forut.no/barn INDRANI er ei modig jente!

forut.no/barn INDRANI er ei modig jente!

Indrani er ei modig jente! - Mmm nam nam, mumler Indrani i søvne, men plutselig skvetter hun og våkner til en ny dag. Hun drømte om en diger bløtkake, men akkurat da hun skulle sette i gang med å spise, krøp det en slange ut av kaka. - Men det gjør ikke noe, jubler Indrani. - For i dag er det bursdagsfest for Githa, og vi skal spise bløtkake på ordentlig! Og så har jeg en gave til Githa! Da de var på tur til Lyspalasset i Mysore, var de innom et marked med mye rart og spennende. Det var flagg, lys, vifter, ballonger, leker, brus, godteri og mye mer. Indrani ville helst ha kjøpt en masse saker, men hadde ingen penger. Det fineste hun så var en lekeslange i tre. Den fikk hun penger av mamma og pappa til å kjøpe, og i dag vil hun gi den til Githa i bursdagsgave. - Lurer på om hun blir glad for den, tenker Indrani og ler. Hun putter slangen trygt ned i lomma før hun løper glad og fornøyd av sted. Vel framme tar hun trappa i et byks og ser at de andre allerede er kommet. De setter seg i ring, så kommer førskolelæreren Shanta inn for å ha opprop. - Er alle kommet? spør hun og roper navnene til hver og en som svarer høyt og tydelig - Ja! De som ikke er kommet, kan selvsagt ikke svare, men i dag er alle på plass. - Nå må alle høre godt etter, sier Shanta etter at de har spist frukt og drukket melk. Noen skal ha sett en slange som buktet seg i gresset like utenfor her for litt siden. Det er ikke sikkert at slangen er farlig, men for sikkerhets skyld holder vi oss inne i dag. I morgen er nok slangen borte. Huff, sier Githa. - Jeg synes slanger er nifse! - Jeg liker heller ikke slanger, sier Indrani og grøsser. Etterpå trener de på bokstaver og tall, og alt om slanger er glemt, helt til Shanta spør: - Er det noen som har sett slangen? - Neiiii! svarer alle i kor. - Er det noen som vet hva slange heter på engelsk? Ingen kan svare, og da fortsetter Shanta og barna gjentar, linje for linje: - I saw a little snake. Near by a lake. - Don`t be afraid, it wasn`t awake. Tiden går veldig fort når de øver om og om igjen på regla, og snart er det tid for formiddagsmat. Hver dag spiser de ris, og i dag er det er ekstra mye godt i sausen. Masse krydder, kokte egg, solmodne tomater, gylden løk. Endelig kommer høydepunktet som alle har ventet på. En diger bløtkake med levende lys, marsipanrose og sjokoladepynt blir båret inn. Så synger alle mens de vender tommelen opp for Githa. - Happy birthday to you, happy birthday to you, happy birthday to Githa, happy birthday to you! - Skal vi ikke snart begynne å spise kaka, tenker Indrani utålmodig. Det er ikke så ofte hun får smake noe så godt og søtt. Endelig blåser Githa ut alle lysene og får kakestykket med marsipanrosa. Nå kan de andre også forsyne seg! Plutselig husker Indrani drømmen hun hadde om morgenen og kommer på noe hun helt hadde glemt. Først smiler hun lurt, så blir hun veldig rar og sier høyt og bestemt at nå vil hun gå ut og se etter slangen i gresset. De andre forstår ikke hva som går av Indrani, hun som ikke liker slanger! Nei, vent, roper de i kor. - Vi vet ikke om slangen er farlig. - Ingen fare, sier Indrani bestemt. - Slangen skremmer ikke meg! Og før de vet ordet av det er hun på vei ut av døra i full fart. Indrani er jammen ei modig jente, sier en av de største guttene. - Jeg hadde ikke tort. Etter en kort stund kommer Indrani inn igjen. Jeg må ha mistet den i dag tidlig. Denne slangen er ikke noe å være redd for, sier hun og gir lekeslangen til Githa. - Gratulerer med dagen! Tekst: AnneFu Fortelling fra FORUTs barneaksjon

forut.no/barn Historien om KOLABA

Historien om Kolaba I fjellene i India levde det en gang en kone som het Sonabai. Hun bodde alene i en liten hytte i skogkanten der jungelen strakte seg oppover fjellsiden. Men hun var aldri ensom, for hun hadde mange venner blant dyrene og fuglene i skogen. I hagen hadde Sonabai et spesielt tre som var nesten magisk. Treet ga henne friske, skinnende, røde bær. Hver eneste morgen var hagen dekket med et teppe av de søte bærene. Det gikk ikke en natt uten at treet velsignet Sonabai med en stor kurv med bær. Sonabai spiste noen av bærene selv, ga litt til vennene i skogen og av resten lagde hun de deiligste sukkertøy som hun solgte på markedet. Ingen hadde smakt så gode sukkertøy, og beholdningen ble utsolgt på et et blunk fra den lille boden hennes på landsbytorget. En morgen da Sonabai kom ut, hadde det skjedd noe merkelig. Under treet var det ikke et eneste bær å se. Det samme skjedde dagen etter. Sonabai hadde ingen bær å spise, ingen bær å gi til vennene og ingen bær å lage deilige sukkertøy av som hun kunne selge på markedet. Hun ble svært urolig, men plutselig fikk hun øye på noen mystiske spor tett i tett på bakken rundt treet. Da Sonabai fulgte sporene, fant hun små hauger med stener fra bærene. Det var noen som spiste opp alle bærene hennes! Den neste natten satt Sonabai og tittet ut av vinduet. Hun så på bærene som falt fra treet og sa plopp, plopp, plopp når de traff bakken. Så kom en skygge luskende ut fra skogen. Skyggen svinset og svanset og stoppet under treet. Så smattet og smasket den i seg alle bærene i en rasende fart! Det var den tyvaktige reven Kolaba som var på færde! I det han snek seg tilbake inn i skogen hørte han ikke den lille kona som hvisket at hun nok skulle gi den tyvaktige reven en lærepenge! Neste dag fant Sonabai fram en jernplate som hun varmet lenge og vel i glørne fra bålet. Da natten kom, la hun den glovarme platen under treet og dekket den med løv før hun gikk inn og fulgte med fra vinduet. Som nettene i forveien kom Kolaba luskende og svinset og svanset rundt treet. Men denne gangen ble han ikke lenge, for idet han satte seg for å smatte og smaske i seg bærene, brant han seg så ille at han hvinte høyt, slik som bare tyvaktige rever kan hvine. Sonabai humret da hun så at Kolaba pilte inn i skogen i hui og hast med en hale like rød som bærene. Sonabai syntes nesten synd på den tyvaktige reven, men han fikk seg nok en ordentelig lærepenge, for han kom aldri mer tilbake. Så kunne Sonabai atter spise bær, gi litt til vennene i skogen og selge deilige sukkertøy på markedet til alles store glede! (Fritt gjenfortalt etter et indisk folkeeventyr) FORUT har også laget et gjennomillustrert hefte med en lengre versjon av dette eventyret. Heftet er en del av i barneaksjonens varepakke, og det kan kjøpes i nettbutikken på forut.no Fortelling fra FORUTs barneaksjon

MAHARAJAEN og Lyspalasset i Mysore 100000 forut.no/barn

Maharajaen og Lyspalasset i Mysore En gang for ganske lenge siden bodde det en rik maharaja i et flott palass midt i byen Mysore i India. Maharaja betyr konge, og det fantes mange maharajaer i India i gamle dager. Palasset var en stor, flott trebygning, og her levde maharajaen lykkelig sammen med familien sin. En dag ble datteren hans forelsket og gikk og smilte og sang. Forberedelser til et stort prinsessebryllup ble satt i gang, og det ble vasket og pyntet og kokt og stekt dagen lang. Ingen på kjøkkenet oppdaget den lille gnisten som spratt ut i rommet fra en av de store vedovnene. Gnisten ble til en liten en flamme som snart vokste seg stor og vill. Det ble oppstandelse da kokkene oppdaget flammen. Brann, brann, ropte de, og mange kom styrtende til med vann i bøtter og spann, men det var for sent. Til slutt sto hele trepalasset i brann. Bryllupet måtte utsettes, og prinsessen ble fryktelig trist, men hun ble heldigvis glad til sist da feiringen tok plass i et annet palass. Det tok ikke lang tid før maharajaen bestemte seg for å bygge et nytt palass på samme plass. - Denne gang vil jeg ha et palass som ikke kan brenne og som ingen gnist kan tenne, sa maharajaen. Vi skal bygge et større og flottere palass med rikelig plass, og alt skal være i jern, stein og glass! Så snart alle planene var på plass begynte hundrevis av arbeidere med byggingen av et digert, nytt palass. De murte og bygget i jern, stein og glass og brukte ikke treverk noen plass. En dag kom en handelsmann innom maharajaen. Det blir så stort og fint og flott, kanskje du til og med vil ha lyspærer på ditt nye slott, spurte han han og viste fram en oppfinnelse så ny at nesten ingen i India hadde sett den, hverken i bygd eller by. Da maharajaen så lyspæren, ble han helt i hundre og ville skape et lyspalass som hele verden kom til å beundre. - Mitt palass skal stråle som i et eventyr, og det skal aldri ta fyr! Jeg vil dekke palassets vegger med lyspærer, og folk skal blendes når lysene tennes, sa maharajaen. I femten år ble det pusset og støpt, trillet og løpt. Til slutt ble endeløse ledninger festet på veggene i alle retninger, og lass på lass med hundre tusen lyspærer ble skrudd på plass. For å vokte palasset plasserte maharajaen en tiger ved inngangen. Så diger var den at folk kunne se den brøle på lang avstand. I 1912 satt maharajaen stolt i stolen sin og så at lysene ble tent for første gang, og folket jublet da de så et lyspalass de aldri hadde sett maken til noen plass. Maharajaen fikk det som han ville. Han fikk et palass som hittil ikke har brent og som ingen gnist har tent. Også den dag i dag vokter tigerstatuen ved inngangen, og når lysene tennes stråler palasset som i et eventyr for Indrani og alle andre som reiser til Mysore. (Fritt etter inspirasjon fra historien om palasset i Mysore) Fortelling fra FORUTs barneaksjon