Arbeidsgruppe 3: Kulturhistorisk viktige landbruksbygninger Arbeidsgruppe 3 har arbeidet med å utvikle metode og retningslinjer for kartlegging av kulturhistorisk viktige landbruksbygninger. Organisering og sammensetning av arbeidsgruppa - Tore Bjørkli (leder), Fylkesmannen i Sør-Trøndelag - Sebastian Eiter (sekretær), Norsk institutt for skog og landskap - Sverre Steinnes, Riksantikvaren - Jon Gunnar Weng, Landbrukskontoret for Hobøl, Spydeberg og Askim - Aadne G. Sollid, Aust-Agder fylkeskommune Tidligere medlemmer i gruppen: - Espen Sveen, Fylkesmannen i Sør Trøndelag (2009-2010) - Kari Stensgaard (sekretær), Norsk institutt for skog og landskap (2009) - Randi B. Sjølie, Sametinget (høringsuttalelse 2011) Arbeidsgruppas tolking av mandatet og gjennomføring av arbeidet Tolking av mandatet Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå finnes det ca. 1 million bygninger fordelt på vel 170 000 landbrukseiendommer i Norge. Ca. 220 000 av disse bygningene, dvs. ca. 22 %, er registrert i SEFRAK, dvs. at de hovedsakelig stammer fra perioden mellom årene 1537 og 1900. Bygninger på landbrukseiendommer utgjør ca. 61 % av alle bygninger som ligger i denne databasen. Videre ligger vel 40 % av alle fredete bygninger i Norge på landbrukseiendommer. Det er imidlertid registrert kun 44 770 bruksenheter i drift per 31. juli 2011 (antall søknader om produksjonstilskudd). Det samlede antallet bygninger på landbrukseiendommer tatt i betraktning ser arbeidsgruppen det som viktig å jobbe ut fra en antakelse at det kan være nødvendig med en utvalgs- istedenfor en heldekkende registrering av bygninger. Forholdet mellom antallet aktive gårdsbruk og antallet bebygde landbrukseiendommer tilsier at registreringssystemet ikke bør begrenses til aktive bruk. Samtidig anser gruppen det som viktig heller ikke å begrense registreringene verken til allerede fredete bygninger eller til en tidsperiode som f.eks. i SEFRAK-registeret. Med bakgrunn i programmets tema «Landbruksbygninger og kulturlandskap» skal registreringen fokusere på bygningenes ytre fremfor interiøret.
Bilde 1: Gårdsanlegg i ulike kulturlandskaper Røros sentrum og Jostedalen i Luster (Foto: Sebastian Eiter, Skog og landskap). Strukturering av arbeidet Gruppens arbeid kan deles inn i seks hovedtemaer: 1. Orienteringsfase (litteraturgjennomgang, gjesteforedrag): tidligere prosjekter for registreringsopplegg, kulturhistorisk verdisetting av bygninger, aktuelle prosjekter. 2. Metode: Utarbeide registreringsveileder. 3. Datainnsamling: Pilotregistreringer i fire kommuner. 4. Datalagring og forvaltning. 5. Praktiske og jordbrukspolitiske anbefalinger. 6. Befaringer i alle landsdeler. Arbeidsgruppen har hatt 15 samlinger fordelt på 4 år: 2009 - Januar: Oppstartsmøte for programmet (Stjørdal). - Mars: Møte om bl.a. SEFRAK (Riksantikvaren, Oslo). - Mai: Møte om bl.a. Gårdskart (Skog og landskap, Ås). - August-september: Befaring (Telemark og Setesdal). - November: Møte om bl.a. Kulturminner i kommunen v/niku og Overhallaprosjektet (OSL). 2010 - Mars: Møte om bl.a. Kulturminneatlas i Møre og Romsdal, og SEFRAK-evalueringer (TRD). - Juni: Møte og befaring (Askim kommune). - Oktober: Møte og befaring (Trondheim og Melhus kommune). 2011 - Januar: Møte for å forberede kursdag (OSL). - Mars: Møte / kursdag for kommunerepresentanter (OSL). - Juni: Møte og befaring (Luster kommune). - Oktober: Møte og programkonferanse (OSL). 2012 - Mars: Møte med bl.a. Norsk kulturminnefond og befaring (Røros, Os). - Juni: Møte og befaring (Hemnes kommune).
- Oktober: Møte og befaring (Arendal og omegn). Eksisterende registreringssystemer Arbeidsgruppen begynte med å skaffe seg en oversikt over tidligere prosjekter på feltet, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Prosjektene som virket særlig interessante ble lagt frem for arbeidsgruppen, mest mulig av eksterne foredragsholdere som selv hadde jobbet med disse prosjektene, i mindre grad av arbeidsgruppens egne medlemmer. For eksempler se oversikten over gruppens samlinger i forrige avsnitt. Det var to registreringssystemer som utpekte seg til å gå videre med. Det ene systemet er SEFRAK-registeret (SEkretariat For Registrering Av faste Kulturminner), det andre er Kulturminner i kommunen. SEFRAK-registeret etterkommer behovet for grundig og kvantitativ informasjon og krever en god del fagkunnskap for å kunne håndteres. Kulturminner i kommunen er et utpreget lavterskelsystem. Dette systemet skal altså kunne brukes med få forkunnskaper og etterkommer dermed mandatets ønske om dette, men det inneholder til gjengjeld en større del kvalitative data som er noe mer krevende å forvalte i databaser. Kulturhistorisk betydning Arbeidsgruppen har sett på en del ulike verdsettingssystemer for bygninger og kulturminner generelt, og foretatt drøftinger iht. mandatet. Gruppen har vurdert det som mest hensiktsmessig å bruke Riksantikvarens vernestrategi «Alle tiders kulturminner» (2001) 1 som grunnlaget. Kulturminners verdi deles her i kunnskaps-, opplevelses- og bruksverdi. Kulturhistorisk verdi faller inn i kategorien kunnskapsverdi. Denne evalueres etter de fire kriteriene: representativitet, sammenheng og miljø, autentisitet, og fysisk tilstand. Registreringsskjemaet skulle derfor utvikles slik at informasjon om alle disse kriterier blir samlet inn. Bilde 2: Ulik grad av autentisitet: Eldre våningshus med nyere påbygg i sveitserstil (Askim) vs. hus i tilsynelatende original tilstand (Luster) (Foto: Sebastian Eiter, Skog og landskap). Mht. det antatte behovet for en utvalgsregistrering samt den planlagte pilotregistreringen er det imidlertid slik at lokale prosjektledere vil måtte treffe utvalg før registreringer (og evt. etterfølgende verdivurderinger) har funnet sted. Arbeidsgruppen har da valgt å prioritere på følgende måte: 1. Hele gårdsanlegg skal registreres, ikke bare enkeltbygninger. Dette inkluderer alle bygninger også enkeltstående utenom tun, som f.eks. løer og bygninger i utmarken (setrer m.m.). 1 Riksantikvarens «Kulturminner i kommunen: Håndbok for lokal registrering» (2012, revidert utgave) bygger på denne vernestrategien.
2. Utvalg skal være representative, først og fremst kvalitativt, dvs. vise frem bredden av landbruksbygningers kulturhistorie i kommunen, så dersom mulig kvantitativt i den forstand at antallene av visse typer anlegg og bygninger i utvalget gjenspeiler deres andel av kommunens totale landbruksbebyggelse. 3. Bygninger i sammenhengende miljøer (tun) skal gi større utslag for registrering enn enkeltbygninger. Arbeidsgruppen legger også vekt på at lokal prosjektledelse aktivt oppsøker aktuelle eiere som muligens ikke ville ta kontakt dersom deltakelse i registreringsprosjektet var basert på en åpen utlysning. Gruppen ønsker også å påpeke at når innsamlede registerdata senere benyttes f.eks. til prioriteringer for innvilgning av finansiell støtte, vil en verdivurdering ikke utelukkende være begrunnet i selve objektet, men også i konteksten. For eksempel vil da representativitetsverdien avhenge av om og evt. hvor mange slike bygninger eller anlegg allerede har fått støtte. Dessuten kan det være hensiktsmessig å ta eiers interesse og engasjement i saken med som et kriterium for praktisk gjennomførbarhet av evt. bevarings- eller restaureringstiltak. Bilde 3: Istandsetting av gamle og store bygninger er ofte veldig ressurskrevende. Lokale eieres engasjement og tilgang på både godt materiale og gode håndverkskunnskaper er derfor uunnværlige (eksempler fra Melhus) (Foto: Sebastian Eiter, Skog og landskap). Kartlegging Registreringsveileder I forkant av pilotregistreringene i kommunen har arbeidsgruppen utarbeidet et veiledningshefte (Vedlegg). Dette ble lagt frem for styringsgruppen og sendt på høring til Sametingets kulturminneforvaltning som opprinnelig var tenkt å være representert i arbeidsgruppen, høsten 2010. Utvalg av pilotkommuner og kursing av lokale prosjektledere Ifølge mandatet var det viktig for arbeidsgruppen at registreringsmetoden tok hensyn til landets store geografiske variasjoner. For å finne ut om vi lyktes med dette ønsket vi å prøve ut metoden i ulike landsdeler. Mht. økonomi og kapasitet bestemte vi oss for fire kommuner i fire ulike landsdeler. Det var også viktig for arbeidsgruppen at bygningsmassen i kommunene ikke bare var forskjellig fra de andre kommunene i pilotregistreringen, men også var typisk for et større område. Videre skulle det helst være en viss interesse eller entusiasme og ikke minst kapasitet i den lokale landbruksforvaltningen til å lede registreringsarbeidet og støtte evt. registratorer under feltarbeidet.
Det føltes naturlig å be den kommunale landbrukssjefen i arbeidsgruppen om et forslag blant de tre kommunene som hans kontor har ansvaret for (Østlandet). Likeså ble landbruksdirektøren i gruppa bedt om et forslag i fylket som hans etat er ansvarlig for (Midt-Norge). Sekretæren i arbeidsgruppa ble så bedt om å ta kontakt med to landbruksdirektører (Vestlandet og Nord-Norge), og be dem om å komme med anbefalinger for kommuner i de respektive fylkene. Landbrukskontorene i de foreslåtte kommunene ble forespurt og takket ja til å være med i pilotregistreringen. Pilotkommuner for registreringsarbeidet ble Askim i Østfold, Hemnes i Nordland, Luster i Sogn og Fjordane og Melhus i Sør-Trøndelag. Arbeidsgruppen innvilget hver kommune et tilskudd på 100 000 NOK til å få gjennomført og innrapportert registreringsarbeidet. Arbeidet skulle omfatte alle bygninger på minst 20 gårdsanlegg per kommune. Før oppstart av registreringene arrangerte arbeidsgruppen et dagskurs i bruken av veilederhefte og registreringsskjemaer for to representanter fra hver kommune. Resultater og erfaringer De fire pilotkommunene leverte hvert sitt sett med utfylte registreringsskjemaer og hver sin erfaringsrapport til arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen ønsker i det følgende å trekke frem sentrale punkter fra disse. Kommuners valg av anlegg, registrator(er), antall registreringer og tidsbruk De fire kommunene valgte ulike fremgangsmåter for utvalg av anlegg for registrering. I Askim og Melhus ble det avholdt møter med representanter for ulike fagområder i kommunen, historielag og bondelag. I Melhus ble man enig om en liste med åtte såkalte hovedtyper av gårdsanlegg som skulle være representert i materialet. I Hemnes var det først og fremst landbrukssjefen selv som laget en liste over anlegg han mente burde bli registrert. Han viste til relativt dyptgående kunnskap om bygningsmassen gjennom flerårig erfaring med tildeling av SMIL-midler, til en egen kommunal landskapsområdeinndeling, og til drøftinger rundt både tidsepoker og funksjonelle sammenhenger mellom anlegg, som f.eks. tundeling. Den endelige beslutningen skjedde så i samråd med fylkeskommunens kulturvernavdeling. I Luster igjen la man vekt på at ulike funksjoner på anlegg var representert så vel som ulik grad av aktuell bosetting. Melhus har dessuten brukt lokalavisen til å gjøre registreringsprosjektet kjent i kommunen på en veldig god måte. Kommunene valgte også ulike løsninger mht. registratorer dvs. hvem som utførte feltarbeidet. I Askim var det historielaget som samarbeidet med en erfaren fylkesagronom i bygningsteknikk, i Hemnes var det den kommunale landbrukssjefen som selv sto for registreringene, i Luster ble det leid inn to prosjektmedarbeidere i kommunen med faglig bakgrunn i bl.a. etnologi og som samarbeidet med historielag, og i Melhus ble registreringsoppdraget tildelt en håndverksbedrift. Data fra til sammen 90 gårdsanlegg (19 29 per kommune) med 730 bygninger (99 350 per kommune) har blitt innlevert til analyse. De 730 bygningene var fordelt på 642 stående bygninger og 88 tufter, derav 83 i Luster og 5 i Hemnes. Gjennomsnittlig antall enkeltbygninger per gårdsanlegg varierte mellom 5,0 og 6,4 i Askim, Melhus og Hemnes, mens tallet var hele 15,9 i Luster. I Hemnes har også samisk bygningsmasse vært del av registreringene. Gjennomsnittlig arbeidstid som ble brukt på registrering av et anlegg inkl. samtlige bygninger varierte mellom ca. 12 og 20 timer (tall fra Hemnes, Askim og Luster, i siste tilfelle tilkommer noe administrasjon i kommunen).
Registrerte bygningers egenskaper og drøftinger rundt dataene Alder: En tendens til det gamle? Av alle registrerte stående bygninger ble 48 % oppført på 1900-tallet (Figur 1). 36 % av bygningene var eldre, og 3 % yngre, dvs. fra 2000-tallet. Alderen på 13 % av bygningene ble ikke nærmere spesifisert enn at de er yngre enn fra 1537. Det faktum at så vidt over halvparten (51 %) av bygningene på gårdsanlegg som oppfattes for å være kulturhistorisk viktige er fra tiden etter år 1900, illustrerer betydningen av å utvide registreringstidsrommet sammenliknet med SEFRAK-registeret. 1 1 7 17 85 37 307 187 Middelalder 1500 tallet 1600 tallet 1700 tallet 1800 tallet 1900 tallet 2000 tallet Etterreformatorisk tid Figur 1: Fordeling av de 642 stående bygningene på aldersklasser (Ill.: K. Stuberg). Andelen av SEFRAK-bygninger i materialet var 31 %. Dette er langt høyere enn gjennomsnittet av antallet SEFRAK-bygninger på landbrukseiendommer skulle tilsi (22 %, jf. Tolking av mandatet). Det er imidlertid en relativt stor spredning, fra 23 % i Askim til 43 % i Melhus. Denne spredningen kan igjen skyldes ulike forhold som ikke kan bedømmes uten videre, men som vi ønsker å nevne noen av. For det første må en ta forbehold om at arbeidet ifm. etablering av SEFRAK-registeret etter all erfaring ble utført med ulik grundighet i ulike deler av landet. Registrert alder på bygninger skulle nemlig tilsi at mellom 36 % og 49 % av de registrerte bygningene skulle vært i SEFRAK. Utover det vet vi ikke hvorvidt andelen registrerte SEFRAK-bygninger i kommunene faktisk er representative for kommunene. Dersom de ikke er det, kan det virke som om det er en tendens til å inkludere anlegg med eldre bygninger i registreringene fremfor nyere. Arbeidsgruppen vil derfor påpeke at det er viktig ikke å la «museumsanlegg» ta overhånd i utvalgsmaterialet, med mindre de faktisk er overrepresentert blant alle anleggene i en kommune. Nåværende funksjon: Relativt lite! Den hyppigste «bruken» som ble registrert blant de stående bygningene i vårt materiale var «Ubrukt» (25 % av alle stående bygninger), etterfulgt av «Lager» (19 %) som nok i mange tilfeller må antas å være en mer passiv enn aktiv bruk (Figur 2). Dermed må vi gå ut fra at nærmere halvparten av alle stående bygninger på gårdsanlegg som oppfattes å være kulturhistorisk viktige, ikke lenger innehar har noen (nevneverdig) funksjon.
180 160 140 120 100 80 60 40 20 0 161 17 58 12 19 36 12 27 124 53 31 23 69 Figur 2: Stående bygningers nåværende funksjon (Ill.: K. Stuberg). Tilstand: Avhengig av registrator? Bygningers tilstand ble delt inn i fem kategorier: 1. God: Vanlig vedlikeholdsbehov; 2. Begynnende forfall: Moderate tiltak nødvendig; 3. Fremskredet forfall: Omfattende tiltak nødvendig; 4. Ruin: Istandsetting umulig; 5. Usikker/uavklart. Her er det relativt tydelige forskjeller mellom de ulike kommunene (Figur 3). 7,1 7,1 Askim 4,0 0,0 4,5 1,9 111,0 2 Hemnes 1 2 81,8 3 4 16,1 66,5 3 4 5 5 1,5 Luster Melhus 9,4 1,5 5,0 0,0 1 1 18,4 69,3 2 3 4 34,7 60,3 2 3 4 5 5 Figur 3: Prosentvis fordeling av tilstandsgrad på registrerte bygninger i de fire pilotkommunene (Ill.: K. Stuberg).
Det er imidlertid viktig å være klar over at disse forskjellene ikke nødvendigvis skyldes faktisk ulik tilstand på den utvalgte bygningsmassen, men at registratorers bakgrunn også kan spille inn. F.eks. skiller Melhus seg ut med en relativt lav andel bygninger i god stand, en relativt høy andel i begynnende forfall og ingen bygninger der istandsetting vurderes for å være umulig. Samtidig har Melhus vært den kommunen der en håndverker har stått for registreringene. Da kan det tenkes at vedkommende har vært spesielt flink til å oppdage «skjulte» feil, eller har vært mer kritisk med å sette grensen mellom behovet for kun vanlig vedlikehold og moderate tiltak, eller at han på grunn av sin egen kompetanse og evne ikke så grunn til å erklære en bygning for å være umulig til å settes i stand. Poenget her må imidlertid være at vi ikke kjenner til dette nøyaktig, og at det derfor vil være feil å sammenfatte tall for dette kriteriet utover kommunegrenser. Innenfor kommunene kan det derimot være viktig å ha sammenlignbare vurderinger. Derfor anbefaler vi at kommunale registreringer enten gjennomføres av en og samme person, eller at det utvikles en felles forståelse for befaring av bygninger samt bruken av tilstandskategoriene i begynnelsen av arbeidet. Dessuten gir både Askim og Melhus i sine respektive rapporter uttrykk for hvor god nytte prosjektene har hatt av å involvere spesielt bygningskyndige personer, og fremhever behovet for i hvert fall noe basiskunnskap. Når en f.eks. ikke har mulighet til å tidfeste en bygning vha. dendrologisk (treringbasert) analyse, er det detaljer som f.eks. lafteteknikk som kan gi verdifulle indikasjoner til en registrator med noe kunnskap om dette. Arbeidsgruppen vil derfor anbefale å bruke fagkompetanse i den grad den måtte være tilgjengelig lokalt, og dermed ta en viss avstand fra mandatets noe radikale krav om et registreringsopplegg som kan gjennomføres helt uten fagkunnskap. Bilde 4: «Detektivarbeid» for registratorer: Skifertaket er ikke original (Melhus), og Findalslaft ble kun bygd før svartedauden (Setesdal) (Foto: Sebastian Eiter, Skog og landskap). Funksjon koblet til tilstand: Alarmerende! En kobling av nåværende funksjon og tilstand på bygninger kan gi informasjon om hvorvidt bevaringen av den kulturhistoriske bygningsarven i landbruket faktisk må sies å være i fare. Mens 95 % av de registrerte våningshusene ble sett på som i god stand, gjelder dette så vidt over to tredjedeler av lagerbygninger og enhetslåver men bare 39 % av de ubrukte bygningene (Tabell 1). Dette faremomentet mht. bevaring av bygningsmasse ble også trukket frem i flere erfaringsrapporter: I Luster er det generelt bygninger uten funksjon og da særlig enkeltstående (utenom tun, f.eks. løer) som virker i spesielt dårlig forfatning ved siden av vår- og høststøler. I Hemnes er stort sett all registrert bygningsmasse med samisk tilhørighet i dårlig stand, og i Askim nevnes det å finne nye bruksmåter for ledige bygninger som en sentral utfordring mht. vedlikehold.
Tabell 1: Andel bygninger i god stand, etter nåværende funksjon (kun funksjoner som gjelder minst 20 bygninger i materialet er tatt med). Funksjon I god stand Våningshus 95 % Annen landbruksbygning 87 % Garasje/vognskjul 83 % Bolighus for andre formål 72 % Lager 69 % Enhetslåve 68 % Ubrukt 39 % Kommunenes erfaringer med registreringsarbeid iht. skjema og veileder: Kunnskap skaper interesse! Kommunen har gjort ulike erfaringer med bruken av skjema og veileder. Tilbakemeldinger av teknisk art ang. den valgte filtypen for skjemaer og denne typens egenskaper velger vi å se bort fra, i og med at det ikke har vært meningen å bruke denne typen filer i en større skala. Innholdsmessig roser Melhus omfanget av skjemaene ut fra en bygningskyndigs ståsted, men påpeker noen mangler mht. både ytre detaljer og interiør av bygningene som ville være relativt lite ekstraarbeid å få registrert når man først var på feltarbeid. Arbeidsgruppen valgte imidlertid helt bevisst å la ytre detaljer som f.eks. vinduer og ikke minst interiører stå utenfor, fordi hele utviklingsprogrammet fokuserer på bygninger og landskap, og dermed legger opp både til et litt grovere detaljnivå og til et fokus på det ytre fremfor det indre av bygningene. Luster foreslår en liste over tilhørende bygninger på anleggsskjemaet som for så vidt virker meget nyttig, ikke minst i lys av at det favoriserte instrumentet for dataforvaltning for øyeblikket krever at registreringer av anlegg og bygninger vil ligge på ett og samme nivå (se nedenfor). Dessuten etterlyses det en kategori for andre funksjoner, som kan dekke f.eks. skoler og hoteller lokalisert på gårdsanlegg. Bilde 5: Litt uvanlig bygningstype på gårdsanlegg lysthus i hotellhage (Luster), og vanlig bygningstype med særegen historie bilgarasje, bygd på 1920-tallet og utelukkende for bemidlede laksefisketurister (Hemnes) (Foto: Sebastian Eiter, Skog og landskap). Når det gjelder annet datamateriale enn selve skjemaer og veileder som ble brukt under registreringene, nevnes det avvik ift. eksisterende SEFRAK-data i noen erfaringsrapporter. For prosjektet i Luster blir det dessuten fremhevet en stor nytte av lokalhistorisk litteratur og eldre kart (muligens Økonomisk kartverk) for en fullstendig registrering. Dialogen med eierne av de registrerte
anleggene ser ut til å ha vært varierende mht. deres kunnskaper og interesse. Det har ikke alltid vært like lett å finne ut noe om eiers evt. fremtidsplaner for bygningsmassen, selv om akkurat det nok kan ha avgjørende betydning for fremtidig forfall eller vedlikehold og rehabilitering. En grunn til dette kan være en generell skepsis overfor mulig fredning av bygninger ved lov. På den annen side rapporterer Melhus om at dialog mellom registrator (håndverker) og eier har ført til at eier har fått en mye bedre forståelse for hva som faktisk bør gjøres for å holde en bygning vedlike, at det var mye mindre enn hva eieren hadde fryktet, at det ennå var veldig god tid til å gjøre det og at registreringen således kan ha bidratt til at en bygning bevares som ellers kanskje hadde blitt stående til forfall. Med andre ord kan bedre kunnskap øke både interessen og viljen til å gjøre en innsats! I erfaringsrapportene blir det videre nevnt planer for oppfølgingsarbeid lokalt, f.eks. mht. hvilke anlegg i Hemnes som også med fordel kunne vært inkludert i registreringer, og lokalt veiledningsmateriell for f.eks. typiske trøndertun i Melhus. Refleksjon og «kritiske» faktorer Ut fra erfaringsrapportene samt personlig dialog med sentrale personer i de fire ulike pilotkommunene virker det som om utvalgsregistreringen iht. veilederen har fungert såpass godt at den kan være realistisk å få gjennomført nasjonalt. I lys av både resultatene fra pilotregistreringene og kommunenes erfaringer ønsker arbeidsgruppen å påpeke tre faktorer som ser ut til å være kritiske mht. en vellykket registrering av kulturhistorisk viktige landbruksbygninger: 1. Lokal forankring: kommunal landbruksforvaltning styrende, lokalt engasjement og entusiasme 2. Fagkompetanse 3. Ikke bare museumsbruk Dataforvaltning Arbeidsgruppen har gitt en prosjektmedarbeider hos Riksantikvaren oppdraget å teste registerdataene fra pilotkartleggingen i ulike eksisterende databaseløsninger, og komme med en anbefaling for langsiktig lagring og forvaltning av nasjonale registerdata om kulturhistorisk viktige landbruksbygninger. Rapporten ble lagt frem for arbeidsgruppen i juni 2012. Den omhandler Matrikkelen/SEFRAK, Askeladden og Kulturminnesøk. Etter en avveiing av fordeler og ulemper med de nevnte systemene er det Kulturminnesøk som blir utpekt som det mest egnete og fremtidsrettede alternativet. Også ved dette systemet blir det imidlertid nevnt en del egenskaper som representerer essensielle svakheter for bruken i kulturhistorisk viktige landbruksbygningers sammenheng. Følgende punkter som fremkommer i respektiv fagrapport ønsker vi å trekke spesielt frem: - Etablere «Kulturhistorisk viktige landbruksbygninger» som nasjonalt enhetlig prosjektnavn for alle innlegginger iht. prosjektets spesifikke krav. - Legge inn anlegg som elementer på lik linje med bygningene for å kompensere for mangel på ulike registreringsnivåer. - Sørge for innleggingsmulighet av mer bygningsteknisk informasjon. - Opprette felter skjult for vanlige brukere av systemet, f.eks. angående bygningers tilstand, vekting og verdivurdering. Skille klart fra det som vil vises offentlig allerede under innlegging. - Skape muligheten til import/eksport av data, og søk.
Som konsekvens av Kulturminnesøk som tilstrebet system for datalagring- og forvaltning anbefaler vi også å bruke tilhørende «Kulturminner i kommunen: Håndbok for lokal registrering» til innsamling av data. Her vil det imidlertid kreves et kortfattet tillegg som er spesielt myntet på registrering av kulturhistorisk viktige landbruksbygninger. Dette tillegget bør lages med utgangspunkt i veilederen brukt under pilotregistreringene (vedlegg) samt punktene som har blitt nevnt under «Resultater og erfaringer». For å få et optimalt tilpasset og mest mulig oppdatert resultat vil utarbeidelsen måtte skje parallelt med tilpasningene i Kulturminnesøk, dvs. etter at beslutningen om å iverksette nasjonal registrering er tatt. Medlemmer i arbeidsgruppen er villige til å fungere som støttespillere under dette arbeidet. Videre bør innholdet i Kulturminnesøk kobles til, dvs. kunne synliggjøres i Skog og landskaps nettbaserte kart- og innsynsverktøy «Gårdskart» og/eller «Kilden til arealinformasjon». En egnet WMS-tjeneste er under arbeid ifølge redaktøren for Kulturminnesøk. Dette vil sørge for en automatisk rapportering uten tillegg i byråkrati for de fleste aktive gårdbrukere som benytter nettopp ett av de to nevnte verktøyene til å skaffe frem påkrevd kartvedlegg til Bondens miljøplan trinn 1. Samtidig fungerer verktøyene for samtlige eiendommer i hele Norge, uavhengig av om de er tilknyttet landbruksaktivitet eller ikke. Landbrukspolitisk implementering Arbeidsgruppen har gitt fagpersoner ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Norsk institutt for skog og landskap (Overvåkingsprogrammet 3Q/TReKu, Tilstandsovervåking og REsultatkontroll i jordbrukets KUlturlandskap) oppdraget til å foreta en gjennomgang av eksisterende og diskusjon av evt. nye støtteordninger for å få registrert og tatt vare på kulturhistorisk viktige landbruksbygninger nasjonalt. Rapporten ble overlevert til arbeidsgruppen i oktober 2012. Den inneholder en gjennomgang av nasjonale, regionale og lokale støtteordninger: Areal- og kulturlandskapstilskuddet, Husdyrtilskuddet, Bygdeutviklingsmidlene og investeringsstøtte, Landbrukets utviklingsfond (UNESCO-verdensarvområder, spesielt utvalgte kulturlandskap), Riksantikvarens støtte til bevaring av freda bygninger, Norsk kulturminnefond, Bondens miljøplan, Regionale miljøprogram (RMP), og midler til Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL). Av de ovennevnte ordningene er det kun Riksantikvarens støtte, Norsk kulturminnefond, kulturminnevernmidler i fylkeskommunene (f.eks. tilskuddsordning til freda og verneverdige bygninger i Aust-Agder) og SMIL-midlene som favner bygninger som ikke er tilknyttet aktive gårdsbruk. Mht. en oversiktlig struktur nasjonalt vil vi derfor argumentere for at det er disse ordningene som bør sikres tilstrekkelige midler til å nå nasjonale mål mht. bevaring og evt. restaurering av kulturhistorisk verdifulle landbruksbygninger. Ikke minst belyser rapporten hva som skal til for å opprette en nasjonal database over kulturhistorisk viktige landbruksbygninger og holde den oppdatert. Her vurderes det engangsutbetalinger, kontinuerlige utbetalinger og «naturalytelser» i form av f.eks. konsulenttjenester eller rabatterte kurstilbud som mulige alternativer. Oppsummering og forslag til videre arbeid i regi av Landbruks- og matdepartementet Basert på egne drøftinger, pilotkommunenes erfaringer og innhentede fagrapporter anbefaler arbeidsgruppen følgende fremgangsmåte mht. nasjonal iverksetting av et registreringssystem for kulturhistorisk viktige landbruksbygninger:
1. Gi Riksantikvaren, evt. i samarbeid med f.eks. Skog og landskap, oppdrag å videreutvikle Kulturminnesøk til et egnet dataforvaltningsverktøy, både innholdsmessig og teknisk. Ta hensyn til punktene nevnt under «Dataforvaltning» samt grunnlagsrapport. 2. Få utarbeidet en kortfattet veiledning for kulturhistorisk viktige landbruksbygninger som et tillegg til Riksantikvarens Håndbok for lokal registrering av kulturminner i kommunen. Ta utgangspunkt i veileder og skjema for pilotkartlegginger (vedlegg) samt punktene nevnt underveis i «Resultater og erfaringer». Bruk gjerne kompetanse fra vår arbeidsgruppe. 3. Gjennomføre registreringer nasjonalt i regi av kommunal landbruksforvaltning. Tilby engangspremier per anlegg og bygning til kommunene for å foreta og databehandle registreringene. 4. Prioritere eiere av registrerte bygninger og anlegg med rådgivning av etablerte kunnskapsnettverk, f.eks. regionale bygningsvernsentre. Evt. støtte tilsvarende utdanningstilbud regionalt (politisk og/eller økonomisk). 5. Bruke registerdata ifm. prioritering av tilskudd via SMIL, Riksantikvaren/fylkeskommunen og Kulturminnefondet (Jf. NILF/S+L-rapport mht. anbefalinger for finansiering). 6. Etablere en rutine for vedlikehold av registerdata, f.eks. revidere og evt. ajourføre registreringene, og oppdatere databasen hvert 5. år. Følge opp og rapportere tilgang og avgang på bygninger, dessuten utvikling i tilstand (per kommune/fylke/nasjonalt). Takksigelse Arbeidsgruppen ønsker å rette en stor takk til Landbruks- og matdepartementet v/styringsgruppen for programmet for et veldig interessant og lærerikt oppdrag, til landbrukssjefene og alle andre som var involvert i pilotregistreringene for et utmerket samarbeid og, ikke minst, til alle eierne av kulturhistorisk viktige bygninger, museumsansatte m.m. som på våre befaringer velvillig har sluppet oss inn til sine eiendommer og har delt sine tanker og erfaringer med oss uten dere alle hadde ikke dette prosjektet vært like vellykket! «Arbeidsgruppe 3» (f.v.): Steinnes, Weng, Sollid, Bjørkli, Eiter (Foto: Håkon M. Bjerkan). Vedlegg Bjørkli, T., Eiter, S., Sollid, A.G., Steinnes, S. & Weng, J.G. 2011. Registrering av kulturhistorisk verdifulle landbruksbygninger: veileder til bruk i pilotstudien. Nasjonalt program landbruksbygninger og kulturlandskap. Referanser Riksantikvaren 2001. Alle tiders kulturminner: hvorfor og hvordan verner vi viktige kulturminner og kulturmiljøer? Riksantikvaren, Oslo.
Riksantikvaren 2012. Kulturminner i kommunen: Håndbok for lokal registrering. Revidert utgave. Riksantikvaren, Oslo. http://www.riksantikvaren.no/filestore/hndbokforlokalregistrering3.pdf (16.11.2012). Stensgaard, K. 2011. Kulturminner og kulturmiljøer i jordbrukets kulturlandskap: rapport for prosjektårene 2004 2008. Rapport fra Skog og landskap 24/2011. Norsk institutt for skog og landskap, Ås. http://www.skogoglandskap.no/filearchive/rapport_24_11_kulturminner_og_kulturmiljoer_i_jor dbrukets_kulturlandskap.pdf (16.11.2012). Upublisert grunnlagsmateriale 2 Nordberg, Ø. 2011. Rapport: registrering av kulturhistorisk verdifulle bygninger i landbruket 21 gårdstun i Askim kommune i Østfold. Askim kommune. Dyrlie, Ø., Tverå, K. & Fagerbakk, B. 2011. Rapport fra registreringsarbeid i Hemnes kommune: registrering av kulturhistorisk verdifulle bygninger i landbruket. Hemnes kommune. Skjerdal, S. & Bjørnetun, E. 2011. Pilotprosjekt for registrering av kulturhistorisk verdifulle landbruksbygningar i Luster oppsummering, evaluering. Luster kommune. Vik, G. & Riaunet, K. 2011/2012. Erfaringsrapport, del 1 og 2. Melhus kommune. Stokstad, G., Hval, J.N. & Milford, A.B. 2012. Insentiver til registrering i databasen over kulturhistorisk viktige landbruksbygg. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) & Norsk institutt for skog og landskap. Stuberg, K. 2012a. Kulturhistorisk verdifulle landbruksbygninger: erfaringer fra pilotkartleggingene med fokus på registreringsskjemaet og databaseløsninger. Riksantikvaren. Stuberg, K. 2012b. Kulturhistorisk verdifulle landbruksbygninger: nøkkeltall fra pilotkartleggingen i Hemnes, Melhus, Askim og Luster. Riksantikvaren. 2 Arkivert hos Statens landbruksforvaltning.