Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget

Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget Eva B. Thorstad, Anton Rikstad & Odd Terje Sandlund

Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget Eva B. Thorstad 1, Anton Rikstad 2 & Odd Terje Sandlund 1 1 Norsk institutt for naturforskning (NINA), Tungasletta 2, 7485 Trondheim 2 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, miljøvernavdelingen, 7734 Steinkjer

Thorstad, E. B., Rikstad, A. & Sandlund, O. T. 2006. Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget. Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø, Namsos, 64 s. Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø. ISBN: Grafisk formgiving: Kari Sivertsen, NINA Foto i boka: S. 37 Anton Rikstad, øvrige foto Eva B. Thorstad Foto på omslag: Eva B. Thorstad, NINA Opplag: 1000 2

FORORD Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø (KLV) er en stiftelse som ble etablert i Namsos i november 2004. Stiftelsen har som formål å bidra til økt kunnskap om de ville laksestammene og deres levevilkår, og at denne kunnskapen skal danne grunnlag for en bærekraftig forvaltning og kommersiell utnyttelse av villaksstammene. Kunnskapssenteret skal være en samarbeidsarena for forskning, næringsliv, forvaltning og allmennhet. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i oppdrag fra Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø å samle og systematisere eksisterende kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget. Formålet er å etablere et fullstendig kunnskapsgrunnlag for framtidige undersøkelser i vassdraget, for forvaltningen, ulike næringsaktører og andre brukere av vassdraget. Det er også ønskelig at boka skal være til nytte for den interesserte allmennhet. Vi takker biblioteket ved NINA for hjelp med bestilling av litteratur. Videre takker vi Frank Hansen (NINA), Kristian Julien (Fylkesmannen i Nord-Trøndelag), Rune Rypdal (Rypdal grafiske) og Kari Sivertsen (NINA) for hjelp med utforming av kartfigurer. Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø takkes for oppdraget, for finansieringen av arbeidet og for et godt samarbeid. Knut Mørkved, Tomas sandnes og Frode Staldvik takkes for gode kommentarer underveis i arbeidet. Trondheim og Steinkjer, april 2006 Eva B. Thorstad Anton Rikstad Odd Terje Sandlund 3

Innholdsfortegnelse Forord...3 Sammendrag...5 1 Innledning...7 2 Beskrivelse av vassdraget, nedbørfeltet og nærliggende fjordområder..8 2.1 Namsenvassdraget...8 2.2 Namsenfjorden...10 3 Kraftregulering...12 4 Andre menneskelige inngrep...14 4.1 Terskler, dammer og kanalisering...14 4.2 Andre inngrep...14 5 Vannkvalitet, forurensing...16 6 Vannføring og vanntemperatur...18 7 Bunndyr...19 8 Laksen i vassdraget...20 8.1 Lakseførende strekninger...20 8.2 Produktive arealer og ungfiskbestand...21 8.3 Laksens livshistorie og karakteristikk av laksebestanden...23 8.4 Gyting...23 8.5 Kultivering...24 8.6 Namsblank...25 8.7 Sykdommer og parasitter...28 8.8 Rømt oppdrettslaks...29 8.9 Effekter av kraftreguleringene...30 8.10 Fisketrapper...31 8.11 Elvemusling...33 8.12 Spredning av ørekyt og potensielle effekter på lakse bestanden...34 8.13 Status for laksebestanden...34 9 Laksefisket i elv og sjø...35 9.1 Utvikling, organisering og utøvelse av fisket...35 9.2 Regulering av fisket, fiskeregler...37 9.3 Fangststatistikk...39 9.4 Laksebørsen...44 9.5 Prognoser for innvandringsbestand...44 9.6 Beskatning i Namsenvassdraget...44 9.7 Størrelsesseleksjon i kilenotfisket...45 9.8 Garnskader...45 9.9 Økonomiske ringvirkninger av fisket...45 10 Oppdrett av laks, ørret og regnbueørret...46 11 Driftsplaner...48 12 Oppsummering og diskusjon...49 12.1 Identifisering av kunnskapsbehov knyttet til Namsenvassdraget - med overføringsverdi til andre vassdrag...49 12.2 Vassdragets egnethet for ulike typer generelle undersøkelser...51 13 Referanser...53 13.1 Litteraturliste for Namsenvassdraget...53 13.2 Andre referanser...58 Vedlegg...59 4

Sammendrag Namsenvassdraget i Nord-Trøndelag (årlig middelvannføring 290 m 3 /s) er et av landets største og viktigste laksevassdrag, hvor store ressurser er knyttet til laksefiske og innlandsfiske. Vassdraget er et av landets fire største laksevassdrag ut fra sportsfiskefangster. Det er knyttet store økonomiske verdier til produksjon av elektrisk kraft i vassdraget og til lakseoppdrett i nærliggende sjøområder. Samtidig representerer vassdraget en internasjonal særegenhet fordi Europas eneste bestand av elvelevende ferskvannstasjonær laks, såkalt namsblank, finnes her. Formålet med denne boka er å oppsummere og systematisere eksisterende kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget og nærliggende fjordområder, og gjennom dette å etablere et samlet og solid kunnskapsgrunnlag for framtidige undersøkelser i vassdraget, for forvaltningen, ulike næringsaktører og andre brukere av vassdraget. Det er også ønskelig at boka kan være til nytte for den interesserte allmennhet. Boka inneholder ei omfattende referanseliste som omfatter forvaltningsmessige og vitenskapelige rapporter og publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø i vassdraget. Til sammen er det funnet 169 publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø, og som denne Boka bygger på. Til sammen er det mer enn 200 km lakseførende elvestrekninger for anadrom laks i vassdraget. Vanligvis utgjør fangstene av laks i Namsen mellom 5 og 8 % av landets totale årlige elvefangster av laks. Årlig registrert fangst av laks i vassdraget var gjennomsnittlig 23 tonn og varierte mellom 11 og 38 tonn i perioden 1976-2005. Den største registrerte fangst siden 1876 var 38,2 tonn i 2001. Årlig fangst av laks har økt signifikant for perioden 1976-2006 sett under ett, selv om fangstene varierer betydelig mellom år. Laksen som ble fanget årlig i perioden 1979-2005 hadde gjennomsnittsstørrelse som varierte mellom 2,9 og 4,9 kg, med et gjennomsnitt for perioden på 3,9 kg. Årlig fangst av sjøørret i vassdraget var gjennomsnittlig 1,7 tonn og varierte mellom 0,43 og 4,3 tonn i perioden 1976-2005. Årlig fangst av laks i sjølaksefisket i Namdalen var gjennomsnittlig 107 tonn og varierte mellom 54 og 220 tonn i perioden 1976-2005. Laksefisket i Overhalla og Grong kommuner er beregnet til å gi en sysselsettingseffekt på mer enn 50 årsverk. Lignende beregninger er ikke gjort for kommunene Namsos og Høylandet. Sjølaksefisket i Namdalen er beregnet til å gi en sysselsettingseffekt på 11 årsverk. Laksebestanden i Namsenvassdraget er blant de største og mest intakte bestandene av atlantisk laks i både nasjonal og internasjonal sammenheng, og er derfor en verdifull laksebestand som bør tas godt vare på. Namsenlaksen er en storlaksbestand, men andelen smålaks i fangstene synes å være økende, særlig i hovedvassdraget. De største truslene mot laksebestanden i vassdraget er faren for at fisk kan blir smittet med parasitten Gyrodactylus salaris, og det høye innslaget av rømt oppdrettslaks. Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden varierte mellom 10 5

og 59 % i perioden 1989-2005, med et gjennomsnitt på 30 %. Dette må karakteriseres som høyt, og andelen har vært større enn landsgjennomsnittet. Av andre potensielle trusler som bør overvåkes er parasitter og sykdommer, overbeskatning, fysiske inngrep, spredning av ørekyt, klimaendring og redusert vannkvalitet. Namsblanken er en unik laksebestand som har stor nasjonal og internasjonal verneverdi, og bestanden krever spesielle hensyn og et spesielt vern. Vanlig kroppsstørrelse for namsblank er 15-20 cm, men de kan bli opp til 35 cm og 350 g. Bestanden synes å ha gått tilbake de senere år, noe som er bekymringsverdig. Hovedvassdraget er lite påvirket av forurensinger. En del sidevassdrag er forurenset fra landbruk og boligkloakk, men dette har bare unntaksvis ført til fiskedød. Bekkeundersøkelser i Overhalla og Grong har vist at forurensingssituasjonen er god i forhold til i andre deler av fylket, med noen unntak. Namsenvassdraget er intensivt utnyttet til energiproduksjon, og midlere årsproduksjon er totalt 1662 GWh, noe som utgjør ca 70 % av Nord-Trøndelags kraftproduksjon. Til sammen er det åtte kraftverk i vassdraget, og alle ligger ovenfor opprinnelig anadrom strekning. Kraftproduksjonen utgjør ca 60 årsverk i Indre Namdal. I 2004 var det 65 akvakulturtillatelser for matfiskoppdrett av laks, ørret og regnbueørret i Nord-Trøndelag, med slaktekvantum på 45 000 tonn laks. Dette utgjorde 7 % av antall konsesjoner på landsbasis, og 8 % av Norges totale produksjon av laks. Estimert eksportverdi av produksjonen i Nord-Trøndelag i 2004 var 938 mill kr, noe som utgjorde 8 % av eksportverdien av den totale norske produksjonen. Stortinget vedtok å opprette Namsenfjorden som nasjonal laksefjord, noe som blant annet innebærer at det ikke vil bli tillatt å starte med oppdrett av anadrome fiskearter i merd i fjorden. Namsenvassdraget er et svært mangfoldig laksevassdrag både med hensyn til naturtyper, fiskebestander, aktivitet i vassdraget og aktører knyttet til de ulike aktivitetene. Dette medfører at vassdraget er en velegnet lokalitet for forskningsprogrammer og undersøkelser med ulike tema, og med generell overføringsverdi til andre laksebestander og vassdrag. Oppsummeringen av kunnskap som foreligger i denne boka legger et godt grunnlag for ulike undersøkelser i vassdraget. Kunnskapsstatusen er benyttet til å identifisere kunnskapsbehov knyttet til Namsenvassdraget med generell overføringsverdi til andre vassdrag, og til å identifisere vassdragets egnethet som lokalitet for ulike typer generelle undersøkelser. Vassdraget har ulike typer påvirkninger som kan studeres med generell overføringsverdi. Samtidig er deler av vassdraget og laksebestanden såpass upåvirket at naturlige prosesser kan studeres og referansedata for mer belastede vassdrag kan innhentes. Vassdragets store størrelse kan være en begrensning for noen typer undersøkelser, fordi det for eksempel er vanskelig å kontrollere den totale smoltutgangen og oppvandringen av gytefisk til vassdraget. Imidlertid er det mange sidevassdrag hvor det er mulig å gjøre slike registreringer. 6

1 Innledning Namsenvassdraget er et av de største og viktigste laksevassdragene i Norge, hvor store ressurser er knyttet til lakse- sjøørret og innlandsfiske. Vassdraget er et av Norges fire største laksevassdrag ut fra sportsfiskefangster, med en gjennomsnittlig fangst på nesten 30 tonn laks per år i siste femårsperiode (2001-2005). Namsenfjorden er en av de få norske fjordområder hvor det fortsatt foregår et betydelig laksefiske i sjøen. Det er knyttet store økonomiske verdier til produksjon av elektrisk kraft i vassdraget og til lakseoppdrett i nærliggende sjøområder. Samtidig representerer vassdraget en internasjonal særegenhet fordi Europas eneste bestand av elvelevende ferskvannstasjonær laks, såkalt namsblank, finnes her. Namsenvassdraget er et svært variert vassdrag, med store naturgitte, økonomiske og kulturelle verdier knyttet til laksebestanden, og med mange interesser og aktører involvert. Kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget finnes gjennom forskning, overvåking, forvaltningens kartlegging og andre kilder. Imidlertid finnes ingen samlet oversikt over eksisterende kunnskap. Formålet med denne boka er å oppsummere og systematisere eksisterende kunnskap om laks og vannmiljø i Namsenvassdraget og nærliggende fjordområder, og gjennom dette å etablere et samlet og solid kunnskapsgrunnlag for framtidige undersøkelser i vassdraget, for forvaltningen, ulike næringsaktører og andre brukere av vassdraget. Det er også ønskelig at boka skal være til nytte for den interesserte allmennhet. Boka inneholder ei omfattende referanseliste som omfatter forvaltningsmessige og vitenskapelige rapporter og publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø i vassdraget. Litteratur er funnet gjennom søk i nasjonale og internasjonale referansedatabaser, gjennomgang av litteraturlister i rapporter, aktuelle internettsider, samt at forfatterne har jobbet med Namsenvassdraget gjennom mange år og samlet litteratur knyttet til vassdraget. Til sammen er det funnet 169 publikasjoner med kunnskap om laks og vannmiljø (se referanseliste), og som denne boka bygger på 7

2 Beskrivelse av vassdraget, nedbørfeltet og nærliggende fjordområder 2.1 Namsenvassdraget Namsenvassdraget ligger i nordlige halvdel av Nord-Trøndelag fylke og er 210 km langt (figur 1, figur 2). Nedbørfeltet er totalt 6265 km 2 og omfatter hele eller deler av kommunene Namsskogan, Røyrvik, Lierne, Snåsa, Grong, Høylandet, Overhalla og Namsos i Nord-Trøndelag fylke. Vassdraget har utløp gjennom hovedelva Namsen ved Namsos (utløp ved N 64 27' S 11 33'). Namsen er Norges tolvte lengste elv, og vassdraget er Norges åttende største etter størrelse på nedbørfeltet. Av det totale nedbørfeltet er litt over 1 % dyrket mark, 31 % produktiv skog, 62 % fjell og myr og 6 % vannflater. Årlig middelvannføring ved utløpet av Namsen er 290 m3/s (Lien m.fl. 1983). Vassdraget blir utnyttet til vannkraftproduksjon (17,5 % av nedbørfeltet ligger ovenfor regulerte magasin), fiskeproduksjon, som drikkevann, resipient for avløp fra husholdning, jordbruk og industri, og til rekreasjon inkludert sportsfiske, bading og camping. Fra midten av 1800-tallet til 1970 var vassdraget viktig for tømmerfløting, med den mest intensive perioden mellom 1945 og 1960 (Balstad 1992). Størstedelen av befolkningen i området bor langs de nederste 65 km av vassdraget. Den øvrige bosetningen er også lokalisert nær innsjøer og elver i nedbørfeltet (Lien m.fl. 1983). Fiskearter som finnes i vassdraget er laks (Salmo salar), ørret (Salmo trutta), røye (Salvelinus alpinus), skrubbe (Platichthys flesus), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus), ål (Anguilla anguilla), lake (Lota lota) og ørekyt (Phoxinus phoxinus). Ørekyt forekommer ikke naturlig i vassdraget, men er spredt til øvre deler (Thorstad m.fl. 2006; se forøvrig kapittel 8.12). Det er også gjort en registrering av niøye, men det er ikke bekreftet om dette var elveniøye (Lampetra fluviatilis), bekkeniøye (Lampetra planeri), eller havniøye (Petromyzon marinus). Havniøye er mest sannsynlig siden denne arten er vanlig utbredt langs norskekysten til Finnmark, mens elveniøye og bekkeniøye kun har vanlig utbredelse i Sør-Norge og Vest-Norge nord til Bergensområdet (Pethon 1989). Havniøye er dessuten registrert i et annet vassdrag i fylket, i Figga ved Steinkjer (Anton Rikstad, upublisert registrering). Ett individ av pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) ble fanget i Namsen på Gartland i 2005 (Rikstad 2006). Pukkellaks ble også registrert i Namsen en gang på 1960-tallet (Berg 1977) og i Søråa på slutten av 1960-tallet (Knut Mørkved, personlig meddelelse). Pukkellaks har naturlig utbredelse i det nordlige Stillehavet, og de gyter i elver som drenerer til dette området. Russerne har satt ut pukkellaks, særlig i elvene på Kolahalvøya, og det er ikke uvanlig at pukkellaks har vandret derfra og ut i Norskehavet og forvillet seg opp i norske elver. Gyting har tidligere forekommet i noen nordnorske elver, men pukkellaks har ikke etablert bestander i disse vassdragene (Pethon 1989). Det forventes derfor ikke at pukkellaks vil etablere noen bestand i Namsenvassdraget, selv om enkelte individer vandrer opp i elva. Harr (Thymallus thymallus) fra Kvesjøen ble satt ut i Prestegårdstjønnin i Lierne på 1970-tallet (Berger m.fl. 8

Høylandsvassdraget er et viktig sidevassdrag med hensyn til lakseproduksjon. Bildet er fra Søråa. 1999). Prestegårdstjønnin renner ned i Sandsjøen øverst i Sanddølavassdraget. Ett individ av harr ble også gjenfanget i Sandsjøen, men arten etablerte seg ikke i noen av disse lokalitetene. Karuss (Carassius carassius) ble også satt ut i Prestgårdstjønna i Lierne, men ble utryddet med bruk av rotenon på 1970-tallet (Berger m.fl. 1999). Anadrom fisk gyter i ferskvann og har fødevandringer til sjøen, mens ferskvannsstasjonær fisk lever hele livet i ferskvann uten vandringer til sjøen. Laks finnes både som anadrom og ferskvannsstasjonær (kalt namsblank, eller småblank, kapittel 8.6) form i vassdraget. Ørret finnes også både som anadrom og ferskvannsstasjonær form. Det finnes sjøørret, elvelevende ørret og innsjølevende ørret i vassdraget. Røye finnes bare som ferskvannsstasjonær form, slik at det finnes innlandsrøye, men ikke sjørøye i vassdraget. stilleflytende og mer strømharde områder (figur 3). Det er flere sideelver av varierende størrelse og gradient. Det er også en rekke innsjøer med ulik tilgjengelighet for vandrende fisk. Hovedvassdraget i denne delen er preget av redusert vannføring på grunn av overføring av vann til områder lenger ned i vassdraget. Det er etablert terskelbasseng i deler av hovedelva. Området ligger delvis i Børgefjell nasjonalpark. Midtre del, hvor det finnes namsblank og ørret. Også denne delen har redusert vannføring, og veksler mellom stilleflytende og strie områder (figur 3). Det er bygd flere terskler, og det er også flere stillestående eller sakteflytende områder hvor det er inntaksbasseng for elvekraftverk. Det er mange sideelver av varierende størrelse og med varierende muligheter for oppstrøms vandring av fisk. Namsenvassdragets øvre deler ligger delvis i Børgefjell nasjonalpark, mens mer sentrale deler av vassdraget drenerer gjennom tett befolkede jordbruks- og industriområder. Deler av nedbørsfeltet i sørøstlige del ligger i den nyopprettede Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark. I forhold til fiskebestander, fysiske forhold og beliggenhet, kan vassdraget grovt deles i tre hovedområder: Øvre del, hvor det primært finnes bestander av ørret og røye. Her er det elvestrekninger som veksler mellom Nedre del, med bestander av anadrom laks og ørret. Hovedelva har liten gradient fra munningen til Øvre Fiskumfoss (figur 3). Namsens bredde i lakseførende strekning varierer mellom ca 130 og 1200 m, med et gjennomsnitt på ca 200 m (Balstad 1992). Høylandsvassdraget, inkludert den kjente sportsfiskeelva Bjøra, er preget av stillestående elvestrekninger og innsjøer, med Eidsvatnet kun 6 m o.h., Grongstadvatnet 14 m o.h. og Øyvatnet 63 m o.h. (figur 3).

Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget 0 Km 20 Figur 1. Namdalen i Nord-Trøndelag. Veier er vist med rødt og jernbane med svart. Sanddølavassdraget er en østlig gren av Namsenvassdraget med nedbørfelt 1577 km2 og middelvannføring 45 m3/s (Wathne & Berg 1981). Sanddølavassdraget består av flere innsjøer i Nordli kommune som renner ut i den strie Sanddøla. Sanddøla renner sammen med Namsen i Grong. Sanddølavassdraget er varig vernet mot kraftutbygging. Høylandsvassdraget er et viktig sidevassdrag med hensyn til lakseproduksjon. Vassdraget, med nedbørfelt på 551 km2 og middelvannføring 25 m3/s (Wathne & Berg 1981), har utspring i områdene nord og vest for Øyvatnet og renner ut i Namsen i Overhalla. På vei mot Namsen passeres Øyvatnet, Flakkan, Grongstadvatnet og Eidsvatnet. Fra Øyvatnet til Flakkan heter elva Flåttelva. Strekningen mellom Flakkan og Grongstadvatnet kalles Søråa. Mellom Grongstadvatnet og Eidsvatnet er det en kort elvestrekning, Eida. Fra Eidsvatnet til samløpet med Namsen renner Bjøra, som er ei stilleflytende og delvis dyp elv. Elvene i Høylandsvassdraget er relativt små, men på tross av dette er det storlaks i elvene. Dette kan skyldes de tre store innsjøene Eidsvatnet, Grongstadvatnet og Øyvatnet, som laksen kan oppholde seg i selv om vannstanden i elvene blir svært liten i løpet av sommeren. Berggrunnen i nedbørfeltet kan grupperes i to hovedtyper (Lien m.fl. 1983). Sør for Sanddøla og vest for tettstedene Grong og Høylandet finnes hovedsakelig prekambrisk gneis og granitt. Resten av nedbørfeltet består vesentlig av yngre, omdannede kambrosilurbergarter med intrusiver. Marine løsavsetninger med leire og sand forekommer i store områder på begge sider i nedre deler av hovedvassdraget, langs Høylandsvassdraget til ovenfor Øyvatnet, langs Sanddøla til Nyneset, og langs Namsen opp til Brekkvasselv (Lien m.fl. 1983). Områder med mye leire medfører relativt stor fare for utglidninger og ras. Den øvre marine grense ligger på rundt 160 meter over havet i dette området. Det vil si at i slutten av siste istid for ca 10 000 år siden gikk havet opp til Brekkvasselv i Namsskogan. Namsen er tidevannspåvirket opp til Sellæghylla, ca to mil fra sjøen. 2.2 Namsenfjorden Namsenfjorden omfatter en fjordstrekning fra utløpet av Namsen til havet på ca 35 km, med store øyer, fjordarmer og sund. Otterøya er den største øya i fjorden, og laksen kan vandre gjennom fjorden både på nord- og sørsida av Otterøya. Laksen kan også teoretisk vandre gjennom fjorden ei rute lengre nord, nord for Elvalandet, gjennom det trange Nordsundet. Vurdert ut fra lokalisering av kilenøter er ruta sør for Otterøya viktigst for innvandring av voksen laks, dernest ruta nord for Otterøya (kapittel 9.1.2). Kunnskap om vandringsrutene for utvandrende smolt finnes ikke. Ti 10

Høyde over havet (m) 450 Namsvatn Namsen 400 Helvetesfoss Høylandsvassdraget, Bjøra/Nordåa Høylandsvassdraget, Søråa 350 300 250 200 150 100 50 0 200 Bleikarfoss Storelva Bjørnstadfoss 175 Bleikvasselv Marin grense Trongfoss Sela Tunnsjøelv Aunfoss/Brattfoss Flakkan Samløp Søråa/Nordåa Øvre Fiskumfoss Grungstadvatnet Nedre Fiskumfoss Bjøra 150 125 100 75 Avstand fra elvemunning (km) 50 25 0 450 Namsvatn Namsen 400 350 300 250 200 150 100 50 0 200 Helvetesfoss Bleikarfoss Storelva Bjørnstadfoss 175 150 125 Tunnsjøflyan Otersjøen Bleikvasselv Marin grense Trongfoss Tunnsjøelv Aunfoss/Brattfoss Øvre Fiskumfoss Nedre Fiskumfoss Sanddøla 100 75 Avstand fra elvemunning (km) Tunnsjøelva Sanddøla 50 Bjøra 25 0 Figur 3. Profil av Namsenvassdraget. Hovedelva Namsen fra Namsvatnet til munningen er vist i begge figurene. Høylandsvassdraget er i tillegg inkludert i den øverste figuren, mens Sanddøla og Tunnsjøelva er inkludert i den nederste. Data for Namsen er hentet fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitt vassdragsnivellement L.nr. 429. Data for sidevassdragene er hentet fra Statens kartverks M 711 kartserie (fra Thorstad m.fl. 2006). Ved befaringen af denne Elv fra Fossen ned til dens Munding fremstille sig næsten alle muelige norske Prospekter: Fjelde; Dale; Höider omzirklede af Lövtræer; store og tette Granskove; smilende Sletter; frygtelige Afgrunde, gjennemskaarne hist av vandrige Elve og Bække, og Ler av raslende Kilder; Klippetopper, dels nögne og dels beklædde med Graner; Naturens Voldsomheder ved Siden av smukke Gaarde og frugtbare Marker; Moradser og Kratskove; den mægtige Flod selv tilligemed dens mange Ôer Fra H.H. Gunnerus beskrivelse over Namsen elv fra Fiskumfoss til munningen i 1811 laksevassdrag munner ut i fjorden. Namsenfjorden er en av de etablerte nasjonale laksefjordene 1, og ligger i kommunene Flatanger, Namdalseid, Namsos og Fosnes i Nord-Trøndelag (Anonym 2002). Grensen for den nasjonale laksefjorden går fra Kårbringeskjær til Knappholman, i Nord-Namsen innenfor en rett linje fra Husvika til Kaldklauv, og i Nordsundet innenfor kommunegrensa mellom Fosnes og Namsos. Namsenfjorden er ingen typisk terskelfjord med grunne terskler (Golmen m.fl. 1988). Dybden ytterst i fjorden mot Folla er over 400 m, men nord for Hoddøya er det en terskel med dyp på 226 m. Innover i fjorden blir det gradvis grunnere, omkring 250 m. I fjordområdet ved Namsos er det dybder mellom 150 og 280 m. Brakkvannslaget i indre del av fjorden varierer i tykkelse mellom 3 og 5 m i takt med ferskvannstilførselen, og saltkonsentrasjonen kommer ned mot 0,8 promille i overflaten (havvann er 35 promille). 1 Ordningen med de nasjonale laksefjordene skal evalueres i løpet av de nærmeste årene (Anonym 2002). 11 HASUT-prosjektet (havbruk, areal, samordning og utvikling i Trøndelag) hadde som hovedmålsetting å skape en effektiv, sikker og kunnskapsbasert forvaltning av kystsona, og ble gjennomført i 2001-2004 (Winther m.fl. 2003, Anonym 2004a,b,c, Sandnes 2004). Prosjektet har blant annet bidratt til en detaljert kartlegging av sjøområder i Fosnes, Namsos og Flatanger kommuner (Anonym 2004b). Det er også utarbeidet et heldekkende plan- og forvaltningsrelevant datasett for kystsonen i Trøndelag (www.statkart.no/arealis, www.mareano.no, www.gislink.no, Anonym 2004a). Som et resultat av HASUT-prosjektet er Fosnes den kommunen i landet som har de best kartlagte marine områdene, hvor blant annet naturkvaliteter, dybder, strømforhold, sedimenttyper og fiskeri- og oppdrettslokaliteter er kartlagt (Anonym 2004a). Detaljert informasjon om fiskeplasser distribueres ikke fritt til allmennheten, men er tilgjengelig for forvaltningen eller til bestemte formål (Anonym 2004b).

3 Kraftregulering Namsenvassdraget er intensivt utnyttet til energiproduksjon, og midlere årsproduksjon er totalt 1662 GWh, noe som utgjør ca 70 % av Nord- Trøndelags kraftproduksjon (tabell 1, 2). Regulant er Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE). Kraftutbygging har foregått fra 1940 til midt på 1980-tallet (Hjulstad 1993). Til sammen er det åtte kraftverk i vassdraget, og alle ligger ovenfor opprinnelig anadrom strekning. De åtte kraftverkene er i rekkefølge nedenfra og oppover i vassdraget: Fiskumfoss, Øvre Fiskumfoss, Aunfoss, Åsmulfoss, Tunnsjødal, Tunnsjøfoss, Tunnsjø og Røyrvikfoss (tabell 1, figur 2). Av disse er Fiskumfoss, Øvre Fiskumfoss, Aunfoss og Åsmulfoss elvekraftverk som utnytter fall i hovedelva Namsen, mens de øvrige kraftverkene utnytter fall i sidevassdrag eller ved overføringer til sidevassdrag (figur 2). I tillegg utnytter det svenske kraftverket Linnvasselv fallet fra Limingen til Kvärnbergsvatnet i Sverige, med en årsproduksjon på 102 GWh (figur 2). Kraftproduksjonen i Namsenvassdraget utgjør ca 60 årsverk i Indre Namdal (Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002). Bildet viser Tunnsjøfoss kraftverk, som utnytter fallet mellom Tunnsjøen og Tunnsjøflyan Utbyggingen av Fiskumfoss kraftverk i Nedre Fiskumfoss (figur 2) ble gjennomført under siste verdenskrig, og første aggregat ble satt i drift i 1946. Tunnsjøen ble samtidig regulert som magasin for driften av kraftverket. En utvidelse av kraftverket i Fiskumfoss med ytterligere ett aggregat i 1950 krevde større magasinvolum, og Namsvatnet ble regulert. Namsvatnet var før reguleringen opprinnelig tre vatn som ble demt opp 14 m. Namsvassdammen i Namsvatnet ble tatt i bruk i 1952. Fiskumfoss ble ytterligere utvidet med et aggregat i 1957. På slutten av 1950-tallet ble Aunfoss kraftverk satt i drift lengre opp i Namsen (figur 2). Den mest omfattende kraftutbyggingen med regulering av flere større magasiner i Namdalen skjedde på 1960-tallet, gjennom et prosjekt som er omtalt som den store overføringen. Tre norske kraftverk ble bygd for å utnytte disse overføringene; Tunnsjødal, Tunnsjø og Røyrvikfoss (figur 2, tabell 1). Vann som naturlig drenerte ned Namsen, ble overført fra Namsvatnet til innsjøen Vektaren, og deretter til innsjøen Limingen (figur 2). Begge disse innsjøene drenerer naturlig østover til Sverige, og var opprinnelig ikke en del av Namsenvassdraget. Fra Limingen blir vannet ført til Tunn- Tabell 1. Kraftverkene i Namsenvassdraget. Opplysninger er hentet fra Paulsen m.fl. (1991), Wathne (1999a, b), Hjulstad (1993) og Terje E. Flåtter, NTE (personlig meddelelse). Kraftverk Årstall Fall Sluke- Midlere års- Antall og Lengde på Fall utnyttet satt i (m) evne produksjon type overføringsdrift (m 3 /s) (GWh) turbiner tunnell Overføringstunnel 1963 Tilsv. 3,5 km Overfører vann fra Namsvatnet-Vekteren null Namsvatnet til Vekteren Røyrvikfoss 1965 29 68 96 1 Kaplan 0,85 km Vektaren- Limingen Tunnsjø 1963 60 59 138 1 Francis 2,7 km Limingen-Tunnsjøen Tunnsjøfoss 1986 9 86 27 1 Rørturbin < 0,1 km Tunnsjøen-Tunnsjøflyene Tunnsjødal 1963 238 92 850 4 Francis 10.9 km Tunnsjøflyene-Tunnsjødalen Åsmulfoss 1971 10 135 74 1 Rørturbin < 0,1 km Åsmulfoss i Namsen Aunfoss 1959 29 130 180 2 Francis 1,4 km Aunfoss i Namsen Øvre Fiskumfoss 1976 7 140 57 1 Rørturbin < 0,1 km Øvre Fiskumfoss i Namsen Fiskumfoss 1946 35 140 240 3 Francis < 0,1 km Nedre Fiskumfoss i Namsen 12

a - - - - - N = Kraftstasjon = Dam / terskel = Krafttunnel/overføringstunnel 10 km Kunnskapsstatus for laks og vannmiljø i Namsenvassdraget 4 3 Frøyningselva 2 Namsen Tunnsjødal Tunnsjøfoss Åsmulfoss Tunnsjøflya 1 Namskroken Namsen - - - - Namsvatnet Vektaren Renselsvatnet Røyrvikfoss Huddingsvatnet NAMSOS Eidsvatnet Bjøra Namsen Øyvatnet GRONG Nedre Fiskumfoss Namsen Aunfoss - - Sanddøla 5 Tunnsjøelva - - - - - - - - - - Tromsa Bergfossen Nesåa Øvre Fiskumfoss Grongstadvatnet Høylandsvassdraget Tunnsjøen Klingervatnet Otersjøen Limingen - - Tunnsjø - - Linvasselv NORDLI Kvesjøen Murusjøen Laksjøen Sandsjøen Luru Figur 2. Kart over Namsenvassdraget med oversikt over kraftreguleringer. Vektaren, Limingen og vannveier forbundet med disse hører ikke naturlig med til Namsenvassdraget, men drenerer østover til Sverige. Innsjøene er imidlertid knyttet til Namsenvassdraget etter overføring i forbindelse med kraftregulering. Vann fra Namsvatnet føres nå til Vektaren via en overføringstunnell, og videre til Limingen, Tunnsjøen, Tunnsjøflyan og ned i Tunnsjøelva, blant annet gjennom fire kraftstasjoner. Dette har medført redusert vannføring i Namsen fra Namsvatnet til utløpet av Tunnsjøelva. Utbredelse av ørekyt i vassdraget etter kartlegging i 2005 er vist med gult. Terskel 1 angir tre terskler i Namskroken/Mattisflya som ligger så tett at de kun vises som én på kartet, terskel 2 er ødelagt botnbru ved Bjørnstad, terskel 3 er ved Namsskogan, terskel 4 er ved Bjørhusdal og terskel 5 er ved Kjelmyrfoss (fra Thorstad m.fl. 2006). sjøen, Tunnsjøflyan, og endelig tilbake til Namsen (figur 2). Som beskrevet ovenfor, reguleres Limingen også østover av det svenske kraftverket Linnvasselv (1962). Tunnsjøen og Tunnsjøflyan tilhører Namsenvassdraget naturlig. Før regulering var det elv med loner på strekningen fra Tunnsjøen til Grøndalsdammen, der Tunnsjøflyan nå ligger. Den store overføringen har medført redusert vannføring i hovedelva Namsen fra Namsvatnet og ned til utløpet av Tunnsjøelva, samt i Tunnsjøelva fra Grøndalsdammen ved Tunnsjøflyan til Tunnsjødal, ca 1,8 km fra samløpet med Namsen (figur 2). På 1970-tallet ble kraftverkene Åsmulfoss og Øvre Fiskumfoss bygd i Namsen (figur 2). Midt på åttitallet ble det siste og minste kraftverket i vassdraget, Tunnsjøfoss, bygd for å utnytte fallet mellom Tunnsjøen og Tunnsjøflyan (figur 2). Konsesjonsvilkårene for kraftverk i vassdraget kan tas opp til revisjon i 2009, fordi det da er 50 år siden den store overføringen. I Namsenvassdraget er nå Høylandsvassdraget, Lindseta, Sanddølavassdraget inkludert Luru, deler av vassdraget som ligger i Børgefjell nasjonalpark, Rennselelva og Nesåa varig vernet mot kraftutbygging. Endringer i vannføring som følge av kraftutbygging, minstevannføringer og terskelbygging er beskrevet i henholdsvis kapittel 6 og 3. Tabell 2. Kraftmagasin knyttet til Namsenvassdraget. Opplysninger er hentet fra Wathne (1999a, b) og Terje E. Flåtter, NTE (personlig meddelelse). Magasin Laveste regulerte Høyeste regulerte Regulerings- Regulert volum Overflate vannstand - LRV vannstand - HRV høyde (mill. m 3 ) (km 2 ) (m o.h.) (m o.h.) (m) Namsvatn 440,00 454,00 14,0 458 39,4 Vektaren 440,00 445,50 5,5 38,2 Limingen 409,00 417,70 8,7 260 3,5 Tunnsjøen 352,64 357,64 5,0 440 100,2 Tunnsjøflyene 345,00 348,00 3,0 13 7,1 13

4 Andre menneskelige inngrep Inngrep i vassdrag kan ha betydelig effekt på fiskeproduksjonen. Dette gjelder for eksempel kraftutbygging (kapittel 3), vegbygging, forbygging, terskler, grusgraving og fjerning av kantvegetasjon. Det finnes ingen systematisk oversikt over alle slike inngrep i Namsenvassdraget. 4.1 Terskler, dammer og kanalisering Terskler er markerte forhøyninger i elvebunnen på tvers av elveløpet som demmer opp vannet ovenfor slik at det dannes stilleflytende områder i form av terskelbasseng, innsjøer eller kulper. I Namsenvassdraget er kunstige terskler bygget etter pålegg for å kompensere for negative effekter av kraftreguleringen. Hensikten med terskler er generelt å heve vannstanden og å øke vannspeilet, som oftest ut fra utseendemessige hensyn, og for å forbedre forholdene for ørret og ørretfiske. I Tunnsjøelva er det bygget til sammen 11 terskler (Hjulstad 1993). I Namsen er det bygget seks terskler i betong og tre (Hjulstad 1993, Rikstad 2004b, figur 2); ved Namskroken/Mattisflya (tre nærliggende terskler, den første bygget i 1965), Namsskogan (1965/66), Bjørhusdal (1998) og Kjelmyrfoss (1978). Ved Bjørnstad finnes i tillegg en steinterskel i form av en ødelagt botnbru, men denne demmer ikke opp områdene ovenfor i betydelig grad. Bygging av terskel i Kariflyan, Langflyan og Storflyan, øverst i Namsen nær Namsvatnet, er under vurdering. I tillegg er det bygget dammer i Namsen i forbindelse med kraftstasjonene Fiskumfoss, Øvre Fiskumfoss, Aunfoss og Åsmulfoss, som også har omgjort strykarealer til stilleflytende vann (figur 2). Alle terskler i vassdraget ligger altså ovenfor lakseførende strekning for anadrom laks, mens dammene ved kraftverkene Fiskumfoss og Øvre Fiskumfoss ligger på lakseførende strekning etter at det ble bygd fisketrapper (se kapittel 8.1 om lakseførende strekninger og kapittel 8.10 om fisketrapper). Flere terskler og dammer berører imidlertid namsblankens leveområder. Namsblankens leveområder er redusert fra 87 til 49 km elv på grunn av terskel- og dambygging, i følge Berg (1988). I tillegg kommer terskel ved Bjørhusdal bygget i 1998, som reduserer strykområdene med ytterligere 3 km (Rikstad 2004b). Følgelig er strykområdene i namsblankens leveområder i hovedelva mer enn halvert (Rikstad 2004b). Tersklene ved Namskroken og i Tunnsjøelva har neppe innvirkning på namsblankens leveområder. På 1950- og 1960-tallet ble deler av Søråa og Nordåa kanalisert og planert for å lette tømmerfløtingen (detaljert beskrevet i Romundstad 1995). Stein og grusmasse ble skjøvet ut av elva og lagt opp på land med bulldoser. Elva ble kanalisert for å styre tømmeret mot hovedløpet. Mange hvileplasser for fisk forsvant under dette arbeidet, og områder hvor kanalisering ble utført har fått redusert kvalitet som oppvekstområde for fiskeyngel (Romundstad 1995). For å restaurere deler av Søråa og Nordåa hvor disse inngrepene er utført er det gjennomført biotopforbedrende tiltak. Femten terskler/vanger ble anlagt i Søråa i 1996 og fem kulper ble anlagt i Nordåa i 1990-åra i regi av Høylandet kommune (Rikstad & Gording 2004b). 4.2 Andre inngrep Vegbygging og jernbane langs elver og innsjøer kan ha konsekvenser for fiskebestanden blant annet ved at vegfyllinger kan endre prosesser i strandsonen, kantvegetasjon fjernes og skjulmuligheter for fisk kan bli redusert. Vei og jernbane er bygd langs mye av lakseførende strekning av Namsenvassdraget, men det er ikke gjennomført store veiutbygginger helt ut mot elva (Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002). 14

Alle terskler i vassdraget ligger ovenfor lakseførende strekning for anadrom laks. Bildet viser terskel i Namsen ved Namsskogan. Grusuttak kan føre til at elveløp og elvebunn forandrer seg, og kan medføre for eksempel redusert gytesuksess for laks. Grusgraving har foregått i nedre deler av Namsen i noen grad (Rikstad & Gording 2004b), men grusgraving i elva har generelt vært et lite problem (Hjulstad 2000). Grusuttak i Høylandsvassdraget har foregått i mindre målestokk og har heller ikke vært et stort problem for fiskebestandene (Romundstad 1995). Forbygging er en forsterking av elvekantene med steinmasser for å hindre erosjon og utgraving. Forbygging kan ha negative konsekvenser for fiskebestander ved at elvekanten blir mer ensformig, elva får et mer ensformig kanalpreg, kantvegetasjon fjernes og næringstilførselen reduseres. Hvor store konsekvenser forbygginger har for fiskebestander avhenger av hvordan forbyggingen utformes. Forbygginger finnes over kortere eller lengre strekninger i alle deler av Namsenvassdraget. Forbyggingsarbeider langs Namsen er hovedsakelig utført etter 1960 (Hjulstad 2000) på følgende steder: Leirfall og Strandmo, Kvatningen, Skage, Furrenesset, Føri, Mælen, Lilleøen, Ristad, Sellæg, Grandaunet, Nesenget, Gransmo, Vibstad, Øysvoll, Gransmoøyan, Skveneste, Kongensgård, Hildrum, Ranem, Roemsøya, Voll, Groftøya, Grande, Heggøyern, Storemøya, Vang, Landfallan, Foss-Bertnum, Storem, Veiem, Øyem, Vie, Valskrå, Berre, Østduun, Jørem, Moum, Værem, Heggum, Seem, Duun, Kvitheim, Grong, Buneset, Røyrneset, Gartlandsnes, Urstad, Rossetnes, Elstad, nedenfor Øvre Fiskumfoss, Sagmo, Moa, Nes bru, overfor Nes Bru, Bya-Ness og Moen. Forbygginger er dessuten planlagt ved Stranden, Furrenesset, Utheim, Prestholmen, Jørem, Heggem og Fossland (Hjulstad 2000). I tillegg er betydelige forbyggingsarbeider utført i flere sideelver. Lange strekninger i Søråa er forbygd (Romundstad 1995). Deler av Eida, Nordåa, Brynna og Helbostadbesa er også forbygd. Videre forbygging i Søråa og Nordåa er fortsatt aktuelt (Romundstad 1995). Bjøra er forbygget i omtrent hele sin lengde (Paulsen m.fl. 1991). Detaljert kart over forbygginger finnes i Flerbruksplan for Namsenvassdraget (Østerås 1994). Elvedeltaområdet ved Namsos inkludert Namsos flyplass er preget av oppfyllinger, som har foregått siden byen ble grunnlagt i 1845 (Anonym 1998). Etter 1945 er ca 1400 daa oppfylt (Anonym 1998). Tre bruer er bygd over Namsen i munningsområdet. 15

5 Vannkvalitet, forurensing Med forurensing menes negativ påvirkning av tilførsel av næringsstoffer, tungmetaller og forsurende stoffer, samt innhold av tarmbakterier. Hovedvassdraget er lite påvirket av forurensinger (Lien m.fl. 1983, Lien 1984, Rikstad 1995a). Huddingsvassdraget med Vekteren, Skorovassdraget med Grøndalselva og Staldvikelva med deler av Tunnsjøen er i varierende grad preget av gruveforurensing fra Skorovass og Røyrvik (Lien m.fl. 1983, Lien 1984, Gorseth m.fl. 1993), men virkningene av gruveforurensingen når ikke den lakseførende strekningen (Rikstad 1995a). En del sidevassdrag er forurenset fra landbruk og boligkloakk (Lien m.fl. 1983, Lien 1984, Korssjøen m.fl. 1987, Kaspersen 1995a), men dette har bare unntaksvis ført til fiskedød (Rikstad 1995a). Bekkeundersøkelser i Overhalla og Grong har vist at forurensingssituasjonen i elver og bekker i Overhalla og Grong er god i forhold til i andre deler av fylket, med noen unntak (Korssjøen m.fl. 1987, Paulsen m.fl. 1990, Paulsen 1994). I Overhalla har fiskebestandene i Myrelva og Nedre Sandmoelv vært negativt påvirket av forurensing, og i perioder har disse lokalitetene vært tilnærmet fisketomme (Korssjøen m.fl. 1987, Paulsen 1994). Reina, Flenga og Ombekken er også karakterisert som sterkt forurenset på grunn av høyt innhold av næringsstoffer (Paulsen 1994). En viss forbedring i vannkvaliteten i Overhalla ble registrert fra 1986 til 1993 i form av reduksjon av fosfor og nitrogen ved de fleste lokaliteter (Paulsen 1994). For organisk stoff og tarmbakterier var det ingen generelle endringer (Paulsen 1994). I Grong hadde Grongbekken, en bekk i Harran og Leirelva dårligst vannkvalitet av undersøkte lokaliteter (Paulsen m.fl. 1990). I Namsos er Tavlåa karakterisert som markert forurenset, mens Storskardbekken er sterkt forurenset og tilnærmet fisketom (Paulsen & Einvik 1992, Berger 1994). Surt vatn er ikke noe problem på den lakseførende strekning i Namsenvassdraget med unntak av Luru (se nedenfor), med gjennomsnittsverdier gjennom året på ph 6,8 i Sanddøla, 6,6 i Bjøra og 6,7 i Namsen ved Fiskumfoss (Lien m.fl. 1983, Paulsen m.fl. 1991, Rikstad 1995a). Aluminium forekommer i relativt høye konsentrasjoner i forhold til surhetsgraden i de nedre delene av vassdraget (ph 6,6-7,0), noe som trolig skyldes innhold av humuspartikler som aluminium er bundet til (Lien m.fl. 1983). Alkaliniteten (det vil si bufferkapasitet mot forsuring) er god, spesielt i Sanddøla, mens nordvestre deler av Høylandsvassdraget er mer sårbare for sur nedbør (Paulsen m.fl. 1988). Vannet i Bjøra, Sanddøla og Namsen ved Fiskumfoss er middels myrpåvirket. Vassdraget har i perioder stort partikkelinnhold (Paulsen m.fl. 1991). Vannet i Namsen og sideelvene kan stort sett karakteriseres som næringsfattig (Nøst 1982b, Reinertsen m.fl. 1982, Berg 1984), med relativt lavt saltinnhold (summen av Ca, Mg, K, Na, SO4, HCO3 og Cl er henholdsvis 20,7, 22,8 og 15,7 mg/l i Sanddøla, Bjøra og Fiskumfoss, 16

Paulsen m.fl. 1991). Konsentrasjoner av oppløste salter øker nedover langs Namsen og Høylandsvassdraget (Lien m.fl. 1983). Vannet karakteriseres som bløtt (små konsentrasjoner av kalsium og magnesium). Ledningsevnen er relativt lav, med gjennomsnittsverdier 30,0 µs/cm i Sanddøla, 40,8 µs/cm i Bjøra og 26,2 µs/cm i Namsen ved Fiskumfoss (Paulsen m.fl. 1991). Fosfor er det begrensende plantenæringsstoffet i Namsen, som i de fleste andre vassdrag på våre breddegrader (Lien m.fl. 1983). Sanddøla og Luru er lite til moderat forurenset, med unntak av Litjåa, som er moderat til markert forurenset (Kaspersen 1995a). Sanddøla varierer mellom 6,5 og 7 i ph (Gustavsen & Rikstad 1994). Sanddøla får tilsig fra mer elektrolyttrike områder enn Luru, og er derfor bedre egnet som gyte- og oppvekstområde for laks. Luru har høyt innhold av humusstoffer, men vannet er næringsfattig med lave konsentrasjoner av oppløste stoffer og relativt lav ph rundt 5,7 (Gustavsen & Rikstad 1994). Høylandsvassdraget er generelt lite til moderat forurenset (Paulsen m.fl. 1988, Kaspersen 1995a, Romundstad 1995), med unntak av tre sidebekker til Søråa (Paulsen m.fl. 1988). Disse er Dalbekken og Børstadbekken, som er sterkt forurenset og fisketomme, og Okstadbekken, som er markert forurenset. Øyvatnet, Grongstadvatnet og Eidsvatnet synes fra naturens side å være næringsfattige innsjøer (Lien m.fl. 1983). Eidsvatnet og Grongstadvatnet var omkring 1990 moderat påvirket av forurensing, noe som medfører at innsjøenes tåleevne er redusert og at de er mer sårbare for ytterligere tilførsler (Paulsen m.fl. 1991). Konsentrasjonen av sjøsalt (Na og Cl) er større i Høylandsvassdraget enn i vassdraget forøvrig. Vannkvaliteten i indre del av Namsenfjorden ved Namsos ble undersøkt i 1986-1987. Vannkvaliteten ble generelt karakterisert som god, selv om en viss menneskelig påvirkning kunne spores (Golmen m.fl. 1988). 17

6 Vannføring og vanntemperatur Årlig middelvannføring ved utløpet av Namsen er 290 m 3 /s (Lien m.fl. 1983). Middelvannføringen ved Bertnem var 240 m 3 /s i perioden 1961-87, med årlig variasjon fra 62-1522 m 3 /s (Paulsen m.fl. 1991). Namsen har normalt lav vintervannføring på rundt 150-200 m 3 /s ved Bertnem. Om våren er det regelmessig flom. Vårflommen begynner i april og når vanligvis en topp rundt 600 m 3 /s i mai. Vannføringen synker så til juli/august. September, oktober og delvis november har høstvannføring på rundt 250-300 m 3 /s (Paulsen m.fl. 1991). Høst- og vinterflommer forekommer relativt hyppig. Etter vannkraftreguleringene har vintervannføringen økt og sommervannføringen blitt redusert på lakseførende strekning i Namsen. Vårflommen har blitt mindre etter kraftreguleringen. Namsen har forholdsvis store svingninger i vannføringen, men kraftreguleringen har ført til en utjevning av vannføringen målt ved Grøtmo i Overhalla (Wathne & Berg 1981, Lien m.fl. 1983, Wathne 1999a, b). Høyeste registrerte flomvannføring i Namsen var 2 800 m 3 /s målt ved Bertnem i 1962 (Rikstad 1995a). Største vannføring målt i Nedre Fiskumfoss var 1850 m3/s i oktober 1994. Under flommen i februar 2005 var høyeste vannføring nesten 1 600 m 3 /s i Nedre Fiskumfoss (Tørrisdal). Stasjonen ved Bertnem var ute av drift, men vannføringen var sannsynligvis rundt 2 500 m 3 /s. Kraftreguleringene har medført redusert vannføring i hovedelva Namsen fra Namsvatnet og ned til utløpet av Tunnsjøelva, samt i Tunnsjøelva fra Grøndalsdammen ved Tunnsjøflyan til Tunnsjødal, ca 1,8 km fra samløpet med Namsen (figur 2). Det er ikke minstevannføringsbestemmelser for Tunnsjøelva. Til Namsen fra Namsvatnet skal det i følge manøvreringsreglementet i vinterhalvåret (1. november - 1. mai) slippes en minstevannføring på 2 m 3 /s. I sommerhalvåret slippes vann fra Namsvatnet tilstrekkelig til at det ved kontrollmerke Bjørnstad skal holdes en minstevannføring på 12 m 3 /s. Vannføringen i Namsen nedenfor Fiskumfoss skal være minst 50 m 3 /s fra 1. juli til 1. september. Fra 1. september til 1. juli kan vannføringen være 25-30 m 3 /s, men da med en nedkjøring fra 50 til 30 m 3 /s over to døgn. Vannføringer lavere enn 50 m 3 /s søkes dessuten unngått fra laksefisket starter. Minstevannføring ved Fiskumfoss er ikke pålagt i forbindelse med tillatelsen til regulering, men foreligger som en formell avtale mellom Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Namsenvassdragets grunneierforening (tidligere Namsen grunneierforening). Effektkjøring betyr at vannmengden som går gjennom kraftstasjonen varierer med prisen som til enhver tid gjelder for strømmen, noe som medfører raske vannstandsendringer. Raske vannstandsendringer har forekommet i perioder nedenfor Nedre Fiskumfoss (Driftsplanutvalget i Namsenvassdraget 2002), men har de senere årene forekommet i mindre grad enn før etter samarbeid mellom forvaltningen og Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Imidlertid er dette et problem som det fremdeles bør holdes fokus på. I Vektaren skal det tilstrebes å holde naturlig vannstand (445,00-445,50) året rundt, unntatt en periode om våren, fra medio februar til 1. mai, da senking må foregå i den hensikt å få tømt magasinet i Namsvatnet. Vektaren skal fra 1. mai fylles opp til naturlig vannstand av Vektarens eget tilløp. For å sikre fyllingen av Limingen, må kjøringen av Tunnsjø kraftverk ordnes slik at det per 15. juli hvert år i Limingen er lagret for vintertapping til Tunnsjø kraftverk minimum 150 Mm 3 overført vann. Opplysninger om minstevannføringsbestemmelser i vassdraget er gitt av Terje E. Flåtter, NTE (personlig meddelelse). Vanntemperaturen i Namsen er ned mot null grader om vinteren i november-mars (Lien m.fl. 1983). Temperaturen øker til et månedsgjennomsnitt på ca 15 ºC i august, avhengig av hvor varm sommeren er (månedsgjennomsnitt for august ved Grøtmo, Overhalla, varierte mellom 10 og nesten 22 ºC i perioden 1966-74). Vanntemperaturen i Namsen øker nedover i vassdraget, med ca 2 ºC forskjell mellom Mellingsmoen og Sellæghylla i juni-oktober (Lien m.fl. 1983). 18

7 Bunndyr Bunndyrfaunaen i vassdraget ble undersøkt tidlig på 1980-tallet, og senere er ikke slike undersøkelser gjennomført. I selve Namsen og nederst i Sanddøla var bunndyrfaunaen relativt rik, variert og typisk for upåvirkede, større norske elver (Lien m.fl. 1983). Døgnfluefaunaen var tallrik og artsrik, mens vårfluene var lite tallrike. Steinfluefaunaen var tallrik og utbredt. I Namsen ved Sellæghylla var artssammensetningen preget av større sedimentering enn på øvrige stasjoner, og fjærmygg utgjorde hele 85 % av bunndyrene i antall (Lien m.fl. 1983). Under disse undersøkelsene ble nymfer av steinfluen Xantoperla apicalis for første gang funnet i Skandinavia, og nymfer av arten ble registrert både i Namsen og Sanddøla (Brittain 1983). Bunndyrmengden i Sanddøla ble vurdert som høy i regional sammenheng (Nøst 1982b). Faunaprøver i vassdraget tyder på at Sanddøla er mer produktiv enn Luru. I Sanddøla var døgnfluelarver antallsmessig dominerende, etterfulgt av knott- og steinfluelarver. Steinfluelarver forekom i alle prøver i små til moderate mengder. I Luru var dominansforholdet av dyregruppene relativt likt med Sanddøla, men antall individer per prøve var lavere. Bunnfaunaen i Høylandsvassdraget, spesielt i Bjøra, tydet på gode produksjonsforhold og et rikt biotoputvalg (Reinertsen & Langeland 1981, Nøst 1982a). De største innsjøene hadde en relativt allsidig sammensatt bunnfauna (Lien m.fl. 1983). Faunasammensetningen var noe annerledes i Høylandsvassdraget enn i Namsen, selv om de samme dyregruppene var representert. I Bjøra og Eida var innslaget av vårfluer mye større enn i vassdraget forøvrig, noe som trolig har sammenheng med at Bjøra og Eida ligger nedenfor store innsjøer. Det driver mye organiske partikler, både planktonorganismer og dødt organisk materiale, ut fra innsjøene. Dette påvirker både sammensetningen og mengden av bunndyr nedenfor innsjøutløpet. I Søråa var det en større andel snegl og vannbiller enn i resten av vassdraget (Lien m.fl. 1983). Nøst (1982a) fant at tallrikeste bunndyrgruppe i Bjøra, Søråa og Nevra var døgnfluelarver, mens steinflue- fjærmygg- og vårfluelarver var andre grupper av betydning. Totalt er det registrert 24 døgnfluearter og 14 steinfluearter i Høylandsvassdraget (Nøst 1982a). 19

8 Laksen i vassdraget 8.1 Lakseførende strekninger Til sammen er det mer enn 200 km lakseførende elvestrekninger for anadrom laks i vassdraget (Paulsen m.fl. 1991, Kaspersen 1995a, tabell 3, figur 4). For utbredelse av namsblank, som lever hele livet i ferskvann, se kapittel 8.6. Namsen er naturlig lakseførende 60 km til Nedre Fiskumfoss (figur 4). Etter bygging av fisketrapper i Nedre og Øvre Fiskumfoss i 1975 er den lakseførende strekningen for anadrom laks utvidet i hovedelva med 10 km opp til Aunfoss, og i sideelva Nesåa opp til Iskvernfoss (ca 4 km) (figur 4). Sanddøla er naturlig lakseførende til Tømmeråsfossen. Etter bygging av fisketrapper i Tømmeråsfossen og i Formofoss kan laksen nå vandre til Bergfossen, ca 45 km fra sammenløpet med Namsen (figur 4). Laks kan vandre 2,5 km opp til Lurufossen i Luru, som renner sammen med Sanddøla ovenfor Øvre Formofoss. Det er bygd fisketrapp i Lurufossen, Bjøralaks fanget av en heldig sportsfisker. Enkelte fiskere mener å kunne skille Bjøralaks (kompakt) og Sanddølalaks (slank) fra Namsenlaks (medium) på utseendet. Tabell 3. Lakseførende strekninger i Namsenvassdraget for anadrom laks (etter Kaspersen 1995a, Romundstad 1995 og egen måling for Sanddøla). I realiteten er den anadrome strekningen lengre enn det som framgår av tabellen. En rekke sidebekker fungerer som gyte- og oppvekstområde for sjøørret og laks. Dette er bekker som er uten betydning for fritidsfiske, men som står for en betydelig del av fiskeproduksjonen i vassdraget, særlig for sjøørret. Lakseførende strekning Antall km Namsen til Fiskumfoss 60 Namsen (Fiskumfoss-Aunfoss) 10 Neselva 4 Elstadelva 0,5 Fiskumelva 0,5 Nordelva 16 Bjøra 13 Søråa 12 Nordåa 3 Sideelver til Søråa 20 Eida 1 Vesteråa m/elvåa/oppdalselva 5 Reina 8 Øyelva 2 Sanddøla til Bergfossen 45 Luru til Svartfossen 7 Medalåa 2 20