Innlandsfisk i Finnmark; røye og ørret Notat utarbeidet for Finnmarkseiendommen (FeFo). Notatet gir en kort oppsummering om utbredelse og forekomster av røye og ørret i innsjøer i Finnmark, samt en vurdering av potensialet disse artene har som innlandsfiskeressurs i fylket. Notatet bygger på NINA rapporter, nasjonale artikler, forvaltningsnotater, samt en del fiskebiologiske rapporter. De konklusjoner og anbefalinger som fremkommer i notatet står kun undertegnede ansvarlig for. Martin A. Svenning Norsk institutt for naturforskning Avdeling for arktisk økologi (NINA Tromsø) Epost: martin.svenning@nina.no 1
Innvandring, utbredelse og lokaliteter med ferskvannsfisk i innsjøer i Finnmark Artssammensetningen av ferskvannsfisk i Finnmark henger sammen med innvandringen av ferskvannsfisk etter siste istid, samt ei relativ aktiv antropogen spredning av fisk i nyere id. Da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden vandret de første saltvannstolerante fiskeartene som røye, ørret og stingsild inn fra vest og etablerte bestander langs kysten av Finnmark. Røya har trolig også fulgt en østlig innvandringsrute, noe som forklarer røyas utbredelse i mer høyereliggende strøk i Finnmark. Etter disse innvandringene har røya spredt seg til nesten hele Finnmark, via de lange og stilleflytende vassdragene i indre deler av fylket. En annen stor innvandringsgruppe av ferskvannsfisk, de såkalte østfiskene, vandret for 8 9 000 år siden inn i Norge fra Ancylussjøen, en ferskvannssjø som på denne tiden omfattet nesten hele Østersjøområdet. Innvandringen til Finnmark skjedde via vassdrag i Nord Sverige og Nord Finland, og omfattet arter som sik, abbor, gjedde, lake, harr og ørekyte. Antropogen spredning har også vært av vesentlig betydning for utbredelsen av ferskvannsfisk. I Finnmark kom bruken av settefisk tidlig i gang. Det ble bygd klekkerier flere steder i fylket allerede på slutten av 1800 tallet, med en betydelig produksjon av blant anna Tunhovd og Tinnsjøørret. Like etter krigen ble det startet mange fiskeforeninger i Finnmark, hvor utsettinger av fisk var en av deres viktigste arbeidsoppgaver. I enkelte kommuner i Finnmark (for eksempel Alta) er det satt ut ørret i mer enn 70 % av de innsjøene som nå har ørret. I Porsanger og Sør Varanger er mer enn 30 % av alle røyebestandene innført. Hovedmengden av disse røye og ørretutsettingene skjedde på 1970 og 80 tallet, trolig fordi snøskuteren, som da var blitt allemannseie, var et svært egnet transportmiddel ved fiskeutsettinger. I flere kommuner ryktes det at slike ulovlige private utsettinger er blitt mer og mer vanlige i de siste årene, og antall innførte bestander er derfor trolig større enn det som formelt er kjent. Etter at Direktoratet for naturforvaltning sitt prinsipp om fiskeutsettinger ble lagt fram i 1994, har det vært en meget streng praksis i å gi tillatelse til utsettinger i Finnmark. Røye er den vanligste innsjølevende fiskearten i Finnmark. Av de om lag 4 350 innsjøene med kjente fiskebestander i fylket, finnes nærmere 2 500 bestander med røye (57 %). Røya finnes i hele fylket, men med relativt mange bestander på Varangerhalvøya og i østlige deler av indre Finnmark. I ca 1 150 av innsjøene (27 %) er røye eneste fiskeart. Over halvparten av disse (51 %) finnes i de fire kommunene Kautokeino (n=189), Kvalsund (n=155), Alta (n=123) og Porsanger (n=112) kommuner. Det er også relativt mange rene røyevatn i Måsøy, Lebesby, Berlevåg, Tana og Sør Varanger, med til sammen 332 lokaliteter (29 %). Ørret er også svært vanlig og forekommer i nesten 2 400 innsjøer (54 %), spredt fra kystnære innsjøer til lokaliteter i indre og høyereliggende strøk. Innsjøer med bare ørret er også vanlig, med nærmere 1000 registrerte bestander. Det er flest rene ørretvatn i Porsanger med nærmere 283 kjente bestander, samt i Alta, Sør Varanger og Tana, med totalt 333 bestander. Røye og ørret lever sammen i svært mange innsjøer i fylket (n= 1 140), mens det finnes bare om lag 100 innsjøer hvor røye og/eller ørret lever sammen med noen av østfiskene. Østfiskene er registrert i vesentlig færre bestander enn røye og ørret. Sik, harr, abbor, gjedde, lake og ørekyte er hver registrert i mellom 92 og 489 bestander, og totalt i overkant av 1700 bestander. Én eller flere av disse artene er bare påvist i ca 1 000 innsjøer. Blant disse artene er enten gjedde, harr eller lake eneste art i minst 100 innsjøer. Ofte forekommer flere arter i samme innsjø, og i noen av disse finnes også røye og ørret. Konkurranse mellom artene, samt predasjon, kan også påvirke utbredelsen av enkelte arter, og det antas at for eksempel sik under visse forhold kan ukonkurrere røya. 2
Aure Lake Røye Abbor Ørekyte Sik Gjedde Harr Ørret Lake Røye Abbor Ørekyte Sik Harr Gjedde Utbredelseavørret,røye,ørekyte,harr,lake,abbor,sikogharriinnsjøeriTromsogFinnmark. Karteterbasertpåopplysningergittfrakommunerogenkeltpersoneridetofylkene,samtfra fiskebiologiskeundersøkelseriendelavinnsjøene.karteterhentetfrahesthagen&østborg (2004);NINAoppdragsmelding805. 3
Ressursgrunnlaget i innsjøer med røye og ørret i Finnmark Finnmark består av 20 kommuner og dekker et landareal på 48 637 km 2, mens det samla vannarealet i fylket er i overkant av 2 700 km 2. Det har vært anslått at det finnes om lag 179 000 vannlokaliteter i Finnmark. Av disse er bare 62 000 større enn 0.25 ha (analogt med en kvadratisk innsjø på 50x50 m), tilsvarende et vannareal på totalt 2 500 km 2 (250 000 ha). Videre finnes det ca 19 000 innsjøer over 1.5 ha, 3 700 over 10 ha, 288 over 100 ha (1 km 2 ) og 8 innsjøer over 1 000 ha (10 km 2 ). Iesjavri, den største innsjøen i Finnmark og den 15. største i Norge, er 68.2 km 2. Alta og Tanavassdraget er de to største vassdragene i fylket, og dekker store deler av indre Finnmark. Deler av Tanavassdraget ligger i Finland. Pasvikvassdraget har sitt utspring rundt den store innsjøen Enare i Finland. I nedre deler grenser vassdraget mot Russland. Pasvikvassdraget dekker et areal på 20 890 km 2, men mindre enn 5 % (1 044 km 2 ) ligger i Norge. Størrelsesklasser (hektar) Antallinnsjøer Areal; hektar Gjennomsnittlig areal (hektar) 0,25 1,5 43 316 25 838 0,6 1,5 10 14 939 54 637 3,7 10 100 3 453 89 637 26,0 100 1000 288 65 374 227,0 1000 10000 8 17 805 2225,6 Totalt 62 004 253 291 ( 4,1 Tabellen viser antall innsjøer i Finnmark fordelt på ulike størrelsesklasser (areal). Kun lokaliteter over 0.25 ha er tatt med. Det finnes anslagsvis ytterligere 117 000 vannlokaliteter som er mindre enn 0.25 ha. Datagrunnlaget er hentet fra NVE. Gjennomsnittsstørrelsen på de vel 43 000 vannlokalitetene mellom 0.25 og 1.5 ha i Finnmark er bare 0.6 ha. De øvrige 1117 000 vannlokalitetene dekker et vannareal på ca 167 km 2, dvs. hver med et gjennomsnittsareal på 0.14 ha, tilsvarende en kvadratisk dam på bare 12x12 m. I en resurssammenheng er en derfor nødt til å bestemme seg for hvor stor en innsjø skal være, for at den er egnet som ressursgrunnlag i fiskesammenheng. For en fjellvandrer kan relativt små dammer være interessante. Dersom en satser på gjentatte guidede turer med sportsfiskere, må lokaliteten kunne tåle et visst uttak over tid. Ved næringsfiske må lokaliteten være stor nok til å gi et økonomisk stort nok uttak, samt at innsjøen må være lett tilgjengelig, for eksempel som at en kan kjøre med firhjuling/traktor inn til vatnet. Jeg forutsetter derfor at dersom en skal vurdere innlandsfiske som en potensiell ressurs i Finnmark, bør en kun inkludere innsjøer på minimum 1 ha for sportsfiske og minimum 400 ha (4 km 2 ) for næringsfiske. I Finnmark finnes det ca 27 000 innsjøer over 1 ha og ca 435 innsjøer over 4 km 2, og som gir et samla vannareal på henholdsvis 1 380 og 435 km 2. Vannarealene fordeler seg svært ujevnt på de ulike kommunene i fylket. Kautokeino er den største innsjøkommunen i Finnmark med et innsjøareal på ca 700 km 2. Dernest kommer Sør Varanger med 480 km 2. Så følger Karasjok, Porsanger, Lebesby, Alta og Tana hver med 200 250 km 2, og Kvalsund med 100 km 2. De resterende 12 kommunene har et gjennomsnittlig innsjøareal på mindre enn 50 km 2. Aller minst er Hammerfest med bare 1 km 2. Dersom vi bare inkluderer innsjøer over 4 km 2, tilsvarende et totalt vannareal på ca 435 km 2, tilsvarer dette et innsjøareal i Kautokeino og Sør Varanger på henholdsvis 173 og 120 km 2, mens de seks kommunene Karasjok, Porsanger, Lebesby, Alta, Tana, Kvalsund og Berlevåg til sammen dekker 143 km 2. De resterende 11 kommunene har ingen innsjøer over 4 km 2. Dersom vi utelukker innsjøer der en ikke kan kjøre frem med firhjuling/traktor, blir samla vannareal i innsjøer større enn 4 km 2 bare i overkant av 300 km 2. 4
På bakgrunn av en spørreundersøkelse om utbredelse av ferskvannsfisk i innsjøer i ulike kommuner i Finnmark, ble det samlet opplysninger om fisk fra 4347 innsjøer. Undersøkelsen viste at røye og/eller ørret forekom i 75 % av innsjøene, samt at røye og ørret opptrådte alene i henholdsvis 27 og 23 % av innsjøene. Østfiskene gjedde, sik, harr, lake og abbor ble registrert i fra 200 til 500 innsjøer, hvorav minst en av artene forekom i 1 000 innsjøer (25 %). Av østfiskene er lake, harr og sik de mest vanlige, og de fleste østfiskbestandene opptrer med flere arter innen samme innsjø. Produksjonspotensialet i innsjøer i Finnmark er lite undersøkt, men trolig bør et langsiktig og forsvarlig uttak i røye og ørretvatn neppe overstig 2 kg/ha/år. For østfiskene kan en gjette på et årlig uttak tilsvarende 5 6 kg/ha for sik, 1 kg/ha for abbor og 0.5kg/ha for hver av artene harr, gjedde og lake. Det finnes lite kunnskap om mengden av de ulike artene i de ulike østfiskinnsjøene, men siden lake er hyppigst forekommende, og dernest sik og harr, er det mulig at et langsiktig gjennomsnittlig uttak av østfisk i et typisk østfiskvann i Finnmark vil kunne være opp mot 4 kg/ha/år. Dersom en antar samme arealsmessige uttak som angitt ovenfor i alle 27 000 innsjøene over 1 ha i Finnmark (1 380 km 2 ), vil et totalt og forsvarlig årlig uttak tilsvare i størrelsesorden 200 tonn røye/ørret og 150 tonn hvitfisk. I tillegg til at vannarealet i de ulike kommunene varierer sterkt, varierer også antallet bestander, samt artssammensetningen innen innsjøene/bestandene. Det er relativt mange røye og/eller ørretbestander i en del av Finnmarkskommunene som for eksempel Porsanger (589), Tana (462), Sørvaranger (340), Alta (313) og Kautokeino (277). I de øvrige kommunene varierer dette fra 30 til 200 bestander. I Kautokeino, som er den største vannkommunen (700 km 2 ), fordeler antallet røye /ørretbestandene (RØ) i forhold til antall hvitfiskbestander (HV) som ca 55 % mot 45 %. I Karasjok (240 km 2 ) er RØ og HV henholdsvis ca 70 og 30 %. I kommunene Alta, Porsanger, Tana og Nesseby er forholdet RØ og HV ca 95 til 5 %. Dette innebærer at høstingsstrategien vil variere sterkt mellom ulike kommuner etter blant annet innsjøareal og bestandssammensetning. I Kautokeino vil det teoretisk være mulig å ta ut opp mot 90 tonn røye og 110 tonn hvitfisk årlig, mens årlig uttak i for eksempel Porsanger og Sør Varanger vil utgjøre i størrelsesorden 50 og 90 tonn røye, samt 5 og 10 tonn hvitfisk. Et næringsfiske i Finnmark bør trolig kun iverksettes i innsjøer over 4 km 2, og da i vann som kan nås med firhjuling/traktor. Totalt vannareal av slike vann i fylket utgjør ca 310 km 2. Et totalt uttak vil da neppe utgjøre mer enn 70 tonn røye/ørret og 50 tonn østfisk. Det meste av dette uttaket vil måtte gjøres i de to kommunene Kautokeino og Sør Varanger, dvs. totalt om lag 30 tonn røye/ørret og ca 20 tonn østfisk. For hver av kommunene Karasjok, Porsanger og Lebesby vil et slikt fiske utgjøre i størrelsesorden 5 til 10 tonn. I tillegg er trolig mange av innsjøer med røye og som ligger lett tilgjengelig overbefolket med småvokst røye av dårlig kvalitet (mager, kvit kjøttfarge, parasittert osv.). Her må en regne med å måtte gjennomføre et omfattende fiske med teiner, eller alternativt foreta utsettinger av predatorfisk (i de vann dette er mulig ut fra forvaltningsmyndighetenes syn, samt at det er økologisk forsvarlig). Uansett vil det måtte gjennomføres en innsats både for å 1) skaffe kunnskapsgrunnlag over mulige lokaliteter, 2) eventuelt gjennomføre manipuleringer i form av teinefiske og lignende i noen av lokalitetene, samt til slutt 3) lage driftsplaner for de ulike lokalitetene og/eller områdene. En del røyelokaliteter, særlig de som er mer høytliggende og langt fra vei, er trolig i en langt bedre forfatning. Her kan rekreasjonsfiske være det beste alternativet, og ikke nødvendigvis stilles krav om store uttak i biomasse. En må anta at i minst halvparten av de bestandene der røya dominerer som art, vil det være nødvendig med en eller annen form for kultivering. I Bardu kommune i Troms driver et lokalt selskap oppdrett av teinefanga røya som selskapet fanger ved hjelp av teiner i Altevatn (80 km 2 ). Flere hundre tusen smårøye 5
har vært tatt opp av innsjøen de siste årene, og forventningen er at teinefisket reduserer bestandsstørrelsen i Altevatn og fører til bedre vekst for den gjenværende bestanden. Samtidig får selskapet billig settefisk til produksjonen av porsjonsrøye. Det er også mulig å fange inn røye til oppforing, og så sette fisken tilbake i innsjøen(e) igjen, med håp om at den utsatte fisken ( kannibaler ) både vil være attraktiv for sportsfiskere, samt spiser så mye smårøye at kvaliteten forbedres. I dette notatet er det ikke rom for å gå inn i detaljerte analyser av vannlokalitetene i de enkelte kommunene, men det finnes allerede opplysninger som kan benyttes til å foreta en grov avkastningsplan for ulike arter innen de ulike kommunene. I tillegg til de økologiske forutsetningene for å iverksette et sports eller næringsfiske, bør selvsagt markedsmessige og økonomiske analyser inkluderes. Erfaringene de siste 20 30 år har vist at forventingene om et framtidig lønnsomt næringsfiske i mange tilfeller har slått feil, ikke minste fordi kostnadene har blitt større enn antatt og/eller at markedsanalysene har vært for optimistiske. 6
Tabellen angir antall ulike fiskesamfunn i innsjøer i Finnmark, fordelt på de enkelte kommuner. Strek ( ) angir manglende opplysninger. Antall fisketomme innsjøer er også tatt med. Tabellen er hentet fra Hesthagen & Østborg (2004). Tabellen viser at røye og/eller ørret dominerer i hele fylket. Hvitfisk er kun registrert i mindre enn halvparten av kommunene og med relativt få bestander. Unntaket er Kautokeino, der hvitfisk er funnet i ca 200 bestander, dvs. ca 40 % av bestandene. Art/Fiskesamfunn Vardø Vadsø Hammerfest Kautokeino Alta Loppa Hasvik Kvalsund Måsøy Nordkapp Porsanger Karasjok Lebesby Gamvik Berlevåg Tana Nesseby Båtsfjord Sør Varanger Fisketomme lok 31 2 367 31 8 18 2 4 27 3 9 6 51 40 5 Røye 19 17 27 185 123 10 13 155 62 18 112 27 57 33 71 79 21 30 63 Aure 1 12 43 21 116 21 45 39 67 30 283 22 16 8 1 102 39 115 Røye og aure 10 27 31 18 48 4 3 55 17 20 165 5 129 114 12 267 54 5 156 Røye og lake 27 1 1 1 1 Lake 22 3 1 1 5 Aure og lake 2 2 1 8 1 1 Røye, aure og lake 10 1 7 8 6 4 4 Aure og ørekyte 1 11 15 3 1 Røye og ørekyte 3 7 1 Aure, røye,ørekyte 1 4 1 5 Sik og abbor 40 Sik, abbor og lake 64 1 Harr 32 2 3 Gjedde 1 1 4 16 3 2 2 Andre fiskesamfunn 2 9 4 342 10 5 2 2 7 6 105 87 1 9 45 6 2 88 Totalt 32 96 107 1136 358 48 63 270 155 78 726 175 212 170 84 568 167 37 439 7