Saksframlegg til Vadsø bystyre 12. november 2009 08:33

Saksframlegg til Vadsø bystyre 12. november 2009 08:33 Emne FW: fileviewaction Fra Til Marita Jakola Skansen oyvind.hauken@batsfjord.kommune.no Sendt 5. november 2009 12:29 Vedlegg fileviewaction.doc Her følger saksfremstillinga inkl vedtekter ( 1-9) for kommuner som velger Stavanger modellen. Du kan bare kopiere disse. Mvh Marita Jakola Skansen

Arkivsak: 07/2934 SAMLET SAKSFRAMSTILLING KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING FOR PERSONER SOM HAR VÆRT UTSATT FOR OVERGREP ELLER OMSORGSSVIKT VED BARNEHJEM MENS DE VAR UNDER PLASSERING AV VADSØ KOMMUNES BARNEVERN I PERIODEN 01.07.1954 01.01.1980 FASTSETTELSE AV VEDTEKTER Saksbehandler: Marita Jakola Skansen Arkiv: F46 Saksnr.: Utvalg Møtedato 45/09 Formannskapet 16.04.2009 11/09 Bystyret 30.04.2009 Innstilling: Vadsø bystyre vedtar foreliggende vedtekter for Kommunal oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt ved barnehjem mens de var under plassering av Vadsø kommunes barnevern i perioden 01.07.1954-01. 01. 1980. Vadsø bystyre delegerer til formannskapet å oppnevne et oppreisningsutvalg. Rådmannen gis fullmakt til å etablere sekretariat for oppreisningsutvalget. Behandling/vedtak i Formannskapet den 16.04.2009 sak 45/09 Behandling: Administrasjonens forslag til innstilling ble enstemmig vedtatt. Vedtak: Vadsø bystyre vedtar foreliggende vedtekter for Kommunal oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt ved barnehjem mens de var under plassering av Vadsø kommunes barnevern i perioden 01.07.1954-01. 01. 1980. Vadsø bystyre delegerer til formannskapet å oppnevne et oppreisningsutvalg. Rådmannen gis fullmakt til å etablere sekretariat for oppreisningsutvalget. Behandling/vedtak i Bystyret den 30.04.2009 sak 11/09 Behandling: AP v/ ordfører Svein Dragnes satte fram følgende tilleggsforslag: Vadsø kommune vil sterkt beklage de overgrep og den omsorgssvikt som barn plassert i barnehjem i og utenfor Finnmark har vært utsatt for. Votering: Det ble votert over formannskapets innstilling med ordførerens tilleggsforslag som ble enstemmig vedtatt.

Vedtak: Vadsø bystyre vedtar foreliggende vedtekter for Kommunal oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt ved barnehjem mens de var under plassering av Vadsø kommunes barnevern i perioden 01.07.1954-01. 01. 1980. Vadsø bystyre delegerer til formannskapet å oppnevne et oppreisningsutvalg. Rådmannen gis fullmakt til å etablere sekretariat for oppreisningsutvalget. Vadsø kommune vil sterkt beklage de overgrep og den omsorgssvikt som barn plassert i barnehjem i og utenfor Finnmark har vært utsatt for.

Utredning: Vedlegg: Bakgrunn: Rapport fra Granskingsutvalget for barnehjemmene i Finnmark ble avgitt 25.september 2008. Denne konkluderer med at det har forekommet fysiske overgrep av voldelig og seksuell art og at det har vært alvorlige mangler ved omsorgen ved barnehjem i Finnmark. Vårsol barnehjem i Vadsø kommune er ett av disse. Videre fremgår det av rapporten at svært mye tyder på at det offentlige tilsynet av barnehjemmene ikke fungerte slik det skulle. Granskningsutvalgets anbefaling er at det etableres en erstatningsordning for tidligere barnehjemsbarn basert på prinsippene i Stavanger-modellen. Dette vil gi enkeltindividet mulighet til å søke erstatning basert på søkerens egenerklæring. På denne måten vil det offentlige kunne ta ansvar for de feil som er begått, herunder mangelfull innsats fra tilsynsmyndighetene. I foreliggende sak foreslår rådmannen at Vadsø kommune tar moralsk ansvar og gir en uforbeholden unnskyldning og beklagelse for overgrep og uverdige omsorgsforhold på barnehjem under barnevernets omsorg i perioden 1.juli 1954 1.januar 1980. Til orientering er rådmannen gjort kjent med at KS-Finnmark v/rådmannsutvalget skal behandle et forslag til oppreisningsordning den 2.april og at dette skal behandles i KSfylkesstyre den 15.april d.å. Vurdering: Rådmannen foreslår i det følgende en erstatningsordning, som markering av den erkjennelse at personer har lidd overlast. Erstatningsordningen ytes ikke med utgangspunkt i juridisk ansvar for økonomisk tap, men på moralsk grunnlag og som en kompensasjon for den smerte og de lidelser tidligere barnehjemsbarn har blitt påført. Erstatningsordningen har de fleste kjennetegn fra ulike billighetserstatningsordninger, men gis betegnelsen kommunal oppreisningsordning. Det nedsettes et oppreisningsutvalg, samt et sekretariat for oppreisningsutvalget, til behandling av søknader etter oppreisningsordningen. Begge instansene skal være uavhengige fra kommunen, men samtidig arbeide i samsvar med retningslinjer i foreliggende sak og de vedtak bystyret og formannskapet måtte fatte. Rettslige rammer Barnevernloven ble vedtatt 17.07.1953. Den trådte i kraft 01.07.1954 og var gjeldende frem til 01.01.1993. Kommunenes ansvar for barnevernsinstitusjonene gjaldt for perioden 01.07.1954-01.01.1980. Etter dette overtok fylkeskommunen ansvaret for barneverninstitusjonene. Barnevernloven erstattet vergerådsloven av 1896, fattig-/forsorgsloven av 1900, lov om tilsyn med pleiebarn av 1905 og barneforsorgsloven av 1915. Av nytt i loven av 1953 kan bl.a. nevnes at prinsippet om barnets beste ble satt i sentrum. Videre ble ansvaret for det kommunale barnevern samlet i èn instans, barnevernsnemnda. Barnevernsapparatet besto etter

dette av det kommunale barnevern under ledelse av barnevernsnemnda, fylkesmennene og Sosialdepartementet. I henhold til barnevernloven 1 skulle barnevernsnemnda følge nøye med i de forhold barn og ungdom lever under og virke for tiltak til bedring av barnevernet i kommunen. Barnevernsnemnda skulle undersøke og iverksette hjelpetiltak i hjemmet. Dersom hjelpetiltak/forebyggende tiltak ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda sette barnet bort til oppfostring utenfor hjemmet, for eksempel i barnehjem. Barnevernsnemnda kunne også plassere barn i spesialskoler og observasjonsskoler, men disse falt for øvrig utenfor barnevernlovens område. Barnevernsnemnda hadde ansvar for å finne en passende plassering for barn som den hadde overtatt omsorgen for, jfr 22. Her ble særlig understreket barnevernsnemndas ansvar for at barnet fikk forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring. I barnehjemsforskriften ble det stilt nærmere krav til barnehjemmene. Der het det bl.a. at barnehjemmet skulle være en erstatning for barnets naturlige hjem, og skulle søke å gi barnet like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter som et godt privat hjem. Hvert enkelt barn hadde ifølge forskriften krav på den forståelse, hjelp og veiledning som det hadde behov for etter sin alder og sine fysiske og psykiske forutsetninger. Særlig vekt skulle legges på at barna trivdes og følte seg trygge. I og med barnevernloven av 1953 ble kroppslig refselse uttrykkelig forbudt, jfr 42. I barnehjemsforskriften het det at heller ikke andre former for straff burde benyttes, så som isolering, tilbakeholding av lommepenger, eller forbud mot å delta i fornøyelser og lignende. Barnevernsnemnda hadde ansvar for å føre tilsyn med det enkelte barn som var under omsorg, jfr bestemmelse i barnevernloven 32 som i utgangspunktet omhandler fosterbarn, men som i henhold til Sosialdepartementets rundskriv nr 3 1954 også skulle gjelde i forhold til barn som var plassert i barnehjem. Barnevernsnemnda skulle videre føre tilsyn med alle barneverninstitusjoner i kommunen. For kommunale institusjoner var det likevel den kommunen som eide eller drev institusjonen som hadde ansvaret for tilsynet, selv om institusjonen var plassert i en annen kommune. I 42 sies følgende om tilsynet: Barnevernsnemnda skal se nøye etter at virksomheten ved institusjonen blir drevet i samsvar med gjeldende lov og forskrifter og slik at barna kan trives og føle seg trygge. Kroppslig refsing må ikke nyttes. Forarbeidene utdyper dette nærmere: Barnevernsnemnda vil ha som oppgave å overvåke og føre tilsyn med alle sider av institusjonens virke, som behandlingen av barna, lokaler, utstyr, arbeidsordning, personale og i det hele tatt at virksomheten blir drevet forsvarlig og i samsvar med gjeldende forskrifter. Til å utføre tilsynet skulle barnevernsnemnda i henhold til barnehjemsforskriften av 1954 oppnevne tilsynspersoner som skulle være bindeleddet mellom nemnda og institusjonen og holde nemnda underrettet om forholdene til enhver tid. Hvert barnehjem skulle besøkes minst 6 ganger i året. Tilsynspersonene skulle se til at det enkelte barnehjemmet ble drevet forsvarlig og i samsvar med lov og forskrifter, og skulle særlig påse at hvert barn fikk den omsorg det hadde behov for. Barnevernsnemnda var i henhold til 36 og 43 pålagt en handleplikt i tilfeller hvor den ble kjent med alvorlige misforhold ved en institusjon. Fylkesmannen hadde et overordnet ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i fylket, herunder barneverninstitusjonene, jfr barnevernloven 15 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr 3. Fylkesmannen skulle føre overtilsyn med at alle barneverninstitusjonene i fylket var innrettet og ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver enkelt institusjon og

styrer var godkjent på lovbestemt måte. Fylkesmannen skulle i denne forbindelse sørge for besøk hos institusjonene så ofte som ble ansett påkrevd. Sosialdepartementet var øverste tilsynsmyndighet, jfr barnevernloven 13 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr 4. Stortingets billighetserstatningsordning På bakgrunn av Befringutvalgets rapport av 01.11.2004, trykt i NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980, se også St.meld. nr. 24 (2004-2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvansker, tilrådet Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomitè en utvidet og tilpasset rettferdvederlagsordning for tidligere barnehjem- og spesialskolelever for et beløp på inntil 300.000 kr. Stortinget fattet i tråd med dette følgende vedtak 10.06.2005: Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordning for ei tidlegare barneheims- og spesialskuleelevane for eit beløp på inntil 300 000 kroner. Det har vært reist spørsmål om avkorting mellom Stortingets billighetserstatning og eventuelle kommunale erstatningsordninger for tidligere barnehjemsbarn. Foreløpig har ikke det statlige billighetserstatningsutvalget tatt stilling til spørsmålet om avkortning i forhold til utvidet statlig billighetserstatning. Imidlertid er det et generelt prinsipp i den statlige billighetserstatningsordningen at den kun kommer til anvendelse hvor det ikke foreligger andre erstatningsordninger. Rådmannen vil, i tråd med Stavanger-modellen, fremme et forslag om at den kommunale oppreisning ikke avkortes i forhold til statlig billighetserstatninsordning. Om kommunens ansvar Vedlagte forslag til erstatningsordning er moralsk begrunnet. Ofre for overgrep og omsorgssvikt på barnehjem i angjeldende periode vil kunne oppleve å ikke nå frem via rettslige skritt når det gjelder erstatning. Det kan for eksempel foreligge foreldelse i forhold til overgrep som ble begått, eller bevisbyrden kan være strengere i rettslig sammenheng. Uavhengig av dette anser rådmannen at kommunen har et moralsk ansvar, både for manglende tilsyn og gjennom selve plasseringsvedtaket. Oppreisningsordningens virkeområde Bakgrunnen for denne saken er Granskningskommisjonens rapport vedrørende forholdene ved barnehjem i Finnmark. Etter anbefaling fra Granskningskommsjonen legger rådmannen opp til en erstatningsordning lik den som bystyret i Stavanger vedtok, Stavanger-modellen. Her har man eksplisitt tatt utgangspunkt i at det er den manglende oppfølging kommunen utviste i forhold til plassering på barnehjem som begrunner erstatning. Dette betyr at den som for eksempel har vært plassert av andre kommuner på barnehjem i Vadsø kommune, ikke vil omfattes av Vadsø kommunes erstatningsordning. Rådmannen legger til grunn at det er i forbindelse med Vadsø kommunes plassering av barnet og den manglende oppfølgingen i forbindelse med plasseringen at det moralske ansvaret først og fremst fremtrer. Når det gjelder spørsmålet om hvilken periode oppreisningsordningen skal gjøres gjeldende for, er utgangspunktet barnevernloven av 1953. Kommunens ansvar etter loven gjelder perioden fra ikrafttredelse 01.07.1954 til fylkeskommunen overtok ansvaret for

barneverninstitusjonene 01.01.1980. Rådmannens forslag er derfor at oppreisningsordningen gjøres gjeldene for perioden 01.07.1954 01.01.1980. Nærmere om erstatningsordningen Rådmannen legger som tidligere nevnt i denne saken opp til en erstatningsordning som har de fleste kjennetegn fra ulike billighetserstatningsordninger, men gis betegnelsen kommunal oppreisningsordning. Under henvisning til Stavanger-modellen og de erfaringer og vurderinger som i denne saken er gjort i hhv. Bergen, Oslo og Stavanger fremmer rådmannen forslag om et maksimalbeløp for oppreisning på kr 725.000. Grunnvilkåret for oppreisning er at det anses som rimelig. Ved utmåling skilles mellom overgrep og grov vold på den ene siden og omsorgssvikt på den andre siden. Ved seksuelle overgrep, andre gjentatte overgrep og grov vold ytes en oppreisning på kr 725.000. Ved andre overgrep, dvs. andre typer overgrep (enn seksuelle overgrep og grov vold) som har skjedd èn gang, ytes en oppreisning på kr 500.000. For omsorgssvikt foreslår rådmannen at det ytes oppreisning på kr 300.000. Hvor tidligere barnehjemsbarn godtgjør at de har vært plassert i institusjon i en periode, og mener de har vært utsatt for overgrep/grov vold eller omsorgssvikt, uten å klare å beskrive i tilstrekkelig detaljert grad hva innholdet i overgrepene/den grove volden eller omsorgssvikten var, foreslår rådmannen at det ytes en standardoppreisning på kr 300.000 for overgrep/grov vold, og kr 200.000 for omsorgssvikt, jf. Stavanger-modellen. Med overgrep menes i det ovennevnte fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Dette omfatter bl.a. fysisk avstraffelse (slag, juling eller andre former for mishandling), innstenging, fastbinding, spyling med kaldt vann, trakassering og trusler, forhånende/krenkende og nedverdigende omtale, seksuelle overgrep (jfr. straffelovens bestemmelser) fra personale og andre som ivaretok oppfostring, pass, stell og omsorg. I tillegg kan det ha forekommet overgrep mellom barn og unge. Dette omfatter trusler, mishandling og seksuelle overgrep begått av andre barn og unge, mens de oppholdt seg i institusjon samtidig. Dette vitner om mangler ved kompetanse, tilsyn og oppfølging fra personalets og tilsynsorganenes side. Med omsorgssvikt menes i det ovennevnte alvorlige mangler ved den praktiske og følelsesmessige omsorgen. Dette omfatter bl.a. materielle forhold som husvære, klær, mat, hjelp med skolearbeid, tilrettelegging i forhold til kontakt med søsken og annen nær familie, ivaretakelse av psykiske behov for nærhet, trygghet og trivsel. Også andre forhold kan komme i betraktning som overgrep og omsorgssvikt. Ved vurdering av oppreisning bør det tas hensyn til at dokumentasjon bl.a. grunnet forhold i kommunen kan være mangelfull. Rådmannen foreslår derfor at det skal legges avgjørende vekt på egenerklæring, med støtte i Granskningskommisjonens rapport. Et av de viktigste argumentene for å opprette en kommunal oppreisningsordning av den karakter som her foreslått er hensynet til at mange av de tidligere barnehjemsbarna ikke vil kunne nå frem med krav om erstatning gjennom sivile søksmål, bl.a. grunnet foreldelse. Det synes da naturlig å ta forbehold om avkortning for kommunal oppreisning i erstatning som eventuelt måtte bli tilkjent av de ordinære domstoler for de samme forhold. Alternativt å stille

som vilkår for kommunal oppreisning at vedkommende ikke går til søksmål mot kommunen med krav om erstatning for de samme forhold. Rådmannen fremmer forslag om sistnevnte alternativ. Erstatningsutvalg og sekretariat Rådmannen går inn for at det nedsettes et uavhengig erstatningsutvalg med tilhørende sekretariat. Utvalget bør sammensettes med relevant kompetanse innen jus og barnevernpedagogikk/psykologi. Sekretariatet forutsettes også å inneha relevant kompetanse. Videre bør Vadsø kommune tilstrebe en kortest mulig saksbehandlingstid. Det åpnes for klagebehandling der kommunens faste klageorgan er klageinstans. Det åpnes for at søknader kan mottas fra det tidspunktet erstatningsutvalget og sekretariatet er i funksjon og to år frem i tid. Utvalg og sekretariat bes om å utarbeide en sluttrapport fra dette arbeidet. ----- Rådmannen foreslår med dette følgende vedtekter for kommunal oppreisningsordning: KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING FOR PERSONER SOM HAR VÆRT UTSATT FOR OVERGREP ELLER OMSORGSSVIKT VED BARNEHJEM MENS DE VAR UNDER PLASSERING AV VADSØ KOMMUNES BARNEVERN I PERIODEN 01.07.1954-01. 01. 1980. 1 Formål Vadsø kommune ønsker med denne oppreisningsordningen å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning til, personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i barnehjem under plassering av Vadsø kommunes barnevern i perioden 01.07.1954-01.01.1980. 2 Oppreisningsutvalg for Vadsø kommune Det skal opprettes et oppreisningsutvalg. Utvalget skal bestå av tre personer. Leder for utvalget skal være jurist, og bør ha erfaring fra påtalemyndigheten, domstolene eller inneha tilsvarende kompetanse. Utvalgsmedlemmene bør oppnevnes for hele perioden utvalget skal fungere. 3 Sekretariat for oppreisningsutvalget Det skal opprettes et sekretariat for oppreisningsutvalget. 4 Vilkår for å søke om kommunal oppreisning Personer som var plassert i barnehjem av Vadsø kommunes barneverntjeneste i perioden 01.07.1954-01.01.1980, og som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, innvilges kommunal oppreisning når dette anses rimelig.

Ved vurdering av søknaden foretas en fri sivilrettslig bevisvurdering av den dokumentasjon som foreligger i saken. Det må kreves klar sannsynlighetsovervekt for at utvalget skal legge til grunn at søker har vært utsatt for en straffbar handling. Det er et vilkår for innvilgelse av oppreisning at søker forplikter seg til ikke å gå til søksmål mot Vadsø kommune for samme forhold vedkommende er innvilget oppreisning for. 5 Kriterier for utmåling av oppreisning Ved vurderingen av om oppreisning skal gis og størrelsen på oppreisningen skilles det mellom aktive overgrepshandlinger, dvs. konkrete ulovlige og straffbare handlinger og det som kan kalles passive handlinger, dvs. omsorgssvikt. Overgrep Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov vold ytes en oppreisning på 725 000 kroner. Det samme gjelder for de som har vært utsatt for gjentatte overgrep. Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for andre overgrep ytes en oppreisning på 500 000 kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva overgrepet besto i, ytes en standardoppreisning på 300 000 kroner. Omsorgssvikt Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt ytes en oppreisning på 300 000 kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva omsorgssvikten besto i, ytes en standardoppreisning på 200 000 kroner. Søkere som får tilkjent et oppreisningsbeløp for å ha vært utsatt for overgrep kan ikke i tillegg få oppreisning for omsorgssvikt. Oppreisning ytes ikke med utgangspunkt i juridisk ansvar for økonomisk tap. Oppreisning ytes til den som selv har søkt om det. Dersom søker dør etter at søknaden er innlevert, skal søknaden likevel realitetsbehandles og oppreisning som innvilges etter søkers død, tilfaller dødsboet. 6 Saksbehandling Personer som var plassert i barnehjem av Vadsø kommunes barneverntjeneste i perioden 01.07.1954-01.01.1980, og som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, kan søke om oppreisning. Retten til å søke om oppreisning er ikke avhengig av at man har avgitt forklaring til Granskingsutvalget. Søknad om oppreisning fremsettes for oppreisningsutvalget eller dets sekretariat.

Søknaden må fremsettes skriftlig, og inneholde navn, adresse og fødselsnummer. Videre må søknaden beskrive de forhold som ligger til grunn for kravet om oppreisning. Sekretariatet skal gi nødvendig veiledning og hjelp til søkerne om utforming av søknadene. Rapporten fra Granskingsutvalget kan benyttes som dokumentasjon for forholdene ved en institusjon. Forklaring avgitt til Granskingsutvalget kan benyttes som dokumentasjon for søknaden. Oppreisningsutvalget kan be søkerne om supplerende opplysninger, dersom det er nødvendig for å sikre at søknaden blir godt nok opplyst til at det er forsvarlig å treffe vedtak. Sekretariatet kan i særlige tilfeller innvilge dekning av utgifter til advokatbistand eller annen faglig bistand for å få utarbeidet søknaden og skal ellers gi all nødvendig hjelp til søkerne for å fremme søknad. Sekretariatet forbereder søknadene, og avgir begrunnet innstilling til oppreisningsutvalget. Oppreisningsutvalget holder møte for behandling av søknadene etter innkalling fra utvalgets leder. Møtene er lukket. Det føres protokoll fra møtene. Vedtakene skal begrunnes. Oppreisningsutvalget skal avvise søknader som faller utenfor ordningen. Søknadsbehandlingstiden skal normalt ikke overstige 6 måneder, ekskl. eventuell klagebehandlingstid. 7 Klage Oppreisningsutvalgets vedtak kan påklages til Vadsø kommunes faste klageorgan, jf. forvaltningsloven 28 annet ledd. Rådmannen er sekretariat for klageorganet. 8 Frist for fremsetting av søknad Søknader om kommunal oppreisning må fremsettes innen to år fra den dato oppreisningsutvalget kunngjør at de tar imot søknader. Etter dette faller ordningen bort. Oppreisningsutvalget fortsetter sitt arbeid inntil alle søknadene, som er innkommet innen søknadsfristen, er behandlet. 9 Vedtektsendringer Mindre endringer i vedtektene kan foretas av Vadsø formannskap.