1989
Den brysomme befolkningen Er det virkelig så ille? Olaf Foss NIBR
Den demografiske bekymring Tilbudet av arbeidskraft i lys av synkende og/eller aldrende potensiell arbeidsstyrke, og konsekvensene for produktivitet og økonomisk vekst Finansiering av en økende andel personer som ikke er sysselsatt i inntektsgivende arbeid (trygd/pensjon) Tilfredsstillelse av et antatt økende behov for helse- og omsorgstjenester som følge av en økende andel eldre/gamle (finansiering og bemanning) Økende regionale forskjeller i økonomisk utvikling og tjenestetilbud bl.a. som følge av regionale forskjeller i aldring og økt konkurranse om arbeidskraften
Sammenhenger mellom demografi og samfunnsutvikling I et globalt og historisk perspektiv kjennetegner lav fruktbarhet og dødelighet, og høy forventet levealder, oftest høyt utviklede og rike samfunn (og vice versa) Samfunn med unge befolkninger er gjerne mindre industrialiserte og fattigere (og vice versa) Redusert fruktbarhet har fremmet kvinners helse, forventet levealder, velferd og status Redusert dødelighet indikerer flere overlevende, mindre lidelse og lengre liv Det er ellers ikke dokumentert noen generell årsakssammenheng mellom demografisk utvikling og historiske/periodiske mønstre av økonomisk vekst/velferdsstatsutvikling
Norge 1945-1970, en firedel av forrige århundre Folketallet vokste med en firedel Antall eldre (67+) vokste med mer enn tre firedeler Antall barn (0-15) vokste med snaut to femdeler Andelen 16-66 sank fra snaut 69 til snaut 63 prosent Antallet 16-66 per barn+eldre sank fra 2,2 til 1,7 Det ble tre færre i yrkesaktuell alder per eldre person Det skjedde en aldring blant personer i yrkesaktuell alder Det var synkende yrkesfrekvens (yrkesaktive av alle 16-66) Den sterkeste vekstperioden i norsk økonomisk historie (5 prosent årlig vekst) I 1967 ble Folketrygden etablert I 1969 fikk vi obligatorisk 9-årig skole
Historien støtter ikke demografisk determinisme Kontinuerlig demografisk aldring i de fleste industrialiserte land i mer enn 150 år, men store forskjeller og skifter i økonomisk utvikling (og gjennomsnittlig en dobling av produktivitet og velstand hvert 35. år) Hypotetisk vil derfor hver sysselsatt om femti år kunne forsørge dobbelt så mange avhengige som i dag og likevel ha en brukbar velstandsvekst Det er ikke forskningsmessig/empirisk støtte for en antakelse om (negativ) demografisk påvirkning av framtidig produktivitets- og velstandvekst Hvorfor er det demografiske argumentet likevel så gjennomslagskraftig?
Demografiske framskrivinger er det sikreste vi har, men ikke mye å stole på Framtidsutsiktene forandrer seg fra år til år: Fra årsskiftet 1999/2000 til desember 2002 vokste det framskrevne folketallet i Norge rundt 2050 med 400000 (begge framskrivingsalternativ MMMM). De ulike alternativene gir en forskjell i anslåtte folketall rundt 2050 på inntil 2 millioner. Ofte viser bommen seg allerede første år, spesielt på regionalt nivå. Historien viser at samtlige hovedkomponenter bak demografisk endring (fruktbarheten, dødeligheten og mobiliteten) har spilt skiftende og høyst uforutsigbare roller for utviklingen gjennom alle faser av den langvarige såkalte demografiske transisjon og opp til vår tid. Eksempel: FDs perspektivanalyser 1969-2010 forutså ikke det forestående fruktbarhetsfallet og bommet på barnetallet (0-15 år) med 455000 over en periode på kun 20 år (tilsvarer >50% av faktisk barnetall i 1990).
Framtida endrer seg fra år til år. Hvordan ser den ut med utsikt fra 2015, 2020? Utvalgte framskrivinger etter 1970 kalt middels, konstant og lignende (1972 og 1979: Begge fruktbarhetsalternativ like sannsynlige ) 5700000 1972 NOS A523 Alt 1 5500000 5300000 1972 NOS A523 Alt 2 1979 NOS B82 H1 1979 NOS B82 L1 1986 NOS B583 K1 5100000 4900000 1991 NOS B983 KM1 1994 NOS C176 M1 2002 Statistikkbanken MMMM 4700000 4500000 4300000 4100000 3900000 2000 2010 2025 2050
Vi leter etter framtida der det er lys.. The variables we cannot project are invariably more important than those that we can (Peter Hicks 2003) Det lett kvantifiserbare får alltid forrang og tilkjennes urimelig betydning (selv om det ikke kan tilskrives noen historisk forklaringskraft) Samfunnsformasjonen forøvrig fryses og holdes konstant i tiår etter tiår, og vi slår oss til ro med enfaktoranalyse Heroiske forsøk på å framskrive også det prinsipielt uforutsigbare gjør det bare verre (FDs perspektivanalyser for 1969-2010 kunne ikke se implikasjonene av utdanningsrevolusjon, IT-revolusjon, Internet, likestillingen, kvinnerevolusjon i arbeidsmarkedet, fruktbarhetsnedgangen, petroleumsøkonomien, ) Økonomiske perspektivanalysers valg av forutsetninger er alltid politiske valg (om vekst i privat kjøpekraft, forholdet mellom offentlig og privat forbruk, skattenivå og fordeling, sysselsetting etc), som gjerne får preg av business as usual.
Ingen eldrebølge er lik den forrige Ulike kohorter av eldre har ulike forutsetninger, erfaringer, muligheter og preferanser avhengig av i hvilken periode de vokste opp og levde sine voksne liv: 60-90 åringer i 1950 var født 1860-1890 (under fattigdom, høy sykelighet og dødelighet, da mange utvandret til Amerika) 60-90 åringer i 2000 var født 1910-1940 (og fikk med seg to verdenskriger og krisa i tredveårene) 60-90 åringene i 2050 er født i 1960-1990 (dagens 21-51 åringer, med utdanningsnivå, yrkesliv/aktivitetsnivå, inntekt, formue/arv og helse, som preger denne vide kohorten) Vi vet ikke så mye om hvordan den kommende eldrebølgen vil innrette sine liv og hvilke behov de vil ha, men de vil skille seg fra forgjengerne på mange samfunnsøkonomisk relevante vis. Tilsvarende gjelder samtidige kohorter av forsørgere, og det sier seg nesten selv at de små og langsomme endringene i alderssegmentenes relative antall er av mindre betydning.
Demografisk fortid og framtid hvordan ser det ut? Demografisk bekymring er gjerne knyttet til det rene størrelsesforholdet mellom vide aldersgrupper, som ofte kalles forsørgerraten, avhengighetsraten, forsørgelsesbyrden og liknende Enkle indikatorer er: Det antatt yrkesaktuelle alderssegmentets (16-66 år) andel av totalbefolkningen, eller antall avhengige (barn og eldre) per antatt yrkesaktuell/potensiell forsørger ( avhengighetsraten ) I et langt historisk og framtidig perspektiv er det et slående trekk hvor relativt stabil andelen antatt yrkesaktuelle er (vanligvis litt over/under 60 prosent) Andelen er også bemerkelsesverdig lik på tvers av land og regioner (både i Norge og EU-landene) I Norge er denne andelen anslått å ville flate ut om lag på et historisk middelnivå rundt midten av dette århundret Det innebærer at avhengighetsraten rundt midten av århundret vil være på om lag samme nivå som rundt 1925.
Barn, yrkesaktuelle og eldre sin andel av totalbefolkningen1845-2050 (2005-2015 i følge framskriving 2002-2050, alt. MMMM) 70 60 50 40 0-15 16-66 67+ 30 20 10 0 2050 2045 2040 2035 2030 2025 2020 2015 2010 2005 2000 1995 1990 1985 1980 1975 1970 1965 1960 1955 1950 1945 1940 1935 1930 1925 1920 1915 1910 1905 1900 1895 1890 1885 1880 1875 1870 1865 1860 1855 1850 1845
Avhengighetsraten (personer 0-15 og 67+ per person 16-66). 0,8 0,7 0,6 0,5 0,4 0,3 0,2 0,1 0,0 2050 2045 2040 2035 2030 2025 2020 2015 2010 2005 2000 1995 1990 1985 1980 1975 1970 1965 1960 1955 1950 1945 1940 1935 1930 1925 1920 1915 1910 1905 1900 1895 1890 1885 1880 1875 1870 1865 1860 1855 1850 1845
Avhengighetsraten Hyppig brukt mål på tross av svak påvist relevans (og uklart optimum ) Forutsetter at aldersgruppene har ulike, gjensidig utelukkende funksjoner (konsumenter/produsenter, trengende/ytende) Forutsetter at de yrkesaktuelle jobber (og betaler skatt), og at de avhengige ikke gjør det. Stor variasjon i yrkesfrekvens og ledighet Har liten mening i sammenlikning mellom land og over tid Økt levealder resultat av bedre helse over hele livsløpet, bedre helse/sunnere arbeidsstyrke gir høyere inntekt, mer energi, mindre fravær, høyere produktivitet, høyere utdanning p.g.a. lenger tidshorisont etc. Baby-boom generasjonens pensjonering kan føre til arbeidskraftmangel, økte lønninger og (i henhold til teorien) økende arbeidstilbud og sysselsetting Mindre og dyrere arbeidsstyrke vil framskynde teknologisk innovasjon (jf. effekter av arbeidstidsreformer)
Hva er den globale og europeiske konteksten? Fra 1950 til 2000 vokste verdens folketall med 142 prosent fra ca. 2 milliarder, og ventes å nå 9 milliarder før 2050 Før det, var veksten moderat; den første milliarden tok 123 år, fra femte til sjette milliard tok det bare 12 år. Sterk befolkningsvekst vil fortsatt være det globale bildet i hele det inneværende halve århundret, og 95 prosent av veksten vil komme i utviklingsland I Europa vokste folketallet 1950-2000 med 183 millioner (33 prosent), tilsvarende dagens folketall i Frankrike, Tyskland og Spania til sammen. All vekst som urbanisering. I inneværende halve århundre ventes en svak nedgang (litt mindre enn 9 prosent), som gir et litt høyere folketall i 2050 enn det var i 1970. Fortsatt langsom europeisk aldring i en stadig ungdommelig verden
2045-50 2040-45 2035-40 2030-35 2025-30 2020-25 2015-20 2010-15 2005-10 2000-05 1995-00 1990-95 1985-90 1980-85 1975-80 1970-75 1965-70 1960-65 1955-60 1950-55 World and European population1950-2050 80000000 75000000 70000000 65000000 60000000 55000000 50000000 45000000 40000000 35000000 30000000 25000000 20000000 15000000 10000000 5000000 0-5000000 -10000000-15000000 Europe The rest of the world
Framsyn og politikk Den som tror han kan se 30-50 år fram i tid med så stor sikkerhet at det bør danne grunnlag for konsekvensrik demografisk begrunnet politikk i dag, bør rette blikket 30-50 år bakover: Hvor mye samfunnsutvikling kan demografi antas/godtgjøres å ha påvirket i perioden? Hvor mye samfunnsutvikling var forutsigbar og forutsett ved periodens begynnelse? I hvilken grad var århundrets demografiske særtrekk forutsett: Baby-boom, styrke og varighet? Det sterke fruktbarhetsfallet, styrke varighet? Endingene i forventet levealder?
Takk for oppmerksomheten! olaf.foss@nibr.no tlf: 22 95 89 44