumen var i rørsle den rann og rasa ut i fossar i fallande kast
kom den seg vidare alltid ned vidare ned før den lét seg fange og føre så still og sterk inn i nye system der den steig høgt over land og sjø og over store fjell som strekar i lufta og mannen såg dei over himmelen der det var så god plass så kraftige strekar på himmelkvelven om kvelden og om natta når det var mørkt og når det lysna på morgonen viste dei svarte strekane mellom mastene dei var der som talande linjer for lys og kraft og straum av vatn og regn og mørke skyer på himmelen Straumen kom til meg som ei kraft
til mine maskiner dei trong den om natta og på morgonkvisten og om dagen og kvelden dei arbeidde for meg dei brukte straum den var over meg var i meg den kom i linjer til meg gjennom leidningen i mastene til mine maskiner straumen i mastene over meg straumen som gjekk inn i maskinene over jord og mark og inn i mine maskiner der eg stod på golvet eg som brukte straum så mykje som eg hadde bruk for om dagen og om natta eg var ein mann som sat inne i eit hus eg skreiv på ei maskin eg gjekk like inn i orda i straumen av ord den som gav så mykje kraft til orda den fekk dei til å røre seg
og eg rørte meg inne i orda der var det fint å vere eg trong så mange ord eg brukte ord som gjekk i linjer over himmelen og eg var i orda og eg gjekk inn til mine lys i huset og til mine varme maskiner i golv og tak eg var ein mann som leika med straumen til mitt varme liv kom straumen eg trong straum til huset og eg trong straum til hytta og eg styrte livet mitt i orda til orda var livet mitt i orda var livet mitt varme liv i straumen i golvet der eg hadde kablar og i taket det var mitt liv i taket og det var tanken at straumen kom i leidning frå store master til
livet mitt og til tanken min straumen var i tanken min straumen var tanken min eg som var i straumen i mastene og i leidningen i mastene var eg straum var eg og trong eg til livet mitt nede på jorda mellom alle dei fjell og fjordar som eg hadde rundt meg Han såg dei høge himlane og dei store orda han var ein mann i Noreg han budde på landsbygda han budde i byen han tok orda i hendene og gjorde dei store han brukte dei til å grave i jorda med han bygde ein fast grunn til maskinene sine dei høge maskinene som kom til han over sjø og land og til hans
mark og hans hus der han kunne leve med orda han levde med straumen han som brukte så mange ord han var ein mann av straumen og alle barna hans var av straumen han var som eit barn av ord som levde i orda han var der inne i ordstraumen og han såg naturen i seg ordkrafta var i naturen i naturstraumen i naturen der lyng og blåbær var der sopp og sevje i tre var og fuglar og dyr og ormen i jorda den var der i ordet i markene og i skogane var det dyr og fuglar
ei ugle var der i skogen den var i han og ute på vatnet var ei and i han og mastene var høge straumen var i han og naturen den han levde av straumnaturen den som heldt han i gang som fekk han til å stråle han som strålte av liv og straumen som laga livet hans som var livet hans han som var ein mann som leika med ord i huset sitt og strålane hans som var dyra og fuglane stråledyra og strålefuglane og båtane på sjøen og fuglane i lufta og fiskane dei var der under overflata utan at han såg dei og utan at han høyrte dei var dei der i sjøen