Medaljens bakside: Sannheten om de hemmelige Nazi-Sionistiske forbindelser

Medaljens bakside: Sannheten om de hemmelige Nazi-Sionistiske forbindelser Mahmud Abbas (Abu Mazen), Tricontinental Magazine No. 128/1990 Mars April. Oversatt for NIS av Per Winsnes, Rykkinn. Innledning ved NIS-infos redaksjon: På en anti-demokratisk vis bestemte Arafat hvem som blir PAs statsminister. Han valgte sin venn fra PLO Abu Mazen (Mahmud Abbas). Da noen i PA- prøvde å protestere, gjentok Arafat sin berømte utsang: «De som ikke er fornøyd med mine avgjørelser - kan gjerne drikke Dødehavets vann.» Abu Mazen fikk doktortittelen i 1982 fra Universitetet i Moskva for sin doktoravhandling Forholdet mellom nazisme og sionisme 1933-1945. Han har vært blant de som etablerte terroristorganisasjonen Fateh, PLO og PA, som stort sett er det samme. Abu Mazen publiserte sin doktorgrads-avhandling senere på arabisk i en mer omfatende bok form. I denne boken, Det andre ansikt: Sannheten om de hemmelige forhold mellom nazisme og sionisme fornekter han at Holocaust har skjedd og at jøder ble gasset i hjel. Det mener han er et jødisk påfunn og initiativ. Han konkluderer at «maksimalt 890.000» jøder mistet livet pga en sionistisk-nazistisk sammensvergelse. De fleste av dem, skriver Abu Mazen, ble ikke drept av nazister, men av jøder. Han erklærer at jødene konstruerte Holocaust, med det ene mål å åpne for en ekspropriasjon av landet fra araberne. I dag omfavner de vestlige demokratier denne Holocaustfornekteren og jødehateren, som ikke så lenge siden kalte for bruk av alle midler for å drepe jøder. Også statsminister Kjell Mange Bondevik fant det riktig å invitere ham til Norge. Den kubanske tidskrift Tricontinental, som kommer ut på spansk, engelsk og fransk, publiserte den første kapitel av Abu Mazens bok. På spansk er tittelen på Abu Mazans artikkelen La otra care: La verdad de las relaciones secretas entre el nazismo y el sionismo. Det påfølgende er en oversettelse til norsk av den originale engelske versjonen, inkludert en kort innledning som Tricontinental kommer med. Kopi av boken på arabisk kan bestiles hos NIS. NIS tar klar avstand fra forfatterens holdning, men valgte å publisere den ord for ord pga hans rolle. Innleding ved Tricontinental Magazine: Ambassaden til Den palestinske stat i Havana annonserte at boken Sannheten om de hemmelige Nazi-Sionistiske forbindelser har blitt oversatt til spansk. Boken er skrevet av Mahmud Abbas - doktor i Sosial og Politisk Vitenskap - som var medlem av PLOs Eksekutiv Komité i Al Fatah Nasjonale Bevegelse for Frigjøringen av Palestina. Forfatteren bringer her frem en rekke historiske og politiske data om situasjonen i Palestina så vel som andre ting fra Sionist dokumenter som viser den rolle som sionistene spilte i kollaborasjon med nazistene i mot jødene. Kapitel 1: Begynnelsen på de Nazi - Sionistiske relasjoner (1933-1939) Hitlers rasistiske ideer har vært velkjente fra begynnelsen av hans politiske karriere, og det gjelder også hans syn på jøder. Disse synspunkter har blitt fremsatt på udiskutabelt vis i en rekke dokumenter, og på andre måter. Da han ble utnevnt til Rikskansler av Det tredje rike i januar 1933, ble retningslinjene for rasemessig segregasjon innført som en del av den tyske stats offisielle politikk. Samme året begynte også den hemmelige kontakten mellom lederne av den sionistiske bevegelse og Nazi-Tyskland; en hemmelighet som ble holdt skjult til den andre verdenskrig var slutt. Da dette ble kjent for første gang, ble det argumentert fra sionistisk side at denne kontakten hadde funnet sted for å redde jøder fra Nazi undertrykkelse. Denne unnskyldning kan egentlig bare brukes av vanlige mennesker på en abstrakt måte, og da spesielt av de hebreere som var overbevist om at deres ledere 7

NIS-info nr. 3/2003 hadde prøvd på alle mulige måter å redde dem. Men denne stakkarslige overbevisning varte ikke lenge, fordi noen av lederne i den sionistiske bevegelse begynte kort tid etter å avsløre hva som var sant. På et møte som ble holdt i 1966 av det israelske magasinet Maariv - hovedorganet til Haganah under Den annen verdenskrig - sa sjefsredaktøren: «For lederne i den sionistiske bevegelse var ikke om å gjøre å redde jødene, men å sikre en jødisk stat i Palestina.» Det hersker ingen tvil om at nazistene ønsket å bli kvitt de tyske jødene, samtidig som den sionistiske bevegelse ønsket å etablere en jødisk stat i Palestina [1]. Og slik hadde det seg at målsettingen til disse to ble sammenfallende, og resten av jødene, majoriteten av dem, måtte lide. Mekanismen for å oppnå dette målet ble utformet på følgende tre meget harmoniske og effektive måter: 1. Avtalen som ble signert på begynnelsen av nazi perioden mellom Hanuthia Co. og det tyske økonomiske ministerium viste seg senere å være en avtale mellom Jewish Agency og den tyske stat, og var kjent som Haafara Avtalen [2]. 2. Terrorisme utført av tyskere i den hensikt å få jødene til å emigrere, samtidig som det ble innført rasediskriminerende lover i den samme hensikt. 3. Måten som den tyske sionistiske bevegelse og dets ledere i utlandet skulle forholde seg til de rasediskriminerende lover og terrorisme, og den verdensomfattende jødiske boikott av tyske varer og produkter. Haafara Avtalen I sin bok, Den jødiske staten, foreslo Theodor Herzl at det skulle skapes to institusjoner som skulle gjøre det mulig å oppnå de sionistiske målene: det ene var å representere jødene internasjonalt, det andre var å ha det økonomiske oppsynet og sikre at verdien av jødisk eiendom ble overført til den sionistiske koloni [3]. Den første institusjonen materialiserte seg ved opprettelsen av Den sionistiske verdens organisasjon, som bedrev sine aktiviteter frem til Den første sionistiske kongress i Basel den 29-31.august 1897. Aktivitetene til Den sionistiske økonomiske institusjon, Det Jødiske Kompani, gikk ut på å 8 samle inn penger fra sionister for å kunne finansiere planene til Verdens Sionist Organisasjonen. Til tross for dette var ikke jødene villige til å selge alt de hadde i sine respektive hjemland og flytte ut til den sionistiske koloni. Kampanjene som ble satt i gang for å overbevise jødene om nødvendigheten av å emigrere ga ikke den ønskede effekt, og Den sionistiske bevegelse kom derfor frem til at det måtte være ideelt å bruke Hitler til å oppnå dette mål. Da, for første og eneste gang, ble den sionistiske bevegelsen i stand til å etablere en verdens omspennende institusjon som hadde til hensikt å selge unna eiendommene til de tyske jøder, samtidig som de håpet på å utvide denne virksomheten til å omfatte eiendommer til jøder over hele verden. Slik begynte Haafara Avtalen å materialisere seg. Tall viser at det i 1932 var 503.000 jøder i Tyskland, noe som utgjorde 0,76 % av befolkningen; 31 prosent bodde i hovedstaden Berlin, hvor de utgjorde 4,3 % av innbyggerne. De fleste tyske jøder var enten ikke sionister, eller så var de imot Den sionistiske Union (ZVFD), og det var derfor vanskelig å finne aksept for saken hos de tyske jøder. I 1925 var det bare 8.739 som hadde rett til å avgi stemme ved Sionist Kongressen. Dette viser at delegatene til kongressen bare utgjorde 2 prosent av den totale jødiske befolkningen. En rapport som ble lagt frem av Elkirin-Haisund på den 24.sesjon i Den tyske Sionistiske Union i juli 1932, lyder slik: Da sionistene var en minoritet uten særlig innflytelse hos de tyske jøder, ble det utført viktige ting av en ikke-sionistisk organisasjon, ledet av Sentret for Innbyggere av den Jødiske Tro (CV) som hadde blitt grunnlagt i 1893. Som navnet indikerer var dette en organisasjon for tyske jøder som hadde det primære mål å bekjempe antisemittisme. Ut fra denne målsetting nektet CV å ha noe med sionistene å gjøre, og tok ledelsen i organisasjonene som bekjempet antisemittisme. Det standpunkt ble sterkt understreket av den jødiske forfatter Verner A. Moises: «Lederne i CV anså det som sin plikt å representere interessene til de tyske jøder i kampen som foregikk på det innenrikske plan, mens sionistene gikk inn for at jødene ikke måtte ta del i det tyske politiske liv. Den sionistiske bevegelse nektet allerede fra

begynnelsen av til å bidra til, eller delta i arbeidet til CV» [4]. Ovenfor trusselen fra fascistene som nå var kommet til makten i Tyskland, og som følge av de synspunktene som sionistene og nazistene hadde til felles, så måtte sionistene nå definere seg selv som følge av at de sionistiske fascistene var tilhengere av ikke-vitenskapelige raseteorier. Samtidig hadde det seg at begge organisasjoner trodde på en mytisk oppfatning av nasjonal identitet og rase. Begge organisasjoner var ellers svært sjåvinistiske og de hadde det med å tro at en rase kunne være en annen overlegen. Dessuten refererte sionistprogrammet til det jødiske folk som en homogen gruppe; i den betydning at en jøde er ikke bare en person som er tilhenger av en spesiell religion, men en person som tilhører en rasemessig gruppe hvis medlemmer er bundet sammen i slektskap og i en felles historie og er fast bestemt på å bevare sin nasjonale identitet. Fascistene brukte den samme terminologi, og satte pris på de sionistiske ideene [5]. Basert på sammenfallende ideologiske synspunkter, og på den forestående splittelse mellom jøder og tyskere, materialiserte det seg et slags økonomisk samarbeide mellom de to rasistiske organisasjoner av sionister og nazister. Det første skritt ble tatt av Hanuthia Kompaniet, som hadde blitt stiftet av de sionistiske kolonialistene i Palestina, og som eide store landområder i dagens Nethanya. Den som representerte dette firma var Sam Cohen, som reiste til Tyskland, og som den 19.mai 1933, ble gitt tillatelse av Det tyske finansministerium til å overføre 1 million tyske mark (DM). I tillegg til det hadde firmaet mottatt store mengder kontanter (innen rammen av de monetære begrensninger) fra jødiske emigranter som betaling for tyske varer som hadde blitt eksportert til Palestina [6]. Den 18.juli samme år fikk dette firma tillatelse til å overføre 3 millioner DM, uten at det ble stilt krav til at varene skulle brukes av dem selv, eller være til eget konsum [7]. Da dette var noe som angikk offisielle sionistiske institusjoner og hadde med emigrasjon og kreditt- overføringer til Palestina å gjøre, avla hovedrepresentantene for de økonomiske sektorene i regionen et besøk til den tyske generalkonsul og foreslo at Anglo-Palestinian Bank skulle få retten til å autorisere overføringene og den operasjonelle siden av saken. Den tyske generalkonsul anbefalte Det tyske utenriksdepartement å akseptere dette forslag. Dette resulterte i at Hanuthia Kompaniet frasa seg tillatelsen de hadde fått, og den 8.august 1933 ble det holdt offisielle samtaler med Det tyske finansministerium og Haristein regjeringsrepresent anter, hvor Hoffean - direktør for Anglo-Palestinian Bank - og representanter for Hanuthia deltok. Etter disse samtalene sa Hoffean at det var mulig å utvide den generelle platformen for den avtalen som hadde blitt inngått med Hanuthia slik at det ville være enklere for tyske jøder å emigrere til Palestina og overføre sine verdier & samtidig som man økte den tyske eksporten til Palestina [8]. Følgende ting var inkludert i ovennevnte avtale: Emigranter som har fått fra Immigrasjons-kontoret en lisens som bevitner behovet for å overføre et beløp større enn 1.000 pund sterling (på det tidspunkt tilsvarende 15.000 DM) for å kunne slå seg ned i Palestina er med dette dokument autorisert til å deponere et større beløp med penger på en spesiell konto, No. 1, i firmaets bank [9]. Hos den tyske sentral bank ble det dannet et forsikringsselskap som så skulle etablere seg i Palestina (en spesielle bankkontoen hadde i mellomtiden blitt overført til Anglo-Palestine Bank i påvente av at forsikringsselskapet skulle bli opprettet). Denne spesielle konto No. 1 skulle så bli slått sammen med konto No. 2 (dette vil bli forklart senere) men i begynnelsen var det samlete beløp på disse to konti 3 millioner DM. Temple Bank åpnet en konto for det nevnte jødiske forsikringsselskap med det formål å betale for tyske eksportvarer til Palestina, hvis Den jødiske forening av Emigranter betalte inn et beløp tilsvarende bankens depositum i bytte for tyske varer. Denne prosessen fant sted i henhold til rekkefølgen av navn og den verdi som hadde blitt deponert på denne spesielle konto No. 1. Et aksjeselskap ble så stiftet med adresse i Friedrichstrasse 218, Berlin, med det formål å gi råd til de tyske jøder med hensyn 9

NIS-info nr. 3/2003 til overførsel av kapital til Palestina [10]. Kreditt ble deretter innvilget av Den tyske Reich sentralbank med referanse til spesialkonto No. 2. De involverte tyske finansselskaper kunne autorisere utbetaling hos Anglo-Palestine Bank av et beløp på inntil 50.000 DM per person til tyske jøder. Dette var et arrangement som ble iverksatt for de jøder som ennå ikke hadde emigrert, men som ønske å slå seg ned i Palestina. Som følge av denne avtale ble det opprette to selskaper: Haafara Kompaniet i Tel Aviv - med firma Paltreu som motpart i Berlin - og et shipping kompani som sionistene etablerte, som kjøpte det tyske skipet Honestein, som senere ble omdøpt til Tel Aviv. Av ting som kan være av interesse å nevne er at skipet, etter at det hadde forlatt tysk havn på sin første tur med kurs for Haifa tidlig på året i 1935, ankom sitt bestemmelsessted med svastika flagget vaiende, og det etter at det hebraiske navnet hadde blitt malt på akterspeilet. På reisen hadde skipet blitt ført av Leidig som var medlem av nazi partiet [11]. Avtalen omfattet de jøder som ønsket å emigrere til Palestina, men inkluderte ikke verdiene til de jødiske foretakene. Derfor måtte sionistene i Palestina sørge for å tilføye en klausul i avtalen slik at dette også kunne bli inkludert. Den 24.juni 1933 ble de tyske myndighetene anmodet av den tyske konsul til å akseptere en forespørsel fra Ausschikin, som hadde stor innflytelse på Israels Kirin Kimet (Israels Fonds Stiftelse) om å kunne få overføre kapitalen fra dette tyske firma til Palestina i henhold til bestemmelsene for en overføringsavtale. Konsulenten bedyret at dette ville være et tegn på goodwill fra den tyske regjerings side, og at dette ville vise at man virkelig var villig til å gjøre spesielle økonomiske unntak. Berlin fulgte rådet, og Kirim Kimet fikk øyeblikkelig tillatelse til å overføre kapital i henhold til avtalen med Anglo-Palestine Bank [12]. En av grunnene til at Den sionistiske bevegelse hadde bedt om en slik avtale var fordi de ønsket å finansiere emigrasjonen til ungdom og arbeidere som ikke hadde råd til å betale 1.000 pund, et beløp som De britiske immigrasjonsmyndigheter forlangte at immigrantene måtte ha for å komme 10 inn i Palestina. På dette vis brakte Den sionistiske bevegelse to viktige kategorier av immigranter til Palestina: kapitalister og fabrikkeiere, og ungdommer og arbeidere, som på den ene siden ville garantere at fabrikkene ville fungere som de skulle, samtidig som den andre gruppen ville kunne utføre bevæpnete og aggressive handlinger. Alt dette gjorde det mulig å styrke det sionistiskjødiske nærvær i Palestina og gjøre det mulig for kolonistene å bli en majoritet som kunne ta kontrollen i hele landet, enten ved økonomiske tiltak og teknologisk utvikling, eller som følge av stadig økende tilvekst av mennesker som resultat av den tyske fascistiske politikk. I den 6-års perioden som denne avtale var i kraft (1933-1939) ble det overført 8.101.490 pund sterling av jødisk kapital fra Tyskland, tilsvarende 139.568.110 DM. I følge statistikk fra Jewish Agency, var det stor økning i Tysklands eksport til Israel, fra 10,73 prosent av all eksport i 1933 til 10,24 prosent i 1934; 12,39 i 1935; 14,60 i 1936; 16,35 i 1937 og 12,71 prosent i 1938 (og det bare i løpet av de første 10 månedene av året). Denne avtale var et moratorium i handelen med Tyskland, spesielt med hensyn til maskiner, byggeutstyr og kunstig gjødning. Men da det ble mangel på råmateriale, som følge av økt gjenopprustning av Det tredje Rike, så vel som 4-års planen startet i 1936, ble innholdet i avtalen redusert og det ble forbudt å eksportere råmateriale til produksjon av våpen [13]. Til tross for dette ble ikke Tysklands eksport til Palestina redusert, ei heller ble det reduksjon i vareslagene som avtalen gikk ut på, fordi Haafara Kompaniet hadde sørget for å få garantier som sikret tilstrekkelig leveranse av disse tingene. Det som virkelig er interessant å legge merke til er at avtalen ikke ble avsluttet offisielt, men at det var den daværende krigssituasjonen som hadde resultert i den reduksjonen som hadde funnet sted. Denne avtale hjalp til å få den sionist-kapitalistiske økonomi i Palestina til å vokse. Det var ingen tilfeldighet at de mest betydningsfulle prosjektene i Israel ble utført, eller ledet av tyskfødte jødiske immigranter. Et stort jern- og stålverk ble etablert der, og sementindustrien ble startet opp ved hjelp av den tidligere sjefen for Berlins elektrisitets og vann kompani, Dr. Karl Lindau. Leumi Bank ble stiftet

Mahmoud Abbas artikkel ble publisert på Cuba i 1990, basert på første kapittel i hans bok der han fornekter Holocaust, sammenligner jøder med nazister. Abbas er betydelig mer populær i Vesten enn jødiske ledere. av en gruppe fremstående tyske mennesker, under ledelse av Dr. Arnol Bert som også kom fra Berlin; Dr. Siegfried Sahlein kom fra Hamburg og Herbert Ford fra Breslau. I tillegg til dette kommer en rekke store økonomiske prosjekt som ble skapt og ledet av tyske immigranter [14]. Avtalen om overførsel av kapital som følge av forespørselen fra Jewish Agency, og anbefalingene fra den tyske konsul i Jerusalem inkluderte ikke bare Palestina, men også de arabiske nabolandene, som Syria og Irak, selv om Det tyske finansministerium, som var redd dette ville ha innvirkning på den regulære eksporten til disse landene, var i mot det. Til slutt aksepterte ministeriet dette, og det ble åpnet et avdelingskontor til Utvekslingskontoret slik at det ble mulig å få inn tyske produkter til landene i nærheten av Palestina, og da spesielt Irak. De forskjellige kilder som har vært tilgjengelig, har ikke hatt det eksakte tallet på de tyske immigranter som ankom Palestina i perioden 1933-1939. Noen sier 40.000, mens andre sier 50.000 eller 60.000. Det siste tallet synes å være det mest realistiske fordi når vi legger dette til tallet på jøder som kom fra andre land, blir det i alt 210.000 [15]. Antallet jødiske kolonialister i Palestina hadde vært på anslagsvis 40.000, sammenlignet med de 950.000 arabere, og det er åpenbart at den absolutte arabiske majoritet begynte å avta som følge av den kontinuerlige strømmen av immigranter, senere kjent som den 5.Exodus. Som følge av Haafara systemet ble 35 prosent av de tyske immigrantene klassifisert som bærere av kapitalistiske sertifikater. Dette forklarer i stor grad den økonomiske utviklingen som fant sted i Palestina på 1930-tallet; et tidspunkt da resten av verden led som følge av konsekvensene av den økonomiske krisen i verden. På den tiden var det ingen arbeidsløshet i Palestina, og det oppsto mange industrielle foretak ble startet takket være de store mengder med kapital som kom inn fra Tyskland gjennom Haafara Avtalen. De offisielle tallene som er registrert hos Jewish Agency, og som vi tidligere har referert til, gir ikke det reelle tallet på kapital som ble overført til Palestina. Vi må også si at det totale antall jøder som forlot Tyskland på den tiden var anslagsvis 135.000, av hvilket 60.000 ankom Palestina. Spørsmålet blir så: Hvorfor reiste ikke alle sammen til Palestina? Hvorfor en Haafara Avtale? Haafara Avtalen resulterte i en 6-år lang diskusjon innen partiet, i regjeringskretser og hos folk flest i Tyskland. Hver gruppe argumenterte sterk for sitt syn på saken med tanke på å influere den offisielle politikken overfor Den sionistiske bevegelse. De forskjellige synspunktene var influert av ideologiske, kommersielle og politiske faktorer, noe som bidro til å skjerpe diskusjonen og ledet til to veldefinerte retninger. Når vi skal analysere meningene og synspunktene i de to fraksjonene, og før man går inn på å gjøre en dybdeanalyse av saken, så må vi se nærmere på hvorfor Tyskland gikk med på å signere avtalen, slik som sionistene vurderte saken: 11

NIS-info nr. 3/2003 og derved, indirekte, landets kapasitet til å absorbere arbeidsfolk. Vi må her huske på at administrasjonsmyndigheten hadde fastsatt økonomiske og arbeidsmessige betingelser som emigrantene måtte oppfylle. 4. Den internasjonale politiske isolasjon av naziregimet i Tyskland fra det tidspunkt de kom til makten. 5. Muligheten av en polsk preventiv krig mot naziregimet. 6. Systemet - svakt definerte innenriks-.politikk [16]. I henhold til sionistiske kilder var dette hovedgrunnene til at Tyskland under Hitler, signerte HaafaraAvtalen. Det virker som om nazistene ønsket å løse sine økonomiske og ikke-økonomiske problemer, uten verken å ta i betraktningen de felles politiske anliggender eller de ekspansjonistiske ambisjonene til de teoriene (Nazisme og Sionisme). Noen kilder hevder at denne avtale var et resultat av et personlig initiativ fra Hoffean - generaldirektøren i Anglo - Palestinian Bank. Mahmoud Abbas bok «Det andre ansikt: Sannheten om de hemmelige forhold mellom nazisme og sionisme», ble trykt på arabisk og er basert på hans doktoravhandling fra Moskva. I april 2003 fortalte Israels TV at Abbas hadde bedt Hamas om å utnevne en utdanningsminister for PA (Foto: David Bedein, Israel Resource News Agency). 1. Effekten av boikotten som ble iverksatt mot tyske produkter var merkbar på mange økonomiske områder, noe som økte frykten hos den tyske regjering for at de skulle miste eksportmarkeder. Dessuten ønsket tyskerne å gjøre et godt inntrykk hos jødene i andre land, og da spesielt i USA. Videre var den tyske regjering redd for sin handel med de orientalske landene av frykt for at Palestina-jødene skulle finne på å sette i gang en boikott i nabonasjonene. 2. Med en slik økonomisk politikk prøvde de tyske myndigheter å skape nye arbeidsmuligheter ved å utnytte den industrielle potensial og dermed kutte ned på arbeidsledigheten som spredte seg over hele Tyskland og i andre land. 3. Palestina var det eneste landet som absorberte en konstant strøm av emigranter og muligheten til å overføre kapital som den jødiske middelklassen hadde fått, gjorde det mulig å konsolidere emigrasjonen av hele familier, Derfor betegner disse kildene denne avtale som Hoffean Avtalen for å markere et personlig ansvar, og på den måten å unngå at den blir koplet opp til en sionistisk institusjon. I virkeligheten ble forhandlingene som fant sted før undertegnelsen av avtalen organisert av Den Tyske Sionistiske Union, under deltagelse av Haim Arlozorov, som på det tidspunkt var leder for den politiske avdeling av Jewish Agency. Den 19.Sionistiske Kongress, som ble holdt i Lausanne i 1936, anerkjente avtalen og anbefalte at den skulle bli iverksatt. Påstandene fra Den sionistiske bevegelse om at Nazi-Tyskland hadde undertegnet avtalen for oppheve den jødiske boikott som rådet over hele verden er ikke sann fordi det ikke var noen verdensomspennende boikott. Nahom Goldmann henviser til dette [17]. Mange jødiske sektorer gikk ikke med på boikotten fordi enkelte av deres firmaer ledet tyske handelsinstitusjoner. Enkelte jødiske organisasjoner, de fleste av dem i USA, argumenterte for at det ville være anti-patriotisk å boikotte en nasjon som hadde normale handelsavtaler med USA. Den sionistiske bevegelse har alltid påstått at Palestina, i motsetning 12

til andre land, var det eneste landet som ville være i stand til å ta imot en kontinuerlig bølge av jødiske emigranter. Denne forklaring, som har blitt brukt for å begrunne hvorfor Tyskland under Hitler signerte denne avtalen med Den sionistiske bevegelse, er meget svak og dårlig uttenkt - fordi jødene som hadde kommet til Palestina fra Tyskland utgjorde bare en-åttendedel av de tyske jødene, og mindre enn halvparten av dem som hadde forlatt Tyskland like før krigen startet. De fleste av dem reiste til andre Vesteuropeiske land og Amerikas Forente Stater. Påstanden om at Tyskland profitterte på å få tak i fremmed valuta er også ulogisk når man tar med i betraktningen at Tyskland var en statsmakt som noen få år senere erklærte krig mot hele verden og ikke trengte fremmed valuta til en verdi av 3 millioner mark. Det er også nødvendig å påpeke at dette beløp ble betalt i lokal og ikke fremmed valuta i bytte mot tyske varer og industriprodukter som kanskje hadde blitt produsert med råmateriale importert til Tyskland og betalt med fremmed valuta. Alt dette medførte et stort tap for Tyskland. 1960, Vol. 1, series A, Dokument 369. 8. Ibid, Dokument 50/1360. 9. Proof of transfer certificate (haafare) på hebraisk. 10. Benz, op cit., p. 5. 11. Polken, op. cit. 12. David Yitzraeli, The Third Reich and the Land of Israel. Barrylan, 1974, pp. 127-128, på hebraisk. 13. Ibid., s. 124. 14. Polken, op. cit. 15. Dar al Massita, Memories of Golda Meir, Beirut, 1975, p. 120. 16. Yitzraeli, op. cit., s. 135. 17. Life of Nahum Goldmann in his Own Words. Berlin, 1970. s. 196. Notater: 1. Klaus Polken, -The Secret Zionist Contacts with Nazi Germany 1933-1945 - Essay published in Palestine Studies, No. 2, 1976. University of Kuwait. 2. Hebraisk ord som betyr overføre eller flytte 3. Theodor Herzl, The Jewish State. London 1972, pp. 33, 34. 4. Polken, op. cit. 5. Dr. Abdel Wahad Al Massiry, Encyclopedia of Zionist Concepts and Terminology. Center fo Strategic and Political Studies, Cairo, 1975, pp. 391-394. 6. Ludwig Benz, -The Transfer of Capital to Palestine 1933-1939,- in the book In Two Worlds, on the occasion of the 75th anniversary of the birth of Moises Hess. Committee for Palestine Studies 1979. 7. Dokumenter ang. den tysk utenrikspolitikk 1918-1945, Daguenstein. 13