Pym Pettersons. brevvenn

Heidi Linde Pym Pettersons mislykka brevvenn Gyldendal

1 Om pinnekjøtt, lutefisk og en hel klasse med svenske brevvenner Det var fredag og midten av mars. Utenfor vinduet i klasserommet vårt dingla istappene ned fra taksteinene. Skolegården var dekt av et tjukt lag snø, og gradestokken viste en hel haug med minusgrader. Men her inne, i klasserommet, var det i ferd med å koke helt over. Prøver du å si at jeg ikke er norsk, eller? ropte Omar og reiste seg opp fra stolen.

Han løfta knyttneven opp i lufta mot Julia, for det var henne han var sint på, og jeg tenkte at det i grunnen var greit at Julia hadde plass helt på den andre siden av klasserommet. Jeg sier bare at pinnekjøtt og lutefisk er typisk norsk, liksom, sa Julia. Og jeg kan vel ikke noe for om du ikke liker de greiene der? Læreren vår, Hilde, slo armene ut i lufta. Hallo, dere! ropte hun. Meningen var vel at vi skulle diskutere, ikke krangle? Ingen svarte. Omar la armene i kors og pusta høyt gjennom neseborene. Vil du være så snill å sette deg, Omar? sa Hilde. Omar ble stående. Han flytta urolig på føttene. Det så ut som han ikke riktig visste hva han skulle foreta seg, men sette seg ville han i hvert fall ikke. Hilde dro fingrene gjennom håret mens hun trakk pusten i et dypt sukk. Kanskje lurte hun på hvordan vi hadde havna i denne diskusjonen. Det lurte i hvert fall jeg på. Egentlig skulle vi bare snakke om de svenske brevvennene våre, men så hadde noen slengt ut et spørsmål om hva som var typisk norsk, og plutselig hadde det bare eksplodert. Marthe hadde kalt Meles for rasist, og da hadde Eline spurt om hvordan Meles kunne være rasist, han som egentlig kom fra Etiopia. Da sa Syver at det var mange måter man kunne være rasist på, noe som fikk Eline til å begynne å grine, og så hadde altså Julia slengt ut dette med pinnekjøtt og lutefisk som typisk norsk, noe som hadde fått Omar til å steile.

Jeg kom til å tenke på det som Julia hadde sagt, det om mat som var typisk norsk, og rakte opp hånda. Pym? nikka Hilde. Jeg bare lurer på en ting, sa jeg. Hvor mange her pleier å spise pinnekjøtt eller lutefisk på en vanlig fredag? Jeg kikka meg rundt i klasserommet. De andre så tilbake på meg. Men det var ingen som rakte opp hånda. Ok, sa jeg. Og hvor mange spiser taco? Hendene skøyt i været. Inkludert min egen. Det siste året hadde vi spist taco så å si hver eneste fredag, bortsett fra de få ukene da storebroren min, Sigmund, var vegetarianer og insisterte på at vi isteden skulle spise linsesuppe. Sofia snudde seg mot meg. Men er ikke taco egentlig meksikansk? spurte hun. Tror det, sa jeg. Meksikansk og typisk norsk? Hilde pekte på meg. Godt sagt, Pym! sa hun. Mye av det vi tror er typisk norsk, kommer faktisk fra helt andre steder eller kulturer. Jeg kjente at jeg ble varm, og jeg kan like gjerne innrømme det: Det var deilig å få skryt! Særlig deilig etter frokosten i dag tidlig, da storebroren min Sigmund, hadde kalt meg hjernedød bare fordi jeg ikke visste hvem som leda Premier League. Vet dere hva moren min sier? spurte Lukas. Hun sier at det er typisk norsk å spørre om hva som er typisk norsk. Hilde smilte. Jeg tror i hvert fall denne diskusjonen vår viser at det

ikke er lett å bli enige om hva som er typisk norsk, sa hun. Nemlig! sa Omar og skulte bort mot der Julia satt. Og nettopp det kan vi ha i bakhodet nå når de svenske vennene våre kommer hit, fortsatte Hilde. Vi kan jo få dem til å prøve å si noe om hva som er typisk svensk? foreslo Sofia. Nei, takk! sa Omar. Nå er det nok prat! Han bøyde seg ned og trakk fram en konvolutt fra sekken. Er det noen som har lyst til å se bilde av mopeden til brevvennen min, eller? Det var nemlig det alt dette egentlig handla om. Brevvenner. Skolen vår hadde en vennskapsskole helt nord i Sverige, og for flere måneder siden var det blitt bestemt at den tredje uka i mars skulle en sjuendeklasse derfra komme og besøke klassen vår. Og før det igjen skulle det brevveksles. Alle i klassen fikk tildelt en svensk gutt eller jente som skulle bo hos hver av oss, og fram til vi møttes, skulle vi skrive brev. Håndskrevne brev i konvolutt med frimerke på. Noen hadde protestert. Ikke på at vi skulle få besøk, så klart, men på at vi måtte gjøre noe så gammeldags som å skrive brev. Hvorfor kunne vi ikke bare sende e-post, liksom? Eller skrive til hverandre på sms eller på Facebook? Men brev skulle det være. Hilde og den svenske læreren, som het Göran, hadde bestemt at alle skulle skrive minst to brev hver. Selv

hadde jeg fått søtten brev fra Kajsa Stina. Det var det hun het, den svenske jenta som jeg hadde fått tildelt som brevvenn. Nå var det bare tre dager til hun skulle komme og bo hjemme hos meg. Kajsa Stina hadde stritt, gult hår og en bred glipe mellom fortennene. Hun hadde lagt ved flere bilder av seg selv i brevene, og hun smilte på alle sammen. Og selv om jeg verken hadde sett eller snakka med Kajsa Stina, var det nesten som om jeg kjente henne likevel. I hvert fall visste jeg skikkelig mye om henne. Som at hun var yngst av fem søsken. Som at hun likte kokosboller og sommerferie og mislikte rosiner og krig. Og ikke minst at hun elska og da mener jeg ELSKA hester. På de fleste bildene Kajsa Stina hadde sendt av seg selv, hadde hun enten sittet oppå eller stått ved siden av en svær, svart hest. Det var Kajsa Stinas egen hest, den het Carl Philip og var visstnok jättegullig. Sjekk den fete mopeden her, a! ropte Omar og trakk et fotografi ut av konvolutten. Moped? sa jeg. Er det liksom lov for tolvåringer å kjøre moped i Sverige, eller? Omar flirte og trakk på skuldrene. Åke skriver i hvert fall at han eier sin egen moped. Omar holdt opp bildet. Det viste en svart moped med oransje flammer malt på hver side. Syver og Meles lente seg mot Omar for å se bedre. Nice, nikka Syver og så ganske misunnelig ut. I neste time skal vi snakke litt om hvordan vi skal legge opp skoledagene når svenskene er her, sa Hilde og kikka på klokka. Men først skal dere få lufte hodene

deres litt. Folk reiste seg. Stolbeina skrapte mot gulvet. Jeg kikka mot vinduet. Snøen lå tung på trærne. Lyset var skarpt, himmelen blå. Det var pent der ute, men det var kaldt også, og skal jeg være ærlig, frista det lite å forlate det varme klasserommet. Pym? sa Sofia. Jeg snudde meg. Sofia sto i døra ut til gangen med noe rødt i hånda. Jeg fikk brev fra Alma i går. Vil du se? Hun løfta det hun holdt i hånda. Det var en konvolutt, en stor, rød konvolutt. Alma var Sofias brevvenn. Og hjemme i Sverige var hun bestis med min brevvenn Kajsa Stina. Det kunne knapt ha passa bedre. Kommer du? gjentok Sofia og vifta utålmodig med den røde konvolutten. Jeg nikka og reiste meg. Sofia og jeg hadde mye å planlegge. Og kanskje hadde Hilde rett, kanskje hodet mitt hadde godt av litt frisk luft.

2 Om å hyperventilere i stabilt sideleie, neglelakklakkering og om verdens desidert beste fotballspiller Da jeg kom hjem fra skolen den ettermiddagen og åpna døra til huset vårt, var dette det første jeg fikk øye på:

mamma som lå i stabilt sideleie på gulvet i gangen og hyperventilerte. Hadde det ikke vært for at dette begynte å bli et ganske vanlig syn på fredagene, ville jeg nok blitt skikkelig skremt. Men det ble jeg altså ikke. For mamma var verken i ferd med å få hjertestans eller epilepsi eller dø. Hun hadde bare vært på ski. I høst hadde mamma kommet hjem fra jobben en dag og sagt at hun hadde noe fantastisk å fortelle oss. Jeg hadde sett for meg at sjefen hennes hadde bestemt seg for å gi henne mer lønn, sånn skikkelig mye mer, og at mamma derfor hadde funnet ut at vi skulle ta en to måneders ferie, for eksempel på et luksushotell i et varmt og deilig land. Men dessverre. Det liksom-fantastiske mamma skulle si, var at hun hadde meldt seg på Birkebeinerrennet. Hvis du ikke har hørt om Birkebeinerrennet, skal jeg fortelle deg hva det er: et skirenn der folk går nesten fem mil på ski mens de bærer en sekk på over tre kilo på ryggen. Dette gjør de frivillig, og (hold deg fast!) de betaler til og med flere hundre kroner for å være med! Så fra nå av blir det sunn mat og masse trening på meg! sa mamma og strålte som en skinnende sol. Jeg hadde blitt skikkelig skuffa. Pappa hadde klødd seg i håret. Storesøstera mi, Sanna, hadde ikke klart å skjule en gjesp. Og tvillingbroren hennes, min storebror Sigmund, hadde begynt å le, og så hadde han spurt mamma om dette var en forsinka førtiårskrise. Som med pappa, da han fylte 40 og høytidelig erklærte at nå skulle han ta situps hver kveld. Det hadde vart i omtrent tre kvelder.